tidende Barn & unge Åpne dører for alle Når elefantene sloss Tema nr årgang misjonstidende

Transkript

1 barn & unge misjon s tidende nr årgang Tema Barn & unge Åpne dører for alle Når elefantene sloss 4 10 misjonstidende

2 Kjære leser Etter å ha jobbet i NMS i bortimot halvannet år, vet jeg at det er en del saker som ikke alle er enige om. Vi kan for eksempel være uenige i hvordan eiendommene skal forvaltes, vi kan diskutere hvilke land vi skal prioritere å jobbe i framover, eller vi kan være uenige i hvordan best balansere diakoni og evangelisering i arbeidet vårt. Men jeg har ennå ikke opplevd at noen er uenige i at vi må satse på de unge. Nå er det selvfølgelig en lett ting å være enig om, hvordan vi faktisk gjør det er kanskje noe mer utfordrende. Sigurd Egeland, kommunikasjonssjef Vi setter fokus på barn og unge i dette nummeret. Vi prøver å vise noe fra ungdomsarbeid i andre land, og vi lar noen se på oss litt fra utsiden og sammenligne hvordan norske ungdommer har det i forhold til unge i Kamerun og i Laos. Det er alltid nyttig å se en sak fra nye vinkler, men det er ikke alltid enkelt å tenke nytt. Som far til tre gutter blir jeg stadig utfordret på at mine barn vokser opp under andre forutsetninger enn meg, og at de derfor tenker på en annen måte enn jeg gjorde og fortsatt gjør. Etter 15 års erfaring som barneoppdrager blir jeg slått av hvor viktig holdning og handling er i forhold til ord. Skal vi få de unge med oss må vi være gode forbilder. Vi må ikke bli trette av å spørre oss selv om hva Jesus ville ha gjort. Jesus var på ingen måte en som tilpasset seg sine omgivelser og sa eller gjorde det som til enhver tid var forventet. Han var et klart alternativ til det bestående, og han fikk etterfølgere til tross for dette. Eller på grunn av det. Å følge Jesus er for norske ungdommer å gå mot strømmen. Vi må sørge for å oppmuntre dem og være eksempler for dem. Samtidig som vi setter fokus på de unge, har vi også et blikk på slutten av livet. Det har vært mange og lange diskusjoner internt i NMS under arbeidet med brosjyren om testamentariske gaver. Mange motforestillinger har vært på bordet, men nå har vi allikevel laget en brosjyre som vi er fornøyde med. Den har vært testet ut på flere av våre støttespillere, og det er nesten utelukkende positive reaksjoner. Vi får tilbakemeldinger om at dette er noe mange ikke har tenkt skikkelig gjennom, og det har ført til gode og viktige samtaler innad i familier. Vi håper du får lyst til å lese litt i den, og vi er alltid mottakelige for tilbakemeldinger. MILJØMERKET 241 Trykksak 782 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger. Besøksadresse: Misjonsmarka 1, 4024 Stavanger Telefon Kontonr. for gaver: E-post: misjonstidende@nms.no Redaksjonen: Generalsekretær: Jeffrey Huseby Redaktør: Sigurd Egeland(seg@nms.no) Redaksjonssekretær: Marit Rødland (mro@nms.no) Informasjonskonsulent: Siv Ane Nerhus (san@nms.no) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (ims@nms.no) Abonnement: Tlf infosenter@nms.no Årsabonnement kr 395,- Studenter kr 195,- Utlandet utenom Skandinavia kr 460,- (med fly kr 560,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 395,- Annonser: Salgs Forum AS tlf forside: Ole Henrik Kalviknes trykk: Misjonstidende er trykt på svanegodkjent, miljøvennlig papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS.

3 Innhold i dette nummer faste spalter 4 Åpne dører for alle Det nye ungdomssenteret i Kamashi, Etiopia, skal være et møtested for alle unge i området, uansett bakgrunn Kjære leser Utgangspunkt 7 Møte mellom likesinnede Team Etiopia har møtt unge i Kamashi. 16 Nistepakken 8 Fargerik kreativitet Barnekanalen SAT-7-KIDS lagar kristne barneprogram som går til heile Midtausten. Tilbakemeldingar syner at det ikkje bare er barn som ser på desse programma Bønnesiden Misjonærkontakten Rundturen 10 Når elefantene sloss På Madagaskar har den politiske krisen som har pågått siden 2009 hatt både økonomiske og sosiale ringvirkninger. Tall viser at over en million barn som skulle vært i grunnskolen, likevel ikke er det Nytt NMS U-sidene 12 Et skrått blikk på Norge sett med unge, utenlandske øyne 20 Og Ordet ble fulani Egentlig er det prate hun like å gjøre, Anne Lise Matre. Men nå har hun skrevet boken Og Ordet ble fulani, om bibeloversettelse i Mali. 22 Krigeren med det store hjertet Møt misjonæren, læreren, teologen og familiemannen Johannes Borgenvik. Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. Visjon: En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land. Arbeidsprogrammer: Budskap: Evangelisering og menighetsbygging bistand: Diakoni og bistand bygging: Lederutvikling og organisasjonsbygging. Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/Hongkong, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør-Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca. 70, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av ca for eninger/grupper og arbeider i sju regioner. Gavebudsjett 2013: 90,7 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: , NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: misjonstidende

4 Åpne dører for alle Dette er senteret til de unge i Kamashi. Et senter som skal ønske alle unge velkommen, samme hvilken bakgrunn de har. Er det noe jeg ønsker for senteret, så er det nettopp dette: At dørene skal være åpne for alle som bor her i området, for lutheranere, ortodokse, muslimer og andre. 4 misjonstidende

5 ETIOPIA senteret i Kamashi skal være for alle unge i området, uansett bakgrunn eller religion. Tekst & foto: Marit Rødland Jeg tror vi i kommunen var litt skeptiske til et slikt senter som dette i begynnelsen, men nå er vi ikke skeptiske mer! For vi ser at senteret er for alle, uansett tro eller bakgrunn. Vi har sett at dere her i Kamashi samarbeider om dette, og det er veldig bra, sa Eribi Arasha, som representerte kommunen på åpningsdagen. Også synodepresident Ephrem Fikru var glad for senteret (bildet i sirkel). Vi har fått et godt senter her i Kamashi. Fra nå av er det opp til dere å bruke det godt. Og så må dere bli enda flinkere til å få flere unge med her, sa han. I Kamashi-området er det mange fra folkegruppen gumuz som bor. Gumuz-folket har tradisjonelt sett ikke vært verdsatt spesielt høyt, og dette har medført at en hel folkegruppe er blitt undertrykket og mangler selvfølelse. Nå blir det jobbet med å endre dette. Og med i dette er ungdomssenteret og et kor bestående av gumuz-ungdom. Denne søndagen sang de sanger som omhandlet hiv/aids-problematikken. Dette er et aktuelt tema som opptar dem. En teatergruppe som også bare består av gumuz-ungdom, spilte et stykke som omhandlet dårlige tradisjoner man ikke vil ha mer, som bruderøving (unge jenter ble kidnappet og giftet bort). Slik uttrykte leder av prosjektet Women Empowerment, Jeritu Berhanu (bildet nederst t.h.), seg under åpningen av Kamashi Ungdomssenter nylig. Senteret er delvis finansiert av Det Norske Misjonsselskap, og det er Mekane Yesus-kirken som er den formelle eieren. Men det skal ikke være slik at bare lutheranere føler seg velkommen hit. Senteret skal være for alle de unge i området rundt. Og Jeritu fortsatte: For alle Til dere som er med i ledelsen her: La de unge få lov til å styre dette selv. Og til dere unge: Dere må la dørene være åpne for alle! Til oss alle: Det kommer til å oppstå problemer og konflikter, men la oss forsøke å løse dem på kristent vis! Og så takket hun NMS for å ha gjort det mulig å få til dette kapasitetsbyggingssenteret. misjonstidende

