Politisk plattform for Spire, Utviklingsfondets ungdom Vedtatt 21. april 2013

Transkript

1 Politisk plattform for Spire, Utviklingsfondets ungdom Vedtatt 21. april 2013 Spires formål Spire ønsker å endre de samfunnsstrukturene som opprettholder en urettferdig fordeling og uheldig forvaltning av økonomiske, sosiale, biologiske og kulturelle rettigheter og ressurser. Miljø og utvikling må sees i sammenheng og en miljømessig bærekraftig utvikling er sentralt i Spires arbeid. Vi vil oppnå våre mål gjennom å støtte og samarbeide med lokale partnerorganisasjoner som utfører grasrotarbeid i utviklingsland, samt opplysningsarbeid, kunnskapsutveksling og politisk påvirkning på nasjonale og internasjonale arenaer. Spires politiske standpunkt 1. Bærekraftig utvikling 1.1. Rettferdig fordeling 1.2. Klima 1.3. Økologisk gjeld 1.4. Biologisk mangfold 1.5. Forbruk 1.6. Teknologi 1.7. Spire kjemper for 2. Matsikkerhet og matsuverenitet 2.1. Matsuverenitet 2.2. Handel og uavhengighet 2.3. Økt satsing på småskala landbruksprosjekter 2.4. Retten til å lagre såfrø og mat 2.5. Genmodifiserte organismer (GMO) 2.6. Eiendomsrettigheter 2.7. Norsk landbrukspolitikk 2.8. Fiskeri 2.9. Rett til vann Spire kjemper for 3. Handel og økonomiske og politiske strukturer 3.1. Verdens handelsorganisasjon (WTO) 3.2. Handels- og investeringsavtaler 3.3. Matvarehandel 3.4. Handel med offentlige tjenester 3.5. Patenter 3.6. Finansmarkeder 3.7. Gjeld 3.8. Jordbruksinvesteringer og landran 1

2 Spire kjemper for 4. Sosial rettferdighet og deltakelse 4.1. Likestilling 4.2. Utdanning og uformell læring 4.3. Urbanisering 4.4. Ungdomsdeltakelse 4.5. Spire kjemper for Ordforklaringer og forkortelser brukt i teksten: BNI Brutto Nasjonal Inntekt FAO Food and Agriculture Organization FN Forente Nasjoner GATS General Agreement on Trade in Services GMO Genmodifiserte organismer IAASTD The International Assessment of Agriculture Science and Technology for Development ILO International Labour Organization IMF International Monetary Fund, Det internasjonale pengefondet NAMA Non-Agricultural Market Access SPU Statens Pensjonsfond Utland TRIPS Trade Related Aspects of Intellectual Property Rights UPOV Union for the protection of New Varieties of Plants WTO World Trade Organization, verdens handelsorganisasjon 1. Bærekraftig utvikling Spires mål er bærekraftig utvikling. Med bærekraftig utvikling tar vi utgangspunkt i Brundtlandkommisjonens rapport, presentert i «En bærekraftig utvikling er en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få tilfredsstille sine behov» (Verdenskommisjonen, 1987). Bærekraftig utvikling innebærer positive endringer innenfor sosiale, økonomiske og miljømessige dimensjoner. Positiv endring innenfor én dimensjon kan medføre negative konsekvenser innen en annen. Derfor må mulige konsekvenser alltid bli tatt i betraktning. Siden miljøet er grunnlaget for all økonomisk og sosial aktivitet, må det tas spesielt hensyn til. Utviklingsmønstre som ikke er bærekraftige har ført til så stor belastning på naturens ressurser og økosystemer at det ikke bare truer andre arters livsgrunnlag, men også menneskehetens livskvalitet, og til sist vår egen eksistens. Spire erkjenner at fattigdom kan være årsak til og resultat av miljøødeleggelser. Derfor må miljø og utvikling sees i sammenheng. En bærekraftig utvikling vil kreve en fundamental sosial og økonomisk endring i Nord og Sør. Spire erkjenner problematikken ved begrepsbruken av nord-sør. Spire bruker disse begrepene som en betegnelse som viser til de sosioøkonomiske og politiske skillelinjene mellom såkalte utviklingsland og industriland. I Sør vil dette innebære en forbedring av fattiges livssituasjon på en bærekraftig måte. I Nord vil dette innebære en omfattende reduksjon av forbruk, en grunnleggende endring innen produksjon samt en dyptgående holdningsendring. Verdenssamfunnet har foreløpig feilet i å møte disse utfordringene og vi vil arbeide mot en endring av dagens situasjon. Bærekraftig utvikling må bli fremmet på en måte som vektlegger kreativitet og innovasjon. For å mobilisere til endring i både holdninger og handlinger, må vi fokusere på løsninger fremfor problemer. 2

