Samhandlingsreformen i Drammensregionen Felles FoU-enhet Rapport fra delprosjektgruppe 1

Transkript

1 Samhandlingsreformen i Drammensregionen Felles FoU-enhet Rapport fra delprosjektgruppe

2 Innhold 1.0 Innledning Tolkning av mandatet sentrale begreper Kartlegging av FoU-aktivitet i regionen Relevante utredningsarbeider Folkehelseutredning Vitensenter helse og teknologi, Papirbredden II Vestre Viken kommunehelsetjenestesamarbeidet (VV-KHS) Aktører innen FoU i regionen Senter for omsorgsforskning, Sør Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjeneste Vestre Viken HF Høgskolen i Buskerud Situasjonsanalyse av behov for kompetanse og FoU Kompetansebehov Organisering av kompetanseutvikling/ opplæring Dagens og morgendagens kompetansebehov i kommunehelsetjenesten Kompetanseoverføring Forsknings- og utviklingsarbeid Dagens organisering av FoU-arbeid Fremtidig behov for FoU Gruppens forslag til felles FoU- enhet Formålet med en felles FoU-enhet FoU-enhetens oppgaver Kompetanseoverføring ulike modeller Organisering av felles FoU-enhet ulike modeller

3 5.4 FoU-enhetens beliggenhet Finansiering Konklusjon Anbefalinger for videre arbeid Vedleggsoversikt Vedlegg 1: Oversikt over innsendt informasjon Kompetanse og FoU Vedlegg 2: Avtale om hospitering. Bærum kommune og Sykehuset Asker og Bærum HF Vedlegg 3: Modeller for felles FoU-arbeid 3

4 Sammendrag Dette arbeidet inngår i prosjektet Samhandlingsreformen Drammensregionen Rapporten omhandler delprosjektgruppe 1: FoU. Gruppen har hatt følgende mandat: Planlegge etableringen av felles forsknings- og utviklingsenhet for primærhelsetjenesten i Drammensregionen Vurdere ulike modeller for kompetanseoverføring mellom partene Gruppen har bestått av representanter fra kommunene Drammen, Nedre og Øvre Eiker, Lier, Hurum, Sande og Svelvik samt Vestre Viken HF og Høgskolen i Buskerud, avdeling for helsefag. Begrepet primærhelsetjenesten har gruppen tolket som kommunehelsetjenesten og det er derfor tatt utgangspunkt i de tjenester og personellgrupper som er omtalt i Lov om kommunehelsetjenesten. Gruppen har samlet informasjon om kommunenes behov for kompetanse og drøftet ulike modeller for kompetanseoverføring. Rapporten redegjør for følgende tiltak som tar sikte på å fremme mer målrettet samarbeid innen kompetanse mellom partene: 1. Avtalefestet hospiteringsordning 2. Felles faggrupper (nettverk) 3. Strategisk kompetansestyring gjennom systematisk felles kompetansearbeid 4. Felles opplæringskomité Rapporten inneholder videre forslag til organisering med beskrivelse av målsetting og oppgaver, beliggenhet og finansiering av en felles FoU-enhet i Drammensregionen. Gruppen har diskutert flere organisatoriske løsninger for et samarbeid innen FoU og gir i rapporten en nærmere beskrivelse av to modeller; Modell A: FoU-enhet i form av et felles senter med tre nettverk for henholdsvis FoUansvarlige, opplæringsansvarlige og kvalitetsansvarlige hvor alle partene er representert. Modell B: Nettverksmodell i form av en formalisert FoU-gruppe med en FoU nettverkskoordinator som leder. FoU-gruppen består av relevante fag-/eller kompetansepersoner fra hver av kommunene. Disse tilknyttes i minst 10 % stilling avhengig av kommunens størrelse. Gruppen anbefaler modell A. Etter gruppens vurdering vil den mest funksjonelle og slagkraftige organiseringen av felles FoU- og kompetansearbeid være gjennom å etablere en felles FoUenhet(modell 1) i form av et fysisk senter. En visualisering av en slik løsning er vedlagt (jfr. vedlegg 3). Det foreslås at FoU-enheten legges til Papirbredden 2 i tilknytning til det planlagte vitensenteret for helse og teknologi. For å være i stand til å ivareta de oppgavene som er skissert i rapporten, foreslår gruppen at det ansettes et team på tre personer; en leder for FoU-enheten, en FoU-koordinator og en kompetansekoordinator. Bakgrunnen for at FoU og kompetanse er delt i to med hver sin ansvarlige, er at gruppen ønsker en likeverdig satsing innen disse områdene. Forslaget om 100 % stillinger grunngis med at vi ser det som helt avgjørende at personene som ansettes er dedikerte i forhold til oppgavene, og at det avsettes nok ressurser til at de kan gjøre en god jobb. Gruppen er innforstått med at den anbefalte modellen er den mest kostnadskrevendem. Dersom et felles samarbeid innen FoU skal lykkes og samtidig bidra til noe nytt, bør det imidlertid satses ordentlig. Det anbefales å etablere en pilot på 2-3 år hvor en søker eksterne midler for å prøve ut modellen. 4

5 1.0 Innledning Denne rapporten omhandler et delprosjekt i hovedprosjektet Samhandlingsreformen i Drammensregionen Rapporten dokumenterer arbeidet til delprosjektgruppe 1: FoU. Gruppen har bestått av medlemmer fra Drammen, Lier, Nedre Eiker, Øvre Eiker, Sande, Svelvik og Hurum kommuner, Vestre Viken HF og Høgskolen i Buskerud. Røyken kommune var også invitert med i gruppen, men har ikke møtt. Ett av arbeidsområdene i hovedprosjektet er å avklare etableringen av felles forsknings- og utviklingsenhet for kommunehelsetjenesten i Drammensregionen og plan for kompetanseoverføring mellom partene. På grunnlag av dette fikk delprosjektgruppen for FoU følgende mandat: planlegge etableringen av felles forsknings- og utviklingsenhet for primærhelsetjenesten i Drammensregionen vurdere ulike modeller for kompetanseoverføring mellom partene Delprosjektgruppen for FoU har bestått av følgende deltagere: Birgit Åse W. Solberg, seniorrådgiver Nedre Eiker kommune Bjørg Landmark, FoU-leder Drammen kommune Hege Askestad, rådgiver Lier kommune Turid Sand Borgersen, fagutviklingssykepleier Svelvik kommune Moira Sando, fagkonsulent Sande kommune Grethe Reinhardtsen, rådgiver Hurum kommune (erstattet Elisabeth Herzenberg) Liv Eek/Wenche O. Simensen, tjenesteleder Øvre Eiker kommune Solveig Tørstad, utdanningsleder Vestre Viken HF Anne Grethe Steinsvåg, Høgskolen i Buskerud (HiBu), studieleder/oppdragsansvarlig v/avdeling for helsefag Elisabeth Kaasa fra Vestregionsamarbeidet har deltatt på de tre siste møtene. Kent Wold Christensen, Høgskolen i Buskerud har vært sekretær og Anne Grethe Steinsvåg leder. Arbeidet har pågått fra desember 2010 til juni På tidspunktet for oppstart av gruppens arbeid var det også nedsatt en gruppe som skulle arbeide med en utredning av satsingen innen folkehelseområdet. Leder for dette utredningsarbeidet deltok på det første av delprosjektgruppens møter og det har vært kontakt mellom lederne for disse to gruppene også senere i prosessen. Gruppen har hatt 7 møter i tillegg til elektronisk kommunikasjon mellom møtene hvor medlemmene har bidratt med ulike typer dokumenter fra egen virksomhet knyttet til fokus for utredningen. Disse opplysningene fremgår delvis av rapporten og delvis i vedlegg 1. 5

