Nr Tema: Pårørende. mens de lever. Skihopper med brutalt nedslag Nattlig festmåltid.

Transkript

1 Nr Tema: Pårørende Å miste noen mens de lever Skihopper med brutalt nedslag Nattlig festmåltid

2 takk For Støtten Tusen takk for at dere støttet våre gjester i julen med varme måltider. Dere gjorde det mulig for mange å spise et godt måltid, og det vet vi ble satt stor pris på! På våre møtesteder er et godt måltid et viktig utgangspunkt for å skape gode og trygge fellesskap for mennesker som ellers opplever en vanskelig hverdag. Vi fortsetter dette viktige arbeidet, og vi er avhengig av støtte fra dere. Bakerst i bladet finner du informasjon om hvordan du kan støtte våre gjester i Vedlagt finner du også en giro du kan benytte. Tusen takk! Tema Å være pårørende s 4 7 Fotoreportasje En smaksreise på natthjemmet s 8 11 Portrettet Tom Aage Aarnes s Kafé Saba Unikt boligtiltak og frodig møteplass s Frivillig På rett spor s Æresord Arne Berggren: Tid til å vente s

3 Leder Hvem ser de pårørende? Informasjonsblad for Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo Tollbugata 3, 0152 Oslo Telefon E-post: Hejmmeside: I redaksjonen: Atle Thingnes Briseid (redaktør) atle.briseid@bymisjon.no Per Frogner (ansvarlig red.) per.frogner@bymisjon.no Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no Michael Hansen michael.hansen@bymisjon.no Lay-out: Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no Forsidefoto: Fotomontasje Trykk: Prinfo Unique Opplag: IK-kontrollert innsamlingskonto: MILJØMERKET Trykksak 709 Alle trenger noen. Det er heldigvis ikke mulig å dele inn befolkningen i de hjelpetrengende og de som gir hjelp. Riktig nok er vårt bistandsbehov ulikt fordelt, eller det varierer mye i løpet av livet, men behovet er der. Gjennom hele livet er vi enten hjelpetrengende eller nesten hjelpetrengende. Selv i våre sterkeste eller mest selvstendige øyeblikk er vi samtidig skjøre og sårbare mennesker som ikke vet hvordan den neste timen eller dagen ser ut. Vår sårbarhet har vi felles. Den som fornekter sin egen sårbarhet, snakker ikke sant. Det kan være i stort eller smått, men før eller siden er det jeg som er avhengig av hjelp. Når de som er mine nærmeste opplever sykdom eller kriser, er jeg en pårørende. Det er også en allmenn erfaring. De aller fleste har noen å være pårørende til. Det kan være smertefullt, krevende eller frustrerende når noen jeg bryr meg om har det vanskelig. En ekstra byrde kan det være å oppleve at ens nærmeste ikke får den hjelpen en hadde behøvd. Når en helseinstitusjon, eller når vi i Kirkens Bymisjon, beskriver i våre årsrapporter hvor mange pasienter, klienter, gjester eller brukere vi har, viser tallet bare en del av sannheten. Rundt hver enkeltperson står som oftest noen andre som også er berørt. Familie eller venner, en nabo eller en (tidligere) kollega. I denne første delen av 2012 er jeg spesielt opptatt av pårørende til personer med demens. For en del år siden startet vi Pårørendeskolen for å møte folk i den situasjonen. Det er gledelig at de gode erfaringene fra pårørendeskolen har ført til at staten har prioritert slike tilbud, og at det nå finnes en rekke pårørendeskoler rundt i landet. På en gård i Maridalen har seks personer med demens et godt dagtilbud tre dager i uka. Tilbudet kalles Grønn omsorg i storbyen. Disse personene klarer fortsatt å bo hjemme, ikke minst takket være Grønn omsorg. Når demens rammer midt i førtiåra, er det en krise både for den som rammes og for den pårørende. Da kan enkle tiltak som et dagtilbud på en gård i Maridalen være til stor hjelp. Når dette skrives, har vi i Kirkens Bymisjon fått beskjed fra Oslo kommune om at Grønn omsorg ikke vil bli tildelt videre tilskudd. Etter en treårig prosjektperiode, som nå har utløpt, blir ikke dette viktige arbeidet prioritert. Rapporten fra tiltaket er overveldende positiv, de pårørende snakker sterkt og klart om hvor viktig dette dagtilbudet er, og prisen for kommunen er en brøkdel av det institusjonsplasser ville kostet. Det er stor underdekning av tilbud for hjemmeboende personer med demens, staten ber kommunene om å opprette flere plasser, men i stedet for å heie fram Grønn omsorg, velger Oslo kommune å sette punktum. Dette er etter min vurdering bakstreversk og gammeldags. Dessuten skulle jeg ønske at kommunen i sine prioriteringer spurte de pårørende om hvordan hverdagen blir dersom Grønn omsorg legges ned. Siste ord om Grønn omsorg er ikke sagt. I valgåret 2013 kommer politikerne til å snakke varmt om de eldre, og om å styrke tilbudet til personer med demens. Men det er ingen grunn til å vente til neste år. Grønn omsorg trengs akkurat nå. Både for den som rammes av demens, og for de pårørende. Fra Kirkens Bymisjon vil vi derfor jobbe målrettet og politisk for å endre utfallet i denne saken. Johannes Heggland konstituert generalsekretær 3

4 Tema: pårørende Å miste noen mens de lever Å oppleve at en person du er glad i gradvis forsvinner i rusavhengighet eller demens, kan være fryktelig tøft. Tinas ektemann var rusavhengig, og hun tok på seg ansvaret for hans liv. Først da hun ba han om å flytte, tok han ansvaret selv. (Illustrasjonsfoto) Tina er gift med en alkoholiker, Gro har en samboer som er rammet av demens. Begge opplever at deres kjære gradvis blir borte for dem. De deler også følelser som sinne, ensomhet, selvbebreidelse og sorg. Her er deres historier: Tina møtte Carl i hestemiljøet. Hun var ung, han var kjent. De elsket hverandre og giftet seg tidlig. Hun så ikke, eller ville ikke se, hans eskalerende alkoholforbruk. Jeg trodde det handlet om dårlige holdninger, at bare han lærte å «drikke normalt», så ville det bli bra. Deretter tenkte jeg at kjærligheten kunne overvinne alt. Det var først da han gikk over på sterkere rusmidler at jeg forsto at jeg var maktesløs, sier hun. Hun ble redd. Hadde Carl en bra dag, var hun trygg. Hadde han en dårlig dag, gikk hun rundt i skumle sentrumsgater midt på natten for å lete etter han. Hun tok på seg roller. I det ene øyeblikket var hun moren hans, i det neste sosialarbeider, kjæreste og gestapokontrollør. Hun beskriver det som en sirkel av galskap. Hodet var alltid et annet sted. Hans liv var hennes ansvar. Og hun bar skammen hans. Skjulte problemene. Lenge prøvde hun å skjule problemene for omverdenen. Utad virket hun som en kjærlig og beskyttende kone, men mot ham kunne 4

