Faglige refleksjoner 2. Når aktivitet vert avlasting aktivitetsbasert avlasting 8

Transkript

1 Returadresse: Stiftelsen SOR, Diakonhjemmet høgskole, Postboks 184 Vinderen, 0319 Oslo B P. P. POSTEN NORGE P O R T O B E T A LT Ønsker du å være faglig orientert? Vil du gjerne være oppdatert? Abonner på: Rapport utgis av SOR og er tidsskriftet som henvender seg til alle som arbeider med mennesker med utviklingshemming eller som av andre grunner har interesse for fagfeltet. For bare 300 kroner får du seks utgaver i året med: Artikler og fagstoff Reportasjer fra inn- og utland Synspunkter og meninger Informasjon På vår nettside finner du smakebiter fra de siste tidsskriftene i tillegg til alle utgaver av Rapport i fullformat utgitt i årene 2001 til og med Du kan abonnere ved å sende mail fra nettsiden, du kan faxe bestillingen din til nr , eller du kan skrive til: Stiftelsen SOR, Diakonhjemmet Høgskole, Postboks 184 Vinderen, 0319 Oslo Faglige refleksjoner 2 Når aktivitet vert avlasting aktivitetsbasert avlasting 8 Kapittel 4A, andre løsninger og atferdsanalyse et eksempel 20 Massasje innen det spesialpedagogiske feltet, læringsfremmende tiltak eller terapi? 30 Pasientrettigheter med bismak 44

2 Nytt fra sekretariatet Skal det settes en pris på verdighet! I statsbudsjettet for 2005 ble det bevilget 2 millioner kr til et ledsagerprosjekt for ferie- og rekreasjonsopphold. Prosjektet var rettet mot utviklingshemmede med sammensatte funksjonshemninger, som i særlig grad har fått innskrenket sine feriemuligheter på grunn av store bistandsbehov og høye kostnader til ledsagertjeneste. Daværende leder i Sosialkomiteen evnet å ta innover seg denne virkelighet og handlet deretter. Flertallet i komiteen fulgte etter. Komiteens leder evnet å handle etter «Kari og Pers» inderlige ønske om en ukes sammenhengende ferie, den første siden Ikke en enestående historie. Til det var eksemplene for mange, som de to som nærmet seg 60 års feiring og så med begeistring frem til sin første ferietur. Dette er opplysninger fremkommet blant informanter i SORs ledsagerprosjekt i Erfaringene fra prosjektet og data fra ECON undersøkelsen i 2005 ville bli lagt til grunn for en mer målrettet satsing på feltet. Det kan neppe være tvil om at en ordning med økonomisk ledsagerstøtte til personer med store hjelpebehov, møter et stort behov i det norske samfunn når rettferdighets- og likehetsprinsipper legges til grunn. Fokus på tilskudds ordninger har vært konstante over tid, og det er med undring en registrerer at Helse- og Omsorgsdepartementet (HOD) i 2009 bygger på Helsedirektoratets konklusjon om at «personer med store bistandsbehov reiser mindre på ferie enn øvrig befolkning, og at dette synes å skyldes dårlig økonomi». På vurderingen bygger HOD sitt videre resonne ment på «at det vil være vanskelig å etablere en feriestøtteordning begrunnet i gruppens dårlige økonomi, fordi det også er andre økonomisk vanskeligstilte grupper som.». Saken gjelder da ikke dårlig økonomi! Vi snakker om merkostnadene gjennom behov for å ha med ledsagere. Det er dette som skaper ulikhet og som gjør en ferietur kostbar. Hovedpersonen må selv finansiere tilleggskostnadene for 2 til 3 personer eller fler, da sier det seg selv at det økonomiske løft blir stort. Ikke bare for en som lever på sin uføretrygd, men også for personer med gode stillinger i det offentlige. Det er slett ikke uvanlig at tilleggsregningen kommer på kr og som sendes hovedpersonen for å oppnå en uke i sol og varme og som et fore byggende tiltak. Det er helt greit at vedkommende betaler sin egen ferie, men det er ikke greit at de skal betale for å få den bistand de dessverre er nødt til å ha. Det finnes diagnosegrupper som får dekket utgifter til behandlingsreiser i utlandet. Burde ikke dette være en selvfølgelig rettighet for mennesker med utviklings hemning som i tillegg har epilepsi, spasmer, kramper, stive ledd og store smerter i kroppen. Smerter som lindres ved dager i solen og på stranden. Saken løses heller ikke ved at departementet påpeker kommunens ansvar for ferietilbud og rekreasjon, når de fleste kommuner i begrenset grad handler i forhold til denne utfordringen. Skal det sikres en anstendig og varig ordning for utviklingshemmede, er det nødvendig med en klart definert statlig finansieringsordning gjennom folketrygden. Dette kombinert med avklaringer i regelverket hvor det utvetydig og presist synliggjør kommunenes ansvar for organisering og tilrettelegging og med nødvendig ledsagerhjelp. Først da bidrar vi til å sikre intensjoner i ansvarsreformen, i en tid hvor mangel full prioritering, stagnasjon og til dels tilbakegang synes å gripe om seg om utviklingshemmedes levekår og livssituasjon. Denne trend må snus. Kan vi utfordre flere helse- og sosialpolitikere som evner å løfte frem «Kari og Per»? Er det ikke stortingsvalg i år! Tormod Mjaaseth Utgiver: Stiftelsen SOR, Samordningsrådet for arbeid for mennesker med psykisk utviklingshemning Ansvarlig redaktør: Sølvi Linde Bøhmergaten 7, 5057 Bergen Telefon: E-post: sli@hib.no Manuskripter sendes ansvarlig redaktør. Redaksjonsutvalg: Sølvi Linde, Bente N. Owren, Anne Sandvik Ørjan Moldestad Sekretariat: Generalsekretær: Tormod Mjaaseth Stiftelsen SOR Diakonhjemmet høgskole Postboks 184 Vinderen, 0319 Oslo Besøksadresse: Diakonveien 14 Tlf.: , Fax: E-post: sor@sorpost.no Nettadresse: Rapport kommer ut med seks nummer pr. år. Abonnementspris: kr 300 pr. år. Abonnement og adresseendringer håndteres av sekretariatet. Annonser: Faktuereringsservice sør as Teglverksv. 9 A, 3400 Lier, Boks 554 Brakerøya, 3002 Drammen Tlf.: Fax: E-post: faktserv@faktserv.no Grafisk produksjon: John Grieg AS Telefon knut.arne.olsen@johngrieg.no Designrammeverk: Tema Design Forsiden er med utgangspunkt i trykk av Herleik Kristiansen Herleik Kristiansen er født i Nesna i 1947 og bor og arbeider i Harstad. Han har hovedsaklig fått sin opplæring av instruktører ved Trastadsenteret og av profesjonelle kunstnere/brukskunstnere som har vært engasjert i kortere perioder. Han har også hatt et kortere opphold ved Kunst- og håndverksskolen i Bergen. Som tenåring ble han sendt til Trastad Gård/ Nord-Norges Åndssvakehjem hvor han møtte sin lærerinne Sigvor Riksheim og fikk kanskje den beste opplæringen innen kunstfag som noen utviklingshemmet i Norge har fått. I dag er Kristiansen godt etablert som kunstner med medlemsskap i NNBK og NBK, og han er innkjøpt av bl.a. Norsk kulturråd og Nasjonalgalleriet. Kristiansen har vært svært produktiv innen grafikk, skulptur og keramikk. Herleik Kristiansen er forøvrig en pratsom herremann som setter stor pris på en god sigar med tilbehør. Han er også svært musikalsk anlagt. Om fotografen Det er en stor glede for meg å få presentere noen av bildene mine som illustrasjoner til artikler i denne utgaven av Rapport. Det har gitt meg anledning til å bli kjent med nytt stoff og nye mennesker, og det er en stor utfordring og inspirasjon å arbeide med tekst og bilder sammen. Da jeg ble bedt om å illustrere dette nummeret av Rapport, måtte jeg plukke fram de bildene jeg hadde, og har ikke i særlig grad hatt tid til å ta bilder med tanke på innholdet i artiklene. Jeg har likevel forsøkt å se tekst og bilder i sammenheng og finne bilder som kan illustrere teksten. Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å fortelle litt om fotografering som hobby. Fotografere kan man gjøre «over alt» med noen få lovbegrensninger og de personlige og følelsesmessige hensyn som gjelder for fotografering av mennesker. Riktignok er det moro med reiser nye steder, nye mennesker men motiver finner jeg nært som fjernt; høyt som lavt; ute som inne; i naturlig miljø eller konstruert. Det er vel så spennende med detaljer i natur, bygninger og gjenstander, som de storslåtte utsynene. Jeg går gjerne tett innpå, forsøker å se ting fra nye vinkler, kanskje gi noe konkret et abstrakt uttrykk. Jeg liker også godt å fotograferer mennesker i alle sammenhenger i naturen, i gatemiljø, hjemme, i studio. Siden jeg relativt sent oppdaget at jeg kunne utvikle fotointeressen til mer enn å ta bilder i ferier og av familie og venner, og det var de digitale mulighetene som tente meg, jobber jeg bare digitalt, og har stor glede av det digitale «mørkerommet». Muligheter for etterbehandling og lek med bildene i datamaskinen gir nærmest ubegrenset muligheter for bruk av fantasi og kreativitet. Man kan diskutere utstyr og metoder frem og tilbake, men det er resultatet som teller, ikke hvordan man kommer dit. Jeg kan gå kjente stier om og om igjen, men motivene er alltid nye lyset, årstiden, fargene, stemningen, og min egen observasjonsevne og sinnsstemning. Jeg har nesten alltid kameraet med meg og fotograferer det som fanger blikket, men jobber også gjerne med «prosjekter» og går på leting etter situasjoner og temaer. Poenget er Å SE kanskje se det som andre ikke ser, der man trodde det ikke var noe å se. Jeg pleier å si at jeg ser etter det lille i det store og det store i det lille. Sidsel Andersen Bosatt: Auli i Nes på Romerike Hobbyfotograf Porteføljeside:

