Tidsskrift for progressiv rock

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Tidsskrift for progressiv rock"

Transkript

1 Tidsskrift for progressiv rock 12 Tarkus nr. 12 Mars 2000 Kr. 45,- Japanoise McDonald & Giles Father Robin Rainbow Theatre Hoven Droven

2 Innhold Redaksjon Knut Tore Abrahamsen Trond Gjellum Jon Christian Lie Simen Viig Østensen Bidragsytere dette nr. Petrus Bojanowski Heidi Bolstad Johan Dalsrud Tommy Schønenberg Richard A Toftesund Layout Trykk/innbinding GCS AS, Oslo KONTAKT Møllefaret 48B 0750 Oslo Tlf.: (etter 18.00) Trondheimskontor Heidi Bolstad Bergsbakken Trondheim Tlf.: Webadresse Bankgiro Abonnement, annonsering etc Se siste side ISSN nummer MERK! Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artikkelforfatterens egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende med redaksjonens oppfatninger Tidsskrift for progressiv rock 12 Tarkus nr. 12 Mars 2000 Kr. 45,- Japanoise McDonald & Giles Father Robin Rainbow Theatre Hoven Droven Forside: Andreas Prestmo (Father Robin) Artikler/portretter 10 Hoven Droven 3 Japanoise - japansk undergrunn på 90-tallet 13 Nine Inch Nails 12 Peter Gabriel som filmmusiker 17 Rainbow Theatre 13 Tortoise Intervjuer 14 Father Robin 9 McDonald & Giles 16 Tammatoys Anmeldelser 30 ANKH bedzie tajemnica 33 BABYLON babylon 34 CARABALLO, OSCAR yesterday is today 27 CHAPMAN, MICHAEL the twisted road 27 DJAM KARET burning the hard city 27 DJAM KARET suspicion and displacement 20 EARTHWORKS a part and yet apart 21 FINNEUS GAUGE one inch of the fall 30 FLOWER KINGS alive on planet earth 31 FOUNDATION departure 32 FRAGIL avenida larco 22 GAPPO, NILTON secret gardens 22 GASTR DEL SOL camofleur 31 GERARD/ARS NOVA keyboards triangle 22 GREENSLADE, DAVE going south 30 INSANIA fear iv 23 JONES, JOHN PAUL zooma 21 JUMP the freedom train 24 KING CRIMSON the projekcts 20 LIZARD noc zywych jaszczurow 25 LYNNE, BJØRN wolves of the gods 23 MANNING, GUY tall stories for small children 31 MASTERMIND angels of the apocalypse 25 MAZUR, MARILYN small labyrinths 32 MORGAN the sleeper wakes 21 MOSTLY AUTUMN for all we shared I Leder et nytt årtusen vil musikkbransje stå ovenfor en mengde nye utfordringer. Nye media og instrumenter gjør det mulig for nær sagt hvem som helst å kunne produsere og utgi musikk på egenhånd. Dette gjør det mer demokratisk og mindre markedsorientert enn det de store plateselskapene representerer. Talentfulle musikere med produkter på siden av det som har stort salgspotensiale kan med relativt beskjedne midler både spille inn, produsere og distribuere plater. Digitale hjemmestudioer, CD-R-produksjon, samt markedsføring og distribusjon via internett gjør at fattige musikere kan nå et publikum uten å bli stoppet av skeptiske og fastgrodde A&R-folk. Men er dette bare en fordel? 21 MOSTLY AUTUMN the spirit of autumn past 32 NO BRASS the crowning of the sun 29 PHILHARMONIE the last word 25 PLATYPUS ice cycles 19 PRESENT no 6 34 PRIMA VISTA frozen dreams 22 PROMETHEAN somber regards 24 QUIDAM baja prog - live in mexico '99 34 SOFT MACHINE noisette 28 SOLIS gemini 33 SPIRAL ARCHITECT a sceptic's universe 20 STRAWBS concert classics 19 TAYLOR, LOU MAXWELL cheshire tree suite 33 TRANS-OCEANUS trans-oceanus 27 TRANSATLANTIC smpte 24 WARREN, JAMES jim's special edition easy listening christmas album 20 WATERLOO first battle 19 WETTON, JOHN no man's land 23 WIZARDS OF OOZE bambee 23 WIZARDS OF OOZE the dipster 29 WOLVERINE fervent dream 32 XANG destiny of a dream 28 XII ALFONSO odyssees 23 YOKE SHIRE masque of shadows Konserter 11 Dead Dino Storage 11 Father Robin 11 Panzerpappa Faste spalter/annet 18 Svens Mimrehjørne: Esperanto Annonsører 25 Cuneiform 26 InsideOut 16 Oslo Rock Antikvariat 12 Panorama Gir ny teknologi oss bedre musikk? Vi er usikre. Det er færre og færre filtre som kan sortere ut den musikken som burde ha tatt noen flere runder rundt i datamaskinen eller musikerens noteark før den fikk utgis og den musikken som faktisk har noe for seg. Smak blir jo som alltid subjektivt, men jeg tror at progsjangeren i lengden bare taper på at relativt middelmådige musikere legger ut enda en låt inspirert av Ringenes Herre fremført på beste Genesis eller Marillionmanerer. Skremmer disse middelmådighetene bort de som kunne ha interesse for en slik type musikk, de som etter 800 nedlastninger på internett bare får høre søppel og trekker seg unna? Moderne synthteknologi har kommet langt. Sampling o.l. muliggjør lydbilder vi for bare 10 år siden kunne drømme om. Hvorfor bruker da så utrolig mange artister akkurat de samme lydene. Hvor blir det av viljen til å jobbe med lydbilder? Tanken om hva som er progressivt. Det evige tema om det å gjøre som Genesis for 30 år siden representere noe særlig nyskapende kan jo diskuteres opp og ned, men jeg er redd dette kan gjøre at sjangeren vil bli stemplet som noe avleggs og utdatert og være med på å overlate musikken til lettere tilgjengelig og mer kommersielt orientert musikk. Side 2 Tarkus nr. 12

3 En innføring i japansk undergrunnsmusikk på 90-tallet «Japanoise» eller omveltningen av et oppbrukt univers Etter hvert som 90-tallet skred frem, kunne vi med jevne mellomrom lese i britiske og amerikanske musikkmagasiner om nyoppdagede artister fra det fjerne Østen, og fra Japan i særdeleshet. Rundt midten av tiåret var slike artister og miljøene omkring dem gjenstand for hyppig debatt i internasjonale fora, men ytterst få skribenter har forsøkt å sette fingeren på den musikalske substansen som nedfelles i betegnelsen «Japanoise». Som alltid ellers trengs et «progressivt» perspektiv, noe undertegnede med glede kunne tenke seg å tilføre, ikke minst med utgangspunkt i det faktum at den høyst vitale japanske undergrunnsscenen aller best lar seg karakterisere som nettopp «progressiv». kunne forventes å innebære i rock-musikalsk sammenheng - hvilke trekk som ligger til grunn for dets dialektiske identitet og betydning. Hva eller hvordan? Richard A Toftesund Selvfølgelig kommer aldri diskusjonen om «det sant progressive» til å ta slutt, av den enkle grunn at ingen noensinne kommer til å finne enighet, noe som kanskje heller ikke ville være en ønskelig posisjon for denne musikkformen. Likevel opplever jeg å gremmes over alt NYTT som mot enhver tenkelig formodning unndras søkelyset i bedrevitende musikkfora, og saken er ikke annerledes for Tarkus vedkommende. Sannheten er at den japanske (og spesielt den Tokyo-baserte) undergrunnsscenen i helhet byr på absolutt alt som lar seg assosiere med det rendyrkede progressive «idealet»; artistene forener former (og ikke bare sjangre) på nytenkende vis og med fordomsløs entusiasme, utradisjonelle instrument-konstellasjoner brukes uavhengig av etablerte forestillinger og dogmer, fremragende tekniske og kompositoriske ferdigheter utnyttes ukonvensjonelt (og uhørt) i musikalske kontekster blottet for doktrinepregede oppskrifter om «regelmessighet» og «riktighet». Med andre ord ligger mange av artistene på et plan jeg vil påstå tilsvarer det den opprinnelige progressive rockmusikken gjorde for over 30 år siden; fortiden integreres på samtidens musikalske verdigrunn, med det overordnede mål å skape en fersk og ubelastet lydkunst som kan ekspandere mot fremtiden. Og tidsaspektet er viktig, uforbeholdent så. Dersom vi skal våge oss på en hovedanklage mot vestlig rockmusikk som pådrar seg det «progressive» stemplet, må det være at 3/4 av gruppene her spiller progrock for en «samtid» som er 25 år gammel, snarere enn for sin egen. Det store paradokset for eksempelvis en bråte amerikanske 90-tallsband utlever med sin «tilbake-til-70åra moral», er at musikken deres uheldigvis inneholder minst like sterk influens fra Bon Jovi, Bryan Adams og Foreigner, som fra «gullalderens» proghelter; nevnte tre navn representerer til alt overmål det gufne 80-tallet! Men denne diskusjonen er selvsagt en ganske annen. Tilhengere må like det de vil og selv definere en stil, men poenget mitt er hva dette spesifikke adjektivet («progressiv») bør The Boredoms Progressiv musikk er ment å skulle favne om eksisterende strømninger så vel som fortidige, og en grad av «progressivitet» vil nødvendigvis måtte beregnes ut ifra en artists representasjon overfor samtiden: In the Court of the Crimson King betegnet en fortolkning av etablerte populærmusikalske vendinger i 1969, og avvek faktisk ikke mer ifra sin tids mainstream enn dét utgivelsene til for eksempel Prodigy gjorde i første halvdel av 90-tallet. Ikke dermed sagt at sistnevnte ergo er et «progressivt» band - til dét uteblir for mange av de realmusikalske kjennetegn (vedr. rytmiske mønstre, sang-konstruksjoner osv.) - men erstatt P. med The Future Sound of London, og vi begynner å nærme oss et genuint progressivt band av sin tid; komponert og iherdig arrangert lyd med base i samtidens audielle og teknologiske forutsetninger - og fremadskuende (jfr. deres Dead Cities fra 97). Det sier seg selv at ethvert hig etter nåtidig reproduksjon av In the Court... vil fremstå som forbløffende lite «progressivt» (nytenkende, radikalt og fremadskuende) overfor eksisterende musikk-kunst; denne LPen er progressiv nettopp i kraft av sin representasjon overfor datiden, og et identisk utspill av i dag vil ikke kunne tilsvare In the Courts stilling, da representasjonen logisk sett blir en annen (i og med at den populærmusikalske konteksten per i dag er bestemt). Dette poenget uteblir som regel når tilhengere av påstått «progressiv» musikk i samtiden skal bedømme nye bekjentskaper og antyder et lavere eller høyere nivå av «progressivitet» hos disse. Det karakteristiske for 90-tallets japanske alternativscene, har primært vært lovløshet - ingen forholdning til normer. Dette består ikke i rebelske elementer eller manglende vilje til kompromisser, men er en rikosjerende effekt av den spaltede «åndsoppfatning» som preger skaperkulturen i et samfunn som i seg selv kun kan forstås ved henvisning til avantgardedynamiske utviklingstendenser. Japan har som nasjon vært i fortroppen gjennom hele etterkrigstiden, og forklaringslinjer utledet fra vestlig hold mister funksjonsverdi når sammensetningen i dette systemet blir søkt kartlagt, enkelt og greit fordi kulturen her utgjør en isolert agenda utsides våre modeller og variablene som normalt avgjør strukturen i disse. I undertegnedes øyne må samtlige navn innen japansk undergrunnsmusikk behandles og vurderes med dette som utgangspunkt, og artistene som introduseres i denne artikkelen unndrar seg således enhver tenkelig «motiv-analyse»: dette er Dionysos i praksis, uten pretensjoner og med åpne eller lukkede utveier alt ettersom. Så vidt meg bekjent, er det første gang disse navnene står samlet på trykk i Skandinavia. En kort forhistorie En dag i 1982 gikk Tenko Ueno på Fred Frithkonsert i Tokyo. Hun var på dette tidspunktet frontfigur i jentebandet M. Shobodan, som spilte sukkersøt new-wave og ble regnet som det mest lovende siden Sakamoto Ryuichis Yellow Magic Orchestra. Frith satt på en benk, med elgitaren sin liggende på fanget. Han slet en kjetting tvers igjennom strengeraden, knipset mot klesklyper han hadde festet til strengelåsene, og lot i det store og hele til å konversere med instrumentet mer enn egentlig å spille på det. Tenko var betatt av mediet, og oppsøkte senere gitaristen for å diskutere kriterier for «musikalsk egenskap». Duoen ble etter hvert Tarkus nr. 12 Side 3

4 belønnet med en fremtredende plass på nymusikk-venyene i millionbyen, samt sønnen Yui. I 85 kom så John Zorn, alt-saksofonisten, komponisten, teoretikeren og rabulisten fra New York. Han snakket språket flytende og hadde inngående kjennskap til japansk kultur og alt som noensinne hadde eksistert av figurer innen pop, rock, jazz og kontemporær musikk i dette landet. De kunstneriske hovedprosjektene hans besto i kjempemessige spill-programmer som antok form av tonal kommunikasjon, de såkalte game-pieces; interaktive komposisjonsstrukturer som fordret partitur-avlesning, improvisasjon, systematisering og «prosessskyvning» (blokkvise bevegelser i kollektiv ensemble-motorikk). Disse stort anlagte musikkstykkene avkrevde en høy grad av både teknisk perfeksjonisme og konseptuell fleksibilitet. Japan alltid har vært rik på begge deler, og svært mange av personlighetene som siden skulle prege den japanske undergrunnsscenen, sto i gjeld til Frith og Zorn - direkte eller indirekte. Frith særlig som manifestasjon av «annerledeshetens» triumferende potensiale, Zorn som taktiker, pragmatisk ideolog og tilrettelegger. På slutten av 80-tallet begynte grensene mellom ulike musikkformer å svinne. Samtidsmusikalske orkestre stilte opp med trommesett og vrengte gitarer, ikke for eksperimenteringens men for konsolideringens skyld. Platesel-skaper spesielt tilegnet «opposisjonelle» artister ble grunnlagt, som God Mountain, PSF (Psychedelic Speed Freaks) og Maboroshi No Sekai, for ikke å glemme John Zorns Avant (og senere Tzadik New Japan). Dette var en ny generasjon radikale og målbevisste kunstnere, og de representerte en revolt mot det anglo-amerikanske påvirkningsmonopolet som farvet alt fra den mest infantile pop-industrien til såkalt «progressive» utøvere. Japanoise var unnfanget, men mer i skikkelsen av en faktisk revolusjon enn noe som lignet på en reaksjon. Utslagsgivende inspirasjonskilder for disse aktørene (musikalsk, eksistensielt, estetisk, holdningsmessig, «åndspolitisk») var Toru Takemitsu, Sun Ra & the Arkestra, Frank Zappa, John Cage, Magma, The Residents, Ornette Coleman, AMM, Faust, Arnold Schönberg, Spontaneous Music Ensemble, Olivier Messiaen og King Crimson - med andre ord et eget hav i lydens samlede historie. Og rekken av navn på undergrunnsscenen skulle vise seg å bli tilnærmet like allsidig, noe som endelig bringer oss til en selektiv presentasjon av enkelt-enheter i denne bølgen. Så vidt undertegnede er bekjent, har en slik konkret henvisning til disse grensesprengende artistene ikke tidligere stått på trykk i Skandinavia. ET UTVALG ARTISTER FRA JAPANSK UNDERGRUNN Il Berlione ACID MOTHERS TEMPLE: De fremste eksponentene for space-rock i Japan, klart influert av Buddha og europeiske band som Guru Guru, Gong, Amon Düül (I & II) og Hawkwind. I likhet med disse lever AMT en sekterisk tilværelse, og i fjellområdene langs kystlinjen utsides Tokyo deler gruppa oppholdssted med kunstnerkollektivet Melting Paraiso UFO, som også deltar på innspillingene deres. Sammenlagt har denne «sekten» om lag 35 medlemmer, anledet av AMT-sjefen Kawabata Makoto (Musica Transonic, Seventh Seal + utallige andre støy-psykedeliske/ambient-trance-etno band). Tre CDer hittil, alle på PSF-labelen, hvorav Pataphisical freak-out MU!! (1998) er en fremtidig klassiker; ikke usammenlignbar med utgivelsene til svenske Spacious Mind, men betydelig mer utfrika. ALTERED STATES: Ansett som et av de vesentligste bandene på 90-tallets undergrunnsscene, og bane-brytende med sin oppfinnsomme bruk av powertrio-formatet. Dannet for om lag 10 år tilbake av det merkverdige gitar-talentet Uchihashi Kazuhisa, samt bassisten Natsuno Mitsuru og trommeslageren Yoshigaki Yasuhiro. AS spiller en krevende og mektig slags instrumentalrock, med overveiende grad av friform improvisasjon og fascinerende effektbruk som snøres sammen av intrikate melodisnutter. I motsetning til vestlige artister som forsøker seg på en tilsvarende strategi, lyder derimot AS ikke som et fusion-band. Snarere trekker trioen på klassiske utøvere innen samme format, og kan med litt hell høres ut som en krysning av Massacre (med Fred Frith), Jimi Hendrix Experience og tidlig Red Crayola. Hele AS ble i 1994 tauet inn for å utgjøre ryggmargen i Ground Zero, og har videre samarbeidet med en rekke anerkjente kunstnere innen moderne frijazz, som for eksempel den am. saksofonisten Ned Rothenberg - sistnevnte med resultat i albumet Café 9:15. Av trioens øvrige utgivelser, liker jeg best Altered States 6, utgitt på Uchihashis selskap Zenbei i Bondage Fruit IL BERLIONE: Debuterte i 1992 med avansert og gjennom-arrangert progressiv jazzrock et sted mellom Weather Report og Zappa (gruppa har vært beskrevet som et «surrealistisk møte mellom Bruford og tidlig Brand X»). Oppnådde et visst navn i miljøet rundt klubben Eggman, men har blitt mer eller mindre geniforklart i ettertid. De fleste medlemmene var sideløpende aktive i alternative musikalske sammenhenger, og IB gikk i oppløsning et års tid etter andreskiva In 453 minutes Infernal Cooking i 94. Debut-CDen Il Berlione ble innspilt i det legendariske GOK-Sound studioet, og er langt mer interessant enn den stilmessig litt sprikende oppfølgeren. Begge CDene deres er sluppet på det kjente selskapet Belle Antique. BONDAGE FRUIT: Et band med stigende stjerne i USA og Europa. Anført av gitarfantomet Kido Natsuki, som har bakgrunn fra støypionéren Isso Yukihiros band og som senere har gjort seg bemerket i P.O.N. og Korekyojin. BF fremstår på debut-cden Bondage Fruit (1994) som en klar del av den japanske Zeuhl-bølgen ved siden av for eksempel Happy Family og Gestalt, men opererer med et mer allsidig lydbilde enn de fleste herunder, noe som særlig skyldes gruppas utvidede besetning med bl.a. fiolin, to kvinnelige sangere, vibrafon, piano osv. Deres seneste album, Bondage Fruit IV ( 99, utgitt på Museas underlabel Gazul), avviker en del fra den opprinnelige stilen, med et lettere sound og utstrakt improvisering. The Boredoms THE BOREDOMS: Gruppa som allerede i 1983 startet det hele fra sitt tilholdssted midt i Osaka. Sentrert rundt den besatte surrealisten og stuntpoeten Yamatsuka Eye, har The Boredoms sluppet minst et dusin timelange LPer med fullstendig berserk «ikke-musikk», kompetent betegnet i boka Rock - the rough guide som «A fusion of heavy metal, hip-hop and bubblegum-pop played in a free-jazz style by punk musicians (...) imagine the Butthole Surfers and Sun Ra, with a dash of Devo s absurdist slant thrown in». Onanie Bomb Meets the Sex Pistols lød tittelen på førsteskiva i 85, og denne satt standard for mesteparten av det Yamatsuka og co. senere har foretatt seg: konseptløs og høyst kaotisk rårock, som regel med distinkt schizofrene låt-strukturer og instrumentale strategier. Muligens den definitive innføring av anarkismen i rock-sammenheng. Pop Tatari fra 92 er min Boredoms-favoritt, men for et noe mer moderat innsyn kan utgivelsene bandet slipper under emblemet Super Roots (1,2,3 osv.) anbefales; en tilnærming mot et krautrock-inspirert opplegg. CHIHIRO S./LACRYMOSA/GOLDEN AVANT GARDE: Fretless-bassvidunderet Chihiro S. er mannen bak selskapet Marquee, som utga mangt en progressiv produksjon på 80- og det tidlige 90-tallet. Han dannet Lacrymosa i 1981, og syslet her med en følsomt eksperimenterende syntese av japansk-etniske toner og Side 4 Tarkus nr. 12

