Pressehistorisk tidsskrift nr

Transkript

1 Kvinner og kvinnebilder i norsk presse rundt 1913 Elisabeth Eide og Else-Beth Roalsø: Kvinner i avisene anno 1913 Birgitte Kjos Fonn: Ukebladene 1913 og kvinnebilder i endring Ragnhild Mølster: Kvinnelige redaktører i Norge fram til 1913 Gerd von der Lippe: Redaktør Nanna With og sportsjournalistikken Arnhild Skre: Amasonene dansa i vittighetsblada Sissel Benneche Osvold: Presseminner uten rettetast Pressehistorisk tidsskrift nr

2 Kvinner og kvinnebilder i norsk presse rundt 1913 Pressehistorisk tidsskrift nr 20/2013 Utgitt av Norsk Pressehistorisk Forening

3 Redaksjon for dette nummeret av Pressehistorisk tidsskrift: Arnhild Skre (ansv. red.) Else-Beth Roalsø (gjestered.) Marte Stapnes (red.sekr.) 2013 Forfatterne Design: Endre Barstad Omslagsillustrasjon: Venninner på Ubostad leser Lindesnes Avis og avisen Agder. Foto: Hangaard/ Historiske Foto-Marnardal og Audnedal. Ikke kreditterte tekster og foto: Arnhild Skre Grafisk produksjon: 07 Media 07.no ISSN Utgitt av Norsk Pressehistorisk Forening Abonnementet er inkludert i medlemskontingenten. Adresse: Norsk Pressehistorisk Forening c/o Mediebedriftenes Landsforening Kongensg Oslo Hjemmeside: Redaksjonsadresse: Pressehistorisk tidsskrift v/ Redaktør Arnhild Skre Bjerkealleen Ytre Enebakk Telefon til redaktøren (+47) E-post arnhild.skre@gmail.com

4 Pressehistorisk tidsskrift nr Inn i den offentlige samtalen og ut igjen? ELSE-BETH ROALSØ Gjesteredaktør else-beth.roalsoe@uis.no Arnhild skre Redaktør arnhild.skre@gmail.com I hele år feirer Norge 100-årsjubileum for alminnelig stemmerett for kvinner. Samtidig står den ene profilerte kvinnen etter den andre fram og forteller om en hverdag fylt med draps- og seksualtrusler, sjikane og hatmeldinger. Prisen for å mene noe offentlig er blitt så høy at mange av dem har valgt å tie. Også i det året da Stortinget vedtok allmenn stemmerett for kvinner, ble kvinner som våget seg ut i offentligheten, møtt med baktalelser, trusler og sjikane. Men få av de pionerene du skal møte i dette nummeret av Pressehistorisk tidsskrift, ville vel trodd oss om vi kunne fortalt dem at det etter hundre år fortsatt ville finnes mennesker som blir provosert av at kvinner ytrer seg offentlig i Norge. Dette nummeret av Pressehistorisk tidsskrift tar for seg kvinnenes plass og roller i offentligheten og i mediebildet rundt Artikkeltemaene spenner vidt: Elisabeth Eide og Else-Beth Roalsø skriver om kvinnebilder i norske aviser anno Gerd von der Lippe portretterer sportsbladredaktør Nanna With og analyserer hennes måte å redigere på. Ukebladene anno 1913 er Birgitte Kjos Fonns emne. Ragnhild Mølster gir en oversikt over kvinnelige avisredaktører, og Arnhild Skre anmelder en bok om retorikken i stemmerettskampen. Som en hilsen fra nåtiden skriver Dagblad-veteranen Sissel Benneche Osvold sine presseminner. Fortidens presse viser oss en fremmed verden. Det er lett for oss som leser den i dag, å tro at avisbildet avspeiler kvinners liv og virkefelt anno I artikkelen om hva pressen skrev om kvinner i stemmerettsåret, kommer det likevel fram at kvinners liv, arbeid og interesser må ha stått lavt på den redaksjonelle dagsordenen. Spesielt merkbart er det at når innholdet dreide seg om politikk, økonomi eller næringsliv, ble kvinnene nærmest borte. Samtidig ble kvinnene omtalt innenfor et ganske bredt spektrum av andre avistema. Avisenes 1913-kvinner kunne være kriminelt belastede, kunstnere eller kvinnesakskvinner med interesse for veldedighet. Vi leser pressen som om det var livsverdenen den viste. Kan det i stedet tenkes at det er mennenes bilde av kvinnene som her stiger fram, fordi de aller fleste avisene for hundre år siden ble redigert og skrevet av menn, om menn og for menn? spør Elisabeth Eide og Else-Beth Roalsø. Nanna With var en av dem som redigerte selv og viste at kvinner kunne også på områder

5 4 Pressehistorisk tidsskrift nr Trussel mot demokratiet. Vikingen 19.oktober 1901 illustrerte kvinners nyvunne rett avgrenset stemmerett ved kommunevalg med tegningen «Under Valgkampen eller Naar Politiken faar Overtaget.» I en «Fremtidsscene fra Kristiania Torv» ser tegneren for seg hvordan stemmerett kan få to torgkoner til å havne i fullt slagsmål med partiaviser av ymse farger flygende rundt og både kniv og øks som våpen. Motstanderne hevdet at kvinner, styrt av følelser, som de ble sagt å være, kunne ødelegge den politiske debatten. som tidligere hadde vært forbeholdt menn. Musiker, pedagog, journalist, forfatter og redaktør: Nanna With hadde mange hatter. Som redaktør i Vesteraalens Avis et par år i begynnelsen av 1900-tallet ga hun uttrykk for en positiv innstilling til unionsoppløsningen. Da ble hun møtt med kritikk og harselas fra den radikale avisen Folketidende, som både beskyldte henne for «kongefjæsk» og kalte den 31-årige With et «halvgammelt fruentimmer» karakteristikker som ligner det mildeste av det dagens kvinnelige meningsbærere blir utsatt for. Artikkelen om Nanna With handler om hennes år som redaktør i Sportsmanden, fra 1914 til Der signerte hun alltid med «redaktøren». Brev til henne var adressert til «Herr redaktør». En bevisst strategi, eller noe som var så naturlig og tatt for gitt at det ikke ble diskutert, spør Gerd von der Lippe i artikkelen om Norges første kvin-

