Erstatning for ideell skade

Transkript

1 344 Kristen Andersen Forhandlingene fortsatte om ettermiddagen. I seksjon 1 behandlet man med. højesteretssagfører, dr. jur. BERNT HJEJLE som formann emnet Erstatning for ideell skade Debatten ble arrangert som en paneldiskusjon der hver av de 5 deltagerne i panelet først hadde ordet til en kort innledning. Grunnlaget for forhandlingene var den nedenfor inntatte avhandling av professor, dr. jur. KRISTEN ANDERSEN: Erstatning for ideell skade I. Det er nå 70 år siden spørsmålet om erstatning for ikke økonomisk skade første gang var oppe til drøftelse i De nordiske Juristmøters regi. I 1899 innledet nemlig daværende høiesteretsassessor Herman Scheel til diskusjon om dette spørsmål. Innledningen foregikk på grunnlag av og i tilslutning til Scheels avhandling «Om erstatning for ikke økonomisk skade» som allerede i 1893 var offentliggjort i Tidsskrift for Rettsvitenskap. Hva selve diskusjonen angår, vitner den om at oppfatningene til dels var sterkt divergerende. Herman Scheel var imidlertid for sitt vedkommende stemt for en vesentlig større imøtekommenhet overfor erstatning for ikke økonomisk skade enn man hittil hadde slått til lyd for. Av taktiske og rettspolitiske grunner fant han det dog utilrådelig at man i første omgang gikk lenger i retning av reform enn det foreliggende utkast til den norske straffelovs ikrafttredelseslov innebar. Scheel ble med andre ord stående ved at erstatning eller oppreisning for ikke økonomisk skade burde begrenses til de tilfeller der man ved försett eller grov uaktsomhet på straffbar mate hadde skadet en annen på «Legeme eller Helbred eller krænket ham paa Friheden», samtidig som den eventuelle tilkjennelse av erstatning eller oppreisning forutsattes å være fakultativ og forankret i en billighetsvurdering. Det heter om dette i avhandlingen blant annet (Forhandlingene ved Det niende Nordiske Juristmøde i Kristiania i 1899, bilag IV. s ):

2 Erstatning for ideell skade 345 «Som man ser, er det en ganske vid Anvendelse, der her foreslaaes givet Principet om Erstatning for ikke økonomisk Skade. Hvis de foreslaaede Bestemmelser herom bliver Lov, hvad der vistnok er Udsigt til, vil Norge i denne Henseende komme til at indtage den mest fremskredne Stilling blandt de nordiske Lande. Det er overhovedet af Interesse at bemærke, at naar man sammenstiller disse Landes Straffelove samt det norske Udkast, ordnede efter deres Alder, betegner enhver ny Lov et videre Skridt fremover i Retning af Anerkjendelse af Retten til Erstatning for andet end økonomisk Skade. Maaske tør denne Omstændighet betragtes som et Tegn paa, at man i Længden ikke vil blive staaende paa det Standpunkt, som Straffelovskommissionens Udkast og den kgl. Proposition indtager. Der gaaes her, som sagt, ganske vidt i at anerkjende ikke økonomisk Skade som Gjenstand for Erstatning, særlig da, naar man tager i Betragtning, at den gjældende Ret aldeles fornægter en saadan Opfatning. Og de foreslaaede Bestemmelser bør vistnok akcepteres som i det væsentlige tilfredsstillende ogsaa af dem, der mener, at der er Grund til principielt at sidestille økonomiske og ikke økonomiske Interesser med Hensyn til Retsbeskyttelse, der ydes gjennem Erstatningstvangen. Først, fordi der næppe er Udsigt til for Tiden at sætte igjennem videregaaende Forandringer i den gjældende Ret. Men dernæst ogsaa fordi det tør være tvilsomt, om det vilde være heldigt med en Gang at gaa videre... Uagtet man altsaa foreløbig bør være fornøiet med at komme saa langt frem, som de foreslaaede Bestemmelser fører, er der vistnok al Grund til at betragte den derved etablerede Tilstand alene som et Övergångsstadium. Det lader sig vanskelig nægte, at den Grænse, disse