NR ÅRGANG INFORMASJONSBLAD FOR ELDRE I STAVANGER

Transkript

1 Mortepumpen Mortepumpen år år NR ÅRGANG INFORMASJONSBLAD FOR ELDRE I STAVANGER

2 Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby Redaksjonskomité: Inger Lied inger.lied@stavanger.kommune.no Helga Laake hlaake@online.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@getmail.no Gerd Borgenvik gebo80@msn.com Stein Hugo Kjelby skjelby@stavanger.kommune.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Eiganes og Tasta helse- og sosialdistrikt Løkkeveien 99 Postboks 55, 4001 Stavanger Tlf Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 5. mars 2008 Stoff må være i redaksjonen 22. januar 2008 Forsidebilde: Vinter i Sirdal Foto: Ukjent Opplag: eksemplarer Trykk og layout: Allservice AS 4017 Stavanger Internett: Publikasjoner På redaktørkrakken: Er du på nett eller? Du har kanskje som mange andre brukt uttrykket «han var ikke helt på nett». Betydningen er at han er litt utenfor, fulgte ikke helt med. I dag får uttykket en annen betydning. Data alderen har inntatt oss og griper mer og mer inn i våre daglige gjøremål. Vi blir, enten vi vil eller ei, mer og mer avhengig av data. Nå, ja, blir gjort avhengig av, vil nok mange si fordi mange tjenester etter hvert kun kan utføres via en datamaskin. Det er skremmende å oppleve at mange viktige ansikt til ansikt kundeforhold bevist erstattes med og overføres til kundenes egne PC er. Hvordan skal det gå med dem som verken har eller kan data og som fremdeles ønsker å gjøre sine betalinger over skranken? Håper det fremdeles blir muligheter til å oppleve «din kundebehandler»! På den annen side gir utviklingen en utfordring. Vi ser på en måte med skrekk på den gamle og nye tid. Den gamle forsvinner hurtig bak oss. Den nye kommer mot oss som en skremmende bølge. Trenger den i grunnen å være skremmende?? Dersom du vil være på nett, tilbys du i dag utallige kurs som lærer deg å ri på databølgen. Gjennom de ulike kurstilbud vil du grundig bli guidet gjennom de grunnleggende kunnskaper. Da er du også på nett og uante og spennende muligheter ligger foran deg. Du er med! Lykke til! Redaksjonen vil ønske leserne en riktig god jul, takke for samarbeidet i året som er gått og ønske et riktig godt nytt år! 2

3 BYPROFILEN Hugo Frank Wathne Tekst og foto: Helga Laake Det sies at faren til Hugo aldri prøvde å påvirke sønnen til å gå kunstnervegen. Likevel lot han den unge Hugo gå til sin venn, billedhoggeren Magnus Vigrestad (mesteren bak Kiellandstatuen), for å få brakt på det rene om det kunne bo noe i gutten. Da faren etter hvert fikk se resultatene av sønnens arbeid, erklærte han at det er kunstner Hugo er, og det er kunstner han må være. (Fredrik Koch art. Om H. W (1). At billedhoggeren Hugo Frank Wathne (1932) er sønn til den kjente kunstmaleren Frank Wathne ( ), er nok de fleste Stavangere klar over. Men det finnes nok de som tror at Hugo Frank Wathne og Frank Wathne er en og samme person. Og det er kanskje ikke så rart, all den tid de begge er billedkunstnere, og siden 30 tallet og frem til i dag i tur og orden riktignok har satt sitt umiskjennelige preg på byens og distriktets kunstneriske utsmykning. Frank Wathne var i sannhet en stor kunstner og hadde fortjent en langt bredere omtale enn dette, men for den interesserte leser kan jeg fortelle at i forbindelse med Stavanger Kunstforenings markering av Frank Wathnes 100 års jubileum ble det laget en nydelig bok om denne kunstneren. (Forfatter Fredrik Koch. Dreyer Forlag 2002). Jeg tror det er mulig å fortsatt skaffe seg et eksemplar av den boken, men da må man henvende seg direkte til Berit og Hugo Wathne. Sin utdannelse fikk Hugo både i Norge og i utlandet. Bare 17 år gammel ble han i 1950 tatt opp som elev ved Statens Håndverk- og Kunstindustriskole (i dag Kunst- og Håndverkskolen), der han i løpet av 4 år fikk sin grunnleggende undervisning i det som den gang ble kalt keramikk- og pottemakerkunst. Det var i disse årene han ble sikker på at det var billedhogger han ville bli. Deretter fulgte 3 år ( ) på Statens Kunstakademi under professor Per Palle Storm, og ca. 6 mndr. ved Kunstakademiet i København ( ) I 1957 debuterte han for øvrig både på Høstutstillingen og Vestlandsutstillingen. Mens han holdt på med sin utdannelse, bodde han i hovedsak i Oslo og København. Men i 1959 vendte Hugo nesa hjem- 3

4 «Postduen» over til Stavanger igjen. Her slo han seg sammen med kunstnervennen Kjell Pahr Iversen også han en nykomling på den tid og sammen etablerte de et felles atelier på Skagen i Stavanger. Selv om de begge fra første dag hadde mye å henge fingrene i Hugo for eksempel ferdigstilte i 1960 «Folungene», som den dag i dag er å finne i Johannesparken på Storhaug (det var Stavanger bys kulturfond som bekostet denne) påtok de seg forskjellige arbeidsoppdrag for å spe på inntektene. Hugo for sin del brukte mye av sin tid på undervisning både i Stavanger og Bergen. Han begynte som tegne- og aktivitetslærer på Attføringsskolen i Ramsvik og på St. Svithun Realskole og Gymnas. Men etter noen år og et Parisopphold ( ) ble han i 1969 headhuntet av Studieatelieret i Bergen, som trengte hjelp til å bygge opp en skulpturlinje ved skolen, og det samme av Kunst- og Håndverkskolen (i Bergen), som trengte en vikar på keramikerlinjen. Dette drev han faktisk på med helt frem til Men da ble han tilbudt stillingen som hovedlærer i skulptur ved den nye Kunstskolen i Stavanger, en stilling han hadde frem til At både Kjell Pahr lversen og Hugo Wathne var særdeles arbeidsomme og ambisiøse, ble bekreftet da de allerede i 1960 holdt en stor salgsutstilling i deres nye felles atelier på Skagen i Stavanger. Utstillingen fikk kanskje større oppmerksomhet enn de hadde ventet, for selv om begge for lengst var utpekt som lovende kunstnere, var de likevel enda unge og i sin absolutte vorden som selvstendige, utøvende kunstnere. Konservator Lexow, som dagen etter omtalte utstillingen i Stavanger Aftenblad, var imidlertid full av lovord om det han fikk se: «Hugo Frank Wathne viser 16 skulpturer og 12 tegninger. Man merker at han har gått en god skole hos Per Palle Storm på Kunstakademiet. Skulpturene utmerker seg ved sober, gjennomarbeidet form ved avbalanserte akser, ved statuarisk ro og undertiden, som i «Pike» og «Folungen», ved en sjarmerende ynde. Wathne er tydeligvis en billedhugger med intellektuell legning. Det han viser frem er gjennomtenkt og avklaret, kort sagt klassiserende. «Men, skriver Lexow videre»... man skulle ønske litt mer temperament, at han våget å slippe seg mer fri. Med den strenge selvtukt står han i fare for å bli spenningsløs». Hvor meget Hugo skrev seg dette bak øret, vet jeg ikke, men allerede på slutten av 60-tallet han hadde da for lengst av- 4

