Innlandsfiskeressursene på Finnmarksvidda og i Pasvikvassdraget

Transkript

1 Innlandsfiskeressursene på Finnmarksvidda og i Pasvikvassdraget Notat utarbeidet for Finnmarkseiendommen / Finnmárkkuopmodat av Per-Arne Amundsen, Norges fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø (November 2008) Innledning Finnmark er Norges ferskvannsfylke med et totalt innsjøareal på ca km 2. Størstedelen av dette er lokalisert på Finnmarksvidda, og Kautokeino kommune har alene ca. 30 % av det totale vannarealet. Kautokeino, Sør-Varanger og Karasjok ligger for øvrig på henholdsvis første, andre og 9. plass av landets kommuner i forhold til areal av ferskvannsressurser. Naturlig nok er derfor også innlandsfiskeressursene i fylket store og inkluderer flere verdifulle arter som kan utnyttes både i nærings-, husholdnings- og rekreasjonsfiske. Sammensetningen av fiskesamfunnene er svært forskjellige mellom innsjøer i de vestlige og kystnære områdene av fylket sammenlignet med indre og østlige områder (i første rekke Finnmarksvidda og Pasvikvassdraget). Dette henger sammen med innvandringen av ferskvannsfisk etter siste istid. Da isen trakk seg tilbake for ca år siden, vandret sjøvannstolerante arter som ørret, røye, laks og trepigget stingsild inn fra vest, og det er hovedsakelig disse artene som er til stede i de vestlige og kystnære områdene av Finnmark. På Finnmarksvidda og i østlige Finnmark finnes derimot også flere andre arter av ferskvannsfisk som vandret inn østfra etter at innlandsisen forsvant. Disse fiskeartene innvandret gjennom Østersjøen, som for år siden var en stor ferskvannssjø (Ancylussjøen), og deretter videre opp gjennom nord-finske vassdrag og over til Finnmark. Hovedinnvandringen til Finnmark kom sannsynligvis via Anarjohka/Tana, Neidenelva og Pasvikelva fra bl.a. Kemielva med sidegreiner. De østlige innvandrerne omfatter i første rekke sik, abbor, gjedde, lake, harr og ørekyte, og disse østfiskartene setter sitt særpreg på vann og vassdrag på Finnmarksvidda og i øvrige grenseområder mot Finland. Dette notat sammenfatter informasjon om innlandsfiskeressursene på Finnmarksvidda og i Pasvikvassdraget. Informasjonen er i stor grad basert på forskningsaktiviteten som den ferskvannsøkologiske faggruppa ved Norges fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø, har hatt i Kautokeino-området og Pasvikvassdraget gjennom de siste tiårene, samt en del rapporter som er tilgjengelig fra prøvefisker m.m. som er gjennomført i disse områdene i regi av Fylkesmannen i Finnmark, Fjelltjenesten etc. 1

2 Finnmarksvidda Finnmarksvidda er landets rikeste ferskvannsområde med et stort mangfold av innsjøer og elver som i hovedsak tilhører to vassdrag; Kautokeino-Alta-vassdraget i vest og Tanavassdraget i øst. Innsjøene er ofte relativt grunne og mange har et maksimumsdyp mindre enn 10 m og et gjennomsnittsdyp mindre enn 5 m. En del, særlig av de litt større innsjøene, har noe større maksimumsdyp (10-30 m), men svært få er dypere enn 50 m. På selve viddeplatået (fra ca m h.o.h.) er det sik som er dominerende fiskeart i de fleste innsjøene, men flere av de andre østlige innvandrerne som abbor, gjedde og lake, er også ofte til stede. Arter som røye og ørret forekommer derimot mer sparsomt i disse vatna, men i en del større og dypere innsjøer kan det finnes fåtallige bestander av fiskespisende og storvokst ørret eller røye. I høyereliggende innsjøer (> m) er det derimot røya, og i enkelte områder ørret, som dominerer, enten som eneste art til stede, eller sammen med lake. Årsaken til at røye og ørret har en beskjeden rolle på selve viddeplatået er nok i første rekke at de utkonkurreres av sik. I tillegg kan predasjon fra gjedde også være en begrensende faktor. Sik