«Til laks åt alle..»

Transkript

1 «Til laks åt alle..» Pål Arne Bjørn og Jofrid Skardhamar Villaksen er trua i mange vassdrag. Oppdrettsnæringa har fått mye, kanskje ufortjent mye, av skylda for det. Nå skal næringa vokse i Nord-Norge, ett av de siste store kjerneområdene for vill laksefisk. I1999 la et utvalg fram rapporten «Til laks åt alle kan ingen gjera?». Utvalget ble leda av daværende høyesterettsdommer Georg Fr. Rieber- Mohn. Rapporten skulle synliggjøre problemene som villaksen stod overfor og sikre at vi har villaks i Norge også i framtida. Siden 1999 har det gått dårlig med villaksen, og også med sjøørret, spesielt på Vestlandet. Den store oppdrettsnæringa generelt, og lakselusa spesielt, har fått mye av skylda. Før jul 2014 slo fiskeriministeren fast i NRK-Nordnytt at mye av veksten i oppdrettsnæringa må komme i Finnmark. Både der og i Nord-Troms er det fortsatt tilgjengelige areal for oppdrettsvirksomhet. I tilegg er temperaturforholdene gunstige, og det er fremdeles betydelig mindre sykdomsproblemer enn lenger sør i landet hvor lakselus de siste årene har vært den største trusselen for både oppdretta og vill laksefisk. En betydelig oppdrettsvekst i Finnmark kan imidlertid komme i konflikt med miljømålene for ei bærekraftig norsk oppdrettsnæring. Det er i Finnmark vi finner mange av de store villaksbestandene som er igjen i Nord-Atlanteren. Derfor har Norge særlige forpliktelser i henhold til internasjonale avtaler om å bevare gjenværende bestander av villaks. Oppdrettsnæringa har vært et moderne industrieventyr for Norge, men miljøproblemer som for eksempel rømming og lakselus har fulgt næringa hele veien. I de største oppdrettsområdene, for eksempel i Hardangerfjorden, finnes det knapt fiskbare bestander av villaks og sjøørret igjen, og de fleste elvene er stengt for alt fiske. Lakselus fra oppdrettsanlegg har fått mye av skylda. Nå frykter mange at vi får tilsvarende utvikling i nord. Temaet i «Til laks åt alle kan ingen gjera?» er stadig like brennaktuelt. Spørsmålet om hvordan man skal sikre regjeringas mål om bærekraftig vekst i oppdrettsnæringa og samtidig ta vare på villaksen, er av fundamental betydning ikke minst i nord. Smittsomme oppdrettslus Mengden lakselus i oppdrettsanlegg henger først og fremst sammen med hvor stor tetthet det er av oppdrettslaks i et område, samt hvor dyktige oppdretterne er til å bekjempe lusa i anlegget sitt. Det kan være stor produksjon av lus hos oppdrettsfisk i oppdrettstette områder, og dermed blir smittepresset av lakselus i slike fjordområder høyt, både på vill og oppdretta fisk. Det er utført en omfattende statistisk analyse av data fra luseovervåkingen på vill sjøørret i Norge fra 2004 til Analysen viser at lakseluspåslaget påvirkes av både smittetrykk fra oppdrett, sjøtemperatur og ferskvannsavrenning. Også nyere data, fra ,viser økt lakselusinfeksjon på vill sjøørret som følge av smitte fra nærliggende oppdrettslokaliteter. Dataene er basert på luseregistreringer på sjøørret fra mange forskjellige fjordsystemer langs hele norskekysten, kombinert med rapporterte lusetellinger og anslått luseproduksjon i hvert oppdrettsanlegg. Tilsvarende studier viser også at lakselusa påvirker villlaksen. Men den 30 Ottar (1): Ottar nr.1/2015.indd :06