5 hun være både spottende og nedlatende. Samtidig hadde hun dårlig samvittighet over å leve et dobbeltliv. Jeg følte meg falsk, og det gikk utover selvtilliten. Dessuten hadde jeg en voldsom skyldfølelse fordi jeg ikke klarte å gå fra han, sier hun. Da Tina ble gravid, ble situasjonen enda verre. Hun følte seg maktesløs. Mange ganger planla hun begravelsen hans på vei hjem fra jobben. Hun hadde prøvd alt: å gjemme alkoholen, kontrollere hva han kunne gjøre, presse han til behandling, trygle, be eller være sint. Til slutt hadde jeg ikke flere virkemidler. Likevel klarte jeg ikke å gi slipp. Jeg fortsatte å gjøre det mulig for ham å ruse seg. Jeg betalte regningene hans og ga han tak over hodet, sier hun. Raseri og maktesløshet gikk over i sorg. Sorg over at ungdommen gikk tapt, at deres første år sammen ble preget av hans rusavhengighet. Og ikke minst sorg over å miste han. Det var som med demens; han ble gradvis mer og mer borte for meg. Øynene hans ble tomme. Til slutt husket jeg ikke hvem det var jeg ble glad i. Fra profesjonell til pårørende. Ikke langt unna, i et annet kontorbygg i Oslo sentrum, sitter Gro Knutsen. For seks år siden fikk hennes samboer Erica diagnosen Alzheimers sykdom. Fortsatt er de unge den ene bare i 50-årene, den andre så vidt 60. Begge har et langt yrkesliv som omsorgspersoner bak seg, Gro innen barnevernet, Erica som psykolog. Etter å ha vært profesjonelle hjelpere i alle år, er det nå Gro som er pårørende og Erica som er omsorgstrengende. Én ting er å være profesjonell, den som skal gi hjelp. Noe helt annet er å være pårørende. Rollene byttes om, sier hun. Gro tenker tilbake på de første tegnene. Tiden da Erica begynte å glemme, spørre om igjen eller miste tråden i samtalen. Når man lever så tett på et annet menneske, tåler man mer av særegenheter, sier hun i dag. Likevel skjønte hun at noe var galt. Fastlegen sendte Erica til Hukommelsesklinikken, som etter lang tid med utredninger stilte diagnosen Alzheimer. Sykdommen rammer hjernen og evnen til å ivareta seg selv. Avhengigheten av hjelp fra andre øker hele tiden. Jeg kan ikke forestille meg noe som er verre. Hele hennes følelsesapparat er intakt. Det er evnen til å formidle som blir borte, sier hun. Tok på seg for mye ansvar. I de tre årene som fulgte, var Erica hjemme mens Gro var på jobb. Det var en fryktelig slitsom og ensom tilværelse. Gro er sta og ville klare mest mulig selv. Fordi Ericas behov sto i sentrum, ble det sosiale nettverket gradvis mindre. Til slutt ble også Gro sykmeldt. I ettertid ser hun at hun tok på seg altfor mye ansvar. Jeg skulle tatt kontakt tidligere. Samtidig syntes jeg jo at Erica klarte seg ganske bra, sier hun. Gro har vært rasende på Gud og livet generelt. At hennes kjære blir rammet, føles blodig urettferdig. Hun tenker på alle tingene de aldri får gjort. Som 5

6 At Gro Knutsens samboer er rammet av demens, føles blodig urettferdig. Hun har vært sint på både Gud og livet generelt. Men man kan jo ikke gå og være sint hele tiden, man må bruke energien på noe nyttig, sier hun. å reise til utlandet og ta del i sosialt liv som to likeverdige partnere. Det har ingen hensikt å være sint, selv om jeg tror det er viktig å få ut følelsene. Man kan jo ikke gå og være sint hele tiden, man må bruke energien på noe nyttig, sier hun. Likevel kan hun fortsatt ha skyldfølelse over ikke å strekke til, at hun bør gjøre mer for Erica. På en måte er jeg mer glad i henne nå som sårbarheten er så åpen. Men det fører med seg en annen type avhengighet. Du må lære å passe på deg selv. Skal man være glad i andre, må man være glad i seg selv. Derfor er det viktig for meg å være i jobb. Heldigvis har jeg en klok arbeidsgiver som har forståelse for min situasjon, sier hun. Mistet seg selv. Tina kjenner igjen følelsen av å være avhengig. Carls rusavhengighet var så altoppslukende at hun til slutt mistet seg selv. Hun ante ikke hva hun selv ville, bortsett fra at han skulle slutte å ruse seg. Hun tok på seg offerrollen og forsto ikke at hun hadde et valg. Jeg skjønte ikke at det å ikke forlate han, faktisk var et valg om å bli, sier hun. Da hun ble gravid for annen gang, klarte hun endelig å gi slipp. Hun stilte et ultimatum. Det hadde hun gjort mange ganger før. Derfor trodde han ikke på henne denne gangen heller. Men nå tok Tina ut separasjon. Carl måtte flytte. Jeg ville så gjerne fikse livet for han og skjønte ikke at jeg var et hinder. Det tok meg 12 år å forstå, sier hun. Hun sammenlikner det å være pårørende til en alkoholiker med å stå i en elv med vann til halsen og holde alkoholikeren på strake armer. Han forstår ikke alvoret før noen slipper taket. Alkoholikere må drikke seg til bunns for å skjønne at de må gjøre noe med situasjonen selv. Som pårørende måtte også jeg gjennom det samme: jeg måtte prøve alle midler før jeg innså at jeg måtte sette grenser. Han fortjente å slippe min kontroll, slik at han kunne få se på seg selv, sier hun. Den åttende gangen Carl la seg inn til behandling, var han endelig motivert. I dag er de fortsatt gift. Vi tar ikke hverandre som en selvfølge. Vi har mistet hverandre flere ganger allerede, sier hun. Føler dyp sorg. For Gro finnes det ikke noe håp om at Erica skal bli bedre. Hun må innfinne seg med at sykdommen blir verre og hjelpebehovene større. Jeg føler en dyp sorg. Sykdommen gjør at Erica forsvinner fra meg mer og mer fra meg, sier hun. Likevel prøver Gro å gjøre hverdagen så god som mulig for både Erica og seg selv. Med god hjelp fra bestillerkontoret på Sagene fikk Erica høsten 2009 plass på Kirkens Bymisjons dagtilbud for personer med begynnende demens på Skjerven gård i Maridalen. Der ble de møtt av to dedikerte bønder som deler både gård og hjem med seks personer med demens. De er rause, inkluderende og tålmodige. De forstår og forholder seg til glemselens alfabet, og ser at sårbarhet i seg selv har en verdi. De forholder seg aktivt til brukerne gjennom meningsfylte aktiviteter som hører gården til. Dette har vært helt avgjørende for at jeg skal kunne falle til ro og være til stede i mitt eget liv. Det føles også trygt at Kirkens Bymisjon står for det faglige, og veileder ekteparet, sier hun. I dag har hun energi til å dele de gode stundene sammen med sin Erica. De går turer, reiser til fjells sommerstid, eller rett og slett sitter stille sammen og hører på musikk. Og vi danser. Erica elsker å danse. Tekst : Atle Thingnes Briseid Foto: Torstein Ihle 6

