Universitets- og høgskolesamarbeid gjennom 50 år

Transkript

1 Universitets- og høgskolerådets 50-årsjubileum 13. november 2007 Per Nyborg Universitets- og høgskolesamarbeid gjennom 50 år Det var i 1958 at rektorene for våre to universiteter og fem vitenskapelige høgskoler ble enige om å møtes en eller to ganger årlig for å drøfte problemer av felles interesse for institusjonene og for å utpeke felles representanter til nordiske og europeiske organer. Fra 1958 ble det holdt faste møter vår og høst. Litt på forskudd markerer UHR i dag femti års universitets- og høgskolesamarbeid. Første ordinære post på rektormøtenes dagsorden var alltid Internasjonale møter. Eksempelvis refererte formannen høsten 1968 fra møtet i den europeiske rektorkonferansen (CRE) hvor man særlig hadde drøftet student-uroen i de forskjellige land og fra Europarådets komité for høyere utdanning og forskning som var opptatt av studentenes situasjon ved de europeiske universitetene. På hjemmebane hadde rektormøtet allerede i 1965 anbefalt etablering av nasjonale fagseksjoner. I et notat til det 24. rektormøtet i 1971 kunne generalsekretæren, universitetsdirektør Olav Trovik, berette at det i tillegg til møter i en rekke fagseksjoner ble holdt dekanmøter for medisin og filologi, og at slike møter var planlagt også for realfag. Det var altså behov for samarbeidsorganer på tre nivåer: institusjonsnivå, fakultetsnivå og instituttnivå. Foranledningen til Troviks notat var spørsmålet om en sterkere organisasjon for å ivareta det økende samarbeidet. Dette kommer jeg tilbake til. Gjennom annen halvdel av 1960-årene la Ottosen-komiteen fram sine innstillinger om den videre utbygging og organisering av høyere utdanning i Norge. Disse innstillingene ble drøftet når det passet i forhold til timeplanen for de halvårlige rektormøtene. Rektormøtet høsten 1968 understreket nødvendigheten av at de nye distriktshøgskolene tilbød alternativer til universitetsutdanningen. Samtidig gikk rektormøtet inn for at overgangsmulighetene til universitetene ble så smidige som mulig, med vektlegging av den yrkeskompetansen som ulike institusjoner kunne gi. Denne politikken ble i en årrekke fulgt opp av rektormøtene og Universitetsrådet gjennom Nasjonalt koordinerende organ for godkjenning av eksamener og grader, NKU. Møtet høsten 1969 tok opp spørsmålet om adgang til immatrikulering uten examen artium. Dette førte til at universitetene gjennom Det nasjonale immatrikuleringsutvalget begynte å praktisere opptak på grunnlag av realkompetanse. Immatrikuleringsutvalget ble, som NKU, videreført under Universitetsrådet fram til midt på 1990-tallet. Noen formell uttalelse om Ottosen-komiteens innstillinger ble ikke sendt til de politiske myndigheter. Vedtakene om opptak på grunnlag av realkompetanse og godkjenning av eksterne eksamener førte imidlertid rektormøtene inn i rikspolitikken og møtet høsten 1973 uttalte seg om St meld nr 66 om den videre utbygging og organisering av høgre utdanning. Meldingen ble trukket etter regjeringsskiftet høsten 1973 og ble året etter avløst av St meld nr 17. Den passet ikke med rektormøtenes timeplan og det kom ingen uttalelse fra rektorene.

