Tema: Hjelpeapparatet og incestsaker

Transkript

1 ikke Stikka - VI TRENGER HVERANDRE nr.02/2004 UTGITT AV STØTTESENTER MOT INCEST - OSLO Tema: Hjelpeapparatet og incestsaker 1 SEKSUELLE OVERGREP MOT BARN - HJELPEAPPARATETS ROLLE HJELPERENS SUBJEKTIVE OPPLEVELSE AV MØTET MED INCESTUTSATTE BESKYTTES BARN I NORGE MOT SEKSUELLE OVERGREP? FLERE ANMELDELSER, MEN FÆRRE TILTALER

2 Innhold ARTIKLER FRITT FOR ORDET 2 s. 3 Redaktør s. 4-8 Seksuelle overgrep mot barn - hjelpeapparatets rolle s. 9 Dikt: Beskytte hvem? s Hjelperens subjektive opplevelse av møtet med incestutsatte s Beskyttes barn i Norge mot seksuelle overgrep? s. 19 Dikt: Gi meg tid s. 20 Flere anmeldelser, men færre tiltaler s Slår et slag for sårbarheten! s. 23 Dikt: Ingen s Gjenopptagelse av incestsakeren fare for barns rettssikkerhet? s. 26 Om å stå opp for seg selv s. 27 Dikt: Det er mye å gråte over s Dere vet ingenting s. 29 Hjelperne s. 29 Det er ikke så vanskelig å se INFORMASJON FRA FELLESSTIFTELSEN s. 30 Økonomisk situasjon ved Incestsentrene s. 31 FMSO hvor er vi og veien videre DIVERSE INFORMASJON FRA SMI - OSLO s. 32 Prosjektet Barnevernet og incestsaker s. 32 Anbefaling av bok HVA SKJER PÅ SMI OSLO? s. 33 Faste tilbud s. 34 Verdensdagen for forbygging av seksuelle overgrep mot barn s. 35 Neste Ikke Stikka ikke Stikka - VI TRENGER HVERANDRE Redaktør: Gro Talsethagen Foto forside: Marit Hellesnes Postboks 8895 Youngstorget 0028 Oslo Besøksadresse: Youngstorget 5 (inngang fra Torggaten) Telefon: Telefaks: Opplag: 5000 Abonnement: Gratis Trykkeri: Møklegaards Trykkeri ISSN:

3 Redaktør I en rapport til FNs Barnekomitè gir 50 norske organisasjoner som er medlem av Forum for Barnekonvensjon den norske regjeringen hard kritikk for arbeidet mot seksuelle overgrep. Regjeringen blir blant annet beskyldt for å bagatellisere overgrep. Forumet lister opp en rekke norske brudd på artikkel 34 i Barnekonvensjonen som handler om barns vern mot seksuelle overgrep. SMI - Oslo har vært aktivt med i dette arbeidet. Kritikken mot regjeringen går bl.a. ut på at barns rettssikkerhet i Norge har blitt forverret de senere år. Noen av eksemplene på dette er at barn sendes til overgriper, mangel på hjelp til den utsatte og manglende opplæring av og samarbeid mellom fagfolk. Dette er bekymringsfulle forhold som vi i en årrekke har påpekt både til myndigheter, politikere og media. Vår brukergruppe har erfaringer fra kontakt med ulike deler av hjelpeapparatet. Dette har gitt oss mye verdifull informasjon om hva som har vært til hjelp for den enkelte og hvor skoen trykker. Denne utgaven av Ikke Stikka handler om hjelpeapparatets måte å møte incest og den incestutsatte på. Vi ønsker temaet belyst både fra brukerens og hjelperens perspektiv. Kontakt med hjelpeapparatet har vært et prioritert arbeidsområde for SMI - Oslo siden senteret åpnet for over 18 år siden. De siste årene har vi opplevd en økning av henvendelser fra denne gruppen. Vi møter fagfolk på kurs og konferanser utenfor senteret, i forbindelse med undervisning vi arrangerer og ved at de tar kontakt for råd og veiledning. Noen kommer til senteret for å få mer informasjon og/eller i følge med sin bruker. Andre ringer bare for å snakke om hvordan de opplever en incestsak og for å få støtte på den jobben de gjør. Bladet tar i utgangspunktet for seg hjelpeapparatet generelt, men vil i liten grad ta opp barnevernet. Grunnen til det er prosjektet Barnevernet og incestsaker - En undersøkelse av hva barnevernet trenger for å beskytte barn mot seksuelle overgrep. Prosjektet skal munne ut i en rapport, som skal være ferdig like etter at Ikke Stikka kommer ut. Opplysningene som innhentes her, kan ikke publiseres før prosjektet er avsluttet. Derfor har vi valgt å ta barnevernet som et eget tema senere. Det finnes uendelig mange dyktige hjelpere der ute, ildsjeler som står på for å hjelpe og tale de incestutsattes sak. Gjennom å snakke om incest og sette ord på hvor problemet ligger, er jeg overbevist om at flere incestutsatte vil få den hjelpen de trenger. Dette bladet er en del av dette arbeidet. Tidligere publiserte artikler om temaet i Ikke Stikka : Gro Talsethagen Redaktør Ikke Stikka Nr : Hvordan trygge barn i saker hvor man har mistanke om seksuelle overgrep under samvær hvilke muligheter gir lovverket. Av advokat Rikke Lassen Offerets stilling i strafferettspleien sett fra bistandsadvokatens ståsted! Av advokat Anne-Kristine Bohinen Kompetanseheving i hjelpeapparatet en kvalitetssikring av møtet mellom barn, familie og hjelper. Et overordnet perspektiv. Av Morten Johansen 3