5 «Garborg» monumentet, sluttet et spennende år på Academie de la Grande Chaumiere i Paris, kommer de første klare tegn på at han nå «våger å slippe seg mer fri». Både «Postduen» som ble avduket ved Sandnes Posthus i 1970 (men noen år senere flyttet til det nye postbygget på Forus), og i skulpturen «Akrobatfamilie», som ble avduket utenfor Kristianlyst skole i 1971, er begge tydelige eksempler på dette. Og det skulle komme flere spennende abstrakte og figurative arbeider fra denne mannen i årene som nå fulgte. Han velger selv å nevne Erytmie som ble reist utenfor Kulturhuset på Sandnes i 1990 og den 5 etasjers høye skulpturen som bærer tittelen Streker i rom i inngangshallen i det nye politihuset i Stavanger. Og for å ta med noe av den senere tids arbeider: Oljearbeidermonumentet en hyllest til veteranene i oljeindustrien som ble reist utenfor Oljemuseet i 2002, og sist, men ikke minst, Hermetikk-kvinnen som ble reist på Lervigtunet i 2006, og som er en hyllest til de mange hermetikkarbeiderne ikke minst til de mange kvinnene som arbeidet i denne industrien. Men han legger også selv vekt på de mange portretter, byster og skulpturer som er plassert både innendørs og utendørs, ikke bare i Stavanger, men også i Egersund, Sandnes, Sokndal, Bergen, Bardufoss, Førde, Stord, Skien og Haugesund, og bevares også i Tyskland og USA. «Gjennom hele livet har spenningen mellom det klassisk figurative og det abstrakte i billedhoggerkunsten vært en spore i arbeidet mitt», sier han i et intervju med Fredrik Koch i Stavanger Aftenblad i (2) Og han tilføyer: «I musikken godtar vi gjerne det ukjente, uten at vi nødvendigvis må forstå det. Men straks det er tale om et visuelt uttrykk som ikke bærer i seg gjenkjennelse eller en form for referanse, møter kunstneren motstand. Ikke minst for å møte dette er kunstnerens oppgave å sprenge grenser, undersøke virkemidler, bestrebe seg på å skape uttrykk som virker i kraft av seg selv, uavhengig av ytre omgivelser og gjenkjennelighet». ***** Men ikke bare har Hugo Wathne nærmest ubesværet vekslet mellom det figurative og det abstrakte. I løpet av disse årene og frem til i dag har han også vist en enestående evne til å gjøre bruk av så vel ulike materialer som ulike redskap og teknikker i sitt arbeide. Wathne har derfor vanskelig kunnet binde seg til en bestemt teknikk og uttrykksform, sier Fredrik Koch (l). Han 5

6 «Erytmi» 1990 Sandnes kulturhus. hogger i stein og skjærer i tre, former i leire og gips, støper i bronse, har lært seg å sveise i jern og stål og er ikke fremmed for messing og kobber. (Bedre enn dette kan det egentlig ikke sies!) Et av de mest særegne arbeidene hans i disse årene er kanskje den skulpturen som han først viste på en separatutstilling i Sandnes Kunstforening sommeren 1993 og som nå er å se i Skeieparken i Sandnes og også i Skien sentrum! Kvadratiske kjeder, er tittelen på dette arbeidet, som består av 4 store, grovt tilskårne, ulike kvadrater eller rammer, utført hver for seg, men satt sammen til en helhet. Hugos intensjon med dette kunstverket var «å gi uttrykk for en sum av opplevelser på godt og vondt gjennom et langt liv som billedkunstner». Men det er det nok ikke mange tror jeg som klarer å tolke uten hjelp fra forståsegpåere. Og det er vel ikke fritt for at det er overfor slike kunstverk den alminnelige kvinne og mann stiller det til alle tider provoserende spørsmål: Er dette kunst? I et intervju med Stavanger Aftenblad i 1993 svarer han slik på dette spørsmålet: «Slik jeg ser det er det kunst hvis jeg har klart å skape et verk som rører ved noe i mennesket. Da har jeg kunnet jobben min. Da har jeg løst den oppgaven som jeg har sett som min egentlige og eneste bestemmelse her i livet siden jeg begynte på Kunst- og håndverkskolen 17 år gammel. Som kunstner kan jeg ikke ta hensyn til hva folk synes om arbeidene mine, men jeg blir svært glad hvis jeg møter noen som reagerer positivt, hvis mitt uttrykk har fått noen strenger til å dirre. Jeg har heller ikke noe i mot å møte de som reagerer negativt, særlig hvis jeg i så fall kan oppnå en dialog. Det verste er likegyldigheten.» ***** Å nevne alt Hugo Wathne har laget, vært med på og stått for gjennom sitt lange liv er umulig i en artikkel som denne. Men for at man ikke skal sveve i den tro at Hugo Wathne først og fremst er en lokal størrelse, må det nevnes at han i løpet av disse årene også har deltatt på mange og betydningsfulle kollektive utstillinger i inn- og utland. Allerede i 1966 deltok han for eksempel på den Internasjonale Skulpturutstilling i Torino i Italia, i 1972 det samme i Gavnø 6

7 Slottspark i Danmark, i 1979 i Nordisk Skulpturbiennale i Antwerpen, i 1982 i Nordisk Konstbiennal i Karlsborg i Sverige, i 1983 i Østersjøbiennalen i Rostock, i 1996 i det Internasjonale Skulptur-Symposium i Aswan i Egypt, og samme år i det Internasjonale Skulpturforum i Rachana i Libanon. Og er man interessert i å vite mer om denne mannen og kunstverkene hans, finnes det masse informasjon på hans hjemmeside på internett. En del får du også vite ved å skaffe deg den lille pamfletten som Stavanger kommune gir ut og som heter Skulptur i Stavanger. Den som imidlertid mer enn noen kjenner Hugo Wathne og det han har gjort og stått for i sitt lange liv, er journalisten og forfatteren Fredrik Koch. I ovennevnte artikkel (l) skriver han blant annet følgende: Hugo Wathne ruver i landskapet. Dette er store ord og når jeg ber han begrunne dette, sier han: Med dette mener jeg at han ruver i landskapet både i det antall arbeider han har utført i det offentlige rom og på grunn av den kunstneriske standard disse holder, sammen med den betydning han har hatt så vel i Bergen som Stavanger, både som lærer og som kunst- og kulturformidler. Og sist, men ikke minst, på grunn av det store og engasjerte arbeidet han har lagt ned som formann i Bildende Kunstneres Forening i Rogaland. Her kan undertegnede tilføye at han i den forbindelse ble tildelt Ulrik Henriksens stipend i Kilder: I tillegg til samtaler med Hugo Wathne: (1) Arbeidernes Historielags skrift nr. 11, om Hermetikk-kvinnen: Artikkel av Fredrik Koch om Hugo Wathne (2) Stavanger Aftenblad: Tidligere intervjuer med Hugo Wathne av Fredrik Koch. «Rettelse i artikkelen om Reidar Gardum i forrige nummer av Mortepumpen: Side 3. Boktrykker Rasmus Michaelsen var ikke med på å starte Stavanger Aftenblad, men STAVANGER AVIS. Det var i 1889, med Alexander Kielland som redaktør. Kiellands redaktørtid var kortvarig. Deretter overtok Ommund Vik.» 7