3 Norge skal være ledende i å integrere og ta hensyn til miljøet i alle politiske saker. Samtidig bør det bli lagt press på private aktører til å integrere miljø i sine prosesser. Staten er en mektig endringsaktør og må arbeide aktivt for en endring i forbruk, produksjon og holdninger. Dette betyr blant annet at den norske staten må intensivere forskingen på miljøvennlig teknologier og fornybare energikilder, samt arbeide for omfattende implementering av disse. Samtidig må alle norske næringsforetak være gode representanter for en ansvarlig miljøpolitikk, og følge samme retningslinjer i utlandet som innenfor Norges grenser. Spire erkjenner behovet for en internasjonal miljøstandard. Det bør opprettes en høykommissær for framtidige generasjoner og et framtidsombud på nasjonalt plan. Framtidsombudet skal fremme solidaritet mellom generasjoner og arbeide for å sikre en langsiktig politikk og grunnleggende rettigheter for våre etterkommere Rettferdig fordeling Dagens økonomiske og politiske strukturer bidrar til å opprettholde de enorme forskjellene som gjør at en stor andel av verdens befolkning lever i fattigdom. Til tross for enorme rikdommer bor nesten 70 % av verdens fattige i jordbruk- og fiskerisamfunn, og arbeider i primærnæringer med matproduksjon. Det er altså ikke bare et bare et fattigdomsproblem, det er et fordelingsproblem. Fattigdomsbekjempelsen må i økende grad ta inn over seg de enorme ulikhetene i verden. Det er viktig at de fattige selv er aktive pådrivere i kampen mot fattigdom og for global omfordeling. I tillegg er det avgjørende at land har politisk handlingsrom til å drive aktiv fordelingspolitikk og ikke hindres grunnet overnasjonale avtaler og regelverk. Dette må være grunnlag for internasjonale handelsregelverk, handels- og investeringsavtaler og organisasjoner som Verdensbanken og IMF. 1.2 Klima Menneskeheten bidrar til klimaendringer gjennom overforbruk og ikke bærekraftig arealforvaltning med påfølgende klimagassutslipp, noe som gjør at menneskeheten også kan stanse denne utviklingen. For å stabilisere klimasystemene må vi ned på et CO₂-nivå som tilsvarer 350 partikler pr. million (PPM) og begrense temperaturstigningen til 1,5 grader. Utslipp av klimagasser fører til økt drivhuseffekt, noe som skaper problemer for mennesker gjennom blant annet kraftigere ekstremvær som fører til død og ødeleggelser, endringer i nedbørsmønstre som påvirker avlinger og tilgang til drikkevann og havstigning som kan føre til forurensing av drikkevann, forsalting av jordsmonn og erosjon. Negative effekter av klimaendringer går først og fremst utover fattige i Sør. Klimaendringer truer økosystemer og medvirker til at arter utryddes. Historisk sett har industrilandene oppnådd sin velstand gjennom intensiv bruk av naturressurser og massive utslipp av klimagasser. Fattige land har også rett til en økonomisk utvikling, men det er viktig at denne er bærekraftig. Det bør være i alle samfunns interesse å handle på en bærekraftig måte, og ingen kan bli fritatt fra dette ansvaret. For å forebygge klimaendringer er det nødvendig med store utslippskutt globalt. Samlet sett står verdens matproduksjon for om lag 40 % av klimagassutslippene. Dette er derfor en sektor med stort potensiale for utslippskutt. Omlegging til mer miljøvennlige matproduksjonssystemer er dermed en del av løsningen på klimaproblemene. Rike land opprettholder sin livsstil ved høye klimagassutslipp. Dette begrenser dagens fattige og fremtidige generasjoners rett til et trygt liv, og er ikke i tråd med bærekraftig utvikling. Begrepet «Klimarettferdighet» anerkjenner at rike land har bidratt mest til klimaendringene, og har derfor det største ansvaret for å løse problemet. Internasjonale klima- og miljøavtaler må baseres på prinsippet om felles, men ulikt ansvar. 3

4 Norges rikdommer er i stor grad basert på fossile brennstoff og derfor har vi et særlig ansvar overfor de landene og menneskene som lider mest under klimaendringene. Norge må være sitt historiske utslippsansvar bevisst og gi betydelige midler til klimatilpasningstiltak i fattige land i Sør. Penger til klimatilpasning er skadeserstatning, ikke vanlig bistand. Behovet for midler til klimatilpasning kommer til å øke i fremtida og investering i tilpasning nå kan redusere fremtidige skader. Minstekravet på nasjonalt nivå er at Norge holder sine forpliktelser gjennom Kyotoavtalen uten å bruke kvotesystemet som hovedløsning. Kvotesystemet er en lettvint løsning som ikke fører til mindre utslipp totalt. Norge bør følge Lavutslippsutvalget sine anbefalinger knyttet til reduksjoner i klimagassutslipp. 1.3 Økologisk gjeld Økologisk gjeld refererer til den gjelden industrialiserte land i nord skylder utviklingsland i sør på bakgrunn av forurensning, CO₂-utslipp, urettferdig handel og miljøødeleggelser. Økologisk gjeld er altså den gjelden vi opparbeider oss fordi vi bruker mer av naturens ressurser enn vi ville brukt hvis disse var rettferdig fordelt mellom alle jordens innbyggere. Vi bruker mer av atmosfærens kapasitet til å ta opp CO₂ enn det som er vår rettmessige andel. Vi bruker også mer enn vår andel av varer og lar være å kompensere for miljøskadene. Økologisk gjeld har riktignok en Sør- Sør dimensjon også, men i hovedsak er det Nord som skylder Sør og Sør som merker konsekvensene mest. Varer fra land i Sør som kaffe, bomull og tobakk er underpriset. Dette fører til at de miljømessige kostnadene ved produksjonen, både for selve miljøet og arbeiderne, ikke kompenseres for i den faktiske prisen for produktet. Karbongjeld er et annet eksempel på økologisk gjeld. Det går ut på at vi gjennom vårt høye CO₂utslipp overforbruker atmosfærens kapasitet til å ta opp CO₂. Ut fra tanken om at atmosfæren er et globalt felleseie tilegner vi oss en karbongjeld til dem som bruker mindre av deres andel av atmosfærens kapasitet til å absorbere CO₂. Rike land opprettholder sin livsstil ved å overutnytte naturressursene. Dette er ikke i tråd med en bærekraftig utvikling. Vi overskrider altså vår økologiske andel og pådrar oss dermed en gjeld til de blant dagens generasjoner som bruker mindre enn sin rettmessige andel, og fremtidige generasjoner. Økologisk gjeld er et begrep som gjør overforbruk til et moralsk og politisk spørsmål. 1.4 Biologisk mangfold Utslipp av klimagasser, ensretting innen landbruk og store inngrep i naturen fører til utryddelse av arter og reduksjon i det biologiske mangfoldet på jorda; et fenomen også kjent som genetisk erosjon. Biologisk diversitet er vitalt for opprettholdelsen av økosystemer. På grunn av det komplekse samspillet mellom arter og deres eksakte funksjoner i økosystemer vil det være uforsvarlig å yte alvorlig skade på disse systemene. Det er viktig å opprettholde et biologisk mangfold, blant annet for å kunne fremstille nye medisiner, håndtere problemer med plantesykdommer og klimaendringer, og ikke minst fordi naturen har verdi utenfor menneskelig bruk. En ødeleggelse av det biologiske mangfoldet har konsekvenser for kultur, matsuverenitet og matsikkerhet. For å redusere tap av biologisk mangfold er det viktig at flere land ratifiserer konvensjonen om biologisk mangfold slik at man kan operere med et internasjonalt rammeverk i kampen for å bevare de ulike artene på jorda. Dagens former for genmodifiserte organismer (GMO) og bruken av disse utgjør en trussel mot det biologiske mangfoldet i jordbruket og økosystemer gjennom ukontrollert 4

