POLITIFORUM LØSSALG KR 65,- NR når du ser en kollega bli trakassert?...når du er uenig med sjefen din?...når utstyret er for dårlig?

Transkript

1 POLITIFORUM LØSSALG KR 65,- NR 08...når du ser en kollega bli trakassert?...når du er uenig med sjefen din?...når utstyret er for dårlig?

2 VOLVO V70 LIMITED EDITION FÅ MED EKSTRAUTSTYR FOR KR ,-* Gjør en ekstra god deal på nye Volvo V70 Limited Edition 2016-modell (gjelder Momentum og Summum). I en begrenset periode legger vi med Volvo On Call pakken, Teknikkpakken Sensus Connect med 7-tommers skjerm, Sensus Navigasjon og Volvos avanserte Driver Support pakke som både reduserer skaderisikoen og gjør kjøringen mer avslappende. I tillegg oppgraderer vi aluminiumsfelgene ett nivå. Og er du medlem av Politiets Fellesforbund, får du medlemsrabatt på toppen av dette. VELKOMMEN TIL PRØVEKJØRING MEDLEMMER AV POLITIETS FELLESFORBUND FÅR YTTERLIGERE MEDLEMSRABATT *Veil. pakke- og felgverdi til verdi kr ,- fåes på kjøpet. Tilbudet gjelder nye V70 Momentum og Summum 2016-modeller ut september 2015 eller så langt lageret rekker. Gj.sn. forbruk 4,1-6,7 l/100 km, CO 2 -utslipp g/km. Avbildet bil kan ha ekstrautstyr. Forbehold om trykkfeil. Treff Volvo på facebook.com/volvocarsno og volvocars.no

3 OAKLEY med PRIZM GLASS Den optimale skytebrille Skytebrille som gjør mer enn å beskytte deg mot ballistisk fragmentering Kompromissløs komfort, passform, og funksjon Prizm -teknologi gir førsteklasses optisk klarhet med minimal misvisning Linsene reduserer tretthet i øynene og gir et klarere fokus under alle lysforhold Fås med både TR22 og TR45 glass for bruk under ulike lysforhold

4 4 LEDER POLITIFORUM «Det er lite trolig at alle som er enige, har tenkt alle kloke tanker» Hvor lett er det å si ifra? Varslersaken i Bergen åpnet et grimt kapittel inn i en politikultur som med rette har fått voldsom kritikk. Er dette noe som kun har foregått i Hordalandspolitiet, eller finner vi igjen noe av de samme holdningene også i andre deler av politiet? Både fra denne spalte og fra andre hold i politiet har det vært hevdet at det er en fryktkultur i politiet, hvor det har vært argumentert med at ansatte i politiet ikke tør uttale seg kritisk mot egne ledere eller politisk ledelse. Jevnlig har dette blitt tilbakevist. Men taleføre politiledere som tidligere politimester Torbjørn Aas og tidligere politiinspektør Hanne Kristin Rohde har tatt bladet fra munnen, og gir eksempler på hvor vanskelig det ble etter at de uttalte seg kritisk til egne ledere. Fra Politiforums side opplever vi at det til tider kan være vanskelig å få kritiske kilder til å stå frem med navn, nettopp fordi de føler det er vanskelig, de må tenke på egen karriere. Vi opplever at de er redde for de usynlige, de udokumenterbare konsekvensene. Konsekvensene som kan være å ikke nå frem når interessante stillinger blir lyst ut, konsekvenser av å ikke bli tatt med på råd eller at de ikke får spennende oppgaver. Spørsmålet er om både politiledere og den enkelte av oss, lettere velger å enten ansette eller samarbeide med folk som i stor grad er enige med oss, i stedet for å satse på en som har vært kritisk. Vi har sans for det lokallagsleder Per Fronth skriver i et leserinnlegg (på side 42) i denne utgaven. «Ta dem inn i varmen, og fremelsk denne kritiske røsten. Ikke frykt den. Som leder vil du måtte ta avgjørelser som ikke alltid alle er enig i. Tål uenigheten. Tål de høylydte protestene, og vurder dem». Faren som oppstår ved å kun omgi seg med de som er enige med deg, er at alle går i takt. Men i feil retning. Det kan få katastrofale følger. Enten vi er ledere eller kollega på samme nivå, er det viktig at vi alle lytter til de som er uenige med oss. Det er lite trolig at alle som er enige, har tenkt alle kloke tanker. Ole Martin Mortvedt Redaktør VI LIKER VI MISLIKER...at Kriposetterforskerne har engasjert seg med å forebygge voldtekter relatert til fester, ungdom og unge voksne. Det står i sterkt kontrast påstanden om at politietterforskerne ikke engasjerer seg i problemet....at politifolk utstyres med biler som er så utslitt at det oppstår kritiske feil under kjøring. Dette er en alvorlig sikkerhetsrisiko ikke bare for politiets eget personell. Politibiler som i stor fart får akutte feil representerer en utillatelig sikkerhetsrisiko for alle som ferdes på veiene.

5 5 INNHOLD NR Facebook.com/Politiforum 106. årgang UTGIVER Politiets Fellesforbund Møllergt. 39, 0179 Oslo Tlf Fax POLITIFORUM REDAKTØR Ole Martin Mortvedt Tlf Mobil JEG DREPTE I TJENESTEN Politimannen forteller om da han måtte ta siste utvei JOURNALIST Erik Inderhaug erik@pf.no (i permisjon) JOURNALIST Torkjell Jonsson Trædal Mobil torkjell@pf.no ER FRYKTKULTUREN REELL? «Det finnes en fryktkultur i politiet», sier disse forskerne. FESTIVALPOLITIET Fem politifolk på Helgeland brukte en sommeruke på festival. WEBJOURNALIST Ådne Sinnes Mobil adne@pf.no MARKEDS- KONSULENT Heidi Bjørkedal Tlf Mobil heidib@pf.no LAYOUT/ PRODUKSJON LADD ELLER IKKE LADD Hylseskuddet i Stavanger skaper ny debatt om våpen. FASTE SIDER 40 Kronikk 42 Debatt 46 Sigve sier 47 Vi gratulerer 49 Folkestad 50 Politiets verden 51 Purken & PFFU TIL KAMP MOT FESTVOLDTEKT Etterforskerne har tatt initiativ til kampanje. RESPONS «Karakterene spiller en stor rolle for nyutdannede studenter for å bli innkalt til intervju. Derfor er det spesielt synd å se at karaktersettingen virker så tilfeldig Øistein Lian, student og tillitsvalgt ved PHS, er oppgitt over uforutsigbare karakterer på side 44. FRISTER Innlevering av stoff til nr. 09, 2015 sendes på mail til redaksjonen innen ADRESSEENDRING adresse@pf.no GRAFISK PROD Panzerprint Godkjent opplag: ISSN: PFU er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. Organet som har medlemmer fra presseorganisasjonene og fra Organet allmennheten, som behandler har klager medlemmer mot pressen fra presseorganisasjonene i presseetiske spørsmål (trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner). og fra allmennheten, behandler klager mot pressen PFU, Rådhusgt.17, Postboks 46 Sentrum, NO-0101 Oslo Tel. i 22 presseetiske Fax: spørsmål 55 (trykt presse, radio, fjernsyn Epost: pfu@presse.no og nettpublikasjoner). PFU, Rådhusgt.17, Postboks 46 Sentrum, NO-0101 Oslo Tel Fax: Epost: pfu@presse.no

