Reproductive Rights are Human Rights

Transkript

1 NORSKE KVINNLIGE JURISTERS FORENING Grunnlagt 1947 Nr. 1 Juni Nytt prosjekt i colombia Etterlengtet rettshjelpsmelding Fem kjappe med Anne Hellum og Kristin Normann Reproductive Rights are Human Rights

2 NKJF Postadresse: postboks 1620 VIKA 0119 Oslo Leder J u s t i n e n r. 1 j u n i INNHOLD E-post: sentralstyret@nkjf.no Styreleder Yvonne Evensen Styremedlem og Internasjonalt ansvarlig Irmela Van Der Bijl Kasserer Ena Aarseth Barder Sekretær og justine redaksjonen Åshild Tveit Styremedlem Anne Marit Lindberg Styremedlem og justine redaksjon Loubna Alshbib Varastyremedlem og redaktør i Justine Kristin Schjødt Bitnes Varastyremedlem Maria Norum Resløkken Justineredaksjon Kristin Schjødt Bitnes (redaktør), Åshild Tveit, Hanna Norum Resløkken, Loubna Alshbib & Ena Aarseth Barder Layout Jonna Skoglund Bilde forside: US Supreme Court Washington Foto Jonna Skoglund Endelig sommer, og et nytt nummer av Justine er ferdig! Kan det bli særlig mye bedre? Jo, det kan det for i dag kom solen tilbake også! Igjen er vi ferdig med et spennende og innholdsrik utgave av Justine. Denne gangen har vi i redaksjonen vært så heldig å få mange interessante bidrag, som vi håper våre medlemmer vil sette stor pris på. I en hverdag som er fylt med mye, ofte for mye er det alltid like hyggelig å se at vi, dette til tross, har laget ferdig et Justine som vi er stolte av. Selv om vi i redaksjonen er stolte og glade hver gang vi får et nytt nummer tilbake fra trykkeriet, så håper vi alltid at flere har lyst til å bidra. Det kan derfor ikke bli sagt mange nok ganger, vi trenger deres engasjement små notiser, bilder, artikler, debatt-tema, ja, hva det skulle være. Når det gjelder denne utgaven så har den et internasjonalt fokus gjennom at vi har vært så heldige å fått artikler fra NKJF medlemmer i USA, Singapore og Colombia. Veldig spennende lesning. I tillegg så har vi et nytt reisebrev fra Øst-Timor, intervju med den nye lederen vår (Yvonne Evensen), et lite innlegg fra Colombia-reisen til Internasjonal-gruppe og noen ord fra et seminar som undertegnede var på i Washington. Jeg avslutter med det, og som bildet viser så var det mange interessante mennesker å hilse på i Washington. God sommer til alle sammen! Kristin Schjødt Bitnes Prosjektreise Øst Timor Ms. Sonia Sotomayor Prosjektreise Colombia Nytt fra Internasjonal gruppe 4 Ny leder NKJF 5 Etterlengtet rettshjelpsmelding 6 Prosjektreise til Øst Timor Ms. Sonia Sotomayor- First Hispanic Supreme Court Justice 12 5 Kjappe med Anne Hellum 14 Washington College of Law stedet for faglig utvikling 15 Reproductive Rights are Human Rights16 5 Kjappe med Kristin Normann 18 Prosjektreise Colombia 19 Risks for the defnders of human and women rights 24 NKJF nytt 26 S i d e 2 S i d e 3

3 Nytt fra Internasjonal gruppe «Kvinner bærer ikke bare halve himmelen, men deres innsats er i praksis enda mer avgjørende» Ban Ki-moon, FNs generalsekretær Fem gode grunner for NKJF til å fortsette arbeidet med kvinnerettet bistand i Øst-Timor, Colombia og Thailand 1. FNs medlemsland har ved tusenårsskiftet satt seg åtte mål for å bekjempe verdens fattigdom innen Disse åtte målene danner grunnlag for Norges innsats i kampen mot fattigdom i verden. Det tredje tusenårsmålet av de åtte heter å: «3. Fremme likestilling og styrke kvinners stilling.» 2. Norge har ytt bistandstøtte til Øst-Timor siden landet ble selvstendig i Fire hovedmål har vært arbeidet for et godt styresett, demokrati og menneskerettigheter; bærekraftig naturressursforvaltning (olje og energi); kvinner og barns rettigheter; og gjennoppbygging etter krisen og forsoningsprosessen. Hovedfokuset har vært på petroleumsfondet som er bygget etter norsk modell. På grunn av korrupsjon har landets nye ressurser ikke kommet størsteparten av befolkningen til gode. Vår innsats i landet er rettet mot de svakest stilte. 3. Colombia er preget av store interne konflikter og har nest flest internt fordrevene flyktninger i verden (3 millioner mennesker). Norge har lenge vært engasjert i freds- og humanitært arbeid i landet. Det har vært forsøk på å få til fredsavtaler med de forskjellige grupperingene i mange tiår. Urolighetene i landet går særlig ut over kvinner og barn. 4. Menneskehandel er vår tids slavehandel. Dette er en milliardindustri kontrollert av organisert kriminalitet. Fortjenesten er enorm og risikoen minimal.tusenvis av barn, kvinner og menn blir hvert år ofre for denne instustrien. Gjennom FNs Palermoprotokoll og Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel har Norge forpliktet seg internasjonalt til å forebygge og bekjempe menneskehandel. I den senere debatten i Norge har behovet for utvidet refleksjonsperiode (gjelder de kvinner som trafikeres fra land som Thailand, Burma og Laos og som påtalemyndigheten ønsker at skal vitne i straffesak mot eventuelle bakmenn), og en utvidelse av bistandsadvokatordning vært fremhevet. Dette er viktig. NKJFs prosjekt har som formål å hindre at kvinner og barn overhodet trafikeres fra land som Thailand, Burma og Laos. 5. I november 2008 var over 5000 deltakere fra over 150 land, 40 internasjonale organisasjoner, 400 frivillige organisasjoner og 200 representanter fra næringsliv samlet til toppmøte i Doha, Qatar hvor temaet var fortsatt sikring av økonomisk støtte til kampen mot fattigdom (oppfølging av Monterreyerklæringen 2002). Allerede første dag sto spørsmålene om hvordan sikre likestilling og kvinners rettigheter i fattige land sentralt. FNs generalsekretær Ban Ki-moon uttalte at «kvinner ikke bare bærer halve himmelen (et japansk ordtak), men at deres innsats i praksis er enda mer avgjørende. Vi har en moralsk forpliktelse til å styrke kvinners rettigheter». Han overrakte tre fakler for FNs tusenårsmål nummer 3 til generalsekretærene for FNs regionale kommisjoner: Vest-Asia, Asia og Stillehavsregionen, Latin-Amerika og Karibia, og Europa og Nord-Amerika. Mottakerne av fakkelen har et særlig ansvar for å gjøre mer for å styrke kvinners stilling. Så - ta fakkelen du også og delta i vårt arbeid! Med vennlig hilsen Irmela van der Bijl Leder internasjonal gruppe, NKJF Foto: sxc.hu Ny leder NKJF Tekst: Maria Norum Resløkken Foto: Kristin Schjødt Bitnes Stafettpinnen er nok en gang ført videre og vi har fått en ny leder i NKJF. Jeg møter Yvonne hos Advokatfirmaet Vogt & Wiig som tilfeldigvis er vår felles arbeidsplass. Yvonne er advokatfullmektig i firmaet men hun har også vært ansatt i Vogt & Wiig en årrekke før dette. Hun har faktisk nærmest vært innom alle stillinger man kan ha i selskapet. Det hele startet i 1999 da Yvonne ble ansatt som kontorassistent eller kaffekoker som hun selv beskriver det som. Deretter ble hun ansatt som advokatsekretær som nok var med på å trigge lysten for å studere juss. I løpet av hele jusstudiet fortsatte Yvonne som kveldssekretær i samme firma, til hun ble ansatt som advokatfullmektig