Vedlagt følger også de skriftlige innspill som USS tidligere har oversendt utvalget og departementet.

Transkript

1 Kommunal- og moderniseringsdepartementet Levert elektronisk på departementets hjemmesider Deres ref: 14/ Vår ref: Oslo, 27. februar 2015 HØRINGSUTTALELSE TIL RAPPORTEN «FORENKLING AV UTMARKSFORVALTNINGEN» 1 INNLEDNING Det vises til Kommunal- og moderniseringsdepartementets (KMD) høringsbrev av 15. desember 2014 om den nedsatte faggruppens rapport «Forenkling av utmarksforvaltningen». Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) har 88 medlemskommuner fra 16 fylker, fra Hægebostad kommune i sør til Kvalsund kommune i nord. Medlemskommunene i USS har store utmarksområder. Om lag 40 % av fastlandsarealet i Norge ligger innenfor kommunegrensene i en USS-kommune. USS sitt formål er å fremme medlemskommunenes interesser i utmarksspørsmål av enhver art, og rapporten «Forenkling av utmarksforvaltningen» er følgelig av stor interesse for USS og USS medlemskommuner. Nedenfor følger USS syn på rapporten og de foreslåtte tiltakene. USS gjennomgår rapporten kapittel for kapittel i kronologisk rekkefølge og presenterer løpende forslag til andre tiltak enn hva som fremgår av rapporten, men som bør vurderes belyst og gjennomført fra USS ståsted. Vedlagt følger også de skriftlige innspill som USS tidligere har oversendt utvalget og departementet. Vi viser også til høringsmøtet i Kommunal- og moderniseringsdepartementet 10. februar i år, der USS kom med muntlige innspill. 2 MANDAT OG FAGGRUPPENS ARBEID, KAPITTEL 2 USS er positiv til at KMD har nedsatt en faggruppe med mandat til å se på tiltak for vesentlig å forenkle utmarksforvaltningen for brukerne og legge mer ansvar og myndighet til kommunene. USS er av den oppfatning at det ofte vil være en nær sammenheng mellom forenkling for Utmarkskommunenes Sammenslutning - USS Akersgaten 30 Pb 1148 Sentrum, NO-0104 Oslo Tel: (+47) Fax: (+47) Org. nr : Bankgiro:

2 Utmarkskommunenes Sammenslutning Side 2 av 12 brukerne og mer ansvar til kommunene, noe som også gjenspeiles i faggruppens rapport og flere av de tiltakene faggruppen har foreslått. USS er likevel av den oppfatning at faggruppen har utelatt viktige temaer og at mange av de foreslåtte tiltakene ikke går langt nok. Videre foreslås det tiltak som etter USS oppfatning ikke vil innebære reell overføring av myndighet til kommunene. Der hvor dette er tilfelle, vil det bli påpekt nedenfor. USS har underveis i prosessen gitt utrykk for at faggruppen har hatt en skjev sammensetning og at en representant for kommunenes interesser burde ha deltatt i faggruppen. Bakgrunnen for det er at en stor del av faggruppens mandat nettopp har vært å vurdere overføring av oppgaver fra statlig/sentralt hold til kommunal forvaltning. USS ble ikke gitt deltakelse, men i stedet henvist til å komme med innspill til tiltak. Som vi vil utdype nedenfor er det derfor spesielt beklagelig at USS sine innspill ikke er referert eller kommentert i rapportens kapittel 4. USS mener at rapporten og de foreslåtte tiltakene bærer preg av at faggruppen har hatt dårlig tid til å utarbeide og bearbeide materialet til rapporten. Slik USS ser det, er det derfor svært få av tiltakene som kan gjennomføres uten ytterligere utredninger. USS mener videre at departementet i stedet burde fokusert på tyngre utmarkssaker, hvorav noen vil kreve lovendring, fremfor tiltakene som nå er foreslått. Dette blir presisert nedenfor, særlig under punkt USS syn på kommunereform som premiss for de foreslåtte tiltakene Ifølge mandatet skal gruppens arbeid «avgrenses mot det arbeidet som skjer med kommunereformen». Slik USS tolker dette er derfor tiltakene som er foreslått uavhengige av om det gjennomføres en kommunereform. Imidlertid skriver faggruppen at: 1 «Gruppens arbeid bygger på prinsippene som er fastsatt for den planlagte kommunereformen. Sundvolden-erklæringen sier at: "Regjeringen vil styrke lokaldemokratiet og gjennomføre en kommunereform. Større og mer robuste kommuner kan få større oppgaver og ta mer ansvar enn dagens kommuner. Fylkesmannens mulighet til å overprøve lokale folkevalgte forsamlinger må begrenses." ( ).» Faggruppen legger videre til grunn som prinsipp og forutsetning for forenklingstiltak at «[k]ommunene bør tillegges flest mulig oppgaver under forutsetning av tilstrekkelig kapasitet og relevant kompetanse og distanse i forvaltningen». 1 På side 5 i rapporten.

3 Utmarkskommunenes Sammenslutning Side 3 av 12 USS kan ikke se at det er grunnlag for å oppstille en forutsetning om større kommuner for å overføre ansvar og myndighet til kommunene. USS premiss for nærværende høringsuttalelse er uansett at mer ansvar og myndighet kan legges til kommunene slik kommunene er organisert i dag, og at tiltakene som er foreslått ikke forutsetter en kommunereform, slik rapporten legger opp til tross avgrensningen mot arbeidet med en kommunereform. Videre må det tas i betraktning at kommunene har mulighet for samarbeid på tvers av kommunegrensene, gjennom blant annet interkommunale forvaltningsorgan Samerettsutvalgets utredning, NOU 2007: 13 USS har spilt inn både muntlig og skriftlig et ønske om at faggruppen vurderte forslagene i Samerettsutvalg II (SRU II) i NOU 2007: 13 om lokal forvaltning av utmarka i Nordland og Troms, etter en lignende modell som for statsallmenningene i Sør-Norge (lov om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenninger av 6. juni 1975 nr. 31 (fjellova)). Faggruppens rapport kommenterer ikke forslagene i SRU II, til tross for at rapporten i stor utstrekning berører både temaer og områder som også er utredet av Samerettsutvalg II i NOU 2007: 13. I rapporten ser faggruppen bort fra det utredningsarbeidet som er gjort i Samerettsutvalget og foreslår tiltak uavhengig av Samerettsutvalgets utredning. Etter USS syn gjelder fjellova allerede i dag for opprinnelig statsgrunn i Nordland og Toms. Opprettelse av fjellstyrer er stilt i bero i påvente av SRU IIs innstilling. Departementet kan også vedta at fjellova skal gjelde for innkjøpt statsgrunn i de to fylkene. Det følger av lovens ordlyd i 1 annet ledd og forarbeidene til fjellova 2 at fjellovas anvendelsesområde ikke er begrenset til opprinnelig statsgrunn. Det bør gjøres enkelte tilpasninger ved innføring av lokal forvaltning av statsgrunn i Nordland og Troms, noe som er nærmere beskrevet i NOU 2007: 13, bind A kapittel Alternativt bør SRU IIs forslag om å innføre en fjellov-lignende modell som omfatter flere kommuner for både innkjøpt og opprinnelig statsgrunn i Nordland og Troms, vurderes. En slik modell vil innebære at rapportens mål om lokal forvaltning og mer ansvar og myndighet til kommunene kan oppfylles også i Nord-Norge. Modellen kan gjennomføres uavhengig av hvordan man ser på grunneierspørsmålet. I dag er om lag km 2 av arealene i Nordland og Troms eid av Statskog SF; det innebærer at nesten halvparten av arealene i disse fylkene administreres og forvaltes av staten som grunneier tilnærmet uten lovmessig forankret lokal forvaltning. I Sør-Norge hvor fjellova anvendes i statsallmenningene ivaretas den lokale forvaltningen gjennom samarbeidet mellom Statskog SF og de lokalt oppnevnte fjellstyrene. USS mener det er en svakhet ved rapporten at faggruppen ikke har sett nærmere på forvaltningen av statsgrunnen i Nordland og Troms. I alle tilfelle må NOU 2007: 13 følges opp med konkrete tiltak. 2 Ot.prp. nr. 32 ( ), blant annet i spesialmotivene til 1 på side 36.

