sopp og nyttevekster årgang 5 - nummer Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

Transkript

1 sopp og nyttevekster årgang 5 - nummer Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

2 MEDLEMSFORENINGENE Aust-Agder sopp- og nyttevekstforening Leder Gerd Bakke Adr.: Vesterveien 130, 4817 His Epost Elverum sopp- og nyttevekstforening Leder Gry Handberg Adr.: Grindalsvn. 1, 2406 Elverum Epost Follo sopp- og nyttevekstforening Leder Helene Kieding Adr.: Hareåsen 4, 1407 Vinterbro. Hjemmeside Fredrikstad soppforening Leder Thore Berg Adr.: Klevaveien 19A, 1719 Greåker Epost Grønt og nyttig i Buskerud Leder Steinar Weseth Halden soppforening Leder Ninni Christiansen Adr.: Rokkeveien 46, 1743 Klavestadhaugen Hexeringen Soppforening Leder Hans Myhre Bergsmeieriv 362, 2350 Nes på Hedmark Epost hansmyhr@online.no Hjemmeside Kongsvinger Soppforening Leder Lars Ole Bolstad Adr.: Kurastien 7, 2208 Kongsvinger Epost laobol@online.no Moss Nyttevekstforening Leder Ole Konrad Kostøl Adr.: Refsnesalléen 79 D, 1518 Moss Epost post@moss-soppognyttevekster.no Hjemmeside Haugaland sopp- og nyttevekstforening Leder Gerd Jorunn Christensen Adr.: Pb 1940, 5508 Karmsund Hjemmeside Nordfjord sopp- og urtelag Leder Anne Bråten Seljeset Adr.: 6793 Hornindal Nyttevekstforeninga, Ålesund Leder Kari Mette Tollås Veblungsnes Adr.: Furmyrv. 13 A, 6018 Ålesund Nyttevekstforeningen, avd. Sør- Rogaland, Jærsoppen Leder Ellen Bø Nedrehagen Adr.: Rogaland Arboret, Espeland, 4300 Sandnes Nyttevekstforeningen i Nittedal Leder Per Nordbeck Adr.: Gerd Oldeide, Lilje v. 14 C, 1487 Tøyenhaugen Oslo og omland sopp- og nyttevekstforening Leder Johs. Kolltveit Adr.: Pb 2828 Tøyen, 0608 Oslo Hjemmeside Ringerike soppforening Leder Grete Hollerud Adr.: Hollerud gård, 3533 Tyristrand Epost hollerud.gaard@ringnett.no Risken, Molde og omegn soppforening Leder Wenche Eli Johansen Adr.: Adjunkt Dørumsgt. 34, 6413 Molde Hjemmeside Romerike soppforening Leder Mariann Prytz Sivertsen Adr.: Bjørkelia 25, 1900 Fetsund Hjemmeside Salten Naturlag Leder Beate Venaas Røkke Adr.: Pb 851, 8001 Bodø Epost salten_naturlag@hotmail.com Hjemmeside Soppforeningen i Bergen Leder Anne-Lill Oehme Adr.: Grindhaugveien 68, 5259 Hjellestad Hjemmeside Steinsoppen, Steinkjer og omegn sopp- og nyttevekstforening Leder Ulla-Britt Bøe Adr.: Tranaveien 51, 7713 Steinkjer Epost ulla-britt.boe@hint.no Sunnfjord Nyttevekstforening Leder Harald Eriksen Adr.: Aarberg, 6973 Sande Telemark sopp- og nyttevekstforening Leder Bjørn Frode Moen Trondheim Nyttevekstforening Ledelse v/berit Austeng Adr.: Steinberget 10, 7018 Trondheim Tønsberg soppforening Leder Per Marstad Adr.: Postmannsv. 7, 3122 Tønsberg Epost pmarstad@broadpark.no Vefsn Nyttevekstforening Leder Knut Tverå Adr.: Pb 210, 8651 Mosjøen. Hjemmeside Vest-Agder sopp- og nyttevekstforening, Blomkålsoppen Leder Hanne Katinka Hofgaard Adr.: Åsasvei 14, 4633 Kristiansand Epost Hanne.Katinka.Hofgaard@ Kristiansand.kommune.no Voss sopp- og urtelag Leiar Bjørn Fremming Adr.: Groadalen 5, 5700 Voss Epost ofremmin@start.no

3 JUNI INNHOLD årgang 5 - nr Utgiver Norges sopp- og nyttevekstforbund Postboks 61 Blindern, 0313 OSLO Telefon: / Bankkonto: Org.nr: post@soppognyttevekster.no Styret Terje Spolén Nilsen (leder), Wenche Eli Johansen (nestleder), Edvin Johannesen, John Bjarne Jordal, Per Marstad, Siv Moen Varamedlemmer: Per A. Bergersen, Rie Aleksandra Rørstrand, Inger Lise Walter Daglig leder Ola Lægreid Redaksjonskomité Redaktør: Per A. Bergersen, pab@kanonit.no, Øyvind Stensrud Navngitte fotografer har rettighetene til bildene sine i følge åndsverksloven. ISSN Trykk: Benjamin Sats & Trykk DA, Oslo Opplag: 3600 Forside: Nederst i hamnehagen (se side 14). Foto: Jahn Trondsen. Redaksjonelle linjer... 4 Kåseriet... 4 Årsmøte i Norges sopp og nyttevekstforbund 6 Tema: Vann Mikroalger nyttevekster i natur og kultur Olav M. Skulberg Jeg gikk meg ut og høstet en vårdag i april Inger-Lise Østmoe Takrør vannplanten som gir vanntette tak Sverre Bakkevig Drikkevann og ledningsnett en kilde til muggsopp Gunhild Hageskal og Ida Skaar If you can t beat them eat them! Anne Merethe Mathisen og Reidar Haugan...22 Nyttevekst og Sopp i fokus Sopp nesten som en potet? Fredrik C. Størmer Blinkskuddet Siv nyttevekst eller ugress? Amy Lightfoot Lesernes sider Soppkontroll er det viktig? Anna-Elise Torkelsen Kolbjørn Mohn Jenssen 50 år Tid for barkebrød Turid Lien og Anne-Karin Norstrøm Bokanmeldelse Trond Schumacher 60 år Vi presenterer Så har vi disse mykologene Else Bull Jenssen Nytt fra Forum for soppfargere Program for medlemsforeningene Boletaria Sopp- og nyttevekstprat rundt latinen Oliver Smith

