Sakskart til møte i. Østlandssamarbeidets rådmannsutvalg

Transkript

1 Møteinnkalling Sakskart til møte i Østlandssamarbeidets rådmannsutvalg Møtested Oslo rådhus, Glassburet i 1. etasje (ved Byrådslederens kontor) Møtedato Tid 11:00 14:00 Sak nr 26/14

2 Saksliste Saksnr Tittel Saker til behandling 26/14 Regionreformen - samordning mellom fylkeskommunene på Østlandet 2

3 Saksfremlegg Dato: Arkivref: / Saksnr Utvalg Møtedato 26/14 Østlandssamarbeidets rådmannsutvalg Østlandssamarbeidets kontaktutvalg Regionreformen - samordning mellom fylkeskommunene på Østlandet Innstilling til rådmannsutvalget Saken legges fram som grunnlag for diskusjon. (Rådmannsutvalget bør som resultat av sin diskusjon kunne sette opp noen punkter i en innstilling til kontaktutvalget eksempelvis anbefalinger eller synspunkter fylkeskommunene kan gi sin tilslutning til, eventuelle synspunkter fylkeskommunene vil advare mot, eventuelt felles utredninger fylkeskommunene bør initiere.) Viktige punkter i saken Kontaktutvalget har besluttet å samles til ekstraordinært møte 6. januar 2015, for å videreføre felles diskusjon og synspunkter i forbindelse med regionreformen. Dette saksframlegget har som formål å gi et grunnlag for kontaktutvalgets diskusjon. Diskusjonen i kontaktutvalget forutsettes også å bygge på anbefalinger fra fylkesordførerkollegiet i KS, som i møte 5. desember 2014 bl.a. forventes å diskutere innretning på den planlagte behandlingen i fylkestingene i januar/februar Nye rapport fra arbeidsgruppe etablert etter initiativ fra fylkesordfører/-rådslederkollegiet forutsettes å foreligge til møtet i fylkesordførerkollegiet 5. desember. Sammen med tidligere rapporter kan dette gi fylkesordførerkollegiet og kontaktutvalget grunnlag for å vurdere om fokus for diskusjoner og synspunkter i denne omgang bør være på oppgaver, struktur og/eller nytten av færre og større regioner. Konklusjoner/anbefalinger fra rapport fra arbeidsgruppe etablert etter initiativ fra fylkesordfører/-rådslederkollegiet og anbefalinger fra fylkesordførerkollegiet forutsettes innarbeidet i et ajourført saksframlegg til kontaktutvalgets medlemmer. Ajourført saksframlegg vil også inkludere innspill/synspunkter fra rådmannsutvalgets behandling av saken 11. desember 2014.

4 Arbeidet med kommunereformen gir føringer for regionnivået Regjeringen har startet opp arbeidet med en kommune- og regionreform. Fylkesmennene har fått ansvaret for å lede medvirkningsprosessene med kommunene. Stortinget synes å ønske seg et regionnivå med større enheter enn dagens fylkeskommuner. Fylkesordførerkollegiet har fattet et enstemmig vedtak om at fylkeskommunene ønsker å ta en aktiv rolle i utredninger og diskusjon om et framtidig regionalt folkevalgt nivå. I tillegg til aktiviteter igangsatt i den enkelte fylkeskommune, ønsker kontaktutvalget å bruke Østlandssamarbeidet som en felles arena for gjensidig informasjon og koordinering av de fylkeskommunale prosessene. I denne saken gis det en kort omtale av: - Regionnivået sett i sammenheng med kommunereformen - Fylkeskommunens utvikling - Forslag om nye regioner fram mot forvaltningsreformen i Regionmeldingen 2006 og forvaltningsreformen Kommunereformen rapporter fra ekspertutvalg - Drøftinger av alternativer for regionalt folkevalgt nivå - Rapporter initiert av fylkesordførerkollegiet i Noen viktige milepæler i 2015 I vedlegg gis bl.a. en kortfattet omtale av utredninger om mulige alternativer for fylkessammenslåing på Østlandet diskutert i forkant av forvaltningsreformen i

5 Saksredegjørelse Bakgrunn Kontaktutvalget diskuterte fylkeskommunenes rolle i forhold til de igangsatte arbeider tilknyttet kommune- og regionreformen i sitt møte oktober Det var bred enighet om at fylkeskommunene ikke kan sitte passive i forhold til de prosesser som nå er i gang. I tillegg til aktiviteter igangsatt i den enkelte fylkeskommune, ønsker kontaktutvalget å bruke Østlandssamarbeidet som en felles arena for gjensidig informasjon og koordinering av de fylkeskommunale prosessene. Samtidig bør prosesser innen Østlandssamarbeidet ses i sammenheng med arbeider initiert av fylkesordførerkollegiet i KS. Kontaktutvalget bad om at rådmannsutvalget forbereder en sak som grunnlag for videre diskusjon i fylkeskommunene. Det bør lages et mest mulig felles saksframlegg med synspunkter på rapporten fra Møreforskning og andre rapporter hvor fylkeskommunene i størst mulig grad bør samordne sine synspunkter. For å fortsette felles diskusjon og samordning av synspunkter, besluttet kontaktutvalget å samles til ekstraordinært møte 6. januar 2015, kl i Akershus fylkeskommune. Regionnivået skal vurderes i sammenheng med kommunereformen Kommunereformen er initiert i Sundvolden-erklæringen I Sundvolden-erklæringen står det at regjeringen vil gjennomføre en kommunereform, hvor det sørges for at nødvendig vedtak blir fattet i perioden. Regjeringen vil foreta en gjennomgang av oppgavene til fylkeskommuner, fylkesmennene og staten med sikte på å gi mer makt og myndighet til mer robuste kommuner. Kommunereformen skal legge til rette for at flere kommuner slår seg sammen til større og mer robuste kommuner. Færre og større kommuner skal gi bedre kapasitet til å ivareta og videreutvikle lovpålagte oppgaver, gi bedre muligheter til å utvikle bærekraftige og gode lokalsamfunn, samt ivareta viktige frivillige oppgaver. Generalistkommuneprinsippet er et utgangspunkt for reformen. Som et generelt prinsipp skal reformen legge et grunnlag for at alle kommuner kan løse sine lovpålagte oppgaver selv. Kommunestrukturen skal legge til rette for en enhetlig og oversiktlig forvaltning. Regjeringen har følgende mål for reformen: -Gode og likeverdige tjenester til innbyggerne -Helhetlig og samordnet samfunnsutvikling -Bærekraftige og økonomisk robuste kommuner -Styrket lokaldemokrati Regjeringen tar sikte på å legge fram et forslag om hvilke oppgaver som kan overføres til større og mer robuste kommuner våren Målet er deretter å legge fram en samlet lovproposisjon om nye oppgaver til kommunene våren 2017, samtidig med en proposisjon om ny kommunestruktur. Stortingsvedtak i juni 2014 tilsier fortsatt tre forvaltningsnivåer Stortinget vedtok 18. juni 2014, under behandlingen av kommuneproposisjonen, bl.a. følgende: «Stortinget konstaterer at det ikkje er fleirtall for Høgre og Framstegspartiet sine primærsynpunkt om to folkevalde nivå, jf. desse partia sine merknader i saken. Stortinget viser vidare til felles merknad i saken frå medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet, Venstre 5