8 Fjellmannen og historien om en fjellstav Jeg savner de interessante leserbrev fra Aftenbladets meldar i Jøsenfjorden, Jakob Krumshagen i Ulladalen. Han døde for noen år siden, så denne historien er et tilbakeblikk på ca. 35 år. Fjellmannen og naturelskeren klarte på en så fin måte å kunne skildre hvordan årstidenes veksling satte sitt preg på natur, folk og fe. Med litt fantasi kunne vi se for oss Ulladalsbakkenes blånende blåbærlyng, de mørkerøde tyttebærene og muligheten for en multedessert til julebordet. Rypejægernes utsikter for høstjakten ble heller ikke glemt i brevene. Kvaliteten på sau og lam etter et godt sommerbeite, var kanskje den mest verdifulle meldingen. Så til historien om fjellstaven som har sin tilknytning til Ulladalen. For ca. 35 år siden søkte Jakob Krumshagen om å få telefon hjemme i Ulladalen. De som ennu bodde igjen i dalen følte trygghet med å få en telefonisk kontakt med uteverdenen. Det var ikke så enkelt å få det til innen rimelige økonomiske rammer og tekniske krav. Stedet lå langt fra sentralen nede i Vadla. Det var usikkert om forbinnelsen ble operativ. Med dyktig mannskap og nøye planlegging, fikk vi det til. Arbeidet ble utført en vakker vårdag. Løvsprett og en gjøk som hadde markert sin plass, medvirket til at operasjonen ble en fornøyelse. Røyken fra pipene viste at det var nødvendig med noen pinner i ovnen. Fjellskyggen kunne være kald i den trange dalen. På solsiden var det varmt nok til at Kari Holmen hadde funnet sin faste plass på trappen og strikket sokker. Telefonapparatet kom på plass og summetonen stadfestet at arbeidet var vel utført. Det var ikke til å unngå at det i løpet av dagen ble utvekslet erfaringer og opplevelser på vandring i fjellet når en hadde kontakt med J.K. Da tiden for hjemreise nærmet seg, gikk han Jakob ut i vedskulet og kom ut med en stav. Den kan du få, sa han. Det var ingen knortekjepp som var hogd i en fart. Nei, det var et profesjonelt utført håndverk av en som kunne sitt fag. Staven var forarbeidet av en sterk og seig einer og med et velformet håndtak så hardt at det kunne slå skallen inn på en bjørn (!) om nødvendig. Staven ble en verdifull gave. Den har vært en nyttig følgesvenn på mange fjellturer i Etne-fjellene. Nå når stødigheten ikke er den samme som før, er den blitt meg mer verdifull. Når dagen kommer og staven har blitt brukt for siste gang, er det positivt å tenke på at en yngre generasjon med interesse for fjell og natur, ser frem til å overta staven, og som kjenner dens historie. År har satt sin grense for brev fra Ulladalen, men hjertelig takk for dem vi fikk. Kristian Grønn 8

9 Eventyret som ble til virkelighet Tekst: Halvor Ingebrethsen Foto: Per Inge Veggeland og Halvor Ingebrethsen Hurtigruteskipet NARVIK ble til skoleskipet GANN for 62 millioner kroner! An e vår, men banken eig an., poengterer rektor, Tor Egil Fjelde. Båten «eies» av Unge Sjømenns Kristelige Forening, som igjen driver Rogaland Videregående Sjøaspirantskole med M/S GANN som skoleskip. Mortepumpen har tatt seg en tur om bord, mens det ligger til kai ved det gamle ferjeleiet på Rosenbergs område for fortsatt oppussing og klargjøring for overgang mellom turistskip til skoleskip. Interessen omkring den nye M/S GANN og Sjøaspirantskolen, har vært stor, spesielt siden det tidligere hurtigruteskipet NARVIK tok over etter det tidligere skipet, som også hadde trafikkert som hurtigrute. Skipet het den gang Ragnvald Jarl og ble overtatt i Nå var det igjen påkrevet med et nytt skip. Og overtakelsen av NAR- VIK har vekket oppmerksomhet over hele landet. Stavanger Aftenblad har hatt en stor omtale. Og til og med fjernsynets morgensending, «Frokost-TV» har hatt reportasje om skipet og dets funksjon. Og ikke nok med det: Fredag 26. oktober var livet om bord på «Gann» gjennomgangs-reportasje i NRKs «Norge rundt». Vi skal nå møte noen av dem vi så i programmet den gang. Vi går om bord Mortepumpen har likevel funnet det riktig 9

10 å presentere sjøaspirantskolen og dets nye skip ved selv å «gå om bord» og forsøke å dekke sider ved skolen noe mer inngående og, om vi kan si «personlig» ved å slå av en prat både med kaptein, rektor og elever. Og vi får straks inntrykk av skipets størrelse og at her blir det vanskelig å synge «min båt er så liten» selv om vi vet at «havet er stort». Vi noterer oss snart at elevene har egne lugarer og at det ikke lenger er aktuelt å ha hengekøy på «banjeren» som overnattingssted, selv om dette nok er å hente fram levninger fra den første sjømannstiden. I det hele tatt er det imponerende det som møter oss av komfort, både når det gjelder undervisningsrom, utstyr, kantine kjøkkendrift og fritidsmuligheter. Litt om skolen og hensikten Som nevnt i ingressen, er det Unge Sjømenns Kristelige Forening som driver skolen som ble startet i Den nåværende GANN er skolens 6. skip som benyttes både til internat og undervisning og med praksis til sjøs ved cruise gjennom hele året. I sommermånedene fungerer det også som turistskip, med spesiell vektlegging på turer til Nord-Norge,særlig med Nordkapp som mål. Det siste året har man også hatt tilbud om besøk på Svalbard. Inntil nå har over unge fått den grunnleggende opplæring ved skolens landbase som nå i mange år har vært ved Tømmerodden på Hundvåg. Før den tid hadde de tidligere Gann-skipene landligge i Pyntesundet mellom Engøy og Buøy, der hvor Pyntesundsbrua nå binder de to øyene sammen. Elevtallet øker stadig Skolens og skipets popularitet er stadig stigende, virker det som. Den har nå 75 elever, men det var over 200 som søkte siste året, kan rektor Tor Egil Fjelde fortelle. Elevene fordeler seg på klasser som dekker Teknikk og industriell Produksjon Sjøfartsfag og Skipsteknisk drift. Skolen er en kristen, privat videregående skole som får støtte av staten. Men skolen selv finaniserer en egenandel som bringes tilveie ved ulike aktiviteter, for eksempel med overskudd av de turene som arrangeres i sommerhalvåret. Eventyret som ble til virkelighet Skoleskipet trengte å fornyes. At det ble hurtigruteskipet NARVIK som ble løsningen, er et eventyr som ble til virkelighet. Vi ber Tor Egil Fjelde rektor Tor Egil Fjelde fortelle: Ja, vi trengte nå etter hvert en ny båt. Og vi hadde faktisk planene klare for en slik, tilpasset våre behov. Men, det var et prosjekt som var priset til omtrent 360 millioner kroner. Vi hadde inntil da, i flere år hatt et stort søkertall og behovet for lærlinger innen maritim næring, var stort. Da fikk vi en henvendelse fra Rogaland fylke som ba oss øke elevtallet. Vi tok da umiddelbart kontakt med Hurtigruten med forespørsel om de kunne leie oss et skip? Det var da de tilbød oss å kjøpe M/S Narvik. Og prisen var 62 millioner kroner. Vi hadde ikke penger. Ikke 360 millioner. Men heller ikke 62, fortsetter Fjelde å fortelle med det lune glimtet i øyet som han etter hvert er blitt så kjent for. Med hjelp fra SR bank og lånegarantier fra 13 norske rederier, gikk likevel handelen i orden. Og Narvik ble skoleskipet «Gann», den 21. februar Og det er nok denne «transaksjonen» som Fjelde 10

