NAVN FORTELLER HISTORIE. Utviklingen av fornavn i Norge som et bevis på språkkontakt.

Transkript

1 Masarykova univerzita Filozofická fakulta Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky Norský jazyk a literatura Lenka Sommerseth NAVN FORTELLER HISTORIE. Utviklingen av fornavn i Norge som et bevis på språkkontakt. Bakalářská diplomová práce vedoucí práce: PhDr. Miluše Juříčková, CSs. Brno

2 PROHLÁŠENÍ Prohlašuji, že jsem diplomovou práci vypracovala samostatně a použila pouze pramenů uvedených v seznamu literatury. Souhlasím, aby byla práce uložena v knihovně Filozofické fakulty Masarykovy univerzity v Brně. V Brně dne Lenka Sommerseth 2

3 TAKK Jeg takker min veileder PhDr. Miluše Juříčková for at hun er en stadig inspirasjon for meg og for at hun veileder og parallelt gir oss i gruppen friheten til å utvikle oss i vår egen retning og interesse. Min avhandling er resultat av denne friheten. Jeg også takker min ektefelle for all praktiske hjelp som gjorde det mulig at jeg kunne samle materialer i biblioteker i Norge. Jeg takker ham for hjelpen med språk og stadig oppmuntring. Jeg er glad i betydningen av hans navn. 3

4 INNHOLD INNLEDNING 6 NORDISKE NAVN Historie 8 Semantikk 8 Leksikologi 8 Sosiale forhold 9 Sammendrag 10 KELTISKE, ANGELSAKSISKE OG VESTGERMANSKE NAVN Historie 11 Keltiske navnelån 11 Angelsaksiske navnelån 12 Andre vestgermanske navn 12 Sammendrag 13 KRISTNE NAVN Kristning av Norge 13 Hebraiske og greske navn 13 Semantikk 15 Fornorskning av fremmednavn 16 Sammendrag 17 TYSKE NAVN Den tyske påvirkningen gjennom hanseatene 18 Den språklige påvirkningen 18 Tyske navn 19 Bergensnavnene 19 Germanske navn 20 Sammendrag 21 DEN DANSKE PÅVIRKNINGEN Historiske begivenheter 21 Språklige forandringer 22 Skandinaviske helgennavn 22 Sammendrag 23 4

5 REFORMASJONEN OG BIBLISKE NAVN Historiske og teologiske forandringer 23 Reformasjonen i Norge 24 Bibelske navn 25 Agitasjon for bibelske navn 26 Sammendrag 27 NASJONSBYGGNING OG DEN NORDISKE NAVNERENESSANSEN Historie og rolle av språket 27 Ivar Aasen og Norsk Navnebog 28 Den nordiske navnerenessansen 28 Nylaginger 29 Sammenligning av navnebruk i 1880 og Inspirasjon for nordiske navnene 31 Sammendrag 32 DET FLERKULTURELE 20. ÅRHUNDERET OG DEN ENGELSKE PÅVIRKNINGEN Det flerkulturelle samfunnet 32 Den engelske språkpåvirkningen 33 Engelsk-amerikanske navn 33 Internasjonalisering 35 Sammendrag 36 KONKLUSJON 37 VEDLEGG De 10 mest brukte jentenavnene De 10 mest brukte guttenavnene RESUMÉ 44 LITTERATUR OG KILDER 46 5

6 INNLEDNING Språk gjennomgår en naturlig utvikling og ord forandrer seg i et hvert språk hele tiden. Navn er en spesiell del av språkets ordforråd som har utviklet seg gjennom sin historie, men er i dag delvis konservert i sin form. Navn er språkets rikdom. Hvert språk har egne navn og navnene gjenspeiler språket selv. Onomastikk er læren om navn, deres opphav og deres betydning og er en gren innenfor etymologien, som er læren om alle ords opphav og betydning. Termen onomastikk kommer fra gresk oνομα (ōnoma), som betyr 'navn', i Norge er dette faguttrykket ofte erstatt med norsk navnegransking eller navneforskning. Navnegransking i Norge har en lang tradisjon og fokuserer mest på stedsnavn (toponymer). I mitt fokus står nå personnavn (anthroponymer) som er egennavn (nomen proprium) på personer. Hvert enkelt menneske har sitt eget navn. En fullstendig benevning av en person består derfor i dag av et eller flere fornavn og et eller flere etternavn. Opp til høymiddelalderen ble personer identifisert bare med et navn, i spesielle tilfeller også med et tilnavn (Harald Hårfagre). Først da veldig mange mennesker hadde samme navn og navn derfor ikke kunne identifisere tilstrekkelig en person, utviklet det seg familienavn, i de skandinaviske landene først og fremst patronymika (Jensen, Olsen). Først med eksistens av etternavn ble egne, første navn kalt fornavn fordi de stod foran et etternavn. Nå har jeg kommet til min interesse, som er fornavn i Norge og deres utvikling, forandring, opprinnelig betydning og opphav. Som andre kulturer har også Norge sine opprinnelige hjemmenavn (nordiske navn), men med tiden tok språksamfunnet opp også fremmede navn og gjorde dem til sine (som greske navn, tyske navn). Mitt utgangspunkt er at navn gjenspeiler en utvikling og språkkontakt som norsk hadde i sin historie. Alle fornavnene som brukes i Norge i dag bærer med seg litt av Norges kultur og historie. Denne avhandlingen er mitt første innblikk inn i norsk navnelære. Jeg vil følge navn fra de eldste bevarte kilder frem til dagens bruk og beskrive de viktigste navnegruppene og kulturstrømmene som påvirket navneutviklingen i Norge. Disse navnegruppene vil jeg betrakte med bakgrunn i historisk utvikling, religion og kultur, fordi jeg lurer på om navnbetydninger kan fortelle noe om perioden når de ble tatt i bruk eller ikke. En viktig del av min avhandling er navnene selv, det betyr 6

