Fisk. &Vilt. Kommunale mål i hjorteviltforvaltningen. Vestlendinger etabler samarbeid i hjorteforvaltningen!

Transkript

1 Fisk &Vilt Nr Forum for lokal vilt- og fiskeforvaltning Kommunale mål i hjorteviltforvaltningen Vestlendinger etabler samarbeid i hjorteforvaltningen! Fang og slipp hindring for lokal næringsutvikling? Østfoldinger satser på fisketurisme

2 Å kjenne sin besøkelsestid Sett fra et rettighetshaverståsted så har mye positivt skjedd i viltforvaltningen de senere årene. Ønske fra vår side har vært både å få til god forvaltning, samt at denne i størst mulig grad skjer i regi av utmarkslagene. Ny forskrift om forvaltning av hjortevilt og bever gir gode muligheter for sistnevnte. I store deler av landet derimot ser det ikke helt ut som om private kjenner sin besøkelsestid. I en artikkel i dette bladet settes det fokus på organisering av det private samarbeidet i hjorteforvaltningen på Vestlandet. Her gjenstår det stedvis mye før en tilfredsstillende valdstruktur er på plass, at hjorten forvaltes etter bestandsplaner og der private står for den praktiske forvaltningen. Økt ansvarstaking fra vår side vil gi bedre grunnlag for næringsutvikling. Forvaltningen vil stedvis bli bedre. Aktiv forvaltning er den beste måten å hevde grunneierretten på, og rettighetshaverne vil ende opp med et handlingsrom for sin grunneierrett i tråd med intensjonen bak omlegging til lokal forvaltning. Roma ble ikke bygget på én dag. Organiseringsarbeidet på Vestlandet vil ta en del år. Vi håper på positiv støtte og godt samarbeid med det offentlige i dette arbeidet. I midten av november inviterer Direktoratet for naturforvaltning en rekke offentlige og private aktører til konferanse om hjorteviltforvaltning (elg, hjort, villrein og rådyr). Bakgrunn er både pågående omlegging i viltforvaltningen, forenkling av forskriftsverket og Skogeierforbundets og Bondelagets ønske om bedre og mer formalisert samarbeid på sentralt nivå. I 1995 ferdigstilte DN i samarbeid med en rekke aktører handlingsplanen Forvalting av hjortevilt mot I forordet til den trykte rapporten skriver DN at de har vedtatt å legge handlingsplanen til grunn for sitt arbeid på dette området. Av tiltakene som ble beskrevet, er noen fulgt opp bra andre ikke fullt så bra. Tanken om å gjøre opp status samt drøfte veien videre er god og viktig. Forhåpentligvis setter konferansen fokus på hva som er oppnådd så langt samt viktige utfordringer innen forsknings- og utviklingsarbeid i årene fremover. Om konferansen munner ut i en ny handlingsplan, en arbeidsgruppe, et fast sammensatt hjorteviltråd eller noe annet, er i utgangspunktet av underordnet betydning. Det som er viktig er at vi har klare og omforente mål samt en tilfredsstilende fremdrift i gjennomføring av aktuelle tiltak slik at målene nås innen rimelig tid. Svein Knutsen Veiledningsmateriell i utmarksforvaltning Fisk &Vilt Utgiver: Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund ISSN: Utvikling og redaksjonell produksjon SKOGeieren Lay- out Trond Brudevold Redaktør Svein Knutsen, tlf Adresse Norges Skogeierforbund P.B Vika, 0115 Oslo Trykk Naper Informasjonsindustri A/S Neste utgave November 2003 Side1 og 16: Erlend Haarberg Veiledere Pris Utgiver Organisering og forvaltning av innlandsfiske 60,- NSF Utmarkslaget - Forvaltning og saksbehandling 60,- NSF Driftsplanveileder for innlandsfisk 60,- NSF Fiskeregler for innlandsfiske 60,- NSF Lokal forvaltning og driftsplanlegging i vassdrag med laks, sjøørret og sjørøye - Håndbok. 90,- NL Kreps i dammer og naturlige vann: muligheter for næring? 60,- NSF Kurshefte jaktlos* 60,- NSF Fisketurisme i laksevassdrag Håndbok 475,- NL Til ovennevnte hefte: Forretningsplan på CD- rom 1.495,- NL Jaktsalg 150,- SKI Jaktledelse 150,- SKI * Til dette heftet er det utarbeidet lydbånd (kassett) med engelske og tyske ord og uttrykk tilknyttet jakt. Pris kr 50,-/stk Eksempler på driftsplaner Driftsplan for Begna elv (Innlandsfisk) Gratis NSF Driftsplan for Mandalsvassdraget (Laksefisk) Gratis NL Driftsplan for Eidselva (Laksefisk) Gratis NL Driftsplan for Steinsdalselva (Laksefisk) Gratis NL Forkortelser: Norges Skogeierforbund (NSF), Norges Bondelag (NB), Norske Lakseelver (NL) og Skogbrukets kursinstitutt (SKI). For bestilling kontakt: Norges Skogeierforbund tlf fax Norske Lakseelver tlf fax Skogbrukets kursinstitutt tlf fax Porto og moms kommer i tillegg. 2

3 Fastsetting av kommunale mål og rammer i hjorteviltforvaltningen Av: Eivind Mauland 14 i Forskrift om forvaltning av hjortevilt og bever sier at rettighetshavere skal ta hensyn til offentlige målsettinger for å få godkjent sine bestandsplaner. Forskriften forutsetter at det foreligger slike målsettinger - noe det i liten grad gjør. Målsettingene er et viktig grunnlag for den private planleggingen og for offentlig godkjenning. Dette bør kommunen nå få på plass! Økt selvstyre og forenkling Økt kommunalt selvstyre går som en rød tråd gjennom endringer i offentlig forvaltning. Det samme kan sies om oppgavefordelingen mellom offentlig og privat sektor. Det er et vedvarende søkelys på hvilke oppgaver som krever offentlig engasjement og hvilke som mer hensiktsmessig kan ivaretas av privat sektor. Kommunene står relativt fritt i sitt arbeide med å definere offentlige målsettinger, men forventes å reflektere sin plikt til å stimulere og legge til rette for bestandsplanlegging i privat regi. Helhetlig samfunnsansvar Viltfaglig har kommunen et godt og spennende utgangspunkt og kan definere målsettinger, som både tar hensyn til lokale bestandsutfordringer og lokal organisering av forvaltningen. Kommunen er imidlertid ingen sektormyndighet, men har et helhetlig ansvar for samfunnsutviklingen. Dette innebærer at kommunale målsettinger også skal ta hensyn til skader hjorteviltet påfører andre interesser og til hjorteviltet som grunnlag for næring og rekreasjon. Kommuner som tar ugangspunkt i denne helheten bør ha et godt utgangspunkt for å utarbeide tjenelige målsettinger. Kommuner som utformer målsettinger for å videreføre tradisjonell detaljstyring vil høyst sannsynlig oppleve stillstand og konflikter. Målstyring Kommunale målsettinger for hjorteviltforvaltningen bør med andre ord fange opp og avspeile kommunens faktiske rolle både som myndighetsorgan og som tilrettelegger og tjenesteyter. Ofte vil det være hensiktsmessig å utforme overordnede og langsiktige målsettinger som utdypes gjennom mer kortsiktige, konkrete og etterprøvbare delmål. De kortsiktige målene bør tilpasses lokale forhold og være gjenstand for årlig evaluering og eventuelt justering. Overordnede og langsiktige målsettinger er gjerne knyttet til bærekraftig forvaltning av arealer og bestander, samt til næringsmessig og rekreasjonsmessig nyttiggjørelse av viltressursene. Slike overordnede mål kan med fordel også fastsettes for oppgavefordelingen mellom privat og offentlig sektor. Eksempelvis ved at kommunen vedtar en målsetting om bestandsplanbasert forvaltning basert på godt organiserte og rasjonelle planenheter. Hva kommunen mener med godt organiserte og rasjonelle planenheter kan fremgå av delmålene eller av saksfremstillingen. Kommunen må påse at overordnede mål er innenfor rammen av nasjonale og eventuelt fylkesvise målsettinger. Delmålene kan for eksempel gå på kvalitet av kommunens tjenesteyting, tilpassning av bestandens størrelse til beite og skadesituasjon, innhenting og formidling av beslutningsunderlag, kvantitative og kvalitative mål knyttet til privat organisering/innhold av bestandsplaner, mål knyttet til kompetanse og kompetanseutvikling, håndtering av administrative oppgaver som fallvilt mv., næringsutvikling, jaktutøvelsen og ikke minst mål for den kommunale forvaltningen av økonomiske virkemidler. I forhold til rettighetshavernes arbeide med bestandsplanlegging er det viktig at kommunale målsettinger foreligger og er gjort kjent i god tid før selve planarbeidet starter. Videre bør kommunen unngå detaljerte kvalitetsmål knyttet til den biologiske delen av driftsplanbasert forvaltning. Planområder som har etablert hensiktsmessig og godt organisering bør ha stor frihet, så lenge den biologiske forvaltningen ikke strider med overordnede biologiske målsettinger. Inntill kommunene har fastsatt kommunale målsettinger for hjorteviltforvaltningen, vil kommunale avslag på søknader om bestandsplaner måtte begrunnes i hjorteviltforskriften generelle krav. Av hensyn til kommunal selvråderett gir 14 få føringer knyttet til bestandsplaner. Innfrir planområdet disse generelle kravene skal det mye til for at et kommunalt avslag blir stående om det blir påklaget. I de fleste kommuner vil det være naturlig å behandle og vedta målsettinger knyttet til hjorteviltforskriftenes 14 som et enkeltvedtak. Ikke minst fordi det haster med å få målsettingene på plass av hensyn til behandlingen av bestandsplaner. Målsettingene bør være gjenstand for ordinær høring til lokale aktører som berøres av vedtaket. Når det gjelder overordnede og mer langsiktige kommunale mål vil det ofte også være aktuelt å innarbeide disse knyttet til utarbeidelse og rullering av overordnede planer for kommunal virksomhet (kommuneplan/delplan). Et klassisk eksempel kan være arealforvaltning av viltets leveområder og målsettinger knyttet til næringsmessig og rekreativ utnyttelse av viltressursene. Kommunene må sette mål og rammer for den lokale elg- og hjorteforvaltningen slik at utmarkslagene vet hvilket handlingsrom de har i den planbaserte forvaltningen. Foto: Erlend Haarberg. 3

