FRA LIVSVERK TIL KARRIERESTART

Transkript

1 FRA LIVSVERK TIL KARRIERESTART HANDLINGSPLAN FOR FORSKERUTDANNING VED UiB HØRINGSUTKAST

2 Forord Utvalget som ble nedsatt av Rektor og Universitetsdirektør i august 2007 leverer med dette sitt forslag til handlingsplan for forskerutdanning ved Universitetet i Bergen. Mandatet var omfattende og ga utvalget i oppgave å systematisere UiBs erfaringsbakgrunn med forskerutdanning og på bakgrunn av dette, sett i lys av nasjonale og internasjonale føringer og prioriteringer for forskerutdanningen, legge fundamentet for en mer helhetlig og fremtidsrettet forskerutdanning. Utvalget foreslår nå 19 tiltak for å styrke doktorgradsutdanningen ved UiB. Tiden er nå inne for å ta noen institusjonelle grep som gir forskerutdanningen en styrket rolle i kunnskapssamfunnet. Utvalget har fått inn mange innspill fra fakultetene og notater fra ulike aktører i forskerutdanningen ved UiB. I tillegg har utvalget brukt prodekaner for forskning som referansegruppe, og vil takke dem for fortløpende innspill i prosessen. 13. mai 2008 Anne Gro Vea Salvanes Prorektor (leder) Berit Rokne Hanestad Viserektor for utdanning Kjersti Fløttum Viserektor for internasjonalisering Thorkild Tylleskär Professor Senter for internasjonal helse, Medisinsk-odontologisk fakultet Elisabeth Müller Lysebo Ass. Fakultetsdirektør Matematisk-naturvitenskapelig fakultet Per Selle Professor Institutt for sammenlignende politikk, Samfunnsvitenskapelig fakultet Audun Rivedal Fakultetsdirektør, Humanistisk fakultet Anne Hege Henden Strand PhD-student, Sosiologisk institutt, Samfunnsvitenskapelig fakultet Gerd Kvale Professor, Psykologisk fakultet Alf Holme PhD-student, Kjemisk institutt, Matematisk-naturvitenskapelig fakultet Tarjei Breiteig PhD-student, Geofysisk institutt, Matematisk-naturvitenskapelig fakultet Forsideillustrasjon: Foto: UiB/Marius E. Hauge 2

3 INNHOLD 1 SAMMENDRAG HOVEDPERSPEKTIV FOR HANDLINGSPLANEN 6 FAGMILJØENES OG INSTITUTTENES ANSVAR 10 ORGANISERING AV STØTTEAPPARAT/ SERVICE HANDLINGSPLAN FOR FORSKERUTDANNING 12 2 BAKGRUNN 15 3 UTVALGETS SAMMENSETNING OG MANDAT 19 4 FORSKERUTDANNINGEN : REFORMER OG NYE RAMMEBETINGELSER PHD OG BOLOGNAPROSESSEN: TVERRFAGLIGHET, ØKT MOBILITET OG INSTITUSJONSSAMARBEID (JOINT DEGREES) OG UTVIDEDE KVALIFIKASJONER -(TRANSFERABLE SKILLS) EVALUERING AV FORSKERUTDANNINGEN (2002); KVALITETSREFORMEN (2003); NY UNIVERSITETSLOV (2003) FORSKERSKOLER SOM NY STRUKTUR I FORSKERUTDANNINGEN FORSKERUTDANNING VED UIB UTVALGETS ARBEID IDENTIFISERING AV HOVEDTEMA FOR HANDLINGSPLANSARBEIDET 23 UTFORDRINGER, HOVEDTEMA 23 5 DIMENSJONERING OG RAMMEBETINGELSER DIMENSJONERING FAKULTETENES MANGFOLD OG DIMENSJONERINGSUTFORDRINGER DE UTVIDEDE VEILEDNINGSRESSURSENE TILTAKSFORSLAG 29 6 REKRUTTERING, INFORMASJON OG KARRIERELØP VARIASJON I REKRUTTERING? EKSPONERING FOR FORSKNING TIDLIG OG ROLLEMODELLER AV BEGGE KJØNN POSTDOKTORSTILLINGER: KARRIERESTEG OG MEDVEILEDERE FOR PHD-STUDENTER BEDRE UTNYTTELSE AV FORSKERTALENTER FORSØKSVIS OVERGANG MASTER-PHD YNGRE FORSKERE, FAMILIEFORPLIKTELSER OG INSTITUSJONELL TILRETTELEGGING FOR FLEKSIBILITET PROFILERING AV FORSKERUTDANNING I UTDANNINGS- OG FORSKNINGSSAMMENHENG FORVENTINGER OG ANSVAR INFORMASJON; BEHOV FOR HÅNDBOK FOR FORSKERUTDANNINGEN TILTAKSFORSLAG 34 3

4 7 VEILEDNINGSMILJØ OG FORSKERSKOLER BETYDNINGEN AV FORSKNINGSMILJØET TILTAKSFORSLAG 36 8 TVERRINSTITUSJONELT SAMARBEID TILRETTELEGGING FOR SAMARBEID MED EKSTERNE INSTITUSJONER I BERGEN HELSEFORETAK PÅ VESTLANDET FORSKNINGS- OG FORVALTNINGSINSTITUSJONER I BERGENSOMRÅDET HØYSKOLER PÅ VESTLANDET SAMARBEID NASJONALT OG NORDISK TILTAKSFORSLAG 39 9 INTERNASJONALISERING UTENLANDSOPPHOLD I FORSKERUTDANNINGEN MOTTAK AV UTENLANDSKE DOKTORGRADSSTUDENTER TILTAKSFORSLAG OPPLÆRINGSDELEN OG FORSKERUTDANNINGSKURS LÆRINGSMÅL OG UTVIDET KOMPETANSE OPPLÆRINGSDEL TILTAKSFORSLAG ADMINISTRASJON OG RAPPORTERING FELLESSEKSJON FOR FORSKERUTDANNING ADMINISTRATIVT ANSVARSNIVÅ I FORSKERUTDANNINGEN SAMORDNING AV TILSETTING OG OPPTAK TILRETTELEGGING FOR GJENNOMFØRING ADMINISTRATIV REGISTRERING OG STYRINGSDATA BRUK AV FELLES STUDENTSYSTEM (FS) FORSKERUTDANNINGSMELDING TILTAKSFORSLAG PHD-REGLEMENTET MYNDIGHETSFORDELING DISIPLINÆRBESTEMMELSER FORLENGELSE AV UTDANNINGSTID SPRÅK OG REGLEMENTSTEKNIKK DR.PHILOS.-REGLEMENTET TILTAKSFORSLAG SKISSE TIL HÅNDBOK FOR FORSKERUTDANNINGEN DOKUMENTASJON 50 4

5 15 VEDLEGG FAKULTETENES TILBAKEMELDING HØSTEN 2007 OM DIMENSJONERING, RESSURSBRUK OG VEILEDNING OVERSIKT OVER FORSKERSKOLER VED UIB HÅNDBOK FOR ORGANISERT FORSKERUTDANNING (PHD) EN SKISSE 58 5