4 Seksuelle overgrep mot barn - hjelpeapparatets rolle 4 Av Henriette Gladsø Holmen Pedagogisk-psykologisk rådgiver i Vestre Toten kommune Hvordan kan vi bedømme et samfunns verdi? Fra hvilket utgangspunkt kan vi forutsi en nasjons livsdugelighet? Man skulle kunne anvende mange kriterier på dette, for eksempel et lands nasjonalprodukt, fødselstall, kriminalstatistikk etc. I denne boken foreslår vi et annet kriterium. Den voksne generasjons omsorg for neste generasjon. (Urie Bronfenbrenner, Barn i øst og vest) Det er ingen som finner det tiltalende å høre om barn som blir utsatt for seksuelle overgrep. Vi skulle så gjerne ha hjulpet dem ut av disse situasjonene og hjulpet dem til å kunne leve med de overgrepene de har blitt utsatt for. Christie (1992) påpeker at få av disse barna blir fanget opp av hjelpeapparatet. En kan ofte se at vi blir rådløse når vi møter mistanker om seksuelle overgrep. Vi har en tendens til å trekke oss unna denne mistanken og fokuserer heller på overflateproblematikken som vi vet hvordan vi skal håndtere. Våren 2004 skrev jeg hovedfagsoppgaven Seksuelle overgrep mot gutter. Avdekkingsøyeblikkets perspektiv ved NTNU. Oppgaven skulle belyse hvilke faktorer som lå til grunn for at gutter, eller menn skulle kunne åpne seg opp om selvopplevde, seksuelle overgrep. Målet var å øke kompetansen på dette feltet slik at vi skal kunne fange opp barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep på et tidligere tidspunkt, samt skape et mer effektivt system i hjelpeapparatet for å hjelpe dem. I denne undersøkelsen intervjuet jeg fire menn fra Incestsenteret for Menn i Oslo (IFM) om deres forhold til hjelpeapparatet. En av informantene i denne undersøkelsen sier at det nok er mye enklere med saker hvor du kan systematisere og diagnostisere barn. Hvor alle signalene peker i samme retning. Hvor du kan gå hjem og føle at du har gjort en god jobb. Det kan nok mange være enige i. Det kreves mye av menneskene som jobber med barn, det er mye en skal kunne. FOREKOMST Hvis vi skal se på omfanget av seksuelle overgrep varierer dette noe. Kvam (2001) samlet flere undersøkelser på omfanget av seksuelle overgrep før fylte 18 år, og disse viser at anslagene varierer fra 8-33 % for kvinner og fra 3-16 % for menn. I en klasse på 28 elever, hvor vi har 14 jenter og 14 gutter vil det i gjennomsnitt være 1,12 til 4,62 jenter og 0,42 til 2,24 gutter som har vært utsatt for det. Hvordan skal vi finne frem til disse barna? Hvordan skal vi hjelpe dem? Utgangspunktet for min undersøkelse i 2004, og også denne artikkelen, følger i Senter mot Incest sine fotspor og sier at Incest skal tales i hjel, ikke ties i hjel. Hvordan får vi barn til å fortelle om selvopplevde seksuelle overgrep? ANSVARSFORHOLD I Seksuelle overgrep mot barn. En veileder for hjelpeapparatet (kap.6, 2003) drøftes organisert samarbeid mellom hjelpeinstansene. En kort oppsummering over hvilke ansvarsområder som ligger under de ulike instanser følger. Straffeloven 139 gjelder alle borgere, og dreier seg om plikten til å avverge visse forbrytelser, bl.a. seksuelle overgrep mot barn. Dersom det er rimelige grunner til å anta at det er en risiko for at et barn skal bli utsatt for

5 5 Tynget av erfaring, Carina Falch. seksuelle overgrep i fremtiden, har man plikt til å melde fra om det, og bidra til å avverge overgrep. Hovedregelen er at seksuelle overgrep skal avverges. Barnehagen, skolen og SFO observerer barna og skal ha kjennskap til barns måte å uttrykke bekymring og stress på. Pedagogisk personale skal ikke stille diagnose, men melde fra om bekymringer og henvende seg til fagpersoner med kompetanse på området. Barneverntjenesten skal sørge for å undersøke barnets totale omsorgssituasjon, og for å beskytte barnet. Barneavdelingene på sykehusene skal diagnostisere og behandle sykdom eller skade, og eventuelt diagnostisere og forholde seg til graviditet. Psykisk helsevern for barn og unge (BUP) skal utrede barnets psykiske helse, gi behandling til barnet og familien, og eventuelt arbeide med barnets nettverk. Pedagogiskpsykologisk tjeneste (PPT) skal utrede barns lærevansker og gi råd til skoler, barnehager og foreldre. Politiet skal etterforske saken. Familievernkontoret, sosialkontoret og psykisk helsevern for voksne kan også være inne i bildet. Det sier seg selv at det er behov for samarbeid og kommunikasjon når flere instanser arbeider med en familie. Hjelpeapparatet vil i denne artikkelen bli definert som alle de menneskene som arbeider med barn. Barn vil bli definert som alle barn og ungdommer under 18 år. Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn konkluderer med at saker som omfatter seksuelle overgrep, som hoved- eller delproblematikk, er klart underregistrert på alle nivåer i barnevernet (NRSBnotat nr. 1, august 2001). NRSB konkluderer også med at det er få av fylkesmannsembetene og fylkeskommunene som har initiert eller arrangert kurs i dette tema de siste årene. Det er viktig at kompetansehevingstiltak både gjentas og fornyes hyppigere enn det kan se ut som det gjør i dag. KONTAKT MED HJELPEAPPARATET I min undersøkelse (Holmen, 2004) hadde ingen av informantene kontakt med hjelpeapparatet som barn, selv om hjelpeapparatet i noen av tilfellene hadde oppfattet at noe var galt. Dette finner vi også igjen hos Breidvik (2003). Hun hadde spurt brukere av støttesentre mot incest om hva de trodde læreren kunne ha gjort for å hjelpe dem. Resultatene hun kom frem til samsvarer med hva

6 SEKSUELLE OVERGREP MOT BARN - HJELPEAPPARATETS ROLLE 6 Frossen barndom, Gjertrud. jeg fant i min undersøkelse. Brukerne mente at lærerne burde ha sett at de bar på en tung byrde. Lærerne kunne ha sagt: Jeg ser at noe plager deg og vist barnet oppmerksomhet. Dette kunne ha vært begynnelsen på et tillitsforhold. Med noen få ord kan lærerne vise at de er villige til å ta i mot barnets historie. Barn må, uansett om seksuelle overgrep er avdekket eller ikke, få hjelp til å kjenne på de følelsene de har og de må få tilrettelegging for at de kan fortelle om ting de er usikre på. De som er utsatt for seksuelle overgrep har ofte ikke en sjanse til å fortelle det til noen. De har ingen å fortelle det til. En av informantene i min undersøkelse presiserer at den voksne må opparbeide seg tillit hos et barn før det kan snakke om overgrepene. Som barn eide han ikke trygghet, han fikk aldri snakket om overgrepene. Det viktigste for et barns frivillige avdekking av seksuelle overgrep innebærer omgivelser som barnet føler seg trygg i. I tillegg må vi som fagpersoner være villige til å bruke tid i de enkelte tilfellene. Informantene mener at dette i seg selv er et problem, for folk har ikke tid. En skal ikke gi opp barnet selv om det ikke forteller om overgrepene med en gang. Barnet venter på å bli oppdaget, de trenger bare noen de kan stole på. Breidvik (2003) sier at barn lettere kan fortelle om overgrepene til noen de har tillit til, når de selv føler at tiden er inne, enn til en person de ikke kjenner og som gjør alt riktig, for en eventuell rettssak. For barnets del så blir det viktig at en voksen tar ansvaret for situasjonen. Det utsatte barnet har ofte ingen tillit til den voksne verden. Den voksne verden hadde jo lukket øynene for det vonde som hadde skjedd tidligere. Det er derfor viktig at voksne både kan og er villige til å vise barnet at de tar ansvar. Vi må gi ansvaret et ansikt (Christie, 1992). Dette handler om barnets ønske om å avsløre overgrepene, samtidig som det er redd for konsekvensene av at overgrepene avdekkes, sett i lys av de truslene det utsettes for. Det seksuelt misbrukte barnets dilemma er det jeg mest av alt ønsker skal skje, er det jeg mest av alt er redd for (Myhren og Steinsbekk, 2000). Her kan vi sette lys på barnehagens og skolens viktige rolle igjen. Det er her barna oppholder seg det meste av tiden og de voksnes rolle her kan være avgjørende. Her fokuseres det på trygge og tydelige voksne som kan ta seg tid til barna. Det å være tydelig på at barna kan komme til de voksne hvis det er noe de vil fortelle, at de voksne er der for barnas skyld og at seksuelle overgrep taes med i pubertets- eller seksualitetsundervisningen, er alle viktige faktorer som kan være avgjørende for om noen barn skal kunne fortelle om seksuelle overgrep. Frykten for å ha gjort noe galt kan være en annen grunn til at barn ikke forteller om de seksuelle