5 spredning. Spire stiller seg derfor bak moratoriet i FNs konvensjon om biologisk mangfold som forbyr terminatorteknologi. 1 Spire stiller seg også bak den voksende trenden i Europa, der en på kommunalt og regionalt nivå går inn for å være GMO-fri. Bønder må ha rett til selv å kontrollere avlingene sine og utvikle og dyrke frem egne frø- og plantesorter, uten at man skal binde seg til de multinasjonale selskapene. I tillegg til avhengighetsargumentet er dagens former for genmodifisering uetiske da de ikke har avgjørende miljø- eller produksjonsmessige fordeler, og de eneste som tjener på dem er selskapene som gjennom TRIPS har patent på teknologien. Spire er imot handel med og spekulasjon i økosystemtjenester. Alle arter og økosystemer har en egenverdi. Man kan ikke løse dagens utfordringer knyttet til tap av biomangfold med kalkulatorregnestykker og kvotehandel. 1.5 Forbruk Vårt overforbruk legger for stort press på naturens ressurser og systemer. Vi utvinner for mye naturressurser og returnerer for mye avfall og forurensing. Reduksjon av forbruk er derfor høyst nødvendig, spesielt i industriland. Dette gjelder offentlige og private aktører så vel som den individuelle forbruker. Private og offentlig aktører har ansvar for å endre produksjons- og distribusjonssystemene til et bærekraftig nivå. Det økonomiske systemet forutsetter stadig økende forbruk. Dette går allerede langt utover klodens kapasitet. Prisen på mange varer er frakoblet de reelle kostnadene av produksjon og fører til overforbruk. Økosystemene tåler ikke at alle samfunn utvikler seg i retning av dagens forbruksnivå i industrilandene. Å møte disse utfordringene kan komme til å kreve en gjennomgående revurdering av hvordan vi oppfatter positiv utvikling. Dette betyr blant annet å bevege seg vekk fra økonomisk vekst som et mål på utvikling over til et fokus på menneskers livskvalitet og bærekraftighet. 1.6 Teknologi Forskning på og utvikling av miljøvennlig og energieffektiviserende teknologi er en del av løsningen på de miljøutfordringene vi står overfor. Det er imidlertid viktig å benytte seg av den teknologien man har tilgjengelig i dag fram til bedre teknologi eksisterer. Miljøvennlig teknologi må gjøres tilgjengelig globalt og for alle samfunnslag. Dette er nødvendig for å kunne sikre ressursgrunnlaget for fremtidige generasjoner og la verdens fattige få den utviklingen de har rett til. Norge bør gjøre bruk av miljøvennlig teknologi til et prinsipp i statlige byggeprosjekter og infrastruktur. Det er imidlertid viktig at det ikke fokuseres for ensidig på teknologi da miljøvennlig teknologi bare vil være en del av løsningen. Det er nødvendig å legge etiske retningslinjer for bruk av genforskning, genteknologi og nanoteknologi. Med tanke på utvikling av fornybare energikilder mener vi man ikke burde satse på atomkraftverk. Dette fordi denne energikilden ikke er raskt fornybar og det er store utfordringer med tanke på langsiktig lagring av radioaktivt avfall. Det er heller ikke en energikilde som lett lar seg bruke i liten skala. Viktigst er det at ressurser rettes mot utviklingen av kilder som fornyes mer kontinuerlig og som kan benyttes på en mer bærekraftig måte også på småskala vis Spire kjemper for å opprette et framtidsombud på lokalt, nasjonal og globalt plan. 1 Terminatorteknologi, også kjent som «Genetic Use Restriction Techonology» (GURTs), er frø og planter som er skapt sterile, og derfor ikke kan reprodusere seg. (Steinbrechter, Ricarda 2006: 5

6 at temperaturstigningen begrenses til 1,5 grader. at Norge skal arbeide for en juridisk bindende avtale som dekker en større andel av verdens utslipp og tar inn over seg prinsippet om felles, men ulikt ansvar. Kyoto er den eneste juridisk bindende utslippsreduserende avtale vi har i dag og vi kan ikke forlate denne uten et bedre alternativ. at begrepet "klimarettferdighet" settes høyere på den politiske agendaen. at Norge nasjonalt reduserer klimautslippene med minst 40 prosent innen 2020 fra utslippsnivå. at Norge skal ha en konkret sektorbasert plan for hvordan Norge skal oppnå innmeldte utslippsmål innen 2020 og karbonnøytralitet innen at regjeringen rapporterer sine framskritt overfor Stortinget årlig. at Norge må støtte klimatilpasningstiltak i Sør med minst 3 milliarder kroner årlig. Dette må komme som en skadeerstatning, i tillegg til den ene prosenten av BNI som går til bistand. at Norge skal gi betydelige midler til klimatilpasning i fattige land. Disse pengene må komme i tillegg til bistand som allerede gis. at man finner innovative finansieringskilder, som skatt på finanstransaksjoner og fly- og skipstransport, for å skaffe til veie penger til det grønne klimafondet. at begrepet økologisk gjeld blir satt på den politiske agendaen, og at den norske regjeringen aksepterer dette begrepet som legitimt. at Norge sikrer arbeidet med å bevare og kartlegge sitt biologiske mangfold. Biodiversitet skal også alltid bli tatt i betrakting i bruk av land, utbygging av infrastruktur. utviklingen av et kvotesystem for biologisk mangfold ikke finner sted fordi alle økosystemer har en verdi, og ikke kan erstattes av en kvote i et annet økosystem. å oppfordre regjeringen til å fatte tiltak som vil utligne forskjellene mellom reell kostnad og pris på produserte varer, spesielt med fokus på å synliggjøre miljømessige kostnader. aktivt å endre av forbruksmønstre i Norge. Dette vil inkludere å påminne staten, næringslivet og befolkningen om deres ansvar og arbeide mot en endring i holdninger og handlinger på alle tre nivåer. et stadig større fokus på utvikling av miljøvennlig og energieffektiviserende teknologi. at det legges etiske retningslinjer for bruk av genforskning, genteknologi og nanoteknologi. at det ikke satses på atomkraftverk. 2. Matsikkerhet og matsuverenitet Matsikkerhet er en situasjon der alle mennesker hele tiden har tilgang til nok, sikker, næringsrik og kulturelt akseptabel mat til å møte sine behov for å leve aktivt og sunt liv. Muligheten til å spise seg mett hver dag på næringsrik og kulturelt akseptabel mat er også en menneskerettighet. Jorda produserer i dag nok mat til at alle kan få oppfylt denne retten. Likevel er det nesten 1 milliard mennesker som sulter eller er kronisk underernærte. 2 Dette er uakseptabelt. Flesteparten av alle som sulter eller er kronisk underernærte bor i land med matoverskudd. De aller fleste som lever i sult er også selv småbønder eller andre matprodusenter. At disse likevel sulter, er et klart uttrykk for at verdens sultproblem skyldes feil ved de store strukturene i samfunnet, og at matmangelen i dag er både et politisk fordelingsproblem og et fattigdomsproblem. Løsningen ligger derfor ikke kun i å produsere mer mat. Selve produksjons- og fordelingssystemet for mat må forbedres, gjennom å implementere prinsippet om matsuverenitet. På samme tid vil det også være behov for å øke matproduksjonen i verden i tiden som kommer. Dette foregår best på en bærekraftig måte der bøndenes ønsker og behov settes i sentrum, og der bøndenes egne tradisjonelle kunnskap blir ivaretatt og kombinert med nyere kunnskap basert på forskning. Derfor er det viktig å investere i uavhengig landbruksforskning, og å avsette midler til 2 FAO, Rapporten Hunger on the rise, september