og de fleste andre av østfiskartene har derimot ikke vært i stand til å spre seg til eller tolerere leveforholdene i de høyereliggende vatna, noe som har gitt røye og ørret et friområde fra interaksjoner med disse artene. Tilstanden til røye- og ørretbestandene i høyereliggende vatn har i liten grad vært undersøkt, men de få undersøkelsene som er gjort tyder på at disse bestandene er i rimelig god forfatning. De fleste av disse vatna ligger langt fra vei og beskatningen er nok dermed noe begrenset, men skuter- og flytransport bidrar likevel til at enkelte vatn kan ha et relativt høyt fisketrykk. Det største utnyttingspotensialet for disse fiskebestandene er knyttet til rekreasjonsfiske med stangredskap, men i enkelte større vatn (>2-5 km 2 ) er også garnfiske forsvarlig hvis man unngår en ensidig beskatning av stor fisk. I Iesjavri (Finnmarks største innsjø, 68 km 2 ) har det i en årrekke foregått et næringsfiske med garn etter røye. Effektene av dette fisket er ikke grundig dokumentert, men siden innsjøen er så stor og denne beskatningen har vært opprettholdt over lang tid, så er det rimelig å anta at dette fisket ikke har hatt noen negativ effekt på fiskebestanden. Mindre røye- og ørretvatn er derimot mer sårbar for overbeskatning eller feilbeskatning med garn. De høyereliggende vatna er jevnt over næringsfattige og lite produktive, og den potensielle avkastninga av røye og ørret er i de fleste tilfellene trolig mindre enn 1-2 kg pr hektar og år. De sikdominerte innsjøene på Finnmarksvidda har jevnt over et større avkastningspotensial enn røye- og ørretvatn, selv om dette nok varierer mye fra innsjø til 2

3 innsjø. Husholdningsfiske etter sik har sterke tradisjoner i den samiske befolkningen, men dette fisket har avtatt over de siste tiårene. Garn er det vanligste redskapet, men en tradisjonell kastenot er også i bruk. En finsk kilnot ble utprøvd på 1980-tallet, men har senere vært lite benyttet. De siste årene har det i enkelte vatn blitt tatt i bruk en storruse som Norges innlandsfiskelag har bidratt til utviklingen av, og som synes å være et effektivt fangstredskap både for sik og flere andre arter. Sik er en art som ofte forekommer i flere typer eller former. På Finnmarksvidda er det påvist to forskjellige sikformer som blir kalt for bunnsik og planktonsik. De to formene er nokså lik av utseende, men har klare genetiske forskjeller, noe som tyder på at de i liten grad krysser seg med hverandre. Økologisk sett er de like forskjellig som ørret og røye og bør forvaltes som to forskjellige arter. I mange vatn forekommer begge sikformene sammen, mens i andre, gjerne mindre vatn er kun bunnsik til stede. Når de to formene opptrer sammen i en innsjø, lever bunnsiken hovedsakelig i strandsona og beiter på bunndyr. Planktonsiken lever derimot mest ute i åpent vann, der den beiter på krepsdyrplankton. De to formene vokser også ulikt. Bunnsiken har den raskeste veksten og kan i enkelte vatn på Finnmarksvidda bli opptil 2-3 kg, mens planktonsiken oftest er småvokst og sjelden særlig større enn 100 g (20-22 cm). Men mange sikvatn er overbefolka, og der er også bunnsiken småvokst. Kvaliteten på sikbestandene på Finnmarksvidda er dermed svært variabel, og den beste veksten og kvaliteten på fisken finner man ofte i vatn der beskatningen er relativt hard. Et annet problem for utnyttelsen av sik er en parasitt som kalles grovhaket gjeddemakk. Dette er en bendelmakk som i ett av larvestadiene sitter i kjøttet til sik og gjør fisken uappetittlig og lite attraktiv som mat, selv om den er helt ufarlig for mennesker. Denne parasitten er til stede i de fleste sikbestandene på Finnmarksvidda og i enkelte bestander i så store mengder at den utgjør et viktig problem for utnyttelse