6 Det har ikke vært etablert formelle referansegrupper/ undergrupper i delprosjektet. Hvert medlem har imidlertid hatt et ansvar for å videreformidle informasjon til, diskutere med og ta med ideer tilbake fra kolleger/ledere. I arbeidets sluttfase ble utkast til rapport sendt ut til intern høring ved deltagernes virksomheter. Innspill fra høringsrunden er innarbeidet i rapporten. 2.0 Tolkning av mandatet sentrale begreper I mandatet står det at forsknings- og utviklingsenheten som skal planlegges skal være for primærhelsetjenesten i Drammensregionen. Gruppen diskuterte innledningsvis hva som lå i dette. Formuleringen inneholder to områder som det har vært viktig å avklare: 1. Hvem skal FoU-enheten være til for? Gruppen tolker mandatet som at enheten først og fremst skal etableres ut fra kommunenes behov. I delprosjektgruppen er det imidlertid også representanter fra Vestre Viken og fra Høgskolen i Buskerud, avdeling for helsefag. Det har vært noe uklart hvilken rolle disse partene er tiltenkt i forhold til en FoU-enhet for primærhelsetjenesten. En mulighet er å se på disse to partene som ressurser og sentrale samarbeidsaktører for kommunenes FoU-arbeid. En annen mulighet er å tenke seg at det etableres en felles FoU-enhet hvor også disse partene inngår sammen med kommunene. Delprosjektgruppen har i sitt arbeid tatt utgangspunkt i at en FoU-enhet for primærhelsetjenesten, som evt. skal opprettes innenfor rammen av Samhandlingsreformen i Drammensregionen, må ha fokus på samarbeid på tvers og mellom ulike nivåer. Gruppen ser derfor at det er viktig å ha fokus på befolkningens behov for kvalitet i tjenestene og riktig tjeneste på riktig nivå til rett tid som grunnlag for FoU-enhetens virksomhet. I dette bildet vil et formalisert FoUsamarbeid med Vestre Viken, for eksempel knyttet til samhandling og pasientforløp, være av stor betydning både for kommunene og Vestre Viken. For Høgskolen i Buskerud vil et slikt samarbeid være verdifullt gjennom å tilrettelegge for praksisnær forskning, blant annet innen tjenesteutvikling som er et sentralt forskningsområde. En kan også tenke seg at høyskolen kan bidra med viktig følgeforskning knyttet til samhandlingsreformen i Drammensregionen. Gruppen har med andre ord tatt utgangspunkt i at alle parter vil kunne tjene på en felles FoU-enhet selv om denne i mandatet knyttes opp mot primærhelsetjenesten. 2. Hva ligger i begrepet primærhelsetjenesten? I hovedprosjektets beskrivelse av arbeidsområdet FoU brukes begrepet kommunehelsetjenesten mens det i mandatet står primærhelsetjenesten. Det har vært uklart for gruppen hva mandatet legger i endringen til begrepet primærhelsetjenesten, utover at dette dreier seg om den del av helsetjenestene som kommunen har ansvar for å organisere og finansiere (Helsedirektoratet, 2008). Målsettingen med disse tjenestene er at innbyggerne i kommunen skal ha likeverdig tilgang til hjelp til å holde seg friske eller begrense sykdom, hjelp til utredning og diagnostikk ved mistanke om sykdom, hjelp ved akutte situasjoner og få nødvendig behandling og oppfølging (ibid.). For å løse de oppgaver som kommunen er pålagt i Lov om helsetjenester i kommunen (Helse- og omsorgsdepartementet, 2009), skal kommunen sørge for å ha følgende deltjenester: 6

7 1. Allmennlegetjeneste, herunder en fastlegeordning 2. Legevaktordning 3. Fysioterapitjeneste 4. Sykepleie, herunder helsesøstertjeneste og hjemmesykepleie 5. Jordmortjeneste 6. Sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie 7. Medisinsk nødmeldetjeneste 8. Transport av behandlingspersonell. Når mandatet peker på at gruppen skal planlegge en felles FoU-enhet for primærhelsetjenesten i Drammensregionen, har vi valgt å tolke dette som det samme som kommunehelsetjenesten. Selv om gruppen i sine diskusjoner har hatt et hovedfokus på pleie- og omsorgstjenestene (jfr. punkt 4 og 6 over), ser vi det som aktuelt å etablere en FoU-enhet som kan ivareta behovet for FoU og kompetanse innenfor alle de lovpålagte tjenestene i kommunene. Et viktig lovpålagt satsingsområde nasjonalt og lokalt, er folkehelsearbeid (Helse- og omsorgsdepartementet, 2011). Vi ser folkehelsearbeid som et naturlig fokus for en felles FoUenhet, men vil ikke i utredningen gå inn på dette temaet. Det vises til egen rapport fra gruppen som har arbeidet med å utvikle modeller for samarbeid mellom Høgskolen i Buskerud, Buskerud fylkeskommune, Drammen kommune om folkehelse (Sandvik, 2011) (jfr. kap ). Fastlegene utgjør en viktig del av kommunens helsetjenestetilbud til befolkningen. Deres rolle vil stå sentralt i samhandlingsreformen. Gruppens arbeid har i liten grad fokusert på fastlegenes rolle i en evt. fremtidig FoU-enhet. En felles FoU-enhet bør etter vår oppfatning kunne ses som en viktig arena for å fremme samhandling ikke bare mellom ulike organisasjoner og nivåer, men også mellom profesjoner. Dette skulle tilsi at det også bør vurderes nærmere hvilken tilknytning fastlegene og kanskje spesielt legene som er praksiskoordinatorer, kan ha til en felles FoU-enhet. Den foreliggende utredningen har hatt som mål å se på etableringen av en FoU-enhet samt modeller for kompetanseoverføring. Det har vært viktig for gruppen å diskutere innholdet i begrepene i mandatet for å komme fram til en felles forståelse av disse. Delprosjektgruppen har lagt følgende forståelse av begrepene til grunn for sitt arbeid: Forskning og utvikling Forskning og utviklingsarbeid (FoU) er en kreativ virksomhet som utføres systematisk for å oppnå økt kunnskap herunder kunnskap om mennesket, kultur og samfunn og omfatter også bruk av denne kunnskapen for å finne nye anvendelser (Frascati-manual, 1993). Forskning deles ofte inn i grunnforskning og anvendt forskning (Norges forskningsråd, 2001). Hovedskillet mellom de to går ved formålet med forskningen: Grunnforskning der eksperimentell eller teoretisk virksomhet primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om underliggende grunnlag for fenomener og observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse og bruk. Anvendt forskning der virksomhet av original karakter brukes for å skaffe til veie ny kunnskap. Anvendt forskning er primært rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelse. 7

