Karin Fossum. Helvetesilden. Roman

Transkript

1

2 Karin Fossum Helvetesilden Roman

3 Aller kjæreste Finn. Takk.

4 Femte juli 2005, varmt. Kvinner og barn glødet, mennene visste bedre og holdt seg i skyggen, med bremmen ned foran øynene. På jordene oppe ved Skarven, nede i et lite dalsøkk med en klynge av sorte graner, sto en gammel campingvogn fra Fendt med rust omkring vinduene. I et vindu en fillete gardin, noen insekter hadde latt seg fange og lå døde i nettet av nylon mellom tette, fine tråder og hvite blonder. Rett innenfor døra lå barnet, en unge på fire-fem år. På en smal sofa under vinduet, en voksen kvinne. I munnviken hadde hun en stor flenge, der blodet hadde silt nedover haken. Overbetjenten sto i døra, hjertet hamret. Vogna var i dårlig forfatning, kunne de virkelig ha bodd her disse to, mora og barnet, nei, han trodde ikke det. Kanskje var de bare sammen for å leke en lek. På tur over jordene i det vakre været, og der sto det vesle, rustne huset. I natt skal vi sove ute i en vogn! Vestover lå Geirastadir, østover lå Haugane, men altså her, i den svarte treklyngen, mora og barnet. Sejer gikk inn. Adrenalinet gjorde ham tørr i munnen. Han skrittet over barnekroppen, passet på ikke å trå i blodet, fikk øye på en kniv som lå på gulvet foran benken. En kniv med treskaft og nagler, og et langt, smalt blad, en slik man brukte til å filetere med, kjøtt eller fisk. På det blanke bladet, render av blod, det hadde rent i strie strømmer og det luktet rått. På benken, en håndveske med en

5 lommebok, den var rød med mange rom. En ryggsekk og en halvspist pizza, litt klær i en hylle. I lommeboka, tusen kroner i kontanter. Altså, tenkte han, ikke et rovmord, og det hadde han da heller ikke trodd. Det er alltid en relasjon, tenkte han, en beveggrunn, et motiv. Eller en kime fra langt tilbake. Denne som hadde drept mora og barnet visste hvem ofrene var. Og hvor de var. Han hadde vært på jakt etter dem, han hadde tatt seg over jordene og funnet gjemmestedet deres. Hvis det var et gjemmested. Det var et fattigslig sted å bli funnet, et krypinn med skjolder og fukt og vond lukt. Regn som hadde trengt inn gjennom taket, døde insekter. Barnet hadde på seg en treningsdress i de norske fargene, rød og blå og hvit, det var umulig å fastslå om kroppen var en gutt eller en jente. Ungen lå på ryggen på gulvet med utstrakte armer, liksom slått tilbake av noe ved døra. Noen lyse lokker klebet seg til pannen. Hodet var vendt bakover fra nakken, strupen var tynn og hvit. Sejer åpnet lommeboka han nettopp hadde funnet, plukket ut sertifikatet. Bonnie Hayden, det var altså mora. Men enn så lenge var barnet navnløst. Nei, sa han til de andre som ville inn, ikke rør noe. Det er ikke lenge siden dette hendte, det er fremdeles vått. Ring til Snorrason på rettsmedisin og be ham innfinne seg med én gang. Han måtte ut igjen og trekke frisk luft, sto en stund i gresset og pustet. Han merket seg noen krystallklare ting, at fuglene fortsatt sang, at granene duvet i brisen med sine svarte skjørt, at en trost ute på jordet hadde funnet en mark som den halte og dro i. Store deler av området ble øyeblikkelig sperret av. Plastremsene skalv i brisen som fargerike gavebånd.