4 Redaksjonelle linjer Ferskvann er alle soppers opphav, sa professor Klaus Høiland under et foredrag tidligere i år. Foreliggende nummer av sopp og nyttevekster har dette livsviktige vekstelementet som hovedtema. I tillegg finnes bokanmeldelse, oppskrifter, historisk stoff og mye annet som vi håper du som leser finner behag i. Norges sopp- og nyttevekstforbund har fått nytt styre, og det samme gjelder flere av medlemsforeningene. Redaksjonen takker for samarbeidet med avtroppende styrer og ser med forventninger frem til et godt forhold til de påtroppende. Per A. Bergersen Nr. 3/2009 er planlagt utgitt 17. august Stoff som ønskes tatt med må være redaktøren i hende senest 15. juli. kåseriet ikke det han mener, redaktøren. Jeg vet da det. Stenglene under vannliljene kan han kanskje bruke til å henge seg i...vet da det! masekråka. Nyttig nok, det. Vannkar, tenker jeg, mens et Plassert i vann er livet lett å bære. Her ligger jeg og finner artige blaff av ordet karplanter svever forbi. Joda, med vannkar vinkler for vannoverflatens brilleglass. Brytningen gjør meg tenker vi vanligvis på noe annet, jeg vet da det, men vannkar van(n)skapt. Ja, vanligvis tenker vi da på noe annet, nemlig i betydningen årer bør kunne brukes her når vi bruker blodkar patologisk derformering av kroppsdeler, jeg vet da det. Men om ledninger som fører blod. Mens jeg er i det botaniske hjørnet ingen kan komme fra at det er vannet som skaper dette rare skuler jeg til fysikken og lurer på om fysikere er fornærmet bruddet i mitt velformede bukkeben det er intet sykelig i det. for at tyngedkraften er opphevet eller snudd på hodet i trær og Her blant vannliljene tynger kroppen knapt nok jordens blomster. Vannet faller oppover. overflate. Det er ikke Arkimedes skyld, men det var grekeren Redaktøren vil ha meg til å skrive om sopp. Men der går som formulerte loven om oppdrift i vann. Ok, han var sicilianer grensen akkurat i dag. Det finnes ikke sopp på mine velpleide og ikke greker, jeg vet da det. Men den gangen var Syrakusa klover ikke andre steder på meg heller! Han vet da det! Så innlemmet i det greske imperium. Legemet letner like meget får han finne seg i at det er akevitt som opptar meg mest i som vekten av den væsken det fortrenger, fant gubben ut. Og dag. Det brukes gjerne som betegnelse på brennevin, jeg vet med en viss bekymring konstaterer jeg at jeg ikke skal bli så da det. Opprinnelsen er imidlertid aqua vitae livets vann. veldig mye lettere før badestampen renner over. Det er derfor For å unngå forvekslinger burde jeg kanskje ha skrevet aqua jeg har lagt meg utendørs i dag. purificata rent vann, når det er det jeg mener. Men heter det Redaktøren vil ha meg til å skrive om nyttevekster. Pene det, da? Ikke vet jeg. blomster er nyttige fordi de gleder menneskene. Men det er Pan 4

5 5

6 Årsmøte i Norges sopp- og nyttevekstforbund To nye æresmedlemmer og ny leder Sigmund Sivertsen (Trondheim) og Gro Gulden (Drammen) er utnevnt til æresmedlemmer i Norges soppog nyttevekstforbund under årsmøtet i april. Terje Spolén Nilsen (Ringerike) overtar som leder i forbundet etter Gulden. De nye æresmedlemmene bør være godt kjent for sopp og nytteveksters lesere. Begge har flere ganger vært omtalt i bladet. Nederst på siden er et utdrag av begrunnelsene for tildelingen av æresmedlemskapet. Årsmøtet åpnes Årsmøtet hedret innledningsvis nylig avdøde æresmedlem Else R. Wiborg med ett minutts stillhet. Ved møtets start var det registrert 37 stemmer fordelt på 24 delegater. I tillegg møtte et hyggelig antall medlemmer uten stemmerett året som gikk Forbundet har vært gjennom et aktivt år med mange utfordringer. Sopp og nyttevekster kommer ut etter planen, mens det vitenskapelige tidsskriftet Agarica dessverre ikke kom ut i Hjemmesiden synes utdatert og har ikke funksjonert etter hensikten. Daglige ledere har hatt et strevsomt år, og forbundet har vært avhengig av ekstern hjelp og ekstrainnsats fra styremedlemmer. De planlagte arrangementene må sies å ha vært godt Gro Gulden Utnevnelsen er begrunnet i hennes særlige innsats som ressurs for soppmiljøet i Norge. Gro har som konservator og professor ved soppherbariet i Oslo vært med på å bringe kunnskap om såvel matsopper som giftige sopper til både professjonelle og amatører. I organisasjonsmessig sammenheng har hun, i likhet med Sigmund Sivertsen, vært eksaminator og sensor ved prøvene for soppsakkyndige. Gulden er leder av soppnavnkomiteen og har gjort en betydelig innsats som kursleder innen flere felter av mykologien. Også som forfatter har hun flere utgivelser bak seg. Gro har vært styremedlem i Nyttevekstforeningen i syv år, formann i Norsk soppforening to ganger, og hun var leder i Norges soppog nyttevekstforbund i de siste tre år. Hun har vært en inspirasjon for mange av oss som deler hennes interesser. Gro Gulden og Sigmund Sivertsen. Foto: Per Marstad. Sigmund Sivertsen Utnevnelsen er gitt for hans særlige innsats for forbundet og dets formål. Fremfor alt har han gjort en kjempeinnsats for å spre kunnskap om sopp til leg og lærd. Sigmund kommer fra Lyngen i Troms og er utdannet mykolog fra Bergen og København. Han har jobbet ved flere av landets botaniske museer, sist som konservator i Trondheim fra 1970 til pensjonsalderen. Forbundslederen uttalte bl.a.: Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at soppmiljøet i Trondheim ikke hadde eksistert uten Sigmund. Sivertsen har ledet soppturer og eksursjoner, han har vært krumtappen i de årlige sopputstillingene i Trondheim, og han har vært sterkt engasjert i kartlegging og bevaring av vårt biologiske mangfold. Din enorme kunnskapsmengde innen botanikk og mykologi har mange fått glede av!, avsluttet forbundsleder. 6