6 1 SAMMENDRAG Universitetet i Bergen har som målsetting å være et forskningsuniversitet av høg kvalitet samtidig som en ivaretar ansvaret for å være et breddeuniversitet. En sterk forskerutdanning er et sentralt trekk ved en slik institusjon, og Universitetsstyret har i flere år lagt til rette for å styrke UiBs doktorgradsutdanning. Det er imidlertid behov for ytterligere styrking av forskerutdanningen, og i 2007 nedsatte universitetsledelsen et bredt sammensatt utvalg som fikk i oppgave å kartlegge UiBs doktorgradsutdanning og komme med forslag til forbedringer. Mandatet var omfattende og ga utvalget i oppgave å systematisere UiBs erfaringsbakgrunn med forskerutdanning og på bakgrunn av dette, sett i lys av nasjonale og internasjonale føringer og prioriteringer for forskerutdanningen, legge fundamentet for en mer helhetlig og fremtidsrettet forskerutdanning. Utvalget foreslår nå 19 tiltak for å styrke doktorgradsutdanningen ved UiB. Tiden er nå inne for å ta noen institusjonelle grep som gir forskerutdanningen en styrket rolle i kunnskapssamfunnet. En sterkere institusjonell administrativ koordinering av fellestiltak og informasjon i og om forskerutdanningen, etablering av profesjonelt Web-system og håndbok for forskerutdanningen, og ikke minst større fokus på behovet for ressurser i forhold til dimensjonering av forskerutdanningen ved UiB er nødvendig for å sikre dette. 1.1 Hovedperspektiv for handlingsplanen Forskerutdanningen sees i lys av de nye universitetsreformene og utviklingstrekkene som setter nye rammebetingelser for mål og ressurstilgang. Både nasjonalt og internasjonalt er hovedutfordringen i forskerutdanningen å redusere frafall og tidsbruken til de som fullfører uten at kvaliteten svekkes. I Norge er det også en utfordring å få ned alderen ved disputas. Dette tar UiB nå tak i gjennom dette arbeidet med handlingsplanen. Tidsbruken skal reduseres gjennom styrket veiledning og tydeligere karriereveier, bedre institusjonell tilrettelegging og administrativ koordinering og service overfor fagmiljøene. Forslaget innebærer at universitetet må legge bak seg dr. philos-tradisjonen (avhandling som livsverk), og legge til rette for en PhD-grad som en reell karrierestart for yngre forskere. Det forutsetter at PhDstudentene knyttes til et faglig fellesskap i forskningsgrupper og forskerskoler. For å fange forskningstalentene tidlig kreves det dessuten rask tilsetting og samordning i tid mellom opptak til forskerutdanningen og tilsetting som stipendiat. Utvalget drøfter også forholdet mellom mastergrad og doktorgrad, og ønsker utprøving av nye modeller for en smidigere overgang fra master- og profesjonsstudier til PhD-utdanningen, og evt. andre tiltak som kan iverksettes for å forkorte tiden mellom ferdigstilt mastergrad og opptak til doktorgrad. Forskeropplæringen er i sterk endring. Doktorgraden er i dag en utdanning med opplæring til selvstendig forskningsarbeid som skal kvalifisere for ledende stillinger innen akademia og samfunns- og næringsliv forøvrig. Men det er fremdeles nødvendig å stimulere til at forskerutdanningen utvikles som den tredje syklus i fakultetenes gradsutdanning (Jfr. Bolognaprosessen). Universitetet i Bergen må legge til rette for at disse endringene håndteres på en best mulig måte for institusjonen, veilederne og den enkelte PhD-student, slik at universitetets overordnete målsetninger nås. 6

7 Handlingsplanutvalget har gruppert mandatet i 8 hovedtema: Dimensjonering og rammebetingelser Rekruttering, informasjon og karriereløp Veiledningsmiljø og forskerskoler Tverrinstitusjonelt samarbeid Internasjonalisering Opplæringsdelen og forskerutdanningskurs Administrasjon og rapportering PhD reglementet Følgende forhold er vurdert: Under dimensjonering og rammebetingelser er situasjonen ved UiB sett i sammenheng med nasjonale mål for forskerutdanningen, og virkemidler som i dag benyttes for å nå disse målene. UiBs produksjonstall er angitt, og det gis oversikt over fakultetenes mangfold. Det foreslås at det nå må gis større plass for forskerutdanningen i institusjonens og fakultetenes fordeling mellom ulike undervisningsoppgaver. Det framheves også at tiltakene som foreslås er ment å lette arbeidsvilkårene for de vitenskapelig ansatte. Høy kvalitet på forskerutdanning henger nøye sammen med fagmiljøene og de vitenskapelig tilsattes vilkår og ressurser til forskning og de tidsressurser som er tilgjengelig for veiledning. Utvalget påpeker derfor at det er av stor betydning at UiB arbeider for at forskningsgruppene i disiplinmiljøene får gode arbeidsvilkår. Ambisiøse mål for forskerutdanningen krever ressurser. Utvalget vil spesielt gå inn for tiltak for å øke gjennomføringen av doktorgraden på normert tid og hindre frafall. Utvalget mener også at Styret nå bør vedta et overordnet mål for UiBs forskerutdanning. Det overordnete målet bør knyttes til gjennomføringen. Utvalget foreslår et mål om en gjennomføringsprosent på 80 % innen normert studietid innen år Utvalget foreslår i tillegg følgende tiltak: 1. Sikre undervisningsressurser til veiledning av doktorgradsstudenter 2. Prioritere innhenting av eksternt finansierte prosjekter som inkluderer forskerrekrutter. Sentral støtte til prosjektutforming er i dag bare tilgjengelig ved UiB i EU-forskningen og bygges opp i forhold til NFR. Under rekruttering, informasjon og karriereløp diskuteres variasjon i utfordringer mht forskerutdanningen innen ulike fag og fakultet. Betydningen av eksponering for forskning og gode forskerrollemodeller tidlig i studiet blir understreket. En klarere profilering av sammenhengen mellom utdanning og forskning for å stimulere til valg av forskeryrket blir vektlagt. Viktigheten av postdoktorstillinger som karrierevei for rekruttering til forskning blir tatt opp og utvalget diskuterer hva som bør være et rimelig forholdstall mellom disse to stillingskategoriene. Utfordringer knyttet til familieforpliktelser blir også tatt opp. Det er videre foreslått en forsøksordning med en mer gradvis overgang fra 1 Dette gjelder total nettotid i forskerutdanningen når evt. permisjoner eller andre gyldige fravær er trukket fra, beregnet på samme måte som i Kunnskapsdepartementet. Utvalget har utvidet sin anbefaling i forhold til mandatet som var til 2012 fordi det vil ta lengre tid for at de tiltak som forslås skal kunne ha effekt. 7

