FNs barnekonvensjon og sosialpedagogikken. Barn plassert utenfor hjemmet

Transkript

1 FNs barnekonvensjon og sosialpedagogikken Barn plassert utenfor hjemmet

2 Barneøyne Barn. Jeg har sett i øynene dine. Slik er det jeg ennå tør synge. Jeg har sett det uskyldige. Slik er det jeg tar dine hender og er ved å tro. Din bjarte røst vil jeg kjenne risle gjennom min egen, sive ned i mørke som dagningen ned i en natt Ved deg tør jeg ennå håpe. Over endeløs skam står begynnelsens hellige lys. Ennå en gang. Einar Skjæraasen Utgivelse: NORDISK FORUM FOR SOSIALPEDAGOGER (NFFS) November 2011 Redaksjon: Ellen Galaasen, Mette Grostøl, Maud Wang Hansen, Inge Kvaran og Vagn Michelsen Bearbeidet av Seksjonsrådet for barnevernpedagoger (SRB) i Fellesorganisasjonen (FO) NORDISK FORUM FOR SOSIALPEDAGOGER er en sammenslutning av fag- og profesjonsforbund i Norden, og består av følgende: Danmark: Socialpædagogerne. Finland: Sosialpedagogerna Talentia rf. Færøyene: Føroya Pedagogfelag. Grønland: Perorsaasut Ilinniarsimasut Peqatigiiffiat (PIP). Island: Þroskaþjálfafélag Íslands. Norge: Fellesorganisasjonen (FO). Sverige: Sveriges Kommunaltjänestemannaförbund, Vision. 2

3 Innhold Forord Informasjon om den norske oversettelsen 1. Barneperspektivet og barnets perspektiv I dette kapitlet diskuteres syn på barn og barneperspektiver i arbeidet med barn og unge. Hva er et godt barneliv? Hva slags syn har man på marginaliserte barn og unge? 2. Sentrale artikler i barnekonvensjonen I dette kapitlet introduseres sentrale artikler i barnekonvensjonen: beskyttelse, utvikling, involvering og engasjement. Dette er prinsipper og rettigheter institusjoner, fosterhjem og sosialpedagoger har som oppgave å virkeliggjøre i den daglige sosialpedagogiske praksisen. 3. Fakta om barn og unge plassert utenfor hjemmet I dette kapitlet belyses livssituasjonen til barn og unge som er plassert utenfor hjemmet og de vilkårene barna vokser opp under. Årsaker til plassering og -lengde samt hjelpetiltak. 4. Barns deltakelse og høring av barn I dette kapitlet redegjøres det for de nordiske reglene og retningslinjene samt barns deltakelse og høring i dagliglivet på plasseringsstedene: deres deltakelses- og forhandlingsmuligheter, samspillet mellom barnevernpedagoger og barn, samt barna imellom. 5. Et bedre dagligliv I dette kapitlet diskuteres den institusjonelle orden; barnets eget liv med rutiner, regler og handlingsmønstre, som oppstår og utvikler seg rutinemessig på en institusjon og etter hvert kan begrense barn og unges handlingsmuligheter. Det gis eksempler på hvordan det kan skapes en kultur som svarer til barns behov og rettigheter. 6. Temaer dilemmaer og utfordringer Det nestsiste kapitlet er en avsluttende diskusjon mellom konvensjonens idealer og virkelighetens betingelser. Hva kan barnevernspedagogen og hvilke dilemmaer står han eller hun overfor? Hva begrenser henne/ham? Kapitlet munner ut i en rekke spørsmål til diskusjon på arbeidsplassene. 7. Diskusjoner utvikler faglighet barnevernfag og sosialpedagogikk til beste for barn Underveis i essayet er det reist mange spørsmål til diskusjon for barnevernspedagoger og institusjonene, diskusjoner vi vil skal utvikle en sterkere faglighet. I dette kapitlet stilles en rekke viktige spørsmål opp som kan brukes for grunnlag på den enkelte institusjon og arbeidsplass. Litteraturliste Side 4 Side 6 Side 9 Side 12 Side 16 Side 19 Side 22 Side 24 Side 25 3

4 Forord FNs barnekonvensjon er kalt barnas egen grunnlov. Den fylte 20 år i 2009, og er ratifisert av alle fleste land i verden. FN har en egen barnekomite som følger deltakerlandenes gjennomføring av konvensjonen, fører kontroll med om de oppfyller dens hensikter og stiller differensierte krav til de forskjellige landene ut fra status for arbeidet med konvensjonen. I 2010 og 2011 hadde FN`s barne komité en gjennomgang av status for arbeidet med barnekonvensjonen for de tilsluttede landene. Flertallet av nordiske barn har gode muligheter for en god og trygg oppvekst, men dette er ikke ensbetydende med at alle barn er har god livskvalitet. I alle de nordiske landene finnes det barn som lever under vanskelige oppvekstvilkår. Dette er jenter og gutter som må kjempe med mange store problemer; mishandling, overgrep, omsorgssvikt, vanskjøtsel atferdsproblemer og psykiske lidelser. Dette er barn som må tas spesielt hensyn til. FNs barnekomité kritiserer spesielt forholdene for utsatte barn i de nordiske landene. I Danmark retter kritikken seg for eksempel mot senkningen av den kriminelle lavalderen. I tillegg rettes kritikken mot utålelige forhold for barn i asylmottak og en usystematisk omgang med barns rettigheter. På Færøyene har konvensjonen ingen eller kun beskjeden gjennomslagskraft. Her mangler det statistikk over i hvilken grad barnets rettigheter er sikret. Man kjenner heller ikke omfanget av barnefattigdom eller seksuelt misbruk. Grønland får ros for reformarbeidet for barn og ungdom og for samarbeidet med UNICEF, på tross av en sosialsektor i dyp krise og altfor mange barn lever under vanskelige livsvilkår. Komiteen stiller likevel spørsmål ved om den psykososiale støtten til barn og unge er god nok. Norge kritiseres blant annet for at barn og unge ikke i tilstrekkelig grad gjøres kjent med barnekonvensjonens innhold. Utsatte barn og unge sikres ikke den hjelpen og støtten de har behov for og krav på. Dette gjelder for eksempel enslige flyktningbarn som søker asyl, barn med minoritetsbakgrunn og barn utsatt for vold og overgrep. Norge kritiseres også for at barns involvering i beslutninger som angår dem selv, ikke er tilstrekkelig. Både Sverige og Island har som de øvrige nordiske landene ratifisert FNs barnekonvensjon, men har ikke inn arbeidet det i sitt nasjonale lovverk. FNs barnekomité anbefaler Sverige at konvensjonen får status som svensk lov og skrives inn i skolenes læreplaner. På Island er det slik at barn dømt til fengselsstraff kan velge om de vil sone blant voksne fanger i fengsel eller på behandlingshjem for barn og unge. Barnekonvensjonen har ikke bare en svak posisjon i de fleste nasjonale lovverk og forvaltninger. Men altfor få barn kjenner til den og slik sett spiller den en underordnet rolle for barna. Dette går spesielt utover utsatte barn og unge. Hvis statusen til FNs konvensjon om barns rettigheter skal styrkes, må profesjonelle med ansvar for barn forplikte seg til å bruke den aktivt i hverdagen. Utsatte barn er barn og unge med belastet bakgrunn, barn og unge med oppvekst i sårbare familier; det vil si barn og unge, hvis normalutvikling er i fare. Barnekonvensjonen handler om alle barns rett til å få oppfylt grunnleggende rettigheter, som å utvikle seg, å bli beskyttet mot overgrep av enhver art og å ha medbestemmelse i det som skjer hjemme, på skolen og i samfunnet. Nordisk forum for sosialpedagoger vil med dette heftet bidra til å gi barnekonvensjonen dens legitime plass i det sosialpedagogiske arbeidet. I Nordisk forum for sosialpedagoger har vi en visjon om at vår profesjon og fagets utøvere realiserer konvensjonen og innarbeider konvensjonens prinsipper i sosialpedagogikken og i det daglige arbeidet med utsatte barn og unge. I dette ligger også et sosialpolitisk og etisk ansvar for å synliggjøre barn og unges situasjon når den ikke er i samsvar med deres rettigheter. I dette heftet vil vi spesielt konsentrere oss om det sosialpedagogiske arbeidet med barn plassert utenfor hjemmet; barn med sosiale problemer og vanskelige oppvekstvilkår. De mest utsatte, de som er tatt ut av hjemmet og sine vante omgivelser. Budskapet er at barns rettigheter, slik det kommer til uttrykk i FNs barnekonvensjon, skal innarbeides overalt i nasjonale lovverk og forvaltninger at barn plassert utenfor hjemmet skal sikres lovmessige rettigheter under plasseringen at alle de nordiske landene skal ha et barneombud som kan overvåke at FNs barnekonvensjon blir fulgt opp at faglige yrkesutøvere med ansvar for barn er forpliktet til å følge og bruke konvensjonen i det daglige arbeidet at utdanningsinstitusjonene tilrettelegger undervisningen på en slik måte at studentene sikres kunnskap om barns rettigheter og får kompetanse til å oppfylle dem Vi stiller underveis og avslutningsvis en rekke spørsmål, som vi ser frem til at du og arbeidsplassen din diskuterer. Vi er overbevist om at dialogen vil styrke og utvikle en sterkere faglighet til beste for barn. For styret 2011 Kaaliina Skifte Laufey Elisabet Gissurardóttir Marjaana Snabb Grønland Island Finland Maud Wang Hansen Ellen Galaasen Yvonne Ahlström Færøyene Norge Sverige Benny Andersen Danmark 4 Essayet er opprinnelig skrevet på dansk:

5 Informasjon om den norske oversettelsen Seksjonsrådet for barnevernpedagoger (SRB) i FO har både vært delaktige i prosessen med å utarbeide det nordiske essayet, og har sørget for å oversette essayet til norsk. SRB er opptatt av at barnekonvensjonen i større grad skal være kjent og brukt av barnevernpedagoger i deres daglige arbeid. Barnekonvensjonen er et viktig grunnlag for alt barnevernfaglig og sosialpedagogisk arbeid. Kunnskap om konvensjonen bør styrkes både inn i utdanningen av barnevernpedagoger, og innenfor fagfeltet. Dette essayet er et bidrag til dette. I oversettelsesarbeidet har vi måttet gjøre noen valg når det gjelder begrepsbruk. «Barnevernpedagog» er brukt om de ansatte i barneverninstitusjoner, selv om det i barneverninstitusjoner arbeider flere faggrupper. Tverrfaglighet i barneverninstitusjonene er etter vårt syn viktig for kvaliteten. Vi har i denne sammenheng allikevel valgt å bruke profesjonstittelen barnevernpedagog som beskrivelse, fremfor for eksempel miljøterapeut, eller å ramse opp alle profesjonene, da barnevernpedagogbetegnelsen peker direkte på det sosialpedagogiske arbeidet som gjøres i barneverninstitusjoner. Vi har ikke valgt å bruke begrepet sosialpedagog, fordi dette ikke er en norsk profesjonstittel. «Sosialpedagogikk» er videre brukt som begrep der en også kunne ha brukt for eksempel begrepet miljøterapi. Dette har vi gjort fordi det faglige fellesskapet i NFFS i Norden er basert rundt sosialpedagogikken, og essayet er bygget opp rundt dette. Sosialpedagogikk er også et fag som barnevernpedagogene har i sin utdanning. Vi håper at essayet bidrar til diskusjon og refleksjon i arbeidet med utsatte barn og unge, og bidrar til å gjøre intensjoner til realitet for alle barn og unge. Vi mener det er viktig at barnevernfeltet stadig søker å øke sin kompetanse knyttet til hvordan alle barns rettigheter kan oppfylles. God lesning. Oslo, januar 2014 Ellen Galaasen Medlem av arbeidsutvalget Leder av seksjon for barnevernpedagoger Fellesorganiasjonen (FO) 5