høsten 2007 etter endt studie. Det vil faktisk si at stillingen som partner må være det neste steget for Yvonne. Hva gjør deg egnet til å være leder i NKJF? - Foruten at jeg er svært strukturert og ryddig, så er urettferdighet overfor de som fremstår som svakere enn andre i samfunnet noe av det verste jeg vet. Om dette gjør meg egnet til å være leder, fremfor bare å være et vanlig medlem i foreningen, vil jo tiden vise Dette hørers veldig lovende ut. NKJF sitt grunnprinsipp er jo nettopp å hjelpe de som er svakere i samfunnet med rettighetsopplæring. Er det noen nye prosjekter du har lyst til å gå inn i? - Rett før jeg gikk inn som leder i foreningen, innledet NKJF et samarbeid med COLEMAD i Columbia. Dette er en forening som består av kvinnelige jurister som kjemper for rettighetsopplæring i Columbia. Columbia er et av landene som faller inn under FOKUS sitt satsningsområde for program fremover. Følgelig må målet være å etablere et program i Columbia med støtte fra FOKUS. Samtidig skal vi selvfølgelig fortsette arbeidet med å finne nye samarbeidspartnere slik at vi kan gjennomføre nye prosjekter. Hva er din drivkraft som jurist? - Det høres kanskje klisjeaktig ut men å fremme rett og hindre urett er faktisk svært så treffende. Hva er ditt mål som advokat? - Da jeg begynte å studere var målet engang å starte min egen advokatpraksis litt utenfor Oslo et slags landhandleri hvor enhver kunne henvende seg med ethvert juridisk problem. Jeg har etter hvert forstått at det nok fordrer mye mer arbeid enn jeg hadde trodd alt fra det administrative til det enormt store arsenalet av juridiske problemstillinger som man kan komme bort i. Målet i dag er først og fremst å bli god på kontraktsrett, selskapsrett og arbeidsrett som er de områder jeg arbeider mest med i dag. Kanskje med årene vil jeg bli kompetent nok til å starte dette landhandleriet. Hvorfor ville du studere juss? - Jeg måtte velge et yrke hvor jeg kunne løse problemer og det sto mellom juss og psykologi. I frykt for resultatene av eventuelle feilvurderinger i forhold til menneskers psyke, fant jeg ut at det var tryggest å velge juss (les: ikke straff), hvor resultatet av en eventuell feilvurdering hovedsakelig få økonomiske konsekvenser. Hva er dine ambisjoner med NKJF? - Ambisjonen er å bidra til noe som kanskje vil utgjøre en forskjell for andre. Når fattet du interessen for NKJF? - Det var tidligere styremedlem Kristin Schjødt Bitnes og tidligere styreformann Maria Norum Resløkken som snakket så varmt om foreningens gode formål, prosjekter og hyggelige medarbeidere som gjorde meg interessert. Selv om Yvonne bruker mange sene timer på arbeidsplassen har hun plass til et liv ved siden av jobben. Hva gjør du på fritiden? - Jeg er Lillestrøm-supporter, så jeg bruker mye tid på å se fotball sammen med likesinnede venner. Så det er altså de gule og svarte kanarifuglene som står Yvonne sitt hjerte nærmest. En ting er jeg sikker på, og det er at fotballsupportere er fulle av engasjement og at det er akkurat en person med den egenskapen vi behøver for å videreføre NKJF sine mål og drømmer. Jeg ønsker Yvonne lykke til og takker for min tid som leder i foreningen! S i d e 4 S i d e 5

4 Nederst fra venstre: Christine Egeland Bøe, Anne Berit Foss, Lilly Elvekrok Agerup, Gunhild Vedhusheia (ny daglig leder), Camilla Verdich og Kristin Sannes Hansen.Midten fra venstre: Heidi Fjeldstad, Linn Kristin Evju, Elfrid Sundqvist, Laddi Singh, Ane Kristine Korsbøen Bierge, Camilla Grande og Marianne Vium Olesen Bakerst frå venstre: Ida Brabrand, Anne Marie Tollehaugen, Hanne Haagenrud, Malin Renate Ranheim, Cathrine Skaarbrevik og Elisabeth Elliott. J u s t i n e n r. 1 j u n i Etterlengtet rettshjelpsmelding Av: Elisabeth Elliott fra gjelds- og fengselsgruppa hos JURK, og daglig leder Gunhild Vehusheia Endelig har den etterlengtede rettshjelpsmeldingen kommet. Meldingen har fått tittelen Om offentleg rettshjelp Rett hjelp. Tirsdag 12. mai ble det holdt høring i Stortingets justiskomité, og JURK var selvsagt tilstede for å fremme sine synspunkter på meldingen. I det følgende kan du lese JURK sitt innlegg under den muntlige høringen: JURK støtter formålet til den nye rettshjelpsordningen slik dette er formulert i meldingen. Dette er om enn på litt ulik måte det de studentdrevne rettshjelpstiltakene har holdt på med i over 35 år! Vi arbeider daglig for å realisere formålet med meldingen: enkel tilgang til rådgivning, bistand til at konflikter løses på et tidlig stadium, og mest ressurser til de gruppene i samfunnet som kanskje har størst behov, men færrest forutsetninger for å ta seg frem i dagens informasjonssamfunn. Mye i meldingen går i riktig retning, blant annet utvidelsen av dekningsområdene, men vi har også bemerkninger til selve meldingen: Førstelinjekonsultasjon I likhet med alle de andre studentdrevne rettshjelpstiltakene i Norge mener JURK at en gratis førstelinjetjeneste er et godt tiltak. JURK ser at mange av våre klienter har relativt enkle juridiske spørsmål, og for dem vil en times konsultasjon være nok. Innenfor en time vil man i svært mange tilfeller også kunne vurdere om det er grunnlag for å forfølge en sak videre. Vi ser også en del utfordringer med denne tjenesten, men vi forutsetter at det er kompetente, engasjerte ildsjeler som får tid og ressurser til å drive og organisere en slik tjeneste. JURK bidrar gjerne med sin erfaring i den videre utformingen av en førstelinjekonsultasjon. Behov for mer oppsøkende virksomhet Både i forhold til førstelinjetjenesten og i forhold til fritt rettsråd setter vi spørsmålstegn ved om departementet i tilstrekkelig grad har tatt innover seg at større grupper i samfunnet ikke selv har ressurser til å orientere seg og finne frem til rettshjelpskontorene. Formålet med meldingen er jo blant annet at juridisk hjelp skal treffe den gruppen som har størst behov, og vår erfaring er at denne gruppen må oppsøkes. Det må lovfestes at hjelpen skal gis der de utsatte gruppene er. Vi ønsker at meldingen i større grad legger føringer for en aktiv, oppsøkende virksomhet. For å bruke ressursene riktig må man som et ledd i arbeidet med gratis førstegangskonsultasjon ut i fengsel, ut på asylmottak. osv. Man må rett og slett ut dit de utsatte gruppene er. I tillegg forutsetter vi at førstelinjetjenesten kan åpne opp for henvendelser per telefon, slik at ikke et krav om fysisk oppmøte blir en hindring for folks muligheter til å få den hjelpen de har rett på. Mer om rettsinformasjon Vi vil også påpeke at det er forskjell på å ha rett og å få rett. Meldingens undertittel er rett hjelp underforstått å få rett hjelp. Vi etterspør derfor flere konkrete forslag til hvordan man skal gi mennesker informasjon om hvilke rettigheter de har, altså mer rettsinformasjon. Hjelp til selvhjelp har vært JURKs visjon i mange år. Vi ser at det virker. Mange kvinner klarer å ta ansvar for selv å realisere sine rettigheter