8 master/profesjonsutdanning til PhD for å fange opp forskertalenter tidligere enn i dag. En Håndbok for forskerutdanningen som virkemiddel for samordning og tydeliggjøring av informasjon om hva som tilbys og hva som ventes av PhD-studenten for å kunne gjennomføre PhD-studiet på normert tid, er foreslått utarbeidet. Når nye professorer, førsteamanuenser og postdoktorer blir tilsatt ved UiB må de få informasjon om plikter og retningslinjer for forskerutdanningen og om hvem som har ansvar for hva når det gjelder oppfølging av doktorgradsstudenter. En håndbok er tiltenkt å skulle lette arbeidet for de vitenskapelige, så vel som for PhD-studentenes orienteringsmulighet i viktig informasjon om krav og vilkår som gjelder deres doktorgradsutdanning. Utvalget foreslår å: 3. Utarbeide håndbok for forskerutdanningen (Code of practice). 4. Profilere tydeligere sammenhengen mellom utdanningsløp, fakultetenes doktorgradsprogram, forskerskoler og forskning. Utarbeide en felles mal for nettinformasjon om forskerutdanning/forskerskoler. 5. Innføre forsøksordning for studieløp med smidigere overgang fra master og profesjonsstudier til PhD-utdanningen. Etablere et antall stipendier for masterstudenter som viser et spesielt forskerpotensial. Kapitlet om Veiledningsmiljø og forskerskoler understreker betydningen av å knytte doktorgradsstudentene til faglige fellesskap i forskningsgrupper og forskerskoler. En forskerutdanning med høy kvalitet er avhengig av kvaliteten i forskningsmiljøene. Det er derfor viktig å legge til rette for forskningsaktive fagmiljø som er store nok, har tilstrekkelig med forskningsressurser, har nok veiledere og der utdanning og forskning henger sammen. Forskerskolen skal fungere som en utvidet møteplass og faglig nettverk med seminarer og doktorgradskurs der PhD-studenter, veiledere og gjesteforskere møtes. UiB har i dag 18 etablerte forskerskoletilbud som er listet i Vedlegg 2. Utvalget understreker betydningen av å begrense avhengigheten av én veileder. For å gi større bredde anbefaler utvalget at det tilstrebes at alle PhD-studenter har en hovedveileder og minst en medveileder. Det oppfordres også til å tilby internasjonal fagkompetanse i veilederteam gjennom professor II-stillinger, og at PhD-studentene får tilbud om forskerskoletilknytning i tillegg til ordinær forskningsgruppetilknytning, slik Styret vedtok i Utvalget foreslår følgende tiltak: 6. Tilby alle doktorgradsstudenter minst to veiledere. 7. Tilby tilknytning til forskningsgruppe og/eller forskerskole til alle som søker opptak til PhD-studiet, uavhengig av finansieringsgrunnlag. I avsnittet om tverrinstitusjonelt samarbeid er tilretteleggingen ved UiB for samarbeid med forskningsinstitusjoner i Bergen og med helseforetak og høyskoler på Vestlandet drøftet. Det samme er nasjonalt og nordisk samarbeid. De tverrinstitusjonelle samarbeidspartnerne har ofte komplementær kompetanse på områder som er viktig for forskning og for forskerutdanningen. UiBs samarbeid med andre om forskerutdanning er preget av å være organisert på tre ulike måter: 1) et forskningssamarbeid hvor hovedtyngden av forskningsprosjektet ligger ved UiB, 2) forskningssamarbeid med hovedtyngden av prosjektet forankret ved samarbeidsinstitusjonen, og 3) som ofte er tilfellet med høykolestipendiatene, at forskningsprosjektet ikke har sterk faglig forankring i høyskolens faglige miljø. Utvalget foreslår følgende tiltak: 8

9 8. Pålegge stipendiater med annen arbeidsgiver og arbeidssted enn UiB å avtale perioder med forskningsopphold i UiBs forskningsmiljø. Internasjonaliseringsdelen ser på tilrettelegging for utenlandsopphold og internasjonalisering hjemme for dem som ikke reiser ut, samt på den økende andelen av utenlandske statsborgere som nå tildeles forskerutdanningsstipend ved UiB. Utvalget foreslår følgende tiltak: 9. Orientere systematisk om utenlandsopphold i starten av doktorgradsperioden. Gi veiledere hovedansvar for faglig anbefaling om valg av institusjon for oppholdet. UiBs PhD-studenter skal oppfordres til utenlandsopphold. Oppholdet skal kunne ha fleksible tidsrammer slik at kvalitet og relevans settes foran kvantitet. 10. Utnytte internasjonale nettverk og relasjoner strategisk for å styrke internasjonalisering hjemme. I opplæringsdelen gjennomgås forholdene rundt kursdelen i PhD- graden og tilrettelegging for bedre koordinering av forskerkursene og de øvrige kurs som kan inngå. Utvalget foreslår følgende tiltak: 11. Etablere felles informasjon om forskerutdanningskurs på sentralt nettsted i tillegg til sentral koordinering av verktøykurs ; transferable skills (akademisk skriving, forskningsledelse, søknadskompetanse, prosjektledelse etc.) som tilbys i de ulike fagmiljøene. Under administrasjon og rapportering diskuteres betydningen av administrering av forskerutdanningen for å støtte opp under den faglige virksomheten. Utarbeiding av statistikker og analyser av forskerutdanningen er her en viktig oppgave. Det er behov for bedre oversikter over persondata for PhD-studentene og for en større institusjonell koordinering av administrative tjenester i doktorgradsutdanningen. Utvalget foreslår derfor å styrke servicen overfor doktorgradsprogrammene i fagmiljøene, samt å ivareta de institusjonelle koordineringsoppgavene som i dag mangler ved UIB. Både Geilokonferansen i og Utvalgets mandat understreker viktigheten av dette. Utvalget foreslår derfor at UiB etablerer en Fellesseksjon for forskerutdanningen ved Forskningsavdelingen, med to hovedfunksjoner: a) Administrativ koordinering av forskerutdanningen, med spesielt fokus på informasjonsoppgaver b) Koordinering av felleskomponentene i forskerutdanningen. Utformingen må skje i samarbeid med fakultetene. Utvalget drøftet som tidligere nevnt bedre samordning av tilsetting i stipendiatstillinger og opptak til PhD-studiene. Utvalget har kommet til at bedre studentregistrering vil kunne danne grunnlag for bedre service overfor fagmiljøene og lette fagmiljøenes mulighet til å ha grundig 2 9