7 Søk nettverk, kunnskap og avlastning Å skaffe seg kunnskap og nettverk kan forebygge stressrelaterte plager. Mange pårørende til personer med demens blir ensomme, enten fordi nettverket rundt trekker seg bort eller fordi de selv opplever sosial kontakt som krevende. Ved å møte likestilte, kan man oppleve aksept og dele erfaringer, sier Anita Ellefsen, som leder arbeidet for pårørende til personer med demens i Kirkens Bymisjon. Kirkens Bymisjon var den første til å etablere Pårørendeskole i Norge. I dag er det opprettet Pårørendeskoler i mange norske kommuner over hele landet. Forskning viser at pårørende som ikke har kunnskap om demens, har mer stressrelaterte plager enn personer som skaffer seg kunnskap om sykdommen. Gjennom kunnskap kan man bedre forstå og følge med på sykdomsutviklingen, sier Ellefsen. Hun mener også det er viktig at pårørende aksepterer sitt eget behov for støtte og hjelp. Å sørge for avlastning, er derfor nødvendig for mange. Avlastningstilbudet er dessverre i varierende grad utbygd i norske kommuner. Mange opplever dessuten at de svikter sin ektefelle dersom de sender dem bort av og til, sier hun. Følelser som sorg, sinne, selvbebreidelse og skam er typiske Ser rusavhengighet i generasjonsperspektiv Å være barn i et hjem hvor man ikke får anerkjennelse og bekreftelse av foreldrene, skaper problemer i voksen alder. Derfor er generasjonsperspektivet viktig for A-senteret. A-senteret, en av Kirkens Bymisjons behandlingsinstitusjoner på rusfeltet, tilbyr både individuelle samtaler og kurs for personer som har vært barn av rusmiddelavhengige. I behandlingen lærer de blant annet å adressere følelser som bunner i en vanskelig barndom. Mange barn tar på seg ansvaret for foreldrene, noe som er en umulig oppgave. Det fører til at mange sliter med avmaktsfølelser og manglende mestring. Dette er det viktig å bli klar over i ettertid. Vi forsøker å hjelpe dem med å få empati med seg selv, sier fagsjef Haakon Holmberg. Gjennom helsepersonelloven er A-senteret forpliktet til å sørge for at barn av pasienter både får informasjon og oppfølging. Institusjonen har derfor god kontakt med PP-tjenesten, barne- og ungdomspsykiatrien og andre instanser. Barnas situasjon skal alltid være med som tema i behandlingsplanleggingen, sier Holmberg. Omkring 15 prosent av pasientene ved A-senteret er pårørende. Det er viktig å få en mulighet til å fokusere på seg Anita Ellefsen leder arbeidet for pårørende til personer med demens i Kirkens Bymisjon Oslo, gjennom Engelsborg ressurssenter for eldre og pårørende. reaksjoner for pårørende til personer med demens, mener Ellefsen. Skamfølelsen er nok litt underkommunisert. Å oppleve at man skjemmes over kjæresten sin gjennom 40 år, er et eksempel på følelser som oppleves som vanskelige for mange, sier hun. selv og lære å sette grenser, sier barnevernspedagog Elisabeth Haanes. Mens bare 1 av 10 menn velger å bli hos en partner som drikker, velger 9 av 10 kvinner det samme. Dette gjenspeiles i pasientgruppa ved institusjonen: 85 prosent av pårørendepasientene er kvinner. For mange kvinner er det å ta vare på parforholdet en viktig del av identiteten. Kvinner får næring til selvfølelse og identitet ved å få et forhold til å fungere, sier Holmberg. Han kjenner godt igjen historier som den Tina har opplevd, og mener pårørende vil ha stor fordel av å søke hjelp og støtte så tidlig som mulig. Hvis man søker hjelp før det går for langt, blir det også lettere å gjøre noe med problemet. Da ender man ikke i resignasjon, som for noen varer resten av livet og som veves sammen med psykiske problemer og sosiale problemer, sier han. Å hjelpe pårørende til å få empati med seg selv, er en viktig del av arbeidet til barnevernspedag Elisabeth Haanes og fagsjef Haakon Holmberg ved A-senteret. Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid 7

8 8

9 » Disse kveldene føles det som jeg lever et "normalt" liv.» En smaksreise på Natthjemmet FOTOREPORTASJEN Nattmaten er servert: Greske kjøttboller med krydder fra Zanzibar, pannestekte bønner og gulrøtter, Tzatziki og peppersnacks i skåler. Steinar disker opp for jentene som venter på månedens høydepunkt. Det er søndag kveld på Oslo vest. Natthjemmet, Kirkens Bymisjons overnattingstilbud for kvinner i rus- og prostitusjonsmiljøet har åpnet sine dører og gourmetkokk er Steinar Eraker, prest i Bymisjonen. Det er viktig at maten ser lekker ut og at den er fargerik. Mange sliter med dårlig matlyst og dagsformen varierer. Selv om mange av jentene er tradisjonelle i matveien, kliner jeg av og til med litt eksotiske smaker, slik at de skal få en ny matopplevelse, sier Steinar under forberedelsene til kvelden. En søndagskveld hver fjerde uke er satt av til «gourmet-aften» på Natthjemmet. For mange er dette månedens høydepunkt og det mest næringsrike de får i seg i løpet av en måned. Disse kveldene føles som et «normalt» liv, der vi får koble ut og nyte god mat. Det er om komme «hjem». Det sosiale er også veldig viktig, vi får snakke sammen om det som har skjedd i løpet av dagen, sier «Eva» som gjerne skulle ønsket de hadde tilbudet oftere. 9

10 Etter måltidet drar Steinar Eraker frem gitaren. Bob Dylan og Pink Floyd er blant favorittene. «So, so you think you can tell Heaven from Hell, blue skies from pain. Can you tell a green field from a cold steel rail? A smile from a veil? Do you think you can tell?» Steinar har forlatt grytene og funnet fram gitaren og med toner fra Pink Floyd blir det andektig stille i rommet. Tankefullt. Noen har hatt en røff dag. Det er et slit å gå på gata fra kl om formiddagen til sent på kvelden når Natthjemmet åpner sine dører. Praten går livlig rundt bordet, nye gjester kommer, mens andre tar kvelden og legger seg på det rommet de har fått 10

11 Vi er best om natten, påstår Natthjemmet. Mange av gjestene er enige. Se flere bilder fra "Søndagsmiddagen" her: Menyen er sydlandsk i natt: Keftedes med krydder fra Zanzibar, gresk salat, pannestekte bønner og gulrøtter, Tzatziki, reker i ingefær, sitron og hvitløk og oliven og litt peppersnacks i skåler. for natten. I bakgrunnen hører vi tonene fra Steinars gitar. Det startet med at jeg tok kontakt med Natthjemmet og spurte hva jeg kunne bidra med. At jeg var prest, var nå greit nok, men at jeg var glad i å lage mat var interessant. Dermed oppsto ideen om at jeg skulle komme en gang i måneden på søndagsvaktene til Torid Anne og Tanja, ifølge dem selv «verdens verste kokker», for å lage søndagsmiddag. For meg er dette en hyggelig kveld der jeg får gjøre noe av det jeg liker aller best og samtidig en fin måte å komme kontakt med gjestene på Natthjemmet, sier Steinar i det det ringer på døra og nye gjester kommer inn fra vinterkulda. Tekst og foto: Torstein Ihle 11