7 overgrepene. Skam- og skyldfølelse følger ofte barnet (Holmen, 2004). Forutsetningen for at man skal bli fri fra skammen, er at man blir overbevist om at redselen er ubegrunnet. Barnet må kunne tro på at den voksne forstår det, i stedet for å kritisere og fordømme det (Furman, 1997). Ansvaret for riktig skyldfordeling blir her lagt på oss i hjelpeapparatet. Mye av ansvaret for at barna rundt oss skal ha det bra er vårt ansvar. Det krever kunnskap og forståelse for fenomener vi møter på. Å være på konferanser hvor det er enighet om at vi er hjelpeløse i forhold til denne problematikken er ikke noe oppløftende. Vi må øke vår kompetanse og vår innsikt på dette feltet. Alle har et ansvar for de barna som sender ut signaler på at de har problemer. Det forventes at fagpersoner kan fange opp og forstå dem. Det som kan være vanskelig er at ulike signaler kan være signaler på samme problem. Hos barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep ser vi at innagerende atferd observeres så vel som utagerende atferd. Barnet med fedme observeres sammen med det anorektiske barnet. Skolefobikeren observeres så vel som skoleskulkeren. Det sentrale blir å sette på seg brillene og finne avviket. Barn som trenger hjelp, skal hjelpes, uansett problem og signal. REAKSJONER I HJELPEAPPARATET Christie (1992) snakker også om tvil hos oss som er fagpersoner og voksne rundt barn som er utsatt for seksuelle overgrep. Hun mener vi som fagpersoner går gjennom flere faser. Vi må være forberedt på tvil og benekting hos oss selv. Disse fasene er redsel, redningsfantasier, tvil og egen benekting. Hun presiserer at når vi begynner å kjenne vår egen tvil, må vi spørre oss hva som skjer. Er vi i ferd med å gjøre det som er mest behagelig for oss selv? En av mine informanter (Holmen, 2004) sier at det kan være vanskelig for voksne å få en mistanke, og kanskje få bekreftet at det verst tenkelige er en sannhet, eller en virkelighet for barnet. Han mener at det er det første, eller det andre møtet mellom barn og hjelper som er avgjørende for om barnet vil betro seg. Barnet kan være skeptisk til hjelpere, de har kanskje selv blitt utsatt for overgrep fra mennesker som virker snille. Informanten beskriver denne situasjonen som at man i utgangspunktet er låst fordi man vil fortelle om overgrepene, men man vet ikke hva som skjer hvis man gjør det. Og det i seg selv er jo et problem. Den voksne, barnets tillitsvalgte, blir helt avgjørende, både for om barnet våger å fortelle om overgrepene og for hvordan saken går videre etter at det er fortalt. Barn kan fortelle om seksuelle overgrep dersom den de forteller det til, tror på barnet og sammen med barnet våger å gjøre barnets historie virkelig og gyldig (Lundgren, 1994). Flere av informantene kommer tilbake til akkurat dette. For å være en trygg voksen må en våge å tro barnet. En må våge å ta i mot historien barnet kommer med. FORELDRENES ROLLE Hjelpeapparatets forhold til foreldrene er en annen problemstilling som kommer igjen i informantenes intervjuer (Holmen, 2004). Vi som jobber i hjelpeapparatet er ofte opptatt av å ha en god kontakt, og en god dialog med barnas foreldre. Dette er for så vidt bra, men i tilfeller hvor foreldrene er mulige overgripere trenger ikke den gode dialogen mellom hjelpeapparatet og foreldrene å hjelpe barnet noe. Tvert i mot. Vi kan ikke stole på alle foreldres utsagn om at barnet deres har det bra. I de tilfellene hvor foreldrenes utsagn og barnets signaler blir sprikende bør en se nærmere på dette. I de tilfellene Avvisning, Gjertrud. hvor dette ikke spriker bør en også følge opp saken videre. En bekymring for overgrep bør ikke nevnes for foreldrene før de med sikkerhet kan utelukkes som overgripere. Overgriperen kan i så fall stoppe den videre saksgangen i hjelpeapparatet. Når barn signaliserer at de ikke har det bra må dette taes på alvor, uansett. TA BARNA PÅ ALVOR! Den voksne generasjons omsorg for neste generasjon krever at vi tar barna på alvor. Dette blir et sentralt punkt i det videre arbeidet med barn som har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Alle som jobber med barn må ha kunnskap og kompetanse på 7

8 SEKSUELLE OVERGREP MOT BARN - HJELPEAPPARATETS ROLLE aspektene kan være det som trengs for å hjelpe barn til å avdekke de seksuelle overgrepene de har blitt utsatt for. Vi må tørre å tro på barnet, vi må gi det en sjanse, selv om det skulle utfordre oss på både det faglige og det menneskelige plan. 8 REFERANSER: Breidvik, G. (2003): Misbrukte barn. Reaksjoner som kan vise seg i skole og barnehage. Bergen: Sigma forlag. Christie, H. J. (1992): Våre egne barrierer. Om seksuelle overgrep mot barn og pedagogens rolle. Spesialpedagogikk, 10/92. Furman, B. (2000): Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom. Oslo: Pedagogisk forum. Holmen, H. (2004): Seksuelle overgrep mot gutter. Avdekkingsøyeblikkets perspektiv. Hovedfagsoppgave ved ped. Institutt. NTNU. Johansson, M. (08/2001): NRSB-notat nr.1, Barnevernets registrering av seksuelle overgrep. Oslo. Kvam, M.H. (2001): Seksuelle overgrep mot barn. Oslo: Universitetsforlaget. Lundgren, E. (1994): La de små barn komme til meg. J.W. Cappelens forlag a.s. Myhren, L. og Steinsbekk, S. (2000): Avdekkingen av seksuelle overgrep mot små barn. Barnet, metoden og den sakkyndige. Fagbokforlaget. Sosial- og helsedirektoratet, i samarbeid med Statens helsetilsyn og Barne- og familiedepartementet (2003): Seksuelle overgrep mot barn. En veileder for hjelpeapparatet. Oslo. Ekte varme kan smelte is, Gjertrud. området. Å jobbe med dette temaet er som et puslespill. Alle faggrupper må være villige til å bidra med sin brikke. Man kan ikke vente at barnet har historien klar. Vanligvis kommer opplevelsene fram bit for bit, biter som kan være vanskelig å tolke. Men, alle som jobber med disse barna vil se noen av disse bitene. Da blir det viktig at hjelpeapparatet vet å forholde seg til dem. De første som kan se noen av bitene er barnehagen og skolen. Det blir derfor ekstra viktig med en kompetanseheving her. Mine informanter (Holmen, 2004) har gitt oss tre aspekter som kan fungere som ledetråder for hjelpeapparatets rolle i forhold til seksuelle overgrep mot barn. De sier at vi må gi dem litt av vår tid, vi må gjøre oss fortjent til deres tillit og gjennom dette etablere en trygg sone for dem. Disse tre

9 DIKT Beskytte hvem? Ser du det lille barnet? Vil du se? Orker du å se? Kanskje er det ikke slik du tror Kanskje er det bare fantasi Kanskje går det over snart Kanskje er det best å overse Kanskje er det best å vente Best for hvem? Unni Wenche Lindberg, Såret og glemt, Carina Falch.