10 oversikt over egen forskerutdanning. Samtidig vil det gi UiBs styringsorganer bedre oversikt over forskerutdanningen. Utvalget foreslår følgende tiltak: 12. Legge til rette for en enklere administrativ beslutningsstruktur slik at det er mulig å gjennomføre opptak og tilsetting i én og samme prosess. 13. Etablere kontaktpunkt for stipendiaten før ankomst og mottaksapparat ved ankomst 14. Forenkle tilsettingsrutiner for stipendiatstillinger for å få kortere saksbehandlingstid. 15. Etablere fellesseksjon for forskerutdanning med informasjons- administrative koordineringsfunksjoner. I avsnittet om PhD -reglement er myndighetsforhold mellom institutt og fakultet drøftet. Denne delen tar også opp forhold rundt fusk og uredelighet i forskningen samt betingelser for forlengelse av studietiden etter at stipendiattiden er utløpt. Utvalget foreslår følgende tiltak: 16. Gi fakultetene anledning til å delegere oppgaver til instituttnivå. 17. Innføre PhD-student som felles benevnelse for alle i forskerutdanningen. 18. Utarbeide oversikt over alle rettigheter og plikter knyttet til status som PhDstudent. 19. Utarbeide tydelige disiplinærbestemmelser ved plagiering og annen form for fusk. Fagmiljøenes og instituttenes ansvar En forskerutdanning med høy kvalitet er avhengig av kvaliteten i forskningsmiljøene. Hovedandelen av tiden til doktorgraden brukes på avhandlingen og det er avgjørende at tilstrekkelige ressurser, nødvendig infrastruktur og god veiledning av høy faglig kvalitet er tilgjengelig. Utvalget vil framheve at grepene som foreslås er ment å lette arbeidsvilkårene for de vitenskapelig ansatte, samt gi bedre oversikt over hva det kreves av PhD-studentene og hva UiB tilbyr i forskerutdanningen særlig gjennom bedre administrativ service, etablering av moderne Web-ordninger og håndbok. Høy kvalitet på forskerutdanning henger nøye sammen med fagmiljøene og de vitenskapelig tilsattes vilkår og ressurser til forskning og de tidsressurser som er tilgjengelig for veiledning. Det er derfor viktig å framheve at det er av stor betydning at UiB arbeider for at forskningsgruppene i disiplinmiljøene får gode arbeidsvilkår for at UiB skal være en attraktiv forskningsinstitusjon både for vitenskapelig tilsatte og for PhD-studenter og postdoktorer. Disse ambisiøse målene for forskerutdanningen vil kreve ressurser. Forskerutdanningen ved UiB preges i økende grad av en endring i forskningsorganiseringen, der det etableres forskningsgrupper på instituttnivå og på tvers av institutter. PhD-studentene er viktige deltakere i forskningsgruppene og stadig flere har også tilbud om å knytte seg til en forskerskole. Forskerskolen skal fungere som en utvidet møteplass og faglig nettverk med seminarer og doktorgradskurs der PhD-studenter, veiledere og gjesteforskere møtes. Det er hovedveileder sin oppgave å inkludere doktorgradsstudenter i sin forskningsgruppe og i sitt faglige nettverk samt være hovedansvarlig for veiledningsprosessen. Utvalget fremhever 10

11 muligheten av å involvere universitetsstipendiater og postdoktorer i drifting av forskerskoler hvor de kan ha kvalifiserende pliktarbeid. Det er instituttenes ansvar å legge til rette for forskerskoler. I tillegg bør instituttene eller fakultetene tilby oppstartsseminarer som forberedelse for doktorgradsstudier. Organisering av støtteapparat/ service Utvalget mener det er behov for koordinering av utadrettet virksomhet overfor PhDstudentene, fakultetene og instituttene, samt koordinering og administrativ tilrettelegging for aktiviteter på tvers av fakultet, og foreslår derfor at UiB etablerer en Fellesseksjon for forskerutdanningen ved FA. Særlig er dette tenkt for å kunne lette fagmiljøenes administrative arbeid med forskerutdanningen. Det foreslås at denne seksjonen skal stå for den administrativ koordinering av forskerutdanningen, med spesielt fokus på informasjonsoppgaver, og koordinering av felleskomponentene i forskerutdanningen. Utvalget mener at konkret utforming og fordeling av ansvar for oppgaver mellom denne sentrale seksjonen og fakultetene må utredes i samarbeid med fakultetene. En slik administrativ fellesseksjon skal altså ikke ha ansvar for det faglige innholdet i forskerutdanningen og dermed ikke for oppfølging av den enkelte PhD-student -, og skal heller ikke ha beslutningsmyndighet når det gjelder forskerutdanningen. Ansvarsområdet skal være administrativ koordinering av forskerutdanningen. 11

12 1.2 Handlingsplan for forskerutdanning Overordna mål: Stimulere til at forskerutdanningen utvikles som den tredje syklus i fakultetenes utdanninger (jf. Bolognaprosessen) Utvikle tiltak for å forkorte tiden mellom ferdigstilt mastergrad og opptak til doktorgrad Utvikle tiltak for å øke gjennomføringen på normert tid og hindre frafall Hovedutfordringer Tiltak Ansvarlig Gjennomført Dimensjonering og rammebetingelser 1. Sikre undervisningsressurser til veiledning av doktorgradsstudenter 1. Institutt, fakultet og Universitetsstyret 1. kontinuerlig 2. Prioritere innhenting av eksternt finansierte prosjekter som inkluderer forskerrekrutter. Sentral støtte til prosjektutforming er i dag bare tilgjengelig ved UiB i EUforskningen og bygges opp i forhold til NFR. 2. Institutt, fakultet, Forskningsavdelingen 2. kontinuerlig Rekruttering, informasjon og karriereløp 3. Utarbeide håndbok for forskerutdanningen (Code of practice). 3. Fakultetene i samarbeid med Forskningsavdelingen 3. Høst Profilere tydeligere sammenhengen mellom utdanningsløp, fakultetenes doktorgradsprogram, forskerskoler og forskning. Utarbeide en felles mal for nettinformasjon om forskerutdanning/forskerskoler. 4. Fagmiljøene med hjelp fra Forskningsavdelingen og Formidlingsavdelingen 4. Innen Innføre forsøksordning for studieløp med smidigere overgang fra master og profesjonsstudier til PhD-utdanningen. Etablere et antall stipendier for masterstudenter som viser et spesielt forskerpotensial. 5. Fakultetene i samarbeid med Forskningsavdelingen og Utdanningsavdelingen 5. I løpet av

13 Hovedutfordringer Tiltak Ansvarlig Gjennomført Veiledning og forskerskoler 6. Tilby alle PhD-studenter minst to veiledere. 6. Institutt og fakultet 7. Tilby tilknytning til forskningsgruppe og/eller forskerskole til alle som søker opptak til PhD-studiet, uavhengig av finansieringsgrunnlag. 7. Institutt og fakultet Sommer 2009 (på begge) Tverrinstitusjonelt samarbeid 8. Pålegge stipendiater med annen arbeidsgiver og arbeidssted enn UiB å avtale perioder med forskningsopphold i UiBs forskningsmiljø. 8. PhD-student, veiledere institutt, fakultet, ekstern samarbeidsinstitusjon kontinuerlig Internasjonalisering 9. Orientere systematisk om utenlandsopphold i starten av doktorgradsperioden. Gi veiledere hovedansvar for faglig anbefaling om valg av institusjon for oppholdet. UiBs PhD-studenter skal oppfordres til utenlandsopphold. Oppholdet skal kunne ha fleksible tidsrammer slik at kvalitet og relevans settes foran kvantitet. 9. Veiledere, institutt, fakultet, Forskningsavdelingen kontinuerlig 10. Utnytte internasjonale nettverk og relasjoner strategisk for å styrke internasjonalisering hjemme. 10. Veiledere, institutt, fakultet, Forskningsavdelingen Opplæringsdelen - forskerutdanningskurs 11. Etablere felles informasjon om forskerutdanningskurs på sentralt nettsted i tillegg til sentral koordinering av verktøykurs ; transferable skills (akademisk skriving, forskningsledelse, søknadskompetanse, prosjektledelse etc.) som tilbys i de ulike fagmiljøene. 11. Forskningsavdelingen og Formidlingsavdelingen i samarbeid med fakultetene og instituttene Innen vår