Bestemmelser optrækker for Erstatningspligten for ikke økonomisk Skade, er uden Holdning i theoretisk Henseende og alene retfærdiggjøres ved praktiske Hensigtmæssighedsbetragtninger, der ialfald for en væsentlig Del grunder sig paa forbigaaende Forhold.» De refleksjoner og formodninger Herman Scheel på denne mate ga uttrykk for, skulle vise seg i ikke liten grad å ha fremtiden for seg. Såvel i Danmark som i Sverige innførte man således i tidens løp lovbestemmelser som til dels gjorde tilkjennelse av erstatning for ikke økonomisk skade uavhengig av om den skadevoldende handling skyldtes försett eller grov uaktsomhet. Dertil kommer at man i Norge for det første gjennom en lovreform i 1912 opphevet vilkåret om at den forsettlige eller grovt uakt-

3 346 Kristen Andersen somme skadeforvoldelse på legeme eller helbred eller krenkelse av friheten måtte være straffbar for å kunne berettige til godtgjørelse for ikke økonomisk skade. Dessuten gikk man i 1958 til det skritt at man i relasjon til ærekrenkelser og krenkelser av privatlivets fred åpnet adgang til etter billighet å tilstå oppreisning for slik skade selv om det verken forelå försett eller grov uaktsomhet. I det hele er det åpenbart at Scheel så riktig når han presiserte at den rettstilstand som ble etablert på nåværende felt i kraft av de norske reformtiltak i 1902 ikke kom til å bli av endelig, men av mer eller mindre forbigående karakter. II. Men selv om situas jonen er denne, er det på den annen side sikkert nok at man i de nordiske land fremdeles opererer med den ordning at erstatning for økonomisk og ikke økonomisk skade på ingen mate er likestillet. Forholdet er tvert imot at man som hovedregel utelukkende tilkjenner erstatning for skade av den førstnevnte art, mens erstatning for ikke økonomisk skade forutsetter uttrykkelig og spesiell hjemmel. En annen sak er at denne hjemmel ikke er den samme i samtlige land. I så mate er særskilt å merke at Norge fra i 1912 «at indtage den mest fremskredne Stilling» under utviklingens gang er brakt derhen at dets posisjon i dag nærmest må karakteriseres som «den mest tilbakeliggende». Dette er vel også en av grunnene til at problemet om erstatning for ikke økonomisk skade på ny er tätt opp til behandling i De nordiske Juristmøters regi. Under enhver omstendighet er jeg personlig tilbøyelig til å mene at dette problem har størst aktualitet for Norges vedkommende, og da ikke minst med henblikk på en tilnærming eller tilpassing av den norske rettstilstand til rettstilstanden i de øvrige land. III. Ved en analyse og vurdering av de forhold som man i denne forbindelse stilles overfor, er det et spørsmål som innledningsvis bør omtales. Det siktes til spørsmålet om hva man nærmere bestemt forbinder med begrepet økonomisk skade. Som kjent har dette begrep vært gjort til gjenstand for adskillig drøftelse i den erstatningsrettslige teori. Drøftelsen ble startet opp med Herman ßcheels lansering av den såkalte pengeteori, og ble noen årtier

4 Erstatning for ideell skade 347 senere fulgt opp av Hagerup Bull gjennom hans sosialøkonomisk forankrede verditeori, for så i siste omgang å munne ut i refleksjoner over hvorvidt det i det hele er oppfordring til å operere med en prinsipiell motsetning mellom begrepet økonomisk skade på den ene side og begrepet ikke økonomisk skade på den annen side. Den drøftelse som på denne mate har funnet sted, har utvilsomt hatt sin betydning for så vidt som den i flere retninger har virket avklarende og fremkalt synspunkter med realistisk poeng og fruktbart perspektiv. Men dette hindrer ikke at jeg har vanskelig for å forstå at det er oppfordring til fortsatt å dvele ved drøftelsen, i den forstand at man med større eller