Lee Child. Oversatt av Kurt Hanssen

Transkript

1

2 Lee Child 61 TIMER Oversatt av Kurt Hanssen

3 Til min redaktør, den uerstattelige Marianne Velmans

4 1 Fem minutter på tre om ettermiddagen. Nøyaktig sekstien timer før det skjedde. Advokaten kjørte inn på parkeringsplassen og stoppet bilen. Det lå tre centimeter nysnø på bakken, så han brukte litt tid på å fomle med å få på seg kalosjene. Han gikk ut, brettet opp kragen og gikk mot besøksinngangen. Det blåste en sur nordavind. Den var full av store, duvende snøflak. Stormen var ti mil unna. På radioen hadde de ikke snakket om annet. Advokaten gikk inn gjennom døren og trampet snøen av føttene. Det var ingen kø. Det var ikke den faste besøksdagen. Det var ingenting foran ham, bortsett fra et tomt rom og et tomt bånd på en røntgenmaskin og en bueformet metalldetektor og tre fangevoktere som bare sto og hang. Han nikket til dem, selv om han ikke kjente dem. Men han anså seg for å være på samme side som dem, og de på hans. Fengsel var en binær verden. Enten var man innelåst, eller så var man ikke innelåst. De var ikke det. Han var ikke det. Ennå. Han tok et grått plastbrett fra toppen av en sjanglete stabel og la den sammenbrettede ytterjakken i det. Han tok av seg dressjakken, brettet den sammen og la den oppå ytterjakken. Det var stekende varmt i fengselet. Billigere å brenne litt ekstra olje enn å gi de innsatte to sett med klær, ett til sommerbruk og ett til vinterbruk. Han hørte dem bråke foran seg, det dunket mot metall og betong, tilfeldige ville hyl og skrik og en lav summing av misfornøyde stemmer, alt dempet av korridorer som gikk

5 i vinkel, og de mange låste dørene. Han tømte bukselommene for nøkler, lommebok, mobiltelefon og mynter og la de rene, varme, personlige gjenstandene i et lite rede oppå jakken. Han løftet det grå plastbrettet. Bar det ikke bort til båndet. I stedet bar han det tvers gjennom rommet til et lite vindu i en vegg. Der ventet han til en kvinne i uniform kom og hentet det, og ga ham en nummerert lapp tilbake. Han stilte seg foran den bueformede metalldetektoren. Han klappet seg på lommene og stirret rett framfor seg, forventningsfullt, som om han ventet på en invitasjon. Innlært oppførsel fra flyplasser. Vaktene lot ham bli stående der et øyeblikk, en liten, nervøs mann i bare skjorteermene, tomhendt. Ingen dokumentmappe. Ingen notatbok. Ikke engang en penn. Han var ikke der for å gi råd. Han var der for å få råd. Ikke for å snakke, men for å lytte, og han kom faen ikke til å la det han hørte, komme i nærheten av et papir. Vaktene ba ham gå gjennom. Grønt lys og ingen piping, men likevel brukte en av vaktene skanner på ham, og en annen kroppsvisiterte ham. Den tredje eskorterte ham dypere inn i anlegget, gjennom dører som var laget for ikke å åpne seg hvis ikke den forrige og den neste var lukket, rundt skarpe hjørner som var konstruert for å senke farten til en løpende mann, og forbi tykke, grønne glassruter som det satt vaktsomme ansikter bak. Lobbyen var institusjonell, med linoleum på gulvet og mintgrønn maling på veggene og lysrør i taket. Og lobbyen var forbundet til verden utenfor, det blåste kalde gufs inn når døren ble åpnet, på gulvet var det saltflekker og små dammer med smeltet snø. Selve fengselet var annerledes. Det hadde ingen forbindelse med verden utenfor. Ingen himmel, ikke noe vær. Ingen forsøk på utsmykning. Alt var naken betong, som allerede var gnidd glatt av ermer og skuldre som hadde passert, fortsatt blek og støvete der de ikke hadde vært