11 mener da han sier, som det står i ingressen her, at båten è vår, men det e banken så eig an. Søkerantallet øker Fjelde forteller videre at etter dette var klart, så økte søkertallet til skolen fra 210 til hele 330 elever, som da skulle kjempe om de 105 studieplassene. Og nå er vi i gang med søknader til Sjøfartsdirektoratet for å kunne bygge båten slik at den blir mest mulig tjenlig for vår skoledrift. Og i tillegg til dette arbeider vi også nå med en utvidelse av kaianlegget her på Tømmerodden på Hundvåg, legger han til med et uttrykk av dårlig skjult stolthet. Studenter fra hele landet Skoleskipet kan levere 60 lærlinger til yrket hvert år. Og vi har studenter fra hele landet og er dermed blant de største skolene med dette tilbudet. Rederinæringen setter stor pris på våre studenter. De har bodd på båten i to år og kjenner derved bedre enn noen de rutinene som møter dem i sjømannsyrket. Jeg tror også rederiene som har vært med på å finansiere oss, har innsett betydningen av det arbeidet som her drives ved at rederiene selv kan nyttiggjøre seg de studenter som utdannes hos oss. Det er vel et tegn på det at søkermassen nå er øket og at søkere fra hele landet melder seg på, sier Fjelde med et tilfreds smil. Forskjell på skoleskip mellom seil og maskin Hva er spesielt med Gann sammenlignet med våre tre andre skoleskip? spør vi. I Norge har vi bare to tilbud om videreutdanning på skip. Det er Sjøkurs i Kristiansand og Skoleskipet Gann. Forskjellen på disse er at Gann bygger på et kristent verdigrunnlag. Seilskutene er ikke skoleskip, men driver med kortere kurs som ikke gir formell kompetanse, svarer Fjelde. Også kapteinen, Svein Ivar Olaussen understreker dette, at skipene «Christian Radic», «Sørlandet» og «Stadsraad Lehmkuhl» ikke lenger opererer som skoleskip. Forskjellen består i, sier han, skipstype, framdrift og utrustning på nær sagt alle avdelinger, lastegear og arbeidsoperasjoner. Per Inge Veggeland, ass. rektor Svein Ivar Olaussen 11

12 Solid fartstid Kapteinen på skuta, Svein Ivar Olaussen har lang og solid fartstid bak seg. Han har ført ferjer, bulkskip og endog misjonsskip. Om han ikke sto bak rattet når misjonsskipet «Elieser» bragte de første misjonærene til Madagaskar, har han likevel bidratt med sin erfaring på de misjonsskip som gjennom årene har fartet langs Norges lange, værhårde kyst.. Han forteller oss at elevene fra «Gann», etter ferdig utdannelse kan gå direkte ut i arbeid og om bord i lærlingestillinger både i nasjonal- og internasjonal skipsfart. Men, sier han. De kan ikke gå direkte inn som eksempelvis kapteiner. Og en av grunnene til dette er at vi på«gann» ikke gir utdannelse i navigasjon. Den utdannelsen må de skaffe seg etter å ha vært matroslærlinger i 2 år. Møte med to av elevene Det ville være en dårlig presentasjon av «Gann» dersom vi ikke også fikk møte noen av elevene og høre hva de sier om skolen og det som gjorde at de nettopp søkte opptak der. Vi har spurt to av dem, Byssa er stor og rommelig. Her forberedes dagens middag: Steinbitkaker med brun saus Gulrotstuing Fiskesuppe. Fra venstre: Lene Kleven og Helga Heggestad. Line Holmstrøm fra Trondheim og Konrad M. Knutsen Lilleeidet og bedt dem svare på de nedenfor nevnte tre spørsmål: 1: Hva var det som gjorde at du valgte «GANN» framfor andre skoleskip? 2: Hva ser du for deg som fremtidig arbeid ut fra din utdannelse ved skolen? 3: Når det gjelder trivsel, skolens opplegg, lærere og medelever, hvor stort terningkast fra 1 til 6, vil du gi? Line Holmstrøm hadde klare formuleringer om valget av «Gann». Det første hun synes er positivt er at elevene også bor i båten. Ikke noen skolebygning man går til hver dag. Dermed blir også fellesskapet med de andre elevene tettere. Dette er ikke bare angående den faglige utdannelse, men samværet med øvrige elever gjennom de to årene hun skal bo i båten. Når det gjelder fagvalget har hun valgt arbeidet i maskinen. Hun er nok en av dem som ikke velger bort det som før var mannsdominerte yrker og finne seg vel til rette med maskinlarm, hørselsklokker og utstyr som for en legmann fortoner seg som avansert og komplisert. Hun kunne i allefall ikke tenke seg en mer interessant studieplass, enn maskinen. Line Holmstrøm er også begeistret for fasilitetene elevene bor under, med egne lugarer, trivelige undervisningsrom og fritidstilbud. Imidlertid savner begge elevene litt tettere kommunikasjon, ikke minst i forhold til lærerne. Men de sier videre at dette har bedret seg og det er vel naturlig at det vil fortsette, når «storfamilien» på skipet etter hvert «går seg til», som det heter. 12

13 Elevene Line Holmstrøm og Konrad M. Knutsen Lilleeidet i sitt rette element: Maskinrommet på «Gann». Ut fra dette vil Line gi terningkast 5, foreløpig, om det spørsmålet. Konrad M. Knutsen Lilleeidet, bekrefter på Mortepumpens gjenkjennelse av det første etternavnet, at det hører til i den tidligere fylkesmannen i Rogalands familie i det gjensidige forhold som onkel og nevø. Konrad M. er av samme oppfatning som sin kvinnelige kollega og har valgt maskinen som objekt for sin sjøutdannelse. Han har tidligere gått på kurs ved «Sjøkurs» i Kristiansand. På spørsmål om det ikke var nærliggende å da gå videre på Ss «Sørlandet», svarer han at den ikke lenger har status som skoleskip. Derfor «Sjøkurs». Vi forstår det også på ham at det er det brede tilbudet «Gann» har som gjør skolen attraktiv. Han mener at valget står på av elevene som velger henholdsvis dekk eller maskin. I likhet med Line gir også han 5 på terningen fra 1 til 6. Og dermed tar Mortepumpen landlov, entrer gangveien og takker for seg! Skip o hoi! Julekonsert for pensjonister Domkirken og Eldrerådet arrangerer FREDAG 21. DESEMBER kl julekonsert i Stavanger Domkirke Medvirkende: Domkirkens pikekor med flere Se annonse i byens aviser FRI ADGANG Pensjonister og andre hjertelig velkommen 13