8 Utviklingsarbeid defineres slik: Utviklingsarbeid der eksisterende kunnskap fra forskning og praktisk erfaring benyttes systematisk for å fremstille nye eller vesentlige forbedrede materialer, produkter eller innretninger, eller å innføre nye eller vesentlig forbedrede prosesser, systemer eller tjenester. (Frascati-manual, 1993). Målet med utviklingsarbeid er tjenester av god kvalitet. Forskning er ofte utviklingsarbeid, men utviklingsarbeid innebærer ikke alltid forskning. I utviklingsarbeid anvender man eksisterende kunnskap sammen med praktisk erfaring. Utviklingsarbeid er en forutsetning for kunnskapsbasert praksis, nødvendig for å kunne implementere nasjonale føringer og forskning i praksis, og for å kunne utvikle kompetansen til de ansatte. Utviklingsarbeid kan defineres som systematisk virksomhet rettet mot å utvikle eller videreutvikle modeller, prosesser og systemer med den hensikt å forbedre tjenestene. Med modeller menes beskrivelser og fremstillinger av innholdet i og organiseringen av tjenestene inkludert lokale retningslinjer, prosedyrer, sjekklister osv. (Helsedirektoratet, 2010). Helsetjenestens utøvelse, tilnærming til den enkelte pasient og prioriteringer må bygge på kunnskap. Forskning og utvikling må derfor være en fast og grunnleggende del av helsetjenesten (Drammensregionen, 2009). Gruppen er opptatt av at en fremtidig felles FoU-enhet må ha som mål å drive praksisnær forskning og utviklingsarbeid som bidrar til bedre tjenester for brukerne. Dette innebærer at gruppens forståelse av FoU er i tråd med begrepene anvendt forskning og utviklingsarbeid i henhold til Frascati-manualen. Gruppen er imidlertid opptatt av at det ikke er noen klare grenser mellom forskning og utviklingsarbeid. Det kan ofte være snakk om ulike faser i samme arbeid, med mange fellestrekk. Kunnskapsbasert praksis Ønsket om praksisnær FoU-virksomhet som kommer til nytte i det praktiske arbeidet er også nært forbundet med begrepet kunnskapsbasert praksis. Gruppen ser etableringen av en felles FoU-enhet som en mulighet til å styrke og forbedre praksis slik at den blir kunnskapsbasert. Kunnskapsbasert praksis er å ta faglige avgjørelser basert på forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og pasientens ønsker og behov i den gitte situasjonen. Kunnskapsbasert praksis innebærer økt bevissthet om, og refleksjon over hvilke informasjonskilder man legger til grunn for handling. Ledelsen har et særlig ansvar for at kunnskapsbasert praksis finner sted og ansvar for å legge til rette for arbeidsmetoder som sikrer at ny kunnskap implementeres i praksis (Drammen kommune, 2011, Nortvedt, 2008) 8

9 Kunnskapsbasert praksis kan illustreres slik (Nortvedt, 2008): Kompetanseoverføring I forbindelse med delprosjektgruppens oppdrag om å skissere modeller for kompetanseoverføring har det vært nødvendig å klargjøre hva den legger i kompetansebegrepet. Kompetanse er et sammensatt begrep som defineres på ulike måter. Man kan si at kompetanse handler om å være i stand til. Kompetanse kan også forstås som å besitte nødvendige kunnskaper, ferdigheter og holdninger for å mestere oppgaver og mål (Lai, 2004). Å være kompetent innebærer at det er samsvar mellom de oppgaver som skal løses og utøverens kunnskaper og evner. Kompetanse defineres som anvendte og anvendbare kunnskaper, ferdigheter og evner som har bruksverdi i arbeidslivet (Nordhaug og Gooderham m.fl., 1996). For å møte de sammensatte krav til kompetanse som i dag rettes mot primærhelsetjenesten er det av stor betydning at helsetjenesten preges av en kultur der læring verdsettes, fremmes og fornyes. Høy kvalitet i helsetjenesten forutsetter at ansatte har oppdaterte kunnskaper, holdninger og ferdigheter, slik at pasientene mottar virkningsfulle tjenester basert på kunnskap. Store endringer i form av reformer i helse- og sosialtjenesten, demografi og sykelighet i befolkningen, har de siste årene ført til at brukergruppene i kommunehelsetjenesten har endret seg. Dette medfører også at kommunene har behov for å bygge opp kompetanse på nye områder (Drammensregionen, 2009). Nødvendig kompetanse kan oppnås gjennom blant annet kommunesamarbeid i form av kompetanseoverføring mellom kommunene, mellom kommuner og helseforetaket samt mellom kommunene, helseforetaket og høyskolen (jfr. kap. 5). I forprosjektrapporten (Drammensregionen, 2009) understrekes det at hovedprosjektet må drøfte i hvilken grad den felles FoU-enheten, i tillegg til forskning og utviklingsarbeid, også skal ha et ansvar i planleggingen og gjennomføringen av opplæringsvirksomhet. Gruppen definerer opplæring som løpende tiltak som f.eks introduksjon av nyansatte og oppdatering av ansatte med det formål at ansatte skal kunne fungere i sin jobb. Vi ser at opplæringsvirksomhet inngår naturlig som en del av kompetanseutvikling, f.eks i form av utarbeidelse av opplæringsplaner. Rapporten har således ikke noe eget kapittel om opplæring, men det vises til kap.4 for omtale av dette. 9