2 Heller ikke den første forskningsmeldingen, St meld nr 35 fra 1975, passet inn i forhold til rektormøtene: Etter at meldingen var blitt behandlet av Stortinget i mai 1976, konstaterte det 34. rektormøtet et par uker senere at toget var gått. Behovet for en sterkere organisasjon var åpenbart. Diskusjonen hadde begynt allerede i 1971 på grunnlag av Troviks notat, men først det 36. rektormøtet våren 1977 fattet det endelige vedtaket om å erstatte rektormøtene med et fellesorgan for institusjonene: Rådet for de norske universiteter og vitenskapelige høgskoler har til oppgave å bidra til en samordning på landsbasis av høgre undervisning og forskning ved å drøfte og uttale seg om saker av felles interesse for institusjonene, herunder langtidsplaner for de norske universiteter og høgskoler, - etablere nødvendige koordineringsorganer for høgre undervisning og forskning, - utpeke representanter til nordiske og europeiske organer, hvor norske institusjoner bør ha en felles representasjon. Allerede på det første møtet begynte man å omtale den nye organisasjonen som Universitetsrådet. Fire universiteter, seks vitenskapelige høgskoler og Norsk Studentunion utgjorde medlemmene. Møtet ble dramatisk, med studentdemonstrasjoner og ridende politi utenfor. Med dissens fra NSU og Tromsø ga Universitetsrådet likevel tilslutning til forslag om ny lov om disiplinærtiltak. Blant de saker som fikk stor oppmerksomhet på de etterfølgende møtene, var den stramme budsjettsituasjonen, problemene omkring kontraktforskningen og de uhjemlede medarbeiderne i denne virksomheten, stillingsstrukturen for det vitenskapelige personalet og vitenskapelige utdanningsstillinger. I økende grad tok Universitetsrådet på seg rollen som interesseorganisasjon for universitetssektoren og ble en aktør i den utdannings- og forskningspolitiske debatten. Uttalelsene om offentlige utredninger og stortingsmeldinger ble skarpere i kantene og fikk klar adresse til de politiske myndigheter. Allerede i 1979 ble spørsmålet om Universitetsrådets funksjoner og organisering tatt opp igjen. En styrking av organisasjonen og et eget sekretariatet ble jevnlig diskutert på de etterfølgende møtene, men gjennom 1980-årene ble det med diskusjonene. Rektorene så åpenbart behovet for et sekretariat, men kviet seg for å slippe administrasjonen til. Selv opplevde jeg Universitetsrådet gjennom og 1980-årene fra utsiden, først som formann i Forskerforbundet, senere som embetsmann i departementet. Forskerforbundets innspill til den første forskningsmeldingen i 1975 førte til at meldingen fikk et kapittel om forskerrekruttering, forskerutdanning og forskeryrke. Dette var medvirkende til at spørsmål som stillingsstruktur og forskerutdanning kom på den politiske dagsorden og samtidig ble tema for oppfølging i Universitetsrådets organer. Universitetsrådet nedsatte i 1976 en stillingsstrukturkomite, og jeg var selv Forskerforbundets representant i komiteen. Her møtte Forskerforbundets synspunkter mye motbør, særlig gjaldt dette kravet om opprykk til professor etter kompetansevurdering. 2

3 Men universitetsrådsmøtet som behandlet innstillingen våren 1980 mente at man skulle sikte mot likeverdig deltakelse i forskning, undervisning og administrasjon av alle kategorier vitenskapelige ansatte. Møtet påpekte at når arbeidsoppgavene skulle fordeles etter den reelle kompetanse, burde det sikres en rimelig fleksibilitet mellom de ulike stillingsnivåene. Universitetsrådet så behov for en ordning, slik at førsteamanuenser med professorkvalifikasjoner kunne gis mulighet for opprykk til toppstilling uten kunngjøring. Det var først i 1991 at denne saken fikk en løsning. Etter innspill fra Forskerforbundet vedtok Stortinget at førsteamanuenser kunne be seg bedømt for professoropprykk. Deretter bestemte departementet at opprykksordningen skulle organiseres av Universitetsrådet. Dit hadde jeg i mellomtiden kommet som generalsekretær. Det ble ikke den eneste gangen jeg krysset mine spor. Forskerforbundet