6 6 POLITIBILER DEN SKREMMENDE BI Det satses unektelig på politiet men bilparken forfaller. I fjor kjøpte politiet kun 169 politibiler. På 90-tallet kunne Oslo politidistrikt alene kjøpe 100 biler i året. TEKST: Ådne Sinnes og Ole Martin Mortvedt Jeg tror ikke publikum er klar over den skremmende bilsituasjonen i politiet, sier politibetjenten fra Nordre Buskerud politidistrikt. Sammen med makkeren sin opplevde han alle sjåførers mareritt under en helt ordinær patruljekjøring med en utslitt gammel politibil: Rattet låste seg og bremsene sluttet å virke. DET ER «HÅRREISENDE» Politibetjenten forteller at det måtte brukes startkabler for i det hele tatt å få Passaten på veien denne vakten. Politibilen som da hadde passert kilometer greide ikke å starte selv. Rett etter at operasjonssentralen takket nei til patruljens støtte i en biljakt, begynner bilen å fuske. Patruljen svinger inn på en sidegate for å sjekke hva som skjer med bilen: Alle lys og lamper i panelet slo seg på. Samtidig låste rattet seg og bremsepedalen ble svært hard, akkurat som om bremsekraftforsterkeren ikke virket, forteller betjenten som ønsker å være anonym. Siden de kjørte i kilometer i timen fikk de stanset relativt kontrollert. Men parkeringsbremsen sluttet også å fungere. Helt til bergingsmannskapene kom måtte den harde bremsepedalen holdes inne. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd hvis vi hadde tatt oppdraget med utrykningskjøring, og vi hadde kjørt i km/t, sier betjenten stille. Hva tenker du om å måtte kjøre slike politibiler? Jeg synes det er hårreisende. Det kan stå om liv og helse. Selvfølgelig burde bilene virke til alle døgnets tider. Med tanke på både vår egen og andre trafikanters sikkerhet er slikt 250 skremmende, sier han. KUNNE GÅTT VELDIG MYE VERRE Jeg har egentlig ikke ord til å beskrive det som skjedde. Jeg og makkeren min ønsker ikke å overdramatisere, men vi hadde ikke gått like godt på begge bein i dag om det hadde skjedd et annet sted, sier en politibetjent fra Rogaland politidistrikt. Også han ønsker å være anonym. For ett år siden rykket betjenten ut på oppdrag for å undersøke en melding om en mann som snoket rundt i et nabolag mellom Sandnes og Bryne. Det hadde vært flere innbrudd i området og mistanke om en aktiv innbruddsliga. På vei dit kjørte patruljen i 160 km/t. Da søket startet senket de farten til rundt 40 km/t. I starten av søket kommer de til en skarp sving så låser rattet seg. Etter svingen retter veien seg ut og makkeren får stoppet bilen. Det er utrolig flaks at det skjedde der det skjedde. Hvis vi hadde opplevd at rattet låste seg i svingen, eller i 160 km/t, nei, vi hadde utrolig flaks. Politibetjenten sier at han ikke føler seg trygg. Han stiller spørsmålstegn ved vedlikeholdsrutiner og HMS. Han opplever en trøttende situasjon der det er brukerne som må trykke på for at bilene vedlikeholdes, repareres og sendes på service UNDER FORVENTET STANDARD I starten av juli var det en lignende hendelse i Sogn og Fjordane politidistrikt. Under utrykning opplevede en patrulje fra Årdal lensmannskontor at varsellyset i Mercedes Vitoen slås på - på vei inn mot en rundkjøring. ABSen skal ha feilet og styringen sluttet å fungere. Dermed endte utrykningen i rundkjøringen. Jeg er utrolig glad for at det gikk slik, for det kunne gått så mye verre, sier regionlensmann i Sogn Arne Johannessen. Ingen av de involverte tjenestemennene ble skadet i hendelsen. ANTALL BILER KJØPT: Johannessen ønsker ikke å spekulere i årsaken til hendelsen, og understreker at konklusjonen etter kontrollen bilen ble sendt på ennå ikke er klar. Der er derfor ikke mulig å slå fast at dette skjedde på grunn av teknisk svikt. Men etter patruljens forklaring så er det sannsynligvis grunnen. Hva tenker du om at nivået på politiets biler fører til slike hendelser? Det er selvsagt langt unna den standarden som skal være, svarer Johannessen. I sommer har distriktet opplevd at to cellebiler, begge Mercedes, har havarert. Den gode naboen Hordaland har lånt dem én cellebil, så inntil videre går det greit. Men Johannessen sier det er behov for å investere i nye biler. Hovedverneombud for politiog lensmannsetaten Audun Buseth sier det er opplagt at politiets biler brukes på en helt annen måte, og krever en annen type oppfølging enn en vanlig familiebil. Det er tre nivåer der bilene kvalitetssikres: hos PFT ved anskaffelse, service og? 88 (hittil) vedlikehold i driftsenheten og brukerens kontroll. Det er til syvende og sist førerens ansvar at bilen kjøres på en ansvarlig måte. Men det er et felles ansvar å sørge for at bilene som brukes til enhver tid er innenfor det forsvarlige, sier Buseth.

7 7 LSITUASJONEN Har du opplevd lignende hendelser? Send oss en mail på BILHAVARI: slik endte patruljen fra Sogn og Fjordane da de opplevde at bremsene og rattet ikke fungerte. Andre steder i landet er det flere som har opplevd lignende hendelser. Foto: Arne Veum. TRENGER TOLV NYE BILER De som jobbet i etaten på 90-tallet husker at Oslo politidistrikt alene kjøpte hundre biler i året. I 2014 ble det kjøpt 169 i hele Norge. I Nordre Buskerud, distriktet som bruker mest penger på reparasjon og vedlikehold av bilparken i forhold til innkjøp av nye biler, gjør dagens bilsituasjon det problematisk å drive polititjenesten. For at distriktet skal opprettholde dagens beredskap må tolv nye biler på plass. Paradoksalt nok opplever vi at vi kan ha flere politifolk tilgjengelig enn biler - og det er ikke fordi at vi har spesielt god bemanning, sier Ole Haraldseth, leder av PF Nordre Buskerud. Politistasjonen på Hønefoss har opplevd å måtte transporteres en fange til fots da han skulle fremstilles for fengsling i rettslokalet. Distriktet har i dag, på papiret, 24 operative biler. Tre av disse er spesialkjøretøy, tolv er uniformerte og ni er sivile utrykningsbiler. Av de uniformerte utrykningsbilene er kun seks i ønskelig stand, og av de sivile kun én. Syv uniformerte og syv sivile utrykningsbiler har passert, eller kommer snart til å passere km. Tre av disse er gitt utrykningsforbud. En bil som runder km bør bli planlagt utskiftet. Å holde liv i en gammel bilpark kan på kort sikt være en god løsning for økonomien. Men det vil over tid svekke både sikkerheten og beredskapen, og det vil også koste distriktet mer, sier Buseth, som ser at reparasjoner og vedlikehold fort er løsningen politidistriktene blir nødt til å gå for med dagens økonomiske situasjon. Det understrekes at det ikke er konflikt om pengebruken innad i distriktet. Ledelsen i Nordre Buskerud har i følge Haraldseth og Rønning spilt på lag og prøvd å komme opp med gode løsninger: Vi har hatt en god dialog med fagforeningen og bilansvarlig for å finne løsninger, men vi har en gammel bilpark som trenger å bli fornyet, sier konstituert politimester Kjell Magne Tvenge. FORHOLDET MELLOM VEDLIKEHOLD OG INNKJØP 2 1,5 1 0,5 0 Grafen viser forholdet mellom utgiftene til vedlikehold og innkjøp av kjøretøy i politidistriktene fra Er forholdet lik 1 har politidistriktet like store utgifter til vedlikehold som innkjøp av bil. Nordre Buskerud bruker omtrent dobbelt så mye på vedlikehold som innkjøp av nytt, mens Hordaland bruker nesten tilsvarende mye på nye biler som vedlikehold. Kilde: Ressursanalysen for politi- og lensmannsetaten 2014 Hordaland Sogn og Fjordane Sør-Trøndelag Haug. og Sunnh. Østfinnmark Sunnmøre Vestfinnmark Gudbrandsdal Asker og Bærum Nord-Trøndelag Nordm. og Romsdal Helgeland Vestfold Rogaland Oslo Telemark Søndre Buskerud Østfold Romerike Hedmark Agder Midtre-Hålogaland Salten Troms Vestoppland Follo Nordre Buskerud