12 PORTRETTET Skihopperen med det brutale nedslaget Han var førstemann til å hoppe over 200 meter på ski i Norge, men i livet ramlet Tom Aage Aarnes hodestups inn i rusavhengighet. Sønnen Lucas ble redningen. Jeg er litt svett i henda nå. Skal jeg ta det kronologisk eller hoppe litt frem og tilbake? Tom Aage Aarnes gruer seg. Ikke til å sette utfor en stupbratt hoppbakke, men til å stå foran omkring 50 personer, de fleste med rus- eller fengselsbakgrunn, som venter inne i kafeen til Kirkens Bymisjon i Drammen. Han manner seg opp, trekker pusten: Hei, jeg heter Tom Aage. Jeg begynte å hoppe på ski da jeg var 7 år. Historisk hopp. Nesten nøyaktig 12 år tidligere planter han nedslaget på 204 meter i Vikersund-bakken og blir første mann til å hoppe over 200 meter i Norge. Mediene skriver med store bokstaver om talentet som lurer navn som Ingebrigtsen og Ottesen for det historiske øyeblikket. Ingen kan forestille seg at unggutten kort tid senere skal være både heroinavhengig, bostedsløs og med milliongjeld. For utenforstående starter det med at han i september 2002 leverer en positiv dopingprøve på amfetamin under NM på plast i Marikollen. Nyheten sprekker mens han er på treningsleir med landslaget i Tyskland. Hjemme venter journalistene utenfor leiligheten på Jordal i Oslo. For meg var det ikke noe sjokk. Jeg visste jo hva jeg hadde i meg. Men for alle andre var det nok det, sier han. Selv om han nekter, anker saken til Idrettens domsutvalg og får en bekjent til å ringe Dagbladet og si at han hadde stoffet i drinken hans, er Tom Aage på en måte lettet over å bli avslørt. Han vet jo at han må slutte, men han greier det ikke. Nysgjerrighet og flukt. I Nyby n aktivitetskafé er det blikk stille. Ute snør det lett. Tom Aage er blitt tryggere på situasjonen. Han forteller godt. Noen rekker hånda i været, som i en skoletime, og lurer på hvorfor han, som var et fremadstormende idrettstalent, ble avhengig av rus. 12

13 En kombinasjon av nysgjerrighet og en flukt fra det som var vanskelig, sier han. Mora, selve grunnsteinen i livet til Tom Aage, dør av kreft i Tom Aage trenger å flykte fra sorgen. Dessuten arver han en halv million kroner. Det er mye penger for en bortskjemt gutt som alltid har vært glad i en fest, men aldri har hatt kontroll på penger. Selv mens han er på landslaget, tar han amfetamin hver dag. Jeg ble vel opptatt av ikke å ha det jævlig. I tillegg var jeg litt overmodig, litt verdensmester. Dessuten jobbet jeg på den tiden sammen med en kamerat som hadde en livsstil som ikke helt passet til satsingen på hopping, sier han. Når dommen kommer, velger Tom Aage å kutte alle bånd til både hoppmiljøet og venner. Han er skamfull og gjemmer seg bort, tenker negativt om seg selv og tror at alle andre også tenker slik. Rusingen går over fra å være en måte å ha det gøy på, til å bli en flukt fra skammen. Bare tre måneder etter at han tar 4. plass i NM, er han hektet på heroin. Han reiser hjem i lunsjpausene for å gjemme regninger for samboeren. Han prøver å starte opp et enkeltmannsforetak innen ventilasjonsmontering mens han er avhengig av heroin. Ikke noen særlig god forretningsidé, sier han med et skjevt smil. Så oppdager samboeren alt. Jobben, forholdet og leiligheten ryker på samme dag. I halvannet år bor Tom Aage på gata i Oslo. Han legger seg inn på psykiatrisk avdeling, litt for å distansere seg fra Plata, men mest fordi han føler at folk rundt ham krever det. I halvannet år levde Tom Aage Aarnes som rusavhengig på gata i Oslo. Nå er han ferdig med bachelorgrad innen forurensing og miljø, og klar for å begynne i ny jobb på Høgskolen i Telemark. 13

14 Som 23-åring og prøvehopper i Vikersund blir Aarnes førstemann til å hoppe over 200 meter i Norge. Foto: Scanpix. Jeg var vel egentlig ikke så klar for det selv, sier han. Tom Aage flytter til faren sin i Bø i Telemark. Der er det ikke heroin å få tak i. I stedet bruker han alt som er av andre stoffer. Inni sitt eget hode er han nykter fordi han ikke bruker heroin. Telefon fra gamle hoppvenner. Så en dag i påsken 2004 kommer det en telefon fra Lars Bystøl. Er det ikke på tide å spenne på seg hoppskia igjen? Han kan få utstyr av Bjørn Einar Romøren. Tom Aage takker ja. Jeg begynte i helt feil ende. Livet var jo bare kaos. Jeg hadde ikke åpnet post på mange år. Det var mange ting jeg ikke hadde tatt et oppgjør med, sier han. Men i bakken gjør han det bra. Han vinner Norgescuprenn uten å ha trent på nesten tre år. Avisene skriver om det fantastiske comebacket, og Tom Aage klarer å holde seg nykter. Et tv-team vil lage dokumentar om han. Tom Aage sier at han satser på å avslutte karrieren under VM i Holmenkollen Så, under en trening på Lillehammer, skader han ryggen. Det er blitt vinteren 2006, og Tom Aage skal for alvor skal vise hoppverden at han er tilbake. Men ryggen er blitt så vond at han nesten faller på hoppet i Holmenkollen. Han må legge bort hoppskiene og vender tilbake til ruslivet. Så er det samme regla om igjen: jeg flytter opp til fatter n for å komme meg bort fra heroinen, og blir i stedet speedfreak. Lucas blir vendepunktet. I rusmiljøet i Telemark treffer han Inger Lise. De flytter sammen etter noen uker. Ingen av dem ser noen grunn til å slutte med rus. Etter tre måneder blir hun gravid. Hun legger seg straks inn til avrusning og får behandlingsplass på Borgestad-klinikken. Tom Aage skjønner at han også må gjøre noe. Det lille 14