3 Leder 01/09 ULIKE PROBLEMSTILLINGER OMKRING OMSORGSLØNN er et stadig tilbakevendende tema. Omsorgslønn er kommunal godtgjørelse til pårørende eller frivillige omsorgsytere med omsorg for personer som har stort omsorgsbehov på grunn av alder, funksjonshemming eller sykdom. Ingen har automatisk rett på omsorgs lønn, men kommunen er pliktig å ha et slikt tilbud. Til tross for et relativt detaljert rundskriv, er det store forskjeller fra kommune til kommune hvordan søknader om omsorgslønn håndteres. Et horribelt eksempel, er Gloppen kommune. Her søkte en familie om omsorgslønn i 1997, kommunen svarte ikke på brevet. Da familien etter 10 år søkte på nytt, samtidig som de etterlyste svar på den tidligere søknaden, svarte kommunen med avslag på begge. Etter klage har fylkesmannen nå avgjort at familien var berettiget omsorgslønn, og pålagt Gloppen kommune å betale for de 16 årene familien skulle hatt denne støtten. Det kan se ut som om fylkesmannen tolker kriteriene for tildeling annerledes, og mener omsorgsyteren har et sterkere rettskrav enn det kommunene mener er riktig. Fordelen er at det hjelper å klage, men det er ressurskrevende for omsorgs personer å måtte gå enda en runde med forvaltningen før de får det de rett messig har krav på. Og så er det jo sånn at alt henger sammen. Dersom en familie har et voksent familiemedlem som bor hjemme fordi det ikke er bygget nok bofellesskap, vil de kanskje oppleve behovet for økonomisk kompensasjon større enn om barnet er lite. De må være ulønnete miljøarbeidere fordi kommunen ikke har klart å stable et botilbud på beina. Det gjør at familier med funksjonshemmede barn i mindre grad er yrkesaktive, og har lavere inntekt enn andre. Vi vet også at det er kvinner som i størst grad påtar seg denne omsorgsbyrden, 60 % slutter i jobb eller går ned i stilling. Resultatet er at de ikke får ivaretatt sin egen karriere, har dårlig økonomi og til slutt ender opp som minstepensjonister. Det er et faktum at bygging av omsorgsboliger tar alt for lang tid. Mange voksne blir boende i foreldrehjemmet langt ut over det som er tilrådelig. Og det er et faktum at det er svært tilfeldig om omsorgspersonene får omsorgslønn som dekker deler av det arbeidet de utfører eller ikke. Det er nødvendig med noen presiseringer slik at vi kan få et mer helhetlig system, det skal ikke være avhengig av hvor du bor om du får støtte eller ikke. Og det er nødvendig med en gjennom gang av andre, kanskje bedre, måter å gi familier hjelp på. I Sverige, for eksempel, har de gått over fra omsorgslønn til personlig styrt assistanse, det vil si en offentlig betalt hjelper. Denne kan familien disponere fritt til ulike gjøremål, og dette gjør det mulig for mødrene å være ute i yrkeslivet og ha en normal jobb og inntekt. Men la oss nå ikke gå i den fellen vi så ofte gjør, at alle skal ha det likt! Et fleksibelt system som kan møte familien der den trenger det, vil kanskje demme opp for den frustrasjonen de opplever etter å ha blitt lovet at kommunene skal bygge de nødvendige boligene, uten at noe skjer. Vi må få en presisering av når en har rett til støtte, og at når retten inntrer, så har en krav på hjelp. Men selve hjelpen kan utløses på flere måter. For noen vil de ekstra kronene være svært viktig, mens for andre vil muligheten til å være yrkesaktiv telle mest. Sølvi FEBRUAR