6 og Kristeleg Folkeparti der det kjem fram at parallelt med kommunereforma må regjeringa gjennomgå og samanstille utredningar gjeldande mellomnivået og sjå desse i samanheng med reforma uten at dette skal forsinke arbeidet med kommunereforma for primærkommunane. Stortinget stadfester at gjennomgangen av oppgåvene til kommunane må inkludere oppgåver som skal liggje til eit folkevald regionnivå, mellomnivå/færre fylkeskommuner.» Fylkeskommunene ønsker å ta en aktiv rolle i arbeidet med regionreformen Stortinget har sagt at et regionalt nivå skal beholdes. Kollegiet av fylkesordførere og fylkesrådsledere ønsker å ta en sentral rolle i arbeidet med regionreform. Kollegiet ser det som en forutsetning at fylkeskommunene blir trukket aktivt med i det videre arbeidet med å vurdere hvilke oppgaver som skal ligge til det framtidige regionale folkevalgte nivået. I vedlegg 1 er gjengitt vedtak som ble fattet i fylkesordfører/-rådslederkollegiet 8. og 9. september Fylkeskommunens utvikling Amtstinget ble opprettet i 1838, som et indirekte valgt demokratisk organ, sammensatt av ordførerne i amtets herreder og administrert av amtsmannen. I 1850 ble amtskommunene tilført ansvar for sykehus, videregående skoler og vegtilsyn. I 1919 endret man navnet på amtene til fylker, amtstinget til fylkesting og amtmannen til fylkesmann. Amtskommunen ble opprettet for å ivareta de oppgavene som herredene ikke kunne ivareta selv. I 1961 ble den første loven om fylkeskommunen vedtatt. Denne innebar blant annet at byene kom med i fylkeskommunene, og at valgordningen ble endret ved at fylkestingsrepresentantene ble valgt av kommunestyrene i fylket. Fylkeskommunen ble fremdeles administrert av fylkesmannen. På 1970-tallet ble Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen nedsatt. De viktigste endringene i fylkeskommunen skjedde mellom 1975 og 1977, gjennom innføring av «Den nye fylkeskommunen». Den innebar direkte valg til fylkestinget, frikobling fra fylkesmannsembetet, innføring av stillingen som fylkesadministrasjonssjef og innføring av direkte fylkesskatt. Fram til midten av 1980-tallet ble fylkeskommunens oppgaver betydelig utvidet, særlig innenfor videregående skole, sykehus og samferdsel. Perioden fra midten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet er kjennetegnet av en «rydding» i oppgavefordelingen mellom stat og fylkeskommune, der staten tok over ulike typer høyere nivås profesjonsutdanninger fra fylkeskommunen, mens fylkeskommunen tok over fagutdanninger på videregående nivå samt nye kulturoppgaver. Perioden fra midten av 1990-tallet til midten av 2000-tallet er kjennetegnet av overføring av oppgaver fra fylkeskommunen til staten, særlig innenfor helse- og sosialsektoren. Den klart viktigste endringen var overføring av spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunen til staten i Det regionale nivået har vært gjenstand for utredninger helt siden kommunestrukturendringene i regi av Schei-komiteen på 1960-tallet. Blant annet Christiansen-utvalget (1992), Oppgavefordelingsutvalget (2000) og Effektutvalget (2004) tilrådde endringer i regioninndelingen. Det samme gjorde Distriktskommisjonen (2004) og KS-finansierte utredninger utført av Tor Selstad (2004). Gjennom Forvaltningsreformen i 2010 fikk fylkeskommunen oppgaver og juridiske og økonomiske virkemidler som skulle styrke forvaltningsnivåets lederskap i den regionale utviklingen. Et kjennetegn ved mange av de nye virkemidlene er at de er «myke» i den 6

7 betydning at fylkeskommunen er tildelt innflytelse gjennom deleierskap eller rett til styreoppnevnelser, men ikke direkte kontroll. På andre områder har fylkeskommunen fått en pådriverrolle overfor samarbeidspartnere som må ivaretas gjennom dialog, partnerskap eller økonomisk stimulans. Midlene som avsettes direkte til regional utvikling utgjør kun 6 % av fylkeskommunens utgifter. Dette innebærer ikke nødvendigvis at fylkeskommunen mangler forutsetninger for å fylle rollen som samfunnsutvikler, men at rolleutførelsen forutsetter at samfunnsutviklerrollen kobles med rollen som tjenesteprodusent, der man har langt «hardere» virkemidler. Dette gjelder ikke minst de svært viktige regionale funksjonene innenfor samferdsel og rollen som eier av videregående skoler. Om lag halvparten av fylkeskommunenes budsjetter brukes til videregående opplæring og nesten en tredel til samferdsel. Nye regioner forslag fram mot forvaltningsreformen i 2010 Som en oppfølging av det økte fokuset på regioninndeling og oppgaver, vedtok KS sentralstyre høsten 2003 å etablere prosjektet «Vekstkraftige og sterke regioner». Som en del av prosjektet fikk professor Tor Selstad ved Høgskolen i Lillehammer i oppdrag å legge fram og begrunne tre konkrete kartfestede alternative forslag til regioninndeling. Selstad la til grunn at den daværende fylkeskommunen sto for fall, og utredet tre alternative regioninndelinger: en organisering i fem landsdeler, en i syv regioner og en i ni regioner. Denne inndelingen er gjengitt i vedlegg 3. Selstad diskuterte størrelsen til «naturlige samfunnsregioner» ut fra seks oppgaver som han vurderte som aktuelle for regionnivået. Disse oppgavene var (beskrivelse og tolkning i parentes av Møreforskning 2014): Regionalpolitikk (Regionene bør overta og samordne de utviklings- og innovasjonsfremmende virkemidlene i den store distriktspolitikken, slik at samfunns-, nærings- og regional utvikling blir helhetlig og effektiv. Formålet er å minske fragmentering og segmentering.) Utdanning og forskning (Fremtidens regionalpolitikk og samfunnsutvikling må bli mer kunnskaps- og forskningsbasert, og både høyere utdanning og forskning bør regionaliseres. Innovasjon og innovasjonsfremmende utdanning og forskning tilpasset regionenes behov må ha fokus, og sterke regioner må ha utdanning og forskning på høyeste nivå.) Areal-, ressurs- og miljøforvaltning (Regionene må få rett til å utvikle egne forvaltningsregioner ut fra særegne regionale behov. For å unngå å bli detaljorienterte overkommuner må de utøve en forvaltning som spiller på lag med lokale behov men på et høyere nivå, større vekt på regional istedenfor nasjonal likhet.) Samferdsel (I tillegg til å ha ansvar for regioninterne veger, må regionene også samordne alle kommunikasjoner i sin region.) Kultur (Er viktig i seg selv, men også grunnlag for nytt nærings- og reiseliv. Selstad framhever at etter stor nasjonal innsats (opera, nasjonalmuseum.) er det regionenes tur til å få målrettet innsats.) Helse (Selstad forutsetter ingen reversering av foretakifiseringen av spesialisthelsetjenesten, 7

