PATRULJEN. Oslo/Bergen/Harstad

Transkript

1 DN Magasinet lørdag 14. desember 2013 BOMBEN I FARYAB Soldatene var på vei hjem. Så mistet de kontakten med den bakerste bilen. 27. juni 2010 ble norske styrker utsatt for det verste angrepet siden Andre verdenskrig.

2 dokumentar PATRULJEN Marinejegeren Tommy ble i 2010 sendt til et av Afghanistans farligste områder. Patruljen han ledet, opplevde to av de verste trefningene i nyere norsk krigshistorie. tekst Jonas Forsang & Reidar Mide Solberg Oslo/Bergen/Harstad 2. mai, Noen har lagt seg på hustakene. Andre har gjemt seg i trærne. De rundt 70 Taliban-soldatene er bevæpnet med kalasjnikover og rakettkastere. De kan se ned mot punktet de har posisjonert seg rundt: et uttørket elveleie i Tutakdalen. Nå ligger de bare og venter. En vestlig patrulje er på vei nedover elveleiet. Patruljen består av 16 soldater og to tolker, fordelt på fire biler og fire terrengmotorsykler. De 16 soldatene er nordmenn. Taliban vet hvilken mulighet dette er. Når nordmennene passerer dem, kommer de til å være fanget på begge sider av de flere meter høye veggene i det uttørkede elveleiet. Det blir som å skyte fisk i et badekar. Marinejegeren. Bergen, senhøsten Spørsmålet jeg får oftest, er om det var verdt det. Innerst i restauranten sitter en mann i mørkeblå dress alene ved et bord. Den korte, lyse luggen hans ligger fremover. Han heter Tommy, er marinejeger og i slutten av 30-årene. Av hensyn til jobben ønsker han ikke å stå frem med fullt navn. 2. mai 2010 ledet han en norsk patrulje på 16 mann. Ikke siden Andre verdenskrig har flere norske soldater blitt skadet i en enkelttrefning. Vi var ute og løste oppdrag for Norge og våre allierte. Vi gjorde vårt beste. Det er et komplisert spørsmål å svare på om det var verdt det, sier Tommy. Men jeg bærer med meg det som skjedde. Jeg aksepterer at det er noe som aldri havner i glemmeboken. ETTER VEIBOMBEN. Afghanistan, sommeren Norske soldater går i sørgetog gjennom Meymaneh etter at fire nordmenn er drept i et veibombeangrep. Helt foran med blå beret går mannen som ledet oppdraget, marinejegeren Tommy, og holder bildet av vennen og mentoren Trond Bolle. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det som skjedde, forteller Tommy. Å øve på katastrofe. Tommy hadde tenkt på å bli marinejeger, men alltid slått tanken fra seg. Han hadde samboer. Han hadde hund. Han trodde ikke familieliv lot seg kombinere med å være spesialsoldat. Så flyttet hun ut. Han solgte hunden og bilen og begynte å trene. Han kom inn i Marinejegerkommandoen (MJK) i De neste årene var Tommy to ganger i Afghanistan. Spesialoppdragene var hemmelige, og marinejegerne kunne være ute i felten dager i strekk. De samlet informasjon, lokaliserte opprørsstillinger og opererte sammen med afghanske sikkerhetsstyrker.

3 foto: luca kleve-ruud foto: luca kleve-ruud 1 2 ❶ STO OM LIVET. Vi møtes så ofte vi kan, sier Thomas Nysted, som ble hardt skadet under bakholdsangrepet i Afghanistan 2. mai. ❷ Blant DE FØRSTE PÅ STEDET. Eksplosivekspert Joachim Braathen ble overrasket over hvor rolig han var da det sto på som verst i Afghanistan i Marinejegere. Trond Bolle (til venstre) var sjef under Tommys første oppdrag i Afghanistan. I 2010 steppet Bolle inn da Tommy (til høyre) var sjef og trengte en ny nestkommanderende. NORDMENN I KAMP. Soldatene i den lille norske patruljen opererte i et av Afghanistans farligste områder. På bildet er de på vei til et møte med en lokal stammeleder da de blir beskutt. Tommy ringte en Taliban-leder og spurte: «Hvor er du? Skyter du på oss?» «Sånn går det når dere kommer hit med militære styrker», svarte Taliban-lederen, ifølge Tommy. Marinejegerne opplevde gjentatte alvorlige trefninger og laget etterhvert detaljerte prosedyrer for å håndtere slike hendelser i etterkant. Det gjaldt å ta vare på hverandre. Se etter signaler på stress og uro. Få snakket ordentlig ut. Ikke la utenforstående blande seg inn i etterarbeidet innad i MJK. Også Tommy var med på å utarbeide disse prosedyrene. Da han setter seg på flyet til Afghanistan våren 2010, skal han snart få bruk for dem. Containeren. Afghanistan, kvelden før 2. mai Det er ingen vinduer i containeren de befinner seg i. Lyset i rommet kommer fra lampene i taket. Luften er