6 Pressehistorisk tidsskrift nr nelige sportsredaktør. I Nanna Withs redaktørtid var idretten en mannsbastion, og en kvinnelig sportsredaktør trolig en torn i øyet for mange. Ukebladuniverset i 1913 virker forunderlig kjent, med stoff om både moter, mosjon, innredning, søm, føljetonger og kongestoff. Samtidig illustrerer ukebladene i stemmerettsåret hvordan et nytt kvinnebilde var i ferd med å vokse fram også i denne så nedvurderte delen av medieoffentligheten, skriver Birgitte Kjos Fonn. For selv om ukebladene i 1913 hadde mye av den samme stoffsammensetningen som i dag, var det også noen klare forskjeller. Den aller viktigste var at bladene hadde nyheter, samfunnsstoff og politisk stoff, og de var også langt mer internasjonalt orientert enn i dag. Ukebladene i 1913 var viktige informasjonskilder både for folkehelsen og for forståelsen av utenrikspolitikken. Menn redigerte de aller fleste avisene den gang som i dag, men det finnes unntak i dag, og de fantes også før. I sin artikkel om kvinnelige redaktører i Norge fram til første verdenskrig viser Ragnhild Mølster et overraskende bredt bilde av kvinner i norsk offentlighet. Trolig har de kvinnene som besteg redaktørkrakken, trukket flere kvinnelige skribenter og journalister inn i den offentlige samtalen. Ragnhild Mølster skriver at «tanken om at stemmerett for kvinner ikke bare var fornuftig, men også nødvendig, ble lettere å bære ved at det fantes kvinner som tok på seg slike roller som det ellers bare var menn som hadde.» Kvinners vei inn i redaksjonene har ofte gått gjennom «husmorspalter» og sosialstoff, men andre veier åpnet seg også. I sine presseminner fra Dagbladets gylne etterkrigsår forteller Sissel Benneche Osvold i dette nummeret om hvordan popjournalisten ble en av vår tids skarpeste, mest velskrivende og mest beundrede politiske kommentatorer. Gullpennen fornekter seg ikke når hun skal skrive presseminner heller: «Så la oss ikke mimre om dengang Akersgata var selve hovedpulsåren og nyhetsstrømmen hopet seg fysisk opp som digre kveiler med papirtelegrammer fra telexmaskinene i alle avisredaksjonene som en gang holdt til her.» Her er det bare å si: «Enjoy!» Den teknologiske utviklingen har ikke bare fjernet kveilene ved telexmaskinen. Den har også kommet med kommentarfelter og sosiale medier som brutaliserer det offentlige rommet. Prisen for å mene noe i det offentlige rom er blitt så høy at mange kvinner ikke lenger vil delta i den offentlige samtalen. Det var neppe det formødrene som presenteres i dette nummeret, så for seg da de tok sine første skritt inn i offentligheten. For, som Gina Krog skrev allerede i 1896 i bladet Nylænde: «Hva samfunnet trenger er ikke flere, men andre stemmer. Av mannsstemmer er det så evig nok fra før». Det var nettopp det de kvinnelige journalistene og redaktørene gjorde i årene fram mot 1913: ga samfunnet flere stemmer. Disse stemmene ble hørt da. De må ikke trues til taushet i dag.

7 6 Pressehistorisk tidsskrift nr Takk for meg! Med dette nummeret av Pressehistorisk tidsskrift kliv redaktøren ned av krakken. Det er ei tid for alt. Nå overlèt eg redaktøransvaret til mangeårig journalist, kringskastingsmedarbeidar, IJ-lærar og medievitar Erika Jahr. I fire år og ni utgåver har eg stått ansvarleg for innhaldet i dette einaste norske forumet for pressehistorisk forsking. I løpet av desse åra har forskingsrapportserien Pressehistoriske skrifter blitt til eit tidsskrift med ein tidsmessig layout og variert innhald. Det har vore spennande å følgja utviklinga på det pressehistoriske forskingsfeltet. Så fullt av fortidsliv, samtidshistorie, tolkingar av utviklingar og innblikk i tidlegare tiders profesjonsutøving. Så rikt på uutforska område, på ulike tilnærmingar og med ei rekruttering av nye og dyktige forskarar som også kan skriva! Å få publisera resultata har kjenst som eit ansvar og eit privilegium. I dei tilfella der eg har kunna bidra til ei betre formidling, har det vore ei særleg glede. Eg vil takka Norsk Pressehistorisk Forening for tilliten og alle bidragsytarane for godt samarbeid. For ei som har vore journalist i tretti år og pressehistorikar i ti, har redigeringa av Pressehistorisk tidsskrift kjenst som eit viktig arbeid. Meir enn nokon gong står det klart for meg: Medieverda treng si eiga historie, og historiefaget treng det pressehistoriske perspektivet. Historiefaget treng å gjera synleg at media har sin eigen logikk, sine eigne vilkår og sine eigne endringsprosessar. Pressa var ikkje og er ikkje farge- eller motstandslause formidlingskanalar av hendingar på andre felt. At medieverda treng pressehistorie, er minst like tydeleg i dagens omveltingar som det har vore før. Verken medieleiarar eller journalistar kan sjå trygt framover utan å ha fortida med seg som ressursbank, som varslar, som utviklingsmålar og som inspirasjonskjelde. Med forventning om fruktbare pressehistoriske år takkar eg for meg! Arnhild Skre Ytre Enebakk november 2013

8 Pressehistorisk tidsskrift nr Innhold Inn i den offentlige samtalen og ut igjen? s 3 Takk for meg! s 6 Elisabeth Eide og Else-Beth Roalsø: Kriminelle, kulturelle, kapable kvinner. Pressens kvinneversjoner i stemmerettsåret. s 8 Birgitte Kjos Fonn: Ukebladene i Underholdning, opplysning og kvinnebilder i endring s 32 Ragnhild Mølster: «Redaktrices». Kvinnelige redaktører frem til 1913 s 54 Gerd von der Lippe: Nanna With- et tilbakeblikk på sportsjournalistikken s 72 Arnhild Skre: Filleristing og skremselsretorikk. Bokmelding s 96 Arnhild Skre: Amasonene dansa inn. Eit sveip gjennom vittighetsblada s 98 PRESSEMINNER Sissel Benneche Osvold: Presseminner med rettetast s 106 Forfattere s 110 Tidligere utgaver s 111

9 8 Pressehistorisk tidsskrift nr Albertine i politilægens venteværelse av Christian Krohg: Albertine er den duknakkede kvinnen som står ventende ved døren, omgitt av prostituerte i langt mer staselige kjoler. Kvinner som endte som prostituerte var relativt uvanlig rundt Dermed hadde de også nyhetsverdi for datidens presse.

