Lauren Weisberger. En djevel i Prada. Oversatt fra engelsk av Vibeke Saugestad

Transkript

1 En djevel i Prada

2

3 Lauren Weisberger En djevel i Prada Oversatt fra engelsk av Vibeke Saugestad

4 Originaltittel: The Devil Wears Prada Copyright Lauren Weisberger 2003 Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS 2006 Første gang utgitt av Doubleday, a division of Random House, Inc, New York 2003 Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaciarne BB s.r.o., Slovakia 2006 Sats: Type-it AS, Trondheim 2006 Papir: Munken Lynx 100 g (1,13) Boken er satt med 10,5/12 p. Sabon Omslagsillustrasjon: Nick Dewar Omslagsdesign: Pernille Våge og Lise Mosveen ISBN-10: ISBN-13:

5 Tilegnet de tre menneskene i verden som virkelig mener at den kan måle seg med Krig og fred: Moren min, Cheryl, den moren «en million jenter ville ha gått i døden for», faren min, Steve, som er kjekk, morsom, intelligent og begavet og som insisterte på å få skrive sin egen dedikasjon og Dana, den enestående søsteren min og yndlingen deres (helt til jeg skrev bok).

6 Vokt deg for foretagender der det kreves at du har nye klær. HENRY DAVID THOREAU, WALDEN 1854

7 1 Lyset hadde ikke engang fått skiftet ordentlig til grønt i krysset mellom 17th Street og Broadway før en hærskare av gule taxier med altfor stor selvtillit brølte forbi den bitte lille dødsfellen av en bil jeg forsøkte å manøvrere rundt i byen. Clutch, gass, gir (fra fri til første? Eller fra første til andre?), slipp clutch, repeterte jeg gang på gang i hodet, selv om mantraet ga meg liten støtte og enda mindre hjelp til å skjønne hvor jeg skulle hen i den hvinende formiddagstrafikken. Det rykket kraftig i den lille bilen et par ganger før den sjanglet seg framover og gjennom krysset. Hjertet for opp i halsen på meg. Men så, uten forvarsel, ga sjanglingen seg, og jeg begynte å få fart. Stor fart. Jeg skottet ned for å se med mine egne øyne at jeg ikke kjørte i mer enn andre gir da bakparten på en taxi plutselig fylte hele frontruta mi og jeg ikke hadde noe annet valg enn å kjøre foten så hardt ned på bremsen at hælen knakk rett av. Faen! Der gikk enda et par sko til sju hundre dollar til helvete fordi jeg ganske enkelt ikke eide evnen til å opptre smidig under press: den tredje ødeleggelsen av denne typen på én måned. Det kjentes nesten som en lettelse da bilen stanset (jeg hadde åpenbart glemt å tråkke inn clutchen idet jeg bremset for livet) og jeg fikk et par sekunder fredelige sekunder hvis man så bort fra den rasende tutingen og de forskjellige variantene av ordet «faen» som haglet mot meg fra alle kanter til å få dratt av meg Manolo-skoene og slengt dem i baksetet. Jeg hadde ikke noe annet sted å tørke de svette hendene mine enn på den semskede skinnbuksa fra Gucci, som var så trang at det hadde begynt å prikke i lårene og hoftene 7