6 vi venter store ting av dere. senteret forplikter! Store ting Vi venter store ting fra dere, sa Ephrem Fikru videre. Når dere har vært så heldige å få et slikt senter her, forplikter det også. Det skal bli både sportslige og andre aktiviteter her. Det skal være et sted for vennskap, for dans og sang. Et sted der unge kan møtes og være sammen. Jeg håper det også kan bli et sted der kristen tro kan få vokse. For både ungdomssenteret og kirken skal være med i målet om å nå alle med evangeliet, sa han, og fortsatte: Vi er veldig takknemlige for at NMS er samarbeidspartner med oss. Det har dere vært i mer enn 40 år, og vi ser at sæden fra evangeliet som misjonærene sådde, nå gror. Må Gud velsigne dette senteret, og la senteret bli til velsignelse for ungdommen her. En liten delegasjon fra Norge var også med på åpningen. Først og fremst gjelder det en gruppe på fem unge NMS U ere i Team Etiopia som var på senteret sammen med gumuz-ungdommene en god uke. I tillegg var det en liten gruppe fra Bygg en kirke -aksjonen som var med, i tillegg til NMS sin representant i Etiopia, Klaus Christian Küspert, og misjonærene Sonja Küspert og Marit Breen. rrr Gata som går gjennom Kamashi, fylt med mennesker, geiter og en og annen bil. Foto: Marie Svendsen Nerheim rr Ungdomsleder Hambissa med lokal ungdom som sang på åpningsfesten. Foto: Marit Rødland r Mye latter når ungdommene fikk se resultat etter aktivitet for å vise viktigheten av god kommunikasjon. Foto: Marie Svendsen Nerheim 6 misjonstidende

7 ETIOPIA Møte mellom likesinnede Etter nesten 14 timers kjøring fra Addis var vi endelig framme. Turen hadde gått gjennom vakker natur med frodige, grønne landskaper. Så var vi framme i Kamashi, turens endelige mål. Tekst & foto: Marie Svendsen Nerheim (bildet under) Å tilbringe to uker på Kamasi Youth Centre var målet for turen til Team Etiopia. Vi var fem unge mennesker fra Norge, med ulik tilknytning til NMS og NMS U, som i slutten av september reiste til Etiopia. Her skulle vi være i tre uker, to av dem i den lille byen Kamashi, vest i Etiopia i regionen Benishangul-Gumuz. Hva vi skulle gjøre, var heller usikkert. Ungdomssenteret i Kamashi har blitt bygget for at den lokale ungdom skal ha et sted å være, et sted å lære, blant annet gjennom ungdomssenterets bibliotek og datamaskiner, og et sted for ungdommene å utvikle seg, på tvers av religions- og gruppetilhørighet. Vi hadde på forhånd sett oss ut noen temaer vi hadde lyst til å undervise de etiopiske ungdommene i, blant annet engelsk, dataundervisning, lederskap, identitet, førstehjelp og kjønn. nysgjerrig Første dag i Kamashi var vi spente på hvordan byen og ungdomssenteret skulle være, nysgjerrige på å møte ungdommene og glade over å endelig være på plass i denne byen vi hadde hørt så mye om. En stor gjeng ungdommer møtte oss, med både ukjente fjes og nye navn. Det var mange av dem, og vi skjønte fort at de sikkert var like nysgjerrige på oss som vi var på dem, men at de også hadde et ønske om å lære. Mestring I undervisningen vår hadde vi stort fokus på praktiske aktiviteter. Det førte til mange smil og mye latter når ungdommene ble utfordret på å snakke høyt, tegne, delta i ulike leker og til å løse oppgaver på nye måter, gjerne med egen kropp som redskap. Det var gøy å se engasjementet deres når resten av gruppen forsto hvilket ord de beskrev på engelsk, når de kunne si alt bortsett fra selve ordet. Det lille smilet hos de mest sjenerte jentene når de klarte å gjøre noe de kanskje ikke trodde de kunne, for eksempel å legge noen i stabilt sideleie eller serve på volleyballbanen. Og gleden og følelsen av mestring og samhold gruppen på åtte viste når de forsto og klarte å samarbeide om å kun ha noen få bein, armer og hoder i bakken - og ikke noe annet. Fellesskap Selv som ferengi, hvitinger, ble språk og hverdagsliv i Kamashi overraskende enkelt. Uansett hvor vi gikk traff vi alltid på noen kjente fra ungdomssenteret som ble med oss, hjalp oss med oversettelse, holdt oss med selskap over en kaffe eller tipset om hvor vi kunne finne bananer. Det å være to uker på samme sted gjorde at vi ble bedre kjent med ungdommene, og at både de og vi ble tryggere på hverandre. Vi innså fort at vi var veldig like, til tross for forskjellene ved å ha vokst opp i ulike land. Humor, smil og glede var det samme, og kommunikasjonen var god, selv om vi ikke alltid forsto hverandres språk. Om det å så frø To uker er ikke all verdens tid, men det har vært utrolig givende og verdifullt å få være med på å så noen frø. Å få se lederpotensiale, engasjement og omsorg, samhold og samarbeid. Hvordan man ved små grep kan få andre til å oppdage sterke sider hos seg selv, sider man kanskje selv ikke visste at man hadde. Før innvielsessermonien av ungdomssenteret på vår siste dag i Kamashi, lagde vi et banner der alles hender ble tegnet på. Let s empower the youth, stod det under. Jeg er ikke i tvil om at ungdomssenteret i Kamashi vil gjøre akkurat det i årene som kommer. r Mye engasjement og stor iver under Ultimate Frisbee-turnering for barna. misjonstidende