av fisken. Det er ofte i overbefolkede fiskebestander at man finner de høyeste infeksjonene av gjeddemakk og andre parasitter, så disse problemene henger gjerne sammen. Gjedde er sluttvert for gjeddemakken, og det er i tarmen til gjedda at oppformeringen av denne parasitten skjer. Erfaringene fra kultiveringstiltakene som har vært gjennomført i Stuorajavri, viser at ei hard beskatning av gjedde kan bidra til en vesentlig reduksjon av gjeddemakk-infeksjonen i sik. Abbor er også en viktig fiskeart på Finnmarksvidda. Når den lever sammen med sik har den oftest en lavere bestandstetthet enn siken, men er likevel en interessant fiskeressurs, særlig siden fiskespisende individer kan bli nokså storvokste. I små vatn (<10 ha) eller vatn som er svært grunne (<1-2 m), tar abbor gjerne over som dominerende fiskeart. I noen tilfeller er disse abborbestandene overbefolkede med store tettheter av småfisk 3

4 (såkalte tusenbrødrevatn ), men i de fleste abborvatna på Finnmarksvidda finnes også gjedde som ofte bidrar til å regulere tettheten av småabbor. Når sik er til stede, er det gjerne den som er den viktigste byttefisken for gjedda. Fiskespisende gjedde er storvokst, og fisk på flere kilo er ikke uvanlig. Både abbor og gjedde beskattes en del på Finnmarksvidda, som oftest med garn eller not, men disse artene har også et potensial i forhold til sportsfiske som i liten grad er utnyttet. Lake finnes i mange vatn i Finnmark, men tettheten er sjelden stor. Den har en delikat filet og er en attraktiv matfisk f.eks. i Finland, men er lite benyttet i Norge. Harr er en art som oftest er knyttet til rennende vann, men den kan i enkelte tilfeller også være relativt tallrik i innsjøer. Den er en interessant fisk for fritidsfiske, særlig med flue. Arten forkommer naturlig i hele nedslagsfeltet til Tanavassdraget, men er en innført art i Kautokeinovassdraget der den kun er til stede i nedre deler etter at den ble overført fra Karasjokka på begynnelsen av tallet. Ørekyte er en liten karpefisk som er utbredt over store deler av Finnmarksvidda og også mange andre steder i Finnmark, inkludert Pasvikvassdraget. Den lever i bekker og elver og i strandsona på innsjøer. Den kan være byttedyr for abbor, lake og gjedde, men er særlig kjent for sin mulige skadevirkning som konkurrent til ørretunger. Det meste av utbredelsen i Finnmark er trolig et resultat av naturlig innvandring, men arten har også blitt spredt av mennesker, bl.a. ved at den har blitt forvekslet med ørretyngel. Pasvikvassdraget Pasvikvassdraget er grensevassdrag mellom Norge og Russland og har sitt utspring fra den store Enaresjøen i Finland. Som grenseelv er Pasvikvassdraget 12 mil langt, men faller kun 70 meter på denne strekningen. Arealet utgjør 142 km 2, hvorav omtrent halvparten ligger på norsk side. Omfattende vassdragsreguleringer har fjernet de fleste fosser og stryk og gitt opphav til store innsjømagasiner, og Pasvikvassdraget fremstår i dag som et typisk innsjøsystem. Fiskefaunaen i vassdraget er stort sett den samme som i vatn på Finnmarksvidda, med sik, abbor, gjedde og lake som de vanligste artene. Sik er mest tallrik og dominerer i alle innsjømagasinene. Men også abbor og gjedde forekommer tallrikt, særlig i øvre del av vassdraget, der de utgjør en større andel av fiskebestanden enn det som er vanlig på Finnmarksvidda. Produksjonsforholdene og kvaliteten av fiskebestandene i Pasvikvassdraget er også meget god, særlig i øvre del der det ser ut til å være store forekomster av både sik, abbor og gjedde av god kvalitet. Parasitter som f.eks. gjeddemakk er også i liten grad til stede. Kvaliteten på fisken er noe dårligere i nedre del av vassdraget der det i tillegg er en viss påvirkning av forurensing fra smelteverkene i Nikel, men også disse 4

