Sammendrag av foredrag og beskrivelse av parallelle sesjoner - og litt om bidragsyterne

Transkript

1 Sammendrag av foredrag og beskrivelse av parallelle sesjoner - og litt om bidragsyterne Plenumsforedrag Henrik Syse: Dannelse en etisk nødvendighet? Dannelse -- hva handler det egentlig om? Handler det primært om god og høflig oppførsel? Eller handler det om kunnskap og innsikt? I dette foredraget kommer filosofen Henrik Syse til å snakke om hvordan det klassiske dydsbegrepet er en nøkkel til å forstå dannelse også i dag. Ved hjelp av filosofiens tenkning om dyder ser vi at dannelse er et begrep som befinner seg i skjæringspunktet mellom det etiske og det kulturelle. Dannelse er et mellommenneskelig -- ikke bare et individuelt -- begrep, som vektlegger den vekst mennesker gjennomlever i samfunn med andre mennesker. Og, ja, slik sett kan vi si at dannelse er noe av en etisk nødvendighet i et godt samfunn. Det oppfølgende spørsmålet blir imidlertid hvordan vi virkeliggjør dannelse i et moderne samfunn -- en kompleks utfordring i en kompleks tid. Henrik Syse (f. 1966) er en norsk filosof, ansatt som seniorforsker ved Institutt for fredsforskning. Han er dr. art i filosofi fra Universitetet i Oslo. Forholdet mellom naturretten, religiøse perspektiver og menneskerettigheter var tema for doktorgradsavhandlingen. Han var postdoktorstipendiat ved Universitetet i Oslos etikkprogram Syse er forfatter blant annet av bøkene Veier til et godt liv (Aschehoug, 2005) og Måtehold (Cappelen Damm, 2009) og Noe å tro på (Cappelen Damm, 2011). Han var medlem av sekretariatet for verdikommisjonen og er medlem av pressens faglige utvalg. Syse vil holde åpningsforedraget i konferansen, og han vil også lede paneldebatten.

2 Helga Haugland Byfuglien: Dannelse som står seg - faste verdier i omskiftelige tider Mandag 21. mai 2012 ble en rekke paragrafer i grunnloven endret, og forholdet mellom staten og Den norske kirke ble forandret. Endringene markerer slutten på en omlag 500 år gammel historie som går tilbake til reformasjonen der kongemakt og kirke ble ett. Den nye 2 knytter selve statsformen til den kristne og humanistiske arv. To av nasjonens mest sentrale dannelsesinstitusjoner legger også sitt formål og sin selvforståelse tett opptil dette; både skolen og barnehagen forankrer dannelsesoppdraget i kristen og humanistisk arv og tradisjon. Hvilke fellesverdier gir så disse to pilarene uttrykk for når det gjelder dannelse? Hva er det vi kan lete etter i denne foreningen av kristendom og humanisme som står så sterkt i vårt dannelsesideal at det også klinger i grunnloven - i selve vår statsform? I sitt innlegg vil Helga H. Byfuglien snakke om allmenne og umistelige verdier i vår dannelsesforståelse. Verdier som plikt, egalitet og tillit. Verdier som er i spill. Verdier som knytter dannelse til menneskets transcendente bevegelse mot noe utenfor seg selv: Forpliktelsen på tilliten til Gud eller nesten (den andre) som har sitt naturlige tilsvar i menneskenes likeverd. Helga Haugland Byfuglien (f. 1950) er teolog og ordinert prest i Den norske kirke. Byfuglien har vært menighetsprest og generalsekretær i Norges KFUK KFUM. Fra 2005 til 2011 var hun biskop i Borg, og fra 2011 fast preses i Bispemøtet. Hun satt i Bostadutvalget som la fram forslag til formålsparagraf for barnehage og opplæring. 2