2 er «heldigere» enn sjøørreten fordi den fort vandrer gjennom fjordene og ut fra kysten, der oppdrettsanleggene er, og således ofte får mindre lus på seg. Tar knekken på villaks og sjøørret Undersøkelser viser at lakselus har påvirket ville bestander av laksefisk negativt i områder med mye oppdrett, spesielt sjøørret, men også laks og sjørøye. Effektene av lakselus vises gjennom økt dødelighet og redusert vekst i sjøen. Disse konklusjonene er basert på omfattende undersøkelser av effekter av lakselus på vill laksefisk og inkluderer: 1) både laboratorie- og feltstudier som dokumenterer at laksefisk blir stressa, syk eller dør av lus. 2) studier som viser at sjøørret med høye nivå av lakselus «rømmer» tilbake til ferskvann for avlusning og for å overleve. Dermed mister den muligheten til vekst og vellykket gyting fordi beiteperioden i sjøen blir forkorta. 3) studier av fangststatistikk og rutinemessig bestandsovervåking av vill sjøørret som viser at endringer i bestandssammensetning og -størrelser er koblet til lakselussmitte. 5) sammenligning av lusenivå hos vill laksefisk i oppdrettsintensive og mindre oppdrettsintensive områder, som viser at det er mye mer lus i områder med mye oppdrett 6) studier av lakselusinfeksjon hos vill laksefisk som viser at mange individer har mye mer lus enn det vi tror fisken tåler ut fra eksperimentelle undersøkelser. 7) studier som viser at mer laksesmolt som vi har satt ut kommer tilbake til elvene for å gyte når de har fått medisiner som beskytter dem mot lus. De er ofte større (bedre vekst) enn dem som ikke er medisinert. Bøye som måler overflatestrøm i Altafjorden. Havforskerne bruker strøm- og spredningsmodeller for å estimere geografisk fordeling av smittsom lakselus. Nyere data viser økt lakselusinfeksjon på vill sjøørret som følge av smitte fra nærliggende oppdrettslokaliteter. Foto: Rune Nilsen/Havforskningsinstituttet. 31 Ottar nr.1/2015.indd :06

3 Lakselus Hvordan lakselus spres i fjordområdene kan beregnes med numeriske modeller. En hydrodynamisk havmodell (hydrodynamikk = læren om væskers og gassers bevegelser) beregner hvordan strøm, salt og temperatur varierer i rom og tid. Sammen med kunnskap om lakselusas biologi og utviklingsstadier når den flyter fritt i vannmassene (levetid, vekst, dødelighet, egenbevegelse), kan modellsystemet brukes til å beregne hvordan lakselus spres i fjordene og på kysten. Vi bruker den hydrodynamiske modellen ROMS (Regional Ocean Model System), tilpasset Norskekysten gjennom modellsystemet NorKyst800 for hydrodynamikken i fjordene. Spredningen av lakselus beregnes så med en «partikkelspredningsmodell» som inkluderer utslipp av luselarver fra alle oppdrettsanlegg langs norskekysten. Videre simuleres utvikling av lus fra nauplii-stadiet, som er larvestadiet rett etter klekking, til smittsom copepoditt, som er stadiet der lusa er smittsom og klar til å feste seg til en fisk. Modellen tar hensyn til vertikal vandring (i forhold til lys, temperatur og saltinnhold) og dødelighet hos lusa mens den driver i sjøen. Lakselus vokser og utvikler seg avhengig av sjøtemperaturen, og regnes som smittsom i mellom 50 og 150 døgngrader. Ved en temperatur på 10 C vil altså lusa måtte feste seg til en laksefisk innen 15 dager etter klekking. I denne perioden driver lusa med strømmen mens den utvikler seg fra nauplii til smittsom copepoditt. Ved middel strømhastighet på 0,1 m/s kan lusa drive med strømmen og smitte fisk opptil 130 km fra der den ble klekket. Ved lavere temperaturer utvikler lusa seg saktere, og har dermed tid til å drive enda lenger. Ved høyere temperaturer er det motsatt. Både strøm og temperatur varierer i tid og rom, og denne variasjonen er inkludert i modellsystemet. Norwegian Royal Salmon er blant selskapene som har bistått med laksesmolt til undersøkelsene som gjøres for å kontrollere smittemodellen for lakselus i Altafjordsystemet. 32 Ottar nr.1/2015.indd :06