4 Utmarkskommunenes Sammenslutning Side 4 av 12 3 FORVALTNINGSSYSTEMER I UTMARKA, KAPITTEL 3 Kapittel 3 i faggruppens rapport er faktiske beskrivelser av ulike forvaltningssystemer i utmarka. USS har gjennomgått beskrivelsen av utmarkssystemene og har enkelte kommentarer til de ulike beskrivelsene. 3.1 Arealplanlegging Systemet for arealplanlegging er etter USS oppfatning noe ufullstendig. Det er for eksempel flere tiltak av stor betydning for utmarksforvaltningen som er løftet ut av plan- og bygningsloven som energitiltak som avgjøres etter energiloven som innebærer at loven har mistet noe av sin sektorovergripende karakter. USS prinsipielle syn er at kommunen skal være den primære areal- og planmyndighet uavhengig av tiltakets karakter. Kommunenes planmyndighet har til dels vært under press fra næringsaktører og sentrale myndigheter, blant annet i forbindelse med tiltak som mineralutvinning. 3.2 Forvaltning av store utmarksområder Også rapportens beskrivelse av Riksrevisjonens rapport om forvaltningen av nasjonalparker er noe ufullstendig. I punkt 3.2 om forvaltning av store utmarksområder står det blant annet at: «Riksrevisjonen har undersøkt de nye områdestyrene. Deres konklusjon er at områdestyrene er opprettet i tråd med hensikten, men at det er for tidlig å evaluere områdestyrenes forvaltning.» Denne utlegningen av Riksrevisjonens konklusjon kan ikke gjenfinnes noe sted i Riksrevisjonens rapport. Riksrevisjonen slår i stedet fast at «den nye forvaltningsmodellen med lokal forvaltning i hovudsak er sett i verk slik det var tenkt» 3 (vår understrekning). Riksrevisjonen påpeker videre at det ikke er i tråd med Stortingets intensjoner at det er Klima- og miljødepartementet som formelt oppnevner medlemmene etter forslag fra kommunestyrene. Stortinget forutsatte i Innst. 9 S ( ) at styremedlemmene skulle oppnevnes direkte av kommunestyrene. Videre viser Riksrevisjonen til at det fortsatt er mange aktører og nivåer i forvaltningen og at finansieringen er fragmentert. 4 Om dette skriver Riksrevisjonen på side 8 «Konsekvensane ser ut til å vere at forvaltninga av nasjonalparkane har blitt lite tids- og kostnadseffektiv.» USS kommer tilbake til dette under punkt 6.4 om utmarksstyrer nedenfor. USS har også gitt skriftlige innspill om dette til faggruppen underveis i arbeidet, men innspillene er ikke tatt med i rapportens kapittel 4 om innspill fra aktørene. 3 På side 7 i Riksrevisjonens rapport. 4 På side 7 8.

5 Utmarkskommunenes Sammenslutning Side 5 av 12 4 INNSPILL FRA AKTØRENE, KAPITTEL 4 Som påpekt under punkt 3.2 ovenfor mener USS at innspill fra organisasjonen ikke har kommet frem under gjengivelsen av innspill i kapittel 4. I vedlegg 1 til rapporten er det tatt inn en liste over hvilke myndigheter og organisasjoner som har gitt innspill til rapporten. Det står imidlertid ingenting om hvorvidt innspillene har kommet i møter med eller i skriftlige innspill til faggruppen. I vedlegget er det kun listet opp tre kommuner som har gitt innspill til faggruppen, i tillegg til Ordfører- og rådmannsutvalget i Valdres, og USS. Det er påfallende at så få kommuner har vært i møter med faggruppen når mandatet i så stor grad berører nettopp kommunene. Listen i vedlegg 1 viser også at det er svært mange aktører og geografiske områder som ikke har fått anledning til å komme med innspill til arbeidet. USS er som sagt positiv til faggruppens mandat, men er likevel kritisk til at det er så få kommuner som er hørt underveis i arbeidet selv om det nå gjennomføres en høringsrunde og mener at det kan ha påvirket faggruppens forslag til tiltak. 5 PRINSIPPER OG FORUTSETNINGER FOR FORENKLINGSTILTAK, KAPITTEL 5 Faggruppens prinsipper for forslagene til forenklingsgrep i utmarksforvaltningen bygger på Oppgavefordelingsutvalgets utredning NOU 2000: 22 og rapporten fra mars 2014 fra Ekspertutvalget for kriterier for god kommunestruktur. USS er enig i de grunnleggende prinsippene for forenklingstiltak som fremgår av rapporten kapittel 5, sidene USS vil likevel trekke frem et par av prinsippene særskilt. 5.1 Saksbehandlings- og beslutningssystemet i utmark skal være oversiktlig, demokratisk og effektivt for brukerne Faggruppen legger til grunn et prinsipp om at «saksbehandlings- og beslutningssystemet i utmark skal være oversiktlig, demokratisk og effektivt for brukerne». Faggruppens forslag om sammensetningen av og representasjonen i utmarksstyrer, som går ut på å ta inn grunneierinteresser og andre interesser (punkt 6.4 i rapporten), reiser etter USS syn et prinsipielt spørsmål om styrenes demokratiske forankring. Videre reiser forslaget spørsmål om hvorvidt styret i det hele tatt vil være vedtaksført med en så bred sammensetning som det er foreslått. Det vil neppe bidra til en effektiv saksbehandling. Dette vil bli beskrevet nærmere i punkt 6.4 nedenfor. 5.2 Kommunene må ha tilstrekkelig politisk og økonomisk handlingsrom Faggruppen legger også til grunn et prinsipp om at «kommunene må ha tilstrekkelig politisk og økonomisk handlingsrom ( ) [og] [s]entrale statlige myndigheter må redusere sin detaljstyring av kommunene og samordne sektorpolitikken».

