OSLO TINGRETT ORSKURD. Sagt: Måndag 2. februar Tingrettsdommar Oddmund Svarteberg

Transkript

1 OSLO TINGRETT ORSKURD Sagt: Måndag 2. februar 2015 Saksnr.: Dommar: Saka gjeld: ENE-OTIR/04 Tingrettsdommar Oddmund Svarteberg Rettsleg prøving av politiet sitt vedtak om opphaldsstad m.m. i medhald av utlendingslova 105 første ledd bokstav d, jf. 99 Najumuddin Faraj Ahmed Advokat Brynjar Meling mot Oslo politidistrikt Politiinspektør Vegard Rødås

2 Det blei det sagt slik o r s k u r d : Retten skal ta stilling til om Najumuddin Faraj Ahmad kan påleggast tvangsmiddel i medhald av utlendingslova 105 første ledd bokstav d, jf. 99, ved at han skal ta opphald på ein bestemt stad og halde seg innafor kommunegrensa, og ha meldeplikt. Saksgangen Najumuddin Faraj Ahmad er best kjend som mulla Krekar, men retten brukar i det følgjande namnet Faraj slik Høgsterett har gjort i sin dom av 8. november 2007 i Norsk Retstidende (Rt.) 2007 side januar 2015 fatta Oslo politidistrikt slikt vedtak (beslutning): I medhold av utlendingsloven 105 første ledd bokstav d, jf. andre ledd, jf. 99 første ledd, pålegges borger av Irak Najmuddin Faraj Ahmad, født å bo og oppholde seg på Jarlen mottakssenter, Trondheimsveien 3, 7200 Kyrksæterøra, og til enhver tid å holde seg innenfor kommunegrensen til Hemne kommune. Faraj pålegges videre å melde seg på Hemne og Snillfjord lensmannskontor i Kyrksæterøra hver mandag, onsdag og fredag innen kl Pålegget om bestemt oppholdssted og meldeplikt gjelder fra til , eller til eventuell ny beslutning fra politiet. Første oppmøte til meldeplikt er mandag Ved brev av 22. januar 2015 kravde advokat Brynjar Meling, på vegne av Faraj, rettsleg overprøving av vedtaket i medhald av straffeprosesslova 184, og la ned påstand om at Oslo politidistrikts beslutning av oppheves. I påteikningsark av 26. januar 2015 imøtegjekk Oslo politidistrikt at det er grunnlag for å oppheve vedtaket. Rettsmøtet til munnleg behandling av spørsmålet om vedtaket skal opphevast, blei halde tysdag 27. januar 2015 i Borgarting lagmannsrett sine lokale, og Faraj gav forklaring ENE-OTIR/04

3 Partane sine påstandar og påstandsgrunnlag: På vegne av Najumuddin Faraj Ahmad har advokat Brynjar Meling i korte drag gjort gjeldande: Ut frå at det er tale om eit svært inngripande pålegg, er det ingen sakleg grunn til at Oslo politidistrikt ikkje gir vedtaket oppsettande verknad. Det kan ikkje krevjast noko mindre enn full vissheit i form av rettskraftig orskurd av Høgsterett før eit så inngripande vedtak blir sett i verk. Spørmålet om Faraj ikkje kan returnerast til Irak nå, er ikkje prøvd av domstolane. Dermed føreligg det ikkje noko endeleg vedtak som innebærer at utlendingen må forlate riket, noko som er ein føresetnad for at utlendingslova 105 første ledd bokstav d skal kome til bruk. Faraj fekk ikkje førehandsvarsel om vedtaket i medhald av forvaltningslova 16, og då er heller ikkje kravet i forvaltningslova 17 om at saka skal vere så godt opplyst som mogleg, oppfylt. Ingen av bestemmelsane i straffeprosesslova som det er vist til i utlendingslova 105 andre ledd, eller utlendingsforskrifta 18-12, suspenderer kravet i forvaltningslova om førehandsvarsel. Grunnlova 106 slår fast at alle som oppheld seg lovleg i riket, kan ferdast fritt i landet og fritt velje bustad. Samanhalde med at pålegget krenkjer Faraj sin rett til privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8, og har klart karakter av inngrep i Faraj sin rett til fridom etter EMK artikkel 5, talar det for at han skulle ha fått førehandsvarsel om vedtaket for å få moglegheit til å uttale seg. Dermed er vedtaket ugyldig på grunn av sakshandsamingsfeil. Oslo tingrett vurderte ikkje i sin dom av 27. september 2005 om Faraj hadde gjort seg skuldig i påståtte brot på utlendingslova trass i at han hadde imøtegått det i stemninga. Heller ikkje blei dei påståttte brota på utlendingslova vurdert av Borgarting lagmannsrett eller Høgsterett. Følgjeleg er ikkje Utlendingsnemnda sitt vedtak når det gjeld dei påståtte brota på utlendingslova, rettskraftig, og då kan ikkje retten her utan vidare legge til grunn at det har skjedd. EMK artikkel 5 nr. 1 seier at inngrep i fridommen berre kan skje in accordanse with a procedure prescribed by law mens artikkel 8 nr. 2 seier at inngrep i privatlivet må skje in accordanse with law. Det blir ikkje opna for slike inngrep med hovudgrunnlag i administrative vedtak eller instruksar. Grunnlova 99 første ledd første setning om at ingen kan fengslast utan i lovbestemte tilfelle og på den i lova foreskrivne måten, er eit utslag av legalitetsprinsippet. Det prinsippet gjeld også for andre tvangsmiddel enn fengsling. Regjeringa har ikkje instruksjonsmyndigheit overfor politiet i saker om bruk av tvangsmiddel. Det inneber at korkje instruksen av 14. januar 2015, eller vedtaket av 20. januar 2015, er i samsvar med rettsstatsprinsippet ( the rule of law ). Instruksen framstår som eit forsøk på å omgå det faktum at det er instruert i ei enkeltsak, når det står i den at utlendingslova 105 første ledd bokstav d skal praktiserast som ein hovudregel. Instruksen er såleis eit angrep på sjølve ENE-OTIR/04