bare de får litt bistand og noen generelle juridiske råd med på veien. Det offentlige må ta et større ansvar for å distribuere og informere om rettigheter; både av hensyn til enkeltmennesket og for å ivareta samfunnsperspektivet. Det saklige dekningsområdet for offentlig rettshjelp Ved rettshjelp utover førstegangskonsultasjon er det etter vår erfaring viktig at det åpnes opp for en videre anvendelse av unntaksbestemmelsene i lov om fri rettshjelp. For det første bør det i større grad gjøres unntak dersom styrkeforholdet partene imellom i betydelig grad er i søkers disfavør. Dette vil kunne være tilfelle i trygd-, sosial-, og skattesaker, og gode grunner taler her for å stille lempeligere krav. Tilsvarende hensyn gjør seg dessuten gjeldende der motpart bistås av advokat. Etter vårt syn vil søker i slike tilfeller ha et større behov for å la seg bistå av advokat. På bakgrunn av vår erfaring med diskrimineringssaker vil vi også støtte forslaget om retten til fri rettshjelp til den private parten i saker som er anbefalt av Likestillings- og diskrimineringsombudet. Avgrensning mot skifteoppgjør for ektefeller og samboere Departementet foreslår i meldingen å fjerne rett til rettshjelp i saker vedrørende felleseieskifte og økonomisk oppgjør mellom samboere. Dette er JURK sterkt imot. Dette vil for det første være i strid med meldingens formål. Rettshjelp i forbindelse med skifte vil kunne hindre fattigdom. JURK mener også at den virkelighetsbeskrivelsen som legges til grunn for endringen ikke er riktig, og at dette forslaget i særlig stor grad vil ramme kvinner. Det er ikke slik at det i disse sakene vil være snakk om å yte rettshjelp til velstående mennesker som krangler om hvem som skal få beholde ming-vasen. Virkeligheten er selv i 2009 at det i mange forhold er mannen som har styrt den felles økonomien. Mange av de kvinnene som kommer til JURK har i liten eller ingen grad hatt oversikt over de økonomiske forholdene under samlivet. Dette vedvarer også etter samlivsbruddet. Mange kvinner tar derfor mannens forslag til økonomisk oppgjør til følge, uten å tenke på hvilke konsekvenser dette vil kunne få. De mangler styrke og kunnskap til å ta opp kampen. I mange tilfeller rammes kvinnene ved at de mister sitt videre eksistensgrunnlag, som de i utgangspunktet har rett på. Det er også slik at mange kvinner fremdeles har en lavere inntekt enn sin samlivspartner, og vil derfor også ha mindre muligheter til å søke profesjonell hjelp i disse sakene. Mannen og mannens advokat styrer showet. Daglig får JURK henvendelser fra kvinner i en slik situasjon. Det er ikke delingen av konkrete eiendeler som opptar disse kvinnene de har et stort behov for konkret juridisk bistand i en vanskelig situasjon, der det er den personlige økonomiske situasjonen som står på spill. Ofte kommer de til JURK med spørsmål om det er mulighet for å få endret en allerede inngått skifteavtale. Opprettelse av en førstelinjetjeneste som er universell vil kunne avhjelpe noen av disse kvinnenes behov for rettshjelp i form av informasjon om sine rettigheter. JURK ser likevel at det i mange av sakene er behov for ytterligere juridisk bistand. I særlig grad gjelder dette for kvinner med minoritetsbakgrunn. Disse kvinnene er ofte hjemmeværende eller i deltidsjobber, og har derfor i stor grad vært avhengig av sin ektefelle. De mangler i enda større grad enn etnisk norske kvinner kunnskap og forståelse for sine rettigheter. JURK ser det som særlig viktig at denne gruppen får bistand til å sikre sitt videre eksistensgrunnlag. JURK mener at mulighet for å havne inn under unntaksbestemmelsene for fri rettshjelp ikke vil gi tilstrekkelig trygghet og forutsigbarhet i en ellers vanskelig situasjon. JURK ser det derfor som svært uheldig om forslaget gjennomføres. Selv om vi har formell likestilling, ser vi i denne typen saker at kvinnene ikke fremmer sin rett. Både av hensynet til enkeltmennesket og av hensyn til utviklingen av likestillingen må skiftesaker fremdeles være en prioritert sakstype. Rettshjelp til innsatte straffe gjennomføring Da Stortingsmelding nummer 37 - straff som virker kom i høst, var rettshjelp til innsatte en av de tingene som ble etterlyst. Denne kritikken ble møtt med at dette skulle det komme mer om i den ventende rettshjelpsmeldingen. Rettshjelp og straffegjennomføring nevnes i rettshjelpsmeldingen, uten at JURK kan si seg fornøyd med departementets fokus på denne gruppen. I rettshjelpsmeldingen påpeker departementet det behovet denne gruppen har for rettshjelp. I det videre drøftes det hvorvidt dette behovet kan dekkes gjennom å benytte de tilbudene som allerede eksisterer, da med særlig fokus på de studentdrevne rettshjelpstiltakene. Vi i JURK mener at dette ikke er tilstrekkelig. I samfunnet generelt er eksklusivitet noe man streber etter. Det å være eksklusiv tilbyder av en vare eller tjeneste er noe man ønsker å oppnå. Vi i JURK, og de andre rettshjelpstiltakene, har ikke noe ønske om å være eksklusive tilbydere av rettshjelp til innsatte. Vi er geografisk begrenset og har begrensede midler til vår drift. I tillegg mener vi at hjelp til straffedømte er en så viktig oppgave at det offentlige skal og må ta ansvar for den. Vi kan ikke være fundamentet i en slik ordning. Straffegjennomføringsloven inneholder en rekke skjønnsmessige bestemmelser og mange av de vedtakene som fattes etter denne loven vil være av svært inngripende karakter for den enkelte. JURK ber derfor om at det foretas ytterligere vurderinger for tiltak som kan styrke de innsattes rett til rettshjelp. Dette kan gjerne gjøres i dialog med de aktørene som allerede tilbyr dette, slik at den endelige løsningen vil utgjøre et bedre tilbud for denne gruppen enn det som finnes i dag. Om økonomiske spørsmål knyttet til ordningen om fri rettshjelp og om identifikasjon På generell basis foreslår vi at man fjerner egenandelen for de aller svakeste, og vi mener også at forslaget om en gradering av egenandel vil føre til en mer rettferdig ordning. I stedet for at man øker inntektsgrensen, mener tiltakene og JURK at man må benytte en nettovurdering i vurderingen av en søkers inntekt, i likhet med slik det gjøres i Finland. En bruttovurdering vil spesielt slå skjevt ut for de mange enslige forsørgerne. JURK mener at fri rettshjelp må inneholde en mulighet til å få dekket motpartens saksomkostninger, og fremhever at dette vil gi flere kvinner en reell mulighet til å få prøvd sin sak for retten. For mennesker med høyere inntekt bør man vurdere en gradering av egenandel sett i forhold til inntekt, også når det gjelder motpartens saksomkostninger. JURK mener videre at identifikasjonsregelen må mykes noe opp, og at man må ha anledning til å se bort fra denne i de tilfellene hvor det er konflikt mellom partene. I mange samliv ser vi dessverre fremdeles at styrkeforholdet mellom partene er skjevt, og derfor trenger man en identifikasjonsregel som gir kvinnen selvstendig rett og mulighet til å fremme sin sak. Da gjenstår det å se hvordan den endelige utformingen av den nye rettshjelpsloven blir. JURK venter i spenning! S i d e 6 S i d e 7