mindre oppbud av skarpsindighet spinner videre på den analytiske og reflekterende begrepsdogmatikk som den innbyr til. Jeg kan nemlig ikke forstå annet enn at man står seg på å avstå fra dette, for i stedet i grove trekk å bringe på det rene hvilke interesser på skadelidtes hånd, der som hovedregel er erstatningsrettslig vernet ved skadeforvoldelse. Og jeg holder meg i så mate i samsvar med mitt opplegg til situasjonen i mitt eget land. La meg da først presisere at det etter norsk rettspraksis synes berettiget å fastslå at det erstatningsrettslige vern for skadede økonomiske ineresser prinsipielt sett er uavhengig av om det er en såkalt tredjemann eller den «direkte» rammede som er bærer av vedkommende interesser, og også av om denne tredjemanns tilknytning til interessene er av tinglig eller obligatorisk art. Til dette kommer at det heller ikke kan sees at arten av de skadede interesser i prinsippet spiller noen rolle for deres forhold til det nevnte vern. Riktignok har det vært hevdet at det i denne henseende må sondres mellom person- og tingsskader på den ene side og alminnelige formuesskader på den annen side. Etter min mening er det imidlertid intet holdbart grunnlag for å operere med en slik sondring i norsk erstatningsrett. Til nærmere klargjøring av det er det hensiktsmessig straks å påpeke at den omtalte sondring i dens vanlige utgave fortoner seg som særdeles problematisk. Hva jeg i denne forbindelse har for tanken, er at begrepene personskade og tingskade er av en eiendommelig karakter. De omfatter ikke bare direkte skade på angjeldende person eller ting. Deres omfang er langt videre. Ved personskadene er det således på det rene at de såvel refererer seg til skade i form av utgifter til legebehandling, sykehusopphold o. 1., som til skade i form av tapt arbeidsfortjeneste og fremtidig erverv. Hva dernest tingsskadene angår, antas de både å omfatte den skade som vedkommende ting påføres, og det økono-

5 348 Kristen Andersen miske tap som består i at tingens eier eller bruker på grunn av skadeforvoldelsen må unnvære den i kortere eller lengre tid. I og med at forholdet er dette, vil det imidlertid vise seg at den direkte person- eller tingsskade økonomisk sett ofte vil være av forsvinnende betydning sammenliknet med den øvrige skade. Den sistnevnte skade vil dessuten fra et reelt synspunkt fremtre som en alminnelig formuesskade. Visstnok er denne formuesskade foranlediget ved en direkte person- eller tingsskade. Dette er dog uvesentlig. Grunnen til det er den enkle at det er selve formuesskaden, og den økonomiske interesse den representerer, som er gjenstand for det erstatningsrettslige vern. Men det er igjen ensbetydende med at de skader som utgis for person- eller tingsskader, i vidt omfang i virkeligheten er alminnelige formuesskader. Dertil kommer at det selv i de tilfeller hvor en alminnelig formuesskade er fremkalt uten forbindelse med en personeller tingsskade, meg bekjent aldri har oppstått prinsipiell tvil om hvorvidt skaden i og for seg er erstatningsrettslig vernet. Det er for så vidt tilstrekkelig å vise til Høyesteretts standpunkt til det offentliges ansvar for uforsvarlig eller uaktsom skadeforvoldelse i form av bevillingsnektelser. Under hensyn til den situasjon som etter dette foreligger, må det ansees som utvilsomt at de interesser på skadelidtes hånd, der som hovedregel nyter erstatningsrettslig vern etter sin art er meget forskjellige, og at denne forskjell fra et prinsipielt synspunkt i alt vesentlig er irrelevant i relasjon til vernet. Videre er å merke at den erstatning som måtte bli tilkjent, i vidt omfang fremtrer som et økonomisk surrogat for den skadede interesse, og ikke som en gjenopprettelse av den real-skade