4 maktfordelingsprinsippet i forfatninga. Vil regjeringa definere ein hovudregel, må den dessutan gå vegen om Stortinget som lovgivar, eller bruke si delegerte lovgivningsmyndigheit gjennom forskrift i dei tilfella det er høve til det. Vedtak om bruk av tvangsmiddel som bestemt opphaldsstad og meldeplikt, må ha eit formål. Ingen av dei forholda som har betydning for vurderinga av om Faraj utgjer ein fare for rikets sikkerheit, har noko som helst å gjere med kvar i Noreg han bur eller oppheld seg. Faraj har levert reisedokumenta sine til norske myndigheiter, han har ikkje identitetskort, og er ein av Noregs mest kjende personar med ein utsjånad han aldri har prøvd å endre. Han bur alt på ei adresse som er kjend for politiet, og politiet kjenner telefonnummeret og e-postadressa hans, og truleg også IP-adressa til PC en hans. Det finst følgjeleg ingen sikkerheitsmessig grunn til å pålegge Faraj å ta opphald på ein bestemt stad, eller å pålegge han meldeplikt for politiet. Ikkje noko tyder på at det er i gang freds- og/eller demokratiske prosessar som medfører at det er sannsynleg at Faraj kan returnere til Kurdistan i overskodeleg framtid. Retten må ved vurderinga av om dei ilagte tvangsmidla er forholdsmessige, vurdere dei i eit tidsperspektiv på fleire år og ikkje berre fram til 31. desember Advokat Meling la ned følgjande påstand i retten: 1. Oslo politidistrikts beslutning av oppheves. 2. Vedtaket av politiet gis oppsettende virkning til rettskraftig avgjørelse foreligger. På vegne av Oslo politidistrikt har politiinspektør Vegard Rødås i korte drag gjort gjeldande: Det er ikkje eit krav etter utlendingslova 105 at vernet mot utsending er fastslått i dom. I utlendingslova 81 er det rekna opp i kva tilfelle ein utlending har rett til å uttale seg. Det skal ikkje varslast på førehand om vedtak om bruk av tvangsmiddel. Utlendingen sitt behov for å uttale seg, blir ivareteke ved at vedkomande har rett til å gi til kjenne sine synspunkt i retten, jf. utlendingslova 105 andre ledd. Faraj blei utvist frå landet ved Utlendingsnemnda sitt vedtak av 12. mai 2005 for grove brot på utlendingslova. At domstolane ikkje prøvde om han hadde brote utlendingslova, kom av at dei fann at han uansett utgjer ein trugsel for rikets sikkerheit, og er utan betydning her. Ei hypotetisk spekulering i at han ikkje lenger er til fare for rikets sikkerheit, kan ikkje vektleggast. Vedtaket bygger på at han reint faktisk og uomtvista er utvist, og det er følgjeleg gyldig ENE-OTIR/04

5 Grunnvilkåret i utlendingslova 105 første ledd bokstav d er innfridd då Faraj er utlending som eneste grunnlag for opphold i riket er vernet mot utsendelse etter 73. Han kan derfor påleggast meldeplikt og bestemt opphaldsstad. I tillegg må det vere tilstrekkeleg grunn til å bruke tvangsmiddel i det konkrete tilfellet, jf. utlendingslova 99. Det inneber at samfunnet sitt behov for å ha kontroll på Faraj ved tvangsplassering av han utafor Oslo, må vere forholdsmessig i høve til den innskrenkinga det vil føre til for livsutfaldinga hans. I den vurderinga må sikkerheitsrisikoen han representerer ved ikkje å bli ilagt tvangsmiddel, stillast opp mot i kva grad den vil bli redusert gjennom dei tvangsmidla han er pålagt. PST har konkludert med at Faraj i den tida han har sona fengselsstraff, har fått redusert den innflytinga han før hadde i jihadistmiljøa, men at den ikkje er vesentleg svekka. Dessutan meiner PST at han vil ta opp igjen aktiviteten etter at han er lauslete. Faraj utgjer i dag ein trugsel, og då ikkje minst sett i samanheng med den auka terrorfaren i Europa den siste tida, og oppblomstringa av eit radikalt islamistmiljø på Austlandet der fleire har vald å reise til Syria. Den trugselen kontakt andlet til andlet mellom Faraj og tilhengarar og sympatisørar av han, representerer, vil utvilsamt bli mindre dersom han blir plassert på ein stad langt frå Austlandet der forholda er meir gjennomsiktlege enn i Oslo. I dommen av Høgsterett i Rt side 1573 går det fram av avsnitt 80 at det ikke kan være tvilsomt at de interesser som det norske samfunn har i den utvisningen som er besluttet, med klar margin må veie tyngre enn de interesser Faraj og hans familie har i at det ikke skjer noen utvisning. Den uttalen var knytt opp mot at Faraj skulle flyttast frå familien og til Irak, mens det i saka her er tale om flytting til Sør-Trøndelag. Instruksen av 14. januar 2015, som er generell, seier at personar som er utvist av di dei utgjer ein trugsel mot grunnleggande nasjonale interesser, men som er verna i medhald av utlendingslova 73, som hovudregel skal påleggast bestemt opphaldsstad og eventuell meldeplikt. Med den problematiske sikkerheitspolitiske utviklinga verda står overfor i dag, er det grunn til å tru at stadig fleire personar kan kome i nedslagsfeltet for utlendingslova 105 første ledd bokstav d. Instruksen er elles tydeleg på at det er politiet som skal fatte den konkrete avgjerda i enkeltsaker, og ta stilling til om utlendingslova 105 første ledd bokstav d kjem til bruk. Det går elles fram av politiet sitt vedtak av 20. januar 2015 at det er lovleg fatta direkte i medhald av utlendingslova 105 første ledd bokstav d, og ikkje i medhald av instruksen av 14. januar Politiinspektør Rødås la ned følgjande påstand i retten: Oslo politidistrikts beslutning av stadfestes ENE-OTIR/04