5 Filmanmeldelse Menn som hater kvinner Av: Yvonne Evensen Foto: Kristin Schjødt Bitnes Menn som hater kvinner er basert på roman én i Stieg Larssons trilogi om journalisten Mikal Blomqvist. I filmen møter du flere store svenske skuespillere, som hovedrolleinnehaver Michael Nyqvist som Blomqvist og Noomi Rapace som Lisbeth Salander. I tillegg møter du kjente skuespillere som Peter Haber, kjent bla. fra serien om kriminaletterforskeren Beck, og Lena Endre kjent bla. fra filmen om Kristin Lavransdatter. I Menn som hater kvinner blir Blomqvist tiltalt og dømt til fengsel for ærekrenkende journalistikk om finansmannen Wennerstrøm. Mens han venter på å sone, blir han headhuntet av en eldre og rik industriherre, Harald Venger, for å løse et 40 år gammelt familiedrap i Hedenby i Sverige på hans kjære niese Harriet. Under etterforskningen krysser Blomqvist sin vei med en karakteristisk hacker og researcher, Lisbeth Salander, som er en ung kvinne preget av voldelige og seksuelle overgrep fra både barndom og nåtid. Salanders spesielle evner og kontakter medfører at tidligere oversette spor kommer frem i dagen og sammen jobber hun og Blomqvist døgnet rundt for å tolke sporene og finne morderen. En i utgangspunktet skeptisk etterforskningsduo blir etter møte med mistenkelige nazistiske familiemedlemmer og skremmende, religiøse og blodige oppdagelser overbevist om at den de nå jakter virkelig er Harriets morder og at det er en person med et usedvanlig sterkt hat for kvinner.. Filmen som hadde premiere på norske kinoer 13. mars 2009 har 15 års aldersgrense og skal etter planen etterfølges med filmatisering også av roman 2 Jenta som lekte med ilden og roman 3 Luftslottet som sprengtes. Filmen kommer på DVD 26. august Justisministrane i Europa til Noreg for å diskutere vald i nære relasjonar Tekst: Åshild Tveit I Tromsø juni i år, vil Noreg og Justisminister Knut Storberget vere vert for Europarådet sin Justisministerkonferanse for Konferansen har fått tittelen Breaking the silence united against domestic violence, og skal omhandle eit av tema som justisministeren har sett som sitt hovudmål å nedkjempe; vald i nære relasjonar. Til saman skal 210 deltakarar frå 47 europeiske land diskutere korleis ein best kan førebyggje vald i nære relasjonar og hjelpe ofra å finne vegen ut av valden. "Vald i nære relasjonar vert teia om", skriv Europarådet på nettsida si. "Ofra avslører sjeldan frykta, isolasjonen og traumet dei lever med, medan overgriparane nektar for at valden i det heile finn stad. Det er som om den ikkje eksisterer Justisministrane vil diskutere måtar å nedkjempe vald i nære relasjonar på, ved å identifisere problema og utvikle og fremje ei felles tilnærming til å bryte tausheita." I Noreg er vald i nære relasjonar eit tema som har fått mykje omtale dei siste åra, mykje grunna både regjeringa og media sitt fokus på temaet. Straffene for vald i nære relasjonar er skjerpa, og ordninga med barnehus er etablert over heile landet. Etter planen skal også alle kommunar påleggjast å opprette krisesentertilbod i løpet av 2010, og det kommunale ansvaret for krisesentra skal fastsetjast i ny krisesenterlov. Regjeringa la dessutan i 2007 fram ein handlingsplan mot vald i nære relasjonar for perioden Planen, med namnet Vendepunkt, inneheld 50 tiltak mot vald i nære relasjonar. Også media har bidrege til å skape blest om temaet. Verdas Gang hadde i 2007 mellom anna ei serie artiklar under tittelen 72 kvinner drept av sine menn, der dei tok føre seg samtlege partnardrap som hadde skjedd i perioden Artikkelserien fekk mykje omtale, og vann mellom anna eitt av SKUP-prisen sine diplom for NKJF vonar at ein ved å bringe temaet opp på årets Justisministerkonferanse vil få auka fokus på dette vanskelege men viktige temaet, også i andre europeiske land. Vald i nære relasjonar må fram i lyset! Vi kan ikkje lenger akseptere at ein nyttar omgrep som familietragedie, for å dekkje over kva som eigentleg føregår. Prosjektreise til Øst Timor 2009 Nå har NKJF igjen vært i Øst-Timor for å besøke vår prosjektpartner Judicial System Monitoring Program/Women s Justice Unit (JSMP/ WJU). Denne gangen reiste jeg sammen med Kristin Ugstad Steinrem. Vi hadde en flott tur, og det er trist at dette kanskje var min og også NKJFs siste tur til dette paradiset på den andre siden av jorden. Tekst og Foto: Ingrid Midtgaard S i d e 8 S i d e 9

6 Vi ankom Øst-Timor/Dili tidlig søndag 10. Mai. Maria Agnes Bere, ansvarlig koordinator av vår prosjektpartner i sør, møtte oss på flyplassen og tok oss med til stranden, der vi spiste pannekaker fylt med sjokolade og banan til frokost. Havet blinket vakkert foran oss, det var ikke en sky på himmelen og Øst-Timor var frodigere og grønnere enn noen gang. Etter frokosten gikk vi den lange veien opp til Kristo Rei, en stor Jesus- statue øst for Dili sentrum. Statuen var dekket av byggestillas. Den har sett sliten ut på våre tidligere besøk, og nå skal den omsider rehabiliteres. Det ble for meg som et symbol på at timoreserne omsider tørker støv av håpet etter en lengre stabil periode. På våre tidligere besøk har den spente stemningen vært til å ta og føle på. Nå opplevde jeg Dili som en rolig, varm og vennelig by. Flyktningleirene var forsvunnet, folk var ute i gatene og barna lekte på stranden. Denne gangen følte vi oss trygge nok til å ta oss frem til fots på egenhånd. Hver morgen gikk vi til JSMPs kontor. Det var en halv times tur langs sjøen, der havet blinket morgentrett mot oss med fiskebåtene på vei ut og de store tankbåtene hvilte stille på sjøen omsluttet av morgendis. Dili er et fantastisk lite paradis med blinkende hav, palmetrær, hvite strender og turkise bukter. Vi hadde heldigvis litt tid til å være turister og nyte dette vakre landet, men først og fremst var vi her for å jobbe. Det viktigste vi skulle gjøre på denne turen var å diskutere prosjektets fremtid og fund-raising- strategier. Etter 2009 får ikke prosjektet mer støtte fra FOKUS, og det er begrensede muligheter til å få støtte fra andre hold. Alle NGOene i Øst-Timor sliter med dette. Mye av tiden som de skulle ha brukt på viktig arbeid for kvinners rettigheter går med til å jobbe for fund-raising. Jeg for min del syns det er trist at en organisasjon som FOKUS ikke klarer å holde på et slikt prosjekt som er så midt i kjernen av det FOKUS skal jobbe med; kvinner og utvikling. Prosjektets arbeid og mål faller innenfor FN resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, og viktigheten av deres arbeid har følgelig bred internasjonal anerkjennelse. JSMP er en juristtung organisasjon og de har en enestående rolle som en uavhengig vaktbikkje. Bare i WJU er to av de fire ansatte kvinnelige jurister. I et land med mellom 10 og 20 