15 - Jeg begynte i helt feil ende. Livet var jo bare kaos. Jeg hadde ikke åpnet post på mange år. sine kreditorer. Utrolig nok opplever han godvilje fra nesten samtlige, inkludert skatteetaten og Statens innkrevingssentral. Nesten all gjeld blir slettet eller kraftig redusert. Det er utrolig hva man får til bare man legger litt i det, sier han. Har lært av nedturene. I bymisjonskafeen er det pause. Mange kommer borttil Tom Aage for å snakke hopping. Et par karer lurer på om han har noen gamle hoppski de kan få kjøpe. Nei, jeg har bare ett par, og de ligger i kjelleren til bestefaren min, svarer han. Spørsmålene strømmer på. Var han ruset da han hoppet 204 meter? Hvordan takler han å bo i et område der han kjenner alle i rusmiljøet? Tom Aage svarer rolig. At han kjenner alle freaksa og hilser på gamle kjente på butikken, men lar det være med det. Jeg opplever at rusmiljøet lar oss leve i fred. De viser stor respekt for at vi har sluttet med det livet, sier han. barnet kan ikke vokse opp med en far som er rusavhengig. Noen måneder senere har også han fått plass på institusjonen, og han søker seg inn i LAR. Da Inger Lise ble gravid med Lucas, visste jeg at jeg ikke hadde noe valg. Lucas har ikke bedt om å bli født. Vi bestemte oss for at det livet vi har levd, ikke skulle ha noe å si for det livet han skal leve, sier han. Endelig kan kjæresteparet bli kjent med hverandre på ordentlig. Jeg hadde jo ikke hilst på Inger Lise i nykter tilstand, sier han. Men den tøffeste kampen står fortsatt foran ham, i form av en hel søplesekk full av ubetalte regninger og krav. Faren har spart på alt sammen. Totalt over en million kroner i gjeld. Han innstiller seg på å leve resten av livet på sosialstønad, men bestemmer seg likevel for å gjøre et forsøk. Han setter seg ned og skriver lange, håndskrevne brev til alle Med støtte fra NAV har han avsluttet en bachelorgrad innen forurensning og miljø. Nå venter ny jobb på Høgskolen i Telemark. Mastergraden innen grunnvannsforskning er allerede planlagt. Å begynne på skole var det lureste jeg har gjort. Jeg fikk følelsen av at jeg duger til noe. Fikk tilbake selvrespekten og mestringsfølelsen. Jobb og skole, det må man ha, slår han fast. Likevel kjenner han på nervøsiteten ved å skulle jobbe igjen for første gang på 10 år. Nå har NAV betalt for meg og mine i fire år. Nå er det jeg som skal putte mat på bordet. Jeg kjenner litt på det, men tror at det skal gå bra, sier han. Selv mener han at nedturene har lært han mye om livet, ikke minst om å bli voksen og ta ansvar. Han ønsker verken å glemme eller skjule det livet han har levd. Jeg hadde godt av en trøkk, for å våkne opp. Før eller siden måtte jeg ta ansvar for meg selv. Dessuten er jeg blitt vant med å stå gjennom vanskelige perioder. Forhold som ville vært katastrofale før, er som småting å regne nå, sier han. PS! I disse dager er Tom Aage tilbake i Vikersund, som æresgjest under Skiflygings-VM sammen med legender som Bjørn Wirkola og Lars Grini. Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid 15

16 16 Den nyoppussede bygården i Hollendergata inneholder både kafé, informasjonssenter og boliger. Sosialarbeider Ali Muhammed Java hadde ideen og kan sammen med avdelingsleder Cecile Campos nå ta imot de første beboerne.

17 Unikt boligtiltak og frodig møteplass For seks år siden tok sosialarbeider Ali Muhamed Jama kontakt med Kirkens Bymisjon fordi han så behovet for et boligtiltak for øst-afrikanere i Oslo. Nå kan han stolt konstatere at de tre første personene har flyttet inn. Den flotte, nyoppussede bygården i Hollendergata på Grønland rommer nå 20 leiligheter, kafé og informasjonssenter. Dette er et unikt sted, ikke bare i Norge, men i hele Skandinavia. Jeg har i alle fall ikke sett et slikt tiltak noe sted, sier Jama. Som tidligere ansatt i uteseksjonen i Oslo kommune, og senere i Tøyen DPS, har han lenge vært i kontakt med østafrikanere som driver gatelangs i byen, ofte uten kontakt med hjelpeapparatet. Det største problemet i behandlingen av disse traumatiserte menneskene, er bolig. Hvis de ikke har stabilitet i livet, blir traumaet mer fremtredende. Det blir reaktivert, sier han. Gjennom Øst-Afrika-prosjektet, som ble drevet av Tøyen DPS i fem år, møtte han mange hindre i arbeidet med å finne bolig til dem i det private markedet. Særlig var det personenes sykdomstilstand og språkvansker som skapte vanskeligheter. Dessuten var de ikke vant med å bo alene. De trengte et sted hvor de kunne snakke sammen og få støtte, sier han. Booppfølging. I Hollendergata 10 får de ikke bare et stabilt sted å bo. De får også individuell oppfølging og hjelp. Flere av beboerne kommer fra et liv uten fast bopel og trenger støtte for å bo i en leilighet. Sosialarbeidere fra Bymisjonens boligsatsing, ByBo, hjelper til med alt fra å kjøpe møbler og handle mat, til å kontakte hjelpeapparatet og få orden på økonomien. Som ansatt i Bymisjonen, kan Jama nå se at hans idé er blitt til virkelighet. Vi har også planer om å etablere et kollektiv for unge voksne, som en overgangsbolig for ungdom som trenger litt struktur i livet før de flytter i egen leilighet, forteller han. Kulturell kafé. I tilknytning til boligene har Kirkens Bymisjon åpnet Kafé Saba. Dette er en helt vanlig bydelskafé med en litt utvidet målsetning. Gjennom en flora av kulturaktiviteter og arrangementer ønsker Kirkens Bymisjon at kafeen skal bli en møteplass for det store spekteret av mennesker som lever i den mangfoldige bydelen. Vi ønsker at kafeen skal brukes på måter som gjør at folk treffes på tvers av grenser og arenaer, sier avdelingsleder Kafé Saba, som ligger på gateplan, skal være et møtepunkt for folk på tvers av grenser og arenaer. Cecile Campos. Siden åpningen i oktober har kafeen arrangert konserter, utstillinger, juleverksted og boklansering, og det er planer om vinterferieverksted og fortellerstunder med både norske og utenlandske fortellere. Kafé Saba har innledet samarbeid med Cafeteatret, som ligger vegg i vegg. Det nyåpnede informasjonssenteret, som også ligger i bygården, er et tilbud til alle som trenger rådgivning knyttet til bolig, NAV eller andre deler av det offentlige hjelpeapparatet. Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid Kafé Saba Ligger i 1. etasje i Hollendergata 10 på Grønland. Telefon: Åpningstid: man-fre Åpningstid info.senteret: Ingen timeavtaler. Kaféen kan lånes/leies til møter, seminarer, samlinger osv. Har egen kokk og kan tilby ekstern catering. Ikke alkoholservering. Kontakt med Cecile Campos for mer info: FAKTA 17 17