10 Pressehistorisk tidsskrift nr Kriminelle, kulturelle, kapable kvinner Pressens kvinneversjoner i stemmerettsåret ELISABETH EIDE Professor i journalistikk Elisabeth.Eide@hioa.no ELSE-BETH ROALSØ Førstelektor ved Universitetet i Stavanger else-beth.roalsoe@uis.no Da kvinnene fikk allmenn stemmerett i Norge i 1913, falt den siste brikken i stemmerettsprosjektet på plass. I denne artikkelen undersøker vi om det slo ut i avisenes spalter, hvordan kvinnene ble omtalt, og i hvilke sammenhenger? For å finne svarene har vi gått gjennom hver fjerde uke av hele 1913-årgangene av Aftenposten, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, Adresseavisen og Nordlys. Vi finner flest omtaler i kriminal- og i kultursaker, men også innen helse og sosial, arbeid og kvinnesak. Året var et urolig år. Den andre Balkankrigen brøt ut 16. juni og varte en måned. Tidligere på året ble den tyrkiske statsministeren Nazim Pasja myrdet i et statskupp, myrdet ble også greske «Kristiania hadde 6000 prostituerte» kong Georg I. Ett år seinere skulle den første verdenskrig bryte ut, utløst av uroen i det østlige Europa. Samtidig ble verdens største jernbanestasjon åpnet i New York, Panamakanalen ble åpnet, det britiske underhuset avslo et lovutkast om innføring av stemmerett for kvinner med 266 stemmer mot 219, og den russiske regjeringen avviste dumaenes forslag om å tillate kvinner å bli jurister (Lorentzen og Sørdahl 1988). Her hjemme viste Det Norske Teatret sin første forestilling, Norsk Smaabrukerforbund ble startet og det første norskbygde aeroplanet tok av fra flyplassen på Kjeller. Kristiania hadde 6000 prostituerte, og byens sedelighetsforening og prestene gikk sammen i kampen mot usedelighet og gatetrafikk (Lorentzen og Sørdahl 1988). De fleste kvinnene arbeidet hjemme. Ifølge Statistisk sentralbyrå var 33,2 prosent av kvinnene over 15 år yrkesaktive i , men av de ugifte kvinnene arbeidet 61,2 prosent (Johansen 2002). Arbeiderpartiet fikk i ,5 prosent av stemmene og var i Stortinget nest største parti etter Venstre. Venstre var under presset fra sosialdemokratene blitt drevet i radikal, sosialliberal ret- 1 Historisk statistikk tabeller/9-4.html.

11 10 Pressehistorisk tidsskrift nr ning, og allerede i 1909 ble lover om syketrygd og fabrikktilsyn vedtatt 2. De Castbergske barnelovene som ble vedtatt i 1909, ga barn født utenfor ekteskap den samme retten til navn, arv og forsørgelse fra far som det ektefødte barn hadde (Johansen 2002) 3. Dermed fikk ugifte mødre formelt flere rettigheter. I virkelighetens verden var situasjonen svært vanskelig, som vi kan lese av flere avisoppslag. I 1912 ble det vedtatt en lov som åpnet kvinners adgang til statlige embeter, og kvinnene hadde for lengst fått adgang til å studere ved universitetene (lov av 1884). Kvinner i pressen Fra 1860 til 1910 økte antallet aviser i Norge fra 52 til 256, for deretter å flate ut de neste tiårene (Norsk Presses historie, bind 4, 2011:13). Dette var notisenes glansperiode, med relativt få større artikler og bare en sjelden gang signert av journalisten. Datidens presse var svært mannsdominert, med (stort sett) mannlige redaktører, og også ganske få kvinnelige journalister. Det finnes ingen tall fra 1913, men i 1920 var seks prosent av norske journalister kvinner (Kvaale 1986:16). Avisene ser ut til å ha blitt skrevet av menn, om menn og for menn. Avisene begynte så smått med egne spalter for kvinner i 1890-årene (Skre 2013). Hele kvinnesider dukket opp i mellomkrigstiden, trolig som en strategi for å trekke kvinner sterkere inn som lesergruppe (Roalsø 2004:8). I USA hadde denne typen sider eksistert siden 1880-årene, i et forsøk på å skaffe flere abonnenter. «At that time, it appeared that every man who could buy a news- «De Castbergske barnelovene ble vedtatt i 1909» paper was already doing so», skriver den amerikanske medieprofessoren Gaye Tuchman (Tuchman 1978:26). Tema med potensiell interesse for kvinner ble plassert i nærheten av annonser for ting som kvinner kunne tenkes å skaffe til sine familier (ibid.:26). Gaye Tuchman mener at opprinnelsen til kvinnestoff viser hvor lenge aviser tradisjonelt har definert kvinners interesser som annerledes enn menns, og hvordan kvinnesaker nærmest er blitt definert som «non-news», som rariteter (Tuchman 1978:26). I kapitlet der hun beskriver det hun kaller medienes symbolske utslettelse av kvinner, skriver hun: «appealing to a common denominator encourages newspapers to engage in the symbolic annihilation of women by ignoring women at work and trivializing women through banishment to hearth and home» (Tuchman 1978:29). Den svenske journalistikkforskeren Gullan Sköld skriver om den svenske kvinnen i 1930-årene: «Kvinnor i almänhet existerade inte som individer, utan som kollektiv. Kvinnan var alltid Någons hustru, Någons fästmö, Någons syster, Någons dotter» (Sköld 1998:85). Er det muligens slik at når kvinner ikke ble sett på som individer i samme grad som menn, er det heller ikke like lett å få øye på dem? Hvis de ikke blir sett, er det vel heller ikke noe å skrive om dem? Kvinner i seks aviser Mens suffragettene i England kjempet en høylytt og stadig mer militant kamp 4 for at kvin- 2 lest En drivende kraft innenfor denne lovgivningen var Johan Castberg, leder for Arbeiderdemokratene. 3 Sett I starten var det mest snakk om massedemonstrasjoner, men etter hvert som suffragettene ble arrestert og fengslet, tok de noen ganger mer drastiske midler i bruk, som ruteknusing og ildspåsettelse. Britiske kvinner fikk full stemmerett i 1928, fire uker før Emmeline Pankhurst, suffragettenes første leder, døde.