6 Utmarkskommunenes Sammenslutning Side 6 av 12 USS mener at faggruppens forslag til tiltak ikke er tydelige nok om hvilke tiltak som innebærer økte kostnader for kommunene og hvordan dette i tilfelle skal finansieres. USS forutsetter i sin vurdering av de foreslåtte tiltakene, punkt 6 nedenfor, at tilstrekkelige økonomiske ressurser til kommunen vil medfølge. USS er enig med faggruppen i at Fylkesmannens overprøving ved klager/innsigelser, begrenses til en legalitetskontroll. 6 FORSLAG TIL TILTAK, KAPITTEL Generelt om faggruppens forslag til tiltak USS er som nevnt enig i at mer ansvar og myndighet i utmarka bør legges til kommunalt nivå. Flere av faggruppens forslag til tiltak kan være egnet til å oppnå dette. Imidlertid mener USS at flere av tiltakene er for dårlig utredet i sin nåværende form og at det derfor er vanskelig å ta stilling til om tiltakene faktisk vil oppnå det tilsiktede formålet. Nedenfor kommer vi nærmere inn på de enkelte tiltakene. 6.2 Større ansvar og myndighet til kommunene USS er enig i faggruppens prinsipielle tilnærming om at flere oppgaver bør overføres til kommunene, men som faggruppen også skriver i sin rapport, side 27, begrenses kommunenes handlingsrom blant annet av økonomi. Det er derfor viktig at det følger med bevilgninger når flere oppgaver legges til kommunene. Mange oppgaver kan trolig gjøres mer kostnadseffektivt lokalt, slik at overføring av ansvar ikke nødvendigvis vil innebære mer penger totalt sett, men at det må gjøres omprioriteringer. Forslagene til tiltak er generelt ikke tydelige nok på hvordan oppgavene planlegges finansiert. USS er positiv til at kommunene skal ha førstelinjeansvaret i utmarksforvaltningen under forutsetning av at det følger med midler til å administrere dette ansvaret. USS støtter derfor også at det bør organiseres et systematisk opplæringstilbud for kommunene. USS støtter også et felles datasystem med et standardisert elektronisk søknadssystem, som det blant annet kan lenkes opp til fra kommunenes hjemmesider. USS støtter også at fylkeskommunens oppgaver med bestandsforvaltning etter innlandsfiskeloven og jaktbare arter etter viltloven overføres til kommunene, og understreker for dette som for øvrige foreslåtte tiltak at nødvendig finansiering må følge med. 6.3 Forvaltning av verneområder bør overføres til kommunene

7 Utmarkskommunenes Sammenslutning Side 7 av 12 Faggruppen foreslår konkret å gi kommunene ansvar for forvaltning av verneområder som i sin helhet ligger innenfor kommunens grenser. USS mener dette er positivt så fremt de nødvendige midler følger med forvaltningsansvaret. Det foreslåtte tiltaket er allerede gjennomført ved tilbudsbrev fra Miljødirektoratet av 4. desember 2014 til alle landets kommuner med verneområder. Tilbudet må besvares innen 1. april Av brevet fremgår det at blant annet følgende er en forutsetning for delegering av forvaltningsansvaret: «Ansvaret som forvaltningsmyndighet innebærer at kommunen må avsette nødvendige ressurser til administrasjon og saksbehandling. Kommunen kan søke om økonomiske midler til gjennomføring av skjøtsel og tiltak i verneområder innenfor de rammer som hvert år blir fastsatt av Stortinget. Søknad om midler skal sendes til Fylkesmannen innen nærmere fastsatt frist.» Slik USS tolker tilbudet innebærer det at kommunen i hovedsak selv må finansiere verneområdeforvaltningen, med unntak for at kommunen kan søke Stortinget via Fylkesmannen om midler til skjøtsel og andre tiltak. Etter USS syn er ikke direktoratets tilbud i tråd med rapportens prinsipp om at kommunene må ha tilstrekkelig ( ) økonomisk handlingsrom. Når forvaltningsansvaret tilbys kommunene uten at det følger konkrete bevilgninger med, begrenser det kommunenes mulighet til å påta seg forvaltningsansvaret. USS har grunn til å frykte at kommuner vil takke nei til tilbudet fordi det er usikkerhet rundt hvilke midler som vil følge med et slikt ansvar. USS mener at kommunene bør stå fritt til å bestille skjøtselsarbeid m.m. av andre aktører enn SNO. Vi kommer tilbake til dette i punkt nedenfor. 6.4 Forslag om å etablere utmarksstyrer til erstatning for verneområde- /nasjonalparkstyrer Faggruppen foreslår i punkt 6.4 å erstatte verneområdestyrene med utmarksstyrer, som også blir slått sammen med villreinnemndene i de områdene det er aktuelt Samordning av verneområdestyrer og villreinnemnder Samordning med villreinnemndene kan skape en mer samordnet og helhetlig forvaltning av verneområdene der det også er villrein. Faggruppen har imidlertid ikke beskrevet nærmere hvordan samordningen kan skje geografisk og tematisk. Villreinnemndene har virkeområder som avviker fra og er langt større enn virkeområdene til det enkelte verneområdestyret. Hvordan skal dette rent teknisk håndteres? Fra USS ståsted er det vanskelig å avgjøre om grepet medfører reell forenkling før det er tilstrekkelig utredet hvordan dette kan gjennomføres i praksis. I dag foreslår hver enkelt kommune som har areal innenfor villreinområdet to personer oppnevnt til villreinnemnden (representant og vararepresentant), se forskrift om forvaltning av hjortevilt 5