10 Hjelperens subjektive opplevelse av møtet med incestutsatte 10 Av Marit Løtveit Pedersen Marit Pedersen er utdannet Cand. Mag ved NTNU, bestående av allmenn pedagogikk, spesialpedagogikk med fordypning i sosiale og emosjonelle vansker hos barn og unge, rådgivning- og sosialpedagogisk arbeid, samt psykologi. Hun skriver nå Cand. Polit. avhandling i spesialpedagogikk. Ved siden av studiene har jeg jobbet med mennesker i alle aldre ved ulike institusjoner. I forbindelse med at jeg skulle skrive en hovedfagsoppgave, ønsket jeg å forske på noe vedrørende opplevelser jeg selv har hatt i arbeidslivet. Min erfaring tilsier at man i møte med incestutsatte, ofte kommer i et dilemma der man ikke helt vet hva man skal gjøre. Det er lett å bli handlingslammet både i kommunikasjon og i atferd. Fokus vedrørende incest og seksuelle overgrep i litteraturen sikter ofte kun til ofrene for denne skjebnen, derfor var jeg interessert i å se på hjelperens rolle og dens opplevelse. Derav mitt tema: Hjelperens subjektive opplevelse av møtet med incestutsatte. Møtet forklares som ulike typer møter. For eksempel de vanlige en-til-enmøter, gruppemøter eller bare det å være sammen med incestutsatte. Møtene kan også reflektere hvordan det føles for hjelperen til daglig å være en del av de incestutsattes nettverk. Subjektiv opplevelse defineres som individuell og egenerfart/egenfølt opplevelse. Jeg bruker begrepene hjelpere, veiledere, ansatte og informanter om hverandre. FORSKNING PÅ FELTET Dette temaet virket som et vanskelig emne å velge. Det var langt mellom bøkene som i det hele tatt sa noe om opplevelsene til hjelperen. Bøkene snakket om hvordan man ideelt burde oppføre seg ovenfor noen som er incestutsatt, men ikke hvordan det faktisk oppleves for hjelperen. Det var som å lete etter nåla i høystakken. Dette bekreftes av Borchgrevink og Christie (1991): Litteratur om incest har i stor utstrekning vært knyttet til beskrivelse av symptomer og forsøk på å dokumentere sammenhenger mellom ulike typer overgrep og psykologiske seinskader 1. Videre sies det også at Inntil slutten av 1980-årene hadde norske terapeuter bare spredt erfaring med behandling av incestutsatte. Dette gjorde at jeg ble mer motivert til å finne ut av hvordan hjelperen takler sine møter med de incestutsatte. Forskning om subjektiv opplevelse og erfaring er viktig. Dette fordi det er basis for alt vi lærer om mennesker. Uten dette har vi ikke menneskelige data å forske på. Med dette mener jeg for eksempel at: Hjelper-brukerforholdet er preget av minst to personer. Begge har opplevelser av møtet, og begge påvirker hverandre. Kunnskap om hjelperens opplevelse belyser halvparten av dynamikken mellom hjelperen og bruker. Det gjør hjelperen mer bevisst på måten han/ hun reagerer på, påvirker, tolker og prøver å hjelpe klienten til å forstå 1) Borchrevink, T.S. og Christie, H. J. (1991): Incest,. Psykologisk forståelse og behandling. Universitetsforlaget, side 47 og side 11.

11 klientens verden. Gjennom forskning om hjelperens subjektive erfaring kan en forstå mer om hva som foregår i hjelpeforholdet, og det vil bidra til mer kunnskap. FRAMGANGSMÅTE Jeg valgte kvalitativ metode; en forskningsmetode som baserer seg på observasjon, intervju/samtale for derved å leve seg inn i og oppfatte et mønster i det mangfoldet av sanseinntrykk man mottar på et nærmere avgrenset område 2. Innenfor det kvalitative feltet, tok jeg i bruk grounded theory. Kort betyr det at forsker har et åpent sinn, og ikke forutinntatte tanker eller holdninger i møtet med mennesker/ informanter som har opplevd noe. Jeg ville intervjue noen som har opplevd det å møte incestutsatte i jobbsammenheng. Derfor kontaktet jeg to bedrifter, henholdsvis i èn større og èn mindre kommune i Norge. Utvalget ble 7 kvinner i alderen år med pedagogisk utdanning eller helsefaglig bakgrunn. Halvparten er selv incestutsatt. Jeg valgte dette bevisst, da jeg ville se om det var forskjeller i opplevelsene mellom de som selv hadde incestbakgrunn kontra de som ikke hadde det. Intervjuene besto av store åpne spørsmål slik at informantene selv kunne peile seg inn på det som for dem var viktig. Spørsmålene var både generelle og mer spesifikke: Tenk deg din hverdag med brukerne, hvordan opplever du den? Det var også spørsmål om opplevelser av det konkrete møtet både før, under og etter. Trekk ved hjelperen som alder, utdannelse og kjønn, samt det å være incestutsatt selv eller ikke kom også innunder dette. Jeg var klar over at det var et sårbart emne, hvor kanskje informantene følte at deres kvalifikasjoner, faglige kunnskaper og profesjonalitet ble satt på prøve. Jeg var derfor ærlig under Å føle seg annerledes, Marit Hellesnes. hele prosessen og fortalte at det var deres subjektive og individuelle opplevelse og erfaring jeg var ute etter. FUNN Jeg fikk mye informasjon om deres opplevelser, og fikk møte interessante mennesker som hadde mye å gi og dele med meg. Kategoriene viser her hva som ble belyst under intervjuene: 1. Egen incestbakgrunn eller ikke utsatt 2. Behov for veiledning 3. Selvutvikling og læring 4. Fungering av organisasjonen 5. Bevissthet om seg selv som profesjonell 6. Bevissthet om seg selv som person Hovedkategoriene sier noe om de overordna meningsutsagnene til informantene (det flesteparten syntes var viktigst), mens underkategoriene går nærmere inn på hva hovedkategorien innebærer (men også noe om det noen få syntes var av størst betydning for dem). Jeg kan kun gi en kort beskrivelse av kategoriene. Kategori 1, 5 og 6 viser kanskje hvilke opplevelser informantene personlig har av en slik arbeidshverdag, mens kategori 2, 3 og 4 handler mest om selve bedriftenes ståsted. 1. Under kategorien egen incestbakgrunn eller ikke, beskrives de ulike synspunkter på det å ha erfaring selv kontra det å ikke ha det, samtidig deres syn på hverandre. Det fordeler seg noen ulike synspunkter, og en del holdningsforskjeller blant de to gruppene kom fram. Ikke-utsatte føler 11 2) Bø, Inge og Helle, Lars (2003): Pedagogisk ordbok. Praktisk oppslagsverk i pedagogikk, psykologi og sosiologi. Universitetsforlaget, s. 140.