8 Fargerik kreativitet Ein GPS kan utgjera skilnaden på liv og død for ein som har gått seg vill. På same måte er Bibelen ein avgjerande vegvisar når utfordringane vert for store, og folk mister retninga i livet. Smil (på farsi: Labkhand) er namnet på den nye Barne- TV-serien på SAT-7 PARS. Og smilet kjem lett i møte med den fargerike scena som teamet i Limasol-studioet har trylla fram, og som Kiaa Aalipour stolt presenterer for oss. Tekst & foto: Åslaug Ihle Thingnæs Dette er konseptet for dokketeateret som barnekanalen SAT-7-KIDS lanserte sist haust, som ein del av programserien GPS. Borna får læra frå tidleg alder at dei kan venda seg til Herren for råd og rettleiing. Barne-tv Dei langt fleste produksjonane skjer lokalt i regionen, men frå tid til annan kjøper dei programseriar. Både Tårnagentene frå Norge og Jesus og Josefine frå Danmark har fått arabisk tekst og blitt sende på SAT-7 KIDS tidlegare. GPS-serien er dansk, og SAT-7 KIDS brukar konseptet og scenografien, Døtrene mine elskar SAT-7 KIDS så høgt at det har blitt ein viktig del av livet deira. Dei lærer så mykje; ja, ho som er tre år lærer søstera songane, og så dansar dei ilag. Som mor vil eg av hjarta takka dykk for at de lærer borna våre å elska Jesus og kvarandre, samstundes som de og bidrar til utvikling av god karakter! ung mor frå egypt 8 misjonstidende

9 MIDTØSTEN men dei gjer meir enn å omsetta det til arabisk. Kvar episode av GPS - det er 75 i alt - har ein vert som introduserer dagens tema, ein rapport blir presentert av barn, det er musikk, og så altså dokkene som navigerer gjennom historier frå Bibelen. Eit barn avsluttar kvart program med bøn. Og alle som er med er altså lokale! Det er svært viktig at me som presenterer programma sjølve er frå Midtausten. Me kjenner kulturen, snakkar språket og har vår identitet herfrå, seier Andrea Mounayer, leiar for SAT-7 KIDS. Sidan starten har det vore viktig for SAT-7 å vera der for born og unge, ei svært stor sjåargruppe (ref alderspyramiden t.h.). Det begynte i det små med eigne program på den vaksne kanalen, men i 2007 vart det ein eigen kanal på arabisk. På SAT-7 PARS og -TÜRC har dei barne-tv på den måten me er vane med her i landet, til visse tider på dagen. Nytt konsept Men også SAT-7 PARS hadde heilt nytt programkonsept i haust, Smil. (Bruk qr-koden t.v. eller gå inn på M-sThYH-v7A og sjå bak scena på produksjonen av Smil : ). Og det imponerande er at dei - med ein liten stab på Kypros - gjer alt sjølve. Dei unnfangar idéen, dei bygger scenen, dei skriv manus og komponerer songar. Som om ikkje det er nok, er dei også skodespelarar. Sjølvsagt kjøper dei tenester innimellom, men med tronge budsjett må dei rett som det er trø til sjølve. Det er ikkje berre borna som ser på desse programma. Det er tydeleg frå mange epostar og telefonar at foreldre ser saman med borna. Av og til er det foreldra som tar kontakt, men ofte ringer og skriv borna sjølv. Under live-programma kjem det tilbakemeldingar heile tida. Dei har spørsmål, dei fortel, dei ber om forbøn og dei ber. Møtte Jesus Ekstra sterkt inntrykk gjer det når vaksne folk tar kontakt og fortel at dei møtte Jesus som eit resultat av programma dei såg på som barn. Ein ni år gamal gut frå Marokko kom tilfeldigvis over SAT-7 like etter at dei hadde fått parabolantenne i hus. Men då foreldra oppdaga kva han såg på, fekk han streng beskjed om at dette fekk han ikkje lov til. Han sneik seg til det likevel, og i dag, ni år etter, er han framleis aktiv kristen i heimlandet sitt. Rita Elmounayer rører både seg sjølv og andre når ho fortel denne historia. Ho var sjølv sentral i SAT- 7 KIDS i mange år. No er ho direktør i SAT-7 ARAB og har ansvar for fire av dei seks kanalane. Men bibelfortellingane hennar, As Sanabel (Sengetid), går stadig i reprise og når inn til dagens generasjon - slik dei gjorde for ti og femten år sidan. Eg har sett SAT-7 KIDS sidan eg var 13 år. I dag er eg over tjue. Eg var heilt hekta på det. Det var både latter og tårer. Eg kjenner alle programma dykkar. Når programleiaren let att augo og bad, så gjorde eg det og. For eg og ville be. I dag ber eg kvar dag til Jesus, og draumen er å vera med og laga slike program som de gjer! Midtøsten & Nord-Afrika Vest-Europa SAT-7 Kristen satelittkanal, oppretta 1995 Studio på Kypros, Kairo, Beirut, Istanbul, London Seks kanalar som sender 24/7; den eine for barn Tre språk; arabisk, farsi og tyrkisk 15 millionar sjåarar, primært i Midtausten og Nord Afrika Menn ung mann frå marokko Alder Kvinner Alderspyramiden for Midtausten og Nord-Afrika taler sitt tydelege språk om at ei satsing på yngre årskull er midt i blinken! (Til samanlikning tilsvarande graf for Vest-Europa) Kilde: United States Census Bureau 2012 misjonstidende

10 Når elefantene sloss Når elefanter sloss lider gresset, sier et afrikansk ordtak. Og det har vel nesten aldri vært så aktuelt som på Madagaskar de siste årene, selv om de ikke har elefanter på øya. Tekst: Dag Rune Sameien Foto: Rasmus Bach Ottosen For mens de rike fortsatt har nok, om ikke mer, har den politiske krisen i landet siden 2009, med alle sine økonomiske og sosiale ringvirkninger, gått kraftig ut over den mest sårbare gruppen, barna. Etter årtusenskiftet lå Madagaskar godt an til å nå flere av FNs millenniumsmål innen Barnedødeligheten var synkende, og i perioden mellom 1999 og 2009 sank antallet barn i grunnskolealder som ikke går på skolen med hele 30 prosent. Stadig flere startet på skolen til normert tid, og stadig færre falt fra underveis. Det var i det hele tatt lyse utsikter for barn og unge på solskinnsøya. Siden den politiske krisen i 2009 har pilene derimot pekt i en helt annen retning. Helsesentre har måttet stenge og skoler har fått mindre og mindre stadig flere barn holdes hjemme fra skolen på madagaskar. ressurser. Kombinert med at hele 70 prosent av befolkningen nå lever på under 1 dollar (seks kroner) dagen, holdes stadig flere barn hjemme fra skolen. Enkelte foreldre har ikke råd til å sende barna på skolen, og må ha dem hjemme i inntektsgivende arbeid. Andre ser rett og slett ikke vitsen i å prioritere skolegang på grunn av varierende kvalitet på undervisningen. I følge tall fra UNICEF var det i 2012 over 1 million barn på Madagaskar som skulle vært i grunnskolen, men som ikke er der. Dette til- 10 misjonstidende