6 Mennene fulgte den tørre stien oppover mot Geirastadir. Samtalen dem imellom besto av korte, lavmælte kommentarer. Her hadde han antagelig gått, her hadde han trampet av sted etter ugjerningen. Den ene må ha sett den andre dø, sa Sejer, henvendt til sin yngre kollega. Han visste ikke hva som var verst. Om barnet hadde vært vitne til moras død, eller om mora hadde vært vitne til barnets død. Det aller, aller verste hadde rammet disse to. En djevel hadde tatt seg over jordene og stukket kniven i dem. Det var også noe metodisk over drapene, noe villet, han kunne ikke se det annerledes. Jeg håper ved Gud det har gått fort, tenkte han. Han vekslet et par ord med gårdbrukeren som hadde funnet dem. Han sto forskremt på behørig avstand, kom seg hverken fram eller tilbake, ville ikke hjem, ville ikke bli. Det var han som eide vogna, den hadde ikke vært i bruk på mange år, hadde bare stått der inne mellom granene og rustet. Vi kommer tilbake til deg, sa Konrad Sejer. Har du sett noen i området her de siste dagene? Som ikke hører til her? Nei, sa han, jeg har ikke sett en eneste sjel. Jeg har polakker som jobber på gården, la han til, og de visste om mora og guttungen, at de bodde i vogna. Men det var jo bare for en natt, de kom i går. Jeg nekter å tro at noen av dem er involvert i dette her. Hvis det er sånn så kommer jeg ikke over det, de er jo mine folk. Det ligger en kniv på gulvet der inne, sa Sejer, så du den? Gårdbrukeren trakk pusten. Så vidt. Jeg vil at du skal se nærmere på den. Om du har sett

7 den før. Må jeg inn igjen? Han vegret seg. Ja. Han gikk de to trinnene opp og stirret inn. Den er ikke vår. Kan jeg gå? Ja, vi kommer etter. Ikke snakk med pressen. Sejer ville inn igjen for å fortsette sine undersøkelser da han fikk øye på noe i gresset ved siden av den smale døra. Et veltet kakefat. En kake var sklidd over kanten og lå på bakken. Den var urørt. Funnet av kaken forundret ham, og han forsikret seg om at den ble fotografert. De fete kråkene ville utvilsomt kaste seg over den og fortære den i løpet av kort tid hvis de ikke tok den med seg. Teknikerne tok sine bilder. Krummet seg sammen inne i den trange vogna, hukte i knærne. Det var flere blodige avtrykk på linoleumsgulvet etter en såle i stor størrelse, de fleste var svake eller ufullstendige, men ett av dem var tydelig. Sejer gikk forsiktig omkring mellom de døde kroppene. Den ramme lukten av kjøtt og blod rev ham i nesen. Samtidig var hjernen hans klar. Gjennom vinduet så han det tette kjerret med modne bringebær. Desember Rett før jul kom endelig snøen. Må du virkelig ut, sa Eddie, det stormer! På radioen sa de at det er glatt, de sa at det er vanskelige kjøreforhold, og de anbefalte folk å holde seg hjemme, bare se som det snør! Det er nesten ikke sikt! *

8 Mass la en hånd på armen hans, stemmen var rolig og bestemt. Eddie, sa hun vennlig, jeg har jo piggdekk. Og det er klart at jeg kjører forsiktig, jeg kjører som en lus. Jeg vil jo hjem igjen til deg i god behold. Men jeg er nødt til å dra på butikken, vi må jo ha mat. Eller hadde du kanskje tenkt å klare deg uten? Ved tanken på å være uten mat, ristet Eddie på sitt tunge hode. Du skal være hjemme og vente sammen med Shiba, sa hun. Hva vil du ha i butikken? Du er sikkert sulten. Eddie Malthe tørket snørr med håndbaken. Han hadde fasong som en gigantisk pære, leggene var tynne og spinkle, føttene i de tykke støvlene som han alltid gikk med, var smale bakerst ved hælen, og så ble de adskillig bredere framover mot tærne. Han hadde føtter som en fet gås. Nevene var store og hvite, fingrene var korte og tykke. Kanelgifler, sa han bestemt. Kanelgifler skal bli, sa mora, nå drar jeg. Vær snill med Shiba, ikke dra henne i halen. Jeg vet at du gjør det når du er hjemme aleine. Lover på tro og ære, sa Eddie, kors på halsen. Alt mens han i fryd planla å gjøre nettopp det. Når han dro henne i halen begynte hun alltid å pistre, mens hun krafset med de lange klørne i gulvet for å komme seg vekk. Husk sikkerhetsbeltet, sa han bestemt. Mora tredde armene inn i en kåpe. Ikke glem mobilen, fortsatte han. Ring hvis du kjører utfor, ring nødsentralen. I hvert fall hvis du ikke har mistet bevisstheten. Eddie, sa hun, nå må du gi deg. Sånn, gå og sett deg i