tett. Det er såvidt plass til de 16 nordmennene. De fleste er fra Kystjegerkommandoen (KJK), ledet av to innlånte marinejegere. I tillegg er én fra Minedykkerkommandoen og et bombelag på tre innhentet for å bistå. Som vanlig leder Tommy kveldsmøtet i containeren. Bak ham, på et projektorlerret, kan soldatene se et kart VI KUNNE IKKE LEVE MED ET OMRÅDE DER OPPRØRERNE FRITT KUNNE SØKE TILFLUKT OG PEKE NESE TIL OSS Sverre Diesen tidligere forsvarssjef over Tutakdalen. Det er dit de skal morgenen etter, til landsbyen Senjetak Jinab. Der skal de prate med lokale beslutningstagere og prøve å sanke informasjon. De norske soldatene har vært der før. Det er viktig å vise lokalbefolkningen og beslutningstagerne at de følger dem opp. Containeren er plassert i en militærleir i Nordvest- Afghanistan. Rundt leiren går en fire meter høy mur bestående av nettingvegger fylt med stein. På andre siden av muren ligger Ghowrmach regnet som et av Afghanistans fattigste og farligste områder. Et vepsebol av smuglerruter, stammefeider og Taliban-sympatisører. Dette er området selv ikke det gamle Sovjetunionen klarte å få kontroll på. Italienske og spanske soldater i den vestlige Isaf-styrken hadde i flere år prøvd det samme uten å lykkes. I mellomtiden vokste problemene, også for de norske styrkene. Ghowrmach ligger rett ved grensen til Faryab, Norges ansvarsområde i Afghanistan. Noe måtte skje. Vi kunne ikke leve med at Ghowrmach var et område der opprørerne fritt kunne søke tilflukt og peke nese til oss mens de forberedte nye angrep inn i Faryab, sier tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Isaf fikk gjennomslag hos afghanske myndigheter for å endre provinsgrensene. Dermed ble Ghowrmach et norsk ansvar. Vi hadde ikke noe valg, sier Diesen. Da Tommy og de andre kommer ut av containeren, er det bekmørkt. Bare en og annen hodelykt borte ved «pissegropa» lyser opp i leiren. Patruljen sprer seg. Soldatene sjekker utstyret før morgendagens oppdrag. Pusser våpnene, går over bilene og sjekker metalldetektorene. Deretter går noen i teltet med projektor for å se film. Noen setter seg rundt grillen, hvor det fortsatt er liv i glørne fra middagen. Noen røyker pipe. Over dem er himmelen stjerneklar. Kystjegerne. Så lenge Ruben kunne huske, hadde han drømt om å jobbe i Forsvaret. Bestefaren var yrkesoffiser. Faren og onkelen var Libanon-veteraner. Ruben var fascinert av kameratskapet og eventyrene. Siden barneskolen trente han for å bli soldat. Gikk lange turer med sekk, for å forberede seg best mulig. Året etter førstegangstjenesten søker Ruben seg til Kystjegerkommandoen (KJK). Utvelgelsesprosessen er hard. De blir målt etter fysisk og psykisk robusthet, testet for evne til å mestre oppgaver under stress. Av rundt 200 søkere er Ruben én av 50 som får reise videre til KJK-leiren i Harstad. I april 2008 er han én av ti som blir tilbudt kontrakt. Den unge avdelingen ble opprinnelig opprettet for å operere i kystnære farvann. Så kom Afghanistankrigen. Kystjegerne viste seg særlig egnet. De er håndplukket og trent for å jobbe alene i små grupper over lang tid. Gradvis utvides hver enkelt soldats kompetanse: De må evne å ta selvstendig ansvar når det smeller på ordentlig. Soldatene trener nærkamp i mørke rom med strømførende kniver og har skuddvekslinger med fargeammunisjon. Kystjegerne skal bli kjent med angsten, frykten og smerten de kan møte i Afghanistan. Skarpskytteren Christian Lian er en del av den harde kjernen i KJK. Ruben legger fort merke til ham. Christian skiller seg ut. Har langt hår, er ikke så nøye med å stryke skjortene. Ledelsen i Harstad ser gjennom fingrene med det: De vet at Christians posisjon og kunnskap er viktig for avdelingen. Christian tar tidlig Ruben og de andre unge kystjegerne under vingene. Trener dem på dagtid. Introduserer dem for faglitteratur. Holder whiskysmakinger på kveldene. Christian har vært i Afghanistan flere ganger allerede. Han var en av syv kystjegere som var sentrale i å forhindre at norske liv gikk tapt da en afghansk mobb angrep nordmennenes leir i Meymaneh noen år tidligere. Underveis hadde han lagt merke til noe han aldri hadde blitt lært, men siden innprentet i Ruben og de andre kystjegerne: Man kunne fortsette å kjempe selv etter at man var skutt.