8 men påpeker store samordningsbehov regionalt på grunn av fragmenteringen som har oppstått. Selstad mener at landsdelsregionene vil være kapable til å overta eierskapet over sykehussektoren.) I sine vurderinger stilte Selstad seg mest kritisk til alternativet med fem regioner ut ifra en begrunnelse om at landsdelene manglet felles identitet, omfattet store kulturelle forskjeller og ville gi unaturlig store avstander til regionsenteret. Selstads hovedforslag var en inndeling i syv regioner. En inndeling med ni regioner ville kunne gi kulturelt mer homogene regioner, men da måtte man gripe langt ned i hierarkiet av byer for å finne passende sentre til landsdelene. KS landsstyre vedtok i 2005 å arbeide for en fremtidig regioninndeling med 7-9 regioner. Diskusjoner om regioninndelingen på Østlandet I forkant av forvaltningsreformen foregikk det diskusjoner og utredninger i alle fylkeskommunene om mulige etableringer av større regioner. I vedlegg 2 er det gitt en kortfattet omtale prosesser hvor bl.a. følgende alternativer ble diskutert: - Sammenslåing av Vest-Agder, Aust-Agder og Telemark - Sammenslåing av Buskerud Telemark og Vestfold - Sammenslåing av Hedmark, Oppland, Akershus og Østfold - Sammenslåing av Akershus og Østfold - Sammenslåing av Hedmark og Oppland Regionmeldingen 2006 og forvaltningsreformen 2010 Regjeringen la i desember 2006 fram St.meld. nr. 12 ( ) Regionale fortrinn regional framtid, som grunnlag for den kommende forvaltningsreformen. Regionmeldingen drøftet tre alternative modeller for organisering av regioner: 1. En forsterket fylkesmodell med et antall regioner omtrent som dagens fylkeskommuner, men overføring av nye oppgaver til fylkeskommunene 2. En mellommodell, med et middels antall regioner 3. En regionmodell med få regioner, som tilsvarte Selstads landsdelsmodell Fylkeskommunene ble våren 2007 invitert til å vedta forslag til inndeling, der det fra Regjeringens siden ble vektlagt at «forsterket fylkesmodell» og «regionmodellen» ble ansett som mest aktuell. Høringsrunden viste at to fylkespar (Innlandsfylkene og Agderfylkene) sannsynligvis kunne komme til enighet om sammenslåing, mens ytterligere tre fylkespar kunne tenke seg sammenslåing under forutsetning av at andre vilkår falt på plass for eksempel at man kom til enighet om regionsenter eller fikk med seg et tredje fylke. I regjeringens oppfølgingsproposisjon om forvaltningsreformen, Ot.prp. nr. 10 ( ) Om lov om endringer i forvaltningslovgivningen mv., oppsummerte regjeringen Stoltenberg II høringen av de to alternative modellene og konstaterte at de fleste fylkeskommunene ikke gikk inn for endringer i fylkesinndelingen. Regjeringen konkluderte med at vedtakene i høringen ikke gav grunnlag for å endre fylkesgrenser på frivillig basis. Dermed så ikke Regjeringen at det var grunnlag for å ta initiativ til å endre fylkesinndelingen. Kommunereformen rapporter fra ekspertutvalg Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) satte 3. januar 2014 ned et ekspertutvalg som skulle foreslå kriterier som har betydning for oppgaveløsningen i kommunene. Første 8