11 MADAGASKAR sier hvert fjerde barn i grunnskolealder, noe som er en kraftig økning fra årene før den politiske krisen. Disse årene etter 2009 vil helt klart prege en generasjon, og siden være med og forme et helt land. Og det er i dette skiftende landskapet NMS og den lutherske kirken på Madagaskar (FLM) jobber med å sikre et godt og bærekraftig skole- og utdanningstilbud til barn og unge gjennom det store miljø- og utdanningsprogrammet ProVert. En bedre skole Å forbedre kvaliteten på undervisningen, det er fortsatt det vi jobber mest med. Claudine er pedagogisk ansvarlig ved døveskolen i Antsirabe, og har i tre dager deltatt på en organisasjonsgjennomgang av ProVert programmet. Dette sammen med staben i ProVert og representanter fra de ulike institusjonene som støttes gjennom programmet. Ved å produsere oppdatert og tilpasset didaktisk materiell, kan vi sørge for at undervisningen som gis er tilpasset læreplan og pensum. Men dette krever tett dialog med de lokale skolemyndighetene. Claudine står og samtaler med andre pedagoger i programmet etter endt samling. De store trærne på tunet til Lovasoa Tverrkulturelle senter i Antsirabe gir kjærkommen skygge for den sterke solen. En annen viktig nøkkel for å sikre et godt skoletilbud er arbeidet med å følge opp lærerne og styrke deres kompetanse, sier Claudine, og fortsetter: Det er Voninavoko som er pedagogisk ansvarlig ved kirkens grunnskoler og har ansvaret for pedagogikken ved omtrent 200 grunnskoler. Gode systemer for opplæring og oppfølging av lærerne er derfor viktig for å øke kompetansen ved alle skolene. Pedagogisk ansvarlig i administrasjonen til Pro- Vert, Clarisse, supplerer med å si at de dessuten må jobbe aktivt med myndighetene for å sikre gode kurs også for de offentlig ansatte. På den måten kan vi også nå ut til skolebarn som ikke går på kirkens skoler, sier hun. En inkluderende skole Et av de viktigste fokusområdene i programmet har vært å fremme en inkluderende skole. Kirken har i mange år jobbet med syns- og hørselshemmede, og mange hundre barn får hvert år et fullverdig skoletilbud tross ulike funksjonshemninger. Mye av dette arbeidet er konsentrert rundt internatskoler for døve og blinde. Målet er at flere og flere barn skal kunne få et tilpasset skoletilbud også ved skolen der de bor. Flere skoler har hatt funksjonshemmede elever i mange år. Og Claudine forteller at man kan se flere interessante tendenser til et inkluderende skolemiljø, også utover det faglige tilbudet. Vi ser at mange barn liker å hjelpe hverandre. De lærer fra hverandre. I et tilfelle var det en elev ved å forbedre kvaliteten på undervisningen er det vi jobber mest med. en av kirkens grunnskoler som kunne skrive enkle notater på blindeskrift da hans blinde medelev var syk og uteble fra undervisningen. Andre lærer seg også litt tegnspråk. Voninavoko nikker gjenkjennende og supplerer: Alle barn har de samme rettighetene, og det er viktig at vi er oss det bevisst, både med tanke på bygninger og materiell så vel som innholdet i undervisningen. Men det er også viktig med god informasjon til alle foreldre, slik at de kan se verdien av en slik skole, også for barn uten funksjonshemninger. Hva nå? Gjennomføringen av presidentvalget denne høsten og vinteren kan være et tegn på at Madagaskar igjen kan snu trenden. Når denne artikkelen går i trykken har forhåpentligvis også andre runde av valget gått rolig for seg. For ProVert som planlegger en ny prosjektperiode fra 2015, er det derfor viktig å se fremover. Visjonen er ennå den samme, for man ønsker fortsatt å bidra til en videreføring av grønne verdier, gode utdannelsesprogrammer og ikke minst være med å sikre utdanning for alle. Men gjennom de første planleggingsmøtene har man også kommet frem til at det i neste periode vil være viktig at institusjonene fokuserer på profesjonaliteten, bærekraften og inspirasjonen i arbeidet i årene som kommer. Dette er viktige kvaliteter som utgjør en tydelig motvekt til konsekvensene av den politiske krisen. Rent praktisk betyr dette at man må ta noen strategiske valg. For eksempel ønsker man å maksimere og sentralisere innsatsen, og på den måten utnytte kapasiteten bedre slik at enda flere kan delta på ProVert sine aktiviteter og kurs. Og ved et enda større fokus på å utruste deltakerne til å gi videre det de har lært, vil man også kunne nå de som ikke berøres direkte gjennom programmets aktiviteter. Man ønsker dessuten å jobbe mer med å fremme ProVert sine ideer og visjon blant lokale myndigheter. I et rettighetsperspektiv er det viktig å holde fast på at det er staten som er ansvarlig for å sikre alle barn rett til skole. Derfor er det viktig at også de ser verdien i programmets visjon og aktiviteter. Et tettere samarbeid med lokale beslutningstakere vil være viktig for å sikre at dette ansvaret tas i årene fremover, både for å sikre at flere får skolegang, men også at innholdet i skolen blir bedre. misjonstidende

12 Et skrått blikk på Norge Moïse Ahmat Oumar fra Kamerun og Zambee Phonlavong tilbrakte skoleåret 2012/13 tilknyttet Hald Internasjonale Senter. Etter et knapt år i Norge forteller de her om sitt syn på barneoppdragelse i Norge og overgangen fra ungdom til voksen. Norske barns møte med tro Tekst: Moise Ahmat Oumar, Hald-student 2012/2013 Slik som Gud elsker oss, elsker foreldre sine barn og prøver å oppdra dem så godt som mulig. Men hvordan lar norske foreldre barna sine bli kjent med Jesus? I tiden min her i Norge har jeg gjort meg noen tanker om norske foreldres innflytelse på barnas tro. Hvordan kan familien bidra til at barna får et forhold til den kristne tro? De fleste norske unge er egentlig ikke så interessert i kirken. De synes det er kjedelig der. De vil heller sove, slappe av, spille fotball eller se på TV. Mens foreldrene går i kirken fordi de vet at de kan lære 12 misjonstidende