3 Øivind Varkøy: Kunstens unytte som dannelsesfaktor Kunst og kultur vurderes i mange sammenhenger som nyttige midler for en lang rekke forskjellige mål av politisk, pedagogisk, helsemessig og/eller religiøs karakter. Målet for virksomheten henlegges altså ofte til noe utenfor virksomheten selv. Termen kunstens egenverdi gjør seg best i festtaler. En relativt snever nyttetenkning er en av våre aller største utdannings- og kulturpolitiske tatt-forgitt-heter. Dannelsesorienterte tenkere har ofte rettet kritikk mot en slik form for nyttetenkning og så vel kunnskapens som kunstens instrumentalisering. Det hevdes f.eks. at dannelse innebærer noe fritt og individuelt uten bestemte formål. Selve det å være unyttig vurderes av enkelte som et sentralt aspekt ved dannelsesprosessen (jf. Nietzsche). Samtidig kan dannelsestenkningen også bære forestillinger om at kunst har et dannelsespotensial som kan brukes til noe. Man kan være opptatt av nytten i det å forholde seg til et kunstverk eller en kunstnerisk måte å arbeide på vurdert i forhold til menneskelig utvikling, f.eks. i retning av demokrati og verdensborgerskap (jf. Nussbaum, Kemp, Gustavsson). Hva betyr denne spenningen for kunst- og dannelsestenkningen? Hva innebærer det å hevde den unyttige kunsterfaringens nytte for det som er hinsides nytte? Hvordan nytenke kunsterfaringens egenverdi som handling (jf. Arendt) i et dannelsesperspektiv? Øivind Varkøy (f. 1957) er professor ved Norges musikkhøgskole og gjesteprofessor ved Musikhögskolan, Örebro universitet. Han arbeider særlig med musikkpedagogisk filosofi og musikkfilosofi, og har publisert en rekke artikler og bøker nasjonalt og internasjonalt, bl.a. Hvorfor musikk? En musikkpedagogisk idéhistorie; Musikk strategi og lykke; og antologien Musikk og mysterium. Fjorten essay om grensesprengende musikalske erfaringer. Siste større publikasjon er antologien Om nytte og unytte (Abstrakt Forlag, 2012) med bidrag fra bl.a. Dag Østerberg, Einar Øverenget, Pål Veiden, Sigrid Røyseng, Gunnar Breivik, Bernt Gustavsson, Gunn Engelsrud/Øyvind Førland Standal, og Arnfinn Haram. 3

4 Tom Eide: Citizenship, etikk og samfunnsansvar et tverrfakultært dannelseseksperiment Etter 22. juli 2011 satte rektor ved Høgskolen i Buskerud i gang et arbeid for å utvikle et studieemne på tvers av fag og fakulteter: Som høyere utdanningsinstitusjon har vi et ansvar, ikke bare for å drive utdanning i de ulike fag og program, men også for å bidra til å danne mennesket. Med utgangspunkt i dannelsesutredningene og -debatten ble kurset Citizenship, etikk og samfunnsansvar utviklet som et fellesemne ved HiBu, på tvers av fag og fakulteter. Hovedformålet var å stimulere studentene til selvrefleksjon og kritisk tenkning om det å utdanne seg og det å være en samfunnsborger. Kurset på 7,5 studiepoeng ble gjennomført med 18 deltagere fra samtlige fakulteter, basert på ulike perspektiver fra etikk, litteratur, kunst, teknologi, psykologi, økonomi, økologi og vitenskapshistorie. Studentenes evaluering var til dels overveldende positiv, og hensikten synes langt på vei å være nådd. Spørsmål som reiser seg er bl.a. om et slikt kurs bør være obligatorisk i alle fag, om det bør være felles, på tvers av fag og fakulteter, og hvor stort det eventuelt bør være. Tom Eide (f. 1951) er professor i ledelse, etikk og litteratur ved Høgskolen i Buskerud. Han leder Senter for etikk og samfunn og arbeidet med studieemnet «Citizenship, etikk og samfunnsansvar». Han har tidligere ledet Norges forskningsråds etikkprogram ( ) og Etikkprogrammet ved Universitetet i Oslo ( ), og undervist i verdibasert ledelse ved Diakonhjemmet høgskole ( ). Han har skrevet bøker om Henrik Ibsen, Axel Jensen, kommunikasjon og etikk. Han siste bok er «Etikkhåndboka» (med Einar Aadland, Kommuneforlaget 2012). 4