6 1. Barneperspektivet og barnets perspektiv I dette kapitlet diskuteres syn på barn og barneperspektiver i arbeidet med barn og unge. Hva er et godt barneliv? Hva slags syn eksisterer om marginaliserte barn og unge? Barneperspektivet Utviklingen i synet på barn og barndom har bakgrunn både i ideologiske, teoretiske og juridiske endringer som får konse kvenser for sosialpedagogisk arbeid med utsatte barn og unge. Begrepet barneperspektiv forstås noe forskjellig og kan sies å ha en dobbel betydning. Det er forskeren, sosialpedagogen eller de voksne som skal forsøke å reflektere et perspektiv som de selv ikke er en del av. Mens barnet, som er en del av det, vanligvis selv ikke er med på å framstille eller reflektere over perspektivet. Barneperspektivet kan derfor sies å være de voksnes forsøk på å sette seg inn i de tankene og følelsene som barnet har om seg selv og sitt liv Metodisk fører dette til to utfordringer. For det første blir barnet sentralt, ikke bare som et objekt som skal studeres, men et subjekt som er aktør og ekspert på eget liv. For det andre betyr det at sosialpedagogen i forsøket på å forstå barn må foreta forskjellige tolkninger og analyser av hva barn sier og gjør. Barneperspektivet er de voksnes forsøk på å sette seg inn i de tankene og følelsene som barnet har om seg selv og livet sitt. Barnets perspektiv dreier seg om barnets egne oppfatninger, forestillinger og fortellinger. Hvordan voksne forstår, beskriver og fortolker barn, gir føringer for hvordan vi forstår og handler i forhold til dem. Forestillinger knyttet til vitenskap og teorier som gir et statisk og forutbestemt syn på barns utvikling, gir barn en passiv rolle eller bidrar til å minske kontakten med det enkelte barnet. Å se barnet som aktør er derimot med på å gi barn en aktiv rolle og medvirkning i egen utvikling, samtidig som det er med på å styrke barns rettigheter. Teoretiske posisjoner Hvordan vi velger å forstå barn og barndom, er avhengig av hvilket vitenskapelig ståsted vi har og hvilken tradisjon vi velger å knytte oss til. Mange hevder (Corsaro 1997, Qvortrup 1994, Prout 2005) at barn og barneperspektivet har vært fraværende eller svært mangelfullt innenfor mange fag, vitenskapelige retninger og innen samfunnsplanleggingen. Barns lave status i samfunnet kan forstås ut fra at barn dommen sees på som første del av en overgangsfase. Voksenverdenens perspektiv blir å verdsette barn og hva de gjør ut fra at de skal forberede seg på å bli voksne. Ut fra et slikt syn blir barndommens egenverdi, opplevelser og rettigheter truet, og barn blir en marginalisert gruppe i samfunnet. Barns egeninnsats gjennom lek eller arbeidsinnsats i for eksempel skolen, blir ikke verdsatt eller sett på som en del av samfunnets virksomhet. Kritikk av psykologien og sosiologiens forståelse av barn Innenfor utviklingspsykologien har modnings-, behovs- og stadieteoriene preget forståelsen av barn, sterkt påvirket av Sigmund Freud, Erik H. Erikson og Jean Piaget. Disse teoriene er universelle, og barnet blir gjennom dette synet framstilt som uferdig og umodent. Psykologisk tenkning omkring barn har vært basert på to hovedmodeller. Den ene er en biologisk modell som ser på utvikling som naturlig modning. Den andre retningen bygger på hvordan faktorer fra tidlig barndom, som tidlig objekttilknytning eller ubevisste forsvarsmekanismer, har avgjørende betydning for utviklingen. Begge disse retningene representerer tankemodeller hvor barnet i liten grad medvirker til sin egen utvikling. Retningene innenfor den tradisjonelle psykologiske forståelsen kan også føre til bestemte føringer i sosial pedagogisk praksis. Sentralt i en slik tenkning har det ofte vært en diagnostisk tilnærming med fokus på ubearbeidete opplevelser fra barndommen. Teoriene i psykologi har i liten grad bygget inn en egenverdi av det å være barn. Innenfor sosiologien har sosialisering vært det dominerende begrepet for å forstå barn og barndom. To retninger har vært framtredende i synet på det sosialiserte eller samfunnsskapte barnet. Det ene er at det er samfunnet, gjennom sin påvirkning, som former barnets identitet ved at barnet internaliserer og tilpasser seg samfunnets normer og krav for å bli voksen. Den andre retningen ser sosialisering som noe som skapes når individet strever med å bli en del av en gruppe gjennom en interaksjonsprosess. Sosiologiens vektlegging av sosialisering har vært preget av synet på barn som passive objekter som har tilpasset seg samfunnet, de sosiale normene og omgivelsene. Disse tradisjonelle teoriene fanger ikke opp at barn også er aktive aktører, at de er egne individer som på ulike måter bidrar og legger føringer for egen utvikling. Når barnevernspedagogen snakker med barn og unge og ber dem reflektere over sine egne liv, er det innlysende at de må tenke på barnet som et handlende individ og aktør. Barns utvikling kan forstås som et samspill mellom barnet og miljøet, at påvirkningsretningen går begge veier fra miljø til barn og fra barn til miljø. Bronfenbrenner (1979) var en av de første barneforskerne som gjorde et opprør mot tidligere forskning på barn, da han mente at denne var preget av positivismen og en usynliggjøring av barnet og barndommen. Barn vil altså ut fra medfødt personlighet og erfaringer være aktivt med på å konstruere egne miljøer og livsbetingelser ved å velge ut og være med på å skape de omgivelsene som er forenlig og korrespondere med hver enkelts individualitet eller særpreg. Dette kan gjenspeiles i barns valg av venner, fritidsaktiviteter, hobbyer samt de valgene de gjør innenfor skolen. Schaffer (1999) hevder: «Hvert enkelt barn konstruerer aktivt sine egne erfaringer ved å bestemme karakteren av det miljøet, som gir dem de beste mulighetene for selvrealisering. Derfor er ikke miljøet bare noe fremmed som påvirker barnet utenfra, men en integrert del av barnets personlighet, som i kraft av barnets innsats blir mer og mer integrert i utviklingsforløpet.» (1999:469, vår oversettelse.) 6

7 Det betyr at barns sosiale utvikling er en aktiv prosess, hvor barna selv er med påvirker. Barn vurderer, tolker og konstruerer både de sosiale og ikke-sosiale aspektene av omgivelsene. Dette synet oppfatter barnet som aktivt. Barnet står ovenfor en grunnleggende utviklingsoppgave som baseres på et flerdimensjonalt system av påvirkninger hvor barnet selv har oppgaven med å konstruere en selvforståelse og påvirke sitt eget liv. Den måten barnet mestrer denne oppgaven på, bygger på de første erfaringene barnet gjør seg om hva det innebærer å være sammen med andre mennesker. Gjennom relasjonen og de sterke, følelsesmessige båndene som knyttes mellom barnet og omsorgsgiverne i løpet av de første årene, henter barnet informasjoner og gjør seg erfaringer om mellommenneskelige forhold. Blant annet om det kan stole på andre og hvordan det oppnår trøst og omsorg og unngår avvisning. Uansett omsorgskvalitet knytter de aller fleste barn seg til én eller flere omsorgspersoner. Barn som viser en ambivalent eller forstyrret tilknytningsatferd fordi de ikke har blitt møtt på en anerkjennende måte på deres initiativer og kontaktforsøk, er ikke kun passive ofre. De handler aktivt, og deres tilknytningsmønstre er forståelige og funksjonelle ut fra deres problematiske livssituasjon. samfunnet bygger på barns hverdagspraksis og de daglige erfaringene barn gjør. Kontinuitet og forutsigbarhet er en beskyttelse og form for buffer i møtet med endringer og ustabilitet Nyere syn på barn og barndom Mange barneforskere hevder at det har vokst fram et nytt paradigme som har røtter og forbindelseslinjer til en voksende politisk og vitenskapelig interesse for barn og barndom på 1970-tallet. Denne utviklingen kan vi blant annet se gjennom saker som stod i fokus, som barns rettig heter, FNs internasjonale barneår i 1979 samt fokus på barnemishandling og seksuelt misbruk. Innenfor flere fagområder er det blitt drøftet hvordan en skal forstå og utvikle begrepene barn og barndom. Barnets utvikling som aktør og sosialt deltakende i dagliglivet Når barnet sees i et aktørperspektiv, sees det på som en aktiv deltager i sin egen utviklingsprosess. Det er en annen oppfatning enn når barnets utvikling oppfattes som enten biologisk eller som påvirket fra et ytre miljø. Sommer sier det slik: «Utvikling oppstår derimot i den gjensidige prosessen mellom aktører. Aktivitet kjennetegner med andre ord kompetansebarnets forhold til dets sosiale omverden. Med tiden dannes da de nødvendige personlige relasjoner som utviklingen springer ut fra. (1997:30) Med en slik innfallsvinkel kan vi hevde at barns utvikling er et resultat av interaksjon mellom mennesker. Denne oppfatningen av utviklingen står i kontrast til de psykologiske teoriene, som ser på barnet som en passiv mottaker eller sosialiseringsteoriene som har tilpasning og forming som hovedidé. Stabilitet i omsorg og oppdragelse er avgjørende for normal personlighetsutvikling På bakgrunn av forskning kan vi dra den konklusjonen at stabilitet i omsorg og oppdragelse er avgjørende for normal personlighetsutvikling. Selv i kritiske livssituasjoner er det lite sannsynlig at barnet vil ta skade, så lenge miljøet rundt barnet er stabilt og visse rutiner fungerer. Kontinuitet og forutsigbarhet kan dermed sies å være en beskyttelse og form for buffer i møtet med endringer og ustabilitet. Gjentakelser og rutiner er ikke bare kjennetegnet for barns liv i familien, men også typisk for de andre arenaene, som skole og barnehage, hvor barn oppholder seg og har sin hverdag. Utvikling, sosial kompetanse og integrasjon i 7