4 Faglige refleksjoner Thomas Owren er høgskolelærer og masterstudent ved Høgskolen i Bergen (tow@hib.no) Om Alan Twelvetrees, Community Work 1) og Helga «at it s simplest, community work is the process of assisting people to improve their communities by undertaking collective action» skriver Alan Twelvetrees. 2 «Det høres flott ut», tenker jeg. Men så tenker jeg på Helga. Multifunksjons hemmete Helga. Liten og vridd i skall stolen sin. Hendene pent krummet under haken. Med noen lyder som så vidt vi vet betyr at hun har det bra. Som skriker små skjærende skrik når noe ikke er bra. «ensure first, that people ( ) get a better deal», skriver Twelvetrees videre, «and second, that they bring this better deal about themselves, as least as far as possible, and develop more skills and confidence in the process». 3 «Ah», tenker jeg. Så kan vi trille Helga fremfor Stortinget, da. Foran rådhuset. Eller byrådsavdelingen. Sette en megafon foran de små skrikene hennes. La det stå til. Det kunne folk kanskje skjønt, hvis vi forklarte det. Det er bare det at Helga ikke vet av verken storting, rådhus eller byråd. Ville ikke forstått hvorfor lydene ble så høye. Neppe kjent dem igjen som sine. Ikke visst at hun var i ferd med å gjøre opprør. Gripe til ordet. Kreve sin rett til færre helgevikarer. Ville kanskje bare bli redd. Slett ikke fått «more skills and confidence». Og vi ville sett at hun ikke hadde det godt. Skrudd megafonen av. Satt henne bedre til rette. Funnet puten hun liker. Gjenskapt hennes trygge verden, slik vi vet hun liker den best. Hele aktivistkarrieren over på et blunk. Helga ville ikke engang visst at hun var aktivist. Twelvetrees ville verken anerkjent henne som aktivist, eller oss som samfunnsarbeidere. Slik han ser det kan vi aldri gjøre samfunnsarbeid overfor Helga. De måtene hun kan mobilisere på kvalifiserer ikke. Vi andre kan kanskje bidra til å skaffe henne «a better deal» kortene delt ut på nytt ut fra tilsvarende verdier, altså kjærlighet, rettferd, respekt og selvbestemmelse. Og vi vil kunne ha en tilnærming i tråd med samfunnsarbeid. Men så lenge det ikke fremmer autonome og kollektive handlinger, vil det ikke kunne skilles fra sosialt arbeid og omsorg. 4 1) På norsk: samfunnsarbeid. 2) Twelvetrees 2002, s. 1. På norsk: «i sin enkleste form er samfunnsarbeid prosessen med å hjelpe folk å forbedre sine samfunn gjennom kollektiv handling». Her kan samfunn like gjerne betegne en gruppe mennesker i samme situasjon eller med samme problem eller diagnose, som et geografisk område. 3) Ibid s. 1 og 2. På norsk: for det første sikre at folk bedrer sin situasjon, for det andre at de (så langt som mulig) selv forårsaker denne endringen, og underveis utvikler bedre ferdigheter og selvtillit. 4) Ibid s FEBRUAR 2009

5 For så vidt vi kan forstå forstår ikke Helga større sammenhenger enn dem hun selv kan se og føle på kroppen. Hun kan ikke tenke lange tanker om samarbeid og kollektiv handling som middel til å bedre sin egen situasjon og oppnå slikt som hun og andre har behov for. Kan ikke begripe sammenhenger som handler om at man gjennom kollektiv handling kan påvirke andre som disponerer ressurser på måter som utløser ressurser og åpner stengsler, og at det kan gjøre en forskjell i eget liv. Så Helga er dømt til individuell aksjon. Og vi som kjenner henne best ser godt når det har vært mange vikarer på jobb. Når tinningen hennes er hoven etter mange dunk mot kanten av skallstolen, og hun har protestert. Mot den våte bleien. Mot suget i magen. Puten som var feil. At hun måtte sitte vondt så lenge. Selv om hun sa fra. Slik hun sier fra. På den måten hun kan si fra. Hvis noen kan høre. * Når det gjelder Helga, har jeg kommet frem til at Twelvetrees tar feil. Som samfunnsarbeidere må vi starte der folk er. I kjernen av samfunns See me FEBRUAR

6 arbeid finner vi empowerment. 5 Da må også vår utgangs punkt være at «individer er kompetente når de gis de rette forutsetningene», samt en høy grad av «tiltro og tillit...» til den det gjelder. 6 For meg må en høy grad av tiltro og tillit også romme tvil. Og hvis denne tvilen skal komme folk til gode, kan vi ikke diskvali fisere dem fra å ha en mening om eget liv. Da kan vi ikke beslutte på deres vegne, at deres ytringer og handlinger aldri vil kunne spille sammen med andres på kollektive og autonome måter som endrer omgivelsene. Samfunnsarbeid må være et kontinuum. Der vi setter strek, fradømmer vi også noen muligheten både til relevans i eget liv og til å endre sine omgivelser. Det er særlig to forhold som styrker dette. Hvis vi beskriver folk som «highly dependent or incapacitated» 7, er ikke det en beskrivelse av dem, men av deres relasjon til omgivelsene. Det har jeg lært av Michael Oliver. 8 Inkapasiteten vi ser hos Helga, blir dermed et uttrykk for de relasjoner hun er i med andre, ikke for hvem hun er i seg selv. Og hennes liv og mulighet til å komme til orde er uendelig avhengig av andre. Hennes hjelpere. Oss. Ser vi ingen muligheter, har hun ingen. Hennes muligheter ligger i våre hender. For det andre kan den inkapasiteten vi ser i dag i stor grad være et resultat av et langt liv med andres manglende tiltro, tillit og tvil. Hjelpeløshet læres. Omsorg har hun fått. Hennes sårbarhet har blitt hørt. Men den har blitt hørt som en bønn, ikke møtt som en utfordring. Og når hennes ytringer og bevegelser ikke har blitt forstått som potensiell kompetanse til å ha en mening om eget liv, har de heller aldri kunnet vokse til å bli det. Dette er depowerment. 9 Så, når det har vært mange vikarer på jobb og Helgas tinning er hoven etter dunk mot kanten av skallstolen, når hun har protestert vil hennes omgivelser kunne konkludere med at det er slik Helga «er». At det er hennes triste skjebne og tragiske lodd, hennes personlige tragedie uavhengig av oss rundt henne. For slik kan det se ut når hun ikke har vært tilbudt omgivelser som kunne synliggjort hennes ytringer, bevegelser og reaksjoner som kompetanse. Vi er våre brillers smed. 10 Og akkurat de brillene har vi ikke forstått oss på å smi. Jeg kan tenke meg at i vår kulturs sjel lever fortsatt det bildet Inger 5) Minkler og Wallerstein 2005 s. 34. På norsk brukes ofte ordet myndiggjøring. 6) Tengquist 2007 s. 78 og 79 7) Twelvetrees 2002 s På norsk: «svært avhengige og uføre» (eller «inkapasitert») 8) Oliver ) På norsk kan det kalles umyndiggjøring 10) Østberg, i Sudmann FEBRUAR 2009

7 See the Light Hagerup tegnet når hun til åpningen av Ragna Ringdals barnehjem skrev at vår lille søster bare har et hjerte med sorg og glede i, et barnehjerte, og at det beste vi kan gjøre er å gjøre livet hennes godt. 11 Det er et besnærende bilde. Det appellerer til følelsene. Og fornuften. Det er også et bilde som oppmuntrer til å sette en strek «etter denne streken finnes bare omsorgen». Antonio Gramsci var en kar som hadde litt av hvert å si om fornuften. Han sa at de dominerende holdningene internaliseres, aksepteres som fornuft og derigjennom får legitimitet. 12 Ideen om at relevans i (og meninger om) eget liv stopper ved et visst funksjonsnivå har hatt hegemoni. Og ved den porten kan jeg ane at også Twelvetrees har latt sine tanker hvile: Han tror ikke, og kan derfor heller ikke se. * Andre både tror og ser. Som Mette Løvas sa det på den nordiske konferansen «Det gode samspill» i Sandnes i 2007, som Turid Horgen sier det 11) Hagerup 1964 (1998) s ) Gramsci, i Ledwith 2005 s. 121 FEBRUAR