4 Hva ønsker den private forva Den generelle samfunnsutviklingen har satt sitt preg også på Norsk viltforvaltning. Økt lokalt ansvar og forenkling av offentlig sektor er nedfelt i nye forskrifter. Rettighetshaverne er gitt det praktiske og økonomiske ansvar for bestandsforvaltningen av høstbare viltarter. Omstilling er i seg selv krevende. Aktørene skal håndtere nye ansvarsområder og bekle nye roller. En sentral utfordring består i å samhandle for å bringe videre det beste i norsk viltforvaltningstradisjon. Hva ønsker den private forvaltningen seg av kommunene? Endring krever tid Utmarkslag ønsker seg forutsigbarhet fra kommunen i elg- og hjorteforvaltningen og at det gis et reelt handlingsrom når bestandsplaner skal utarbeides. Foto: Erlend Haarberg. Sammenlignet med andre forvaltningsområder har viltforvaltningen vært preget av offentlig detaljstyring. Mens det er relativt enkelt og raskt å foreta endringer på papiret er det ofte krevende å endre tradisjoner, holdninger og praktisk forvaltningsutøvelse. Noen deler av landet har kommet langt, andre sliter med å tilpasse seg endringene. Ser en på hjorteviltforvaltningen var utgangspunktet for omleggingen variert. Omlegging til en planbasert bestandsforvaltning i regi av rettighetshaverne var et lite skritt i områder med god organisering (store rasjonelle enheter), men en stor utfordring i kommuner med mange små og svakt organiserte vald. En viltforvalter i et vestlandsfylke gav i en samling uttrykk for at han var i mot hele omleggingen. Han så den rett og slett ikke gjennomførbar. Uttalelsen kom nok fra hjertet, men var neppe i samsvar med den politikk vedkommende var satt til å forvalte. Den var vel heller ikke egnet til å motivere kommuner eller rettighetshavere til innsats. Fra eget ståsted nikket jeg gjenkjennende til situasjonsbeskrivelsen. Den var i store trekke sammenfallende med vår situasjon på tidlig 90-tall. Det er imidlertid mye som kan utrettes på kort tid for å innfri intensjonene med omleggingen. En god start er å hente frem de gulerøttene en faktisk rår over og bruke dem. Stimulering og tilrettelegging Et sentralt punkt er at kommunene, i samsvar med hjorteviltforskriftens 14, skal stimulere og legge til rette for rettighetshavernes bestandsplanlegging. Her har 4

5 tningen seg av kommunene? Av: Eivind Mauland kommunene fått bedre virkemidler og større frihet enn tidligere. Rettighetshaverne forventer at denne selvråderetten brukes til å utforme retningslinjer for kommunale viltfond som fremmer planbasert forvaltning. For kommunen ligger det store besparelser i etablering av en godt fungerende privat forvaltning. Mange kommuner vil være tjent med å legge inn egne midler i sitt viltfond for raskere å oppnå resultater. For en kommune er det unektelig stor forskjell på drive bestandsforvaltning gjennom 30 til 40 vald kontra 3 til 4 godt organiserte planområder(vald) som selv står for bestandsforvaltningen. Kommunen skal også fremme planbasert forvaltning gjennom kommunale målsettinger og rammer ( 14). Kommunen bør utforme målsettinger og rammer, tilpasset lokal situasjon, men som klart tilkjennegir ønsket retning med hensyn til kvalitative forbedringer (planenhetenes arrondering og organisering). Mange kommuner vil være tjent med å drive sitt praktiske utviklingsarbeid i et samarbeid med regionale kompetansemiljøer og landbrukets lokale organisasjoner. Det gjelder både arbeidet med å organisere planenheter og arbeidet med å utvikle og revidere bestandsplaner. På den måten bidrar kommunene til å utvikle og opprettholde et godt kompetansetilbud innenfor viltforvaltningen. Kommunenes viktigste funksjon i viltforvaltningen er å være tjenesteyter. Kommuner som er dyktige i sin informasjonsformidling, som initiativtakere til kurs- og seminarer og til å sette i gang utviklingstiltak har gjerne også en godt fungerende rettighetshaverstyrt bestandsforvaltning og et godt samarbeid. Nylig utgitte kursbøker i målrettet elg- og hjorteforvaltning bør være til god hjelp. Kommunal bistand gjerne i form av sekretærfunksjoner for ulike råd og utvalg kan være et positivt og godt tiltak for å fremme samhandling og utvikling. Ofte kan slik bistand være hensiktsmessig i tilknytning til samarbeidsordninger på regionalt nivå. Reelt ansvar Erfaring viser at mange kommuner har vansker for å legge bak seg tradisjonell detaljstyring overfor rettighetshavere som har utviklet en bestandsplanbasert forvaltning. I noen tilfeller kan det sikkert være nødvendig og berettiget å kreve endringer i fremlagte bestandsplaner. Alt for ofte ser en imidlertid at kommuner setter krav om at omsøkt kvote justeres opp eller ned med noen få dyr som vilkår for å godkjenne bestandsplaner. Andre ganger forutsetter kommunen mindre endringer i planlagt sammensetning av jaktuttaket i avskytningsplanen. Bestandsplanforvaltningen skal ikke benyttes som et offentlig virkemiddel til å nå et mer presist uttak enn hva kommunen har mulighet til etter 15 (pålagt målrettet avskytning). Tvert imot må overføringen av praktisk ansvar for bestandsforvaltningen til rettighetshaver være reel for å fremme motivasjon og insitament. Alt for mange kommuner har hatt fokus på å servere bestandsplanforvalterne den rette biologiske medisinen, isteden for å signalisere at dette ansvaret nå ligger hos rettighetshaverne. Har man oppnådd rasjonelle og godt organiserte planenheter er det på alle måter et dårlig kommunalt signal å starte samarbeidet med å nekte godkjenning av bestandsplaner med grunnlag i biologisk flisespikkeri. For å sitere en profilert viltforvalter; Det er bedre å slippe rettighetshaver til bak rattet enn å ha ham kjeftende i baksete. Forutsigbarhet En annen artikkel i dette nummeret av Fisk & Vilt tar for seg kommunale mål og rammer i viltforvaltningen. Hjorteviltforskriftenes 14 krever at bestandsplaner skal ta hensyn til offentlige målsettinger for å bli godkjent. Forskriften forutsetter at slike mål skal foreligge som en premiss for den private planleggingen. Et fåtall kommuner ser ut til å ha utviklet slike målsettinger. Dermed har den private forvaltningen heller ikke mulighet til å ivareta målene i sitt planarbeid. Man står da i den paradoksale situasjon at offentlig forvaltnings- og godkjenningsmyndighet krever at den private forvaltningen skal formulere målsettinger og ta hensyn til offentlige mål som ikke finnes. Det bør selvsagt ikke være slik at kommunen fastsetter sine målsettinger som ledd i behandlingen av rettighetshavernes bestandsplaner. Offentlige målsettinger må foreligge i tide til at den private forvaltningen kan ta hensyn til disse i sin planlegging. De kommunale målsettingene bør også være gjenstand for drøftinger med private aktører, for eksempel i form av høring, før behandling i kommunen. Romslighet Både hensynet til å nå målene med omleggingen og til å lykkes med en kvalitetsforbedring av viltforvaltningen, stiller krav til romslighet så vel innenfor offentlig som privat sektor. Rom ble ikke bygget på en dag. Forskjellene som preger viltforvaltningen i ulike landsdeler vil nødvendigvis måtte avspeiles i ulike prioriteringer. Det bør imidlertid uansett utgangspunkt, ikke levne tvil om retningen i utviklingen. Her har både rettighetshaversiden og overordnet offentlig forvaltning en viktig oppgave i å tydeliggjøre forventninger og krav overfor den kommunale viltforvaltningen. Foto: Erlend Haarberg.