8 En viktig retning i forhold til denne utviklingen er at barndom og barns sosiale relasjoner og kulturer må studeres som egne fenomener og ikke bare som en del av de voksnes verden og forståelse. James og James (2001) sier at synet på barn må ta utgangspunkt i tre premisser: barndommen som sosialt konstruert, at barnet er verdt å bli studert i kraft av seg selv og at barn er kompetente sosiale aktører. Denne tendensen mot et nytt paradigme for å forstå barn og barndom retter ikke fokus mot barndommens historie, men i første rekke mot dagens samfunn, det sosiale livet og de aktivitetene barn utfører og er involvert i. Skal barnevernspedagogen prøve å forstå barn som sosiale aktører, må han/hun også innta et perspektiv hvor en forsøker å se hvert enkelt barns aktiviteter som uttrykk for forskjellige sider ved barnet. Utviklingen hos barn kan forstås som både en kollektiv og individuell prosess hvor barnet forholder seg aktivt til sine omgivelser, hendelser og i samspillet med andre. Da må en utforske barnets aktive konstruksjon og rekonstruksjon av omgivelsene ikke se på barns handlinger som tilpasning til omgivelsene. Barn er på denne måten aktive skapere av sin egen identitet og fremstår derigjennom som selvstendige subjekter. Selvrefleksjon og aktiv handling må kunne sies å være en sentral karakteristikk på det kompetente barnet. Å se på barnet som kompetent, forutsetter et aktørperspektiv. Aktørperspektivet, som sier at barnet aktivt påvirker sine omgivelser, er forskjellig fra den tenkningen som har vært rådende i sosiologien og psykologien omkring barn og barndom. Barn er blitt sett på som passive deltakere og mottakere fra den eller de voksne og de voksnes verden. Hvordan barn oppfører seg i sine omgivelser og samhandler i forhold til kontekster de lever i, forutsetter en sosialpedagogisk praksis som setter barn som sosiale aktører i forgrunnen. Et slikt mål for sosialpedagogisk arbeid forutsetter fokus på barns tilknytning til omsorgspersoner og nære relasjoner knyttet til deres dagligliv og kontekstuelle forhold. Barnet blir i et aktørperspektiv betraktet som et handlende subjekt i samspill med omgivelsene slik at de påvirker og blir påvirket. Barndommen har gjennomgått mange forandringer i det postmoderne samfunn. Bak disse endringene ligger det en rekke faktorer som individualisering, nye arenaer og økende rettigheter for barn. Samtidig er synet på barn og barndom blitt påvirket av aktørperspektivet, som ser på barn både som deltakende og kompetente i deres egne utviklingsprosesser. Barn sees på som aktører med egne rettigheter som er i interaksjon med sine omgivelser og som deltakere i deres egen dannelse og sosialisering. Den kompetansen barnevernspedagogen må besitte for å kunne forstå et barns livsverden og handle til barnets beste, omhandler både kunnskap om barns rettigheter, holdninger som innebærer anerkjennelse av barn og unge som kompetente og kunnskap om hvordan varige og positive endringer kan skje. Sosialpedagogikken er basert på dette og er et viktig fundament for å innta disse perspektivene. Implisitt i sosialpedagogikken ligger en etisk fordring i møtet med barn og unge. Å fremme og forholde seg til barnet som et subjekt, innebærer å holde fast på at barns egne erfaringer og tanker er det viktigste grunnlaget for barnevernspedagogens arbeid, i møte med en verden som ofte baserer seg på og velger andre perspektiver. 8

9 2. Sentrale artikler i FNs barnekonvensjon sosialpedagogikkens funksjon og barnevernspedagogens rolle I dette kapitlet introduseres sentrale artikler i barnekonvensjonen som gir forståelse av begrepene beskyttelse, utvikling, involvering og engasjement. Disse begrepene representerer viktige målsettinger for det sosialpedagogiske arbeidet. Institusjoner, fosterhjem og barnevernspedagoger har som oppgave å virkeliggjøre barns rettigheter i den daglige sosialpedagogiske praksisen. FNs barnekonvensjon er den av FNs konvensjoner som er ratifisert av flest land i verden. De landene som har tilsluttet seg konvensjonene er forpliktet til å implementere den i sine nasjonale lovverk. FN-komiteen for barns rettigheter følger de tilsluttede landenes gjennomføring av konvensjonen. Hvert femte år skal landene rapportere til komiteen, og komiteen kan også rette spørsmål til landene om deres gjennomføring av konvensjonen. Barnets rettigheter FNs verdenserklæring om menneskerettigheter gir barn rett til spesiell omsorg og hjelp. FNs konvensjon om barnets rettigheter gir alle barn i verden like formelle rettigheter. Den omhandler barn under 18 år uansett hvor i verden de kommer fra. Barn skal respekteres som aktive og selvstendige individer med rett til beskyttelse og utvikling og med mulighet til deltagelse og innflytelse på samfunnet og beslutninger som omfatter deres liv. Konvensjonen tar utgangspunkt i og bygger på prinsippet om at barnets beste skal ha forrang i alle beslutninger som vedrører barnet. Dette prinsippet omfatter lovgivning, offentlig planlegging og andre generelle tiltak, men også enkeltavgjørelser og handlinger som for eksempel plassering av barnet utenfor hjemmet. Konvensjonen fastslår også barnets rett til å uttrykke sin mening i alle spørsmål som berører det. De landene som har tilsluttet seg barnekonvensjonen f orplikter seg til å sikre: Barns grunnleggende rettigheter mat, helse og et sted å bo Barns rett til utvikling skolegang, fritid, lek og informasjon Barns rett til medbestemmelse som innflytelse, deltakelse og ytringsfrihet Barns rett til beskyttelse mot krig, vold, misbruk og utnyttelse. Barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter De gjennomgående prinsippene i konvensjonen er at samfunnet skal sikre barnets beste i alle beslutninger (Artikkel 3). Staten er forpliktet til å vedta særlige regler for beskyttelse av barnet, herunder mot enhver form for diskriminering (Artikkel 2). Prinsippet om ikke-diskriminering betyr blant annet at barnehagen, skolen, forebyggende tiltak så vel som plasseringsstedet har plikt til å tilpasse seg barnet, dets individualitet og de verdiene det har med seg hjemme fra. I Artikkel 6 anerkjenner de tilsluttende landene at ethvert barn har en naturlig rett til livet og at staten i størst mulig grad skal sikre barnets mulighet for overlevelse og utvikling. I Artikkel 12 slås det fast at deltakerlandene (1) skal sikre at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, har rett til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører det. Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. (2) Barnet skal særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår det, enten direkte, gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal lovgivning. Dette innebærer blant annet at barnet skal gis mulighet til å uttale seg ved enhver behandling i domstolene eller forvaltningen som vedrører barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett. I konvensjonens betydning er barnet en fullverdig samfunnsborger med borgerlige rettigheter. Dette kommer til uttrykk i en rekke artikler som slår fast a barnet har rett til navn og nasjonalitet fra fødselen og rett til beskyttelse av dets grunnleggende identitet (Artikkel 7 8). Barn har rett til (Artikkel 13 15) å gi uttrykk for sine følelser og synspunkter å søke, motta og videreformidle informasjon å bestemme og praktisere sin egen tro å bli medlem av eller å medvirke til å opprette organisasjoner Barnet skal beskyttes mot vilkårlig eller ulovlig innblanding i eget privatliv. Foreldre har for eksempel ikke rett til å lese barns brev uten at det foreligger samtykke fra barnet selv. Staten er forpliktet til å sikre barnet adgang til informasjon fra et bredt utsnitt av så vel nasjonale som internasjonale kilder (Artikkel 16 17). Staten er forpliktet til å sikre at barnets foreldre eller foresatte har hovedansvaret for barnets oppdragelse. Det er statens plikt å veilede og hjelpe foreldre eller foresatte med denne oppgaven. Staten har også plikt til å beskytte barn et mot alle former for mishandling, begått av foreldre eller andre, og til å forebygge alle former for omsorgssvikt samt å sette inn tiltak som kan avhjelpe situasjonen hvis det skjer. Utsatte barn og unge På tross av disse forsikringene, finnes det barn og unge som strever og som kunne ha hatt et bedre liv. Mange av disse barna lever under vanskelige sosiale vilkår, opplever manglende omsorg, psykisk sykdom, rusmisbruk eller kriminalitet hos sine foreldre. Mange av barna faller også utenfor felleskapet gjennom å falle ut av skolegang, streve med psykisk sykdom, streve med rusmisbruk eller har atferdsvansker av ulik art selv. Marginaliserte oppvekstsvilkår øker risikoen for at barn og unge i voksen alder får et liv preget av sosial eksklusjon og psykiske vansker. De er også sårbare for å utvikle rusproblemer og kriminalitet. Disse barna har behov for tidlig og koordinert hjelp. En tidlig innsats reduserer risikoen for at 9

10 problemene vokser og gir barna mulighet til et meningsfylt liv også i voksen alder. Det er barn som klarer seg godt til tross for vanskelige livsvilkår. De barna kjennetegnes ved at de har utviklet en sterk selvfølelse, og en evne til å leve med og se forbi vanskelighetene og beholde fremtidshåpet. Ikke minst er deres sosiale nettverk viktig. For utsatte barn og unge kan et godt nettverk gjøre at de klarer seg godt på tross av dårlige sosiale kår. Muligheten for å oppnå støtte i det nærmeste sosiale nettverket øker også ved en sterk selvfølelse hos barnet. En trener, en lærer, en barnevernpedagog, en onkel, ei bestemor, en nabofamilie en god venn eller venninne kan utgjøre den store forskjellen. Kartlegging og fokus på barnets nettverk er derfor viktig. Familieråd er et eksempel på en metode i det forebyggende arbeidet som kan sikre at barnet støttes og nettverket inkluderes. Det gjøres i dag svært mye for å forebygge dårlige oppvekstvilkår og skjevutvikling hos utsatte barn og unge, gjennom ulike former for psykososiale tiltak. Forebyggende innsats Det sosialpedagogiske forebyggende arbeidet kan være både individuelt, inn mot grupper eller nærsamfunnsorientert, og foregår på ulike arenaer. Forebyggingen er mangfoldig og spenner fra å begrense en uønsket utvikling til å fremme ønsket utvikling. Bakgrunnen for forebyggende tiltak vil ofte være knyttet til et barn eller ungdom som allerede befinner seg i en utsatt situasjon, men begge perspektiv vil som oftest være en del av det sosialpedagogiske arbeidet. Forebyggende arbeid kan være både oppsøkende arbeid i miljøet eller som støtte til utsatte barn og familier. I familien vil dette arbeidet innebære og endre de forholdene som kan true barnets trivsel og utvikling. Tiltakene kan også være en støtte til foreldrene i deres omsorgsfunksjoner eller være fast støttekontakt eller annen ressurs for barnet. Forebyggende arbeid kan også foregå på de arenaene hvor barn til daglig oppholder seg. Som for eksempel barne hage, skole og SFO. Deltakelse i fritidsaktiviteter kan gi barn opplevelser av mestring og felleskap og er derfor forebyggende for barn som er særlig utsatte eller sårbare. Forebyggende tiltak kan også rette seg mot allerede oppståtte problemer, barn som har særlig behov for omsorg, behandling og oppdragelse. En plassering utenfor hjemmet kan derfor ha som formål å forebygge en ytterligere skjevutvikling hos barnet. Det kan være vanskelig å forutsi senere vanskeligheter og dermed forebygge problemene. Derfor består den beste forebyggingen sannsynligvis ikke i spesielle støttetiltak eller hjelpetiltak, men derimot i at samfunnet lykkes med å sikre alle barn en optimal utvikling i de første leveårene. Det er bred enighet om at tidlig innsats er det aller viktigste. Dette betyr at det beste forebyggende tiltaket er å sikre barnefamiliene gode levekår. Videre er det viktig å skape gode vilkår for barns opphold i barnehager og lignende, slik at disse institusjonene gjennom god kvalitet gir barn den best mulige starten på livet. Hjemmebesøk foretatt av kvalifiserte helsesøstre i barnets første leveår er et annet viktig forebyggende tiltak som kan sikre barna en god start på livet. De tilsluttede landene anerkjenner at hvert barn har en iboende rett til livet og skal så langt det er mulig sikre at barnet overlever og vokser opp. FN-konvensjonen om barnets rettigheter Når forebygging ikke lykkes, enten fordi tiltaket ikke har virket eller fordi det ikke er blitt satt inn tidlig nok eller problemene og livsvilkårene er så alvorlige at det er fare for barnets trivsel og utvikling har staten plikt til å gripe inn og plassere barnet i fosterhjem eller på institusjon. Barn plassert utenfor hjemmet Barnet er under foreldrenes myndighet og har rett til omsorg og trygghet. Foreldrene har ansvaret for barnets oppdragelse og har plikt til å gi det god omsorg. Det er deres ansvar å gi barnet den veiledningen som er mest hensiktsmessig ut fra dets evner og utviklingsmuligheter. Dette skal landene respektere (Artikkel 5). Når foreldrene ikke evner å ta eller svikter dette ansvaret, kan staten ut fra hva som er best for barnet sett ut fra barnets interesse og behov gripe inn og plassere barnet i fosterhjem eller på institusjon. En plassering av barn utenfor hjemmet er en alvorlig sak og et svært inngripende tiltak. Det skjer som oftest når barnet har store sosiale og atferdsmessige problemer som foreldrene ikke makter å gjøre noe med, eller når barnet lever sammen med foreldre, som av ulike årsaker ikke gir barnet forsvarlig omsorg. I alle land i verden finnes barn som lever under særdeles vanskelige forhold, og det må tas særlig hensyn til slike barn. FN-konvensjonen om barnets rettigheter Når barn plasseres utenfor hjemmet, er staten gjennom barnevernet forpliktet til regelmessig å vurdere oppfølgingen og behandlingen barnet får. (Artikkel 25) Barnevernet skal sikre at barn, som har vært utsatt for vanskjøtsel, overgrep eller misbruk, får den mest hensiktsmessige behandling, slik at de på sikt kan inkluderes i samfunnet (Artikkel 39). Institusjoner, tjenester og organisasjoner med ansvar for omsorg og beskyttelse av barn skal rette seg etter standarder fastsatt av de lovgivende myndigheter. Det er særlig viktig å ha fokus på sikkerhet, helse, personalets antall og kompetanse, samt kvalifisert tilsyn (Artikkel 3). Barnet har rett til å bo sammen med sine foreldre, unntatt når det er uforenlig med barnets beste. Barnet har rett til å opprettholde kontakt med begge foreldrene regelmessig selv om det ikke bor sammen med en eller begge av dem, med mindre dette er i strid med barnets beste. Staten er forpliktet til å gjenopprette slik kontakt, hvis atskillelsen skyldes årsaker iverksatt av offentlige myndigheter (Artikkel 9). Dette forplikter barnevernspedagogene til å samarbeide med foreldrene. Barnevernet må lytte til foreldrene og involvere dem som likeverdige samarbeidspartnere i plasseringstiden. Barnevernspedagoger som arbeider på steder hvor barn 10