8 Utmarkskommunenes Sammenslutning Side 8 av 12 tredje ledd. Villreinnemnden for Setesdalsområdet omfatter tre villreinområder og det er representanter fra 18 kommuner i nemnden. 5 Ordningen innebærer en demokratisk og lokal forankring av villreinnemndenes forvaltning av villreinen. Dersom grensene for utmarksstyrene skal være verneområdets geografiske utstrekning, vil det kunne innebære at forvaltningen av villreinen blir fragmentert fordi forvaltningen av villreinen skjer i henhold til det enkelte utmarksstyrets virkeområde og ikke villreinområdenes utstrekning. En sammenslåing av villreinnemndene med verneområdestyrene må derfor utredes nærmere før USS kan ta stilling til om dette er et grep som vi vil støtte Representanter for grunneiere, næringsinteresser og miljø- og friluftsorganisasjoner i verneområdestyrene Faggruppen foreslår at utmarksstyrene skal «være bredt sammensatt med et begrenset antall medlemmer». Det foreslås at grunneiere, næringsinteresser og miljø- og friluftsorganisasjoner skal være representert i alle styrene. Videre skriver faggruppen at en slik bredere sammensetning kan medføre at enkelte kommuner med arealer innenfor verneområdet ikke vil bli representert. USS mener det er avgjørende først og fremst å sikre at styrene er demokratisk forankret og at alle kommunestyrer innenfor verneområdet derfor må få utnevne en representant til verneområdestyret/utmarksstyret. Det er også i tråd med det overordnede prinsippet om et demokratisk saksbehandlings- og beslutningssystem, som faggruppen funderer sine foreslåtte tiltak i, se punkt 5.1 ovenfor. Stortingets intensjon for forvaltningsmodellen er at forvaltningen skjer gjennom interkommunale styrer, 6 og USS forutsetter derfor at alle kommuner med arealer innenfor verneområdet er representert i verneområdestyret. Dernest vil berørte grunneiere ha interesser i verneområdeforvaltningen. Grunneierinteressen står prinsipielt i en annen stilling enn den kommunale interessen. Grunneierrepresentasjon i styrene reiser blant annet følgende spørsmål, som må avveies mot andre hensyn: Vil grunneier- og brukerrepresentasjon svekke det demokratiske styringsgrunnlaget for styrene? En grunneier representerer særinteresser i forvaltningen av verneområder, og vil kunne være inhabil i saker som angår vedkommendes eiendom. Dersom grunneierrepresentasjon går på bekostning av direkte kommunerepresentasjon, vil det svekke styrenes demokratiske grunnlag. Næringsinteresser og friluftsinteresser står i en annen stilling enn kommuner og grunneiere i verneforvaltningen. USS mener det kan være uheldig å ha representanter for næringsinteresser og friluftsinteresser i styret av grunner som nevnt over. Ved å innlemme også disse interessene i de foreslåtte utmarksstyrene, vil dels styrenes preg av forvaltningsorgan bli utvannet og dels vil antallet representanter i styrene bli så stort at det vil svekke hensynet til effektiv saksbehandling Innst. 9 S ( ) på side 59.

9 Utmarkskommunenes Sammenslutning Side 9 av 12 Disse interessene kan også svekke styrenes vedtaksførhet. Styrene vil med en slik utvidet representasjon gå mer i retning av å være et interesseorgan enn et forvaltningsorgan. Nærings- og friluftsinteresser er representert i det faglig rådgivende utvalget til verneområdestyrene, og det er USS syn at disse interessene fortsatt bør være henvist til det faglig rådgivende utvalget. Faggruppen omtaler heller ikke hvordan grunneiere, næringsinteresser og miljø- og friluftsinteresser er tenkt valgt inn i styrene. Hvordan dette skal skje, vil kunne være avgjørende for om styrene beholder sin demokratiske og lokale forankring med en slik supplering av interesser til styrene Faggruppens forslag om utmarksstyrer sammenholdt med Riksrevisjonens rapport Faggruppen skriver at «[s]tyret bør oppnevnes av Miljødirektoratet etter forslag fra kommunene». Da den nye forvaltningsmodellen for store verneområder ble vedtatt av Stortinget, var det en forutsetning at verneområdestyrene skulle være interkommunale og at avgjørelsesmyndigheten skulle ligge til styret. Kommunemedlemmer til verneområdestyret skulle oppnevnes av kommunestyret i de respektive kommunene og av fylkestinget i fylkeskommunene. I vedtektene for verneområdestyrene er det likevel bestemt at det er Klima- og miljødepartementet nå delegert til Miljødirektoratet som oppnevner styremedlemmene etter forslag fra kommuner, fylkeskommuner og eventuelt Sametinget. At Stortingets intensjon på dette punktet ikke er fulgt opp, er kritisert i Riksrevisjonens administrative rapport nr I lys av Riksrevisjonens kritikk er det underlig at faggruppen foreslår at utmarksstyret skal oppnevnes av en statlig instans når Stortingets intensjon har vært at det er kommunene, fylkeskommunene og eventuelt Sametinget som selv skal oppnevne styremedlemmene direkte. Faggruppen foreslår at sekretariatet for utmarksstyret legges til Fylkesmannen som også skal ivareta det formelle arbeidsgiveransvaret for forvalteren. 8 I forvaltningsmodellen i dag er sekretariatet lagt til forvalteren, ikke fylkesmannen, og USS mener at denne modellen må opprettholdes. Dersom sekretariatet legges direkte til Fylkesmannen, vil det svekke kommunal og lokal forvaltning av de store verneområdene. I tillegg bør styret ha arbeidsgiveransvar for forvalteren/sekretariatet. Det kan skape uheldige lojalitetskonflikter når forvalteren formelt er ansatt hos aktuell klageinstans. Forvalteren skal gjennomføre styrets vedtak, i praksis uavhengig, av mulige innsigelser fra Fylkesmannen. Ordningen slik den er i dag skaper en krevende dobbeltrolle for forvalteren, som kan unngås ved at forvalteren ansettes av styret, slik det også er beskrevet i avsnittet rett nedenfor. Slik USS ser det må styrets instruksjonsmyndighet overfor forvalteren og Fylkesmannens rolle i verneområdeforvaltningen klargjøres. Dette er også i tråd med anbefalingene i Riksrevisjonens 7 Se Riksrevisjonens administrative rapport Riksrevisjonens undersøking av forvaltninga av nasjonalparkar, blant annet på side Rapporten på side 29.

10 Utmarkskommunenes Sammenslutning Side 10 av 12 rapport. USS mener det er viktig at forvalteren har et fagmiljø hos Fylkesmannen, men dette kan også oppnås uten at forvalteren er formelt ansatt hos Fylkesmannen. USS syn er at intensjonen om i større grad å samordne utmarksforvaltningen i store verneområder er god, men at de foreslåtte tiltakene ikke i tilstrekkelig grad tar innover seg kritikken av verneområdeforvaltningen som fremgår av Riksrevisjonens rapport og at forslaget heller ikke er godt nok utredet og forklart i rapporten. USS viser også til sine kommentarer til Riksrevisjonens rapport om forvaltningen av nasjonalparker i brev datert 1. august 2014, som vedlegges til orientering. 6.5 Naturoppsyn Fjelltjenesten til SNO i Nordland og Troms Faggruppen foreslår å overføre Fjelltjenesten til SNO i Nordland og Troms. USS mener dette forslaget ikke ivaretar prinsippene om mer lokal forvaltning som skal ligge til grunn for de foreslåtte tiltakene. Det avgjørende for forvaltningen av utmarka i Nordland og Troms er at det innføres lokal forvaltning for både opprinnelig og innkjøpt statsgrunn. Vi viser til punkt om dette ovenfor. Overføring av Fjelltjenesten til SNO er tidligere foreslått gjennomført av Statskog, men ble stanset etter initiativ blant annet fra kommunene. Når faggruppen er sammensatt med en representant fra Statskog som har vært sentral i dette spørsmålet, burde dette faktum vært omtalt i rapporten Klart skille mellom SNOs «kan»-/ og «skal»-oppgaver USS syn på SNOs rolle er at SNO bør ivareta «skal»-oppgavene etter naturoppsynsloven, og at «kan»-oppgavene skal ligge til verneområdestyrer og kommuner, med forvaltningsansvar for verneområder. USS er derfor enig i faggruppens forslag til tiltak om en tydeligere rollefordeling mellom SNO og forvaltningsmyndighetene ved at forvaltningsmyndighetene får tydeligere ansvar og mer myndighet til å prioritere kan-oppgavene. 9 Dette er også i tråd med faggruppens prinsipper for forenklingstiltak Kommunenes bestilling av skjøtselstjenester mv. I rapporten på side 32 fremgår det at «[d]et er mange forvaltningsmyndigheter med langt flere oppsynsbehov enn SNO kan gjennomføre». Som nevnt under punkt 6.3 har Miljødirektoratet gitt kommunene tilbud om å overta forvaltningsansvaret for verneområder innenfor kommunen. I tilbudet fra direktoratet er det klart forutsatt at kommunene må bestille skjøtsels- og tilretteleggingstiltak av lokalt SNO. 10 USS mener at kommunene må stå fritt til å bestille disse oppgavene fra andre kompetansemiljøer enn lokalt SNO. USS er av den oppfatning at en slik bundet overføring av forvalteransvaret fra Miljødirektoratet til kommunene ikke er i tråd med faggruppens prinsipper for forenkling, og styrking av kommunalt 9 Rapporten på side Brev fra Miljødirektoratet av 4. desember 2014, på side 3.