8 8 KORTNYTT Det er mange fordeler ved å være politi Politiets Fellesforbund har en avtale med Esso MasterCard noe som betyr at du får fordeler andre bare kan drømme om: * 55 ø/l i drivstoffrabatt hos Esso * 20 % rabatt på bilvask hos Esso * Inntil 2 familiekort til familiemedlemmer * Ingen årsavgift eller gebyr ved kjøp * Valgfri PIN-kode Søk om kort på: Effektiv rente ved kreditt på kr er 31,13 %. Kredittkostnad kr JAKTER ENGASJERTE POLITISTUDENTER Torsdag 10. september kl er det duket for årsmøtet og valg av nytt styre i PF Studentene ved PHS Oslo. Osnen Khan er leder av valgkomiteen, og sammen med resten av valgkomiteen håper han å finne engasjerte politistudenter som ønsker et tillitsverv i PF Studentenes styret. Vi ønsker motiverte politistudenter med et ønske om å belyse studentenes problemstillinger og representere sitt studiested/kull. Ved å være endel av PF Studentenes styret og politiets største fagforening, vil man oppleve en reell påvirkningskraft og et profesjonelt apparat rundt seg for å kunne fremheve dagsaktuelle temaer som angår studentene, sier Khan. PF Studentene ønsker alle slags studenter og oppfordrer spesielt de nye førsteklassingene til å engasjere seg. Interesserte kan sende søknad til valg.studentene@pf.no innen 27. august. NY FORBUNDSSEKRETÆR FOR SÆRORGANENE Sven Arne Kjepso er blitt ny forbundssekretær og lokallagskontakt for Kripos, UP, PFT, sentral politiledelse, HTU-UP, Økokrim og PST. Kjepso skal jobbe med opplæring og kompetanse i PF. Han kommer til PF fra jobb i hundepatruljen i Oslo politidistrikt.

9 9 PFs GENERALSEKRETÆR GÅR AV Lars Øverkil fratrådte stillingen som generalsekretær i Politiets Fellesforbund 1. august. I en felles pressemeldingen understrekes det fra PF og Lars Øverkil at generalsekretærens avgang ikke skyldes «pensjonssaken» som har blitt omtalt i Politiforum i vår, men som et resultat av at styret og Øverkil har et ulikt syn på hvordan rollen som generalsekretær bør være, og kommet til at den naturlige konsekvens av dette er at Øverkil slutter. Det har vært en krevende prosess som forbundsstyret har tatt på største alvor. Vi har hele veien hatt Politiets Fellesforbund sitt beste i fokus. Det har vært viktig for oss å få til en god løsning, sier forbundsleder Sigve Bolstad. Bruk #POLITIBILDET på dine og andres politibilder, så får vi se dem PÅ INSTAGRAM TIDLIGERE POLITIMESTER KONSTITUERT SOM GENERALSEKRETÆR Etter Lars Øverkils avgang konstitueres Per Erik Ommundsen i stillingen som daglig leder hos PF sentralt fra 3. august - inntil ny generalsekretær er på plass om et halvt års tid. Ommundsen har de siste årene vært heltidstillitsvagt som sekretær i Oslo politiforening. Før det har han vært hovedtillitsvalgt og plasstillitsvalgt, både som politi og arrestforvarer. Jeg skal nå gjøre mitt for å håndtere generalsekretærjobben best mulig og sikre den daglige driften av kontoret til ny generalsekretær er på plass, sier Ommundsen. Og politimester, ja det har Ommundsen vært i benkpress. Han har vunnet PM tre ganger. Han blir en mann for PFs tunge saker med en pers på 180 kilo i benken. Ja, politiet trenger mer fleksibilitet. 35% FRA POLITIFORUM.NO MÅNEDENS SPØRSMÅL Er du villig til å jobbe mer ubekvem arbeidstid? Ja, jeg vil ha mer i lønn. 26% Nei, helsen er viktigst. 20% Nei, fritid går foran lønn. Lunsjen måtte vente. Førstepri er fange. #lommetyvjegerne PÅ TWITTER PATRICK Jul 13 Förra året avlossade norsk polis två skott i tjänst. Visar sig bero på stor tilltro till befolkningen. Vad har vi? (Sverige red.anm.) ROBERT Aug 3 Norsk politi har skarpe skudd i kammeret hele tiden. Håper våpentreningen står i forhold til denne voldsomme beredskapen! #politi MORTEN Jul 10 Det satses unektelig på politiet. Likevel opplever flere distrikter og enheter trangere budsjetter. Paradoks. ERIK Jul Kanskje fordi vi ikke i tilstrekkelig grad evner å endre oss slik at vi jobber smartere..? HALLGEIR Jul 17 Skal dyktige politimestre, Olafsen vrakes pga elendig PÅ FACEBOOK LARS ERIK ØBERG om leserinnlegget «Heksejakt på bevæpning»: Helt enig - media forsøker å lage et kjempeproblem. Enig i at rutiner må følges, men minner ellers om storm i vannglass. ÅSE MARIT VIKA til spørsmålet «Er du villig til å jobbe mer ubekvem arbeidstid?» Ikke mer helg, men skulle ønske vi kunne få tilbake muligheten til doble vakter! Da er det lettere å bytte seg til mer helgefri! Gå inn på Politiforum.no for å svare på neste måneds spørsmål: Er det hensiktsmessig at politiet går med våpenet ladd? Du kan på Twitter, Instagram og Facebook for de siste politinyhetene!