7 gjennomført i Vintersopptreffet samlet 130 deltagere som ga positive evalueringer av arrangementet. Soppens dag (7. september) ble markert 25 steder i landet. Forbundet har fått 6 nye soppsakkyndige, og det har vært holdt kurs i mikroskopering i forbundets regi. Forbundets fora har gjennomført sin virksomhet i tråd med egne opplegg. Radiocesiumprosjektet og soppvarslingsprosjektet er videreført. Ved årskiftet var det 27 medlemsforeninger under forbundets paraply med tilsammen medlemmer. Dette er en økning på 89 medlemmer fra året før. Økonomi Resultatregnskapet for 2008 viser et overskudd på kr ,- som er overført egenkapitalen. Målt mot fjorårets underskudd på kr ,- kan man få inntrykk av at situasjonen nå er tilfredsstillende, men det er fortsatt behov for å styrke egenkapitalen for å sikre fremtidige forpliktelser året som går Budsjett og handlingsplan ble diskutert med bakrunn i fremlagte forslag fra styret. På regnskapets utgiftside er det særlig økning i postens portosatser som driver tallene opp. Forøvrig ventes ikke store endringer på regnskapssiden. Handlingsplanen har de samme hovedsatsingsområder som i Medlemstallet skal økes hvis styret får det som planlagt. Foruten flere innmeldinger vil det bli foreslått tiltak for å beholde medlemmer som vil melde seg ut. Økning av aktiviteten er et annet hovedmål, og det kan særlig pekes på at forbundet satser på trekke nordiske søsterorganisasjoner med for å markere Soppens dag. Fagkunnskapen skal økes etter styrets begrunnede mening, og et kurs for kursledere planlegges. Vedtektsendringer De fremlagte endringsforslag ble med visse modifikasjoner enstemmig vedtatt. Tidligere betegnelser som enkeltmedlemmer og familiemedlemmer skal ut av Vedtektene. Heretter skal det hete hovedmedlemmer og husstandsmedlemmer. Fordelingen av kontingentinntektene mellom forbundet og dets medlemsforeninger ble justert, og fra 2010 blir kontingenten juster opp til kr. 300,- for hovedmedlemmer. Valg Terje Spolén Nilsen er valgt til ny leder etter Gro Gulden. Alle valg skjedde ved akklamasjon. Nytt styremedlem er Siv Moen (varamedlem i forrige periode), mens Inger Lise Walter og Rie Aleksandra Rørstrand er nye varamedlemmer. Grete Strømsøe og Anja Renate Helgestad (varamedlem) stilte ikke til gjenvalg, og de ble takket av med en rose og rosende ord. Det vises til side 2 for oppdatert oversikt over styrets sammensetning. Les mer! De offisielle dokumentene fra Årsmøtet er lagt ut på forbundets hjemmeside og kan fås i papirversjon ved henvendelse til daglig leder. Terje Spolén Nilsen Norges sopp- og nyttevekstforbunds nye leder er 49 år. Etter oppvekst i Halden flyttet han til Hønefoss i Han har yrkesbakgrunn fra skogen, først som Foto: Per Marstad tømmerhugger og i de siste 10 år som tømmermåler. Siden 1991 har han bodd på Tyristrand. I 1993 var han én av de tre som startet Ringerike soppforening, og han var leder i foreningen frem til Terje har vært regionsansvarlig for kartlegging av storsopper i Ringerike siden 1995, og han er leder i Kjukelaget (Forum for kjuker). Spolén Nilsen er friluftsmann på sin hals. Han er jeger og fisker sommer som vinter, men hovedinteressen er sopp, forteller noen som står ham nær. Det kommer vel med. 7

8 Prøve for soppsakkyndige 2009 Norges sopp- og nyttevekstforbund avholder Prøve for soppsakkyndige hvis et tilstrekkelig antall kandidater melder seg. Prøven bygger på Kurs for utdannelse av soppsakkyndige eller tilsvarende kunnskaper. Ingen kan gå opp til prøven før 1 år etter gjennomgått soppkurs. Pensumliste kan bestilles fra NSNF, e-post: post@soppognytte.no Prøven holdes i Oslo 15. september. Påmelding skriftlig til Norges sopp- og nyttevekstforbund, Postboks 61 Blindern, 0313 Oslo eller e-post: post@soppognyttevekster.no innen 1. september. Eksamensavgift kr. 500,-. Kandidatene får nærmere beskjed om sted og tidspunkt for oppmøte. Eksamenskommisjonen Høstsopptreff 2009 Romerike Soppforening har gleden av å arrangere høstsopptreff 2009 på Quality Airport Hotel Gardermoen den september Bindende påmelding innen 1. juli ved innbetaling av deltakeravgift kr. 400,- til konto Adresse: Høstsopptreff 2009, v/sissel Vågane, Nordahl Griegsgate 5, 2000 Lillestrøm Husk å oppgi navn, tlf.nr. og adresse, og e-post hvis du har. Trenger du flere opplysninger kan vi nås på e-post sissel@freja.no eller tlf. Sissel Vågane , Laila Trosdahl-Iversen , Anja Helgestad Hotellreservasjon må foretas av hver enkelt deltaker med hotellet direkte innen 1. juli til Quality Airport Hotel Gardermoen. Kontaktperson Inger Aune er tilgjengelig på tlf mellom Eller du kan ta kontakt på e-post inger.aune@choice.no. Priser: Pr. person i dobbeltrom Kr. 2015,-. Avtal på forhånd hvem du vil dele rom med. Pr. person i enkeltrom Kr. 2605,-. Agarica Prisene omfatter: - Overnatting fredag til søndag - Enkel middag fredag - Festmiddag lørdag - Frokostbuffèt lørdag og søndag - Smøring av nistepakke med påfylling av kaffe/te i egen termos lørdag og søndag - Kaffe/te, kaker, frukt, popcorn og soft- ice er tilgjengelig mellom måltidene ( ) - Gratis parkering og internett For de som ikke bor på hotellet: Enkel middag fredag Kr. 300,- Festmiddag lørdag Kr. 450,- Dag pakke pr.dag Kr. 400,- Dag pakken omfatter: Frokostbuffèt, smøring av nistepakke med påfylling av kaffe/te i egen termos. Kaffe/te, kaker, frukt, popcorn og soft-ice er tilgjengelig på hotellet mellom måltidene ( ). De som ikke skal bo på hotellet betaler beløpet som tilsvarer det de ønsker å være med på til samme konto som er til deltageravgiften konto Husk å oppgi navn, tlf. nr. og adresse, og e-post hvis du har. Mer om treffet vil du finne på www. romerikesopp.net etter hvert som ting faller på plass. Tegn abonnement på forbundets nye tidsskrift Agarica! For mer informasjon se 8