6 Retten si vurdering Sakshandsaminga Det er gjort gjeldande at vedtaket retten skal prøve her, er eit forvaltningsvedtak og at forvaltningslova dermed kjem til bruk. I forvaltningslova 4 (unntak for visse offentlige institusjoner og for visse saker, m. m.), står det i første ledd: Med mindre annet er særskilt bestemt, gjelder loven ikke a) domstolenes virksomhet, derunder registrerings- og notarialforretninger og lignende som utføres ved et dommerkontor, b) saker som forvaltningsorganet selv behandler eller avgjør i medhold av rettspleielovene (straffeprosesslovene, domstolloven, tvisteloven, voldgiftsloven, tvangsfullbyrdelsesloven, skjønnsloven) eller lover som knytter seg til disse lovene (konkursloven, skifteloven og gjeldsordningsloven), eller jordskifteloven eller rettsgebyrloven. I bind I i "Forvaltningsloven. Kommentarutgave" av Arvid Frihagen, andre utgåve 1986, står det på side 99: Det følger av 4, 1.ledd (b) at påtalemyndighetenes og politiets virksomhet faller utenfor forvaltningsloven i den utstrekning den reguleres av straffeprosesslovene og de andre rettspleielovene og tilknyttede lover angitt i 4, 1.ledd (b). Politiet og påtalemyndigheten går inn under forvaltningsloven fullt ut der de utøver andre forvaltningsfunksjoner enn de som reguleres av straffeprosesslovene, jfr. Ot.prp. 38 ( ) s. 22. I "Utlendingsloven. Kommentarutgave" av Vigdis Vevstad, står det på side 540: Tvangsmidler etter utlendingsloven kan kun benyttes av politiet, ikke av andre utlendingsmyndigheter. Dette er et grunnleggende prinsipp i utlendingsloven, selv om det bare kommer til uttrykk indirekte. Sagt på en annen måte: Politiet har monopol på bruk av tvang og fysisk makt mot personer på dette forvaltningsområdet. Denne myndighet springer ut av politiets oppgaver som kontroll- og iverksettende myndighet på utlendingsfeltet. En annen konsekvens av oppgavenes fordeling mellom politiet og andre utlendingsmyndigheter er at Politidirektoratet og ikke Utlendingsdirektoratet, er klageorgan for vedtak og handlinger politiet utfører med hjemmel i kapittel 12. Den alminnelige klageadgang til overordnet politimyndighet supplerer lovens bestemmelse om adgang til rettslig overprøving. Utlendingslova 105 andre ledd første setning slår fast at: "Pålegg om meldeplikt og bestemt oppholdssted besluttes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt." Retten finn ut frå det, og det nemnde, at når politiet brukar eller vedtek bruk av tvangsmiddel etter utlendingslova kapittel 12, som ved bruk av tvangsmiddel i medhald av straffeprosesslova fjerde del kapittel 13a til 17 b, gjer dei det i eigenskap av å vere politimyndigheit, jf. politilova 4. Hadde politiet sine handlingar og vedtak i medhald av utlendingslova kapittel 12 vore utøving av forvaltnings ENE-OTIR/04

7 myndigheit og ikkje politimyndigheit, hadde dessutan bestemmelsen i utlendingslova 105 andre ledd andre setning ikkje vore nødvendig. I den står at: "Utlendingen kan kreve innbrakt for retten spørsmålet om vilkårene for meldeplikt og bestemt oppholdssted foreligger, og om det er grunn til å opprettholde pålegget." Det går fram av utlendingslova 80 at: Forvaltningsloven gjelder når ikke annet følger av loven her. Den bestemmelsen står i kapittel 11 der dei føregåande kapitla gjeld forhold som utlendingsmyndigheitene har ansvar for i motsetning til kapittel 12 om Behandling av fingeravtrykk mv., tvangsmidler og straff som omfattar forhold politiet har ansvaret for. Det underbygger at bestemmelsane i kapittel 12 regulerer forhold som er omfatta av politiet sine handlingar og vedtak som politimyndigheit. Elles nemner retten at domstolane ofte tek stilling til politiet sin bruk av tvangsmiddel i medhald av utlendingslova kapittel 12 inklusiv fengslingsforvaring i medhald av utlendingslova 106, og om det er grunnlag for å bruke surrogat i form av meldeplikt etter utlendingslova 105 første ledd i staden for fengslingsforvaring. Retten er ikkje kjend med at det finst rettsavgjerder som tilseier at den det gjeld, har uttalerett før politiet fattar vedtak i slike tilfelle. Retten konkluderer med at forvaltningslova ikkje kjem til bruk på politiet sine handlingar og vedtak etter utlendingslova kapittel 12 av di dei er utøving av politimyndigheit. Skulle retten sin konklusjon vere feil slik at det er tale om eit forvaltningsvedtak, skal den likevel ikkje prøve om vedtaket er gyldig eller ikkje. Det retten skal ta stilling til, er om dei materielle vilkåra for i ilegge Faraj tvangsmiddel, er til stades, og den skal fatte ei realitetsavgjerd slik det også skal gjerast i andre sakstypar som gjeld inngrep i den personlege integriteten som saker etter barnevernlova og kapittel 36 i tvistelova. At Faraj ikkje fekk uttale seg før vedtaket av 20. januar 2015 av Oslo politidistrikt blei fatta, vil dermed ikkje kunne få betydning for retten si avgjerd. Lovgrunnlaget Innleiing I Oslo politidistrikt sitt vedtak av 20. januar 2015 står det at grunngivinga for vedtaket er: I henhold til 105 første ledd bokstav d, kan en utlending pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted når det eneste grunnlag for opphold i riket er vernet mot utsendelse etter 73. Det vises til at Faraj av hensyn til rikets sikkerhet, og på grunn av grove eller gjentatte brudd på utlendingsloven, blei varig utvist fra Norge ved UNEs vedtak av 12. mai Vedtaket er kjent gyldig ved Høyesteretts dom av 8. november Vedtaket har, på grunn av det absolutte vern mot utsendelse etter 73 knyttet til de rådende forhold i Irak, ikke latt seg effektuere. Ved avgjørelsen er det lagt vekt på at Faraj representerer en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, og det vises til i utlendingsforskriften. Pålegget om meldeplikt og bestemt oppholdssted anses som nødvendig og ikke uforholdsmessig, jf. 99 første ledd ENE-OTIR/04