14 Et møte med eventyrprinsessen Tekst og foto: Gerd Borgenvik Ærverdige Oslo Lærerskole ble oppført i 1932, med Ole Hallesby som en ivrig pådriver. I dag er bygget omskapt til Norges første litteraturhus. Trappa er ny, men ellers er bygningen som jeg husker den fra min ungdomstid i Oslo. Huset ble åpnet 8. oktober, og Stavangermannen Aslak Sira Myhre er den som skal stå for den daglige driften. I første etasje er det blitt en stor bokhandel med bokkafé, mens resten av etasjene vil bli brukt til mange forskjellige aktiviteter. Denne gangen var det Märtha Louises eventyrsamling som skulle lanseres. Sammen med sine to medredaktører, Kristin Lyhmann og Kirsti Birkeland, har prinsessen samlet inn eventyr fra så mange land og kulturer som mulig. Det første bindet inneholder 67 illustrerte eventyr fra 52 land, og neste år kommer de to neste bindene. Det er et arbeid som har gått over mer enn tre år, og det er lett å forstå når en ser resultatet. Boka har blitt et praktverk! De tre redaktørene: Fra v.: Kristin Lyhmann, Märtha Louise og Kirsti Birkeland. Noen eventyr er kjente og kjære, andre er nye historier som aldri har vært å finne i norsk språkdrakt. Eventyr fra Madagaskar. For en som har tilbrakt 15 år av sitt liv på denne spennende øya, er det gledelig at også et gassisk eventyr har fått sin plass i boka. Madagaskar har en rik eventyrskatt, fortellinger formidlet fra munn til øre gjennom generasjoner, inntil noen kom på å nedtegne dem for etterslekten. En av disse var nordmannen Lars Dahle, misjonær på Madagaskar fra 1870 til Han var en meget begavet mann, og forstod snart hvor viktige disse folkeeventyrene var. Han begynte å samle, og resultatet av dette arbeidet var ANGANON NY NTAO- LO, (Forfedrenes fortellinger). Boka har vært brukt som lærebok i videregående skole til denne dag. Eventyrene forteller mye om gassisk kultur og samfunnsliv fra gammelt av, og kunne med fordel vært oversatt til andre språk. Eventyret om HANEN OG VILLKATTEN fant jeg i en gammel gassisk lesebok, og som de fleste gassiske eventyr, ender det med en «moral» eller et ordtak: «Det er farlig å bli for overmodig. Hvis en ikke passer seg, vil det onde slå til når en minst venter det.» Eventyrene var altså noe en skulle lære av. 14

15 Lanseringen på Litteraturhuset ble en stor opplevelse. Det begynte med utstilling av illustrasjonene i boka og fortsatte med eventyrforestilling med Märtha Louise som dyktig konferansier. Sammen med sine to eventyrfortellende medredaktører holdt hun salen i ånde. Ikke minst for barna som hadde fått plass foran scenen, måtte det være ganske spesielt å oppleve prinsessen som heks! Programmet fortsatte med en pressekonferanse, der barnejournalistene fikk stille sine spørsmål til prinsessen. Om hun hadde krone, hvilken barbiedokke hun likte best osv. På spørsmål om hun hadde et eventyr hun foretrakk framfor andre, svarte hun at hun hadde mange favoritteventyr, men det var likevel ett hun husket spesielt godt fra barndommen. Det var «Prinsessen på erten». Da hun hadde hørt dette eventyret, gikk hun ut på kjøkkenet og ba kokken om å få en ert. Denne plasserte hun under madrassen, men hun ble verken gul eller blå. Da hun våknet neste morgen etter en lang natts søvn, begynte hun å lure på om hun kunne være en virkelig prinsesse, eller om hun hadde blitt forbyttet på sykehuset! Under arbeidet med boka har hun lest tusenvis av eventyr, og hun sier at hun stadig oppdager nye dimensjoner ved eventyrene. Noen eventyr kan være ganske skumle, og da er det godt å ha et fang å krype opp på. Lanseringen av boka kom til slutt, og folk stod i lange køer for å få en personlig hilsen fra prinsessen. Hun måtte være trett, men det var det ingen som merket. Den vevre skikkelsen i en enkel lilla kjole, med de blå øynene og det vakre smilet hadde en Hanen og villkatten, et gassisk eventyr. 15

16 Norsk Barnemuseum trenger din hjelp Märtha Louise i aksjon på scenen. helt spesiell utstråling. Ja, det var nesten som jeg så engler sveve under taket! Noe å gå inn for? Like før jeg dro til Oslo hadde jeg lest i Stavanger Aftenblad at Sandnes skal få sitt Kunstens hus der det gamle biblioteket var. Så hvorfor ikke satse på et litteraturens hus i Stavanger? Det har lenge vært ivret for å reise et hus for Alexander Kielland, men hvorfor ikke la det gå inn i et større prosjekt der Rogalands mange forfattere kan få sin plass? Stor var derfor min glede da jeg kom tilbake fra mitt Oslobesøk og så at Jarle Braut hadde tatt opp den samme tanken over et to siders oppslag i Stavanger Aftenblad! Nå er det å håpe at flere vil tenne på idéen! Besøket på Litteraturhuset i Oslo ble en stor opplevelse. Det ble mange sanseinntrykk som skulle fraktes tilbake til Stavanger. Men størst av alt var likevel møtet med Norges unike eventyrprinsesse. Det blir et minne for resten av livet! Det ene er til en utstilling om det å vokse opp under krigen. Vi ønsker å samle inn minner fra barndom under 2. verdenskrig i Rogaland til bruk i utstilling. Hvis det også finnes gjenstander, bilder etc knyttet til historiene er det bra, men vi er også interessert i historiene i seg selv. Utstillingen skal vises fra høsten Kontaktperson ved Barnemuseet: Hege Stormark , hege.stormark@stavanger.museum.no Det andre er bursdagsminner om mat, lek og tradisjoner fra bursdagsfeiring til bruk i en mindre utstilling i museet. Også her er det kjekt hvis det finnes bilder vi kan låne. Kontaktperson ved Barnemuseet: Janette Holmen, , janette.holmen@stavanger.museum.no Bursdagsfeiring i 1960-årene på Storhaug. 16