11 Utmarkskommunenes Sammenslutning Side 11 av 12 ansvar og myndighet i utmarksforvaltningen. USS ber om at Kommunal- og moderniseringsdepartementet avklarer dette punktet i Miljødirektoratets tilbud med Klima- og miljødepartementet Fjellstyrenes myndighet Faggruppen foreslår videre i punkt 6.8 at «[f]jellstyrenes offentligrettslige forvaltningsoppgaver etter fjelloven» bør vurderes. USS vil presisere at fjelloven ikke pålegger fjellstyrene offentligrettslige myndighetsoppgaver. Det fremstår derfor usikkert hva faggruppen sikter til med dette forslaget til tiltak. USS mener for øvrig at fjellstyrene bør løse oppsynsbehov i statsallmenningene uavhengig av hvordan staten organiserer seg. Vi viser her til Norges Fjellstyresambands høringsuttalelse. 6.6 Lovutvalg for statsallmenninger og utmark USS sitt utgangspunkt er at hovedtrekkene i fjellova og fjellstyrenes oppgaver og myndighet i statsallmenningene må ligge fast. Fjellova sikrer lokal forvaltning av utmarka, og at inntektene statsallmenningene generer blir liggende igjen lokalt. Det er videre USS syn at fjellstyrene bør få overført mer myndighet fra statlig nivå - og at «tida og tilhøva»-vurderingen i fjellova 2 første ledd bør tolkes slik at den også omfatter mer moderne drifts- og bruksformer i statsallmenningene. Det vil være i tråd med prinsippet om mer lokal forvaltning av utmark og verneområder. Av dette følger at USS ikke er avvisende til en lovgjennomgang for justeringer av fjelloven. Når det gjelder utmarka i Nordland og Troms, hvor fjellova i dag ikke praktiseres på statsgrunn, ønsker USS at departementet vedtar at loven skal gjelde for fremtiden. Det vises til punkt ovenfor. På hvilken måte dette kan gjøres er blant annet beskrevet i kapittel 14 i NOU 2007: 13. Slik USS ser det kan fjellova innføres for opprinnelig statsgrunn i Nordland og Troms gjennom kommunestyrevedtak i den enkelte kommune. 11 Staten ved Landbruks- og matdepartementet har imidlertid tidligere nektet å anerkjenne kommunestyrets vedtak. Det rettslige grunnlaget for avslaget bør avklares. USS oppfatning er at det alternativt bør igangsettes et arbeid for å innføre fjellov-lignende modell for både opprinnelig og innkjøpt statsgrunn i Nordland og Troms. Utredningen fra Samerettsutvalget er et godt grunnlag for et lovforslag. 11 Bardu kommune har allerede fattet slikt vedtak, men vedtaket ble ikke akseptert av Mat- og landbruksdepartementet. Spørsmålet ble senere løftet over i SRU II.

12 Utmarkskommunenes Sammenslutning Side 12 av 12 Når det gjelder forslaget om å igangsette en helhetlig gjennomgang av utmarkslovgivningen, er USS positiv til det, under forutsetning av at kommunenes interesser er representert i utvalget som skal stå for gjennomgangen. 7 AVSLUTTENDE BEMERKNINGER USS har vært og er positiv til Kommunal- og moderniseringsdepartementets intensjon om forenkling og mer lokal forvaltning av utmarksressursene. Prinsippene som har ligget til grunn for faggruppens forslag til tiltak, er USS enig i, men USS mener at tiltakene så langt ikke er grundig nok utredet. USS syn er at finansieringen av de foreslåtte tiltakene er for dårlig utredet og beskrevet for kommunenes del. Ved gjennomføringen av faggruppens forslag om å tilby ansvaret for verneområder innenfor en enkelt kommune, har for eksempel Miljødirektoratet lagt opp til at kommunen må finne nødvendige ressurser til dette arbeidet i allerede pressede kommunebudsjetter. USS foreslår at NOU 2007: 13 følges opp med konkrete tiltak for gjennomføring av lokal forvaltning av utmarka i Nordland og Troms, i tråd med prinsippene i utredningen kapittel 14. USS foreslår videre at de tiltakene og grepene som er foreslått for verneområdestyrene i Riksrevisjonens rapport følges opp. Med vennlig hilsen Utmarkskommunenes Sammenslutning Knut J. Herland Leder Vedlegg: Kopi av brev fra USS til KLD datert 1. august 2014 om oppfølgingen av Riksrevisjonens rapport nr. 1 fra 2014 Kopi av innspill sendt faggruppen underveis i arbeidet med rapporten

13 Vedlegg Klima- og miljøminister Tine Sundtoft Klima- og miljødepartementet Pb Dep 0030 Oslo Deres ref: Vår ref: Oslo, 1. august 2014 LOKAL FORVALTNING AV VERNEOMRÅDENE OPPFØLGING AV RIKSREVISJONENS RAPPORT Den nye verneområdeforvaltningen har virket siden 2010, og er et viktig skritt for mer lokal forvaltning av verneområdene. Erfaringene så langt er at reformen har bidratt til å øke den lokale medvirkningen, og at lokalbasert kunnskap har fått større innpass i verneforvaltningen. Reformen har også bidratt til å redusere konfliktnivået mellom lokale og sentrale myndigheter i vernesakene. Dette har vært positivt for å dempe konfliktnivået og øke den lokale deltakelsen i verneområdeforvaltningen. Samtidig mener USS at modellen ennå ikke har funnet sin endelige form, og bør justeres i henhold til de erfaringer man har høstet så langt. De funn som er gjort i Riksrevisjonens undersøking av forvaltninga av nasjonalparkar (Riksrevisjonens administrative rapport nr ) bør i den forbindelse bli hensyntatt. Riksrevisjonen har blant annet pekt på noen organisatoriske utfordringer med den modellen som er innført, som også er i samsvar innspill som tidligere er blitt fremsatt fra kommunenes side. USSkommunene merket seg at statssekretær Lars Andreas Lunde på vårt landsmøte i Trondheim i april i år gav uttrykk for at man nå vil vurdere modellen på grunnlag av Riksrevisjonens rapport. USS vil på denne bakgrunn komme med noen kommentarer og innspill til departementets videre arbeid med verneområdeforvaltningen. 1 FORDELING AV OPPGAVER OG ANSVAR MELLOM AKTØRENE I VERNEFORVALTNINGEN Det er i dag mange aktører i verneområdeforvaltningen. I tillegg til kommunene og nasjonalparkstyrene spiller Klima- og miljødepartementet, Miljødirektoratet, Statens Naturoppsyn, fylkeskommunene, fylkesmennene og nasjonalparksentrene roller i forvaltningen. I tillegg er fjellstyrene, Statsskogs fjelltjeneste, Sametinget og reindriftsforvaltningen også viktige aktører i mange verneområder. Dette krever et utstrakt samarbeid mellom aktørene, men også en Utmarkskommunenes Sammenslutning - USS Akersgaten 30 Pb 1148 Sentrum, NO-0104 Oslo Tel: (+47) Fax: (+47) Org. nr : Bankgiro:

14 Utmarkskommunenes Sammenslutning Side 2 av 6 tydelig rolle- og ansvarsfordeling. Riksrevisjonen påpeker derimot at de mange aktørene og de ulike nivåer som involveres fører til en lite tids- og kostnadseffektiv forvaltning av nasjonalparkene. Da de lokale verneområdestyrene ble etablert som et nytt forvaltningsorgan, medførte ikke dette en gjennomgang og omfordeling av oppgaver og ansvar mellom de ulike aktørene i verneforvaltningen. Mangelen på tydelig ansvars- og oppgavefordeling bidrar til noen av de utfordringer Riksrevisjonen peker på. Verneområdestyrenes oppgaver er nedfelt i vedtekter fastsatt ved kongelig resolusjon. Ifølge vedtektene tilligger blant annet følgende oppgaver til verneområdestyrene: Utarbeide og revidere forvaltningsplaner som skal godkjennes av Miljødirektoratet Vurdere behov for skjøtsel og tilrettelegging og utarbeide årlige prioriteringer av skjøtselsog forvaltningstiltak Grensemerking og informasjonstiltak Påse at alle brudd på verneforskriftene som styret får kjennskap til bli rapportert/anmeldt til politiet Eksempelvis fikk Statens Naturoppsyn ved oppstarten på 90-tallet også tildelt oppgaver som nå også sorterer under de nye verneområdestyrene, jf. naturoppsynsloven 2 tredje ledd: Oppsynet skal drive veiledning og informasjon, samtidig som det kan drive skjøtsel, registrering og dokumentasjon. Når et nytt forvaltningsorgan nå er i funksjon, bør denne type ansvarsoppgaver plassert hos andre forvaltningsorganer revurderes. En slik gjennomgang av oppgavefordelingen har også støtte lovgivers forutsetninger da SNO-loven ble vedtatt, jf. Ot.prp. nr. 30 ( ) om lov om statlig naturoppsyn (SNO-loven) s. 12 (vår understreking): Det er viktig med en kontinuerlig vurdering av organiseringen og kompetansen i forhold til de oppgaver som skal løses. Gjennomgangen som nå er foretatt, har vist at det er behov for visse endringer. Det gjelder spesielt organiseringen internt i miljøvernforvaltningen og samarbeidet med andre aktører. Departementet vil samtidig presisere at det vil være behov for en løpende vurdering av ansvars- og arbeidsdeling, organisering, lokalisering, og kompetansebehov etter hvert som virksomheten utvikles og eventuelt nye oppgaver kommer til i fremtiden. Påpekningen av uklar rollefordeling i verneforvaltningen er ikke ny, men var også erfaringer som ble høstet i forsøksordningen for lokal forvaltning som ble gjennomført i fire verneområder før reformen ble iverksatt. I NIBR-rapport 2008:11 om evaluering av forsøksordningene påpeker også behovet for klarere ansvarsfordeling mellom de ulike forvaltningsaktørene, jf. rapporten side 7 (vår understreking): «Mange lokalpolitikere har ønsket både en ny lokalbasert vernepolitikk og en ny arbeidsdeling innen naturvernet med større lokalt ansvar. Flertydige statlige mål for forvaltningen av naturvernområder har gitt uklare rammer for forsøket. Dette har gitt _b_kld_vern_riksrevisjonen_uss

15 Utmarkskommunenes Sammenslutning Side 3 av 6 lokalpolitikerne et betydelig handlingsrom som de har brukt til å utvikle en lokalt basert verneforvaltning. Evalueringen avdekker behov for å tydeliggjøre disse rammebetingelsene for lokal forvaltning og avklare arbeidsdelingen mellom ulike forvaltingsaktører. I den forbindelse kan en formalisert dialog mellom lokale myndigheter og staten være nyttig.» Og videre på side 26-27: «Særlig i Dovrefjell og Blåfjella er det uttalt misnøye med det som fra kommunenes side oppfattes som uklar ansvarsdeling mellom forvaltningsmyndighetene og andre aktører, som SNO og nasjonalparksentrene. De er lite fornøyde med å måtte søke midler til skjøtselstiltak gjennom bestillingsdialog med SNO. De mener også det er uhensiktsmessig at ansvaret for informasjon er delt mellom forvaltningsmyndighetene og nasjonalparksentrene. Hvorvidt denne uklare ansvarsdelingen er med å forklare hvorfor kommunene ikke har hatt større innsats på kartlegging av skjøtselbehov skal være usagt, siden også informasjonssiden er preget av samme uklare ansvarsdeling. Oppsplittingen i forvaltning, informasjon og skjøtsel er imidlertid vanskelig å forstå for kommunene, og oppfattes som en unødvendig fragmentering.» Disse erfaringene ble det ikke tatt tilstrekkelig hensyn til i oppstartsfasen av modellen, og de kritiske bemerkninger som Riksrevisjonen kommer med i sin rapport er etter USS sitt syn langt på vei tilsvarende en del av de erfaringene man høstet under forsøksordningen. USS vil derfor understreke behovet for at oppgavene til de ulike organene må gjennomgås med sikte på en tydeligere arbeids- og rollefordeling. Verneområdestyrene bør overta ansvaret for skjøtsels-, informasjons- og tilretteleggingstiltak, mens SNO får en mer rendyrket tilsynsfunksjon og beholder et koordineringsansvar for større skjøtselstiltak. En oppgavefordeling vil også styrke SNO som tilsynsorgan og frigjøre ressurser til andre viktige oppgaver. 2 NÆRMERE OM ØKONOMI Riksrevisjonen påpeker også at finanseringen av verneområdeforvaltningen er fragmentert med noe direkte overføring til det enkelte styret, bestillingsdialogen med SNO og ved tildelinger over budsjettet til fylkesmannen for drift av styret. Riksrevisjonen påpeker at det ser ut til at denne fragmenteringen har ført til en forvaltning av nasjonalparkene som er lite tids- og kostnadseffektiv. Områdestyrene tildeles hoveddelen av de årlige bevilgninger til forvaltnings- og skjøtselstiltak via SNO/Miljødirektoratet gjennom bestillingsdialogen. Dette innebærer at statlige myndigheter sitter med siste ord i prioriteringen av midler til forvaltning og tiltak. Lokale verneområdestyrer har påtatt seg et ansvar for forvaltningen av områdene, og må derfor også ha ansvar for å disponere midlene til å utføre den forvaltningen de står ansvarlig for. Noe av midlene går direkte til verneområdestyrene og disponeres av styrene selv til forvaltningstiltak, men USS mener hoveddelen av midlene bør gå direkte til nasjonalparkstyrene som er det primære forvaltningsorganet. Noen midler kan likevel være hensiktsmessig å fordele fra sentralt hold til ekstraordinære/særlig kostbare skjøtsels-/forvaltningstiltak _b_kld_vern_riksrevisjonen_uss