7 at jeg gir mange eksempler på navn med fokuserer på deres betydning. Kapitlene i denne avhandlingen følger kronologisk navneutvikling i Norge og navnene på mine kapitler er dermed de største navnegruppene som preger navnebruken i Norge: de eldste nordiske navnene, innlånte keltiske, angelsaksiske og vestgermanske navn og i høymiddelaldren er det kristne navn og tyske navn. Utviklingen fortsetter med: den danske påvirkningen, i forbindelse med den legger jeg inn et selvstendig kapitel reformasjonen og bibelske navn. Utviklingen mot den moderne tiden beskriver jeg i kapitlet nasjonsbygging og den nordiske navnerenessansen og det siste kapitlet tilhører det flerkulturelle 20. århundret og den engelske påvirkningen. 1 Kapitlene selv har lignende struktur. Først beskriver jeg kort viktigste historiske begivenheter. Ut fra det historiske går jeg over til det språklige og beskriver kort språkkontakt, lånord og eventuell fornorskning når det er gjeldende. Etter det språklige kommer jeg til navnene selv. I hvert kapitel anfører jeg flere navn som var de vanligste og som preger den perioden og forklarer deres betydning med hjelp av «Norsk Personnamnleksikon». Til slutt i hvert kapitel prøver jeg å vurdere om navnebetydningen gjenspeiler den historiske utviklingen eller ikke. Jeg prøver også å finne kulturelle impulser som kan forårsake at et eller annet fremmed navn ble tatt i bruk i Norge. Arbeidet med Norsk Personnamnleksikon står sentralt i min avhandling. Leksikonet er samarbeidet av navneforskere Kristoffer Kruken og Ola Stemhaug og ble utgitt i sitt 2. utgave i Som sekundærlitteratur brukte jeg først og fremst studier og artikler fra navneforskere Ola Stemhaug, Kristoffer Kruken, Tom Schmidt, Terje Aarset og Gulbrand Alhaug. De fleste har jobbet og publisert ved «Avdelingen for navnegransking» ved Universitetet i Oslo. Denne avdelingen organiserte flere ganger nasjonale konferanser i navnegransking som ble hold på Blindern, ved Universitet i Oslo. Bidragene fra disse konferansene ble utgitt i samlinger og var til gode litteraturkilder for meg. En viktig statistisk kilde spesielt for nyere tid er websidene til Statistisk Sentralbyrå som samler i en seksjon navnestatistikken mange nyttige informasjon. Ved siden av onomastisk-faglitteratur brukte jeg bøker om historie, først og fremst «Historien om Norge» fra Karsten Alnæs og den tsjekkiske boken «Dějiny Norska» skrevet av kollektivet Miroslav Hroch, Helena Kadečková og Elisabeth Bakke. 1Min inndeling er utarbeidelse av den tradisjonelle kronologiske inndeling etter proveniens som f. eks. Tom Schmidt anfører i sin artikel om fornavn i Norge: 1. gamle, nordiske (germanske) navn til 1000-tallet, 2. kristne navn (f. o.m 1000-tallet): helgennavn (f. o.m 1000-tallet) og bibelske navn (etter reformasjonen), 3. tyske navn (særlig fra tallet av), 4. den nordiske navnerenessansen, 5. nyere navn (f. o. m tallet). Schmidt, 89. 7

8 NORDISKE NAVN Historie De eldste kildene til norske personnavn er runeinnskriftene og er bevart først med eldre runer (ca ) og senere med yngre runer (fra 700). 2 Materialet til den eldste perioden er veldig begrenset og derfor er konklusjonene om navn på den tiden usikre. Mange runeinnskrifter er nettopp navninnskrifter på en avdød som f. eks. laiþigar på Møgedalsteinen i Dalane. Fra den tiden Olav Tryggvason var konge, har vi den første myntinskripsjonen ONLAF REX NOR[mannorum]. 3 Semantikk Mange navn inneholder ledd som viser til nordisk mytologi, til hedensk kult og ofte direkte til gudenavn som f. eks. navnet Thor som utviklet seg fra det norrønt Þórr og var mye brukt i vikingtida. Vi finner også guden Frøy i navnet Frøydis eller Frøystein og direkte Guð i Gudrun eller Gudbrand. 4 En annen betydningkrets er navn som inneholder ord for våpen og kamp Geirr 'spyd' og som tyder på at navnbærer tilhørte en krigersk herskerklasse. Navn kunne beholde betegnelse på en folkstamme som i Trond 'mannen fra Trøndelag' som viste hvor man kommer fra i landet. Et navn kunne også betegne noe karakteristiske ved en person som f. eks. Kåre 'krøllhåret' eller Sverre 'urokråke, villstyring'. 5 Det er mulig at disse navnene var først tilnavn som betegnet et karakteristiske trekk av en person og senere ble til egne navn. Alle norrøne navn har faktisk betydning og det tyder på intensjonen som foreldre kunne ha med navn. Foreldrene kunne ha gitt sin gutt navnet Bjørn med håp om at gutten ville bli sterk og modig eller et navn som henspiller på positive handlinger som Ingebjørg av Inge- gudenavnet 'Ing, Yngve' og bjørg 'berging, vern'. Foreldrene fulgte også en gammel tradisjon med å kalle opp barnet etter en nær avdød slektning og barnet skulle få de samme positive egenskapene. Dette betegnet at barnet var tatt opp i slekten. 6 Leksikologi Leksikalsk sett er gamle nordiske navn sammensatte eller usammensatte navn, dvs. de består av et 2Stemhaug I, 32. 3Stemhaug I, 32. 4Stemhaug I, 36. 5Sivertsen, 7. 6Det er alminnelig kjent at kristne gir navnet til barn under dåp. Ola Stemhaug understreker, at allerede hos germanerne fikk barn navn under «vassausingsakt», det betyr en skulle «ausa barn vatni» som det står i norrøne kilder. Stemhaug, II, 25. Dette ligner mye på kristen dåp som vi kjenner fra yngre tid. 8

9 ledd som Bjarte 'lys, skinnende' eller to ledd som Herbjørg, sammensatt av her- 'hær' + -bjorg 'berging, vern'. Typiske usammensatte mannsnavn var ifølge Halvorsen Gestr, Karl, Bergr, Bjorg, Sveinn, Úlfr, Ormr, Kalfr, Hallr, Steinn eller Ketill og kvinnenavn Bjorg, Bera, Gró(a), Hildr, Hlíf, Unnr. 7 Sammensatte navn består av forledd og etterledd. Leddene ble fritt kombinert, ved siden av nevnte Herbjørg finner vi Herfrid av Her- 'hær'+ -frid 'vakker (kvinne)' og videre Elfrid av el- 'ild' + frid (vakker) kvinne'. Navn oppstå etter det såkalte variasjonsprinsippet, 8 Tom Schmidt forklarer definisjon på følgende måte: «Den som ble oppkalt, fikk det ene navneleddet fra den oppkaltes sammensatte navn og det andre ble valgt ut fra andre kriterier, kanskje ved oppkalling etter en annen person.» 9 Slik oppstod en navnerekke som Heoroveard Hróðmund Hróðwulf som skulle være barn av Heorogár og Hróðgar, ifølge Beowulf. 10 Det er viktig å nevne, at noen sammensatte navn ikke hadde klare betydningsinnhold som f. eks. Hallstein av 'stein' + 'stein' eller Gunnhild av Gunn- 'strid' + -hild 'strid'. Et hvert ledd kan forstås, men sammensetning har blitt mekanisk. Sosiale forhold Historisk sett var sammensette navn ifølge Ola Stemhaug kjente i Norge senest i tidlig folkevandringstid, men ble i mindretall i de første fem hundreår til vi har innskrifter på nordisk språk. Situasjonen forandrer seg i vikingtida, hvor toleddete navnetyper preger hele perioden. I den islandske Landnåmaboken 11 er 60% av mannsnavnene toleddete navn. 12 Der blir det ikke lenger vanlig å bruke variasjonsprinsippet så mye, men å nytte oppkalling av barn etter foreldre, det betyr at hele navnet ble overført fra foreldre eller en avdød slektning til barn. Mens det med variasjonsprinsippet oppstod mange nye navn, var oppkallingen mye mer konserverende og førte til at navnevolumet ble mindre. 13 Vi vet lite om navn i forbindelse med sosial posisjon. Det er trolig at det øvrige sosiale laget brukte først sammensatte navn og vanlige folk mest enleddete navn. I løpet av vikingtida tok vanlige folk 7sitert etter Schmidt, 96. 8Faguttrykket variasjonsprinsippet kommer fra Gustav Storm fra Schmidt, 95, Stemhaug I, 34. Stemhaug II, 27. 9Schmidt, 95f. 10Stemhaug II, Landnåmabok (Landnámabók) er en islandsk fortelling skrevet på slutten av 1100-tallet om Islands bebyggelse. Boka forteller om folk og slekt på Island som kom fra Norge og inneholder omkring personnavn og stedsnavn. Det finnes mange henvisninger til Norge også. Islandske kilder fra denne perioden er derfor også kilder til norsk historie. Kadečková, Toleddete navn var den eldste fornavntypen hos de fleste indoeuropeerne hos slavere, grekere eller keltere, men ikke i de latinske navnene. Stemhaug I, Stemhaug I, 35. 9