5 Odd Einar Dørum, Bernt Hagtvet og Lars Løvlie: De gode, norske dannelsesverdiene Dørum og Hagtvet har en historisk innfallsvinkel til dette temaet, og kommer blant annet inn på lærer- og skolehistorie, fellesskolen og arven etter filosofen Arne Næss. Odd Einar Dørum (f. 1943) er leder av Dannelsesutvalget II. Han har tidligere vært samferdselsminister og justisminister, stortingsrepresentant (KUF-komitéen) og leder av partiet Venstre. Dørum er utdannet sosionom og har vært høgskolelektor i sosialt arbeid. Bernt Hagtvet (f. 1946) er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har tidligere vært forskningsleder for Programmet for Menneskerettighetsstudier ved Christian Michelsens institutt i Bergen. Sammen med Gorana Ognjenovic utga han i 2011 boken «Dannelse tenkning, modning, refleksjon» (Dreyer). Siste publikasjon er «Høyreekstremisme ideer og bevegelser i Europa», som han utga sammen med Bjørn Arne Steine og Øystein Sørensen (Dreyer, 2012). Hagtvet arbeider nå med en bok om Eichmann-saken. Hagtvet er medlem i Dannelsesutvalget II. Lars Løvlie (f. 1938) er professor emeritus i pedagogikk ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo. Lars Løvlies arbeider har forholdt seg til noen sentrale begreper og problemer i pedagogikken og i pedagogisk tenkning. Det historiske stoffet er oftest uttrykkelig koblet til våre dagers problemere, oppfatninger og temaer. De er ofte utarbeidet med referanse til navngitte filosofer, som for eksempel Hegel, Kant, eller Dewey. Løvlie har publisert bøker, bokkapitler og vitenskapelige artikler i et betydelig omfang. I 2003 var han sammen med Ove Korsgaard og Rune Slagstad redaktør av boken «Dannelsens forvandlinger» (Oslo, Pax). Dannelsesutvalget II Enkeltinstitusjoner i universitets- og høgskolesektoren nedsatte i mai 2007 et frittstående utvalg - Dannelsesutvalget - om dannelsesperspektiver i høyere utdanning - som så nærmere på hvordan den akademiske dannelsen blir ivaretatt i høyere studier. Hensikten var å bruke den klassiske dannelsestankegangen til å sette i gang en mer dyptgripende debatt om innholdet i våre universitets- og høgskoleutdanninger. Dannelsesutvalget presenterte sin innstilling mandag 10. august Arbeid med å sette dannelsesperspektiver i høyere utdanning på dagsorden ble videreført nasjonalt gjennom Dannelsesutvalget II, ledet av tidligere stortingsrepresentant Odd Einar Dørum. 5