11 er plassert en institusjon eller i fosterhjem har et stort ansvar for barnets eller den unges oppdragelse, utdanning og omsorg. De har et særlig ansvar for å ta vare på barnets rettigheter under plasseringen og for å hjelpe dem videre i livet. Barn skal involveres, tas med på råd og høres. Det er essens en av FNs konvensjon om barnets rettigheter. Konven sjonen poengterer barns rett til å delta i samfunnets allmenne institusjoner og være en del av de barnefellesskapene de lever i. Dette er en forutsetning for at barn og unge skal kunne utvikle seg og lære. Det er ved å delta at barn lærer hvordan samfunnet fungerer og hvordan man tar del i det. Slik kunnskap er en forutsetning for deltakelse i samfunnet. Dette gjelder alle barn, men barn plassert utenfor hjemmet er i en særlig utsatt situasjon. De risikerer i større grad enn andre å bli utestengt fra vesentlige samfunnsmessige funksjoner og sammenhenger. Det kan være både på grunn av at samfunnet har vanskelig for å gi dem innpass, eller omvendt, at barna har vanskelig for å finne seg til rette i samfunnets strukturer og organisasjon. Barn og unge som er blitt utstøtt og marginalisert og som har vanskelige opplevelser og erfaringer med å delta, vil ha vanskeligere med å kunne fungere innenfor samfunnets rammer. Barn og unge som har manglet omsorg, som har vært truet, utsatt for vold, sett ned på mv. vil kunne streve med skolegang og det å forholde seg konstruktivt til regler og autoriteter. De kan også ha utviklet psykiske lidelser som hjelpeapparatet ikke evner å møte dem i forhold til. Disse barna og ungdommene har engang, uten forbehold, hatt tillit til og stolt på andre. Denne tilliten er brutt eller misbrukt. Barn som møtes vedvarende og gjentagende med en kald skulder, irritasjon, sinne eller antipati, blir frarøvet det mest kostbare av alt, livsmot og tro på muligheter i livet. Barn og unge som har vokst opp med omsorgssvikt, vil kunne streve med sitt forhold til voksne. I verste fall svekkes deres relasjonelle kompetanse og deres evne til å knytte seg til andre mennesker for resten av livet, hvis de ikke får adekvat støtte og omsorg. De vil trenge stabile og trygge voksne som kan gi den nødvendige omsorg og være gode rollemodeller i utviklingen av viktige ferdigheter i livet. For å kunne gi det enkelte barn og den enkelte ungdom den omsorg og utviklingsstøtte som trengs og er rett for den enkelte, trengs en sterk faglighet. Stabile, autentiske og troverdige voksenpersoner som disse barn og unge trenger, må inneha faglig kompetanse med kunnskap og ferdigheter i å gjenoppbygge barn og unges selvtillit og selvbilde. Fagpersonene må kunne sette grenser, bidra til konfliktløsning, håndtere angst og sinne og samtidig aspirere. Det skal ikke bare formuleres behandlingsmål og velges riktige metoder, det må også tilrettelegges for aktiviteter og læreprosesser som gir barna mulighet til å (gjen)erobre livet. Betegnelsen «barn og unge plassert utenfor hjemmet» viser til en gruppe barn som er svært forskjellige og med individuelle særpreg. Felles for dem er likevel at de har levd og lever under svært vanskelige livsvilkår, og har særlig behov for støtte, hjelp og omsorg. En institusjon eller et sosialpedagogisk tilbud bør være et sted hvor barnet eller den unge kan utvikle seg sammen med voksne som møter dem som noe annet og mer enn «problembarn». Barn og unge i vanskelige livssituasjoner, med psykiske lidelser, atferdsproblemer, misbruk og lærevansker har mest av alt bruk for gode relasjonserfaringer, kontinuitet og stabilitet. De har bruk for barnevernspedagoger som kan tilby dem et relativt konfliktfritt og trygt miljø og som framstår som tydelige voksne som viser omsorg og kjærlighet for barna og hjelper dem til å komme videre i livet. Barna trenger et sted som kan være et «pusterom» et fristed, fri for all verdens vansker og nederlag, et sted hvor barnas sosiale vansker og bakgrunn kan være med på å skape betydningsfulle fellesskap dem imellom, ved at de ikke står alene, men har noe til felles med andre. Sosialpedagogikkens oppgaver Uavhengig av hvilket tiltak som er iverksatt for barnet, har sosialpedagogikken alltid rettet seg inn mot barns deltakelse og inkludering i samfunnslivet. Vanskelighetene til barn plassert utenfor hjemmet kan ikke alene føres tilbake til barnet selv, men må ses i sammenheng med de omstendighetene barnet eller den unge har befunnet seg i. Barnevernspedagogen tar utgangspunkt i en forståelse av den innvirkning disse omstendighetene har hatt på barnet. Når hun/han forstår barnets atferd, vanskeligheter og behov som meningsfull i lys av omsorgssvikt, diskriminering eller annen motgang og som en måte barnet forsøker å mestre sin situasjon på, kan hun/han begynne arbeidet med å hjelpe barnet nå og i framtiden. I dag handler oppgaven om å sikre sosial inkludering. Det vil si å: utvide og differensiere normalitetsforventningene utvikle sosial diversitet (mangfoldighet) skape betingelser for sosial deltakelse bedre utsatte barn og unges livssituasjon Dette stiller krav om sosialpedagogisk kompetanse og prosesser som kan understøtte at utsatte barn og unge får bedre livs- og oppvekstvilkår. Denne kompetansen og disse prosessene skal bidra til: å danne fellesskap å muliggjøre differensierte fellesskap sosial deltakelse og praksis sosiale arenaer å motvirke marginalisering og ekslusjon Dette er oppgaver som er i samsvar med FNs barnekonvensjon, men som også krever refleksjon fra barnevernspedagog i form av et kritisk blikk på den institusjonelle orden; dens rutiner, regler og handlingsmønstre. Det er en sosialpedagogisk oppgave å realisere konvensjonen og inkorporere dens prinsipper og standarder i den sosialpedagogiske praksisen. Sosialpedagogikkens utgangspunkt har et humanistisk og demokratisk ideinnhold som underbygger demokratisering, myndiggjøring og autonomi, verdier som samsvarer med barnekonvensjonens prinsipper og standarder. Barnevernspedagoger er ikke bare forpliktet til å bruke konvensjonen i hverdagen. Den etiske forpliktelsen, når myndighetene ikke lever opp til konvensjonens krav, er å synliggjøre hvilke konsekvenser dette får for utsatte barn og unge. Derfor har barnevernspedagoger også et spesielt ansvar for å si ifra når barns rettigheter blir trenert eller forsvinner i byråkratiets irrganger. 11