5 kammerrock i stil med europeiske navn som Julverne, Noetra og Art Zoyd. Bugbear kom i 85, men ensemblet lykkes ikke helt med sine ambisjoner på denne skiva. Dét gjør Chihiro S. og gruppa hans derimot 100% på oppfølgeren Joy of the Wrecked Ship, som ble sluppet på privat initiativ i 94. Samme år utga Chihiro S. en CD med innspillinger av sitt «cyber-prog» band Golden Avant-Garde, som i motsetning til Lacrymosa spiller rendyrket elektrisk musikk et sted mellom Present og nyere Bi Kyo Ran. Han er en av hovedpersonene bak Belle Antique, og har fungert som produsent for en rekke av selskapets mer innovative artister (eks. Zypressen og pianisten Masahiko Hosokawa). Joy... gir en essensiell innføring i mannens særegne spille- og komposisjonsstil. DRAGON BLUE: Gruppa til Tenko, med bl.a. Otomo Yoshihide og Tipographica-sjefen Imahori Tsuneo. Spiller ekstatisk, vokalbasert «frirock» med Tenkos stemme som altoverskyggende midtpunkt. Har to utgivelser på samvittigheten (begge på John Zorns AVANT-label), hvorav den seneste er Hades Park ( 98), med både Tenko selv og Otomo på sitt beste. Kraftfull og pumpende rock med overhengende spontane trekk. DYING GROUND: Power-trio konstruert rundt det frenetiske fuzzfelespillet til Eyvind Kang, med Kato Hideki (brølende bass, sampler) og James Blood Ulmer-trommeslageren C. Calvin Weston. Trioens eneste produkt så langt er Dying Ground ( 98; på AVANT), påvirket av John Zorns Painkiller, Slayer o.a. Dette er skikkelig blytung og monstruøs impro-støymetall med trekk av både frijazz og blues; en avgrenset ytterlighet. Kato (x-ground Zero) spiller samtidig i Dragon Blue, Death Ambient (med F. Frith og Ikue Mori) og power-kvartetten Bass Army. Dying Ground-CDen tilbyr førsteklasses bråk. GESTALT: Et senere tilskudd. Deres første CD Gomorrha vs. Khan (Musea) kom i fjor, og gir Dragon Blue Ghost har lagt stilen tett opptil sine artistiske forbilder (krautrock - Amon Düül II, Gila, Popol Vuh, Ash Ra Tempel, Agitation Free), så vel holdnings- som uttrykksmessig, og lever en puritansk hippietilværelse langt utenfor hjembyen. Mesteparten av musikken deres baseres på akustisk instrumentering og har en meditativ aura, noe gruppa understreket i 94 med live-albumet Temple Stone, innspilt i diverse Zen-klostre på landsbygda. Sammenlagt har Ghost pr. i dag utgitt seks LPer, hvorav Lama Rabi Rabi ( 96) av mange regnes som en milepæl innen moderne etno-psykedelia. GROUND ZERO: Blant de desidert viktigste konstellasjonene i moderne japansk musikkliv, og nærmest allment anerkjent som fornyere av det elektriske formspråkets muligheter. Eksisterte fra under ledelse av gitaristen og lyd-strategen Otomo Yoshihide, en genuin sampler-virtuos som til alt overmål presterte å etablere platespilleren som seriøst instrument. GZ sysselsatte noen av de mest talentfulle musikerne i Tokyo, flesteparten av dem med solid skolering, men skapte et sonisk kosmos helt uten like i nyere tid; bygget på kontrasten mellom spontant produserte lydstrømmer og strengt formaliserte, montasje-pregede forløp - gjerne fremlagt på et smertefullt lydnivå. Innførte teknikken med såkalt ekstrakt-sampling, dvs. omstrukturering og resirkulering av ferdige musikkstykker (egne som andres) for bruk i arrangering, komponering og improvisering. GZ debuterte i 92 med Ground Zero (på God Mountain Records), hvor vi finner John Zorn (altsax) på gjestelisten. Oppfølgeren Null & Void ble sluppet på Zorn-labelen Tzadik (New Japan-serien) i 95, og inneholder lengre, mer gjennom-arrangerte stykker for «sampler, platespiller og (hysterisk) rockeband». GZs magnum opus er likevel Revolutionary Pekinese Opera - Ver.1.28 (på ReR, 96), som består av en nyinnspilt versjon av et verk gruppa tidligere Ground Zero: Null & Void hadde utgitt eksklusivt i Japan; her fortolker Otomo og co. en allerede samplet utgave av den Rev. Kin. Opera (gjort av Heiner Goebbels og Alfred 23 Harth fra Cassiber), ved å dekonstruere hele stykket og bruke dette som basis for en ny komposisjon. Velfundert og opprivende originalt. HACO/AFTER DINNER: Sangerinnen, koreografen, maleren og lyrikeren Haco dannet After Dinner som 15-åring med ønsket om å finne et musikalsk arnested for sin diktning, og bidro derved til å kreére et aldri så lite stykke kunsthistorie. En rekke bemerkelsesverdige singler og demo-innspillinger ble gjort i 81/ 82, hvoretter Chris Cutler plukket opp disse for å utgi dem på Recommended-labelen sin. AD arbeidet med kompliserte studio-løsninger rundt et art-pop konsept som rommet alt fra Dying Ground inntrykk av en gruppe med to nokså fraskilte musikalske målsetninger, idét Khan-delen byr på knusende space-rock i skjæringspunktet Acid Mothers Temple/Optical 8, mens Gomorrha-delen ligger nærmere de konsepter Bondage Fruit i senere tid har praktisert. Dette er en meget interessant og finurlig utgivelse fra et prosjekt med stort potensiale. GHOST: Det «mildeste» og musikalsk mest tilgjengelige av alle Tokyo-bandene, med bemerket kultstatus i visse miljøer utenfor Japan. Grunnlagt 1993 av Masaki Batoh, som over lengre tid hadde studert den institusjonelle undertrykkelsen av motkulturelle tradisjoner i hjemlandet, og ønsket å formulere «åndelig» protest overfor kunstens urbane besettelser (en uoverkommelig oppgave i dagens Japan!). Haco Tarkus nr. 12 Side 5

6 scenen har frembragt. Happy Family dukketeater-musikk og RIO-influerte sangformer til elektronikk og shinto-folketone. Første LP (After Dinner) kom i 1984 og vakte en viss interesse innen den gryende «alternativ-bevegelsen» i vestlig rock, men det skulle ta nærmere fem år før en ny produksjon så dagens lys, med navnet Paradise of Replica (RecRec Music). AD gikk i oppløsning ved inngangen til 90-tallet, men Haco slapp i 95 sin første solo- CD Haco (på ReR), som mer eller mindre fortsetter der AD slapp. Hennes senere meritter inkluderer samarbeid med folk som Uchihashi Kazuhisa (Altered States), Imahori Tsuneo (Tipographica), Zeena Parkins og Fred Frith. CDen After Dinner (ReR) favner om debutskiva og nesten tre kvarter ytterligere musikk - høyt anbefalt! HAINO KEIJI/FUSHITSUSHA: Gitaristen og sangeren Haino Keiji er den merkeligste skikkelsen i japansk rock - overhodet. Hans musikalske karriære spenner over 30 år, men det er i hovedsak de siste ti av disse som har gitt ham et navn. Haino har deltatt på godt og vel 100 innspillinger til nå, enten i solo eller duoformat, med band han selv leder eller med andres prosjekter - han blir oppfattet som et «menneskelig instrument», en «effekt» som trekkes inn fra utsiden i musikalske sammenhenger. Markante Haino-aktiviteter på 90-tallet omfatter samarbeid med en lang rekke artister og grupper: Boris, Black Stage (m. Kido Natsuki og Yuji Katsui fra Bondage Fruit), Purple Trap (m. Bill Laswell), Painkiller (m. John Zorn) og Musica Transonic bare for å nevne noen få. Hans hovedytelser har derimot vært tilegnet solokarriæren (hvori han regelvis opptrer alene, med resitasjon, skriking, voldtekt av etniske instrumenter og uendelige gitar-improvisasjoner), protest-rock/folkbandet Vajra (m. den legendariske visesangeren Kan Mikami) og først og fremst «acid noise & poetry»-trioen Fushitsusha, en gitar/bass/trommer enhet med nihilistisk støy-psykedelia på programmet. Under sistnevnte vignett har Haino utgitt et titalls produksjoner, hvorav flesteparten er live-innspillinger, som eks. den glimrende dobbeltskiva PSFD (1991, med tittel etter katalognr.!). En overhengende del av bandets musikk er improvisert, og sirkulerer rundt Hainos fresende gitarspill og ofte psykotisk-lydende vokalutbrudd. Best lar Fushitsusha seg beskrive som den japanske avantgardens svar på amerikanske 60-tallsnavn som Blue Cheer og QMS, selv om den konkrete musikalske likheten ikke alltid er like påfallende. Alle gruppas album har for øvrig det samme beksvarte omslaget, med band-logo uthevet i grått (fra Happy Family: Toscco det japanske alfabetet, selvfølgelig). I sannhet et besynderlig fenomen. HAPPY FAMILY: Leverte en bra debut-utgivelse på Cuneiform-selskapet i 95 (Happy Family), og fulgte opp med den atskillig mer slagkraftige Toscco drøyt to år senere (på samme label). Har vakt oppsikt, også hos det regulære progrockpublikum, med en utagerende og voldelig instrumentalmusikk som henter innflytelse fra bl.a. King Crimson (perioden 73-74) og Magma. Opererer innenfor rammen av et ordinært kvartett-format (gitar/bass/trommer/tangenter), men skiller seg markant fra tilsvarende besetninger med sin uvanlige bruk av dynamiske virkemidler. Tydelige fellestrekk med andre band som Altered States, P.O.N. og især Ruins (hvis leder Yoshida Tatsuya står bak Magmatribute bandet Mekanik Kommandöh, hvor HFs bassist Miyano Tatsuya også deltar). Toscco anses av mange som en av 90-tallets beste skiver innen eksperimentell prog. HI SPEED: Et stort men løst organisert rockorkester, ansvarlig for den alldeles groteske Erioka Con Animac Planetico (utgitt på Creativeman i 96), hvor uttrykket vekselvis minner om alt fra Gong (inkl. CD-coveret!) via Etron Fou og de semi-legendariske dada/noire-kunstnerne ZNR (m. Hector Zazou), til The Boredoms og det gamle japanske kultbandet J.A. Caesar. Fullstendig primitivt og blottet for stilmessige retningslinjer, men avgjort underholdende og med høy grad av musikalitet. Saksofoner/klarinetter/fløyter, gitar/bass, leke-synthesizers, piano, samplere, fiolin, slagverk/div. perkusjonsinnretninger, bisarr vokal, computer. Et av de snåleste band den japanske undergrunns- HOPPY KAMIYAMA/OPTICAL 8: Hoppy er en av «gudfedrene» i Tokyo-miljøet, ikke minst i kraft av sitt plateselskap God Mountain, som er uløselig knyttet til det avanserte lydstudioet GOK Sound. Studerte klassisk klaverspill og elektronisk musikk tidlig på 80-tallet, og bygget sine egne synthesizere. Arbeidet tett ilag med Otomo Yoshihide omkring lyd-installasjoner som i dag regnes blant pionér-utgavene av den «post-konstruktivistiske» avantgardeformen i japansk musikk, og har brukt dette som utgangspunkt for sine sysler innen reklame, film og multimediekunst. Optical 8 er navnet på gruppa hans; her skapes sofistikert og suggererende støyrock på et energi-nivå som overgår nær sagt alt annet undertegnede har hørt. Denne musikken har også klare «progressive» tilbøyeligheter, med farverik utnyttelse av både Hammondorgler og analoge synther ved siden av platespillerne og samplerne (les: Otomo). Optical 8 har utgitt fem CDer, hvorav bare én er å oppdrive i Europa, nemlig den formidable Bug ( 94, på Les Disques du Soleil et de l Acier - en fransk seksjon av God Mountain). Av Hoppys solo-utgivelser finner jeg Juice and Tremolo - the works of chamber music (utgitt 98 på det italienske selskapet Sonore) særlig anbefalelsesverdig, med alt fra reklamesnutter og strykekvartetter til piano-impresjoner og Optical 8-utfoldelser. Essensielt! MASQUE: Snodig gruppe som oppstod i første halvdel av 80-tallet, men måtte gi opp etter Hoppy Kamiyama: Ongakuo noen ganske få demo-utgivelser. Ble gjendannet omkring 93 og fikk kontrakt med Belle Antique, som utga Third Ear - Third Eye fire år senere. Masque er uttrykksmessig beslektet med SOH Band og Il Berlione, men legger sterkere vekt på melodiske elementer. Like fullt: instrumental syntese av eksentrisk heavyprog og jazzrock står på denne menyen. Bandet innehar bl.a. to glimrende gitarister og en sjarmerende kvinnelig vokalist som bruker røsten på en utpreget satirisk måte (ordløst, som sagt). MELT BANANA: Hardcore-kvartett ledet av sangerinnen Yasuko, hvis tekster vanligvis berører temaer som seksuell underkastelse, sadomasochisme og hurtigmat. MBs sanger varer gjennomsnittlig i ett minutt, i løpet av hvilket gruppa som regel har maktet å storme forbi et tosifret antall passasjer. Da jeg opplevde dem live på Hulen i Bergen for fire år tilbake, var konserten over etter en halvtimes tid - noe som i ettertid har fengslet meg med undring. MxBx 1998/13000 Miles AT LIGHT VELO- CITY er navnet på CDen som best demonstrerer bandets uforsonlige mani; 26 låter på ca. 35 Side 6 Tarkus nr. 12

7 minutter, innspilt live i studio så godt som uten pauser (utgitt på Tzadik New Japan, 1999). Må høres av alle som tror at punk nødvendigvis er lettfattelig og simpelt. MOTOR HUMMING: En ung powertrio fra Kobe, som slapp den eminente Musical Aluminium i fjor (Tzadik New Japan). Steve Feigenbaum (mannen bak Cuneiform Records) beskriver musikken deres som «en krysning av Happy Family og Guru Guru», noe som igrunnen passer bra. Stiller seg i rekken bak Altered States med en overstyrt og livlig dissonant instrumentalrock, men bruker melodier langt flittigere. Gitar/bass/slagverk + leke-synth (CDen åpner faktisk med en 20 sekunder lang Casio-versjon av Etron Fous Upsalla!). Alle trioens medlemmer er visstnok i slutten av tenårene. MORI IKUE: I ytterste grad japansk, selv om hun har bodd i New York de siste 24 åra. Spilte på tampen av 70-tallet i no-wave/noise-trioen DNA (m. Arto Lindsay), og perfeksjonerte her en særegen perkusjonsstil. Tok i bruk primitive trommemaskiner og synthesizers det følgende tiåret, og oppnådde ry som en kreativ og rytmisk virtuos slagverker, noe som tiltrakk oppmerksomhet fra seriøse komponister som John Cage og Karlheinz Stockhausen. Har jobbet intensivt i kretsen rundt John Zorn, og hennes Hex Kitchen var i 95 den første utgivelsen i serien New Japan på Tzadik-labelen. Dette er utenomjordisk pop/etnisk/maskinrock, hovedsaklig pre-arrangert og strukturert til det ytterste. Moris annet hovedprosjekt de siste årene har vært Death Ambient (m. Kato Hideki og Fred Frith), som skaper mørke og «fremmedgjorte» lydmalerier; debut-albumet deres fra 95 er med sine solgte eksemplarer den mest innbringende utgivelsen på Tzadik, men fjorårets Synaesthesia viser likevel disse tre personlighetene fra en mindre tendensiøs vinkel, og er således et bedre kjøp. Sist men ikke minst sysler Mori med improvisasjonsduoen Death Praxis, hvor rollen hennes er å konstruere soniske skisser kring Tenkos (Dragon Blue) hjemsøkende vokal. MUSICA TRANSONIC: Verdens mest bråkete band, 100% low-fi. Etablert omkring 1994 av frik-bassisten Nanjo Asahito (fra støy-psykgarasjebandet High Rise) og erkehippien Kawabata Makoto (Acid Mothers Temple), med Yoshida Tatsuya på slagverk. Trioens tre første album inneholder piggtråd-rock i ordets eneste forstand, og er potensielle fiender for ethvert stereoanlegg. Musikken veksler mellom meget gjennomførte arrangementer og fri improvisasjon, men disse to sidene lar seg sjeldent skille, grunnet den (bevisst) usle lydkvaliteten på innspillingene. CDen Incubation (PSF Records 98) markerer et slags avvik fra denne oppskriften, særlig på basis av Haino Keijis tiltredelse (el-gitar & vokal), men også da produksjonen er betydelig bedre. Fremdeles anarkopiggtråd, dog. MT har videre operert under navnet Mainliner, med en musikalsk strategi som ligger merkelig tett opptil den øvrige bedriften. P.O.N.: Et alldeles UTROLIG engangs-prosjekt fra Ground Zero-trommisen Uemura Masahiros side. Med Zero-kollega Kimoto Kazuyoshi (bass) og Bondage Fruit-folkene Hirose Junji (altsax), Takara Kumiko (vibrafon) og Kido Natsuki (elgitar) slapp han i 95 albumet PON på God Mountain Records; høy-oktanisert turbo-hardcore-progrock som tilhører det mest ekstreme jeg har støtt borti hva spilleferdigheter og ren og skjær kompositorisk galskap angår. Påvirket av Naked City, men mer progressivt målrettet og konsistent musikk. Dream Theater ville ikke ha maktet å fremføre dette om de så øvde til de snublet i puddelhåret og kastrat-hylene knuste sminkespeilet i garderoben. Skyhøyt anbefalt! SOH BAND: Tar opp tråden der Il Berlione slapp, men med en grad av energi som ligger nærmere Optical 8. Denne kvintetten ledes av slagverkeren Soh Shuji, som inntil 90-tallet og den japanske undergrunnsmusikkens fremvekst drev med ren jazz. Sysselsetter også gitaristen Masuda Ryuichi (eks-bassist i Ruins) og den fremragende saksofonisten Takeuchi Nao. SBs første CD (No Problem At All, 1996) var interessant og bra, men live-albumet Death Cures Even Idiots ( 98) består av 69 mesterlige minutter japanoise! Denne stilen blir av enkelte betegnet som «no-jazz», og inbefatter et instrumentalt tonespråk som i realiteten ikke hører rocken til - men som via ren og skjær lydstyrke distanserer seg fra vedtatte sjanger-normer. At synth-spilleren går under navnet Chernobyl sier ikke så rent lite. TIPOGRAPHICA: Kanskje tidenes mest virtuose «rockgruppe». Tipo var hjertebarnet til gitargeniet Imahori Tsuneo, som i løpet av en femårsperiode skrev og fremførte noe av den mest komplekse tonekunst i våre dager. Han var grunnleggende påvirket av Frank Zappa, Henry Cow, Picchio dal Pozzo og etnisk musikk fra det afrikanske kontinent (et resultat av lange estetisk-antropologiske studier), og diri- Min «øde-øy» plate Tangerine Dream Phaedra (Virgin 1974) å ei øde øy må det jo være ganske kjedelig, så derfor ville jeg tatt med P meg ei plate som kan gi meg en følelse av å være en helt annen plass. Til et sånt «oppdrag» kan jeg ikke tenke meg noe mer passende enn ei 70-talls skive med Tangerine Dream, og valget ville nok falle på deres klassiker Phaedra fra Denne skiva har absolutt alt som gjorde 70- tallets Tangerine Dream til en av undertegnedes favorittgrupper. Den dystre, drømmende, mystiske «etter døden»- aktige stemningen som bandet frambrakte med sine lange instrumental- komposisjoner som var sterkt preget av mellotroner, fløyte, analoge synther og sequencere. Nynnbare melodier vil du finne lite av her. I stedet er musikken basert i stemninger så herlige at du vil glemme det meste annet mens skiva snurrer. Kort sagt er dette musikk som tar deg med på en mystisk reise i en dyster men romantisk og vakker drømmeverden. Kall det gjerne musikk for sinnet og sjelen. Allikevel er ikke dette noe glatt og dritkjedelig New Age- muzak. Dette er symfonisk-progressiv musikk i ordets rette forstand. Etter at 70-tallet svant hen har Tangerine Dream utgitt uendelig mengder med skrot som musikalsk sett har lite eller ingenting å gjøre med mesterverkene fra 70- tallet. Men på 70-tallet var det absolutt ingen andre som kunne lage stemninger som Edgar Froese & Co, og Phaedra er et av de beste bevisene på det. Tommy Schønenberg Tipographica I serien «Min øde-øy plate» inviterer Tarkus stadig sine lesere til å skrive om den plata akkurat du ville tatt med deg på en øde øy. Skriv brev eller , men skriv kort, og send det til Tarkus (adresse finner du på side 2). Et scan av coveret hadde vært fint, men ikke påkrevet. Tarkus nr. 12 Side 7

