Tidsskrift for progressiv rock

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Tidsskrift for progressiv rock"

Transkript

1 Tidsskrift for progressiv rock 10 Tarkus nr. 10 September 1999 Kr. 45,- Rain Høst Gracious! Bård Tufte Johansen Jethro Tull PFM Vector

2 Innhold Redaksjon Knut Tore Abrahamsen Sven Eriksen Trond Gjellum Jon Christian Lie Simen Viig Østensen Bidragsytere dette nr. Heidi Bolstad Johan Dalsrud Jon Niklas Rønning Richard A Toftesund Layout Sven Eriksen Trykk/innbinding Terje G. Arnesen Trykk, Oslo KONTAKT Sven Eriksen Møllefaret 48B 0750 OSLO Tlf.: (dagtid) (kveldstid) Webadresse Trondheimskontor Alexander Kiellandsgate TRONDHEIM Tlf.: Bankgiro Abonnement, annonsering etc Se siste side ISSN nummer MERK! Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artikkelforfatterens egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende med redaksjonens oppfatninger Tidsskrift for progressiv rock 10 Tarkus nr. 10 September 1999 Kr. 45,- Rain Høst Gracious! Bård Tufte Johansen Jethro Tull PFM Forside: Brian Gulland (Gryphon) Intervjuer 19 Bård Tufte Johansen 12 Rain Biografier/Portretter 15 Etron Fou Leloublan 3 Høst 16 Jethro Tull 16 PFM Artikler 6 I møte med det fremmede Anmeldelser 22 4/3 DE TRIO faiblesse 25 5UUS crisis in clay 24 ARS NOVA reu ne pert em hu 31 CIRCLE'S END circle's end 24 CLOROFORM all-scars 28 CUTLER, CHIS & LUTZ GLANIN domestic stories 33 DISCOLOR discolor 28 ECLAT en concert 29 ELOY ocean 2: the answer 24 ET CETERA fin de siecle 33 FLAGRANTE DELICTO flagrante delicto 26 FOREVER EINSTEIN one thing after another 22 FOREVER TIMES forever times 21 GERARD live in marseille 22 HACKETT, STEVE darktown 26 HAPPY THE MAN death's crown 29 INTRA intra 23 IQ the lost attic 24 LEONARD, KEVIN auto matrix 30 LINGAM musiche per un film immaginario 21 LOUNGE LIZARDS queen of all ears 31 MARGE LITCH fantasien MASTERMIND excelsior Nå som vi nærmer oss slutten på tiåret (ja ikke bare dét) har vi i redaksjonen gravd dypt i hukommelsen og platesamlingen og presenterer hver våre 5 favorittplater fra tiåret som snart er gått. Simen ANEKDOTEN vemod (Sverige 1993) - Vakkert og brutalt, dog stilmessig delvis influert av Änglagård HAPPY FAMILY happy family (Japan 1995) - Intrikat og rå "sushi-prog" på sitt beste KING CRIMSON thrak (England 1995) - Kombinerer gammel og ny KC i den mest dynamiske varianten av bandet noensinne PRESENT certitudes (Belgia 1998) - Univers Zero-influert band med sitt beste album hittil ÄNGLAGÅRD hybris (Sverige 1992) - Vakkert, dramatisk og nyskapende tross enkelte klare rip-offs Sven AFTER CRYING elsö evtized (Ungarn 1996) - Spiller alt fra akustisk kammerprog til Crimson-covere med den største selvfølgelighet IQ ever (England 1993) - Skrevet med intelligens og varme og framført med snert og energi, hva mer kan man forlange? 31 MATS & MORGAN the music or the money 26 MOTHER MALLARD MOTOR TOTEMIST GUILD city of mirrors 30 NOVEMBER 6:e november 25 OBERON mysteries 32 OUTER LIMITS a boy playing the magical bugle horn 23 PARALLEL OR 90 DEGREES the time capsule 32 PROCOSMIAN FANNYFIDDLERS fisted lady 25 RITUAL did i go wrong? 29 RONDAT, PATRICK on the edge 25 SAMLA MAMMAS MANNA kaka 15 SEID demo 20 SONICDEBRIS demo 32 STRINGS TRAVELLERS still songs 27 THINKING PLAGUE in extremis 31 THIRD VOICE reflections 26 URBANE neon 21 VOLARE the uncertainty principle 28 XEN 84,000 dharma doors 33 DIVERSE ARTISTER baja prog 98 Konserter 34 Godspeed You Black Emperor 18 Ritual 18 Saga 34 Vector Faste spalter/annet 35 Adresser 17 Nytt fra Japan 5 Polske adresser 20 Svens mimrehjørne: GRACIOUS! this is!! Annonsører 27 Cuneiform 36 Oslo Rock Antikvariat Tarkus redaksjon oppsummerer 90-tallet Finn Fem Favoritter! RITUAL ritual (Sverige 1995) - Et friskt pust av et band som hadde alt; energi, karisma og et fantastisk melodisk talent TERU S SYMPHONIA fable on the seven pillows (Japan 1991) - En kreativ og morsom fabel med grandiose symfoniske avdelinger ÄNGLAGÅRD hybris (Sverige 1992) - Akkurat da du trodde progressiv rock var gått i graven for godt... Trond LARS HOLLMERS LOOPING HOME ORCHESTRA live (Sverige 1996) - Imponerende samling av høydepunkter fra en av vår tids store musikere og komponister. MIRIODOR elastic juggeling (USA 1996) - Leken trio med ben både i tradisjonen etter Gentle Giant og RIO-bevegelsen. TALK TALK laughing stock (UK 1991) - Schizofren pop som møter samtidsminimalisme skaper tiårets vakreste plate. THINKING PLAGUE in extremis (USA 1998) Banebrytende nybrottsarbeid som står som et fyrtårn innen progrock. ÄNGLAGÅRD epilog (Sverige 1995) - Mesterlig nostalgisk «retroprog» med RIO tilsnitt. Jon Christian IQ ever (England 1993) Ti-årets sterkeste comeback stod IQ for - og bedre enn noensinne. KERRS PINK a journey on the inside (Norge 1993) Norges mest utholdende prog/symfo-band, mektigere enn noen gang, m/ 90-talls trøkk. PINK FLOYD pulse (UK 1995) Live-albumet viser hva Pink Floyd har vært i 30 år og resultatet er himmelsk THULE natt (Norge 1990) Du verden for en dyster, særpreget og dristig progrock-utgivelse, fra nord. ÄNGLAGÅRD hybris (Sverige 1992) Det største jordskjelvet innenfor progrocken på 90-tallet stod disse for. 2

3 Vi snakker med Høst: Mollstemte toner fra skyggedalen DEL 1 - Bandets fødsel og perioden rundt På Sterke Vinger (1974) Intervjuobjekter: Hele Høst Sted: RadiOrakels lokaler (Oslo) og «Spider» (Askim) Dato: og Intervjuere: Simen og Jon Christian Som det også har kommet tydelig fram av tidligere utgaver av Tarkus har den klassiske besetningen av 70-talls heavyprog-bandet Høst, igjen samlet seg for en ny runde med konserter. Som tidligere nevnt ble Høst opprinnelig avviklet i 1978, da med to legendariske album (i tillegg til et samle-album) på samvittigheten. Det skulle gå hele 13 år før de stod på scenen igjen, i Senere fulgte det ytterligere flere konserter i 1994 og i På 90-tallet har Høst vunnet en fornyet interesse, blant yngre lyttere, bl.a. takket være det norske selskapet Pan som har nyutgitt deres to første album både på vinyl og CD. I 1994 så også en live-utgivelse dagens lys, Live & Unreleased, som kom ut på svenske Research Records. første utgaven av Høst. Johnny Myhre forsvant forholdsvis raskt ut av bandet og inn kom en ny bassist ved navn Bernt Bodahl, i tillegg til vokalisten Geir Morgan Jahren. Vi spurte sistnevnte om hans musikalske meritter før han ble med i Høst. Tarkus: Kan du fortelle oss litt om din musikalske bakgrunn? Geir Jahren: Ja, fy faen...vi har bleika et langt lerret! Vi begynte jo da vi var 15/16/17 år gamle og det første bandet jeg ble med i var The Silhouetts, som bestod av bare klassekamerater, egentlig. Deretter ble jeg med i et mer kjent band som het Just Conserved fra Askim. Med det bandet klarte vi faktisk å bli nr. 2 i Lasse Nilsen: Vi var vel et av de absolutt første norske band som tok i bruk norske tekster! Vi startet allerede med dette så tidlig som i 1969, delvis på grunn av Pugh Rogefelt som vi hadde hørt, men ikke bare på grunn av han, faktisk for det var en klar egen idé som lå bak dette. Å bruke norske tekster på denne tiden var det i det hele tatt ingen andre som gjorde, og da hadde man plutselig mulighet til å si noe i låtene. Si noe litt vettig og formidle seg. Om man hadde et budskap så kunne man i hvert fall formidle seg på sitt eget språk. Knut Lie: Vi ønsket vel å skape litt distanse til typisk kommersiell musikk sånn dansemusikk som alle skulle ha på begynnelsen av Jon Christian Lie Av ren nysgjerrighet tok vi kontakt med Østfold-gruppa, for å få vite litt mer om bandets sagnomsuste historie - og hvordan det har vært å bedrive progrock, i et land som Norge, gjennom tidene. Vi har valgt å dele opp dette intervjuet i to deler, og i første del vil du kunne lese om hvordan bandets klassiske besetning tok form, gikk hen og lagde mesterverket På Sterke Vinger og senere brøt fullstendig sammen på midten av 70-tallet. I neste nummer kan du lese om perioden frem til i dag, og hva medlemmene i Høst har foretatt seg i mellomtiden. Med oss på intervjuet har vi fått hele den klassiske besetningen fra På Sterke Vinger (1974), som er følgende personer: Geir Morgan Jahren - vokal, munnspill Bernt Bodahl - bass Svein Rønning - gitar, sang, keyboards Lasse Nilsen - gitar Knut R. Lie - trommer Historien om Høst starter 1972 i Indre Østfold, nærmere bestemt i Askim-området. Bandets grunnlegger som var Svein Rønning, hadde på den tiden fått øynene opp for progressive grupper som Gentle Giant og svenske November. Sistnevnte band skulle vise seg å bli en viktig faktor og inspirasjonskilde for Høst. De hadde utmerket seg tidlig, ved å kombinere tung progressiv musikk, med bruk av svenske tekster noe som falt i smak hos Svein Rønning. En idé om å gjøre noe tilsvarende, tilpasset norske tekster begynte etter hvert å ta form på gutterommet og sammen med en trommeslager ved navn Stig Berg og en bassist ved navn Johnny Myhre dro han i gang den aller «Østfoldmesterskapet», i I 1972/73 traff jeg så Svein Rønning, og begynte vel i Høst samtidig med trommeslager Knut Lie. Rosmersholm Knut Lie kom fra bandet Rosmersholm, et band basert i Moss som allerede hadde eksistert noen år - hvor også gitarist Lasse Nilsen spilte. Og Rosmersholm hadde det til felles med Høst at de også sang på norsk tallet, med engelske tekster. Vi hadde lyst til å gjøre dette litt mer spesielt. Så det å ta i bruk norske tekster, det var en fin måte å skape litt egenart på. Musikalsk var Rosmersholm stemningsfull progressiv rock, dominert av mye orgel og gitar og kraftfull norskspråklig vokal ikke helt ulikt Høst. Bandet rakk bl.a. å delta i et tv-program, og i forbindelse med dette fikk de også spilt inn en demo-tape. Det eksisterer i skrivende stund kun et kutt med Rosmersholm på skive. En låt fra denne tapen havnet nemlig på samle-cd en Mosserock, som tar for seg rock fra Moss i løpet av de siste tredve år. Rosmersholm har også kommet sammen igjen på 90-tallet og i 1997 avholdt de en gjenforeningskonsert på «Spider» i Askim. I 1973 fikk også Lasse Nilsen tilbud om å begynne i Høst, men han valgte å takke nei i