10 10 Historiene er blitt kjen Denne våren har merkelappen b TEKST: Torkjell Trædal. Enkeltsakene legger vi alle merke til. Monika-saken satte i vår en ny standard for hvordan man ikke skulle behandle folk som sier ifra, da detaljene rundt varslersaken ble kjent. I mai skrev to unge, kvinnelige betjenter i Dagbladet om hvordan de som studenter blant annet hadde blitt vist porno på et nettbrett politibilen, men at hendelser som dette ikke ble meldt inn i frykt for konsekvensene. I sommer ble det kjent at en tidligere politimester følte seg kneblet etter 22. juli. Historiene og

11 11 t, debatten har rast. litt hengende fast ved politiet: eksemplene har kommet til overflaten, flere ganger Åpenhet og takhøyde i politiet har vært en het potet i år. Vi i Politiforum opplever fra tid til annen at folk trekker seg fra intervjuavtaler og at flere ønsker å være anonyme. Mange har spurt seg: Får det negative konsekvenser for folk å si ifra internt eller eksternt om kritikkverdige forhold? Vi spør: Finnes «fryktkulturen» i politiet?

12 12 «De politiansatte opplever at det eksisterer en fryktkultur i politiet, og at denne fremstår som et problem» Line Granås, Ronny Lindesteg og Bente Otterstad, forfattere av masteravhandlingen «Å sitte stille i båten» ine Granås, Ronny Lindesteg og Bente Otterstad leverte i vår sin masteroppgave «Å sitte stille i båten». Den handler om hvordan fryktkulturen oppleves. Fryktkulturen er reell og eksisterer. Så lenge politifolk føler at det er sånn, er det et problem. Det er vanskelig å ettergå og argumentere mot følelser. Da må man heller ta tak i det, sier Lindesteg. I avhandlingen har han og de to kollegene gjort dybdeintervjuer med 15 politifolk fordelt på ulike nivåer i fire politidistrikter. I konklusjonen skriver de at «Funnene viser at de politiansatte opplever at en fryktkultur er noe som eksisterer i politiet, og som de forbinder med et fryktskapende system og en fryktskapende ledelse i organisasjonen». Selve «fryktkultur»-begrepet beskrives av informantene som medieskapt, overdrevet og misbrukt, men det knyttes en frykt til konsekvensene av å være uenig med ledelsen, si meningen sin og stille kritiske spørsmål, sier de tre forfatterne av masteroppgaven. Det er viktig å påpeke at våre forskningsresultater viser at fryktkultur er subjektivt, og det er derfor vanskelig å etterprøve. Men informantene våre sier de har opplevd at ting har fått konsekvenser. Konsekvensene er ofte litt subtile, på den måten at man tolker at konsekvensen kommer av bestemte episoder, sier Granås. Det er ingen av informantene som kan fortelle om episoder der noen har sagt at «fordi du sa det du sa, så skjer det og det». Fryktkulturen handler om følelser, og dette viser også at det mangler kommunikasjon mellom medarbeidere og ledere i politiet, sier Otterstad. Følelsen er ofte en følelse av noe som henger i luften. Funnene til de tre forfatterne går igjen på alle nivåer, også blant lederne de har intervjuet. Det er en kultur med forventning om lojalitet og at man skal finne sin plass i hierarkiet. Da kan man stille spørsmål om ting, men ikke være for kritisk. Det ligger uskrevne regler til bunn, og du vil ikke være en pest og en plage, forteller Granås. De understreker at politiansatte de har intervjuet også sier at de har gode erfaringer, og at man ikke har noe å frykte hvis man legger fram ting man er uenig i eller kritikkverdige forhold på en saklig måte. I det lange løp lønner det seg å stikke hodet fram, forteller enkelte politifolk. Forbundssekretær Liv Ova Graham har likestilling og mangfold som et av sine fagområder i Politiets Fellesforbund (PF). PF samarbeider med Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og i saker som havner hos LDO, saker som kan ha skjevt maktforhold, har PF en rolle som støttespiller for medlemmene. PF sentralt har ikke noen statistikk over polititjenestemenn og -kvinner som opplever fryktkulturen, men Graham kan bekrefte at gjennom kursvirksomhet innen området likestilling og mangfold, får PF sine tillitsvalgte stadig kjennskap til enkelte episoder som skjer i politiet. Sentralt er det kun toppen av isfjellet vi møter, det er definitivt mørketall. Det finnes oppfatninger blant våre medlemmer om at de som sier fra om graverende forhold risikerer å ødelegge for sin egen karriere. Anonyme utsagn og historier i media kan tyde på at det er en utbredt oppfatning at det kan være skadelig for karrieremuligheter og videre arbeid i etaten, sier Graham. Noen av informantene i oppgaven til Granås, Lindesteg og Otterstad mener PF i visse sammenhenger har utnyttet fryktkul-

13 13 turbegrepet til sin fordel i konflikter. Men Graham kjenner til konkrete eksempler som viser en usunn kultur som lever i beste velgående i etaten. Men samtidig kan man lure på om denne etablerte sannheten også kan bli en selvoppfyllende profeti når det er så mange rykter og historier uten navn. Vi får ikke tatt knekken på den usunne kulturen i etaten før vi er ærlige og åpne om hva som faktisk skjer i etaten, legger hun til. Kan enkelthendelsene føre til en selvoppfyllende profeti, der politifolk er redde for konsekvenser, uten at de faktisk har opplevd konkrete konsekvenser før? Til en viss grad, svarer Lindesteg. Men samtidig som få kan konkretisere konsekvensene, forteller informantene likefullt om en kultur som gir utslag i kontroll av ytringer, frykt for karrieremessige konsekvenser og ikke minst frykt for uformelle sanksjoner, forklarer Lindesteg. Noen synes de uformelle sanksjonene på brudd med lojalitet og passende atferd er verst, forklarer Lindesteg. Det kan være sanksjoner som å bli fryst ut sosialt eller mobbet, påpeker Otterstad. Det vanskelige her er at det er en uformell kultur også. Som ny på stasjonen, og i en sosialiseringsprosess, blir du kanskje fortalt av erfarne politifolk hvordan man gjør det der, hvordan man skal oppføre seg, hvem en skal passe seg for å komme med ytringer til, hvordan nærmeste leder er osv. Alt dette blir man fortalt, uten å ha opplevd noe av det selv. I tillegg kan man bli fortalt av andre kollegaer at de fikk en karrierestopp etter at de ytret seg kritisk til ledelsen. Alt er med på holde liv i fryktkulturen, forklarer Lindesteg. FORSKET: Bente Otterstad, Ronny indesteg og Line Granås har intervjuet politifolk som forteller om en subjektiv fryktkultur. Foto: Privat