4 Oppsummert kunnskap fra de siste tiårene viser at lakselus har hatt generell og gjennomgående negativ effekt på spesielt sjøørret i områder med intensivt oppdrett, både i Irland, Skottland og Norge. Dette har ført til at færre individer av vill sjøørret vandrer tilbake til ferskvann for gyting, og hvert individ er mindre nå enn før. Dermed reduseres eller forsvinner det høstbare overskuddet for sportsfiske og kommersielt fiske. Det samme er sannsynligvis tilfelle for laks enkelte steder og enkelte år. I ekstreme tilfeller kan redusert vekst og økt dødelighet i sjøen resultere i tap av lokale sjøørretbestander. Dette gjelder særlig i vassdrag som i enkelte deler av året har ugunstige forhold for ørret i ferskvann, for eksempel dårlige betingelser for overvintring. For større vassdrag med brukbare forhold for sjøørret gjennom hele året er det trolig ikke stor risiko for totalt tap av ørretbestander. Dersom andelen av fisken som vandrer til sjøen (anadrom fisk) reduseres eller forsvinner, kan det imidlertid endre den genetiske sammensetningen i bestanden. Det kan igjen gi bestander med kun brunørret (stasjonær fisk som ikke vandrer til sjøen) eller overveiende mengde av den. Går de gode vekstmulighetene tapt, kan det også føre til redusert forekomst av ørret, svekket rekruttering og tap av de store individene, de som er populære blant fiskere. Den store gytefisken bidrar også mest i gytinga. Derfor bør den være sentral i bevaringsstrategiene. Det kan allerede ha skjedd noen økologiske endringer for enkelte sjøørretbestander i oppdrettsintensive områder, og lakselusa er en akutt og ikke stabilisert trussel mot vill laksefisk i Norge. Laksen har antakelig klart seg bedre fordi den raskt forlater kysten, samt at forvaltninga og næringa de siste årene har gjennomført «våravlusninger» Konsentrasjon og geografisk fordeling av smittsomme lakseluslarver i Altafjordsystemet sommeren 2013, beregnet med den hydrodynamiske spredningsmodellen for lakselus. Rød farge viser høye konsentrasjoner og blå farge lave konsentrasjoner. Arbeidet i Altafjorden, samt tre andre modellfjorder langs norskekysten, gir robuste overvåkingsdata og god nok systemforståelse til at dette kan brukes i utvikling og kvalitetssikring av et nytt rådgivingssystem for lakselus langs hele Norskekysten. Illustrasjon: Jofrid Skardhamar/Havforskningsinstituttet o N o E Ottar nr.1/2015.indd :06

5 som reduserer smitten akkurat når laksen vandrer ut fra elvene. Mindre lus i store laksefjorder og i nord Undersøkelsene viser også at lakselusinfeksjonen var lav i store nasjonale laksefjorder, fjorder der det i utgangspunktet ikke skal være lakseoppdrett for å beskytte villaksen. Trolig var det ingen negativ effekt på bestandene inne i disse store fjordene. Kystvakta har bistått i arbeidet med å sette ut måleutstyr i Altafjorden. De største nasjonale laksefjordene (for eksempel Trondheimsfjorden) er på over 1500 kvadratkilometer. Tanafjorden (som er større enn 800 kvadratkilometer) er også et eksempel på en slik stor nasjonal laksefjord hvor det er langt til nærmeste oppdrettsanlegg. Selv om de smittsomme lakseluslarvene kan spres over store områder, samles de fleste larvene i nærheten av områder med mye oppdrett. Altafjorden (175 kvadratkilometer av fjorden er nasjonal laksefjord) er en mindre nasjonal laksefjord, mens Repparfjorden (36 kvadratkilometer) er eksempel på en liten nasjonal laksefjord. Risikoen for negative effekter på villaks kan derfor tenkes å være mye større i Altafjorden og Repparfjorden enn i Tana, fordi det er mye kortere avstand til oppdrettsvirksomhet, og fordi laksesmolten må vandre gjennom områder med mye oppdrett for å komme til havs. I Finnmark og nord Troms har det imidlertid gått bra med vill laksefisk til nå. Den lange og kalde vinteren er sannsynligvis en flaskehals for lusa i nord, og oppdrettsvirksomheten er fortsatt mye lavere i for eksempel Altafjordsystemet enn i Hardangerfjordsystemet. Nå øker imidlertid oppdrettsvirksomheten i Alta, og oppdrett Altaelva har lenge vært ei av Norges og Europas mest kjente lakseelver. Nå øker oppdrettsvirksomheten i Altafjorden, og oppdrett kan derfor komme i konflikt med Norges kanskje viktigste villaksbestand. Foto: Alta laksefiskeri interessentskap. 34 Ottar nr.1/2015.indd :06

6 kan derfor komme i konflikt med Norges kanskje viktigste villaksbestand. Behov for nytt forvaltningssystem Forvaltninga av lakselus i oppdrettsnæringa har til nå blitt gjort på enkeltkonsesjoner og lokaliteter, uten at det er tatt tilstrekkelig hensyn til helheten når det gjelder mulige effekter på villfisk. Tiltaksgrensa for lakselus er et godt eksempel på dette. Den er satt til 0,5 kjønnsmodne hunnlus per fisk i merden, uavhengig av om det produseres cirka (Lyngenfjordsystemet) eller omtren (Hardangerfjordsystemet) tonn laks i fjorden per år. Havforskningsinstituttet foreslo derfor i 2012 et nytt overvåkings-, rådgivingsog forvaltningssystem for lakselus på oppdrag fra daværende Fiskeri- og kystdepartementet. Målet er å utvikle et nytt helhetlig system for overvåking og rådgiving, styrke kunnskapsgrunnlaget og etablere grunnlag for en bedre og mer hensiktsmessig forvaltning av oppdrettsnæringa i forhold til lakselus. Et slikt system vil gi grunnlag for Oppe: Oppdrettsnæringa har vært et moderne industrieventyr for Norge, men miljøproblemer som for eksempel rømming og lakselus har fulgt næringa hele veien. Foto: Havforskningsinstituttet. Nede: Det brukes blant annet garn for å fiske vill laks og sjøørret som skal undersøkes for lakselus. 35 Ottar nr.1/2015.indd :06