9 delrapport fra ekspertutvalget ble avlevert 31. mars Utvalget gir følgende anbefalinger for en god kommunestruktur: 1. Kommunene bør ha minst innbyggere for å sikre en god oppgaveløsning 2. Kommunestrukturen bør i større grad nærme seg funksjonelle samfunnsutviklingsområder 3. Staten bør redusere detaljstyringen og ordninger for politisk deltakelse bør videreutvikles for å sikre gode og slagkraftige demokratiske arenaer Ekspertutvalgets andre utredning ble avlevert 1. desember I den andre utredningen diskuterer utvalget mulige nye oppgaver til kommunene og kriterier for at de kan tilføres nye oppgaver. Utvalget forholder seg til premisset om at generalistkommuneprinsippet skal ligge til grunn for en ny kommunestruktur. De vurderingene som blir gjort i sluttrapporten aktualiserer imidlertid spørsmålet om oppgavedifferensiering, og utvalget peker derfor på hvilke konsekvenser dette har for generalistkommuneprinsippet. Utvalget påpeker også at en overføring av fylkeskommunale oppgaver til kommunene vil å få konsekvenser for den videre diskusjon av fylkeskommunen/det folkevalgte regionale nivået. Utvalget legger til grunn at tildeling av oppgaver til kommunene skal skje i lov, og at kommunen gjennom lov gis et «sørge-for-ansvar» for en aktuell oppgave. Med et «sørge-foransvar» er kommunen ansvarlig for at tjenestene ytes eller oppgaven ivaretas, men den kan velge mellom enten selv å utføre tjenestene/ivareta oppgavene eller å inngå avtaler om dette med private, andre kommuner eller andre forvaltningsnivå. Ekspertutvalget har i sluttrapporten vurdert ti eksempler på oppgaver det kan være aktuelt å overføre til kommunene: Psykisk helsevern Tverrfaglig spesialisert rusbehandling Habilitering og rehabilitering Hjelpemidler Barnevern Arbeidsmarkedstiltak Videregående opplæring Kollektivtransport Fylkesveger Virkemidler for lokal nærings- og samfunnsutvikling Ekspertutvalget mener kommuner med minst innbyggere kan være i stand til å overta ansvaret for nye oppgaver innenfor områder som: habiliterings- og rehabiliteringstjenester, statlige oppgaver tilknyttet fosterhjem og barneverninstitusjoner, hjelpemidler til personer med nedsatt funksjonsevne, arbeidsmarkedstiltak i skjermet sektor og virkemidler for lokal nærings- og samfunnsutvikling. Videre mener utvalget at kommuner med minst innbyggere isolert sett kan være i stand til å overta enkelte andre oppgaver, som videregående opplæring og kollektivtransport, forutsatt at de også utgjør funksjonelle samfunnsutviklingsområder. En overføring av oppgaver kun til storkommuner innebærer imidlertid oppgavedifferensiering, og reiser noen praktiske og prinsipielle spørsmål. Med utgangspunkt i at ulike oppgaver kan kreve ulikt innbyggertall, drøfter ekspertutvalget fordeler og ulemper ved tre ulike kommunemodeller: Modell 1 innebærer en videreføring av generalistkommuneprinsippet hvor alle kommuner (unntatt Oslo) har ansvaret for samme oppgaveportefølje. I tråd med 9

10 utvalgets anbefalinger fra delrapporten forutsettes kommunene å ha en minstestørrelse på innbyggere. Alle kommunene inngår som i dag i et fylke/region. Modell 2 åpner for at kommuner har ulike oppgaver ut fra hvor mange innbyggere de har (oppgavedifferensiering) og overføring av flere oppgaver til storkommuner. Alle kommunene (unntatt Oslo) inngår som i dag i fylket/regionen. Modell 3 åpner også for oppgavedifferensiering og tildeling av Oslo-status til flere storkommuner, det vil si at storkommunen i tillegg til å ha regionale oppgaver også utgjør et eget fylke/region. Modell 3 innebærer at nabokommunene til storkommunen inngår i et annet fylke/region, slik tilfellet er for nabokommunene til Oslo i dag. Ekspertutvalget tar ikke stilling til om generalistkommuneprinsippet bør videreføres eller om oppgavedifferensiering er ønskelig. Utvalget sier at det har sammenheng med at regionnivåets framtidige utforming ikke er avklart, at utvalget kun har vurdert eksempler på oppgaver det kan være aktuelt å overføre til kommunene, og at problemstillingen fortjener en grundigere utredning enn det det har vært rom for i utvalgets rapport. Drøftinger av alternativer for regionalt folkevalgt nivå Møreforskning fikk i september 2014 i oppdrag fra KMD å lage en sammenstilling og vurdering av mulige modeller for det regionale folkevalgte nivået ut fra tidligere utredninger og stortingsdokumenter. Rapporten fra Møreforskning ble overlevert KMD 17. november Alternativer for regionalpolitisk organisering vil være knyttet til rommet mellom stat og kommune og må derfor tilpasses mulige valg av statens og kommunenes framtidige rolle i det norske styrings- og utviklingssystemet. Alternativer for regionalt folkevalgt nivå må bygge på forutsetninger om framtidige endringer i statlig virksomhet og i kommunestruktur og kommunale oppgaver. Viktige kriterier for vurdering av regionnivåets rolleutøvelse: Demokratisk organ og arena Demokratiet styrkes hvis tjenester og oppgaver underlegges folkevalgt kontroll Demokrati bestemmes av innbyggernes relative innflytelse over saker som angår dem Tjenesteprodusent Kostnadseffektivitet ved tjenesteproduksjon Tjenestenes kvalitet, tilgjengelighet og likeverdighet, målsetningen henger blant annet sammen med tilbyders kapasitet og kompetanse Myndighetsutøver Kostnadseffektivitet Rettsikkerhet og brukervennlighet: kompetanse, kapasitet og habilitet, saksbehandlingstid og saksbehandlers tilgjengelighet Ivaretakelsen av en regional samordningsfunksjon Planlegger og samfunnsutvikler Regioninndelingenes betydning for suboptimalitet i beslutningstaking. Vil utilsiktede konsekvenser komme frem i beslutningsprosesser? Regionenes funksjonalitet og homogenitet. Regiongrensene i forhold til bo- og arbeidsmarked og næringssammensetning. Felles identitet. Forutsetning for at befolkningene skal identifisere seg med region og regionsenter. 10