14 14 «Jeg opplevde at de fleste på min divisjon var tause og ikke snakket til meg.» Hanne Finanger, sa ifra om trakassering på jobben anne Finanger ble seksuelt trakassert av sjefen sin under en hyttetur med jobben. Han ble degradert etter at Finanger varslet, men gikk senere til sak mot Staten og tapte. Men veien dit var tung, forteller Finanger om tiden etter hendelsen i 2007, som hun også har fortalt andre medier om tidligere. Hun tok opp hendelsen både med sjefen som utøvde trakasseringen og andre ansatte. Men avstanden mellom hvordan hun og noen av de ansatte på divisjonen oppfattet det var stor. På den tiden var hun innbeordret som innsatsleder. Da jeg kom på jobb over ferien fikk jeg meg også en stor overraskelse. Det var før jeg hadde varslet lederne mine, men nå var det en annen som var blitt innbeordret som innsatsleder. Jeg fikk ikke fortsette. Men det var ikke det som gjorde at jeg sa ifra. Det at jeg ikke opplevde å bli tatt på alvor og at folk var tause, gjorde at det ble vanskelig for meg å gå i en sammenheng der andre hadde tillat seg å behandle meg dårlig. Da hun i en samtale med politistasjonssjef Ove Sem ved Sentrum politistasjon i Trondheim ble stilt spørsmål hun ikke kunne unnlate å svare på, kom historien fram. Hun opplevde å bli tatt på alvor av øverste ledelse i distriktet. Men det var kanskje de uformelle sanksjonene innad på divisjonen, den dagligdagse omgangen med kollegene, hun opplevde som vanskeligst. Min opplevelse av tiden etterpå var at mange ble tause og unngikk kontakt med meg. Der det før var god kontakt var det ikke kontakt lenger. Det ble senere en enda tydeligere polarisering, der noen tok lederens parti og mente at det ikke var så alvorlig. Det ble umulig å være der. Jeg prøvde en stund, men jeg ba om å bli overflyttet, forteller Finanger. Hun tror en del av fryktkulturen som beskrives ligger i det uformelle. I ubehaget frykten for ikke å bli akseptert. Det å skulle gå på jobb og stå i det er tøft. Operative politifolk jobber i en ekstrem situasjon med hendelsesstyrte, bevæpna oppdrag. Det er klart det er viktig med kjemi og kontakt med makkerne sine. Jeg tror fryktkulturen ligger i det å ikke bli trodd og tatt på alvor, selv om det å varsle ikke nødvendigvis får formelle konsekvenser for folk. Finanger har etterpå opplevd at andre i politiet har kommet til henne og fortalt om lignende hendelser. Hvorfor sier ikke de ifra? Jeg tror mange ikke orker støyen og oppmerksomheten. Noen tenker også at dette er noe de må finne seg i. At det er endel av sjargongen. Likevel forteller de om at de selv har opplevd det som svært ubehagelig og vanskelig. Jeg tror det av og til kan være vanskelig å være ung og kvinne på en operativ avdeling. Kanskje kjemper man allerede litt for å bli akseptert. I en slik situasjon kan det være ekstra vanskelig å si i fra. Hvordan tror du man kan få signalene om åpenhet fra toppen til å gjelde i praksis på lavere nivåer? Jeg tenker at dersom vi skal få til en åpenhet og kultur der det er trygt å varsle, må man også bevisst jobbe med å endre kulturer. Dette er et langsiktig arbeid, der man må jobbe på alle nivå i organisasjonen. Kan lederne for eksempel nok om varslingsrutiner, likestillingsloven og diskrimineringsloven? spør Finanger. For å endre kulturen, er det interessant å se på hvordan politifolk sosialiseres inn i kulturen på, tror hun. Hun har selv erfart at de som ikke er ferdig sosialisert i en bestemt kultur, kan ha et annet blikk på ting. Vi starter alle som studenter, der vi får en mentor som veileder. Men i tillegg til å lære faget, lærer vi også å bli en del av kulturen. Skal man jobbe med endring av politikulturen må man gå inn på et tidlig tidspunkt. Det kan min sak vise, der det var en ung kvinnelig student som ble rettens viktigste vitne. Hun klarte fortsatt å holde et «utenfra-perspektiv» på hendelsen som hadde funnet sted, forklarer Finanger. Hun tror fortsatt det er stor avstand mellom signaler om åpenhet fra toppen, til den utøvende virksomheten i politiet. Jeg mener det er utrolig viktig å varsle om uønskede hendelser på jobb. Uten varsling vil man aldri ha mulighet til å komme videre. Jeg synes også det er viktig fordi man kan gjøre det enklere for andre å varsle, som opplever liknende hendelser. Når det er sagt, er jeg den første til å skrive under på at dette kan være tøffe prosesser, og kan ha forståelse for at enkelte velger å la være. Målet må likevel være at vi får en kultur der frykten for å bli ekskludert ikke er årsaken til at enkelte velger å la være å varsle.

15 VIKTIG Å VARSLE: Hanne Finanger sa ifra om trakassering. Hun mener det er viktig å varsle, selv om hun har forståelse for at enkelte lar være. Foto: Torkjell Trædal 15

16 16 «Jeg tror få varslere føler seg som vinnere. Kanskje vil det hjelpe å ta presset bort fra varsleren.» Alf Magne Nystrøm, hovedverneombud n av de som h a r h a t t kontakt med politifolk som har opplevd kritikkverdige forhold, er A l f M a g n e Nystrøm. Som hovedverneombud i Rogaland politidistrikt erfarer han at folk har kommet til ham og gitt inntrykk av at de synes det kan være vanskelig å varsle om kritikkverdige forhold. Jeg tror det er en naivitet overfor konsekvensen av å varsle. POD sender ut en varslerplakat som er god, men en varsler vil alltid oppleve en del av konsekvensene som negative, fordi andre er lite mottagelige for kritikk. Det er menneskelig og gjelder ikke bare politiet, sier Nystrøm. Man bør være ærlige på at det kan være ubehagelig å si ifra, mener han. Spesielt hvis temaet man varsler om rammer personer, som for eksempel ved trakassering, sikkerhet og dårlig arbeidsmiljø. Reaksjonen hos de som får varslingen vil jo kunne være at de må rydde opp. Det er ubehagelig for dem, og i mange tilfeller handler det også om økonomi, sier Nystrøm. Og når vi varsler går det fort på oss personlig. Det går ofte fra å ha fokus på saken noen har varslet om, til den som varsler. De som varsler kan også føle at de blir hengende igjen med saken lenge etter at den er avgjort. Nystrøm vet hva han snakker om. Han har selv sagt tidligere varslet om kritikkverdige forhold. Han sier han ikke ble dårlig behandlet, men at han møtte motstand. Jeg tror det er få varslere som føler seg som vinnere. Jeg sa ifra om uverdige forhold og måtte til slutt bruke Arbeidstilsynet for å få gjennomslag. Sånn sett er min historie bevis på at en når frem til slutt. Men du skal være tøff når man står opp mot et system som i utgangspunktet har rett, forteller Nystrøm. Som hovedverneombud har han opplevd at ansatte heller vil at han, HVO, skal si ifra for dem. Det er på en måte enklere å si ifra når det ikke knyttes til deg som person, men samtidig mener jeg det er vanskelig å nå gjennom med varsler når man vil være anonym, sier hovedverneombudet, som ikke er i tvil om at det finnes historier som ikke kommer fram. Jeg er overbevist om at det er folk i systemet som lar være å gi beskjed. Jeg har eksempler på folk som velger å ikke gi beskjed, som velger å ikke ta kampen. Det kan være mobbing eller andre forhold. Da kommer de heller til meg og forteller at de håper jeg kan gjøre noe med det. Svært få vil ta saken selv, og de håper at det holder å si noe til HVO. En del av løsningen kan være å ta noe av presset bort fra varsleren, for eksempel ved at hovedverneombud tar over saker der det er mulig. Man bør ufarliggjøre det å si ifra, for å belyse kritikkverdige forhold er det beste for etaten, mener Nystrøm. Vi må komme på offensiven. Vi må våge å snakke om varslingssakene. Ledere som ikke tåler berettiget kritikk og som oppfører seg dårlig mot varsleren, bør følges opp på en helt annen måte enn det som gjøres i dag. Får vi bort skrekkhistoriene om behandlingen av varslere så får vi opp antall politiansatte som sier ifra. OFFENSIV: Hovedverneombud i Rogaland, Alf Magne Nystrøm mener man må være offensive og ufarliggjøre varsling. Foto: Kristine Onarheim