8 Tipographica: Floating Opera gerte ensemblet sitt med nødvendig fast hånd; bass, keyboards, tenor- & sopransax, trombone, slagverk. På sitt mest intrikate har Tipographicas materiale betydelig sjokk-faktor, og gruppa terroriserte da også jazz- og nymusikk-festivaler i både USA og Europa på midten av 90-tallet. Samtlige av bandets utgivelser er av særdeles høy klasse, men fjerde (og siste) CD, Floating Opera (Sistema Records, 97), er en av tiårets avgjort beste progressive skiver. Det er verdt å merke seg at Tipos bassist Mizutani Hiroaki driver sitt eget band, Lowblow, hvis musikalske retningslinjer løper ganske parallelt med T. TREMBLING STRAIN: Et esoterisk og mystisk mini-orkester anført av vokalisten Takami. «Bevissthetsutvidende» hypnose-lyd fra hovedsaklig akustiske instrumentkilder preger gruppas fire CDer for Belle Antique, hvorav spesielt Tower (1996) låter som et japansk 90- tallssvar på Third Ear Band (ca. MacBeth). Takami har også to solo-album på samvittigheten (80-tallet), hvor hennes lett balanserte stemme kommer hyppigere til overflaten. TS er et av Tokyos mest sentrale etno/ambient-navn, og nyter høy anerkjennelse hos andre artister i undergrunnsmiljøet. YOSHIDA TATSUYA/RUINS/KOENJI HYAK- KEI/KOREKYOJIN: Slagverkeren og komponisten Yoshida Tatsuya er kanskje den viktigste enkeltperson i moderne japansk undergrunnsmusikk. Han dannet Ruins som en gitar/bass/trommer trio i 1985, og drev den deretter videre som duo med Masuda Ryuichi - den progressive rock-historiens eneste eksempel på drum n bass-besetning! Ruins oppnådde tidlig høy status som et av Tokyos mest ekstreme navn, med en eksepsjonelt avansert og bisarr hardcore-punk/zeuhl-rock krysning. Yoshida var fra første stund oppslukt av musikken og filosofien til Magma-leder Christian Vander, og han har latt denne fascinasjonen være artistisk-estetisk utgangspunkt for nesten alle sine musikalske sysler. Men Ruins komposisjonsformel bygger på en annen «sonisk visjon» enn Vanders; vi taler om fullstendig absurde rytmiske skift og start/stoppteknikker i ubegripelig høye tempi, samt en grotesk bruk av dada-vokal (jada, eget språk!) som ofte gjør det vanskelig å forholde seg behersket til musikken. Av Ruins 13 utgivelser hittil (inklusive et par samarbeids-prosjekter) står Vrresto (på Yoshidas eget selskap Magaibutsu, 98) som en påle. Her har Masuda blitt erstattet av den unge Sasaki Hisashi, som ved siden av 6-strengers bass også trakterer et MIDI-kontrollsystem med mulighet for bruk av to utgangslyder samtidig, fastlegging av spilte passasjer under fremføring, og presis inndragning av før-innspilte strofer. Sammenlagt medfører dette at Ruins per i dag lyder mer som en trio. På Symphonica (Tzadik New Japan, 98) er besetningen utvidet med to sangerinner (bl.a. x- Bondage Fruit) og keyboardisten Oguchi Kenichi fra Kenso, hvis resultat er en av de beste Zeuhl-utgivelsene på 20 år! Yoshida har over lengre tid også ledet Koenjihyakkei, som spiller intens og brutal Zeuhl-metal (?) uten dadatrekk, og disse har utgitt to album så langt: Hundred Sights of Koenji (God Mountain, 95) og II (Magaibutsu, 98). Korekyojin er navnet på en fersk powertrio med Yoshida, Bondage Fruit-gitaristen Kido Natsuki og bassisten Natsuno Mitsuru fra Altered States, og debut- CDen deres fra i fjor (Tzadik New Japan) føyer seg blant det beste fra disse kanter; unevnelig tett og samspilt dissonanse-prog fremført med råskap og rystende autoritet. Og til sist trioen Zubi Zuva, med Yoshida og to andre tullinger i acapella-vokalformat, syngende mantraer, gregorianske klosterhymner og scatting (Jehovah, 96 påtzadik New Japan). ZYPRESSEN: Et slags kammer-progband som uheldigvis forsvant etter sin eneste utgivelse, Korekyojin Zypressen (Belle Antique, 1996). Plata nyter godt av produksjon fra hånden til Chihiro S., men hovedarkitekten bak dette ensemblet var perkusjonisten Imai Hirofumi, som skrev et knippe svært originale musikkstykker for cello, fiolin og bratsj, fløyte, bassklarinett + elektriske instrumenter. Tipographicas opprinnelige bassist Asano Atsushi opptrer som gitarist i Z, men materialet på CDen minner mer om en avdempet og umiskjennelig japansk blanding av tidlig National Health og belgiske Julverne. Stemningsfullt og betagende. Norske portretter I neste utgave av Tarkus starter vi en ny artikkelserie som vi har kalt Norske portretter. Her presenterer vi utdypende intervjuer med personer som har vært sentrale innenfor norsk progressiv rock helt tilbake på 60- og 70-tallet. Min «øde-øy» plate Piccho Dal Pozzo Abbiamo tutti i suoi problemi P icchio dal Pozzo ("Pausebilde") oppstod 1975 i Genova. Gruppas glimrende debut-lp med samme navn kom året etter og inneholdt satirisk og sammensatt, Canterbury-påvirket musikk (tilegnet Robert Wyatt), men det var likevel med andreskiva Abbiamo at dette ensemblet skulle gå ned gjennom den progressive rock-historien. Selv om en rekke markante personligheter innen "mainstream" italo-prog deltok som gjester på debut-albumet, viser Abbiamo et band som konsekvent inntar en distansert stilling overfor både samtidens og fortidens populær-musikalske strømninger i hjemlandet. Med besetningen orgel/piano, el./ak.gitar, bass, trommer, to saksofoner, fiolin og vokal, orienterte Picchio seg i stedet mot avantgardistisk komposisjonsmusikk; gjennomgående oppmuntret av de revolusjonerende nyvinningene til Frank Zappa, tidlig Henry Cow og Stormy Six. Dét som likevel hever Abbiamo hakket over disse artistenes ytelser, er den hudløst intime inderligheten med hvilket det tonale språket formidles. Således er Abbiamo faktisk en konsept-lp (utgitt 1980!), som forteller historien om mentale og sosiale relasjoner mellom et utvalg karakterer i et fiktivt, mekanistisk samfunn (les: fremtiden), og om hvorledes samtlige av disse karakterene antar formen av et helt og forent individ idét erkjennelsen av systemet som årsak til det "eksistensielle" problemet foreligger. Picchio var med andre ord et meget radikalt ensemble, på mer enn én måte. Abbiamo tutti i suoi problemi representerer i mine øyne et eventuelt overordnet progressivt "ideals" endelige fullbyrdelse, i den forstand at alle de musikalske elementenes baser (moderne klassisk, jazz, rock, elektronikk, folklore) transcenderes til en fullstendig uhørt enhet, nevnte inspirasjonskilder til tross. Samtidig taler musikken til lytteren gjennom en melankolsk, undrende spenning som uten opphold later til å stille nye spørsmål lyriske som instrumentale; den 16 minutter lange Mettiamo il caso che inneholder således mer spilling enn alle Genesis-, Yes-, ELPog King Crimson-LPene til sammen. En kan i det store og hele høre denne skiva ti ganger daglig i ett år og til stadighet oppdage nye finesser, atmosfærer og detaljer i det gedigne mylderet av toner. Alt som for meg er tiltrekkende ved progressiv musikk, gjemmer seg et sted blant disse knappe 45 minuttene. Abbiamo skulle ikke bare akkompagnert meg på den øde øya, men vært livbeltet mitt dersom øya sank i havet. Richard A Toftesund Side 8 Tarkus nr. 12

9 Tarkus snakker med McDonald & Giles Intervju med Michael Giles og Ian McDonald Sted: Hotel Intercontinental, London Dato: Intervjuere: Espen Linderud og Simen Viig Østensen Hvem er de to jentene på coveret av albumet McDonald & Giles fra 1970? Hvordan hadde det seg at King Crimson hadde en kvinnelig vokalist i starten og visste dere at før KC fikk sitt endelige navn het bandet Giles, Giles, Fripp, McDonald & Dyble? Simen Viig Østensen Tiden før King Crimson Tarkus: Hvordan begynte deres musikalske karriere? Michael Giles: Det hele startet da jeg var 13 eller 14 år gammel. Jeg lyttet til Bill Haley og jazz-plater og jeg laget meg mine egne trommer av blikkbokser men jeg hadde også en mer seriøs bakrunn innen for den klassiske musikken fordi min var klassisk trenet fiolinist. Det var alltid klassisk musikk i vårt hus og jeg fikk lære meg å spille fiolin da jeg var fem år gammel. Tarkus: Når startet du å spille i et band? Michael Giles: Jeg spilte i seks/syv band fra jeg var 16 år gammel til jeg var 25. Musikk er en progressiv sak, det å bevege seg fra en ting til en annen. Tarkus: Robert Fripp var med i bandet «The Brain» var du også innblandet der? Michael Giles: Delvis, men mitt minne fra de dagene er ikke så bra så jeg kan ikke fortelle deg så mye om det. Tarkus: Når ble Giles, Giles & Fripp startet? Michael Giles: Min bror Peter og jeg hadde forlatt et band som hadde brutt opp og vi averterte etter en organist som kunne synge i Bornemouth og Robert Fripp svarte på annonsen som en gitarist som ikke sang, men vi var såpass imponert over hva han kunne så vi tok ham med. Dette var i 1967/68 og samtidig flyttet vi til London. Tarkus: Giles, Giles & Fripp representerte mye av den mer spesielle humoren i England på den tiden? Michael Giles: Jeg spilte skiva (The Cheerful Insanity of Giles, Giles & Fripp) nylig for en venn av meg og jeg moret meg skikkelig. Den var så dum og latterlig at jeg ler av den dag i dag. Det var en periode i dette landet da Dudley Moore og Peter Cook jobbet som et komediepar og det var også et band som het Bonzo Dog Dooh Dah Band som hadde en alternativ humor på den tiden og vi var opptatt av den stilen. Vi plasserte oss i 1967mellom Dudley Moore og «Beyond the fringe type of humor» og starten på «Monty Python» perioden i 1970 og var bare morsomme (oversatt fra «silly»). Tarkus: King Crimson ble en forlengelse av Giles, Giles & Fripp? Michael Giles: Musikken er ikke den samme men Robert og jeg ønsket å gjøre noe mer dynamisk som etter hvert gikk over til å bli King Crimson, men omkring den tiden vi avsluttet innspillingen av The Cheerful Insanity of G, G & F begynte vi å utforske mer eksperimentelle sider ved musikken, musikk med fri improvisasjon og uten noen struktur. Vi ønsket å gå ut av begrensningene formatet av strukturert musikk påla oss. Det er et spor på G, G & F hvor vi var inne på dette som kanskje var det eneste springbrettet mellom dette bandet og King Crimson. Tarkus: Vi spurte også Ian McDonald om hvordan hans interesse for musikk startet. Ian McDonald: Jeg begynte tidlig å lytte til Les Paul og trommeslageren Loui Belson, egentlig alt det jeg kunne få tak på av skiver hjemme hos familien, og da Rock n Rollen kom tok jeg også tak i det. Jeg har alltid vært interessert i musikk. Jeg begynte å spille gitar ved 12-årsalderen og da jeg ble 16 lærte jeg meg å spille klarinett og saksofon i militæret hvor jeg var i fem år. Videre lærte jeg selv å spille piano og jeg spilte mange forskjellige former for musikk på den tiden, noe jeg tok med meg inn i King Crimson. Tarkus: Ser du på deg selv som en multi-instrumentalist eller er det ett instrument som står deg nærmest? Ian McDonald: Jeg er nok det i og med at jeg spiller forskjellige instrumenter, men fløyten står sterkt hos meg nå om dagen og jeg har begynt å studere klassisk fløytespill med en lærer ettersom jeg har bestemt meg for å lære dette på en korrekt måte! Men jeg liker vel ikke å dvele ved ett instrument hele tiden. Jeg elsker lyden av treblåsere, men samtidig liker jeg å spille akkorder også, å kunne spille mer en en note samtidig. Jeg liker det fysiske ved gitaren. Jeg liker kort sagt mange instrumenter. Tarkus: Du startet med et samarbeid med Pete Sinfield lenge før King Crimson? Ian McDonald: Vi skrev en håndfull låter sammen, rundt 3-4 stykker, vi var venner fra før av og begynte å skrive låter sammen og da King Crimson ble dannet tok jeg han med meg inn i gruppa. Hans tekster var et meget viktig element av gruppa men også hans energi og entusiasme på den tiden og han var med å bringe det hele sammen. Tarkus: På samlealbumet The Young Persons Guide to King Crimson er det en låt (I Talk To The Wind) spilt inn i 1968 før King Crimson ble til og med Judy Dyble som vokalist. Kan du fortelle litt om dette? Ian McDonald: Judy og jeg var venner på den tiden og hun ble bedt om å være vokalist i Giles, Giles & Fripp. Hun tok meg med inn i bandet og på den måten var hun en viktig link. Tarkus: Hvis Judy Dyble ikke hadde forlatt bandet hadde King Crimson da fortsatt med en kvinnelig vokalist? Ian McDonald: Hun er en fantastisk sanger og en kjempefin jente men jeg tror at KC trengte en mannlig vokalist til å frembringe det vi ønsket å gjøre. Det er jo et hypotetisk spørsmål uansett ettersom hun sluttet men hun var viktig for bandet ettersom hun tok meg med inn i Giles, Giles & Fripp. Fra King Crimson til McDonald & Giles Tarkus: På In The Court of The Crimson King var du involvert i samtlige sanger på albumet. Vil du si at du var bandets viktigste medlem på den tiden? Ian McDonald: (Avdempet latter) Jeg kan umulig si det, jeg var med hele tiden og var dypt involvert i produksjonen men alle var viktige i denne sammenhengen. Derimot kan man si at ettersom jeg var med så var jeg med på å gi albumet sin spesielle karakter. Tarkus: Vil di si at dere influerte albumets utforming sammen? Ian McDonald: Definitivt! Mitt bidrag var jo blant annet produksjonen, miksingen osv., ettersom jeg liker dette arbeidet meget godt. Dette var det første albumet jeg produserte men jeg gikk inn i det omgående, men det hele var et felles samarbeid og jeg kan ikke si at det var mer av meg enn noen andre på albumet. Tarkus: Hvordan var det å være i King Crimson på den tiden. Hva følte du? Michael Giles: Jeg følte meg veldig bra. Det var et ekstremt bra år for min egen utvikling som trommeslager. Jeg hadde 100% frihet og dette benyttet jeg meg av og dette var veldig tillfredstillende. Robert og Ian kunne komme opp med ideer og jeg fikk dem smelte sammen og jeg følte at jeg virkelig kunne være meg selv og spille det jeg hadde lyst til. Tarkus: Forlot du King Crimson for og lage albumet McDonald & Giles? Michael Giles: Jeg tror at når noen forlater et band er det mange forskjellige grunner til det. I vårt tilfelle var det et behov for å gjøre noe mykere musikk, men vi var veldig unge og vi var alle temmelig utslitte etter alle turneene. Egentlig vil jeg helst ikke snakke for mye om de dagene, de tilhører fortiden nå. Tarkus: Vi spurte McDonald om det samme. Ian McDonald: Flere grunner. Jeg følte meg temmelig umoden på den tiden og bandet ble veldig stort, veldig raskt. Dette skremte meg og jeg var ikke i stand til å håndtere dette. Kanskje skulle jeg ha returnert til England etter turneen i USA og gitt det hele mer tanke men det var en impulshandling. Jeg angrer vel noe på dette i ettertid, jeg skulle gjerne ha fortsatt men det skjedde jo ikke. Tarkus: Begynte du samarbeidet med Michael Giles med deres album mens du fremdeles var i KC? Ian McDonald: Egentlig ikke, men jeg hadde nok noe av materialet klart før jeg forlot bandet. Tarkus: Et spørsmål vi og mange andre har lurt på lenge. Hvem er de to jentene på coveret sammen med dere? Michael Giles: Hun som står ved siden av meg var min fremtidige kone Mary. Ian McDonald: Jenta som står ved siden av meg på cover var min kjæreste på den tiden, hun het Charlotte og vi brøt faktisk opp like etter at det bildet ble tatt! Tarkus: Hvorfor sluttet dere samarbeidet etter dette ene albumet? Michael Giles: Ian ønsket å flytte til USA og det var i utgangspunktet kun et one-off-prosjekt som vi hadde det fint med. Tarkus nr. 12 Side 9

10 Hoven Droven: Svenskene har gjort det igjen Det er på tide å gjøre bot for en grov urett. Det svenske folkrockbandet Hoven Droven har drevet på i godt og vel ti år, men har hittil blitt glatt oversett av Tarkus. Føler meg i så måte ganske skyldig, siden bandet etter hvert har blitt så populære her i Trondheim at de valgte å ha det norske releasepartyet til sin siste plate nettopp her, på Veita scene. Jeg oppdaget dem faktisk for ca. to år siden på deres forrige Veita-konsert, men ikke et ord har jeg skrevet om dem. Nå har jeg tenkt å skrive desto mer. Heidi Bolstad Til tross for sin lange fartstid som band har de bare tre utgivelser å vise til. Dette kan ganske enkelt forklares med at de har vært et imponerende flittig live-band, med turneer i mange europeiske land, samt USA og Canada, bak seg. Selv om fansen kanskje hadde ønsket seg flere og hyppigere plateutgivelser har de tre utkomne vært verdt å vente på. Debutalbumet Hia Hia fra 94 er en oppsummering av de tidlige årene og utviklingen fra akustisk eksperiment på folkehøgskolen til innplugget hardrockinspirert uttrykk, og er derfor ganske variert. Selv om bandet hevder å befinne seg i en fremdeles pågående utviklingsfase har formen etter hvert modnet til noe helt særegent. Hoven Droven er et band som utfordrer den mest krevende lytter. De tar Folque et skritt videre; det er hardere og råere. Dette gjør ikke minst bandet til et sensasjonelt live-band, som shower like mye som det trøkker. Spesielt felespiller Kjell-Erik Eriksson har gjort et uutslettelig inntrykk med sin scenesjarm og det tunge, uttrykksfulle soundet han klarer å få ut av et instrument som i utgangspunktet aldri var skapt for å frembringe noe mørkt og dystert. Hoven Droven lykkes i å la fele og heavy-komp smelte sammen på en måte jeg aldri har hørt maken til. På deres andre album Grov fra 96 har denne stilen kommet til formfullendelse, takket være den høye live-frekvensen. Albumet er utlukkende instrumentalt, og musikerne presterer et driv og en målretthet som er få forunt. Fusjonen mellom gammelt og nytt får begge deler til å komme ut Hoven Droven: More Happy Moments With Hoven Droven Hoven Droven: Grov med fordelen, og det er tydelig at bandet trives i skaperprosessen. De klarer enkelt å bevise at tunge og drivende gitarer ikke bare kler nordiske folketoner, men også fremhever den gotiske og dystre kvaliteten som ligger latent i dem. Dette til tross er det ikke noen gjennomgående dyster plate; Hoven Droven har rom for alle slags stemninger. Samme låt kan i det ene øyeblikket være tung, dyster og disharmonisk, for så å bli lett, lystig og harmonisk. På dette tidspunktet besto bandet av tidligere nevnte Kjell-Erik Eriksen, Gustav Hylén (trompet, fløyte), Bo Lindberg (gitar), Björn Höglund (trommer), Pedro Blom (bass) og Jens Comen (saksofon). En mer interessant besetning skal du åpenbart lete lenge etter, og resultatet er deretter. I låter som Timas-Hans og Okynnesvals utnyttes alt de har å spille på av kontraster og variasjon, noe som setter dem blant mine personlige favoritter. Grov er en fantastisk plate som anbefales til alle dere som savner folkrock av det hardere slaget. Noe så meningsløst men typisk som økonomisk motstand kunne ha stoppet bandet her. Plateselskapet deres (Xource Records) fikk pengeproblemer, og Hoven Droven var et av mange band som måtte gå. Etter så mange år som sammensveiset band og med nesten samme besetning som fra starten, var det å gi opp ikke et alternativ. På dette tidspunktet hadde Gustav Hylen sluttet i gruppa for å prioritere barn og familie, men hjalp til å produsere neste plate i eget studio, samt å gi den ut på sitt eget plateselskap, Home Records. More Happy Moments With Hoven Droven kom ut i 1999, og her har de endelig supplert det eneste instrumentet bandet manglet, nemlig hammond-orgel, traktert av Jan Strømstedt. Denne gangen er de igjen mer varierte, og leker seg innenfor stilartene. I tillegg har de fullt ut utnyttet sitt sterkeste kort, nemlig å spille på kontrastene. Min personlige favoritt Brekken, som åpner plata, er en polka de fikk med seg fra fyllefest på Røros: «Det var trettio grader kallt, snön klibbade mellan strängarna og stråken frös fast i högerhanden. Men karsken värmde, och det svängde!» Og det gjør den virkelig, en tung og kraftig standard satt fra første tone. Men selv om plata åpner i samme ånd som Grov, er More Happy Moments... i stor grad et eksperiment med Hoven Drovens mykere sider. I tillegg har de trukket inn vokal, både mannlig og kvinnelig. Stefan Sundström, en svensk viserocksanger av solid kaliber, lot seg villig overtale til å gjøre et par-tre spor. To kvinnelige sangere, Sofia Sandén og Ulrika Bodén, som turnerte med bandet året i forveien, gjør også en hederlig innsats som fullt ut gagner musikken. Jeg er veldig spent på hva det sjarmerende og unike bandet fra Östersund finner på neste gang. Det ryktes om at et nytt album skal spilles inn til høsten, og har vi flaks får vi et nytt releaseparty på Veita scene. Et live-show med Hoven Droven er ikke noe du vil gå glipp av, så stikk innom hjemmesiden deres (http://hovendroven.op.se) og sjekk turnelista deres (som i skrivende stund ikke er offentliggjort). Og kjøp musikken deres! Hoven Droven Diskografi Hia Hia Xource xoucd Grov Xource xoucd More Happy Home Home Side 10 Tarkus nr. 12