11 Oppgavefordelingen forholdet til kommunene og regional statsforvaltning Den første maktutredningen (NOU 1982:3) konstaterer at det norske samfunnet, og spesielt offentlig virksomhet, er segmentert. Segmentering betyr i denne sammenhengen at koordinering og planlegging innen sektorer som helse, samferdsel, landbruk m.m. er langt sterkere internt enn i forhold til andre sektorer. Fylkeskommunal og kommunal planlegging og utviklingsarbeid har hovedfokus på horisontal, også kalt territoriell, samordning. I følge planlovgivningen skal denne planleggingen ha fokus på samfunnets ulike utfordringer sett i sammenheng og dermed på tvers av segmenter. Kommunikasjoner skal vurderes opp mot bosettingsmønster, lokalisering av arbeidsplasser og service m.m. Samordning av sektorer blir dermed et overordnet perspektiv. Slik aktivitet har en klar demokratisk forankring, fordi demokratisk virksomhet har sin rot i de territorielle samfunn man velges som representant for. Slik den siste maktutredningen (NOU 2003:19) beskriver samfunnsutviklingen, er den segmenterte statsstyringen en klar vinner i forhold til politisk territoriell samordning. Indikatorer er at statlig virksomhet i økende grad er organisert ut fra interne behov og uten fokus på behovene for territoriell samordning på lavere nivå enn statsnivået. Mens man ut fra Oppgavefordelingsutvalgets (NOU 2000:22) anbefalinger lenge forsøkte å organisere også statlig virksomhet ut fra kommune- og fylkesstruktur, er slike prinsipp forlatt i de senere årene. Tradisjonelt har politisk arbeid lokalt og regionalt vært preget av governance (kommunikasjon og samarbeid) og samfunnsutvikling i bred forstand, mens statlig byråkrati og virksomhet har vært preget av government (styring fra «toppen»). På regionalt nivå finner man igjen disse prinsippene i forholdet mellom fylkesmannsembete og fylkeskommunene, selv om disse skillelinjene ikke er helt klare. Utviklingsoppgavene som fylkeskommunene fikk forsterket ved regionreformen i 2010, er i stor grad preget av governance, å utvikle tett samarbeid med kommuner, næringsliv, frivillige organisasjoner og statlig virksomhet for å utvikle samfunn, ikke gjennom kommando, men gjennom kunnskapsbasert dialog og gjensidige avtaler om ressursbruk og arbeidsdeling. Regional statsforvaltning og dens ulike inndelinger Regional statsforvaltning er en samlebetegnelse på statlige forvaltningsorganer som er instruert av nasjonale forvaltningsorganer, og som har oppgaver og mål som kan nås innenfor et avgrenset geografisk område over kommunenivå, dvs. på regionalt nivå. De siste tiårene har omorganiseringer i statsforvaltningen vært mange og omfattende. Regional stat har volummessig vokst gjennom statlig overtagelse av tidligere fylkeskommunale oppgaver (for eksempel BUF-etat, helseforetak mm) og ikke minst gjennomgått store strukturelle endringer både av styringsmessig og inndelingsmessig karakter, for eksempel NAV-reformen og reorganiseringen av regionene i Statens vegvesen. Av de nærmere 40 virksomhetene som utgjør regional statsforvaltning, har de fleste en inndeling større enn fylket. For disse varierer tallet på regioner mellom to og tolv. I tillegg kommer helseforetakene. Den regionale inndelingen av statsforvaltningen er i hovedsak fastsatt etter det som er mest rasjonelt for sektoren, hver enkelt virksomhet og de oppgavene virksomhetene skal ta seg av. 11

12 Oversikt over regional statsforvaltning og dens inndeling (Kilde: NIBR rapport 2006:9) Maktutredningene konkluderer som nevnt med økende segmentering og fragmentering og økende grad av sektorbasert planlegging og organisering. Møreforskning sier i sin vurdering at det på kort og mellomlang sikt neppe vil være mulig å gjøre store endringer i sektorenes makt og organisering. I tilfelle må det gjøres av regjering og Storting og med en sterk tverrpolitisk mobilisering. Derfor bygger Møreforsknings utredning på at staten er fragmentert, at et regionalpolitisk nivå må forsøke å samordne staten og at statlige strukturer isolert sett neppe lar seg forandre gjennom en endring av folkevalgt regionalt nivå. Regionale folkevalgte strukturer vil måtte avhenge av kommunestrukturer Møreforskning skisserer fire ulike modeller for framtidig kommunestruktur, som grunnlag for vurdering av alternative regionale strukturer: 1. «Trend» - at kommunereformen resulterer i ca 300 kommuner av ulik størrelse, og med mange av de samme strukturelle utfordringene som i dag 2. Store kommuner de fleste med minst innbyggere totalt ca 150 kommuner 3. Regionkommuner alle over innbyggere ca 80 totalt 4. Fleksibel kommunestruktur oppgaver etter evne kommuner og region sammen har en klar ansvarsdeling i forhold til staten Videre presenterer Møreforskning fem alternativer for regional struktur, som vurderes mot de fire alternativene for kommunal struktur. De fem regionale alternativene er: 1. Nåværende struktur null-alternativet 2. Sammenslåing funksjonelle regioner gjennom å slå sammen noen av dagens fylker 3. Landsdel 7 regioner (som Selstads anbefaling i 2004) 4. Storby med fleksibel organisering 20 byregioner generalistprinsippet forlates, slik at storbykommuner og landkommuner har ulike oppgavenivå 12

13 5. Fleksibel kommunal og regional organisering (jf. alternativ 5 for kommunestruktur) regioner Møreforskning mener de ulike alternativene sammenholdt med hverandre trolig gir følgende virkninger sammenlignet med dagens situasjon: ++ klar forbedring, + forbedring, 0 uendret, - dårligere, -- klart dårligere Alternativ Kriterier Demokratiet styrkes hvis tjenester og oppgaver underlegges folkevalgt kontroll Demokrati bestemmes av innbyggernes relative innflytelse over saker som angår dem Tjenesteproduksjon Kostnadseffektivitet ved tjenesteproduksjon Tjenestenes kvalitet, tilgjengelighet og likeverdighet - tilbyders kapasitet og kompetanse Myndighetsutøver Kostnadseffektivitet Rettsikkerhet og brukervennlighet: kompetanse, kapasitet og habilitet, tid og tilgjengelighet Ivaretakelsen av en regional samordningsfunksjon Utviklingsarbeid Forutsetninger for utøvelse av helhetssyn Regionenes funksjonalitet og homogenitet Felles identitet med region og regionsenter 0-alternativ 19 fylker ca. 300 kommuner Sammenslåing 10 til 15 regioner ca. 300 kommuner Landsdel 7 regioner og 80 regionkommuner Storby med fleksibel regionalpolitisk organisering 150 kommuner Fleksibel regionalpolitisk og kommunal organisering regioner 13