6 Svein Sjøberg: Kan dannelse måles? - eller drukner dannelsen i tall, internasjonale tester og rangeringer? Folk som arbeider med utdanning både i skole og høyere utdanning får motstridende signaler, de lever under et krysspress. På den ene side skal de forholde seg til vakre formålsparagrafer og akademiske idealer der allmenndannelse står sentralt. Der fremheves verdigrunnlaget for vår utdanning, som omsorg for andre mennesker, vårt naturmiljø og vår klode,empati og solidaritet, likeverd og likestilling, kulturelt vidsyn og toleranse. Man skal også erverve seg kunnskaper og holdninger fra en rekke fagdisipliner og leve opp til vitenskapens idealer og etos. På den annen side preges både skole og høyere utdanning i økende grad av tester, evalueringer og rangeringer. Lærere og forskere får sine liv og sine karrierer preget av produksjonsmål, evalueringer og tellekanter. Tester og rangeringer legger premisser både for skoledebatten og for politiske beslutninger. Men internasjonale tester som PISA, TIMSS og PIRLS måler bare en svært begrenset del av noen få av de fag eller disipliner som utgjør skolens samfunnsmandat. Likevel legger de premissene for vår utdanningspolitikk og for offentlighetens bilde av den norske skolen. Og alt det som vanskelig kan måles og tallfestes, blir lett skjøvet til side, både i debatten, i politikken og i hverdagen, både i skole og høyere utdanning. I dette krysspresset mellom vage og vakre dannelsesidealer og presise, målbare indikatorer er det dannelsen som må vike. Svein Sjøberg (f. 1943) er professor i naturfagdidaktikk ved Universitetet i Oslo. Han er utdannet kjernefysiker og pedagog, og er dr. philos fra Universitetet i Oslo. Sjøberg har sittet i fagplangrupper og har skrevet lærebøker for ulike nivåer, fra grunnskole til universitet. Han har ledet to større internasjonale studier knyttet til barn og ungdoms forhold til naturfag. Nåværende forskningsinteresser er blant annet: sosiale, kulturelle og etiske aspekter ved naturfag i skole og samfunn. Sjøberg har flere æresprofessorater og innehar en rekke verv både nasjonalt og internasjonalt. 6

7 Are Turmo: Realfaglig allmenndannelse og næringslivets behov En sammenstilling av begrepene dannelse og næringsliv har ikke vært vanlig i den norske debatten, men begrepene omtales av og til som motsetninger. Realfagene er et interessant eksempel i denne sammenhengen. På den ene siden har norsk næringsliv et stort udekket behov for realfaglig kompetanse for å sikre fortsatt økonomisk verdiskaping. På den annen side finnes en omfattende akademisk litteratur om realfagene som allmenndannelse. Det er interessant å diskutere hvilke kunnskaper, ferdigheter og holdninger som er de mest sentrale sett ut fra disse perspektivene på realfagene. Universiteters- og høgskolers dannelsesoppdrag er å gjøre studentene i stand til å forvalte de verdiene som ligger i en akademisk frihet og et akademisk ansvar. Men dannelsen må også omfatte elementer som vi ikke uten videre finner spor av på campus. Vi snakker med andre ord ikke bare om et rent akademisk ansvar, men også et ansvar knyttet til anvendelse av kunnskaper og ferdigheter, med basis i velutviklede holdninger. Der et av sektorens aller viktigste samfunnsoppdrag å skape de studieprogrammene som bringer arbeidslivet direkte inn på campus, eller campus ut i virksomheter. Det må være dette perspektivet som fikk tidligere statsråd Tora Aasland til å skrive: "Dannelse er å kunne og å duge, allmenndannelse er å utvikle kunnskap og ferdigheter sammen med andre. For en fremtidsrettet og inkluderende utdanningspolitikk er det avgjørende å erkjenne at de aller fleste dannelseselementer springer ut av yrkesfag, og at de deles på tvers av yrker. Praktiske ferdigheter, kjennskap til tradisjon og fagspråk gir fellesskap og trygg forankring som i sin tur stimulerer til innovasjon, nytenking og åpenhet for det ukjente." (Aftenposten 25. mai 2009). Debatten om dannelse må ta opp i seg næringslivet og det øvrige arbeidslivets behov for nære relasjoner til det som foregår ved universiteter og høgskoler. Vi trenger et dannelsesideal som i tilstrekkelig grad tar inn over seg at realfag, teknologi, håndverk og industri er avgjørende elementer i vår historie og samtid. Are Turmo (f. 1973) er direktør for Avdeling kompetanse i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) siden 2010, utdanningsforsker og faglitterær forfatter. Han har doktorgrad (dr.scient.) fra Universitetet i Oslo (2003) med en avhandling om internasjonale komparative studier av læringsutbytte i realfagene. 7