7 mer presise forvaltningsråd knytta til smittespredning og konsekvenser av lakselus på vill og oppdretta laksefisk innenfor et definert produksjonsområde. Det nye systemet er allerede under utvikling og ble med hell testet ut i Hardanger i Systemet er basert på varsling av høyt smittepress gjennom rapporterte lusetall og beregnet produksjon av lus i oppdrettsanlegg. Smittepresset fastslås gjennom måling av infeksjonsnivå på vill laksefisk. I tillegg brukes strøm- og spredningsmodeller for å estimere geografisk fordeling av smittsomme lakselus. Ut fra dette kan forskerne finne forventet effekt av infeksjonsnivået på ville bestander av laksefisk. I neste omgang kan de foreta en risikovurdering som igjen er grunnlag for påfølgende rådgiving til forvaltningsmyndighetene. Etter hvert som kunnskapen øker og de nødvendige strøm- og spredningsmodellene blir etablert og testet, vil en i større grad kunne basere risikovurderingen og forvaltningsrådgivingen på bærekraftmodeller i definerte produksjonsområder, vannregioner eller vannområder langs norskekysten, i kombinasjon med overvåking i felt. Vellykket utprøving og økt innsats i nord Erfaringene fra de siste årene har vist at dette systemet ser ut til å fungere som forutsatt. I 2013 og 2014 har Havforskningsinstituttet, i samarbeid med Mattilsynet, valgt å prioritere videreutviklingen av nytt system for overvåking av og rådgiving for lakselus. Vi har spesielt intensivert arbeidet i utvalgte fjorder langs norskekysten, og Altafjord-systemet er valgt ut i nord. Gjennom arbeidet med disse fjordområdene skaffer vi robuste overvåkingsdata og god nok systemforståelse til at dette kan brukes i utvikling og kvalitetssikring av et nytt rådgivingssystem for hele Norskekysten. I forbindelse med dette arbeidet har oppdretterne stilt anleggene sine til disposisjon for prøvetakinga vår. De foreløpige modellresultatene fra 2014 er også oppløftende i forhold til å kunne sammenligne den modellerte infeksjonen med den observerte infeksjonen, både på vill laksefisk og på smolt som ble holdt i små forskningsmerder i området, men det gjenstår betydelig forskning og utviklingsarbeid der hovedutfordringene er: å forbedre og bruke oppdrettsdata og kunnskap om smittepress til å varsle om problemområder, å forbedre systemet for risikobasert og tilpasset overvåking på vill laksefisk. å kalibrere og kontrollere smittemodellene mot observert infeksjonsnivå på vill laksefisk. å øke kunnskapen om økologiske effekter av et gitt smittepress på bestander av vill laksefisk, slik at mer presise grenseverdier og forvaltningsråd kan utvikles. Videre arbeid I 2015 vil vi teste systemet beskrevet ovenfor i utvalgte områder langs norskekysten i samarbeid med Mattilsynet. Målet er å ta i bruk en første versjon av systemet langs hele norskekysten i Etter hvert som utvikling, kalibrering og implementering av en slik risikobasert overvåking gjennomføres, vil mer av overvåkingen kunne legges over på bærekraftsmodell og mindre på fangst av vill laksefisk. Dette er en krevende oppgave, og et slikt modellsystem må videreutvikles i årene framover for å øke presisjonen og redusere usikkerheten. Til slutt vil vi få et system som er i stand til å simulere og kvantifisere hvordan hovedtyngden av infeksjonspresset av lakselus vil se ut innafor et område i rom og tid. Da kan vi gi råd om maksimalt bærekraftige luseutslipp eller «lusekvoter». Dette systemet vil derfor legge til rette for bærekraftig vekst i områder som tåler økt produksjon, samt tiltak og begrensninger på produksjon i områder som har nådd grensen for bærekraftig vekst. Pål Arne Bjørn og Jofrid Skardhamar er havforskere. Bjørn leder Havforskningas arbeid med lakselus, mens Jofrid Skardhamar er oseanograf. E-post: paal.arne. bjorn@imr.no og jofrid.skardhamar@ imr.no 36 Ottar nr.1/2015.indd :06