9 Foto: Kyrre K. Bergersen. ann

10 Mikroalger nyttevekster Bakgrunn Det har tidligere vært en artikkel om makroalger bl.a. rødalger, brunalger og grønnalger som omhandlet deres verdi som mat og produsenter av praktisk interessante stoffer (Fredriksen 2007). I dette essayet er det mikroalger fotosyntetiske organismer av små dimensjoner som får oppmerksomhet. På samme måte som makroalgene er det vannforekomstene som hovedsakelig er utviklingsområdet også for mikroalgene. I hav, brakkvann og ferskvann danner mikroalgene vekst i de frie vannmassene (planktiske arter), og på alle faste overflater med lystilgang (begroingsalger, bentiske arter). Vannforekomstenes mikroflora Ordet alge er en praktisk betegnelse for en heterogen gruppe av organismer. Men de har en rekke trekk felles i utseende og levemåte. På samme måte som ordet tre brukes om planter av mange ulike typer og systematiske tilhørigheter (for eksempel bartrær, palmer, lauvtrær, bambus, trebregner etc.), anvendes betegnelsen alge om organismer med likheter i utforming, livsprosesser og økologiske tilpasninger, selv om de i systematisk sammenheng har en stor spennvidde i sine slektskapsmessige tilhørigheter (evolusjonære historie). Mikroalgene utgjør slik et stort artsmangfold. Basert på molekylærbiologiske og genteknologiske metoder til karakterisering og klassifisering av mikroalger, tegner det seg et univers med hundretusenvis av artsenheter (Strasser 2008). Fykologene (fagbetegnelsen på algeforskerne) opererer i dag med om lag arter som er vitenskapelig beskrevet. Mikroalgenes doméne Matressursene i hav og innsjøer fremskaffes basert på algenes fotosyntese. Det er først og fremst mikroalgene i planteplanktonet som står for den største produksjonen av organisk stoff. Viktige organismer i så måte hører til gruppen av encellede mikroalger karakterisert bl.a. av celleveggenes strukturer og sammensetning. Dette gjenspiles i betegnelsene på de ulike algeklassene, som for eksempel kiselalger, fureflagellater, kalkflagellater og svepeflagellater. Vannmassenes mikroflora utgjør gjennomgående en suspensjon med lav konsentrasjon av biomasse, i størrelsesorden 0,1-1 mm 3 per liter med levende materiale. Bare i et forholdsvis sparsomt solbelyst overflatelag av vannmassene ned til om lag 50 m dyp er det betingelser for aktiv fotosyntese (eufotisk sone). Ikke å undres over at landjordens planteproduksjon per enhet overflate er tre ganger større enn tilsvarende for vannforekomstene. Respektive verdier for årsgjennomsnitt på global arealbasis er ca. 300 g karbon per m 2 (på land) versus tilsvarende ca. 100 g (i vann). Men blir det relative forholdet mellom overflatearealene tatt i betraktning, er den totale globale primærproduksjonen på land og i vann omtrent lik. Mikroalgene og planetarisk fysiologi Mikroalgene utgjør altså kvantitativt en vesentlig levende komponent av biosfæren. Ut over sin direkte betydning som næringsgrunnlaget for matproduksjonen i vannforekomstene, kommer deres fundamentale fysiologiske rolle for de biogeokjemiske stoffkretsløpene mikroalgene er funksjonelle deler av. Det er nærliggende å tenke på karbonkretsløpet som eksempel, et av de viktigste kretsløp i naturen. Det organiske kretsløpet følger energistrømmen gjennom økosystemene i form av karbohydrat, fett og proteiner. Uorganisk karbon er tilgjengelig for mikroalgene i form av CO 2 i gassform, og som HCO 3 - ioner løst i vann. Hvert år inngår om lag 146 millioner tonn CO 2 som bygges inn i mikroalgene hovedsakelig som karbohydrater og fettstoffer (Schlegel 1985). Med sitt stoffskifte inntar mikroalgene slik en sentral posisjon i opprettholdelsen av jordens helsetilstand. De bidrar til sikringen av jordklodens gunstige livsmiljø (Lovelock 1991). Mikroalger til nytte Stort sett blir mikroalgene bare høstet indirekte til menneskenes behov, dvs. på høyere nivå i næringskjeden. Vi har alltid i OLAV M. SKULBERG 10 - olav.skulberg@niva.no

11 i natur og kultur Norge i stor grad nyttiggjort oss av mikroalgene. Hvalfangsten var basert på høsting av den marine næringskjeden i Antarktis fra mikroalger via zooplankton til hval. I dag er det på krepsdyrnivået (krill) utnyttelsen finner sted. Fisken vi fanger i havet har mikroalgene som næringsgrunnlag. Og olje og gass fra de geologiske formasjonene på kontinentalsokkelen har opphav i fotosyntetisk dannet materiale anriket i de millionår-gamle sedimentene. Bare i liten målestokk er mikroalgene hittil blitt tatt i direkte bruk som nyttevekster i dyrkingssystemer, eller i ulike former for bioteknologisk anvendelse. Mikroalgene regnes til kanskje den største biologiske ressurs som ennå ikke er kommet til førstehånds økonomisk utnyttelse. Her ligger det et stort potensial for morgendagens samfunn til å skaffe livsnødvendige goder gjennom næringsvirksomhet med grunnlag i dyrking av mikroalgene. Dette er det vi kaller algekulturteknologi (Richmond 2004). Den industrielle anvendelse av mikroalger går historisk tilbake til tiden for den annen verdenskrig. Men det var først i 1980-årene at algekulturteknologi utviklet seg internasjonalt til et industrielt virksomhetsområde (Richmond 1990). Fysiologisk egnede mikroalger ble tatt i bruk til kommersiell massedyrking for fremstilling av handelsprodukter (fig. 1). Velkjente eksempler er anvendelse av arter fra slektene Spirulina, Dunaliella og Haematococcus (fig. 2). I forbindelse med akvakultur fikk fôrorganismer praktisk betydning. Mikroalger innenfor slektene Isochrysis, Rhodomonas og Tetraselmis kan nevnes som eksempler. Positive nyttevekster Vurdert ut fra sin stofflige kvalitet og rolle i næringskjeden er mikroalgene spesielt interessante i næringssammenheng. Mikroalgenes kjemiske sammensetning er inngående studert for de viktige artene som benyttes i algekulturteknologi. Noen eksempler på stofflige egenskaper kan trekkes fram. Protein: Proteininnholdet er gjennomgående høyt i mikroalger. Blågrønnbakterier (tidl. blågrønnalger) har eksempler på arter med de høyeste proteinkonsentrasjoner som er kjent i naturlige fôrvekster (60-70 % av tørrstoffinnhold). Dette er høyere andel enn for eksempel i korn (8-14 %), rå fisk (15-20 %), soyabønner (35 %) eller tørrmelk (35 %). Mikroalger er fremtredende produsenter av essensielle aminosyrer (bl.a. valin, leucin, isoleucin, fenylalanin, tryptofan, treonin, lysin, histidin), men de er gjennomgående relativt fattige på svovelholdige aminosyrer (cystein, metionin). Mikroalger i slektene Spirulina, Chlorella og Scenedesmus blir for eksempel benyttet som høyverdig proteintilskudd i fôr på grunn av sitt innhold av essensielle aminosyrer. Lipider: Lipidinnholdet i mikroalger kan variere mellom 1 % og 70 % av tørrstoffet Fig. 1. Dyrking av mikroalger har utviklet seg fra en vitenskapelig spesialitet til industriell virksomhet (tre arter av ferskvannsalger i kultursamlingen). Fig. 2. Tegninger av fem viktige mikroalger som anvendes i industriell algekulturteknologi. Grønnalgen Chlorella kan tjene som målestokk med sin cellediameter på om lag 10 µm (100 celler i en rekke utgjør 1 mm). Spirulina er en flercellet blågrønnbakterie. Porphyridium hører til de encellete rødalge-artene. Haematococcus og Dunaliella er volvocale grønnalgeflagellater. Fig. 3. Rødfargen i fiskekjøtt hos laks og ørret beror på karotenoidet astaxanthin. Fargestoffet er produsert 11 av mikroalger (f.eks. Haematococcus). I næringskjeden via krepsdyr skaffer laksefisk seg pigmentet.