hadde også reist krav om organisert forskerutdanning knyttet til tilsetting i utdanningsstilling. Da Universitetsrådsmøtet høsten 1980 behandlet innstillingen fra en nasjonal komité om vitenskapelige utdanningsstillinger, gikk rådet inn for at utdanningsstillingene burde være grunnlag for gjennomføringen av en organisert forskerutdanning. Men også denne saken tok sin tid. Retningslinjene for vitenskapelige utdanningsstillinger ble først fastsatt av departementet i februar 1986 i rundskriv undertegnet av ekspedisjonssjef Nyborg. Retningslinjene fastslo rett og plikt til forskerutdanning for alle som ble tilsatt i vitenskapelig begynnerstilling ved universitet eller vitenskapelig høgskole. Forskerutdanningen ble samtidig knyttet til tilsetting i stipendiatstilling med 3 årsverk til forskerutdanning. Disse retningslinjer dannet grunnlaget for Universitetsrådets arbeid i 1990-årene med den organiserte forskerutdanningen i Norge. Også her møtte jeg meg selv i døren. Møtet våren 1988 ble åpnet med minneord over rådets mangeårige generalsekretær, universitetsdirektør Olav Trovik. Hans bortgang gjorde det påtrengende nødvendig å komme fram til en løsning for Universitetsrådets framtidige organisasjon og da særlig sekretariatsspørsmålet. Møtet konstaterte at Universitetsrådet hadde et stort og udekket koordineringsbehov i den videre utvikling av samarbeidet mellom institusjonene, og at dette behovet bare kunne dekkes ved etablering av et fast sekretariat med faglig tyngde og tilstrekkelig kapasitet. Et ekstraordinært rådsmøte i februar 1989 vedtok nytt reglement. Her het det om rådets formål: Det norske universitetsråd skal, på vegne av sine medlemmer, bidra til å utvikle og formidle en felles og samordnet målsetning for forskning og høyere utdanning i Norge. Rådet skal fremme sin målsetning overfor myndigheter og samfunnet ellers med sikte på utforming av den overordnete nasjonale politikk for forskning og høyere utdanning. Videre skal rådet fremme nasjonal koordinering og arbeidsdeling innenfor universitetssektoren. Rådet skal være et bindeledd mellom norske universiteter og vitenskapelige høgskoler og det internasjonale forsknings- og utdanningsmiljø. Samtidig forelå Hernes-utvalgets innstilling Med viten og vilje, et dokument som skulle få stor betydning både for den videre politikkutviklingen og for utviklingen av Universitetsrådet som organisasjon. Rådet sa seg enig i utvalgets understrekning av behovet for samarbeid og arbeidsdeling i et Norgesnett og mente at Universitetsrådet her måtte opptre som fellesorgan for institusjonene i universitetssektoren. 3

4 I 1991 fikk Universitetsrådet endelig sitt eget sekretariat, men først etter noen formalistiske krumspring. Rektormøtet hadde foreslått at Universitetsrådet skulle etableres ved kgl.res. og UR foreslo senere å omtale rådet i Universitetsloven. Ære være departementet som ønsket å se rådet som institusjonenes uavhengige samarbeidsorgan. Da sekretariatet omsider skulle etableres, var det departementet som insisterte på formaliseringen: Generalsekretærstillingen ble opprettet ved vedtak i Stortinget. Da stillingen skulle besettes, hevdet departementet at Universitetsrådet som ikke eksisterte som statsinstitusjon ikke kunne delegeres tilsettingsmyndighet for en stilling opprettet av Stortinget. Enden på visa ble at den nye generalsekretæren skrev en kontrakt med departementet, som i den samme kontrakten ga instruksjonsmyndigheten til Universitetsrådets styre. Hvordan skulle så generalsekretæren tilsette sine medarbeidere og hvordan skulle departementets bevilgninger forvaltes? Det ordnet departementet ved å anmode Universitetet i Bergen om å ta hånd om disse tingene. Stor takk til universitetsledelsen i Bergen! Selv tiltrådte jeg som generalsekretær i januar 1991, kontorene i Universitetsrådets hus på Nygårdshøyden i Bergen ble klare til innflytting ved påsketider, og det nye sekretariatet kom deretter i full drift med ytterligere to medarbeidere. Etter hvert økte