10 toleddete navn i bruk fra de fyrsteslektene og med tida spredte seg denne navntypen over hele Norge. 14 De bevarte kildene informerer mest om overklassen og derfor mangler vi en oversikt over hele samfunnet. På den norske sosialtoppen under vikingene var navnene med følgende semantikk: Guðrøðr fra Guð 'gud(ar)' + røðr > fred 'fred, vern' 15, Halfdanr 'mann som er et halvt dansk av ætt' 16, Haraldr fra Har 'hær'+ -vald 'den som hersker' 17, Ragnvaldr fra Ragn- 'råd, avgjørelse' + -vald 'den som hersker' 18 og kvinnenavnet Ragnhildr fra Ragn- 'råd, avgjørelse'+ -hild 'strid' 19. Laveste i det sosiale perspektivet var navnene på trell. Mange var opprinnelig tilnavn som Blåtann, dvs. også sammensatte navn. Kanskje det mest kjente trellnavn er Karkr 'den tjukke' som ifølge sagaen var navnet på Håkon jarls trell. Andre er Kolbakr 'svartrygg' eller Loðhottr 'den med loden hatt'. 20 Sammendrag Beskrivingen av nordiske navn skulle gi en kort og klar oversikt over de eldste navnene som er bevart i Norge. Samfunnet ble klassedelt, på toppen stod hersker og kriger og på bunnen var treller. Navnene fulgte med en inndeling og skulle beholde en positiv (Haraldr) eller negativ (Kolbakr) konnotasjon. Navnebetydningen var veldig viktig, vi kan også tenke oss at navn også skulle beskytte dens bærer. Navnene inneholder ofte navn på våpen eller en antydning om kamp og gjenspeiler samfunnets ideal om en mann som en sterk kriger og hersker. Høydepunktet i perioden er vikingtida med mange sammensatte navn som inneholder henvisning til det krigerske. Navnesemantikken informerer oss også over hvor viktig familie og slekt var. Navnet på en person bekrefter dens slektstilhørighet og fortsettelse av slekten, dette er spesielt tydelig med oppkalling etter foreldre. Det var ikke bare tilhørighet til familien, men også tro som var uttrykket gjennom navn. Navnene som inneholder gudsnavn er særlig spredt i Norge til i dag (Thor, Frøydis) Stemhaug I, 35 15NPL, NPL, NPL, NPL, NPL, Stemhaug I, Navn som inneholder navnene på mytologiske guder, i tysk navnelære kalt Theophore-Namen, finner vi i mange språk i verden. I vår kulturkrets er greske navn viktige (Zeus i Diogenes, Hera i Herodotos) og hebreiske navn (Jahve i Johatan, Elohim i Elias). Vi kan også tilføye tsjekkisk som et eksempel på slaviske språk (Bůh i Bohumil, Bohuslav). Červeňáková,

11 KELTISKE, ANGELSAKSISKE OG VESTGERMANSKE NAVN Historie Vikingene seilte over Vesterhavet til Færøyene, Skottland og Irland. Det synes å ha eksistert fredelige forhold mellom norrøne bosettere, keltere og piktere på De britiske øyer. På begynnelsen byttet keltiske og norrøne høvdinger gaver med hverandre, giftet seg inn i hverandres slekter og respektert hverandres ulike religion. 22 Senere kom det til konflikter om makt og ny religion - kristendommen, vikinger begynte å angripe angelsaksiske kloster. Det første kjente angrepet av vikinger var plyndring av Lindisfarne kloster i Nord-England i 793. På 800-tallet følgte flere vikingferder og plyndringer. Vikinger fra Norge kjempet lang tid i Irland. 23 De grunnla flere byer, bygget befestninger og bevarte sin uavhengighet opp til det 12. århundret. 24 En lang periode over 4 århundre med fred og krig var basis på vennskap og hat, samfunnets kontakt som la igjen sine spor også i språk, spesielt i stedsnavn på De britiske øyer. Nordiske navn ble brukt på De britiske øyer 25 og keltiske og angelsaksiske navn kom til Norge sammen med vikingene som reiste tilbake. Keltiske navnelån Med keltiske navn fikk Norge den første bølgen med innlånte navn. Kanskje de første keltiske navnene i Norge var kjent som navn på treller som f. eks. Dufan og Melkolfr, men de ble først ikke tatt mye i bruk i Norge. Senere kom keltiske navn til Norge fra nordiske vikinger som tidligere hadde oppholdt seg i Irland eller på de skotske øyene. De mest kjente navnene er: Bekan, Brjánn, Dufgus, Kaðall, Kjallakr, Kjartan, Kjarval, Konall osv. 26 Vi vet, at disse navnene ble først brukt på Island, hvor flere av vikingene kom fra skotske og irske områder. De fleste keltiske navnene forsvant i Norge på grunn av lav sosial status, bortsett fra de tre mest kjente: Njáll fra skotsk Neil, Nigel 'kjempe', som utviklete seg til Njål og er kjent fra Njålssaga 27, Birgit fra keltisk Brigit 'den høye' og Kjartan fra irske Muircheartach 'sjøkriger', selv om de ble tatt opp i Norge mer i nyere tid Alnæs I, 146ff; Kadečková, I en irsk kilde fra 874 kalles kong Ivar i Dublin «rex nordmannorum totius Hiberniae et Britanniae», dvs. «Konge over alle nordmenn. Det er første gang ordet «nordmenn» er nevnt i historien. Alnæs I, 156f. 24Kadečková, Norrøne navn som ble spredt på De britiske øyer var f.eks. Amundr, Auðunn, Bjorg, Finnr, Gunnhildr, Hávarðr og andre. Ved siden av navn som var overtatt fra nordisk til gammelengelsk flere kulturord som húsbondi (husband), log (law) osv. Mer om dette Johnsen, 55f. 26Stemhaug I, NPL, Schmidt,

