Om forfatteren. Rankin Photography Ltd.

Transkript

1

2 Jo Nesbø Mere blod

3 Om forfatteren Jo Nesbø (f. 1960) har med sine ti romaner om Harry Hole, den filmatiserte suksessromanen Hodejegerne, romanen Sønnen og barnebøkene om Doktor Proktor, blitt et verdensnavn. Han hylles av kritikerne for å ha utvidet den moderne kriminalromanens rammer og for sine høye litterære kvaliteter. Bøkene hans er oversatt til femti språk. Rankin Photography Ltd.

4 Om boken I august 1977 går en mann av bussen i ei øde bygd på Finnmarksvidda. Han kaller seg Ulf, har ingen bagasje og hevder at han er kommet for å gå på jakt. Blant læstadianere og samer møter han en kultur som både er gjestfri og ekskluderende, hjelpsom og fremmed. Bygdas klokker, Lea, låner ham en rifle og en jakthytte, hvor midnattssola holder ham våken mens han hvileløst vokter det storslåtte, men monotone viddelandskapet. Og det går etter hvert opp for Lea og hennes sønn Knut at Ulf ikke er jeger, men bytte. Og at jaktlaget er på vei.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Kapittel 1 Hvor begynner vi denne fortellingen? Jeg skulle ønske jeg kunne si at vi begynner med starten. Men jeg veit jo ikke hvor den starter. Like lite som andre kjenner jeg de egentlige årsakssammenhengene i mitt eget liv. Begynner fortellingen da jeg skjønte at jeg bare var den fjerde beste fotballspilleren i klassen? Da Basse, bestefaren min, viste meg tegningene sine egne tegninger av La Sagrada Família? Da jeg tok mitt første drag av en sigarett og hørte min første låt med Grateful Dead? Da jeg leste Kant på universitetet og trodde jeg hadde skjønt det? Da jeg solgte min første klump med hasj? Eller begynte det da jeg kyssa Bobby som faktisk er ei jente eller da jeg første gang så det lille, rynkete vesenet som illskreik mot meg og som skulle få navnet Anna? Kanskje da jeg satt i stanken på bakrommet til Fiskeren og han fortalte hva han ville ha meg til å gjøre. Jeg veit ikke. Vi lager oss historier med hale og hode, med dikta logikk, så livet kan se ut som om det har mening. Så jeg kan like godt begynne her, midt i forvirringa, på et sted og tidspunkt da skjebnen en stund syntes å ta ei pause, holde pusten. Da jeg et øyeblikk tenkte at jeg er på vei, og likevel fremme. Jeg gikk av bussen midt på natta. Kneip øynene sammen mot sola. Den subba over ei øy ute i sjøen i nord. Rød og matt. Som meg. Bak den lå mer hav. Og etter det igjen, Nordpolen. Kanskje det var et sted de ikke ville finne

7 meg. Jeg så meg rundt. I de tre andre himmelretningene skråna lave åskammer ned mot meg. Rød og grønn lyng, stein og en og annen klynge med kortvokste bjørketrær. I øst rant landet ut i havet, paddeflatt og steinete, i sørvest var det som om det var kutta med kniv der havet starta. Hundre meter eller så over det blikkstille havet starta et platå av åpent landskap som strakte seg innover. Finnmarksvidda. Streken, som bestefar pleide å si, slutta her. Den hardstampa grusveien leda mot ei klynge med lave hus. Det eneste som stakk litt opp, var tårnet på kirka. Jeg hadde våkna i buss-setet idet vi passerte et skilt med navnet Kåsund på, nede ved sjøen, ved trebrygga. Og jeg hadde tenkt «hvorfor ikke?» og dratt i snora over vinduet slik at stoppskiltet over bussjåføren hadde lyst opp. Jeg tok på meg dressjakka, greip skinnveska og begynte å gå. Pistolen i jakkelomma slo mot hofta. Rett inn på beinet, jeg hadde bestandig vært for tynn. Jeg stoppa og dro pengebeltet under skjorta lavere slik at sedlene dempa slagene. Det var ikke en sky på himmelen, og lufta var så klar at jeg hadde følelsen av å se langt. Så langt øyet rekker, som det heter. De sier at Finnmarksvidda er vakker. Jeg veit a faen. Er det ikke bare sånt folk gjerne sier om ugjestmilde steder? Enten for å skryte på seg en røffhet, en innsikt, en overlegenhet, slik folk skryter på seg å like ubegripelig musikk eller uleselig litteratur? Jeg hadde gjort det selv, jeg. Tenkt at det kanskje kompenserte for i alle fall noen av de tingene ved meg selv som ikke var bra nok. Eller kanskje det bare er ment som en trøst til de få