12 12 Å måtte tåle, Carina Falch.

13 HJELPERENS SUBJEKTIVE OPPLEVELSE AV MØTET MED INCESTUTSATTE at de blir stilt spørsmål til (av kollegene som selv er utsatt) om de er gode nok som veiledere/ hjelpere. Dette er spørsmål de også stiller seg selv i og med at det foregår en debatt blant ansatte i incestbevegelsen i Norge om det skal være veiledere med begge typer bakgrunn. De ikke-utsatte informantene sier at brukerne likevel virker å ha tillit til dem uansett bakgrunn. Det er mest i forhold til andre kollegaer usikkerheten blant dem dukker opp. Ikke-utsatte har blitt fortalt, av incestutsatte ansatte, at de ikke kan forstå hvordan det er å være incestutsatt, men selv mener de at de kan ane hva det dreier seg om (eks. ha et uforutsigbart og utrygt liv). De synes kanskje ikke man trenger forstå fullt ut for å være veileder. Videre tenker de at man greier å ha en distanse, og ikke bli trigget eller sårbar i møtet med brukeren. Enkelte av de ikke-utsatte mener at hvis folk er i personlig krise (eks. incestutsatt), så vil de hjelpe andre for å slippe å forholde seg til sine egne problemer og hjelpe seg selv. Etter hvert kommer man til et punkt der man må møte sine egne problemer, og da blir det kanskje altfor tøft å jobbe på en slik arbeidsplass. Kanskje er det også en styrke å ikke være incestutsatt selv, bare man brenner for å hjelpe andre. Ikke-utsatte mener at de utsatte sitter med mye kunnskap og har større solidaritet og felles kraft med hverandre enn de som ikke har den bakgrunnen. Det kan være kraftfullt å kunne speile seg i hverandre og ha modeller å se etter. Det er derfor positivt med begge typer bakgrunner. Noen av de incestutsatte bekrefter at de som ikke er incestutsatt aldri kan forstå fullt ut. Utsatte reagerer ofte annerledes på situasjoner, og også på en del områder hvor andre ikke-utsatte ikke reagerer. De synes stort sett at det var en styrke å ha den bakgrunnen i arbeidet med incestutsatte. De slipper å spørre om en del som står i bøkene. De kan kjenne igjen på seg selv det brukerne sier, og lettere forstå hva brukerne snakker om. De får dermed raskere tillit hos brukerne. Brukerne kan også se at det går an å få det bedre, ved å speile seg i veilederen/hjelperen som selv er incestutsatt. Enkelte synes også at de er mer tålmodige med brukere som kommer igjen og igjen, enn en del som ikke selv er utsatt. Noen dytter brukerne over på andre fordi de ikke kommer noe vei med dem. Flere tenker også at de vil gi tilbake noe av det de selv har fått, og at de er mer tålmodig av den grunn. Incestutsatte mener det i enkelte tilfeller kan være en svakhet å være incestutsatt selv. Det vil si at man kan ha seinskader og andre reaksjoner på ting, samt kanskje ha vanskeligheter med å sette grenser for seg selv. Grensesetting må de stadig minne seg selv om at er viktig for ikke å bli utbrent. Noen hadde også vanskeligheter ved å skille på egen historie og brukernes, og syntes det er tøft å se at andre hadde kommet lenger i bearbeidingen enn dem selv har. De sier også at de selv føler seg stemplet/kategorisert i enkelte sammenhenger av kollegaene som ikke selv er utsatt. Dette viser seg når man ikke er i form en dag, så er det på grunn av at man er sårbar etter overgrepet. I diskusjoner kan ikke-utsatte noen ganger komme med upassende/tankeløse bemerkninger, noe utsatte kan føle seg krenket av. At det er veiledere/hjelpere med ulike bakgrunner preger arbeidsplassen litt. Det kan lett bli slik at de som er incestutsatt får en stigmatisering på en arbeidsplass fordi alle vet om bakgrunnen, noe de kanskje ikke ville fått et annet sted. Og kanskje heller ikke hvis det kun var incestutsatte som kollegaer. Og samtidig føler de som ikke er utsatt at de må prestere for å rettferdiggjøre seg selv og sine kunnskaper overfor kollegaene sine. Det kan til tider bli litt vi og de - mentalitet. Gjennom å ha begge typer bakgrunn, er kollegaene samtidig enig om at man deler kunnskap og erfaringer og lærer av hverandre. Personlige erfaringer kan komme godt med, og ved å se at andre kan ha hatt det vondt uten å ha blitt incestutsatt. Å utveksle erfaringer og opplevelser mellom alle ansatte, kommer brukerne til gode. 2. Behov for veiledning fikk to underkategorier; faglig veiledning og egen, personlig bearbeiding. Synspunkter på viktigheten av veiledning er forskjellig blant ledere og mellom kollegaer. Det virket som et forsømt område som var vanskelig å gjennomføre. Det er deltidsansatte, sykemeldinger og permisjoner som gjør det vanskelig å opprettholde kollegasamtaler (intern veiledning). I et travelt yrke er det ofte ikke satt av tid til denne type bearbeiding. Bedriften har til tider andre økonomiske prioriteringer, slik at ekstern veiledning også har vært vanskelig å få. 3. Selvutvikling og læring er en tredje kategori jeg har valgt å ta med. Herunder er viktigheten av læring om faget og læring om seg selv. Det å jobbe bevisst med å utvikle seg selv hele tiden er et viktig aspekt. 4. Fungering av organisasjonen (for de ansatte) er en fjerde kategori. Ansatte mener strukturen tapper deres energi. Den er krevende, travel og uforutsigbar. Behovet er større enn kapasiteten. Varigheten i yrket gjenspeiler seg også i form av mange deltidsansatte, lange sykemeldinger og permisjoner. Dette sliter på de resterende ansatte. Forandringer var ønskelig. Dette kunne for eksempel være god tid og en forberedt arbeidsdag, mer veiledning internt og eksternt, flere kvalifiserte ansatte, begge kjønn på arbeidsplassen og det å kunne kombinere arbeidsdagen med andre oppgaver, for eksempel undervisning. 5. Den nest siste kategorien er: Bevissthet om seg selv som profesjonell. Dette handler generelt om hva informantene tenker om hjelperrollen, samt egne reaksjoner før, under og etter møtet med brukeren. Her virket en del av det som ble sagt teoretisk riktig (lest 13