5 bestandene er utnyttbare og et begrenset fiske pågår. Fram til 1998 foregikk det et næringsfiske i Pasvikvassdraget med utgangspunkt i et fiskemottak i Vaggatem. Redskapene som ble benyttet var i første rekke garn, men også nettingruser ble brukt til fangst av abbor og gjedde. De årlige fangstene gjennom 1990-tallet lå på ca. 20 tonn; hovedsakelig sik, abbor og gjedde. I tilegg har det pågått et betydelig husholdningsfiske i vassdraget, og på begynnelsen av 1980-tallet ble det totale fiskeuttaket på norsk side beregnet til ca. 50 tonn. Den nåværende beskatningen er nok adskillig lavere da husholdningsfisket har avtatt over de siste tiårene og næringsfisket stoppet opp etter at fiskemottaket i Vaggatem ble nedlagt. Garn- og stangfiske etter den fiskespisende storørretbestanden i Pasvik synes derimot å ha hatt et oppsving, men dessverre eksisterer det ikke noen fangststatistikk for vassdraget. De omfattende reguleringene i vassdraget har hatt en negativ innvirkning på arter som ørret og harr, og nedgangen i ørretbestanden blir kompensert gjennom årlige konsesjonspålagte utsettinger av ca ørret >25 cm. Selv om det enda foregår gyting og oppvekst av ørret i sideelver og på noen av de få strykstrekningene som er igjen i hovedvassdraget, så utgjør utsatt fisk ca. 80 % av ørreten som fanges. Den fiskespisende ørreten beitet opprinnelig mest på sik, men etter at lagesild rundt 1990 innvandret til vassdraget etter utsettinger i Enaresjøen, er den nå blitt det viktigste byttedyret for ørret. Lagesilda etablerte seg raskt i hele Pasvikvassdraget og hadde også en svært hurtig tetthetsøkning, særlig i øvre del. Den har tatt over som den dominerende fiskearten ute i de åpne vannmassene, mens planktonsik i stor grad har blitt utkonkurrert i dette habitatet og enkelte steder har hatt en svært kraftig tetthetsreduksjon. For storørreten i vassdraget synes derimot lagesildas invasjon å ha medført bedre næringsforhold og trolig også økt produksjon. Men lagesilda er en art som ofte gjennomgår store tetthetssvingninger, og situasjonen er derfor noe ustabil og uforutsigbar. Økte utsettinger av ørret kan muligens bidra til ei regulering av lagesildbestanden, men dette krever nærmere undersøkelser. Et storskala eksperiment med omfattende ørretutsetting er under planlegging for gjennomføring i Ruskebukta i 2009, men dette prosjektet er foreløpig ikke fullfinansiert. Lagesilda er for øvrig en art som i Finland og andre steder danner grunnlag for omfattende næringsfiske, men den har til nå ikke vært beskattet i Pasvik. Utnyttingsmuligheter av innlandsfisk på Finnmarksvidda og i Pasvik Både på Finnmarksvidda og i Pasvikvassdraget har østfiskarter som sik, abbor og gjedde det største potensialet for utnyttelse til nærings- og husholdningsfiske. Disse artene dominerer i de fleste større innsjøene, og produktiviteten av bl.a. sik og abbor er større enn for ørret og røye. Mange av innsjøene som er dominert av disse østfiskartene ligger også nært vei og er dermed lett tilgjengelige. Flere av de større innsjøene på Finnmarksvidda som f.eks. 5

6 Stuorajavri (25 km 2 ), Iddjajavri (10.4 km 2 ), Lappujavri (7.2 km 2 ), og Stuora Suolojavri (7.1 km 2 ) samt det store sammenhengende innsjøarealet i selve Kautokeinoelva, bør være velegna for næringsfiske, men også mange mindre innsjøer er aktuelle. I Pasvikvassdraget er det meste av vannarealet på norsk side godt egna for nærings- og husholdningsfiske, og dette potensialet styrkes også av at fiskebestandene der jevnt over er i god eller meget god forfatning. På Finnmarksvidda har derimot mange sik- og abborvatn overbefolka bestander med småvokst og ofte sterkt parasittert fisk. I slike tilfeller vil det være