8 Bodil Tveit: Profesjonsdannelse og samfunnets evidenskrav Vi som arbeider med profesjonsutdanning står over for en praksisvirkelighet som endrer seg med rekordfart, og der utviklingen stadig stiller nye krav til utdanningene. Et sentralt trekk i dagens samfunn, ikke minst innenfor helse- og sosialfeltet, er det økende fokuset på evidens og såkalt evidensbasert praksis. Diskusjonene rundt evidenstenkningen har skapt bølger innenfor mange profesjoner og har i mange sammenhenger ført til en sterk grad av polarisering mellom grupper som omfavner de nye tenkemåtene og grupper som stiller seg sterkt kritisk til dem. Dette skillet finner vi også innenfor profesjonsutdanningene. I dette innlegget vil jeg se nærmere på de ulike posisjonene og argumentene som brukes i debatten. Jeg vil drøfte og vise eksempler på hvordan man innenfor et utdanningsprogram på bachelornivå kan forholde seg til disse spenningene på en konstruktiv måte. Et vesentlig spørsmål er hvordan studentene opplever og responderer på utdanningens (ut)danningsforsøk. Hva slags profesjonsidentitet utvikler de? Hvor godt forberedt er de til møtet med en praksisvirkelighet som kanskje fokuserer annerledes enn utdanningen? Gir utdanningen dem tilstrekkelig ballast eller gjør vi dem sårbare i møte med de nye kravene praksis stiller? Bodil Tveit (f. 1961) er sykepleier med hovedfag i helsefag. Disputerte i 2008 for ph.d.-graden med avhandlingen Ny ungdom i gammelt yrke en studie av sykepleierstudentes motivasjon og fagidentitet i møte med en tradisjonstung utdanning. Har klinisk erfaring som sykepleier fra sykehus og internasjonalt helsearbeid. Har lang erfaring med undervisning i sykepleierutdanningen og arbeider nå som førsteamanuensis ved Diakonhjemmet Høgskole i Oslo. 8

9 Parallelle sesjoner Sesjon A Senter for profesjonsstudier (HIOA): Dannelse i praksis I denne sesjonen skal vi diskutere det perspektiv og de implikasjoner som følger av UHR-rapporten Dannelsesaspekter i utdanning, i et profesjonsteoretisk lys, og med særlig adresse til og eksempler fra helse- og sosialfagutdanningene. Diskusjonen tar utgangspunkt i at et særtrekk ved profesjoners kunnskapsgrunnlag, formulert særlig pregnant av Harald Grimen, er stor grad av heterogenitet og fragmentering, og at de forskjellige kunnskapselementene ikke er integrert som teoretiske, men som praktiske synteser: Kunnskapsbrokkene er satt sammen på en bestemt måte fordi de utgjør meningsfulle deler i yrkesutøvelsen forstått som en praktisk helhet. Og praktisk kunnskap lar seg verken løsrive fra den som besitter kunnskapen eller fra den situasjonen kunnskapen anvendes i. Dette kroppslige og virksomhetsspesifikke aspektet ved profesjoners kunnskapsgrunnlag innebærer at den har tyngre elementer av «taus» kunnskap, som vanskelig kan artikuleres verbalt, enn kunnskapsbasene til mange andre høyere utdanninger. Særlig sentralt for nettopp helse- og sosialutdanningene er at slike praktiske synteser har en normativ etisk dimensjon som i seg selv fordrer kontekstforståelse, samt teoretisk kunnskap om - og refleksjon over, felles profesjonsmoralske normer og verdier. Hvilke implikasjoner har så disse særtrekkene ved profesjonene for diskusjonen om og integrering av ulike «dannelsesaspekter i utdanningene»? Det legges opp til å knytte an til tidligere innlegg og diskusjoner på konferansen. Dersom andre konferansedeltakere som ønsker å delta på sesjonen, ønsker å holde forberedte, kortere innlegg kan de ta kontakt med de ansvarlige forut for eller under konferansen. Innleggene kan gjerne være basert på pågående avhandlings- eller forskningsarbeider, eller på erfaringer med å integrere dannelsesaspekter i utdanningene. Det vil bli gitt godt rom for diskusjon og kommentarer. 9