som er inntruffet. Det økonomiske surrogat lar seg dessuten bare i sterkt begrenset omfang fastsette i kraft av en eksakt konstatering av den skadede interesses verdi, idet man i en rekke tilfeller henvises til et sammensatt, usikkert og vurderingsbestemt skjønn. Erstatningstilkjennelse for tap i fremtidig erverv og tap av forsørger er i denne henseende illustrerende. Ett feiles trekk har imidlertid de skadede interesser som det her er tale om. Det trekk nemlig at de alle riktignok med høyst varierende presisjon på et alment eller objektivt grunnlag kan gjøres til gjenstand for en rent økonomisk forankret verdsetting. Det er endelig dette feiles trekk som adskiller dem fra den type skadede interesser som etter sin karakter unndrar seg fra en slik verdsetting, og som man i spesiell grad i Norge har funnet det utilrådelig som hovedregel å trekke inn under det «alminnelige» erstatnings-

6 Erstatning for ideell skade 349 rettslige vern. Og spörsmålet blir da om det standpunkt man således har inntatt, har overbevisende grunner for seg eller om det er behov for reformer på nærværende felt. Hva det spørsmål angår, skal man etter min mening være varsom med å gå for generelt til verks, i den mening at man i sin brede alminnelighet gir seg i kast med å drøfte hvorvidt de skadede interesser som etter sin karakter unndrar seg en rent økonomisk forankret vurdering på alment eller objektivt grunnlag, skal være erstatningsrettslig vernet. Det er nemlig ikke uten videre gitt at disse interesser i så mate bør likestilles uten hensyn til hva slags skadeforvoldelse det er som er årsaken til at vedkommende interesse er blitt skadet. Det kan tvert imot tenkes at man kan komme til forskjellige resultater alt etter karakteren av den skadeforvoldelse man har å gjøre med. I overensstemmelse med dette foretrekker jeg for mitt vedkommende å foreta en oppspaltning, slik at jeg først behandler de skadeforvoldelser som refererer seg til legeme eller helbred, og dernest tar opp skadeforvoldelser som ikke har relasjon til de omtalte goder. Som tidligere påpekt er norsk retts stilling til de førstnevnte skadeforvoldelser den at man utelukkende har innrømmet en fakultativ adgang til etter billighet å tilkjenne erstatning for skadede interesser som unndrar seg en rent økonomisk forankret verdsetting, samtidig som denne adgang er gjort avhengig av at skadeforvoldelsene kan tilbakeføres til försett eller grov uaktsomhet. Bestemmelsene om dette har man i 19,2 og 21,2 i straffelovens ikrafttredelseslov. Dessuten er å merke at disse lovbestemmelser i vår rettspraksis har spillet en overordentlig beskjeden rolle. Årsakene til dette siste er det neppe mulig med sikkerhet å komme etter, bortsett fra at selve den omstendighet at det opereres med et krav om försett eller grov uaktsomhet selvsagt har vært en sterkt medvirkende faktor. Men uansett hvorledes det i denne henseende måtte ligge an, er det sikkert nok at det fra tid til annen er gitt kvalifiserte uttrykk for misnøye med den foreliggende rettstilstand, forenet med mer eller mindre vidtgående reformforslag. Høyesterettsadvokat Sven Arntzen holdt således i 1941 i Norsk Forsikringsjuridisk Forening et vektig og insiterende foredrag på dette plan («Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikas joner nr. 12»), og jeg er også personlig av den oppfatning at den norske rettstilstand har reformer behov. Det forekommer meg meg ellers at det ved drøftelsen av dette problem er to spørsmål som melder seg med særlig styrke. Det