16 Utmarkskommunenes Sammenslutning Side 4 av 6 Som påpekt av Riksrevisjonen medfører også gjeldende ordning at ressursene til verneområdeforvaltning ikke blir brukt effektivt. SNOs arbeidskapasitet bør brukes til å ivareta en aktiv tilsynsrolle fremfor å behandle søknader fra verneområdestyrene, og de økonomiske ressurser miljøforvaltningen har til rådighet bør i større grad gå til tiltak ute i verneområdene og i mindre grad til søknadsbehandling og annet byråkrati før tiltakene kan iverksettes. USS er av den oppfatning at en tydeligere ansvars- og rollefordeling mellom aktørene i forvaltningen og mer direkte finansiering til verneområdestyrene vil effektivisere vernearbeidet og gi mer bruk og vern for hver krone. God forvaltning av verneområdene krever også tilstrekkelig med tiltaksmidler til forvaltningen. Disse midlene ble kraftig kuttet i regjeringens statsbudsjett for I tillegg til en effektiv mer organisering og fordeling av midler, vil USS understreke behovet for god og forutsigbar finansiering av dette viktige arbeidet i statsbudsjettet for 2015 og årene fremover. 3 SAMORDNING MED VILLREINFORVALTNINGEN Flere av de store nasjonalparkene i Sør-Norge er også omfattet av regionale villreinplaner med tilhørende handlingsprogram, som skal forvaltes av fylkeskommunene. Geografisk og arealmessig er villreinområdene og nasjonalparkene i stor grad sammenfallende. Vern av villreinens leveområder er også et sentralt verneformål i de aktuelle nasjonalparkene, og hensynet til villreinen er dermed også en viktig del av verneområdestyrenes arbeid. Det er viktig at villreinplanene og handlingsprogrammene i villreinområdene ikke fører til ytterligere oppsplitting av forvaltningen av nasjonalparkene og verneverdiene. Forvaltningen må være helhetlig og samordnet, og ressursene som brukes på å forvalte villreinens leveområder må brukes mest mulig effektivt. Det bør derfor vurderes hvordan forvaltningen av villrein kan samordnes, herunder vurdere om oppfølging av handlingsplanene for villrein med tilhørende ressurser bør legges til de aktuelle verneområdestyrene. 4 FORVALTNINGSSEKRETARIATET USS har tatt til orde for at sekretariatet bør være ansatt lokalt og ikke statlig, med begrunnelser som også trekkes frem av Riksrevisjonen som problematiske med dagens ordning: Forvalterens krevende dobbeltrolle og fylkesmannens rolle som arbeidsgiver for sekretariatet og påklager av vedtak. Riksrevisjonen påpeker videre at de ulike fylkesmennene har ulik tilnærming til oppfølging av nasjonalparkstyrene, og hvordan Fylkesmannen skal utøve rollen som både arbeidsgiver for forvalterne og statlig påklager på verneområdestyrets vedtak. Det er ulik tilnærming i fylkesmennenes grad av involvering i arbeidet til nasjonalparkforvalterne og styrene, og ulike syn på hvilket ansvar og oppgaver Fylkesmannen har i nasjonalparkforvaltningen. USS er enig med Riksrevisjonens påpekning av behovet for å klargjøre instruksjonsmyndigheten og styringsretten nasjonalparkstyrene har overfor nasjonalparkforvalterne, samt fylkesmennenes rolle i nasjonalparkforvaltningen. Det bør i den forbindelse også vurderes hvor forvalterne formelt bør være ansatt. Kommunene ser behovet for at forvaltere bør inngå i et større fagmiljø og _b_kld_vern_riksrevisjonen_uss

17 Utmarkskommunenes Sammenslutning Side 5 av 6 lokaliseres på nasjonalparksentre etc., men mener dette også kan oppnås uten at forvalterne er statlig ansatte. 5 LOKAL FORVALTNING OG AKSEPT FOR LOKALE AVVEININGER Riksrevisjonen skriver at det er få klager på nasjonalparkstyrenes vedtak, men at de ulike fylkesmennene har ulik tilnærming til sin klagerolle på vegne av staten i saker som er vedtatt av nasjonalparkstyrene. Det gjelder både omfanget av vedtak som Fylkesmannen har gått igjennom med tanke på eventuell bruk av klageretten, og i hvor stor grad klageretten faktisk blir benyttet. I noen fylker opplever verneområdestyrene at fylkesmennene påklager verneområdestyrenes vedtak for å overprøve det lokale skjønnet innenfor verneforskriftens rom for skjønn. Realiteten og verdien av lokal forvaltning blir liten dersom fylkesmannen skal påklage de interesseavveininger det er adgang til å foreta innenfor forskriften, kun fordi man er uenig i vektleggingen. Selv om de lokale forvaltningsmyndigheter skulle få medhold til slutt, vil utfallet i saken bli avgjort av departementet som tar den endelige beslutningen. Videre tar klagebehandlingen lang tid, slik at vedtakenes iverksettelse utsettes i nokså lang tid. USS er innforstått med at andre, ikke-statlige aktører kan påklage alle sider av verneområdestyrenes vedtak, men mener statens bruk av klage og innsigelse mot verneområdestyrenes vedtak bør begrenses til lovlighetskontroll. 6 AVSLUTTENDE BEMERKNINGER USS har merket seg resolusjonen Moderne kommuner med Høyre, vedtatt på Høyres landsmøte i mai Landsmøtet har her vedtatt at «de lokale verneområdestyrene bør ha arbeidsgiver- og budsjettansvar, grunneierrepresentasjon og gis reell mulighet for verdiskapning som en del av sitt forvalteransvar.» USS vil særlig påpeke at det å samle arbeidsgiver- og budsjettansvaret hos verneområdestyret vil være viktig for å imøtekomme deler av kritikken fra Riksrevisjonen når det gjelder uklar rollefordeling og fragmentert ansvar. USS mener representasjonen av grunneierinteresser - og andre interesser - i verneområdene må ivaretas på måter som ikke svekker styrenes habilitet som forvaltningsorgan med besluttende myndighet. Det er viktig å finne løsninger som styrker dialogen og involveringen av ulike interesseaktører i forvaltningen, herunder må det vurderes tiltak som kan bidra til at de faglige rådgivende utvalgene fungerer etter hensikten, slik også Riksrevisjonen etterlyser. USS mener også det er viktig at forvaltningsmyndigheten får et tydelig ansvar for å legge rammene for verdiskapning i og rundt verneområdet. Dette kan ikke sees løsrevet fra forvaltning av verneverdiene etter verneforskriften, og hører derfor naturlig hjemme under verneområdestyrets forvaltningsansvar. USS ser frem til en videre dialog med Klima- og miljødepartementet om hvordan den lokale verneområdemodellen kan videreutvikles og forbedres _b_kld_vern_riksrevisjonen_uss