kvinnelige jurister er dette ganske enestående. Organisasjonen observerer rettssaker og skriver rapporter som publiseres og leses av interesserte i hele verden. De driver også opplæring av politi, dommere, kvinner og landsbyledere. Videre driver de aktiv lobbyvirksomhet mot myndighetene når det jobbes med regelverksutvikling som berører kvinner og kvinners rettigheter. Bakgrunnen for at FOKUS ikke lenger gir støtte er at FOKUS har innsnevret sitt geografiske satsingsområde og Sørøst-Asia faller nå utenfor. NKJF har forsøkt å angripe dette ved å fremme et forslag om en utvidelse til FOKUS representantskapsmøte, men vi fikk dessverre ikke gjennomslag. Man skulle kanskje tro at det fantes mange slike organisasjoner i Øst-Timor, men det kan jeg avkrefte. Man må huske at dette er et land med en enorm mangel på menneskelige ressurser, og det sier seg selv at det ikke er mange slike juristtunge NGOer der flertallet av de ansatte er timoresere. At det er lokale som i hovedsak driver organisasjonen betyr også at de ressursene som investeres her med tanke på for eksempel kompetansebygging forblir i Øst-Timor. Videre kjenner de samfunnet, menneskene, behovene og de særlige problemstillingene man møter her, noe jeg vil tro er en forutsetning for slikt arbeid. Vi har funnet en mulighet for videre støtte ved den norske ambassaden i Jakarta. Vi har fått tilbakemelding fra ambassaden om at WJU kan fremsette en søknad om støtte og at de vil innhente en anbefaling fra ambassadeseksjonen i Øst-Timor. Vi hadde derfor et møte med Eva Irene Tuft ved den norske ambassadeseksjonen. Hun kjenner til organisasjonens arbeid, og ville gjerne gi en anbefaling. Hun gjorde oss imidlertid oppmerksomme på at det kan være et problem at hun ikke har mulighet til å følge opp prosjektet. Vi får krysse fingrene, men ved en slik støtte er uansett NKJFs engasjement i Øst-Timor over. Tie Market Vi fikk også møte Secretary of State for the promotion of Equality (SEPI) og UN s population fond (UNFPA) som samarbeider i arbeidet med en lov om vold i nære relasjoner (Domestic Violence Law). Flere NGOer er invitert til å bidra med arbeidet, og det ble gitt tydelig uttrykk for at JSMP/WJU er en viktig ressurs i denne sammenheng. Man kan kanskje spørre seg hvorfor man trenger en egen lov om vold i nære relasjoner og hvorfor ikke de relevante bestemmelsene kan etableres i for eksempel straffeloven. Vold i nære relasjoner er et utbredt problem i Øst-Timor der kulturen er influert av et patriarkalsk verdisyn og kvinnen er betydelig lavere posisjonert på familierangstigen enn mannen. Man har derfor kommet til at man ønsker en egen lov om vold i nære relasjoner som skal ha både symbolsk og praktisk betydning. Gjennom denne loven vil Øst-Timor anerkjenne at vold i nære relasjoner er et problem og loven vil også kunne bidra til å implementere FN resolusjon Videre vil loven angi forpliktelsene til politi, påtalemyndighet osv med hensyn til håndteringen av dette problemet. Arbeidet har pågått lenge, men på bakgrunn av ny straffelov som ble vedtatt av Parlamentet tidligere i år, men som ikke ennå har trådt i kraft, måtte man utsette arbeidet med loven. Denne loven var i stor grad avhengig av hvordan straffeloven ville se ut til slutt, da en av de store diskusjonene ved utarbeidelse av denne har vært om vold i nære relasjoner skal være å anse som crimen publicum eller ikke. Nå i det endelige forslaget er det definert som crimen publicum. Man planlegger nå at lov om vold i nære relasjoner skal bli vedtatt i år og deretter vil arbeidet fortsette med en nasjonal handlingsplan om hvordan å implementere loven. I straffeloven har spørsmål om voldtektsbegrepet og abort vært noe WJU har jobbet mye med. I indonesisk straffelov, som er gjeldene per i dag, følger det av voldtektsbestemmelsen at det er straffbart å tvinge andre enn sin kone til seksuelt samkvem. I ny straffelov er voldtekt av ektefelle også kriminalisert. Videre er abort kriminalisert i gjeldende straffelov. Øst-Timor er et patriarkalsk katolsk land der kriken har stor innflytelse. En fullstendig legalisering av abort har det derfor aldri vært tale om, men Maria Agnes Bere, koordinator av Women s Justice Unit, og Luis de Oliveira, direktør for Judicial System Monitoring Program abort der kvinnens fysiske og psykiske helse er truet har blitt legalisert i det endelige forslaget i den nye loven. WJU håper at man ved bruk av begrepet psykisk helse vil innfortolke at man kan ta abort ved for eksempel voldtekt. Når vi diskuterte temaet vold i nære relasjoner med vår prosjektpartner, kom vi inn på den norske rettshjelpordningen der voldsofferet kan få fritt rettsråd og fri sakførsel uten behovsprøving i erstatningssak mot gjerningspersonen, fritt rettsråd uten behovsprøving ved vurdering av å anmelde voldtekt og behovsprøvet rett til fritt rettsråd ved søknad eller klage i sak om voldsoffererstatning. Videre orienterte vi litt om fornærmedes rett til bistandsadvokat. Dette ble WJU Utsikt fra Kristo Rei veldig interessert i, og ønsket at vi skulle gi mer informasjon om ordningene slik at de kunne vurdere å fremme et forslag om tilsvarende ordninger overfor timoresiske myndigheter. Det er flott å kunne bidra med egen kompetanse og erfaring i det viktige arbeidet som gjøres her. Det er klart at vi jurister i Norge også håndterer viktige spørsmål, men skrittende som tas i Øst-Timor hver gang de fremmer en ny lov eller endrer bestemmelser på dette området er så mye større, og jeg føler meg privilegert som får være med på dette. Da dette antagelig er min siste reiserapport fra Øst-Timor, vil jeg derfor benytte anledningen til å takke alle NKJFs medlemmer som har gjort dette prosjektarbeidet mulig. S i d e 1 0 S i d e 1 1

7 The current Justices are as follows: Ms. Sonia Sotomayor- First Hispanic Supreme Court Justice? John G. Roberts (54), Chief Justice: Born 1955 and appointed by President George W. Bush. John Paul Stevens (89): Born 1920 and appointed by President Ford. Antonin Scalia (73): Born 1936 and appointed by President Reagan. Anthony Kennedy (72): Born 1936 and appointed by President Reagan. David Souter (69): Born 1939 and appointed by President George H. Bush. Clarence Thomas (60): Born 1948 and appointed by President George H. Bush. Ruth Bader Ginsburg (76): Born 1933 and appointed by President Clinton. Steven Breyer (70): Born 1938 and appointed by President Clinton. Tekst: Annette H. Andreassen Foto: Jonna Skoglund The Supreme Court of the United States is the highest judicial body in the United States. It consists of one Chief Justice and eight associate Justices. Justices are nominated by the President and confirmed with the «advice and consent» of the Senate by a majority vote. Once appointed, Justices serve for «life» which may terminate upon death, resignation, retirement or conviction on impeachment. Because the Constitution does not set any qualifications for service