12 bestemt av art og dyrkingsbetingelser. Den kjemiske sammensetningen er hovedsakelig lik andre vegetabilske oljer. Algelipider består gjerne av estere av glycerol og fettsyrer med uforgrenede hydrokarbonkjeder med et likt antall karbonatomer. Lipidproduksjon basert på mikroalger hører til de mest interessante muligheter for en praktisk anvendelse av algekulturteknologi. Blågrønnbakteriene kan ha høyt innhold av flerumettede fettsyrer (25-60 % av totallipid). Mens grønnalgene er rike på α-linolsyre (C 18 3 ), er γ-linolsyre for eksempel den dominerende fettsyre i blågrønnbakterier. Tilstedeværelsen av disse fettsyrene er av viktighet for vurderingen av bruken av mikroalger i mat og fôr. Det kan nevnes at andelen av frie fettsyrer som har intens smak og lukt er gjennomgående liten i mikroalger. Karbohydrater: Mikroalgenes innhold av karbohydrater kan variere mellom 20 % og 45 % på tørrstoffbasis. Stoffenes kjemiske sammensetning er bl.a. knyttet til genetiske forhold, fysiologiske faktorer og vekstbetingelser. Produksjonen av monosakkarider som glukose, fruktose og galaktose kan ha praktisk betydning i ernæringssammenheng. Imidlertid er det stoffgruppen polysakkarider som får størst oppmerksomhet i industriell forbindelse. Pigmenter: Mikroalger er viktige produsenter av et stort spektrum av fargestoffer (se f. eks. fig. 3). Deres aksessoriske pigmenter kan til dels bli dannet i større mengder enn primærpigmentene (klorofyllforbindelser). I praktisk sammenheng hører pigmentene i mikroalgene med blant de økonomisk mest interessante produkter. Til disse regnes bl.a. karotenoider (0,1-2 % av tørrstoff) og fykobiliproteiner (ca 30 % av tørrstoff i blågrønnbakterier). Vitaminer, aromastoffer, probiotika: Mikroalger utgjør en verdifull ressurs for vitaminer og aromastoffer av betydning for husdyrfôr. Bruk av mikroalger i sammenheng med mat/fôr har vist helseeffekter av probiotisk natur. Dyrking av mikroalger representerer et effektivt produksjonssystem til fremstilling av disse livsnødvendighetene. Og det kan være interessant å nevne et spesielt forhold. Mens høyere planter vanligvis har de ønskede verdistoffene lokalisert i bestemte plantedeler som høstes for eksempel frø, frukter, røtter har mikroalgene som encellede organismer de samme kvaliteter i hele biomassen som utvikles. Via fysiologiske påvirkninger kan algecellene dessuten induseres til å gi høyt utbytte av spesielle substanser som det er behov for. Da livssyklus til mikroalgene er relativt kort fra timer til døgn egner de seg godt for genetisk seleksjon. Ikke minst gjelder dette blågrønnbakteriene (prokaryoter), som formerer seg raskt på godt og vondt og finnes både i ferskvann (fig. 4) og saltvann (fig. 5). Disse peker seg også ut som hensiktsmessige for molekylærbiologisk modifikasjon. Produksjon av mikroalger Solenergi (lys), karbondioksid, mineraler (næringssalter) og vann danner grunnlaget for dyrking av mikroalger. Så lenge det i kulturmediet er overskudd av disse ressursene, formerer algene seg ved celledeling. Det gir eksponensiell økning av algebiomassen. Imidlertid vil tilgangen på lysenergi begrense veksten i kulturen på grunn av celletettheten som etter hvert oppstår. Algebiomasse inneholder om lag 45 % karbon. Det innebærer et forbruk av karbondioksid tilsvarende ca. 1,65 kg for å produsere 1 kg algebiomasse. Mikroalger er slik aktuelle for konvertering av denne klimagassen til bioenergi og/eller råvarer til produkter tradisjonelt fremstilt via fossilt brensel. Praktiske dyrkningssystemer Masseproduksjon av mikroalger kan foregå i åpne eller lukkede anlegg (fig. 6). Åpne anlegg er ofte utformet som dammer eller kanaler, hvor algekulturen holdes i bevegelse ved hjelp av pumper eller skovlehjul. CO 2 -tilførselen skjer som regel ved innblåsing av finfordelte bobler fra perforerte rør på bunnen. Konstruksjonen er forholdsvis enkel, men åpne anlegg gir begrenset kontroll over vekstbetingelsene og dårlig beskyttelse av algekulturen mot infeksjoner av uønskede organismer. Dette har bidratt til at kommersiell produksjon av mikroalger i åpne anlegg er begrenset til noen få arter. Ved produksjon av alger i lukkede reaktorer er kulturen innesluttet i gjennomsiktige rørkanaler av glass eller plast. På denne måten kan man oppnå en god utnyttelse av dagslys selv med høy biomassetetthet i kulturen. Utnyttelsen av karbondioksid kan også gjøres effektiv ved at den tilsettes i et lukket system. Fordelene med lukkede algereaktorer er høyere produksjon per volum og areal, bedre beskyttelse av algekulturen og lavere høstningsomkostning (pga. høyere 12

13 tetthet). Anlegg basert på lukkede reaktorer er imidlertid mer ressurskrevende, og har foreløpig mest vært brukt til produksjon av høykost-produkter fra mikroalger. Perspektiv Betegnelsen nyttevekster er vel gjennom de siste dekader blitt et begrep med utvidet meningsinnhold. Erkjennelsen av hva organismelivet i økosystemene betyr for menneskesamfunnet, og for bevaringen av livsgrunnlaget på jordkloden, er blitt forankret i ny vitenskapelig dokumentasjon (The United Nations Environment Programme: The Millenium Ecosystem Assessment, 2005). Mikroalgenes posisjon i det økologiske komplekset som biodiversitet utgjør, gir dem en sentral rolle både i naturforvaltning og teknologisk utnyttelse. Algevegetasjonen er på en måte Norges regnskog i sitt artsmangfold. Så langt er det makroalgene tang og tare som har blitt høstet og nyttiggjort økonomisk. Nå står mikroalgene for tur, og veien blir tilrettelagt av moderne hjelpemidler og forskningsresultater. De første produktene kan bli fôr til husdyrbruk og i akvakultur. Men stoffer til kjemisk industri, farmasi og kosmetikk er også aktuelle. Det er behov for å gjøre skrittet fra laboratoriet og praktiske forsøk til fullskalavirksomhet. I samvirke mellom landbruk, akvakultur og industri vil mikroalgenes praktiske/ økonomiske muligheter da kunne realiseres basert på fremgangsmåter innordnet prinsippene trukket opp i Agenda 21, The Rio Declaration on Environment and Development (Keating 1993). Arbeidet vil inngå i en bestrebelse etter å kunne innordne industrisamfunnet som en del av det økologiske kretsløp. Takk Forfatteren vil gjerne takke medarbeidere ved NIVA for god hjelp. Torsten Källqvist har bidratt med faglige opplysninger, og Lida Henriksen har maskinskrevet manuskriptet. Litteratur Fredriksen S, Alger som nyttevekster. Sopp og nyttevekster 4, Keating M, Agenda for change. Centre for Our Common Future, Geneva. ISBN Lovelock J, Gaia. Søkelys på jordens helsetilstand. J.W. Cappelens Forlag a.s., Oslo. Richmond A, Large scale microalgal culture and applications, i: Round FE, Chapman DJ (Reds), Progress in Phycological Research 7. Biopress Ltd., Bristol, s Richmond A, Handbook of microalgal culture. Blackwell Science, Oxford. Schlegel HG, Allgemeine mikrobiologie. Georg Thieme Verlag, Stuttgart. Strasser BJ GenBank Natural history in the 21st century. Science 322, Fig. 4. Mikroalger kan være problemorganismer. Fotografiet er fra en innsjø (Frøylandsvatnet, Jæren) med masseutvikling av den toksinproduserende blågrønnbakterien Microcystis aeruginosa. Fig. 5. Også i saltvann hører blågrønnbakterier hjemme. Mikrofotografiet er av den marine arten Spirulina subsalsa isolert fra algebegroing i Oslofjorden. Fig. 6. Masseproduksjon av mikroalger kan utføres i mange typer av anlegg og reaktorer (Richmond 2004). Lukkede reaktorer gir god beskyttelse av kulturen og kontroll av vekstbetingelsene. Fotografiet 13 viser reaktorer av rørtypen som er vanlig brukt for produksjon av algebiomasse i mindre målestokk.