18 Utmarkskommunenes Sammenslutning Side 6 av 6 Med vennlig hilsen Utmarkskommunenes Sammenslutning Knut J. Herland leder _b_kld_vern_riksrevisjonen_uss

19 Vedlegg Notat til møte med faggruppe for forenkling av utmarksforvaltningen 30. september 2014 Fra Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS), Norges Fjellstyresamband, Norges Bondelag, Norskog og Norges Skogeierforbund Innspill til arbeidsgruppen for forenkling av utmarksforvaltningen Våre organisasjoner er positive til at Regjeringen har nedsatt et utvalg for å se nærmere på forenklinger av utmarksforvaltningen. Det er det et stort behov for. Vi deler derfor synet på at utmarksforvaltningen med en rekke forvaltningsorganer og et nokså fragmentert og detaljert regelverk, bør forenkles og gjøres mer oversiktlig. Organisasjonene har ulike roller og interesser i utmarksforvaltningen, men har et felles syn på at det er behov for og ønskelig med mer lokal forvaltning, slik Regjeringen har uttalt at den har som mål. Organisasjonene er positive til Regjeringens uttalelse om at kommunene får større ansvar og myndighet i utmarksforvaltningen. Organisasjonene har alle bedt om å få delta i utvalget. Når vi ikke fikk plass i utvalget setter vi pris på at vi får anledning til å komme med innspill, men vil likevel påpeke det paradokset at ikke Regjeringen fant rom for å ta med en representant for utmarkskommunene - all den tid Regjeringen har uttalt at man ønsker å legge flere oppgaver og ansvar nettopp til kommunene. Det forutsettes at utvalget i det videre arbeidet innleder en tett dialog med kommunesektoren for å avklare med kommunene hva det er hensiktsmessig å legge på lokalt nivå. Nedenfor følger noen saker vi mener utvalget bør se nærmere på for avbyråkratisere utmarksforvaltningen og legge mer forvaltningsmyndighet lokalt. Sakene er hver for seg såpass omfattende at vi ikke har tid til å gå inngående inn på disse i dagens møte, men vi vil gjerne komme nærmere tilbake til utvalget om disse: 1. Samerettsutvalget II Utvalget bør følge opp anbefalingene til flertallet i NOU 2007:13 Samerettsutvalget II om lokal forvaltning av utmarksområdene. Innstillingen til SRU II er omfattende og svært grundig og prinsippene bak modellen som ble foreslått er i tråd med prinsippet om mer lokal forvaltning. Lokal forvaltning av statens grunn i Nordland og Troms etter modell av fjelloven vil kunne gjennomføres uten lovendringer på statsgrunn i de nevnte fylker. En innføring av lokal forvaltning i Nordland og Troms vil innebære at forvaltningsmodellen blir mer lik den vi har i Sør-Norge. Som det fremgår av innstillingen mener flertallet at mer lokal forvaltning vil redusere behovet for prosesser om rettighetsforholdene i mandatområdet. 2. Verneområdeforvaltningen Riksrevisjonens undersøking av forvaltninga av nasjonalparkar, administrativ rapport ( ) om den lokale forvaltningsmodellen for de store verneområdene må følges opp. Her påpeker Riksrevisjonen at forvaltningen av nasjonalparkene er ineffektiv pga for mange aktører i forvaltningen og fylkesmennenes ulike rolleforståelse. Etter fire års erfaringer med

20 verneområdemodellen bør den nå evalueres og forbedres med en tydeligere ansvars- og rollefordeling med mer ansvar til verneområdestyrene som forvaltingsorgan. 3. Myndighet, ressurser og oppgaver til de lokale fjellstyrene Overføre oppgaver og ressurser fra statlig (Statskog SF) til lokalt nivå (fjellstyrene), en mer moderne tolkning av fjellovens «tida- og tilhøva»-begrep slik at også aktuell utnyttelse av ressursene kan komme bruksberettigede til gode i dag (tilleggsjord, sand, grus, vindkraft, småkraft etc.) og bruk av Fjelloppsynet som naturoppsyn i statsallmenningene. 4. Stanse endringsforslaget for skadefellingsforskriften for vilt Endringsforslag på høring tidligere i år innebærer at en del forhold som er direkte regulert i forskrift i stedet må omsøkes, med saksbehandling av enkeltsaker etter naturmangfoldloven. Det ligger an til å bli et betydelig og unødvendig byråkrati, og saksbehandlingstid mens skade pågår. 5. Arbeidsfordelingen mellom Fylkesmenn og Fylkeskommuner på utmarkssaker Ikke klar arbeidsfordeling, stor usikkerhet blant aktører og publikum om hvem de skal henvende seg til. F eks: Fylkesmannen forvalter spørsmål om rovvilt, rødlistearter mv. mens Fylkeskommunen er rett instans for spørsmål om jakttider, jaktbart vilt mv. 6. Unødvendig detaljstyring med stor betydning for lokal utmarksnæring En rekke lover og forskrifter med stor detaljeringsgrad som hver for seg høres kan høres ut som «småting» er av stor betydning og skaper betydelig byråkrati for de aktørene som er berørt. Mange regler er ment for store aktører og tiltak, men gjelder like fullt for småskala virksomhet. Det kan være krevende å orientere seg for aktørene, hemmer lokal næringsutvikling og mye unødvendig byråkrati for små tiltak/aktiviteter. Våre organisasjoner har mange eksempler som vi gjerne kan komme nærmere tilbake til overfor utvalget, men kan som eksempler nevne: - Laks- og innlandsfiskeloven med krav til fiskekultivering og utsetting for å redusere smitterisiko er for strengt i forhold til risiko for mindre virksomhet (enkeltgrunneiere og lokale foreninger) - Matlovens krav til behandlingsanlegg for rakfisk vanskeliggjør bearbeiding av villfisk i mindre skala - Forskriftsforslag for fremmede arter - unødig vanskeliggjøring av fiskekulturtiltak etc. - Samvirkeloven for kostbart og tungvint å registrere mindre utmarkslag - Mer fleksibel/tilpasset håndtering av strandsoneregelverket i innlandet - Natur-/utmarksbasert reiselivsnæring som f eks organiserte turer vanskeliggjøres av restriktive regler, som f eks forbud mot å lage mat i camp pga manglende rensing av oppvaskvann - Trenger revisjon av Landbruk Pluss