14 Møreforsknings totalvurdering av alternativene vurdert mot dagens forhold ser ut som følger: Alternativ Kriterier 0-alternativet 19 fylker ca. 300 kommuner Sammenslåing 10 til 15 regioner ca. 300 kommuner Landsdel 7 regioner og 80 regionkommuner Storby med fleksibel regionalpolitisk organisering ca. 150 kommuner Fleksibel regionalpoliti sk og kommunal organisering regioner Demokrati Som i dag Positivt Positivt Svakt positivt Klart positivt Tjenesteproduksjon Svakt negativt Positivt Positivt Svakt negativt Positivt Myndighetsutøvelse Som i dag Positivt Klart positivt Negativt Positivt Planlegging og Som i dag Positivt Positivt Svakt negativt Positivt utvikling Totalt Svakt negativt Positivt Positivt Svakt negativt Positivt Rapporter initiert av fylkesordførerkollegiet Hvordan best ivareta fylkeskommunale oppgaver? Etter oppdrag fra fylkesordførerkollegiet ble det høsten 2013 etablert en administrativ arbeidsgruppe bestående av to fylkesrådmenn og ytterligere 6 fylkeskommunale ledere med bred fagbakgrunn. Hovedoppgaven til arbeidsgruppen var å vurdere hvordan fylkeskommunale oppgaver bør ivaretas i en framtidig kommunestruktur som inkluderer et regionalt folkevalgt nivå. Arbeidsgruppen gjennomførte en vurdering av ulike oppgaver ut frå forutsetninger for oppgaveløsning: - Kompetanse, kapasitet og fagmiljøer til å ivareta oppgaveløsningen slik at kvalitet, profesjonalitet og rettsikkerhet ivaretas. - En geografi som er funksjonell for oppgaveløsningen. - Økonomiske forutsetninger til å kunne ivareta både nyinvesteringer, vedlikehold og driften av oppgaveløsningen. - Frihet til å virkeliggjøre det lokale eller regionale fellesskapets målsettinger og interesser. - Et helhetlig ansvar for oppgavene, dvs at eierskap, finansieringsansvar og fagadministrasjonen for oppgaveløsningen bør ivaretas av nivået som har det politiske ansvar for oppgaven. Nedenfor oppsummeres arbeidsgruppens vurderinger av normgivende innbyggergrunnlag for de enkelte oppgaver som arbeidsgruppen mener bør legges til politisk folkevalgte nivåer. Arbeidsgruppen har lagt generalistkommuneprinsippet til grunn, og at listen over mulige kommunale oppgaver angir nasjonale normgivende minstestørrelser. I tillegg til innbyggertall mener arbeidsgruppen at det bør gjøres funksjonalitetsvurderinger et åpenbart eksempel er kollektivtransporten. Imidlertid vil dette også gjelde for flere andre oppgaveområder, f eks av hensyn til en koordinert investerings- og driftsøkonomi. 14

15 Oppgaver Mellomnivået Kommunene, alt. innbyggertall Fagskolene Vg. opplæring Kollektivtransport Off. tannhelse Fylkesveier mv Kulturtilskudd/institusjon F-helsedata Fylkesbibliotek Kulturminneforvaltning Regional utvikling Spillemiddelforvaltning Regional planlegging Regionale FoU-fond KMD-tilskudd Vannregionmyndighet G-skoleskyss, finansiering Region/ landsdel Fylke > > > < Litt Litt Ev delegert Litt Ev delegert Arbeidsgruppen leverte en rapport i juni Rapporten ble godkjent av fylkesordførerkollegiet i september Hvilke oppgaver bør overføres fra staten og videreføres i et regionalt folkevalgt nivå? De viktigste oppgavene til dagens fylkeskommuner er videregående opplæring, tannhelse, fylkesveger og -ferjer, kollektivtransport, kultur og idrett, folkehelse og regional planlegging og -utvikling. Fylkeskommunen er tjenesteprodusent og samfunnsutvikler. Kjernen i fylkeskommunens ansvar er å ivareta tjenesteproduksjon og skape en helhetlig og ønsket samfunnsutvikling for egne lokalmiljøer og regioner. De ulike områder av landet og de ulike deler av kommunene og fylkene har forskjellige forutsetninger og behov, og ønsker og prioriteringer endres over tid. Det krever en politikk tilpasset det lokale og regionale terrenget. Lokal og regional tjenesteproduksjon og utvikling krever også en bred tverrsektoriell innsats. Regionalt utviklingsarbeid og tjenesteproduksjon handler om å se koplinger mellom ulike sektorer og utvikle strategier for å fremme tjenesteytingen og den samfunnsutviklingen en ønsker i egne lokalsamfunn og regioner. For fylkeskommunen innebærer det å se egne og andres ansvarsområder i sammenheng og å utvikle sektorovergripende perspektiv og tiltak. Hovedsaken med regional utvikling er å skape merverdi. Som politisk organ skal fylkeskommunen utforme en helhetlig politikk for et geografisk område, noe som også innebærer å tilpasse og samordne nasjonal sektorpolitikk til regionale utfordringer. Fylkesordførerkollegiet fattet i september 2014 vedtak om nytt utredningsoppdrag. Fylkesrådmannskollegiet ble bedt, med bistand fra KS, om å forberede et konkret forslag om hvilke oppgaver som bør overføres fra staten og videreføres til et regionalt folkevalgt nivå. Rapport fra dette utredningsarbeidet forventes framlagt til fylkesordførerkollegiets møte 5. desember

16 Noen viktige milepæler i 2015 Medio januar stortingsmelding ferdigstilles fra KMD Januar/februar fylkestingsbehandling regionreformsak April stortingsmelding overleveres Stortinget Juni stortingsmeldingen behandles i Stortinget Oslo, 3. desember 2014 Inge Brørs sekretariatsleder Saksbehandler: Inge Brørs Vedlegg: 1. Regionreformen - vedtak i fylkesordfører-/rådslederkollegiet 8. og 9. september Tidligere vurderinger av fylkessammenslåinger i forkant av forvaltningsreformen Selstads tre alternative forslag til regioninndeling

17 Vedlegg 1 Regionreformen - vedtak i fylkesordfører-/rådslederkollegiet 8. og 9. september 2014 Fylkesordfører-/rådslederkollegiet viser til Stortinget sine vedtak av 18. juni 2014 der en ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene. Kollegiet oppfatter at flertallsmerknadene fra kommunal- og forvaltningskomiteen tilsier at vi fortsatt skal ha tre forvaltningsnivåer i Norge og at det også skal klargjøres hvilken organisering og hvilke oppgaver som bør ligge på det regionale folkevalgte nivå. Fylkesordfører-/rådslederkollegiet viser i denne sammenheng til foreliggende rapport Oppgavefordelingen ved en kommune- og regionreform av 17. juni Denne viser på en god måte forutsetningene for å ivareta oppgaver som i dag er lagt til fylkeskommunene/det regionale nivå. Fylkesordfører-/rådslederkollegiet forutsetter at både fylkeskommunene og KS blir trukket aktivt med i det videre arbeidet med vurdering av oppgaver som skal ligge til det regionale folkevalgte nivå. Fylkesordfører/rådskollegiet viser til Stortingsvedtak av 18. Juni 2014, og ber om at fylkeskommunene blir representert i arbeidet med kommunereform som fylkesmennene nå leder. Fylkesordførerører/rådskollegiet viser til Stortingsvedtak av 18. Juni 2014, og ønsker å ta den aktive lederrollen i arbeidet med regionreform Fylkesrådmannskollegiet bes, med bistand fra KS, om å forberede et konkret forslag om hvilke oppgaver som bør overføres fra staten og videreføres til et regionalt folkevalgt nivå. Forslaget bør også skissere en timeplan for hvordan regionreformen kan knyttes opp mot kommunereformen. Forslaget bes lagt fram for fylkesordførerkollegiet i desember. Når Ekspertutvalgets andre innstilling foreligger, bes fylkesrådmennene arbeide videre med sikte på at fylkeskommunene og KS kan komme med konkrete innspill til den stortingsmeldingen regjeringen legger fram våren