6 Jaktrettshavere på Vestlandet For å lykkes i å realisere målet om en planbasert hjorteforvaltning, må først fundamentet bygges. Lag må organiseres og tilhørende vald godkjennes. Likevel er det store områder der slikt samarbeid er fraværende eller svakt utviklet. Det er da ikke grunnlag for å overta forvalteransvar. Trapper det offentlige ned innsatsen i hjorteforvaltningen i slike områder, kan dette føre til en negativ utvikling. Ved at rettighetshavere etablerer samarbeid og tar et forvalteransvar, etableres grunnlaget for en helhetstenking der forvaltning av både vilt, skog og andre utmarksressurser kan sees i sammenheng. Artikkelen bygger på stoff i boken Målrettet hjorteforvaltning som Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund gav ut på Landbruksforlaget tidligere i år. Av: Svein Knutsen Fådyrsvald svært utbredt I Vestlandsfylkene er det mange og store utfordringer knyttet til etablering av vald og tilhørende driftsenheter/utmarkslag. Valdstrukturen i de fleste kommunene preges av et høyt antall vald som hvert dekker et lite areal. Det private samarbeidet er rettet mot utøvelse av jakten og hvert vald har sitt jaktlag (noen vald har flere jaktlag). Derimot er det ofte ikke formalisert et samarbeid om forvaltning av hjorten (dvs. etablert lag med vedtekter). De private fremstår dermed ikke som forvaltere, men kun som jegere. Grunnlaget for å vedta og gjennomføre en bestandsplan er ikke tilstede under slike forutsetninger. I en prosess som tar sikte på å etablere et formalisert samarbeid gjennom et utmarkslag som dekker et større område/vald, vil man møte utfordringer av både faglig, praktisk og sosiologisk karakter. Formalisering av lagssamarbeid Figuren på neste side vises en tenkt situasjon før og etter organisering av en større driftsenhet (utmarkslag) i hjorteforvaltningen. De ulike teigene er både grunneierlag, sameier, offentlig eiendom og private eiendommer (men også stiftelser og bedrifter kan stå som eiere). Årlig tildeles disse fellingskvote fra kommunen. Valdene i området er relativt små og med et lavt antall fellingstillatelser hver. I et organiseringsarbeid gjennomføres en åpen, inkluderende og demokratisk prosess blant potensielle medlemmer. Ofte er det nødvendig å avholde flere møter i denne fasen. Det anbefales å etablere samarbeid med egen grunneierorganisasjon som kan bistå med å utarbeide forslag til vedtekter og nødvendige regler. Denne kan også bidra med arbeidskraft og sekretærtjenester for å sikre en god framdrift. Etter hvert oppnås det forhåpentligvis enighet blant jaktrettshaverne i området om å etablere ett stort vald og formalisert samarbeid gjennom et lag. Dette laget skal senere utarbeide bestandsplan som ledd i en stammerettet hjorteforvaltning. Laget som dannes kan ha ulike kategorier medlemmer. De vanligste vil være grunneierlag, private eiendommer, offentlige eiendommer, sameier eller grupper av grunneiere. Ett sameige må stå som ett medlem i laget. Typisk er også at jaktrettshavere som tidligere sto bak ett vald, samles om å bli ett medlem (dvs. at de skriver under felles innmeldingserklæring). På Vestlandet brukes ofte jaktfelt som navn på sistnevnte type medlem. I andre deler av landet, og der det jevnt over er langt større eiendommer, er det vanligere at den enkelte jaktrettshaver er direkte medlem i laget som utarbeider bestandsplanen. På Vestlandet anbefaler grunneierorganisasjonene vanligvis at det etableres lag der jaktrettshaverne bak det tidligere mindre valdet går sammen om en kollektiv innmelding og blir ett medlem. Hjortens ekspansjon i bestandsstørrelse stiller krav til samarbeid mellom jaktrettshavere over store områder. En av de største utfordringene i den sammenheng er å etablere store og godt arronderte vald. Foto: Erlend Haarberg. 6

7 etabler samarbeid! Dette fordi det er gjennomgående mange små eiendommer. En slik organisering gir færre medlemmer, forenkler arbeidet med administrasjon og drift og gjør det enklere å oppnå tilfredsstillende arealomfang. Gjennom å skrive under på innmeldingserklæring, gir medlemmene utmarkslaget ansvar for hjorteforvaltningen. Konkrete arbeidsoppgaver blir bl.a. å utarbeide bestandsplan og fordele fellingskvote blant medlemmene. Ofte vil det være aktuelt å utarbeide en del praktiske kjøreregler for eksempel for inndeling av lagsområdet i forvaltningsområder, fordeling av fellingskvote, håndtering av skadedyr, fallvilt, ettersøk, feilfellinger, kontroll, rapportering, osv. Slike regler vil ofte forebygge konflikter og lette arbeidet med å administrere laget. Innenfor rammer fastsatt av laget avgjør medlemmene fordeling av kvote internt og utarbeider regler for utøvelse av jakten. Når det gjelder næringsutvikling, vil dette vanligvis skje i regi av medlemmene eller enkeltgrunneiere. Utmarkslagene kan ha en eller flere viltog fiskearter innenfor sitt arbeidsområde. Noen arbeider utelukkende med hjorteforvaltning, mens andre har også småviltforvaltning og fiskeforvaltning i tillegg. Utover den biologiske forvaltningen, kan laget også brukes som en arena for diskusjon og samarbeid om utvikling av jaktsalg i næringsøyemed. Bruk av tvang Når det gjelder tvangsorganisering av privat samarbeid ved å nekte tildeling av fellingstillatelse til små vald, så har Stortinget tidligere gått imot dette. I Odelstingsproposisjon nr går det frem følgende: Loven hviler også på det prinsipp at den grunneier som disponerer et sammenhengende minsteareal har krav på fellingstillatelse. Derimot kan tvangsorganisering gjennomføres som bruksordning etter Lov om jordskifte eller etter viltlovens bestemmelser i kap. VIII, 37 (sammenslåing til felles viltområde). Geografisk avgrensing av valdet I teorien bør den geografiske avgrensingen av et vald fastsettes slik at den inkluderer en hjortestammes leveområde gjennom året. Da kan man lage én plan som står for forvaltningen av hele den aktuelle stammen. I praksis viser dette seg å være vanskelig fordi kunnskapen om områdebruk og eventuelle trekkruter ofte er lav. Videre vil valdet bli så stort at tilhørende utmarkslag får et for stort antall medlemmer, med alle utfordringer dette medfører. En del undersøkelser har vært og blir gjennomført i ulike landsdeler for å få kunnskap om hjortens områdebruk. Slike er kostnadskrevende og gjennomføres gjerne gjennom et regionalt samarbeid med kommuner, Fylkesmannens miljøvernavdeling og flere utmarkslag. Viltfondsmidler kan benyttes til å finansiere slike undersøkelser. Kunnskapen som fremkommer er viktig å bruke når vald skal avgrenses og det lokale og regionale samarbeidet skal utvikles. Ofte brukes barrierer som fjord, dalfører, elv, innsjø, vei, jernbane eller fjellområde når et vald skal avgrenses. Vær likevel klar over disse i hjortens øyne ikke alltid oppfattes som vandringshindre. Videre er det viktig at det beste ikke blir det godes fiende. I de fleste tilfeller vil det være et fremskritt å få større forvaltningsenheter enn nødvendigvis å fange opp hele leveområdet i en organisatorisk enhet. Erfaringsvis er det ikke alltid den faglige kunnskapen som kommer i første rekke når vald skal avgrenses. Ofte spiller sosiologiske forhold en viktig rolle. Også nye og gamle kommunegrenser har vist seg å være effektive barrierer for samarbeid. Her, som alle andre steder, er det viktig å fokusere på de faglige forbedringer som kan oppnås gjennom samarbeid. I tillegg er det mange stordriftsfordeler å hente på det administrative plan ved store driftsenheter/vald. Det kan imidlertid oppstå en del utfordringer og ulemper hvis de blir for store. Mangel på demokrati og svakt eierforhold til planer og vedtak kan bli konsekvenser. Av og til er eneste farbare vei å starte med mindre lagsområder/vald, og bruke flere år på å utvikle samarbeid over større områder. I slike tilfeller bør det gå frem av lagenes bestandsplaner at de skal delta i et regionalt samarbeid samt arbeide for sammenslåing med andre lag over tid. Elv Sameie Grunneierlag Private eiendommer Innsjø Større privat eiendom Større privat eiendom Private eiendommer Elv Grunneierlag Før organisering. Området består av mange små vald. Hvert av disse kan ha en eller flere jaktrettshavere. Elv Sameie Grunneierlag Private eiendommer Innsjø Større privat eiendom Større privat eiendom Private eiendommer Elv Grunneierlag Offentlig eiendom Privat Elv Privat Valdgrenser Valdgrenser Eiendomsgrenser Eiendomsgrenser Offentlig eiendom Etter organisering. Det er etablert ett stort vald og tilhørende lag. Jaktrettshaverne som tidligere hørte til ett vald, har meldt seg inn som ett medlem i laget. Ill.: Bjørn Norheim. Privat Elv Privat Egne og andres hjort Hvis det skal ha noen hensikt å utarbeide bestandsplan, må det gjennom valg av avskytningsstrategi være mulig å nå målene som er satt for bestanden. For å klare dette, er det viktig å finne en tilstrekkelig størrelse på valdet slik at man i størst mulig grad forvalter egne hjort. I denne sammenheng brukes begrepet leveområde. Med leveområde menes det området et dyr bruker gjennom livet. Hvis for eksempel kun 30 % av hjorten i eget vald er egne dyr (oppholder seg her gjennom året) og 70 % oppholder seg både på eget og andres vald, er det lite hensiktsmessig å utarbeide plan uten samarbeid med nabolagene. Andelen egne dyr øker med størrelsen på valdet. Selv om man lokalt mener å ha et stort vald, kan det vise seg at man deler en relativt stor andel dyr med nabovaldene. Disse kan bistå med råd innen organisering av det private samarbeidet i hjorteforvaltingen: Skogeigarlaget Vest tlf / Sogn- og Fjordane Skogeigarlag tlf / Skogeierforeninga Nord tlf Norsk Hjortesenter tlf