12 3. Fakta om barn og unge plassert utenfor hjemmet I dette kapitlet belyses livssituasjonen til barn og unge som er plassert utenfor hjemmet og begrunnelser for plasseringer, plasseringens varighet, samt andre former for tiltak. Barn og unges livsvilkår De aller fleste barn og unge i Norden har det svært godt. De lever i økonomisk trygge og velfungerende familier, med én eller to foreldre som ivaretar dem, gir dem kjærlighet og omsorg, og som interesserer seg for deres liv, trivsel og utvikling. Alle har lik rett til gratis skole eller utdanning. Det finnes gode tilbud til mindre barn, avpasset etter alder. Det er mange fritidstilbud og muligheter for sosiale aktiviteter med jevnaldrende. De fleste barn og unge trives psykisk og fysisk, utvikler seg sunt og er glade i livet. Men til tross for et godt utbygd velferdssamfunn og en høy levestandard i de nordiske landene, finnes det likevel en del barn og unge som ikke har det bra. I Danmark har undersøkelser og forskning gjennom flere år vist at om lag 15 prosent av alle barn og unge lever under så vanskelige vilkår at de bør betegnes som utsatte eller marginaliserte. Disse barna beskrives som «risikobarn» og deles inn i tre grupper. Den første er «barn med særlige behov». I tillegg kommer «utsatte barn» og kjernegruppen av allerede identifiserte såkalte «problembarn». Den siste gruppen utgjør for eksempel ca. fire prosent av barn og unge mellom år i Danmark. Hjelpetiltak I alle de nordiske landene er det forskjellige typer hjelpetiltak for utsatte barn og unge med behov for særlig støtte. Støtten tilpasses både den enkelte familie og det enkelte barnet. Hjelpetiltakene varierer i omfang. Det kan dreie seg om praktisk hjelp i hverdagen, forskjellige former for miljøterapeutiske tiltak, mer omfattende familiebehandling eller besøkshjem. Barna lider oftere enn sine jevnaldrende av diagnostiserte fysiske sykdommer i for eksempel ører, øyne, fordøyelses- og åndedrettsorganer samt nervesystemet. Barna har oftere enn andre barn fått stilt minst én diagnose innenfor det psykiske helsevernet. Barna scorer markant dårligere på SDQ-skalaen (et internasjonalt screeningsredskap vedrørende barns mentale helse). Ved kontroll av sosioøkonomiske bakgrunnsforhold reduseres noen av forskjellene, men fortsatt er det klar forskjell når det gjelder atferdsproblemer og hyperaktivitet. Barna har en antisosial atferd som virker destruktivt i hverdagen, og kan skade deres fysiske og psykiske helse. Blant annet er risikoen for at den unge gjør selvmordsforsøk fire til fem ganger høyere. Dødsfall som følge av vold eller rusmisbruk skjer fem ganger så ofte blant barn og unge plassert utenfor hjemmet enn blant andre barn og unge. Undersøkelser fra de øvrige nordiske landene viser de samme tendensene som i den danske undersøkelsen, knyttet til type problemer de plasserte barna og familiene har. Konflikter i hjemmet, foreldrenes rusmisbruk og dårlig omsorgsevne hos foreldrene er høyrisikofaktorer for barn og unge. Det finnes imidlertid også barn som plasseres utenfor hjemmet som ikke lever med familier som kjennetegnes av denne graden av mistilpasning. De vokser opp i familier hvor foreldrene er i arbeid og ofte har høyere utdanning, og barna har ofte god tilgang til materielle ting. Barnas omsorgssituasjon kan derimot lide under mangel på oppmerksomhet og kjærlighet. Dette kan skape stor grad av usikkerhet og utrygghet hos barnet, og kan gi seg uttrykk i atferdsvansker av større eller mindre karakter hos barnet i tenårene. I noen sammenhenger håndteres dette gjennom at ungdommen plasseres utenfor hjemmet. Barn og ungdom med størst behov for støtte og/eller uten en familie som kan ha omsorg for dem, blir plassert utenfor hjemmet. Plasseringer utenfor hjemmet brukes også som hjelpetiltak i alle de nordiske landene. Årsaker til plassering utenfor hjemmet I følge en dansk forskningsoversikt kommer barn og unge som plasseres utenfor hjemmet ofte fra en familiebakgrunn med et eller flere av følgende kjennetegn: Unge eller enslige foreldre, familier med mye konflikt eller ustabilitet, eller døde foreldre Fattige og sosialt marginaliserte familier: foreldre har lite eller ingen utdanning og svak tilknytning til arbeidslivet og/eller har psykiske lidelser som svekker omsorgsevnen Foreldre med rusproblemer, som er uforenlig med å yte omsorg. Foreldre med kriminell bakgrunn med eventuelle fengselsopphold, og har vært fraværende i deler av barnets oppvekst. Foreldre har selv vært plassert utenfor hjemmet som barn, med få forbilder for deres egen foreldrerolle. Den samme undersøkelsen finner følgende kjennetegn om de plasserte barna og de unges psykiske og fysiske helse: Barna har ofte allerede fra fødselen en dårligere fysisk helse enn andre barn, og andelen barn som har medfødte sykdommer eller misdannelser er høyere. Omfanget av plasseringer utenfor hjemmet Det er utfordrende å sammenligne omfanget av plasseringer utenfor hjemmet i de nordiske landene blant annet fordi lovverk og grunnlag for statistikk er utformet forskjellig. F.eks er det ulikt om barn med fysiske funksjonshemninger medregnes i statistikken over plasseringer. Registrering av barn og unge med psykiske lidelser gjøres heller ikke likt i de nordiske landene. Et sammenligningsgrunnlag de nordiske landene seg i mellom er antallet barn plassert utenfor hjemmet pr barn mellom 0-17 år. Den sammenligningen viser en variasjon mellom landene med 5 til 10 plasseringer pr i de nordiske landene. I alle landene utgjør gruppen mellom 13 og 18 år de fleste plasseringene utenfor hjemmet, på % av alle plasseringer. Type plasseringer Den lovmessige hjemmelen for plasseringer utenfor hjemmet er forskjellig i de nordiske landene, men i alle de nordiske landene er det hjemler for akutte midlertidige plasseringer utenfor hjemmet. Alle de nordiske landene har bestemmelser om frivillig plassering, som skjer ved samtykke fra foreldrene. Det skjer ingen omsorgsovertagelse av foreldremyndigheten i forbindelse med slike plasseringer. Barn og unge kan skrives ut fra disse plasseringene, unntatt på Island, hvor 12

13 det er spesielle regler om tilbakeføring. I Danmark kan det vedtas en tilbakeføringsperiode på opp til seks måneder. Det er også Danmark og Island som anvender denne form en for plassering oftest. 93 prosent av de islandske og 89 prosent av de danske plasseringene skjer etter bestemmelsene om frivillighet. I Sverige utgjør frivillige plasseringer 65 prosent av tilfellene, mens Norge og Finland bruker denne typen plasseringer i 41 prosent og 30 prosent av sakene. På Færøyene overtar barnevernet omsorgsplikten for barnet, når det tas ut av hjemmet. I alle de nordiske landene er det hjemmel i lov for å anvende tvang ved plassering utenfor hjemmet. Ved tvangsplassering overføres det daglige omsorgsansvaret til det offentlige og dem som skal ha den omsorgen for barnet. I Norge finnes det egne bestemmelser for tvangsplasseringer uten for hjemmet av unge med alvorlige atferds eller rusproblemer. De unge kan plasseres og holdes tilbake på plasseringsstedet uten den unges eller foreldrenes samtykke etter vedtak i Fylkesnemda for sosiale saker. I Danmark fortsetter foreldrene å ha foreldreretten ved alle plasseringer. På Island kan barnevernet bestemme at foreldremyndigheten skal overføres til barnevernet. Ellers ligger ansvaret for den daglige omsorgen hos barnevernet (fosterfamilien eller døgninstitusjonen) og hos foreldrene. Sverige og Island opererer med permanente fosterhjemsplasseringer. På Island begynner alle fosterhjemsplasseringene som forsøk, med seks måneder som maksimum. Fosterhjem er det mest anvendte plasseringstiltaket i de nordiske landene. Hvor dominerende fosterhjems - plasseringene er, er imidlertid forskjellig. Det er foretatt en sammenlignende undersøkelse om fordelingen av plas seringer på døgninstitusjon. Denne viser at over 60 prosent av de unge i Danmark og Finland er plassert på institusjon. Det samme er tilfelle for 31 prosent av de norske og 26 prosent av de svenske unge. På Island er tallet 23 prosent, mens 43 prosent av de grønlandske unge er plassert på institusjon (Bengtsson, T.T. & T.B. Jacobsen 2009). Andre tall fra Island viser at antallet barn plassert på institusjon er på 31 prosent. På Færøyene er andelen barn plassert i døgninstitusjon 18 prosent av alle barn og unge som er plassert utenfor hjemmet. Det er foretatt en sammenligning mellom fosterhjemsog institusjonsplasseringer i Sverige, Norge og Danmark, som omfatter barn i alle aldre. Denne viser at plasseringspraksisen for barn under seks år er svært lik i Sverige og Danmark. Over 80 prosent av barna er plassert i fosterhjem. Norge skiller seg markant ut ved at de nesten ikke har institusjonsplasseringer for denne aldersgruppen. I forhold til barn i aldersgruppen 6 12 år skiller Danmark seg markant ut. I Danmark er 1/3 av plasserte barn i alders gruppen plassert på institusjon, mens det er tilfelle for under 10 % av barna i Norge og Sverige. (Kirsten Holm Petersen, 2009). I Finland anvendes fosterhjem både i og utenfor opprinnelig famile/slekt. Når det gjelder institusjoner, har Finland flere typer hjem: Barnehjem, spesialbarnehjem, ungdomshjem, familiebehandlingshjem og kommunale barnehjem. Videre benyttes hybler og egne boliger som plasseringssteder. På Grønland anvendes fosterhjem, både i og utenfor opprinnelig familie/slekt. Fosterhjem i Danmark benyttes også. Videre brukes både kommunale og private døgninstitusjoner. På Færøyene anvendes døgninstitusjon for barn med sosiale problemer. Videre benyttes fosterhjem til forløpige eller permanente plasseringer. På Færøyene er det også mulig å plassere barn og unge på institusjon eller institusjonslignende tiltak i Danmark. Barn under 14 år blir vanligvis ikke sendt til Danmark, og det skjer bare hvis tilsvarende tilbud ikke finnes på Færøyene. I Norge finnes følgende typer av plasseringssteder når det gjelder fosterhjem: Beredskapshjem, fosterhjem, forsterket fosterhjem, fosterhjem i opprinnelig familie/slekt og forsterket fosterhjem i familie/slekt. På institusjonsområdet kan barn og unge plasseres i døgninstitusjon, rusbehandling, bo- og arbeidskollektiv, institusjonsbehandling innenfor psykisk helsevern og hybel/bosted med oppfølging. I Sverige brukes følgende typer fosterhjem: Fosterhjem, beredskapshjem og fosterhjem i opprinnelig familie/slekt. Plasseringene kan også skje i offentlige institusjoner, private institusjoner og lukkede institusjoner. I Danmark anvendes fosterhjem, fosterhjem i opprinnelig familie/slekt eller kommunale fosterhjem. Utover dette kan barn og unge plasseres på døgninstitusjon, lukket døgninstitusjon, privat oppholdssted, hybel, kost- og folkehøgskoler og på båtprosjekter. Island har følgende plasseringssteder: Fosterhjem (permanente og preliminære samt beredskapshjem, som er forsterkede fosterhjem med plasseringer opp til ett år), akuttinstitusjoner, behandlings- og diagnosesenter, behandlingshjem, langtidsinstitusjonsplassering og institusjonsplassering med misbruksbehandling. 13