4 første omgang, ettersom han fortsatt ville satse på Rosmersholm. Etter en tid fikk han et nytt tilbud fra Høst og valgte denne gangen å slå til, fordi som sa; «Rosmersholm ikke kom noen vei...». Han kom med i Høst kun to måneder før de gikk i studio for å spille inn debutalbumet På Sterke Vinger. Det pussige var at han også - på sin side, uavhengig av de andre i Høst, hadde fattet stor interesse for November. On Records I 1974 fikk On Records en sidelabel til Polygram, øynene opp for bandet og en kontrakt ble inngått. Geir Jahren: Det var en ihuga rock n roll-sjel fra by n som heter Nils Bjarne Kvam (legendarisk produsent som bl.a. også produserte Junipher Greenes dobbelt-album Friendship fra 1971), som fikk høre oss spille live. Og han likte akkurat den konstellasjonen av heavy progressiv rock med norske tekster, så antageligvis slo det en ild ned i «knotten» på n. - «DERE skal jeg lage skive med for dette kan bli moro!», sa han. Så det var han som var foregangsmannen som tok kontakt med oss på vegne av On Records, kan du si. På Sterke Vinger (1974) Tarkus: Hvordan var det for Høst å komme i studio for første gang og spille inn debuten På Sterke Vinger? Lasse Nilsen: Vi reiste opp til Trondheim i en Transit sammen med Nils Bjarne Kvam. Studioet var det som den gang het Artic Studio, som i dag er revet og som vel danner grunnlaget for det som senere ble Nidaros studio. Teknikeren der var en grønnskolling som het Rune Nordal, og som i dag regnes for å være en av de mest attraktive lyd-teknikere i Norge. Vi bodde på et pensjonat og hadde da en uke på oss. Det gikk jo rimelig greit inn og vi hadde vel ikke så mye problemer underveis, rent bortsett fra det tekniske med studioet. Vi spilte først inn kompet, og det gikk rimelig greit, men så var vi veldig spente på sangen. Og han tok det jo nesten på første tagning (!) - den gode herren Geir Jahren... Veldig overbevisende! Veldig bra! Vi var jo rimelig fornøyd og skulle til å mikse det i samme omgang, men da var det et eller annet som skar seg i studio og vi måtte opp igjen og gjøre det senere. Jeg fikk ikke hørt resultatet av dette før skiva kom ut og da datt jeg på ryggen for dette var noe av den verste lyden jeg har hørt!!! Den skiva er totalt miss! Om det skyldes pressinga eller hva det nå måtte være har jeg absolutt ikke noe peiling på. Det som er veldig interessant var at når plata ble utgitt på LP på nytt i 1991, så låt den plutselig sånn den skulle ha gjort - og jeg er HELT sikker på at den hadde blitt en mye større suksesss hvis den hadde kommet ut med rett lyd, den gangen. Og dette er veldig viktig poeng for vi ble vanvittig skuffet over det resultatet som kom ut på skiva den gangen. Det låt så skarpt og så jævlig (!) - og jeg syntes ikke at det var noe å presentere for andre folk i det hele tatt, altså. Jeg tror også at det var mye av årsaken til at plata nesten ikke ble spilt på radio, og fikk til dels dårlig kritikk, bl.a. av Tor Markussen, noe den egentlig ikke hadde fortjent. Og dette kommer ekstra tydelig fram når du hører på CD-utgaven i dag. Det skjedde jo noe lignende med enkelte andre norske band også, bl.a. Aunt Mary, men ikke så fatalt som det gjorde med På Sterke Vinger. Nei, det var veldig synd. Tarkus: Det har jo også versert en del rykter om at det kostet fryktelig mye penger å spille inn dette albumet? Lasse Nilsen: Ja, i den senere tid har jeg hørt noe om en sum på ,- kr, men den kan jeg ikke akkurat verifisere. Men det kostet jo en del kroner. Å reise opp og «booke» et studio den gangen var faktisk mye dyrere enn det er i dag. Det var jo ikke så mange studioer, timeprisen lå skyhøyt og komponentene var rådyre. Jeg mener, bare miksebordet den gang lå jo på en million kroner og det var mye penger den gangen! Dominerende på albumet På Sterke Vinger er Svein Rønnings komposisjoner, som spenner fra den lyriske og rolige I Ly Av Mørket, via den tyngre og pågående Fattig Men Fri og til kanskje bandets mest suverene stykke musikk det komplekse og velarrangerte tittel-kuttet På Sterke Vinger. Sistnevnte komposisjon har en veldig lyrisk tekst, og vi ba opphavsmannen om å gi en kommentar til teksten. Tarkus: Tekstmessig, hva dreier På Sterke Vinger seg om? Geir Jahren: Dette har egentlig jeg også lurt på...! Svein Rønning: Altså, På Sterke Vinger... Det går jo på at jeg synes en del mennesker her i verden, er litt falske. Det handler om å være seg sjøl, stå inne for det du mener - som på en måte er dine egne vinger. Å gjøre det du står for uten å tenke på hva ANDRE mener. Dette hang jeg meg en del opp i, da jeg var i 17/18/19-årsalderen og skrev teksten. Det er vel det den går ut på. Det er ikke noe dypere lyrikk her eller noe sånt. Det er bare en tankegang. 4 Satans Skorpe Geir Jahren: Og Svein, du inspirerte egentlig meg, vet du! Jeg syntes det var så moro at du holdt på og skrev norske tekster med musikalsk bakgrunn, så jeg tenkte at; «Dæven, den henger jeg meg på!» og da ble jo Satans Skorpe til og de låtene jeg gjorde. De spratt ut av øyet! Det var bare noe som kom av seg sjøl. Knut Lie: Men den tittelen er jo ikke så veldig pen da?!!! Geir Jahren: Nei, men den er ikke stygg heller! Svein Rønning: Det er jo en god metafor! Geir Jahren: Jeg kan godt fortelle deg hva som egentlig er opprinnelsen til Satans Skorpe! Da jeg gikk på skolen så var jeg en jævel til å ikke lese på leksene mine! Og da fikk jeg så dårlig samvittighet. Det var akkurat som om jeg limte igjen øya, på en måte. Jeg ville bare ikke se på de forferdelige leksene! Men det var den samvittigheten som reiv meg og sleit i sjela mi. Jeg må jo fullføre dette her! Og akkurat det der kalte jeg for en Satans Skorpe den klistringa der. Og så kom det ene ordet etter det andre og plutselig så var låta blitt til! Knut Lie: Så hører det med til historien at Geir omsider fikk «karra» seg til en artium... Geir Jahren: Artium?!!! Det var jo ikke så morsomt da. Det var morsommere å bli ingenør! Ut på turné Tarkus: Dere reiste jo ut på turné i etterhånd av debut-albumet og spilte en rekke steder? Lasse Nilsen: Ja, masse. Vi var jo på en VAN- VITTIG fem-ukers Nord Norges-turné midt på

5 vinteren, og vi fikk utbetalt 50,- kr dagen per mann! Det skulle da rekke til mat, røyk og øl...! Da kan dere jo selv tenke dere. Det var det hele vi fikk, og knapt nok det. Men vi hadde sterk økonomi-styring av Bernt Bodahl som siden har blitt administrerende direktør i et av datterselskapene til Aker RGI! Han styrte med en jernhånd... Men 50,- spenn per dag! Tenk dere det... Tarkus: Dere klarte dere så vidt? Lasse Nilsen: Jaja, vi fikk jo litt mer for det den gang, enn vi hadde gjort i dag, da. Men vi skulle jo ha LITT øl og da...(han ler) oss en del på radioen, ellers - jeg husker at han kommenterte Høst. Han sa at vår musikk var sånn og sånn... Og så sa han; «Dom er lyriska og ukontroversiella»(!) - og det skuffet meg lite granne at vi liksom skulle være ukontroversielle! Det syntes jeg var litt rart, så det la jeg meg litt på minne... Høst rakner På denne tiden begynte Høst mer eller mindre å rakne i sømmene, grunnet indre splittelser. Svein Rønning og Knut Lie valgte å skille lag med resten av gjengen, og sammen startet de opp et nytt band, mer basert innenfor den symfoniske progrocken og med Da ble Bernt Bodahl og jeg enige om å starte opp en ny utgave av Høst, basert på bl.a. mine låter, pluss selvfølgelig en del av det gamle også, i tillegg til helt nye ting. Og vi fikk tak i en trommeslager gal mann fra Nord-Norge, Willy Bendiksen, som igjen fikk med seg et par andre nordlendinger som han hadde spilt sammen med i St. Helena. Dette var Fezza Ellingsen på gitar og Halvdan Nedrejord på keyboards. Men da hadde jeg imidlertid fått et tilbud fra Bazar i Oslo, og valge å trå til på det for jeg anså det som mer levedyktig og der hadde jeg rett. De spilte streitere musikk og hadde et større nedslagsfelt. Vi spilte både i Sverige og Norge. Politiske motsetninger Det jeg ikke var fullt så klar over, var at det var ganske store politiske motsetninger mot å hyre et band som Bazar i Norge. Men i Sverige gikk det jo veldig bra, for der hadde de en svær «progressiv rørelse», som tok vel i mot oss. Så jeg valgte å gjøre det, fremfor å være med på den nye utgaven av Høst. Vi hadde vel noen øvinger, men så skulle også Bazar spille inn en ny skive, basert på en god del av mine låter (noe som dessverre aldri ble noe av, grunnet plateselskapet Mai s politikk rettet MOT rock, som de anså for å være imperalistisk) så det var vel årsaken til at jeg gikk ut av Høst og dermed ikke fortsatte. I neste nummer Det kommer som nevnt mer Høst i Tarkus nr. 11 og der vil man bl.a. få vite mer om følgende: -Déjà-Vu, St. Helena, Ice, Hardt Mot Hardtalbumet, den beryktede «trekkspill-blodskammen»(!) til Halvdan Nedrejord under Hardt Mot Hardt-turnéen, Høsts eneste inntreden på Norsktoppen, hva medlemmene har foretatt seg ved siden av Høst, bandets reunion, frem- Litt mer fra Polen... I 1975 opplevde Høst å bli invitert til Sverige av Johan Forrsblad, en radio-produsent ved Sveriges Radio. I april samme år dro de derfor over til Karlstad og gjorde et halvtimes konsert-opptak, som ble sendt i løpet av sommeren Låtmaterialet bestod av spor som var ment for oppfølgeren til På Sterke Vinger og det samme opptaket eksisterer på live- CD en Live & Unreleased som kom ut i En god del av disse låtene er skrevet av Lasse Nilsen og viser at Høst hadde utviklet seg ytterligere i kompleks prog-retning, med større vekt på veksling mellom gitarer og keyboards, noe som tydelig kommer fram på spor som Bilder Av En Dag og Stille Timer. Lasse Nilsen: Det var Sveriges Radio som tok opp konserten, som senere ble sendt i et program om norsk musikk. De hadde et program hvor de ville presentere norsk musikk for lytterne i Sverige. Norsk musikk generelt var jo totalt ukjent for svenskene. Sånn er det jo fremdeles, den dag i dag. Det de vet om norsk musikk i Sverige er jo Jahn Teigen! Det sier jo litt om svenskene... Men vi ble i hvert fall hentet over til en konsert der borte. Og vi ble vel annonsert som «Norges svar på Led Zeppelin»(!!!). Det lo vi rått av! Der satt det jo et veldig entusiastisk publikum i salen. Veldig høflige, for det var vel en del aldersgrupper litt over vår målgruppe. Det var jo utrolig «show»! Men vi fikk aldri noe opptak med oss derfra, før en eller annen svenske dukket opp mange år etterpå og presenterte tapen; «Nå har jeg tapen og nå skal vi gi den ut på skive!». Vi ble vel ikke spurt en gang, men det var greit for oss og vi nektet dem ikke... Knut Lie: Men Johan Forrsblad som også spilte engelske tekster, denne gangen. De kalte seg Déjà-Vu og mer om dem vil man få vite i neste nummer av Tarkus hvor et intervju med gruppa vil bli servert. Der vil man også finne svaret på hvorfor de egentlig valgte å forlate Høst. Vi lar Lasse Nilsen komme med sin forklaring på hvorfor han valgte å hoppe ut av Høst. Lasse Nilsen: Vi var DRITTLEI av hverandre for å si det rett ut! Og det tærer jo på forholdene var jo ikke lagt til rette for denne type musikk i det hele tatt. Vi måtte konkurrere med danseband om å få spillejobber og vi fikk rimelig dårlig betalt. Vi spilte jo på fjøs og samfunnshus og alt mulig, ikke sant. Som jeg sa vi måtte gjøre alt det som Ole Ivars også gjorde altså. Vi lå på det samme markedet. Det fantes ikke rockeklubber! Club 7 var et av de «safeste» stedene vi kunne spille. Vi ble jo nesten jaget av gårde, for enten spilte vi for høyt, eller så kunne jo ikke folk danse til musikken vår. Vi fikk jo hele den pakka der slengt etter oss. Det var helt håpløse forhold. Vi måtte etter hvert ta et valg om vi rett og slett måtte begynne å skrive mer dansevennlig musikk. Sånn var det faktisk, altså! Og det var ikke så veldig stor entusiasme for dette. Så av personlige grunner og i det hele tatt, bestemte vi oss for å bryte opp. Så enkelt var det. 5 For de som er interessert i polsk prog, her er noen adresser som kan være nyttig: ARS MUNDI Warszawa, ul. Kapielowa 8, tel./fax (+48)(+22) , KOCH INTERNATIONAL POLAND Warszawa, ul. Arkuszowa 190, tel. (+48)(+22) , fax (+48)(+22) (7) METAL MIND PRODUCTION Katowice, ul. Czajek 31, tel. (+48)(+32) , fax (+48)(+32) Agencja Handlowo-Artystyczna OSKAR Poznañ, ul.urocza 32, tel./fax (+48)(+61) , POLSKIE NAGRANIA MUZA Warszawa, ul.okaryny 1, tel./fax (+48)(+22) , ROCK-SERWIS - Wydawnictwo Krakow, Al.Wl.Beliny- Prazmowskiego 28, tel./fax (+48)(+12) ,