7 innovasjon og teknologioverføring. Verdens matproduksjonssystem er mer enn noen gang avhengig av kunnskap og tilpasningsdyktighet. I følge IAASTDs rapport «Agriculture at a crossroads» (2009) vil produktiviteten i Sør kunne økes med 80 % med bærekraftige metoder. 3 Flere nyere FN-rapporter viser til liknende funn. For å nå de som sulter må mat produseres der mat trengs; gjennom et mangfoldig landbruk, basert på prinsipper fra økologisk landbruk, bevaringsjordbruk, og det rike, globale, mangfoldet av halvintensive, tradisjonelle produksjonsformer. Småskala landbruk, basert på agroøkologiske metoder, vil være et klimavennlig landbruk som både forbedrer ressursgrunnlaget, kan bidra til å forebygge klimaendringer, bevarer biodiversiteten, styrker matsikkerheten og bidrar til sosial og økonomisk utvikling. Dersom ikke matproduksjonen foregår på en bærekraftig måte vil matsikkerheten på lang sikt undergraves Matsuverenitet Folk og staters matsuverenitet er viktig for å sikre retten til mat. Matsuverenitet innebærer retten for folk, lokalsamfunn og stater til å bestemme sin egen politikk og strategier for å sikre matsikkerhet, bærekraftig matproduksjon, distribusjon og konsum av mat. Alle land må ha rett til å sette i verk de tiltak de mener er nødvendig for å beskytte og støtte matproduksjon til egen befolkning, så lenge slike tiltak ikke går ut over den samme retten for andre land. Slike tiltak inkluderer proteksjonistiske virkemidler som landbruksstøtte til egen produksjon, oppbygging av matlagre og bruk av importvern for å beskytte egne markeder. Internasjonale handelsavtaler, som WTO, som i praksis begrenser fattige lands mulighet til å utforme sin egen politikk ved å påtvinge dem liberalisme, er direkte motstridende mot matsuverenitetsprinsippet og bidrar til å opprettholde dagens sultnivå. Her har Norge et ansvar for å være en konstruktiv internasjonal aktør ved å ta tydelig til orde for fattige lands rett til å ta i bruk matsuverenitetsprinsippet. Matsuverenitet vil kunne sikre stater og matprodusenter større makt over egen matproduksjon og nasjonal politikk, men vil også kunne sikre økonomisk utvikling gjennom bemyndiggjørelse av de fattigste, og dermed økt kjøpekraft til livsnødvendige matvarer Handel og uavhengighet Uforedlede landbruksvarer har en lav og ustabil pris på dagens internasjonale marked. Derfor må fattige land få muligheten til å videreforedle råvarene sine så de kan hente ut en høyere gevinst av produksjonen. Dette vil medføre en næringsutvikling som vil ha positive effekter i form av økt sysselsetting og økonomisk utvikling. I tillegg må markedstilgangen bedres slik at bønder og matindustrier i fattige land kan få solgt varene de produserer. I et klima- og utviklingsperspektiv bør det tilrettelegges for mest mulig handel nasjonalt eller regionalt slik at verdiskapningen beholdes innenfor områdene og klimagassutslipp minimeres. Rike land bør imidlertid åpne for mer handel med fattige land av de matvarene de ikke selv har forutsetninger for å produsere, dersom denne handelen bidrar til reell utvikling for de fattigste. I tillegg må lovverket om eskalerende toll må endres, slik at det lønner seg for utviklingsland å eksportere foredlede varer. Bønder må garanteres en rettferdig minstepris som gjør dem mindre sårbare for de svingende internasjonale råvareprisene. Dette må ses på som en midlertidig løsning, da målet er at all ikke-rettferdig handel skal opphøre. Bønder må få økte muligheter til å operere uavhengig av de store multinasjonale matvareprodusentene. Dette innebærer frihet til å organisere seg i kooperativer og andre former for organisering som gjør dem uavhengige av internasjonale selskaper både når det gjelder produksjon, 3 IAASTD 2009 «Agriculture at a crossroads» ( 7