14 Hovedutfordringer Tiltak Ansvarlig Gjennomført Administrasjon og rapportering 12. Legge til rette for enklere administrativ beslutningsstruktur slik at det er mulig å gjennomføre opptak og tilsetting i én og samme prosess. 12. Fakultetene 12. vår Etablere kontaktpunkt for stipendiaten før ankomst og mottaksapparat ved ankomst 13. Institutt, fakultetene 13.vår høst Forenkle tilsettingsrutiner for stipendiatstillinger for å få kortere saksbehandlingstid. 14. Fakultetene Personal- og organisasjonsavdelingen 15. Etablere fellesseksjon for forskerutdanning med informasjons- og administrative koordineringsfunksjoner. 15. Universitetsdirektøren 15. Jan 2009 PhD -reglementet 16. Gi fakultetene anledning til å delegere oppgaver til instituttnivå Universitetsstyret Kollegiesekretariatet 17. Innføre PhD-student som felles benevnelse for alle i forskerutdanningen. 18. Utarbeide oversikt over alle rettigheter og plikter knyttet til status som PhD-student. Høst 2008/vår Utarbeide tydelige disiplinærbestemmelser ved plagiering og annen form for fusk 14

15 2 BAKGRUNN Forskningsaktiviteten er avhengig av stort tilfang av forskningstalenter, og kunnskapssamfunnet er avhengig av høyt utdannet arbeidskraft. UiB skal i tillegg til å utdanne vitenskapelig personale til forskning og undervisning, også utdanne høyt kvalifisert personale til yrker utenfor akademia. Dette er en del av UiBs samfunnskontrakt, jfr. bevilgningsbrev fra Kunnskapsdepartementet 3 (KD). Det er i forskningsmiljøene forskerutdanningen foregår tett sammenvevd med forskningen, med utvidede faglige nettverk gjennom forskerskolene. Ambisjonen om høy kvalitet på forskerutdanningen er derfor sterkt knyttet til forskningskvaliteten i disiplinmiljøene. Omfanget av faglig nettverk PhDstudentene kan knyttes til, er avhengig av god organisering av forskningsgruppene og forskerskolene. Forskerutdanning er viet stor oppmerksomhet både internasjonalt og nasjonalt. I europeisk terminologi omtales forskerutdanning som Early Stage Training. Denne dekker tiden fra master til postdoktor. Ny institusjonell PhD-grad ble innført ved UiB i 2003 (Styresak 41B/2003). Forskerskoler er opprettet for å kunne tilby bedre organiserte forskerutdanningskurs og seminarer, samt møteplasser for doktorgradsstudentene, veiledere og gjesteforelesere. I følge UiBs strategiplan skal institusjonen ha nådd 250 disputaser per år innen Selv om UiB i europeisk sammenheng synes å ha kommet langt når det gjelder forskerutdanningen, er det mye som kan bli bedre. Universitetet har arbeidet med å bedre forhold som nasjonale evalueringer 4 som viste at a) norske doktorander bruker for lang tid; b) de er for gamle når de disputerer; c) det er for få kvinner som tar doktorgrad; d) for mange slutter uten å fullføre. Med utgangspunkt i sentrale dokumenter som omhandler betydningen av å styrke forskerutdanningen samt materiale fra UiBs Geilo-konferanse, hvor en drøftet utfordringer og muligheter i forskerutdanningen, oppnevnte universitetsledelsen et utvalg til å utarbeide en handlingsplan for forskerutdanningen. Problemområdene gjennomgått av utvalget er alle knyttet til å bedre tilretteleggingen for at PhD-studentene kan fullføre sin forskerutdanning innenfor sin finansieringsperiode: Å bedre gjennomstrømningen og korte ned tidsbruken: Dette krever motiverte PhDstudenter som får bedre og mer veiledning. Det er liten tvil om at dette vil gi sterkere press på den faste vitenskapelige staben som allerede i dag uttrykker bekymring for liten tid til forskning. 5 3 Det Kgl. Kunnskapsdepartement. Statsbudsjettet for 2008 Kap Tildelingsbrev for Universitetet i Bergen, ; Virksomhetsområde 2.2., side 6. Rapportering under sektormål 2: Omtale tiltak for å øke gjennomstrømningen i forskerutdanningen og status for rekruttering i nye tildelte stipendiatstillinger (s.20). Etatsstyringsmøte, mai NFR: Evaluering av norsk forskerutdanning; Oslo: Norges Forskningsråd og NIFU 2002:Olaf Tvede og Elisabeth Hovedhaugen: Belysning av den organiserte doktorgradsutdanningen ved Universitetet i Bergen. Oslo NIFU Skriftserie 20, St.meld. Nr. 7, : Statusrapport for Kvalitetsreformen i høgre utdanning, Kunnskapsdepartementet,

16 Kunnskapsdepartementet har fastsatt bedre gjennomstrømning som et særskilt satsingsområde (St.prp 1/2008). Å ta en doktorgrad skal nå være i starten av en forskerkarriere. I styringsdialogen mellom KD og UiB måles gjennomstrømningen hvert år mot UiBs oppsatte målsetninger. I brev av 11/ spør Riksrevisjonen hvilke tiltak UiB har truffet for å bedre gjennomstrømningen under doktorgraden og spesielt hvilke tiltak UiB gjør for å minske frafallet. Medianalder ved opptak og disputas må senkes: Når det gjelder alder i undersøkelsen gjort av NIFU (2002) 6, viste den store forskjeller mellom fakultetene. Dr.scient. var de yngste med en gjennomsnittsalder på 33 år. Humanister, samfunnsvitere, medisinere og odontologer hadde en langt høyere gjennomsnittsalder mellom 39 og 45 år ved disputas. For de som disputerte i årene 2004, 2005 og 2006 holdt denne tendensen seg. Medianalderen var for eksempel 31, 31 og 32 år for MN-fak de tre årene, og 37, 38 og 37 for HF og 37, 38 og 38 for SV. Alderen ved disputas har ikke gått merkbart ned de senere årene. 7 Dette betyr at det er behov for å sette i verk tiltak som gjør at PhD-studentene er yngre ved opptak til studiet og når de disputerer. Forbedring av gjennomstrømningen forutsetter at en minsker antall som avbryter doktorgradsstudiene og legger til rette for at de fleste som fullfører kan disputere på normert tid: NIFU påpekte i at neppe mer enn 2/3 av doktorgradskandidatene ved UiB kom til å fullføre doktorgraden. En av årsakene er at mange avbryter doktorgradsstudiene. UiBs egne tall viser at17 % av alle opptatte doktorgradsstudentene i perioden har meldt fra at de har avsluttet sine studier 9. Det er ingen variasjoner mellom fakultetene i denne andelen som avbryter. For eksempel hadde 95 av 522 opptatte MN-studenter avbrutt (18 %) i denne perioden. I perioden ble det tatt opp 693 doktorgradsstudenter. Av disse hadde 138 meldt om avslutning av sitt gradsarbeid pr (20 %). Det er bekymringsfullt at en femtedel av stipendiater velger å avslutte arbeidet med doktorgraden. 6 NIFU rapport 3/2002: Tvede, O.:Doktorgradsstudenter og gjennomstrømning i norsk forskerutdanning. 7 NFR (2007) Det norske forsknings- og innovasjonssystemet: Statistikk og indikatorer, S.95; Oslo NIFU skriftserie nr. 20/2002 Tvede, O. og Hovdhaugen, E.: Belysning av den organiserte doktorgradsutdanningen ved Universitetet i Bergen av 1234 opptatte doktorgradsstudenter 16