4 5 alle BAKHOLDET 2. MAI 2010 en norsk militærpatrulje er på vei til en landsby i Afghanistan for å prate med lokale stammeledere. Patruljen består av 16 norske soldater og to tolker. De kjører nedover det uttørkede elveleiet i Tutakdalen (lyseblå pil). Elveleiet er 20 meter på det bredeste. Nordmennene er fanget i elveleiet mellom bratte elvevegger på begge sider turkmenistan tutak usbekistan kabul tadsjikistan stopper. Nordmennene blir skutt på. Skuddene kommer fra lenger nede i elveleiet. De stopper for å evaluere veien videre. Samtidig posisjoner rundt 70 Taliban-affilierte seg bak dem. Nordmennene tør ikke ta sjansen på å fortsette nedover elveleiet og bestemmer seg for å snu. De kjører rett inn i bakholdet. 2 bil bryter sammen. Den ene bilen blir truffet i motoren og bryter sammen. Nordmennene fester et stag for å taue bilen. Nordmennne blir fortsatt skutt på fra alle kanter. 4 staget ryker. Nytt stopp da staget de bruker for å taue den ene bilen, blir ødelagt M 3 iran AFGHANISTAN pakistan killboxen. Her skjer det kraftigste angrepet mot nordmennne. To nordmenn blir skutt. De fire terrengmotorsyklene blir etterlatt, og samtlige nordmenn prøver å okomme seg videre i bilene. huset. Nordmennene barrikaderer seg i et hus ved inngangen til elveleiet. Halvparten av nordmennene er på dette tidspunktet skadet. De fire hardest sårede blir evakuert ut med helikopter. Først 16 timer etter at de først ble beskutt, er alle nordmennene tilbake i leiren. 2 fiender. Det er antatt at rundt 70 Taliban-soldater lå i bakhold rundt disse posisjonene. De har gjemt seg på hustak, bak murer og tett vegetasjon på toppen av elveveggene. ❶ BAKHOLDET. I dette elveleiet ble de 16 norske soldatene omringet av rundt 70 Taliban-soldater 2. mai Over halvparten av de norske ble skadet. ❷ EVAKUERING. Thomas Nysted støttes av to medsoldater idet han evakueres fra Tutakdalen utenfor Ghowrmach. Kulen som traff ham, gikk inn i kors ryggen, gjennom kroppen og ut av brystkassen. Thomas husker han kunne se ned på sin egen bankende hjertepose. ❸ MinutterS MARGIN. Legen fortalte i ettertid at Thomas ville dødd om helikopteret hadde kommet fem ti minutter senere. ❹ PÅ VEI TILBAKE. Foto fra en av bilene morgenen etter 2. mai-bakholdet. Soldatene drakk energidrikk for å holde seg våkne på vei tilbake til leiren. fire biler. 12 av nordmennne var fordelt på fire pansrede Ivecobiler med én sjåfør, én i passasjersetet og én skytter på taket. fire terrengmotorsykler. Fire mann opererte hver sin åpne terrengmotorsykkel. 700 M 1 Redselen. Natt til 2. mai, Ghowrmach. Etter kveldsmøtet i containeren setter Ruben seg med de andre. Han er yngst i patruljen. Dette er hans første tur til Afghanistan. De to månedene i Afghanistan har vært intense. Taliban har sine våroffensiver rett etter snøsmeltingen og før den første innhøstingen. Hadde Ruben visst hvor mye av tiden her han kom til å være redd, hadde han gruet seg mer i dagene før avreise. Men Ruben hadde ikke tillatt seg å tenke annet enn at det kom til å gå bra. De fleste går tidlig til sengs. Kystjegerne er plassert i to større telt. I et tredje ligger det innhentede bombelaget. Før de sovner går de tre bombeekspertene gjennom en siste visualiseringsøvelse. De snakker om de verst tenkelige scenarioene de kan havne i, og at de mestrer dem. Sjåføren lukker øynene og ser for seg at han klarer å tråkke ned gasspedalen med benet, selv om foten er borte. Eventyrdalen. Støvet virvler opp bak bilene da de 16 norske soldatene og deres to tolker ruller ut av leiren i Ghowrmach 2. mai Kolonnen svinger inn i Tutakdalen. Herfra skal de kjøre gjennom et langt og uttørket elveleie. Vannet har brøytet en dyp grop gjennom landskapet. På hver side av den norske kolonnen går nittigradersvegger av leire rett opp flere meter. Elveleiet er 20 meter bredt på det meste. Så lenge de befinner seg her, kan de kun kjøre i to retninger: frem eller tilbake. Tommy sitter i passasjersetet i en av bilene og styrer sambandet, koordinerer mannskapene og planlegger fremdriften. Forrige gang han var i Afghanistan, dro han bare noen timer etter å ha levert sønnen på hans første dag i barnehagen. Nå er kona gravid med nummer to. Men Tommy har selv bedt om å få dra. Han ønsker ledererfaringen. Idet bilene snirkler seg avgårde, sitter Ruben og kikker rundt seg. Nede i elveleiet er det tørt og støvete, men på toppen av elveveggene er det grønne busker, trær og tett vegetasjon. Her og der går det små steintrapper opp