8 Evaluering av Sett-hjort og Vårteljing som verktøy i hjorteforvaltninga Norsk Hjortesenter arbeidar no med å evaluere Sett-hjort og Vårteljing som forvaltningsverktøy for hjorteforvaltninga. I eit fireårig prøveprosjekt har Sett-hjort blitt prøvd ut i 11 prøvekommunar på Vestlandet. I tillegg vert Vårteljing i dag brukt av mange hjorterike enkeltkommunar rundt omkring i landet. Evalueringsprosjektet er eit samarbeid med Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag. Kva er Sett Hjort og Vårteljing Kort fortalt går Sett-hjort ut på å registrere observasjonar av hjort under jakta (både dei som berre vert sett og dei som vert felt). Observasjonane vert sett i samanheng med kor mykje tid som vert nytta på jakt (tal timar og tal jegerar). Ut frå dette håper ein å kunne seie noko om endringar i bestandstilhøva over tid. Sett-hjort er bygd opp på tilsvarande måte som Sett-elg. Data frå Sett-elg registreringar har blitt nytta som verktøy innan elgforvaltninga gjennom mange år. Informasjonen frå desse registreringane har gitt verdifull kunnskap om bestandsendringar, og har vore ei viktig rettesnor for elgforvaltninga. Vårteljing av hjort føregår ved at ein på Av: Brigt Samdal og Vebjørn Veiberg, Norsk Hjortesenter nattetid registrerer hjort som beitar på innmarka om våren. Registreringane vert gjerne gjort frå bil med kikkert og lyskastar. Grunna varierande metodikk og rutinar ved registreringsarbeidet, har resultata frå denne innsatsen hatt ulik kvalitet. Talmateriale Prøveprosjektet for Sett-hjort vart starta gjennom Driftsplanprosjektet ( ) til Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag. Gjennom dei fylkesvise delprosjekta på Vestlandet sette ein i 1999 i gong innsamling av talmateriale frå registrering under jakta. Gjennom fire påfylgjande jaktsesongar har ein årleg samla inn i overkant av registreringar frå dei 11 kommunane. Fylgjande kommunar har vore med i prøveperioden for Sett-hjort ( ): Samarbeidspartar Evalueringa er finansiert gjennom Direktoratet for naturforvaltning sitt sentrale viltfond, tilskot frå kommunane som har vore med i prøveperioden, fylkesmennene på Vestlandet, Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag. Norsk Hjortesenter har hovudansvaret for evalueringsarbeidet, men samarbeidar med Ressurssenteret i Tingvoll og dei fylkesvise delprosjekta til skogeierforeninger og bondelag på Vestlandet. I tillegg gjer ein seg nytte av kompetansepersonar frå ulike fagmiljø. Målet med evalueringa av materiale og erfaringar frå Sett-hjort og Vårteljing, er å sikre at det framtidige registreringsarbeidet gir informasjon som medverkar til å styrke grunnlaget for ei langsiktig og berekraftig forvaltninga av ein felles hjortebestand. Gjennom vurdering av innsamlingsmetodikk, skjemautforming og organisering, skal ein kome fram til sterke og svake sider ved Setthjort og Vårteljing som verktøy. Evalueringa er derfor nøydd til å konsentrere seg om kva praktiske erfaringar som er hausta, og brukarane og styresmaktene sin oppslutnad, forventningar og haldningar til denne type arbeid. Ein må i tillegg forvente at ein gjennomgang av det innsamla materialet vil kunne gi svar på om metoden i si noverande form, har gitt samsvarande informasjon over dei åra den har vore prøvd. Møre og Romsdal: Tingvoll og Halsa. Sogn og Fjordane: Askvoll, Gaular, Førde og Jølster. Hordaland: Kvinnherad og Voss. Rogaland: Bokn, Vindafjord og Tysvær. Evalueringa av Vårteljing vil bli gjort med utgangspunkt i registreringsdata frå følgjande område: Møre og Romsdal: Tingvoll kommune (22 år med 1 teljedato). Sogn og Fjordane: Stryn kommune (7 år med 1 teljedato + forstudie i egna område). Hordaland: Voss kommune (9 år med 4 teljedatoar). Haugalandet (Nord-Rogaland/Sør-Hordaland): 4 år med 7 teljedatoar i 10 kommunar). I tillegg til dette datamaterialet har det gått ut spørjeskjema til 15 kommunar som i dag gjennomfører vårteljing. Sett hjort er en robust metode som summerer opp det alle jegere i et område observerer under jakta. Dette er langt bedre enn synsing basert på det en eller noen få jegere observerer. Foto: Erlend Haarberg. 8