18 Vedlegg 2 Tidligere vurderinger av fylkessammenslåinger i forkant av forvaltningsreformen 2010 Telemark flere modeller for økt samarbeid Som en konsekvens av bl.a. Oppgavefordelingsutvalgets innstilling høsten 2000, ble det gjennomført tre utredninger med fire alternative modeller for økt samarbeid og mulig sammenslåing mellom Telemark og andre fylker. Rapport fra arbeidsgruppe oppnevnt av fylkesrådmennene i Buskerud, Telemark og Vestfold med mandat å utrede økt samarbeid og eventuell sammenslåing av de tre fylkene ble lagt fram i mars 2001 (Det nye fylket?). En arbeidsgruppe oppnevnt av fylkesrådmennene i Vest-Agder, Aust-Agder og Telemark med et tilsvarende mandat ble lagt fram i oktober 2001 (Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark ny fylkesinndeling?). I tillegg fikk Agenda Utredning og Utvikling AS i oppdrag å utrede to alternative modeller, en der Telemark forblir eget fylke og en der Telemark inngår i en storregion bestående av fem fylker (Region Sør). Rapporten ble lagt fram i november 2001 (Alene eller som del av storregion?). Fylkestinget i Telemark vedtok i desember 2001 at tre-fylkessamarbeidet med Buskerud og Vestfold skulle legges til grunn for videre utredninger. Det var grunnlaget for BTV-forsøket. Etter 2010 har det ikke vært nye tilsvarende initiativ til et mer formalisert samarbeid mellom fylkene i BTV-regionen eller mellom Telemark og Agder-fylkene. BTV (Buskerud, Telemark og Vestfold)-forsøket Høsten 2002 vedtok fylkestingene i Buskerud, Telemark og Vestfold å søke om et fireårig forsøk med oppgavedifferensiering. Søknaden ble formelt godkjent av Kommunal- og regionaldepartementet i desember Forsøket ble gjennomført i henhold til søknaden fra til Forsøket var basert på at det politiske ansvaret for sentrale oppgaveområder ble formelt overført til et felles regionråd. Fra staten ble følgende oppgaveområder overført: - prioritering av investeringsmidler til øvrige riksveger - tildeling av løyver til rutetransport over fylkesgrensene - midler til høyhastighetskommunikasjon (Høykom) Fra fylkestingene ble følgende oppgaveområder overført: - fylkesveger - trafikksikkerhetsarbeid - kollektivtransport, skoleskyss - ruteløyver for persontransport i rute innenfor fylket - midler til regionale utviklingsprosjekter, ekskl. bedriftsrettet arbeid - regional planlegging på områder som inngår i forsøket - overordnet internasjonalt arbeid - geologi BTV-forsøket er evaluert. NIBR utarbeidet på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet bl.a. en foreløpig rapport i mars 2006 (Fylkeskommunal oppgavedifferensiering rapport fra innledende undersøkelser). BTV-forsøket iverksatte selv en følgeevaluering. 18

19 Arbeidsforskningsinstituttet leverte i mars 2006 rapporten (På vei mot en ny region?). I sammendraget av denne rapporten blir det bl.a. påpekt at «BTV-forsøket er det eneste forsøket i Norge i sitt slag der man etablerer en felles, politisk beslutningsmyndighet på tvers av flere fylker. Det har nylig vist seg at forsøket i form av sine erfaringer og relevans treffer blink i forhold til den sittende regjeringens ambisjoner om å etablere folkevalgte landsdelsregioner med virkning fra 2010». Ved avslutningen av forsøket høsten 2007, ble det fra en oppnevnt politisk gruppe foreslått å forlenge forsøket i 2 år frem mot den forventede regionreformen. Forslaget fikk ikke tilstrekkelig tilslutning i fylkestinget i Vestfold. Akershus alternative vurderinger med Østfold, Hedmark og Oppland Våren 2001 la regjeringen Stoltenberg fram St. meld. nr. 31 ( ) Kommune, fylke, stat en bedre oppgavefordeling, hvor regjeringen også framsatte forslag om å se på regioninndelingen. Stortinget sluttet seg i juni 2001 til hovedtrekkene i forslaget, herunder oppfordringen om å vurdere fylkessammenslåing, men på frivillig basis. På dette grunnlaget ble spørsmålet om sammenslåing av flere fylkeskommuner innenfor østre- Østlandet, dvs. Akershus, Østfold, Hedmark og Oppland satt på dagsorden. I den sammenheng ble både alternativet hvor alle fire fylkeskommunene slås sammen og alternativet der Oppland/Hedmark og Akershus/Østfold slås sammen utredet og diskutert. Det ble utarbeidet en rapport som ble sendt på høring (ECON-rapport nr. 7/02). En styringsgruppe bestående av fylkesrådmennene i disse fire fylkene hadde ansvaret for oppfølgingen. Fylkesrådmennene i Akershus og Østfold mente at utredningen ga grunnlag for å tilrå å videreføre prosessen med sikte på å slå sammen Akershus og Østfold fylkeskommuner. Dette ble begrunnet med at en slik ny region i større grad enn dagens fylkeskommuner kan gi: Et bredere tjenestetilbud til innbyggerne Sterkere kompetansemiljøer som har mer å tilføre partnerskapet med kommuner og næringsliv Større påvirkningskraft overfor sentrale myndigheter, (Storting, regjering, departementene) Bedre samsvar til den regionale stats nye organisering (Veiregioner, Helse Øst, SND) Større styrke og dermed flere åpninger til regionaliseringen i Europa De samme fylkesrådmennene mente også at en sammenslåing av alle fire fylkeskommunene ikke var gunstig, ut fra den rolle og de oppgaver som var tiltenkt det regionale folkevalgte nivået. Videre pekte de på at så lenge ulike sammenslåingsalternativer med Oslo ikke så ut til å være aktuelle, var det av stor betydning å utvikle samarbeidet med Oslo for å sikre en politikk for regionen som helhet. Akershus fylkeskommunenes behandlet saken med høringsuttalelser i fylkesutvalget 11. juni 2002 og i fylkestinget 18. juni. Hovedtendensen i høringssvarene i Akershus var at flertallet ikke ønsker sammenslåing nå. De fleste begrunnet det med at det ikke var aktuelt med tre forvaltningsnivåer, og at det dermed ikke er aktuelt å slå sammen de to fylkeskommunene. Flere høringsuttalelser viste til behovet for et nært samarbeid med Oslo kommune. Byrådet i Oslo kommune hadde i sin uttalelse understreket den gjensidige avhengigheten mellom Oslo kommune og Akershus fylkeskommune, også etter en eventuell sammenslåing mellom Akershus og Østfold fylkeskommuner. 19