11 Father Robin Inkognito, Chateau Neuf Lillesal Dato: Fredag 26. november 1999 Publikum: 69 Jon Christian Lie E På konsert t av bandene det knyttet seg størst forventninger til denne høstsesongen var Bærumsbaserte Father Robin. Vi hadde hørt en god del lovord om disse på forhånd fra ulike kilder, og ryktene skulle ha det til at dette var et meget bra live-band. Det skulle derfor bli spennende å endelig få oppleve Father Robin på prog-scenen. Ryktene gikk om et progrock-band med bl.a. tverrfløyte som en integrert del av besetningen. Musikken til Father Robin er en nokså elektrisk og raffinert form for prog, med mye vekt på gitar og vokale melodi-linjer. De har en meget dyktig vokalist i Andreas Prestmo, som tidvis kan minne om Jon Anderson i stemmebruk. Det er også et litt spontant jam-aktig tilsnitt i en del av låtene, noe som fører mine tanker i retning norske Tangle Edge fra perioden rundt albumet Eulogy. Father Robin har også en del luftige, space-pregede instrumental-partier og de er heller ikke redde for å trøkke til. En del av komposisjonene er også lange og inneholder ofte under-titler. På slutten av konserten fremførte de «The Grand Reef», og til alles (i hvert fall så og si...) store overraskelse kom også fløytisten Regin Meyer opp på scenen for å spille med gruppa. Dette ble uten tvil konsertens høydepunkt og makan til fengende, men samtidig trøkkfull progressiv rock skal man lete lenge etter i Norge i dag! Glemte jeg å si noe om stemningen på konserten? Den var utrolig. Aldri har jeg sett så store deler av publikum ute på gulvet foran scenen klare til å ta seg en dans. Det var type «flagrende, hårfrodig hippie-dans» det her var snakk om, noe som tydelig også virket positivt inn på de virksomme på scenen. Undertegnede fikk nærmest assosiasjoner til Pink Floyd på UFO-Club eller Grateful Dead på Fillmore West på slutten av 60-tallet! Dette var i det hele tatt en verdig avslutning på høstsesongen 1999 ved «prog-scenen». og i mange tilfeller ganske imponerende prestasjoner. Det er helt klart at bandet består av dyktige musikere. Musikken er også veldig arrangert og har stor variasjon - alt i fra skikkelig pågående og destruktiv instrument-traktering, til ned-dempet minimalisme ala Phillip Glass. Skulle jeg sette fingeren på noe måtte det bli at de ofte har veldig dristige overganger, og at enkelte partier kan fortone seg som noe konstruerte. Andre ganger er det helt motsatt og med mer tematisk utvikling. De trengte også et par låter før de ble ordentlig varme i trøya, men da satt alt desto bedre. Musikken er ikke av den enkleste å fremføre heller. Det som i hvert fall undertegnede synes er interessant med Panzerpappa er at samtlige av medlemmene er aktive på komponist-siden, og at de med hver sin bakgrunn beriker musikken i samråd. Dette gjør at de etter min mening unngår å bli ensporet, og musikken blir sjelden kjedelig å lytte til. En annen klar fordel er at det hele veien er meget melodisk, ellers ville nok en god del av musikken fremstått som heller innadvendt. Helt klart en hederlig debutkonsert, og det skal bli artig å følge Panzerpappa videre. Dead Dino Storage Smuget, Oslo Mandag 3. januar 2000 Imidlertid skulle det vise seg at det var en noe amputert utgave av bandet som gjestet Chateau Neuf denne november-kvelden. Det viste seg nemlig at deres fløytist ikke kunne stille opp (grunnet eksamens-forberedelser), og at man istedet hadde fått inn et Oberheim-keyboard... De består av Andreas Authal Prestmo (gitar, vokal, blokkfløyte, keyboards), Jon André Nilsen (bass) og Henrik Harmer (trommer), i tillegg til Regin Meyer (tverr-fløyte) - som altså ikke kunne medvirke. Konserten åpnet forsiktig med en lang intro hvor Oberheim-synth en var i fokus, og en nærmest mystisk stemning senket seg i salen. Bandets frontfigur Anderas Prestmo begynte å lese høyt fra en bok mens en underliggende synthtone svevde i bakgrunnen, og det lå an til Eloystemninger før låta sakte, men sikkert utviklet seg til å bli en ganske pågående affære. Alt satt ikke like bra i starten. Noe knot og nervøsitet var det å spore, men det tok ikke lang tid før Father Robin kom i sitt rette element. Starten av konserten bestod visstnok av helt nyskrevet materiale, men her burde de nok ha øvd mer - eller eventuelt unngått å fremføre det. Ellers virket de rutinerte, noe som kanskje ikke er så merkelig siden de tre medlemmene faktisk har spilt sammen i ni år. Panzerpappa Inkognito, Chateau Neuf Lillesal Dato: Fredag 12. november 1999 Publikum: 42 Jon Christian Lie et var duket for debut-konsert med gruppa Panzerpappa - et band bestående av medlemmer fra diverse progressive D konstellasjoner som bl.a. Sangioveze og Agartha. De består av Knut Tore Abrahamsen (gitar, bass), Steinar Børve (keyboards, saxofon), Trond Gjellum (trommer, perkusjon) og Jørgen Skjulstad (bassgitar, klarinett). De presenterte et sett på ca. 50 minutter, utelukkende bestående av instrumental-musikk av det mer krevende slaget. Stilmessig har de en god del bein innenfor det RIO-baserte landskapet, og man kan ane influenser fra f.eks. Samla Mammas Manna (pianobruken minner ofte en del) og 5uu`s. Komposisjonene er ofte ganske lange med mange temaer, dominert av kompleksitet og odde taktarter. Soloer forekommer på de fleste av instrumentene, men stort sett er det samspill, D Trond Gjellum en første progkonserten for undertegnede i det nye årtusenet ble en helaften viet King Crimson, arrangert og fremført av Dead Dino Storage (DDS) på Smuget i Oslo, mandag den 3. januar. Stor bredde og mye moro I løpet av de over to timene de befant seg på scenen, presenterte de låter fra alle album utenom Islands, og spennvidden i låtmaterialet var stor. De dro like så godt det hele i gang med klassikeren over alle progklassikere, In The Court Of The Crimson King fra debutalbumet. Det hele ble fremført med en dyp innlevelse og imponerende samspill. Det eneste lille minuset var vokalisten, som særlig på denne låta (og noe av det andre Greg Lake materialet) ikke helt klarte å henge med i Lakes korguttsvinger. DDS-vokalisten valgte andre fraseringer og betoninger, noe som dessverre ikke alltid traff riktig rytmisk eller tonalt, noe som fjernet litt av den sakrale og litt erkebritiske stemningen denne låta er så kjent for. Men fra der av og utover ble det jevnt over mye moro. De plasserte låter fra alle periodene rundt om i settet, noe som borget for mange morsomme muligheter til sammenligninger av hva Crimson egentlig har rukket å komponere. Mange innså nok at King Crimson har hatt en mangfoldig musikalsk karriere som har inkludert alt fra popsvisker til knallhard og kompleks avantrock. Har det f.eks. noensinne slått deg at Heartbeat fra Beat og Fracture fra Starless And Bible Black, faktisk er skrevet av samme bandet? Vel, nok om det. Noen ankepunkter Opp på scenen var det en stadig strøm av jevnt over veldig kompetente gjestemusikere på fiolin, blåseristrumenter og perkusjon, og dette er både et minus og pluss for bandet. Det positive Tarkus nr. 12 Side 11

12 er at de ved å bruke såpass mange gjestemusikere muliggjør fremføring av svisker fra alle perioder i Crimsons karriere. Det negative er at det på meg virker som om ikke alle musikerne har den samme nærhet til stoffet som grunnkjernen i DDS har. Dette gjør at det over noen av låtene ble et litt klinisk preg, uten den tyngden, lekenheten og nyanseringen som er veldig viktig i King Crimsons musikk. Kveldens høydepunkter Men noen ganger fikk jeg frysninger på ryggen. Siden det er en usedvanlig lite objektiv måte å bedømme musikk på ettersom hvor mye gåsehud du får, må jeg si at DDS tolkning av Pictures Of A City (fra In The Wake Of Poseidon, 1970) og Cirkus (fra Lizard, 1971) var kveldens desiderte høydepunkter (jeg mener å ha hatt nøyaktig like mye frysninger på ryggen under begge låter). Her svingte det så du bare måtte gi deg ende over. Her passet vokalen også bedre Siden Peter Gabriel forlot Genesis i kjølvannet av The Lamb Lies Down on Broadway-turneen i 1975, har både Genesis og Gabriel beveget seg i en mer kommersiell orientert retning enn det de bedrev sammen i Genesis sine progressive velmaktsdager. Trond Gjellum Men mens Genesis har knyttet seg opp mot en bredt appellerende voksenpop, har Gabriel vist en stadig sterkere dragning mot å eksperimentere med popmusikksjangeren, både når det gjelder instrumentbruk, låtskriving og det og hente påvirkning fra andre sjangre, da spesielt fra diverse etnisk musikk. Han var tidlig ute med bruk av avansert samplingsteknologi, noe som ga han et lydbilde som låt forfriskende moderne da og nå. Under en periode med mye frem og tilbake for Genesis i 1974, var Gabriel på vei ut av bandet for å jobbe med filmmusikk til en skrekkfilm regissert av William Friedkin, mannen bak grøsserklassikeren Excorsisten. Dette samarbeidet rant ut i sanden, men Gabriel opprettholdt en interesse for filmmusikk. Han hadde planer om å filmatisere The Lamb.., men før dette lot seg gjøre, ble han kontaktet av regissøren Alan Parker, mannen som regisserte den etterhvert legendariske The Wall, basert på Pink Floyds album ved samme navn fra Parker var stor fan av Gabriel og ville bruke deler av musikken hans til sin film Birdy, et sterkt drama om en Vietnamveteran med store psykiske problemer. Birdy Peter Gabriel som filmmusiker inn, og lukket jeg øynene, er jeg rimelig sikker på at det måtte ha vært slik å høre disse låtene live (bortsett fra at de i den virkelige Crimsonverden ikke har blitt fremført med de besetningene som spilte dem inn i studio..) Også de nyere låtene fra 90-tallsperioden satt også bra, men siden dette stoffet er av en såpass rockete natur, blir grensen mellom støyende tungrock og sofistikert progrock rimlig smal for et coverband. Men du verden, det ble fremført med overbevisning og rutine. Vel, vel. Susete i hodet av mye god musikk (og sikkert litt andre ting også) var det bare å begi seg hjemover med den følelsen av at DDS pr. dags dato kanskje er et av de mest rutinerte og bestspillende coverband som finnes. De kan sin proghistorie, og resultatet blir av såpass høy klasse at jeg tror du trygt kan løse billett neste gang de spiller uten å være redd for at dine kjente og kjære progsvisker skal vanæres. Rhythm of the heat Gabriel tente på idéen, og sammen med sitt faste team av backingmusikere som Tony Levin (bass og stick), Jerry Marotta (trommer og perkusjon), David Rhodes (gitar) og Larry Fast (keyboards), satte han sammen en blanding av nye og gamle låter, alle instrumentale (det advares faktisk på baksiden av albumet med filmmusikken at albumet inneholder resirkulert musikk og ingen tekster!). Resultatet ble en sterk og enestående musikalsk opplevelse som kler filmen på en utmerket måte. Mesteparten av materialet er av det mer melankolske og vemodige slaget, men et par ganger trykker de til, spesielt i en gjennomtenkt og annerledes omarbeiding av klassikeren Rhythm of the heat. Uten vokal og tekst fremst i fokus, oppdager man Gabriels store evner som komponist. Her skjer det mye spennende under en tilsynelatende oversiktlig og enkel overflate. Med sine 35 minutter er albumet akkurat passe langt, for til tross for dets høye musikalske kvalitet, hadde mer musikk av en såpass rolig art, fort blitt litt ensformig. Men dette er uansett en perle du burde unne deg. Passion I 1988 tok den kjente amerikanske regissøren Martin Scorsese kontakt med Gabriel for å innlede et samarbeid om musikken til det som ble hans sterkt omdiskuterte film om Jesus, Jesu siste fristelse/last temptation of Christ. Denne gangen valgte Gabriel å ta utgangspunkt i utelukkende nyskrevet materiale med en mye klarere orientering mot diverse etnisk musikk, da særlig fra Afrika og Midt-Østen. Resultatet ble albumet Passion. Gabriel bruker her en rekke medmusikanter fra både folkemusikk og popmusikk. Blant annet gjør den gamle ringreven av en trommeslager, Billy Cobham, en bemerkelsesverdig inspirert gjesteopptreden på et par låter. Musikken er i hovedsak mer lydkulisser og stemninger enn reelle låter i tradisjonell forstand. Den har ofte et veldig klagende og søkende preg, noe som er med på å skape den litt urovekkende stemningen som bygges opp i løpet av filmen. Til tider kan det hele kanskje minne litt om Tangerine Dream og (de tyske ) Popol Vuh fra midten av 1970-tallet, og kombinasjonen av moderne musikkteknologi og tradisjonelle folkemusikkinstrumenter, skaper et særegent og dynamisk lydbilde. Som filmmusikk er den av usedvanlig høy klasse, men på egne ben uten ledsagende bilder, blir det til tider en kanskje litt for langdryg affære. Men det finnes blant de over 70 minuttene med musikk, såpass mye spennende og interessant stoff med stor grad av egenart, at hvis du bruker programmeringsknappen på cd-spilleren med litt flid, vil du finne mye vakker musikk. Birdy (1985) Charisma, CASCD 1197 Passion - music from the last temptation of Christ, (1989) Virgin RWCD1 Panorama Panorama er i blant de som lengst har bydd på alternativ musikk her i landet, og det til en billig penge! Prisen for ordinære CD titler distribuert i Norge fra plateselskapene til platebutikk er rundt kr. 120 inkludert moms, selv denne prisen inkluderer en "fast" 10% forhandlerrabatt. Panorama selger mest spesialimport fra utlandet på postordre, noe som medfører ekstra kostnader i form av frakt (porto) og betydelige trykkekostnader. Vår vanligste pris på 160,- må derfor anses som billig! I samarbeid med TARKUS vil vi nå RABATT PÅ UTVALGTE TITLER for de som abonnerer på bladet. Fremtidige lister vil markere disse titlene med en stjerne (*) etter prisen. Få lister tilsendt ved å ringe tlf Dette gjelder bl.a. følgende favoritter: Anekdoten Vemod Anekdoten Nucleus Anekdoten From Within Änglagård Hybris Atomic Rooster In Hearing Of Atomic Rooster Death Walks Behind You Cressida Cressida Cressida Asylum Ensemble Nimbus Scapegoat Gracious Gracious!, Gravy Train Gravy Train Gravy Train Staircase To The Day Bo Hansson Lord Of The Rings Bo Hansson Magicians Hat Høst På Sterke Vinger(110,-) Høst Hardt Mot Hardt(110,-) In The Labyrinth Walking On Clouds Landberk Riktigt Äkta Orient Squeezers Sadhu Pär Lindh Project: Gothic Impressions The Nice The Thoughts Of Emerlist Davjack Quatermass Quatermass, Ruphus New Born Day(110,-) Samla Mammas Manna Kaka Spring Spring. PRISEN på disse titlene FOR ABON- NENTER blir KUN 145,-!!! (dersom ikke annen pris er nevnt). Side 12 Tarkus nr. 12

13 Tarkus skriver for nybegynnere Viktige progband del 5 I vår høyst uhøytidelige gjennomgang av betydningsfulle band innenfor den etterhvert stadig mer inkluderende progsjangeren, har vi denne gang kommet fram til to band som befinner seg litt på siden av de bandene vi før har fokusert på i denne lille spalten... Trond Gjellum Tortoise Postprogressive profeter Fra Chicago i USA, kommer dette bandet som i løpet av 90-tallet har vist seg å være en av rockens større innovatører. De startet opp i 1990, og gjennomtrekken av musikere har vært relativt stor, men bandet har hele tiden vært sentrert rundt multiinstrumentalisten og produsenten John McEntire. Hans og bandets visjon har hele tiden vært å jobbe mot å utfordre rockens grenser gjennom bruk av både ny og gammel musikalsk teknologi og ideologi for å skape en moderne postrock. Kanskje høres dette litt søkt og ambisiøst ut, men i praksis er dette en rett så progressiv tankegang som slekter på den som mange av våre store helter fra syttitallet representerte for en kortere eller lengre periode, og dette har gjort at bandet har skapt seg et sound som umiskjennelig er deres eget. Tortoise Med elementer fra 60 og 70-talls psykedelia og prog, jazz og funk, kombinert med minimalisme og moderne elektronisk musikk, har de skapt et uttrykk som er i stadig utvikling. Noe av det første du merker med Tortoise, er deres totale beherskelse av instrumentene. Mange av musikerne er klassisk skolerte (det er flere skolerte musikere i Tortoise enn i Yes...) og alle behersker flere instrumenter. Dette gjør at Tortoise disponerer et enormt arsenal av lydmuligheter, noe som igjen gjør at låtmaterialet får stor variasjon. Bruken av melodisk slagverk som marimba og xylofon gir musikken et klart særpreg, og dette i kombinasjon med bass, gitar, trommer og en overraskende sparsommelig keyboardbruk, skaper lydbilder som sniker seg inn på lytteren. Det første Tortoisealbumet bar lite originalt tittelen Tortoise og kom ut i Det som kjennetegner denne skiva er de mørke, litt dystre Pink Floyd-aktige stemningene. De fleste låtene går i et ganske bedagelig tempo, men her og der skrur de opp styrken på forsterkerne betraktelig. Særlig kuttet Ry Cooder utmerker seg med imponerende dynamiske skifter og kreativ bruk av vibrafon. To år senere kom Millions Now Living Will Never Die, en tittel tatt fra et sitat i en brosjyre utgitt av Jehovas vitner. Dette er vel det mest varierte albumet de har utgitt hittil, med en kreativ blanding av senpsykedelia, tunge progrockelementer og moderne elektronisk musikk. Kronen på verket her er den over 20 minutter lange Djed, som sveiper innom en rekke stiler og stemninger og som er en oppvisning i dyktig arrangering av frittflytende idéer. Tortoises hittil siste album er TNT fra Dette er et tildels veldig dempet album med et sterkt preg av påvirkning fra minimalistisk musikk. Produksjonen er fortreffelig og fremhever det utall av nyanser som skjuler seg i musikken. Det når ikke helt opp til Millions, men er endog et album som viser at Tortoise er et band som etterhvert har funnet sin stil, og at de innenfor denne stilen er ubestridte enere. Anbefalt diskografi: Tortoise (City Slang, 1994) Millions Now Living Will Never Die (City Slang, 1996) TNT (City Slang, 1998) Nine Inch Nails Ingeniører i støy... Nine Inch Nails (NIN) er i realiteten ikke et band, men prosjektet til multiinstrumentalist, vokalist og produsent Trent Reznor. Under navnet NIN har han gitt ut noen av nittitallets mest eksperimentelle og nyskapende album og dannet en skole for hvordan man kan bruke moderne studioteknologi til å skape unik musikk og ikke bare som et verktøy til å polere musikk med. NIN så dagens lys på slutten av åttitallet som et spennende og nyskapende industrielt rockeband, men de skivene som har satt Reznor i forkant av de fleste andre på den kommersielle musikkscenen, er The Downward Spiral fra 1994 og The Fragile fra The Downward Spiral snudde i sin tid opp ned på alle oppfatninger om hvordan man kunne bruke moderne datateknologi til å skape lydbilder som var utenkelige før. Omtrent hver eneste lyd er prosessert gjennom dataprogrammer. Nine Inch Nails Musikken er i all hovedsak usedvanlig brutal og uhyre dynamisk. Har du hørt Thrak og dets like med King Crimson, har du en pekepinn om hvordan NIN låter (NIN er også nevnt av Fripp som en moderne inspirasjonskilde). Selv om denne typen av låter fort blir litt like i formen, tar Reznor deg på sengen hver gang og skremmer deg med sine utrolige kraftutblåsninger. Adrian Belew gjør et par gjesteopptredener og andre musikere sentrale i det eksperimentelle musikkmiljøet i USA, dukker opp her og der på skiva. Rytmikken står sterkt i fokus, men Reznor er også usedvanlig godt skolert som komponist, og mange av hans melodiske løsninger er sjeldne å høre innenfor moderne kommersiell musikk. Men noen ganger roes det hele ned, og her viser Reznor et øre for gode melodier med urolige og melankolske stemninger. Dette gjør han utrolig bra, og er det noe jeg ønsker ved NIN, er det at denne typen låter kan eksperimenteres mer med i framtiden. The Fragile er mer i samme gate og de to skivene er utrolig like - på en veldig positiv måte. Albumet er en dobbel-cd og kan vel tidvis føles litt i overkant lengdemessig, men alt i alt er det på denne skiva såpass mye musikk av så høy klasse, at jeg bare må konkludere med at NIN kanskje er et av vår tids mest innflytelsesrike band, særlig nittitallsinkarnasjonen av King Crimson har, som før nevnt, NIN som en referansekilde. Med sin banebrytende bruk av moderne teknologi, har NIN uten tvil vært med på å flytte grensene for moderne musikk, og jeg er av den oppfatning av at dette er et band som vil sette spor etter seg i mange år fremover. Anbefalt diskografi: The Downward Spiral (TVT / Island, 1994) The Fragile (TVT / Island, 1999) Tarkus nr. 12 Side 13