17 17 Foto: Torkjell Trædal å Romerike er Bjørn Vandvik politimester. I fjor havnet han selv i søkelyset, etter at et internt brev om prioriteringer rundt etterforskning av ulike kriminalitetstyper ble oppslag i mediene. Det ble debatter både her og der om «Cowboy-tilstandene» på Romerike, der man automatisk skulle henlegge noen typer kriminalitet, til fordel for etterforskning av alvorligere lovbrudd. Jeg synes vi skal være åpne om prioriteringer i politiet. Dette var ikke ment til annet enn internt bruk, men når katta var ute av sekken måtte jeg jo stå for det, forteller politimesteren. Men litt ubehagelig syntes han det var å stå i det, når nyansene forsvant og mediene valgte konfliktlinjene. Også Riksadvokaten kom på banen og sa sin mening om prioriteringsskrivet. Mye ble tolket i verste mening, opplevde Vandvik. Det var jo en lojalitetskonflikt her, med tanke på at det kanskje ikke var så populært da jeg gikk ut og fortalt om ressurser og prioritering. I mediene blir det fort svart-hvitt, og det jeg sier kan tolkes feil med tanke på styringssignalene jeg skal følge. Det er jo ikke cowboy-tilstander statsråden eller politidirektøren jobber for, og ikke jeg heller for den saks skyld. Er lojalitet viktig, i form av at det er viktig for deg at det du som politimester mener er i tråd med «fellesprosjektet Politiet»? Ja, det er viktig at jeg er lojal mot de overordnede føringene. Samtidig har jeg og mine et handlingsrom der jeg nødvendigvis få gjøre mine avveininger og prioriteringer, og stå for det. Så lenge mine valg kan forsvares faglig mener jeg at jeg «Det er ikke bare sånn at fordi vi sier det skal være åpenhet, så blir det det. Vi må vise det gjennom handling.» Bjørn Vandvik, politimester er lojal, selv om kanskje resultatet ikke er helt slik alle mener det skal være. Det er viktig hvordan man begrunner sine prioriteringer og hvordan det formidles, både internt og eksternt. Vandvik mener man skal kunne si nesten hva som helst, dersom man er ryddig, saklig og det man skal si er faglig vurdert. Hvordan verdsetter du åpenhet innad i egen organisasjon? Internt går åpenheten på takhøyde og at det skal være mulig å si ifra. Det har vært viktig for meg å formidle til organisasjonen at man ikke skal være redd for sanksjoner og represalier hvis man tar opp noe som ikke er ålreit. Så er det jo ikke sånn at bare fordi vi sier det skal være åpenhet, så blir det det. Vi må vise gjennom handling. Man må vise at man tar tilbakemeldinger på alvor. Skal vi snu en kultur må vi være tydelig fra toppen og ned. Og man må snakke om hvordan man vil ha det på eget tjenestested og stille spørsmål om «hvordan har vi det hos oss». Det er langt på vei et lederansvar, sier politimesteren. Er det noe som ikke er OK eller feil på jobben, så bør man ta det i linjen, først og fremst med lederen sin. Vi må komme dit hen at det er OK å gjøre det. Det er jo en mistillitserklæring til meg som leder hvis min medarbeider ikke tør komme til meg. Så er det bra at vi i tillegg vernetjeneste, tillitsvalgte og varslingskanal utenfor linjen. Det er en viktig del av det å være leder? Ja, jeg tenker det er noe av det viktigste. Er fryktkulturen reell? Jeg har jobbet 18 år i politiet. Der jeg har jobbet har jeg ikke opplevd noe slikt. Jeg opplever at politiet er en åpen etat med stor takhøyde. Jeg har opplevd at mine ledere har vært opptatt av å vise at det ikke skal få konsekvenser å si ifra. Jeg tror det med fryktkultur i etaten handler mye om historier der man kjenner én side av saken, eller at man oppfatter beslutninger i ens disfavør som en sanksjon, mer enn å se at det kanskje er saklige grunner for den. Jeg tror at det er viktig at den enkelte ikke snakker om fryktkultur før man selv har opplevd det, nettopp for å unngå at det sprer seg uriktige oppfatninger. På den annen side; vi må være åpne for at medarbeidere opplever at det ikke er trygt å si ifra og at det får negative konsekvenser. Vi kan ikke si at «dette skjer ikke hos oss».