10 3.0 Kartlegging av FoU-aktivitet i regionen I oppstarten av delprosjektgruppens arbeid med å planlegge en felles FoU-enhet, fremkom det et behov for å orientere seg om hvilke aktører som allerede helt eller delvis har FoU innen helsetjenesten som sitt arbeidsområde. Det ble også gjort en gjennomgang av aktuelle utredninger som kunne være relevante i forhold til gruppens arbeid. I dette kapitlet vil den innhentede informasjonen bli presentert. 3.1 Relevante utredningsarbeider Folkehelseutredning I arbeidet med Nasjonal helse- og omsorgsplan vies folkehelse stor oppmerksomhet. I Buskerud og Drammensregionen er mange instanser opptatt av hvordan man best mulig kan møte de helseutfordringene man står overfor. På denne bakgrunn ga dekan ved avdeling for helsefag Høgskolen i Buskerud et mandat om å utvikle modell(er) for samarbeid mellom Høgskolen i Buskerud, Buskerud fylkeskommune og Drammen kommune om folkehelse. Modellen skulle skissere hvordan en blant annet kunne samarbeide om fagutvikling og forskning innen folkehelse. Det skulle også avklares om partene skulle samarbeide om et fysisk senter for folkehelse på Vitensenteret på Papirbredden II. Forprosjektrapporten for vitensenteret viser blant annet til at det er behov for kompetansesenter for fylker/kommuner for både generelt folkehelsearbeid, men spesielt tilbud om læring og mestring av kroniske sykdommer, pga. at ansvar overføres fra helseforetakene til kommunene Rapporten fra utredningen om folkehelsearbeidet forelå medio mars. Da rapporten inneholder flere aspekter som tangerer delprosjekt FoU, samt at det påpekes at det må avklares hvordan samarbeidet om forskning og fagutvikling i folkehelse skal plasseres ift. den pågående utredningen om FoU samarbeid mellom Høgskolen i Buskerud og primærhelsetjenesten (Sandvik, 2011), velger vi å trekke fram noen momenter fra denne rapporten. Utredningen peker på behovet for å ha en strategi med felles satsingsområder innen folkehelse. Følgende områder blir spesielt nevnt: Psykisk helse og rus Hjemmeboende eldre/personer med demens Ungdom alder Rapporten viser til at psykisk helse og rus er et naturlig satsingsområde som både Drammen kommune og Vestre Viken er opptatt av, samt at Høgskolen i Buskerud har solid kompetanse på området. Folkehelserapporten viser til behovet for samarbeid knyttet til forskning og fagutvikling med sikte på å bli et robust FoU-miljø i folkehelse som systematisk kan drive med fagutvikling og forskning med utgangspunkt i folkehelseutfordringer i regionen. Videre bør det samarbeides om kompetanse, utdanning og formidling (Sandvik, 2011). Rapporten understreker behovet for et permanent fagmiljø i felles lokaler. En slik lokalisering foreslås lagt til Høgskolen i Buskeruds eller vitensenterets planlagte lokaler ved Papirbredden II. 10

11 3.1.2 Vitensenter helse og teknologi, Papirbredden II Avdeling for helsefag ved Høgskolen i Buskerud holder til ved Papirbredden kunnskapspark. Et byggetrinn II på Papirbredden ble påbegynt høsten En av leietakerne her er Høgskolen i Buskerud som planlegger et vitensenter i lokalene. Dette blir et sted for rekruttering av helsepersonell, et sted hvor man kan bruke IKT og prøve seg som for eksempel sykepleier for en dag. Virksomheten ved senteret skal også ha et klart folkehelseperspektiv med fokus på mestring og læring i forhold til livsstilssykdommer. Videre planlegges det å få til et samarbeid med helseforetak, kommune og andre aktører, såkalte helseklynger. I etableringen av trinn 2 er det lagt til grunn at man skulle søke samarbeidsmuligheter mellom FoU-miljøer, undervisningsaktører, næringsliv og offentlig aktører. Følgende planlagte arenaer ses som relevant for delprosjektgruppens arbeid; Vitensenter innen helse: Fokus er læring (mot ulike grupper), samspill mellom aktører, mestring, opplevelse og samhandling. Ansvar: Høgskolen i Buskerud (prosjekteier) i samarbeid med Papirbredden Innovasjon AS (prosjektledelse). Helseinnovasjon: Videreføring av etablerte Arenaprogram for helseinnovasjon med relevante utviklingsoppgaver, inkubatorvirksomhet rettet mot helseinnovasjon mv. Ansvar: Papirbredden Innovasjon AS (se Det finnes en rekke nasjonale og regionale utfordringer som ligger til grunn for arbeidet med et vitensenter, for eksempel behov; rekruttering, forskning og innovasjon samt tverrfaglig samarbeid Det pekes ellers i prosjektrapporten for Vitensenteret på følgende forhold som danner grunnlag for felles behov for infrastruktur: Oslofjordalliansen med Høgskolen i Buskerud i førersete satser på helse og teknologi. Vestre Viken vil bli norgesmester i samhandling. Arena Helseinnovasjon trenger test/visningslokaler. Det foreslås følgende mål for Vitensenter helse og teknologi: Etablere et nasjonalt ledende FoU- og utdanningssenter for helse og teknologi/samhandling. Prosjektet ser for seg følgende innhold i Vitensenter helse og teknologi: FoU Innovasjon Undervisning Samhandling Organisasjonsutvikling og Rekruttering (Høgskolen i Buskerud, 2011) Som det fremgår av denne presentasjonen har prosjekt Vitensenter helse og teknologi mange sammenfallende målsettinger med prosjekt Samhandlingsreformen i Drammensregionen 2012 generelt og delprosjekt FoU spesielt. 11

12 Prosjektet Papirbredden vitensenter illustreres slik: Vestre Viken kommunehelsetjenestesamarbeidet (VV-KHS) Vestre Viken HF samarbeider med totalt 26 kommuner. Kommunehelseprosjektet ble formelt etablert i 2009, og har tidsramme ut I tillegg til Vestregionens 16 kommuner deltar 10 kommuner i Kongsberg- og Hallingdalsregionen. Kommunehelsesamarbeidet omfatter således de 26 kommunene som ligger i det geografiske nedslagsfeltet til Vestre Viken HF. Ett hovedfokus i prosjektet er å sørge for informasjon og erfaringsutveksling og læring til deltagende kommuner (VV-KHS, 2011). I tråd med dette er det definert et delprosjekt innen VV-KHS i 2011 som er relevant for denne FoU-gruppens mandat: Kartlegging av kommunenes behov for kompetanseutvikling og rekruttering. Oppstart av arbeid med samhandling med utdanningsinstitusjoner og helseforetak om kompetanseutveksling og kompetansebygging (ibid.). Prosjektleder Elisabeth Kaasa ble derfor etterhvert tilknytttet delprosjektgruppen. 3.2 Aktører innen FoU i regionen Delprosjektgruppen er opptatt av at en evt. etablering av en ny felles FoU-enhet bør bygge på et godt kjennskap til aktører som allerede finnes. Dersom den foreslåtte FoU-enheten for primærhelsetjenesten skal ha livets rett må den ha andre oppgaver og egenskaper enn allerede eksisterende organer. I stedet for dobbeltarbeid grunnet lite kjennskap til hverandre, bør det sikres at de ulike aktørene har kjennskap til hverandre og samarbeider for å fremme forskning og utvikling til beste for helsetjenestene i regionen Senter for omsorgsforskning, Sør Senter for omsorgsforskning - Sør er ett av i alt 5 regionale sentre for omsorgsforskning opprettet av Helse- og omsorgsdepartementet. Senteret er etablert som et samarbeid mellom Universitetet i Agder og Høgskolen i Telemark og vil ha som overordnet mål å styrke praksisnær forskning innen omsorgsfeltet. En sentral oppgave for senteret vil være å drive kunnskapsutvikling, kunnskapsformidling og nettverksbygging overfor kommunene i regionen. På denne måten bidrar senteret til kompetanseheving i omsorgssektoren. 12