8 Det går fram av det refererte at vedtaket om bruk av tvangsmiddel overfor Faraj er fatta i medhald av utlendingslova 105 første ledd bokstav d. Utlendingslova 105 første ledd bokstav d Utlendingslova 105 om "Meldeplikt og bestemt oppholdssted", som står i kapittel 12 om "Behandling av fingeravtrykk mv., tvangsmidler og straff", lyder som følgjer: En utlending kan pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted når a) utlendingen ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet i henhold til lovens 21 eller 83, eller det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen oppgir uriktig identitet, b) det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket, c) utlendingen er asylsøker eller har ulovlig opphold og er ilagt straff for et straffbart forhold eller treffes på fersk gjerning ved utøvelse av et straffbart forhold, som kan føre til høyere straff enn fengsel i seks måneder, eller d) det eneste grunnlag for opphold i riket er vernet mot utsendelse etter 73. Pålegg om meldeplikt og bestemt oppholdssted besluttes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt. Utlendingen kan kreve innbrakt for retten spørsmålet om vilkårene for meldeplikt og bestemt oppholdssted foreligger, og om det er grunn til å opprettholde pålegget. Politiet sørger for at den som rammes av pålegget om meldeplikt og bestemt oppholdssted, blir gjort kjent med denne retten. Straffeprosessloven 175 første ledd annet punktum, 184 og 187a gjelder tilsvarende så langt de passer. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted etter første ledd. I "Utlendingsloven. Kommentarutgave" av Vigdis Vevstad, Universitetsforlaget 2010, står det på side 539 at: Formålet med tvangsmidlene i utlendingsloven er i hovedsak tosidig: Bidra til avklaring av identitet og sikre iverksetting av vedtak som innebærer at utlendingen må forlate riket. Formålet med utlendingslova 105 er likevel vidare enn som så sidan det i Ot.prp. nr. 27 ( ) står under kapittel 21 om "Merknader til de enkelte lovbestemmelser", om nåverande utlendingslov 105 første ledd bokstav d: Bestemmelsen i første ledd bokstav c [nåverande bokstav d] er ny i forhold til gjeldende lov. Utlendinger hvis eneste grunnlag for opphold i riket er vernet mot utsendelse etter 73, kan pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted. Det er imidlertid ikke et vilkår om identitetstvil eller fare for unndragelse av iverksetting av et vedtak for å pålegge meldeplikt eller bestemt oppholdssted i disse tilfellene. Slikt pålegg kan også gis dersom vedkommende for eksempel representerer en samfunnsfare. I utlendingsforskrifta om Pålegg om meldeplikt og bestemt oppholdssted for utlending som nevnt i 105 første ledd, står det at: En utlending som nevnt i lovens 105 første ledd bokstav a til d og 130 første ledd, kan pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted. Pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted etter 105 første ledd bokstav d, kan besluttes når utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser ENE-OTIR/04

9 Det kan pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted, eller begge deler. Ved pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted, skal det vurderes om det skal tas beslag i reisedokumenter, jf. lovens 104 tredje ledd. Pålegg om bestemt oppholdssted kan blant annet gå ut på at utlendingen skal bo på en bestemt adresse, herunder på et mottak eller lignende, eller i en bestemt kommune, politidistrikt, eller annet naturlig avgrenset sted. Pålegget kan også gå ut på at utlendingen pålegges å oppholde seg i en bestemt kommune, politidistrikt eller annet naturlig avgrenset område. Det angitte oppholdsstedet skal ikke begrense bevegelsesfriheten mer enn det som er nødvendig for å ivareta de hensyn som begrunner pålegget. Ved lovendring av 15. januar 2010 kom det inn ein ny bokstav d i utlendingslova 105 første ledd som ga heimel til å pålegge personar som utgjer ein trugsel mot grunnleggande nasjonale interesser, meldeplikt og bestemt opphaldsstad, men som av andre grunnar enn "non refoulement" ikkje reiser ut av landet. Dermed var det frå då av lovheimel for å pålegge personar meldeplikt og å ta opphald ein bestemt stad, når dei var ein trugsel mot grunnleggande nasjonale interesser uansett kva grunnen var til at dei ikkje forlèt riket. Ved lov av 21. juni 2013 nr. 92 som blei sett i verk frå 1. januar 2014, kom det til eit nytt kapittel 14 i utlendingslova med overskrifta "Særskilte regler for saker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn". I Prop.141 L ( ) "Endringer i utlendingsloven mv. (behandling av sikkerhetssaker)" står det under merknaden til ny utlendingslov 130 i kapittel 14: Lovens 104 (beslag), 105 (meldeplikt og bestemt oppholdssted) og 106 (pågripelse og fengsling) gir i dag hjemmel for bruk av tvangsmidler på grunnlag av grunnleggende nasjonale interesser. Departementet foreslår å samle disse hjemlene i lovforslagets 130. Forslaget innebærer ingen realitetsendring. Utlendingslova 130 første ledd fekk følgjande ordlyd: Det kan foretas beslag av reisedokumenter etter 104, eller pålegges meldeplikt og bestemt oppholdssted etter 105, dersom a) utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser og b) ikke har innrettet seg etter et vedtak om at vedkommende må forlate riket eller tvangsretur for øvrig ikke lar seg gjennomføre. I følgje bestemmelsen må to kumulative vilkår vere oppfylte for at ein utlending kan påleggast dei tvangsmidla som går fram av innleiinga i bestemmelsen. Bokstav b dekker utlendingslova 105 første ledd bokstav d slik den lydde før lovendringa som blei sett i verk 1. januar første ledd bokstav d blei fjerna, men ikkje dåverande bokstav c som nå har bokstav d. Det inneber at utlendingslova 105 første ledd bokstav d "det eneste grunnlag for opphold i riket er vernet mot utsendelse etter 73" framleis omfattar alle tilfelle der ein utlending ikkje kan sendast ut av landet av di han fell inn under eitt av vilkåra i utlendingslova 73, uansett om vedkomande representerer ein risiko mot grunnleggande nasjonale interesser eller ei ENE-OTIR/04