12 Pressehistorisk tidsskrift nr nene skulle få stemmerett, skrev norske aviser lite om kvinners stemmerett i stemmerettsåret I stedet konsentrerte de seg om små og store nyheter om kvinner innen områdene krim, kultur, helse, sosial og arbeid. Kvinnesak ble omtalt, men da var det ikke stemmerett for norske kvinner som sto på dagsordenen. Debatten var tatt, det formelle vedtaket skjedde riktignok den 11. juni, men ser ikke ut til å ha vakt noen oppsikt i pressen rundt den datoen. 5 Hvis avisene likevel omtalte kvinner, hva skrev de i så fall om dem for hundre år siden? Det skal denne artikkelen handle om. I undersøkelsen har vi valgt bort reklame- og annonsestoff. En egen studie av disse innslagene i pressebildet kunne vært interessant nok ikke minst med sikte på å se hva slags forbruk vi kan annamme gjennom annonsene og hvilket arbeidsmarked som fantes den gang det i høy grad var lov til å avertere etter kjønnsbestemt arbeidskraft. Avisene er lest på mikrofilm, elektronisk og i Stavanger Aftenblad, originalutgavene. Vi har valgt ut hver fjerde uke av årgangen. 6 Dessuten undersøkte vi spesielt utgavene den 10., 11., 12. og 13. juni for å se om avisene da skrev noe om alminnelig stemmerett for kvinner (se avsnittet om kvinnesak). Enkelte utgaver av filmene var så svake at det ligger en viss feilkilde i dette, men denne kan i høyden ha ført til at vi har gått glipp av noen oppslag 7. Vi tror ikke det rokker ved det store bildet. 5 Kvinnene fikk stemmerett i Finland i 1906, i Danmark/ Island i 1915, mens nærmeste nabo Sverige først innførte denne reformen i Det betyr at vi har undersøkt følgende 13 uker: ukene 2, 6, 10, 14, 18, 22, 26, 30, 34, 38, 42, 46 og Enheten oppslag henviser til avgrensede artikler. Noen ganger har ett oppslag om samme sak flere underartikler. «i 1920 var seks prosent av norske journalister kvinner» Vi har ikke gjort noen kvantitativ innholdsanalyse, men konsentrert oss om de oppslagene der kvinner blir omtalt. Det skjer oftest når de har begått eller er blitt utsatt for kriminelle handlinger, og når de opptrer i en kulturell kontekst, for eksempel som sangerinner eller skuespillerinner. Dette er de overlegent største kategoriene i de fleste avisene. Mellomsjiktet utgjøres av kategoriene helse- og sosialstoff, arbeid og kvinnesak, mens de minste kategoriene der kvinner blir omtalt, er i kuriosa, kongestoff, personalia og ulykker. Kvinnevariasjoner I det følgende vil vi ta for oss en del tendenser ved dekningen, sortert etter ulike stoffkate gorier slik vi utviklet dem underveis i lesing av materialet, og i en rekkefølge stort sett bestemt av hvilke kategorier som har flest oppslag. Nå er de fleste av oppslagene små, mange i notis sjangeren, men vår rangering er ikke basert på måling av spaltemillimeter. Derimot gir antall oppslag innen en kategori et inntrykk av hva slags stoff kvinner figurerte i. Aftenposten har gjennomgående flest oppslag i de fleste kategorier. Det kan best forklares med at avisen hadde størst spalteplass med både én daglig morgenutgave og én kveldsutgave. Avisen kom også ut på søndager. I den andre enden finner vi Nordlys, med bare to ukentlige utgaver, mens de øvrige avisene kom ut med en daglig utgave. Studien omfatter til sammen 743 oppslag der kvinner er omtalt i de seks avisene (til sammen 520 utgaver). Dette betyr at det i gjennomsnitt er 1,4 oppslag per avisutgave som på en eller annen måte omhandler kvinner. Siden alle avisutgaver hadde mange store og små oppslag 8, 8 Vi har ikke telt antall oppslag totalt i avisene da det ville vært svært tidkrevende.

13 12 Pressehistorisk tidsskrift nr kan vi konkludere med svak representasjon av kvinner i vårt utvalg. De største kategoriene der kvinner er med, er kriminalitet med 180 oppslag, kultur med 137, helse- og sosialstoff med 81, arbeid med 77 og kvinnesak med 73. Kriminelle kvinnfolk Var kvinnene mer kriminelle for hundre år siden enn de er i dag? Det skulle man nesten tro når man leser datidens aviser. For når avisene omtaler kvinner i 1913, er det oftest i forbindelse med kriminalitet. Spesielt i Aftenposten, Fædrelandsvennen og Adresseavisen viser kvinnene godt igjen i denne kategorien. I Kristiania var det på denne tiden omkring 6000 prostituerte (Lorentzen og Sørdahl 1988), og det er derfor ikke urimelig at Aftenposten bringer en melding fra sedelighetspolitiet om at det i 1912 ble «fremstilled 242 kvinder, som før ikke havde været fremstilled». Avisen kan også fortelle at de ble dømt enten etter løsgjengerloven til tvangsarbeid eller sendt hjem (4. mars). I samme gate ligger referatene fra «rufferisagen» der en lege og hans kontordame er tiltalt for hallikvirksomhet. I kjølvannet av denne saken lover politiet å «gribe kraftig ind ligeoverfor de hoteller i byen, der lægger and paa at tjene penger paa usædelig trafik» (Aftenposten 5. februar). Mange av notisene i denne sjangeren forteller om triste skjebner. Ofte handler det om kvinner som får barn uten å være gift, noe som medførte stor skam for hundre år siden. Aftenposten forteller blant annet om en 27 år gammel tjenestepike som har tilstått at hun fødte barnet før hun la det i en bakerovn. Hun påstår imidlertid at barnet var dødfødt (31. mai). 25. juli forteller Fædrelandsvennen at det er åpnet for undersøkelse av en jordmor som er siktet for fosterfordrivelse hos en ekspeditrise. Ekspeditrisen døde «en lege og hans kontordame er tiltalt for hallikvirksomhet» like etter inngrepet. Adresseavisen skriver at det er funnet et barnelik i en kjeller. Liket har ligget i en måned, og en pike er arrestert. Hun har tilstått å ha født, men sier barnet var dødfødt (18. august). Adresseavisen melder også om et annet barnedrap. En 15 år gammel danserinne i Paris ble fengslet for å ha drept sitt nyfødte barn. To timer etter fødselen «danset [hun] inde paa scenen» (18. september). Nordlys forteller om en tysk prest som har forgrepet seg på piker i årsalderen gjennom mange år. Årsaken til at han har kunnet holde på så lenge, er at «han bare forgrep sig paa smaafolks barn» (23. august). Nordlys omtaler også saken mot en far i Kristiania som har fått seks års fengsel for «at ha staat i forhold til sine to døtre gjennom et længre tidsrom» (18. oktober). De to siste eksemplene viser at kvinnene ikke nødvendigvis selv er kriminelle, men at de også blir omtalt fordi de er ofre. Men kvinnene begikk også mer «tradisjonelle» kriminelle handlinger. Aftenposten forteller om en arbeiderkvinne fra Moss som er anmeldt for vekselfalskneri i Moss herreds sparebank (27. mai). Adresseavisen skriver at poståpnersken ved Lyngdals Postaabneri er siktet for underslag av pengeforsendelser fra Amerika. For å skjule underslaget er også de vedlagte brevene ødelagt, og mange har derfor heller ikke hørt noe fra sine kjære i Amerika. «Flere er herved kommet i Nød, og mellom nogen Ægtefæller er Forholdet blit forstyrret», skriver avisen (4. april). Heller ikke de kongelige slipper unna lovens lange arm, og Fædrelandsvennen skriver om prinsesse Louise av Koburg som er blitt anklaget for bedrageri av en advokat. Det hevdes at hun, ved hjelp av en elsker, har lurt hele advokatens formue fra ham (21. august). Stavanger Aftenblad melder at «Til arbeidshuset for kvinder før-