18 18 «Det er for meg vanskelig å finne en organisasjon der flere medarbeidere er ute i mediene, og forteller om politiet, sitt virke og om ting som fungerer og ikke fungerer.» Odd Reidar Humlegård, politidirektør gså den øverste politiledelsen, Politidirektoratet, har måttet svare i mediene i sommer om takhøyde for upopulære uttalelser. Det ble, gjennom et kapittel tidligere politimester i Vestfinnmark Torbjørn Aas selv har skrevet i boken «Politiledelse», kjent at han følte POD ønsket at han skulle være taus i forkant av 22. juli-høringen i Stortinget for tre år siden: «I forbindelse med at jeg ble innkalt til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomités høring etter 22. juli-hendelsene, fikk jeg selv erfare det jeg tolker som et tegn på frykt for åpenhet og et ønske om at jeg forholdt meg taus. Da jeg varslet POD om at jeg var innkalt til høringen, ble jeg fra lederhold kraftig utfordret på om jeg virkelig hadde tenkt å takke ja til å forklare meg overfor komiteen. ( ) Jeg ble i klartekst fortalt at det var andre enn meg som hadde noe å tilføre saken, og som burde ha blitt innkalt i stedet. Dersom jeg til tross for dette skulle velge å stille opp, ble jeg gjentatte ganger oppfordret til å besvare alle spørsmål fra komiteen med at jeg ikke hadde noen kommentar.» Politidirektør Odd Reidar Humlegård sier til Politiforum at han mener bildet er mer nyansert enn det som kommer fram i boken. Da det ble innkalt til høring, ønsket vi i respekt for komiteen å være godt forberedt og hadde et derfor et forberedende møte. Det er riktig at vi som deltok under forberedelsene var usikre på hvorfor Aas var innkalt, og at det derfor var et tema hva han kunne få av spørsmål. Når det gjelder hvordan han eller andre av oss som deltok i høringen skulle svare komiteen, var det enighet om at vi alle naturligvis skulle snakke sant, og eventuelt gi uttrykk for tvil og usikkerhet. Det ble ikke snakket om at komiteens spørsmål skulle besvares med «ingen kommentar». Min opplevelse er at alle vi som møtte til høringen forsøkte å besvare spørsmål på en åpen og ærlig måte. Når han har hatt en helt annen oppfatning, var det ikke sånn det var ment, sier Humlegård om saken. NYANSERT: Det er blitt opplest og vedtatt at det finnes en fryktkultur, men bildet er mer nyansert, mener politidirek I brevet med tittelen «Sier du ifra?», sendt ut til alle distrikter etter en vår og forsommer med påminnelser om at det skjer uønskede hendelser også i politiet, påpeker Humlegård og HR-direktør Karin Aslaksen at det skal være nulltoleranse for utilbørlig opptreden, og de skriver at det skal være åpenhet for å si ifra om «alle typer forhold som er kritikkverdige, enten det dreier seg om politifaglige rutiner som ikke er fulgt eller trakassering eller annen utilbørlig opptreden». Gjør enkelthistorier, som historien Torbjørn Aas forteller, det vanskelig å nå gjennom med et slikt brev? Jo, det kan du si. Men vi jobbet en del med å være konkrete og tydelige i dette brevet. Ledelsen skal være aktiv og vise vilje til åpenhet. Vi skal ha gode rutiner for varsling i politiet. Dette er tonen fra toppen, og politimesterne var enige om at vi skulle sende ut dette, forteller Humlegård. Politidirektøren er ikke uten videre enig i beskrivelsen om at det generelt finnes en fryktkultur i politiet. Det er på et vis blitt opplest og vedtatt at det er en fryktkultur og at vi har lav takhøyde i politiet. Hvilke bevis har vi for det? Vi har hatt enkeltsaker som viser at ting er blitt håndtert dårlig og at det har vært for lav takhøyde. Men det vil kunne skje i en virksomhet med ansatte. Vi har ikke konkrete målinger på dette, men medarbeiderundersøkelsen viser at flere er fornøyde med sin nærmeste leder nå enn før. Det er indikasjoner på forbedring, mener Humlegård. Han sier mange forteller at de ikke opplever takhøyden for lav, og påpeker at det er få organisasjoner der flere medarbeidere er ute i mediene og forteller om politiet, sitt virke og om ting som fungerer og ikke fungerer. Hvor lett er det å si ifra innad på avdelinga, da? Jeg tror nok det har vært, og kanskje mer før enn nå, for lav takhøyde for kritikk på eget nivå, sideveis i organisasjonen. Ofte når det snakkes om takhøyde, tenker mange på forholdet mellom medarbeidere og ledere. Vi skal selvsagt legge til rette for å komme med kritikk av lederstil, ressursdisponering og måten man jobber på. Men det å være hverandres kritiske

19 19 «Også de ansattes ansvar» tør Odd Reidar Humlegård. Foto: Ruben Skarsvåg venner på samme nivå er også viktig. Vi må bli flinke til å si «takk for at du sa ifra». Hvis man sier at man frykter for konsekvensene, så er det naturligvis ikke sånn jeg vil det skal være. Ulike tiltak skal framover gjøre varslingsprosessen lettere, dersom saker går så langt at de blir varslingssaker. En uavhengig varslingskanal kan nå ta imot varsler fra justissektoren. I de nye distriktene skal det være grupper som gir en uhildet vurdering av varslene. Men en god tilbakemeldingskultur vil gjøre det lettere å si ifra om kritikkverdige forhold før det kommer så langt, mener Humlegård. - Jeg tror nok at de beste miljøene har tilbakemeldingskultur og takhøyde. Vi har blitt flinke til debriefing i politiet, og jeg mener det er noe man egentlig bør gjøre litt hver dag. Det å legge til rette for at tilbakemeldinger er noe som skjer kontinuerlig. Det å vise at man setter pris på tilbakemeldinger som er kritiske men konstruktive, det vil skape et klima som blir tatt godt imot, sier politidirektøren. Men han legger også til: Vi må også tenke oss om før vi sier opplest og vedtatt at det er en fryktkultur i norsk politi. Jeg vet ikke om vi kan si at vi i stort kan si at vi kjenner oss igjen i det eller finner noe sannhetsbevis på det. Men det er en kontinuerlig prosess å unngå at det blir det. De tre forfatterne bak masteroppgaven om fryktkultur mener nøkkelen for å unngå, eller dempe følelsen av fryktkultur i politiet, langt på vei ligger hos lederne og i strukturen. Ledernes personlighet, trygghet og håndtering av tilbakemelding er avgjørende. Det nytter ikke å bare si at det er høyt under taket. Hvis det er en grunn til at noen ikke får dra på kurs, så si det til dem. Da slipper de frykten for at det var en konsekvens av noe de har sagt. En flatere struktur kan også gjøre det vanskeligere for dårlige ledere å herje vilt og bruke sanksjoner, sier Ronny Lindesteg. Men fryktkulturen kan også de ansatte gjøre noe med selv, påpeker de. Man må også ta tak i den uformelle biten og hvordan man snakker om andre. Jeg tror ikke den er spesiell for politiet, men det er en slags ryktebørs som går. Man bør ta ansvar selv også, sier Otterstad. Politimesteren på Romerike er enig: Det jeg prøver å si til mine egne er at de må ha tillit til at det er slik, når vi sier at det er bra man sier ifra. Har distriktet en verdi som er åpenhet, må den ansatte prøve å ha tillit til at det er sånn, med mindre man har konkrete erfaringer selv, sier politimester Bjørn Vandvik. Nå skal mange inn i etaten på få år. Da har alle et ansvar, ikke bare lederne. Nye må komme inn med et konstruktivt og kritisk blikk. De må være kritiske venner, oppfordrer politidirektør Humlegård. Liv Ova Graham i PF synes politidirektørens brev fra i sommer til politiansatte med oppfordringen «Sier du ifra?», var et godt tiltak. Hun mener PF som fagforening tar sin del av ansvaret gjennom å gjennomføre kompetansehevende tiltak og opplæring av våre tillitsvalgte, dette for å komme den negative holdningskulturen til livs, opplyser hun: Det er påfallende å se hvor fort de som kommer rett fra skolebenken formes inn i den etablerte politikulturen. Det er derfor ekstremt viktig med åpenhet, dialog og kontinuerlig å jobbe med holdning og kultur, mener Graham. Hoveverneombudet i Rogaland, Alf Magne Nystrøm, mener tydelige signaler fra toppen er en En god begynnelse for både den som gir beskjed og for den som blir utsatt for urettvis behandling. Brevet fra POD i sommer er et eksempel. Samtidig gikk vår politimester Hans Vik her i Rogaland ut og oppfordret samtlige ansatte til å stå opp mot alle former for trakassering og minnet om at alle har ett ansvar. Dette fokuset, samt tryggheten og forventningene i de ordene som ble brukt, skapte debatt og fikk ansatte til å komme fram med saker som ingen hadde våget å ta tak i tidligere. Poenget er at alle har opplevd kritikkverdige forhold i en eller annen form. Forskjellen er bare hvilken tilnærming vi har til den som gir oss beskjed om forholdene.