12 Angelsaksiske navnelån De angelsaksiske navnelånene som kom til Norge kom parallelt med kristendommen, var viktigere. De mest kjente to navn er Sunniva og Botolv. Sunniva utviklet seg fra gammelengelske Sunngifu og er sammensetning av Sunn- 'sol' + -gifu 'gave'. Navnet ble i Norge kjent siden 1000-tallet og med tiden utviklet det seg til Synneva og Synnøve som er den mest kjente formen. 29 Navnet ble populært i middelalderen i sammenheng med den hellige Sunniva og i moderne tid med Bjørnsons bondefortellinger. Det angelsaksiske navnet Bótwulf var også et helgennavn, som utviklet seg til fellesgermanske Bótolfr og kanskje i Norge senere til Botolv. 30 Keltiske og angelsaksiske navn som ble tatt i bruk i Norge ble fornorsket og vi føler ikke lenger at navn som Botolv eller Synnøve opprinnelig ikke var norske. Betydningen av navn som vi kjenner tilsvarer tidens samfunn og mentalitet og ligner mye i deres semantikk på nordiske navnebetydninger ('sjøkriger', 'kjempe' osv.). Lignende semantikk viser til kulturnærhet og felles karakteristiske trekk som skandinaviske og angelsaksiske land har, ikke minst fra sentraleuropeisk perspektiv. Andre vestgermanske navn De vestgermanske, spesielt tyske navn kom til Norge gjennom Danmark. Allerede på 900-tallet ble det gammeltyske Hloðvér (senere i Tyskland til Ludwig) kjent som var et lån fra gammelfrankisk Chlodovechus. 31 I Norge utviklet navnet seg til Lodve(r), Lodvar eller Løve. 32 Navn består av gammeltyske Hlūt- 'berømt, vidgjeten' og -wig 'kamp, strid'. 33 Et annet navn er Sig(f)røðr fra gammeltyske Sigifrith av Sig- 'siger' + -fred 'fred, vern'. 34 Navnebetydninger på begge navnene viser på en felles kulturkrets av germanske stammer og språk. Ola Stemhaug beskriver et spesielt og veldig interessant hypotese om navn Magnus. Magnus er en latinsk form av adjektiv māgnus 'stor'. I Norge gav Olav den hellige dette navnet til sin sønn Magnus den gode omtrent år Snorre sier at han var oppkalt etter frankerkongen Karl den store, latinsk Carolus Magnus. 35 Navnet Magnus brukte vikingene allerede på 900-tallet på De britiske øyer og det er sannsynligvis at navnet kom fra Tyskland til Norge via De britiske øyer. 29NPL, Schmidt, 98. I NPL finnes Botolv bare som et norrønt navn av Bot- 'hjelp' + -ulv 'ulv'. NPL, Schmidt, 98. Navn Hloðvér kunne ha kommet til Norge med misjonærene som ble sendt fra Tyskland av Ludwig den fromme. Han opprettet i 831 erkebispesetet i Hamburg for hele Norden. Kadečková, NPL, NPL, 185. Debus, NPL, 255. Debus, Stemhaug I, 38. Analogisk NPL,

13 Sammendrag Nordmenn var i kontakt med keltere og angelsaksere på De britiske øyer siden 700-tallet opp til 1100-tallet. De levde først i fred med hverandre, senere i kamp og krig. Under den lange perioden da vikingene bodde på De britiske øyer, tok de opp flere navn (Muircheartach, Neil, Sunngifu) og gjorde dem til sine (Kjartan, Njål, Sunniva). Med keltiske og angelsaksiske navn fikk Norge den første bølgen med innlånte navn. Navnebetydninger ('sjøkriger', 'kjempe') forteller om folkes krigerske mentalitet. KRISTNE NAVN Kristning av Norge På De britiske øyer kom vikingene i kontakt med kristendommen. Ordet kristendom selv er bevis på det det norrøne kristindómr er lånord fra gammelengelske cristendom. 36 Vi har flere beretninger om vikinger som lot seg kristne mens de var på De britiske øyer. Etter flere misjonsreiser fra utlandet ble allikevel kristningen av Norge gjennomført politisk av kongene Håkon den gode, Olav Tryggvason og det avgjørende gjennombruddet kom med Olav den helliges martyrdød på Stiklestad i Kristendommen ble norsk statsreligion, selv om hedensk kult fremdeles levde på mange steder også. Med kristendommen kom også latinske bokstaver til Norge og man begynte å skrive på pergament. Det første bevarte skriftstykket er fra slutten av 1100-tallet. Med håndskriftene på pergament får vi et større kildematerial, f. eks. sagahåndskrifter og diplomer som selvfølgelig inneholder mange personnavn. 37 Mot slutten av middelalderen får vi flere jordebøker og regneskaplister som er en viktig og rik kilde av personnavn. 38 Hebraiske og greske navn Når vi sier kristne navn, mener vi først og fremst hebraiske og greske navn, men vi kommer til å se at navnene spredte seg mest i sine latinske former. Det finnes forskjellige hypoteser over hvordan de kristne navnene spredte seg over landet. Eyvind Fjeld Halvorsen mener at de første kristne navnene ble båret av utlendinger og kom inn i det øvre sosiale laget ved «blandingsekteskap», deretter spredte de seg ved vanlig oppkalling. Andre forskere som Erik Gunnes regner med direkte 36Johnsen, Mange stedsnavn og gårdsnavn kan være kilder til personnavn, de inneholder navn og slutter på -staðir eller -ruð. Mer om dette, Stemhaug I, De vestnordiske personnavn fra middelalderen ble samlet i to store arbeider av E. H. Lind: Norsk-isländska dopnamn ock fingerade namn från medeltiden. Lind, 1915 og

14 oppkalling etter helgener. 39 Slikt som de gamle nordiske navnene, ble også kristne navnene først brukt i øvre samfunnslag og senere brukt over hele landet. Det betyr også at i først omgang kunne navn antyde sosial tilhørighet. Tilfeller at et voksent menneske skulle skifte navnet sitt når han eller hun ble døpt, er ikke kjent. Det skjedde bare når et menneske gikk i kloster. Kristne navn er alminnelig kjente, men allikevel har jeg lyst til å ta de mest brukte navnene i middelalderen som eksempler på kristne navnene og finne ut deres betydning. Sekundærlitteraturen angir følgende navn som de mest brukte: Johannes, Benedictus, Laurentius, Nikolaus, Petrus, Andreas, Martinus, Matheus og Mathias, Paulus, Severinus og kvinnenavnene Brigitta, Cecilia, Helena, Katharina, Magdalena, Margita. 40 Følgende forklaringer er tatt fra Norsk personanamnleksikon. For en bedre oversikt bruker jeg en liten tabell og skriver ikke i hele setninger. I mitt fokus står navnbetydning, opphavsland og informasjon om tid eller periode da navn først er kjent i Norge. Mannsnavnene: Benedikt(us): et latinsk navn, betyr 'velsignet', kjent i Norge fra 1100-tallet 41 Johannes fra hebraisk navn Jōchānān 'Gud er nådig', innlånt over gresk Iōánnēs, kjent i Norge fra 1000-tallet, dvs. et av de første kristne navnene i Norden 42 Laurentius et latinsk form av 'mann fra byen Laurentum' som opprinnelig var et tilnavn Nikolaus latinsk form av gresk navn Nikólaos, sammensetning av nīkē 'siger' og láōs 'folk', kjent i Norge siden 1000-tallet i den latinske formen 43 Petrus latinske form av gresk Pétros 'stein, fjell' som var oversettelske av arameisk Kēfā og var tilnavn på apostelen Simon; formen Petrus kjent i Norge siden ca Andreas gresk navn Andréās 'mann, menneske', kjent fra 1100-tallet 45 Martinus: latinsk navn, avledning av gudenavnet Mārs, i Norge kjent siden ca Matheus, Mathias latinsk form av gresk Matthaîos, hebraisk Mattanjā 'gave fra Gud', kjent siden 1300-tallet 47 Paulus: latinsk navn 'liten', brukt for apostelen Paulus, opprinnelig Saul. kjent i Norge 39Schmidt, 99 (Halvorsen, 1984.) 40Basert på undersøkelser av kilder, tatt fra Stemhaug I, 39 og Schmidt, NPL, NPL, NPL, NPL, NPL, NPL, NPL,