8 i boka «Det nære språket»: Det er språk der, for den som kan være tilstede. 13 Jeg vil tro. At det er mulig å ta Helga på alvor. Etablere et miljø rundt henne som kommuniserer med henne. Som gjør hennes bevegelser og reaksjoner språklige, gjennom sine valg og reaksjoner. Som har en vilje ikke bare til å lytte, men også ta til følge. Det første er å tro. Det andre er å våge å tolke. Det tredje er å prøve ut om våre ulike tolkninger har livets rett. Det kan gi grunnlag for god omsorg. Det fjerde er å la det vi tror vi forstår påvirke de store og små planer vi legger i hennes liv. Det femte er å formidle alt dette til andre. Hjelpe andre å se. Vise. Å la Helga komme til orde innebærer å gi det hun formidler definerende kraft overfor oss og vårt arbeid. Og overfor hennes større omgivelser. Da nærmer vi oss også samfunnsarbeidets grunn. Og kravet om kollektiv organisering? Jeg har tenkt å overse det. Jeg vet ikke i hvilken grad Helga og andre som henne kan organisere seg. Jeg vil ikke utelukke det. Jeg velger å være i tvil. I et samfunn hvor også de med omfattende sanse- og bevegelsestap virkelig ble hørt i eget liv, ville Helgas liv vært annerledes. At det ikke er slik, kan sees som et samfunnsmessig overgrep overfor henne og andre som har det slik som henne. Det overgrepet skal ikke være vårt grunnlag for å si at egenorganisering er umulig. Det vil være på ny å legge vår fantasiløshet til grunn for hennes livs betingelser. Så, Alan Twelvetrees bollocks to you! Men takk for alt det andre! Litteratur Hagerup, Inger (1998). Samlete dikt. Aschehoug. Horgen, Turid (2006). Det nære språket: Språkmiljø for mennesker med multifunksjonshemming. Universitetsforlaget Ledwith, Margaret (2005). Community developement: A critical approach. British Association of Social Workers/Policy Press. Minkler, Meredith og Wallerstein, Nina (2005). Improving Health through Community Organization and Community Building: A Health Education Perspective. I: Minkler, Meredith (red) (2005). Community Organizing and Community Buiiding for Health. Rutgers University Press. Oliver, Michael (1996). Understanding disability: From Theory to Practise. Palgrave Macmillan SOR (2007). Første dagen av Nordisk konferanse i Sandnes, 12. nov. [Internett] Tilgjengelig fra Lest 8. september Sudmann, Tobba (2001). Hverdagspraksis versus fysioterapipraksis. I: Fysioterapeuten 2001;68(12):18-20 Tengquist (2007). Å begrense eller skape muligheter om sentrale holdninger i empowermentarbeidet. I: Askheim, Ole Petter og Starrin, Bengt (2007). Empowerment i teori og praksis. Gyldendal Akademisk. Twelvetrees, Alan (2002). Community Work, 3. edition. British Association of Social Workers. 13) SOR 2007 og Horgen FEBRUAR 2009

9 FEBRUAR

10 Inger Helen Midtgård Koordinator aktivitetsbasert avlasting Eining for funksjonshemma Lindås kommune Når aktivitet vert avlasting aktivitetsbasert avlasting Innleiing I denne artikkelen ynskjer eg orientera om ein ny type avlasting etablert i Lindås kommune med namn aktivitetsbasert avlasting. Aktivitetsbasert avlasting er eit nyoppretta fast avlastingstiltak som starta opp i Bakgrunn for oppstart var at sosialtenesta i Lindås kommune hadde registrert om lag 10 barn/unge(12-20 år) som ikkje kunne nyttegjera seg av avlastingsbustad og/eller private avlastingsheimar. Dei var anten for store og hadde for krevjande åtferd til å vere i avlastingsheim, eller ville ikkje vere på den kommunale avlastingsbustaden fordi denne i hovudsak var for barn og unge med psykisk utviklingshemming. Private avlastingsheimar var på den tida sosialtenesta sitt ansvar medan den kommunale avlastingsbustaden var under pleie og omsorgstenesta. Både den kommunale avlastingsbustaden og private avlastingsheimar kan vere gode tiltak men passar ikkje for alle. Kven i kommunen som hadde ansvar for dei som «ikkje passa inn» var og uklart. I samband med den kommunale psykiatriplanen vart det sett av midlar til å planlegge og iverksetje aktivitetsbasert avlasting. Første halvåret med planlegging og heile år 2008 er gjennomført med øyremerka psykiatrimidlar. 8 FEBRUAR 2009

11

12 Avlasting sett frå juridisk og organisatorisk ståstad Det kan vere greitt å starte med det juridiske og organisatoriske, slik at me veit kva avlasting dreier seg om. Avlasting vert (står det i rundskriv I/93) etter sosialtenestelova 4-2, gjeve til personar og familiar som har eit særleg tyngjande omsorgsarbeid.(sosialdepartementet 1992 s ). Avlasting skal gjere det mogeleg å oppretthalda gode familierelasjonar og bevare sosiale nettverk. Avlasting skal hindre utmatting hjå omsorgsgjevar og gje dei pårørande naudsynt og regelmessig fritid og ferie. Foreldre har plikt til å dra omsorg for sine mindreårige barn, men enkelte funksjonshemma barn har eit så stort omsorgsbehov at det overstig foreldras omsorgsevne. I slike tilfelle ligg det føre ei kommunal hjelpeplikt. Omfanget av hjelp skal vere på eit forsvarleg nivå sett i høve til dei behov som skal dekkast. Me snakkar i hovudsak om tre typar avlasting (Kittelsaa 2005; Olsen Rappana 2006 ): Individuell avlasting, gruppeavlasting og avlasting i bustad. Individuell avlasting er der ein enkeltperson eller familie har ansvaret for barnet til dømes ei helg per månad, eller på timebasis på helg og kveld. Gruppeavlasting der fleire barn eller unge er saman anten på turar eller reiser. Avlasting i bustad; der barn kjem til ein fast bustad med fast personale. I den grad det er ynskeleg kan det la seg gjere å veksle mellom desse tre ordningane. Tradisjonelt er avlasting organisert innanfor sosiale tenester eller pleie og omsorgstenesta. Innanfor området avlastingstenester skal det kommunale tenesteapparatet forhalde seg til to sett brukarar både dei pårørande og dei barn/unge som er direkte omfatta av avlastings ordningane (Kittelsaa 2003 s. 6). Lov om sosiale tenester er basert på skjønns vurderingar, noko som kan gjere det lettare tilpassa tilboda til dei behov brukaren har (Olsen Rappana 2006 s. 81). Men det kan også oppstå ei spenning mellom behov og ressursar (jfr Bliksvær 1997). ; «hjelpetilbudet vil måtte avgjøres utfra de konkrete behov og kommunens økonomiske ressurser (mi utheving), men de som er avhengig av offentlig hjelp, må være sikret nødvendige tjenester» (Sosialdepartementet 1992 s. 112). Eg opplever det ligg ein viss mistankens hemeneutikk over merknader til sosialtenestelova på kven som har rett til hjelp;»både for brukeren og for kommunen er det viktig at de som har det største hjelpebehovet, får det tjenestetilbudet de trenger..» (Sosial departe mentet 1992 s. 111) Å måle behov og setje familiar opp mot kvarande er ingen lett situasjon å vere i for ein saksbehandlar, her finst det ingen objektive kriterier å gå etter, og ein situasjon med knappe kommunale ressurssar kompliserer det ytterlegare. Som tilsett innanfor sosialtenesta med mange år saksbehandling innanfor støttekontakt og avlastingsfeltet, må eg sei eg har problem med få sila ut dei verdig trengjande frå dei som ikkje treng avlasting. Mi oppleving er motsett, at for få søkjer og for få får det dei burde hatt av tenester. Andre att søkjer 10 FEBRUAR 2009