as Justice, the President may nominate anyone to serve. The individual does not need to be a lawyer but most nominees have served as Judges in the Circuit Courts. Justice David Souter announced his retirement earlier this year and there was much speculation as to whom President Obama would nominate to the position. Most Presidents nominate individuals who share their ideological views. On 26 May 2009, we had a name: Sonia Sotomayor, a Hispanic judge from the Second Circuit. If confirmed, Sotomayor would be the first Hispanic to ever serve on the Supreme Court. Many say that Sotomayor has truly lived the "American dream". She was born to a Puerto Rican family and grew up in a public housing project in South Bronx, New York. Her father was a factory worker with a third-grade education, and died when Sotomayor was nine years old. Her mother raised Sotomayor while working as a nurse. Sotomayor graduated as valedictorian of her class at Cardinal Spellman High School in New York. She won a scholarship to Princeton where graduated summa cum laude (i.e. over a 3.8 grade point average, 4.0 being the best). She then attended Yale Law School. Sotomayor served as an editor of the Yale Law Journal and as managing editor of the Yale Studies in World Public Order. After law school, Sotomayor spent five years as Assistant District Attorney in Manhattan, trying dozens of criminal cases. She entered private practice in 1984, working as an international corporate litigator handling cases involving everything from intellectual property to banking, real estate and contract law. The nomination process is no longer a quick process as Congress sees Justices playing a larger political role than previously. In recent years, the confirmation process has attracted considerable attention from special interest groups, many of which lobby senators to confirm or reject a nominee, depending on whether the nominee's track record aligns with the group's views. The Senate Judiciary Committee conducts hearings, questioning nominees to determine their suitability. At the close of the confirmation hearings, the Committee votes on whether the nomination should go to the full Senate with a positive, negative or neutral report. Senate Republicans, currently in the minority, have pledged to give her a fair hearing but cautioned they would question her rigorously and not be rushed. However, many believe that Republicans will support her nomination because a rejection would be the last straw when it comes to the party's ability to reach the Hispanic community. Hispanics are the fastest growing part of the population and are increasingly active politically. Once approved by the Senate, it will remain to be seen how Sotomayor will vote on two of the most contested Supreme Court issues: (i) abortion, and (ii) gay marriage. Many Justices have rendered decisions contrary to what was believed to be his/her ideology, i.e. retiring Justice David Souter whose opinions have been more liberal than conservative. Sotomayor's judicial record on these issues is thin. In fact, her sole opinion regarding abortion was in line with the pro- life position and she has never directly decided whether a law regulating abortion was constitutional. Sotomayor has never ruled on any cases involving gay civil rights. S i d e 1 2 S i d e 1 3

8 Anne Hellum er født i Hun er cand.jur. ved Universitetet i Oslo i 1981, mellomfagstillegg i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo i 1985 og dr.juris ved Universitetet i Oslo i 1998 med avhandling Women s Human Rights and Legal Pluralism. Professor ved Institutt for offentlig rett i Ansatt ved Institutt for offentlig rett siden Hun er gjesteprofessor ved the Southern and Eastern African Center in Women s Law at the University of Zimbabwe (SEARCWL). Hellum er ansvarlig lærer i kvinnerett og faglærer i rettsosiologi. Hun er leder for Avdeling for kvinnerett, medlem av forskningsutvalget ved Det juridiske fakultet og medlem av rådet for Institutt for offentlig rett. Hellum er redaktør av Kvinnerettslig skriftserie og medredaktør av det internasjonale tidsskriftet Global Journal of Law and Social Justice 5 kjappe med Anne Hellum Tekst: Åshild Tveit Foto:Privat Fem kjappe er ei fast spalte i Justine. Her stiller vi kjende og mindre kjende kvinlege juristar fem kjappe spørsmål om deira tankar rundt nettopp det å være kvinleg jurist. Ein fellesnemnar for alle intervjuobjekta våre er at dei har ein spennande jobb, og har utmerka seg i arbeidet sitt. Washington College of Law stedet for faglig utvikling Tekst: Kristin Schjødt Bitnes 1. Hva er din drivkraft som jurist? Min drivkraft er nysgjerrighet og engasjement. Jeg er opptatt av å forstå samspillet mellom individers handlinger, politiske beslutninger og rettens utvikling i en verden hvor lokale, nasjonale og globale forhold griper stadig mer inn i hverandre. Den menneskerettslige beskyttelsen mot diskriminering og integritetskrenkelser blir stadig mer omfattende, men hvordan omsettes vernet til praksis under forskjellige sosiale, økonomiske og kulturelle forhold? Jeg har i de siste tyve årene arbeidet med forskning og undervisning om disse spørsmålene i Det sørlige og østlige Afrika, i Pakistan og i det nye flerkulturelle Norge. I arbeidet med å bygge opp et regionalt masterprogram i kvinnerett for jurister fra ni land i Det sørlige og østlige Afrika ved Universitetet i Zimbabwe og et menneskerettighetssenter ved Universitetet i Peshawar i Pakistan har jeg måttet sette menneskerettighetene inn i kompliserte og sammensatte livs- og rettsforhold. I dagens flerkulturelle Norge er det mye å hente fra den post-koloniale kvinnerettsforskningens håndtering av forholdet mellom internasjonale menneskerettigheter, ny nasjonal lovgivning og lokale religiøse og kulturelle normer. Skal vi som jurister bidra til å styrke kvinners vern mot diskriminering og overgrep må vi, enten vi arbeider i Norge eller den tredje verden, forstå mer av forholdet mellom retten og den konteksten den virker inn i. 2. Noen råd til kvinnelige jurister som vil opp og frem? Fordi arbeidet utgjør en stor del av livet er det viktig å følge sine interesser og sitt engasjement. En forutsetning for å lykkes er at en ser en mening med arbeidet man gjør og tar et selvstendig ansvar. Uansett valg er det i den globale verden vi lever i viktig å sette seg inn i internasjonal rett, lære seg et annet rettsspråk enn norsk og skaffe seg studie- og arbeidserfaring fra utlandet. Jussen dreier seg dypest sett om håndtering av relasjoner. Enten det gjelder forretningsforhold, familieforhold, arbeidsforhold eller soningsforhold i fengsel er evnen til innlevelse i mellommenneskelige forhold grunnleggende. Retten er en kommunikasjonsarena hvor det handler om å nå fram til gode løsninger gjennom tillit og respekt for klienter, motparter og beslutningstakere i vanskelige situasjoner. 