6 Språkbarrièrer versus «progressiv» forståelse I mote med det fremmede Som et tilskudd til Trond Gjellums progrock-innføringsartikler, tenkte jeg det kunne være på sin plass å rette fokus rundt et av de mest forvirrende fenomener i den progressive rock-verden, nemlig språkbruken. De fleste rockforgreininger får avleggere i områder hvor språket ikke alltid sammenfaller med de konvensjoner som ellers avgjør vårt reaksjonsmønster som tilhørere. Så også med progressiv rock, en «sjanger» som allerede i utgangspunktet var ment å skulle utfordre nettopp slike konvensjoner. Richard A Toftesund Der finnes utallige innfallsvinkler til opplevelsen av det «nye». Et moment som synes avklart, er at ordet «progressiv» ikke nødvendigvis angir en eksakt rock-sjanger, men snarere søker å beskrive en egenskap ved musikk som målsetter selve komposisjonsprosessens eventyrlige potensiale. Likhetstrekkene til meksikanske Decibel er ikke akkurat påfallende når du hører på norske Kerrs Pink, men ut ifra ulike kriterier kan begge gruppene innpasses tilnavnet «progressiv». En lytter som oppdager progressiv rock via Captain Beefheart, vil naturlig nok assosiere sjanger-trekkene med andre egenskaper enn dem Arena kan by på, og omvendt. Undertegnede ble oppmerksom på denne musikkformen gjennom Yesplata 90125, men er idag fremdeles ikke innforstått med hvorledes en artistisk grad av «progressivitet» skal bestemmes - selv om nevnte LP såvisst ikke lenger tolkes som nærliggende en eventuell slik bestemmelse. Min erfaring er at begrepet om det progressive utvikles parallelt med utjevning av konvensjons-betingede forestillinger rundt tradisjon vs. nyskapning. Man når et nivå der selve lytter-handlingen antar en slags progressiv funksjon, som igjen styrer smak basert på forståelsen av musikken. Det primære stadium forlates idet man overgår hinder nr. 1: språkbarrièren - det musikalske, men især det verbale språket. En vil i samtaler, artikler, anmeldelser osv. støte borti røsten som påstår at motviljen overfor det fransk-språklige progbandet beror på Melodi Grand Prix-assosiasjoner. Dernest gis man forklaringen at «tekstene ikke har mening, da man ikke kan språket». Det første argumentet stålsetter seg mot anklager om «begrensning» gjennom å ty til en usaklighet. Det andre bruker en mer jordnær modell: lyrisk meningsinnhold unndras forståelse grunnet en formelt betinget svikt i kommunikasjons-muligheter. Ordbøker finnes, men skal da ikke måtte brukes i lytter-øyemed!? Les: krav skal vel ikke stilles konsumenten? Personlig har jeg forlengst nådd erkjennelsen av at der inntrer et bemerket skille i den progressive rock-verden: I)mellom dem som fnyser av det språklige «fremmedelementet», og dem som tar utfordringen; II) mellom de artister som lar seg diktere av fordommer hos publikum, og dem som på den annen side fremhever lyttergruppens opinion som uvesentlig i komposisjonsprosessen. Dette må ikke oppfattes dithen at alle artister med morsmålet som springbrett havner i opposisjon til den stygge «anglo-saksiske ulv» automatisk; på 70- tallet lå de store franske gruppenes appell i hjemlandet, nettopp i det faktum at de fleste benyttet nasjonalspråket (Ange, Atoll, Mona Lisa, Carpe Diem) i motsetning til i Tyskland, hvor tendensen pekte i retning av ukritisk imitasjon av britiske forbilder, verbalt som musikalsk (Eloy, Triumvirat, Minotaurus). Innstillingen man har til det «konvensjonelle», vil bestandig være preget av mengden lytterinntak en tilegner seg. Avhengig av hvilke musikalske aspekter en etterlyser i en nyoppdaget artist, vil man til enhver tid søke å utvide spekteret av «kjente» navn med relaterte utskudd en leser eller hører om. Noen av disse vil uunngåelig tilføre nye referanserammer til både «forståelsen», av musikken, som til det herved ekspanderende kunnskapsregisteret. Dette kalles enkelt og greit «tilvending», en prosedyre som kan virke litt overflødig - kanskje burde en egentlig progressiv mentalitet innebære avvæpning av samtlige «enkelt-attributter» knyttet til musikkens lydmessige fremtoning, til faktorer som vedrører språk, instrumenter, produksjon osv. Enhver mening burde kanskje heller utgå fra de følelsesmessige reaksjoner en opplever i kontakt med det «nye». Likevel bemerker man at tolkningsevnen blir sentral når konfrontasjonen med «det fremmede» er et faktum. En umiddelbar avgjørelse om at noe ikke faller i smak, viser seg ofte å utviskes etter lengre tids forsøk på «tilvending», nettopp fordi forståelsen danner et mer helhetlig bilde som igjen stimulerer sansen for det som i startfasen helst syntes finurlig. Når det kommer til stykket, blir det sånn sett like problematisk for Captain Beefheart-diggerne å gripe fatt i Arenas neo-prog, som det motsatte. Dette er forsåvidt noe undertegnede selv har måttet stri med. Barrièren som ligger fastlagt i det vokale språket, består neppe i den rent formelle distansen mellom det man begriper og ikke begriper verbalt sett. Det blir nok helst tale om ren og skjær fordom, igrunnen ikke Nuova Era 6 ulik den type fordom som preger utenforståendes motvilje overfor musikkformen «progrock» som sådan. Internt representerer denne barrieren det jeg vil betegne som et paradoks; dersom interessen for det nytenkende, sofistikerte og videreutviklede er ens «progressive» alibi, blir påstanden om Melodi Grand Prixassosiasjoner regelrett banal. I resten av denne artikkelen, vil jeg forsøke å skissere viktige eksponenter for «morsmålshevd» innen progressiv rock, hovedsaklig i Europa (unnskyld denne avgrensningen). Forhåpentligvis kan interessen for «fremmedspråklige» (inklusive norsk-utøvende!) deltakere i prog-rock-floraen stimuleres, gjennom henvisning til ulike nasjonale miljøers kulturelle og historiske bakgrunn. Italia elv om de første klassiske bandene oppstod i England, var det i strekningen Milano-Palermo den progressive rock-formen fikk sin vesentligste utbredning, om ikke sin mest allsidige. Italiensk popmusikk for 1968 var i hovedsak begrenset til underholdningsmediet som radio, offentlige tilstelninger og kulturelle markeringer. I klubbmiljøene fra Napoli og nordover, utviklet der seg etterhvert en vilje hos artistene, til å fri seg fra coverlåt-konseptene og prove noe eget. Gruppa New Trolls lanserte sitt eget svar på angloamerikansk rock på debut-skiva Senza Orario, Senza Bandiera, høsten Denne LPen oppsummerte mange av de impulser som lot til å prege hjemlandets utøvere frem mot '71, og viste innflytelse fra både amerikanske og britiske storheter; Jimi Hendrix, The Byrds, Moby Grape, Procol Harum, Iron Butterfly, Zombies osv. Før New Trolls fikk sluppet sin andre LP i 1970, hadde Le Orme gjort seg bemerket med sin utgivelse, Ad Gloriam, også disse med konsekvent italienske tekster og en liknende musikalsk oppskrift. Et tredje band, The Trip, debuterte derimot med en engelsk-språklig LP i '70; gruppa var blant de aller første med en bevisst progressiv profil, og hadde i tillegg to engelskmenn i rekken. Sammen med jazz-

7 poprockerne Delirium og de Blue Cheerinspirerte heavy-rockerne Il Balletto Di Bronzo, dannet disse artistene den første bølgen av det vi i ettertid forstår med italiensk progrock. Med unntak av The Trip brukte alle disse morsmålet i tekst-formidlingen. Til å begynne med kan dette valget ha stått i samsvar med det faktum at engelskkunnskapene hos de enkelte gruppenes medlemmer var svake. Når vi kommer til 1971 og New Trolls' tredje LP Concerto Grosso n.1, beror det hele på en bredt anlagt strategi kring skapelsen av noe nytt og eget. Maxophone Mange holder denne plata for å være den første helstøpte progressive produksjon fra Italia, og den påvirket meget av det som fulgte i hjemlandet. (1971 viste seg å bli året da denne musikken skulle blomstre, og blant de viktigste debutantene finner vi navn som Osanna, Formula 3, Nuova Idea og Il Rovescio Della Medaglia. Ved siden av tidligere band, tilførte disse gruppenes suksess næring til ideen om det særegent italienske - som medførte en altomfattende gjenvinning av nasjonalkulturelle musikalske verdier. Det er verdt å notere seg forskjellen på inspirasjon og innflytelse her. Absolutt alle italienske artister var inspirert av sine anglo-saksiske læremestre, noe som i prinsippet tilsier at det var de grunnleggende ideene mer enn selve musikken som ble fremholdt. Sant nok var både Genesis og Van der Graaf Generator betydelige navn i Italia lenge før noen visste om dem i England, men få av de italienske gruppene lyder egentlig som sine britiske storebrødre på dette tidspunktet. Le Orme hadde mange elementer av Argent og ELP i sitt uttrykk, Osanna hadde Jethro Tull, VDGG og King Crimson, men harmoniseringer, melodiføringer og tekstmessige emner var ufravikelig italienske hos begge. Dette ble samlende for 3/4 av alt som fulgte innen progressiv rock herfra; vokaliseringer på morsmålet svarte til den stemningsmessige substans som lå rotfestet i det musikalske vesenet. Da den italienske rockverdenen i '72 eksploderte med Premiata Forneria Marconi, Banco Del Mutuo Soccorso og Quella Vecchia Locanda, viste det seg innenlands at kortene var snudd; en stolthet rundt det særitalienske, samt mange av disse gruppenes tilknytning til den politiske venstresiden (rock ble tolket som en folkelig og fellesskaps-bevarende musikkform), førte til at tekster på morsmålet ble ansett som det eneste naturlige. Bandet Acqua Fragile (med den fremtidige PFM-vokalisten Bernardo Lanzetti i spissen) insisterte på engelske tekster og mottok følgelig liten interesse fra plateselskapene. New Trolls utga en middelmådig engelskspråklig Le Orme dobbelt-lp dette året (Searching For a Land), hvor språkvalget er søkt rettferdiggjort gjennom musikk som prøver å bryte med den italienske «aura». En bra pekepinn på kulturkolliderende innfall gjort fra «utsiden», var Greg Lakes bestrebelser på lansering av PFM og Banco i England og USA. Med ny lydmiks og engelske tekster (av Peter Sinfield) ble PFMs andre LP Per Un Amico sluppet på ELPs Manticore-label under navnet Photos of Ghosts; plata solgte til sølv i Canada og USA, men gikk upåaktet hen i Italia. Etter at den samme taktikken ble forsøkt med oppfølgeren L'Isola Di Niente - kanskje bandets mest ambisiøse opus - bestemte PFM seg for å anlegge stilen deretter som helhet. Resultatet var at populariteten etterhvert dalte i hjemlandet, og da en egentlig verdenssuksess uteble, resignerte gruppa til slutt med Passpartu i I Bancos tilfelle, endte det hele med uvennskap overfor Greg Lake og ELP. Et av Italias mest dynamiske og fritt-tenkende band, Banco la sjel og hjerte ned i formidlingen av sin musikalske kulturarv. Plata Banco - ('75) inneholder remikser og nyinnspillinger av gruppas repertoar - med tekster på gebrokken engelsk. Deres vågale oppfølger Come In Un' Ultima Cena fikk en tvilling-versjon i As In a Last Supper. Isolert sett ødelegges den uhyre sofistikerte musikken her av ordlyd som overhodet ikke står i stil til atmosfæren ellers. Etter en orkestralt Calliope 7 anlagt instrumental-skive (Di Terra i '78) returnerte Banco klokelig til sitt italienske opprinn med Canto Di Primavera i '79. Selvsagt fantes der eksempler på det motsatte. Det legendariske bandet Goblin, kjent for sin utsøkte filmmusikk, het først Cherry Five og ga herunder ut den ytterst engelsk-lydende plata si i '75 - med en vokalist som minnet mye om PFMs Bernardo Lanzetti. Helheten fungerte, da musikken i seg selv forfektet et britisk sound. Den glimrende gruppa Maxophone slapp to versjoner av sin eneste LP i 1975, én for det italienske marked og én for resten av verden. Igjen låt sangeren som Lanzetti, som i utgangspunktet hørtes ut som Peter Gabriel! Selv et ur-italiensk band som Le Orme eksperimenterte med alternativ språkbruk, og fikk ingen ringere enn Peter Hammill til å oversette tekstene til sin 1973-utgivelse Felona e Sorona. Da Ezra Winston i 1988 slapp sin Myth of the Chrysalides, var en ny æra introdusert. Engelske tekster og bandnavn florerte blant de nye gruppene, selv om et band som Nuova Era gjorde sitt for å fremme det klassiske 70-tallsidealet. Selskaper som Mellow, Vinyl Magic og Kaliphonia har vært 100% tilegnet rock av mer eller mindre «progressivt» tilsnitt, enten vokalbruken har foregatt på engelsk eller på morsmålet. Idag kan det derimot hevdes sterkere at artistene mer åpenlyst trekker på spesifikke forbilder fra de anglo-saksiske miljøene - noe som i bunn og grunn kan relateres til neo-progbølgens kommersielle vellykke på 80-tallet. Men vitale 90-tallsband som A Piedi Nudi, DFA, Calliope, Finisterre, Divae og Syndone bar alle holdt den italienske "aura" i hevd og kan således anbefales. Frankrike Den første tendens til en egen fransk progressiv, elektrisk musikk, fulgte i kjølvannet av de turbulente hendelsene i Paris-undergrunnen sydet av eksperimenterende rockgrupper (Ame Son, Komintern, Coeur Magique) med støyende friform-konsepter som sitt hovedanliggende. Frankrikes progrock-scene skulle for alltid være delt i to strikt adskilte deler: én radikal og søkende, avantgarde-basert front (ekstrem jazzrock, zeuhl, electronoire, RIO), og én mer utadvendt og lettfattelig,