10 Retten kjenner ikkje til kvifor lovgivar i dei tilfella ein utlending utgjer ein trugsel mot grunnleggande nasjonale interesser, har vald dette tospora systemet der politiet har ansvaret for bruk av tvangsmiddel etter utlendingslova kapittel 12 mens Utlendingsdirektoratet og departementet har ansvaret for bruk av tvangsmiddel etter kapittel 14, jf. utlendingslova 127. Det har likevel ingen betydning for saka her då retten finn at utlendingslova 105 første ledd bokstav d, samanhalde med utlendingsforskrifta 18-12, gir politiet klar heimel til å bestemme at utlendingar skal påleggast tvangsmiddel når det einaste grunnlaget deira for opphald i riket er at dei er verna mot utsending i medhald av utlendingslova 73. Dei ytterlegare vilkåra for å kunne pålegge ein utlending tvangsmiddel, går som retten kjem tilbake til, fram av utlendingslova 99. Dei materielle vilkåra for å bruke tvangsmiddel overfor Faraj Utlendingslova 105 første ledd bokstav d Høgsterett har i den nemnde dommen av 8. november 2007 i Rt side 1573 slått fast at Utlendingsnemnda sitt vedtak av 12. mai 2005 om varig utvising av Faraj frå riket, er gyldig. Dermed er det spørsmålet rettskraftig avgjort. Derimot tok ingen av dei tre rettsinstansane som behandla spørsmålet om Utlendingsnemnda sitt vedtak var gyldig, stilling til om det var grunnlag for inntil vidare å suspendere plikta hans til å forlate landet av di det ikkje var nødvendig. I Rt side 1573 står det i avsnitt 12: I klagevedtaket ble det gitt uttrykk for at forholdene i Irak var av en slik art at det vern som EMK artikkel 3 gir, var til hinder for at Faraj ble sendt tilbake til sitt hjemland. Det ble derfor samtidig besluttet at uttransport ikke skulle skje før departementet fant at forholdene i Irak tilsa det. Advokat Meling har gjort gjeldande at det ikkje føreligg endeleg vedtak om at Faraj skal forlate riket av di spørsmålet om han kan returnerast til Irak, ikkje er prøvd av domstolane. I utlendingslova 73 om Absolutt vern mot utsendelse som står i kapittel 10 i lova, er det sagt kva situasjonar som gir ein utlending rett til å bli i landet inntil vidare sjølv om vedkomande er varig utvist. I utlendingslova 74 første setning står det: En utlending som har vernet mot utsendelse etter 73 som sitt eneste grunnlag for opphold i riket, kan gis en midlertidig oppholdstillatelse inntil hinderet for utsendelse bortfaller. Som nemnd er det Utlendingsdirektoratet som har ansvar for behandling av utlendingssaker som fell inn under utlendingslova fram til og med kapittel 10. Vedtak og beslutningar av utlendingsmyndigheitene er endelege med mindre det blir reist søksmål for domstolane. Advokat Meling har ikkje vist til og retten kan ikkje sjå, at det går fram av nokon av bestemmelsane i utlendingslova at det er eit vilkår at spørsmålet om ein utlending som er i ein situasjon som fell inn under ENE-OTIR/04

11 utlendingslova 73, må vere rettskraftig avgjort av domstolane for at politiet skal kunne pålegge vedkomande tvangsmiddel i medhald av utlendingslova 105 første ledd. Etter retten si meining er det tilstrekkeleg for at utlendingslova 105 første ledd bokstav d skal kome til bruk, at politiet eller retten finn det mest truleg at vedkomande utlending vil kome i ein situasjon som er omfatta av utlendingslova 73 dersom han returnerer til heimlandet, og det finn retten at er tilfelle når det gjeld Faraj. Elles skyt retten inn at det ville ha vore svært uventa om ein utlending som har fått mellombels opphaldsløyve her i landet av di han er verna mot utsending i medhald av utlendingslova 73, hadde reist søksmål for domstolane med påstand om at han ikkje er omfatta av det vernet. I fall han skulle meine at han ikkje vil vere i fare ved å returnere til heimlandet, kan han returnere frivillig og har då ikkje behov for å få vite domstolane si meining om det. Spørsmålet vil derimot kunne kome på spissen når det er utlendingsmyndigheitene som er av det syn at ein utlending ikkje lenger er verna av utlendingslova 73, men det er ikkje situasjonen i saka her. Konklusjonen er at vilkåret i utlendingslova 105 første ledd bokstav d er oppfylt. Utlendingslova 99 Det er ikkje tilstrekkeleg at vilkåret i utlendingslova 105 første ledd bokstav d er oppfylt. Det av di det i utlendingslova 99 om "Generelt om bruk av tvangsmidler", som også står i kapittel 12, står i første ledd: Et tvangsmiddel kan bare brukes når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmiddelet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep. At det må vere tilstrekkeleg grunn til å bruke eit tvangsmiddel, inneber at bruken av det må stå i sakleg samanheng med grunnen til at det er pålagt. Politiet har argumentert med at tvangsmidla Faraj er pålagt, vil redusere faren for trugslar mot grunnleggande nasjonale interesser. Det er ikkje nemnd at pålegget er meint å ha andre formål ut over det. Som nemnd er det i vedtaket av 20. januar 2015 vist til at Utlendingsnemnda i sitt vedtak av 12. mai 2005, utviste Faraj frå landet av to grunnar. Den eine av dei er at han skal ha gjort seg skuldig i grove eller gjentekne brot på utlendingslova. Retten kan ikkje sjå at det er sakleg samanheng mellom det forholdet at Faraj eventuelt har brote utlendingslova, og formålet med å bruke tvangsmiddel overfor han som er å redusere trugsel mot grunnleggande nasjonale interesser. At han eventuelt har brote utlendingslova, gir dermed ikkje grunn til å pålegge han fast opphaldsstad eller meldeplikt. Retten finn derfor ikkje grunn til å ta stilling til om det er overvegande sannsynleg at Faraj har brote utlendingslova ENE-OTIR/04