8 foredling, salg og tilgang til kreditt. Det innebærer også rett til land og frihet til å bruke tradisjonelle såfrø uten å måtte frykte søksmål Økt satsing på småskala landbruksprosjekter Et effektivt og viktig tiltak for å bekjempe sult vil være å tilrettelegge for at småbønder har mulighet til å produsere nok mat for seg selv og sitt lokalsamfunn. Økonomisk og teknologisk støtte til denne gruppen må derfor prioriteres over bistandsbudsjettet. Norge favoriserer i for stor grad storskala landbruksprosjekter til tross for at industrielt jordbruk kun står for en liten andel av verdens matproduksjon. Bistandspenger må brukes i tråd med anbefalingene som blir lagt frem i «Agriculture at a Crossroad» rapporten hvor det påpekes at det trengs økt fokus på småskala og klimavennlig landbruksdrift. Sosiale beskyttelsesprogrammer kan redusere den sårbarheten som preger hverdagen til mange småbønder. Risikoen og stresset som er forbundet med landbruksdrift kan redusere folks insentiv til å inversere i landbruket og den bredere rurale økonomien. Som et tiltak for å demme opp for dette negative forholdet bør man rette flere sosiale beskyttelsesprogrammer, forskning og politikk mot rurale områder. Sosiale beskyttelsesprogrammer kan ta form som ulike politiske instrumenter hvorav den mest benyttede er direkte pengeoverføringer. Sosiale overføringer er regelmessige ikkebidragskrevende utbetalinger av penger som er gitt av styresmakter eller ikke statlige organisasjoner til individer eller hushold, med det formål å forminske kronisk eller sjokkrelatert fattigdom, adressere sosial risiko og redusere økonomisk sårbarhet. Denne formen for direkte pengeoverføringer kan bidra til å sikre at fattige småbønder i møte med sjokk ikke blir nødt til å selge produktive midler de besitter, som husdyr og jordbruksredskaper, for å overleve i dag. Mindre pengeoverføringer kan også bidra til å sikre ernæring, helsestell og tilgang til utdannelse og på den måten redusere overføring av fattigdom til barn. Studier viser en positiv korrelasjon mellom investeringer i sosiale overføringer, økonomisk vekst og utvikling Retten til å lagre såfrø og mat Fattige småbønder har få forsvarsmekanismer og er derfor en utsatt gruppe. Å sikre forholdene rundt en av deres mest verdifulle innsatsmidler, frø, vil være en viktig bidragsyter i kampen for å redusere denne sårbarheten. For å redusere risikoen for mislykkede avlinger er tilgjengelighet og en pålitelig forekomst av frø til rett tid svært avgjørende for bøndene. En feilslått avling vil ha direkte innvirkning på neste års matsikkerhet. Siden klimaendringene gjør avlingene mer uforutsigbare, og bønder stadig blir mer sårbare overfor flom og tørke, bør det også opprettes nasjonale beredskapslagre for mat. Dermed kan man unngå potensielle hungersnøder når en avling slår feil. Disse tiltakene er det staters ansvar å sørge for, og de må ha mulighet til å gjennomføre disse tiltakene uten å måtte frykte internasjonale sanksjoner GMO Det er gjort for lite forskning på de langsiktige konsekvensene av genteknologi i forhold til menneskers helse. Derfor er en føre vár holdning overfor GMO-teknologi nødvendig. Vi vet at det biologiske mangfoldet trues ved bruk av GMO på to måter. For det første gjennom de store frøselskapenes monopol, som fører til at bare et begrenset antall variasjoner frø blir brukt. For det andre at ikke-genmodifiserte avlinger og ville planter blir genforurenset av pollen fra GMO planter. Dette vil kunne ha konsekvenser for økosystemer som vi ennå ikke kjenner omfanget av. GMO fører dermed til minsket diversitet innen matplanter, noe som fører til økt sårbarhet for bønder ovenfor klimaendringer på grunn av mindre tilpasningsdyktighet. Ved bruk av frø som gir sterile planter kommer bonden i et avhengighetsforhold med multinasjonale agroselskaper. Slik mister produsenten muligheten til å lagre såfrø og retten til å bestemme over 8

9 egen produksjon. Konsumenten mister retten til å bestemme over maten de vil spise da det er stadig mer genforurensning fra GMO Eiendomsrettigheter For å sikre seg muligheten til å komme seg ut av fattigdom, er det nødvendig at de som lever av landbruk har eiendomsrett eller bruksrett til den jorda de driver. Eiendomsrett skal brukes som et middel for å hindre overgrep og maktmisbruk fra ressurssterke aktører. Særlig gjelder dette urfolk, kvinner og etniske minoriteter. Det er også viktig at lokale skikker og tradisjoner er med i vurderingen og utarbeidelsen av hensiktsmessige ressursregimer og rettighetsforhold. Utarbeiding av eiendomsog bruksrettigheter skal sørge for god juridisk beskyttelse, så vel som beskyttelse for lokal kultur og tradisjon. I prosessen med etablering og formalisering av eiendomsrettigheter er det avgjørende at skjev og urettferdig fordeling av landområder ikke blir segmentert. Jordreformer i land hvor store jordarealer ligger brakk, og der hvor jorden er urettferdig fordelt, er nødvendig for å hindre at et fåtall eier uoverskuelige mengder jord, mens andre er eiendomsløse. Organisasjoner og grasrotbevegelser av jordløse og småbønder som kjemper en kamp for rett til egen jord kjemper en legitim kamp. Eiendomsrettigheter i urbane områder kan bidra til å sikre økonomisk trygghet for marginaliserte grupper. Gjennom registrering av bopeler og familier som eier disse, sikres økonomisk grunnlag, og det kan for noen dannes insentiv for langsiktig utvikling og verdiskapning Norsk landbrukspolitikk Norge har et viktig ansvar for å bidra til verdens matsikkerhet, også gjennom nasjonal politikk. Norsk landbrukspolitikk må gjennomgå drastiske endringer for å stå i samsvar med prinsippet om matsuverenitet. For å oppnå matsikkerhet globalt er det en forutsetning at alle land tar i bruk lokale ressurser så langt det er mulig. Norge må øke den reelle selvforsyningsgraden, begrense importen av kraftfôr og ta i bruk det potensialet som ligger i brakklagte landbruksområder og utmarksbeiter. Kraftfôrimporten bør begrenses gjennom å høyne prisen på industrielt fôr, og gjøre det økonomisk lønnsomt å benytte egne ressurser. Norge bør også være offensiv på å bevare den norske jordbruksmodellen, og opprettholde et sterkt importvern slik at norsk jordbruk ikke blir nedlagt. Et produktivt nasjonalt jordbruk vil være det det viktigste virkemiddelet for å ivareta norsk matsikkerhet i en verden hvor stadig mer uforutsigbare produksjonsvilkår vil gjøre det utrygt å bli for avhengig av det internasjonale matmarkedet. Norge bør også ha en tydeligere bærekraftig forvaltning av naturressursene. Dette gjelder blant annet matjorden. Flere tusen hektar med dyrkbar jord blir årlig bygget ned i Norge, som kun har 3 % med dyrkbart land totalt. Dette er ikke bærekraftig, og vil på sikt ende med at vi fratar framtidige generasjoner muligheten til å dyrke mat i vårt eget land. Dette er en undergraving av naturressursgrunnlaget, og direkte i strid med regjeringens mål om å øke matproduksjonen med 20 % fram mot Norge bør i tillegg ha en mer helhetlig tilnærming til landbruket som aktiv aktør i klima- og miljøspørsmål. Naturressursene bør utnyttes mer effektivt i alle ledd av verdikjeden. Investering i biogassproduksjon kan her være et viktig tiltak. Biogass produseres av organisk avfallsstoff som blir til gjennom landbruket, og en satsing på biogass kan gjøre landbruket fossilfritt innen Foreløpig mangler det politisk vilje til å gjøre investeringene som trengs. Regjeringen må etterfølge ambisiøse ord med handling og bevilge midler til forskning og utbygging av biogassanlegg slik at landbruket kan være en bærekraftig del av løsningen på miljø- og klimaproblemene og vi har en reell mulighet til å nå målet om et nullutslippssamfunn. Foruten om dette bør Norge gå foran ved å fronte et bærekraftig jordbruk som er mindre avhengig av kunstgjødsel og skadelige kjemiske innsatsmidler. Høy bruk av gjødsel og sprøytemidler, i tillegg til 9