17 Muntre øyeblikk i kirkebenken Av Halvor Ingebrethsen Menigheten som forsvant Gudstjenesten var kommet fram til da menigheten skulle gi sitt kirkeoffer. Og organisten spilte som vanlig mens menigheten, ja faktisk hele den tilstedeværende forsamling toget opp mot alteret for å legge sin gave i offerkurven, som presten var vendt mot. Følgelig hadde han menigheten «i ryggen» og så ikke hvem som kom fram, inntil de passerte offerstedet. Derimot kunne han høre at mange kom for å gi sin gave. Det første paret som hadde passert alteret, var enten ikke kjent med kirkens mange utganger, eller kanskje de hadde noe fore som hastet. For da de forlot alteret, gikk de ut en av dørene, en dør som da førte ut av kirken. De neste som kom var visstnok heller ikke lokalkjent i kirken, slik at de fulgte etter dem som gikk foran, altså forlot også disse kirken av en eller annen grunn. Og slik fortsatte det faktisk. Den ene etter den andre forlot kirken, ut samme dør som dem som hadde gått foran. Presten var ikke oppmerksom på dette. Han registrerte kun at nå var det ingen som passerte alteret, og snur seg for å invitere menigheten til den sedvanlige takkekollekt, med bl.a. at «av det vi har fått av deg, gir vi nå tilbake». Men da presten vender seg mot kirkerommet, registrerer han at kirken er tom. Menigheten, alle som en forlot kirken etter ofringen, gjennom den før omtalte døren som visstnok ingen viste hvor førte hen. Noe betuttet vender presten seg mot organisten og spør, Hva gjør vi nå? Hvorpå organisten svarer: Nå går vi hjem. Og så lukket han orgelet og la lokket på. Ikke lett å kunne alt utenat Det fortelles om en prest ved navn Myklebust som betjente embetet i Hetlandskirken i Stavanger, eller Vår Frue Kirke, som den egentlig heter. Under en gudstjeneste skulle presten lede menigheten i den bønn Jesus lærte sine disipler, nemlig Fader Vår. De første linjene er jo kun en innledning til den første bønnen. Innledningen fra prestens side gikk greit: Fader Vår du som er i Himmelen. Men da stoppet det for presten. Han forsøkte seg igjen med Fader vår du som er i Himmelen??? Den første bønn sto helt still for ham. Fader vår du som er i Himmelen? Da pep det fra en menighetstrofast gammel dame på første 17

18 benk: Helliget vorde ditt navn, Myklabust hvoretter bønnen ble fullført med fortsatt hjelp fra menigheten. Orgel med svekket pust I en liten kirke hadde de en organist som ikke alltid var helt godvenn med orgelet. Kort sagt var det ikke alltid riktig det han spilte. Og iblant gikk det også helt «i totlevase» for ham. Noe som gjorde det vanskelig for menigheten til å fullføre salmene. En søndag fòr det imidlertid så ubegripelig galt av sted, at selv organisten måtte gi opp. Etter første verset før prekenen sluttet han av, gikk bort til kanten av orgelgalleriet og forkynte med høy stemme ut i kirkerommet: Den del av gudstjenesten som heretter hører inn under organisten, vil fra nå av ivaretas av klokkeren. Fordi at orgelet ikke kan puste i denne urene luft. Ny organist ønskes velkommen Bygda hadde ved siden av vanlig norsk høymesse, også en engelsktalende menighet som fikk benytte kirken og dens fasiliteter, i dette tilfellet orgelet. Men det var vanligvis en representant fra den norsktalende menighet som ønsket velkommen når noe spesielt skulle markeres. Dette var også tilfellet da kirken hadde fått ny organist. Men den velmenende representanten fra menigheten var ikke særlig stiv i engelsk. Han våget seg likevel frampå med en velkomsthilsen til den nye organisten: And we are to day very happy and we will with these words wish welcome to our new Playboy. Gudstjeneste og Kina-sjakk Presten og klokkeren var begge entusiastiske Kina-sjakk-spillere. Spillet som går ut på å flytte sine fargede kuler fra den ene siden av brettet og over til dets motsatte side ved å hoppe over kuler som ligger med ett «kulehull» i mellom. Det må altså være et ledig felt som man «er innom» før man fortsetter. Presten og klokkeren, i en ikke nevnt menighet, var altså lidenskapelig opptatt av dette spillet, og hadde seg gjerne et parti før klokkene ringte til gudstjeneste. Det hendte da også at ett og annet parti ikke ble spilt ferdig før messen skulle starte. Da fortsatte de med avslutningen etter kirketid. En søndag hvor de ikke hadde fått avsluttet spillet i tide, fortalte presten følgende til klokkeren, da de igjen etter gudstjenesten satte seg til brettet i sakrestiet: Vet du hva, klokker? Mens jeg i dag holdt min preken, skuet jeg ut over menigheten og gledet meg over at så mange lyttet til det jeg hadde å si. Og plutselig legger jeg merke til en kvinne på første benk. Og tenk, klokker. Jeg kunne ha hoppet med henne ned gjennom alle benkeradene, like til utgangsdøren. ***** Selv om følgende ikke riktig skjedde i kirkebenken, relaterer den likevel dit fordi morfaren det fortelles om er sokneprest og vil vel en gang bruke fortellingen fra prekestolen, altså: Ulriks morfar var blitt syk og hadde store smerter over hele kroppen. Han gikk til legen og fikk konstatert hva det var. Datteren kommer hjem til seg selv etter sykebesøk hos sin far, og forteller sønnen Ulrik at morfar er blitt så syk. Han har fått en sykdom som heter helvetesild, forklarer hun. Ulrik ser forferdet på moren og utbryter: Har morfar fått det??? Og han som er slik en god kristen. 18

19 En julehilsen til en som tviler og lengter, fra en medvandrer KOM HAN EGENTLIG? Vi feirer jul så det suser. Og vi har råd til det, iallefall økonomisk. Følelsesmessig er det nok verre. Inntakte familier samles og hygger seg, men der relasjoner er brutt, blir julen tung å komme igjennom. Greit nok for de fleste med litt lys og kos i desember. Men kom det noen for 2000 år siden? Var det ikke bare en romersk fest de kristne overtok? Kanskje Jesu fødsel er dårlig forankret i historien, bare en søt, liten julefortelling? Juleevangeliet er skrevet av Lukas, legen som har satt seg fore å gi Teofilius en grundig innføring. (Ap.gj.1,1) Matteus har sin versjon og kobler barnet opp mot Davids slektslinje, hans leserkrets er jødekristne. Markus er den eldste evangelier, skrevet ned ca år 60. Et kortfattet evangelium med vekt på den voksne Jesus. Johannes evangelier mer filosofisk fra ca år 90, kanskje noe tidligere etter siste funn. Fire evangelier, bare to av dem har juleberetningen. Sammenlikner vi evangeliene så vrimler det av uoverensstemmelser med hensyn til steds og tidsangivelse. Kan vi stole på evangeliene? En rekke bøker og TV program i den senere tid stiller spørsmålet: Er fortellingene om Jesus til å stole på? Og enda mer nærgående: Har Kirken skapt Jesus i sitt bilde? Hvis kritikerne har rett må vi gjerne fortsette å feire jul, men hovedpersonen forsvinner i tvilens og skepsens tåkehav. To viktige kilder utenfor Det nye testamente: Den romerske historieskriver Tacitus omtaler Kristus som ble henrettet av Pontius Pilatus. I det romerske teater nær Tel Aviv fant man en stein med innskriften: Pontius Pilatus gjorde dette hus. Konsul Plinius skriver til keiser Trajan år 110 og omtaler de kristne og hvorledes han går fram mot dem. Jesus dør ca år 33, 17 år senere finner vi kristne like til Roma. Bevegelsen spredte seg raskt. Tross forfølgelser i perioder, holdt de fast på sin tro: Jesus fra Nasaret er Guds sønn, ble henrettet og stod opp 3.dje dag, og vi tror på Ham som vår Frelser. 19