8 teatralsk form. Det var sistnevnte forgreining som fikk markedsmessig gjennomslag på 70- tallet, men den mer eksperimentelle fronten fikk lengstlevende betydning. Ange ble dannet under navnet Les Anges i 1968, og var allerede vidt kjent da debut-skiva Caricatures kom i '72. Musikken var relativt enkel og rå sammenliknet med britiske referanser (VDGG, Genesis), men det mest påtagelige var likevel at tekstene syntes å utgjøre sentrum i lydbildet. Disse ble fremført med en aggressiv og utagerende holdning av bandets hovedperson Christian Decamps, som hadde en lang akademisk bakgrunn og var glødende anarkist. Selv i de felt av Anges musikk hvor vokalen er fraværende, tjener passasjene det lyriske budskapet. Decamps preget gruppas identitet i så høy grad at musikerne med tiden ble tvunget til å sette toner til hans tekster, heller enn det motsatte. Hans omdømme som tekstforfatter nådde uvirkelige høyder, og på ett tidspunkt gikk Decamps for å være den nye Jacques Brel; hans eget idol. LPer som Le Cimetière des Arlequins ('73) og Au dela du Delire ('74) er begge enestående eksempler på hvorledes musikalsk egenart får sin likevekt gjennom språkbruk som tilsvarer, og minner lite om den britiske symfoniske rockmusikken. Ange fikk tungtveiende følgesvenner som Mona Lisa (mer luftig og oppløftende), Pentacle (mer melankolske), Arachnoid (mer eksperimentelle) og Grime (mer pop-orienterte). Et annet skole-dannende fransk band var Atoll, hvor det instrumentalistiske ble mer fokusert. Strukturelt var Atolls Pulsar fusion-influerte progrock høyst original, og den ga rikelig med spillerom for en fraserende og ofte fragmentert vokalbruk - på morsmålet. I motsetning til Ange var Atoll dessuten et virtuost og konstant briljerende ensemble med klare tekniske pretensjoner, et band hvis instrumentalistiske ferdigheter langt på vei overgikk selv de mest hardt-arbeidende artister i England og Italia. Gruppas to første utgivelser, Musiciens-Magiciens ('74) og L'Araignee Mal ('75) ga startskuddet for utallige andre navn, som de mer instrumentalt orienterte Carpe Diem, Metabolisme, Terpandre og Oniris. Apellen dette bandet hadde, lot seg først måle i antall franske new wave-artister med Atoll som helter, dernest i måten dub- og dance-musikere i senere tid har utnyttet deres ofte «svevende» musikk gjennom sampling, avspilling osv. Carpe Diem Et eksempel på feilslått bruk av fransk-språklige tekster, er å finne på den enste LPen til studio-bandet Atlantide. Disse fulgte en nærmest plagierende linje overfor engelske navn som Yes og King Crimson, og de overdrevent sødmefylte vokaliseringene står ikke i stil til det musikalske underlaget. I slike tilfeller ville nesten gebrokken engelsk vært å foretrekke. Andre store franske grupper, som de «kosmisk» påvirkede Pulsar og Melody, helgarderte seg ved å benytte tekster på både engelsk og fransk. Av de mer eksperimentelle 70-tallsbandene, var det bare et fåtall som overhodet inkluderte vokal. Pataphonie, Pole, Lard Free og Potemkine var alle instrumental-ensembler, og det mest essensielle av samtlige franske undergrunnsband, Magma, kreerte like godt sitt eget språk; Kobaiia, med spor av slavisk, esperanto og latin. Blant Magmas etterfølgere finner vi grupper som Eskaton og Exvitae, og innen zeuhl-musikken har bruken av fransk vært meget virkningsfull og satt videre preg på nyere artister. Betydelige navn på 80- og 90-tallet, som Tiemko, Versailles, Magnesis og Legende sverget alle til morsmålet, og det på et musikalsk fundament som ofte yndet å forene ulike franske progressive stilarter. Minimum Vital skapte i likhet med Magma sitt eget språk, og plasserte dette inn i en mer tilgjengelig, jazz-influert symfonisk rock-form. Det ledende 90-tallsbandet, Halloween, gjorde den tabben å basere seg på en utpreget teatralsk modell - med lite flatterende traktering av det engelske språk. Resultatet var i undertegnedes ører kanskje det største tapet for moderne fransk progrock, da spredte gullkorn med fransk tekst (eks. Suburb fra andre-skiva Laz) forteller en ganske annen historie. Lykkeligvis var mye av Halloweens produksjon instrumental. I Frankrike rangeres det språklige aspektet ved kultur-forankringen som ensbetydende med egenverdet i «folkesjelen». I det 20. århundre har Paris vært midtpunktet for intellektuell ansamling og aktivitet i Europa. For franske rock-grupper var valget av språkbruk like selvsagt som det ville vært for et engelsk, eller for en forfatter eller filmregissør i hjemlandet. I enda sterkere grad enn for de italienske utøverne, talte prinsippet om uttrykksmessig helhet; en fremtoning som var 100% fransk i tonespråket, krevde naturlig nok et 8 Ange/Au Dela du Delire tilsvar på de samme kulturelle forutsetninger - verbalt som tematisk. Angelederen Christian Decamps insisterte selv på at gruppas musikk ikke falt inn under bolken «progressiv rock» han kalte stilen rett og slett «fransk rock»! Nå har det seg også slik at det franske musikklivet antok klare inndelinger: Rock inbefattet på 70-tallet disse to nevnte retninger, og motsvaret var den populære trubadur-tradisjonen og «voksen-pop» i tråd med Aznavour og Mouskouri. Det resterende tone-,universet var tilegnet formell kunstmusikk. En teori som forsåvidt er interessant, går på at manges ambivalens overfor fransk-språklige progrockgrupper beror på disses evne til å lyde uaffektert; som om britiske artisters nyvinninger ikke hadde relevans en overføring av den øvrige kulturkamp som har pågått mellom de to nasjonene siden høymiddelalderen! Muligens er det også derfor at de fleste engelsk-språklige fanziner raver om franske utgivelser med bevisst ikke-morsmålsbaserte tekster (eks. den begivenhetsløse LPen til Sandrose). Spania & Portugal Det første forbehold vi må gjøre når vi skal belyse rock fra Spania, er innforståelsen av hvilket samfunnssystem artistene opererte innenfor som kunstnere. Spanjolene var belemret med et autoritært statsvesen, hvis reaksjonære kulturelle «antenne» sto i samsvar med den nasjonalt enhetlige diskurs som ellers farget åndsliv, kunst, medier, ritualer og tradisjoner. Denne linjen bygget på revisjoner av faktiske forhold, hvorav det viktigste innebar at den nasjonal-kulturelle enhets-mentaliteten Falangistene la opp til å presentere, innad som utad mot omverdenen, i realiteten var fiktiv; rett og slett en ideologisk innovasjon, opprettholdt av myndighetene. I virkeligheten var Spania mer enn noen annen europeisk stat preget av en slående flerfoldighet, i all hoved-

9 sak knyttet opp til skillene mellom regioner og provinser. Dette ga i høy grad utslag på fremveksten av en egen, spansk rockmusikk, som oftest lot til å reflektere de enkelte artisters regionale opprinn. Grupper som Asfalto, Granada, Sakre, Goma og Triana hadde alle eksistert lenge for det fra '75 (etter Francos død) ble mulig å utgi LPer for kommersielt salg. I perioden frem mot midten av 70-åra fantes der ingen veny å fremme denne musikken i, og kultur-utsendinger fra lokale bestyrelser hadde oppgaver som blant annet omfattet tilsyn med «motkulturelle» strømninger i ungdomsmiljøene. Tendensen var at de fleste rockmusikere var etablert i andre, mer aksepterte musikalske «sektorer»; i klassisk, flamenco, elektronisk lyd osv. Gjennom denne hovedgesjeft kunne utøverne legitimere sine rock-prosjekter som "eksperimentelle innfall", og dette ble ikke minst understreket ved bruken av morsmålet og tekst-tematikk hentet fra såvel lokal som nasjonal mytologi og folkeberetning. Triana, som umiddelbart etter demokratiseringen iverksatte et intenst turné-program, er og blir Spanias skoleeksempel. Bandets sound var basert på et snedig akustisk/elektrisk samspill, flamenco-harmoniseringer og trekk fra både moderne klassisk musikk og blues. Gjennom hele gruppas produksjon foreligger der en likevekt mellom det vokale og det instrumentale, og på de beste LPene (El Patio og Hyos del Agabio fra hhvs. '76/'77) lykkes Triana fullstendig i sitt forsøk på støpning av noe 100% originalt innen progressiv rock. Ved utgangen av 70-tallet var Triana like befestet i Spania som PFM hadde vært i Italia noen år i forveien - men på ganske andre vilkår. Band som Bloque og Sakre benyttet spanske tekster, men fridde seg fra folketonemerket. Førstnevntes El Hijo del Alba fra '79 regnes av mange, også folk med inngående kjennskap til spansk rock i det store og hele, som et høydepunkt i populærmusikk fra dette landet. I den motsatte enden fant en grupper som Itoiz og Ibio, som begge hadde et baskisk-påvirket tonespråk, samt de noe Triana-influerte Mezquita, hvis Recuedos De Mi Tierra (1980) representerer en kulminering hva vedrører kompleksitet i spansk progrock. Et sted midt imellom den folketonepregede stilen og de mer anglikanskinspirerte (men som regel morsmåls-fremmende) artistene, finner vi Coto-En-Pel fra Barcelona. CEPSS eneste utgivelse, Holocaust fra '77 (gjenutgitt på den am. labelen Laser's Edge i '91), er et ypperlig startsted for dem som ønsker åpning av porten til spansk progrock uten dermed å jakte på eventyr med løpske tyrer. I motsetning til i Spania, var klimaet for progressive artister i nabolandet Portugal ytterst dårlig - selv etter at det ultra-konservative, kooperative Salazar-regimet ble fjernet i '74. Vi snakker her om vest-europas desidert fattigste land med tildels sprikende kulturelle nettverk, og i ettertid er det kun bandet Tantra som fremhever seg med sine to skiver: Misterios e Maravilhas or Holocausto, begge fra '78. Musikken låner fra PFM, Triana, Yes og King Crimson, men er velspilt, møysommelig arrangert og tidvis eminent ikke minst grunnet språkbruken. Portugisisk har et mykere, mer sammensatt og lyrisk skjær som igrunnen kanskje passer nyansert elektrisk musikk bedre enn spansk. For flere referanser kan brasilianske 70-tallsband som Terreno Baldio, Casa Das Maquinas og Som Nosso de Cada Dia utprøves; samtlige produserte progrock i toppklasse - med portugisiske tekster. På 90-tallet har det vært sparsomt med morsmåls-fremmende artister fra Spania. Et av de mest verdsatte «moderne» progrockband herfra, Galadriel, uttrykte seg i startfasen med tekster på sin egen nord-spanske dialekt, men dette falt i fisk da gruppa i '87 skrev kontrakt med det knøttlille selskapet Daga, som i tillegg oppmuntret bandet til å slå rot i Madrid. Gruppene Amarok og Rivendel har dog vært tro mot sine nasjonale aspirasjoner, selv om musikken til begge disse innehar elementer av pur melodisk pop/rock. De virkelig seriøse eksponentene for såvel spansk som portugisisk vokalbruk er å finne i Sør-Amerika: Mandragora (Argentina), Sagrado (Brasil) og Nazca (Mexico) tolket hver sin sort, henholdsvis neo-, retro- og avantgarde-progressiv rock, med overbevisende resultat. Øst-Europa SBB After Crying: Megalázottak és Megszomorítottak Regimenes holdning i østblokken, var en litt annen. I land som Ungarn og Jugoslavia ble unge musikere faktisk oppfordret til å legge seg på vestliginspirerte utviklingslinjer, selvfølgelig i et slags «konkurranse»-øyemed. Kongene på haugen, ungarske Omega, var mer et pop-orkester med uvanlig hang til oppfølging av «nye» influenser fra vesten, enn et egentlig progrockband. Som regel deler man opp Omegas karrière i tre; den tidligste beat- og kvasipsykedeliske perioden ('67-'70), den «progressive» ('70-'79) og den mer pop/ rock-orienterte perioden ('80-). I hvilken grad tilhengere 9 av progressiv musikk finner dem interessante, avhenger av hvorledes en definerer stilen. På sitt mest utviklede, som på skivene ELO, Omega og Nem Tudom a Neved ('72-'75), henter gruppa idéer (rytmisk, harmonisk, instrumentalistisk) fra Pink Floyd, Deep Purple, Uriah Heep og litt ELP. Den best mulige produksjon øst- Europa kunne frembringe gir innspillingene glitter og dybde, og Omega spiller bra. Ungarsk faller inn under den finsk-ugriske (magiarske) språkgruppen, og skiller seg vesentlig fra slavisk gjennom forlengede vokalers pådrift i ordkonstruksjonen. Det krever spent hjerte å lytte til ungarsk i musikalske sammenhenger, men klassiske navn som Lokomotiv GT., Syrius og East bruker språket noenlunde hensynsfullt - selv om disses ofte schizofrene musikk neppe vil falle i smak hos flertallet. Omega oppnådde superstjerne-status i øst- Europa, solgte LPer i antall som langt passerte tilsvarende artister i vestens, og holdt konserter for hundretusener. Det tyske selskapet Bellaphon lanserte Omega med engelske tekster i '73 (på LPen Omega), og gruppa viste seg å bli en liten gullgruve for dette selskapets sublabel Bacillus, som også utga musikken til band som Message og Nektar. Likevel vil nok de fleste hevde at Omegas omdømme skyldes arbeidet gruppa la ned fra starten av - med ungarske tekster. Jugoslavia finner vi noen av øst-europas beste rock-grupper overhodet. Teska Industrijas debut-lp med samme navn fra '76, viser en kraftfull og dynamisk konstellasjon med musikk et sted mellom Ange og King Crimson, dog i svært personlig mikstur. Gruppa Smak blandet influenser fra jazz med en noe italiensk-lydende symfonisk progrock, og krydret med liberale mengder vokal på morsmålet (Smak og Cma Dama, fra '76/'77), mens heavy-progrockerne Kornelyans for sikkerhets skyld sang på både engelsk og morsmålet. Igra Staklenih Perli debuterte i '75, men fikk ikke sin spacerock distribuert for et halvt år senere, og på begynnelsen av 80-tallet gikk gruppa i oppløsning. Med tekster på såvel engelsk som jugoslavisk, har flere av utgivelsene deres fått bemerket kultstatus i vesten. Bandet Gordi slapp i 1980 en god LP med eksemplarisk bruk av morsmålet, selv om den musikalske formelen på Pakleni Trio snarere heller mot hea-