7 350 Kristen Andersen ene er spørsmålet om det i relasjon til dem som rammes av de foreliggende former for skadeforvoldelse, oppnås en betydningsfull vinning ved å utvide adgangen til å tilstå erstatning for skadede interesser som unndrar seg en rent økonomisk forankret verdsetting. Det annet spørsmål er hvorvidt en slik utvidelse vil innebære noen preventiv effekt av betydning. Med hensyn til den mulige preventive effekt er situasjonen etter mitt skjønn problematisk. Som kjent er det gjennomgående alt annet enn lett å danne seg en uomtvistelig begrunnet mening om i hvor høy grad erstatningsbestemmelser «eksklusivt» sett utøver en preventiv funksjon. Det er ved siden av disse bestemmelser så mange andre momenter som kan tenkes å virke preventivt overfor potensielle skadevoldere, f. eks. rådende moralforestillinger, oppfatninger av hva som passer seg eller ikke passer seg, frykt for økonomisk eller sosial boikott, karakterbestemt uvilje eller ulyst ved å gripe ødeleggende inn i medmenneskers interessesfære osv. At disse andre momenter ikke gjør seg gjeldende med samme styrke på alle livsområder er utvilsomt. Den rolle de spiller er tvert imot uhyre forskjellig. Ja, undertiden er den kanskje så beskjeden at den nærmest må betegnes som irrelevant. Dette er imidlertid ingenlunde tilfelle på det område det her er tale om. Det gjelder frem for alt dersom skadeforvoldelsene på legeme eller helbred fremtrer som forsettlige eller grovt uaktsomme. Skadeforvoldelser av denne karakter representerer en utfordrende tilsidesettelse av innlevede og festnede normer for anstendig oppførsel, og vil i alminnelighet bli møtt med uttalt moralsk reaksjon fra omgivelsenes side. Og det forekommer meg at den som er uimottagelig for å la seg påvirke av disse normer eller denne reaksjon, neppe i nevneverdig utstrekning vil avholde seg fra de omtalte skadeforvoldelser på grunn av en trussel om å bli pålagt et erstatningsansvar som til dels også omfatter de skadede interesser, som ikke lar seg verdsette i kraft av en rent økonomisk vurdering. Ved de forsettlige eller grovt uaktsomme skadeforvoldelser tror jeg derfor det er tryggest å se bort fra muligheten av en preventiv funksjon. Noe annerledes er kanskje forholdet for de skadeforvoldelsers vedkommende som skyldes alminnelig uaktsomhet, selv om jeg heller ikke i relasjon til dem finner at det er synderlig å oppnå på det preventive plan. Dette så meget mer som de potensielle skadevoldere må regne med at de under enhver omstendighet blir pålagt erstatningsansvar for så vidt angår de skadede interesser som kan gjøres til gjenstand

8 Erstatning for ideell skade 351 for en rent økonomisk forankret verdsetting på alment eller objektivt grunnlag. Men hvorledes forholder det seg så med hensyn til det annet spørsmål, nemlig spørsmålet om det i relasjon til de skadelidte kan oppnås en betydelig vinning ved en reform på nærværende felt. Til dette er å svare at man allerede i «Udkast til Lov om den almindelige borgerlige Straffelovs Ikrafttræden med Motiver av 1896» tok standpunkt til dette spørsmål, idet det blant annet uttaltes (s. 55 sp. 2): «Hertil kommer imidlertid, at det er visse andre ret praktiske Sider ved Skadeerstatningslæren, ialfald nærmest vedkommende Skadeerstatning ved strafbare Handlinger, som i høi Grad har en forandret Ordning behov. Saaledes antages det nu efter den hævdede Fortolkning at Straffelovens 26 4 utilstedligt at give Erstatning for andet end virkelig økonomisk Skade, ihvorvel denne vistnok paa den anden Side hos os, hvor dens Fastsættelse regelmæssig overlades opnævnte Skjønsmænd, ofte anslaaes saa høit, at det ialfald bliver ret tvilsomt, om ikke ofte paa en uregelmæssig Maade i Virkeligheden andre Momenter er taget med i Beregningen. Det maa imidlertid erkjendes, at, om Penge end ikke kan æqvivalere Sundhed og et glad Sind, vil de dog indtil en vis Grad kunne tjene som et Surrogat, hjælpe