20 Historieforskere og skrifttolkere hevder skriftmaterialet er overbevisende: Jesus har levd, og det oppstod en bevegelse som raskt spredte seg med hans navn: de kristne. Mer kan ikke forskningen si. Om han var Guds sønn og gjorde det som fortelles om han, der må troen komme. Men tilbake til juleevangeliet: Og det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus. Keiseren befaler, brev ble skrevet, ryttere hastet ut fra Forum Romanum, seil ble heist. I rikets ytterkant skumrir en hest inn i den lille byen Nasaret. Keiseren befaler at hele verden skal innskrives i mantall, Kvirinius er landshøvding i Syria og ansvarlig for dette. Neste scene er Betlehem, noen dagsreiser sydover fra Nasaret. Overfylt by, mange var av Davids ætt og søkte sine røtter. En mann og en gravid kvinne, fødselen nærmer seg. Lukas konstaterer nøkternt: Maria fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte og la ham i en krybbe, det var ikke plass for dem i herberget. En sterk beretning om Gud som lister seg inn i vår verden, og blir født i bakgården. Hvorfor ikke englesang og rød løper? Er det fordi Gud ikke vil skremme noen når han lar sin sønn bli født? Gjetere på marken, engel med godt budskap, englesang og fullt oppstyr. Pussig å la de første vitner være hyrder, upålitelige som de er. De hadde ikke engang vitnestatus i en rettssal. Igjen paradokset: Gud sønns ankomst skal bevitnes av de lavest på rangstigen. Er det poenget: å liste seg inn. Gud dunker ingen i hodet med sin ankomst. Jesu død på et kors var på den tid den mest nedverdigende henrettelse i det romerske rike. Det tok 400 år før et kors ble kristent symbol. Er Han den han gav seg ut for å være? Har han noe mer å bringe enn en hvilken som helst filosof og religionsstifter? Vitenskapen og populærlitteraturen kan aldri gi svar. Og vi lar oss ikke overbevise av logiske argumenter. Hvis du en dag møter Han, da kan det hende han setter spor du ikke glemmer. At Han brenner seg slik inn i ditt liv at du for alltid er merket av Hans uendelige kjærlighet. Så feirer vi jul så det suser. Midt i kav, glede og smerte skal jeg tenne et lys. Et lys for den kjærlighet som kan forvandle mørket. Så mørket ikke er mørkt for deg, og lyset er som dagen. Kanskje Han denne julen blir din nye morgendag? God Jul. Beste hilsner Trond Hardeng 20

21 GJENSYN MED ET FRANSK KVISTVÆRELSE Av Randi Folkestad Ikke til å tro. Jeg må nesten knipe meg i armen for å skjønne hva jeg opplever. Vi er i Paris, gubben og jeg. En liten høstlig utflukt for å fornye kunnskaper i fransk og parisisk væremåte og esprit. Vi har innlosjert oss via Internett. Det er slikt man gjør i våre dager. Vi hadde utallige hoteller å velge mellom og valgte et slikt, midt-i-mellom hotell fordi vi regnet med å være ute det meste av dagen og kvelden for å snuse på byen, gå den framlengs og baklengs og ta inn alle dens kvaliteter. Og så havnet vi på kvisten, i et rom som lignet de forskjellige innkvarteringer jeg hadde den gang da jeg var student i byen. Nå er slike rom blitt oppgradert til hotellrom i middels prisklasse. Siden rommet er plassert i syvende etasje, har det også fått heis. Riktignok er det såvidt to mennesker av middels format kan klemme seg inn i den sammen med et par bager, men dog en heis. Vi to klemmer oss inn i heisen og drar opp til den syvende himmel, jeg mente etasje. Her åpenbarer seg et rom, møblert med et kvistvindu. Det er jo skråtak på toppen av bygninger fra attenhundretallet. Kvistvinduet har ingen gardin, men det er ikke så farlig siden det ikke finnes gjenboere, bare utsikt over parisiske hustak og det er jo litt av en utsikt. Rommet er bemøblet med en seng, en såkalt Grand Lit på fransk. En seng, beregnet på to som vil ligge tett om natten, der de kan synke ned mot midten fordi sengen er godt brukt gjennom årtiene. Der er niks mer i rommet enn et par kleshengere og en rød krakk og et miniteve høyt oppe på veggen. Meget oppløftende. Men her er bad må vite. En kvadratmeter eller så viser seg å romme en dusj, en minivask og et speil pluss et toalett, kjekt plassert på skrå. Jeg prøvekjørte det. Skulle du ha enden på det, måtte du ha beina utenfor døra. Det hele interiør er som skapt for et aldrende ektepar fra Norge som elsker Paris og som ser det romantiske i et lite kvistværelse ved Place de la Republique. Vi ble der ikke lenge. Kanskje er vi for kravstore. Men i en natt lå vi tett og snodde oss mellom gamle fjær som stakk opp og så på månen utenfor kvistvinduet. Neste dag trosset vi oss til et bedre rom. Moralen er: Stol ikke på fancy bilder på Internett når du skal bestille hotellrom i store byer. 21

22 MIN KANSKJE SISTE ITALIENER Av Randi Folkestad Jeg har alltid kastet mine blikk etter italienere. Den gang jeg var ung og fortsatt student, hendte det at jeg fikk hete blikk tilbake. Men så ble det nå en gang slik at jeg satte bo i Norge og italienerne kom på lenger og lenger avstand den gang på femtitallet. Degos ble de kalt i Norge på den tiden, italienerne. For dem som aldri hadde møtt dem, ble de gjerne sett på som noen svartsmuskete luringer. En ting kunne de, ble det sagt: De kunne lage god iskrem. De oppfant til og med iskremen. Men dette skjedde før nordmenn flest oppdaget Italia. Så kom det seg slik at en gang på syttitallet var familien vår kommet til en viss velstand. Vi kunne reise med våre barn. Det første landet vi besøkte var selvfølgelig Italia. Vi mente ungene trengte litt påfyll av kultur og tok de med til Firenze og Venezia. Etter det kom liksom Italia litt nærmere og enda nærmere kom landet da jeg tok en italiener inn i familien. En fra Milano traktene. En Auto Bianci. Han tok varmt i mot meg i setet, spurtet av gårde med meg og var litt av en kar. Jeg hadde ham med på veiene i mange år. Jeg nesten gråt da jeg solgte ham til ei jente fordi jeg ikke følte jeg hadde bruk for ham lenger. Han gråt, han og. Små, fete oljedråper lakk fra bunnpanna, men jenta jeg solgte ham til tok ham likevel. Hun så hans sjarm, hans sydlandske trang til å vise seg på motorveien. Han steg opphisset i turtallet i løpet av sekunder og spurtet forbi alt han kunne se. Heldigvis, hun som kjøpte ham hadde samme sans for italienere som jeg har. Nå sitter jeg ikke i en italiener lenger. Men nå, i støvets år, har jeg ikke mistet smaken for den italienske sjarmen. Jeg spaserer rundt med en Gucci. Han dufter av lær og omgir seg med en maskulin aroma. Også han er stor og mørk med et sydlandsk preg. Også han kommer fra Milano og spradet for ikke mange måneder siden på catwalken. Jeg får nøye meg med han og en og annen tripp til landet som fostrer så mye skjønnhet. Slik er det å bli gammel og gå fra spretten bil over til håndveske. 22