14 Vi snakker med Father Robin: Reisende i motsetningenes spill Konsept-album er ikke direkte uvanlig innen progressiv rock. Mangt et progband har latt seg fascinere av å bygge en monumental helhet rundt sine kunstneriske verk. Noen har til og med gått til det skritt å integrere selve gruppa inn i selve konseptet og skapt en verden av fantasifulle omgivelser hentet fra sitt personlige univers. Grupper som Gong, Magma og til dels Gentle Giant er kanskje de mest kjente som har beveget seg i den retningen. Blant band som har har kréert sin egen skapelses-beretning hører også norske Father Robin til. Jon Christian Lie I begynnelsen kalte bandet seg Fangorn og som navnet indikerer var gruppa naturligvis sterkt påvirket av forfatteren J.R.R. Tolkien. Senere har de skiftet navn til Father Robin og spunnet videre på sine egenskrevne fortellinger. Bandet har holdt det gående i ni år nå, og i forbindelse med at de spilte på «prog-scenen» på Chateau Neuf, 26. november 1999 tok vi kontakt med gruppa for få en aldri så liten innføring i dette norske progrock-fenomenet. Frontfigur Andreas Authal Prestmo har ordet... Andreas A. Prestmo: Det hele startet for ni år siden, men da var vi på et litt annet stadium - mer i retning av Raga Rockers og Kjøtt. Det har vært mange folk innom bandet gjennom årene, mens tre av oss Jon André Nilsen (bass), Henrik Harmer (trommer) og meg selv Andreas Authal Prestmo (gitar, vokal, blokkfløyte, keyboards) hele veien har utgjort grunnstammen i bandet. De progressive tendensene i musikken begynte å gjøre seg gjeldende i løpet av 1993, og i den perioden hørte vi en del på grupper som Rush og Yes. Ellers har Beatles helt klart hatt sin innvirkning, uten at det kanskje kan høres så lett på musikken. Bærum Gruppa hadde sitt utspring i Bærum, nærmere bestemt i Sandvika og alle i bandet gikk på samme ungdomsskole på Rykkinn. Den gang hadde bandet også en vokalist som het Jon Øyvind Bryde, men han var ikke interessert i de samme musikalske idéene som resten av gruppa var. Dette resulterte i at han sluttet, mens de andre fortsatte og ble til det de kalte for Fangorn. Etter hvert fikk de også med seg nok et medlem, Cathrine Winnes (saksofon). Tolkien Tarkus: Vi kan vel ikke akkurat komme forbi dette bandnavnet Fangorn uten å spørre om gruppas forhold til J.R.R. Tolkien? Andreas A. Prestmo: Vi var naturligvis veldig opptatt av Tolkien i den perioden der. Alle i bandet leste Ringenes Herre og var veldig interessert i det. Etter hvert begynte vi også å lage en del sanger som var gjort i forhold til ting Tolkien hadde skrevet, og basert på de tanker vi hadde om det. Det toppet seg vel med at vi planla å lage noe om Silmarillion, og ønsket å benytte noen av de diktene og fortellingene, men etter hvert ble det så mye Tolkien - side om side med egne fortellinger, så sakte, men sikkert ble vi gradvis til Father Robin. Andreas Prestmo forteller at denne overgangsfasen fra Fangorn til Father Robin var noe som oppstod uten at det egenlig var planlagt fra bandets side. Andreas A. Prestmo: Vi bare lagde en masse sanger, og plutselig da vi så fire låter som vi hadde skrevet over en tid, dukket det opp en masse sammenhenger og helheter, og vi så at f. eks. den fjerde låta vi skrev forklarte ting i den første etc. Etter hvert forstod vi at Father Robin var kommet på banen, for da var det slik at vi ikke klarte å forklare hvorfor dette hadde skjedd. Konseptet har etter hvert utviklet seg til å omfatte fortellinger, kart, skoger, sletter og forskjellige deler av verden. Men før Fangorn ble til Father Robin rakk gruppa å avholde en konsert ved «prog-scenen» på Chateau Neuf. Konserten fant sted 10. november 1995 Publikumsrekord Tarkus: Jeg hørte noen rykter om at dette visstnok var publikumsrekorden ved «prog-scenen»? Andreas A. Prestmo: Ja, 143 betalende mener jeg det var, så det var jo voldsomt. Det var cowboy-hyl (!) og velta øl og ellers utrolig bra stemning, så det var jo kjempemoro. Sesongen 1995/96 tilbragte de på folkehøyskole i Trondheim hvor hele bandet var samlet, og da de kom tilbake hadde gruppa endret navn til Father Robin. Musikk-stilen var fortsatt svært drivende og sofistikert progressiv rock med rom for både jam-tendenser og overraskelser. Den største «fysiske» forskjellen mellom gammelt og nytt var at saxofonisten Cathrine Winnes nå hadde sluttet. Father Robin hadde i stedet fått tak i et nytt medlem Regin Meyer (fløyte), og han er i så måte siste tilskudd til Father Robins besetning, og er fortsatt medlem (selv om han var innvilget en delvis «lesepause» da Father Robin spilte ved «prog-scenen» sist, og kun deltok på det siste nummeret). Vi dveler litt ved det musikalske uttrykket til Father Robin. Side 14 Tarkus nr. 12

15 Progressivitet Tarkus: Vil du si at Father Robins musikk er primært progressiv rock, eller er det bredere enn som så? Andreas A. Prestmo: Jeg vil nok hevde at det er bredere. Eller det er vel kanskje det vi ønsker at musikken skal være, men vi er jo inspirert av mye forskjellig. Det er ikke slik at vi sitter og nidhører på progrock for å forsøke å lage etter det, for det tror jeg ikke går uansett. Vi er influert av alt fra folkemusikk til progressiv rock, ispedd litt psykedelia og med litt mystisk preg. Det er mange som synes musikken vår er fengende, og det er jo ikke spesielt typisk for progressiv rock, som f.eks. Univers Zero og Art Zoyd som til stor del er type «ikkefengende» prog. Father Robin har hatt en rekke konserter, også et godt stykke utenfor Bærums-traktene og har spilt live i byer som Oslo, Trondheim og Stavanger. Kanskje ikke fullt så vanlig for et norsk progband, og responsen har også vært god. Konseptet Vi drister oss til å spørre om vi kan få en liten introduksjon til selve konseptet Father Robin. Tarkus: Dere kunne ikke la Tarkus-leserne få ta del i et hurtig brevkurs i Father Robins konsept? Andreas A. Prestmo: Jeg kan forsøke. Father Robin er først og fremst en person. Han er «the wonder of morning - the prince of day», kjært barn har mange navn. Han kommer til verden med bølgene og vannet, og han blir skylt i land. Her starter hele konseptet, når han uten form kommer til det stedet som kommer til å bli verden. Han reiser til en lund hvor det er et kjempestort tre, og her slår han seg til ro. Etter hvert får han en form, det er en lengre historie, men jeg må forsøke å gjøre den kort her. Deretter går han ut i skogen for å vekke skogen til live, og lar dagen få komme inn og lar livet få begynne å ta del i skapelsen. Slik begynner ting å ta form, og det begynner å komme trær og blomster. Father Robin er en sånn hyrde som passer på trærne og skogen. Konseptet er på en måte vår forklaring på livet eller verden - tilværelsen. Det er bilder - metaforer på konflikter som mennesket har med seg selv og det å leve. Reisen gjennom livet. Skogen og sletten osv. symboliserer ulike ting hos hvert enkelt menneske. Derfor er Father Robin noe som kan være gjeldende for veldig mange. Det er ikke slik at det har noe med bare oss å gjøre akkurat. Det er bare vårt alfabet. Vår måte å forklare det på. Konsept-album Tarkus: Jeg skulle anta at dette kanskje ville egne seg meget godt på et konsept-album. Er det også planen deres å sette sammen et sånt album en gang i fremtiden? Andreas A. Prestmo: Det er det vi håper å få gitt ut så fort som mulig, og det første albumet vil sannsynligvis inneholde de helt tidlige låtene i tillegg til noe nytt, men meningen er å gi en innføring i hele konseptet via det første albumet. Men vi må se hva vi får plass til... Etter en rask hoderegning kommer vi fram til at hvis vi skulle slått sammen bandets fullstendige sett med samtlige låter, ville det romme mellom to og en halv time, til tre timer med musikk. Altså nok til å fylle en fem-lps boks! Andreas A. Prestmo: Ja, det er det som er litt bekymringsverdig, for nå sitter vi her og er 22 år gamle - har spilt i ni år, men har ikke gitt ut en eneste CD! Og vi har massevis av materiale. Så vi får bare sette vår lit til Father Robin og håpe at han fikser brasene... Tarkus: Vil dere tro at debuten ligger nært frem i tid? Andreas A. Prestmo: Vi håper jo det. Vi snakket med noen etter konserten, om å gå i et studio som vi kunne tenke oss å bruke, så i løpet av vårparten håper vi å kunne få spilt inn en del. Men det er så mange faktorer som er avgjørende. Vi må ha noen som ønsker å gi det ut og vi må ha noen som er villig til å hjelpe oss litt fremover. Vi føler vel kanskje ikke at vi har lyst til å ta opp lån på ,- vi føler vel at noen burde hjelpe oss fram dit i hvert fall. Gitarbasert Tarkus: Musikken deres er for så vidt veldig gitarbasert, betyr det at veldig mange av disse låtene dere spiller også er laget på kassegitar (for gitar)? Andreas A. Prestmo: Det er ikke laget for gitar tvert i mot! Man må gjerne kalle oss stormannsgale eller hva som helst, men musikken er laget for å ha med strykere, og også bruk av kor i en del tilfeller vil passe godt til musikken. Det er nok også rom for bruk av mellotron. Det som er tanken er å lage tidløs, stor musikk og det blir jo litt dårlig med kun vokal og kassegitar, hvis man skal få til det. Men det stemmer at de fleste av låtene er laget på kassegitar, og man kan godt kalle dette gitarbasert musikk, men i studio kunne det nok også vært veldig mye annet. Tarkus: Da tenkte jeg å ønske dere lykke til, og vi får håpe at det klaffer for dere med tanke på denne utgivelsen snart! Andreas A. Prestmo: Jeg tror nok at det kommer til å klaffe, men poenget er hvor lang tid det vil ta. Men vi har spilt i ni år så vi kommer ikke til å gi oss uansett. Om vi må holde på i ni år til for å få gitt ut noe, så kommer vi til å gjøre det... (!) Tarkus nr. 12 Side 15

16 Pristilbud til abonnenter Alle titlene nedenfor er kun til kr. 145,- for abonnenter dersom ikke noe annet er nevnt. (Vær rask. Forbehold om at noen av titlene kan bli utsolgt). Anekdoten Vemod Anekdoten Nucleus Anekdoten From Within Anigma Dilivium Ensemble Nimbus Scapegoat Five Fifteen Six Dim. Of The Electr. Camembert Flax One Hansson & Karlsson Samme Human Instinct Pins In It Hurdy Gurdy Samme Høst Live & Unreleased I Drive I Drive In The Labyrinth The Garden Of Mysteries In the Labyrinth Walking On Clouds Kerrs Pink A Journey on the inside Kraftwerk 1 Kraftwerk 2 Kraftwerk Ralf & Florian Kraftwerk-Organisation Tone Float Landberk Indian Summer Landberk Riktigt Äkta Lucifer Was Underground & Beyond Mushroom Early One Morning Necronomicon Tips Zum Selbstmord Old Man And The Sea Samme Orient Squeezers Sadhu Qoph Kalejdoskopiska Aktiviteter Rufus Zuphail Weiss Der Teufel Ruphus Colured Dreams (2xCD) Saft (2xCD) Samla Mammas Manna Kaka Samla Mammas Manna Måltid (110,-) Samla Mammas Manna Klossa Knapitatet (110,-) Ten Jinn As On A Darkling Plain Thors Hammer Samme Thule Graks Titanic Eagle Rock (m/4 bonus låter) Var. Art. Days Of Yesterdays - A Tribute To Captain Beyond White Willow Ex Tenebris Zamla Mammas Manna Schlagerns Mystic (2xCD)(220,-) Zamla Mammas Manna Family Cracks (110,-) Tilbudet gjelder også i vår butikk i Fredensborgveien 17. Vi vil også i fremtidige numre av Tarkus legge inn tilbudstitler, samtidig som vi i våre fremtidige lister vil ha diverse tilbud forbeholdt abonnenter. Dersom du ønsker gratis lister skriv eller ring oss på (Til De som savner lister. Den kommer.) Vi snakker med: Tammatoys I forrige nr. av Tarkus var vi så vidt inne på norske Tammatoys som kommer fra Oslo/Hamar, i forbindelse med en anmeldelse av deres mini-cd Circles. Som det ble poengtert spiller Tammatoys en form for symfonisk rock - ofte sentrert rundt lengre låter, noe det ikke eksisterer så alt for mye av her på berget for tiden. Vi tok kontakt med Øystein Utby for å få vite litt mer om dette meget lovende symforock-prosjektet. Jon Christian Lie Øystein Utby: Tre av oss har spilt sammen i en årrekke ved ulike anledninger. Alt fra revy, studio-jobber, til all mulig freelance-jobbing og jam-sessions. Så ble vi enige om å lage et, kall det «progrock-konsept», dette er musikk vi har hatt et forhold til i mange år, men aldri hatt noe særlig jobber med det. Tarkus: Hvem utgjør Tammatoys? Øystein Utby: Vi består av Kjetil Bergseth på vokal, akustisk gitar og keyboards, Ragnar Utby på gitar, Thomas Knutzen på trommer og meg selv Øystein Utby på bass, keyboards og vokal. Tarkus: Er CD en Circles ment som en offisiell utgivelse, eller er det mer en slags demo for å promotere dette bandet? Øystein Utby: Den er laget for å promotere gruppa, og det må sies med en gang at alt er selvfinansiert, selvprodusert og det er et ganske lavt budsjett på denne produksjonen. Vi er fornøyd med plata, men den er foreløpig kun trykket opp i 200 eksemplarer. Den kan bestilles fra oss direkte samt at man kan få kjøpt den i noen platebutikker på Hamar. Tarkus: Når man hører på denne CD en, Circles så aner man at dere i hvert fall har ganske spredte musikalske influenser og jeg tar vel ikke så veldig feil hvis jeg sier at dere er veldig inspirert av symfo-rock? Øystein Utby: Det stemmer. Det der er faktisk litt sånn splittet. Det er mange av oss musikere som har sans for alt i fra fusion, symfo-rock til mer heavy progrock. Men de fleste av oss som jobber som musikere og som har spillejobber og lignende hvor man tjener noen kroner, opererer da innenfor andre musikkformer. Jeg prater ikke for alle, men slik er det med mange av de jeg kjenner. Markedet for denne type musikk er ikke så stort, derfor blir det to forskjellige ting. Det ene er hva du spiller ute og det andre er hva du hører på hjemme, hehe(!). Vi har alltid hatt sans for musikk-stilen, men har aldri tatt skrittet helt ut og gjort et album. Vi er jo klar over at markedet kanskje er begrenset, men det handler jo om å være litt kreativ og realisere litt av det man egentlig står inne for. Vi har jo hørt veldig mye på eldre 70-talls symfo-rock og da kanskje spesielt band som Rush, Yes, Emerson Lake & Palmer, Genesis og den stilen der. Tarkus: Jeg kan jo spørre deg personlig, hva er det du foretrekker å lytte til av musikk, med unntak av Tammatoys? Øystein Utby: Alt som ligner på oss, hehe. Neida. Det varierer jo veldig. Jeg er jo selv utdannet musikklærer og driver veldig mye med musikk, og underviser på ungdomstrinnet og videregående musikkgymnas, så det er veldig varierende. Jeg kommer i noen perioder hvor jeg hører mye på en del eldre plater som Yes, King Crimson og gjerne litt Saga og den litt mer mykere stilen også. Ellers så har jeg også et eget forhold til disse studiosessionmusikerne fra USA, som f.eks. Chick Corea. Tarkus: Har dere spilt noe live i det hele tatt med dette prosjektet? Øystein Utby: Akkurat dette prosjektet har vi ikke gjort live enda, men nå har vi skumle planer om det. Hvis vi tar oss tid til det nå, noe jeg tror vi vil gjøre ettersom vi har fått såpass bra feedback fra de som har hørt plata og en del fra musikkbransjen, er det mulig at at vi utover våren vil gjøre noe live. Så det er store muligheter for at vi kommer til å ha noen konserter i Oslo/Hamar-området utover våren/høsten, og det tror jeg kan bli spennende og det vil nok passe oss bra å gjøre dette konseptet live også. Vi ønsker i hvert fall Tammatoys lykke til videre og håper at de vil bli å se på en scene om ikke altfor lang tid. I mellomtiden kan man gå til anskaffelse av deres CD. Adressen er: Easy Pieces Records V/ Kjetil Bergseth Bikuben 15 b 1086 OSLO Side 16 Tarkus nr. 12