14 HJELPERENS SUBJEKTIVE OPPLEVELSE AV MØTET MED INCESTUTSATTE 14 kunnskap), men likevel kom noe eget fram. Her kommer mange følelsesmessige reaksjoner som følge av møtene, både av fysisk og av psykisk art inn i bildet; som for eksempel kvalme, tårer, redsel, tristhet, for mange traumatiske historier i hverdagen, følelse av å komme til kort, hjelpeløshet, fortvilelse over brukeren, engasjement og sinne. Disse følelsene kan komme før, under eller etter møtet med brukeren. De fleste velger å registrere dem og/eller å kjenne på disse følelsene. Noen bruker dem også ved å si det eller vise det til brukeren eller til kollegaer. De kjenner på situasjonen om det er mulig å dele dette. I møtet med brukeren kan det være at brukeren selv er så rystet at det ikke vil være til hjelp. Eller når det gjelder kollegaer, så kan det være de er altfor opptatt. Da bærer de følelsene alene. Stort sett er imagen blant informantene at arbeidet gjør noe med en, og dette er greit å si noe om. Ved å kjenne på egne følelser og dele dem med andre, og også få tilbakemeldinger, blir også kontakten med brukerne mer ekte. Noen deler personlige erfaringer med brukeren, mens andre velger å ikke åpne seg for mye opp. Enkelte mener det er til hjelp, mens andre synes det kan være til belastning. Under denne kategorien ble det også tatt opp om de forskjellige metodene som blir brukt i møtene. Det være seg gestaltterapi (være her og nå) og psykodrama (bruke hele sanseapparatet), men også enklere metoder som humor. Bevissthet om hva som kreves av deg som hjelper er et viktig punkt for informantene. Det som ble nevnt er: Møte folk der de er i sin livssituasjon, og se hele personen. Forstå at brukerne er i en dynamisk prosess som tar tid. Være en god lytter selv om du er skeptisk. Man må kunne tåle å høre og kunne bære på smerten til brukerne. Se likeverd mellom hjelper og bruker, men at man er i forskjellige roller. Ikke prestere selv, bare være der og gi rom for brukeren. Hjelperen må være tydelig og bevisst på det man kan og det man ikke kan. Det oftest nevnte punktet var å være ærlig, direkte og ikke minst være seg selv, ekte og genuin. 6. Bevissthet om seg selv som person er den siste kategorien. I denne inngår hva jobben gjør med en selv på et personlig plan. Noe av det som kom fram var følelsesmessige spenninger; usikkerhet og tvil på seg selv om man er flink nok. Situasjoner som skaper nervøsitet kunne være at brukere er eldre, har en annen livssituasjon, er av motsatt kjønn, har hatt terapi hos andre profesjonelle. Man kan være redd for ikke å bli likt av brukeren. Prestasjonsangst før og under møtene forekommer, redsel for om man takler følelsene, både sine egne og brukerens. Man kan føle seg hjelpesløs og liten. Noen nevner at det er slitsomt å forholde seg til så mange brukerhistorier, og at det hadde vært bedre om det var færre, slik at man kunne utdype dem bedre. Liten blant de mange, Carina Falch.

15 Å se opp til, Carina Falch. Det ble også nevnt av man i perioder kan ha det vanskelig i sitt private liv, og hvordan kombinasjonen av det å streve personlig og det å ha dette yrket, kan være ekstra belastende. Dette gikk på alt fra å ha urolig nattesøvn til å få diagnosen depresjon. Enkelte går på akkord med seg selv for å få unna alle arbeidsoppgavene. I slike tilfeller kunne det også være vanskelig å glemme arbeidet når man gikk hjem for dagen. Selv om man tror man ikke tar med seg noe, så tror flere at arbeidet setter seg i kroppen. Det sliter ekstra på eget system å jobbe i denne type yrke over lengre tid, og da også spesielt hvis man har egne private problemer å hanskes med i tillegg. Bevissthet om egne verdier, behov og livserfaring kom fram som et eget punkt. Det var viktig å verdsette seg selv fysisk og psykisk, både privat, men også i jobbsammenheng. De fleste av informantene har opparbeidet seg egne teknikker for å finne roen og sortere unna personlige ting før de går i gang med arbeidet. De nullstiller og samler seg før møtene. De mener også å kunne kjenne sine egne begrensinger, og vite når behovet for skjerming fra enkelte arbeidsoppgaver melder seg. AVSLUTNING Informantene er dels enig og dels uenig i metoder, hjelpetilbud, behov for veiledning og prioriteringer i bedriften. Det kan være en svakhet å være uenig hvis man ikke diskuterer sammen og gir hverandre konstruktive tilbakemeldinger, samt forståelse i en stresset hverdag. Det var en del sykemeldinger og permisjoner da jeg foretok undersøkelsen, så kanskje er det likevel ikke så lett å si i fra at man er utslitt? Det at man har mange personligheter som bidrar, kan også være en styrke for arbeidsplassen. Brukere er forskjellige og trenger ulike hjelpere. Det viktigste for å være en god hjelpearbeider, bør kanskje være at man finner sin hjelpestil slik at man blir ekte og genuin. Helseinstitusjoner eller andre organisasjoner har en viktig oppgave i det å gi incestutsatte den hjelp de trenger. Kan hjelpen i noen tilfeller bli kvantitet framfor kvalitet på grunn av det store behovet for hjelp i samfunnet? Forventningene og behovene fra samfunnet kan lett overstige hva hjelperen selv greier å takle. Lider hjelperen, vil også institusjonen og brukerne lide. Derfor er det av betydning å kvalitetssikre tilbudet som gis ut. En måte er å sørge for at hjelperens kapasitet og egne personlige erfaringer blir tatt vare på. Dette kan for eksempel gjøres gjennom å ha faste rutiner for å redusere stressnivået, kanskje gjennom intern eller ekstern veiledning. Men samtidig har den enkelte hjelper også et ansvar for å ta vare på seg selv og si i fra når det er nok, både ovenfor seg selv og til bedriften. Bare på denne måten kan de menneskene som opplever traumatiske hendelser, få nyte godt av en sensitiv og forståelsesfull hjelper. Opplevelser og erfaringer er subjektive. Denne undersøkelsen kan ikke generaliseres til å gjelde alle, men hvis noen kan kjenne seg igjen gir det en viss overføringsverdi til andre kontekster enn akkurat disse to bedriftene. Som jeg sa tidligere kan en gjennom forskning om hjelperens subjektive erfaring kanskje forstå mer om hva som foregår i hjelpeforholdet, noe som vil bidra til økt kunnskap. Hvis du har spørsmål eller tilbakemeldinger vedrørende denne artikkelen, eller hvis du har innspill å komme med angående litteratur på feltet, så ta gjerne kontakt med meg på e-post J: maritpedersen@home.no 15