14 Plasseringenes varighet Det finnes lite kunnskap om varigheten av plassering utenfor hjemmet. Det er ikke mulig å finne meningsfulle data om varigheten og som kan gi et sammenligningsgrunnlag landene imellom. I Danmark er det iverksatt en omfattende longitudinell studie, som følger alle barn født i 1995, som blir plassert utenfor hjemmet under oppveksten. Når disse barna er voksne, vil man kunne gi et bilde av plasseringsmønsteret både i forhold til endring i plasseringer, til varigheten av de enkelte plasseringene og den samlede varigheten av plasseringer utenfor hjemmet. Dette gjelder pr. barn og for hele gruppen. Det ble nylig også foretatt en sammenlignende undersøkelse i Sverige og Danmark av plasseringer på døgninstitusjon i forhold til varigheten av plasseringen og behandlingsintensiteten i plasseringen (KREVI Mandag Morgen). Denne viste at plasseringene på døgninstitusjon i Danmark varer lengre, mens prisen på korte plasseringer i Sverige er dyrere, noe som kan tyde på at det er en større behandlingsintensitet i de svenske døgninstitusjon ene. På Island var den gjennomsnittlige plasseringstiden på behandlingshjem 161 dager i 2010 mot 389 døgn i Hensynet til barnet og foreldrene Alle de nordiske landene har i dag ratifisert FNs konvensjon om barnets rettigheter, noe som også avspeiles i de enkelte lands barnevernslovgivning. Det fremgår av lovene i de seks landene at barn har krav på et godt liv og at de utøvende myndighetene har plikt til å støtte barnet og foreldrene slik at dette blir mulig. I overensstemmelse med FN-konvensjonen henvises det til at alle intervensjoner skal skje til barnets eller den unges beste. Lovene rommer i store trekk de samme formuleringene om hva som er et godt barneliv, og de stiller krav om at barn og unge, så vidt det er mulig, skal bli hørt i sin egen sak saker. I alle landene blir de unge part i egen sak når de fyller 15 år, i Finland allerede ved fylte 12 år. På tross av disse likhetene er det forskjeller i graden av bruk av tvang og omsorgsovertagelse i de nordiske landene. Dette antyder at det også er forskjell på hvilke tiltak som grunnleggende betraktes som barnets beste ved plassering. Det er et avgjørende spørsmål om barnets interesser grunnleggende ses på som felles eller motstridende med foreldrenes interesser i plasseringssaker. Vi kan også si at problemet med at hensynet til barnets beste ikke alltid er ensbetydende med å ivareta foreldrenes interesser, nettopp «løses» gjennom muligheten for å bruke tvangsplassering. Denne muligheten foreligger som kjent i hele Norden. Det er imidlertid ikke enighet på tvers av landene i det grunnleggende synet på forholdet mellom barnets/ den unges og foreldrenes interesser. Hvis partenes interesser betraktes som samstemte innenfor plasseringssystemet, betyr det forenklet at det er til barnets beste at foreldrene opprettholder så mye ansvar og innflytelse over barnets liv som mulig under plasseringen. Hvis barnets og foreldrenes interesser derimot anses som fundamentalt i konflikt med hverandre, betyr det, at foreldrene bør frataa hele eller deler av ansvaret for barnets liv under plasseringen av hensyn til barnets beste. I de landene hvor tvangsplassering uten samtykke (omsorgsovertagelse) er en del av plasseringssystemet, blir motsetningen mellom barnets og foreldrenes interesser svært synlig. Dette er tilfelle i Finland, Island, Færøyene og Norge. I Norge var det i forbindelse med utarbeidelsen av en ny barnevernslov i 1993 en bred debatt om hensynet til barnets beste og om hvordan dette hensynet ble sikret i forhold til foreldrenes og samfunnets interesser. Konklusjonen i Norge har det vært at det av hensyn til forutsigbarhet og trygghet ikke fritt skal være mulig for foreldre eller barne vern å flytte barnet hjem etter at det har vært plassert utenfor hjemmet over tid. Barnet kan derfor tilbakeholdes i plasseringen ved tvang selv om plasseringen i utgangspunktet var frivillig. I Finland finnes det en tilsvarende ordning, hvor det ved langvarige plasseringer alltid finner sted en omsorgsovertagelse, noe som betyr at foreldrene ikke fritt kan ta barna sine hjem. Omsorgsovertagelse betyr videre at deler av ansvaret for barnets omsorg overtas av det offentlige og at foreldrene både juridisk og praktisk mister innflytelse. Når det gjelder plassering utenfor hjemmet på Island, er oppfatningen at det er grunnleggende interessemotsetninger mellom det plasserte barnet og foreldrene. Dette kommer til uttrykk ved at man allerede ved plasseringen vurderer om det er behov for en permanent fosterhjemsplassering. Likevel er det slik at man alltid begynner plasseringen som en forsøksplassering, mens den endelige beslutningen skal skje fra tre måneder til høyst ett år etter at barnet er plassert. Etter dansk lov kan en plassering forlenges i opp til seks måneder etter vedtak i det kommunale barn- og ungeutvalg, hvis et samtykke til en frivillig plassering tilbakekalles av for eksempel foreldrene eller den unge selv. Men denne muligheten anvendes sjelden i praksis. Som et overordnet syn er det imidlertid verdt å merke seg at det i Danmark er en dreining vekk fra å se barnet og foreldrenes interesser som sammenfallende til i høyere grad å se dem som i konflikt. Dette kom spesielt til uttrykk i Barnets reform, som trådte i kraft i 2011, hvor hovedformålet er en rekke lov endringer for å sikre kontinuitet og stabilitet for barn og unge som er plassert utenfor hjemmet. I likhet med dansk lovverk vektlegger den svenske sosialloven frivillighetsprinsippet og fremhever verdien av at alle plasseringer skjer frivillig og på bakgrunn av samarbeid. Ved frivillige plasseringer skal det kun tas utgangspunkt i barnets og familiens behov for hjelp og deres ønske om å motta slik hjelp. Innenfor sosiallovens rammer betraktes det som et uttrykk for barnets beste at alle tiltak, også ved plasseringer utenfor hjemmet, er frivillige og basert på selvbestemmelse. Foreldrenes rettigheter og samvær under plasseringen I de nordiske landene fratas ikke foreldre foreldremyndigheten ved en plassering av deres barn utenfor hjemmet. Men foreldrenes rett og plikt til å ha omsorgen for barnet og bestemme på barnets vegne, varierer fra land til land blant annet gjelder dette reglene for samvær mellom foreldrene og det plasserte barnet. I Norge beholder foreldrene foreldreansvaret ved en omsorgsovertagelse ved tvang. Saken behandles av Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Det betyr at foreldrene har avgjørelsesmyndighet i religiøse spørsmål, skolevalg osv. inntil barnet er fylt 15 år. Foreldrene har i 14

15 utgangspunkt rett til samvær, hvor minimum hyppigheten blir fastsatt av Fylkesnemnda. Når barna blir frivillig plassert (i samarbeid mellom barnevernstjenesten og foreldrene) i institusjon eller fosterhjem, gir foreldrene fra seg den daglige omsorgen til plasseringsstedet, men beholder foreldreansvaret. Juridisk sett skal det avtales en ordning mellom plasseringsstedet og foreldrene om hvordan omsorgsansvaret (i første rekke samværsspørsmålet) forvaltes av/mellom dem. I praksis er det barnevernstjenesten som kommer med råd og avtaler dette, men endelig beslutning ligger hos foreldrene. I Danmark vil beslutninger (også de som omhandler hverdagsspørsmål) vedrørende barnet være avhengig av en avtale med foreldrene, uavhengig av om plasseringen er med eller uten samtykke. Dette er et juridisk vilkår som til tider kan gi mange utfordringer for institusjonen/fosterforeldrene og det plasserte barnet. Nylig ble det foretatt endringer i den danske loven vedrørende samvær. Lovens tidligere formuleringer om foreldrenes rett til samvær ble avløst av en endring som gir barnet rett til samvær med familie, foreldre og nettverk. Barnets rett til samvær innebærer at barnets behov for og ønsker om samvær står sterkere enn foreldrenes ønsker om kontakt og samvær. Barnet skal høres og involveres i avgjørelser om samvær, og avgjørelsene skal fattes ut fra hva som samlet sett utgjør barnets beste. Videre er det innført en bestemmelse om at plasseringsstedet skal høres før det fattes vedtak om samvær. Et viktig samfunnsmessig og rettssikkerhetsmessig tiltak i alle de nordiske landene er at myndighetene skal føre tilsyn med de stedene hvor barn og unge plasseres, enten det gjelder institusjon eller fosterfamilie. Tilsynet er utformet forskjellig fra land til land. 15

16 4. Barns deltakelse og medbestemmelse I dette kapitlet redegjøres det for de nordiske reglene og retningslinjene samt barns deltakelse og påvirkning i dagliglivet på plasseringsstedene: deres deltakelses- og forhandlingsmuligheter, samspillet mellom barnevernpedagoger og barn samt barna imellom. Barn skal tas med på råd og høres Barn skal involveres og høres i alle beslutninger vedrørende deres egne liv. Barnekonvensjonen inneholder en rett for barnet til å uttrykke sin mening i ett og alt. Barn har rett til medbestemmelse noe som blant annet innebærer innflytelse, deltakelse og ytringsfrihet. I alle de nordiske landene er disse rettighetene inkorporert i de sosiale lovene eller barnevernslovene. På Færøyene sikrer for eksempel loven at partene skal høres, når en sak legges frem for barnevernet. Barnet har en såkalt partsstatus. Barn som er plassert på institusjon eller i fosterhjem skal høres. Barn fra 12 år blir hørt og barn fra 15 år skal ha medvirkning i beslutninger om deres egne liv. Barn fra 15 år blir innkalt og kan delta på møter som gjelder deres egen situasjon og får fremme sitt syn før beslutninger fattes. Barn mellom år blir innkalt og får uttale seg til et av medlemmene i barnevernet. På Island skal barn som er fylt 12 år høres. Når de fyller 15 år får de selvstendige partsrettigheter. Barnevernet bestemmer om barnet i undersøkelsessaker skal ha en «talsperson». Vanligvis oppnevnes dette når det skal fattes vedtak om plassering utenfor hjemmet. Barn og foreldre kan få økonomisk støtte til juridisk bistand, hvis de vil klage på vedtaket. I Norge har barn under 15 år og barn uten egne partsrettigheter rett til en talsperson som kan fremføre synspunktene deres overfor beslutningstakerne. I praksis etterleves ikke loven alltid. Barn kjenner ikke sine rettigheter og er derfor avhengig av at voksne sikrer dem. På dette området er det også forskjell mellom de nordiske landene. I Danmark vet omkring 40 prosent av barna mye eller noe om sine rettigheter, mens det i Finland er 69 prosent som vet at de har egne rettigheter. I Finland får barn undervisning om barnekonvensjonen i skolen. Spesielt for Danmark er at det bare er 9 prosent av barna som selv sier at de vet mye om barnekonvensjonen. De store forskjellene indikerer at man har ulike systemer for å gi barn kunnskap om deres rettigheter Reglene i den danske loven: Høring: Alle barn og unge skal høres om alle avgjørelser om tiltak etter sosialloven. Samtaler med barn: Det skal gjennomføres samtaler med barn og unge plassert utenfor hjemmet to ganger i året. Samtalen skal foregå på plasseringsstedet, helst uten deltakelse av ansatte på institusjonen eller fosterfamilien. Part i saken: Fra fylte 15 år er barn og unge part i saken. Det vil si at det skal foreligge samtykke til vedtak. Barn over 15 år har rett til advokatbistand. Klageadgang: Barn på 12 år har klageadgang når det gjelder vedtak som kan påklages. Reglene om klageadgang tilsier at barn fra de er 12 år har mulighet for å klage på avgjørelser om forebyggende tiltak og plasseringer, tvangstiltak, tilbakeføring og tilbakeføringsperiode, valg av plasseringssted og samvær og kontakt. En rekke klager har oppsettende virkning (dvs. at vedtaket ikke må iverksettes før klagen er behandlet): Klager over valg av plasseringssted, endring av plassering, ettervern som fortsatt plassering, avgjørelser om tilbakeføring og tilbakeføringsperiode. Barnets rettigheter og beskyttelse under plasseringen Mens barnets rettigheter er lovregulert i de nordiske landene når det gjelder vedtak om plassering, er barnets rettigheter på plasseringsstedet mindre regulert. I den danske og islandske loven er for eksempel den eneste bestemmelsen som tar opp barnets trivsel og rettigheter under plasseringen, en bestemmelse om at det skal gjennomføres samtaler med barnet to ganger i året. Den norske barnevernsloven skiller seg imidlertid ut fra de øvrige nordiske landene ved at barnet gis rettigheter under plassering på en barnevernsinstitusjon. Barnet har rett til personlig integritet, rett til å bevege seg i og utenfor institusjonen og rett til motta besøk. Videre har barnet for eksempel rett til å bruke telefon og rett til medisinsk behandling. Bestemmelsene er nedfelt i en rettighetsforskrift. Mange undersøkelser viser at barna ikke involveres og høres. I Danmark har Ankestyrelsen undersøkt om barnet eller den unge blir involvert før et vedtak om plassering utenfor hjemmet fattes. Undersøkelsen viser at kommunene bare i 63 prosent av sakene har involvert barnet eller den unge i tilstrekkelig grad. I 62 prosent av sakene overholder ikke kommunene regler og praksis fullt ut. De følger ikke lovens krav om å utarbeide en barnevernsfaglig undersøkelse, og vanligvis er det ikke utarbeidet en handlingsplan før kommunen treffer en avgjørelse. Kommunen innhenter heller ikke samtykke fra alle relevante parter i saken. En islandsk undersøkelse om barns deltakelse i beslutningsprosessen i plasseringssaker viser at barna og de unge ikke har skrevet under på vedtaket, selv om det er påkrevd i loven. Selv om Norge står alene om å gi barnet lovmessige rettigheter under plasseringen, finnes det i alle de nordiske landene en beskyttelse mot maktmisbruk under plasseringen. Det er som skal beskytte barn mot maktmisbruk og tvangsbruk. For å beskytte barnas integritet finnes det også bestemmelser om beskytter barnas rett til privatliv. Personal kan ikke uten hjemmel i lov eller retningslinjer ransake eller konfiskere eiendeler til barnet. Det er karakteristisk for reglene om beskyttelse av barn under plasseringen at beskyttelsen kun gjelder for barn plassert på institusjon og ikke for barn plassert i fosterhjem, som er den mest utbredte plasseringsformen i alle de nordiske landene. Barneombud I Norge, Sverige, Finland og Island blir det utnevnt et barneombud. I Danmark har man et barneråd. Oppgaven for disse instansene er å skape oppmerksomhet om og kjenn- 16