6 borti. Underlaget var grå maling med godt feste, som garasjegulvet til en bilentusiast. Advokatens kalosjer knirket mot det. Det var fire intervjurom. Det var betongkasser uten vinduer, delt nøyaktig midt på av en skranke i skrivebordshøyde, med sikkerhetsglass øverst. Lys med netting rundt brant i taket over skranken. Skranken var av støpt betong. Man kunne fortsatt se strukturen fra forskalingsplankene i den. Sikkerhetsglasset var tykt og hadde grønnskjær, det var delt i tre overlappende ruter, så det ble to sprekker man kunne lytte gjennom. Den midterste ruten hadde en utskåret spalte nederst, til dokumenter. Som en bank. Det sto en stol i hver halvdel av rommet, og det var en dør på hver side. Helt symmetrisk. Advokatene kom inn fra den ene siden, de innsatte kom inn fra den andre. Senere forlot de rommet samme vei de hadde kommet, hver til sin destinasjon. Vakten åpnet døren fra korridoren og gikk en meter inn i rommet for å sjekke at alt var slik det skulle være. Deretter gikk han til side og lot advokaten komme inn. Advokaten gikk inn og ventet til vakten hadde lukket døren bak seg og lot ham være alene. Så satte han seg og sjekket klokken. Han var åtte minutter for sen. Han hadde kjørt langsomt på grunn av været. Vanligvis ville han ha sett det som et nederlag å komme for sent til en avtale. Uprofesjonelt og respektløst. Men det var annerledes med fengselsbesøk. Tid hadde ingen mening for fanger. Enda åtte minutter senere åpnet den andre døren seg, i veggen bak glasset. En annen vakt kom inn og sjekket og gikk ut igjen, og en fange subbet inn. Advokatens klient. Han var hvit og ekstremt overvektig, marmorert av fett og helt uten hår. Han var iført en oransje kjeledress. Han hadde lenker rundt håndleddene, rundt livet og rundt anklene, så små i forhold til mannen at de virket som smykker. Blikket var sløvt og ansiktet slapt og tomt, men

7 munnen beveget seg litt, lik en tilbakestående som strevde med å huske vanskelig informasjon. Døren i veggen bak glasset lukket seg. Fangen satte seg. Advokaten trakk stolen sin helt inntil skranken. Fangen gjorde det samme. Symmetri. Advokaten sa: «Beklager at jeg er forsinket.» Fangen svarte ikke. Advokaten spurte: «Hvordan har du det?» Fangen svarte ikke. Advokaten ble taus. Luften i rommet var varm. Etter et øyeblikk begynte fangen å snakke, resitere, jobbe seg gjennom lister og instruksjoner og setninger og paragrafer han hadde lært seg utenat. Av og til sa advokaten: «Ta det litt med ro.» Og hver gang stoppet fyren og ventet og begynte på igjen der den siste setningen hadde sluttet, uten å forandre tempo og uten å forandre på det lett syngende tonefallet. Det var som om han ikke hadde noen annen måte å kommunisere på. Advokaten regnet hukommelsen sin som ganske god, spesielt når det gjaldt detaljer, i likhet med advokater flest, og han fulgte godt med, for det å konsentrere seg om selve huskeprosessen ville distrahere fra selve innholdet i instruksjonene han fikk. Men likevel hadde en liten krok av hjernen hans talt opp fjorten forskjellige forslag til lovbrudd før fangen endelig var ferdig og lente seg tilbake. Advokaten sa ingenting. Fangen sa: «Fikk du med deg alt?» Advokaten nikket, og fangen henfalt til en slags enfoldig sløvhet. Som en stut, eller en hest, eller et esel på engen, uendelig tålmodig. Tid hadde ingen mening for fanger. Spesielt ikke denne fangen. Advokaten skjøv stolen tilbake og reiste seg. Døren hans var ulåst. Han gikk ut i korridoren.

8 Fem minutter på fire om ettermiddagen. Seksti timer igjen. Den samme vakten ventet på advokaten. To minutter senere var han igjen ute på parkeringsplassen. Han var fullt påkledd igjen, alle tingene var trygt på plass i lommene, betryggende tunge og normale. Det snødde mer nå, det var kaldere i luften, og det blåste mer. Det mørknet, fort og tidlig. Advokaten ble sittende en stund mens setet varmet seg opp og motoren gikk og vindusviskerne skjøv bort snøen mot høyre og venstre på frontruten. Så kjørte han, en stor, langsom sving, mens dekkene skrek mot nysnøen, og frontlyktene laget skarpe lysbuer i alt det hvite. Han satte kurs mot utkjøringen, nettingportene, ventingen, bagasjeromssjekken, og deretter den lange, rette veien som førte gjennom byen og ut på motorveien. Fjorten forslag til lovbrudd. Fjorten egentlige lovbrudd, hvis han videresendte forslagene og de ble tatt til følge, noe de garantert kom til å bli. Eller femten lovbrudd, fordi han også ville bli en medsammensvoren. Eller tjueåtte lovbrudd hvis påtalemyndighetene valgte å se på hver enkelt sak som en selvstendig konspirasjon, noe påtalemyndighetene godt kunne finne på, bare for å være morsomme. Eller for å kunne sole seg i det. Tjueåtte forskjellige veier til skam og vanære og fratatt bevilling, og rettssak og dom og fengsel. Livstid, nesten garantert, på grunn av innholdet i et av de fjorten forslagene, men først etter å ha kommet til en avtale med aktor. Et mislykket forsøk på å få til en avtale var for ille til å tenke på. Advokaten kom seg gjennom påkjøringen til motorveien og la seg i den ytterste filen. Snøen falt i tykke, grå lag i ettermiddagslyset. Det var lite trafikk. Bare en og annen bil og trailer som skulle samme vei som ham, noen kjørte fortere og noen kjørte saktere, på