16 Beskyttes barn i Norge mot seksuelle overgrep? 16 Av Carina Falch, Sosialkonsulent, SMI Oslo Carina Falch er utdannet barnevernspedagog og har arbeidet ved SMI Oslo i overkant av 5 år. Hun er en av to som har ansvar for ungdomstilbudet for jenter år på støttesentret. Den norske regjering rapporterer hvert 5. år til FNs Komité for Barnets rettigheter, som ligger under Menneskerettighetskommisjonen i Genève. Målet med rapporteringen er å gi en status på hvordan det er å være barn i Norge. I mars leverte Regjeringen sin 3. rapport. Her fokuserer de i stor grad på hvilke tiltak de har satt i verk for barn i Norge og på hva de lykkes med, og i mindre grad på hva som bør forbedres. For å nyansere Regjeringens bilde av hvordan barn i Norge har det, har Forum for barnekonvensjonen som er en anslutning av mer enn 50 frivillige organisasjoner og privatpersoner som er opptatt av barns rettigheter laget en supplerende rapport. Denne rapporten ble oversendt Barnekomiteen i sommer og saken skal behandles i komiteen i mai Støttesenter mot Incest - Oslo har sittet i arbeidsgruppen som har ledet an arbeidet med denne rapporten sammen med Redd Barna, PLAN Norge, Landsforeningen for barnevernsbarn, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Mellomkirkelig råd. Rapporten beskriver en mangelfull oppfølging av 22 av Barnekonvensjonens artikler. Også under artikkel 34 som omhandler vern mot seksuelle overgrep, framkommer det store mangler og brudd på norske barns rettigheter. Supplerende rapport viser blant annet til store brudd på barns rettssikkerhet. Rapporten sier at situasjonen for barn i Norge som er utsatt for seksuelle overgrep, har blitt forverret de siste årene. Det blir svært sjelden domfellelse i overgrepssaker med mindre det kan framlegges tekniske bevis, noe som all ekspertise vet at er nærmest umulig å finne med mindre overgrep nylig har funnet sted. Det finnes så å si aldri vitner til seksuelle overgrep mot barn. Dermed blir ofte antatt overgriper og barnets troverdighet satt opp mot hverandre, noe som aldri kan bli en rettferdig kamp. En kjent myte er at det er så mye lettere å tro på det voksne forteller, barn har jo så livlig fantasi. I tillegg er det jo ofte slik at barn vegrer seg mot å fortelle om overgrep som har skjedd, både fordi de føler seg medskyldige og fordi de vil beskytte overgriper i og med at de oftest også er glad i denne personen. Som en ungdom selv sier i et sitat i rapporten: Det er ikke lett å vitne i en rettssak når du er 13 år. Det er ikke lett å vitne mot noen du er glad i. Den som forgriper seg er ofte samme person som leser eventyr, sparker fotball eller er med på foreldremøter. Det blir mange følelser å sortere. Dermed er det enormt viktig at politiet eller den som avhører barnet, er Beredt, Gjertrud.

17 Alene på månen, Carina Falch. spesialisert i en avhørsmetode som er egnet for formålet. Det blir da ekstra foruroligende når politiet selv uttaler at det finnes mye kompetanse på dommeravhør av barn, men at det ikke alltid er de personer som innehar kompetansen som utfører avhøret av barna! Er det dette som er å beskytte barna i vårt velferdssamfunn? 17 Rapporten omtaler også saker der en av barnets foreldre er antatt overgriper. Hvis overgriper ikke blir dømt, må barnet oftest fortsatt ha samvær med denne forelderen, selv om sannsynligheten for nye overgrep kan være stor. I stadig flere situasjoner får antatt overgriper den daglige omsorgen for barnet. Foreldres rett til å være sammen med sine barn settes foran barnets rett til å vernes fra en truende situasjon. Hvis det først skal være samvær, bør i det minste en uavhengig tilsynsperson være tilstede konstant, uansett om dette blir dyrt for barneverntjenesten. Hvordan kan det forsvares at barns trygghet reduseres til et spørsmål om økonomi? Når det gjelder behandling av barn utsatt for seksuelle overgrep, viser rapporten til at organiseringen av terapeutiske tilbud til disse barna foregår usystematisk og tilfeldig. Få behandlingsplasser og lang ventetid hos Barne- og ungdomspsykiatrien, fører til at barn ofte må vente lenge på behandling, hvis de er så heldige å få et behandlingstilbud. Som en ungdom sier i et sitat i rapporten: Etter rettssaken ble jeg lovet hjelp av psykolog, men det tok et år før tilbudet kom. Behandlingen som gis er heller ikke nødvendigvis adekvat ut i fra de utsatte barnas behov. En overgriper som innrømmer å ha forgrepet seg på barn, vil umiddelbart få et tilbud om behandling for at denne skal rehabiliteres og ikke forgripe seg på flere barn. Behandling for barn utsatt for incest og seksuelle overgrep er imidlertid ikke en rettighet. Jeg synes dette er merkelig når man i dag vet så mye om senvirkninger av overgrep. Gjennom å gi et tilbud om behandling til overgrepsutsatte barn, kunne staten garantert spare store summer sosialøkonomisk. Behandling vil kunne forebygge konsentrasjonsproblemer i skole, utvikling av psykiske problemer, spiseforstyrrelser, selvskading, rusmisbruk, prostitusjon, at den overgrepsutsatte selv blir voldsutøver, at den utsatte faller ut av skole og

18 BESKYTTES BARN I NORGE MOT SEKSUELLE OVERGREP? arbeidsliv og derigjennom utstøtes fra samfunnsdeltakelse og blir sosialt isolert. Er det ikke viktigst å tenke på at disse barna selv skal få et godt liv og at de skal settes i stand til en gang å oppdra barn selv? Når det gjelder samarbeid mellom instanser som arbeider med barn utsatt for incest og seksuelle overgrep, peker rapporten på at det i liten grad finnes noe formalisert samarbeid mellom disse. Dermed blir hjelpen som overgrepsutsatte barn får svært tilfeldig og usystematisk. Disse sakene er oftest svært komplekse og de kan være vanskelige å gripe fatt i på en god måte. I tillegg er utdanningen av de som skal arbeide med barn ofte mangelfull når det gjelder kunnskap om denne problematikken, noe som igjen fører til at de som bør være trygge voksenpersoner i slike situasjoner, ikke klarer å være det. Samarbeid på tvers av etater er viktig både når det gjelder kunnskapsformidling og for en best mulig håndtering av enkeltsaker, noe som er essensielt for at barnets beste skal bli ivaretatt på en helhetlig måte. Hvis barnevern, politi, barne- og ungdompsykiatri, skole og frivillige organisasjoner hadde samarbeidet, kunne langt flere overgrepsutsatte barn fått et bedre liv. Det kan derfor stilles spørsmål ved at ikke staten stiller krav til et slikt forpliktende samarbeid. Barne- og familiedepartementet har sagt at de i løpet av høsten vil komme ut med en samlet plan mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn. Planen skal gjelde for perioden Planen har fire hovedmål; hindre overgrep, avdekke overgrep, gi tilstrekkelig hjelp og behandling til voldsutsatte, og heve kompetansen om slike overgrep i hjelpeapparatet. Dette høres så langt bra ut, og så blir det spennende å se om planen vil ivareta disse viktige områdene, for ikke å snakke om hvorvidt situasjonen til barn i Norge reelt sett vil bedres som følge av denne planen. 18 Hvor var du, mamma?, bruker.