20 20 FESTIVALPOLITIET FÅR HØRE MYE: Pernille Skodje og Håvard Sjåvik får både historier og komplimenter fra festivalpublikummet. SKAPER TRYGGHET LANGT TIL HAVS Vanligvis er det politi på Træna én gang i måneden. Men når tusenvis av festivalpublikummere inntar øya langt til havs i flere dager, følger også politiet etter. TEKST OG FOTO: Torkjell Trædal Røyken fra røykmaskinene siver sakte ut mot scenekanten, før den kjølige vinden tar tak og blåser den i en annen retning. Plastglassene med gyllent Mackpils tømmes. En eim av nystekt hvalkjøtt ligger i lufta. Så skrus scenelyset på, publikum jubler og en jevn trommerytme strømmer ut av lydanlegget. Vi er på musikkfestival på Træna på Helgelandskysten, og ute blant publikum står tre smilende politifolk. Her, to timer med båt fra fastlandet, bor det rundt 500 fastboende. Til vanlig er det Lurøy og Træna lensmannskontor som har ansvar for Træna. På politi.no opplyses det om at det er «kontordag på Træna første onsdag i hver måned kl ». Men antallet innbyggere blir mangedobla når Trænafestivalen samler både publikum og store artister til fest på øya. Og da må også Helgelands-politiet bemanne opp. Vi er fem betjenter og en hund her under festivalen, og vi kommer fra hele Helgeland politidistrikt. Vi er én fra Mosjøen, én fra Brønnøysund, én fra Mo i Rana, og to fra Sandnessjøen, forteller innsatsleder Kjell Rønning, som selv er blant de to fra Alstadhaug lensmannskontor i Sandnessjøen. Man kan melde seg til å jobbe under Trænafestivalen hvis man har lyst. Dette er første året jeg har prioritert å jobbe på festivalen. Det er sosialt når vi jobber tett i flere dager, forteller Rønning. LANGT TIL NÆRMESTE GLATTCELLE De fem betjentene er innlosjert hos kystvakta, som ligger til kai under festivalen. Tre av dem patruljerer inne på festivalområdet. To andre jobber rundt på øya. Vi har ingen arrest og er langt til havs. Så det er en prøvelse for oss å slippe ressurskrevende transporter med folk til fastlandet. Derfor jobber vi hovedsakelig forebyggende. Du kan si det sånn at vi øker konduite-dosen en del når vi er på Træna. Det er nødvendig, forklarer Rønning. Politiet disponerer nemlig ikke båt som er stor nok til å gå ut til Træna. Derfor må de enten leie skyssbåt eller få bistand fra Forsvaret hvis noen skal bort fra øya. Fra tid til annen må vi jo sende noen vekk fra øya. For noen år siden var det et par som lagde bråk. Forsvaret bistod med rask båt og turen over til fastlandet tok bare 40 minutter, i stedet for de vanlige to timene. Etter en sånn båttur tror jeg de to var rimelig fornøyde, tross

21 21 Det er en prøvelse for oss å slippe ressurskrevende transporter med folk til fastlandet. i at de ble sendt bort fra festivalen, humrer Rønning. Han er glad de er fem politifolk som får jobbe sammen. Festivalen selger 2600 festivalpass, og i tillegg kommer dagspass og de fastboende. HØFLIG PUBLIKUM Utenom vaktene kan de gjøre som de vil, men med liv og røre på camp og i barer fra tidlig formiddag er det lurt å være tilgjengelig dersom noe likevel skulle skje. Pernille Skodje og Håvard Sjåvik ser utover festivalpublikummet rundt klokka ni på kvelden. Vakta har akkurat starta. Det er lyst som dagen, sola går ikke ned midt på sommeren på Træna. Jeg har jobbet et år i politiet nå, og fått fast stilling i Brønnøysund, forteller Skodje. Det er kjekt å jobbe på Træna. Siden jeg er ganske ny, kjenner jeg ikke de andre i distriktet så godt ennå. Men her får jeg treffe dem, og jeg får også treffe mennesker på festival. Publikummet er høflige. Det går an å snakke med dem og høre om de har det bra, smiler hun. Inne på festivalområdet er det stadig vekk folk som kommer bort med en øl i hånda og slår av en prat med betjentene. Vi får høre en del rart, for eksempel inviterer noen oss til å ta en øl sammen med dem. Og vi får mange hyggelige komplementer for at vi er her, sier Skodje. I lokalavisa kan man lese at politiet har anmeldt enkelte for bruk eller besittelse av narkotika, men innsatsleder Rønning forteller at festivalpublikummet langt til havs stort sett oppfører seg bra. Festival er festival, så vi må jo forholde oss til at folk er fulle, sier Rønning. Men festivalen har rykte på seg for å være fredelig. Med daglig briefing sammen med festivalledelsen, forebygging og tilstedeværelse, sørger Helgelands-politiet for at ting stort sett går rolig for seg. Det er litt humoristisk ment, men en kollega har sagt at her på Træna kan du ta deg en fest med din verste fiende. Sitatet synes jeg passer godt, sier Rønning. FOTO: Pia Prestmo POLITIBILDET Har du et blinkskudd fra politihverdagen? Send kort tekst og høyoppløselig bilde til redaktor@pf.no. Se flere politibilder på Politiforum.no 300 p o l i t i f o l k har sluttet i jobbene sine i Sverige på 18 måneder. Dobbelt så mange har sluttet de siste ti årene. Sverige har omorganisert politiet, men den nye organisasjonen sliter med økonomien. En tidligere politibetjent sier hun sluttet på grunn av usikkerheten: Man sa man skulle komme nærmere innbyggerne, men sånn føles det ikke. 53% Plasterpolitiet Rett rundt midnatt, på vei hjem fra ferie, faller lille Oskar på Grønland i Oslo og skrubber kneet sitt. Han har skrubbsår på kneet fra før, og etter en lang dag på reise gjør det så vondt at det må gråtes litt. Varslet av lyden kommer en politimann løpende. Vent her, så fikser vi dette, sier politimannen. Oskar gråter ikke lenger. Han får plaster på kneet og drømmen om å bli politimann står om mulig enda sterkere etter møtet med den tøffe, men snille, politimannen. 14 migranter ble reddet under redningsskøyta «Peter Henry von Koss» sitt første oppdrag i Middelhavet. Redningsskøyta er den andre båten Norge har sendt til Middelhavet, og tre politifolk jobber ombord. På skipet «Siem Pilot», som så langt har reddet opp flere tusen migranter, jobber rundt ti norske politifolk, ifølge politi. no årsverk alle distrikter, særorganer, POD og utgjorde politiet første kvartal i år. Det viser tall fra Politidirektoratet. I dette tallet er Politihøgskolen medregnet. Distriktene utgjorde årsverk. Første kvartal i fjor utgjorde hele politiet årsverk. ferre førerkort ble beslaglagt i 2014 enn for ti år siden. ATK-senteret bidro til å beslaglegge 2063 førerkort for ti år siden, mot 971 i fjor. Antallet ATK-saker går også ned, men flere biler passerte også fotobokser det siste året, sammenlignet med året før.