til at lette Sorger og dulme Smerter og til at skaffe Bekvemmeligheder, som gjør den voldte Skade mindre følelig, og der er da ingen Grund til at ikke benytte dem, saa langt deres Brugbarhed rækker, selv om denne ikke rækker helt frem. Dette er ogsaa nu andetsteds regelmæssig erkjendt.» De synsmåter man her presenteres for, vil det neppe i våre dager være noen prinsipiell uenighet om. Det er formodentlig hevet over diskusjon at tilkjennelse av erstatning for skadede interesser som unndrar seg fra en rent økonomisk forankret verdsetting, etter omstendighetene kan representere en kjærkommen og virkningsfull støtte og stimulans for de skadelidte. Visstnok finnes det interesser av denne karakter som man vil anse det blasfemisk eller utilbørlig å sette i relasjon til penger. Men som oftest vil interessene være av en slik art at den omtalte erstatning vil være vel skikket til å lette den skadelidtes posisjon såvel på det umiddelbart menneskelige som på det praktiske og faglig sosiale plan. Denne kjensgjerning tillegger jeg for mitt vedkommende utslagsgivende betydning i denne forbindelse. Den gir med andre ord såvidt jeg kan forstå et fullt forsvarlig

9 352 Kristen Andersen holdepunkt for i vesentlig større utstrekning enn tilfellet er i Norge å åpne adgang til ved skadeforvoldelser på legeme og helbred å tilkjenne erstatning også for skadede interesser som ikke på alment eller objektivt grunnlag kan gjøres til gjenstand for en rent økonomisk forankret verdsetting. I samsvar med dette er jeg blitt stående ved at den nevnte adgang til erstatningstilkjennelse i forbindelse med skader på legeme eller helbred under enhver omstendighet bør utvides til å omfatte skadeforvoldelser som skyldes alminnelig uaktsomhet. Men dertil kommer at jeg mener at utvidelsen også bør utstrekkes til å omfatte skadeforvoldelser som ikke på den ansvarliges «hånd» har noe culpøst ved seg. 1 ) Hva jeg i denne henseende tenker på er frem for alt skadeforvoldelser på bilansvarets og det objektive arbeidsgiveransvars område. En annen sak er at jeg er stemt for at tilkjennelsen av erstatning skal fastsettes til et særskilt beløp, være fakultativ og forankret i en billighetsvurdering med hensyntagen til de samlede omstendigheter i det gitte tilfelle. Jeg er klar over at man overfor dette mitt standpunkt kan innvende at det vil skape utilrådelig usikkerhet og vilkårlighet, og dessuten vanskeliggjøre minnelige oppgjør i erstatningssaker. Jeg skal heller ikke bestride at denne innvending naturlig melder seg for ens tanke. På den annen side synes forholdene i Danmark og Sverige å vitne om at de betenkeligheter den retter oppmerksomheten mot, ikke er større enn at de i alt vesentlig kan elimineres eller nøytraliseres. Ellers taler meget for at man tar opp de foreliggende problemer i nordisk lovsamarbeid med henblikk på å oppnå en feiles rettslig regulering av dem. I flukt med dette avstår jeg her fra å fremsette eller antyde spesifiserte forslag til eventuelle lovbestemmelsers formulering. Heller ikke skal jeg innlate meg på en nærmere drøftelse av størrelsesordenen av de erstatningsbeløp man i tilfelle skal operere med, selv om dette moment i og for seg er meget betydningsfullt. Jeg har i denne forbindelse bare lyst til å påpeke at man med det erstatningsnivå som i dag er det rådende i henholdsvis Danmark og Norge vil kunne oppnå en vesentlig bedre økonomisk dekning som «person- eller helbredsskadet» hos oss enn i Danmark den norske ikrafttredelseslovs 19,2 og 21,2 til tross.!) Jeg viser i denne forbindelse til at Rikstrygdeverket ut fra et praktisk behov i tilknytning til 12,2 siste punktum i Lov om yrkesskadetrygd i noen grad har praktisert erstatning for ikke økonomisk skade.