8 mine så fort jeg hadde fått igjen den siste knappen. Fingrene mine etterlot seg våte striper i det myke, semskede skinnet som svøpte inn de nå helt numne lårene mine. Det å skulle prøve å kjøre denne kabrioleten til $ med manuelt gir gjennom sentrumsgater som var fulle av hindringer fordi det var midt i lunsjtiden, formelig krevde at jeg røykte en sigarett. «Flytt på deg da, din jævla kjerring!» ropte en svartsmusket sjåfør, med en brystmanke som truet med å ta innersvingen på helsetrøya han hadde på seg. «Tror du dette er en jævla kjøreskole, eller? Kom deg unna!» Jeg løftet en skjelvende hånd for å gi ham fingeren før jeg rettet all oppmerksomhet mot den forestående oppgaven: å få nikotinen til å strømme gjennom blodårene mine så fort som mulig. Hendene var fuktige av svette igjen, noe som ble bekreftet av at fyrstikkene hele tiden glapp unna og datt ned på gulvet. I samme øyeblikk som lyset skiftet til grønt, greide jeg å få fyr i enden av sigaretten, og jeg ble derfor nødt til å la den henge der i munnviken mens jeg kom meg igjennom det innviklede clutch, gass, gir (fra fri til første? Eller fra første til andre?), slipp clutch-opplegget. Røyken sivet inn og ut av munnen min for hvert pust, og først etter tre kvartaler gikk bilen såpass jevnt at jeg fikk fjernet sigaretten. Men da var det allerede for sent: den skummelt lange tuppen med utbrent aske hadde havnet midt oppå svetteflekkene på buksa mi. Herlig. Men før jeg i det hele tatt fikk begynt å reflektere over at jeg, hvis man regnet med Manoloene, hadde ødelagt klær for $ 3100 på mindre enn tre minutter, begynte mobilen min å breke høyt. Og som om ikke livet var bedritent nok i seg selv akkurat da, bekreftet displayet det jeg fryktet aller mest: det var Henne. Miranda Priestly. Sjefen min. «Ahn-dre-ah! Ahn-dre-ah! Kan du høre meg, Ahn-dre-ah?» Jeg hørte de trillende r-ene hennes med én gang jeg fikk vippet opp Motorolaen i seg selv ingen liten prestasjon, med tanke på at hendene og (de bare) føttene mine allerede var forpliktet på annet hold. Jeg klemte telefonen fast mellom øret og skulderen og slengte 8

9 sigaretten ut av vinduet, der den bare så vidt unngikk å treffe et sykkelbud som liret av seg et par ytterst uoriginale «faen-ta-deg»- fraser før han snodde seg videre. «Ja, Miranda. Hei. Jeg hører deg helt utmerket.» «Ahn-dre-ah, hvor er bilen min? Har du satt den i garasjen ennå?» Lyset framfor meg skiftet heldigvis til rødt, og det så ut som om det kunne komme til å bli værende der en god stund. Bilen stoppet med et rykk uten å treffe noe eller noen, og jeg pustet lettet ut. «Jeg er i bilen akkurat nå, Miranda. Jeg burde være ved garasjen om noen få minutter.» Jeg tenkte at hun sikkert bekymret seg for om alt gikk bra, så jeg forsikret henne om at det overhodet ikke var noen problemer, og at både jeg og bilen ville være framme i god behold om kort tid. «Ja, ja, nok om det,» avbrøt hun meg bryskt midt i setningen. «Jeg vil at du skal hente Madeleine og kjøre henne til leiligheten før du kommer tilbake til kontoret.» Klikk. Det ble brutt. Jeg stirret på telefonen et par sekunder før det gikk opp for meg at hun hadde lagt på med vilje fordi hun allerede hadde gitt meg alle de detaljene jeg kunne håpe på å få. Madeleine. Hvem i helvete var Madeleine? Og hvor var hun nå? Var hun klar over at jeg skulle komme og hente henne? Og hvorfor skulle hun hjem til Miranda? Og hvorfor i himmelens navn tatt i betraktning at Miranda hadde sjåfør som var ansatt på heltid i tillegg til husholderske og barnepike var det jeg som måtte gjøre det? Jeg kom på at det var ulovlig å snakke i mobilen mens man kjørte i New York, og ettersom det siste jeg trengte der og da, var et sammenstøt med NYPD, kjørte jeg inn i en busslomme og satte på blinklysene. Pust inn, pust ut, sa jeg til meg selv, og husket til og med å sette på håndbrekket før jeg fjernet foten fra bremsen. Jeg hadde ikke kjørt bil med manuelt gir på mange år fem år, faktisk. Ikke siden en gang på high school da en venn av meg stilte bilen sin til disposisjon til et lite kjørekurs jeg så avgjort ikke besto. Men da Miranda hadde kalt meg inn på kontoret sitt halvannen 9