9 ? Spørjeundersøking Ein vesentleg del av arbeidet knytt til ei eventuell vidareføring/innføring av Sett-hjort eller Vårteljing vil vere knytt til lokale forvaltningsledd. Erfaringane frå pilotarbeidet til frivillige prøvekommunar er derfor ei viktig informasjonskjelde. Forslag til organisering av oppgåver og motivering av involverte aktørar, er innspel som vil bli vektlagt. Folk sine haldningar er avgjerande for ei seinare suksessfylt gjennomføring. Ei samanstilling av erfaringsgrunnlaget og konstruktive endringsforslag frå ulike aktørar, vil derfor vere ein naturleg del av evalueringsarbeidet. Totalt 15 kommunar og 91 grunneigarar/valdansvarlege er blitt oppmoda om å svare på ei rekke spørsmål knytt til praktiske erfaringar, forventningar, oppfølging og eventuelle endringsforslag. I tillegg til at ei slik konkret tilbakemelding vil seie mykje om det arbeidet som allereie er gjort, vil det også peike på kva område forbetringstiltak bør prioriterast inn i mot. Gjennom evalueringsarbeidet står følgjande spørsmål sentralt: Kva er den forvaltningsmessige nytteverdien av Sett-hjort og Vårteljing? Kva haldbar informasjon kan ein få ut av desse registreringsmetodikkane? På kva geografisk skala kan resultata nyttast (bygd, kommune, region)? Er det ulike forhold som med fordel kan endrast i eit vidare arbeid? I tillegg ønskjer ein å gi konkrete tilrådingar knytt til: Ansvarsfordeling knytt til innsamling og bearbeiding av råmateriale, rapportering av resultat og vidare bruk av opplysningane. I prøveperioden for Sett-hjort har ein m.a. sett på fylgjande variablar: Samansetjing av ulike kategoriar (alder og kjønn) Sett-hjort per jegerdagsverk Sett kolle per sett bukk Sett kalv per sett kolle Felte av sette dyr Slaktevektutvikling Evalueringas innhald Ein gjennomgang av Sett-hjort og Vårteljing må sjåast i lys av at vi i utgangspunktet har lite presis informasjon om korleis den verkelege bestanden har endra seg. Nokon fasit til å kontrollere dei resultata ein kjem fram til eksisterar derfor ikkje. Evaluering lyt såleis i hovudsak fokusere på kva moglegheiter og avgrensingar som ligg i sjølve registreringsmetodikken, kvaliteten til det innsamla talgrunnlaget og organiseringa av dette overvakingsarbeidet. Mykje relevant kunnskap kan hentast frå det mangeårige arbeidet med Sett-elg. Dette verktøyet har blitt eit godt innarbeidd og uunnverleg hjelpemiddel innan elgforvaltninga. Ønskemålet er at ein på sikt også kan få utarbeidd eit tilsvarande verktøy til hjelp også for hjorteforvaltninga. I dag vert Vårteljing av hjort gjennomført etter ulik praksis. Dette gjeld både med omsyn til kva som blir registrert, når registreringane skjer og kva vekt den lokale viltforvaltninga legg i resultata ein får. Det er derfor eit ope spørsmål om dette arbeidet bidreg med relevant informasjon av praktisk nytte i si noverande form. Foto: Erlend Haarberg. Klar oppgåvedeling er viktig Om konklusjonen av evalueringa blir at innsamling av slik bestandsinformasjon har konkret nytteverdi for den lokale hjorteforvaltninga, er det viktig å finne fram til rasjonelle og tenelege oppgåvefordelingar for det vidare arbeidet. Denne fordelinga må stimulere engasjementet hos jegerar og grunneigarar, samtidig som nødvendig kvalitetskontroll, overhalding av tidsfristar og sikring av langsiktige løysingar vert tatt i vare. Dersom evalueringa anbefalar bruk av metodane i hjorteforvaltninga, vil ein utarbeide ei handbok for korleis metodane bør nyttast. Handboka skal både gje svar på kva slags informasjon ein kan få ut av metodane og korleis informasjonen kan nyttast i forvaltninga. Vidare vil det vere viktig å utarbeide ei rettesnor for korleis arbeidet skal gjerast i praksis, slik at ein unngår feil i utfylling av m.a. skjema. Datainnsamling mogeleg frå hausten Evalueringsarbeidet er nå inne i sin avsluttande fase, og ein håpar at alt skal vere klart før hjortejakta hausten Meininga er då å ha ferdigstilt både sjølve evalueringsrapporten, nytt skjema for utfylling under jakta, handbok for korleis arbeidet skal gjerast og forslag til oppgåvefordeling mellom ulike aktørar. Presisjonen på dei bestandsmåla ein i dag nyttar som avgjerdsgrunnlag, er i det store og heile svært dårleg. I så måte representerer eit kvart tiltak som kan betre denne situasjonen eit steg i rett retning. Dette er derimot ikkje eit argument for å bruke tid og ressursar på metodar som ikkje betalar seg i form av auka kunnskap om bestandssituasjonen eller bestandsutviklinga. Ei eventuell anbefaling om bruk av metodane vil difor leggje til grunn at det skal vere samsvar mellom innsatsen i registreringsarbeidet og kva ein kan hente ut frå materialet. 9

10 Fisketurisme I Mellom- Europa er gjedda en langt høyere skattet ressurs enn her i landet. Foto Børre Dervo. Norge har blant Europas største innlandsfiskeressurser, men de er kun i begrenset grad utnyttet for å skape inntekter til Bygde-Norge. I de aller fleste tilfeller selges kun fiskekort uten kobling til andre aktiviteter. Enkelte steder tas det derimot sikte på å utvikle et tilrettelagt fiske i en pakke som markedsføres og selges til bestemte målgrupper i inn- og utland. I Akershus og Østfold gjøres nettopp dette. I samarbeid med svenskene har Utmarksavdelingen for Akershus og Østfold etablert prosjekt Fisketurism i grensland. Målet er blant annet å utvikle 50 husvære av høy standard som skal markedsføres i inn- og utland. Av: Svein Knutsen Innlandsfiske viktig for lokal verdiskapning Det finnes trolig flere tusen fiskekortområder for innlandsfiske i Norge. Disse bidrar til en turiststrøm som representerer et stort volum innenfor reiselivet i Norge. Uten dette tilbudet ville antall utenlandske turister som besøker Norge vært merkbart lavere. Inntektene fra fiskekortsalget isolert sett gir i de fleste tilfeller lite eller ingen utbytte til tilbyder. Derimot danner tilbudet grunnlag for inntjening hos lokale overnattingsbedrifter og varehandel. Et eksempel på et område der innlandsfisketurisme en viktig del av det lokale næringsgrunnlaget, er i Engerdal. Her omsettes det i et begrenset område fiskekort for ca. kr 1 million årlig. Fiskerne legger igjen et høyt antall overnattingsdøgn og bidrar til økt omsetning i den lokale varehandelen. Alt dette bidrar ikke nødvendigvis til mange nye arbeidsplasser, men til å sikre lokale arbeidsplasser. Derimot er årlig omsetning knyttet til alle former for fritidsfiske, unntatt fiske i lakseførende elver, beregnet til å være kr 1,2 milliard. Undersøkelser har vist at for hver krone som brukes på fiskekort, så legger en tilreisende fisketurist igjen ca. kr 10 kroner på kjøp av andre varer og tjenester lokalt. Dette er overnatting, mat, drivstoff, fiskeutstyr, osv. Alle disse varene gir ikke like god lokal verdiskapning. For eksempel gir kjøp av drivstoff lav lokal verdiskapning. Kjøp av overnatting og guiding gir derimot høy lokal verdiskapning. Det aller meste av inntektene fra fiskekortsalget i innlandet går til forvaltning av fiskeressursene, og lite utbetales som utbytte til fiskerettshaverne. På dette feltet hentes det aller meste av inntekten fra salg av andre varer og tilleggstjenester. Hvem er fisketuristen? Feriemotiver eller en blanding av slike er et komplisert felt, slik at det ofte er vanskelig å skille ut fisketuristen fra andre typer turister. Blant de som utøver innlandsfiske finnes mange ulike grupper og med ulike interesser, behov, betalingsvillighet, reisevaner osv. For å gjøre en forenkling kan de deles inn i tre grupper: 1) De som drar på ferie for å fiske ( spesialistene ) Ett eksempel på spesialist er fluefiskeren som drar til Trysilelva for å fiske stor harr med tørrflue. Betalingsvilligheten til slike fiskere er ofte god, men antallet er betydelig lavere enn for andre typer fiskere. Dette gjør at inntjeningen til entreprenørene som selger til spesialister kan være høy, men samlet sett legger andre typer fiskere igjen mer penger. 2) De som fisker mens de er på ferie ( familiefiskerne ) En stor del av denne gruppen er familier. De drar på ferie i sommerhalvåret til et sted der de både kan fiske og drive med andre aktiviteter for å dekke behovet til alle familiemedlemmene. Det sannsynlig at mange utlenlandske turister av denne typen velger Norge som ferieland nettopp fordi de kjenner til at fiskemulighetene her er gode. Fiske blir dermed et trekkplaster, men ikke det eneste målet med ferieturen. En annen målgruppe enn familier kan også være kamerat/venninnegjengen som liker å fiske. For disse er det sosiale fellesskapet og det å oppholde seg i naturen en like viktig del av opplevelsen. 3) Tilfeldighetsfiskerne Disse har med fiskeutstyret på turen i tilfelle det blir anledning til å fiske. I mange tilfeller kan både spesialisten, familiefiskeren og tilfeldighetsfiskeren være samme person, men ved ulike anledninger og med ulikt reisefølge. Hjemmemarkedet er størst Hjemmemarkedet er det desidert viktigste markedet for innlandsfiske. Det er enklest å nå og koster minst å bearbeide. Ved å selge til nordmenn unngår man også utfordringer knyttet til språk og eventuelle kulturforskjeller. Det å bearbeide utenlandske markeder tar tid og koster mye penger. Om man kan oppnå et tilfredsstillende volum på hjemmemarkedet, er det ingen grunn til å pådra seg de kostnadene som en utenlandsmarkedsføring medfører. Utenlandsmarkedet for norsk innlandsfiske er stort I 2001 undersøkte Norges Turistråd hvor mange turister fra ulike land som fisket mens de var på utenlandsferie. Resultatene herfra viste følgende: Tyskland ( ), Storbritannia ( ), Frankrike ( ), Nederland ( ), Italia ( ), Sverige ( ), Danmark ( ), Finland (80.000) og Spania (68.000). Bare i Tyskland viste det seg altså at 1.3 millioner av de som dro på utenlandsferie fisket på denne ferien. For Norges Turistråd er det gjort beregninger av antall inngående fiskereiser til Norge fra de nevnte land. Dette ligger i intervallet (konservativt anslag) og (realistisk anslag). Sverige er viktigst med reiser, etterfulgt av Tyskland (29.000). For en tilbyder av fiskepakker er det naturlig nok et mål å skape høy trafikk av kunder til destinasjonen. Dette innebærer å fylle alle uker i hele fiskesesongen med kunder. Mange forutsetninger skal stemme 10