20 I forbindelse med forvaltningsreformen ble Stortingsmeldingen Regionale fortrinnregional framtid lagt fram for Stoltenberg II i desember Meldingen skisserte oppgaver som kunne tillegges det regionale nivået og inviterte til valg av modell (forsterket fylkesmodell, regionmodell med få regioner og en mellommodell med middels antall regioner) og geografisk inndeling. Som en oppfølging av dette fattet fylkestinget i Akershus juni 2007 (sak 50/07) vedtak om bl.a. å legge regionmodellen til grunn og at hovedstadsregionen bør bestå av Oslo og Akershus. I vedtaket ble det videre presisert at Hovedstadsregionen også kan omfatte andre fylker og kommuner og det pekes spesielt på Østfold. Utfallet av behandlingene i Regjeringen ble en forvaltningsreform der fylkeskommunen ikl. Oslo kommune ble videreført uten endringer. Fylkeskommunene fikk tillagt noen nye oppgaver som bortsett fra overføring av riksvegene utenom stamvegene, bidro til bare en marginal styrking av det folkevalgte regionale nivået. Hedmark og Oppland I 2001 var Hedmark og Oppland involvert i arbeidet med å utrede sammenslåing av fire fylker: Østfold, Akershus, Oppland og Hedmark Østre-Østlandet, jf. det som er omtalt ovenfor. Det ble klart at det ikke var grunnlag for en slik sammenslåing, men Hedmark og Oppland fylkeskommune fortsatte senere arbeidet mot en felles region i innlandet. I 2005 besluttet fylkestingene i Hedmark og Oppland å igangsette en prosess som skulle føre til sammenslåing av de to fylkeskommunene. Prosjekt Region Innlandet ble vedtatt av fylkestingene i oktober Prosjektets mål var å legge grunnlaget for at de to fylkene skulle inngå i en direkte folkestyrt region, med et helhetlig ansvar for utvikling og verdiskaping, for vekst og velferd som grunnlag for bosetting. De første prosjektmøtene ble i stor grad benyttet til å komme med innspill på premisser og oppgavefordeling knyttet til Stortingsmelding 12 ( ) Regionale fortrinn regional framtid. Når det gjaldt prosjekt Region Innlandets mål om å etablere en sterk region i innlandet, svarte ikke stortingsmeldingen til prosjektets forventninger hva oppgaveportefølje angikk. I juni 2007 fattet de to fylkeskommunene et felles vedtak hvor det fremgikk at de primært ønsker en regionmodell med relativt få, sterke regioner. Dersom Stortinget allikevel skulle vedta en løsning med forsterkede fylkeskommuner, ønsket fylkestingene at fylkesgrensene opprettholdes, men at samarbeidet gjennom Arena Innlandet skulle videreutvikles. I en felles høringsuttalelse til forvaltningsreformen sa de to fylkestingene at de ønsket å arbeide videre mot en mulig søknad om et forsterket forsøk mellom Hedmark og Oppland. Det ble ingen sammenslåing, men de to fylkene videreførte samarbeidet seg i mellom. I 2010 ble det vedtatt at fremtidig samarbeid mellom Hedmark og Oppland skulle videreutvikles på eksisterende arenaer, det vil si på felles fylkesting og Arena Innlandet. Arena Innlandet skulle utvikles som et regionalpolitisk verksted for den politiske ledelsen, og besto av følgende: Fylkesråd (Hedmark), politisk ledergruppe (Oppland), fylkesordførere samt en representant fra opposisjonen i hvert av fylkestingene. Arena Innlandet skulle ikke være en beslutningsarena, men en arena for å avklare samarbeidet og drøfte felles sentrale utfordringer på viktige områder. Det fikk dessuten rollen som et saksforberedende organ for felles fylkesting der dette var naturlig. Det var særlig fokus på følgende samarbeidsområder: a. Samferdsel b. Landbruk c. Kompetanse d. Innovasjon og Forskning og utvikling 20

21 Den 10. juni 2014 vedtok fylkestingene i Hedmark og Oppland å avvikle Arena Innlandet som formelt samarbeidsorgan. Dette er erstattet med prosjektorganisert samarbeid på nærmere definerte områder. De formelle beslutningene om innhold og organisering av samarbeidet fattes av fylkesordfører i Oppland og fylkesrådsleder i Hedmark. Fylkesordfører og fylkesrådsleder har i oppgave å fremme det kontinuerlige samarbeidet mellom de to fylkeskommunene i tråd med fylkestingenes anbefalinger. Det er også vedtatt å gjennomføre minst ett felles fylkestingsmøte pr. år. Hedmark samarbeid med andre fylker Fjellregionen i Hedmark og samarbeidet med Sør-Trøndelag Regionrådet for Fjellregionen er et samarbeidsorgan mellom kommunene Røros og Holtålen fra Sør-Trøndelag og kommunene Os, Tolga, Tynset, Folldal, Alvdal og Rendalen fra Hedmark, samt Hedmark og Sør-Trøndelag fylkeskommuner. Regionrådet behandler politiske saker av felles interesse og saker som fremmer regionens interesser i fylkes- og rikssammenheng. Arbeidet ledes av et arbeidsutvalg med de åtte ordførerne og fylkesrådet i Hedmark. Det pågår et kontinuerlig arbeid både politisk og på administrativt nivå i forhold til alle innsatsområdene, og Regionrådet har en rekke samarbeidspartnere. Mye av arbeidet skjer gjennom prosjektarbeid. Regionrådet for Fjellregionen driver sitt arbeid med utgangspunkt i vedtektene og Strategisk plan for Fjellregionen, der det er prioritert seks innsatsområder: Næringsutvikling, rekruttering, kompetanseutvikling, kultur og Idrett, infrastruktur og helse. 21

22 Vedlegg 3 Landsdel 5 store og sterke eller 7 eller 9 (Selstad 2004)