den faste staben i sekretariatet til fem, tidvis supplert med en eller to engasjerte medarbeidere. En rekke oppgaver ventet det nye sekretariatet. I tillegg til at sentrale utdannings- og forskningspolitiske debatter sto for døren, ble en rekke praktiske oppgaver som tidligere var blitt utført ved medlemsinstitusjonene, overført til URs sekretariat. Samtidig forhandlet Universitetsrådet om forvaltningen av store programmer for internasjonalt samarbeid. For å realisere rådets internasjonale ambisjoner ble Senter for internasjonalt universitetssamarbeid (SIU) etablert høsten 1991som en del av Universitetsrådets sekretariat, for å administrere UR programportefølje. Oppfølgingen av Hernes-utvalgets innstilling og den påfølgende St meld nr 40 fra 1991 ga mulighet for å realisere ambisjonene fra Universitetsrådets formålsparagraf. I tillegg til kommunikasjonen og samspillet med departementet og stortingskomiteen om politikkutviklingen, ble det nedlagt mye arbeid for å utvikle fellesløsninger for institusjonene. Selv om institusjonene etter hvert fikk en betydelig autonomi, økte behovet for fellesløsninger, ikke minst på grunn av internasjonaliseringen av høyere utdanning. Etableringen av NUFU-programmet og den felles organiseringen av forskerutdanningen kan stå som gode eksempler på slike fellesløsninger. Fellesløsningene betydde også at departementet kunne overlate mye av organiseringen til samarbeidsorganisasjonen. I 1994 sørget statsråd Hernes for en samling av de mange små høgskolene i et nytt system av statlige høgskoler. Året etter ble Det norske høgskolerådet etablert. Høgskolerådet engasjerte seg umiddelbart i forberedelsene av den nye loven om universiteter og høgskoler og kunne si seg fornøyd med den grad av likeverdighet som det ble lagt opp til. Universitetsrådet var ikke like fornøyd: Forskjellen mellom universiteter og høgskoler var redusert til en bisetning i loven. 4

5 Parallelt med forberedelsene til den nye lovens ikrafttreden gikk en diskusjon om råd og rådsstruktur i høyere utdanning, som førte til etableringen av Norgesnettrådet. Her fant Høgskolerådet og Universitetsrådet sammen som partnere i forsvaret av institusjonenes autonomi. Statsråd Lilletuns mange utspill med nye rettigheter til høgskolene på områder som tidligere hadde vært forbeholdt universitetssektoren, skapte stor frustrasjon blant Universitetsrådets medlemsinstitusjoner. Mulighetene for å snu utviklingen ble imidlertid betraktet som ikkeeksisterende. Da Universitetsrådets representantskap våren 1999 drøftet utviklingen i høyere utdanning i Norge ble det konkludert med følgende vedtak: Representantskapet konstaterer at det i Norge ikke lenger er grunnlag for en enkel todeling mellom eksisterende universitetssektor og høgskolesektor. Representantskapet understreker viktigheten av at universitets- og høgskolesektoren gir rom for en mangfoldighet av institusjoner og for forskjellige utviklingslinjer. På denne bakgrunn ga representantskapet tilslutning til ideen om en felles plattform for Universitetsrådet og Høgskolerådet, for å sikre institusjonenes plass i den utdannings- og forskningspolitiske strategiutviklingen og for å etablere rasjonelle fellesløsninger. Etter at også Høgskolerådet hadde gitt uttrykk for tilsvarende synspunkter, gikk det raskt mot en felles organisasjon. Den 8. mai 2000 ble Universitets- og høgskolerådet etablert ved en sammenslutning av Det norske høgskolerådet og Det norske universitetsråd: Universitets- og høgskolerådet er et fellesorgan for institusjoner innen høgre utdanning, som skal bidra til å utvikle og fremme forskning og høgre utdanning innen en nasjonal forsknings- og utdanningspolitikk. UHR skal også skape forståelse for den betydning utdanning og forskning har for utvikling av demokrati, velferd og kultur. UHR skal fremme koordinering og arbeidsdeling innenfor universitets- og høgskolesektoren og i forhold til andre nasjonale aktører. UHR skal dessuten være et bindeledd mellom universitets- og