12 Vidare er det i vedtaket sagt at det er lagt vekt på at Faraj representerer ein trugsel mot grunnleggande nasjonale interesser. Spørsmålet er dermed om han representerer ein slik trugsel, om tvangsmidla han er pålagt, er saklege i forhold til formålet med dei, og om trugselen er så alvorleg at det stilt mot andre forhold, vil vere forholdsmessig å pålegge han fast opphaldsstad og meldeplikt. I dommen i Rt side 1573 tok Høgsterett stilling til om Faraj representerte ein framtidig risiko, jf. avsnitt 62, og konkluderte i avsnitt 77 med at: Etter min mening er det avgjort tilstrekkelige holdepunkter for å anta at Faraj representerer en risiko for rikets sikkerhet ved å kunne trekke terrorvirksomhet mot Norge, og ved selv eller gjennom andre, å kunne knyttes til slik virksomhet her i landet, eksempelvis i form av finansiering. Risikoen må dessuten antas også å referere seg til utenlandske interesser i utlandet som er av betydning for norske sikkerhetsinteresser, eksempelvis allierte interesser i Afghanistan. PST har i eit notat av 23. januar 2015 gjort greie for si vurdering av Faraj sine aktivitetar dei seinare åra. I notatet står det mellom anna: I Oslo tingretts dom av 26. mars 2012 ble Mulla Krekar dømt til 5 års fengsel for overtredelse av straffeloven 147a, jf. annet ledd, jf. første ledd litra c, jf. 233 (trusler om terror), straffelovens 99 første ledd (trusler mot myndighetsperson), og straffeloven 227 første og annet punktum (trusler mot privatperson). Den aktuelle dommen gjaldt uttalelser fra Mulla Krekar på Internett og til media i perioden juli 2009 til juni 2010, hvor han ifølge tiltalen hadde fremsatt trusler med hensikt å skape frykt i befolkningen og med hensikt å påvirke norske myndigheter. I tillegg var Mulla Krekar tiltalt for å ha fremsatt trusler mot to kurdere som stod bak brenningen av Anfalversene i Koranen i april 2010, samt trusler mot den kurdiske forfatteren av boken Sex and Women in History of Islam i Dommen ble anket av Mulla Krekar. 27. mars 2012 ble Mulla Krekar pågrepet av PST og siktet for overtredelse av straffeloven l41a (nye trusler om terror), l47c (oppfordring til terrorhandlinger) og 132a (trusler mot rettslige aktører). Grunnlaget for denne siktelsen var to taler som Mulla Krekar holdt på PalTalk på Internett 18. februar og 24. mars Det gjennomgående temaet i talene var hvilken hevn mot norske myndigheter som kunne stå i forhold til dommen Krekar risikerte å få etter rettsbehandlingen i tingretten. Han rettet også nye og forsterkede trusler mot de tre fornærmede kurderne som beskrevet ovenfor. Dom i denne saken ble avsagt 28. august 2012 hvor Mulla Krekar ble dømt til ett års fengsel. Straffeutmålingen tok hensyn til at Krekar allerede var idømt fem års fengsel i saken som nevnt ovenfor. Også denne dommen ble anket av Mulla Krekar Etter felles ankebehandling avsa Borgarting lagmannsrett dom 6. desember Krekar ble da frifunnet for flere av de mest alvorlige forholdene, herunder overtredelse av strl. 147a annet ledd, jf. første ledd bokstav c, jf. 233, strl. 99 første ledd, strl. l47c første ledd bokstav a og strl. 147 første ledd, jf. annet ledd. Det ble videre funnet bevist at Krekar forsettlig over Internett hadde fremsatt oppfordringer om frihetsberøvelse og drap på nordmenn, men han ble frifunnet da det på dette tidspunktet ikke var straffbart å fremsette slike oppfordringer over Internett. Loven er senere endret. Krekar ble domfelt for overtredelser av strl. 227 annet straffalternativ og strl. 132a første ledd, jf. annet ledd, jf. femte ledd og idømt en straff av fengsel i to år og ti måneder. Mulla Krekar anket dommen til Høyesterett, men anken ble avvist 2. mai ENE-OTIR/04

13 Vidare står det at: Under rettsbehandlingene utstedte også Mulla Krekar en religiøs betenkning, en såkalt fatwa, som konkluderte med at det er dødsstraff for handlingene som var begått av de to kurderne som hadde brent deler av Koranen. Under arbeidet hadde Krekar innhentet uttalelser fra en rekke islamske læresteder i den arabiske verden. Dokumenter med den religiøse betenkningen leverte Krekar selv til domstolen. Om organisasjonen Rawt står det: Mulla Krekars organisasjon Rawt stod også sentralt i straffesakene. Rawt ble angivelig etablert av Mulla Krekar allerede i 2009 og har angivelig som ambisjon å være en islamistisk og militær organisasjon med en revolusjonær undergrunnsbevegelse i Kurdistan med støttenettverk i Europa. Det langsiktige målet for Mulla Krekar og Rawt er utvilsomt å bli en reell fremtidig maktfaktor i de kurdiske områdene i Irak. I rettsanmodningsdokumenter som PST mottok fra tyske myndigheter i november 2012 fremgår det at Mulla Krekar og en rekke andre personer i Europa gjennom flere år har vært etterforsket etter mistanke om terrorfinansiering og etablering av en ulovlig organisasjon - Rawt. Mulla Krekar ble i mars 2014 rettslig avhørt i Oslo tingrett med status som siktet i dette sakskomplekset. Av tyske myndigheter beskrives Rawt som en terrororganisasjon med salafist-jihadistorientering, grunnlagt etter mønster av Ansar al-lslam. Under eit avsnitt med overskrifta "Kontakt mellom Krekar og hans tilhengere og sympatisører", står det: PST har kunnskap om at flere av Mulla Krekars tilhengere og sympatisører i over lengre tid, før pågripelsen i mars 2012, oppsøkte ham i Oslo. Møtene fant sted dels på hans bopel og dels andre steder i Oslo. I all hovedsak var de besøkende etniske kurdere. Disse var bosatt i det sentrale østlandsområdet, men enkelte kom også tilreisende fra utlandet, heriblant Storbritannia, Tyskland, Sveits og Italia. Møteaktiviteten knyttet seg angivelig til etableringen og driften av Rawt. Det bemerkes kort at en av de besøkende fra Sveits, Karwan Talabany, den 2. mai 2014 ble idømt tre års fengsel av en domstol i Sveits for tilrettelegging og spredning av materiale på Internett til fordel for al-qaidatilknyttede organisasjoner. Når det gjelder forholdet mellom Mulla Krekar og det øvrige ekstreme islamistiske miljøet i østlandsområdet, hvor flere personer er rekruttert og har reist ril Syria, er PSTs vurdering at dette miljøet betrakter Krekar som en ideolog og lærd religiøs person uten at det har vært direkte kontakt. Dette bildet kan imidlertid endre seg når Mulla Krekar løslates. Det vises i denne sammenheng til beskrivelsen av Krekars plassering i jihadist-miljøene ovenfor. I notatet har PST konkludert med at Faraj "fremdeles utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale hensyn". Faraj avviste i rettsmøtet at han representerer ein trugsel mot grunnleggande nasjonale interesser, men slik retten oppfatta han tok han ikkje avstand frå bruk av vald i gitte situasjonar ENE-OTIR/04