23 Peer, du lyver Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen Slik er som kjent åpningsreplikken fra mor Åse, i Henrik Ibsens berømte skuespill. Men lyve, det gjorde i allefall ikke de som anbefalte oss å dra til Gudbrandsdalen for å oppleve Peer Gynt i naturen, på friluftsscenen ved Gålåvatnet i Vinstra. Det ble nemlig den opplevelsen vi ble lovet. Peer og Per Hvis det kan interessere Dem at vide, saa er Peer Gynt en virkelig Person der har levet i Gudbrandsdalen, rimeligvis i Slutningen af forrige eller i Begyndelsen af dette Aarhundre. Hans Navn (Per) er endnu godt kjendt blant Almuen der oppe, men om hans Bedrifter ved man nok ikke synderlig mer, end hva der findes i Asbjørnsens «Norske Huldreeventyr». Det er saaledes ikke meget jeg har havet at bygge Digtet paa, men desto større Frihed har det da altsaa ogsaa været levnet mig Ifølge programheftet skrev Henrik Ibsen dette til sin forlegger i Kjøbenhavn, Frederik Hegel, datert 8. august Sammen med denne uttalelse, sendte han også de tre første aktene av Peer Gynt og knyttet derved båndene mellom den lokale personen, Per fra Frogn i Gudbrandsdalen, til dette sitt berømte verk. Navnet er knyttet, ut fra fortellertradisjonen til gården Hågå på Vinstra. Det årlige Per Gynt stevnet er et møte mellom de to, den ene med en, den andre med to e-er i navnet. Det første stevnet ble arrangert i 1928 til markering av Ibsens 100 årsdags-feiring. Årets stevne, var det 43. totalt. Siden 1967 har spelet vært framført hvert eneste år. I år omfattet stevnet over 40 ulike arrangementer på 15 ulike arenaer. Hvert år utnevnes en såkalt «Årets Peer Gynt». I år tilfalt denne æresbetegnelsen verdenspianisten Leif Ove Andsnes (f.1970) fra Karmøy. Flere andre Rogalendinger deltok også i årets Per Gynt-stevne, bl.a. operasangerinnen Eir Inderhaug, som Solveig. Scenen ved Gålåvatnet Spelet om Peer Gynt har vært spilt på friluftsscenen ved Gålåvatnet siden Over mennesker har sett det som i dag betegnes som Norges mest etterspurte teaterframføring. Det var stappfullt også i Kulturminister Trond Gidske åpner den nyrestaurerte kulturscenen. 23

24 «Peer du lyver Kari Simonsen som mor Åse og Svein Sturla Hungnes som Peer. år. I tillegg til selve forestillingen var det noe helt spesielt. En nyrestaurert friluftsscene ble innviet av kulturminister Trond Gidske. Scenen ligger altså ved Gålåvatnet og gir et helt fantastisk inntrykk av stykket og hva Ibsen har ment med sine, til tider vanskelige ord og virkemidler. Omgivelsene, dekorasjoner av naturen selv gir delvise svar på mange ubesvarte spørsmål. Lange vers med mange fyndord som ved en slik fremføring fikk mening og mante til selvransakelse i ens eget sinn. Troll, vær deg selv nok. Gå utenom, sa Bøygen når vanskelighetene kom, bare for å nevne noen av kjernereplikkene som satte tankene i sving omkring Ibsens mening med stykket. Og hva det var han ville ruske opp i. Ikke minst ble møtet med Kandestøperen, i siste akt sterkt og spennende. Nytt «konserthus» Det som også var nytt av året, var at det nå er kommet eget bygg for orkesteret. Edvard Griegs musikk spilles «live». Det er verken bånd eller plater som brukes, men et fysisk sett fullt orkester, med levende musikere som binder det hele sammen. Ved en slik fremføring i den norske naturen, får vi på en helt annen måte enn i en teatersal føle hvor mesterlig Grieg har Den grønnkledde, i Mari Maurstads skikkelse vil ingen kunne glemme. 24

25 vært med og gjort dette stykket udødelig. Musikerne sitter altså i eget hus, med vegger av glass ut mot skuespillerne. På den måten får også vi øyekontakt med dem, og de med publikum og skuespillerne. En fantastisk kontaktflate både for utøvere og oss. Marokkoscenen De som kjenner skuespillet vet at Peer Gynt etter hvert tar seg ut i verden og kommer til Marokko hvor han skal la seg utrope til keiser. Og det blir han gjort i et «galehus». Effektene som brukes ved å vise overgangen fra bondegutt til verdensborger, og geografisk fra Gudbrandsdalen til Marokko, er vel noe av det mest spektakulære under hele forestillingen. For når pausen mellom første og andre del er ferdig, og idet folk igjen finner sine plasser, hører vi plutselig et brak fra luften. Og i samme øyeblikk suser tre fly i lav høyde over scenen og forsvinner i vifteform ut over Gålåvatnet, stiger og ut i det grå. (En kort regnbøye passerte nemlig i samme øyeblikk) Så snart flymotorenes larm er forsvunnet, høres latter, rop og spetakkel fra skogholtet, og et stort, fargerikt «dollarglis» kjører inn på området, fullsatt av støyende unge mennesker i festklær, deriblant Peer som nå er kommet ut i verden og med sine høye tanker om seg selv, vil erobre den. En effekt som sitter igjen som et høydepunkt i den ellers strålende regisserte forestillingen. Skuespillerne Skuespilleren Svein Sturla Hugnes har iscenesatt forestillingen i hele 18 år og har Eir Inderhaug sang Griegs herlige «Vuggesang». selv spilt rollen som Peer siden Som tidligere nevnt spilte vår egen Eir Inderhaug rollen som Solveig og hennes sang var praktfull. Kari Simonsens tolkning av Mor Åse var også en sterk prestasjon. Og ingen av oss kan vel glemme Mari Maurstad som Den grønnkledde. En fabelaktig tolkning av dette underlige vesenet som i de grader forvirrer stakkars Peer. Og så det vakre Gålåvatnet som spiller innledningsrollen når brudefolket kommer roende innover mot land i fem båter og legger til og følger opp med folkedans og profesjonelle dansere i vakre bunader. Ekte «Hallingkast» så hatten fòr bortetter naturens egen scene, fikk vi også. Hele spillet: En uforglemmelig opplevelse. Neste år i august Hvis noe av dette skulle friste til selvopplevelse, så planlegg en tur til Gudbrandsdalen i august 2008 og få med deg Per Gyntstemnet i Vinstra og Ibsens Peer Gynt på friluftsscenen ved Gålåvatnet. Du vil få en opplevelse heller ikke du vil glemme. 25