17 skap til barns rettigheter, samt være barnets talerør i den offentlige debatten. Barneombudet i Sverige, Finland og Island og barnerådet i Danmark ligner hverandre i forhold til de oppgavene de skal ivareta. De skal følge med på barns og unges velferd og rettigheter, påvirke beslutningstakere i forhold til barnets perspektiv, etablere kontakt med miljøer av barn og unge og videreformidle deres holdninger, informere og kommunisere om relevante barnespørsmål og overvåke at FNs barnekonvensjon blir fulgt. I Norge spiller barneombudet en større rolle, og barn og unge kan henvende seg direkte til barneombudet med egne saker. Barneombudet vurderer de enkelte sakene og vei leder barn og unge. Når sakene er av mer prinsipiell karakter, kan det norske ombudet komme med henstillinger i saken til besluttende myndigheter. Et barneombud betyr nødvendigvis ikke at barn har flere rettigheter. FNs barnekomité har imidlertid påpekt overfor bl.a. Danmark at danske barn vil være bedre stilt hvis det finnes et sted hvor barn selv kan klage hvis de blir behandlet dårlig. Det offentlige har en plikt til å være åpne og tydelige i deres forventninger definert gjennom lover, regler og retningslinjer for offentlige oppgaver og ytelser. Barnekonvensjonen er et viktig og styrende grunnlagsdokument for utformingen av dette. Barneombudet i Sverige oppdrag, organisasjon og arbeidsmåte Barneombudet (kalt barnombudsmannen i Sverige) er en statlig myndighet som har i oppgave å representere barns og unges rettigheter og interesser ut fra FNs konvensjon om barnets rettigheter, barnekonvensjonen. Barneombudet har som myndighet å overvåke hvordan barnekonvensjonen etterleves i samfunnet og å være en pådriver for gjennomføringen i kommuner, fylker, regioner og på alle myndighetsnivåer. Barneombudet kan fremlegge forslag om lovendringer til regjeringen. En viktig oppgave for barneombudet er å delta i samfunnsdebatten og å påvirke beslutningstakeres og allmennhetens tilnærming til spørsmål som gjelder barn og unges rettigheter og interesser. Barneombudet fører ikke tilsyn med andre myndigheter, men har lovmessig rett til å kalle inn parter til mekling. Ifølge loven får ikke barneombudet gripe inn i enkelttilfeller, men har plikt til å melde fra hvis de får kjennskap til at et barn har det vanskelig. Barneombudet har regelmessig kontakt med barn og unge for å få kunnskap om deres vilkår og deres meninger i aktuelle spørsmål. Kontakten skjer blant annet gjennom besøk på skoler og i foreninger, gjennom brev og telefonsamtaler. Barneombudet har også, for kortere eller lengre perioder, knyttet til seg ekspertråd bestående av barn og ungdommer. Hvert år skriver barneombudet en rapport till regjeringen. Den beskriver myndighetens arbeid i løpet av året og inneholder situasjonsanalyser og forslag till forbedringer for barn og unge. Barnevernspedagogens rolle Barnevernspedagogene er en viktig garantist for at barn og unge får rettighetene sine oppfylt. Barnekonvensjonen er et styrende grunnlagsdokument for barnevernspedagogens virke og det er en forutsetning at barnevernspedagoger og andre som arbeider med utsatte barn og unge, er godt kjent med barnekonvensjonen. For sosialpedagogikken og barnevernspedagogene betyr konvensjonen at tiltakene skal tilrettelegges etter en konkret vurdering av det enkelte barns behov. Det enkelte barns konkrete situasjon skal vurderes, og barnets perspektiv skal involveres i dagliglivet på plasseringsstedet. Sosialpolitisk og etisk har barnevernspedagogen et ansvar for å sikre at barnekonvensjonen etterleves i egen praksis. De har også ansvar for å påpeke hvis staten ikke lever opp til FNs barnekonvensjon samt når barnet ikke involveres og høres i sin egen sak. Fra en Færøysk institusjonshverdag: På institusjonene er hvert barn tilknyttet to kontaktpersoner. Kontaktpersonene har ansvar for at behandlingsplaner blir laget og at anbefalinger blir skrevet og videresendt til barnevernet. Kontaktpersonene har ansvar for alt det praktiske omkring barnet og skal sikre at det er regelmessig kontakt med foreldre/på rørende, skole, barnevernet og andre myndigheter. Kontakttimer med barnet og den unge avholdes regelmessig, der det sikres at barnet kan komme med egne ønsker, forventninger og forhåpninger. Barnet kan til enhver tid snakke med andre voksne på institusjonen, men man overholder en praksis med at det er noen ting man bare snakker med kontaktpersonen om. En gang i uka blir det avholdt husmøte, der hverdagslige temaer tas opp, f.eks. mobbing, språkbruk, følelser og hva som ellers er aktuelt for barna og de unge å snakke om. På husmøtene settes det opp en meny som barna har innflytelse på, men det er personalets ansvar å sikre at barna får sunn kost. Barna har innflytelse på hvilken idrett eller aktiviteter de ønsker å delta i på fritiden. Personalet støtter barnet i å gjennomføre ønskene. Barna og de unge får lommepenger, som de selv bestemmer over, med veiledning fra personalet. Som hovedregel bestemmer barnet og den unge over seg selv i forhold til personlige spørsmål. Institusjonslederen kan likevel nekte et barn eller ungdom å gå ut. Det er ikke tillatt å straffe barn og unge fysisk under institusjonsoppholdet det er heller ikke lov å bruke makt. Likevel kan det i helt spesielle tilfeller utøves makt for å forsvare barnet og den unge eller de andre barna og unge i institusjonen. Maktbruk skal ifølge barnevernsloven innberettes til barnevernet. Barna og ungdommenes opplevelser I Norge ble det i 2006 gjort en brukerundersøkelse (Gjerustad og Gautun) som omfattet 436 ungdommer fra 13 år og eldre på i alt 114 barnevernsinstitusjoner. Et klart flertall av ungdommene visste hvorfor de var plassert og følte seg trygge på institusjonen. De stolte på én eller flere 17

18 av de voksne som arbeidet der og fikk hjelp til å gjennomføre fritidsaktiviteter og skolearbeid. Hovedinntrykket var at få av ungdommene opplevde institusjonen som et lukket rom. Et stort flertall oppga at de hadde flere venner, både i og utenfor institusjonen. Cirka halvparten visste derimot ikke hvor lenge oppholdet skulle vare og bare en tredel kjente til noen plan for oppholdet. Litt under halvparten sa at de var blitt informert om rettighetene mens de bodde på institusjonen. Spørsmålet om ivaretakelse av ungdommens rettigheter, er ut fra denne undersøkelsen, en utfordring knyttet til det daglige livet på institusjonen. I Norge ble det i mars 2011 gjennomført en undersøkelse, hvor over 800 barn plassert utenfor hjemmet ble spurt om hvordan de opplever omsorgstilbudet. Sju av ti barn har det bra i fosterhjem eller institusjon. Men det er mange og omfattende forbedringspunkter. For barn som bor på institusjon eller i fosterhjem fremkom dette gjennom under søkelsen (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Rambøll, mars 2011): Cirka 4 prosent i fosterhjem og 15 prosent i institusjon opplever at de ikke har det bra Cirka 30 prosent opplever at de ikke er trygge Cirka 40 prosent opplever at de voksne ikke har tid til dem Over 50 prosent får ikke vite hva som skrives om dem i rapporter og lignende Cirka 40 prosent opplever ikke at de er med på å bestemme om viktige forhold i egne liv Flere barn går ikke på skole 53 prosent stoler på de voksne og 58 prosent mener at de voksne stoler på dem. barna er ikke deres søsken og de har ikke selv hatt innflytelse på hvem de bor sammen med. Samtidig er det de andre barna og ungdommene som uansett blir deres nærmeste og som de må forholde seg til. Slik er det selvfølgelig på andre arenaer også, slik som barnehage og skoler, men for barn plassert utenfor hjemmet er forskjellen at samværet med de andre barna er en erstatning for et hjem i den opprinnelige familien. Barns deltakelse og rett til å bli hørt handler også om å være del av og høre til i et fellesskap. Plasserte barn har noe spesielt sammen, og de forholder seg til hverandre som gruppe. Felles begivenheter som gruppens medlemmer kan referere til, er et viktig element for å skape mening og fellesskap. Det kan oppstå en felles gruppefølelse og nære vennskap. Barna er lojale og viser hverandre respekt. De hjelper hverandre og viser omsorg for hverandre. Barn plassert i fosterhjem er i en annen posisjon. De er barn som kommer utenfra til en familie som de skal være en del av. De blir fosterbror eller -søster til familiens barn. En ekstra bror eller søster som skal finne sin plass i søsken relasjonene. Det stiller store krav til fosterforeldrene. På den ene siden skal de sikre at fosterbarnet får den nødvendige oppmerksomhet og omsorg, og på den andre siden, ikke «glemme» egne barns behov til fordel for det kanskje mer krevende fosterbarnet. De skal på en og samme tid ivareta omsorgen for fosterbarnet, være oppmerksomme på egne barns situasjon og ta hånd om deres og fosterbarnets innbyrdes relasjoner. Undersøkelser i Danmark viser at unge som har bodd på institusjon fremhever at de sosialpedagogene som de hadde det beste forholdet til, var de som involverte seg, som konfronterte, utfordret og handlet når det var nødvendig. Det var sosialpedagoger som samtidig ikke var redd for å bli skjelt ut, men som stod i relasjonen sammen med ungdommen, og viste hva de stod for. Barn og unge plassert utenfor hjemmet har som alle andre barn behov for stabil og tett voksenkontakt. Voksne som ser og hører dem, som tar dem alvorlig, som er tilgjengelige og lette å snakke med. De har behov for voksne som bidrar til å skape varige, trygge og utviklende relasjoner. Dette krever barnevernspedagoger som gjennomgående viser barna ekte interesse og som aksepterer at det kan ta lang tid å utvikle god kontakt med bara og ungdommene. Utsatte barn og unge har som andre barn behov for vennskap og en eller flere fortrolige som de er spesielt knyttet til. De trenger venner som de sammen med kan dyrke én eller flere fritidsinteresser med. Dette krever en sosialpedagogisk innsats som kan bidra til å skape utviklende læringsmiljøer og vennskap som ikke bringer dem i nye utsatte situasjoner for eksempel knyttet til kriminalitet, alkohol, hasj, vold e.l. I den sosialpedagogiske innsatsen er barnas innbyrdes sosiale liv helt avgjørende. Danske studier viser at dannelsen av barnegruppers betydningsfellesskap setter rammene for deres atferd og utvikling. Institusjonsplasserte barn og ungdom er i en spesiell situasjon: De andre 18