10 vyrock enn progressiv. Tsjekkoslovakia produserte også enkelte høyst bemerkelsesverdige artister innen stilarten progressive rock. Collegium Musicum utnyttet det oppsiktsvekkende talentet til tangentspilleren Marian Varga, og skapte en drivende, klassisk-inspirert symforock med klare «kunstmusikalske» tilbøyeligheter, ikke ulik den oppskriften ELP fulgte på sin debut-lp, men i undertegnedes ører mer nyansert og mindre selvopptatt. Dobbelt-CDen Konvergencie oppsummerer bandets tidlige periode og inneholder faktisk mer enn tre hele LPer. For ordens skyld er det verdt å nevne at Collegium Musicums musikk i all hovedsak var instrumentalbasert. Det samme kan ikke sies om konseptet til Modry Efekt, Prahas store sønner og det nærmeste Tsjekkoslovakia kom et Omega. I motsetning til de kjente ungarerne, var M- Efekt et uhyre skolert og viderekomment band, i utgangspunktet med null kjennskap til rockmusikk. Flere av gruppe-medlemmene studerte faktisk musikk på høyt nivå, da en omreisende professor ga dem en kopi av førsteskiva til Blood, Sweat & Tears. Slik begynte det, og selv om M-Efekts tidligste ytelser kanskje ikke kvalifiserer til progressive omtale, utviklet gruppas musikk seg over en aårrekke til å bli den viktigste plattform for tsjekkisk språk innen rock. De to meget ambisiøse Nova Synteza 1 og Nova Synteza 2 (fra '72/'74) gjør forsøk på kombinasjon av ren jazz og progressiv pop/rock, og dras i land av gitarspillet til Radim Hladik (idag en levende legende i tsjekkisk musikkliv). På tampen av 70-tallet gled stilen over i mer gjenkjennelige terreng, og Svitanie ('78) gir oss en tydelig Yespåvirket progrock, noe som med hell repeteres på Svet Hledacu i '79. Polakkenes største navn innen progressiv rock på 70-tallet, var utvilsomt SBB. På skiver som Pamiec ('76) og Ze Slowiem Biegne Do Ciebie ('77) hører vi et progressive ensemble med sin egen karakter og musikk i grenselandet Pink Floyd/ Caravan. Samspillet er fabelaktig og vokalen uten emosjonelt artisteri. Unikt er måten hvorpå SBB tilgjengeliggjorde slavisk språkbruk i rockmusikk, og de fleste vil nok si seg enig i at dette er et bra startsted for dem som synes elementet av fremmedhet høres forskrekkende ut i navnet. En annen polsk artist er Niemen (Czeslaw Juliusz Wydrzycki), som ilag med en rekke backing-grupper utga eksperimentell rock - som regel med tekster på morsmålet (for mer informasjon, sjekk artikkelen i Tarkus nr.8). Skaldowie er nok et godt tips. Romania kunne by på Sfinx' ekstravagante, «i åndelig» figurerte space-symforock, utmerket fremlagt på gruppas eneste utgivelse Zalmoxe fra '78. Bulgaria produserte FSB, et ensemble som i sin ti-årige karriere prøvde seg på alt fra symfonisk rock via ren fusion til heavy metal og elektronisk musikk. LPene deres inneholder ofte både bulgarske og engelske tekst-fraser. Såvidt meg bekjent, eksisterte der ikke rockgrupper i lutfattige, hermetisk lukkede Albania, og et av få registrerte russiske progband, Dawn Dialogue fra Leningrad, måtte faktisk innlosjeres på et vestlig hotell i Moskva (under falske navn) da skiva I Put a Spell on the Fire skulle innspilles i '85! Til tross for engelsk tittel, er tekstene her på kav russisk. Av nyere øst-europeiske grupper, står ungarske After Crying i en særposisjon. Deres musikk var upåvirket av 80-tallets neo-progtradisjon, og flettet heller ihop elementer av Bartok, zeuhl og klassisk symfoprog til en Ikarus musikk mellom ELP og Art Zoyd; dog atskillig mer intelligent enn førstnevnte og mindre utilgjengelig enn Gerard Hourbette og co. På After Cryings fremragende Megalazottak és Megszomoritottak fra '92, spiller vokalen en stor rolle for stemningsdannelsen, selv om mer enn 3/4 av CDen et instrumental. Dessverre valgte gruppa senere å returnere til sitt engelsk-språklige startsted. I polen bar 90-tallsgruppene hatt en lei tendens til å overføre neoprog-estetikken til sitt eget musikalske doméne, og krysningen med morsmålsvokal fungerer ikke alltid like bra. De fremste moderne bandene herfra, Collage og Quidam, tolker forsåvidt artister som Genesis, Pink Floyd, Camel og Marillion på gjennomført vis, men tekstene står ofte i fare for i kollidere med atmosfæren i musikken. Debut-CDen til Quidam (fra '96) kan likevel anbefales. Et annet polsk band, Lizard, kreeerte en litt mer original form på sin W Galerii Czasu i '97 - en slags King Crimson møter IQ med polsk vokal. Av alle øst-europeiske artister, finner jeg utgivelsen Duch med polske Armia i toppsjiktet; en manisk-energisk progrock/thrashmetal-syntese inspirert av ekstreme amerikanske band som Bad Brains og Meat Puppets, dog med distinkt østblokksound. Et annet hint må være de radikale tsjekkiske gruppene fra Prahaundergrunnen, som Pustit Musis (med fiolinisten/vokalisten Iva Bittova) og Uz Jsme Doma, sistnevnte med post-rio, krakilsk og surrealistisk punkjazzprog(!). Tyskland Can 10 Begrepet «Krautrock» fikk spredning allerede i 70-åra, og har blitt stående som betegnelsen på en musikkform hvis komponenter alle var tilbakeførbare til utskeielsene i den tyske undergrunnsbevegelsen. Grupper som Faust, Can, Amon Duul II, Kraftwerk, Popol Vuh, Neu! og Cluster faller inn herunder. Av disse var det faktisk bare AD II og i mindre grad Faust og Can som tillot tekstene en vesentlig posisjon i materialet (for de to sistnevnte fungerte vokalen mer som en slags del av instrumenteringen). Samtlige av disse gruppene må kunne anses som progressive, (uten at de dermed spilte"progrock" slik vi har lært «sjangeren» å kjenne) og i den grad tekster ble inkorporert i musikken, foregikk den gjerne på både tysk og engelsk. Noen av disse artistene befant seg ytterst på venstresiden rent politisk, og i Tyskland er det interessant hvorledes dette ståstedet resulterte i en motsatt beslutning fra den de italienske radikale bandene foretok (Area, Stormy Six) morsmålet ble oppfattet som et belastet uttrykkssett (jfr. landets nære historie) og søkt unngått. Likevel fantes der unntak. Munchen-baserte Hanuman utga på tampen av '71 en LP med samme navn. Denne inneholder medrivende og vel-arrangert progrock med rasende tekster (på tysk), og oppfinnsomt samarbeid mellom mektig hammond og fløyte som musikalsk hovedingrediens. Da keyboardisten Wolf-Rodiger Uhlig forlot Hanuman, skiftet gruppa navn til Lied Des Teufels og erstattet orgelet med el-gitar. Især LDTs andre (og siste) LP Höllisch Heisse Rockmusik ('75) er et imponerende stykke progressiv rock, med nokså komplekse strukturer og fascinerende vokal. Et annet lite omtalt tysk band med morsmålstekster, var Eulenspygel fra Hamburg. Begge skivene deres (2 og Ausschuss, fra '71/'72) er gode eksempler på at tysk vokalisering tjener en egen hensikt i rock med grunnleggende tysk særpreg; et personlig konglomerat av hard rock, folkemusikk, blues, jazz og litt klassiske harmoniseringer. Et tredje slikt band var Gàa, som effektivt brukte morsmålet på sin eneste utgivelse Auf Dem Bahn Zum Uranus i Blant de mer symfoprog-orienterte arlistene, var Novalis den fremste opprettholderen av tysk tekstbruk. Deres tredje LP, Sommerabend fra '76, byr på drømmende og disiplinert musikk i grenselandet mellom Genesis og SFF (Schicke, Fuhrs, Frohling - et annet essensielt, men instrumentalbasert tysk band). For ytterligere dekning av dette språket, må en nesten hen til strikt politiske folkrock- og satire-band som lhre Kinder, Ougenweide, Floh De Cologne og Kalacakra.