14 Jeg gikk meg ut og høstet en vårdag i april Min gamle hamnehage ligger mishandlet av jordrotter. Morkne hundreårgamle bjørkekjemper sperrer de overgrodde krøtterstiene etter å ha falt overende da snøen lå tung i vinter. Brenneslene strutter lubne mot meg for hvert skritt jeg tar, og føttene mine møter fristende karvekålrosetter som trygler om å bli høstet. Nei, nei, nei, dere er ikke målet for mitt besøk i dag! Endelig skimter jeg noe gult i det fjerne, så mer og mer gult. Tuer av bekkeblom, store tepper av maigull og gullstjerne dekker den fuktige enga foran meg. Hurra, da må tiden være moden! Jeg snubler blomstene ivrig i møte, og så er jeg ved målet bekken i bunnen av hamnehagen. En lang time senere forlater jeg det tidligere beiteområdet med søle til knærne og en velfyllt pose med det grønne gullet som har plukkbar størrelse når maigull og gullstjerne kranser vokseplassen... Så ble det bekkekarse denne våren også. Favoritten blant flere favoritter i kveld blir det fest i heimen! Bekkekarse (fig. 1) tilhører slekten Cardamine i korsblomstfamilien, og C. amara er det velklingende navnet på denne herlige vekst som liker å være våt på bena. Den kan bli 30 cm høy og trives ved bekker, fuktige enger og i fuktig løvskog. Jo nærmere vann, jo kraftigere plante. Den finnes over hele landet, men er mindre vanlig i nord, og den kan gå så høyt som meter. Blomstene er hvite, og gjennom lupe kan vi se tynne fiolette striper i kronbladene. Bekkekarse er en østlig vekst, mens engkarsen C. pratensis, med sine rosa-lilla blomster, er mer vanlig vestover i landet. Bekkekarse har ingen bladrosett nederst, slik som engkarsen. Bekkekarse smaker behagelig bittert, svært likt den velkjente matkarsen vi dyrket i barnehagen, småskolen og i hjemmet. Bekkekarse kan brukes rå i salater, som garnityr til retter, og som råstoff til nydelige supper og stuinger. Den kan sankes som grønnsak frem til blomstring. Jeg tror dette er den eneste ville matplante som ikke egner seg til tørking aroma og smak blir helt borte etter et opphold på tørka. Råfrysing derimot er utmerket. Straks bekkekarsen er sanket inn må den skylles grundig i flere vann. Rist av overflødig væske i salatslynge o.l. og oppbevar karsen i plastpose i kjøleskap. Den tåler flere dagers lagring. Etter et par timers kjøling blir karsen knusprende sprø og lekker. Fig 1. Bekkekarse. INGER-LISE ØSTMOE - nor.sopp@online.no 14 Foto: JAHN TRONDSEN

15 Oppskriftene nedenfor er hentet fra kokeboka Matsprell i naturens verden (Østmoe et al. 2006): Bekkekarsesuppe 1 l vasket bekkekarse (engkarse og brønnkarse kan også brukes) 2 store poteter En god smørklatt og litt matolje 1 terning hønsebuljong 1 l vann Salt og pepper, krydder etter smak og behag Matfløte Ha smør i en kasserolle sammen med litt olje og smelt dette over svak varme. Grovrasp potetene rett i fettet. La det surre seg mykt. Løs opp buljong-terningen i kokende vann og ha det i kasserollen, kok 15 minutter. Ha i karsen som er grovhakket og småkok videre 5 minutter. Ta av litt frisk karse som garnityr. Smak til suppen med matfløte og la avkjøle i kjøleskap for kald servering. Dryss frisk karse på toppen av hver tallerken når den serveres (fig. 2). Spises som sommersuppe kald såvel som varm. Fig 2. Bekkekarsesuppe. Gammeldags godt Dekk mørkt brød med smørbar ost og topp med masse grovhakket bekkekarse rett fra kjøleskapet. Eller: Smør en brødskive av hvilket som helst slag med litt rømme eller ost (for at karsen ikke skal skli av), dekk med et godt lag grovhakket karse og topp med rause gulostskiver. Ja, selvfølgelig - en grønn kvast på toppen (fig. 3)! Lekker pesto kan vi også lage av bekkekarse oppskrift finnes i den førnevnte matsprell-boka. Litteratur Østmoe I-L et al., Matsprell i naturens verden. NRK Aktivum, Oslo. 146 s. Fig. 3. Bekkekarse Cardamine amara på brødskiva. 15

16 Fig. 1. Takrør fra Øksnevadtjernet på Jæren. Strå til taket på bronsealderhuset ble høstet i bakgrunnen. Foto: Sverre Bakkevig. Takrør vannplanten som gir vanntette tak Norges største gress Takrør Phragmites communis er Norges største gress, og det kan bli opptil 4 meter høyt. Vanligvis er det ca. 2 meter og vokser i tette bestander i grunne og næringsrike vann. Vanndybden er gjerne mellom 0,5 og 1,5 meter. Takrør hører til samme plantefamilie som bambus og spanskrør, og størrelsen gjør at de har et litt eksotisk preg. Vi kan godt kalle takrørskoger for Norges parallell til Kinas bambusjungel. Takrør kommer sent i gang med veksten om våren. Skuddene spirer fra et kraftig rotsystem med grove jordstengler som er vevd sammen til en fast matte. Takrør har breie flate blad og en svartfiolett topp med lange sølvblanke hår. Blomstringen skjer på ettersommeren. De stive stråene blir deretter stående hele vinteren, men etter hvert faller bladene og toppen av (fig. 1). I Norge er takrør vanlig i store deler av landet, men mest i øst og sør, og særlig i grunne og næringsrike vann. Forurensning og tilførsel av fosfater og andre næringsemner fra bekker og elver har gjort at takrør trives særlig godt. Men ved at takrør selv bruker mye næring, bidrar de samtidig til å binde mye av dette næringsoverskuddet. I takrørskogen er der et rikt plante- og dyreliv, både over og under vannskorpa. Mange forskjellige arter av både insekter, fugler og dyr finner næring, skjul og hekkeplasser mellom stråene. Det gjelder blant annet den sjeldne sivhauken. Vanligvis bygger rovfugl reir på utilgjengelige fjellhyller og i tretopper, men sivhauken bygger reir inne i store forekomster av takrør og jakter også i denne biotopen. Mengder av tykke takrørstrå bremser effektivt strømmen i vannet. Da synker mudder og planterester til bunns og blir etter hvert liggende i tykke lag. Takrør danner selv mye plantemateriale som også samles opp på bunnen. Torvmose vokser etter hvert fram mellom stråene, og i mosen spirer andre planter. Takrør bidrar derfor sterkt til at grunne vann gror igjen og blir til fast mark. De første buskene som våger seg ut i en tørrlagt takrørskog er gjerne pors og or. En typisk takrørskog er småvokst og glissen i to områder: Ytterst ute, der vannet er for dypt til at takrør trives, og innerst mot land, der det er for tørt. SVERRE BAKKEVIG 16 - sverre.bakkevig@uis.no