til noen hvite hus og en liten landsby, og bak der igjen ser Ruben de gedigne sanddynene. Helt bakerst mot horisonten stikker fjelltoppene opp. Selv nå i mai er de dekket av snø. Hele dalen ser ut som den er hentet ut av et eventyr. Jeg tenkte: «Om det var ett sted i Afghanistan jeg ville bodd, så var det her», forteller Ruben. Opiumsvalmuene. De har bare kjørt noen hundre meter inn i elveleiet da de får øye på opiumsvalmuene. Det er Taliban-soldater og krigsherrer som kontrollerer opiumsproduksjonen i Afghanistan. Valmuedyrkingen legges til steder de vestlige styrkene sjelden inspiserer. Bak i bilen sitter en av tolkene. Han sover. En eldre afghansk bonde kommer gående mot dem. Tommy hopper ut av bilen og spør bonden om opiumsvalmuene. Mannen sier han aldri har sett Taliban i området. Jeg skjønte at det ikke stemte. Bonden løy, forteller Tommy. Noen sekunder senere ser de norske styrkene hoder som popper opp fra åskammene. Det er speidere. I veikanten registrerer nordmennene noen udetonerte raketter. Til høyre ser de kvinner og barn komme løpende ut av landsbyen. Da den norske patruljen tar dem igjen, snur de resolutt og løper andre veien. Nordmennene innser at det er deres kolonne lokalbefolkningen flykter fra. «Det er kanskje ikke et så godt tegn», bemerker Christian over sambandet. Tolken i Tommys bil våkner. Ser ut av vinduet. «Oj», sier han. «Hva er det?» spør sjåføren og snur seg mot ham. «Jeg har aldri vært så langt inne i dette området uten å ha blitt skutt på før.» Bakholdet. Når en kule passerer hodet, kan du høre lyden av den, som et piskeslag. Idet Tommy går ut av bilen, er det den lyden han hører. Kulen treffer elveveggen bak ham. En kule treffer den skuddsikre frontruten deres og rikosjetterer videre til den treffer kinnet til en kystjeger. En RPG-rakett hviner over hodene deres. Skuddene kommer forfra. Samtidig har rundt 70 Taliban-soldater posisjonert seg 200 meter bak dem. Tommy innser at det er for risikabelt å dra videre inn i elveleiet. Han bestemmer at de skal snu. Et esel krysser elveleiet. Solen steker. Det rasler svakt fra bladene i trærne. Det begynner rolig. Noen maskingeværsalver blir avfyrt mot dem. Så begynner skuddstyrken å eskalere. De åpne terrengmotorsyklene søker dekning bak hver sin pansrede bil. Problemet er bare at det skytes fra alle kanter. «Da er jeg truffet i hodet.» Det er Christian som igjen er på sambandet. Han er skutt i hjelmen. Ingen har tid til å svare ham. «Det går bra, hvis det er noen som lurte», sier Christian tørt. Sekunder senere blir Tommys nestkommanderende skutt. Skuddene. Bombeekspert Thomas Nysted kaster seg ut av bilen og løper mot den livløse kroppen som ligger over rattet på terrengmotorsykkelen. Piskeslagene smeller rundt hodet. Thomas setter seg på huk og gir dekningsild. Han går tom for kuler i magasinet og griper etter et nytt, idet han ser en mann komme stormende ut mot ham fra rundt ti meters hold. Thomas trekker pistolen, avfyrer seks skudd, hylstrer pistolen, trekker et fullt magasin og skal til å sette det i riflen. Så er det som han blir truffet med en slegge i korsryggen, samtidig som han blir truffet med en slegge i brystet. Kulen går inn gjennom huden hans i korsryggen, rundt to centimeter under den skuddsikre vesten, og opp gjennom mage, tarmer, lunge, presser seg gjennom ribbena og ut gjennom brystet rett under hjertet, før den stopper opp på innsiden av vesten. Thomas segner om. En lysgranat eksploderer i siden av Tommys bil. Kystjegeren som sitter i dekning bak bilen, tar fyr. Den ene sekshjulingen står også i flammer. Thomas snur hodet og ser en RPG-rakett slå ned ved en sekshjuling. Eksplosjonen slenger føreren i bakken. Luften er full av røyk, kuler og prosjektiler. Inni den røykfylte bilen sitter Tommy. Hans hovedoppgave er å tenke gjennom alle eventualiteter. Alltid planlegge to tre skritt frem i tid. Hva hvis bilene kjører seg fast? Hva hvis de må komme seg ut herfra til fots? Jeg konsentrerte meg hele tiden om oppgavene, sier Tommy. Men jeg husker at en tanke ség inn: Det kan hende vi ikke kommer oss ut herfra i det hele tatt. Vi er 18 mann som kommer til å stryke med. Hva skjer nå med kona og ungene? Patruljens yngstemann Ruben forbereder seg på at han er nestemann som blir truffet. Jeg husker jeg tenkte: «Dette går ikke. Vi kommer til å dø her. Vi får bare slåss til siste mann.» En viktig beskjed. Støvet fra kulenedslagene virvler opp rundt bena på Simen Tokle der han løper mellom kjøretøyene i