9 sofaen, jeg er hjemme om tre kvarter, verre er det ikke. Eddie så langt på mora. Når du drar blir det kaldt i hele huset, klaget han, du vet jo hvordan det er. Ikke glem kanelgiflene. Har de ikke gifler må du kjøpe kjeks. Pepita med sitron. Han stirret med såre øyne gjennom vinduet, rutene var blanke og klare, mora holdt orden. Han så bilen rygge ut av garasjen og svinge ut på riksveien. Snøen lavet ned og ble feid unna i den sterke vinden, nede ved veien lå noen store skavler. Inne i seg ba han en bønn om at alt skulle gå bra. At mora skulle komme helskinnet hjem med melk og kaker. Hunden lå og sov foran støpejernsovnen med hodet på labbene. Straks gikk han bort og nappet henne hardt i halen slik han hadde for vane. Hunden begynte å pistre, kom seg opp og løp over gulvet, rømte ut på kjøkkenet for å komme seg unna. Eddie satte seg i sofaen, tok etter dagens avis og åpnet på nest siste side der det var et kryssord. Han pleide å greie dem. Han manglet så visst ikke vett. Han fant blyanten og ga seg til å lese. Loddrett, tenkte han, eiesyk på fem bokstaver. Han skrev ordet «sjalu» inn i de fem rutene. Hunden lå urørlig i kroken inne på kjøkkenet, det duret i ovnen. Hun var en åtte år gammel labrador med en del overvekt, og hun hadde ikke lenge igjen, det hadde mora sagt. Kroppen hennes var full av kuler, han kunne kjenne dem gjennom den gule pelsen, men de hadde ingen forsikring og ikke midler til å få henne operert. Livet må bare gå sin gang, pleide mora å si, og du vet, ingen varer for bestandig. Jeg vet det, svarte Eddie da. Så tenkte han på moras

10 død, for den ville jo komme en gang. Og selv om hun bare var femtiseks, og han selv var tjueén, så var det så skremmende for ham å tenke på slutten at han ble varm og opprørt. Ofte måtte han legge hånda på hjertet for å tvinge det til ro. Sigøyner, leste han, og den andre bokstaven fikk han fra sjalu, det var en a. Han skrev ordet tater inn i de fem rutene. Han tok alltid de lette først. Deretter så han på klokka på veggen som tikket av sted. Om tjue minutter skulle mora være tilbake med kanelgiflene. Allerede nå kunne han kjenne smaken av dem i munnen. Bare, bare de hadde! Bare de var gode og ferske! Himmelretning på fire bokstaver, det kunne være vest. Eller nord. Og hvis det var nord kunne han kanskje også ha det neste ordet klart, som var «runde». På seks bokstaver. Det kunne være «omgang». Etter dette fulgte de vanskelige og han unnet seg en pause. Gikk til vinduet og stirret ut på snødrevet mens han ba en bønn til Jesus Kristus, hvor han nå enn befant seg. La mamma klare seg gjennom uværet. For her sitter jeg aleine og venter på kake. Det er jo bare oss to. Du må passe på oss! Han gikk ut i kjøkkenet til Shiba igjen, røsket henne hardt i halen, og storlo da hun fór opp og rømte inn igjen på stua. Der krøp hun inn under sofaen, lå og pustet. Di feige bikkje, sa han og skrattet, at du ikke tar igjen. Har du ikke tenner i kjeften? Så satte han seg med kryssordet igjen, suttet på blyanten. Ordet «avslutning» forstyrret ham voldsomt, det var på tre bokstaver. Førtifem minutter var gått og mora var ennå ikke kommet. Bekymret grep han mobilen og tastet nummeret