8 som er henvist til å bo der: «Det er så vakkert her.» For hva er det som er så vakkert med dette flate, monotone, karrige landskapet? Det er Mars. En rød ørken. Ubeboelig og stygt. Det perfekte gjemmestedet. Forhåpentligvis. Greinene i ei treklynge ved siden av veien foran meg bevega seg. I neste øyeblikk hoppa en person over grøfta og inn på veien. Hånda mi ville automatisk gripe etter pistolen, men jeg stoppa den, det var ikke en av dem. Denne typen så ut som en joker som hadde jumpa rett ut av kortstokken. «God kveld!» ropte han. Han kom mot meg i en merkelig, vaggende gange, så hjulbeint at jeg kunne se veien fortsette mot bygda mellom beina hans. Men da han kom nærmere, så jeg at det ikke var lua til en hoffnarr han hadde på hodet, det var ei samelue. Blå, rød og gul, bare bjellene som mangla. Han hadde støvler i lyst skinn, og den blå boblejakka hadde svarte teipbiter og rifter der det tøyt ut et gulaktig innhold som ligna mer på isolasjonsvatt enn fjær. «Om forlatelse at jeg spør,» sa han. «Men hvem er du for en?» Han var minst to hoder lavere enn meg. Ansiktet var bredt, gliset bredt og øynene litt skråstilt, som på en asiat. Hadde du stabla oppå hverandre alle klisjéforestillinger Oslo-folk har om hvordan en same skal se ut, hadde du fått denne fyren. «Jeg kom med bussen,» sa jeg. «Jeg så det. Jeg er Mattis.» «Mattis,» gjentok jeg langsomt for å skaffe meg noen sekunder til å tenke ut svaret på hans neste, uunngåelige

9 spørsmål. «Hvem er du, da?» «Ulf,» sa jeg. Det var vel et navn like godt som noe anna. «Og hva skal du i Kåsund?» «Bare på besøk,» sa jeg og nikka mot husklynga. «Hvem skal du besøke?» Jeg trakk på skuldrene. «Ingen spesielle.» «Er du fra Viltnemnda eller predikant?» Jeg veit ikke hvordan folk i Viltnemnda ser ut, men jeg rista på hodet og dro hånda gjennom det lange hippiehåret mitt. Burde klippe det, kanskje. Mindre iøynefallende. «Om forlatelse at jeg spør,» sa han igjen, «men hva er du da?» «Jeger,» sa jeg. Må ha vært det med Viltnemnda. Og det var for så vidt like mye sant som det var jug. «Å? Skal du jakte her, Ulf?» «Ser ut som fint jaktterreng.» «Ja, men da er du en uke for tidlig ute, jaktsesongen starter ikke før femtende august.» «Finnes det et hotell her?» Samen lo høyt. Harka og spytta ei brun klyse som jeg håper var snus og skrå eller noe. Klysa traff bakken med et hørbart klask. «Pensjonat?» spurte jeg. Han rista på hodet. «Campinghytte? Rom til leie?» På telefonstolpen rett bak ham var det klistra opp en plakat med et danseband som skulle spille i Alta. En by som altså ikke kunne være så langt unna. Kanskje jeg

10 burde ha blitt med bussen dit. «Hva med deg, Mattis?» sa jeg og klaska til en mygg som stakk meg i panna. «Du skulle ikke ha en seng jeg kan låne i natt?» «Jeg fyrte i ovnen med sengen i mai. Vi hadde en kald mai.» «Sofa? Madrass?» «Madrass?» Han slo ut med hånda mot den lyngkledde vidda. «Takk, men jeg liker tak og vegger. Får se om jeg finner et tomt hundehus. God natt.» Jeg begynte å gå mot husklynga. «Eneste hundehuset du kommer til å finne i Kåsund, er det der,» ropte han med dette fallende, klagende tonefallet. Jeg snudde meg. Pekefingeren hans var retta mot bygningen foran husklynga. «Kirka?» Han nikka. «Står den åpen midt på natta?» Mattis la hodet på skakke. «Vet du hvorfor ingen stjeler i Kåsund? Fordi bortsett fra rein er det ingenting å stjele.» Med et overraskende grasiøst hopp kom den lille, trinne mannen seg over grøfta og begynte å traske gjennom lyngen. Vestover. Mine peilepunkter var sola i nord og at kirker ifølge bestefaren min ligger med tårnet mot vest hvor enn i verden du drar. Jeg skygga for øynene og så på terrenget som lå foran ham. Hvor i helvete hadde han tenkt seg?