elveleiet. Simen er patruljens «medic», med spisskompetanse på førstehjelp. Én etter én blir nordmennene truffet rundt ham. Selv overfladisk behandling kan redde liv nå. Simen vet at adrenalinet er så høyt i felt at soldatene ofte ikke legger merke til livstruende blødninger under klærne. Han sjekker sår. «Ta det med ro,» sier Simen når han tar seg av Thomas skuddskader. «Dette har jeg gjort hundre ganger før.» Selvfølgelig bløffer han. Ingen av de 16 nordmennene har opplevd noe i nærheten av dette tidligere. Patruljen er omringet. De tar ut sektorer der hvert maskingevær har ansvar for å besvare ild i én sone. Bilene og sekshjulingene beveger seg fremover i inn-

5 øvde manøvre. Alt går nå på autopilot. Tommy gir operasjonssentralen i Meymaneh beskjed om at de har tre sårede. Det er det siste han får meldt inn før nordmennenes antenner skytes i filler. De bretter Tommys nestkommanderende inn i en bil. De tomme og glovarme patronhylsene fra maskingeværet på taket faller ned i ansiktet hans når det skytes. De legger en fleecejakke over ham. Thomas får ikke puste. Han åpner den skuddsikre vesten, tenker at det kanskje skal hjelpe. På fremsiden av sitt eget bryst ser han inn i et krater av blod, brystkasse, brukne ribben, gult fettvev og en hjertepose som banker. Han finner en pakke gasbind og trykker den mot hjertet. Egentlig skulle Thomas bli industridesigner. Han skulle bare ta verneplikten først. Så kom 11. septemberangrepet, og Thomas ble i Forsvaret. Dette er hans tredje tur til Afghanistan. Han hoster blod da han snur seg mot sjåføren: «Det ligger en ring i skapet mitt i leiren,» begynner han. «Du må gi den til Caroline. Hun må få vite at jeg mente alvor.» Huset i Tutak. Det var et hus som ble redningen. Der bodde det en enslig mann. Jeg betalte ham 200 dollar og en kanne vann for å få barrikadere oss hos ham, sier Tommy. De samler de skadede på utsiden av huset. I dekning av muren gir de dem førstehjelp. Halvparten er skadet. Én er truffet i en liten radio som hang på siden av kroppen. Tre er skutt gjennom hjelmen. Én er skutt i både hjelmen og geværet han holdt i. En er truffet i kjeven. En ble sprengt med en RPG-granat. En er lam. En er skutt i ryggen. Men alle lever. Et helikopter kommer omsider og tar med seg Tommys nestkommanderende og Thomas. De bruker en foldekniv for å hjelpe en av de skadede. Tommy legger merke til at kystjegeren som ble sprengt av sekshjulingen ikke klarer å lukke kniven da de er ferdige. Han sliter med finmotorikken. I flere timer etter at han ble skadet har han fortsatt å skyte. Nå setter han seg på bakken og stirrer tomt ut i luften. Da det andre evakueringshelikopteret kommer, beordrer Tommy ham inn i det. På sykehuset fjerner de 48 splinter fra kroppen hans. Den brannskadede kystjegeren blir også sendt med helikopteret. Han er brun i ansiktet fra flammene. Hele venstresiden av jakken hans er forbrent. Det er i ferd med å mørkne. Yngstemannen Ruben sitter utenfor huset og sikrer. Da det sto på som verst, gikk det samme spørsmålet om og om igjen i bakhodet mitt: Hvordan havnet jeg her? Jeg kommer fra en bra familie i et rikt land. Jeg har gode venner. Jeg kunne levd et vanlig liv. Så hva faen gjorde jeg her? Han speider nedover mot elveleiet de noen timer tidligere hadde kommet seg ut av. Så får han øye på dem: små, infrarøde blink. De er fra lampene som monteres på de alliertes hjelmer. På alle åskammene rundt ham begynner det å blinke i rødt. Det er det vakreste jeg har sett i mitt liv. Opp på hesten. Tilbake i leiren samler de seg i et lite rom. Tar av seg utstyret. Noen har satt frem et brett med baguetter. Soldatene er skitne, støvete og blodige. De vet hva de skal gjøre nå. Det er dette Tommy og Kystjegerkommandoen har drillet dem på: Ingen andre skal blande seg i denne første debrief-fasen. Først skal soldatene få blåse ut med hverandre. Prøve å få en oversikt over hva som skjedde. Flere av gutta føler at de kunne gjort ting bedre. De må redefinere suksesskriteriene. Vi hadde mislyktes med det opprinnelige oppdraget, men situasjonen hadde forandret seg underveis. Det nye oppdraget handlet om å overleve. Det hadde vi klart, sier Tommy. Soldatene får snart høre historiene fra helsepersonellet som tok imot dem, og fra kollegaene som fulgte bakholdet over sambandet: Det er et mirakel at alle de 16 norske soldatene som var i Tutakdalen, lever. Etter tre dager kommer presten og psykologen fra støtteteamet ned. JEG HAR GODE VENNER. JEG KUNNE LEVD