10 Erstatning for ideell skade 353 Etter at jeg har behandlet de skadeforvoldelser som refererer seg til legeme eller helbred, står det tilbake å ta opp de skadeforvoldelser som ikke har relasjon til de nevnte goder. Når det gjelder dem, går jeg ut fra at det ikke er aktuelt å hitføre noen forandring i de bestemmelser som i 1958 ble satt inn i den norske straffelovs ikrafttredelseslov 19,a. Jeg forutsetter således at det fortsatt blir adgang til å pålegge plikt til «å betale oppreisning som retten finner billig» ved uaktsom eller straffbar ærekrenkelse eller krenkelse av privatlivets fred, og at denne adgang står åpen såvel i forhold til dem som personlig har stått for krenkelsen som i forhold til den eier eller utgiver vedkommende er i tjeneste hos, dersom krenkelsen er fremsatt i trykt skrift. Jeg går likeledes ut fra at den ordning som synes etablert med hensyn til oppsigelsesvernet i den norske arbeidervernlovs 43, blir stående urokket i den relasjon det her er tale om. Men bortsett fra de skadeforvoldelser som jeg i det foregående har vært inne på, er jeg særdeles skeptisk overfor tanken på å operere med en adgang til å tilkjenne erstatning for skadede interesser som ikke på alment eller objektivt grunnlag lar seg underkaste en rent økonomisk forankret verdsetting. Jeg er eksempelvis ikke stemt for at det skal kunne tilkjennes erstatning for den såkalte affeksjonsinteresse ved tingsskader eller for den tort og svie som påføres en litterær eller vitenskapelig forfatter ved ødeleggelse av et manuskript. Jeg trekker for øvrig frem nok et eksempel fra et riktignok spesielt men sosialt sett vitalt område. Det siktes til det tilfelle man møter ved tariffbrudd eller ulovlig arbeidsstans, og som for noen år siden var oppe til drøftelse i Norge. Drøftelsen fant sted i det lovpolitiske organ «Arbeidsrettsrådet», der det sitter representanter såvel for Landsorganisasjonen i Norge som for Norsk Arbeidsgiverforening. Den nevnte drøftelse er etter mitt skjønn i prinsipiell form såvidt karakteristisk for de sammensatte og vanskelige problemer man kan bli stillet overfor i forbindelse med erstatning for skader av ikke økonomisk art, at jeg finer det naturlig til avslutning å hitsette den, slik jeg i sin tid satte den i pennen i Arbeidsrettsrådets Innstilling av 20. januar 1965 s. 4 5: «Etter gjeldende lov er det et vilkår for å idømme erstatning at den ulovlige aksjon har forårsaket økonomisk skade for den annen part. Det har i denne forbindelse vært reist spørsmål om det bør kunne pålegges erstatning selv om det ikke kan påvises noe økonomisk tap for den part som blir rammet av en ulovlig 23

11 354 Kristen Andersen aksjon. Den direkte foranledning til at dette spørsmål er reist er en dom av 27. januar 1960 (Arbeidsrettens domssamling 1960 s. 1 flg.), der et rutebilselskap ikke ble tilkjent erstatning da retten fant at selskapet ikke hadde lidt noe økonomisk tap. Selskapet var en av flere saksøkere hvorav de øvrige ble tilkjent til dels betydelige erstatningsbeløp. Det nevnte spørsmål reiser en rekke problemer som har vært inngående drøftet i Arbeidsrettsrådet. I denne forbindelse har det vært fremholdt at det etter gjeldende rett ikke finnes noen mulighet for erstatningsrettslige reaksjoner overfor dem som deltar i tariffbrudd eller ulovlig arbeidsstans såfremt vedkommende ikke har fremkalt noe økonomisk tap for dem den er rettet mot. Det har videre vært påpekt at dette er uheldig, idet aksjoner av den art det her er tale om, såvel fra et økonomisk som fra et sosialt synspunkt kan medføre betydelige skadevirkninger. I så mate er det spesielt blitt vist til de tilfeller hvor offentlige bedrifter, eller private bedrifter som har offentlig tilskudd, utsettes