15 fra ca i formen Páll 48 Severinus: latinsk Sevērīnus 'alvorlig, streng', kjent siden ca Kvinnenavnene: Brigitta: en latinisert form (Brigida) fra keltisk Brigit 'den høye', kjent i latinsk form i Norge siden 1000-tallet, navnet på den svenske helgen St. Birgitta fra Vadstena Cecilia: latinsk navn Caecilia laget av adjektiv caecus 'blind', kjent siden 1000-tallet 50 Helena: gresk navn Helénē 'den strålende, skinnende', kjent i Norge siden 1300i forma Elin 51 Katharina: gresk navn Aikaterínē av uvisst opphav, kanskje avledning av adjektiv katharós 'ren', i Norge kjent siden Magdalena: fra gresk Magdalēnē 'kvinne fra Magdala', opprinnelig tilnavn, i Norge kjent siden Margarita: gresk latinsk navn fra lat. margarīta, gresk margarītēs 'perle', opprinnelig persisk navn, kjent i Norge siden 1000-tallet 54 Semantikk Mannsnavnene dominerer og er mest belagt i dens latinske former. Vi finner her i første omgang navnene på de viktigste apostlene (Petrus, Johannes, Andreas) som opprinnelig kommer fra gresk eller hebraisk, men også navn som ikke finnes i Bibelen, helgennavn (Benediktus, Martinus, Brigitta) som kom til Norge med den kristne kulturen som helhet. De fleste var kjent fra 1100-tallet. Navnene kan være adjektiv ('liten', 'alvorlig') eller navn som viser hvor man kommer fra ('mannen fra Laurentum', 'kvinnen fra Magdala'). Begge typer finner vi også hos germanere. Noen kristne navn inneholder et kristent budskap ('Gud er nådig', 'gave fra Gud'), mens andre ikke har kristelig betydning ('blind', 'liten', 'streng', 'mann fra Laurentum'). Dette kan vise til at kristne navn ble gitt til barn ikke bare på grunn av deres betydning, men også på grunn av at de kom til Norge sammen med kristendommen og ble alminnelig kjent og tatt opp som kristne navn. Ikke minst, må vi tenke på at folk i høy- og senmiddelalderen sannsynligvis ikke forstod norrøne navn på grunn av 48NPL, NPL, NPL, NPL, NPL, NPL, NPL,

16 språkutviklingen som gjennomgikk en stor forandring. Det kan godt være at med tid norrøne navn føltes fremmede. Men vi kan allikevel si at semantikken på kristne navnene har en helt annen motivasjon enn nordiske navn og stod i lang tid i motsetning til hverandre, spesielt i periode med kristningen av Norge. Fornorskning av fremmednavn Kristne navn i latinsk form var først fremmede navn. Med tiden ble de tilpasset norsk språk, latinske endringer forsvant og konsonanter ble forskjøvet. Navnene fikk norsk form og de føltes ikke lenger som fremmede. Jeg har tatt en gang til de nevnte eksemplene på kristne navn og funnet deres fornorskete former i NPL. Følgende former av den opprinnelig bibelske og latinske navn er kjent i Norge: Benedikt(us): Bendik, Benkt, Beint, Bent, Bendiks, Bendikt, Bendix 55 Johannes: Johans, Johs, Jon, Jo 56 Laurentius: Lavrants (1100-tallet), Laurits (1300-tallet), Lasse (1300-tallet), Lars (1400- tallet) 57 Nikolaus: Nikolás, Nils (1400-tallet), Niels, Nikuls 58 Petrus: Pet(e)r, Peder, Per 59 Andreas: Anders, Andres (1300-tallet) 60 Martinus: Marteinn (1200-tallet), Marten, Martin, Morten, Mortein 61 Matteus, Mathias: Mattis, Mats 62 Paulus: Páll, Pål, Paul 63 Severinus: Severin, Sevrin, Søren 64 Brigitta: Birgitte, Birgitta (1400-tallet), Berit, Berte, Birgit, Brit, Brita 65 Cecilia: Sissel, Silje, Silja, Sille 66 Helena: Helene, Elen, Eli, Elin, Eline, Helen, Hellen, Eilin, Ellen, Elna, Lena, Lene, 55NPL, NPL, NPL, NPL, NPL, NPL, NPL, NPL, NPL, NPL, NPL, NPL,

17 Leni 67 Katharina: Cathrine, Katrine, Kathrine, Katrin, Karen, Kari, Karin, Karina 68 Magdalena: Malene, Maline, Malin, Mali, Madel, Madela, Madli, Magdele, Magdeli, Mageli, Magli, Magda 69 Margarita: Margrét, Margréta, Margit, Margrete, Marit, Marte, Marete, Magte, Marita, Mette 70 Vi kan se at noen navn ble fornorsket veldig tidlig (Lavrans allerede på 1100-tallet), mens andre levde lenger i deres latinske former og deres fornorskning tok kanskje mer tid (Nils belagt først på 1400-tallet). I dag tenker ingen at Nils eller Lars ikke er norske navn. 71 Sammendrag Den første kontakten med kristendommen fikk nordmenn på De britiske øyer. Etter flere misjonsreiser fra utlandet ble kristningen av Norge gjennomført politisk av kongene Håkon den gode og Olav den hellige. Kristendommen ble til slutt norsk statsreligion. Med kristendommen spredte det seg også kristne navn som var mest latinske former av opprinnelig greske og hebraiske navn. Vi finner her i første omgang navnene på de viktigste apostlene (Petrus, Johannes, Andreas), men også helgennavn (Benediktus, Martinus, Brigitta) som kom til Norge med den kristne kulturen som helhet. De fleste navnene var kjent i landet fra 1100-tallet. Noen kristne navn inneholder et kristent budskap ('Gud er nådig', 'gave fra Gud'), mens andre ikke har kristelig betydning ('blind', 'liten', 'streng', 'mann fra Laurentum'). Med tiden ble de fremmede navnene tilpasset norsk språk og føltes ikke lenger som fremmede (Laurentius > Lavrants, Lars, Lasse; Petrus > Peter, Peder, Per; Cecilia > Sissel, Silje, Silja, Sille). 67NPL, NPL, NPL, NPL, Navneforsker Gulbrand Alhaug ordnet derfor fornorskete kristne navn til norske navn og opprinnelige norrøne navn kaller han «nordiske arvenavn»alhaug, 179. Andre forskere (Kruken, Aarset, Schmidt) snakker om nordiske, event. norrøne og kristne navn. Problemet med Alhaugs definisjon er at den ordner også nylagete nordiske navn til nordiske arvenavn. De nylagede nordiske navnene oppstod på 1800-tallet under den nordiske navnerenessansen fra gamle for- og etterledd, dvs. de er nye navnene. 17