13 Senterets primære geografiske nedslagsfelt er fylkene Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark, Vestfold og Buskerud. Senteret er samarbeidspartner med Ål utviklingssenter for sykehjem og utviklingssenter for hjemmebaserte tjenester i Drammen kommune som begge igjen samarbeider med Høgskolen i Buskerud. I dette samarbeidet skal utviklingssenter for sykehjem/hjemmetjenestene utgjøre et bindeledd mellom kommunene og senteret og på denne måten ha en mer bestillerorientert rolle mens senteret skal ha en mer utførende rolle i forhold til forskningen som skal gjøres. Senteret skal også innenfor de til enhver tid eksisterende rammer yte forskningsfaglig bistand til kommuner i regionen. Senteres overordnede mandat er at det skal bidra til kunnskapsutvikling kunnskapsforvaltning kunnskapsformidling (vår utheving) overfor politikere, administrasjon, brukere, utøvere, sivilsamfunn som arbeider inn mot den kommunale omsorgsektor, og overfor utdanningsinstitusjonene som utdanner personell til omsorgssektoren. Av medlemmene i denne delprosjektgruppen for FoU deltar både Drammen kommune og Høgskolen i Buskerud i den faglige referansegruppen til Senter for omsorgsforskning. Gruppen skal sørge for at aktuelle faglige problemstillinger belyses ut fra hvert av medlemmenes faglige og geografiske ståsted. Tanken er at gruppen på denne måten fungerer nettverksskapende på tvers av ulike miljøer Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjeneste Ål bu- og behandlingssenter ble i 2008 tildelt funksjon som undervisningssykehjem i Buskerud. Drammen kommune ble tildelt tilsvarende funksjon for hjemmetjenestene i I november 2010 ble det lagt fram et nytt strategidokument for det som fra januar 2011 skal kalles utviklingssentre. Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester skal være pådriver i det lokale arbeidet med kunnskap og kvalitet i eget fylke og er en videreutvikling av satsingen på Undervisnings-sykehjem og Undervisningshjemmetjenester. Ål Bu - og behandlingssenter ble derfor fra nyttår 2010/2011 hetende Utviklingssenter for sjukeheimar, Buskerud (Hol kommune, 2011). Helsedirektoratet (2010) har utarbeidet et strategidokument for å beskrive hensikten med satsingen og direktoratets visjon, mål og føringer for perioden Strategien beskriver også rollene til de ulike aktørene, samarbeid og ansvarsfordeling og evalueringen i slutten av perioden. De primære målgruppene for strategidokumentet er utviklingssentrene og vertskommunene. Dokumentet retter seg også mot de øvrige aktørene og samarbeidspartnerne til utviklingssentrene. Ansatte og beslutningstakere i pleie- og omsorgstjenestene og brukere av tjenestene vil også ha nytte av å kjenne til strategien. Hovedmålet for Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester er å være pådriver for kunnskap og kvalitet i sykehjem og hjemmetjenester i fylket. Delmålene for Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester er å være: 13

14 1) pådriver for fag- og tjenesteutvikling innen lokalt og nasjonalt definerte satsingsområder 2) pådriver for videreutvikling av praksistilbudet til elever, lærlinger og studenter 3) pådriver for kompetanseutvikling hos ansatte 4) tilrettelegger for forskning og utvikling i helse- og omsorgstjenestene Det er etablert et fag- og samarbeidsråd for uviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjeneste. I dette rådet sitter blant annet både kommuneadministrasjon, virksomhetsledelsen og FoUansvarlig ved sykehjem/hjemmetjeneste, helseforetakene og høyskolen. Rådets rolle er å gi innspill til oppfølging av resultater av fagutvikling og forskning og planlagte erfaringsutvekslinger. Rådet møtes mellom 2-4 ganger i året (Helsedirektoratet, 2010) Vestre Viken HF Vestre Viken er en del av Helse Sør-Øst RHF. Det regionale foretaket har med utgangspunkt i helseforetakenes forskningsprofiler utpekt prioriterte forskningsområder som underbygger alle deler av spesialisthelsetjenesten. Helse Sør-Øst har som mål et styrket og videre formalisert samarbeid med universitetene og høyskolene. I forskningsstrategien for Helse Sør-Øst RHF ( ) mål 1 står det blant annet: Medisinsk og helsefaglig forskning i Helse Sør-Øst fører til kunnskap, kompetanse og utviklingsevne som grunnlag for spesialisthelsetjenester av høy kvalitet (Helse Sør- Øst, 2008). På grunnlag av Helse Sør-Østs forskningsstrategi har Vestre Viken utviklet sin egen strategi for perioden Følgende er relevant for delprosjektgruppe FoU: Helseforskning er viktig for å fremskaffe ny kunnskap og bidra til økt kompetanse, slik at helsetjenesten blir mest mulig kunnskapsbasert. Alle helseforetak har medisinsk og helsefaglig forskning som én av sine fire lovpålagte hovedoppgaver, og er av Helse- og omsorgsdepartementet tillagt ansvar for klinisk pasientrettet forskning. Alle sykehus har samlet ansvar for å utvikle forskning med utgangspunkt i pasientnære kliniske problemstillinger, translasjonsforskning som bidrar til implementering i praksis, epidemiologiske prosjekter og helsetjenesteforskning, inkludert forskningsmessig utnyttelse av behandlingskvalitetsregistrene (Vestre Viken, 2011). Ett av satsingsområdene for forskning i Vestre Viken er samhandlingsforskning. Om dette står det i strategien: I følge oppdragsdokumentet for 2010 fra Helse Sør-Øst skal Vestre Viken HF innenfor egne rammer legge til rette for samhandlingsforskning i tråd med HODs føringer. Vestre Viken har nå to forskningsprosjekter innen samhandling. Videre understrekes det at det skal satses på forskningsaktivitet innen områder begrunnet i helseforetakets fremtidige utfordringer eller befolkningsgrunnlag. Eksempler på det sistnevnte kan være avhengighetsproblematikk, den eldre pasienten, demens og hukommelse, flerkulturell forståelse, overvekt og diabetes, habilitering og rehabilitering, samt forebygging og tidlig intervensjon hos barn og ungdom (Vestre Viken, 2011). 14