ET VANLIG LIV. SÅ HVA FAEN GJORDE JEG HER? Ruben kystjeger Da rant alt ut. Det føltes litt som vi hadde gått rundt i en tvangstrøye, men at vi nå ble sluppet fri. Jeg hadde aldri klart å åpne meg for folk jeg ikke kjente, forteller Ruben. Etter en uke blir de sendt hjem til Norge. Der skal de være i tre uker, før de skal tilbake til Afghanistan. Det er rart å komme hjem. 2. mai-angrepet preger nyhetene. Jens Stoltenberg reiser til Afghanistan for å besøke den norske kontingenten. Enkelte medier kaller bakholdet de verste kampene siden Andre verdenskrig. Likevel er det få hjemme som fullt ut forstår hva soldatene var gjennom. Etter en uke bestemmer de seg for å møtes. De drar til sykehuset for å besøke Tommys nestkommanderende. Han er lam. Etterpå går de ut og spiser. Drikker seg fulle på puben Den Gode Nabo. Christian gjentar det gang på gang: De må opp på hesten igjen. I Oslo drar flere og besøker Thomas på Ullevål. Han ligger fortsatt i kunstig koma. Da Thomas våkner, har de andre returnert til Afghanistan. Mail fra MJK. Den ferske kystjegeren Andreas Eldjarn skal egentlig i søsterens bryllup, men nyhetene om kollegaenes opplevelser 2. mai gjør inntrykk. Han vet at den norske patruljen kommer til å trenge forsterkninger når den nå skal returnere til Afghanistan. Han bestemmer seg for å hjelpe kameratene. I tillegg må Tommy skaffe en ny nestkommanderende. En av de mest erfarne marinejegerne tar kontakt. De har kjent hverandre i mange år. Han var sjef på Tommys første Afghanistan-oppdrag. Nå tilbyr han seg å reise til Afghanistan på kort varsel. «Jeg mener det!» står det i mailen Tommy mottar fra marinejegerkollegaen Trond Bolle. Retur Afghanistan. Selvfølgelig er det annerledes denne gangen. Tommy merker at noen av dem sliter med tanken på å dra ut i felten igjen. Han gjør noen praktiske tilpasninger. Bruker ikke lenger terrengmotorsyklene, der førerne er spesielt eksponert. 27. juni starter bra. De besøker en landsby i Almarprovinsen. Prater med de lokale stammelederne. Det er god stemning i patruljen da de kjører tilbake mot leiren. Afghanistan-bidraget deres er snart over. Sommeren i Norge venter. Veien er kronglete. Store skyer av støv virvles opp bak hver bil, og kolonnen på syv biler blir nødt til å holde avstand til hverandre for å få sikt. Kystjegeren på taket i den forreste bilen snur seg for å telle støvskyer. Inkludert egen bil kan han se seks. Han teller igjen. Fortsatt seks. Han klarer ikke se den syvende bilen. Vraket. Ruben er fornøyd da de snur for å finne den siste bilen. Endelig skal yngstemann få ta igjen. Christian er patruljens ubestridte grillsjef og hadde hatt mye moro på kokkeassistent Rubens bekostning. Som den gangen Christian hadde bedt Ruben kutte opp et hvitløksfedd. «Hva er det?» hadde Ruben spurt. Det var som om hele leiren stoppet opp. Christian hadde mobbet ham for det siden. Tanken på at Christian, av alle, nå hadde kjørt feil, var nesten for god til å være sann. Ruben gledet seg til å la ham få høre det. «Stopp!» meldes det fra den forreste bilen over sambandet. «Rygg! Rygg! IED! IED!» Først ble jeg glad, sier Tommy. Det var positivt at de hadde lokalisert en veibombe. Da kunne vi demontere den før vi fant gutta. Det tar noen sekunder før støvet legger seg. Før Tommy innser hva som har skjedd. Gjennom sukkersanden i luften kan han se vrakdeler. Joachim Braathen er patruljens eksplosivmann og en av de første som går mot vraket. Han går oppover den slake bakken som svinger seg til høyre rundt åskammen. Han ser ned. Små metalldeler ligger rundt føttene hans. De er overalt. «Hold ut, gutta!» roper de andre bak ham. Joachim ser en del av girkassen. «Vi er på vei for å få dere ut!» roper de bakfra. FORTSATT KOMPLIKASJONER. Vi har fortsatt å leve livene våre, og det har gått bra med alle oss som overlevde, sier Thomas Nysted, som ble hardt skadet under et bakholdsangrep i Afghanistan i Bildet er fra i år. Thomas skal etter planen opereres på nytt på nyåret. foto: privat/utlånt fra boken «også vi, når det blir krevet» av caroline gundhus nysted og thomas v. nysted (vigmostad og bjørke, 2013)