18 På rett spor Håkon Skard ønsket mer mening i hverdagen. It-eksperten fant det han lette etter som frivillig på Sporet, Kirkens Bymisjons sosiale tiltak på Oslo S. På en benk i ventehallen på sentralstasjonen sitter Håkon Skard. Tre kvelder i måneden er stasjonsområdet hans «arbeidsplass». Forbi ham haster en jevn strøm av mennesker på vei til perrongene. Midt i strømmen går det mennesker som ikke har noe tog å rekke rekke, som lever sine liv på stasjonen. Det er bare ikke så lett å legge merke til dem. Håkons oppgave er å se og varsomt kontakte disse menneskene. Det blir ofte veldig fine samtaler som går helt inn i kjernen av hva som er meningen med livet. Det rører meg kraftig, sier han. Så dem på vei fra jobb. Hver dag, på vei fra toget til sin tidligere arbeidsplass nederst på Karl Johan, så Håkon Skard mennesker som «klarer seg dårligere enn de fortjener». For halvannet år siden, mens han ventet på å starte i ny jobb, leste han en artikkel i bladet Bymisjon om et nytt tiltak organisasjonen skulle starte opp. Han tente umiddelbart på konseptet og meldte seg straks til tjeneste. Min forrige jobb føltes litt meningsløs, så jeg var på utkikk etter mer mening i hverdagen, sier han. fremmede. Som frivillig på Sporet er det hans oppgave. Det gjør det lettere på en respektfull måte å ta kontakt med personer som trenger hjelp. Før ble jeg forskrekket og irritert og syntes det var stygt å se folk som brukte stoff. Men når jeg setter meg ned og prater med dem, fremstår de som mennesker. Den opplevelsen er utrolig. Jeg har helt sluttet å irritere meg over tiggere etter at jeg begynte her på Sporet, sier han og tenker seg om. Dessuten er jeg blitt mer opptatt av å ha med meg omsorgsaspektet i den daglige jobben min, legger han til. Hvordan reagerer du på alle inntrykkene? Det er veldig dobbelt. Jeg blir lei meg på vegne av alle dem som er i en fortvilet situasjon. Samtidig tenker jeg at så lenge de får gitt uttrykk for smerten, kan kanskje en god samtale bringe dem et lite skritt fremover, sier han. Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid Han snakker om personer som lever livene sine på Oslo S fordi de ikke har andre steder å være, om psykisk syke som har kommet bort fra institusjonen, om ensomme, forvirrede og fortvilede mennesker. Og han forteller om mannen som skulle på avrusning, men som var blitt frastjålet alle tingene sine og ikke klarte å gjøre noe som helst før han fikk seg et skudd. Håkon fulgte etter han til skuddet var satt og hjalp han til 24Sju, slik at han fikk seg et sted å sove for natten. Der ringte de til avrusningsklinikken og fikk gjort en avtale neste dag. Den tanken, om at han mest sannsynlig kom seg på avrusning, var så herlig. Det kan jo bety at noe snur i livet hans, sier han. Er blitt forandret. Han er ikke i tvil om at arbeidet på Sporet har forandret han som person. Han beskriver seg selv som litt sjenert i forhold til å ta kontakt med Sporet Sosialt tiltak på Oslo S, drevet av Kirkens Bymisjon Åpnet juni Hadde 2250 samtaler med hjelpetrengende i Henviser videre til legevakt, NAV, andre bymisjonstiltak, uteseksjonen, oppsøkende tjeneste og andre tiltak. Åpningstider: Man-fre kl , tirs-tors kl en helg i måneden. Har tre ansatte og 20 frivillige medarbeidere. Har behov for flere. Nytt kurs for frivillige: 29. februar Finansiert av Rom Eiendom, Helse og rehabilitering, Scheiblers legat og Eckbos legat FAKTA 18

19 FRIVILLIGsiden Det blir ofte veldig fine samtaler som går helt inn i kjernen av hva som er meningen med livet. Det rører meg kraftig, sier Håkon Skard, frivillig medarbeider på Sporet. 19

20 Kirkens Bymisjon ga Brosteinprisen til Kari Helene Partapuoli, for hennes tydelige stemme i inkluderingsarbeidet i Norge. Lederen for Antirasistisk senter venter fortsatt på «vannskillet» som skulle komme etter 22. juli. Kontoret i Antirasistisk Senter, som rommer ca. 15 ansatte, bygges om. De skal ha plass til nye folk med ny kompetanse om ekstremisme. I samme bygg holder et ungdomsmiljø til med blant annet «karriere-senter», som hjelper innvandrerungdom til utdanning og jobb. Selv er Kari Helene i løpet av de fire årene i lederrollen blitt en gjenganger i debatter og aksjoner som handler om inkludering, rettighetskamp og rasisme. Jeg er ikke en synser, eller en som alltid uttaler meg på vegne av andre. Når jeg engasjerer meg, er det med eget engasjement og med kunnskap vi har her i senteret. Vi vil fortelle om erfaringer vi har og stiller spørsmålet: Hvem er norsk? Hva skal til for at folk som lever sine liv her og er godt integrert, skal bli akseptert som norske? Nordmann er beskyttet tittel. - Det år være nordmann er nesten blitt som en beskyttet tittel. Det er viktigere enn vi tror å åpne den tittelen. Det gjelder særlig unge mennesker med bakgrunn fra andre verdensdeler som er vokst opp her, eller kommet for å bli. Det har med muligheten til å danne seg en hel identitet å gjøre. De må få lov til å være nordmenn, for det er det de er! sier Partapuoli Antirasistisk senter gjennomførte kampanjen «Jeg er også norsk» etter at flere unge opplevde at de ikke «fikk lov til» å være norske. Det fører til at utsatte ungdomsgrupper igjen begynner å kalle seg «utlendinger» - en dårlig samfunnsutvikling. Dette må vi ikke være uenige om: Identitet må inneholde mye! sier hun. Mange innvandrergrupper i Norge er sterke og snakker selv godt for sin egen sak. Men noen trenger et talerør, mener ARS-lederen: Brosteinprisen antirasistisk l Det er umyndiggjorte personer, som for eksempel grupper av romfolk og papirløse migranter. De er ikke der beslutninger om dem selv tas, de kan ikke svare når de blir omtalt, de har ikke adgang til demokratiske kanaler. Dem må vi snakke på vegne av! Hvordan er klimaet for inkludering og antirasisme nå? Det som skjedde 22. juli skapte et fokus og en forsiktighet i den politiske debatten. Mange henvendte seg til oss og ville gjøre noe praktisk. Men vi venter fortsatt på det store «vannskillet» som skulle komme etter den tragiske hendelsen og de store solidaritetsmønstringene. Fæl valgkamp. Partapuoli peker på valgkampen 2009, som hun mener var fæl. Da kom hijabdebatter og ordet 20

21 BROSTEINSPRISEN til eder Det er viktig å holde debatten om rettigheter levende i mangfoldssamfunnet, sier prisvinneren. «snikislamisering», og politikere kom unna med mange og grove uttalelser. Jeg tror på de unge. De glemmer ikke så lett, de former og kan formes og er ofte direkte berørt av debatten. Du kritiserer myndighetene og innvandringspolitikken. Men er de rasister? Vi kaller sjelden noen for rasister, men rettigheter blir ikke alltid godt tatt vare på av norske myndigheter. FNs anbefalinger brytes flere ganger i uka når asylsøkere tvangsreturneres til f.eks. Vestbredden og Irak. Det begås feil, mens folk har stor tiltro til myndighetene. Tea Time. På plussiden kan Kari Helen Partpuoli glede seg over en enorm oppslutning om «TeaTime»-kampanjen der de har sørget for at norske muslimer kan invitere andre nordmenn hjem til seg på te. Det var 3000 slike teselskap i fjor. Facebook-siden har støtte- og kontaktpersoner. Hva det fører til? Samtale og forståelse. Spørsmål og svar over en te-kopp er noe annet enn en skyttergrav. Det kan endre holdninger! Og Mokkamann-debatten som kom etter Spellemannsprisutdelingen? Helt klart et overtramp, men med en troverdig unnskyldning etterpå, sier Kari Helene. Og slik må det kanskje være. Det vil skje glipper, men de må ikke få passere uten at vi spør: Hvordan vil vi omtale hverandre i dette landet? Hvordan vil vi ha det? Tekst: Per Frogner Foto: Torstein Ihle 21