14 Pressehistorisk tidsskrift nr Suffragettene ble mye omtalt i norsk presse, men det ble for det meste skrevet om deres voldelige metoder og mindre om hva de sto for. tes i dag en kvinde, som nylig er dømt for forseelse mot løsgjengerloven» (13. oktober). Samme avis forteller også at «Igaar maatte en mand forlange hustruen arresteret for beruselse i hjemmet». «Ellers pleier det jo være kvinden, som griper til slike foranstaltninger», kommenterer avisen (11. november). Aftenposten melder om en annen kvinne som er blitt bøtelagt sju ganger for fyll uten å betale noen av bøtene. «Hun skal nu indsættes til afsoning af dem alle med 189 dagers fængsel» (25. juli). Enkelte av forbryterne ble også omtalt med fullt navn. Aften posten skriver blant annet om Harda Therese Marthinsen som ble arrestert i Stockholm for tyveri av to diamantringer, en hatt og en hermelinboa. Hun er tidligere kjent for tyverier, skriver avisen (26. juli). Pressen kunne være ganske direkte i sine beskrivelser i Fædrelandsvennen forteller om en ektemann som ble dømt til 30 dagers fengsel for vold mot sin kone. Mannen hadde hogget hodet av konens katt og kastet stoler veggimellom: «Da det blev sendt Bud efter Politi, overfaldt Kattemorderen Konstabelen baade med Næsestyvere og Pus. Fruen fik krampe, og det var med meget Besvær at Raatampen blev brakt paa stationen» (4. mars). Mest oppmerksomhet innen krimkategorien får de britiske suffragettene. Av totalt 177 registrerte oppslag i kategorien krim er 29 knyttet til stemmerettskvinnenes aksjoner i Storbritannia. Demonstrasjoner, aksjoner, angrep på diverse institusjoner og enkeltpersoner, samt arrestasjoner blir omtalt i alle avisene, men ingen går nær-

15 14 Pressehistorisk tidsskrift nr mere inn på hva suffragettenes arbeid for stemmerett for kvinner vil bety. 8. mars registrerer Aftenposten at noen stemmerettskvinner fikk 1 1/2 års fengsel for å ha tent på tepaviljongen i Londons botaniske hage. Fædrelandsvennen forteller at frøken Pankhurst 9 er dømt til tre års straffarbeid for å ha forårsaket eksplosjon i Lloyd Georges hus, samt for ulike andre lovovertredelser (4. april). Samme dag melder Aftenposten at befolkningen i England er forbitret over stemmerettskvinnenes hensynsløshet, og at politiet har ransakt kontorene i London og arrestert seks av stemmerettskvinnene som er anklaget for å ha sammensvoret seg med Pankhurst (4. april). Aften posten dokumenterer også «Stemmeretskvindernes synderegister» med en oversikt over alle attentatene fra 1908 til i dag (9. mars). Stavanger Aftenblad forteller om en bombeeksplosjon i Manchester som antas å være stemmerettskvinnenes verk, samt en villa som brant ned nær Brighton. Ved villaen fant man «stemmerettsflyveblader» (12. november). Adresseavisen skriver at to stemmerettskvinner ble arrestert i Skottland da de forsøkte å sette fyr på en veddeløpsbane (6. april), mens Nordlys rap- 9 Pankhurst-familien hadde tre framtredende kvinner: Emmeline ( , mor og suffragettenes første leder, grunnlegger av Women Franchise League), arrestert en rekke ganger og tvangsforet under sultestreiker; Cristabel ( , som overtok mye av ledelsen for suffragettebevegelsen, delvis fra eksil i Paris. Hun flyttet til USA i 1921 og ble religiøs leder i adventistbevegelsen. Seinere ble hun i UK tildelt «Dame»-tittelen); og Sylvia ( , drev sin virksomhet blant arbeiderne og ble kommunist og motstander av krigsinnsatsen under første verdenskrig, der de to andre var for og lot kvinnekampen komme i bakgrunnen. Hun flyttet seinere til Etiopia og ble rådgiver for keiser Haile Selassie og ble begravet der med fulle æresbevisninger). «Det antas at brannen er påsatt av stemmerettskvinner» porterer om to stemmerettskvinner som står for retten i London for å ha oppfordret til opprør. Avisen skriver også om en brann i en stor skolebygning i London. Det antas at brannen er påsatt av stemmerettskvinner, skriver avisen 11. juni. Det er samme dag som Stortinget vedtar allmenn stemmerett for kvinner i Norge. Når kvinner blir omtalt i forbindelse med kriminalitet, kan det ha flere årsaker. Kanskje finnes den viktigste årsaken i nyhetskriteriene: Skal noe kunne kalles en nyhet, må det være noe uvanlig, noe som ikke skjer hver dag. Kvinner som stjal, prostituerte seg eller drepte, hørte definitivt til unntakene, og de brøt også med den gjengse oppfatningen av hva som var kvinnens plass. Det samme gjaldt trolig også menn som brøt med konvensjonene, men de er ikke gjenstand for nærmere undersøkelser her. Kvinnenes brudd med den tradisjonelle rollen er likevel større enn for de fleste menn, som i langt mindre grad var knyttet til hjemmet og kanskje heller ikke underlagt den samme graden av sosial kontroll som kvinnene var for hundre år siden. Men både omtale av menns og kvinners kriminalitet synes å være store nyhetskategorier på den tiden. Men at kriminalitet er den overlegent største kategorien i denne studien, kan ikke bare forklares med kvinnens stilling i samfunnet. De store klasseforskjellene og nøden i store deler av befolkningen er trolig også en medvirkende årsak til at kriminaliteten får en så stor plass. Unge kvinner trakk mot byene, der de arbeidet som tjenestepiker eller fabrikkarbeidersker med lave lønninger. For mange ble prostitusjon en siste utvei for å tjene til livets opphold. Havnet de i ulykken, eller på gaten, var veien ut på skråplanet ofte kort. I 1913 var det sosiale nettet på

16 Pressehistorisk tidsskrift nr langt nær så finmasket som i dag, og mange falt derfor gjennom. Kulturdamer Spranget kan synes langt fra de kriminelle kvinnfolkene til kulturinteresserte damer, som er den nest største andre store kategorien i studien. Her trekker tallene fra Aftenposten kategorien høyt opp på listen (til sammen 137 oppslag). Avisen registrerer ofte kvinner som opptrer kunstnerisk. Bergens Tidende og Adresseavisen har også en god del av disse ofte unnselige, men uten tvil viktige, notisene om forestående begivenheter. I dag ville nok en del av disse blitt henvist til annonseplass, særlige de direkte oppfordringene, for eksempel et oppslag der Fædrelandsvennen i sin forhåndsomtale av «fru Ursins kirkekonsert» skriver at «Koncerten anbefales paa det bedste» (29. april). Et klassisk eksempel er de to notisene knyttet til «Fru Bergljot Ibsen» som «Holder konsert i Johanneskirken der hun skal synge Lindemans vakre melodier og Brorsons svanesange». Fruen, går det fram av notisen (Bergens Tidende 7. januar), skjenker inntekten til kull og ved for fattige i menigheten. Fire dager seinere melder avisen at Ibsens konsert trakk fulle hus i Johanneskirken, der sang og pianospill «gjorde stor virkning paa publikum», før avisen orienterer om den videre turneen (11. januar). Det samme mønsteret ser vi ved flere andre tilfeller: forhåndsomtale, og omtale etter konsertene. Noen ganger blir dette supplert med festreferater, som etter en forestilling der «fru Dybwad» opptrådte; en fest med tema landtur, som viser at temafester slik vi kjenner dem fra kjendisomtaler av i dag, på ingen måte er et nytt fenomen (Aftenposten 30. mai). Det er også «Avisen registrerer ofte kvinner som opptrer kunstnerisk» andre kjendispregede oppslag, som når Stavanger Aftenblad skriver at «filmdivaen» Aasta Nielsen har måttet trekke seg tilbake grunnet overanstrengelse (13. november). Men omtalene handler ikke bare om sangere og skuespillerinner, og de får et mer kollektivt anslag når det handler om utstillinger, som i Adresseavisens omtale av «Ellen Ofstads Kvindelige haandgjerningsskole» og deres utstilling av håndarbeider ved skoleårets avslutning. Det finnes også omtale av individuelle kvinnelige kunstnere, som når Fædrelandsvennen forteller allmennheten om «Frk. Frøyland» som utstiller både portretter og landskap, og lanseringsprofilen er klar: «Vi føler os forvisset om at Maleriene i høi grad vil interessere det kunstelskende Publikum, hvorfor man ikke bør undlade at aflægge Udstillingen et Besøg» (10. januar). De fleste oppslagene ser ut til å være notiser eller korte artikler: lansering og omtale i etterkant, iblandet festivitas og mer nøkterne bokomtaler. Notisene får også tidvis et internasjonalt preg når norske kunstnerinner gjør det godt utenlands, som når Aftenposten omtale Borghild Langgaards vellykkede gjestespill ved den kongelige opera i Budapest (3. februar), Bergens Tidende skriver om Irene Sandens gjesteopptreden ved Metropolitan (6. februar) eller Fædrelandsvennen forteller at Gerd Egede-Nissen skal spille inn film i Berlin (14. februar). Men slike internasjonale notiser trenger ikke ha norsk vinkel. Claudia Cuccis død på et fattighus i Milano blir omtalt i Aftenposten (6. april), både hennes vekst som europeisk feiret danserinne, men også hennes tragedie som ektefelle til en mann som ødela alt hun hadde bygd opp. En lengre artikkel er skrevet av Mathilde Malling