10 jordpakking, har allerede ført til enorm jorderosjon, ufruktbar jord og store skader på miljø, dyr og mennesker i resten av verden. Regjeringen må iverksette sterkere virkemidler for å nå målet om en økologisk andel på 15 %. For å oppnå et jordbruk som er mer på naturens egne premisser, bør man vende om fokuset til å dreie seg om volumproduksjon innenfor bærekraftige rammer hvor man belønnes etter hvor godt man ivaretar naturressursene for framtidige generasjoner Fiskeri Småskala fiskeri produserer like mye mat som industrielt fiskeri globalt, samtidig mottar førstnevnte mindre subsidier, er mer energieffektivt, kaster lite eller ingenting fangst og sysselsetter langt flere arbeidere. Millioner av mennesker arbeider med småskala fiskeri og akvakultur, enda flere arbeider i foredling og salg av fisk til lokale markeder. Livsgrunnlaget for disse menneskene er under press fra flere hold: Industrielt fiskeri presser fiskebestandene og tvinger småskala fiskere over på mindre økonomisk effektive områder. Klimaendringer truer livsgrunnlaget til småskala fiskere over hele verden fordi endrede havtemperaturer påvirker fiskearters migrasjon og livssyklus. Tilflytting fra jordbrukssamfunn til fiskerisamfunn legger et stadig sterkere press på fiskebestandene småskalafiskere er avhengig av. Åpning av markeder gjennom handelsavtaler påvirker markedene, både ved at en slipper til internasjonale trålere og legger press på småskala aktører i det lokale markedet. Rettigheter til fiske gjennom utdeling av kvoter som kan kjøpes og selges seiler opp som den markedsbaserte løsningen på overfiske og overkapasitet i fisket i dag. Dette kan bli sett på som privatisering av felles ressurser fordi det potensielt kan føre til at rettighetene til fisket i mange år framover samles hos få og pengesterke aktører. Dette kan true kystbefolkningen og kystkulturen, spesielt i utviklingsland hvor det er få alternative jobber og hvor småskala fiskere må selge sine kvoter på grunn av kortsiktig nød. Småskala fiskeri må stå i sentrum når store fiskerireformer blir utformet, og representanter fra fiskerisamfunn må bli hørt når konvensjoner for klima og biologisk mangfold blir vedtatt Rett til vann Vann er et globalt fellesgode, likevel dør et stort antall mennesker hver dag som følge av mangel på rent drikkevann. Det er nok drikkevann til alle mennesker, men det er dårlig forvaltet og fordelt. Mangel på vann forverrer helsesituasjonen til verdens fattigste, hindrer utvikling, fremmer diskriminering og skaper konflikter. På nittitallet ble liberalisering fremlagt av blant Verdensbanken som en løsning på vannproblematikken. To tiår med denne oppskriften har resultert i at vannressurser blir privatisert og kapitaldrevet, og dermed utilgjengeliggjort for de som ofte trenger det mest. Vann ble i 2010 anerkjent som en menneskerett i FNs generalforsamling og FNs Menneskerettighetsråd vedtok en bindende resolusjon om retten til vann og grunnleggende sanitære forhold som en del av retten til tilstrekkelige levevilkår. Denne fastsetter at alle mennesker skal ha rett til rent, tilgjengelig og rimelig drikkevann. Stater har plikt til å respektere, beskytte og innfri denne allmenne retten innenfor deres maksimalt tilgjengelige ressurser. Retten til vann er en menneskerett. For at denne retten skal oppfylles må ikke vann kommersialiseres. Nasjoner som ønsker støtte til vannprosjekter må kunne få denne fra Verdensbanken, i motsetning til at kun selskaper får støtte til å bygge vannkraftverk, sanitets- og vanninfrastrukturer. Den norske regjeringen må trekke all støtte, både økonomisk og politisk, til privatisering av vanntjenester i utviklingsland. Den norske stat bør gi økte bistandsmidler til småskalaprosjekter som tar lokal kunnskap på alvor og som er rettet mot den mest utsatte gruppen. Samarbeid på tvers av 10

11 grenser for utveksling av kompetanse og utveksling mellom offentlige og lokale vannoperatører trengs. Bistanden til storskala- og høyrisikoprosjekter bør minskes. Norge må ta en internasjonal lederrolle og jobbe aktivt for de overstående kravene, og at tilgangen til rent og rimelig drikkevann skal være grunnlovsfestet Spire kjemper for at FN tar i bruk matsuverenitetsprinsippet, slik at det juridiske ansvaret for å oppfylle rettigheten til mat kan plasseres hos myndighetene i den enkelte medlemsstat. Dette betyr at myndighetene kan stilles til ansvar dersom befolkningen i et land sulter. at Norge skal ta til orde for universell matsuverenitet i internasjonale fora. et bærekraftig landbruk uavhengig av store agroselskaper. at andelen bistand Norge bruker til landbruksinvesteringer skal være minst 15 %, og at det må foretas en omprioritering med tanke på hvordan bistandspengene brukes. økte bistandsmidler til småskalaprosjekter som er rettet mot de mest utsatte gruppene på bekostning av bistand til storskala- og høyrisikoprosjekter. at det må opprettes sosiale beskyttelsesprogrammer som et tiltak mot fattigdom. bønders rett til å lage såkorn og nasjonale myndigheters rett til å opparbeide beredskapslagre. at Norge skal holde på den restriktive linja med bioteknologilovens kriterier om at GMO skal være etisk forsvarlig, ikke skade miljø eller helse, samt være samfunnsnyttig at Norge skal bidra til en bærekraftig utvikling ved vurdering av import og produksjon av GMO i Norge. at Norges genteknologilov også skal gjelde i utenrikspolitikken slik at blant annet SPU trekker seg ut av Monsanto og eventuelt andre aktører som benytter genteknologi i landbruket. og støtter jordreformer i land hvor store jordarealer ligger brakk, og hvor jorden er urettferdig fordelt. Ingen skal miste suverenitet over ressurser på grunnlag av at de ikke har registrert eiendomsrett. og støtter organisasjoner og grasrotbevegelser av jordløse og småbønder som fører en legitim kamp for rett til egen jord. at regjeringen satser offensivt på klimavennlige energiløsninger i norsk landbruk. at Norge må ha et progressivt jordvern og en nullvisjon for årlig nedbygd matjord. en forvaltning av marine ressurser som reduserer overfiske og hvor småskala fiskeri blir anerkjent som viktig og helt nødvendig for verdens matsikkerhet. økte bistandsmidler for å sikre tilgang til rent vann for de fattigste gjennom en rettighetsbasert tilnærming. at vann verken skal privatiseres eller kommersialiseres og at regjeringen trekker all støtte, både økonomisk og politisk, til privatisering av vanntjenester i utviklingsland. 3. Handel og økonomiske og politiske strukturer Handel kan, både for enkeltpersoner, grupper og nasjoner, være en vei ut av fattigdom og føre til en positiv utvikling. Handel bør likevel ikke være et mål i seg selv, men et middel til økonomisk og sosial utvikling, rettferdig fordeling, utryddelse av nød og fattigdom, økt demokrati og en bærekraftig utvikling. Dagens økonomiske strukturer bidrar ikke til disse positive effektene av handel, men øker ulikhetene mellom fattig og rik. Handelsavtalene og de viktigste finansinstitusjonene som IMF, Verdensbanken og WTO mangler demokratisk kontroll og er med på å opprettholde eksisterende strukturer. Historisk sett har industrialiserte land brukt handel som et strategisk virkemiddel for å sikre vekst og utvikling. Dagens handelsavtaler innskrenker imidlertid utviklingslands politiske handlingsrom ved å begrense deres mulighet til å ta i bruk de samme virkemidlene og velge sin egen økonomiske politikk. 11