13 ikkje fordi tenestetilbodet kommunen har ikkje matchar deira behov, eller er godt nok for deira barn. I Rundskrivet er der presisert at tenestetilbodet skal utarbeidast ut frå brukarens behov og i samarbeid med brukaren (Sosialdepartementet 1992 s. 112). God og tett kontakt med familien På Sjarmørskulen kan du lære kunsten å sjarmere: for å kartleggja og få eit oversyn over hjelpetiltak og familiens oppleving er etter mi erfaring avgjerande. Familiesituasjonen slik som t.d. omsyn til søsken bør vere ein del av vurderinga. Å framstilla eigne barn som særlig omsorgs krevjande og seg sjølv som foreldre som ikkje strekk til, har eg diverre opplevd hindrar foreldre i å søkje om avlasting. Avlasting er eit tenesteområde der foreldre og pårørande vert sett på som dei primære brukarane.ein del større barn og unge oppheldt seg i ulike avlastingstiltak over kortare eller lengre tid (Kittelsaa 2003 s. 5). Nokon av desse er for ein stor del sjølvhjelpne og kan ha mange fritidsinteresser.det kan tenkjast at dei ville valt andre formar for avlasting enn dei har, om det hadde vore alternative opplegg. Forsking og faglitteratur om avlasting Det er lite faglitteratur av nyare dato å finne om avlasting av barn og unge med nedsett funksjonsevne. Kittelsaa (2003) viser i si forsking til at tilbod til utviklingshemma er prega av kategoritiltak. Ho viser og til at det er få som har spurt unge på avlastingstiltak kva dei sjølv meiner. Ho Lure tips til deg, korleis te seg, slik at du kan få kontakt med og behalde kontakt med vener og kjæraste. For få søkjer og for få får det dei burde hatt av tenester Korleis sjå fin og attraktiv ut? Tips om hår og hud og om korleis kle seg. Her kjem ein utdanna make-up artist og gjev gode tips og så prøver me å få til ein kveld i ein klebutikk, der du får prøva kle og tips og kva som passar for deg. Korleis verte danseløve? Her får du lære linedance, swing og andre pardansar, slik at du blir attraktiv på dansegolvet Lær å lage enkel lekker mat for å imponere God enkel mat som ser lekker ut og smakar godt Sjarmørskulen vert avslutta med ein fest der du kan få vise dine kunstar og imponere Første kursdag er torsdag den kl Stad: Paviljongen på Knarvik ungdomsskule Neste gong torsdag 12.2 kl Me held fram utover heile våren. Ein del av dansekursa vil gå på helg, ellers vil kurset foregå på torsdagskveldar. Kursansvarlege er Randi T. Hella, helsesyster og Bjørn Brunborg, psykologspesialist Påmelding innan 16 januar til Inger Helen Midtgård tlf / har funne at aktivitetar er viktig, foreldra ynskjer at barna skal oppleve noko. Kittelsaa (2005) skriv at utviklingshemma opplever frustrasjon når dei kjenner seg makteslause i systemet, får ikkje bestemme når foreldre skal avlastast og kven dei skal vere saman med på avlasting. Rappana Olsen (2006 s. 89) viser til at det er eit ubehag for foreldra å definera barnet sitt som «særlig tyngande omsorgsarbeid». Ho viser til at avlasting er mest effektiv om den vert integrert med andre støttetiltak for familien og om foreldra er ein FEBRUAR

14 jamnbyrdig part i utforminga av tilbodet. For foreldra er det å overlate omsorgen til andre å sleppe kontrollen. Det er lettast når tilbodet signaliserer kompetanse og kontinuitet. Elisabeth Larsen (2008) skriv om foreldre erfaringar med støttekontakt og besøks heim frå barnevernet og har analysert dette i eit meistringsperspektiv. I hennar gjen nomgang av annan forsking viser ho mellom anna til at foreldre gjennomgåande er nøgde med hjelpetiltaka men at misnøye m.a. handla om at hjelpeapparatet legg for liten vekt på barnas ressursar og for sterk vekt på problema (Larsen 2008 s ). Ho skriv at foreldra legg vekt på at aktivi teten inkluderer barna i alminnelig liv, og at aktivitetane er lystbetonte og ynskte. Ho viser til at foreldra har delte meiningar om å søkje og ta mot hjelp, men når barna trivst kan foreldra slappe av og ha godt samvit for at dei overlet barna til andre. Konklusjonen hennar utfrå undersøkinga viser at foreldra opplevde støtte- og besøksheimtiltaka til å vere til stor hjelp i kvardagen (Larsen 2008 s ). Avlastinga som tiltaka innebar skapte meir overskot hjå foreldra, gav sterk tiltrengt høve til å kvila seg og få betre tid til søsken. Målgruppa og utforming av aktivitetsbasert avlasting Målgruppa er barn og unge år der familien kvalifiserer for avlastingstenester, men ikkje kan nyttegjera seg av eksisterande avlasting det vil seie den kommunale avlastingsbustaden og/eller private avlastingsheimar. Trong for hjelp er knytt til lettare psykisk utviklingshemming, asperger, autisme, adhd/add og tilsvarande ofte med høgt aktivitetsnivå og krevjande åtferd. Ved oppstart var det 13 brukarar av tenesta, idag har aktivitetbasert avlasting 17 tilmelde brukarar. Dei aller fleste gutar i alder 10 til 20 år. 6 har diagnose asperger syndrom, 6 har diagnose adhd, 5 har diagnose psykisk utviklingshemming, autisme m.m. Ein del har fleire diagnoser t.d asperger og add. I tillegg gjev me tilbod til ein ungdom frå ein anna kommune, og til barnevernet når dei har mangla avlastingstiltak. Tanken bak aktivitetsbasert avlasting var å gje eit konkret innhald i avlastingstida utfrå dei interessene dei unge hadde. Aktivitetane som er valt ut til no er basert på kva foreldra i intervju Kartlegginga og svar frå foreldra skapte grunnlaget for korleis avlastinga vart utforma hausten 2007 meldte at deira ungdomar hadde av interesse eller interesse foreldra meinte dei kunne utvikla. Sidan har det kome fleire søkjarar til og dette har og utvikla og endra tilbodet. Intervjua med foreldra hadde eit aktivitetsfokus heller enn eit problemfokus, og følgjande spørsmål vart stilt til foreldra: Kva interesser har barnet/ungdomen? Kva aktivitetar tenkjer de må til for at han/ho skal trivast på ei avlasting? Kva interesser tenkjer de som foreldre at han/ho kunne utvikla? 12 FEBRUAR 2009