10 Senter for profesjonsstudier - SPS (Høgskolen i Oslo og Akershus) ble formelt åpnet høsten 1999 for å stimulere til forskning og kritisk refleksjon innen profesjonsstudier. Senteret har som overordnet mål å bidra til utvikling av profesjonsstudier som kunnskaps- og forskningsfelt, både nasjonalt og internasjonalt. SPS skal videreutvikles som et faglig ledende forskningsmiljø innen profesjonsstudier i Norden, tilby undervisning på høyt faglig nivå og bidra til kompetanseheving innen profesjonsstudier ved HiOA. Senteret er et bredt sammensatt forskningsmiljø som studerer profesjoner, profesjonsutøvelse, profesjonsarbeidsmarkeder og profesjonskvalisering. Spørsmål om det kunnskapsmessige og normative grunnlaget for profesjonell virksomhet står sentralt. Senteret ledes av Oddgeir Osland f Osland er cand. polit. i sosiologi fra Universitetet i Bergen, og har bakgrunn fra forskning og undervisning, og som forskningsleder ved Transportøkonomisk institutt. SPS har ansvar for en parallellsesjon i konferansen, og sesjonen innledes og ledes av senterleder Oddgeir Osland og stipendiatene Tone Dahl-Michelsen, Torbjørn Gundersen og Marita Nordhaug. 10

11 Sesjon B Arve Thorshaug: Danningsperspektivet i lærerutdanninga i en stadig økende digital hverdag I ei profesjonsutdanning som lærerutdanning står danningsperspektivet sentralt, og det legges i stor grad opp til prosesser som ivaretar både faglig og personlig utvikling. Målet om å utdanne trygge lærere forutsetter bevissthet omkring endringskompetanse i et samfunn i stadig endring. Digital danning er et fagområde som blant annet handler om utvikling av digital dømmekraft. For studenter handler dette i stor grad om bevisstgjøring knyttet til for eksempel egen bruk av sosiale medier, men også som rollemodeller opp mot barn og unge, og ikke minst i framtidig samhandling med foreldre og foresatte. Digital dømmekraft innebærer blant annet evnen til å utnytte det gode i en digital verden, samtidig som en evner å ta avstand fra skit`n. Dette innebærer også en akademisk og etisk bit, gjerne knyttet opp mot utvikling av egne fagtekster. Det hevdes at den største utfordringen barn og unge har når de bruker internett, er å bli bevisst forskjellen mellom ytringsfrihet og personvern. I møte med studentene må det gis rom for refleksjon knyttet til disse utfordringene, samtidig som studentene også trygges på å gå inn i en lærerrolle hvor også dette skal ivaretas. Digital danning knyttes også opp mot skikkethetsvurdering av studenter. Hvordan dette håndteres av institusjonen, må avstemmes internt og formidles til studentene. Arve Thorshaug (f. 1962) er studieleder ved lærerutdanningen ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, og høgskolelektor i pedagogikk/spesialpedagogikk.. Han er utdannet allmennlærer med hovedfag i spesialpedagogikk og videreutdanning innen organisasjon og ledelse. Thorshaug har yrkesbakgrunn som rektor, lærer og spesialpedagog i grunnskolen. Han har også vært klinisk pedagog innen barneog ungdomspsykiatri og førstekonsulent i statlig spesialpedagogisk kompetansesenter. Han har flere publikasjoner og gjennomført et stort antall foredrag omkring temaet Barn og unges digitale hverdag og voksenrollen. 11