3. Hva synes du om rekrutteringen av kvinnelige jurister til lederstillinger? På de fleste områder går det for sakte. Ved universitetet i Oslo er det fremdeles ikke mer enn 20% kvinnelige professorer. På Institutt for offentlig rett, hvor jeg arbeider, har universitetets likestillingspolitikk blitt fulgt opp. Siden jeg ble professor i 2001 er det blitt utnevnt seks nye kvinnelige professorer og vi har en kvinnelig instituttbestyrer. Jeg håper en effekt av inkorporasjon av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven, som lovet av justisminister Knut Storberget i Dagbladet 7. mai, blir et viktig skritt på veien mot å innlemme justissektoren i likestillingslandet i form av flere kvinnelige dommere, statsadvokater og politimestre. 4. Har du et juridisk forbilde? I så fall hvem og hvorfor? Flere. Tove Stang Dahl, som var den første professor i kvinnerett, har betydd mye for meg. Hun bygget bro mellom en empirisk og en verdiorientert rettsvitenskap. Jeg har fulgt videre i dette sporet. For å kontekstualisere menneskerettighetene støtter jeg meg på rettsantropologien og holder for tiden på med feltarbeid i Sør Afrika, Zimbabwe og Norge. På menneskerettighetsfeltet har jeg stor respekt for Asbjørn Eide og den store innsatsen han har gjort for å utvikle de sosiale og økonomiske rettighetene, herunder retten til mat. Ingen annen norsk jurist har hatt en så stor betydning for den internasjonale rettsutviklingen. Den zimbabwiske grunnlovsjuristen Tendai Biti, som i dag er finansminister i samlingsregjeringen, ble min helt under valget i Zimbabwe. Han var den juridiske hjernen bak valgresultatenes offentliggjøring ved oppslag i avstemningslokalene, noe som satte den første og forhåpentligvis ikke siste spikeren i Mugaberegimets likkiste. 5. Hva er ditt mål som jurist? Bidra til å gjøre kvinne- og kjønnsperspektivet til en del av den juridiske hovedstrømmen. Det er for eksempel på tide at jusstudentene lærer at det er objektivt ansvar for å diskriminere. Opprettelsen av det nye faget diskriminerings- og likestillingsrett, hvor FNs kvinnekonvensjon utgjør et overordnet perspektiv, er et ledd i dette. Les svarene fra Kristin Normann på s.16 Med støtte fra FOKUS tilbrakte jeg en uke på the Washington College of Law (American University), for å delta på the Inter- American Human Rights Competition. Prosedyrekonkurransen er en årlig konkurranse som avholdes på det anerkjente universitetet, American University, i Washington D.C. I årets konkurranse ble avholdt som 14 år på rad, og hadde 88 deltakere fra 35 ulike land. Deltakerne har jobbet med en hypotetisk sak, som de gjennom flere runder prosederte for en hypotetisk domstol. Domstolen var identisk med the Inter-American Human Rights Court, og var besatt med dommere fra denne domstolen, professorer og advokater. Jeg deltok som observatør, sammen men flere andre advokater fra hele verden. Det var utrolig lærerikt å sette seg inn i saken og å få et praktisk innblikk i det amerikanske systemet på dette området. I løpet av uken ble det avholdt flere kurs og gruppemøter hvor en kunne diskutere ulike problemstillinger. Særlig interessant var det da å møte deltakerne fra Colombia og dommerne fra menneskerettsdomstolen. Det var videre god tid til mingling og nettverksbygging. Årets konkurranse ble vunnet av Universidad Veracruzana (Mexico). I tillegg til å oppleve mange spennende innlegg, diskusjoner, spørsmål fikk vi også overvære et besøk i the US Supreme Court. I den historiske rettssalen fikk vi en innføring i domstolens historie og også en gjennomgang av hvordan domstolen jobber. Veldig interessant synes jeg, og det mest sjokkerende var kanskje å høre at domstolen har anker pr. år, og at kun 70 blir behandlet av domstolen S i d e 1 4 S i d e 1 5

9 Reproductive Rights are Human Rights Tekst: Annette H. Andreassen Illustrasjonsbilde: Kristin Schjødt Bitnes Reproductive rights are some of the most contested rights worldwide, regardless of a population s socioeconomic level, religion or culture. In the United States, the term «reproductive rights» has become synonymous with «abortion rights». Comparative Law: United States: When the United States was founded, abortion was legal. Laws prohibiting abortion after the 16 th week of pregnancy were introduced in the mid- 1800s, and by 1900, most types of abortion had been outlawed. In 1965, all 50 states banned abortion, with some exceptions which varied state by state: to save the life of the mother, in cases of rape or incest, or if the fetus was deformed. Abortion "on demand" was still outlawed. The Supreme Court in Roe v. Wade (1973) declared most existing state abortion laws unconstitutional. This decision ruled out any legislative interference in the first trimester of pregnancy and put limits on what restrictions could be passed on abortions in later stages of pregnancy. This landmark decision rested on the "right to privacy" which the Supreme Court introduced in Griswold v. Connecticut (1965). The phrase "A woman's right to choose" became widely known. Norway: As early as 1902, Norwegian legislation allowed for abortion in cases where the mother's life was in danger or the child would be stillborn. In 1915, legalized abortion "on demand" became an issue of political debate. In 1964, due to the high number of illegal abortions in the 1950s and 1960s, a law was passed which allowed for abortion by application which had to be approved by a commission of 2 physicians on the basis of medical criteria; and with the consent of the husband if the applicant was married. Lov om Svangerskapsavbrudd 13 June 1975 nr. 50 entered into force on 1 January 1976 and provided for abortion "on demand" by the 12 th week, between Annette H. Andreassen has been an associate in Wikborg Rein's Oslo office since 2005 and works as a New York law and English law qualified lawyer in the Bank Finance Group. She previously worked in the New York office of Milbank, Tweed, Hadley & McCloy. Annette graduated from Georgetown University in 1998 with a Bachelor of Science degree in Foreign Relations and from Tulane Law School in Annette grew up in New York, Cairo and Flekkerøy (Kristiansand) and currently enjoys living in Grunerløkka with her husband and their daughter. the 13 th and 18 th week abortion by commission approval on medical, humanitarian, or social reasons and after the 18 th week, abortion was in principle outlawed except under exceptional circumstances. The topic of "abortion rights" in the United States tends to divide women into two ideological camps: "pro-life" or "pro-choice"; and further into two political camps: Republican or Democrat. In broad strokes, Republicans tend to be "pro-life" with a strong belief in preventing unintended pregnancies through teaching abstinence in schools. They approve of limiting funding to family planning services and would like to remove the ability of federal courts to interfere with