11 en fremtidsrettet næring og mye arbeid må nedlegges for å nå dette målet. I mange tilfeller holder det ikke å kun henvende seg mot norske turister. Man må også henvende seg mot utenlandske markeder. For å nå sistnevnte er det i de fleste tilfeller nødvendig å samarbeide med en turoperatør i Norge eller et annet land og som samarbeider med et nettverk av operatører i mange europeiske land. Stedvis lang sesong Sesongens varighet varierer mye fra landsdel til landsdel og hvilken art det er snakk om. I store deler av landet vil fiske etter for eksempel ørret for det meste vare inntil 3. sommermåneder (men kanskje bare 5-6 uker i fjellet). Derimot kan sesongen for fiske etter for eksempel gjedde, abbor og gjørs vare fra isen går i april/mai og frem til november. Dette gjelder i første rekke i innsjøer på Sør- og Østlandet. Enkelte har klart å utvide sesongen ved å selge husvære og uke- eller weekendpakker til isfiskere. Typiske slike steder er gjerne langs større innsjøer med røye, ørret og sik. Østfoldinger satser på fisketurisme En potensiell lang sesong innen salg av fisketurismepakker har man i Østfold. Her har Utmarksavdelingen for Akershus og Østfold (stiftelse som drives av Haldenvassdraget Skogeierforening, Viken Skogeierforening, fylkesbondelag og utmarkslag) sammen med svenskene etablert det 5- årige prosjektet Fisketurism i grensland. Prosjektet er et såkalt INTERREG IIIA-prosjekt Grenseløst samarbeid. Ifølge prosjektleder Torgeir Løvold er målene klare. Innen 5 år skal fisketurismen sysselsette 5 fiskeguider og det skal være utviklet 50 høystandard overnattingsenheter. Regionen skal ha utviklet markedskanal til det nordiske og utenlandske markedet og være etablert som en merkevare. Spesielt håper man den nye Øresundsbroen skal øke tilstrømningen av fisketurister fra kontinentet. Sesonglengden skal være på uker. En rekke tiltak skal gjennomføres for å nå målene. Det skal blant annet utvikles felles kvalitetsstandarder for alle produktene som blir del av satsingen. Husvære skal renoveres, brygger og utsettingsramper for båter skal bygges, og det skal utarbeides bunnkart for aktuelle innsjøer. Fisketurismeentreprenørene og de som driver overnattingsstedene og utvikler produktene) skal tilbys kurs i språk og kundebehandling. Det utvikles og gjennomføres kurs for fiskeguider. Dette startet i april, og 5 personer deltar. I kursets første del reiser man til Sverige for å lære av fiskeguider der som har drevet sin virksomhet i noen år. Trollingfiske (dorging) er populært i Sverige, og de norske guidene ønsker å utvikle konsepter der trolling inngår. Fiskeguidene skal også gjennomføre båtførerkurs og tilhørende sikkerhetskurs. Dette må utvikles fra bunnen av, da det ikke finnes passende tilbud i Norge, og det svenske kurset ikke blir godkjent av norske myndigheter. Guidene må, foruten å være flinke fiskere, ha god kjennskap til sjøene, lokalhistorien og kulturen i regionen. For å bygge opp fisketurismenæringen i regionen er det nødvendig med mye og målrettet markedsføring. I den forbindelse skal det arbeides mot fisketurismeoperatører rundt om i Europa. Internett skal tas i bruk, informasjonsmateriell skal utvikles og sportsfiske journalister og agenter skal inviteres på demonstrasjoner. Entusiasmen i forhold til pakket fisketurisme er voksende i regionen, og samarbeidet med svenskene ser allerede ut til å gi synergieffekter, mener Løvold. I Østfold skal det utvikles ukepakker med gjeddefiske som inkluderer overnatting, fiske og guiding. Foto Børre Dervo. 11

12 «Fang og slipp» dyreetisk ufo I desember 2002 ble den såkalte Dyrevelferdsmeldingen lagt frem. Her fokuseres det mest på dyr som holdes i forvaring av oss mennesker, men meldingen går også inn på utøvelsen av sportsfiske. Om fang og slipp sier den at bruk av metoden for kommersielle formål i forbindelse med sportsfiske vil være betenkelig. Departementet ser derfor behov for en gjennomgang av rammene for fang og slipp. Artikkelforfatteren er daglig leder i Norske Lakseelver og presenterer her denne organisasjonens syn på fang og slipp. Av: Finn Erlend Ødegård Undersøkelser viser at overlevelsen ved fang og slipp er svært høy ved riktig håndtering av fisken. Foto Svein Knutsen. Hva er fang og slipp? Rettet fiske med krav om tilbakesetting av fisk er et gammelt virkemiddel i norsk fiskeforvaltning. Rettet fiske vil si at sportsfiskerne pålegges å tilbakesette bestemte kategorier fisk slik at høstingen rettes mot de bestandene eller den delen av en bestand som man ønsker å beskatte. Vi har hatt lovpålagt minstemål for laks og krav om at vinterstøing (utgytt laks) skal tilbakesettes siden I mange laksevassdrag hvor laksestammene er så fåtallig at de ikke tåler beskatning er det i dag et rettet fiske etter sjøaure og rømt oppdrettslaks. I mange elver har rettighetshaverne innført krav om, eller oppfordrer til, at hunnlaks skal tilbakesettes for å øke antallet gyteegg. I andre laksevassdrag er det innført regler om at laks over en fastsatt størrelse skal tilbakesettes. Det som er nytt med fang og slipp er at fiskeren setter alle fisker som han eller hun fanger tilbake til vassdraget. Det er viktig å være klar over at det er en glidende overgang fra et rendyrket fang og slipp fiske til rettet fiske med aktiv tilbakesetting av fisk som er under minstemål, over størstemål eller av andre årsaker er feil kategori fisk. I dyrevelferdsmeldinga sier Regjeringen at Bruk av fang og slipp metoden for kommersielle formål er betenkelig. I brev av til fylkesveterinærene skriver Statens dyrehelsetilsyn at fiske basert på fiskemetoden fang og slipp er i strid med formålsparagrafen i dyrevernloven; Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål. I møte med Norske Lakseelver i april i år presiserte landbruksminister Lars Sponheim at dette kun gjelder dersom elveeierlagene markedsfører et rendyrket fang og slipp fiske. Landbruksmyndighetene aksepterer at sportsfiskere på et frivillig grunnlag setter tilbake fisk. Statens dyrehelsetilsyn har også engasjert seg i praktiseringen av rettet fiske ved at de i samme brev til fylkesveterinærene sier følgende: Fang og slipp for selektivt press på bestander og størrelser kan være akseptabelt i henhold til dyrevernloven, forutsatt at andelen fisk som settes ut er liten, og ikke er vesentlig skadd eller utmattet. Vi registrerte under fiskesesongen 2002 tilfeller hvor enkelte veterinærer engasjerte seg i lokale fiskereguleringer med rettet fiske, hvor de mente at andelen fisk som ble tilbakesatt var for stor og at fisket derfor var et fordekt fang og slipp fiske. Først innført i Nord-Amerika Denne måten å regulere fiske på oppsto i Nord-Amerika da myndighetene innførte ukeskvoter og døgnkvoter (bag limits) for ulike fiskearter. For at kvoten ikke skulle fylles for raskt begynte fiskerne å sette tilbake fisk. Etter hvert har fang og slipp blitt vanlig i Nord-Amerika og Europa. Ved fang og slipp fiske brukes lette fiskeredskap som for eksempel flue hvor mothakene på kroken er fjernet. I vassdrag hvor man setter tilbake all fisk som fanges, får man en tilnærmet naturlig størrelsesfordeling i fiskebestandene med en naturlig høy andel stor fisk. Dette gjør at fisket i slike vassdrag blir svært attraktivt for sportsfiskere som praktiserer fang og slipp fiske. I mange land som for eksempel England, USA og Canada, oppfordrer myndighetene sportsfiskerne til å praktisere fang og slipp for å styrke fiske- 12