høgskolesektoren i Norge og det internasjonale forsknings- og utdanningsmiljø. Mjøs-utvalgets innstilling kom samme dag som UHR ble etablert, deretter fulgte Kvalitetsreformen. UHRs uttalelse i oktober 2000 om Mjøs-utvalgets innstilling ble førende for arbeidet i den nye organisasjonen. Til tross for at det både i Mjøs-utvalget og i ledelsen for UHRs medlemsinstitusjoner var ulike syn på sentrale elementer i utvalgets innstilling, klarte UHRs representantskap å komme fram til en enstemmig uttalelse. Dette var mulig fordi man tok til orde for å overlate avgjørelsen i saker som gjaldt organisering og styring, til institusjonen selv. Dette ble jo til slutt også løsningen. Diskusjonen omkring Kvalitetsreformen er imidlertid ikke slutt. Noen avsluttende betraktninger: For en samarbeidsorganisasjon for autonome institusjoner vil det alltid være en balansegang mellom på den ene siden å verne om institusjonenes selvstendighet og på den andre siden å samarbeide med myndighetene for å få innflytelse på politikkutformingen. I praksis kan det hende man strekker seg langt i et samarbeid for å oppnå en ønsket løsning eller for å unngå et uønsket diktat. Kanskje strakte Universitetsrådet seg for langt da man aksepterte at NKU skulle vurdere private utdanningstilbud, da man påtok seg å gi råd om etablering av nye universitetsfag i høgskolesektoren, eller da man påtok seg å administrere ordningen med professoropprykk uten formelle fullmakter og uten kompensasjon. Men i utgangspunktet var det ikke lett å se alternative løsninger. 5

6 Ved etableringen av Norgesnettrådet mistet Universitetsrådet og Høgskolerådet innflytelse i departementet, men samtidig fremsto UR og HR klarere som institusjonenes interesseorganisasjoner. Da Norgesnettrådet ble avviklet, vendte departementet seg til på ny til institusjonenes organisasjon nå UHR for å få assistanse i saker som angår universitetene og høgskolene. UHR har fått øket sitt budsjett og sin kompetanse, og institusjonene har gjennom sin fellesorganisasjon fremstått som myndighetenes partnere. Glem bare ikke at UHR representerer de autonome institusjonene, ikke departementet. Ved flere anledninger har det organiserte institusjonssamarbeidet gitt betydningsfulle økonomiske uttellinger til institusjonene. Under Universitetsrådet gjaldt dette bl.a. NUFUprogrammet og nasjonal åpning av universitetene i 1990-årene, under UHR først og fremst realiseringen av Kvalitetsreformen. At både den nasjonale åpningen og Kvalitetsreformen senere ble fulgt av budsjettkutt, har selvfølgelig virket som malurt i begeret. Internasjonalisering er nå på alles lepper. Rektormøtene og Universitetsrådet deltok i det internasjonale samarbeidet fra første stund. I løpet av 1990-årene fremsto UR også som en viktig aktør i det internasjonale programsamarbeidet på vegne av norske myndigheter. Senter for internasjonalt universitetssamarbeid var et ektefødt barn av Universitetsrådet, og programmene som SIU administrerte for rådet var viktige for utviklingen av det internasjonale universitetssamarbeidet. Den økende innflytelsen av EU-programmene har imidlertid forskjøvet tyngdepunktet i SIUs virksomhet fra universitetssamarbeid til myndighetstiltak, med den konsekvens at SIU til slutt ble overtatt av departementet. Slik sett var kanskje SIU for vellykket institusjonssamarbeidet mistet styringen av sine egne samarbeidsprogrammer. Universitetsrådet engasjerte seg sterkt i det nordiske og det europeiske universitetssamarbeidet. Rådets representanter var aktive i etableringen av Det Nordiske Universitetssamarbeidet og av European University Association og har fulgt Bolognaprosessen siden den startet. Det er en annen historie. La meg bare si, at organisasjonsmessig er Bologna-prosessen på samme primitive stadium som de norske rektormøtene var for tretti år siden. Jeg tror ikke det vil være godt nok for å styre et europeisk rom for høyere utdanning. Men det går jo an å håpe på en organisasjonsutvikling også på europeisk nivå. 6