11 Selv om brorparten av de store tyske progrockgruppene forholdt seg nolende til bruken av morsmålet i tekst-formidlingen, er det en myte at alle hemmes av komisk engelsk-uttale. Tysklands kanskje beste symfo-progband, Sahara (som opprinnelig het Subject Esq.), skapte storslått og melodiøs musikk med tekster på flytende engelsk, og om andre artister ikke gjorde fullt så vellykkede forsøk (Wallenstein, Think, Gila, Ikarus, Thirsty Moon, Embryo, Grobschnitt osv.), har dette på ingen måte det forringende utslag på lytteropplevelsen som mange kritikere påstår. Et trist moment med arven fra 70-tallet, er at der knapt eksisterer moderne tyske progressive grupper med velvilje overfor sitt eget språk. En forklaring kan kanskje være at det stramme politiske budskapet i mange eldre artisters tekster, i liten grad er forenlig med den stereotype formen for neo-prog som har strømmet fra dette landet på 80- og 90-tallet. Forestillingen om tysk som et umenneskelig og kjølig verbalt instrument, henger med andre ord ved. Skandinavia Alle de skandinaviske landene kunne by på interessante navn innen progressiv rock på 70- tallet, men de mest lytterverdige var ikke alltid dem med morsmålsbaserte tekster på programmer. Få vil bestride at band som Tasavallan Presidentti (Finland), Ruphus (Norge), Dice (Sverige), Svanfridur (Island) og Culpeper's Orchard (Danmark) var i toppklassen i sine respektive hjemland - selv om samtlige fremførte engelske tekster. Likevel finner vi grupper som bevisst valgte å uttrykke seg på morsmålet, især i Finland, Sverige og på Island. Flere av dem søkte integrasjon av folkemusikk i lydbildet, ofte med fortreffelig resultat, mens andre skapte sin egen «sound!» ved nettopp å la vokalen styre den musikalske atmosfæren. I Danmark var den progressive rockmusikken uløselig hektet til motkulturelle utskudd i København. Om ikke alle gruppene herfra står i stil til den reguleere karakteristikken av «progrock», hersker der ingen tvil om at disse artistene baserte sitt arbeid på eksperimenter med sang-strukturer, lyd- og produksjonsteknikker, instrumentalistiske nyvinninger og tekst-tematikk. Av slike band havner Pan, Hurdy Gurdy, Ache, Blues Addicts og naturligvis Savage Rose blant de viktigste. Dette var i hovedsak grupper med fartstid tilbake til 60-tallet, og musikken bar da også umiskjennelig preg av influenser fra psykedelia, blues, folk og jazz - til langt ut i 70-åra. Men et band som Alrune Rod- tillot danske, søtladent surrealistiske tekster å ligge i fronten av sin seigpinede syrerock. Debutskiva deres, Alrune Rod fra 1969, viser et «annerledes» tenkende rockeband, med ambisjoner som strakk seg langt utover det å skildre solsiden av vannmannens æra; drama, hysteria skrikende gitarsoli og en påtagelig revolusjonær «hippie-pathos», kjennetegner denne noe merkverdige LPen. En litt mindre spektakulær utgave av psykedelisk blues-prog med morsmålstekster, tilbød power-trioen Terje, Jesper & Joachim. Et mer villfarent prosjekt var det satirisk anlagte Dr. Dopo Jam, som produserte en ofte krevende rockform et sted mellom Zappa/Mothers of Invention og Bonzo Dog Band, med tekster på såvel engelsk som dansk. I Helsinki kunne man skryte på seg Skandinavias mest prestisjetunge utdanningsinstitusjon innenfor musikk, og toneangivende utøvere som Jukka Tolonen (Tasavallan ' P.) og Pekka Pohjola (Wigwam) hadde begge fortid ved Sibeliusakademiet. I Finland sto læren om nasjonal folketone helt sentral i musikkundervisningen, fra lenge før man overhodet hadde et slikt tilbud til skolebarn i Sverige og Norge. Denne inspirasjonskilden skinner igjennom hos de fleste finske progrockband på 70-tallet. Det hardtslående bandet Haikara utga to flotte album med teatralsk og ganske «esoterisk» progrock, hvor de markante folketone-trekkene pareres av finske tekster (Haikara og Gearfab, fra '72/'73). Uttrykksmessig har denne gruppa blitt beskrevet som en finsk krysning av VDGG og Jethro Tull, og i det samme farvann finner vi de mer heavyrock-baserte Tabula Rasa, hvis andre LP Ekkedien Tansii (1976) av mange regnes som en klassiker innen nordisk 70-tallsmusikk. Andre vesentlige artister fra Finland, som Elonkorjuu og Kalevala, syslet med et atskillig mindre originalt konsept, og foretrakk engelskspråklig tekster. Et av Finlands mest omtalte ensembler, de langt mer fusion-påvirkede Finnforest, gjenproduserte helhjertet sine folketone-aspirasjoner i strikt instrumentale arrangementer. I Sverige var prinsippet om musikalsk formidling av lyrikk, en avgjørende pekepinn på hvilke årsaker som lå til grunn for de ulike artistenes valg av morsmålet. Tekstene var ikke «redskaper» i musikkens tjeneste, men egenverdige kunstneriske uttrykk som vel så gjerne kunne stått for seg selv. En vital, lyrisk tradisjon hadde forplantet seg i det dypeste av Hinn Ìslenzki Thursaflokkur svensk-kunstnerisk bevissthet; like fra Bellman via Taube til tungrockerne November, som i 1970 debuterte med En ny tid är här... og således ga fart til en lang rekke aktorer med morsmålet som senter for sine musikalske ytelser. Gruppa Life fra Stockholm, slapp to versjoner av sitt album med samme navn. Denne skiva (innspilt sommeren '70) inneholder tidlig progressiv rock, og balanserer mellom bluesrock-utbrudd og fortryllende melodier med melankolsk skjær; uheldigvis er det bare den engelsk-språklige utgaven som er gjenutgitt på CD, selv om vokalisten synger plettfritt. Mer eksperimentelle artister som Älgarnas Trädgård og Samla Mammas Manna, brukte også konsekvent svenske tekster når disse en sjelden gang slapp til vokalen. Mot midten av tiåret kom. flere tilskudd, som Trettioåriga Kriget, Blåkulla og Kaipa. Særlig førstnevntes LPer Trettioåriga Kriget ('74) og Krigssång ('75) markerer kulminasjonen av svenskspråklige tekster innen progrock, med sine vemodige billed-dannelser og drømmende fremtidsprofetier. Etter at den «urtypiske» progressive rockmusikken falt i grus på tampen av 70-tallet, ble morsmålstekster holdt i hevd av eksentriske band som Myrbein, Ravjunk, 11 Kraldjursanstalten og Kultivator. Norge var neppe et mekka for sensitive og nytenkende rock-utøvere i 70-åra, men frembragte likevel navn som Junipher Greene, Aunt Mary, Popol Ace, Akasha, Vanessa, Moose Loose, Titanic, Neptune's Empire og de sørgelig obskure St. Helena alle produkter av sin epoke og med mer eller mindre progressive repertoar. Blant de få gruppene med norske tekster, finner vi Høst, som spilte oppfinnsom og gjennom-arrangert heavy progrock. Deres to klassiske utgivelser, På Sterke Vinger ('74) og Hardt Mot Hardt ('76), tilbyr en helt annen fortolkning av morsmålet enn den som skulle populariseres på slutten av 80-tallet, og skiller seg ut fra de gemene artister i samtiden. Det ukjente bandet Hades etterlot seg kun noen skarve radio-opptredner å forholde seg til, men disse innspillingene gir likefullt inntrykk av et uhøytidelig band med godvilje overfor både morsmål og dialekt. Prudence, som befant seg i skjæringspunktet mellom progressiv og roots-orientert rock, tok til å synge på norsk et stykke ut i karrieren. De fremste forkjemperne for morsmålstekster i Norge, var likevel folkrockerne Folque, som i realiteten fokuserte mye av sin musikk rundt vokalbruk - selv om kanskje ikke helheten av deres utfyllende produksjon svarer til de ordinært «progressive» kriterier. Grupper som Trubrot, Eik og Hinn Islenzki Thursaflokkur representerte hver sin form for progressiv rock. Førstnevnte i tunge og dynamiske arrangementer, ikke usammenlignbart med et annet islandsk 70-tallsband, de engelsk-språklige Icecross. Trubrot benyttet derimot sitt morsmål på en uortodoks og ofte humoristisk måte, for eksempel på LPen Undi Ahrifurn fra Alf Emil Eik oppkalte like godt bandet sitt etter seg selv, og ble den mest fremtredende figur innen symfonisk progrock på Island. Hrislan og Straumurinn fra '77, inneholder musikk i grenselandet Genesis/Yes, med smekre melodilinjer og tiltalende islandsk sang. Hinn Islenzki Thursaflokkur ga ut en rekke fascinerende album med utfordrende og seeregen, folk-influert progrock, som eksempelvis på Thursabit i '79. Relativt mange vil kanskje hevde at det var svenskene som gjenopplivde den skandinaviske progressive rockmusikken på 90-tallet. Landberk og Änglagård sang i utgangspunktet begge på morsmålet, og andre fulgte. Allerede i 1989 utga derimot norske Thule sin fremragende andre-skive Natt, med tekster på sin egen dialekt, i en mørk og klam musikalsk omgivelse. Dette er en milepæl av et album, og en utmerket «måle-enhet» i forhold til prøvelsen i morsmålsfordøyning. Finnene fikk en eksponent for sitt eget språk i Hoöyry-Kones 90tallsprogressive, små-eksentriske rock, mens jeg fremdeles har til gode å høre danske og islandske artister med morsmålstekster.av idag. Andre Denne sammenfatningen undertegnede her har forsøkt å gi, er på ingen som helst måte tilstrekkelig. Den er ment å skulle tilføre eksempler til kunnskapsregistrene hos lyttere med progressiv rock som interessefelt, fra det uvesentlige av navn til det essensielle. Jeg har ikke behandlet Beneluxlandenes tilskudd til stamtreet, men må medgi ikke å ha hørt betydelig med flamsk-syngende progrockband, og av greske grupper kan i det store og hele Akritas og Axis oppsummere sitt nasjonale særpreg. Slik at disse ihvertfall er nevnt.

12 Av de mer obskure norske bandene innenfor den progressive rocken på slutten av 60- og tidlig 70-tallet finner vi Rain. Bandet er vel ukjent for mange av våre yngre lesere, men faktumet er at dette bandet var et av de ypperste innenfor denne sjangeren her i landet når det gjaldt intrikate komposisjoner og arrangementer så vel som tekniske ferdigheter. Simen Viig Østensen Bandet ble starter i 1967 og holdt på frem til 1970 med et come-back i Rain utga aldri en skive utenom en Maxisingle og en LP med musikk for TV. Hvorfor ble det ikke mer ut av et band av denne kvaliteten som så på seg selv som mer kompliserte og mer «freakete» enn selv Junipher Green? Tarkus har intervjuet gitarist Åsmund Feidje med dette og mange andre spørsmål på leppene. Rain : Åsmund Feidje (gitar, vokal) Knut Heljar Hagen (orgel) Karl Jørgen «Egon» Kiønig (trommer) Tarkus: Hvordan ble Rain til? Åsmund Fejdje: Heljar spilte bass i et rimelig oppegående band og var etablert rockemusiker i Oslo. Bandet øvde hjemme hos ham hvor det også fantes et orgel som han hadde spilt på i fritiden når de andre ikke var der. Så da vi spurte Heljar om å bli med oss sa han ja men da ville han spille orgel. Rain begynte riktignok ikke sånn, men initiativet ble dermed tatt til det som senere skulle bli Rain, Willy Ågren og meg selv hang alltid sammen som erteris på gymnaset, og vi startet et band som het «The Primitives» som egentlig ble til for å opptre på en skolefest. Vi hadde rigget oss til med noen tomme eplekasser samt med gitar og et tau som var dratt fra hverandre så det ble en slags spiralledning. Videre hadde vi en pepsodenteske med en lyspære på toppen som fungerte som mikrofon. Hele opplegget var en humorgreie hvor vi hadde satt sammen et slags potpourri over låter hvor vi hadde jukset litt med teksten og laget litt fleip. Dette slo ganske godt så vi hadde et par opptredener med dette opplegget. Etter hvert begynte vi å få lyst til å spille på ordentlig, så vi fikk låne utstyret til Heljars band ettersom vi ikke hadde noe særlig selv. Vi fikk med oss en til, men i tiden som kom skulle folk komme og gå i bandet og til slutt endte vi opp med en typisk Beatles-besetning med to gitarer, 12 bass og trommer som fungerte bra. Trommeslageren var derimot bare år gammel og han sovnet faktisk helt bokstavelig på en jobb når det begynte å nærme seg midnatt. Faren hans ble veldig bekymret for sønnen på basis av at det ble for mye sen jobbing, og så hadde vi ikke lenger noen trommeslager. Så fant vi Egon på Russekroa og da var vi fire igjen, hvilket vil si Tore Grue på rytmegitar, Willy Ågren på bass, Egon på trommer og jeg på gitar. Selv om vi fortsatt beholdt noe av denne humorgreia var «The Primitives» nå blitt et mer seriøst band, men så sluttet Tore da han skulle i militæret rett etter artium. Vi maste på ham om å utsette det, men han hadde bestemt seg selv om han var ganske fortvilet over å måtte slutte i bandet. Etter dette hadde vi en del folk innom inntil vi fikk med Heljar og da begynte det plutselig å skje ting for alvor. En annen betingelse han satte for å bli med i tillegg til orgelet var at vi skulle avlyse to-tre jobber fordi han mente at vi ikke var modne til dette og det hadde han jo selvfølgelig rett i. Heljar var mer kritisk enn oss andre, vi lekte mer og tok jobber i hytt og vær og tok det som kom. Tarkus: Når snakker vi om da? Åsmund Fejdje: Da snakker vi vel om 67. Mens Tore fremdeles var med spilte vi på Rådhus-