22 Bystemmer på nett Nå kan du møte Kirkens Bymisjons fagfolk og ledere på bloggsiden Bystemmer.no på internett! Den nye bymisjonsbloggen ble lansert i starten av februar. Her vil bymisjonsfolk komme med personlige innlegg der de forteller hva de ser, opplever, mener, undres over og reagerer på. Her blir det både hvisking og rop i digital form. Bystemmer.no er sortert i noen få fokusområder: Gata, barna, eldre og rom for alle, og det er mulig for leserne å komme med egne kommentarer. Bloggen skal være med å virkeliggjøre Bymisjonens oppdrag gjennom å avdekke og påvirke sosiale forhold i samfunnet, sier konstituert generalsekretær Johannes Heggland. Her er utdrag fra de første blogginnleggene: Hvem er sykest i landet her? Av Marit Müller-Nilssen, mangeårig leder ved Skovheim Allsenter, og påtroppende leder for Bymisjonens nye satsing Omsorg+. Debatten omkring forslag til ny fastlegeordning inspirerer til å stille spørsmålet: Hvem er sykest i landet her? ( ) Eldreboligen jeg leder har 84 beboere med en gjennomsnittlig alder på 86 år. Gjennom 2011 ble det registrert 68 innleggelser til sykehus/legevakt herfra. Ikke sjelden gjør jeg den paradoksale erfaringen at pasienter som er for syke til å oppsøke fastlegen i praksis er uten en fast lege. ( ) Syke eldre trenger å bli sett til ved hjemmebesøk og få den nødvendige behandling der de er. Dette er derfor ikke en kritikk av legestanden, men en understrekning av hvor avgjørende legen og hennes prioriteringer er for god ivaretakelse av samfunnets mest hjelpetrengende pasientgruppe. Sexselgere trakasseres i Oslo Av Olav Lægdene, daglig leder ved Nadheim senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring. «Nadheims Brukerråd har fulgt godt med på hva som har skjedd i forlengelsen av innføringen av sexkjøpsloven. Brukerrådet består av kvinner med erfaring fra sexsalg, fra Nigeria, Romania, Bulgaria, Thailand og Norge. Rådet er sterkt bekymret for diskriminering sexselgere opplever, men også den diskriminering kvinner med mørk hud utsettes for generelt i Oslo. Flere har opplevd selv, eller blitt fortalt av andre, om opplevelser som er svært krenkende.» Brukerrådet reagerer særlig på den rolle private aktører påtar seg, med sin private forståelse av hvordan sexkjøpsloven skal følges opp i Oslo. Det må være politiets, ikke privataktører sin oppgave å etterforske kriminalitet, eller mulig kriminalitet. Barn på anbud? av Monica Lundstrøm, seniorkonsulent i FORUS, Bymisjonens senter for barn, unge og familier Gjennom FNs barnekonvensjon forplikter norske myndigheter seg til å gi barn i institusjoner og andre tjenester en best mulig omsorg med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner. Følger vi disse pliktene når vi legger omsorgen ut på anbud? ( ) I mange av bydelene i Oslo er det store økonomiske underskudd, så det kommer ofte et svar til de som taper anbudene om at pris er avgjørende i slike saker. Jeg tror det er helt nødvendig at vi alle som har med barn å gjøre, vet at vi har denne konvensjonen, at vi vet at det er en rådende og rettledende avtale som vi har skrevet under på og forpliktet oss til å følge. Jeg ønsker at vi, én uke hvert eneste år, har fokus på Barnekonvensjonen. At i en uke skal alle Oslos glassmontere, oppslagstavler, T-baner, reklameplakater bare handle om barnas rettigheter slik at vi alle, barn og voksne, tenker over barnas rettigheter i Oslo by. Følg bloggene på og delta gjerne med egne kommentarer! 22

23 Sommerens høydepunkt Nå kan du melde på barna til sommerens store høydepunkt, Camp Hudøy, der 1400 barn fra hele Oslo møtes til lek og gode sommeropplevelser. Barn i klasse får opphold på fem dager, mens barn i klasse er 12 dager på sommerøya. Se for påmelding og informasjon. Både kunster og mottaker var strålende fornøyde da Bjørg Thorhaldsdottir overrakte sitt spesiallagde bilde «Se en gang til», til bruk og salg for Kirkens Bymisjon. Stor gave fra kjent kunstner Den folkekjære maleren, grafikeren og forfatteren Bjørg Thorhallsdottir har spesiallaget et grafisk trykk for Kirkens Bymisjon i Oslo. Det var en meget entusiastisk og inspirert Thorhallsdottir som straks sa ja da hun i høst fikk utfordringen om å lage et bilde som kunne utrykke noe av Bymisjonens verdier. Etter kort tid kom hun tilbake med et innholdsmettet motiv, laget i den eldgamle grafiske teknikken «aquatint» - en blanding av etsning, trykk og maleri. Se en gang til. I bildet tar hun utgangspunkt i Bymisjonens uttrykk om at «ingen er bare det du ser» og at respekt betyr «se en gang til». Et stort kvinneansikt med lukkede øyne «ser» med hjertet og formidler varme ut til mennesker i en mørk by. Bildet har tittelen «Se en gang til». Det er så mange som har mistet sin verdighet fordi de har sluttet å elske seg selv. Det er livsviktig at noen ser dem og sier «du er verdifull». Jeg er kjempeglad for å få være med på å støtte dette arbeidet som skaper håp og ringvirkninger av kjærlighet, sier den kjente kunstneren. 150 eksemplarer. Originaltrykkene bearbeides i 150 eksemplarer i motivstørrelse 30x40cm. I produksjonen får hun hjelp av trykkeren som også har vært assistent for Pablo Picasso. Nå er det deres bilde. Bruk det til hva dere vil. Kanskje dette kan bidra til at dere får gjort enda mer, sier Thorhallsdottir. Dette er en stor gave både sosialt og økonomisk. Vi er stolte og glade for at du har det samme engasjementet som oss. Denne gaven er en inspirasjon for vårt arbeid og vil bli synlig i mange sammenhenger, sa konstituert generalsekretær Johannes Heggland da kunstneren overrakte bildet. Tekst: Per Frogner Foto: Atle Thingnes Briseid Gateprest med hip-hop-avhandling Gateprest Carl Petter Opsahl har skrevet doktorgrad i teologi om spiritualitet i hip-hop-kulturen. Han mener hip-hopen har fått et ufortjent dårlig rykte. - Hip-hop er en dypt åndelig kultur, en bevegelse som har gitt ungdom verden over en kulturell og åndelig tilhørighet på tvers av etnisitet og klasse, sier Opsahl. Suksess for juleaksjonen Kirkens Bymisjon samlet inn dobbelt så mye penger under Lys i Mørketaksjonen før jul, som året i forveien. Budskapet med å «glede noen som gruet seg til jul», slo tydeligvis an. Blant annet valgte personer å bruke mobiltelefonen for å gi middager til personer som besøker Bymisjonens kafeer og møtesteder. 23