13 NORGE mer, dele evangeliet med andre kristne og hjelpe hverandre til å ha en god relasjon med Gud. Mange foreldre ønsker å respektere barnas valg og forstår at gudstjenestene ikke alltid er så «morsomme». Jeg mener at dersom barna ikke vil være med i kirken, er det bra om foreldrene kan be sammen med dem eller lese og diskutere bibelvers. Kristendom har vært tema på skolen, men det var lettere å lære om Bibelen før den siste skolereformen. Kristendom er likevel et tema det kan snakkes om og som diskuteres blant venner og familie. Barn lærer ikke om Jesus på skolen, i radio eller på TV. Mitt inntrykk er at barna her i Norge gjør sine egne valg, spesielt når det gjelder tro. Jeg tror at å gi barna et godt grunnlag for å ta avgjørelser er det beste de voksne kan gjøre for barna sine. Foreldrene kan vise barna den rette veien slik det står i Ordspråkene 22,06. «Lær den unge veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel». Det er ikke likt i alle norske familier. Noen familier ber alltid med barna når de legger seg, og barna deltar alltid på gudstjenester om søndagen. Noen familier har eget opplegg i adventstiden hvor de leser mer i Bibelen og ber og synger sammen. Slik kan de være sikre på at barnet lærer om Jesus og at barnet evner å ta gode valg. Det er viktig at barna blir trygge på sin tro, fordi for mange er det vanskelig å snakke åpent om troen sin. Jeg mener det er en av den norske kulturens svakheter, og at det å snakke om tro kan være utfordrende for mange. I Kamerun tar foreldre kristendom og religion mer alvorlig. Foreldrene leser mer i Bibelen, ber sammen med barna og prøver å lære barna om troen. Og det er heller ikke vanskelig å snakke om troen i samfunnet. Selv om det er noen forskjeller mellom familier i Norge og Kamerun, prøver kristne foreldre i begge landene å vise barna sine hva troen betyr for dem. Likevel har vi noe å lære fra hverandre. Overgangen fra ungdom til voksen Tekst: Zambee Phonlavong, Hald-student 2012/2013 Hvorfor flytter egentlig norsk ungdom hjemmefra? Dette er noe av det Hald-student Zambee Phonlavong fra Laos har gjort seg noen tanker rundt etter tiden her i Norge. Mens jeg var i Norge, lurte jeg mange ganger på hvorfor mange unge liker å bo alene eller sammen med venner. Hvorfor bor de ikke med foreldrene sine? Jeg spurte mine norske venner om hvorfor de flyttet hjemmefra da de var 18 år. De svarte at når de var 18 år så er de myndige og kan gjøre som de vil. Unge nordmenn velger stort sett å bo borte fra familien når de begynner å studere eller jobbe, selv om mange ser fordelene med å fortsette å bo hjemme. Det kan nemlig være utfordrende å ta vare på seg selv både mtp måltider og økonomi, og noen flytter ut før de er klar. Studier er en viktig årsak til at mange unge flytter hjemmefra og til en ny by. De besøker da foreldrene noen helger og ferier. Dette er veldig forskjellig fra hva jeg er vant med hjemme i Laos. Siden foreldrene betaler for studiene til barna sine, bor de unge hjemme så lenge som mulig. Dersom man er nødt til å flytte fordi universitetet er i en annen by, flytter man hjem igjen med en gang studiene er over. Da bor man enten hjemme hos foreldrene og hjelper til økonomisk, eller man tilbyr foreldrene å bo sammen med en selv og ektefelle/barn. Landet mitt er veldig fattig, og vi har ikke eldreomsorg betalt av myndighetene. Barna tar vare på foreldrene resten av livet. Det er slik de viser sin kjærlighet til foreldrene. Kilde: Egne observasjoner, undervisning på Hald og samtaler med norske familier og ungdommer. Et år av en annen verden Hald Internasjonale Senter er en fagskole i tverrkulturell forståelse og internasjonalt arbeid. Skolen eies av Strømmestiftelsen, Det Norske Misjonsselskap og Laget, som har hver sitt utvekslingsprogram. Studiet er en god blanding av teori og praksis, hvor alle studentene har et 6-7 måneders praksisopphold i en annen kultur. Les mer på Søknadsfrist for skoleåret 2014/2015 er 1.april. misjonstidende

14 KULTUR OG KOMMUNIKASJON I KINA NYTT STUDIEEMNE VED MHS VÅREN 2014 Start: Uke 10 Samlinger: 6 Studiepoeng: 10 Misjonshøgskolen tilbyr i samarbeid med Jiao Xie senter for kinesisk kultur og språk, et studieemne på bachelornivå om kinesisk kultur og kommunikasjon. Emnet er åpent for deltakere fra næringslivet. For ytterligere informasjon, kontakt: Tomas Sundnes Drønen: tomas.sundnes.dronen@mhs.no Ole Fossgård: ole.fossgard@jiaoxie.no GLOBALT MILJØ MED STUDENTER FRA HELE VERDEN Misjonshøgskolen er en vitenskapelig høgskole med studietilbud i teologi, religion, kultur, samfunn og interkulturell kommunikasjon. Studentene våre kommer fra hele verden. Som student hos oss kan du ta deler av utdannelsen ved samarbeidsinstitusjoner i Afrika, Asia, Europa, Nord-Amerika eller Sør-Amerika misjonstidende

15 UTGANGSPUNKT Mønsterliv eller livsmønster? Stig Sunde, daglig leder i NMS U I NMS U ønsker vi å se unge disipler i hele verden. Tidligere i høst var ansatte samlet til Arbeiderforum på Mjuklia. Her stilte vi spørsmålet hva vil det si å være disippel?, og fikk ulike svar. For samtlige er begrepet positivt ladet, og peker mot en fordypning av troslivet. Det handler om å ta troen på Jesus og livet han inviterer til på alvor. Men hvordan gjør vi dette? Drivkraften i et kristent misjonsengasjement - lokalt og globalt - vil over tid knyttes til i hvilken grad den enkelte opplever seg som en del av Guds store frelseshistorie, og enda mer konkret om den enkeltes forhold til misjonens Herre, Jesus Kristus. Skal NMS U være med og legge grunnlaget for NMS sin fremtid, innebærer det derfor at vi hjelper barn og unge til et liv som gir troen bærekraft i livets ulike faser og fasetter. Kirkens dåpsliturgi peker på hvordan dette kan skje når foreldre og faddere gis følgende formaning: Sammen med denne menighet og hele vår kirke, får dere del i et hellig ansvar: Dere skal be for barnet, lære det selv å be, og hjelpe det til å bruke Guds ord og den hellige nattverd. Det skal dere gjøre for at barnet skal bli hos Kristus slik som det nå ved dåpen blir forenet i ham. Å bli hos Kristus handler her ikke om å leve et mønsterliv, men å ta aktiv del i et livsmønster. I året som kommer ønsker vi å finne frem til svar som hele vår organisasjon kan ha felles. Hva vil det si å være en disippel i Norge i dag, og hva skal vårt bidrag være for at barn, unge og unge voksne blir disipler? I denne prosessen vil vi invitere NMS til å snakke sammen med oss, og til å dele erfaringer om livsmønster som fungerer i livets mange faser og fasetter. Foto: Kenneth Davidhaugen misjonstidende