17 Miniportrettet Rainbow Theatre Min «øde-øy» plate Jeg vil gjette at den australske gruppa Rainbow Theatre er et ukjent navn for de aller fleste, så også blant Tarkus lesere. Ikke desto mindre er dette bandet, som ga ut to plater - i 1975 og et av de aller beste 70-talls progbandene som har eksistert, noe platene deres bærer tydelig vitnesbyrd om. La meg aller først beskrive bandets musikk. Ta omtrent like doser Van Der Graaf Generator, King Crimsons Lizardplate og Gustav Holst. Legg på en skolert tenor-sanger som gir musikken et preg av Philip Glass Open The Kingdom fra Song From Liquid Days, og du har Rainbow Theatre i et nøtteskall. Rainbow Theatre ble ledet av gitarist og tangentspiller Julian Browning. På debutplata The Armada hadde han 7 medmusikanter pluss sju sangere. Besetningen var foruten Brownings orgel og Mellotron, gitar, bass, trommer, sax, klarinett, fløyte, trompet, kornett, fransk horn og trombone og keyboards. På plate nr. 2, Fantasy Of Horses, var denne 8-manns besetningen økt til 14 (sangerne var borte) med tillegg av obo, 4 fioliner og cello. Referansene til Gustav Holst ligger først og fremst i komposisjonene, Browning er tydelig inspirert av The Planets, eller kanskje like gjerne av Robert Fripps Holst-influenser. Lizardsammenligningen kommer tydeligst fram i bruken av Mellotron og blåsere, låta The Battle Of Glass Tears er kanskje det musikkstykket som Rainbow Theatre ligner mest av alt på. Det svekker heller ikke likheten at Rainbow Theatres trommeslager Graeme Carter spiller akkurat som Andrew McCulloch. Likheten med Van der Graaf Generator ligger i den mørke stemningen, låtoppbygging og den frenetiske saksofonen. Noe av det After Crying gjør nå om dagen har også klare likheter med Rainbow Theater. Når alt dette er sagt må det legges til at Rainbow Theatre setter sitt eget personlige stempel på alt de lager, og blir ingen kopier av sine forbilder. De har et usedvanlig originalt musikalsk uttrykk, ikke minst gjennom vokalist Keith Hoban som med sin opera-tenor gir denne rock/klassiske musikken et særpreg som løfter den opp over nesten all tilsvarende progressiv rock. Bandets musikk er ambisiøs og bombastisk, men de unngår elegant alle fellene man kan falle i med et slikt utgangspunkt. The Armada inneholder tre lange suiter med tre korte snutter blandet innimellom. Det åpner som en fanfare med horn og treblåsere før rytmeseksjonen setter igang et hektisk driv. Akkorder og toneganger fra The Planets skinner igjennom og med sin fyldige besetning evner de å forandre lydbildet ustanselig. Det skifter fra horn til treblåsere, keyboards, gitar og tilbake i ett sett i komplekse komposisjoner. Trombonen er kanskje det viktigste soloinstrumentet. Tittelkuttet The Armada åpner med en dramatisk Mellotron-intro, en Boleroaktig rytme sniker seg inn, og fortellingen starter. Her er resitasjon, kor og pianosolopartier, voldsomme utblåsninger og nesten lydløse hviskinger. Midtveis låter den akkurat som åpningen på Crimsons versjon av Mars. Fantasy Of Horses er noe mer finslepen, men musikalsk sett er den bare en viderføring av debutplaten. Fremdelses er dissonansene og de sære tonevalgene der, messingblåserne har fremdeles en fremtredende rolle sammen med Mellotronen, og Keith Hobans stemme er like særpreget. Tittelkuttet som fyller hele side 2 av LP-utgivelsen starter pent og forsiktig med piano og sang, det er en episk fortelling om villhestenes liv. Etterhvert kommer hele orkesteret inn. Rainbow Theatre med sine 14 medlemmer var ikke noe vanlig rockeband, de mange ulike instrumentene ga dem muligheten til å dekke mye musikalsk land og mange ulike uttrykk. Horn og trombone skifter på å spille melodien mens strykekvintetten legger en Bach-aktig kontrast ved siden av, når Mellotronen kommer snikende inn og åpner opp lydbildet som bare dette instrumentet kan, ja da er dette i mine ører så perfekt som progressiv rock anno 1976 kan bli. Etter Fantasy of Horses forsvant Rainbow Theatre, og det ser ikke ut til at noen av musikerne skapte seg noen karriere i ettertid. Det er nesten som et mysterium hvordan dette bandet dukket opp, laget to fantastiske plater, for så å forsvinne som dugg for sola. Ja disse to platene er noe av det mest fascinerende jeg kan huske å ha hørt, og sammen med Englands Garden Shed og Cathedrals Stained Glass Stories er det den beste 70-talls musikken jeg har nyoppdaget i de senere år. Skåret i gleden er selvfølgelig at disse platene ikke har blitt re-utgitt på CD og er derfor nesten umulig å oppdrive. De finnes riktignok på to japanske bootlegs, men disse er transkribert fra vinyl og yter ikke rettferdighet til musikken. Dog, så lenge offisielle CD-utgivelser ikke eksisterer er disse platene pr. idag omtrent den eneste anledningen til å få hørt denne fantastiske musikken. Jethro Tull A Passion Play (1973) J eg føler meg forutsigbar nå, og skulle gjerne kunnet si noen mer spennende enn å meddele at den plata jeg gjerne hadde tatt med meg på en øde øy er plata som har vært favorittplata mi i mer enn fem år. Men man spøker jo som kjent ikke med noe så alvorlig som livet på en øde øy. Jeg ville jo sannsynligvis ha blitt gal med tid og stunder uansett, men den eneste måten å utsette det på ville vel være å ta med meg det eneste eksempelet på feilfri musikk jeg vet om. Det måtte uansett ha blitt snakk om å ta med Jethro Tull, siden det er et band som varierer mellom stilartene mer enn de fleste. Riktignok er ikke Passion Plays fremste styrke veksling mellom stilartene, men jeg har verken før eller siden hørt noe mer spennende. Siden jeg oppdaget plata som 17-åring har ingenting klart å gjøre et like stort og graverende musikalsk inntrykk. Jeg forsto plutselig virkelig hva musikk dreide seg om. I tillegg var det en revolusjon at plata ikke inneholdt et eneste svakt parti, noe jeg aldri har kunnet uttale om en eneste annen plate. Jeg ville vel stort sett ha hoppet over The Story of the Hare Who Lost His Spectacles, siden den godt kunne fremskynde galskapen i stedet for å motvirke den, sånn i det lange løp. Likevel er den lille historien karakteristisk for humoren som alltid har dominert bandet. Et enda mer fremtredent eksempel på det måtte være Thick as a Brick, som nok har moret mange fans opp gjennom årene. A Passion Play, som kom etterpå, dro leken litt lenger, etter manges mening litt for langt. Ian Anderson ble beskyldt for å ta seg selv hakket for høytidelig, og er utrolig nok ikke særlig stolt over prestasjonen i ettertid. Det merket man jo når musikkstilen like etterpå plutselig forandret seg tilbake til mer kjent og tradisjonell stil. «A Passion Play» er altså ingen typisk Jethro Tull-plate, men mange prog-fans er nok enige med meg i at det er deres beste, selv om den ikke slo så godt an hos det brede lag. Nå har jeg riktignok hørt plata svært ofte, sannsynligvis mer enn noen annen plate, men likevel er jeg ikke lei. Oddsen for å bevare min sinnstilstand på en øde øy ville altså styrkes betraktelig med litt hjelp fra Jethro Tull, og det er sannelig ingen liten tillitserklæring. Heidi Bolstad Tarkus nr. 12 Side 17

18 Svens mimrehjørne: Esperanto: Esperanto Rock Orchestra Esperanto var et musikalsk eksperiment satt igang av den belgiske fiolinisten Raymond Vincent. Vincent hadde bakgrunn som vidunderbarn og fiolinist i Belgian Symphony Orchestra, men i 1970 brøt han over tvert og dannet bandet Wallace Collection som eksisterte fram til Med sin blanding av popmusikk i Beatles-tradisjonen og klassiske toner skapte de en slags symfonisk popmusikk, og fikk blant annet en stor hit med Vincents komposisjon Daydream (gitt evig liv gjennom Franc Pourcels radbrekking som kjenningsmelodi til Fjellvettreglene på TV). Ideen bak Esperanto var todelt. For det første samlet Vincent musikere fra mange ulike land (seks for å være presis), dernest var bandet på en måte delt i tre. Først var det en tradisjonell rock-besetning med trommer (Tony Malisan, Italia), bass (Gino Malisan, Italia), gitar (Brian Holloway, England) og keyboards (Bruno Libert, Belgia). Så la han til fire vokalister hvorav tre kvinnelige (Glenn Shorrock, Australia, Bridget Dudoit, Hawaii, Janice Slater, Australia og Joy Yates, New Zealand). Til slutt tilsatte han en strykekvartett bestående av ham selv på 1. fiolin, Godfrey Salmon på 2. fiolin, Tony Harris på bratsj og Timothy Kramer på cello, alle tre fra England. Tilsammen 12 musikere og sangere med lang erfaring og ambisjoner om å prøve noe annet. Debutalbumet kom i 1973 og ble spilt inn i England under den kjente produsenten Ken Scott. Seks av de åtte låtene er signert Vincent, mens Shorrock og Halloway har med en komposisjon hver. Musikalsk har det mange likhetspunkter med språket som bandet tok navnet fra, idet vi hører inspirasjoner fra veldig mange ulike kilder. De mange vokalistene gir et visst soul-tilsnitt, bandet rocker tidvis hardt, og strykekvartetten presenterer klassiske toneganger. Noen ganger blir det kakofoni, mens andre ganger fungerer samspillet rett så flott. De ekstremt dyktige musikerne (spesielt strykerne som alle hadde lang erfaring fra høyt profilerte ensembler innen klassisk musikk) tøyer grensene for kompleksitet og «show-off». Det blir dog uvergelig litt ELO innimellom, men Esperanto har mye større spennvidde. Åpningskuttet On Down The Road er et eksempel på at de ulike elementene fungerer godt sammen. Et heftig riff parres med akrobatiske strykerpartier og sjelfull vokal. Deep Purple møter Gentle Giant møter Ike And Tina Turner. Never Again er en ballade med mer slektskap til Wallace Collection eller den engelske 60- tallsgruppa Arrival, enkelt og sjelfullt og så nær Elton John som bandet noengang kom. Perhaps One Day har Stavinsky og Gentle Giant Raymond Vincent lurende i kulissene. Det første, instrumentale minuttet er som hentet ut av Acquiring The Taste, senere blir det noe mer straight rock, men låta demonstrerer Esperantos konsept med stor tydelighet: Det rockete basiskompet som tilsettes masse progressivt og oppfinnsomt krydder. Gypsy starter med en fiolinsolo og drar deretter i gang en spretten rytme med pianoanslag vekselvis i venstre og høyre kanal, samt en svært fengende melodi. Vincents eminente sigøyneraktige fiolinspill løper som en rød tråd gjennom hele låta som med sine seks og et halvt minutt er platas lengste. I City skildrer bandet et hektisk byliv med mangfoldig sang og et strykespill som ELO bare kunne se langt etter. Litt av Esperantos problem var at de aldri fant et hjem blant noen lyttergrupper. De har et relativt gammeldags sound og er til tider ganske identitetsløse der de vandrer rundt i et musikalsk landskap et sted mellom pop, jazz, klassisk, rock og avantgarde. Derfor gikk det med bandet som med språket de tok navnet sitt etter, erklært død og begravet på grunn av mangel på suksess. Riktignok ga de ut to ytterligere album, Danse Macabre i 1974 og Last Tango i 1975 med små endringer i besetningen. Esperanto er et godt eksempel på at ved å prøve å være såpass mye forskjellig på en gang, klarer man ikke å skape en profil på noe av det. Prog-publikummet syntes de var for banale, og pop-publikummet fant musikken deres altfor vanskelig. I tillegg var utgivelsene deres veldig ujevne. Det holder ikke å samle mange dyktige musikere, selvom det er morsomt å spille gjennom denne platen og bare lytte til strykekvartetten, som presenterer mange delikate detaljer. Av medlemmene på debutalbumet er Glenn Shorrock den eneste som har hatt noen videre suksess i ettertid, gjennom Little River Band. Esperanto Rock Orchestra er fremdeles uutgitt på CD. Esperanto Esperanto Rock Orcherstra LP: A&M AMLH Svens mimrehjørne tar for seg klassiske progplater fra svunne tider Side 18 Tarkus nr. 12

19 Anmeldelser LOU MAXWELL TAYLOR cheshire tree suite Nasjonalitet USA Plateselskap Privat utgivelse Katalognr Spilletid Simen Viig Østensen JOHN WETTON no man s land Nasjonalitet UK Innspilt 1998 Plateselskap Giant Electric Pea Katalognr GEPCD 1025 Spilletid 67:30 En suite oppdelt i flere stykker men som ett spor på denne CD-Rutgivelsen. Sikkert bare en hendelig feil, men for enkelthets skyld brant jeg meg en egen kopi og satte sporene selv. Dette er for øvrig kanskje det eneste negative jeg kan si om skiva for sjelden har jeg latt meg trollbinde av et stykke musikk av nyere årgang som av dette verket. Smult, vakkert proppet med balanserte stemninger uten en eneste spiss kant og samtidig uten å bli åndssløvende i lengden, bare det et mesterstykke i seg selv. La meg videre legge til noen flere adjektiver som: melankolsk, vakker, avdempet, fortellende, engasjerende og underfundig. I tillegg til at Maxwell Taylor selv synger, og bare i stemmen ligger faktisk det meste av albumets karakter, har han fått med seg en vokalist til. Instrumentene er delvis akustiske, delvis synter og komponisten trakterer en del selv PRESENT no. 6 Nasjonalitet Belgia Plateselskap Carbon 7 Katalognr C-7043 Spilletid 47:02 Trond Gjellum 1998 utgivelsen Certitudes med det belgiske bandet Present, var for meg en liten skuffelse, så derfor var jeg spent på å se hva de kunne få til nå med en helt ny besetning. For de som ikke kjenner så godt til Present, så kan jeg kort fortelle at dette er bandet til ex-univers Zero gitarist Roger Trigaux, som med sin mer rockete avart av Univers Zeros dystre og komplekse kammerrock, markerte seg som et av de markant mest spennende bandene på tidlig 80-tall. Certitudes var som nevnt en liten skuffelse i forhold til hva bandet har vist før, og jeg hadde håpet at musikalsk omgang med en rekke dyktige og lovende unge musikere men med hjelp på en del spor av andre musikere. Omslaget er et kunststykke i seg selv, men skriften med den nødvendige informasjonen, bl.a. hvem som er med på sporene er så liten og vanskelig leselig grunnet skrifttypen at jeg dessverre ikke fikk veldig mye ut av dette. Produksjonen er helt OK og Maxwell Taylor burde slepe med seg Chesire Tree Suite til et plateselskap og få den utgitt på en ordentlig måte, først og fremst for distribusjonens skyld da flest mulig burde få en sjanse til å høre hva denne mannen har å gi. Lou Maxwell Taylor P O Box 1968 Brattleboro, Vermont USA Denne utgivelsen tar for seg to konserter som John Wetton gjorde i Polen i mai 1998 sammen med Martin Orford (keyboards, fra IQ), David Kilminster (gitar, fra Asia) og Steve Christey (trommer, fra Jadis), med andre ord omtrent en ren neoprogsetting. De framfører et repertoar som spenner fra Asia, via UK og King Crimson til materiale som bandet har skrevet sammen. Det veksler mellom solostykker, duetter (Wetton/Orford) og et band med fullt trøkk. Det utvilsomt det siste som er mest vellykket. Bandet virker samspilte og spillesugne, og de opptrer både energisk og avslappet på samme tid. Lydmessig er det også nær perfekt, kanskje litt for finslepent. Det er nok gjort en god del etterarbeide (det innrømmes også på coveret), blant annet sier rapportene fra konsertsalen at Wetton var forkjølet og sang dårlig, noe man ikke kan høre spor av på plata. Det starter ganske poppete med bl.a. Asia-låta Sole Survivor med en gnistrende gitarsolo fra Kilminster som i løpet av denne plata slett ikke gjør bort seg i sammenligning med «originalene» Howe, Holdsworth og Fripp. Intensiteten synker noe gjennom en del mindre interessante akustiske innslag, men innimellom tråkker de til med skulle trekke Trigaux ut av den litt kjedelige og intetsigende stilen han la an på forrige skive. Dessverre har det ikke gått slik. Som forgjengeren, er No6 en grå og kjedelig affære. Det åpner bra de første minuttene med en over 16 minutter lang suite, der et brutalt og tungt riff river deg momentant inn i musikken. Men etter et par minutter uten videre variasjon, sniker en følelse av kjedsomhet seg inn. Og den blir dessverre vedvarende ut hele låta. Ting bare maler og maler i vei uten den minste variasjon, og du tar deg ofte i å se på CD-displayet for å finne ut når dette snart tar slutt. Monotoni og minimalisme er et spennende, men vågalt musikalsk virkemiddel som i gale hender fort kan bli kjedelig. Fremført og komponert av en så spennende komponist som Trigaux, blir det nesten utilgivelig at det hele blir låtende så platt som dette. Der dynamikk, variasjon, og antydninger før sto i høysetet, er det nå bare tilbake et sint rockeband som låter nesten litt for påklistret dystert og tungt. Dessuten er ikke akkurat vokalprestasjonene noe å hoppe i taket for denne gangen heller. Hvorfor kan man ikke bare fortsette å lage bra instrumentalmusikk? Jovisst fremføres det av dyktige musikere, men dette kan veldig mange band med sinte, unge menn både Easy Money og In The Dead Of Night. Den siste åpner for endel improvisasjon, men det er nok ikke her bandet har sin sterkeste side. Derimot kommer de sterkt tilbake med Rendezvous 6:02, og en av de bedre Wetton-balladene After All, som bygger seg kraftig opp mot slutten. Derfra er det rett over i Starless. Å avslutte med denne låta kunne klart vært en katastrofe, men faktum er at dette er en av de beste versjonene jeg har hørt av denne klassiske Crimson-komposisjonene, med et meget kraftfullt band bak Wetton. Nydelig! Som ekstranummer får vi en «nesten-akustisk» versjon av The Night Watch som uvergelig blir et antiklimaks. Men alt i alt er No Mans Land en trivelig konsertplate med en meget oppegående gjeng musikere. Giant Electric Pea P O Box 24 Bishop's Waltham, Southampton, Hampshire S032 1XJ, England få til like bra eller bedre enn Trigaux med venner. Dessverre alt i alt en stor skuffelse. Carbon 7 23 av. General Eisenhower, B-1030, Brussels, Belgium Prog-pludder Trondheims-bandet Procosmian Fannyfiddlers som vi skrev om i forrige nr. har nå sluppet deres siste album Fisted Lady på vinyl, i likhet med de to foregående utgivelsene. I skrivende stund jobber de visstnok med en rockeopera. Tarkus nr. 12 Side 19

20 WATERLOO first battle Nasjonalitet Belgia Innspilt 1969/70/71 Plateselskap Musea Katalognr Spilletid Simen Viig Østensen Waterloo var et belgisk band som eksisterte i perioden og som utga albumet First battle i 1970 samt seks singler. Bandet hadde fem medlemmer, seks mot slutten, og instrumenteringen besto av fløyte, gitar, orgel, trommer og bass med tillegg av saksofon når bandet este ut med et medlem til. Musea har pakket albumet sammen med singlespor som ikke var på albumet som bonus, samt én tidligere ikke utgitt låt. Mastertapene var for øvrig gått tapt så en LP ble benyttet i stedet og lyden har blitt ryddet opp og det er faktisk tilnærmet umulig å høre at dette noen gang har kommet direkte fra rillene. Bookleten er forbilledlig og på engelsk med mye info om bandet samt en del billedmateriale. Musikalsk var Waterloo det jeg best kan beskrive som tung orgelbasert prog-rock med mye fløyte som tidvis har mye av Jethro Tull i LIZARD noc zywych jaszczurow Nasjonalitet Polen Innspilt Plateselskap Vertikal Katalognr VKD 0001 Spilletid 51:55 Lizard har én CD-utgivelse bak seg fra før, den rett så lovende W Galerii Csazu fra De har således ikke et veldig stort repertoar å velge fra på en konsertutgivelse, og halvparten av materialet er da også coverversjoner; 21st Century Schizoid Man, Moonchild, The Court Of The Crimson King (alle King Crimson-låter) samt UKs In The Dead Of Night. Resten er hentet fra debutalbumet. Lydmessig er det litt romlete og tamt og altfor dårlig til å være Cover-versjonene er heller ikke spesielt imponerende framført. Å spille Court Of The Crimson King nesten uten hørbare keyboards, og med en flisete synth istedenfor MacDonalds fløyte, kvalifiserer bare til et stort «Huff!» Også de andre coverlåtene er bleke skygger av originalene. seg uten at det blir tendenser til blåkopiering. Låtene er sterke, ofte med rolige partier som så plutselig slår om til det tyngre, et ikke ukjent konsept men på bandets egne premisser og det fungerer etter oppskriften. Hvis jeg legger til det faktum at musikken var innspilt tidlig på 70- tallet, med mye av soundet fra den tiden, blir dette et tidstypisk, tungt og likevel variert album og svært annerledes enn andre belgiske band som Moving Gelatine Plates og Cos. Et album jeg har lyttet mye til i den senere tid og som kommer til å spinne i maskinen en god stund til! Musea 138 Rue de Vallieères Metz Frankrike Da er deres eget materiell adskillig mer interessant, og ikke minst er det mye bedre spilt, men alt i alt er vel dette en utgivelse bandet burde klart seg uten. Nå er den riktignok påtrykket «Official Bootleg», men allikevel. Ikke desto mindre er Lizard fremdeles et lovende band, de skriver låter med personlighet og kvalitet, og jeg velger å dytte denne utgivelsen langt inn i skuffen mens jeg venter på deres neste studioutgivelse. Vertikal Bielsko-Biala ul. Czerwona 66 Polen EARTHWORKS a part and yet apart Nasjonalitet England Innspilt 1998 Plateselskap DGM Katalognr DGM 9905 Spilletid 53:12 Trond Gjellum Bill Bruford er nå, sammen med bassist Tony Levin, ute av King Crimson. Borte fra Crimson, har Bruford valgt å vekke til live sitt gamle band Earthworks igjen. Earthworks var i sin tid et eksperimentelt jazzband der spesielt Brufords bruk av elektronisk perkusjon sto sentralt i fokus. I det gjenopplivede Earthworks har Bruford heller valgt å nærme seg musikken ikledd en mye mer akustisk drakt. Med et helt nytt lag av unge og lovende englske musikere som samarbeidspartnere, har Bruford kommet opp med et album som låter ganske annerledes enn det gamle Earthworks, og det så absolutt i en positiv forstand. Innpakket i et fantastisk detaljert lydbilde og en bortimot perfekt produksjon, viser Bruford at han fortsatt så absolutt er å regne med, både som musiker og komponist. Strengt tatt er nok denne skiva mye nærmere det de fleste av oss vil karakterisere som jazz, men komposisjonene er av høy kvalitet og skiller seg ut med særere akkorder, rytmer og oppbyggninger enn de fleste samtidige jazz (og prog) grupper. Dette gjør at Earthworks musikk ikke blir like tannløs og STRAWBS concert classics Nasjonalitet England Innspilt 1977 Plateselskap Concert Classics Katalognr RRCC11706 Spilletid 48:28 Dette er den samme konserten som tidligere har blitt utgitt som en bootleg under tittelen Live In London, UK Denne offisielle utgivelsen har noe bedre lyd, uten at det har hjulpet noe særlig. Låtmaterialet er hentet fra den senere halvdelen av bandets karrière med Hero And Heroine, Out In The Cold og Round And Round (fra Hero & Heroine) som de eldste og The Last Resort og No Return (fra Deadlines) som de nyeste. Innimellom får vi høre mer eller mindre gode framføringer av Ghosts, Cut Like A Diamond (ukreditert), Simple Visions og Heartbreaker. Bandet er ikke knepet på en spesielt god dag, og innimellom går det vel mye på autopilot. uinteressant som en del moderne jazz fort har en tendens til å bli. Men til tross for et jevnt over meget bra låtmateriale, gjør det lite nyanserte lydbildet som gjentar seg fra låt til låt, at musikken fort kan bli litt uinteressant. Her hadde det gamle Earthworks med sin elektriske instrumentering en større lydmessig pallett å spille på, noe som ga større muligheter for lydmessig variasjon i låtmaterialet. Men utover dette, er det lite å sette fingeren på av negativ art på dette albumet. Det er en gjennomtenkt og vellydende liten skive som viser at en av de gamle ringrevene fortsatt kan utfordre deg som lytter. Discipline Global Mobile P O Box 1533, Salisbury, Wiltshire SP5 5ER England Besetningen er Cousins, Cronk, Lambert samt Tony Fernandez på trommer og Andy Richards på keyboards. Et opptak fra en av de minst spennende perioder i bandets eksistens gjør at dette ikke blir noen essensiell Strawbs-plate. Greit nok for komplettister, men alle dere andre kan trygt styre unna. Concert Classics P O Box , Franklin, TN , USA Side 20 Tarkus nr. 12

Konsertinformasjon. Bråkebøtta. Rikskonsertenes Skolekonsertordning. Turneen er et samarbeid mellom.