18 TYSKE NAVN Den tyske påvirkningen gjennom hanseatene Tyske navn kom til Norge i høy- og senmiddelalderen. Etter at den norske kongelige familien hadde død ut, var Norge i union med Danmark. Tiden i unionen betydde også styrking av kulturimpulsene fra Tyskland. Den kirkelige orientering vendte seg fra angelsaksisk til det tyske området. Nordmenn med høye geistlige stillinger likte å ta utdannelse i Rostock eller andre byer i Tyskland, 72 men den største kontakten med tyskerne hadde nordmenn gjennom hanseatene. Hansa-forbundet var en tysk handelsorganisasjon. Det har fått navn etter det gammelhøytyske ordet hanse (gruppe, handelsselskap). Hansa-forbundet oppstod på 1200-tallet med det rike Lübeck, som gjennom salt- og sølvhandel var den kapitalsterke hovedkraften. Flere tyske byer ved kysten gikk inn i hansa-forbundet sammen med Lübeck. Dette nettverket ble etterhvert internasjonalt fra London i vest til Novgorod i øst, fra Köln am Rhein i sør til Bergen i nord. Hansaenes hovedartikkel i handelen med Norge var tørrfisken som ble eksportert fra Norge til Sentral- og Sør-Europa. I hver av byene hvor de tyske kjøpmennene slo seg ned, grunnla de et faktori, en handelssammenslutning. I Norge hadde hanseatene faktorier i Oslo, Tønsberg og Bergen og i den sistnevnte var det også sete for et hanseatisk kontor. 73 Vi vet at allerede på 1200-tallet hadde hansa i Bergen flere hundre kjøpmenn og midt på 1400-tallet hadde den tyske kolonien omtrent 1000 medlemmer. 74 Over flere hundreår var tyskere og nordmenn i kontakt med hverandre i Norge, spesielt i Bergen. Den språklige påvirkningen Den tyske språklige påvirkningen på det norske språket var sterk. Den gjaldt ikke bare nye betegnelser (borgarmeistari, radman, kopp, papir, støvel), men også vanlige verb (arbeide, bruke, forlike, skaffe) og prefikser og suffikser (an-, be-, ge-, -bar) som lagger ord (ansikt, begripe, betale, åpenbar). 75 Ordet kopp beviser at lånordene kom fra nedertysk, fordi i høytysken var ordet allerede forskjøvet til kopf Stemhaug I, Alnæs II, 68ff. 74Hroch, Johnsen, Kurt Braunmüller beskriver grundig i sin artikkel «Voraussetzung für die Übernahme hochdeutscher Sprachstrukturen in die skandinavischen Sprachen» påvrikningen som høytysk hadde på skandinaviske språk i tidlig moderne tid, som kom med reformasjonen. Han understreker rollen av nedertysk som var kjent i i skandinaviske land, særlig ved kysten. Han snakker om et flerspråklig miljø i Skandinavia og mener at skandinavere forstå nedertysk uten problemer: «Zu Beginn des intensiveren Kontakts mit dem Hochdeutschen am Anfang des 16. Jahrhunderts lagen vielfältige Formen der Mehrsprachigkeit in Skandinavien vor: Zum einen waren weite Kreise aufgrund des allgegenwärtigen Sprachkontakts mit dem Niederdeutschen seit langem zumindest passiv zweisprachig. Man verstand niederdeutsche Varietäten so gut, dass auf jeden Fall eine semikommunikative Verständigung mit den Nachbarn aus 18

19 Tyske navn Tyske navn, som spredte seg i Norge, var først og fremst tyske former av kristne navn. Ola Stemhaug snakker derfor om en dobbeltfunksjon 77 i disse navnene, de var tyske og kristne. Spesielt må nevnes de tyske kortformene Hans av Johannes og Klaus av Nikolaus. Klaus er først datert i Norge i 1363, Hannes på 1370-tallet og Hans på 1400-tallet. 78 Ved siden av det tyske Hans, spredte også det danske Jens seg og de norske formene Jon og Jo fikk konkurrenter. Den største mengden av tyske navn kom til Norge på 1300-tallet. Det var sannsynligvis utlendinger som først bar tyske navn og senere spredte de seg også blant det norske folket. 79 En mulig konklusjon på dette gir oss også stedsnavn. Det finnes gårdnavn som inneholder tyske navn som forledd og ender på -stad. Disse stedene var ikke grunnlagt før 1350.Vi kan derfor anta at nordmenn først tok opp i bruk de tyske navnene og etterpå grunnla nye steder som ble oppkalt etter nordmenn. Bergensnavnene Siden tyskerne oppholdt seg mest i Bergen, kan vi anta at vi flest finner tyske navnene under bergensnavnene. I denne sammenhengen er undersøkelsen av Egil Pettersen fra 1981 viktig. Han sammenlignet de mest frekvente fornavnene i Bergen med hele Vestlandet (dvs. inkludert navnene fra Bergen). I tabellen nedenfor ser man de vanligste navnene mellom Navnene i tyske former er understrekte: 80 Bergen Hele Vestlandet 1. Hans 1. Olav 2. Johannes/Jon 2. Johannes/Jon 3. Andreas 3. Sigurd 4. Peter 4./5. Laurentius/Lars 5. Olav 4./5. Nikolaus/Nils 6. Nikolaus /Nils 6. Peter 7. Jens 7. Eirik 8. Laurentius/Lars 8. Tor/Tord/Tore 9. Eirik 9. Andreas dem Süden ohne grössere Probleme möglich war.» Braunmüller, Stemhaug I, NPL, 117; NPL, 168f. 79En mulig konklusjon på dette gir oss også stedsnavn. Det finnes gårdnavn som inneholder tyske navn som forledd og ender på -stad. Disse steder var ikke grunnlagt før Vi kan derfor tro at nordmenn først tok opp i bruk tyske navn og etterpå grunnla nye steder som ble benevnt etter nordmenn. Stemhaug I, Tatt fra Stemhaug I, 41f. Schmidt,

20 10. Jakob 10. Gunnar 11. Tor/Tord/Tore 11. Arne 12. Henrik 12. Ogmund/Amund 13. Tomas 13. Ivar 14. Jørgen og Matthias 14. Magnus 15. Sigurd og Svein 15. Hallvard Vi kan se at tyske navnene ble vanligere i Bergen enn på resten av Vestlandet. Blant de mest brukte bergensnavnene i den perioden finner vi 8 tyske former, derimot i hele Vestlandet bare 4 og de står ikke på toppen som i bergenslisten. Det mest vanlige mannsnavnet i Bergen var Hans, mens på hele Vestlandet var det det nordiske navnet Olav. Det tyske Hans, som står på toppen av bergensnavnene, finner vi på 22. plass på lista over hele Vestlandet. I følge Pettersen var blant bergensnavnene i den valgte perioden bare 40% nordiske navn, på Nord-Vestlandet var det 80% 81. Det er interessant at kristne navn i latinske former ble rask fornorsket, men de tyske formene av kristne navnene ble nesten ikke forandret. Alle disse nevnte tyske navnene er opprinnelig kristne navn og deres navnesemantikk har jeg forklart i det forrige kapitelet. Germanske navn Men det var ikke bare kristne navn som tyskerne brakte med seg. Kildene beviser også opprinnelig tyske (germanske) navn som eksisterte i Norge også. Selv om de ikke var veldig vanlig, har jeg lyst til å nevne flere sammen med deres fornorskete former og opprinnelig betydning: 82 Tyske navn: sammensetning av: Norske former: Adalberaht ghty. 83 Adal- 'edel'+-beraht 'lysende' Aðalbrikt > Albret (1499), Albert 84 Arno(v)alde ghty. Arn- 'ørn'+-vald 'hersker' Arnaldr (1300-tallet) >Arnald, Arnold 85 Frithuric ghty. Fred- 'fred, vern'+-rik 'mektig' Friðrekr, Friðikr (ca. 1060) > Fredrik 86 Gerhardus ghty. Geir- 'spyd'+-hard 'sterk' Geirarðr (1300-tallet) 87 Haimirich ghty. Haimi- 'heim'+-rik 'mektig' Heinrikr, Heinrekr > Henrik 88 81Stemhaug I, Schmidt, Gammelhøytysk er språket som ble brukt omtrent fra 800 til 1050 i de høyereliggende tyske områdene, dvs. som motsetning til nedertysk. 84NPL, NPL, NPL, 87f. 87NPL, NPL, 123f. 20