16 NISTEPAKKEN Klaus-Christian Kûspert NMS-representant Etiopia Den barmhjertige berta-kvinnen Jesus var en god historieforteller. Hvis han hadde levd i dagens Etiopia, ville han muligens ha fortalt følgende historie: Bilveien fra Mendi til Sirba er lang og støvete ned den bratte skråningen til Blånildalen. Langs veien er det glissen skog og nesten ingen bebyggelse. Om dagen kan det bli svært varmt, og det er kun få mennesker underveis. De fleste går til fots, og når bussen kjører forbi, er det store hvite støvskyer, og det tar lang tid før den dirrende luften blir klar igjen. For ikke lenge siden var det en mann som var på vei fra Mendi ned til Dalati, halve veien til Sirba. Han hadde vært på høylandet for å selge noe av avlingen sin. På vei ned hadde han en fin bunt med birr-sedler i bukselomma. I en trang høyresving sprang plutselig tre unge menn ut av det tette krattet, slo mannen ned, rev klærne av ham og lot ham ligge der halvdød. Pengene tok de med seg, mens eselet ble stående i veikanten og spiste av det tørre gresset. Nå traff det seg slik at en luthersk prest kom samme vei. Han var på vei til en av de nye menighetene i dalen som hadde bedt om opplæring. Da han så mannen i veigrøften, gikk han rett forbi. Hva skulle han ellers gjøre? Ikke hadde han bil, ikke hadde han penger, og så hadde han det travelt og visste av erfaring at slikt alltid ville ta forferdelig lang tid - og i verste fall føre til ubehagelige spørsmål fra myndighetene. Litt senere kom det en misjonær kjørende forbi i sin hvite Land Cruiser. Da han så den skamslåtte mannen i grøften, stoppet han. Her var det absolutt nødvendig å hjelpe, men det kunne også være en felle med røvere ventende bak neste busk. Og så kunne han ikke nok Oromo for å gjøre seg forstått og hva skulle han gjøre med den sårede mannen? Ikke var han sykepleier, og lasteplanet på bilen var fullt av bøker som han hadde tenkt å dele ut til evangelistene i dalen. Nølende kjørte han videre med den dårlige samvittigheten sin. Etter en stund kom det en ung berta-kvinne oppover bakken. Hun var muslim, drev en liten forretning i et skur nede i Dalati, og som alle fra bertafolket var hun dårlig ansett med den svarte hudfargen sin. Nå var hun på vei opp til Mendi for å hente nye forsyninger. Da hun fikk se mannen som lå grøfta, syntes hun inderlig synd på ham. Hun gikk bort til ham, vasket sårene hans og forbandt dem. Så løftet hun ham opp på eselet sitt og vendte tilbake til Dalati. Siden sykestuen ikke tok imot denne ukjente mannen berta-kvinnen kom med av frykt for at de ikke ville få betaling, snakket hun med noen slektninger. Disse ryddet litt plass i stråhytta si, stelte sårene og ga ham litt vann. Neste morgen tok kvinnen halvparten av de pengene hun hadde tenkt å bruke til å kjøpe varer med i Mendi, gav dem til sin slektning og sa: Sørg godt for ham; og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake om noen dager. Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere? Originalen til denne historien kan du finne i Lukas 10, Foto: Sonja Küspert 16 misjonstidende

17 BØNNESIDEN Bønn er ikke monolog, men dialog. Ikke bare å snakke, men også å lytte. Ikke bare å kreve, men også å ta imot. Ikke bare å gi ordre, men også å akseptere. Ikke å forandre Guds vilje til vår. Men å oppdage Hans guddommelige plan. Grace Adolphsen Brame Gunn Bakken, ansvarlig for bønnesiden Brasil: Takk for mange nye studenter ved det teologiske fakultetet FATEV. Be for studenter og lærere og om at fakultetet må klare seg økonomisk Takk og be for de brasilianske ungdommene som reiser til Norge og England (på utveksling) for å engasjere seg i menighetsarbeid Be for den teologiske videreutdanningen for menighetsledere i Nordøst-Brasil. Be om at kurset må komme i gang og om at det økumeniske samarbeidet må fungere godt Be for misjonsbevegelsen Missão Zero sine misjonærer i Brasil og andre land Be om gode samarbeidsforhold innad i kirken i Brasil og om Guds ledelse i arbeidet Be om godt samarbeid mellom NMS og kirken i Brasil når det nå ikke lenger er NMS-misjonærer i landet Be for Rodomar Ramlow som skal avslutte sin doktorgrad i 2014 og samtidig forberede seg på å overta som rektor ved FATEV Takk og be for menighetene i São José do Rio Preto og Santa Fé do Sul. Be om vekst og visdom Takk og be for det diakonale arbeidet i Gravatá. Be for alle barna på dagsenteret og de ansatte der Be for diakon Davi og hans familie og for den lutherske menigheten i Gravatá Be for misjonærene Tiago og Alex og for de frivillige lederne og menighetsrådene. Be særlig for misjonær Tiago som til tider kjenner seg truet av narkoledere i bydelen. Be for misjonsmenigheten i Pestano og for det diakonale arbeidet som skal starte der England: Takke- og bønneemner fra Kaja som er ettåring i England: Takk og be for alle frivillige som legger ned mye tid i ungdomsarbeidet i Barrow Takk for den gode velkomsten vi ettåringer har fått Takk for ungdommene som møter trofast fram hver uke Takk for at bussen som er åpen for ungdommer på gata i Barrow nå er fikset Takk for den gode støtten fra kirkene i Barrow Takk for vertsfamiliene der vi ettåringer bor Takk for godt samarbeid mellom ettåringene og Andy som leder arbeidet Takk og be for cellegruppene våre Be for oppstart av ungdomsgudstjenester i området v Norge: Takk og be for landsstyret og ledelsen i NMS og de mange avgjørelser som skal tas for NMS sin framtid Takk for alle som gir både tid og penger slik at enda flere blir kjent med Jesus Takk for alle engasjerte foreninger og menigheter Be om at flere får erfare velsignelsen som ligger i å gi og dele Be om stor giverglede og mange nye faste givere til NMS misjonstidende

18 NYE TURER NYE MULIGHETER! tallinn city tourist office Madagaskar - Misjon og friluftsliv 17. juli 01. august 2014 Weekend i Tallinn mai 2014 Vi besøker noen av kirkens- og misjonens mangfoldige prosjekter. Reisen går vestover til kystbyen Morondava med milelange hvite strender og tropisk stemning. Vi besøker Tsingy nasjonalpark og baobab-alleen. Personlige og nære møter med enkeltmennesker i deres hverdag og tjeneste. Pris: ,- + flyskatt Reiseledere: Magne og Gro Smørdal (far og datter) Bli med Mette og Erling Rimehaug til Tallinn i Estland. Ekteparet har et nært og brennende engasjement for kirken i Estland. Møt den estiske presten Tiina Klement og hennes menighet. Opplev de gamle arkitektoniske mesterverkene i gamlebyen. Erling vil guide oss i historie, kultur og kirkeliv. Pris: 5 260,- + flyskatt Reiseledere: Mette og Erling Rimehaug Flere turer i 2014: Thailand (Mukdahan), Norlys Nilsen Høsttur til Madagaskar (Tulear), Rolf og Beate Ekenes Madagaskar (Manakara), Malvin Tomren og Erik Tangedal Kina, Jofrid Vigre Braadland Thailand, Egil S Eide Turer til Kamerun og Etiopia kommer. Ravinala Reiser AS - post@ravinala.no - Tlf:

19 misjonstidende

20 Og Ordet ble fulani Egentlig liker jeg ikke å skrive. Jeg synes det er mye kjekkere å snakke med folk, smiler Anne Lise Matre. Hun har akkurat utgitt boken Og Ordet ble fulani, som handler om å oversette Bibelen til fulani. Tekst & foto: Marit Rødland Anne Lise var misjonær og bibeloversetter i Mali på 1990-tallet. Så gjorde helse- og familiesituasjon det slik at hun og mannen valgte å bo i Norge. Hun var med på å oversette Det nye testamente til fulani da hun bodde i Mali. Nå jobber hun med oversettelsen av Det gamle testamentet. Hun merker det er vanskeligere å bo i Norge og skulle oversette enn det var da hun bodde der fulani ble snakket til daglig. Men hun er med i et oversetterteam på fem, så hun er ikke alene. Teamet består av to oversettere fra Wycliff, to fulanier samt Anne Lise. utfordringen min har vært å skrive noe som kan gi noe til alle, sier anne lise matre. Om boken Det er en bok der hvert kapittel er todelt. Først er det en fortelling, som for eksempel godt kan leses i foreningen. Den andre delen reflekterer faglig over det som har skjedd i fortellingen. Den faglige refleksjonen kan også leses av folk flest så sant språk interesserer dem. Utfordringen min har vært å skrive noe som kan gi noe til alle. Jeg liker jo helst å forkynne. Derfor gjenspeiler boken både undervisning og fortellinger. Men jeg ønsker at flere skal 20 misjonstidende