17 Tabell 1. Prosent som disputerer ved UiB av de som blir tatt opp*** innen a) 4 og b) 7 år etter opptak. * små tall A B Kull Antall tatt opp Totalt antall ferdig etter 7 år** HF MN MO SV JUS PS HF MN MO SV JUS PS * * * Total antall tatt opp * små tall; **For etter 4 år; ***: gjennomstrømningen av de som fullfører vil bli noe høyere enn tabellen viser. Prosenten som er oppført er av stipendiatene UiB har investert veiledningsressurser i. Tabell 1 viser antall doktorgradsstudenter tatt opp hvert år f.o.m t.o.m. 2007, og prosentandelen av disse årskullene ved hvert fakultet som har avlagt doktorgraden innen 4 år i kolonne a og etter 7 år opptaksåret i kolonne b. PhD-studentene bruker fremdeles for lang tid, men det er forskjeller mellom fakultetene. Mindre enn 50 % disputerer 4 år etter opptak, og det er store fakultetsvise forskjeller med mellom 5 og 33 % av årskullene som er ferdig på normert tid på SV-fakultetet og 3-31 % på HF (Tabell 1). MN har en fullføringsgrad fra 34 til 61 % av årskullene. Først etter 7 år nærmer 4 av fakultetene seg mot at 75 % av kullene har disputert. Men på Psykologi og Humanistisk fakultet er det flere kull hvor mindre enn 60 % er blitt ferdige innen 7 år. Gjennomsnittlig fullføringsgrad for 2000-kullet er 67,5 % innen 7 år etter opptaket. Dagens situasjon representerer ingen forbedring i forhold til NIFU-rapporten fra 2002 som bygde på årskullene. Det er derfor av stor viktighet at fagmiljøene tar tak i utfordringene og arbeider målrettet for at det skal være mulig for PhD-studentene å gjennomføre studiet på normert tid. Dette krever motiverte PhD-studenter, men også et sterkere press på de vitenskapelig tilsatte; en stab som allerede i dag uttrykker bekymring for liten tid til forskning. Dette vil kreve at det settes av mer ressurser og veiledning til forskerutdanningen. Det er sterkt uttalt både ved UiB og ellers ved universitetene at forskerutdanningen trenger større oppmerksomhet. Bakgrunnen er å finne i bl.a. følgende: 17

18 Strategisk plan for UiB uttrykker målet om minst 250 disputaser årlig fra Forskningsmeldingen: Vilje til Forskning (2005) påpeker bl.a. behovet for å øke antall stipendiater og postdoktorstillinger, etablere forskerskoler, og at PhD-graden kvalifiserer til yrker også utenfor akademia. Konferansen Forskerutdanning, utfordringer og muligheter arrangert av Forskningsutvalget ved UiB høsten 2006 (Geilo-konferansen) identifiserte behov for: o å styrke veiledning o å bedre gjennomføringen og korte ned tidsbruken o å fremskaffe bedre statistikkgrunnlag o å befeste doktorgradsutdanningen som en utdanning som skal tas i starten av en yrkeskarriere Behandlingen av universitetets forskningsorganisering Faglig helhet organisatorisk mangfold (2007) understreket at et forskningsuniversitetet har doktorgradsutdanning av høy internasjonal kvalitet som et viktig mål. Nasjonal utreding om Forskerrekrutteringsbehov (NIFU STEP) viser at Norge trenger mellom 5500 og 9000 nye forskere for å henge med i kunnskapsutviklingen og for å kunne møte generasjonsskiftet i akademia. Nasjonal Arbeidsmarkedsundersøkelse om doktorgradsstudier og karrieremuligheter (NIFU STEP 2007) 10 viser at doktorgraden gir gode arbeidsmuligheter. Respondentene svarte også på spørsmål om kvaliteten på utdanninga. En stor andel var misfornøyde med veiledningen. NOU-utredningen Sett under ett (2008) tar til orde for en norsk forskerutdanning i mer strukturerte opplegg, for eksempel gjennom forskerskoler. Kunnskapsdepartementet har annonsert en stortingsmelding om rekruttering i løpet av Utvalget mener at Styret bør vedta et overordnet mål for UiBs forskerutdanning. Dette bør knyttes til minst mulig avbrudd og gjennomføringstid på de som fullfører. Utvalget foreslår et mål om ikke mer enn 10 % avbrudd innen år 2015 og en gjennomføringsprosent på 80 % innen normert studietid 11. Utvalget er klar over at fakultetene vil ha ulike utfordringer med å nå dette målet, noe som dagens ulikheter i gjennomstrømning, tidsbruk og disputasalder viser. Forbedring vil kreve økte veiledningsressurser til forskerutdanningen, noe som er en dimensjoneringsutfordring i forhold til investeringer på BA, MA og PhD-nivå. Ikke minst er det et institusjonelt ansvar å tilrettelegge for forskningsmiljøer som har riktig balanse mellom antall veiledere og PhDstudenter. 10 NIFU STEP Rapport 35/2007 Svein Kyvik og Terje Bruen Olsen: Doktorgradsutdanning og karrieremuligheter. Oslo Dette gjelder total nettotid i forskerutdanningen for disputerte PhD-studenter når evt. permisjoner eller andre gyldige fravær er trukket fra. 18