13 svarlig? bestandene. Tyskland er det eneste landet som vi kjenner til at hvor fang og slipp fiske er forbudt. Mange sportsfiskere mener at det å sette fisken tilbake til vassdraget slik at den kan leve videre og føre genene videre, er mer etisk høyverdig enn å avlive fisken for å spise den. Retningslinjer for metoden er utarbeidet Tilbakesetting av fisk inngår både ved fiskemetoden fang og slipp og ved rettet fiske. Det er gjennomført betydelig forskning på overlevelse og gytesuksess til fisk som fanges og settes ut igjen. På bakgrunn av denne forskningen er det utarbeidet retningslinjer for hvordan fisket bør utøves for at fisken skal ha størst mulig sjanse til å overleve og kunne reprodusere. North Atlantic Salmon Conservation Organisation (NASCO), hvor Norge er medlem, har blant annet utarbeidet retningslinjer for fang og slipp fiske etter laks. Disse kan man få ved å henvende seg til Norske Lakseelver på tlf Når anbefalte retningslinjer for tilbakesetting av fisk følges, viser forskningsundersøkelser at overlevelsen er svært god. I forsøk med tilbakesetting av anadrome laksefisk er dødeligheten i snitt mindre enn 5 %. I Norge er det kun gjort forsøk på overlevelse og gytesuksess hos laks som tilbakesettes i Alta. Norsk institutt for naturforskning radiomerket 14 laks som ble fisket på stang i Alta i Alle laksene overlevde og var tilstede på kjente gyteplasser i gyteperioden. 1 laks ble fanget 2 ganger og ingen ble fanget flere enn 2 ganger. De fleste laksene dør naturlig etter gyting. De biologiske effektene av fiskemetoden fang og slipp er derfor svært positive. Uetisk å ikke avlive fisken? Det er den etiske siden ved fiskemetoden som gjør at noen er kritisk til dette fisket. Fang og slipp fiske bryter med de norske fangstradisjonene, hvor det å avlive fisken for å bruke den som matressurs er en viktig del av fiskingen. Metoden rendyrker opplevelsen ved at fisken settes tilbake igjen etter at den er fanget. Flere forskere innen fiskefysiologi advarer mot å ilegge fisk menneskelige følelser. Et eksempel som viser dette er meitemarken. Meitemark har ikke nervesenter (hjerne) og kan ikke føle smerter slik som pattedyr gjør. Årsaken til at meitemarken vrir og bøyer seg når den tres på fiskekroken er derfor trolig at den vil komme seg vekk fra en farlig situasjon. Den amerikanske nevrofysiologen James D. Rose fra University of Wyoming har i tidsskriftet Reviews in Fisheries Science vist at fisk mangler de deler av hjernebarken som oppfatter smerter hos pattedyr. Han mener derfor at fisk ikke kjenner smerte på samme måte som pattedyr. Vi må imidlertid anta at fisk som fanges på sportsfiskeredskap føler stress og ubehag. Når sportsfiskeren ikke har til hensikt å nyttiggjøre seg fisken som matressurs, men stresser fisken kun for egen spenning og rekreasjon, mener mange at dette er etisk uforsvarlig. Samtidig må vi erkjenne at alt sportsfiske handler om rekreasjon og lek med levende fisk. Dersom målsettingen er å minimalisere stress og ubehag som fisk måtte føle, bør alt sportsfiske og garnfiske forbys. Fisk bør da kun tillates å bli fanget i ruser hvor den tas opp og avlives på en mest mulig effektiv og skånsom måte. I tillegg til at fisk høstes og benyttes som matressurs, innehar sportsfiske en rekke andre aspekter som; rekreasjon, læring om natur, vilje til å ta vare på natur og verdiskaping i distriktene. Det blir derfor feil å gjøre spørsmålet om hvorvidt fisken skal spises eller ikke til den eneste parameteren vi måler etter når vi skal avgjøre om fisking er etisk forsvarlig. Fang og slipp ofte nødvendig for å utvikle attraktive produkter Sett i lys av den store næringsmessige betydning fisketurisme har i mange bygdesamfunn og den rekreasjonsmessige betydning som sportsfiske har for svært mange mennesker, mener Norske Lakseelver at både høstingsbasert sportsfiske og sportsfiske som er basert på fiskemetoden fang og slipp er etisk forsvarlig. Videre er det viktig at rettighetshaverne og lokale reiselivsbedrifter har mulighet til å utvikle et bredt spekter av attraktive fisketurismeprodukter som tilfredsstiller alle kategorier sportsfiskere. Lang fiskesesong og attraktive fiskebestander er to viktige suksesskriterier for lønnsomhet og verdiskaping i fisketurismenæringen. For å oppnå dette er det avgjørende at elveeierlagene får beholde muligheten til å fastsette fiskeregler for sine vassdrag som både fremmer fiskebestander som er attraktive for sportsfiske og som samtidig begrenser høstingen av fiskebestandene. Herunder mener Norske Lakseelver at elveeierlagene må kunne innføre kvoter og rettet fiske med aktiv bruk av tilbakesetting. Dette er en nødvendig forutsetning for å kunne utvikle et attraktivt, tilrettelagt sportsfiske. Dersom det innføres et forbud mot å praktisere et fang og slipp fiske, stenger vi samtidig et betydelig markedssegment ute. Det vil for mange sportsfiskere ikke være interessant å reise til Norge på fiskeferie dersom det er et krav at man må drepe fisken for å fiske her i landet. Et forbud vil også være svært vanskelig å kontrollere. Myndighetene må derfor ikke innføre et generelt forbud. Under forutsetting av at tilbakesetting av fisk følger anbefalte retningslinjer, må fang og slipp fiske være frivillig for den enkelte sportsfisker. Det blir spennende å se hva Stortinget mener om saken når de skal avgi innstilling til dyrevelferdsmeldingen 3. juni Organisasjonen Norske Lakseelver mener det offentlige ikke må nedlegge et generelt forbud mot fang og slipp, men at det må bli opp til den enkelte sportsfisker om fisken skal avlives eller settes ut igjen. Foto Børre Dervo. 13