12 Verdens handelsorganisasjon (WTO) Verdens ledende handelsorgan WTO har historisk ført en ensidig handelsliberaliserende politikk som forsterker den skjeve fordelinga av verdens ressurser ved at økt liberalisering og økt handel settes foran menneskerettigheter og bærekraftig utvikling. WTO ivaretar ikke ulike lands individuelle behov og erkjenner ikke kompleksiteten i utviklingsproblematikken, og på denne måten blir organisasjonen et hinder for utvikling. Et av de viktigste demokratiske problemene med WTO i dag er at avtalene er bindende og ikke reverserbare. Dette binder regjeringer utover deres demokratisk valgte mandat. FN representerer et bredere mandat enn WTO og burde i alle tilfeller være overordnet slik at hensyn til menneskerettigheter og bærekraftig utvikling er det viktigste Handels- og investeringsavtaler Med stillstand i WTO-forhandlingene framforhandler Norge isteden en rekke bilaterale og regionale handelsavtaler, både i samarbeid med EFTA og alene. Avtalene går som regel lenger enn WTO når det gjelder krav om markedsadgang, patentbeskyttelse, plantesortbeskyttelse og reduksjon av import- og eksportrestriksjoner. Norge er dermed en pådriver for en type politikk som er skadelig for verdens fattigste. Bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler (BITs) beskytter internasjonale investorer i møte med utenlandske myndigheter. Myndighetene må ha mulighet til å regulere norske investeringer som de ønsker, særlig med tanke på innstramminger i miljø- og arbeidsmiljølovgivning. Politisk handlingsrom må prioriteres over kapital. Avtalene bør reflektere investorenes ansvar i landene de opererer i. Teknologioverføring, lokal sysselsetting, høye miljøstandarder og anstendig arbeidsliv kan være eksempler på investorplikter. Investor bør ikke blande seg inn i nasjonal politikk, men respektere menneskerettighetene, miljøet og bidra til økonomisk utvikling Matvarehandel Matproduksjon dreier seg i hovedsak om å sikre nok, sunn mat til egen befolkning. Rundt 90 prosent av all mat som produseres holder seg innenfor landegrensene, allikevel legger internasjonale handelsregler premisser for regulering og begrenser politisk handlingsrom for nasjonal produksjon til eget forbruk. Rike lands eksportsubsidier fører til kunstig lave priser og utkonkurrerer dermed land i Sør på internasjonale, nasjonale og lokale markeder. Lokale markeder og småskalajordbruk brødfør 70 % av verdens befolkning. De er sårbare for konkurranse fra importerte varer og må styrkes, ikke undergraves. Det må innføres en ny importtoll på subsidierte varer som tilsvarer verdien av de subsidiene som er gitt. Dumping er ikke tillatt i WTO, men WTO definerer dumping som å selge varer billigere i utlandet enn hjemme. Alt salg som presser ned lokal markedspris virker ødeleggende for allerede sårbare markeder i Sør, og forverrer matsikkerhetssituasjonen. 3.4 Handel med offentlige tjenester Dagens lovverk om internasjonal tjenestehandel innebærer at alle medlemsland i WTO, gjennom GATS, må liberalisere deler av sin tjenestesektor. Dette innebærer at sektorer som vannforsyning, utdanning, energi og helse utsettes for internasjonal konkurranse og gjøres til en vare på det internasjonale markedet. Dette fører til en urettferdig fordeling basert på kjøpekraft, av goder som er menneskerettigheter. Privatisering av offentlige velferdstjenester tillater at multinasjonale selskaper kan gjøre fortjeneste på bekostning av grunnleggende behov Patenter 12