10 time tidligere, hadde det ikke virket som om hun tok hensyn til det. «Ahn-dre-ah, bilen min må hentes og kjøres til garasjen. Ta deg av det med én gang, for vi trenger den til å kjøre til Hamptons i kveld. Det var det hele.» Jeg sto som grodd fast til teppet foran det monstrøse skrivebordet hennes, men hun hadde allerede stengt ute det faktum at jeg var til stede. Trodde jeg. «Det var det hele, Ahn-dre-ah. Sett i gang,» la hun til, fremdeles uten å kikke opp. Ah, selvfølgelig, Miranda, tenkte jeg med meg selv og gikk ut, mens jeg samtidig prøvde å planlegge første fase i dette oppdraget som helt sikkert ville avdekke en million fallgruber, hvorav den første utvilsomt var å finne ut hvor bilen befant seg. Antakelig var den til service hos forhandleren, men den kunne jo selvfølgelig også være på et hvilket som helst av de tusenvis av verkstedene som fantes i byens fem distrikter. Eller hun kunne ha lånt den bort til en venn, slik at den for øyeblikket opptok en dyr parkeringsplass i en garasje med full service et eller annet sted på Park Avenue. Og i tillegg hadde man selvsagt den muligheten at dette var en helt ny bil av ukjent merke som hun akkurat hadde kjøpt og som fortsatt sto hos den (ukjente) forhandleren. Jeg hadde mye å gjøre. Det første jeg gjorde, var å ringe Mirandas barnepike, men der ble jeg koblet rett til mobilsvareren. Nestemann på lista var husholdersken, og for én gangs skyld var hun til stor hjelp. Hun kunne fortelle meg at det slett ikke var snakk om noen splitter ny bil, men en «mørkegrønn sportsbil, en cabriolet» som vanligvis sto parkert i en garasje like ved huset der Miranda bodde. Hva slags merke det var på bilen, og hvor den kunne befinne seg for øyeblikket, ante hun derimot ikke. Neste person på lista da var assistenten til Mirandas mann, og hun informerte meg om at paret, etter det hun visste, eide en eksklusiv, sort Lincoln Navigator og en slags liten grønn Porsche. Ja! Første ledetråd! Og en rask telefon til Porsche-forhandleren på Eleventh Avenue bekreftet at, jo da, de var akkurat ferdige med å gå over lakken på og installere en 10

11 ny cd-veksler i en grønn Carrera 4 Cabriolet for en miss Miranda Priestly. Fulltreffer! Jeg bestilte en limousin til å kjøre meg til forhandleren, hvor jeg overleverte en lapp med Mirandas signatur, som jeg hadde forfalsket, der det sto at de skulle levere ut bilen til meg. Nå lot det imidlertid ikke til at noen av dem brydde seg filla om at jeg overhodet ikke var i slekt med denne dama, at en vilt fremmed bare spaserte inn og krevde å få utlevert en annens Porsche. De bare kastet til meg nøklene og lo da jeg spurte om de kunne kjøre den ut av verkstedet for meg ettersom jeg ikke var sikker på om jeg greide å rygge med manuelt gir. Deretter brukte jeg en halv time på å kjøre ti kvartaler, og da hadde jeg ennå ikke greid å finne en måte å få snudd på, slik at jeg faktisk var på vei mot Uptown og den garasjen som husholdersken hadde beskrevet, den som lå i nærheten av leiligheten til Miranda. Muligheten for at jeg ville greie å komme meg til krysset mellom 76th Street og Fifth Avenue uten å påføre meg selv, bilen, en fotgjenger eller en annen bil alvorlig skade, var simpelthen ikke til stede, og denne siste telefonen bidro slett ikke til å roe nervene mine. Jeg prøvde den samme ringerunden én gang til, men denne gangen tok barnepiken til Miranda telefonen etter andre ring. «Hei, Cara, det er meg.» «Hei, hvordan går det? Er du ute på gata? Det er så mye bråk.» «Ja, det kan du trygt si. Jeg var nødt til å hente Porschen til Miranda hos forhandleren, og så kan jeg egentlig ikke kjøre med manuelt gir. Og nå ringte hun og ba meg hente en eller annen Madeleine og kjøre henne til leiligheten. Hvem faen er Madeleine, og hvor kan hun være?» Cara lo i noe som kjentes som ti minutter før hun sa: «Madeleine er den persiske kattungen deres, og hun er hos veterinæren. Hun har akkurat blitt sterilisert. Jeg skulle egentlig hente henne, men så ringte Miranda akkurat og ba meg hente tvillingene tidlig på skolen slik at alle sammen kan få kommet seg av gårde til Hamptons.» 11