15 Kva slags avlasting ynskjer de for dykkar barn/ungdom? Kartlegginga og svar frå foreldra skapte grunnlaget for korleis avlastinga vart utforma. Dialog med foreldra i utforming og tilrettelegging av avlastinga har vore sentral for å få ei avlasting i tråd med foreldra og dei unge sine aktivitetsynskje. Fleire av foreldra gav uttrykk for at det viktigaste var at deira ungdom var med på kjekke aktivitetar i felleskap med andre. Kan det tenkjast at avlasting for foreldre er å vita at ungdomen får utvikla sine interesser i felleskap med andre? Svara frå intervjua hadde om lag slik ordlyd etter spørsmål kva slags avlasting ynskjer du for din ungdom: ei avlasting han gler seg til å gå på» «vere saman med andre, ros og meistringsopplevingar» «gå på noko som er kjekt» «nokon som kan vere med han på faste aktivitetar- få vener gjennom aktivitetar» «noko han trivst med- noko fysisk» «finne nokon han trivst ilag med» «vere saman med unge på aktivitetar som er vanleg utfrå alder» «få oppleva ting, forstå korleis ting fungerer» Felles trekk for ungdomane var at dei ikkje ynskte ikkje å skilla seg ut og at dei ikkje ynskte vere saman med andre som var synleg funksjonshemma. Aktivitetbasert avlasting har lagt vekt på å forma kurs og aktivitetsinvitasjonane slik at det er ut som ein invitasjon til «kven som helst». Ordet avlasting er ikkje nytta i november Kva skjer: Me reiser til Modalen på overnattingstur i sjøbuene der. I Modalen har dei eit Bryggjeslott med bowling som er ope på fredag/laurdag og basseng som er ope på laurdag (frå kl ) I bryggjeslottet er det og eit treningsrom me kan bruka. Og er det vèr satsar me på å vere ein del ute på tur. I Modalen er det fint å gå på tur i fjellet og å fiska. Ta med deg: Badeutstyr Handklede Toalettsaker Kle/sko til utebruk Dyne/putetrekk og laken eller evt. sovepose. Litt pengar til bowling og bading kr 100,- Fiskestang Me treffest utanfor biblioteket i Knarvik kl fredag og skal vere attende i Knarvik kl sundag. Dette vert gøy! Helsing Tommy og Emiel tekst, der har sjølve aktiviteten fokus som til dømes: «kom bli med i hytteturgjengen, me reiser på tur til... der skal me...»bli med på klatrekurs». Sjå illustrasjon. Om det er etisk forsvarleg at ungdomane er med på avlasting utan at dei veit det er avlasting, er diskutert. Det er eit dilemma, sett opp mot at dei unge har ein FEBRUAR

16 så pass høg alder at deira stemme skal høyrast. På ei anna side er det aktivitet og opplevingar foreldra ynskjer for sine unge som er viktigast og avlasting er eit resultat for foreldra. Å vere med på eit fridykkarkurs er noko anna enn å vere på avlasting. Men resultatet vert det same, ungdomen får ein aktivitet innanfor sitt interesseområde, foreldra fri med godt samvit. Etter intervjurunden sat me att med eit nedslåande men diverre forventa fritidsfunn»; berre 3 av dei unge hadde faste fritidsaktivitetar. Det er nedslåande med tanke på at ordinære fritidsaktivitetar i så liten grad synes å fange opp ungdom med ulike grader av nedsett funksjonsevne. Her er ei samfunnsutfordring der kommunar med sine kulturskular og idretten med sine mange tilbod synes ikkje å nå målgruppa. Til Nautnes fiskevær januar 2009 Nautnes ligg i Øygarden og me satsar på ei helg med spennande aktivitetar: Paintball Øksekasting Pil og boge Du må ta med : Varme kle til utebruk - helst varmedress Klebyte, sokkebyte og undertøy for minusgrader Toalettsaker, og såpe (hugs tannkost) Vottar, hanskar, sjal og hue Kr 400,- til å dekka utgifter til paintball, øksekasting, pil og boge og drivstoff om me tek ein 18 fots båt ut på havet (båttur med atterhald og ver og vind) Eit spel du vil spela med andre Det er handduk og sengklede i huset me leiger. Denne gongen vert Synne Holmefjord (student) med i tillegg til Emiel Winkel og Tommy Nilsen. Oppmøte ved biblioteket i Knarvik kl me reknar med å vere attende til same tid sundag. Tursjefane har med mobiltelefon: om foreldre ynskjer kontakt. Aktivitetar første år: 2008 har vore definert som eit prøve og feile år, der me skulle både ha kortare kurs, faste aktivitetar og etablere ein del faste helgeturgjengar. I ein prøveperiode er det viktig å finne ut kven av dei unge som passar saman og kva som er passande aktivitetar. Foreldre har og vorte gjort merksam på at i ein oppstart vil det vere ein del prøving og feiling.me skal oppnår den den tryggleik og kontinuitet som avlastingstiltak skal spegla når aktivitetane tar form jfr. merknader i Rundskriv I -1/93 (Sosialdepartementet 1992 s.108). Etablering av eineøving i gitar og trommer I kulturskulen er eineundervisning på 20 minutt pr veke. I aktivitetsbasert avlasting ifrå to til tre timar etter skuletid, inkludert matøkt og henting og bringing. Ung domane treng tid, variasjon og vaksne som både kan eit instrument og som evnar å lære frå seg. Me leikar ikkje gitarunder visning og har vore heldig og fått gode musikarar til gitarundervisninga. Det let seg ikkje gjere på alle instrument og på trommeundervisning har det meir vore slik at lærar og elev har vore jamngode. 14 FEBRUAR 2009

17 Filmklubben Fem gutar møtest annakvar veke frå kl i filmklubben. Her har dei sett på film, tatt opp filmsnuttar, redigert filmar og kost seg med pizza. Å reise på kino og sjå filmen «SOS Svartskjær» for sidan å møte ein av dei unge filmheltane frå filmen var stort. Filmen er teken opp på vest landskysten i kjende omgjevnader. Når filmhelten hadde same diagnose og dialekt 9-11 januar går turen til Solhovden på Kvamskogen Me satsar på snø, ski, aking og andre vinteraktivitetar. ADHD ligg ikkje til hinder for filmkarriere så lenge du er ein båtvant vestlending! som dei var det enno ein ekstra bonus. ADHD ligg ikkje til hinder for filmkarriere så lenge du er ein båtvant vestlending! Dansekurs Innføringskurs i breakdance vart gjen nomført 3 kveldar i vinterferieveka, med ein deltakar frå avlastinga og 4 innleigde jenter med danseinteresse. At så få meldte seg på var overraskande, og foreldra meldte om at frykten for å «skjemme seg ut» var ein av faktorane som gjorde at dei ikkje ville vere med. Dans er i det heile ein aktivitet som krev at ein er uthaldande. Halvannan time er nok kvar kveld, noko som gjer det utfordrande målt opp mot at det skal vere eit avlastingstiltak for foreldra. Musikkgjengen 5 ungdomar i alder år Musikkgjengen møtes kvar måndag frå til Deltakarane vert henta heime, på SFO eller på avtalt stad, og køyrt heimatt etter endt undervisningstid. Ta med: Toalettsaker og handduk Badekle og handduk ( i tilfelle me reiser til Øystese i bassenget) Dynetrekk/putetrekk og laken eller sovepose Varme kle til utebruk - helst varmedress Vottar, hanskar, sjal og hue (gjerne 2 sett om eine blir vått) Innesko/tjukke leistar Klebyte Undertøy for minusgrader ( ull er ikkje tull) Skiutstyr, akebrett eller snøbrett Eit spel du vil spela med andre Kr 100,- til lommepengar Oppmøte ved biblioteket i Knarvik fredag 9. 1 kl me reknar med å vere attende til same tid sundag 11.1 Ut på tur sjefane Elistabeth Sørheim og Gunnar Bjugn har med mobiltelefon: om foreldre ynskjer kontakt. Gitarspel, keyboardspel, dans, rytme og leik er faste aktivitetar i tillegg til matøkt med frukt og kveldsmat. Musikkgjengen er eit samarbeid med kulturskulen i Lindås der kulturskulen står for musikkundervisninga og miljøarbeidarar står for tilrettelegginga. Dei unge har hatt ei synleg utvikling sosialt og musikalsk og syner stor glede ved å ta del. Det er rørande å sjå den gleda musikken og det sosiale felleskapet gjev den enkelte. Dei som driv musikkgjengen opplever musikkgjengen som meiningsfylt og livgjevande. FEBRUAR