Konsertinformasjon. Bråkebøtta. Rikskonsertenes Skolekonsertordning. Turneen er et samarbeid mellom. Konsertinformasjon Rikskonsertenes Skolekonsertordning Bråkebøtta Petter Frost Fadnes, Chris Sharkey, Ståle Birkeland Klassetrinn: 1. 7. klasse Produksjonsnr. 109HL02 og 110VL02 Turneen er et samarbeid

Detaljer

Steve Dobrogosz (piano) & Anna Christoffersson (vokal)

Steve Dobrogosz (piano) & Anna Christoffersson (vokal) Steve Dobrogosz (piano) & Anna Christoffersson (vokal) Torsdag 24. september kl 20:00 i Kolben kulturhus, Kolbotn Superlativene haglet over Anna Christoffersson når hun debuterte sammen med Steve Dobrogosz

Detaljer

Kim & Trym. med hjemlengsel og utferdstrang. Konsert for 1. - 7. årstrinn. Kim André Rysstad (sang) / Trym Bjønnes (sang, gitarer, perkusjon, loops)

Kim & Trym. med hjemlengsel og utferdstrang. Konsert for 1. - 7. årstrinn. Kim André Rysstad (sang) / Trym Bjønnes (sang, gitarer, perkusjon, loops) 2010 2011 Kim & Trym med hjemlengsel og utferdstrang Kim André Rysstad (sang) / Trym Bjønnes (sang, gitarer, perkusjon, loops) Konsert for 1. - 7. årstrinn : Kim & Trym programmet To unge musikere vokste

Detaljer

Musikkfantasier - for solobratsj elektronikk og elever

Musikkfantasier - for solobratsj elektronikk og elever Musikkfantasier - for solobratsj elektronikk og elever Bergmund Waal Skaslien Konsert for 1. - 7. årstrinn PROGRAMMET Konserten vil være et tett på møte med en elastisk musiker som beveger seg i ulike

Detaljer

Tekst: Eirik Svenke Solum, Foto: Fredrik Blom/ Joacim Jørgensen, one people. 1 2013 visjon 17

Tekst: Eirik Svenke Solum, Foto: Fredrik Blom/ Joacim Jørgensen, one people. 1 2013 visjon 17 16 Prayer One En musikalsk verdensbønn for fred. Det var dét Åsmund Gylder ønsket å skape da han samlet artister og bidragsytere fra hele verden i One Prayer-prosjektet. Det har blitt til en 40 minutter

Detaljer

Kulturskolens tilbud:

Kulturskolens tilbud: Kulturskolens tilbud: Teater Tilbudet innen teater består av rollelek, improvisasjon, bevegelse og arbeid med tekst. Rolleleken er betydningsfull. Gjennom den får de unge brukt seg selv, fysisk og verbalt,

Detaljer

Konserttilbud fra Kultur i Troms Høsten 2012

Konserttilbud fra Kultur i Troms Høsten 2012 Konserttilbud fra Kultur i Troms Høsten 2012 Vi har mange gode konserter! Se gjennom tilbudene, kanskje kommer vi til deg for én konsert, eller kanskje tar du i mot flere og legger du opp et fint høstprogram?

Detaljer

virvel 1 info til foresatte av Lage Thune Myrberget SLAGKRAFTIG OG TREFFSIKKER første 1/2år nybegynnerbøker for virvelelever www.nmg.

virvel 1 info til foresatte av Lage Thune Myrberget SLAGKRAFTIG OG TREFFSIKKER første 1/2år nybegynnerbøker for virvelelever www.nmg. info til foresatte av Lage Thune Myrberget SLAGKRAFTIG OG TREFFSIKKER første 1/2år nybegynnerbøker for virvelelever virvel 1 første halvår du kan hjelpe Virvel er en slagverkskole som vil lære barn og

Detaljer

Vi har ikke dårlig tid

Vi har ikke dårlig tid Vi har ikke dårlig tid Komponisten Asbjørn Schaathun er opptatt av at livet skal gå sakte. Årets Lindemanprisvinner mener at det som er viktig både bør og skal ta tid. I et intervju som han ga for en tid

Detaljer

NYHETSBREV MAI 2015.

NYHETSBREV MAI 2015. 1 NYHETSBREV MAI 2015. Hei alle venner av BBC! Da er våren her for fullt sies det, men det er ikke bare meg som venter på sol og varme. Mens vi venter kan vi kose oss med et nyhetsbrev fra BBC. Sist klubbkveld

Detaljer

Josefine Visescene Onsdag 3. februar

Josefine Visescene Onsdag 3. februar Onsdag 3 februar Jan EGGUM Egne favorittviser han sjelden spiller Platesignering Ta med gamle lper! Onsdag 10 februar Geir Lunds orkester En salig blanding av godt og rått, stort og smått Norske tekster

Detaljer

Malika Makouf Rasmussen post@malikamakoufrasmussen.com www.malikamakoufrasmussen.com. Komponistenes vederlagsfond post@musikkfondene.

Malika Makouf Rasmussen post@malikamakoufrasmussen.com www.malikamakoufrasmussen.com. Komponistenes vederlagsfond post@musikkfondene. Malika Makouf Rasmussen post@malikamakoufrasmussen.com www.malikamakoufrasmussen.com Komponistenes vederlagsfond post@musikkfondene.no RAPPORT FOR FORDYPNINGSTIPEND 2012 - REFERANSE KVF/H12 Først og fremst

Detaljer

Det var ikke lov til å bruke tekst på plakaten og den skulle ha målene 50 70 cm, en

Det var ikke lov til å bruke tekst på plakaten og den skulle ha målene 50 70 cm, en INNLEDNING Denne oppgaven går ut på å velge en musiker,gruppe eller et orkester og lage en visuell presentasjon av en av deres sanger. Ved å illustrere sangens mening og lage en original ide, vil det gi

Detaljer

Muntlige ferdigheter Å kunne skrive Å kunne lese Å kunne regne Digitale ferdigheter

Muntlige ferdigheter Å kunne skrive Å kunne lese Å kunne regne Digitale ferdigheter Formål med faget: Alle barn, unge og voksne i vårt samfunn har et forhold til musikk. Musikk brukes i mange forskjellige sammenhenger og har dermed ulike funksjoner og også ulik betydning for hver enkelt

Detaljer

Klangbilde. Hva er musikk? Hva er ikke musikk? Går det an å spille til et bilde dere har laget? Denne gangen skal dere få bestemme dette selv.

Klangbilde. Hva er musikk? Hva er ikke musikk? Går det an å spille til et bilde dere har laget? Denne gangen skal dere få bestemme dette selv. Klangbilde Hva er musikk? Hva er ikke musikk? Går det an å spille til et bilde dere har laget? Denne gangen skal dere få bestemme dette selv. Konsert for 1. - 7. årstrinn Om programmet Hva er musikk? Hva

Detaljer

ÅRSPLAN I MUSIKK 5. 7. TRINN BREIVIKBOTN SKOLE 2014-2015

ÅRSPLAN I MUSIKK 5. 7. TRINN BREIVIKBOTN SKOLE 2014-2015 ÅRSPLAN I MUSIKK 5. 7. TRINN BREIVIKBOTN SKOLE 2014-2015 Lærer: Knut Brattfjord Læreverk: Ingen spesifikke læreverk Målene er fra Lærerplanverket for kunnskapsløftet 2006 og vektlegger hva elevene skal

Detaljer

Klangbilde. Hva er musikk? Hva er ikke musikk? Går det an å spille til et bilde dere har laget? Denne gangen skal dere få bestemme dette selv.

Klangbilde. Hva er musikk? Hva er ikke musikk? Går det an å spille til et bilde dere har laget? Denne gangen skal dere få bestemme dette selv. Klangbilde Hva er musikk? Hva er ikke musikk? Går det an å spille til et bilde dere har laget? Denne gangen skal dere få bestemme dette selv. Konsert for 1. - 4/5.- 7. årstrinn Om programmet Hva er musikk?

Detaljer

Roald Dahl. Matilda. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl

Roald Dahl. Matilda. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl Roald Dahl Matilda Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Tor Edvin Dahl Kapittel 1 Bokleseren Det er noe merkelig med foreldre. Selv når barnet deres er så ufyselig at du knapt kan tro det, synes de

Detaljer

Forslag til for- og etterarbeid i forbindelse med skolekonserten

Forslag til for- og etterarbeid i forbindelse med skolekonserten Forslag til for- og etterarbeid i forbindelse med skolekonserten Mister Etienne in concert Her er lærerveiledningen til konserten Mister Etienne in Concert, skrevet av Etienne Borgers for barn mellom 6

Detaljer

CELLO N MED DET RARE I! med Marianne Baudouin Lie

CELLO N MED DET RARE I! med Marianne Baudouin Lie CELLO N MED DET RARE I! med Marianne Baudouin Lie CELLO N MED DET RARE I! Målgruppe: aldersgruppen 3-6 år, men det er muligheter for å utvide konseptet også for andre aldersgrupper Cello n med det rare

Detaljer

RYTMISK MUSIKK RØTTER

RYTMISK MUSIKK RØTTER RØTTER SLAVEHANDELEN OG AFRIKA Slavehandelen / trekanthandelen Slavehandelen gjorde at en musikalsk arv fra Afrika ble tatt med til Amerika og utviklet der. Slavene fikk synge, og det var noe som gjorde

Detaljer

SHAVANA & VIHANGA TIME TO SHINE

SHAVANA & VIHANGA TIME TO SHINE Klar for CD-utgivelse: SHAVANA & VIHANGA TIME TO SHINE Shavana og Vihanga samarbeider om en CD som er klar til alternativmessen november 2014. Denne CD`n gir de ut på sitt eget plateselskap Universe Records

Detaljer

PRESENTASJON A Tribute To Stones - ATTS

PRESENTASJON A Tribute To Stones - ATTS STARTEN SENT PÅ HØSTEN 2012: Bakgrunnen for dette er et lyst øyeblikk som Rune Olsen hadde: Fae n guttær, Stones er jo 50 år i år! Runes uttalelse førte til prosjektet ATTS som er forkortelse for. Rune

Detaljer

Du skal få høre fuglesang. Bakgrunn. Konseptet

Du skal få høre fuglesang. Bakgrunn. Konseptet Du skal få høre fuglesang. Prosjektrapport 2012 Bakgrunn På bakgrunn av erfaringene med Teater Fots forestilling De Røde Skoene (2008) som var en interaktiv forestilling for 1- åringer, ønsket jeg å undersøke

Detaljer

LOKAL FAGPLAN MUSIKK 1.-7. TRINN

LOKAL FAGPLAN MUSIKK 1.-7. TRINN LOKAL FAGPLAN MUSIKK 1.-7. TRINN Midtbygda skole MUSIKK 1. KLASSE Bruke stemmen variert i ulike styrkegrader og tonehøyder Delta i leker med et variert repertoar av sanger, rim, regler, sangleiker og danser

Detaljer

ÅRSPLAN I MUSIKK FOR 4. TRINN HØSTEN 2015

ÅRSPLAN I MUSIKK FOR 4. TRINN HØSTEN 2015 ÅRSPLAN I MUSIKK FOR 4. TRINN HØSTEN 2015 Faglærer: Anne Marte Urdal/Ruben Elias Austnes Uke MÅL (K06) TEMA ARBEIDSFORM VURDERING 35-37 Kunne framføre sang, spill og dans i samhandling med Kunne beherske

Detaljer

Helge Lien Sigurd Hole. Lyden av Prøysen

Helge Lien Sigurd Hole. Lyden av Prøysen Helge Lien Sigurd Hole Lyden av Prøysen Helge Lien (f. 1975) Jazzpianist og komponist Helge Lien har vokst opp i Moelv, omtrent ei mjølke rute unna Alf Prøysens barndomshjem på Rudshødga. Lien startet

Detaljer

Slidorama - Slidorama

Slidorama - Slidorama DKS i Nord-Trøndelag Side 1 av 3 0 Faktaar Slidorama - Slidorama [Musikk I 8. trinn - 10. trinn] ~11 111..L Dette er et rykende ferskt band som består av fire trombonister. Her har vi plukket musikere

Detaljer

Innhold. Sjanger og målgruppe 4 Budskap 5 Logo 6 Farger 7 Typografi 8 Design/objekter 9 Design/objekter 10

Innhold. Sjanger og målgruppe 4 Budskap 5 Logo 6 Farger 7 Typografi 8 Design/objekter 9 Design/objekter 10 Innhold 2w Sjanger og målgruppe 4 Budskap 5 Logo 6 Farger 7 Typografi 8 Design/objekter 9 Design/objekter 10 Sjanger Used Friction er et band innenfor sjangeren Hard rock. Bandets musikkstil bærer også

Detaljer

Forest & Crispian New Wave Baber Shop Rock

Forest & Crispian New Wave Baber Shop Rock 2010 2011 Forest & Crispian New Wave Baber Shop Rock Klassetrinn 8.- 10. klasse Oslo kommune Utdanningsetaten : Forest & Crispian programmet og bandet For en stund siden møttes trommeslageren Adam og gitaristen

Detaljer

9c Sander R. Johansen. Tidsmaskinen

9c Sander R. Johansen. Tidsmaskinen Tidsmaskinen Utrolig hvordan ting kan gå seg til, eller hva? Det føles som om det kun er noen timer siden jeg satt hjemme i sofaen og åt potetgull. Om jeg aldri hadde sagt ja til å være testkanin for han

Detaljer

Deborah Borgen. Ta tak i livet ditt før noen andre gjør det

Deborah Borgen. Ta tak i livet ditt før noen andre gjør det Deborah Borgen Ta tak i livet ditt før noen andre gjør det Forord Med boken Magisk hverdag ønsket jeg å gi mennesker det verktøyet jeg selv brukte og bruker, og som har hjulpet meg til å skape et godt

Detaljer

Årsplan for musikk 10-trinn, 2013/2014 Lærer: Erlend Alm Lerstad

Årsplan for musikk 10-trinn, 2013/2014 Lærer: Erlend Alm Lerstad ÅRSPLAN MUSIKK 10-TRINN Årsplan for musikk 10-trinn, 2013/2014 Lærer: Erlend Alm Lerstad Grunnleggende ferdigheter i faget (fra Kunnskapsløftet) Grunnleggende ferdigheter er integrert i der de bidrar til

Detaljer

FAGPLAN FOR PIANO Skedsmo musikk- og kulturskole

FAGPLAN FOR PIANO Skedsmo musikk- og kulturskole FAGPLAN FOR PIANO Skedsmo musikk- og kulturskole Tegningen er laget av Elena You Lokale fagplaner for Skedsmo musikk- og kulturskole Innledning. Skedsmo musikk- og kulturskole har som visjon å være et

Detaljer

Hva kan bidra til å styrke vår emosjonelle utvikling, psykiske helse og positive identitet?

Hva kan bidra til å styrke vår emosjonelle utvikling, psykiske helse og positive identitet? Hva kan bidra til å styrke vår emosjonelle utvikling, psykiske helse og positive identitet? Hva trenger vi alle? Hva trenger barn spesielt? Hva trenger barn som har synsnedsettelse spesielt? Viktigste

Detaljer

Velvære i hvert øyeblikk PRAKTISK VEILEDNING

Velvære i hvert øyeblikk PRAKTISK VEILEDNING Velvære i hvert øyeblikk PRAKTISK VEILEDNING Well-Being In Every Moment by Great Freedom Media is licensed under a Creative Commons Attribution-Noncommercial-No Derivative Works 3.0 United States License.

Detaljer

75ÅR 1938-2013 BLA JAZZ

75ÅR 1938-2013 BLA JAZZ HORTEN JAZZ CLUB 75ÅR 1938-2013 BLA JAZZ Ulf Wakenius m/lars Jansson Tord Gustavsen Quartet Mathias Eick & Andreas Ulvo Rypdal - Storløkken - Vinnacia Laila Dalseth kvintett Music for a While Mopti Marius

Detaljer

Konsertinformasjon. Rikskonsertenes skolekonsertordning. Bebop Barents

Konsertinformasjon. Rikskonsertenes skolekonsertordning. Bebop Barents Konsertinformasjon Rikskonsertenes skolekonsertordning Bebop Barents Hallgeir Pedersen gitar Erik Nylander trommer tba - bass Konstantin Safyanov saksofon Klassetrinn: 8-10. klasse rneen er et samarbeid

Detaljer

The Only Way To Travel

The Only Way To Travel The Only Way To Travel Petter Wettre sax Jonas Westergaard (Danmark) - kontrabass Anders Mogensen (Danmark) trommer Konsert for 8. - 10. årstrinn : The Only Way To Travel PROGRAMMET Hva er improvisasjon?

Detaljer

Fest&følelser Del 1 Innledning. Om seksualitet. http://suntogsant.no/kursdeler/innledning-om-seksualitet/

Fest&følelser Del 1 Innledning. Om seksualitet. http://suntogsant.no/kursdeler/innledning-om-seksualitet/ Fest&følelser Del 1 Innledning Om seksualitet http:///kursdeler/innledning-om-seksualitet/ Dette er manuset til innledningen og powerpoint-presentasjonen om seksualitet. Teksten til hvert bilde er samlet

Detaljer

Kartlegging av bruk og omdømme av norsk språk i dagens musikk- Norge

Kartlegging av bruk og omdømme av norsk språk i dagens musikk- Norge Kartlegging av bruk og omdømme av norsk språk i dagens musikk- Norge Gjennomført av Synovate April 2009 Synovate 2009 1 Prosjektinformasjon Formål Kartlegge bruk og omdømme av norsk språk i dagens musikk-norge.

Detaljer

Elevoppgaver med fasit. Fysiker Andreas Wahl møter Oslo-Filharmonien som konferansier i en utforskende konsert om lyd, universet og det indre øret

Elevoppgaver med fasit. Fysiker Andreas Wahl møter Oslo-Filharmonien som konferansier i en utforskende konsert om lyd, universet og det indre øret 1 Elevoppgaver med fasit Svingninger Fysiker Andreas Wahl møter Oslo-Filharmonien som konferansier i en utforskende konsert om lyd, universet og det indre øret Konsert for 5. trinn i Osloskolen Oslo Konserthus

Detaljer

Blanca Busquets. Stillhetens hus. Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord

Blanca Busquets. Stillhetens hus. Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord Blanca Busquets Stillhetens hus Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord Til min far og til min onkel Francesc, som alltid har gitt alt for musikken Øvelsen Teresa Min første fiolin fant jeg på en søppelfylling.

Detaljer

TRO. ETIKK. EKSISTENS: Hvorfor kan onde mennesker skape god musikk?