12 «Tuller du med meg? Skal jeg hente en jævla katt med denne Porschen? Uten å kollidere? Det kommer bare ikke til å skje.» «Hun er på dyreklinikken på East Side. Den ligger på 52nd Street, mellom First og Second Avenue. Jeg er lei for det, Andy, men jeg er nødt til å hente jentene nå. Men bare ring hvis det er noe, ok?» Det siste jeg eide av konsentrasjon gikk med til å manøvrere det grønne monsteret i retning av Uptown, og da jeg endelig var framme ved Second Avenue, var kroppen min nær ved å bryte sammen av rent stress. Verre enn dette blir det bare ikke, tenkte jeg idet nok en taxi stoppet en halv centimeter fra støtfangeren min. Én liten skramme, samme hvor, og jeg ville garantert miste jobben det var bombesikkert men jeg kunne jo like gjerne miste livet. Ettersom det selvfølgelig ikke fantes noe sted å parkere, verken lovlig eller ulovlig, nå midt på dagen, ringte jeg veterinærkontoret utenfra og ba dem komme ut med Madeleine. Etter et par minutter (akkurat lenge nok til at jeg rakk å motta nok en telefon fra Miranda denne gangen med spørsmål om hvorfor jeg ikke var tilbake på kontoret ennå) dukket det opp en vennlig dame med et kattebur. Gjennom sprinklene kunne jeg se en klump med hvit pels, og damen ba meg kjøre veldig, veldig forsiktig ettersom kattungen «følte et visst ubehag» for øyeblikket. Ja da. Jeg skal kjøre veldig, veldig forsiktig, og det av én eneste grunn, nemlig den at jeg vil beholde jobben, og muligens også livet skulle dette i tillegg komme katten til gode, ser jeg det som en ren bonus. Og med kurven plassert i passasjersetet, tente jeg en sigarett til og gned de iskalde, bare føttene mine så tærne kunne fortsette å operere clutch og brems. Clutch, gass, gir, slipp ut clutch, messet jeg og prøvde å overhøre kattens ynkelige mjauing hver gang jeg økte farten. Den vekslet mellom å klynke, hvese og komme med noen udefinerbare, skingrende hyl, og da vi var framme ved leiligheten til Miranda, var kattungen nærmest hysterisk. Jeg prøvde å roe den ned, men den fornemmet nok min mangel på oppriktighet og dessuten hadde jeg ingen ledig hånd å stikke inn gjennom 12

13 sprinklene og stryke og klappe den beroligende med. Dette var altså det jeg hadde brukt fire år på å analysere og lage skjematiske framstillinger av bøker, skuespill, noveller og dikt for: en mulighet til å trøste en overforkjælt pelsball samtidig som jeg prøvde å ikke ramponere en veldig, veldig dyr bil som ikke var min egen. For et herlig liv! Akkurat det jeg alltid hadde drømt om! Jeg greide å få satt bilen fra meg i garasjen og levert katten til portieren uten at det skjedde flere ulykker, men jeg skalv ennå på hendene da jeg klatret inn i limousinen som hadde fulgt meg gjennom hele byen. Sjåføren sendte meg et medfølende blikk og kom med en eller annen oppmuntrende kommentar om hvor vanskelig det var å kjøre med manuelt gir, men jeg var ikke i særlig humør til å prate. «Nå skal jeg bare tilbake til Elias-Clark-bygningen,» sa jeg og sukket tungt mens sjåføren kjørte rundt kvartalet og satte kursen sørover på Park Avenue. I og med at jeg kjørte denne veien hver dag ja, til og med to ganger om dagen av og til visste jeg at jeg hadde nøyaktig åtte minutter til å puste ut, samle meg og kanskje til og med tenke ut en måte å skjule flekkene av svette og aske som hadde satt sitt permanente særpreg på det semskede Gucci-skinnet. Skoene vel, de var det ikke lenger noe håp for, i hvert fall ikke før de kunne fikses av en av de mange skomakerne Catwalk hadde til å ta seg av slike krisetilfeller. Turen var faktisk unnagjort på seks og et halvt minutt, og jeg hadde ikke noe annet valg enn å halte inn som en ustø giraff på denne anordningen som besto av én flat- og én høyhælt sko. En liten tur innom Skapet sikret meg imidlertid et par splitter nye knehøye, mørkerøde støvletter fra Jimmy Choo som bare var helt supre sammen med det skinnskjørtet jeg rasket til meg før jeg slengte skinnbuksene i haugen merket «Renseri Couture» (der prisene startet på syttifem dollar per plagg). Så gjensto bare én stopp, nemlig en liten tur innom Sminkeskapet, der en av redaktørene omgående trakk fram en koffert full av hjelpemidler etter å ha kastet ett blikk på den svettestrimede makeupen min. 13