17 Takrør som nyttevekst Navnet takrør viser til det viktigste bruksområdet. At de lange stive stråa har blitt brukt til taktekking er kjent alt fra steinalder og bronsealder. En av fordelene med takrør er at taket blir svært lett, derfor kan takkonstruksjonen bygges av mye spinklere materialer enn om en for eksempel skal bruke torv på taket. Derfor var trolig takrør et særlig godt alternativ i tider da økser og annet verktøy ikke var av jern, og mulighetene for å bearbeide tømmer var mer begrenset. Men naturlig nok er det få funn som viser bruk av takrør i fortiden. Det aller meste av det vi vet om takrør til taktekking skriver seg fra nyere tid, og fra andre nordiske land, særlig Sør-Sverige og Danmark. Der er det mye flatt landskap med mengder av grunne vann og innsjøer med store takrørskoger. Men i tillegg til taktekking har takrør blitt brukt til mange andre formål: - I gartnerier har lange matter av takrør blitt brukt for å skjerme plantene mot sollys og vind. - Stråene er blitt brukt på yttervegger som vern mot regn og utenpå murvegger som vern mot frost. - Av stråene kan det flettes matter og stolseter. - Stråene kan brukes som brensel. - Stråene kan brukes som armering i gipstak og murpuss. - Stykker av stengelen er blitt brukt som spoler til garn. - Toppen på takrør kan brukes til plantefarging. Avhengig av fremgangsmåten kan en få farger fra grått til blått og svart, eller gult og grønt. - Toppen er blitt brukt til putefyll. - Grønne strå av takrør har vært et viktig fôr til husdyr, særlig til hester. - Røttene er næringsrike og inneholder blant annet sukker. De er spiselige og har vært tørket og malt til mjøl som ble brukt i brødbaking. - Røttene har blitt brukt til korgfletning. - Røttene har også blitt brukt som medisin, blant annet mot hudsykdommer og leddsykdommer. - Grønne blad har blitt flettet til bånd, hatter, og lignende. - Barn har brukt alle deler av takrør til lek: Toppen til fjærpryd i luen og stengelen til bue eller blåserør. Blad ble til seilbåter ved at spissen ble tredd ned i et hull i den bredeste delen av bladet. Jordstengelen er blitt renset og brukt som perlebånd, og fra både stengel og blad kan det lages fløyter og blåseinstrumenter. - Når friske strå med takrør tørkes holder de godt på fargen, og de er derfor mye brukt til pynt. - I reklame og utstillinger brukes ofte takrør som dekorasjon. - Det særpregede utseendet gjør takrør til et mye brukt motiv for fotografer og kunstnere, til dels brukes også stråene i selve kunstverket. Innhøsting Strå til taktekking ble fortrinnsvis høstet om vinteren, etter en frostperiode og etter at mesteparten av bladene var falt av. Ofte skjedde det fra båt eller en flatbunnet pram, men det var lettere å høste fra isen etter at den hadde lagt seg. Fra båt ble stråa høstet med en kraftig ljå og buntet sammen i band eller nek, omtrent som kornnek. I Danmark skulle et rørneg være 24 tommer i omkrets. Nekene ble solgt i bunter på 20 og skaffet grunneierne en inntekt som kunne være like stor eller større enn fra et tilsvarende areal med korn. En god takrørskog kunne gi over hundre nek pr. mål. Bronsealderhus med stråtak Flere store arkeologiske undersøkelser på Forsandmoen i Forsand kommune, særlig på 1980-tallet, har avdekket til sammen 253 forhistoriske hus. For å synliggjøre dette ble det besluttet å rekonstruere noen av husa, blant annet et hus fra bronsealderen. Vi valgte da å bruke stråtak (fig. 2), og engasjerte en dansk tækkemand som kom med fullt utstyr og to store lastebillass med takrør 17

18 fra Danmark. For å få praktisk erfaring med høsting av takrør gjorde vi også et lite forsøk i Øksnevadtjernet på Jæren i februar Med forsiktighet kunne vi gå på den kraftige rotmatten som takrør har og skjære strå med sigd. Vanndybden var da noen få cm mindre enn høyden på gummistøvlene. Et større problem var at stråene var en blanding av strå fra de to siste åra så gamle strå måtte renses ut etter hvert. Det at nye strå måtte vokse opp mellom gamle strå gjorde dem krokete og svært lange. De hadde tynn vegg og var fra 1,75-2,0 meter høye. Da vi neste vinter skar takrør på det samme området var kvaliteten mye bedre. Stråene var rette, kortere (1,4 m), tykkveggede og koniske. Disse stråene samsvarte med kvaliteten på de danske stråene. De vi høstet først ble av tækkemanden kun funnet verdige som en slags sutak, altså et tynt lag med lange strå som resten av stråtaket ble lagt på. Avslutningen på mønet, der takrør fra to sider møtes, er en utfordring. Takrørene fra begge sider kan knekkes over mønet, og eventuelt flettes sammen, men det vanlige er at en legger på en mønning. I Nord-Jylland brukes torvremser på 30 x 170 cm fra våtmark, de er meget seige. I Sør-Jylland er lyng vanlig brukt, og på Fyn og Sjælland bruker en kornhalm som holdes på plass med hønsenetting. Ålegress, et tarelignende gress som vokser i sjøvann (dansk: bændeltang), har også blitt brukt som mønning. Vanligvis har mønningen betydelig kortere levetid enn stråtaket. Vi syntes stråtaket på bronsealderhuset var flott da det var nytt og lyste lang vei av gule strå. Etter et par år bleknet fargen (se fig 3.) og nå, etter 14 år, har taket fått en patina som vi kjenner fra slike tak i utlandet. Taket er tett, det isolerer godt og vedlikeholdet har stort sett vært knyttet til mønningen. Vi begynte med tang, men etter to år ble den skiftet ut med seige grastorver. Et av argumentene for bruk av stråtak på et rekonstruert bronsealderhus er som nevnt at med den tids redskaper var det vanskelig, eller i hvert fall svært arbeidskrevende, å lage en huskonstruksjon som var sterk nok til å tåle tyngden av et torvtak. Men vi har få konkrete funn etter bruk av halm til taktekking fra forhistorisk tid. En av de eldste forskrifter om taktekking stammer fra London og ble laget etter bybrannen i Her heter det at den som vil bygge skal vise aktsomhet og ikke tekke taket med takrør eller siv inne i byen. I Roskilde i Danmark nevnes tækkemend første gang i skriftlige kilder i I Norge er det lite å finne om bruk av stråtak. Fra Hvaler er der gamle beskrivelser av et uthus som hadde rørtak. Ivar Åsen nevner så vidt fra sine besøk på Jæren at det ble brukt tak av strå, men går ikke nærmere inn på emnet. Fra 1800-tallet nevnes Fig. 2. Fra leggingen av stråtak på bronsealderhuset i Forsand i Neka holdes midlertidig på plass av en lekte (til v.). Til høyre er neka festet med en tynn hasselkjepp, så er bandet rundt neka skåret av og stråendene trimmet med et tekkebrett. Foto: Sverre Bakkevig. 18