12 Sesjon C Knut Ims/Ove Jakobsen: Økologisk og kulturell dannelse i økonomiutdanningen Økologisk økonomi er et fagområde som fanger sammenhengene mellom økonomi, økosystemer og sosiale systemer i vid betydning. Faget kan spores tilbake til Aristoteles som lanserte ideen om at økonomi var forankret i en organisk virkelighetsforståelse og at forvaltning (eller husholdering) av naturressurser til beste for individ og samfunn var økonomiens fremste oppgave. Han advarte mot negative konsekvenser som en følge av at pengesystemet (krematistikk) ble for dominerende i forhold til realøkonomien (oikonomia). I 2009 publiserte Dannelsesutvalget rapporten som tydeliggjør hvilke utfordringer som er mest presserende innenfor høyere utdanning og forskning. I rapporten slår utvalget fast at vi lever i et samfunn hvor vitenskapsbasert kunnskap blir mer og mer påkrevet. Samtidig er smal disiplinbasert kunnskap uegnet til å håndtere problemstillinger som blir stadig mer komplekse og globale i sin karakter. Summen av disiplinbasert spisskompetanse og lokale tiltak er ikke tilstrekkelig. Utilstrekkeligheten består både i mangelen av tverrfaglig kunnskap og forståelse, og tverrsektoriell samhandling. Hovedbudskapet i Dannelsesutvalgets rapport ble gjentatt og forsterket i NOU 2011:6 Et åpnere forskningssystem. Der ble det understreket at samfunnet og forskningsfronten endrer seg raskt slik at gårsdagens kunnskapsberedskap ikke nødvendigvis gir svaret på dagens og morgendagens behov. Derfor er det viktig å legge forholdene til rette for utstrakt eksperimentering med nye typer kunnskap, forskning og næringsvirksomhet. Når økonomi betraktes ut fra en organisk forståelse av virkeligheten, oppdager vi at markedet er et nettverk av aktører som er gjensidig avhengige av hverandre. I stedet for avmektige tilskuere blir markedsaktørene medansvarlige deltakere i samfunnsutviklingen. Program for parallellsesjonen: Økonomenes samfunns- og miljøansvar berører økonomiens grunnleggende forutsetninger Professor Ove Jakobsen, Handelshøgskolen i Bodø/Universitetet i Nordland 12

13 Økonomens personlige ansvar Professor Knut Ims, Norges Handelshøyskole Dialog: Hvordan bidra til økologisk og kulturell dannelse i økonomiutdanningen? Knut Ims (f. 1951) er professor i næringslivsetikk Ved Norges Handelshøyskole. Hans undervisningsog forskningsområder omfatter også ledelse og lederskap, datasikkerhet i ledelsesperspektiv og personlig utvikling i et etisk perspektiv. Ove Jakobsen (f. 1952) er professor i økologisk økonomi ved Handelshøgskolen i Bodø, Senter for økologisk økonomi og etikk ved Universitetet i Nordland. Han er dr. oecon. fra Norges handelshøyskole og Cand. Philol. (hovedfag filosofi) fra Universitetet i Bergen. Han har høyere Avdeling Eksamen (HAE) fra Norges Handelshøyskole og hovedfag fra Statens lærerhøgskole. Hans kompetanseområder er markeds- og miljøfag og næringslivsetikk. Han har undervist og forsket innenfor økologisk økonomi, kretsløpøkonomi, miljøledelse, etikk, økofilosofi og bedriftens samfunnsansvar. Jakobsen er medlem i den nasjonale forskningsetiske komite for samfunnsvitenskap og humaniora. Senter for økologisk økonomi og etikk er knyttet til Handelshøgskolen i Bodø, Universitetet i Nordland. Senteret fokuserer på problemstillinger som ligger i skjæringsfeltet mellom økonomi, natur og kultur. Med basis i egen forskning tilbys et fremtidsrettet kurstilbud innenfor miljø- og samfunnsansvarlig økonomi på alle studieprogrammer som tilbys ved Handelshøgskolen i Bodø. Det faglige utviklingsarbeidet innenfor økologisk økonomi skjer i nært samspill mellom fagmiljøet ved HHB og en rekke fagpersoner med tilknytning til universiteter og høyskoler, nasjonalt og internasjonalt. 13