15 3.2.4 Høgskolen i Buskerud Høyskolens avdeling for helsefag har to forskningsprogrammer; ett innen psykisk helse og rus, og ett innenfor området eldreomsorg/palliasjon. Fremtidige satsinger for avdelingens FoU-arbeid er innen følgende områder: Eldre og mennesker med langvarige og sammensatte helseproblemer Helsefremmende arbeid Tjenesteutvikling (Høgskolen i Buskerud, 2011) Ansatte ved avdelingen samarbeider med en rekke kliniske aktører i ulike forskningsprosjekter. Avdelingen bidrar også med evalueringsforskning på oppdrag fra praksisfeltet. Avdeling for helsefag har opprettet et eget forskningsinstitutt innen psykisk helse og rus. Institutt for forskning innen psykisk helse og rus arbeider for å utvikle et solid forskningsmiljø som personer med brukererfaring, pårørendeerfaring og klinisk erfaring samt forskere ønsker og kan være en del av. Instituttet ønsker å bidra til styrking og utvikling av den nasjonale og internasjonale kunnskapen innen psykisk helse og rus med særlig vekt på fem områder: Personers erfaringer med psykiske helseproblemer og hva som hjelper Person- og kontekstsentrerte tilnærminger Familie- og nettverksperspektiv Helsetjenesteorganisering, utøvelse og effektivitet Aksjonsrettet forskning, særlig brukerinvolvert forskning og handlingsorientert forskningssamarbeid i klinisk praksis I tillegg skal instituttet: ha en rådgivende og konsultativ funksjon for kommuner, brukerorganisasjoner, helseforetak og myndigheter bidra til utvikling og gjennomføring av utdanning og kompetanseutvikling være en hospiteringsarena for gjesteforskere og samarbeidspartnere bidra til å styrke forskerkompetansen ved avdeling for helsefag, Høgskolen i Buskerud Instituttet har tre sentrale arbeidsområder: 1. Forskning og evaluering 2. Veiledning og utviklingsarbeid 3. Utdanning (Høgskolen i Buskerud, 2010) 4.0 Situasjonsanalyse av behov for kompetanse og FoU I dette kapitlet vil dagens og fremtidens behov for kompetanse og fokusområder for FoUvirksomhet i de deltakende virksomhetene i prosjektet bli presentert. Presentasjonen bygger på deltakernes egen beskrivelse av dagens situasjon og analyse av fremtidige behov med grunnlag i interne dokumenter. 15

16 4.1 Kompetansebehov Kompetansen som finnes i kommunene utfordres av høy gjennomsnittsalder på de ansatte, lav avgangsalder og mange deltidsansatte. Det gjennomføres derfor en rekke tiltak for å utvikle kompetansen til kommuneansatte. Interne opplæringstiltak er den vanligste formen, men også læring i mer formelle institusjoner forekommer rimelig ofte. Å ta del i spennende læringsprosesser er et gode som har verdi i seg selv. For virksomheten vil kompetansearbeidet likevel først og fremst være interessant når det bidrar til at organisasjonens oppgaver blir løst på en god måte (KS, 2010). Det er gruppens erfaring at det brukes mye tid og økonomiske ressurser på uformell og formell kompetanseutvikling. Det hevdes at god læring trenger tid (Statskonsult, 2001). Læring som går over tid og som involverer deltakerne, vil sannsynligvis lykkes bedre i å skape en reell utvikling av kompetansen enn kortvarige tiltak. Ny kunnskap går fort i glemmeboken hvis man ikke bruker god nok tid i læreprosessen. Flere virksomhetsledere i kommunen påpeker da også at kurs med kort varighet har begrenset læringseffekt(ibid.). En offensiv satsing på strategisk kompetanseutvikling, både i den enkelte kommune og i samarbeid kommunene imellom, vil etter gruppens vurdering kunne gi bedre utnyttelse av ressurser som brukes til opplæring, i form av bedre tjenester og økt trivsel på arbeidsplassen Organisering av kompetanseutvikling/ opplæring Som et ledd i gruppens arbeid, er det gjort en kartlegging av de ulike deltakernes organisasjoner og hvordan arbeidet med kompetanseutvikling og opplæring foregår pr. i dag. Her vil det bli gitt en kort beskrivelse av de ulike virksomhetene. Det vises for øvrig til tabell i vedlegg 1. Drammen kommune I Drammen kommune er FoU-enheten for Helse, omsorg og sosialtjenesten (FoU-HOS) også tillagt opplæringsoppgaver. Dette dreier seg om oppgaver som er knyttet til løpende opplæring og kompetanseutvikling av faglig karakter og skal normalt ikke innbefatte opplæring og utdanning som ligger innenfor ansvaret til utdanningsinstitusjonene (fylkeskommuner, høgskoler og universiteter). Enheten er også tillagt et spesielt ansvar for å påvirke utdanningsinstitusjonene til å utvikle og tilby utdanningsprogram på områder der kommunen har behov for kompetanse. Kun unntaksvis, på områder der utdanningsinstitusjonene ikke leverer helsearbeidere med rett kompetanse, i rett volum og til rett tid kan det være aktuelt å iverksette formaliserte kompetanseutviklingstiltak. Et eksempel er fagskoleutdanningen i kommunehelsetjenester, der Drammen kommune som den eneste kommune i landet har fått NOKUT-godkjenning som fagskoleutdannningsansvarlig. Opplæringen er iverksatt fordi utdanningsinstitusjonene ikke yter et slikt tilbud om fagskoleutdannelse til hjelpepleiere/ omsorgsfagarbeidere. Leder av FoU-enheten er i sitt mandat tillagt ansvar for opplæring: FoU-leder identifiserer, utvikler og koordinerer fag- og kompetanseutvikling i Drammen geriatriske senter spesielt og i den samlede omsorgstjenesten generelt FoU-leder gir innspill til den sentrale opplæringsplanen (Drammen kommune, 2011). Nedre Eiker kommune Kommunens etat for helse og omsorg har et kompetanseutvalg som utarbeider forslag til kompetanseplan for etaten og styrer midler fra Fylkesmannen ift. kompetanseløftet Det utarbeides kompetanseplaner for etat, virksomhet og tjenestested. Planene bygger på nasjonale prioriteringer, og etatens kort- og langsiktige handlingsplaner. 16