21 Hlutwig ghty. Hlūt- 'berømt' +-wig 'kamp,strid' Luðvík (1300), Lodvik, Ludvig 89 Konrad ghty. Kuoni 'djerv'+ -rāt 'rådgiver' Konráðr 90 Theodarich ghty. diot- 'folk'+-rik 'mektig' Didrikr, Didrik (?), Direk (?), Dirk 91 Tidemann ghty. diot- 'folk'+-man 'mann' Tidemann 92 Maginhild ghty. Magan 'makt'+-hild 'strid' Makthildr> Magnhilda> Magnhild 93 Walburg ghty. Val- 'velde' + -borg 'vern' Valborg (ca. 1330) >Valborg, Valbjørg 94 Sammendrag Tyske navn danner en viktig del av det norske navnevolumet til i dag. Den største mengden kom til Norge gjennom hansaen på 1300-tallet og spredte seg mest bare lokalt, i hansabyen Bergen. De tyske navnene var av to typer. De var tyske former av kristne navn og tyske former av eldre germanske navn. Semantikken på germanske navnene var lignende til gamle norrøne navn, men de beholdt seg i Norge ikke langt. Tyske kristne navn er særlig vanlig frem til i dag og lever fremdeles ved siden av deres norske og danske konkurrenter. Jeg tror at tyske kristne navn beholdte deres viktig posisjon blant norske navn fordi de er først og fremst kristne navn. DEN DANSKE PÅVIRKNINGEN Historiske begivenheter I senmiddelalderen opplevde Norge en vanskelig periode. I 1349 utryddet svartedauen mer enn en tredjedel av befolkningen. Norsk kongeslekten ble forenet med den svenske i 1319, den danske i 1380 og døde helt ut i Norge gikk inn i Kalmarunionen som samlet hele Norden under en konge som hadde sitt hovedsete i København og da ble dansk offisielt skriftspråk. Etter dens oppløsning fortsatte kongefellesskapet mellom Norge og Danmark alene. Norge utviklet seg i neste århundre som en dansk provins. Etter 1400 fikk danske embetsmenn stadig større innflytelse i Norge, nordmenn begynte å skrive dansk, norsk mistet prestisje som skriftspråk og eksisterte videre bare som talespråk NPL, 185f. 90NPL, Kruken angir i NPL hos ghty. forledd Tjod 'folk', Debus identifiserer i tysk Namenbuch forledd som ghty. Diot- 'folk'. Debus, 46. Semantikken av forleddet er identisk, men den gammeltyske formen er forskjellig.debus, 46; NPL, Analogt med Diot- 'folk'. Debus, 46; NPL, NPL, NPL, Alnæs II, 106ff; Johnsen,

22 Språklige forandringer Kildene fra denne perioden er skrevet på dansk og dersom også navnene er skrevet på dansk, dette gjelder spesielt navnene som fantes både i Norge og i Danmark. For eksempel det norrøne navnet Ólafr fikk formen Olav i Setesdal og Vest-Telemark, Ola på Vestlandet, men i skriftene finner vi Oluf, Oelle, Ole etter dansk mønster. 96 Blant kvinnenavnene er Anna et vanlig navn som også får mange (skrive)former, for eksempel: Anne, Ane, Ann, Ane og And. 97 Navnet Sveid ble skrevet ned som Svend, Stein ble til Sten. Vi finner i navnene dobbeltskriving av vokalen eller tilføyelse av en e for å markere lengde som i navnene Steen og Joenn. 98 Danske skriftformer karakteriserer perioden fra 1500-tallet til 1700-tallet og de mange skrivevarianter forårsaker at navnmaterialer blir enda større. 99 Vi kan anta at eksemplene bare gjaldt skriftformer og nordmenn fremdeles uttalte navnene på norsk. Tom Schmidt mener at de fleste norske navnene levde videre i norsk form i dagligspråket på lik linje med annet ordtilfang. 100 Et annet tilfelle var norske navn som ikke var kjente i Danmark eller som ikke hadde en dansk ekvivalent. Her beholdt danske skribenter den norske formen. 101 Blant de vanligste mannsnavnene i Bergen mellom har vi sett også et dansk navn, nemlig Jens. En dansk form av det opprinnelige latinske Johannes levde ved siden av det norske Jon og det tyske Hans og er brukt i Norge til i dag. Som jeg har nevnt tidligere, har dette navnet en dobbelfunksjon, det beviser to sterke påvirkninger: den kristne kulturen og den danske påvirkningen. Skandinaviske helgennavn Disse to påvirkningene gjelder også navnene på skandinaviske helgener. Vi har allerede nevnt navnet Birgitta som er av angelsaksisk opphav, 102 men tilhører til de mest brukte kristne navnene i middelalderen, fordi det er navnet på den svenske kvinnelige helgen Birgitta fra Vadstena ( ). 103 Under de vanligste navnene i Bergen finnes også navnet Eirik etter kongen Erik den hellige, Sveriges vernehelgen (død 1160). 104 Navnet Olav minner på Olav Haraldsson, Norges 96Kruken I, Mer om forskjellige skriftformer på navn fra denne perioden i Kristoffer Krukens artikkel Frå reformasjonen til den nordiske namnerenessansen. 98Schmidt, Kruken I, Schmidt, Kruken I, Andere angelsaksiske navn på helgener som ble dyrket i Norge, spesielt på Vestlandet i tidlig moderne tid er det allerede omtalte navnet Sunniva og Jetmund. Begge to ble til vanlige navnene på Vestlandet. Et annet navn som vi finner i dette området er Mons. Navnet finner vi på og 1700-tallet og moten for navnet (og merkedagen mongsmesse) går tilbake på Ørknøyjarlen Magnus Erlingsson som død i Kruken I, NPL, NPL,