13 trappa kl om morgenen på 17.mai ettersom vi var rødruss den våren. Tarkus: Hvilken skole gikk dere på? Åsmund Fejdje: Egon gikk på Ramstad mens Tore, Willy og jeg gikk på Eikeli i Bærum. Vi hadde jo spilt på Russekroa et par ganger og så fikk vi forespørselen om å spille på Rådhustrappa som var en virkelig morsom jobb. Det var en russefeiring og vi spilte ca. en time. Tore forsvant i løpet av sommeren/høsten det året og med Heljar begynte det som sagt å skje store ting på høsten/vinteren og frem mot julen 67. Da hadde vi øvd mye og vi begynte å vekke oppsikt rundt omkring. Vi hadde bl.a. noen jobber på Stabekk Gymnas og vi kom plutselig over i en helt annen divisjon med helt andre reaksjoner. Det var en spennende tid hvor det skjedde ting. Så får vi da den sjokkerende meldingen rundt januar 68 at Willy skulle slutte. Det var jo liksom vi to som hadde dratt det hele i gang. Det var en ganske rystende melding, men han tilbød seg å etterlate anlegget og bassen sin så lenge vi trengte det ettersom han ikke ønsket å ødelegge for oss. Han ville begynne med studier og skulle gifte seg, så den dama der var ikke udelt populær i bandet en stund. Han tilbød seg videre å fortsette frem til sommeren samtidig som vi forsøkte å finne en som kunne erstatte ham. Vi hadde jo blitt litt mer spesielle med tiden med mye eksperimentering, så det var ikke så lett å finne noen som glei inn i den formen som bl.a. kunne bety at vi holdt på i timevis med nitide arrangementer og kunne bruke en uke på å arrangere en låt. De fleste andre bandene spilte liksom bare uten å ha den tålmodigheten som vi hadde. Vi trengte altså en bassist og en som kunne synge samtidig, men det hele endte opp med at vi kjøpte et orgel med pedaler i stedet slik at Heljar spilte pedalbass og dermed endte vi i stedet opp som en trio. Sommeren 68 øvde vi veldig mye i en liten bod hos Egon. Foreldrene hans var bortreist den sommeren så vi bodde der også og hadde selvfølgelig en del festligheter på kveldene med mange kolleger fra andre band som dukket opp. Vi jammet sammen til langt ut på nettene. Det var en fin sommer og når høsten kom var vi vesentlig bedre og klar for å ta jobber igjen. Selv om det ikke ble så mye penger ut av det fikk vi en del jobber den høsten. Vi spilte en del i Oslo på steder som Club 7 og Bios og så var det på Rondo da selvfølgelig, hvor det var to forskjellige klubber. Vi tok derimot ikke jobber på ungdomnsklubbene da betalingen var mindre enn det det kostet oss å frakte utstyret dit, for vi begynte etter hvert å ha med lys, og vi hadde en slik filosofi om at det hele skulle være en totalopplevelse. Vi brant røkelse og hadde lysbilder. Knut Bry var lysdesigner hos oss. Han var den gang kokk på Norum Hotell og hadde med seg han som nå driver Gamle Rådhuset Restaurant. Bry utviklet et system med rammer som inneholdt væsker som ble blandet der og som han senket ned i lysbildeapparatet. På grunn av varmen fra pæra i apparatet eksploderte fargene i sånne psykedeliske kladeiser og vi projiserte dette over hele scenen, ikke bare bakveggen, slik at vi ble en del av lysshowet også. Vi hadde to lysbildefremvisere hvor den ene bare laget stills mens den andre var full av liv og disse to gutta som kjørte dette kunne jo etter hvert låtene våre ut og inn så de visste akkurat hvor de skulle få de store effektene. Det var en periode hvor vi ikke ville spille i det hele tatt uten å ha med dette lysshowet fordi dette var jo en del av imagen vår på den tiden. Så gikk det selvfølgelig enorme rykter om at vi var veldige til å holde på med stoff fordi vi var så sære, og sivilkledd politi snuste rundt når vi var ute og spilte. Vi ble tatt til side av arrangører som sa at de visste at vi var veldig harde på stoff, men at de ikke ville ha noe av det hos seg. Vi skjønte ingenting for vi var jo de mest prektige av alle bandene i hele landet, vi drakk ikke øl engang, og grunnen var at vi hadde så vanskelige arrangementer at vi måtte være helt klare når vi spilte. Det var mye moro men samtidig et hardt liv å skulle leve av det, det var ikke store muligheter, og vi hadde jo mye gjeld og avdrag også. Tarkus: Rain tok raskt en annen vending en det som er vanlig for band? Åsmund Fejdje: Jada, vi ble jo dratt inn på Nationalteatret for å si det sånn, i Det er temmelig nøyaktig 30 år siden vi hadde premieren på Amfi med Din egen vri som var en rockemusical hvor de rett og slett gikk ut på byen for å se om de hørte noen band de kunne tenke seg å bruke. Så vi ble spurt mens vi Programmet til teaterstykket Trafford Tanzie med musikk av Knut Heljar Hagen spilte på Bios en kveld høsten 68 og vi hadde harde diskusjoner internt om vi skulle gjøre det eller ikke.v i syntes musikken var veldig dårlig og vi kunne liksom ikke gjøre dette her bare fordi det var Nasjonalteatret som spurte. 13 Men så fikk vi gjort en avtale som gikk ut på at vi skulle få arrangere låtene som vi ville ha dem, dels gjøre parodier av dem, dels bytte ut noen av låtene. Vi fikk aksept for dette og beskjed om å lage to låter som vi spilte for Finn Ludt og Kirsten Sørlie som var regissør og det endte med at vi fikk gjøre det som vi ville. Så vi fikk jobben og begynte med prøver januar 69 med premiere mars samme år, og det hele ble en kjempesuksess. Vi holdt på med dette i ca. to år, og spilte for fulle hus på Amfi. Så var Svenska Riksteatern og så forestillingen hvorpå de kjøpte regi, scenografi og musikk. De puttet inn svenske skuespillere og så reiste vi på turné rundt i hele Sør-Sverige mener jeg å huske. Da vi kom tilbake var det opp igjen på Amfi, så var det Nord-Norge-turné. Den varte og rakk den forestillingen der, så det ble en skikkelig lang periode. Etter Din egen vri kom det enda et stykke på Amfi nemlig Alice i underverdenen som Klaus Hagerup hadde skrevet, og med musikk av Sverre Bergh. Også med det stykket gikk vi amok og arrangerte låtene og stod i. Vi hadde faktisk en tid begge disse stykkene gående samtidig, selv om Din egen vri gikk bare en gang i uken mot slutten. Til sammen spilte vi forestillinger. Alice i underverdenen ble også en ganske stor suksess som gikk i hvert fall 50 ganger, og i to omganger faktisk ettersom den ble tatt opp igjen etter en pause. Så vi var stadig i kontakt med teatret og det dukket stadig opp jobber innimellom slik at vi også jobbet litt hver for oss på teatret, som for eksempel det å spille banjo. Da var jo bare å sette seg til å øve banjo som en gal og det er nettopp dette som blant annet har vært gøy med teatret. I 1970 hadde vi noen jobber igjen utenfor teatret og spilte litt rundt omkring. Spesielt på Lillehammer hadde vi et veldig bra publikum og satte faktisk publikumsrekord der, noe vi var veldig fornøyd med, spesielt ettersom The Dream hadde vært der uka før. Så på Lillehammer var vi store. Ellers så spilte vi i Trondheim på Studentersamfunnet sammen med Bodegabandet 1. mai Dette var virkelig moro ettersom vi hadde storbandet i ryggen. Det vi gjorde der var faktisk basisen for arrangementet for instrumentallåten på platen vår som ble innspilt for NRK TV-teatret i mai eller juni det året. Tarkus: Ja dere utga jo denne maxi-singlen på den tiden, og den skapte jo en del furore. Kan du fortelle litt om den? Åsmund Fejdje: Det står en advarsel på coveret at «Denne må kun spilles i spesielle programmer - les teksten på baksiden». Den ble vel spilt noen ganger likevel. Det er jo litt flott å ha en plate med advarsel på. Tarkus: Var Maxien utgitt i forbindelse med TV-teatret? Åsmund Fejdje: Vi lagde musikken til TV-teaterfilmen og i filmen var det jo mer musikk enn på plata. Det var bl.a. en låt til der som jeg hørte her om dagen, og det var morsomt å få høre den igjen. Denne låten ble vraket for platen som besto av to sanger, en på engelsk og en på norsk samt en instrumental. Platen var faktisk Norges første Maxisingle i stereo med 15 minutters spilletid,

14 altså en halv LP omtrent. Den ble gitt ut fordi vi gjorde opptakene hos Arne Bendiksen med Jan Erik Kongshaug som tekniker ettersom vi nektet å gjære opptakene i NRK som ikke var like gode til å gjøre slike opptak på den tiden. Så vi insisterte på at vi ville gå i Bendiksens studio og gjøre det hele der, noe vi også fikk lov til. Så kom Bendiksen sjøl slentrende innom en dag når vi drev og mikset og tente veldig på dette her og foreslo at han skulle få det utgitt. Dette syntes vi var greit så lenge han ordnet med det rettighetsmessige. Men det som forundret meg veldig var at det skjedde i «all hemmelighet». Hans argument var at denne skiva ikke ville komme til å selge noe særlig likevel, men at han syntes musikken var veldig bra og man skal jo gjøre noen sånne ting også. Skiva solgte jo i hvert fall ikke noe så lenge ingen visste at den var kommet ut, så vi syntes han kunne ha kostet på den en annonse i forbindelse med sendingen av TV-teatret for eksempel, at musikken kunne fåes på Maxisingle i stereo og sånn, men det ble det aldri noe av. Den ble anmeldt i noen aviser med noen riktig bra anmeldelser og noen riktig sinte. «Synes popungdommen det er fint å henge sin far» eller noe sånt var en av overskriftene. Det var jo selvføgelig en tekstlinje fra teaterstykket, men for den låta fikk vi på pukkelen av noen. Så var vi i lang dialog med Bendiksen om å utgi en LP. Han var veldig interessert i dette, men prøvde å styre oss inn i retninger som enkelte svenske band holdt på med, og samtidig være litt mer progressive enn Vanguards var på plate på den tiden. Spesielt var han opptatt av at vi skulle bli som det svenske bandet November, og dette presenterte han for oss i håp om at vi ville gjøre noe lignende. Vi var ikke særlig interessert i dette, så del endte opp med at Junipher Greene, som jobbet der oppe i studioet og gjorde en masse opptak, var der norske bandet som kom ut med «den store LP n» på den tiden der. Nils B Kvam var tekniker for dem også. Friendship-albumet til Junipher Greene var liksom det albumet av denne type musikk på den tiden. Vårt album skulle selvfølgelig ha vært enda mer freakete fordi det var jo ikke låter og sanger vi holdt på med selv om vi selvfølgelig skulle synge også. Vi hadde et helt annet Karl Jørgen Kiønig Åsmund Feidje utgangspunkt, og i ettertid kan kan man jo kanskje skjønne at det virket litt lite kommersielt det vi hadde planer om. Vi var veldig kompromissløse og jeg er svært fornøyd med det standpunktet når jeg tenker tilbake på den tiden. Dette var det siste vi gjorde som rockeband, for høsten 1970 var det teater igjen, og så hadde vi jo alt utstyret vårt innestengt på teatret så vi fikk ikke øvd sammen, og fikk ikke dratt noe sted. Men jeg vil gjerne nevne en spesiell konsert vi gjorde det året som jeg husker med størst glede. Vi spilte sammen med Terje Rypdals Min Bul og Junipher Greene på Høvikodden i Bærum. Dette var en litt stort anlagt konsert hvor vi delte på å spille, og vi hadde med oss et annet lysanlegg en det vi normalt brukte. Dette var lånt fra National (vi hadde ikke Knut Bry med oss lenger), og var en snølysmaskin med noen hvite prikker som dalte ned på bakveggen. Vi snudde denne opp ned slik at prikkene steg istedenfor, og så gikk det bortover gulvet i rasende fart for så å gå sakte oppover veggen igjen og videre til taket og bak scenen. Dette var veldig spesielt, og vi spilte Windmills of Your Mind til denne effekten. Jeg husker jeg sto på gulvet og så ned og det hele gikk så fort at jeg nesten ikke klarte å holde balansen. Samtidig skulle jeg synge og spille en ganske vanskelig gitarstemme så det var en prøvelse. Men det er faktisk sånt som folk husker, og det snakkes om den konserten enda. Vi følte liksom at vi fikk planke den dagen. Dessverre ble konserten ikke innspilt, for den skulle jeg like å ha. Det er en helt spesiell følelse når alt stemmer og fungerer etter planen. Jeg tror ikke at jeg noen annen gang har følt det slik. I 1974 forsøkte vi oss på et comeback. Vi spilte på Høvikodden, på Club 7 og i Store Studio i NRK på Åpent Hus i radioen, men det ble med de tre jobbene der. Det var et tappert forsøk på å begynne å spille igjen for vi hadde øvd lenge og arrangert nye låter. Samme år laget vi musikk for Troll kan temmes for Nationalteatret med litt renessansetrudelutter med mer. I 75 gjorde vi musikken for grøsseren Sort messe av John Dickson Carr for Radioteatret og samtidig begynte vi mer med komposisjoner enn utøvelse. Året 14 etter laget vi mer musikk for TV-teatret og det ble mer arbeid for radioteatret etter dette. Så var det jo musikalen Camp i 1977 som vi laget selv etter Klaus Hagerups tekster hvor det også ble utgitt en LP med Anne Marie Ottersen som sang en slags Janis Joplin-historie. Vi fikk jo da spilt litt igjen og låtene hadde vi også lagd selv. Det hele gikk ut på forskjellige pastisjer på en slags utvikling i tid, og vi prøvde å lage låter fra forskjellige tidsepoker med sitt eget særpreg med én låt slik vi ville ha gjort den da. Jeg tror det var i 79 at Egon startet på regilinja og gikk der i tre år, så det ble jo ikke noe mer spilling sammen etter det. Heljar begynte som fast musiker på Thorshovteatret mens jeg fortsatte nede på National og begynte etter hvert også å prøve meg på å skrive litt større ting som ballett, og kom ut med en skive i denne forbindelsen. Samtidig fikk jeg mer ambisjoner som komponist enn som utøver, så etter hvert trappet jeg ned denne delen. På 90-tallet fungerte jeg som teatermusiker på National samtidig som jeg prøvde å skrive litt. I 1986 holdt vi på med et radioteater hvor Egon hadde regien og bandet skulle stå for klipping og musikken, men Heljar var blitt syk og var for dårlig til å være med. Han sa at vi fikk gjøre det uten ham, og mens vi holdt på med stykket døde han. Stykket het paradoksalt nok Dødens ABC med tekst av Arild Nyquist. Vi hadde en minnestund for Heljar på Thorshovteatret hvor vi satte sammen materiale fra det vi holdt på med samt andre ting som vi improviserte over. Dette var siste gang Egon og jeg spilte sammen bortsett i fra når vi sitter i studio med samplere og sånne ting, men det blir jo liksom noe annet fordi du sitter og programmerer på et keyboard mer enn du spiller på en måte. I 1989 spilte jeg min siste forestilling på teatret. Én gang på Thorshovteatret og et vandreteater for barn hvor vi hadde barnehager rundt i huset. Da spilte jeg litt fele nede i billettluka, fløyte oppe i trappen, piano i publikumsfoajéen og pauker og marimba på scenen. Det var litt sånn lekende greier det der. Tarkus: Og en reunion med Rain? Åsmund Fejdje: Vel det går jo ikke det ettersom vi bare er to igjen, men når vi lager musikk sammen for bl.a. Radioteatret så bruker vi navnet ennå. PS! Hvis du lytter til radiokrimmen på NRK P1 på lørdager kl er det en god sjanse til å få med deg et radioteater signert Åsmund Feidje eller Rain. De har også laget musikk til flere hørespill på P2, bl.a. har Feidje skrevet musikken til Ibsens Peer Gynt og Barnetimens Peter Pan. PPS! Tarkus egen Sven Eriksen spilte keyboards «en fjorten dagers tid» i et band sammen med Egon før han ble med i Rain.