17 16 Pressehistorisk tidsskrift nr (Aftenposten 8. desember) og handler om en engelsk romanforfatterinnes liv og forfatterskap. I enkelttilfeller forekommer også intervjuer med aktørene. Adresseavisen intervjuer Gerda Krum som skal spille Hanna Glavari i «Den glade enke» (30. april). Det kan også handle om forfattere som vil bedre livssituasjonen til folk; en kvinnelig anmelder omtaler en bok om sykemat (Bergens Tidende 4. mars), anmeldelse av en «linsømbok» (Adresseavisen 19. september) og en omtale av Fru Schønberg Erkens populære kokebok, som har solgt 7000 eksemplarer og skal trykkes i nytt opplag (Nordlys 11. januar). Sistnevnte avis viser sitt radikale, sosialdemokratiske grunnsyn ved en lang omtale av Kata Dalstrøms foredrag om «Den røde ungdoms kulturkamp» (28. juni). Og Stavanger Aftenblad omtaler Hulda Garborg, som er invitert til USA av «Sønner av Norge» for å holde flere foredrag og avduke et monument over Ivar Aasen (2. april). Arbeidets kvinner høyt og lavt I kategorien som samler artikler om yrkeskvinner, enten det dreier seg om hushjelper eller lærere, finner vi 77 oppslag, og flest i Bergens Tidende, tett fulgt av Aftenposten. En viktig del av oppslagene handler om tjenestepiker og deres vanskelige arbeidsforhold. Bergens Tidende skriver om den nystiftede tjenestepikenes forening som vil ha fri til å høre foredrag av «frk. Wenche Nissen» om behovet for utdannelse for tjenestepiker. Artikkelen står trykt under rubrikken «Frimodige ytringer» og har tittelen «Hus mødre!». Den er formet som en appell om å gi tjenestepikene fri (4. november). Fire dager seinere kommer oppfølgeren i form av et referat, der det går klart fram at Nissen er for slik utdanning, siden vi lever i spesialiseringens tid (8. november). «Fru Schønberg Erkens populære kokebok» Et større oppslag tar for seg rasediskrimineringen i USA. Rundt regnet femti år etter slaveriets opphevelse i USA er segregasjonen ennå stor, ikke minst på arbeidsmarkedet. Bergens Tidende presenterer den slik i titlene: «Advarsel til norske kvinder: Reis ikke til Rensport. Skjændig optreden av en norsk agent. Norske kvinder til negerarbeid» (9. august). I teksten heter det; Da byens sorte befolkning her, som overalt, er meget usædelig, har byens mødre en svare strid med aa faa hvite tjeneste piker. Her er dessuten saa varmt om sommeren, at husmødrene av den hvite race selv ingenting utretter, selv om det er en arbeidsmandskone. De hyrer bare en negerpike til at utføre arbeidet for sig, mens de selv sitter opdresset paa verandaene og gir ordres. Men da disse negerpiker er meget upaalitelige og gjerne forlater sine pladser paa staaende fot, naar de finder det for godt, har der over hele byen reist sig et ramaskrik i anledning av tjenestepikespørsmaalet. Dette er referert så utførlig, fordi artikkelen klart demonstrerer perspektiv. Og perspektivet er lagt til den hvite rases husmødre, arbeidsgivere som er misfornøyde med utvalget av villige og sedelige tjenestepiker. Men samtidig er perspektivet til dels hos potensielle norske (hvite) utvandrerkvinner som måtte tenke på å ta seg arbeid på andre siden av Atlanteren. Et beslektet perspektiv kan vi finne igjen i et oppslag adressert «Til bergenske fruer og frøkener» (Bergens Tidende 4. mars), signert «Madame» (med andre ord en av fruene), som klager over at upålitelige syersker ikke holder frister, samtidig som hun mener at de må få mer opplæring. Mens et oppslag i Aftenposten («Fruen og pigen», 22. august) som forteller om en tjenestepike som rømte fra en «umulig» frue,