19 5. Et bedre dagligliv I dette kapitlet diskuteres den institusjoners dagligliv; barnets og ungdommens eget liv sammen med rutiner, regler og handlingsmønstre som oppstår og utvikler seg rutinemessig på en institusjon, og som etter hvert kan begrense barn og unges handlingsmuligheter. Det gis eksempler på hvordan det kan skapes en kultur som svarer til barns behov og rettigheter. Tett på familielivet Det er mange forskjellige typer institusjoner, men felles er at de er bo- og oppholdssteder for utsatte, sårbare barn og unge, som foreldrene av en eller annen grunn ikke kan ta vare på. Døgnrytmen på en institusjon er som rytmen i en vanlig familie. Barna skal vekkes, sendes på skolen, tas imot etter skoletid, fritidsaktiviteter skal arrangeres, besøk hos lege og tannlege skal tilrettelegges, innkjøp skal foretas og spise- samt sengetider skal overholdes. Partene anerkjenner barnets rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder og til fritt å delta i kulturliv og kunstnerisk virksomhet. Artikkel 31 i FNs barnekonvensjon Dagliglivet i en institusjon er også forskjellig fra livet i en familie. Livet på en institusjon foregår i en gruppe av barn og unge som vanligvis er større enn en søskenflokk. Barne- og/eller ungdomsgruppen har felles kveldsmat. Hvis barna og de unge er plassert i et fosterhjem, er det fosterfamiliens egne barn som det plasserte barnet skal dele oppmerksomheten med. Det er fosterbarnets virkelighet å leve med to familier. Når hverdagens rutiner standardiseres, kan hverdagen lett bli til et institusjonalisert liv. På en institusjon er barna omgitt av mange voksne som har institusjonen som arbeidsplass med personal- og behandlingsmøter, turnusplaner og kollegial drøfting. Arbeidet på institusjonen er organisert og styrt av handlings- og behandlingsplaner og bestemte regler og rutiner; arbeidstider, voksenkontaktordninger, journaler og rapporter mv. Fosterhjemsforeldre er på jobb i sitt eget hjem og hele familien er til rådighet for fosterbarnet. Arbeidsoppgaven integreres så godt som mulig i det vanlige familielivet. Når institusjonen også er en arbeidsplass for personalet, kan det være risiko for at livet på institusjonen for barna og ungdommene institusjonaliseres. Et intenst sosialt miljø For barn plassert i behandlingsøyemed kan det innebære hardt arbeid, da hverdagen i høy grad handler om deres egne psykososiale problemer. De blir konstant observert og analysert. En Ph.D. fra Det Nationale Forskningscenter for Velfærd (SFI) beskriver hvordan barn og voksne daglig forhandler om barnas problemer og behandlingen av dem, på to danske behandlingshjem. Det meste av det barna foretar seg, blir fortolket også ganske vanlige dagligdagse ting som å bake en kake eller spille et spill. Barnas personlighet er hele tiden i sentrum. Resultatet er et intenst sosialt miljø, som barna skal bruke mye energi for å leve i. De er i høy grad på jobb, når de bor på et behandlingshjem. De arbeider med seg selv og den plassen de har blant de andre barna og de voksne. I et hverdagsperspektiv er det minst like viktig å fokusere på at barna skal lære praktiske ferdigheter som f.eks. å lage mat eller gjøre rent samt at de må ut i verden for å gjøre seg kjent med butikker, banker, arbeidsplasser etc. Barnets problemer Plasserte barn kan selvfølgelig beskrives som preget av kaos og diskontinuitet i omsorg og normer, barn og unge med psykososiale vanskeligheter, utviklingsforstyrrelser og atferdsproblemer. En slik kategorisering kan være hensiktsmessig, når det for eksempel gjelder å forstå hvordan barnets vanskeligheter har påvirket livsforløpet. Dette kan hjelpe oss til å ta særlig hensyn til deres livssituasjon. Samtidig vil den spesielle oppmerksomheten på barnets problemer ofte medvirke til at den sosialpedagogiske innsatsen og behandlingen tar utgangspunkt i hva barnet «feiler» og ikke barnets ressurser eller hva det mestrer. Kategorisering kan være med på å fortrenge det individuelle og unike, fordi det ofte vil begrense forventningene til barnet. På den måten setter vi grenser for fantasien og etableringen av det utviklingsrommet som nødvendigvis må etableres for barna. Kategoriseringer kan derfor bidra til å institusjonalisere livene til barn og unge. Utviklingssoner Barn og unge plassert utenfor hjemmet har, som andre barn, forskjellige behov og utviklingsmuligheter. De har individuelle kompetanse og interesser samt ulike erfaringer de har gjort i samspill med andre barn og voksne som preger deres behov og utviklingsmuligheter. Partene skal respektere og fremme barnets rett til fullt ut å delta i det kulturelle og kunstneriske liv, og skal oppmuntre tilgangen til egnede og like muligheter for kulturelle, kunstneriske, rekreasjons- og fritidsaktiviteter. Artikkel 31 i FNs barnekonvensjon Barn og unge som bor på institusjon er ikke kun passive ofre for vanskelige livsomstendigheter. De er barn og unge som handler aktivt og har utviklet handlemåter de opplever som hensiktsmessige eller i hvert fall det beste de kan gjøre i en problematisk livssituasjon. Den konkrete situasjonen barnet eller den unge befinner seg i og den måten det forsøker å mestre sine muligheter på, kan forstås som meningsfull på bakgrunn av den sviktende omsorgen de har vært utsatt for. Ved å flytte fokus vekk fra barnet og den unges atferd og over på betingelsene for barnets utvikling kan faget og yrkesutøverne samle innsatsen om å skape en utviklingssone for barn og unge plassert utenfor hjemmet. Det vil si å tilrettelegge læringog utviklingsprosesser sammen med barnet som hjelper dem og nettverket deres videre i livet. 19

20 I arbeidet med å realisere og skape rom for utvikling, er fire parametere avgjørende: At barnet eller den unge er deltagende, dvs. at livene deres er preget av engasjement i forhold til seg selv og omgivelsene At barnet og den unge har gode sosiale relasjoner, dvs. at det lever og utvikler seg sammen med andre At barnet og den unge har et positivt selvbilde, dvs. at det opplever seg selv som verdifulle og gode nok og er tilfredse med egen innsats i hverdagen At barnet og den unge har en grunnstemning av glede, dvs. at det har et liv med rike opplevelser, opplever trygghet og en hverdag preget av glede For å lykkes, krever det et dagligliv som tar fokus vekk fra barnas risikoatferd og problemer og over på deres utviklingsbetingelser og ser på institusjonene som en utviklingssone. Institusjonene som lukkete systemer? Når livet leves adskilt fra omgivelsene, blir det lett et institusjonalisert liv. Institusjonene er ofte blitt kritisert for at de er lukkede med et indre liv og som har utviklet egne meninger om hva som er barnets beste. Et sted hvor størstedelen av barnas hverdag foregår på institusjonen og hvor det er begrenset hvor mye barna og de unge er del av barnefellesskapene eller ungdomslivet i nærmiljøet. Dette stemmer nødvendigvis ikke med den faktiske virkeligheten. Barns forankring i nærskolen og deltakelse i lokalsamfunnets fritidsliv er opplagte eksempler på at institusjonene ikke er isolerte. Barna og de unge opp lever ikke selv institusjonene som lukkede, og de fleste har venner både i og utenfor institusjonen, men de deltar i færre fritidsaktiviteter enn fosterbarn og barn flest. Det er viktig at barna og de unge selv mener at de har et godt forhold til omverdenen. De skal ha mulighet til fritt å gå ut fra institusjonen når de måtte ønske det, gå ut for å gjøre innkjøp eller turer i nærmiljøet, dra på besøk til venner eller få besøk av kamerater på institusjonen. Denne kontakten med livet utenfor institusjonen er i seg selv livsviktig og betydningsfullt for behandlingen. Når barn oppholder seg mye på institusjonen handler det ikke nødvendigvis om at institusjonene begrenser deres omgang med omverdenen. Plasseringen er en beskyttelse av barnet og for barnet, Oppholdet kan derfor oppleves som et «pusterom», fri fra all verdens frustrasjoner. Desto viktigere er det derfor å støtte barnet i å komme ut fra institusjonen. Normer og regler institusjonalisering? En institusjon har som andre institusjoner et sett av normer og regler knyttet til en bestemt oppgave eller funksjon. Den har en sosial struktur som regulerer barnas og personalets atferd og samarbeid innbyrdes og forhold til samfunnet rundt. Institusjonen skiller seg fra familien som institusjon ved at den mangler hjemmets privatliv. I private hjem kan man gjøre som man vil uten overvåkning og regler utenfra. Det kan naturligvis diskuteres om private hjem oppfyller denne forventningen om frihet. Likevel er det dette barn og unge ofte etterlyser og barnevernspedagoger etterstreber nemlig et sted hvor det er hyggelig å være. Dette kommer til syne ved måten institusjonen er innrettet på og som følge av den grunnleggende stemningen på institusjonen. Et hus eller en leilighet i et boligkompleks. Egne rom til barna, et felleskjøkken og en stue. Institusjonslivets hverdag skal helst ligne så mye som mulig på en vanlig families hverdag med en duft av kaffe, middagslukt, tente stearinlys i vinduet, nyvaska gulv m.m. Det viser seg i den personlige omsorgen for barnet: hjelp med leksene, hjelp med klærne og personlig hygiene kveldskos og godnatthistorier. Det kan alltid diskuteres om dette bildet på hverdagen i en familie er bildet på familielivet i dag. For noen av de plasserte barna er det i alle fall ikke gjenkjennelig. Det familielivet disse barna har levd tidligere, ligger nødvendigvis ikke nært opp til det livet vanlige barn lever hjemme i sin familie. Andre vil ikke kunne klare all denne «omsorgen og nærheten». De vil bare være et sted, hvor det finnes en stol, en seng og et bord og har behov for å regulere nærhet og avstand. Den sosialpedagogiske tankegangen er at barna skal gis nye muligheter og forbilder, opplevelse av å høre til, føler seg hjemme, være del av et fellesskap og har et trygt utgangspunkt for å leve livene sine. Likevel er institusjonslivets hverdag institusjonalisert. Personalet kommer og går, nye barn kommer til og andre sendes hjem. Institusjonene har sine særegne regelsystemer. Regler er med på å gi barn et klart og realistisk bilde av hva som forventes av dem. De får anledning til å prøve ut sine ferdigheter. Men hvis reglene som er skapt for institusjonslivet ikke samsvarer med reglene i samfunnet utenfor institusjonen, er man kommet like langt. Regler kan være strenge og innskrenke handlefriheten eller de kan gi grønt lys for å gjøre det man har lyst til innenfor definerte grenser. De kan være faste eller til daglig forhandling absolutte eller relative. De kan leses og forvaltes forskjellig smidig eller strengt. Regler kan aksepteres og følges eller overtredes og skape konflikt. Når mange barn bor sammen, kan det være vanskelig å tilpasse regler og normer til det enkelte barnets behov. Når mange ansatte skiftes ut daglig kommer og går kan det være vanskelig å administrere reglene likt. En institusjons husregler og normer skal skape sosiale strukturer som gir barna selvfølelse, trygghet, rettigheter og ansvar. Regler som ikke utformes i overensstemmelse med de behovene barna på institusjonen har, vil alltid virke institusjonaliserende. Barnevernspedagogene skal sammen med barnet tilrettelegge læreprosesser som understøtter barnets personlige utvikling og gi barnet mulighet for å integreres i det ordinære samfunnet og føle seg en del av felleskapet. Bruk av tvang I et vanlig familieliv vil foreldrene sette grenser ut fra egen overbevisning og hva de vurderer som best for deres egne barn. Foreldrenes mulighet for å sette grenser mot barnets vilje, selv om det kan innebære elementer av tvang (for eksempel å spise opp maten, hente en ungdom hjem fra byen, ransake den unges værelse osv.) er forankret juridisk og etisk. Foreldrene har ansvar for barnet. Dette er annerledes på en institusjon, hvor foreldrenes virkemidler ikke kan tas i bruk på samme måte. Grensen for hva som anses som tvang, er vanskelig å sette. Etter vår oppfatning vil alle handlinger som skjer mot barnets eller den unges vilje kunne oppfattes som tvang, sett i lys av barnekonvensjonens artikler om barnets personlige frihet og integritet. Samtidig har de voksne et ansvar for barn og unge, og det 20