any state legislation which is anti- Roe v. Wade. Democrats tend be "pro-choice" with a strong belief in preventing unintended pregnancies through increased sex education in schools. They work for increasing the affordability and availability of contraception and for increasing funding to family planning services. The latest major conflict over abortion laws in the U.S. has been over the termination of pregnancies in the second trimester. In the mid-1990s, Republicans introduced legislation to ban "partial birth" abortions. In late 2003, Congress passed and President Bush signed the Partial Abortion Ban Act. This federal legislation was drafted after the Supreme Court ruled Nebraska's "partial birth" abortion law unconstitutional because it did not allow a doctor to use the procedure even if it were the best method to preserve the health (life) of the mother. Congress attempted to circumvent this Supreme Court ruling by declaring that the procedure is never medically necessary. Immediately after the signing, three U.S. district courts declared the law unconstitutional and cited the law's omission of an exception for the health of women (as opposed to the life of the woman). After numerous appeals, the Supreme Court heard an appeal on a related case, Gonzales v. Carhart (2007), and on 18 April 2007 the Supreme Court held that the Partial Abortion Ban Act was not in violation of the Constitution. Although the Act itself is directed only at a method of abortion, rather than at preventing any woman from obtaining an abortion, "pro-choice" advocates reacted with fury due to the fact that if a woman's life is at stake, if her health is at stake, if the potential for having more children is at stake, even the method of abortion must be a woman's choice. Thus many believed that the Act and the Supreme Court's actions in 2007 effectively overturned 30 years of legal precedent which protected a "woman's right to choose". The Act along with various other "pro-life" executive orders and legislative maneuvers suggested to many that President Bush was pre-occupied with two wars during his presidency, the "War against Terrorism" and the "War Against Women". Needless to say, "pro- choice" advocates rejoiced when President Obama was elected president. On the 36 th anniversary of Roe v. Wade, President Obama stated "we are reminded that this decision not only protects women's health and reproductive freedom, but stands for a broader principle: that government should not intrude on our most private family matters. I remain committed to protecting a woman's right to choose". There has recently been debate regarding the state of abortion laws in Singapore, but socio-political pressures make it unlikely that abortion will be criminalized. "Pro-choice" advocates do not take Roe v. Wade for granted. Supreme Court decisions have been overturned in the past. This is why "pro-choice" advocates react so vocally and publicly (i.e. one million women marched on Washington DC in protest after the signing of the Act) to any legal decision which may be viewed as encroaching upon the rights granted by Roe v. Wade. With Supreme Justice David Souter due to retire this summer, both sides of the debate will eagerly watch who President Obama will nominate to the Supreme Court, a liberal judge who is likely "prochoice" or a moderate judge who may sway both ways. Justice Scalia of the Right to abortion in Singapore Tekst: Lesley Tan The abortion of fetuses in Singapore is currently governed by the Termination of Pregnancy Act, which is in itself a consolidation of abortion laws which have remained unchanged since In 1969, abortion was legalized in Singapore as a result of public concern over dangerous backstreet abortions. Under the provisions of the Termination of Pregnancy Act, no abortions shall be carried out if the pregnancy is of more than 24 weeks duration, unless the treatment is immediately necessary to save the life or to prevent grave permanent injury to the physical or mental health of the pregnant woman. Further, under Singapore law, any person who coerces, intimidates, compels or induces a pregnant woman against her will to undergo treatment to terminate pregnancy shall be guilty of an offence and shall be liable to a fine or imprisonment. When the 1969 Abortion Act of Singapore was passed, it was with the purpose of arresting the incidence of dangerous abortions that took place in back alleys. As abortion was then illegal, women were prevented from turning to legitimate avenues of medical treatment in order to terminate their pregnancies. Another reason for the legalization of abortion was population control. At that point, Singapore was still a fledgling economy, and government campaigns encouraged population control for economic advancement. Couples were encouraged to stop at two children and social policy may have been another reason for legalizing abortion. Little was mentioned during the then parliamentary debates regarding the right of women to control their own bodies. However in recent years, efforts have been made by some religious groups in Singapore to reform the legislative system so as to limit access to abortion. Ostensibly, the reason for this is to reverse the country s declining birth rates as well as for other theological and religious beliefs. However, it is submitted that criminalizing abortion is an inadequate and unwarranted measure to increase birth rates. There is a distinction between the effect of abortion (which Supreme Court has repeatedly stated that in order to truly secure a "right" in the U.S., one must amend the Constitution. I guess that means that as of today one of the many rights American women can be certain of is the right to keep and bear arms (Second Amendment to the Constitution- ratified in 1791). results in fewer babies) and the cause of falling birth rates due to couples not wanting to have babies. As such, criminalizing and banning abortion will not serve to increase birth rates. In Singapore s multi-racial and multireligious society, public debate should instead focus on adequate secular and non-religious reasons, especially when segments of society wish to promote public policy which may curtail the civil liberties of others. It appears that the secular nature of Singapore s legal system would prove a stumbling block to efforts to criminalize abortion. Lesley Tan has been an associate in Wikborg Rein s Singapore office since 2007 and works as an English law qualified lawyer. Her main areas of work are shipping and bank finance. She previously worked in the Singapore law firm Drew & Napier LLC as a Singapore qualified lawyer. Lesley graduated from the National University of Singapore in She enjoys travelling and hopes to be able to visit Norway in the near future as she has heard much about the good weather and hot chocolate S i d e 1 6 S i d e 1 7