17 Øvre Eiker kommune Det er utarbeidet en langsiktig opplærings- og kompetanseplan for omsorg ( ). Planen bygger på overordnede satsingsområder og status i omsorgstjenestene i kommunen. Det er gjennomført en kartlegging av kompetansebehovet i 2007 ved hjelp av en dialogkonferanse hvor brukere, pårørende, frivillige og ansatte var til stede. Kompetanseplanen har fokus på alle former for kompetansebehov fra plan for kompetansepåfyll og kontinuerlig oppdatering til formell kompetanse og videreutdanninger. Lier kommune Kommunen arbeider virksomhetsovergripende når det gjelder kompetanseutvikling. Det utarbeides opplæringsplan for pleie- og omsorgstjenestens opplæringsbehov. Dette i tillegg til virksomhetenes egen kompetanseplan, og felles kompetanseutviklingsplan for kommunen. Det gjennomføres lokale opplæringstiltak og intern og ekstern opplæring på tvers av faggrupper i kommunen. Hurum kommune Kommunen er deltaker i KS sitt prosjekt Strategisk kompetansestyring med målsetting om å utarbeide overordnet kompetanseplan for helse- og omsorg i løpet av Sande kommune Det utarbeides lokale opplæringsplaner for intern og ekstern opplæring. Kommunen har organisert kompetansegrupper. Vestre Viken HF Helseforetaket har ressurspersoner på seksjons-, avdelings- og/eller klinikknivå innen fagutvikling, kvalitet, opplæring og forskning. I tillegg er det sentrale stabsenheter innen kompetanseutvikling, forskning og utdanning og kvalitet. Høgskolen i Buskerud Høyskolen utarbeider overgripende kompetanseplaner innen områder som er strategisk viktige for høyskolens ulike fagavdelinger. Det gjennomføres systematiske kvalifiseringsopplegg for blant annet førstelektor-, dosent og doktorgradsløp for ansatte. Avdeling for helsefag v/ dekan utarbeider årlig oversikt over behov for kompetanse. I tillegg til den formelle kvalifiseringen tilrettelegger avdelingen for deltagelse på kurs, konferanse og nettverk ut fra søknader som begrunnes i henhold til den ansattes arbeidsoppgaver og avdelingens mål. Utvikling av nye studier sammen med faglig ekspertise fra praksisfeltet bidrar også til verdifull kompetanseheving hos ansatte fra høyskolen som er involvert Dagens og morgendagens kompetansebehov i kommunehelsetjenesten Detaljert oversikt over kommunenes kompetansebehov finnes i vedlagt tabell (vedlegg 1). En gjennomgang av innsamlet materiale viser at det er mange felles utfordringer knyttet til behovet for kompetanse. Følgende områder synes å være de mest fremtredende: Palliasjon/palliativ omsorg (6 kommuner) Demens (4 kommuner) Geriatri (3 kommuner) Ernæring (3 kommuner) Etikk (3 kommuner) Forebyggende helsearbeid (3 kommuner) 17

18 Saksbehandling (3 kommuner) Dokumentasjon (3 kommuner) Det er også i møtene fremkommet et behov for økt kompetanse på IKT og bruk av programmer. Oversikten viser at det er mange felles kompetansebehov i kommunene. Dette er ikke overraskende da kompetansebehov oppstår ut fra de helsemessige utfordringene som finnes i befolkningen. Det er likevel nyttig å få dette dokumentert. Resultatet av kartlegging av kompetansebehov skulle tilsi at det bør være et godt grunnlag for økt effektivisering i opplæringen gjennom et samarbeid om kompetanseutvikling på tvers av kommunene, foretak og høyskolen Kompetanseoverføring Grunnlaget for en effektiv og systematisk kompetanseoverføring, er at virksomhetene har god oversikt over den aktuelle kompetansen som finnes i organisasjonen og at denne utvikles på en planmessig måte. Det må være et mål å skape lærende organisasjoner, dvs. organisasjoner som utvikler, forvalter og tar i bruk sine kunnskapsresurser slik at de blir i stand til å mestre daglige utfordringer og etablere ny praksis når det er nødvendig KS, 2010). Gruppen ser for seg en todeling av begrepet kompetanseoverføring, med flere underkategorier: 1. Intern kompetanseoverføring: Mellom faggrupper (tverrfaglig) Mellom ulike enheter/nivåer i samme organisasjon Mellom erfarne og nyansatte medarbeidere Ambulante team 2. Ekstern kompetanseoverføring: Kjennskap til og bruk av hverandres spisskompetanse på tvers av organisasjoner Interkommunalt samarbeid innen konkrete fagområder Ressursgrupper/faggrupper på tvers Erfaringsutveksling mellom ambulante team Intern kompetanseoverføring bygger på systematisk kompetanseutvikling. Strategier og tiltak for læring på arbeidsplassen kan for eksempel være: Vurdere om det er organisatoriske tiltak som vil bedre muligheten for læring og kompetanseutvikling i organisasjonen Hvordan få til læring i utførelsen av arbeidsoppgavene? Har vi tilrettelagt for felles refleksjon og ledelse for læring ved hensiktsmessige arbeidstidsordninger, turnuser og tilsetting i heltids-/deltidsstillinger? (Sollien, 2010). Strategisk kompetansestyring vil si planlegging, gjennomføring og evaluering av tiltak for å sikre virksomheten og den enkelte medarbeider nødvendig kompetanse for å nå definerte mål (Lai, 2004). 18

19 I planleggingsfasen formuleres målsetninger for kompetansearbeidet, kompetansen kartlegges og man velger strategi. Evaluering handler om å vurdere tiltakene som er satt i gang opp mot de målsetningene som ble definert i planleggingsfasen. En undersøkelse viser at et knapt flertall (54 %) av kommunene opplever selv at de jobber systematisk og strategisk med kompetanse. Samtidig har 30 prosent av kommunene en overordnet kompetanseplan, mens 30 prosent har vedtak om å lage en plan, eller er i gang. Kommuner som har laget slike planer, viser at de arbeider med kompetanse også på et overordnet nivå. Dersom man betrakter kompetanseplaner som en sikker pekepinn på at kommunene jobber strategisk med kompetanse, vil det si at 70 prosent av kommunene som deltok i denne undersøkelsen ikke gjør dette (KS, 2010). Dette betyr at det er stort behov for sterkere styring av kompetanseutviklingen innad i den enkelte kommune, noe som igjen er en forutsetning for å lykkes med den interne kompetanseoverføringen. En gapanalyse er avgjørende for å klargjøre både omfanget av og typen kompetansebehov. Noen av kompetansebehovene kan dekkes gjennom kompetanseutvikling av eksisterende medarbeidere, mens andre må dekkes på andre måter, f.eks. gjennom rekruttering. Gapanalysen danner grunnlaget for utforming av en kompetanseplan som spesifiserer prioriterte tiltak og mål. En opplærings- eller kompetanseutviklingsplan, med tilhørende budsjett, bør bygge direkte på en slik overordnet gapanalyse og kompetansestrategi. Vellykket, strategisk kompetanseutvikling er betinget av flere avgjørende organisatoriske forhold: Mål og behov. Ledelsen har ansvaret for å sikre at virksomhetens mål og medarbeidernes ønsker settes i sammenheng. Læringskompetanse. Virksomheten må sikre at medarbeiderne har vilje til og tro på egen læring. Informasjon. Medarbeiderne må få klar informasjon om formålet med og konsekvensene av et tiltak. Helhetsperspektiv. Kompetansebehovet til ulike grupper medarbeidere må ses i et helhetsperspektiv, både for å kunne oppnå synergieffekter og for å avdekke mulige negative konsekvenser på tvers av grupper (Statskonsult, 2001). Delprosjektgruppen er opptatt av at vellykket kompetanseoverføring er avhengig av at kartleggingen av kompetanse ikke bare fokuserer på kompetansebehov, men også på hvilken kompetanse som faktisk finnes i organisasjonen. En rekke kommuner har de senere årene opprettet enten team eller ressurspersoner innenfor enkelte fagområder. Gode oversikter over 19