14 Slett ikke verst, tenkte jeg der jeg sto og betraktet meg selv i et av de helfigurspeilene som fantes overalt. Det var så å si umulig å se at jeg bare minutter tidligere hadde vært farlig nær ved å ta livet av både meg selv og alle i min umiddelbare nærhet. Jeg spaserte selvsikkert inn på forkontoret utenfor kontoret til Miranda, der vi assistentene holdt til, satte meg rolig ned og gledet meg til å få slappet av et par minutter før hun kom tilbake fra lunsj. «Ahn-dre-ah,» ropte hun inne fra det sparsomt møblerte og bevisst kalde kontoret. «Hvor er bilen og kattungen?» Jeg hoppet opp av stolen, løp så fort det var mulig å løpe på et mykt teppe i tolv cm høye hæler og stilte meg opp foran skrivebordet hennes. «Jeg leverte bilen til garasjevakten og katten til portieren din, Miranda,» sa jeg, stolt over å ha utført oppgaven uten å ha tatt livet av verken bilen, katten eller meg selv. «Og hvorfor i all verden har du gjort det?» glefset hun og kikket opp fra Women s Wear Daily, for første gang siden jeg kom inn i rommet. «Jeg ba deg jo ettertrykkelig om å ta med begge deler hit til kontoret, ettersom jentene kommer hvert øyeblikk og vi skal dra.» «Eh, vel altså, jeg syntes du sa at du ville at jeg skulle.» «Stille. Jeg er ikke det minste interessert i å høre mer om din manglende kompetanse. Hent bilen og kattungen og ta dem med hit. Jeg regner med å være klar til å dra om et kvarter. Oppfattet?» Et kvarter? Drømte dama, eller? Jeg kom til å bruke ett eller to minutter på å komme meg ned og inn i en limousin, seks eller åtte minutter på å kjøre til leiligheten hennes, der det ville ta noe sånt som tre timer å finne kattungen i ett av de 18 rommene, hente bilen med det luggende manuelle giret fra parkeringsplassen og så kjøre de tjue kvartalene tilbake til kontoret. «Selvfølgelig, Miranda. Et kvarter.» Jeg begynte å skjelve igjen med det samme jeg løp ut av kontoret, og jeg lurte på om hjertet mitt kunne finne på å koble ut i en alder av tjuetre. Den første sigaretten jeg tente, landet midt oppå de nye Jimmy Choo ene mine, og i stedet for å trille ned på beton- 14

15 gen, ble den liggende der og ulme akkurat lenge nok til å brenne et nett, lite hull. Supert, mumlet jeg. Dette er faenmeg bare helt supert. Herved kunne det noteres at dagens samlede ødeleggelser beløp seg til fire tusen en ny personlig rekord. Kanskje hun ville dø før jeg kom tilbake, tenkte jeg, og bestemte meg for at det var på tide å begynne å se lyst på tingene. Kanskje, bare kanskje, hun kom til å krepere av en eller annen sjelden og eksotisk sykdom, og så ville vi alle sammen være fri fra dette oppkommet av elendighet. Jeg nøt et siste trekk før jeg tråkket på sigarettstumpen og ba meg selv ta til fornuft. Du vil ikke at hun skal dø, tenkte jeg og breiet meg ut i baksetet. For hvis hun gjør det, har ikke du lenger noe håp om å få drepe henne selv. Og det ville jo være en tragedie.