9 den andre siden av midtdeleren kom en og annen bil og trailer som skulle den andre veien. Han kjørte med én hånd, løftet seg i setet og fant fram mobilen. Veide den i hånden. Han hadde tre valg. Én: Ikke gjøre noe. To: Ringe nummeret han hadde fått beskjed om å ringe. Tre: Ringe nummeret han egentlig burde ringe, som i dette tilfellet var 911, med påfølgende backup-telefoner til den lokale politistasjonen og delstatspolitiet og Advokatforeningen, og til slutt en telefon til hans egen advokat. Han valgte nummer to, som han visste han ville gjøre. Det første valget ville ikke føre til noe som helst, bortsett fra etter en stund, når de kom for å lete etter ham. Det tredje valget ville resultere i at han døde, langsomt, men sikkert, etter mange timer eller kanskje dager med grusomme smerter. Det var han overbevist om. Han var en liten og nervøs mann. Ikke en helt. Han slo nummeret han var blitt bedt om å slå. Han sjekket det to ganger og trykket på den grønne knappen. Han løftet telefonen til øret, noe som i seg selv var et tjueniende lovbrudd i flere delstater. Men ikke i Sør-Dakota. Ikke ennå. En mager trøst. Stemmen som svarte, var en stemme han hadde hørt fire ganger tidligere. Grov og hard, og med en slags uhøflig, dyrisk, truende undertone. En stemme fra en helt annen verden, tenkte advokaten. Den sa: «Skyt, kompis», med et smil og et anslag av ondskapsfull humor, som om den som snakket, nøt å ha absolutt makt og kontroll, og samtidig nøt advokatens eget ubehag og frykt og avsky. Advokaten svelget én gang før han begynte å snakke; han resiterte listene og instruksjonene og setningene og paragrafene omtrent på samme måte som de ble overlevert ham. Han begynte å snakke én mil og sju

10 minutter fra en motorveibro. Broen lignet ikke så veldig på en bro. Veibanen fortsatt helt vannrett framover, mens bakken under den sank i et bredt og grunt elveleie. Elveleiet var tørt det meste av året, men om fem måneder ville vannet fra vårsmeltingen strømme igjennom som en foss. Veiingeniørene hadde glattet ut elveleiet, laget det om til en velkonstruert kulvert og plassert førti gigantiske betongrør under veibanen for å forhindre at fundamentet ble vasket bort en gang i året. Det var et system som fungerte bra om våren. Det hadde bare én ulempe, og den dukket opp om vinteren. For å motvirke den hadde ingeniørene plassert skilt foran broen, på begge sider. På skiltene sto det: Broen fryser før veien. Advokaten kjørte videre mens han snakket. Sju minutter inne i monologen hans kom han til det mest opplagt tydelige og bastante og brutale og ekstreme av de fjorten forslagene. Han resiterte det inn i telefonen, på akkurat samme måte som han hadde fått høre det i fengselet, nøytralt og uten følelser. Den grove stemmen i den andre enden av telefonen lo. Og det fikk advokaten til å skjelve. Det var som om han fikk en moralsk krampetrekning, dypt inne i seg. Han rykket kraftig på skuldrene, så mobilen ble klemt hardt inn mot øret. Og hånden på rattet beveget seg. Forhjulene gled litt på isen på broen, og han rettet bilen klossete opp, men da svingte bakhjulene den andre veien, og bilen slo ut én gang, to ganger, tre ganger. Han skrenset over alle de tre feltene. Så at en buss kom i motsatt retning gjennom snøfallet. Den var hvit. Den var enorm. Den kjørte fort. Den kom rett mot ham. Noe i bakhodet hans sa at en kollisjon var uunngåelig. En annen del av hjernen sa nei, han hadde plass og tid og en gresskledd midtrabatt og to kraftige metallsperrer mellom seg og all motgående trafikk. Han bet seg i leppen og holdt ikke så hardt rundt rattet og rettet opp