21 NORGE/MALI v Anne Lise Matre sammen med en venninne i Mali. se at bibeloversettelse har en faglig side som alle uansett interesse for misjon kan ha interesse av å lese, sier Anne Lise Matre. Boken er altså skrevet i to forskjellige sjangre. Lunde Forlag ville satse på den, og den foreligger nå i bokhandlere som fører Lunde sine utgivelser, samt hos Det Norske Misjonsselskap. Det var altså ikke fordi hun elsker å skrive at Anne Lise Matre laget denne boken. Jeg liker mye bedre å snakke, for det er når jeg snakker ut tankene mine at jeg egentlig skjønner hva jeg har tenkt! Det koster meg mye mer å skrive. Spesielt fagdelene synes jeg har vært vanskelige å få ned på papir slik jeg ville det. Jeg sliter med å få det godt nok sagt, rett og slett. Men jeg kan leve med resultatet. Jeg har møtt så mange som har likt å få høre fortellingene mine. Jeg kjenner folk som egentlig ikke liker å lese noe særlig, men de liker å høre historier. Så jeg har tenkt på dem og på misjonsforeningene. Det er fortsatt mange som leser et stykke i misjonsforeningen. Fagdelen er for dem som er interessert i det, ganske enkelt. Den er ikke vanskelig tilgjengelig den heller, så jeg tror at den virker helt spiselig for de fleste, sier Anne Lise. r Anne Lise Matre er i et oversettelsesteam på fem som møtes to-tre ganger årlig. bibeloversettelse er å få jesus levendegjort i et annet språk og i en annen kultur. Tro og kultur I møte med en annen kultur og en annen tro ser man sin egen tro mye tydeligere enn i egne, vante omgivelser, sier Matre videre. Et eksempel kan være en gang vi snakket med noen fulanier om det å være i Guds hånd. De muslimene vi testet setningen på, syntes at det virket skremmende. De kristne syntes tvert imot at det å være i Guds hånd var noe trygt og godt. Det var altså godt for de som så på Gud som en far, mens muslimene så på Allah som noe mer skremmende. Jeg husker det var en muslimsk familie som hadde mistet flere av sine barn. Da de på nytt fikk en baby, skulle de ikke ha navneseremoni for barnet. Vi undret oss over dette, men de sa at hvis de ikke hadde navneseremoni, visste kanskje ikke Allah om barnet. Og da tok han det heller ikke fra dem. Bibeloversettelse er å få Jesus levendegjort i et annet språk og i en annen kultur. Og dette er ganske alvorlig for oversetterne, for dette handler jo om Guds ord, det ordet som gir tro. Derfor er det noen ganger skummelt å være oversetter av bibeltekster. Oversetterteamet Det nye testamentet er altså alt oversatt til fulani, og noen av bøkene i Det gamle testamentet er også ferdige. Men det er mye som gjenstår. Vi er fem i teamet, og vi møtes to-tre ganger i året. Dessuten mailer vi til hverandre og er på Skype. Jeg savner det å kunne bo i Mali under dette arbeidet, slik jeg gjorde under oversettelsesarbeidet med Det nye testamentet. Men det kan jeg ikke nå. Jeg savner mest det å kunne snakke med folk, sitte ved en stråhytte og gå gjennom en tekst med folk. Å prate på Skype blir ikke det samme Anne Lise Matre tror det kommer til å ta minst seks år til før hele Det gamle testamentet er ferdig oversatt og kan trykkes. Det er viktig at fulaniene opplever bibeltekstene som sine. At de ikke blir tredd ned noe over hodet som de ikke tar til seg. Av de to fulaniene som er med i oversettelsesgruppen, er faktisk den ene muslim. Han er veldig god på det språklige, og han vet akkurat hvordan ordene forstås i en muslimsk sammenheng, forteller Anne Lise. Et eksempel her er ordet i 1. Joh 2,22: løgneren...som fornekter at Jesus er Kristus Her så muslimene Kristus som et vanlig etternavn til Jesus. Men det er det jo ikke. Det greske navnet Kristus betyr Den salvede, altså det samme som jødenes Messias. Jødene ventet på Messias, han som skulle komme fra Gud. Dette forklarte vi i en fotnote under den oversatte teksten, forklarer Anne Lise. Det er utrolig viktig for en kirke å få Bibelen oversatt til sitt eget morsmål. Da må det gjerne ta litt tid før hele Bibelen er ferdig, bare den kommer. misjonstidende

22 w Johannes Borgenvik i en elvebåt på Madagaskar, på en av hans mange reiser i landet. Krigeren med det store 9 Han var misjonær, lærer og teolog. Og han var far til seks. Han bød på seg selv, var ingen stor diplomat, men hadde et stort hjerte. Nå er Johannes Borgenvik død, og krigeren med det store hjertet har vandret hjem til sin far i himmelen. 22 misjonstidende