14 Uansett finn retten at det er meir enn overvegande sannsynleg at Faraj framleis representerer ein trugsel mot grunnleggande nasjonale interesser. Det neste spørsmålet blir då om det er tilstrekkeleg grunn til å pålegge han opphaldsstad og meldeplikt, sett i forhold til formålet med dei tiltaka. Retten legg til grunn at Faraj før han blei fengsla i 2012, brukte Internett og andre elektroniske hjelpemiddel til å ha kontakt med tilhengarar og sympatisørar, og at han også brukte slike hjelpemiddel til å spreie bodskapen sin. Den forma for kontakt med omverda vil han kunne oppretthalde uansett kvar i Noreg han bur, noko også Oslo politidistrikt meiner. Når det gjeld kontakt med personar som vil snakke med Faraj andlet til andlet, bur det færre menneskje i Hemne kommune enn i Oslo. Dermed vil han møte færre der som vil kunne vere interesserte i å høyre kva han har å målbere. Rett nok må det leggast til grunn at han vil få kontakt med andre som bur på det same mottakssenteret som han, og at somme av dei kan bli påverka av han, men retten finn at han uansett vil kunne påverke mange fleire dersom han bur i Oslo eller omland. Tilhengarar og sympatisørar av Faraj vil også kunne reise til Hemne kommune for å møte han der, men for dei som bur på Austlandet, der han etter kva retten forstår har flest potensielle meiningsfellar, vil reiseavstanden til Hemne kommune kontra til Oslo, mest truleg resultere i at færre som er busett i Noreg vil oppsøke han der enn dersom han bur i Oslo eller omland. Sidan det bur færre folk i Hemne kommune vil forholda dessutan vere meir gjennomsiktlege der enn i Oslo, slik at det vil vere lettare å halde oppsikt med kven som besøker han der. Retten finn det bevist at det har kome utlendingar både frå Storbritannia, Tyskland, Italia og Sveits for å møte Faraj i Oslo, men etter kva den forstår var det i alle fall i dei to siste åra før han blei fengsla i 2012, ikkje tale om mange. Sjølv om retten finn at Faraj vil bli oppsøkt av færre utlendingar dersom han bur i Hemne kommune enn i Oslo eller omland, finn den at den reduksjonen ikkje vil bli stor. Uansett finn retten at Faraj alt i alt vil bli oppsøkt av færre tilhengarar og sympatisørar frå innog utland dersom han tek opphald i Hemne kommune enn dersom han bur i Oslo eller omland. I tillegg kjem at han der vil få kontakta med færre personar enn dersom han bur i Oslo eller omland. Dermed står pålegget om tvangsmiddel i sakleg samanheng med formålet med det som er å redusere trugslar mot grunnleggande nasjonale interesser. Sjølv om det kan vere at ikkje mange færre vil bli påverka av Faraj sine haldningane dersom han bur i Hemne kommune kontra i Oslo eller omland, finn retten ut frå at det er tale om alvorlege trugslar i og med at dei er retta mot grunnleggande nasjonale interesser, at reduksjonen vil bli stor nok til at den må tilleggast stor vekt ved vurderinga av om pålegget er forholdsmessig ENE-OTIR/04

15 Retten kan ikkje sjå at det kan tilleggast stor vekt at pålegget vil redusere kontakten hans med kona og dei fire barna hans. Retten skyt inn at i alle fall tre av barna må vere i 20-åra. Elles er avstanden frå Oslo til Kyrksæterøra ein god del kortare enn mellom Oslo og Bagdad, slik at det vil vere praktisk mogleg for både kona og barna hans å reise til Kyrksæterøra for å besøke han der. Retten viser i så måte til at Høgsterett i dommen i Rt side 1573 i avsnitt 80 kom til at det ikkje var eit brot på EMK artikkel 8 at Faraj blei utvist frå Noreg ut frå at EMK artikkel 8 nr. 2 seier at det kan gjerast unntak frå hovudregelen om retten til familieliv, når det samsvarer med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til særskilt nevnte sentrale samfunnsmessige interesser, blant annet hensynet til den nasjonale sikkerhet og den offentlige trygghet. Advokat Meling har gjort gjeldande at EMK artikkel 5 om Retten til frihet og sikkerhet, er til hinder for at Faraj kan påleggast å ta opphald i Hemne kommune, og har i så måte vist til ein dom frå 1977 av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i saka Guzzardi mot Italia. EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav c seier at ein person kan bli berøvet sin frihet mellom anna når det er rimelig grunn til å anse dette nødvendig for å hindre ham i å begå en straffbar handling. Bestemmelsen oppstiller følgjeleg eit vilkår om proporsjonalitet mellom mål og middel. Slik retten forstår det kom EMD i dommen i saka Guzzardi mot Italia til at tiltaket Italia hadde sett i verk, ikkje var proporsjonalt med målet med det. Det blir i så måte viste til at advokat Meling i sitt krav om rettsleg overprøving i saka her, har skrive følgjande om den nemnde dommen: Klager ble i den saken pålagt å oppholde seg 16 måneder på en avsidesliggende øy utenfor kysten av Sardinia. Han måtte oppholde seg innenfor et 2,5 km 2 område, der bare personer med tilsvarende pålegg oppholdt seg. Kone og barn kunne bo sammen med ham. Han kunne bevege seg fritt på området, som ikke var inngjerdet, men han kunne ikke besøke andre steder på øya. Klageren måtte melde seg to ganger om dagen og var pålagt portforbud. Faraj er pålagt til enhver tid å holde seg innenfor kommunegrensen til Hemne kommune. Vel er ikkje Hemne kommune den mest sentrale kommunen i landet, men i motsetning til Guzzardi er ikkje Faraj pålagt å halde seg innanfor eit avgrensa område av kommunen, han er ikkje pålagt portforbod og er pålagt meldeplikt tre gonger i veka og ikkje to gonger om dagen. Pålegget Faraj er ilagt, er dermed eit mindre omfattande inngrep i fridommen hans enn det som var tilfelle med Guzzardi, og ut frå at formålet med pålegget han er ilagt, kan retten ikkje sjå at det kjem i konflikt med EMK artikkel 5 nr. 1. Likevel må det tilleggast ikkje liten vekt at pålegget som kan minne noko om internering, grip inn i Faraj sin rett etter grunnlova 106 første ledd som seier at: Alle som oppheld seg lovleg i riket, kan fritt ferdast innanfor grensene og velje bustad. Retten går ikkje inn på britisk rett eller saka Ipswich in CA v SSHD som advokat Meling har vist til, då britisk rett ikkje legg føringar på tolkinga av norske lover. Likevel nemner den at det synest som at det i saka Ipswich in CA v SSHD blei lagt vekt på at: There are reasons to ENE-OTIR/04