24 I gjestespalten «ÆresOrd» møter du en fast gruppe skribenter som gir oss tanker og innspill fra egen erfaring og bakgrunn. Gjestekvartetten som veksler mellom å ta ordet er Ingeborg Gjærum, Jan Christian Nielsen, Arne Berggren og Asta Busingye Lydersen. Arne Berggren Arne Berggren er forfatter og drmatiker. Han skriver for TV, teater og bøker. Han er også en kjent stemme som kåsør og kommentator i NRK Radio. Æresord Diagnoser Det hender jeg lurer på om jeg har en diagnose. At jeg forstår at min måte å tenke på ikke korrelerer noe særlig med dem rundt meg. Det er dette med å bli gammel nok til å innse at man ikke nødvendigvis har den objektivt riktige måten å se verden på. Jeg ble altfor gammel før jeg forstod at det fantes uendelig mange måter å se sannheten på, og mange av dem liknet ikke på det jeg synes jeg ser. Noen ganger er huet mitt så annerledes at jeg tror jeg kvalifisere for en diagnose. Av diagnoser jeg har snust på er tourettes syndrom bare én av mange. Noen ganger sier jeg ting jeg ikke begriper hvor kommer fra. Det er en spissformulering eller en morsomhet. Jeg kan gå forbi noen på jobben og slenge ut noe idiotisk. Noen desperate forsøk på å være morsom, få oppmerksomhet. Jeg har for eksempel lagt meg til noen vaner fra en periode da jeg jobbet i nærheten av Ingebrigt Steen Jensen, og han som hadde en greie med fotballroping, du vet sånn - alle gutta!, alle gutta! eller andres navn i form av heiarop. Jeg aner ikke hvorfor jeg gjør det. Folk ser rart på meg i korridorene. Men jeg greier ikke å la være. Jeg får også den voldsomme trangen til å snakke grisete på dansk når jeg ankommer Kastrup eller er i møte med dansker. Jeg greier å stagge det som oftest, men det ligger på lur. Det er noe av den samme trang til å snakke riksmål fra forrige århundreskiftet i byens bakerier. Jeg simpelthen elsker å fremstå som en gentleman fra mellomkrigstiden overfor de fortsatt litt eldre kvinnene bak disken. Kan hende det er litt beslektet med trangen jeg har til rulle ned vinduet i bilen og rope ukvemsord til alle disse nye mennene som veier tredve kilo og løper langs veiene fra jobben om kvelden med signalgrønne vester og en sånn liten dresspose på ryggen. Jeg har definitivt et snev av ADHD, også, og jeg forstår etterhvert hvorfor de hyperaktive noen ganger nøler med medisinering. Det er til tuderhelt fantastisk å være hyper. Jeg hadde kaffe nylig med en skuespiller som har ADHD, og måten han beskrev diagnosen på var som å høre en beskrivelse av mitt eget mindset en gjennomsnittlig ettermiddag på jobben. Man blir stadig mer gira, og man liker det. Det er ikke stress. Det kjennes helt ålreit ut. Jeg føler det ofte som om jeg får klarere syn, mer skjerpede sanser og absolutt mer oversikt når det virkelig blåser rundt ørene mine. Jeg kjenner meg ikke sliten i det hele tatt. Jo verre det blir, desto mer energi får jeg. Tror jeg. I denne uken var jeg hos en hjertespesialist. Jeg er i den alderen da man driver med sånt noe på ren rutine. Jeg ville sjekke tilstanden, og fikk på meg en blodtrykksmåler som jeg skulle ha med meg i et helt døgn. Dagen etter satt jeg hos legen og vi studerte utskriften sammen. Spesialisten sperret øynene opp og lurte på hva i all verden jeg hadde bedrevet mellom klokken atten og nitten kvelden i forveien. Blodtrykkskurven gikk rett opp og ut av arket. Resten av dagen liknet kurven Jotunheimen på en god dag, jevnt over høyere enn det akseptable, men ganske grei, men hva i all verden hadde jeg bedrevet klokken atten til nitten? Sex? Bankran? Rally Dakar? Strikkhopp? Neida, jeg holdt foredrag. Jeg snakket til skuespillere. Tidligere på dagen hadde jeg blitt utskjelt av en produsent, blitt truet med juling av en regissør og seksuelt trakassert av en ung sæggende mann med lue inne, uten at det ga noe særlig mer enn Glitretind på utskriften. Klokken seks, derimot, da jeg stod og småpratet om tvdrama for en trivelig gjeng med skuespillere, spratt 24

25 Mount Everest opp fra blekkutskriften og vekk fra arket. Det var ikke en vanskelig situasjon, ikke noe stress, men jeg var skjerpa, det var jeg. Jeg elsker å holde foredrag. Men jeg girer meg åpenbart opp i en tilstand som man kan dø av i lengden. Å gire seg opp til en nær dødentilstand der kroppen forbereder seg på å dø på mest brutale vis, er altså mulig uten at men egentlig merker det. Jeg tror høyt blodtrykk var noe du hadde når du føler deg stressa og proppfull av angst, ikke når du gjør noe av det du liker aller mest. Tunnelsyn er en tilstand som har med øynene å gjøre. Men det er en ypperlig beskrivelse av hvordan et menneske kan oppleve det, når man tror man har full kontroll, durer i vei entusiastisk og synes man ser klarere enn noen gang før. Man merker ikke om kroppen sier fra. Man føler seg helt topp, selv om folk rundt deg legger merke til at du snakker usammenhengende, er mer enn normalt selvsentrert og suger oppmerksomhet fra alle rundt deg og spiller hovedrollen i en eller annen forestilling du tvinger andre til å se på eller delta i. Det går en håndfull tv-kjendiser rundt i gangene på produksjonsselskapet jeg jobber i. Jeg ser hvordan hele livet til noen av dem er blitt et evig talkshow, alt de gjør er en forestilling. De hilser i øst og vest og tigger om applaus. Det er så forbanna lett å se dette på andre, men man merker det ikke like lett på seg selv. Inntil du plutselig kommer inn i et rom og ser deg selv i speilet og ikke drar kjensel på den som stirrer på deg. Eller du hører ekkoet av deg selv på grunn av dårlig mobildekning og får en fornemmelse av at mannen du hører snakke er gal, inntil du forstår at det er deg, et sekund forsinket. Jeg er veldig heldig. Jeg får jobbe med noe av det jeg liker aller mest. Og jeg har folk rundt meg som sier at nå ser du ikke helt klart, Arne, på tide å ta helg. Det kan være godt å få en diagnose noen ganger, at noen setter ord på det de ser, selv om det ikke nødvendigvis er en lege. Tekst: Arne Berggren Illustrasjon: Anne Kari Ødegård 25