13 Patenter er intellektuell eiendomsrett. Målet er å stimulere innovasjon, men dagens patentregelverk er så omfattende at man heller reduserer innovasjon. Utviklingspolitiske virkemidler som parallellimport, tvangslisens og kopiproduksjon på livsviktige medisiner er essensielle for å sikre tilgang og teknologioverføring. Disse virkemidlene er blitt vanskeliggjort gjennom den globale TRIPSavtalen. Unntak fra patentregelverket som kan brukes ved en nasjonal krisesituasjon inkluderer ikke land med økonomisk og sosial underutvikling. TRIPS-avtalen gir medlemslandene mulighet til selv å velge om de vil innføre patenter på planter. De som ikke gjør det må innføre plantesortbeskyttelse. Plantesortbeskyttelse er mindre omfattende enn patenter, men det er stor variasjon i hvor mye bønders rettigheter blir ivaretatt. USA, EU og EFTA innfører likevel ofte patentbeskyttelse på planter i sine bilaterale avtaler med utviklingsland. Patenter på såfrø fratar bønder retten til å bruke egne frø, som gjør matproduksjon dyrere og truer matsikkerheten og det biologiske mangfoldet i jordbruket. Dagens patentavtaler beskytter kommersielle foredlere fremfor bønder. De sørger for en urettferdig fordeling av fortjenester, og anerkjenner verken tradisjonell kunnskap eller opphavsland. TRIPS Plus er en utvidet patentavtale som innføres i utviklingsland gjennom bilaterale handelsavtaler. TRIPS Plus kan gi utvidelser av patentperioden og gjøre det dyrere for utviklingsland til å produsere kopimedisiner gjennom krav om dataeksklusivitet. TRIPS Plus begrenser lands handlingsrom ytterligere ved å innføre særtiltak i krisetider, som bruk av tvangslisensiering. 3.6 Finansmarkeder Finansmarkedets funksjon er å gjøre økonomien mer effektiv ved å overføre kapital fra sparere til investorer. Dagens finansmarked er imidlertid langt unna denne modellen og består av stadig mer spekulasjon som gir lite samfunnsmessig nytte og utgjør en stor risiko for finanskriser. Finanskriser har historisk kommet som en konsekvens av økt finansiell liberalisering og deregulering, økt flyt av global finanskapital og økt finansiell aktivitet. Finanskriser fører til tapte skatteinntekter som gir store budsjettunderskudd og økt gjeld. Utviklingsland har særlig behov for å regulere internasjonal kapitalflyt. Samtidig ønsker flere rike land å liberalisere finansmarkedene i utviklingsland, gjennom deregulering og forbud mot kapitalkontroll. Dette er gjeldende i flere handels- og investeringsavtaler allerede, og er et krav under forhandlingene i WTO. Dette til tross for at kapitalkontroll har blitt bredt anerkjent som et viktig verktøy for stater for å forhindre og begrense finanskriser. En form for spekulasjon med særlig alvorlig konsekvenser er matvare og råvarespekulasjon. Rapporter fra FN-konferansen for handel og utvikling (UNCTAD) viser at mye av de globale prissvingningene i matvarer skyldes spekulasjon. Uforutsigbare prissvingninger gjør det vanskelig for bønder å planlegge og investere i jordbruket. Dette reduserer matsikkerheten i utviklingsland, der bøndene ikke har tilgang på terminkontrakter, forsikringsordninger eller andre støtteordninger fra myndighetene. På grunn av ulovlig kapitalflukt fra utviklingsland forsvinner mer enn ti ganger så mange penger som de mottar i bistand. Dette gjøres bl.a. gjennom banker og selskapers bruk av skatteparadiser, korrupsjon, internfeilprising og skatteunndragelse. Kapitalflukt utgjør et stort problem for økonomisk rettferdighet, det er en global utfordring. Selskapers profitt går på bekostning av offentlige budsjetter, også i Nord. Land-for-landrapportering er et viktig virkemiddel for å motvirke kapitalflukt. 3.7 Gjeld Utviklingsland sliter med å utvikle seg i en positiv økonomisk retning blant annet på grunn av en tyngende gjeldsbyrde. Lånene styres av tunge ideologisk-økonomiske betingelser. IMF og Verdensbanken har i dag en godkjennings- og rådgivningsfunksjon utover sin lånevirksomhet. I sin 13

14 godkjenningsrolle påtvinger IMF og Verdensbanken fattige land krav om frihandel og liberalisering forkledd med stadig skiftende retorikk, for at de skal få tilgang på de internasjonale lånemarkeder. Norge, med en sterk posisjon som kreditor, bør gå foran og bekjempe krav om innstrammingspolitikk i kriserammede økonomier. All illegitim gjeld må slettes umiddelbart. Lån tatt opp for å betjene illegitim gjeld må også betegnes som illegitim gjeld. Disse lånene blir ofte tatt opp under korrupte og diktatoriske regimer med den konsekvens om at de ikke kommer befolkningen til gode. Nedbetalingsplanene for disse lånene tar opp store deler av statsbudsjettene, samtidig som de legger føringer for hvordan store deler av budsjettet skal fordeles. Dette fører til innskrenket økonomisk og politisk handlingsrom. All annen gjeld må tilbakebetales, men etter at utgifter til grunnleggende behov som mat, helse og utdanning, er trukket ifra. Siden Norge gir store deler av sitt bistandsbudsjett til Verdensbanken, har vi ansvar for å kreve at lån gitt fra Verdensbanken skal være legitime. Den norske regjering må bruke sin innflytelse i Verdensbanken og IMF til å være en pådriver for endringer i låneopptaks- og nedbetalingsstrukturene slik at de blir rettferdige. 3.8 Jordbuksinvesteringer og landran Det er en voksende tendens til strategisk oppkjøp av land og kapitalinvestering i jord. Det rådende paradigme er at utenlandske investeringer, og i denne sammenheng jordinvesteringer, automatisk bidrar til utvikling i lokalsamfunn og i nasjonal økonomi. Landran kjennetegnes av at enorme områder jordbruksland kjøpes elles leies på langtidskontrakter av private og statlige aktører, enten internasjonale, nasjonale eller delvis nasjonale. Underliggende maktforhold mellom myndigheter, investor og lokalbefolkning i landinvesteringsprosesser og mangel på gjennomsiktighet gjør at investeringer ofte kan karakteriseres som landran. Landran er med på å konsentrere landressurser, en ressurs som for mange er avgjørende for å ha mulighet til å produsere mat og ha en inntekt. Investeringer må gjøres på bakgrunn av grundige konsekvensutredninger slik at de ikke fører til brudd på menneskerettighetene. Uten strenge statlige reguleringer, inkludert skatt og toll på eksport og produksjon, vil ikke landinvesteringer føre til økonomisk vekst på nasjonalt nivå. I tillegg må prosessen være basert på demokratisk planlegging, uavhengig tilsyn, reell deltakelse og fritt og informert samtykke. Spire slutter opp om den globale bevegelsen som jobber mot at landinvestorer fratar mennesker sine produktive midler og ressurser som jord, vann og fisk, i tillegg til rettigheter til frø, teknologi, tradisjonell visdom og mer. Landinvesteringer må aldri skje på bekostning av folks matsikkerhet. Å sikre lokalbefolkningens bruksrett og/eller eiendomsrett til jorda samt kunnskap om egne rettigheter, bidrar til å gi lokalbefolkning en reell mulighet til å forhandle med myndigheter og investorer og utjevne maktforhold. En konsekvens av landran er at folk mister tilgang til ferskvannsressurser gjennom f.eks. overforbruk, forurensning, avskjerming eller omdirigering av elver. Dette kalles vannran og er et stadig økende problem. 3.9 Spire kjemper for at WTO demokratiseres, gjøres transparent og åpner for langt større grad av individuell tilpasning av handelsregler. at FNs konvensjoner og avtaler skal være overordnet WTO-avtalene og bilaterale og regionale frihandelsavtaler. 14