16 believe that CA intends to put terrorism-related activity behind him. His request under s 3 (14) is a public indication of his intention to do so. Retten finn at det ikkje er grunn til å tru at Faraj nå har intensjon om å avstå frå dei aktivitetane som gjorde at Høgsterett i dommen i Rt side 1573 kom til at det var tilstrekkelige holdepunkter for å anta at Faraj representerer en risiko for rikets sikkerhet. Pålegget gjeld fram til 31. desember 2015, men advokat Meling har gjort gjeldande at ved vurderinga av om det er forholdsmessig, må retten ta høgde for at det framstår som mest sannsynleg at det vil gå mange år før det vil vere trygt for Faraj å vende tilbake til Irak. Det synspunktet kan retten for så vidt slutte seg til, men den kan ikkje sjå at det er gitt at Faraj vil kome til å representere den same trugselen mot grunnleggande nasjonale interesser så lenge han er her i landet. Det av di retten ikkje ser bort frå at han med tida vil kunne kome til å miste noko av den påverkingskrafta han har i dag dersom fokuset på han avtek, eller av utanforståande grunnar, eller han sjølv endrar haldningar. Retten ser derfor ikkje grunn til å vurdere forholdsmessigheita av pålegget i eit lengre tidsperspektiv enn fram til 31. desember Under noko tvil finn retten at grunnleggande nasjonale interesser i alle fall fram til 31. desember 2015, må gå framfor Faraj sin rett til familieliv og fridom til å ferdast fritt innanfor landet sine grenser, og sjølv velje bustad. Konklusjonen er dermed at det ikkje er uforholdsmessig å pålegge Faraj å ta opphald på Kyrksæterøra, halde seg innanfor grensa til Hemne kommune, og melde seg for politiet tre gonger i veka. Følgjeleg er dei materielle vilkåra for å pålegge han slike tvangsmiddel, til stades. Instruksen av 14. januar 2015 I ein instruks av 14. januar 2015 frå Justis- og beredskapsdepartementet til Politidirektoratet, står det under punkt 4 Instruks : 1. Departementet instruerer om at personer som er utvist fordi de utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, men som er vernet mot utsendelse etter utlendingsloven 73, som hovedregel skal pålegges bestemt oppholdssted, eventuelt også meldeplikt. 2. Når det gis pålegg om bestemt oppholdssted må plassering vurderes særskilt ut fra sakens art. Det skal som hovedregel pålegges oppholdssted utenfor de større byene og omland. Advokat Meling har gjort gjeldande at regjeringa ikkje kan instruere underordna organ i enkeltsaker, og at den som utøvande myndigheita ikkje kan gi pålegg om korleis ei lov skal praktiserast. Det er allment kjend at minst eitt politiske parti som i dag er med i regjeringa, lenge har hatt ønskje om å få Faraj ut av landet. At instruksen blei gitt berre 11 dagar før Oslo politidistrikt ENE-OTIR/04

17 fatta vedtaket retten skal prøve i saka her, og 14 dagar før Faraj var ferdig med soning av ein dom, kan tale for at den var gitt med det formålet å få han bort frå Austland, men det går ikkje fram av instruksen, og retten finn det meir enn overvegande sannsynleg at det også vil kunne bli aktuelt å gi andre utlendingar pålegg i medhald av utlendingslova 105 første ledd bokstav d. I mangel av bevis som underbygger at instruksen blei gitt aleine med sikte på at Faraj skulle ileggast tvangsmiddel, finn retten at det ikkje er bevist som overvegande sannsynleg at Justis- og beredskapsdepartementet har gått ut over kompetansen sin. Retten skyt elles inn at advokat Meling i sitt krav om rettsleg overprøving i saka her, har vist til at det står i ei pressmelding av 15. januar 2015 frå Politidirektoratet, at Faraj er omfatta av den nemnde instruksen, og at: Politidirektoratet har i dag, torsdag, gitt Oslo politidistrikt i oppdrag å iverksette instruksens bestemmelser. Oslo politidistrikt er samtidig anmodet om å vurdere å ilegge meldeplikt og/eller bestemt oppholdssted for mullah Krekar. Sidan Politidirektoratet har rett til å instruere politiet, ligg det ingen bombe i denne pressemeldinga, og Oslo politidistrikt kom som retten også er kome til, til at vilkåra for å ilegge Faraj pålegg om opphaldsstad og meldeplikt, er til stades. Retten tek ikkje stilling til om punkt 2 i instruksen inneber at Justis- og beredskapsdepartementet har handla som lovgivande myndigheit i strid med fullmakter. Det av di retten ikkje kan sjå at eit slikt forhold kan ha verka inn på Oslo politidistrikt sitt vedtak av 20. januar Konklusjonen er følgjeleg at retten ikkje finn det bevist at vedtaket av 20. januar 2015 må settast til sides på grunn av at Justis- og beredskapsdepartementet har overskride kompetansen sin. Endeleg konklusjon Retten finn at det ikkje er grunnlag for å oppheve Oslo politidistrikt sitt vedtak av 20. januar Oppsettande verknad Det går fram av straffeprosesslova 382 at ein anke ikkje har oppsettande verknad med mindre det er bestemt i lov eller den retten som har fatta avgjerda, eller ankedomstolen, bestemmer det. Advokat Meling har lagt ned påstand om at Oslo politidistrikt sitt vedtak skal giast oppsettande verknad, men det kan ikkje retten sjå at den har kompetanse til å gjere. Heller ikkje kan den ta stilling til om avgjerda her skal giast oppsettande verknad med mindre den er anka. I alle fall i ENE-OTIR/04

18 skrivande stund er ikkje avgjerda anka, og dermed tek ikkje retten stilling nå til kravet om oppsettande verknad. S l u t n i n g : Kravet om at Oslo politidistrikt sitt vedtak av 20. januar 2015 der Najumuddin Faraj Ahmad er pålagt opphaldsstad og meldeplikt, skal opphevast, blir ikkje teke til følgje. Oddmund Svarteberg Orskurden her blir meddelt. Orskurden kan ankast til lagmannsretten. Eventuell anke må erklærast munnleg eller skriftleg innan to veker frå orskurden her er meddelt ENE-OTIR/04