6 alle ET SISTE BILDE. Et av de siste bildene som er tatt av de fire som døde i bombeangrepet 27. juni: Kystjeger Andreas Eldjarn (til venstre), marinejeger Trond Bolle (foran), kystjeger Simen Tokle (på taket) og Christian Lian (inne i bilen). KYSTJEGERE. En god kystjeger skulle beherske soldatfaget, være en god kokk og kunne sin whisky, mente Christian Lian ( foran). Her er han og Simen Tokle dagen etter bakholdsangrepet 2. mai BOMBEN. 27. juni De norske soldatene er på vei tilbake fra et vellykket oppdrag da de ikke får kontakt med den siste bilen i kolonnen. Den er rammet av en veibombe. Mange av de samme soldatene som overlevde et dramatisk bakhold noen uker i forveien, mister nå fire av sine kolleger og venner. Men Joachim er nærme nok til å se hva som har skjedd. De har mistet fire. Fire døde. Tommy går fra mann til mann. Rister dem i kragen. Kakker dem i hjelmen. Ser dem i øynene etter reaksjoner. Vi hadde fått melding om at et nytt angrep kunne være på vei. Jeg måtte forsikre meg om at alle var mentalt tilstede, forteller Tommy. Flere av soldatene har mest lyst til å legge seg ned. Noen spiser litt for å få opp blodsukkeret, for å piske seg selv i gang igjen. Mens flere av nordmennene sikrer området, bærer de andre bårene med likposene nedover den støvete veien. Det kommer aldri noe nytt angrep, og de norske soldatene setter seg i en ring på en høyde. Tommy har tatt bilder av vraket. Han sender kameraet rundt. Det er lett å lage egne forestillinger i hodet. Alle skal se hvordan det egentlig så ut. Kameraet går fra mann til mann. Ingen sier et ord. Alle de fire i bilen er drept. Tommy har mistet Trond Bolle sin venn og mentor fra Marinejegerkommandoen. Christian Lian var en del av ryggraden i Kystjegerkommandoen. Simen Tokle reddet liv under bakholdet noen uker tidligere. Hjemme i Norge får familien Eldjarn beskjeden dagen etter bryllupet. Flere av bryllupsgjestene er fortsatt tilstede da de senker det norske flagget fra full til halv stang. Gardermoen. Et Hercules-fly lander på militærflyplassen på Gardermoen. Ut av vinduet kan Ruben se menneskene som står og venter på dem. De står med bøyde hoder. Jens Stoltenberg, kronprins Håkon og forsvarsledelsen. Store deler av Kystjegerkommandoen og Marinejegerkommandoen. Og familiene Lian, Bolle, Tokle og Eldjarn. Jeg trodde jeg var ferdig med å grine, forteller Ruben. Men så kom gardistene. Taktfast marsjerer de inn på flyet og løfter de fire kistene, snur og bærer dem ut. Klarer ikke gi slipp. Jeg klarer ikke å gi slipp på turen i Tommy lener seg bakover i sofaen på restauranten i Bergen. I prinsippet er jeg ansvarlig for at vi mistet fire mann, at ni ble skadet og en sitter i rullestol. Jeg vet jo at det er mer komplisert enn som så, men det går ikke en dag uten at jeg tenker på det som skjedde. Han ser ut av vinduet. Det er mørkt. Små bekker av regnvann renner nedover de trange brosteinsgatene. Ofte er det små ting. Som møtet mitt med den eldre mannen i huset vi barrikaderte oss i. Det er noe med at vi tok over hjemmet hans. Senere har vi fått informasjon om at han ble tatt av Taliban. Tommy jobber fortsatt som marinejeger i Forsvaret. Jeg har aldri angret på at jeg var sjef den gangen. Til tross for alt det jævlige som skjedde, har vi klart å trekke frem alt det positive vi gjorde, og fortsatt gjør. Så ja, det var verdt det. Vi er soldater i tjeneste for Norge. Jeg drar selvsagt ut igjen hvis tjenesten krever det. Etter hendelsene i 2010 har Tommy brukt mye tid på å følge opp de andre. Mens jeg var der nede kunne jeg ikke tillate meg å reagere følelsesmessig. Da jeg kom hjem, følte jeg et ansvar for å være tilstede, rydde opp, være en leder. Jeg har tenkt mye på min kone, særlig i ettertid. Det er en voldsomt stor belastning for de hjemme. Jeg husker omtrent ikke at jeg fikk barn. Veteranene. Når du hører ordet krigsveteran, kan du få et bilde i hodet. Thomas Nysted står ytterst i Nordnesparken i Bergen. Rundt ham er Tommy og fem av de andre kameratene hans fra Afghanistan-turen i Noen har tatt I PRINSIPPET ER JEG ANSVARLIG FOR AT VI MISTET FIRE MANN, AT NI BLE SKADET OG EN SITTER I RULLESTOL Tommy marinejeger turen fra Kystjegerkommandoens leir i nord. Andre er stasjonert her. Noen har fløyet inn fra Oslo. De aller fleste jobber fortsatt i Forsvaret. Én er politimann. Én bygger hus. Én har fått seg stasjonsvogn med Ole Brummbilder på vinduene. I vårt tilfelle stemmer sannsynligvis det bildet dårlig. Vi har fortsatt å leve livene våre, og det har gått bra med alle oss som overlevde. De fleste som har vært ute i internasjonale operasjoner går det bra med etter at de returnerer til Norge. Det arbeidet Tommy og Kystjegerkommandoen har lagt ned, har vært viktig. Det har betydd enormt mye for oss. Thomas studerer nå freds- og konfliktstudier i regi av Forsvaret, og holder foredrag om det som skjedde i Afghanistan i Det er bare noen måneder siden den foreløpig siste operasjonen. Vi møtes så ofte vi kan. Båndene som er knyttet, kommer til å vare livet ut. Tre år er gått siden Afghanistan. De har vært i