18 Fridykkarkurs 5 ungdomar har fått gjennomført fridykkar kurs i Kurset vart gjen nomført ved å leige inn eit privat firma, i tillegg til to oppdragstakarar på aktivitetsbasert avlasting. Kurset var tilpassa og tilrettelagt for brukarane med færre deltakarar på kurset enn kva vanleg er. I dag har 5 av ungdomane fridykkar sertifikat. Foreldra gav positive tilbake meldingar på kurset. Ungdomar kommunen ikkje har nådd med ordinære tenester som støttekontakt og avlasting tok del. Gutta på tur- kvar 5. helg 2 3 ungdomar 3 ungdomar har fått tilbod, 2 har nytta seg av tilbodet om turhelg kvar 5. helg. 2 vaksne er med. Turar går til ulike hytter, rorbuer, sjøbuer. Ein tur gjekk til Fedje yst Det er gildt når ungdomar som til vanleg må dragast opp av senga, set mobiltelefonen sin på vekking og sprett opp av senga kl 7.00 ein sundagsmorgon for å trekke garn i havet med fiske og båtliv. Fokus har vore på fiske, tur, båt og bading.aktivitetsbasert avlasting har ein eigen lavvo som har vore nytta. Turane går til ulike stader kvar gong slik som Herdla, Feste og Haugastøl. Aktivitetane på turane er basert på ungdomane sine interesser. Det er gildt når ungdomar som til vanleg må dragast opp av senga, set mobiltelefonen sin på vekking og sprett opp av senga kl 7.00 ein sundagsmorgon for å trekke garn. Me tek det som eit teikn på at me har funne ungdomen sitt interessefelt. Hytteturgjengen - kvar 4. helg - 3 unge 3 ungdomar reiser på hyttetur kvar 4 helg med 3 vaksne. Bading, bowling, tur og fiske har vore aktivitetar. Ungdomane er med og avgjer innhaldet i helgene og lagar t.d. rebusløp for dei andre.vår erfaring er at sams interesser er viktigare enn alder. Eit aldersprik på 9 år i gruppa har ikkje vore hinder for interessefelleskap eller vennskap. Ut på tur gjengen kvar 4. helg 3 unge Gjengen vart nyetablert då fleire søkte på avlastinga i hausten Etter tre dagsturar til Iskanten, i basseng og på Vil Vite Senteret i Bergen, har dei no hatt sin første helgetur på fjellet i januar Gruppa legg vekt på fysisk aktivitet og friluftsliv. 8 timars klatrekurs vart arrangert første helga etter skuleslutt i juni Ein innleigd klatreinstruktør, ein støttekontakt og ein frå aktivitetsbasert avlasting med Brattkort var med. 3 gutar melde seg på og 2 av dei kom seg heilt til topps i den høge klatreveggen utandørs andre dag av kurset. Klatrekurset gav dei meistringsopplevingar og dei er klar for meir klatring. Me arbeider no med å få til ein klatreklubb i samarbeid med eit lokalt idrettslag, slik at dette kan verte ein fast fritidsaktivitet for våre ungdomar. Brettseglingkurs 4 timar 3 ungdomar var med og firmaet Frivannsliv fagleg ansvarleg. Kurset var arrangert på dagtid ein planleggingsdag på skulen. Foreldra gav gode tilbakemeldingar og det var imponerande innsats frå ungdomane si side. 16 FEBRUAR 2009

19 Planar vidare: Under oppstart no er eit sjarmørkurs. Der kan gutane lære lure triks for å få sjangs hjå jentene og korleis det er lurt å te seg og oppføre seg. Dette er spennande nybrotsarbeid, kurset inneheldt alt det som trengs for å bli ein storsjarmør. Eit dansetilbod for jenter kjem og etter planen i gang våren Kva har aktivitetsfokuset å seie for foreldresamarbeidet? Som tidlegare tilsett på sosialtenesta med støttekontakt og avlastingsheimar som ein del av arbeidsområdet var det lett eit problemfokus når ein snakka med foreldre med funksjonshemma barn/unge. Diagnose, inkontinens, åtferdsvanskar og medisinbruk vert fokusert på medan ressurssane til dei unge kjem i bakgrunnen. Med eit aktivitetsfokus opplever eg at foreldresamarbeidet vert meir positivt og ressursfokusert. Me som fagfolk ser dei unge med andre briller der ressursar, talent og meistring står i fokus. Å ha ein ungdom med talent for klatring er noko anna enn å ha ein ungdom som er definert som «særleg tyngjande omsorgsarbeid». Har du lyst å vera med på klatrekurs 27. juni og 28. juni? Fredag 27 juni kl : På Nordhordland Folkehøgskule, Frekhaug Klatring og tryggleikstrening i veggen på Folkehøgskulen Laurdag 28 juni kl : Klatring ute - kvar kjem me attende til Instruktør på kurset vert Henning Iversen, lærar på Nordhordland Folkehøgskule. Henning har med seg Ketil Tjore og Markus Mjøs Ha på deg: Trenings/joggekle som tåler klatring. Gode sko til klatring/joggesko. Ha med deg: Flaske med vatn. Du får mat/frukt på kurset. Påmelding til klatrekurs snarast og innan 13. juni til Inger Helen Midtgård telefon: / alternative val for avlasting og/eller kombinerte løysingar I dag har kommunen 3 avlastingstiltak. Kommunal avlastingsbustad, private avlastingsheimar/avlasting på timebasis og aktitivitetsbasert avlasting. Foreldre og dei unge sjølv har då fire val. Dei kan velje ein av desse tre eller ei kombiløysing. Slik sett har aktivitetsbasert avlasting bidratt til større variasjon og minka det Kittelsaa (2003) kallar for kategoritiltak, uavhengig av personlege behov (Kittelsaa 2003 s. 25). Aktivitetsbasert avlasting har som formål å gje tilbod til dei unge som ikkje passa inn på avlastingsbustad eller i privat avlastings heim. Men kan og vere eit supplement til dei to andre avlastings FEBRUAR