19 3 UTVALGETS SAMMENSETNING OG MANDAT Utvalg for utarbeiding av handlingsplan for doktorgradsutdanningen ble oppnevnt med følgende sammensetning: Prorektor, professor Anne Gro Vea Salvanes (leder) PhD student Tarjei Breiteig (Geofysisk institutt, Det matematisk-naturvitensk. fakultet) fram til februar Viserektor for internasjonale relasjoner, professor Kjersti Fløttum Viserektor for utdanning, professor Berit Rokne Hanestad Dekana, professor Gerd Kvale (Det psykologiske fakultet) Ass. fakultetsdirektør Elisabeth M. Lysebo (Det matematisk-naturvitensk. fakultet) Fakultetsdirektør Audun Rivedal (Det humanistiske fakultet) Professor Per Selle (Institutt for saml. politikk, Det samfunnsvitsk. fakultet) Professor Thorkild Tylleskär (Senter for internasjonal helse, Det medisinskodontologiske fakultet) I februar ble Tarjei Breiteig fritatt fra arbeidet, og Alf Holme fra Kjemisk institutt, Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og Anne Hege Henden Strand, Sosiologisk institutt, SV-fakultetet ble oppnevnt som medlemmer av utvalget. Utvalget ble bedt om å levere sitt forslag til handlingsplan innen Utvalget ble gitt følgende mandat: Utarbeide en handlingsplan for doktorgradsutdanningen ved UiB som drøfter status for dagens doktorgradsutdanning, og som foreslår tiltak for å styrke denne. Utvalget ble bedt om å gi forslag til prioriteringer i UiBs doktorgradsutdanning fram til 2012, og ble spesielt bedt om å: vurdere målene for doktorgradsutdanningen ved UiB og eventuelt foreslå endringer vurdere organiseringen av forskerutdanningen ved UiB og gi forslag til forbedringer kartlegge ressurser og rammebetingelser i ulike fagmiljø for å drive forskerutdanning i tråd med målsetningene gi forslag til styrket faglig oppfølging av stipendiatene for å fremme best mulig faglig utvikling foreslå tiltak for å få et hensiktsmessig forhold mellom veiledningskapasitet i staben av professorer, førsteamanuenser og postdoktorer og antallet PhD kandidater drøfte forskerskolenes rolle, med utgangspunkt i oppsummeringen av erfaringer med forskerskolene i sak 52/07 i universitetsstyret drøfte hvordan forskerutdanningen best kan synliggjøres og profileres for nåværende og potensielle kandidater og for potensielle arbeidsgivere i og utenfor akademia og hvordan UiBs informasjonstiltak kan videreutvikles for å sikre god profilering av forskerutdanningen. drøfte og gi forslag til forbedringer i de administrative systemene knyttet til forskerutdanningen, som rapportering og kvalitetssikring foreslå tiltak for å fremme en god kjønnsbalanse vurdere samarbeidet med forskningsinstitusjoner i instituttsektoren og med høgskolene på Vestlandet om forskerutdanning og eventuelt foreslå tiltak for å styrke samarbeidet 19

20 foreslå tiltak for å styrke den internasjonale dimensjonen i PhD utdanningen, inklusive utvikling av administrative rutiner for fellesgrader (co-tutelles) vurdere om det er forhold som krever endringer i UiBs doktorgradsreglement Det ble også bedt om at handlingsplanens forslag til tiltak måtte sikre likeverdige fagtilbud i alle UiBs fagmiljø og ta hensyn til utvikling av tverrfaglig og tverrgående forskning, og gi mulighet til å ivareta fagenes egenart. Forskningsavdelingen har vært sekretariat for handlingsplanarbeidet. Mandatet er omfattende, og det har ikke vært mulig å drøfte og konkretisere alle forhold i like stor detalj. Når det gjelder kjønnsperspektivet, er dette integrert i arbeidet og nevnt eksplisitt der dette er naturlig. Men utvalget har lagt vekt på å ikke gjenta tema som allerede er dekket av handlingsplan for kjønnsbalanse. Når det gjelder kartlegging av ressurser og rammebetingelser, har utvalget avgrenset arbeidet til undervisningsressurser. Reelle kostnader ved doktorgradsutdanningen i ulike fagmiljø er komplekst og er holdt utenfor. Når det gjelder rekruttering til forskning, er diskusjonen avgrenset til elementer som kan styrke rekruttering til forskerutdanningen. Når det gjelder internasjonalisering, er ulike utfordringer og tiltak hentet fra Handlingsplanen for internasjonal virksomhet utviklet. 4 FORSKERUTDANNINGEN : REFORMER OG NYE RAMMEBETINGELSER 4.1 PhD og Bolognaprosessen: Tverrfaglighet, økt mobilitet og institusjonssamarbeid (joint degrees) og utvidede kvalifikasjoner -(transferable skills) Doktorgraden som del av Bolognaprosessen ble inkludert i Berlin i EUA 12 (Den europeiske universitetsorganisasjonen) utarbeidet i 2004 ti retningslinjer (Salzburgprinsippene) for å styrke doktorgradsutdanningen i Europa. De viktigste er utdanning til selvstendig forsker, til arbeid i og utenfor akademia, og bevisstgjøring rundt transferable skills 13, kvalifikasjoner som er viktige innen forskning, men som også er nyttig utenfor akademia. Ministermøtet i Bergen i 2005 foreslo større bruk av akademiske fellesgrader (joint degrees) i samarbeid mellom universitetene. Styret ved UiB vedtok (Sak 115/2006) et tillegg til reglementet som åpner for bruk av akademiske fellesgrader. 12 European University Association 13 Utvidede kvalifikasjoner, Transferable skills refererer til kunnskap som er nyttig også i andre yrker enn forskeryrket, og som PhD-studentene tilegner seg i løpet av forskerutdanningen. Dette kan være prosjektledelse, teamarbeid, arbeide mot tidsfrister, formidling etc. 20

21 4.2 Evaluering av forskerutdanningen (2002); Kvalitetsreformen (2003); Ny universitetslov (2003) Evalueringen av forskerutdanningen i 2002 understreket at forskningsmiljøene ved Universitetet i Bergen ikke har tatt et klart nok brudd med dr.philos.- tradisjonen 14. Målet for Kvalitetsreformen i 2003 var styrking av kvaliteten i høyere utdanning gjennom ny gradsstruktur, økt internasjonalisering, tettere oppfølging av studentene og nye eksamensformer. NOKUT (Nasjonalt Organ for Kvalitet i UTdanningen) ble opprettet for å følge opp at fagutdanningene, inklusive doktorgraden, holder fastsatte kvalitative mål. 11. oktober 2002 ble det innført Forskrift om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler. 15 Gjennom denne forskriften opphørte de gamle doktorgradene og den nye PhD-graden ble innført. I tillegg stadfestet den Overgangsregler ( 42) om at de gamle doktorgradene kan tildeles til og med studieåret 2007/ Forskerskoler som ny struktur i forskerutdanningen Universitets- og høgskolerådet (UHR) utarbeidet i 2002 notatet: Forskerskoler i Norge? Om mål og organisering av forskerskoler i norsk forskerutdanning. UHR foreslo forskerskoler som en forsøksordning, som supplement til den ordinære forskerutdanningen. Forskerskolens funksjon skulle være flere doktorgradsstudenter i et arbeidsfellesskap under en eller flere forskningsveiledere, noe som i dag reflekterer en forskningsgruppe. Notatet kom før den nasjonale evalueringen av forskerutdanningen var utført, og før det var vanlig med forskningsgrupper som faglig ramme rundt doktorgradsutdanningen. I dag vil arbeidsfellesskapet til doktorgradsstudenten normalt være i en forskningsgruppe. Dette krever en kulturutvikling i forhold til at PhD-studenten skal inngå i et aktivt fagmiljø. Det er avgjørende at forskerutdanningen gjennomføres i tett kontakt med forskningsmiljøene der hovedandelen av tiden i løpet av en doktorgrad brukes på selve avhandlingen (5/6 av studiet). En forskerskole kommer i tillegg til forskningsmiljøenes rolle i forskeropplæringen. Gjennomføringen er avhengig av at god veiledning er tilgjengelig i forskningsgruppene og at den er av en høy faglig kvalitet. Det forskerskolene normalt tilbyr er et tillegg i form av møteplasser og utvidede faglige nettverk for PhD-studenter, veiledere og gjesteforelesere. I 2005 utredet NFR-ordningen med nasjonale forskerskoler, med organisering i nettverk for særlig å styrke fagmiljøene rundt doktorgradsstudenter i fag der det er få veiledere og få PhDstudenter. Forskningsrådet lyste ut et program for nasjonale nettverksforskerskoler , der det er satt av kr 115 millioner totalt. 14 NIFU skriftserie nr. 20/2002.op.cit. Side Ved UiB har fakultetene kontaktet de doktorgradsstudenter som ikke har vært aktive i studiet høsten 2007 om utfasingen av de gamle doktorgradene. Studentene ble bedt om at de som ville gå over til å disputere til den nye PhD-graden måtte ta kontakt med universitetet for sammen med veiledningsmiljøet å få utarbeidet en plan mot disputas. De som ikke tok kontakt innen fristen anses å ha avbrutt doktorgradsutdanningen og vil dermed ikke kunne levere avhandling eller disputere etter gammel doktorgradsordning. 21