7 MISTET FIRE. En av kystjegerne trodde han hadde grått seg ferdig etter veibombeangrepet i Afghanistan, men det var før gardistene marsjerte inn på flyet og hentet kistene. Den tidligere sjefen for Kystjegerkommandoen (KJK) fikk i oktober veteranprisen for håndteringen av soldater og pårørende etter hendelsene 2. mai og 27. juni Stockholm sammen. Vært på topptur til Lyngen. Og hver sommer møtes de på Thomas hytte på Sørlandet. Da jeg kom hjem, tenkte jeg: Hva skal jeg gjøre nå? sier Ruben. Jeg ville ikke jobbe i Forsvaret eller politiet. Jeg ville forsikre meg om at jeg aldri havnet i lignende situasjoner. Så hva skulle jeg drive med da? Til sommeren er Ruben ferdigutdannet ambu lansesjåfør. Det er først i det siste at jeg har kjent på det, sier han. Han ser bort på de andre. At jeg har lyst til å jobbe i Forsvaret igjen. jonas.forsang@dn.no reidar.solberg@dn.no ** Hendelsen 2. mai er den enkelttrefningen siden Andre verdenskrig med flest skadede norske soldater. I rapporten erfaringsgruppen la frem etter granskningen av hendelsen, trekkes følgende aspekter frem som avgjørende for at ikke liv gikk tapt: «(...) avdelingens evne til livreddende behandling under strid var avgjørende. Samtidig var handlingene i avdelingen preget av stridsevne, profesjonalitet, erfaring, personlig BÅNDENE SOM ER KNYTTET, KOMMER TIL Å VARE LIVET UT Thomas Nysted bombeekspert innsats, mot og godt lederskap. Spesielt legger man merke til hvordan soldatene evnet å fortsette striden selv om de var skadede. Sjefens evne til å stadig vurdere situasjonen og tenke to tre trekk framover var avgjørende.» ** I 2012 mottok Tommy Krigsmedaljen for innsatsen 2. mai. En annen marinejeger og en kystjeger mottok samme medalje. Christian Lian ble tildelt Krigsmedaljen med én stjerne (post mortem). Thomas Nysted mottok Forsvarets medalje for edel dåd. Den samme medaljen ble tildelt Simen Tokle (post mortem) og en annen kystjeger. Alle de andre som var med på hendelsen 2. mai, fikk Forsvarets innsatsmedalje med rosett. Kystjeger Andreas Eldjarn ble tildelt Forsvarets medalje for falne i strid (post mortem). Marinejeger Trond Bolle ble den første nordmann etter Andre verdenskrig som ble tildelt Krigskorset med sverd (post mortem). ** Denne artikkelen er en rekonstruksjon av det som skjedde i Afghanistan våren og sommeren DN har intervjuet 11 av de medvirkende om det som skjedde før, under og etter hendelsene 2. mai og 27. juni. Disse har også fått lese gjennom passasjene som omhandler dem og gått god for at detaljene stemmer, men flere navn er utelatt etter henstilling fra Kystjegerkommandoen. Én soldat blir i artikkelen omtalt som Ruben. Dette er et pseudonym opprettet etter ønske fra vedkommende. ** Øvrige bakgrunnskilder til artikkelen har vært bøkene «På våre vegne» (2012) av Malin Stensønes, «Også vi, når det blir krevet» (2013) av Caroline Gundhus Nysted og Thomas V. Nysted, «Krigshelten» (2012) av Rolf J. Widerøe og Hans Petter Aass, dokumentaren «Krigens pris» på TV 2, artikkelen «Det siste oppdraget» i Dagbladet Magasinet og Forsvarets ugraderte rapport fra bakholdet 2. mai Det er ikke alt man kan lære seg ved å lese bøker. Vi har prøvd å bruke både hjerte og hjerne, sier Jon Ivar Kjellin, nylig avgått sjef for Kystjegerkommandoen (KJK). 24. oktober i år mottok han Forsvarets veteranpris, som ble delt ut for første gang. Kjellin og KJK fikk prisen for håndteringen av hendelsene i Afghanistan i Det var selvfølgelig en stor ære, både personlig og på vegne av avdelingen. Vi fikk prisen for å ha tatt vare på våre skadede og stilt opp for familiene til våre døde, sier Kjellin, som forteller at han fortsatt har jevnlig kontakt med pårørende. Kjellin kom til Harstad i 1989 og var med på profesjonaliseringen av avdelingen på begynnelsen av 2000-tallet. Rundt 160 kystjegere har vært på oppdrag i Afghanistan-krigen. KJK har gått i bresjen for å involvere prest og psykolog både før, underveis og etter vanskelige oppdrag. Kjellin mener dette har vært et banebrytende arbeid og bidratt til å endre holdninger i Forsvaret. Jeg tror kanskje vi har våget å tenke litt utenfor boksen og bryte ned noen litt macho oppfatninger. Vi har prøvd å ta vare på og bruke erfaringer også dem som er negative og vanskelige, sier Kjellin.