20 hvem som innehar slik spesialkompetanse, f.eks i form av en kompetansebank, bør være et godt utgangspunkt både for intern og ekstern kompetanseoverføring. For at dette skal lykkes, er det viktig at ressurspersonene har både rammer til og klare instrukser om å overføre kompetansen til andre. Vi kommer tilbake til nærmere redegjørelse for gruppens forslag til konkrete tiltak for å sikre systematisk kompetanseoverføring i kap Forsknings- og utviklingsarbeid Samhandlingsreformens målsettinger om økt samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjenesten, helhetlige pasientforløp, og en styrket kommunal helse- og omsorgstjeneste gir behov for ny kunnskap og økt kompetanse i tjenesten. Et virkemiddel i dette arbeidet er økt forskning, som grunnlag for både kunnskapsbasert praksis, kvalitetsutvikling og forskningsbaserte utdanningsløp som ofte inkluderer praksisundervisning i den kommunale helse- og omsorgssektoren (Regjeringen, 2010). Helseforetakene og høyskolene har begge et lovpålagt ansvar for å drive forskning. Helseforetakene har ansvar for forskning som er relevant for behandling innen spesialisthelsetjenesten, dvs. primært pasientrettet klinisk forskning (ibid.). Dette utgjør dermed en av kjerneoppgavene i disse virksomhetene, noe som innebærer at det er etablert strukturer og organer/personer med et særskilt ansvar innen forskning og utviklingsarbeid. Det har hittil ikke vært noe krav i lovverket til forskning i kommunene. Dette har medført at det er store forskjeller på graden av og hvordan FoU-arbeid er organisert i kommunene. Det bør imidlertid nevnes at etableringen av Kvalitetskommuneprogrammet har medført et økt fokus på prosjekter knyttet til kvalitetsforbedring. Rapport fra prosjektet Kvalitetskommuner viser at 138 kommuner har deltatt aktivt i Kvalitetskommuneprogrammet. I programmets database ble det høsten 2009 dokumentert 347 prosjekter. I forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (Regjeringen, 2010) understreker departementet at forskning og bruk av forskningsresultater er et viktig virkemiddel for å sikre kvalitet og kostnadseffektivitet på tjenestetilbudet. Etter departementets syn bør imidlertid forskningen om og for den kommunale helse- og omsorgssektoren fortsatt i hovedsak ivaretas av de forskningsinstitusjonene som er tillagt forskning som en hovedoppgave eller i samarbeid med disse. Departementet foreslår imidlertid en ny lovbestemmelse som gir kommunen et medvirkningsansvar for forskning. En slik lovbestemmelse anses som viktig for økt medvirkning fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette vil sikre at kommunene utviser en viss aktivitet som kan understøtte forskning i, om og for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det vil også være et viktig insentiv for å styrke kunnskapsbasert praksis og rekruttering. Kommunen skal etter forslaget utvise en aktivitet for å oppfylle plikten til å medvirke til forskning. Departementet mener imidlertid at kommunene bør stilles fritt til å velge på hvilken måte forskningen skal understøttes. Et medvirkningsansvar vil ikke kreve at kommunen selv skal initiere eller finansiere forskning, men kan f.eks innebære å: tilgjengeliggjøre data innhentet fra tjenesten til forskningsprosjekter synliggjøre aktuelle problemstillinger og forskningsbehov for forskningsinstitusjonene ha oversikt over forskningsaktiviteten i egen kommune legge plan for hvordan kommunen ønsker å fremme forskning og kunnskapsbasert praksis for de ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten 20

21 utvikle samarbeid med forskningsinstitusjonene, universitets- og høyskolesektoren, relevante forskningsinstitutter og helseforetakene utvikle samarbeid med andre kommuner (ibid. s.284) Satsing på en felles FoU-enhet mellom kommuner, foretak og høyskole vil være en velegnet arena for å markere at kommunene i Drammenregionen jobber fremtidsrettet og er opptatt av å utvikle tjenestene til det beste for befolkningen Dagens organisering av FoU-arbeid For å vurdere etableringen av en felles FoU-enhet for kommunene i Drammensregionen, i samarbeid med Vestre Viken helseforetak og Høgskolen i Buskerud, har gruppen gjort en kartlegging av hvordan virksomhetenes FoU-arbeid er organisert. Dette har vært viktig for å klargjøre det reelle utgangspunktet for enheten, for derigjennom å kunne legge fram realistiske organisatoriske løsninger. Forskningsutvalget Vestre Viken HF Forskning er en av de lovpålagte kjerneoppgavene i spesialisthelsetjenesten og dermed et viktig satsningsområde for Vestre Viken HF. Forskningen skal være klinikknær og det er egne forskningsansvarlige i de fem klinikkene som driver klinisk virksomhet. Disse er i linje til klinikkdirektørene, men forholder seg i forskningsfaglige saker til forskningsdirektøren. I tillegg til forskning og innovasjon har forskningsavdelingen også et ansvar for den delen av utdanning og undervisning av personellet som innebærer kontakt med universitet og høyskoler. Forskningsutvalget er et rådgivende organ innen forskningen i Vestre Viken HF og har følgende oppgaver: Bidra til utvikling og fornyelse av Vestre Vikens forskningsstrategi, samt bidra til realisering av denne, forankret i strategiens handlingsplan. Tillitsvalgte skal gis anledning til medvirkning. Være høringsorgan og samarbeidspartner for forskningsdirektør i etablering av felles forskningsfaglige retningslinjer, registreringer, prosedyrer og kvalitetssikringssystemer for forskningsaktivitet. Være rådgivende organ for klinikkene i forskningsrelaterte spørsmål Rådgiving til forskningsdirektør ved tildeling av prosjektmidler til forskning (Vestre Viken, 2011) Det er etablert et samarbeidsmøte mellom Vestre Viken og Høgskolen i Buskerud. Her deltar blant annet forskningsdirektøren i VV, prorektor med ansvar for forskning og utviklingsarbeid ved Høgskolen i Buskerud, samt dekan fra avdeling for helsefag. Det ble inngått en samarbeidsavtale mellom Vestre Viken HF og Høgskolen i Buskerud høsten Flere punkter i avtalen berører denne gruppens mandat. Gjennom avtalen tas det blant annet sikte på: å fremme felles faglige og vitenskapelige miljø (forskningsnettverk) at VV HF innenfor sine områder legger til rette for undervisning, forskning og annet samarbeid med Høgskolen i Buskerud at Høgskolen i Buskerud innenfor sine områder legger til rette for ivaretakelse av forsknings- og undervisningsvirksomheten ved VV HF å legge til rette for et utvidet samarbeid med eksterne kontraktspartnere innen forskning 21