22 4.4 Forskerutdanning ved UiB Ved innføringen av PhD-graden ved norske universiteter i 2002, ble avviklingsperioden definert fram til og med våren 2008 for de tidligere doktorgradene. Som et ledd i reformeringen av forskerutdanningen i Norge vedtok UiB sitt nye PhD-reglement våren European University Association (EUA) holder UiBs ordning med ett felles doktorgradsreglement for alle fag frem som en best practice i Europa 18. I UiBs strategi 19 for forskning uttrykkes at målet i forskerutdanningen er: å utdanne kandidater gjennom forskning og å skape gode karrieremuligheter for neste generasjons forskere å gi forskerutdanning med høy kvalitet, internasjonal profil og med gode muligheter for tverr- og flerfaglighet å tilby tre års fulltids arbeid under aktiv veiledning og i et arbeidsfellesskap med andre forskere som kvalifisering til å forsvare avhandlingen for doktorgraden å knytte forskerutdanningen til gode og produktive forskningsmiljøer og opprette forskerskoler på strategisk viktige områder Styret (UST) og Det sentrale forskningsutvalget (FU) ved UiB har i mer enn 20 enkeltsaker i perioden behandlet forskerutdanningen. I tillegg har fakultetsstyrer og fagkomiteer ved fakultetene hatt dette som arbeidsfelt. Få saksfelt har hatt tilsvarende oppmerksomhet i denne perioden. De viktigste vedtakene i to av de viktigste sakene (styresakene 41B/2003 og 100/2004) er: Det innføres én doktorgrad, PhD-graden ved alle fakultet 20 Et vilkår ved opptak er at doktorgradsstudenten får tilknytning til et aktivt forskingsmiljø 21 Det skal etableres en kvalitetssikring av forskerutdanningen 22 Flest mulig av UiBs PhD-studenter får anledning til å delta i en forskerskole 23 Forskningsgrupper og forskerskoler er viktige faglige rammer i forskerutdanningen der doktorgradsstudentene, men også masterstudenter, skal tilbys gode forskningsmiljøer og tett faglig oppfølging 24. Disse kan være både tematiske og disiplinære. Våren 2008 er det totalt 18 forskerskoler ved UiB (vedlegg 2). Fakultetene og instituttene har gjennomført omfattende endringer og melder om at gjennomstrømningen synes å bedres noe, men at det er for tidlig å måle effekt av endringene Forskarutdanning- nytt PhD-reglement Styresak 41B/ Final report EUA Doctorate Project 2005:12 19 Strategisk plan for Universitetet i Bergen 20 Forskarutdanning- nytt PhD-reglement Styresak 41B/ Ibid. 22 Ibid. 23 Universitetets forskerutdanning Styresak 100/ Ibid. 25 Styresak 52/2007 ( ): Erfaringer med innføring av forskerskoler- Tilbakemelding fra fakultetene. 22

23 4.5 Utvalgets arbeid Utvalget ble nedsatt i juni 2007 og har siden august 2007 hatt jevnlige møter (12 stk, hvorav 2 var 2-dagers samlinger). Representanter fra utvalget har deltatt på studietur til University of Bristol og University College London. I tillegg har flere deltatt i ulike internasjonale seminar og konferanser vedrørende ulike aspekter ved forskerutdanning i Europa. Utvalget har også forholdt seg til den løpende prosessen med benchmarking av PhD-studier 26, hvor utvalget har dratt erfaring fra best practice-eksempler fra bl.a. Universitetet i Århus. Utvalget sendte høsten 2007 forespørsel til fakultetene om innspill på ressursbruk og deres erfaringer med ulike forhold i forskerutdanningen. Fakultetenes innspill har vært et viktig grunnlag for det arbeid utvalget har lagt ned i utarbeidelse av handlingsplan for forskerutdanning. I tillegg har utvalget mottatt notater fra ressurspersoner som har lang erfaring med forskerutdanningsarbeid i tillegg til notater fra utvalgets egne medlemmer. Nasjonale og internasjonale dokumenter har også vært viktige for å kunne gi et bakteppe for forskerutdanning sett i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Dokumenter som det henvises til i handlingsplanen er listet i referansene. 4.6 Identifisering av hovedtema for handlingsplansarbeidet Det er identifisert og arbeidet ut fra 8 hovedtema knyttet til forskerutdanningen: Dimensjonering og rammebetingelser Rekruttering, informasjon og karriereløp Veiledningsmiljø og forskerskoler Tverrinstitusjonelt samarbeid Internasjonalisering Opplæringsdelen - forskerutdanningskurs Administrasjon og rapportering PhD reglementet UTFORDRINGER, HOVEDTEMA 5 DIMENSJONERING OG RAMMEBETINGELSER Reformene og den høye endringstakten har innvirkning på forskningsmiljøenes hverdag. Finansieringsordningene endrer karakter. Det er blitt en sterkere konkurranse om midler til forskning gjennom eksterne finansiører, både i Norge gjennom blant annet SFF/SFIordningene 27 og i EUs rammeprogram for forskning. Dette har stor betydning for forskerutdanningen. I SFF, for eksempel, var det et viktig kriterium at søkerne kunne dokumentere internasjonalt forskningssamarbeid som inkluderte utveksling av ynge forskere. I Marie Curie-ordningen i EUs rammeprogram for forskning er mobilitet sentralt og yngre forskere som krysser landegrensene får finansiering i inntil 3 år. Det er en stor utfordring for 26 The Northern European Benchmarking Project Senter for fremragende forskning (SFF) og Senter for fremragende innovasjon (SFI). 23