TRO. ETIKK. EKSISTENS: Hvorfor kan onde mennesker skape god musikk? MUSIKKENS TEOLOGI Asbjørn Schaathun er komponist og professor ved Norges Musikkhøgskole hvor han underviser i komposisjon, analyse og instrumentasjon. Schaathun har vært pioner på computerstøttet komponering

Detaljer

Årsplan i Musikk 1. klasse 2015/2016

Årsplan i Musikk 1. klasse 2015/2016 Antall timer pr uke: 1 timer Lærer: Judith E. Omland Læreverk: Musikkisum 1-2, Å. Berre: Lek med de minste 1-2, B. Brox: Lekerbisken, T. Næss: Den mystiske boks, Smikk, smikk, smekk Barnas aktivitetsbok

Detaljer

Ketil Bjørnstad Ensomheten. Roman

Ketil Bjørnstad Ensomheten. Roman Ketil Bjørnstad Ensomheten Roman Om boken: Fiolinisten Susanne Hvasser og bassisten Oscar Enger er musikere i Oslofilharmonien. Lenge har de levd rolige og regelmessige liv. Men sensommeren 2012 settes

Detaljer

Kristin Flood. Nærvær

Kristin Flood. Nærvær Kristin Flood Nærvær I TAKKNEMLIGHET til Alice, Deepak, Erik, Raymond og Ian. Hver av dere åpnet en dør for meg som ikke kan lukkes. Forord Forleden fikk jeg en telefon fra Venezia. Kristin spurte meg

Detaljer

Transjoik og Sher Miandad Khan. Sápmi møter Pakistan. Konsert for 8. - 10. årstrinn

Transjoik og Sher Miandad Khan. Sápmi møter Pakistan. Konsert for 8. - 10. årstrinn 2012 2013 Transjoik og Sher Miandad Khan Sápmi møter Pakistan Konsert for 8. - 10. årstrinn programmet og utøverne Transjoik lager musikk som er opphissende, vital og kraftfull! Sang, strupejoik, bønnerop,

Detaljer

Nannestad kommune kultur. Fagplan for. Sang

Nannestad kommune kultur. Fagplan for. Sang Nannestad kommune kultur Fagplan for Sang Nannestad kulturskole 2009 1 INNHOLD EN KULTURSKOLES FORMÅL OG OPPGAVER.... 3 En kulturskoles formål:... 3 Forankring i lovverket:... 3 Fagplanene i Nannestad

Detaljer

Gjennom lydmuren. Jeg har alltid folt meg litt i min egen lille boble. Om a leve med nedsatt horsel. Forsiden

Gjennom lydmuren. Jeg har alltid folt meg litt i min egen lille boble. Om a leve med nedsatt horsel. Forsiden Om a leve med nedsatt horsel Forsiden Mangler forsidebildet Må ikke ha det. Snakker vi om på tlf. Jeg har alltid folt meg litt i min egen lille boble Innledning Moren Vi blir også kjent med Joakims mor

Detaljer

FELIX Litt av et bibliotek. Har du lest alle de bøkene? NED Hvorfor spør alle om det?

FELIX Litt av et bibliotek. Har du lest alle de bøkene? NED Hvorfor spør alle om det? THE NORMAL HEART Av Larry Kramer Ned og Felix, som er svært ulike, er på date hjemme hos Ned. Utenforliggende utfordringer, som samfunnets aksept av homofil legning og den konstante overhengende smittefaren

Detaljer

SC1 INT KINO PÅL (29) og NILS (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to.

SC1 INT KINO PÅL (29) og NILS (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to. PÅ DIN SIDE AV TIDEN v5.0 SC1 INT KINO (29) og (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to. hvisker i øret til Pål Vil du gifte deg med meg? Hva? trekker

Detaljer

Lyriaka. - en fantasiforestilling på ungdommenes premisser. Konsert for 8. - 10. årstrinn

Lyriaka. - en fantasiforestilling på ungdommenes premisser. Konsert for 8. - 10. årstrinn 2012 2013 Lyriaka - en fantasiforestilling på ungdommenes premisser. Konsert for 8. - 10. årstrinn : Lyriaka programmet Lyriaka presenterer en fantasiforestilling inspirert av dikt og tekster skrevet av

Detaljer

INNHOLD. Arbeidsbok. Innledning... 15. Del I

INNHOLD. Arbeidsbok. Innledning... 15. Del I INNHOLD Arbeidsbok Innledning... 15 Del I 1 Ingenting av det jeg ser... betyr noe.... 17 2 Jeg har gitt alt jeg ser... all den betydning som det har for meg.... 18 3 Jeg forstår ingenting av det jeg ser...

Detaljer

Mann 21, Stian ukodet

Mann 21, Stian ukodet Mann 21, Stian ukodet Målatferd: Følge opp NAV-tiltak 1. Saksbehandleren: Hvordan gikk det, kom du deg på konsert? 2. Saksbehandleren: Du snakket om det sist gang at du... Stian: Jeg kom meg dit. 3. Saksbehandleren:

Detaljer

Årsplan Musikk 2014 2015 Årstrinn: 3. årstrinn Lærere:

Årsplan Musikk 2014 2015 Årstrinn: 3. årstrinn Lærere: Ida Myrvang, Årsplan Musikk 2014 2015 Årstrinn: 3. årstrinn Lærere: Eli Aanensen, Elisabeth B. Langeland, Akersveien 4, 0177 OSLO Kirsten G. Varkøy og Karianne F. Moen Tlf: 23 29 25 00 Kompetansemål Tids-punkt

Detaljer

Det kunstneriske teamet bak musikalen

Det kunstneriske teamet bak musikalen Thale Kvam Olsen, 29 år Scenograf, kostymedesigner og trønder i sjela. Jeg er utdannet kostymedesigner fra Kunsthøgskolen i Oslo, og har jobbet som kostymedesigner og scenograf siden 2012, da jeg også

Detaljer

Fra impresjonisme til ekspresjonisme

Fra impresjonisme til ekspresjonisme Fra impresjonisme til ekspresjonisme Paul Cezanne, Paul Gauguin og Vincent van Gogh var blant impresjonister i begynnelsen men den kunstretning følte de var formløs og lite konkret. Impresjonisme oppfylte

Detaljer

Den andre litteraturen

Den andre litteraturen Forord Den andre litteraturen Av Knut Olav Åmås Redaksjonen i Cappelen Damm og jeg som bokens redaktør har hatt klare ambisjoner med denne antologien. Med Signatur skal talentfulle skrivende få vise for

Detaljer

Kunsten i gangene er også preget av vinteren. 3. trinn har laget fine collagebilder.

Kunsten i gangene er også preget av vinteren. 3. trinn har laget fine collagebilder. Januar 2013. Nytt år med kalde dager lokker alltid riksmediene til Tynset. På den kaldeste dagen hittil, tirsdag 15. januar, dukket både TV2 og Aftenposten opp. Se video fra Aftenposten her! Kunsten i

Detaljer

Andreas Evjen Håkestad Fra mester til master. Masteroppgave. Et studium i komposisjon. Masteroppgave i musikkvitenskap. Trondheim, våren 2012

Andreas Evjen Håkestad Fra mester til master. Masteroppgave. Et studium i komposisjon. Masteroppgave i musikkvitenskap. Trondheim, våren 2012 Andreas Evjen Håkestad Andreas Evjen Håkestad Fra mester til master Masteroppgave NTNU Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Det humanistiske fakultet Institutt for musikk Fra mester til master

Detaljer

Når barn lager musikk mellom kreativitet og læring

Når barn lager musikk mellom kreativitet og læring Når barn lager musikk mellom kreativitet og læring Av Jon Helge Sætre Boka Improvisasjon kunsten å sette seg selv på spill inneholder en rekke artikler som diskuterer improvisasjonsaspektet fra forskjellige

Detaljer

Kim Stian Gjerdingen Bakke

Kim Stian Gjerdingen Bakke Velkommen inn! Har du lyst til å spille i band, spille klarinett, piano, trekkspill, cello, trompet eller trommer? Vil du lære å tegne og male? Eller har du mer lyst til å synge i kor, danse eller spille

Detaljer

ATLE SPONBERG / FØRSTEAMANUENSIS FIOLIN

ATLE SPONBERG / FØRSTEAMANUENSIS FIOLIN STUDER STRYK TROMSØ Tromsø er Nord-Norges hovedstad og har både småbyens sjarm og storbyens larm. Byen er kjent for sitt pulserende uteliv og mangfoldige kulturliv. Her tilbys konserter i alle sjangrer,

Detaljer

UKE MÅL TEMA ARBEIDSFORM VURDERING 34 35 36 37 38 39 40

UKE MÅL TEMA ARBEIDSFORM VURDERING 34 35 36 37 38 39 40 ÅRSPLAN I MUSIKK FOR 3. TRINN 2015/2016 Læreverk: Musikkisum og sanghefte UKE MÅL TEMA ARBEIDSFORM VURDERING 34 35 36 37 38 39 40 Kunne holde en jevn puls i ulike tempi Kunne imitere og improvisere over

Detaljer

«Det påtagelige fraværet av kvinnelige regissører, etc.»

«Det påtagelige fraværet av kvinnelige regissører, etc.» 044-049 09.02.04 14:05 Side 2 «Det påtagelige fraværet av kvinnelige regissører, etc.» Hans Petter Blad Det er svært få kvinner som regisserer spillefilm i Norge. For å bøte på dette problemet har det

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel: Preken 26. april 2009 I Fjellhamar kirke. 2.s e påske og samtalegudstjeneste for konfirmanter Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel: Jeg er den gode gjeteren.

Detaljer

Rikskonsertenes Skolekonsertordning. Klangbein. Klassetrinn: 1. - 7. klasse Produsent: Scene Finnmark Produksjonsnummer: 113HY17

Rikskonsertenes Skolekonsertordning. Klangbein. Klassetrinn: 1. - 7. klasse Produsent: Scene Finnmark Produksjonsnummer: 113HY17 Klangbein Klassetrinn: 1. - 7. klasse Produsent: Scene Finnmark Produksjonsnummer: 113HY17 PROGRAMMET Klangbein fortelle historier ved bruk av musikalske og visuelle elementer. Konsertens språk veksler

Detaljer

15.10.2015 Hospice Lovisenberg-dagen, 13/10-2015. Samtaler nær døden Historier av levd liv

15.10.2015 Hospice Lovisenberg-dagen, 13/10-2015. Samtaler nær døden Historier av levd liv Samtaler nær døden Historier av levd liv «Hver gang vi stiller et spørsmål, skaper vi en mulig versjon av et liv.» David Epston (Jo mindre du sier, jo mer får du vite ) Eksistensielle spørsmål Nær døden

Detaljer

Esker med min barndom i

Esker med min barndom i Esker med min barndom i En utstilling av tre kunsthåndverkere om tilnærminger til form. Introduksjon Noen skaper idé ut fra form, andre skaper form ut fra idé: Det finnes en lang rekke materialer å uttrykke

Detaljer

Med Ståle Birkeland, Petter Frost Fadnes, Dag Egil Njaa og Chris Sharkey. Videregående skoler

Med Ståle Birkeland, Petter Frost Fadnes, Dag Egil Njaa og Chris Sharkey. Videregående skoler Med Ståle Birkeland, Petter Frost Fadnes, Dag Egil Njaa og Chris Sharkey Videregående skoler Om programmet I denne konserten er det elevene sitt eget skoleområde som fungerer som det fjerde medlemmet i

Detaljer

NYHETSBREV 21. Juni 2012. Halloen igjen!

NYHETSBREV 21. Juni 2012. Halloen igjen! NYHETSBREV 21. Juni 2012. Halloen igjen! Så er det tid for siste nyhetsbrev på denne siden av ferien. Siden sist har vi hatt siste klubbkveld for sesongen, styremøte og turen til Liverpool. En av sakene

Detaljer

Asker, september 2014 Simen Agdestein

Asker, september 2014 Simen Agdestein Forord til ny utgave 22. november 2013 kunne vi slippe jubelen løs. Magnus Carlsen hadde blitt verdensmester. Et fantastisk eventyr hadde fått sin fantastiske avslutning. For min del begynte historien

Detaljer

SILVER LININGS PLAYBOOK av David O. Russel. Scene for mann og kvinne. Manuset finner du på www.imsdb.com

SILVER LININGS PLAYBOOK av David O. Russel. Scene for mann og kvinne. Manuset finner du på www.imsdb.com SILVER LININGS PLAYBOOK av David O. Russel Scene for mann og kvinne. Manuset finner du på www.imsdb.com After a stint in a mental institution, former teacher Pat Solitano moves back in with his parents

Detaljer

Richard Juhlin. Best i verden

Richard Juhlin. Best i verden Talerforum matcher riktig taler, ekspert, inspirator med dine møter og kurs! Champagne, O Boy med blåbær og lidenskap Best i verden Richard er kjent for sin oppsiktsvekkende treffsikkerhet ved blindprøver,

Detaljer

Elevoppgaver med fasit. Patty og ulven. Skolekonserter for 5. trinn 29. februar og 1. mars 2012. www.oslofilharmonien.no/ung-arena/skolekonserter 1

Elevoppgaver med fasit. Patty og ulven. Skolekonserter for 5. trinn 29. februar og 1. mars 2012. www.oslofilharmonien.no/ung-arena/skolekonserter 1 Elevoppgaver med fasit Patty og ulven Skolekonserter for 5. trinn 29. februar og 1. mars 2012 www.oslofilharmonien.no/ung-arena/skolekonserter 1 Oppgaver som passer både før og etter konserten Hva er vi?

Detaljer

EL-BASS. Å musisere med andre gir ekstra gevinst både faglig og sosialt. For el-bass kan band være et alternativ når nivå tilsier dette.

EL-BASS. Å musisere med andre gir ekstra gevinst både faglig og sosialt. For el-bass kan band være et alternativ når nivå tilsier dette. NYBEGYNNERNIVÅ Teknikk, teori og spilling: Introduksjon til notasjon, da først tabulatur. Grunnteknikk: Sittestilling, anslagsteknikk, venstrehånds fingerteknikk Grunnleggende rytmiske ferdigheter Stemme

Detaljer

Jeg og Earl og jenta som dør

Jeg og Earl og jenta som dør Erik Holien Jeg og Earl og jenta som dør Oversatt av Egil Halmøy Om forfatteren: Jesse Andrews er amerikansk manusforfatter og musiker. Han har jobbet som reisejournalist, reiseguide og som resepsjonist

Detaljer

Nytt fra volontørene. Media og jungeltelegrafen

Nytt fra volontørene. Media og jungeltelegrafen NUMMER 3 Nytt fra volontørene Nytt fra april 2011 I dette nummeret 1 Media og jungeltelegrafen 2 Hundvåg bydelshus 3 Metropolis 4 Tasta bydelshus 5 Bekkefaret bydelshus 5 Neste måned Media og jungeltelegrafen

Detaljer

Årsplan: Musikk 2015 2016 Årstrinn: 9. klasse

Årsplan: Musikk 2015 2016 Årstrinn: 9. klasse Årsplan: Musikk 2015 2016 Årstrinn: 9. klasse Akersveien 4, 0177 OSLO Tlf: 23 29 25 00 Lærere: Jan Abild og Ole André Ljosland Kompetansemål Tidspunkt Tema/Innhold Lærestoff Arbeidsmåter Vurdering Bruke

Detaljer

Kristine (25) har lagd en reinofon

Kristine (25) har lagd en reinofon Meny ONSDAG 2. SEPTEMBER 2015 KULTUR FESTSPILLENE I NORD-NORGE KRISTINE HANSEN NORDGAREN Kristine (25) har lagd en reinofon Av ANJA LILLERUD 05. juli 2015, kl. 05:00 Hun er oppvokst i Halden, men slagverker

Detaljer

Vurdering av prosjekt Musikk Ilsvika småbarn, 2015

Vurdering av prosjekt Musikk Ilsvika småbarn, 2015 Vurdering av prosjekt Musikk Ilsvika småbarn, 2015 Denne måneden vil vi vurdere prosjektet vårt om musikk som vi startet i oktober. Målene med prosjektet var: Barna skal få oppleve ulike rytmer å bevege

Detaljer

SONGBIRD. En tribute til Eva Cassidy. Med Ingrid Kjosavik, Knut Aabø og Svein Olav Hyttebakk. Målgruppe: Ungdomstrinnet og den videregående skolen.

SONGBIRD. En tribute til Eva Cassidy. Med Ingrid Kjosavik, Knut Aabø og Svein Olav Hyttebakk. Målgruppe: Ungdomstrinnet og den videregående skolen. SONGBIRD En tribute til Eva Cassidy Med Ingrid Kjosavik, Knut Aabø og Svein Olav Hyttebakk. Målgruppe: Ungdomstrinnet og den videregående skolen. Om programmet: I dag blir Eva Cassidy beskrevet som en

Detaljer

Fagplan for saxofon: Skedsmo musikk- og kulturskole

Fagplan for saxofon: Skedsmo musikk- og kulturskole Fagplan for saxofon: Skedsmo musikk- og kulturskole Tegningen er laget av Håvard Lund Lokale fagplaner for Skedsmo musikk- og kulturskole Innledning. Skedsmo musikk- og kulturskole har som visjon å være

Detaljer

Opplegg til samling. Tema: Er jeg en god venn?

Opplegg til samling. Tema: Er jeg en god venn? Opplegg til samling Tema: Er jeg en god venn? Ramme for samlingen: Man kan gjøre alt i små grupper eller samle flere grupper på et sted og ha felles start og avslutning. Varighet (uten måltid) er beregnet

Detaljer

ET ØYEBLIKKSINTERVJU MED OLE HENRIK KONGSVIK, DAGLIG LEDER OG GRÜNDER I OK FOTO. - Intervjuet (og [amatør]fotografert) av Ole Mads Sirks Vevle.

ET ØYEBLIKKSINTERVJU MED OLE HENRIK KONGSVIK, DAGLIG LEDER OG GRÜNDER I OK FOTO. - Intervjuet (og [amatør]fotografert) av Ole Mads Sirks Vevle. ET ØYEBLIKKSINTERVJU MED OLE HENRIK KONGSVIK, DAGLIG LEDER OG GRÜNDER I OK FOTO. - Intervjuet (og [amatør]fotografert) av Ole Mads Sirks Vevle. OM NAVNET «OK FOTO».., OK Foto. - Stemmer det. Husker du

Detaljer

Swannsong. Klassetrinn 8.- 10. klasse

Swannsong. Klassetrinn 8.- 10. klasse Swannsong Klassetrinn 8.- 10. klasse : Swannsong OM PROGRAMMET Betegnelsen svanesang kommer fra den eldgamle overtroen om at knoppsvanen er helt stum og betraktende gjennom hele sitt liv, bortsett fra

Detaljer

Noen erfaringer med plassering av KONTRABASSGRUPPE I ORKESTERGRAV

Noen erfaringer med plassering av KONTRABASSGRUPPE I ORKESTERGRAV Noen erfaringer med plassering av KONTRABASSGRUPPE I ORKESTERGRAV Knut Guettler Norges musikkhøgskole Undertegnede var i en årrekke ansatt ved Det Norske Teatret og har atskillig erfaring med spill i ulike

Detaljer

Glenn Ringtved Dreamteam 3

Glenn Ringtved Dreamteam 3 Glenn Ringtved Dreamteam 3 Hola Manolo Oversatt av Nina Aspen Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken i Dreamteam-serien

Detaljer

Averøy Kulturskole: Forslag til prinsipper for oppsetting av fagplaner/ individuelle læreplaner:

Averøy Kulturskole: Forslag til prinsipper for oppsetting av fagplaner/ individuelle læreplaner: Averøy Kulturskole: Forslag til prinsipper for oppsetting av fagplaner/ individuelle læreplaner: 1. Fagplanene for hvert instrument bør ikke omfatte mer enn 3 sider 2. Fagplanene skal settes opp etter

Detaljer

TEKST // BENEDIKTE KLUGE FOTO // MORGAN NORMAN

TEKST // BENEDIKTE KLUGE FOTO // MORGAN NORMAN TEKST // BENEDIKTE KLUGE FOTO // MORGAN NORMAN DET ER IKKE TIDEN INVESTERT I ARBEIDET SOM SKAL TELLE, MEN TANKENE. ARE MOKKELBOST BYG- GER OPP ET UNIVERS, OG SOM KJENT ER IKKE DET GJORT I EN HÅNDVENDING.

Detaljer

4.2 PETER TORNQUIST: Q/CARVING 2005 2008

4.2 PETER TORNQUIST: Q/CARVING 2005 2008 4.2 PETER TORNQUIST: Q/CARVING 2005 2008 Peter Tornquist avsluttet sitt kunstneriske stipendiat om komposisjon og improvisasjon høsten 2006, og dette verket er også en sentral del av hans stipendiatarbeid.

Detaljer

EIGENGRAU av Penelope Skinner

EIGENGRAU av Penelope Skinner EIGENGRAU av Penelope Skinner Scene for en mann og en kvinne Manuset ligger ute på NSKI sine sider, men kan også kjøpes på www.adlibris.com Cassie er en feminist som driver parlamentarisk lobbyvirksomhet.

Detaljer

Grafisk arbeid. Artikkelen er skrevet av Henning Handå for Studentliv

Grafisk arbeid. Artikkelen er skrevet av Henning Handå for Studentliv Grafisk arbeid Artikkelen er skrevet av Henning Handå for Studentliv Artikkelen er opprinnelig utarbeidet i til bruk for deltagere på Studentlivs kurs i PR og markedsføring. Samtidig fungerer den også

Detaljer

Kjell Terje Ringdal. Lær å lage taler som begeistrer

Kjell Terje Ringdal. Lær å lage taler som begeistrer Kjell Terje Ringdal Vel talt Lær å lage taler som begeistrer Om forfatteren: Kjell Terje Ringdal er førstelektor ved Markedshøyskolen i Oslo,der han underviser i retorikk, samfunnspåvirkning og public

Detaljer