23 Tekst: NMS-info Foto: Privat Johannes Borgenvik kom til verden den 7. mai 1925 på Mangarano, Madagaskar. Han var sønn av misjonærparet Erik Anton Borgenvik og Linnea Håkonson. Han var fra Haugesund og hun fra Sverige. De to fikk sju barn, og Johannes var eldstemann. Han opplevde at tre av søsknene døde på Madagaskar, og dette preget ham. Senere døde enda et barn på Madagaskar, en bror Johannes aldri fikk lære å kjenne. Sorgarbeid for barn var et ukjent begrep den gangen. Men da familien hadde vært på hjemmeopphold i Norge og skulle dra ut igjen, ville ikke Johannes bli med. Jeg vil ikke bli med til Madagaskar for å dø, sa han. Solbakken Dermed ble det barnehjemmet Solbakken som Det Norske Misjonsselskap (NMS) hadde i Stavanger for barn av misjonærer, som ble Johannes sitt hjem de neste årene. Moren til Johannes var i Norge litt lenger enn faren før hun dro ut igjen, fordi hun hadde født en datter. Nå hadde Johannes fått en lillesøster, Margit. Moren og Margit dro fra Norge og Johannes den 7. mai 1935, altså på Johannes sin 10-årsdag. I det første brevet han skrev etter at moren og babysøsteren var dratt fra ham, skrev han: Ikke vær bedrøvet du, for jeg er verdens gladeste gutt. Heis motet opp i masten så du ikke mister det. Men det var ikke bare glade og lette dager Johannes opplevde. Han var uten foreldre og uten andre søsken, og på Solbakken var det slik at bestyrerinnen måtte lese og godkjenne brevene barna skrev til mor og far. Foreldrene hadde nok av bekymringer, og de trengte ikke å få flere ved at barna klaget, var tankegangen. Dermed var det brevsensur for alle. Dette var ikke enkelt for barna, de måtte tidlig lære å stå på egne ben. Johannes var av dem som klarte oppholdet ved Solbakken bra. Han var både skoleflink og musikalsk. Han fortsatte på gymnas, og de to første årene gikk han på Kongsgård i Stavanger. Men det tredje året ville han ta i Oslo. Han flyttet til Oslo i 1943, og det gikk ikke lenge før han traff Oslo-jenta Gerd Skyseth i det kristne russelaget. Etter hvert ble de et par. teolog og misjonær Da 2. verdenskrig var over, kunne Johannes sine foreldre og søsken komme tilbake til Norge. De hadde ikke kunnet reise fra Madagaskar under krigen, og de måtte også vente en stund etter at krigen var over. Det var mange utlendinger på øya, og alle ville hjem. Da familien kom til Norge igjen i 1946, var det gått elleve år siden de reiste ut. Moren, Linnea, var nok ikke helt forberedt på å komme hjem til en sønn som var blitt en ung mann med kjæreste. Johannes på sin side skulle bli kjent med to nye søsken, Margit som var baby da han så henne sist, og 9NORGE Ikke vær bedrøvet du, for jeg er verdens gladeste gutt. Heis motet opp i masten så du ikke mister det. Gull som var født på Madagaskar og han aldri hadde sett. Høsten 1947 forlovet Gerd og Johannes seg i Capella Johannea i Majorstua kirke. To år senere dro foreldrene og småsøsknene fra Norge til Madagaskar igjen. To år etterpå ble det sommerbryllup for Gerd og Johannes i Lilleborg kirke. Etter gymnaset begynte Johannes å studere teologi. Da han avsluttet sitt teologiske studium i 1952, var det som en svært lovende kandidat. Han fikk et års studieopphold i Erlangen i Tyskland, mens Gerd jobbet som lærer i Oslo. Deretter ble det en periode på Østre Toten hvor deres første barn, Dagny, kom til verden. Så søkte Johannes og Gerd om å bli misjonærer for NMS. De ble antatt. Etter franskstudier i Paris ble kursen satt mot det som lenge hadde vært målet for de to bevisste unge: Madagaskar. Første perioden var på Vangaindrano på Østkysten. Her kom Erik, Laila og Kristin til verden. Johannes styrte bibelskolen der. Så fikk han en lang periode som lærer på presteskolen i Fianarantsoa i innlandet hvor Håkon ble født. Sistemann i søskenflokken, Aina, ble født på hjemmeopphold i Norge. misjonshøgskolen Etter hvert begynte barna å bli så store at Gerd og Johannes ble nødt til å dra til Norge. Etter kort tid i Oslo slo de seg til i Stavanger. Johannes fikk jobb som lærer ved den skolen som den gangen, på begynnelsen av 70-tallet, het Misjonsskolen. Da den etter hvert ble høgskole, en prosess Johannes selv hadde en sentral rolle i, ble han rektor i praktisk teologi. Den stillingen hadde han til han gikk av med pensjon i Men han gikk ikke inn i hvilemodus for det. Tvert imot tok han og Gerd imot utfordringen til å dra til Hongkong, han som lærer ved det teologiske seminaret der. Her ble det to aktive og strevsomme år med teologisk undervisning på engelsk, noe han ikke hadde gjort før. Det resulterte i en liten troslære på engelsk. Senere ble det mange gode, rolige år og et godt liv i Stokkaveien i Stavanger. Johannes ble brukt en del som vikarprest på sine gamle dager, og han gikk med entusiasme inn i tjenesten. fullført løpet Johannes Borgenvik var en dyktig teolog. Men han hadde også andre talent. Han kunne ha blitt musiker, for han hadde store gaver på det området. Han kunne blitt professor og satset på en slik karri- misjonstidende

24 w Familien samlet på Madagaskar, unntatt storesøster Dagny som dette året gikk på Solborg folkehøgskole i Stavanger. Framme f.v.: Erik, Laila og Kristin. I midten f.v.: Håkon, Gerd og Johannes. Bak står Aina. ere. Men for ham var det misjonærkallet som gjaldt, og da måtte alt annet vike. Han var også en som likte å gjøre opprør, og ble mye brukt som samfunnsdebattant i debatter med blant andre Eva Lundgren, Jon Michelet og andre. Det er også studenter som har fortalt mye godt om Borgenvik. På 70-tallet betydde han mye for de radikale studentene, som han tok under sine vinger, og for kvinnelige teologistudenter på en tid da kvinnelige teologer ikke var en selvfølge. Han var levende, nær, interessant, inspirerende, raus med komplimenter. En av de kvinnelige studentene, Lene Gåsvatn, skriver: Han baud på seg sjølv og eigde knapt fasade. Eit herleg førebilete. Eg trudde eg var aleine om å bli spesielt teken vare på av han. Det er en god egenskap dette, å gi folk den følelsen av at de blir sett og tatt vare på. Men noen stor diplomat var han ikke. Fru Gerd pleide å erte ham litt ved å si det slik: Egentlig er du en ydmyk mann av legning, Johannes. Men du lever det ikke ut Johannes levde livet sitt i perioder. Det var slik enten det gjaldt misjonærliv, lærerliv, trening eller hva det nå var. Han hadde også en bolk som familien hans kalte for hans narkomane periode. I den tiden var han mye i Oslo i forbindelse med opprettelsen av Misjonshøgskolen (MHS). Han oppsøkte det narkomane miljøet i byen, og fikk mange venner der. Han hadde alltid et engasjement for de svakeste, og dette kom fram her. Samtidig avslørte han at han hadde en poetisk åre, og under denne tiden laget han også en diktsamling. Farsrollen var en annen da han hadde barna små enn det den er i dag. Han var en god far, en far Han baud på seg sjølv og eigde knapt fasade. Eit herleg førebilete lene gåsvatn, student å være stolt av. Han elsket barna sine og de etter hvert 23 barnebarna og åtte oldebarna. Men han var en mann av sin tid, og han tenkte nok i den senere tid på at han burde vært enda mer til stede for sine egne barn da de vokste opp. Temperamentet fulgte ham like til det siste, og det samme gjorde humøret. Selv om helsen skrantet voldsomt den siste tiden, og han kunne bruke lang tid bare på å gå fra stuen til kjøkkenet for å spise, kunne han si: Jeg glir stille henover gulvets overflate med dertil egnet ynde. Og: Han kommer sigende som en oljetanker i en trang havn. Humøret var viktig for ham. Han sa: Nå har jeg fullført løpet og bevart humøret. Johannes Borgenvik var en spesiell mann for Det Norske Misjonsselskap. På mange måter var han misjonær fra vugge til grav. Gjennom mange forskjellige utfordringer viste han stort engasjement og troskap. NMS er takknemlig for hans lange og trofaste tjeneste, og lyser fred over Johannes Borgenviks minne. Jeffrey Huseby 24 misjonstidende