for tariffbrudd eller ulovlig arbeidsstans, som ikke påfører økonomisk tap. I disse tilfeller foreligger det, er det blitt fremhevet, behov for økonomiske sanksjoner overfor dem som iverksetter eller deltar i tariffbruddet eller den ulovlige arbeidsstans. Det har dessuten vært anført at det ofte vil være vanskelig eller vidløftig å legge frem slike bevis for økonomisk skade at retten finner å kunne godta dem. Følgen blir gjerne at den eller de skadelidte kvier seg for å gå til erstatningssøksmål, med det resultat at man også av denne grunn i praksis risikerer å stå uten reaksjonsmidler. Det er endelig påpekt at norsk arbeidsrett ikke står fremmed overfor erstatningsansvar for ikke økonomisk skade (jfr. arbeidervernlovens 43), samtidig som det er vist til at man både i Danmark og Sverige har en viss adgang til å iverksette økonomiske sanksjoner overfor tariffbrudd eller ulovlig arbeidsstans uavhengig av hvorvidt økonomisk tap er lidt. Arbeidsrettsrådet har ikke funnet de momenter som er anført for å innføre en bestemmelse om erstatning for ikke økonomisk skade tilstrekkelig sterke til å kunne oppveie de betenkeligheter som knytter seg til en slik bestemmelse. Rådet legger i denne sammenheng vekt på at det ikke er påvist noe særlig sterkt behov for en slik reform. Arbeidsretten har bare i det ene tilfelle som er nevnt foran, frifunnet ulovlig streikende for erstatningsansvar på grunn av at økonomisk tap ikke er lidt. De tilfeller hvor den som er rammet av en ulovlig konflikt ikke går til erstatningssøksmål utelukkende fordi det er vanskelig å bevise den økono-

12 Erstatning" for ideell skade 355 miske skade, kan heller ikke antas å utgjøre noe betydelig antall. I denne sammenheng vil rådet påpeke at det ikke er nødvendig for den skadelidte nøyaktig å bevise hvor stort tapet er, idet Arbeidsretten har adgang til å fastsette skadens omfang etter skjønn. Denne adgang har Arbeidsretten også i likhet med Høyesterett og våre andre domstoler i stor utstrekning nyttet. Arbeidsrettsrådet fremhever dessuten at en bestemmelse om erstatningsansvar for ikke økonomisk skade neppe blir så lett å praktisere, da erstatningens utmåling kan støte på særegne og ømtålelige vanskeligheter. Arbeidsrettsrådet ser det forøvrig som overordentlig viktig at tariffavtalenes parter og deltakere bibringes forståelsen av at avtalene må respekteres. Hadde rådet ment at det foreligger et klart behov for innføring av erstatningsansvar for ikke-økonomisk skade, ville dets standpunkt derfor ha blitt et annet. Rådet har imidlertid som påpekt ikke kunnet tilegne seg denne oppfatning slik forholdene hittil har ligget an. Men skulle utviklingen lede til en vesentlig og foruroligende forandring i disse forhold, vil rådet måtte ta opp sitt standpunkt til det nevnte spørsmål til ny overveielse.» Debatten ble innledet av professor, dr. jur. KRISTEN ANDERSEN, Norge: Som det ble påpekt er det foreliggende emne mangfoldig, for så vidt som man stilles overfor de forskjelligste former for ikkeøkonomisk eller ideel skade. Vel vitende om det har jeg personlig foretrukket å foreta en avgrensning ut fra et rent praktisk loveller rettspolitisk synspunkt. Min motivering for dette er et ønske om å gi et bidrag til en nordisk tilnærmning i rettstilstanden med hensyn til erstatning for ikke-økonomisk eller ideel skade i de tilfeller som for mig står som de vesentligste. Jeg åpner da etter avtale mellom panelets deltakere med en ganske kort karakteristikk av situasjonen i Norge, og mine nordiske kolleger vil dernest i tur og orden gjøre det samme for sine lands vedkommende. Hva norsk retts stilling til erstatning for ikke-økonomisk eller ideell skade angår, er å merke at slik erstatning tilstås i særdeles