nødvendig med en kultiveringsinnsats før et eventuelt næringsfiske kan komme i gang. Særlig problematisk er det om siken har en høy infeksjon av gjeddemakk. Uttynningsfiske kan være et effektivt botemiddel mot både overbefolkning og parasitter, men det forutsetter en stor og målrettet innsats. For den langsiktige effekten er det viktig at beskatningen av fiskebestandene opprettholdes også etter at et uttynningsfiske er gjennomført. For de fleste sik- og abborvatn på Finnmarksvidda er situasjonen slik at fiskebestandene beskattes for lite, og dette er nok en medvirkende årsak til at problemet med overbefolkning er relativt utbredt. Det er derfor viktig å stimulere til at bl.a. det tradisjonelle husholdningsfisket videreføres og helst også økes. Sportsfiske etter abbor, gjedde og harr er også en aktuell utnyttelse av innlandsfiskeressursene som bør kunne få større oppmerksomhet i tilknytning til f.eks. opplevelsesturisme. Mulighetene for næringsfiske etter røye og ørret er noe mer begrenset enn for sik og andre østfiskarter, og aktuelle lokaliteter er nok i stor grad begrenset til store innsjøer. I første rekke gjelder dette Iesjavri der et næringsfiske allerede foregår. Dette fisket og de langsiktige effektene på fiskebestanden i vatnet burde ha vært undersøkt nærmere slik at erfaringene herfra også kan nyttiggjøres andre steder. Noen få andre røyevatn kan nok også være aktuelle for næringsfiske, men på samme måte som for Iesjavri ligger de fleste langt fra vei, og flytransport vil ofte være nødvendig. For de fleste røye- og ørretbestandene på Finnmarksvidda er det derfor mulighetene for rekreasjonsfiske som har det mest aktuelle utnyttingspotensialet, dels kanskje i sammenheng med opplevelsesturisme. Ei økt tilrettelegging for rekreasjonsfiske vil kunne bidra til en bedre utnytting av disse ressursene, og for en del røyevatn som har problemer med overbefolkning, kan uttynningsfiske være et aktuelt botemiddel for å gjøre disse bestandene mer attraktive for fiske. Husholdningsfiske med garn er også en aktuell utnyttelsesmulighet for en del røye- og ørretlokaliteter, men et slikt fiske må på samme måte som et eventuelt næringsfiske, gjennomføres på en skånsom og fornuftig måte siden disse artene er sårbare for over- eller feilbeskatning. Kunnskapen om effektene av fiske etter innlandsfisk er for øvrig begrenset, og eventuelle tiltak for økt fiske bør også følges opp med undersøkelser av hvilken innvirkning dette har på fiskebestandene. 6

7 Oppsummerende konklusjoner Østfiskbestandene, særlig sik og abbor, kan i de fleste innsjøene høstes mer intensivt enn hva som er tilfellet nå. Det samme gjelder for enkelte røye- og ørretvatn, men her må man være særlig aktsom for å unngå feil- eller overbeskatning. Kunnskapsgrunnlaget er ellers ofte mangelfullt, både om fiskeressursenes tilstand og produksjonsevne, og om effektene av et eventuelt økt fiske. I tillegg eksisterer det lite informasjon om over hvor mye innlandsfisk som fanges. Grunnlaget er dermed ikke optimalt for ei god forvaltning. I innsjøer med overbefolkede fiskebestander og høy parasittinfeksjon kan for øvrig hardt uttynningsfiske være et nødvendig kultiveringstiltak for at et høstings- eller sportsfiske skal kunne komme i gang. I innsjøer med blandede fiskebestander kan videre ei målretta utfisking av enkelte arter være ønskelig for å redusere negative interaksjoner med mer attraktive fiskearter. I Pasvikvassdraget kan økt utsetting av ørret bidra til ei bestandsregulering av den introduserte lagesilda, men mer kunnskap er nødvendig før et slikt tiltak bør gjennomføres. Manglende system for fangstrapportering vanskeliggjør ei kunnskapsbasert forvaltning både av ørret og andre arter av innlandsfisk. 7