18 Pressehistorisk tidsskrift nr viser mer sympati med de lavere stilte. Fruen ville ikke betale de 64 kronene piken hadde til gode. Tjenestepiken anla sak, og i retten la fruen pengene på bordet «da hun ikke vilde ha mer braak». I samme avis finner vi i «Vore landspiger» (12. desember), et svar til en husmor som klager over «landspigers bedrøvelige udyktighed i det simpleste madstel og anden huslig gjerning». Et slags svar kan en se i Adresseavisens oppslag om fagskole for tjenestepiker, som skal hete «Fru Benny Michelsens skole for kvindelige tjenere» og er basert på innsamlede midler (29. mai). Sosiologen Kari Wærness skriver (1982) at det helt fra 1900 var mangel på tjenestefolk, siden arbeidet ikke var videre populært, med lav lønn og ubekvem, uregulert arbeidstid. 10 Så seint som i 1930 var det likevel hushjelper i Norge, dobbelt så mange kvinner i dette yrket som i industrien. Standsforskjellen mellom husfrue og hushjelp kom språklig til uttrykk, som i henvendelsen over, til «fruer og frøkener», i og med at kvinnene som tjente i andres hjem, var «piker» uten slike titler. «saa varmt om sommeren, at husmødrene av den hvite race selv ingenting utretter» grunnlønn fra 1100 til 1350, topplønn fra 1900 til Artikkelen forteller nøkternt at lærerinnenes krav ble forkastet mot én stemme (15. november). I mange årtier ennå skulle argumentet om mannlig forsørgerbyrde brukes til å forsvare ulikelønn. Dette argumentet sto også sterkt i stortingsdebatten om «lærere, lærerinder og forsørgelsesbyrde», ifølge et langt referat i Bergens Tidende (1. juni). En viss usikkerhet for framtiden spores i oppslag om «Telefondamerne i Bergen» og hva man skal gjøre med dem når telefonen automatiseres (Aftenposten 13. november). Sykekasse for jordmødrene er nevnt i flere oppslag, og Aftenposten bringer oppslag om eldre jordmødre som inn gikk avtale om pensjon, men som ikke ble opplyst at de måtte betale i 25 år for å få utbetalt pensjonen. Samtidig får enker etter statsansatte pensjon etter mannen uten å ha arbeidet en eneste dag. Her aner vi en viss indignasjon i spaltene («Jordmødrenes pension», 12. januar). Mer nøkternt forteller Fædrelandsvennen om «Kredssygekassen» som mener beregningen av kost og losji for tjenestepiker er for lav og øker den fra 75 øre til en krone per dag (6. januar). Men oppslagene knyttet til kvinners arbeid omfattet i høy grad også andre gjøremål. Aftenposten melder om «En konflikt ved dampkjøkkenet», der servitrisene streiker fordi bestyrerinnen forlanger at de skal arbeide lengre dager når de over tid har kommet for seint om morgenen (22. august). Adresseavisen kan under tittelen «Lærerlønningene i Trondheim» meddele at lærerne ville ha grunnlønnen hevet fra 1500 til 1800, og topplønnene fra 3000 til 3400 per år. Lærerinnenes krav var mer beskjedne: 10 Hushjelploven kom først på plass i 1963, da det var få igjen av yrkesgruppen. Ved siden av disse mer kollektivt pregede oppslagene, registrerer vi flere oppslag om kvinnelige pionerer som blir styrmenn og skipsførere, som blir hedret etter lang og tro tjeneste, eller som har spilt en viktig rolle i familiebedriften. Et eksempel er «Frk. Kirsten Bertelsen» som feirer 25-årsjubileum som kontorsjef ved Stavanger litografiske anstalt, ifølge Stavanger Aftenblad (2. mai). En egen sjanger er de lange, innsendte artiklene fra aktører innen foreningslivet, det være seg lærerinneorganisasjoner eller sanitetskvinner. Når landsmøter pågår, får de stor spalteplass til

19 18 Pressehistorisk tidsskrift nr sine meget detaljerte møtereferater (Norsk Presses historie bind II , s ). Dette bekrefter både at vi befinner oss i referatjournalistikkens epoke og i journalistikkprofesjonens barndom, der kildekritikk og distanse ennå ikke var klart formulerte dyder i journalistikken, og at avisene hadde mye spalteplass til rådighet. Eksempler på dette finner vi i to referater fra «Lærerindeforbundets landsmøte» i Bergens Tidende (7., 9. og 11. juli). I det siste referatet heter det blant annet at «De norske lærerinder har været nøisomme. De har ikke gjort fordring paa at tælles med blant dem som burde kræve at sitte i skolens overordnede stillinger». Forbundet har vedtatt krav om at der det er to styrere ved skolen i en «kjøbstad», så bør den ene være kvinne og forslag om eget undervisningsdepartement for å ta seg av skolesaker. I sjangeren fyldige referater finnes også to fra Norske Kvinders National raads møte i Kristiania (7. og 10. juli), der en av de sentrale sakene er husmorutdannelse for piker mellom 16 og 18 år (10. juli). Vi kan med andre ord se ulike tendenser i dekningen av kvinners arbeidsliv. En av dem kan tolkes i retning av en presse som i sin samtid representerer et sosialliberalt perspektiv på arbeidslivet, med vekt på rettigheter, mens en annen tendens gir «de kondisjonerte leserne» sitt i form av klager over de lavere stilte kvinnene og «frueperspektivet». Og ikke minst er perspektivet også at en (overveiende og) vesentlig del av kvinners arbeidsliv går for seg i hjemmet, derav også forslag om husmorutdannelse. Sosiale fruentimre Mange av oppslagene i kategorien for helse- og sosialstoff dreier seg om innsamlinger, basarer eller gaver til veldedige formål. Aftenposten er påpasselig med å omtale både små og store «til inntekt for hjem for eldre dager» innsamlinger. Kronerulling til et hjem for embetsmannsdøtre (5. april), til tuberkuløse (4. april), forsvaret (24. juli), Paulus gamlehjem (16. oktober) og Jægerkorpset (13. november) blir behørig markert i spaltene. I noen sammenhenger så også avisene det som sin oppgave å stå for selve innsamlingen. For eksempel arrangerer Aftenposten innsamling til fire «lodsenker» etter at losbåten «Gaa paa» forliste. Her fortelles det også at skipsreder Fred. Olsens aksjeselskaper bidrar med 3000 kroner (5. februar). Verken Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende eller Nordlys har oppslag om lignende innsamlinger. Det nærmeste vi kommer, er Stavanger Aftenblad som kort nevner Hillevågsavdelingen til Kvindeforeningen for Lappemissionen som takker alle som tok lodder på basaren som innbrakte 211,01 kroner brutto (5. februar). Fædrelandsvennen forteller om Unge Kvinders Forening som har holdt basar til inntekt for Finnmarksmissionen og et barnehjem i Finnmark (5. mars), og Adresseavisen skriver om Marit Kjøtø som har testamentert «det vakre beløp kr. 505,52 til indremissionen» (12. januar). Avisen registrerer også at det er holdt basar til inntekt for hjem for eldre dager, og nevner også at «bestyrelsen takker» for de 1322,32 kronene basaren innbrakte (5. februar). Det ser heller ikke ut til at denne avisen står bak noen innsamlinger dette året. En annen variant av denne type veldedighet sto malermesterfruene i Oslo for da de stiftet malermestrenes damegruppe. Formålet var å bidra til opprettelsen av malermestrenes gamlehjem, og fru malermester Hilda Unger og fru malermester Ellen Olsen ble valgt til formann og kasserer (Aftenposten 5. mars).