23 nasjonalhelgen. Tidligere har man regnet med at navnet Olav spredte seg først etter reformasjonen, men Kristoffer Kruken har i sin artikkelen «Namnet Olav og reformasjonen» påvist at navnet Olav ble mye brukt allerede på 1400-tallet. 105 Ved siden av Olav, Birggita og Eirik var også navnet Knut mye brukt i middelalderen. Knut var navnet på den danske kongen Knud den hellige (død 1086). 106 Bruk av disse navnene beviser kulturkontakt med hverandre som skandinaviske landene alltid pleide å ha. Det viser enda klarere at navnebruk henger sammen med kulturkontakt, siden navnet Eirik finnes oftest i Trøndelag og Knut oftere på Sørlandet, 107 dvs. der hvor Norge hadde dets naboland nærmest og språkkontakt kunne ha vært sterkest. Selv om disse navnene er av norrønt opphav, må vi tenke på dem i denne perioden først og fremst som navnene på skandinaviske helgener som var dyrket. 108 Sammendrag Siden senmiddelalderen var Norge en del av Danmark og dansk ble til offisielt skriftspråk også i Norge. Norsk eksisterte fremdeles bare som talespråk. Navnene ble også skrevet på dansk, men vi tror at de ble uttalt på norsk. Dette gjaldt navnene som både eksisterte i Norge og Danmark. Hos navnene som ble særlig norsk, beholdte de danske skribentene norske former. Blant de vanligste navnene på denne tiden har navnene på skandinaviske helgener en viktig rolle. Helgener ble dyrket og deres navn ble gitt til barn. Den største utbredelsen har fått navnene Olav, Birgitta, Eirik og Knut. REFORMASJONEN OG BIBLISKE NAVN Historiske og teologiske forandringer Under tiden i unionen med Danmark og parallelt med den danske påvirkningen, opplevde mange land i Europa en stor forandring i kirken og derfor legger jeg et selvstendig kapitel om reformasjonen og reformatoriske navn. Reformasjonen begynt med Martin Luther, da han i 1517 slo opp sine 95 teser mot avlatshandelen på kirkedøra i Wittenberg. Bevegelsen spredt seg raskt over hele Tyskland som en ny religion. Den nye religionen bekreftet at det er mulig for et enkelte menneske å gå inn i et personlig forhold med Gud. Presten var ikke lenger den eneste formidler mellom menneske og Guds nåde (sola gratia). Troen alene var avgjørende for frelsen (sola fide), 105Mer om dette Kruken, Kristoffer: Namnet Olav og reformasjonen IN: Nytt om navn 14, s NPL, Kruken I, Det er mulig at navnene Knut, Erik og Birgitta ble brakt til Norge av innflyttete dansker og svensker. Schmidt, 101. Andre svenske navn som spredt seg i middelalderen i Norge var Birgir, Bótviðr, Gøtstafr, Ingivaldr, Meginn, Siggi, Sigsteinn. Stemhaug I,

24 evangeliet skulle forkynnes på morsmålet, tilbedelsen av helgene hadde ingen støtte i skriften. Bibelen alene skulle danne grunnlaget for forkynnelsen (sola scriptura). Reformasjonen i Norge I Norge dukket det opp protestantiske predikanter blant hanseatiske kjøpmenn i Bergen, tyskerne fordrev katolske prester og valgte seg lutherske prester isteden. Flere danske adelsmenn i Norge viste nå lutherske sympatier, men under folket fant den nye læren liten gjenklang. Da det danske stormannsmøtet innførte i 1536 reformasjonen i Norge, fikk dette liten oppslutning blant nordmennene. Det nye systemet ble derfor påført ved tvang gjennom militær erobring i Reformasjonen krevde gudstjenester og kirkelige tekster på nasjonalt eget språk, i Norge var det selvsagt dansk som gjennom reformasjonen enda befestet sin stilling i Norge. I 1550 ble den danske Bibelen gitt ut og den ble også brukt i Norge. Bibelske navn I denne perioden finner vi mange nye navn som blir tatt i bruk. Kristoffer Kruken deler tilvekster inn i Bibel- og helgennavn. Bibelske navn var på den tiden ikke lenger bare nytestamentlige, men først og fremst gammeltestamentlige. Han anfører følgende navnene som ble nye og mest spredte: Baltasar/Baltser, Enok, Israel, Jonas, Kornelius, Sakarias, Samuel, Eva, Marta, Rakel, Rebekka, Sara. 110 Jeg har funnet i Norsk personnamnleksikon hva disse navnene betyr og når ble de tatt i bruk i Norge. Baltasar/Baltser gresk-latinsk navn; navnet står for det babylonske kongenavnet Belsasar 'må Baal verge kongen' og også for Beltsasar trulig 'vern livet til kongen' som var navnet til profeten Daniel i Babylon; navnet kjent i Norge siden 1500-tallet, særlig i Nordland 111 Enok hebraisk navn Chanōk 'innviet, hellig', navnet til patriarken i GT 112 ; i Norge kjent siden 1600-tallet 113 Israel hebraisk navn Jisrāēl 'Gud strir'; opprinnelig et tilnavn til patriarken Jakob, men senere til navnet på hele jødefolket; navnet kjent i Nord-Norge fra ca Jonas hebraisk navn Jōnāh 'due', innlånt over gresk Iōnas; navnet til profeten i 109Alnæs II, Kruken I, NPL, Det gamle testamentet 113NPL, NPL,

25 Kornelius Sakarias Samuel Eva Marta Rakel Rebekka GT; vanlig på 1700-tallet og 1800-tallet særlig i Romsdal og Sunnmøre 115 latinsk navn Cornēlius, avledning av appelativet cornū 'horn'; navnet til den første hedningkristen i NT 116 vanlig på og 1800-tallet, i Nord-Norge til Karneles og Karnelis 117 hebraisk navn Zecharjā (Sakarja) 'Herren glimer ikke', overlånt over gresk Zachariās; navnet til faren til døperen Johannes; kjent siden ca i Trøndelag 118 hebraisk navn Sjemūēl 'Gud har hørt'; navnet på profeten i GT; i Norge kjent siden 1528 og vanlig på og 1800-tallet 119 hebraisk navn 'chavvā' 'levende, den som har liv'; i Norge vanlig på og 1800-tallet, særlig i Nord-Norge, veldig populært på 1900-tallet 120 hebraisk navn Mārthā '(hus)frue'; nytestamentlig navn, vanlig på 1700-og 1800-tallet, særlig på Sørlandet; former Mart(h)a, Marte, Marit hebraisk navn Rāchēl 'søye'; Rakel i GT kona til patriarken Jakob; ofte brukt på 1700-og 1800-tallet 121 hebraisk navn Ribqā 'stall'; Rebekka i GT kona til patriarken Isak; kjent siden 1600-tallet 122 Sara hebraisk navn Sara 'fyrstinne, prinsesse', Sara i GT kona til patriarken Abraham; i Norge kjent siden 1500-tallet, former Sara, Sarah Nesten alle av disse navnene kommer fra Det gamle testamentet og er navnene på kjente personer som hadde gode egenskaper (Samuel, Enoch osv.). Også navnesemantikken er positiv 'innviet, hellig', 'Gud har hørt' eller uttrykker tradisjonelt en persons opplevelser 'Gud strir'. Navnebetydninger var særlig viktig hos jøder og de fleste betydningene får vi forklart direkte i tekster i GT. Vi kjenner flere historier hvor en persons navn ble forandret etter en viktig prøve eller erfaring, f. eks. Abram fikk et nytt Abraham etter at Gud opprettet en pakt med ham: «Se, jeg 115NPL, Det nye testamente 117NPL, NPL, NPL, NPL, NPL, NPL, NPL, Eksemplene på bibelske navn er bare et utvalg. Kilder belegger senere flere andre tilvekster fra bibelske navnene som Ananias, Benjamin, Benoni, Emanuel, Esaias, Fanuel, Jeremias, Josva, Nikodemus, Teofilus, Tobias, Abigael, Ester, Judit, Naomi.Andre navn var Bastian, Dines, Edias, Fabia, Frans, Marius, Valentin, Antonetta, Beate, Juliana, Klara, Kornelia, Lukris, Susanna. Kruken,