19 Fig. 3. Bronsealderhuset på Forsand i 1997, to år etter at stråtaket er ferdig. Mønningen av tang er senere skiftet ut med grastorv. Foto: Terje Tveit. det at en på Jæren brukte rughalm på taket når en manglet never og torv. Det er også sannsynlig at stråtak ble brukt på enkle lagerhus for korn. I Tyskland besto slike av fire stolper med et lett stråtak som kunne løftes opp og senkes ned langs stolpene etter behov. Kanskje er det slike hjelmlignende tak som har gitt opphav til gårdsnavna Tjelmeland og Tjemsland på Jæren? Ny interesse for stråtak Taktekkerne som arbeider med stråtak er i dag etterspurte spesialister. De jobber i en bransje som krever lang erfaring, og arbeidet er i høyeste grad manuelt, tungt og krevende. Men så er belønningen at et fint oppsatt stråtak gir en særlig arbeidsglede når jobben er gjort. Denne type håndverk er i dag særlig etterspurt til vedlikehold av fritidshus og museumsbygninger i Nord-Europa. Men det er også en klar tendens til at stråtak på nye hus er blitt et slags statussymbol, særlig i Tyskland. Der var for en del år siden etterspørselen etter takrør så stor at de måtte importere dem fra Polen. Drømmer du også om et stråtak på huset eller hytta, og leter etter gode argumenter? Husk da at pannefabrikker kommer og går, og etter en tid blir det vanskelig å få tak i panner av en spesiell type. Det problemet har ikke eierne av stråtak. Naturen produserer hvert år millioner av takrør, alltid av samme type, og har gjort det i tusener av år. Stråtak er lyddempende, varmeisolerende og miljøvennlige. Levetiden er så lang at sannsynligvis blir du utslitt før taket, og på stråtak er det ikke snakk om asbest og tungmetaller. Det eneste restavfallet når taket må skiftes er eventuelt litt ståltråd. Erfaringene fra Landa, Fortidslandsbyen på Forsand, er gode og viser at et stråtak fungerer utmerket, også i et fuktig Vestlandsklima. Dagens moderne tækkemænd kan en lett finne på internett, men selv om råvarene i utgangspunktet er gratis, så blir det ikke noe billig tak. Vær forberedt på at stråtaket blir flere ganger dyrere enn et vanlig tak. Her ligger nok forklaringen på at stråtaket, som en gang i tiden ble laget av gratis naturmaterialer, i dag er blitt et statussymbol. Supplerende litteratur Bakkevig S, Takrør og taktekking, i: Bakkevig S, Komber J, Løken T (Reds.), Landa Fortidslandsbyen på Forsand. AmS-Småtrykk 45: Brøndegård VJ, Folk og flora. Roskilde og Bagger, Danmark. Hall N, Thatching: A handbook. Intermediate Technology Publications, London. Høeg O, Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo. Jensen JK, Tækkebogen et stråtag bliver til. Gyldendal, København. Morgan WEC, Cooper FW, The Thatchers Craft. Battley Brothers Ltd., Storbritannia. 19

20 Drikkevann og ledningsnett en kilde til muggsopp Hvis du trodde drikkevannet ditt var forbeholdt bakterier, virus og parasitter, må du tro om igjen: Muggsopp trives nemlig utmerket i vannledningssystemer og kan betraktes som vanlig i alle typer av norsk drikkevann. En studie gjennomført ved Veterinærinstituttet, Seksjon for mykologi, viser at muggsopp kan etablere seg i vannledningsnettet og at de vanligste vannbehandlingsmetodene er lite effektive for å bekjempe dette problemet. Muggsopp i vann Som en praktisk og forenklet tilnærming til klassifisering har sopp tradisjonelt blitt delt inn i gruppene filamentøse sopp, gjærsopp og fruktlegemedannende sopp. Det er de filamentøse soppene, også kalt muggsopp, som har vært hovedfokus for Veterinærinstituttets forskningsprosjektet Muggsopp i drikkevann. De fleste muggsopp er tilpasset et liv på land, og vi finner dem i jord, luft og ofte på materialer som er i kontakt med luft. Vann har derfor blitt sett på som et unaturlig habitat for disse soppene, selv om mange trives veldig godt ved god tilgang på fukt. Drikkevann som kilde for muggsopp er et forholdsvis nytt forskningsfelt i Norge, men internasjonalt har muggsopp de senere åra fått økt oppmerksomhet som drikkevannskontaminanter, spesielt på bakgrunn av at vann har blitt rapportert å kunne være en mulig kilde for muggrelaterte helseproblemer. Muggsopp har blitt rapportert fra alle typer vann fra råvann til renset vann, fra svært forurenset vann til destillert vann. Muggsopp har også blitt rapportert fra flaskevann. Forekomst i norsk vann I den norske studien ble vannprøver hentet fra 14 vannverk fordelt over hele landet, inkludert både overflatevannverk og grunnvannsverk. Prøvene ble tatt fra råvann og reint vann, samt fra ledningsnettet. Prøvene fra ledningsnettet inkluderte kaldtvann, varmtvann og dusjvann fra privathus og sykehus. Resultatene fra studien viser at muggsopp er vanlig i alle typer av norsk vann. Statistisk sett er det 3 ganger større sjanse for å påvise muggsopp i overflatevann enn i grunnvann. Det er også mer vanlig å påvise mugg i kaldt vann og dusjvann enn i varmt vann, selv om termotolerante arter kan etablere seg i varmtvannsfasiliteter. Et mangfold av muggsopparter ble isolert fra vannprøvene (fig. 1). Totalt ble 106 ulike arter identifisert, og de dominerende artene tilhørte slektene Trichoderma, Penicillium og Aspergillus. Den vanligste sopparten i norsk drikkevann var Trichoderma viride, en muggart som vanligvis finnes i jord, men som ser ut til å ha funnet en nisje i drikkevannledningsnettet vårt. Nivået av muggsopp i norsk vann var for det meste akseptabelt, men nivåene varierte over tid, og ved flere anledninger ble forhøyede nivåer av enkelte arter observert. GUNHILD HAGESKAL (tekst og foto) - gunhild.hageskal@vetinst.no IDA SKAAR (tekst) 20 - ida.skaar@vetinst.no