20 Pressehistorisk tidsskrift nr Legater var en mulig inntektskilde for trengende av ulike slag. Aftenposten så det også som sin oppgave å gjøre massene oppmerksomme på denne muligheten, og forteller at Anna Pettersen, født Brandtzæg, har opprettet et legat på 4000 kroner for «værdige enker som bor paa Peder Mikkelsens enkestue», og som ikke får noe fra det offentlige fattigvesenet (7. februar). Også enkefru Catharine Wilhelmsen i Tønsberg får omtale i avisen da hun oppretter «Frk. Asta Wilhelmsens legat» på kroner til behandling av ubemidlede tuberkuløse fra Nøtterø og Tønsberg (3. mars). I en tid uten radio og TV var avisene en viktig kilde til folkeopplysning. Derfor ble både forhåndsomtaler og referat av foredrag viktige innslag i avisene. Aftenposten forhåndsomtaler foredrag om både barnearbeid (3.april), de nye forslagene om barnets rettsstilling (6. april) og rasehygiene 11 og sosialpolitikk (16. oktober). Samtlige foredrag ble holdt av kvinner. Under tittelen «En samfundsfare» refererer Stavanger Aftenblad grundig fra doktor Martha Pedersens foredrag om «de veneriske sygdomme», som, ifølge doktoren, kan forebygges med «renhet i liv og sæder, samt en paapasselighet overfor sig selv og for andre» (10. november). Avisen bringer også en takk fra bestyrelsen for Stavanger kvinde- og spædbarnshjem, for «det vakre foredrag, som tilfaldt hjemmet ved entreen til fruens foredrag» (10. november). Kampen mot «de veneriske sygdomme» får også behørig forhåndsomtale i Nordlys da doktor Ingeborg Aas skal 11 I Norden gjorde de rasehygieniske ideene sitt inntog i begynnelsen av 1900-tallet. Den fremste talsmann i Norge var Jon Alfred Mjøen. Han forfektet en utpreget rasistisk form for rasehygiene, som skulle verne om renheten i den såkalte nordiske/germanske rasen ( «værdige enker som bor paa Peder Mikkelsens enkestue» foredra om «Hjemmenes opgave i kampen mot de veneriske sygdomme» (16. oktober). Foredraget trakk et så stort publikum at mange ble stoppet i døren. Suksessen vil derfor bli gjentatt. Nordlys forteller at da vil både doktor Aas og skoleinspektør Svensen forelese, slik at emnet blir belyst både «fra lægevidenskabelig, socialt og moralsk standpunkt» (10. november). De fleste avisene har også innslag av det vi i dag vil kalle tradisjonelt sosialstoff. Aftenposten omtaler blant annet forslag om barselpenger og gratis behandling og opphold på fødselshjem i stedet for fødselspenger (14. oktober), og både Aftenposten og Adresseavisen skriver om selvmord som fenomen (17. oktober og 29. mai). Fædrelandsvennen tar opp ekte skap mellom hvite og svarte (7. januar), og forteller også om et tilfelle der et beruset ektepar ble satt i arresten mens barnet deres ble brakt til barnekrybben (8. mars). Fædrelandsvennen skriver også om farlige tåteflasker (4. april), om en kvinne som fødte sitt 15de barn alene i skogen (21. august) og om den danske folketingsmannen som stakk av da hans venninne ble gravid (20. september). Bergens Tidende spør hvor ofte folk vasker seg, og bringer statistikk over menn og kvinners badevaner i badstue, «styrt», dampbad og massasje. Uten ytterligere kommentarer bemerker avisen at langt flere menn enn kvinner tar massasje (7. januar). Bergens Tidende kan også fortelle at gutter har større problem med søvnmangel enn piker (6. februar), og at kvinner er legemlig svakere enn menn, men at de er mer utholdende, lever lenger, men også er mer sårbare for sinnslidelser (3. august). Adresseavisen skriver om et kurs i sykediett for sykepleiersker og om en lærebok i «tillavning av mat for syke og rekonvalecenter» (20. august). I Nordlys tar Gustav Heiberg til orde for å begrense antall

21 20 Pressehistorisk tidsskrift nr barnefødsler. Han konstaterer at de mest opplyste får færrest barn, og mener at «folk bør oplyses om de preventive midlers anvendelse» (23. juli). Nordlys skriver også om forskjellen mellom høy og lav, og illustrerer det med historien om en «lappekvinde» som sendte bud etter jordmoren da fødselen satte i gang og livet sto på spill. Jordmoren ble avspist med en skranglevogn, noe som gjorde det vanskelig for henne å nå fram i tide. Nordlys sammenlikner denne hendelsen med hvordan det blir lagt ut langbro når storfolk, eller noen av ekspeditørenes familie, reiser med båtene (20. september). Helt siden starten i 1893 har Stavanger Aftenblad vært kjent for sin sosiale samvittighet. I denne studien finnes det ingen tradisjonelle sosialsaker i avisen, og avisen ligger i nederste sjikt i kategorien helse og sosial med bare fire saker totalt. Til sammenlikning har Aftenposten 23, Bergens Tidende 19, Adresseavisen 18 og Fædrelandsvennen 14 saker i denne kategorien. Det kunne blitt forklart med at avisen prioriterer andre stoffområder dette året, men statistikken viser at Aftenbladet heller ikke har mange saker om kvinner innen andre kategorier sammenliknet med de andre avisene i undersøkelsen. Totalt har kategorien helse og sosial 81 oppslag, noe som er mindre enn halvparten av krim-kategorien med til sammen 180 oppslag. Det kan skyldes at sosialsaker ble oppfattet som vanskelige å dokumentere, eller at det var en alminnelig oppfatning at denne type saker hørte hjemme i privatsfæren og ikke hadde noe i avisen å gjøre. Siden enkelte aviser skriver både om «private» forhold som veneriske sykdommer og selvmord, er det imidlertid lite som tyder på at det var et avgjørende argument. Det er derfor «folk bør oplyses om de preventive midlers anvendelse» vanskelig å forklare hvorfor Stavanger Aftenblad avviker på dette området. Kvinnesakskvinner Den femte største kategorien i stemmerettsåret er kvinnesak. Også her har Aftenposten med sine to daglige aviser flest oppslag (23). De øvrige avisene har mellom ti og 14, bortsett fra Nordlys, som bare har fire oppslag. To aviser registrerer at Stortinget vedtar allmenn stemmerett for kvinner 11. juni dette året. Aftenposten forteller 12. juni at Konstitusjons komiteen har vedtatt «almen statsborgerlig stemmeret for kvinder enstemmig» og at det betyr nye stemmeberettigede ved stortingsvalget. Adresseavisen skriver samme dag om det enstemmige vedtaket i Stortinget i sakens anledning, og at forslaget om å senke stemmerettsalderen fra 25 til 21 år falt med 84 mot 26 stemmer. Stavanger Aftenblad har tre forhåndsomtaler før behandlingen, ett 28. april og to 2. mai. I de andre avisene finner vi ikke noe i vårt utvalg. Inntrykket er at det ble skrevet lite om stemmerett i vårt land i Det skyldes trolig at debatten nådde sitt høydepunkt under stortingsbehandlingen i 1907, og at alle partier hadde kvinnestemmeretten på programmet ved stortingsvalget i Stemmerettskvinnene hadde gått en lang vei fra frøet om allmenn stemmerett for kvinner ble sådd og diskutert i Stortinget første gang i 1890, til vedtaket ble fattet i 1913 (Melby 2005:257). Avisene viser imidlertid stor interesse for kampen for stemmerett i England, men da hovedsakelig for suffragettenes voldelige metoder. Et oppslag i Bergens Tidende kan synes ambivalent, men kritisk: «Tiltrods for de kraftige kampmidler, som ordensmagten anvender mot de kvindelige stemmerettsagitatorer, fortsætter disse ufortrø-