20 ordningane med vekt på interesser dei unge har. Utfordringar: Å sikre alle ei meiningsfull fritid utfrå eigne interesser /skiftande interesser er ei utfordring. Når berre ein eller to har ei spesiell interesse, kan det vere vanskeleg å laga til ei gruppe. Me treng fleire ungdomar! Interkommunalt samarbeid med kjøp/sal av plassar kan vere ein veg å gå. Me erfarer at ungdomar med ADHD har meir skiftande interesser og at det trass interesse kan vere vanskeleg å bli med på aktivitetar dei ynskjer. Motivasjonsarbeid og tett samarbeid med foreldre har vore måtar å freiste løyse utfordringa på. Korte kurs over to dagar har passa for ungdomar med ADHD. Korte kurs gjev dei høve til å kunne slutte utan tap. Ein stab med 18 oppdragstakarar og ein 80 % koordinatorstilling gjev utfordringar. Å få det til å klaffe for 3 oppdragstakarar, finne ledig hytte/sjøbu og kommunal bil, og passe med planar for familane som treng avlasting på bestemte tidspunkt er ei utfordring. Å gje oppdragstakarar tilstrekkeleg med oppfølgjing, rettleiing og få til ei kvalitetsikring av arbeidet på aktivitetsbasert avlasting er ei anna utfordring. Det manglar fagmiljø med berre ein tilsett i 80 % stilling- behovet for fagleg drøfting er eit sakn. Godt samarbeid med koordinator for støttekontakt/privat avlasting kan vege opp for ein del av saknet - men med eit større fagmiljø ville avlastinga kunne tilbydd eit større og betre tenestetilbod for familiane, og eit fagmiljø som sikrar stabilitet. No er avlastinga liten og sårbar. Aktivitetsbasert avlasting har ikkje eige base eller hus, det er utfordrande. Aktivitetane skjer rundt om kring i dei lokaler kommunen, utleigehytter og sjøbuer og andre måtte ha til disposisjon. Dette er krevjande men samstundes noko som gjer at tiltaket aldri stivnar i eit hus eller eit spor. Avsluttande kommentar: Det er spennande og krevjande å driva aktivitetsbasert avlasting. Avlastinga vert forma og utvikla i nært samarbeid med foreldre og utfrå dei unge sine interesser. I oppstartsåret 2008 har me fått til aktivitetar og sett ei utvikling me ikkje trudde var mogeleg hjå fleire av dei unge. Me har nøgde foreldre, nøgde unge og nøgde oppdragstakarar. Vona er at aktivitetsbasert avlasting ikkje skal stivna i eit spor, men utviklar seg i tråd med ynskje frå foreldra og etter aktivitetsinteressene til dei unge som får eit tilbod her. Vona er òg at denne artikkelen kan stimulere andre til å utvikla liknande avlastingstilbod. Referansar Kittelsaa, A. (2005). Når de voksne skal ha litt fri. Embla. Oslo, Fellesorganisasjonen: Kittelsaa, A. M. (2003). «Sånn er det bare» Unge mennesker på avlasting. Trondheim, Trondheim kommune, prosjektrapport. Larsen, E. (2008). Forsterket foreldreskap. Utfordrende folredreskap, ulike livsbetingelser og tradisjoner. B. P. Bø and B. C. R. Olsen. Oslo, Gyldendal akademisk. Olsen Rappana, B. C. (2006). Avlastning-et tilbud med mange fasetter. Sosiale tjenester for familier som har barn med funksjonsnedsettelser. Lillehammer/Oslo, Gyldendal akademisk: Sosialdepartementet (1992). Rundskriv I - 1/93, Lov om sosiale tjenester mv. Sosialdepartementet. Oslo, Sosialdepartementet. 18 FEBRUAR 2009

21 BOKOMTALE Gull verdt en fortelling om livsglede og menneskeverd Av Ørjan Moldestad Akilles.no / Foto: Johan Helgetun Helge Gudmundsen har vært trener for fotballaget Flatås Lions siden På bakgrunn av disse 12 årene har han skrevet boken Gull verdt, som er en fortelling om et fotballag bestående av fotballspillere med funksjonshemming. Eller som en av spillerne sier; «et fotballag for dem som ikke får være med på vanlige fotballag». Gull verdt tar oss med på en reise gjennom gleder og skuffelser for spillere, pårørende og andre personer rundt Flatås Lions. Boken innehar morsomme og nære historier om fotballens betydning som sosial læringsarena og utvikling av sosialt nettverk. Gjennom begrepet inkluderende fotball belyser Gudmundsen hvordan et ballspill kan fremme menneskeverd, samhold og livsglede. Flatås Lions består av et fellesskap der alle blir sett og verdsatt, og et fotballag der alle har ulike forutsetninger for mestring på fotballbanen. Integrering i vanlige lag for spillerne i Flatås Lions medfører manglende mestring, mobbing og taperstempel. Gjennom et aktivitetstilbud tilpasset den enkelte utøver gir dette fotballaget økt selvtillit, sosialt nettverk og positiv utvikling både som mennesker og fotballspillere. Det å bli tatt på alvor som den du er skaper livsglede, idretteglede og økt livsutfoldelse. På Gudmundsens fotballag er alltid personen viktigere enn prestasjonen. Dette medfører også positive ring virk ninger for spillernes pårørende; «fotballfamilien». Når man for eksempel bestemte seg for å gå fra seriesystem til en mer sosial profil, FLATÅS LIONS Personen er alltid viktigere enn prestasjonen Gull verdt bok om Flatås Lions Helge Gudmundsen har i tolv år ledet fotballaget Flatås Lions. Laget ble først kjent for det norske folk gjennom NRK-dokumentaren «Løvene fra Flatåsen». Flatås Lions er et lag for utviklingshemmede fotballspillere, eller som en av spillerne har uttalt: «et fotballag for dem som ikke får være med på vanlige fotballag». I boka Gull verdt en fortelling om livsglede og menneskeverd, skriver Helge Gudmundsen om de erfaringene han har gjort seg som TRENER HELGE GUDMUNDSEN Alder og Bosted: 57 å r, S t r i n d h e i m Arbeid: Prosjek tleder i NRK Favorittlag: Manchester United Helge Gudmundsen (f. 1951) TEAM trener for utviklingshemmede fotballspillere. Boka gir oss historier fra spillere og foreldre, fra treningshverdagen og turneringer. Vi følger spillerne gjennom latter og gråt, glede og frustrasjoner, men i alle sammenhenger er den viktigste leveregelen for Helge Gudmundsen og Flatås Lions at personen er viktigere enn prestasjonen. Boka gir et innblikk i hvor mye utviklingshemmede gjennom idretten kan utvikle seg både som fotballspillere og mennesker. Men temaene i boka livsglede og menneskeverd er i bunn og grunn uavhengige av utviklingshemning. Boka gir rom for refleksjon rundt hvor viktig det er å se andre og å selv bli sett. Helge Gudmundsen har, i tillegg til sitt arbeid med Flatås Lions, også vært leder for fotballgruppa i Flatås IL og hatt tillitsverv både i Trøndelag Fotballkrets og Norges Fotballforbund. Helge har mottatt Tulipanprisen fra Lions Norge og Adresseavisens hedersrose for sitt arbeid med Flatås Lions. Til daglig arbeider Helge i NRK som programleder og prosjektleder i radio og TV. Gull verdt en fortelling om livsglede og menneskeverd er i salg fra 15. oktober. ISBN: Veil. pris: kr 298, medførte dette økt sosialt nettverk for alle involverte. Enkeltspilleren ble satt fremfor resultatet gjennom å blande spillere med ulike ferdigheter fra ulike lag, i tillegg til at kampene ble spilt i forbindelse med sosiale samlinger for alle fotballag med funksjons hemmede spillere. Resultatet ble en stor fotballfamilie bestående av spillere og deres foreldre. Gull verdt er en bok som omhandler langt mer enn et fotballag fra Trondheim. Den handler også om en fotballtrener som aktivt søker informasjon om spillerne sine, for å kunne gi dem best mulig oppfølging. Den viser at menneskeverd omhandler langt mer enn prestasjoner og materiell velstand. Flatås Lions består av et fellesskap der alle blir sett og verdsatt, og tatt på alvor som den de er. FEBRUAR