14 V&F nytt Utmarkstidsskrift på nett For de som har tilgang til internett, så finnes det et eget tidsskrift her og som omhandler utmark ( Målet med Tidsskriftet UTMARK er å formidle forskning om utmarksforvaltning til brukersida i en populærvitenskapelig form. Målet er å ta opp aktuelle tema til diskusjon, skape faglige diskusjoner og brytninger gjennom oppfølgende artikler, en spalte for «Meninger, erfaringer og debatt» og bokanmeldelser samt presentere internasjonale perspektiver på bruk og forvaltning av utmark. Tidsskriftet er et ikke-kommersielt foretak og er fritt tilgjengelig uten abonnementsavgift. Det utkommer med tre numre pr. år; normalt i februar, juni og oktober. Tidsskriftet drives på dugnadsbasis i samarbeid mellom brukere og forskere med interesse for utmarksspørsmål. Redaksjonsgruppa består av representanter fra Østlandsforskning, Høgskolen i Lillehammer, NINA, Friluftsrådenes Landsforbund og Norges Skogeierforbund < Konferanse om fisketurisme i laksevassdrag 6-7 oktober arrangeres en nasjonal konferanse om fisketurisme i laksevassdrag i Trondheim. Målet er å gi impulser til næringsaktører i tilknytning til videreutvikling av fisketurismen. Målgrupper er rettighetshavere, elveeierlag, reiselivsprodusenter, turoperatører og formidlere av laksefiske. Konferansen vil også ha interesse for utmarkslag og reiselivsbedrifter som driver fisketurisme i laksevassdrag og for personer i offentlig og privat forvaltning som arbeider med temaet. Det tilbys 40 deltakerstipend á kr 1.000,- til interesserte deltakere med begrensede muligheter til å finansiere reise og deltakelse. Videre er det avtalt inntil 45 % rabatt på flyreiser med SAS og 20 % på tog. I tillegg til konferansen arrangeres en fagtur søndag 5. oktober. Turen legges opp som en guidet busstur til ulike vald og fisketurismeforetak i tilknytning til elvene Gaula og Orkla. Arrangør av konferanse og fagtur er Norske Lakseelver i samarbeid med en rekke aktører. Mer informasjon og program finnes under Kontaktperson er Finn Erlend Ødegår på tlf Det er anslått at laksefiskerne årlig bidrar til en omsetning på ca. kr 1.2 milliarder i laksedalene. Anslagsvis 10 % av dette er salg av fiske. Resten er salg av andre varer og tjenester som fiskernes etterspør. Utfordringer i tiden fremover er spesielt å øke produktenes kvalitet. Dette kan gjøres gjennom utvikling av guiding, øke standarden på fasilitenene og ved å bedre tilretteleggingen. Vi har også store utfordringer innen merkevarebygging, markedsføring og salg og innen forvaltning av villaksbestandene. Slipp fisken fram! Ny DN Håndbok I februar utgav DN håndboken Slipp fisken fram! Fiskens vandringsmulighet gjennom kulverter og stikkrenner. Boken er ment å gi råd om hvordan disse kan utformes slik at de ikke representerer et hinder for fiskens vandringer i vassdraget. I tillegg inneholder den omtale av saksgang og regelverk, fiskens generelle krav og egenskaper samt erfaringer på feltet fra inn- og utland. Denne håndboken er desverre utsolgt og det vil ikke bli trykket flere. Derimot kan den lastes ned fra Studieringstilbud i elg- og hjorteforvaltningen godt mottatt Forsøk med utvidet jakttid På nyåret lanserte Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund kursene Målrettet elgforvaltning og Målrettet hjorteforvaltning. Selv om tilbudene først ble ferdige et stykke inn i studiesesongen, så har ca personer vært på kurs gjennom våren. Det ble gjennomført 130 studieringer for elg med ca deltakere. Til sammen 61 studieringer for hjort med 630 deltakere er gjennomført. Landbruksforlaget har så langt solgt ca eksemplarer av de to bøkene. Stor etterspørsel gjør at det blir trykket et 2. opplag like etter sommeren. I kommunene Stor-Elvdal, Skien, Jølster, Verdal, og etter all sansynlighet Skien og elgregionen Eikern/Lågen vil det i de nærmeste årene bli prøvd ut en ordning med elg- og hjortejakt frem til utgangen av november måned for de som praktiserer samjakt med småvilt- og storviltjakt. Forsøksordningen vil bli fulgt opp med en evaluering hvor en ser både på tilgangen på småviltjakt, konflikter med andre brukerinteresser og grunneiernes muligheter til større verdiskapning på jakten. NJFF, Norskog og Norges Skogeierforbund deltar i prosjektet, som kom i stand etter misnøye med jakttidene som ble fastsatt sist år. 14

15 Nasjonal utmarkssatsing gir resultater I perioden gjennomfører Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag det nasjonale prosjektet Næringsutvikling og driftsplanlegging i utmark. Tilknyttet dette er 15 regionale delprosjekter som drives av skogeierforeninger og fylkesbondelag. Arbeidsområder er innen organisering av privat samarbeid i utmarkslag, driftsplanlegging innen vilt- og fiskeforvaltning og utvikling av salgbare produkter. Satsingen gjennomføres i nært samarbeid med myndigheter på alle nivå. Årlig nedlegger organisasjonene ca. 20 årsverk i prosjektene. Nylig er resultater og aktiviteter i de to første årene oppsummert. Satsingen har så langt oppnådd følgende: Kurs og fagmøter 3 timer > Kurs og fagmøter en dag > Nye etablerte utmarkslag V&F nytt 669 stk. med til sammen deltakere 59 stk. med til sammen deltakere 87 stk. 118 km elvestrekning og km 2 utmarksareal. Næringsrettede aktiviteter 352 stk. i hovedsak produktutvikling og markedsføring. Rådgivende organer, private 30 stk. med samlet elvestrekning på 193 km og km 2 utmarksareal. Ferdigstilte driftsplaner fisk 27 stk. med samlet elvestrekning på 367 km og 88 km 2 innsjøareal. Ferdigstilte planer hjortevilt 104 stk. samlet utmarksareal på km 2. For tiden er det dialog mellom Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund om oppfølging av arbeidet innen utmarksbasert reiseliv etter at prosjektet avsluttes ved utgangen av Obligatorisk organisering av fiskrettshaverne. Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning har satt ned en arbeidsgruppe for å utrede hvordan organiseringen av fiskrettshavere, først og fremt i laksevassdrag, kan bli mer effektiv og forpliktende. Bakgrunnen er det pågående arbeid med å overføre det praktiske forvalteransvaret til rettighetshaversiden. Skal det skje, og ikke minst skal de overføres myndighet til å regulere uttaket av fisk, må det offentlige være sikre på at rettighetshaverne har styrke til å gjennomføre forpliktende vedtak som er bindene for alle grunneiere. Elgbeiteprosjektet i Agder og Telemark Utmarksavdelingen i Agder Telemark Skogeierforening (AT Skog) arbeider med å få i gang overvåkning av elgbeite. Målet er å avdekke status og å kunne følge hvordan elgbeite reagerer på endringer i stammens størrelse. I første omgang arbeides det gjennom et eget prosjekt for å få etablert overvåkning i tre utvalgte områder for å teste metodikk og interesse. I tillegg vil det bli arrangert et beitetakseringskurs august i Birkeland, Aust-Agder. Mange har meldt interesse for å komme i gang med beiteovervåkning, og kurset er ment som et tilbud til rettighetshavere som selv ønsker å starte overvåkning i sitt område. Prosjektet har samarbeid med to studenter ved NLH som skal skrive sin Mastergradsoppgave om elgbeite. Feltarbeidet i oppgavene vil omfatte elgbeitetaksering (overvåkingstakst) i deler av Vest-Agder og Telemark. Det vil også bli engasjert folk til å ta seg av takseringsarbeidet i et område i Aust- Agder. Interesse og initiativ hos den lokale grunneierstyrte viltforvaltningen er avgjørende for valg av takstområder. Takseringsopplegget vil bli gjennomført i samsvar med metodikk utarbeidet av Knut Solbraa, Institutt for skogfag, NLH. Gjennom prosjektet vil en teste om det er mulig å forenkle takseringen for å komme nærmere et opplegg som lar seg realisere med noe mindre innsats og kostnader. Målet med arbeidet er å komme frem til enkle takseringsopplegg som ivaretar forvaltningens kvalitetskrav og som den lokale forvaltningen kan gjennomføre. Arbeidet vil skje i nært samarbeid mellom den lokale forvaltningen, Fylkesmennene og AT Skog. Også flere andre steder i landet har en de samme problemene med nedsatt produksjon og kondisjon hos elgen som følge av lang tids overbeiting. Derfor vil resultater og erfaringer fra prosjektet ha interesse også utenfor AT Skog sin geografi. Resultatene fra prosjektet vil foreligge i Arbeidsgruppen fikk i oppdrag å Utrede tiltak som bedrer organisering av fiskerettshavere i ferskvann, herunder blant annet hvordan organiseringen kan gjøres mer hensiktsmessig og effektiv, samtidig som rettsikkerheten til den enkelte rettighetshaver ivaretas. Vurdere hvilke områder det er nødvendig at laget eller enheten kan fatte vedtak som forplikter alle rettighetshavere Vurdere obligatorisk organisering og beskrive hvordan en slik ordning kan utformes i praksis, og om det er nødvendig med endring i loven. Både Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund og Norske Lakselver er representert i arbeidsgruppen. Så langt ser det ut til at man enes om frivillige organiseringer, gjerne med bistand fra Jordskifteverket. Sluttføringen av arbeidet har dessverre måttet utsettes da Direktoratets medarbeider har fått pålegg om å prioritere andre oppgaver den nærmeste tiden. Vi kommer derfor tilbake til saken ved en senere anledning. 15

16