19 DIKT GI MEG TID Gi meg tid Jeg er ikke så flink til å løpe Det er så mye lettere å snuble da La meg få prøve meg litt fram Trå forsiktig og kjenne at det neste skrittet er trygt å ta. Gå med meg Jeg tør ikke gå alene Kan jeg lene meg litt på deg Jeg er så svak, uten krefter Det skal så lite til før jeg snur Og gir opp den påbegynte veien Gi meg mot Der bakkene ser så bratte ut Og det er ingen nedoverbakke å se Da er jeg sikker på at jeg en dag Vil klare å gå den lange, tunge veien Og det beste av alt; jeg slipper å gå alene 19 M.M.M

20 Flere anmeldelser, men færre tiltaler 20 Spørsmål og problemstillinger rundt anmeldelse er et av temaene i en rapport som Ragnhild Hennum har laget for Redd Barna. (Seksuelle overgrep mot barn, - omfang og rettsapparatets behandling, mars 2004). Rapporten konkluderer med at det er betydelig forskjell mellom antall seksuelle overgrep som begås mot barn og antall som blir anmeldt til politiet. Hennum skriver at selv om man bruker svært konservative estimat for omfanget, viser forskjellen mellom anmeldelsestallene og tallene i omfangsundersøkelsen at de aller fleste seksuelle overgrep mot barn ikke kommer i politiets kunnskap. Undersøkelsen viser også at det de siste 20 årene har skjedd noe med anmeldelses-tilbøyeligheten for denne type lovbrudd. Gjennomgangen av tallene fra Kriminalstatistikken viste at det blir anmeldt og etterforsket langt flere saker om seksuelle overgrep mot barn i 2001 enn ti og tyve år tidligere. Når man ser på politiets avgjørelser i saker om seksuelle overgrep mot barn, så finner man en noe annerledes utvikling. Dersom man ser på absolutte tall, tas det ut flere tiltaler i 2001 enn i 1980, men stigningen i antall tiltaler står ikke i forhold til stigningen i antall ferdig etterforskede lovbrudd. Ser man på tiltaleprosenten har denne gått ned fra Nedgangen er markert for tilfeller av seksuell omgang med barn under 14 år ( 195). Hennum konkluderer med at det mest påfallende ved disse funnene er at tiltaleprosenten for seksuell omgang med barn under 14 år har gått ned i perioden. Det er grunn til å spørre seg hvorfor det har utviklet seg slik? Hva er det som har skjedd? Det kan etter hennes oppfatning være flere årsaker til dette. Hun sier at hvis tiltaleprosenten hadde gått ned for alle typer forbrytelser, hadde det ikke vært så merkelig at det samme gjaldt saker om seksualisert vold. Dette er imidlertid ikke tilfelle, og kan derfor ikke forklare nedgangen. Endringer i det norske straffesystemet tidlig på 90-tallet som førte til økt arbeid for påtalemyndighetene (statsadvokaten) kan ha vært med på å heve terskelen for tiltale. Denne forklaringen svekkes imidlertid av at den samme nedgangen sees i flere europeiske land. Den tredje forklaringen Hennum nevner er at det har skjedd en holdningsendring til saker om seksuelle overgrep mot barn. Fokuset har blitt rettet bort fra ofrenes historier og mot gjerningsmannens rettssikkerhet og muligheten for det hun kaller moralsk panikk. Hun skriver at når den offentlige debatt er preget av skepsis til kvinner og barns fortellinger om seksuelle overgrep, så er det ikke usannsynlig at denne skepsisen også gjør seg gjeldende hos påtalemyndigheten og i domsstolene og at det hever terskelen for å ta ut tiltale. En fjerde mulig forklaring Hennum nevner er at de sakene som anmeldes i dag, er vanskeligere å etterforske enn de som ble anmeldt på tallet. I dag er det mange tilfeller av seksuelle overgrep innad i familien og mot svært små barn. Disse sakene er generelt vanskeligere å etterforske enn de hvor overgriper ikke er i familie og barnet er noe eldre (Bakketeig 1999 og Hennum 1999). I 1997 ble det i følge Statistisk sentralbyrå anmeldt 153 incestsaker. Tiltale ble tatt ut i bare 24 av disse sakene, og pr var 18 av disse dømt (Dagsavisen ) SMI - OSLOS HOLDNING TIL ANMELDELSE: Seksuelle overgrep mot barn er i følge Norsk Straffelov en straffbar handling. SMI Oslo har en klar sosialpolitisk holdning til at menn og kvinner som begår seksuelle overgrep skal anmeldes. Vi mener at det er av avgjørende betydning at samfunnet fratar de som har vært utsatt for overgrep ansvaret, og at det reageres strafferettslig på handlingene. Vårt senter skal imidlertid fungere som et fristed for kvinnene som oppsøker oss. Derfor må den enkelte kvinne selv avgjøre om hun vil anmelde sin sak. Vi støtter, veileder og hjelper henne i de valgene hun foretar.

21 Skygger, Carina Falch. Slår et slag for sårbarheten! 21 Sigrun Tømmerås forteller i samtale med Gro Talsethagen Som barn ble jeg utsatt for seksuelle og voldelige overgrep, men det er mye jeg ikke kan si her, fordi de som gjorde det lever. Å si for mye vil kunne få konsekvenser. Mange overgrepsutsatte blir av den grunn tvunget til taushet. Jeg står imidlertid fram med fullt navn og bilde, for siden det ikke er jeg som har gjort noe galt, så har jeg da ikke noe å skamme meg over. Jeg har vært i kontakt med mange innen hjelpeapparatet, og ser klart et mønster i måten jeg har blitt møtt på. Særlig når det kommer til holdninger. MIN VERSTE ERFARING For flere år siden begynte jeg hos en psykolog jeg hadde fått anbefalt av en kvinne som selv hadde blitt misbrukt. Siden jeg hadde dårlige erfaringer fra tidligere terapi, lovte jeg meg selv at jeg skulle gjøre alt for å forhindre at jeg fikk nok en negativ opplevelse. Av den grunn var jeg tydelig fra første time på hva jeg ønsket hjelp med. Etter hvert merket jeg at det var mye som ikke stemte i forholdet mellom det han sa og de erfaringene jeg selv gjorde. Dette ga jeg også uttrykk for. Etter tre år fortalte han meg i klartekst at det ikke var bearbeidelse av overgrep han hadde hjulpet meg med - selv om det hadde vært min bestilling. Det ble et voldsomt sjokk for meg å oppdage at jeg hadde hatt rett i mine opplevelser, noe som medførte at jeg mistet forbindelsen til meg selv, blant annet evnen til å kjenne sult og tørst, og til å drømme. Jeg fikk også utløst en fysisk sykdom, og jeg mistet all interesse for verden og lå stort sett i senga med nedtrukne gardiner. Dette ble også tungt for han jeg var gift med. Det var svært vanskelig å avslutte terapien, fordi jeg var blitt så bundet til psykologen. Da jeg hadde bestemt meg for å bryte, gikk jeg på universitetsbiblioteket og lånte hovedoppgaven hans. Der gjenkjente jeg de metodene han hadde brukt på meg. Oppgaven handlet om atferdsterapi overfor vanskelige barn. Ren og skjær dressur. Nesten to år etter at jeg hadde sluttet, falt jeg ned i en fryktelig depresjon. Jeg ringte psykologen og sa at om jeg nå ikke tok livet mitt, så ville jeg klage på ham. Da sendte han hjem til meg en nyskrevet epikrise med en av de aller verste diagnoser som fins, og som han ikke hadde satt i journalen under den fire år lange behandlingen.