15 RIO del 5 Et skråblikk på Etron Fou Leloublan Frankrike er og blir et litt spesielt land når det gjelder musikk. Mens den gjengse franske popmusikken er noe av det definitivt verste som finnes å oppdrive, er franske prog og avantgarde ofte av overraskende høy klasse. Men av diverse grunner er det omtrent bare Magma som har satt spor i de større masser utenfor Frankrike. De fleste andre bandene er som oftest helt eller delvis ukjente for de fleste utenom Frankrike. Etron Fou Leloublan (heretter for enkelhets skyld forkortet til EFL) er et av disse bandene. Trond Gjellum Historien til EFL er usedvanlig lite oversiktlig, så jeg vil ikke råde noen til å bruke dette bandportrettet som en pålitelig kilde i eventuelle hissige diskusjoner. Mest av alt blir denne lille introduksjon en overfladisk musikalsk reise sammen med et av de sprøeste og mest mangfoldige bandene du noensinne har hørt. Bandet startet opp på begynnelsen av tallet, med bassisten Ferdinand Richard og trommeslageren Guigou Chenvier som nøkkelmedlemmer. De spilte en rekke konserter og byttet medlemmer hele tiden og opparbeidet seg et rykte som et spennende og uforutsigbart liveband. Men noen plateutgivelse ble det ikke før i Denne bar tittelen Batelanges og er vel det nærmeste du kan komme en fusjon av tidlig punk, prog, avantgarde og new-wave. Det høres ut som en bortimot umulig sammenblanding, men EFL beviser at det går. Låtene er melodibaserte og består av ganske få partier og lite variasjon. Den mildt sagt elendige produksjonen forenet med et uventet rølpete spill, gir skiva et noe slitsomt preg. Men hører du nøyere etter, så er låtene ofte usedvanlig komplekse i harmonikk og rytmikk, og titt og ofte trekker musikerne opp musikalske krumspring opp av ermet som beviser en stor grad av kontroll over instrumentene sine. En kamerat av meg beskrev dette som en pønkete utgave av Samla Mammas Manna, og det synes jeg er en ganske treffende beskrivelse på denne skiva. Chris Cutler, trommeslager i Henry Cow og initiativtakeren til Rock In Opposition (RIO), hadde hørt bandet i en del tidligere sammenhenger, og fikk dem over til England for å få dem til å spille sammen med Henry Cow, Zamla Mammaz Manna, Stormy Six og Univers Zero på åpningskonserten for RIO i Det å bli en del av RIO åpnet øynene til EFL for ny musikalsk påvirkning, og deres neste album Les 3 fous Perdegagnent fra 1978, viser et mye mer samspilt og eksperimenterende band. Noen synes denne skiva har mindre sjarm en forgjengeren, men jeg på min side synes den er et stort framskritt i alle henseende. Rølpinga er lagt til side og de konsentrere seg om å lage ganske kompleks og intrikat samtidsrock. Produksjonen er betraktlig bedre og skiva er en utgivelse som fortsatt er et møst å regne med innen prog og avantgarde. Gjennom RIO fikk EFL til et nærmere samarbeid med Henry Cow gitaristen Fred Frith. Frith ble trukket inn for å produsere og spille på bandets neste utgivelse, Les Poumons Gonfles, fra Frith hadde brukt EFL som backing band på sin soloskive Speechless fra 1980, og sammen viste de seg som en potent musikalsk enhet. Nå trekkes de surrealistiske elementene helt ut og bandet viser seg fra sin beste sider. De har et nærmest Zappa-aktig preg over seg og de blander inn elementer fra folkemusikk som gir skiva et veldig morsomt og annerledes preg. Neste skive Les Sillions De La Terre fra 1984 ble en liten nedtur i forhold til den forrige skiva. De låt litt mindre spontane og friske og de stadige besetningbyttene gjorde det vanskelig for bandet å få samlet seg om en felles musikalsk visjon. Når de igjen tok kontakt med Fred Frith for å få hjelp til å lage deres neste album, var dette for å få den nødvendige inspirasjon og hjelp til å lage den musikken de ville. Dette fikk de til, og Face Aux Elements Deschonier fra 1985 ble en verdig musikalsk svanesang. De har beholdt galskapen og spillegleden og sørget for å pakke det godt inn i en topp produksjon. Låtene er gjennomarbeidede og det spilletekiniske er av høyeste klasse. Det melodiske settes i høysetet og skiva har en fin variasjon fra det stille og enkle til det hektiske og komplekse. Alt i alt er det vel på denne skiva de minner mest om en galere utgave av Henry Cow. Men alt godt har en ende, og nå var det ugjenkallelig slutt. Etter en del turnevirksomhet gikk bandet i oppløsning rundt midten av Siden den tid har alle medlemmene gjort mye interessant. Mest nummer av seg har Richard og Chenvier gjort av seg. Ferdinand Richard er arrangør av den kjente samtidmusikkfestivalen MIMI og Guigou Chenvier er aktiv i en rekke band og sammenhenger, som f.eks sin tommer/bassklarinett/cello-trio Volapük og er snart aktuell med et prosjekt sammen med Samla Mammas Manna-keyboardist Lars Hollmer. Diskografi Ingen av skivene til EFL finnes lett tilgjengelig på LP eller enkeltvis på CD. De eneste alternativet er å kjøpe Museas boks 43 Songs som er alle de fem albumene samlet på 3 CDer, samt livealbumet En Public aux étas.unis d Amérique (også dette på Musea) fra USA-turnéen i «Båndkverna» innsendte demoer fra inn- og utland SEID The Red Planet (CD-R) Jon Christian Lie Det dukker stadig vekk opp nye, ukjente og svært bra prog-band her på berget. Seid fra Arendal - er kanskje et ganske nytt navn for mange, men bandet har faktisk holdt det gående helt siden Gruppa nevner navn som Hawkwind, King Crimson, Devil Doll, Motorpsycho, Seigmen, Tangle Edge og Primus som eksempler på hva de er influert av. Materialet på deres demo-cd spenner fra det voldsomme og brutale til det vemodige og vakre, men hele veien med et bra driv. Demoen består av kun tre låter i grenselandet mellom prog og psykelisk rock, og gjennomgående for samtlige av låtene er en røff instrumentbehandlig og gitarbasert profil. Seid benytter seg også av gode, enkle vokal-melodier som virkelig er med på å løfte låtene, det lille ekstra. Ikke minst gjør dette seg gjeldende på avsluttningskuttet The Tale Of The King On The Hill, som etter undertegnedes mening er det mest interessante sporet på demoen. Her har gruppa lagt inn et tåredryppende vakkert midt-parti, hvor en svært Mellotron-aktig lyd, kombineres med en skikkelig virkningsfull bass-gang (som går og går kontinuerlig) og sørger for å skape en helt spesiell, og neddempet stemning - noe som harmoniserer godt med vokal-linjene! Låta er variert, flott og progressiv, med herlige småskumle riff som lånt ut fra Crimsons bortgjemte skrivebordsskuffer... I god psykedelia-ånd lefler Seid også med enkelte pussige (analoge?) klanger på vokalen, og da låter det som oftest veldig 60-tall. Skikkelig klassisk science fiction-preg! Vi gleder oss til å høre fortsettelsen! Dette bandet er virkelig inne på noe... Nyttig informasjon: Bandet har også egen hjemmeside på internett:

16 Trond Gjellum skriver for nybegynnere: Viktige progband del 3 Jethro Tull Undertegnede har alltid hatt et litt blandet forhold til Jethro Tull (heretter forkortet JT). Jeg har alltid syntes de har hatt et litt råere og mer primitivt sound enn en de fleste av deres samtidige kolleger som hører mer eller mindre løslig til under paraplyen progressiv rock. Men samtidig kan man ikke nekte for at de har hatt et tilnærming til progrock som til tider kan være herlig befriende. I begynnelsen var bluesen I begynnelsen var ikke JT i nærheten av å spille noe som kunne minne om progrock slik de fleste tenker på sjangeren. Bandet var på Aqualung sine tre første skiver mer eller mindre et tungt og litt komplisert bluesband. Selv deres tolkning av Bachs Bouree på andreskiva Standup fikk en bluesswing. Men i 1971 begynte man å ane tegn til forandring. Aqualung er ei litt løs konseptskive som trekker trådene litt mer sammen rundt den progressive delen av soundet deres. Fortsatt er det blues det går i, men riff og melodier er mer harmonisk komplekse samt at man fjerner seg mer og mer fra Thick As A Brick den tradisjonelle låtformelens stengsler med stadig vekt på vers-refreng-vers-refreng o.s.v. Sammenlignet med den komplekse musikken Gentle Giant, King Crimson, Yes og ELP lagde på denne tiden, låter Aqualung enklere og litt røffere. Men de er på god vei... Aviser, vidunderbarn og ballettdansere i sjelelig åndenød I 1972 slapp JT det albumet som gjorde dem verdig betegnelsen progrockere. Her overgår de seg selv og mange av sine samtidige konkurrenter med et album som er en Sareptas krukke av idèer. Skiva er som forgjengeren et konseptalbum, og hele albumet består faktisk av en eneste lang låt på ca. 50 minutter. Produksjonen er topp, det spilletekniske er imponerende og låta består av en utrolig mengde spennende temaer som vris og vendes på et utall måter for å få det beste ut av dem. Det lukter litt av King Crimson og Gentle Giant til tider, men mest av alt er JT seg selv, og den utvidede bruken av engelske folkemusikkreferanser, ga dem et særpreg. A Passion Play Det etterfølgende albumet, A Passion Play fra 1973, har et enda særere tema og er også et album med bare en lang låt. Skiva går musikalsk i samme gate, men er litt dystrere og mørkere (kanskje med unntak av det sprø innslaget The hare who lost his spectacles). Denne skiva ble ingen publikums eller kritikersuksess, så for de etterfølgende albumene holdt de seg til et kortere låtformat. JTs karriere er mangslungen, men siden denne serien bare tar mål av seg å gi en innføring i progrockband, er det mye av dette bandets karriere som ikke passer inn i denne lille presentasjonen. Men noen andre album kan være lure å låne et øre til Minstrel in the gallery er et fint gjennomført album, men det er i lengden litt ujevnt, mens to albumene Songs from the wood og Heavy Horses bringer inn sterke Minstrel In The Gallery elementer av engelsk folkemusikk. Utover dette mener jeg at bandet etterhvert begynner å stagnere og repetere seg selv ( her vet jeg noen vil protestere) og at det faller musikalsk utenom det som er interessant å nevne her. Anbefalte skiver: Aqualung (Chrysalis, 1971) Et tungt bluesdriv varieres med litt mer utfordrende sangstrukturer og tonevalg. Thick As A Brick (Chrysalis, 1972) Et stort steg fremover. Kompleks og velskreven musikk proppfull av gode ideer og innfall. A Passion Play (Chrysalis, 1973) Litt i samme gata som forgjengeren, men litt dystrere og sprøere. Minstrel in the gallery (Chrysalis 1975) Mer tradisjonell skive med mer vekt på kortere låter med solide elementer av folkemusikk og renessansemusikk. Songs from the wood (Chrysalis 1977) Heavy Horses (Chrysalis, 1978) Mer folk preg, men også mye god komposisjonskunst med noe av den bedre senperiode progrocken fra 70-tallet. P.F.M. stilskapere fra bakeriet Italia ble tidlig et stort marked for prog, psykedelia og annen eksperimentell musikk, og mange legendariske progband (særlig Van der Graaf Generator og Genesis) slo gjennom her før de fikk antydning til suksess i hjemlandet. Italienerne var tidlig ute med prog, og P.F.M. var et av de italienske bandene som etterhvert skulle vise seg å få en viss suksess i utlandet og etterhvert kunne regnes som stilskapende. Bakeri og prog... I begynnelsen av 70-tallet kom kjernen til det som skulle bli Premiata Forniera Marconi sammen. Dette lange og klønete navnet betyr noe sånt som Det Premierte bakeriet til Marconi, og det er Storia Di Un Minuito

17 full ut forståelig at de etterhvert brukte den mer hensiktsmessige forkortelsen P.F.M. Det første albumet Storia di un minuito fra 1972, er en liten perle innen tidlig italiensk progrock. Javisst kan man høre gjenklang fra særlig Genesis, men de pastorale akustiske øyeblikkene er helt deres egne og gir skiva et forfriskende annerledes preg. Per Un Amico Allerede samme år hadde de klar oppfølgeren Per Un Amico, og her hører man et band i fri utfoldelse. Det åpner med nydlige gitarer og mellotroner for så å gli over i tunge rytmer som klart har stått modell for Änglagård. Deretter er skiva et symfonisk mesterverk. Jeg skal ikke nekte for at det fantes mer nyskapende italienske band enn P.F.M, men jeg står for påstanden at Per Un Amico er en skive fyllt til randen av nydlige melodier og uforglemmelige melodier. Alle musikerne er av høy klasse og de står for musisering som er av minst like høye klasse som hos band som ELP, Genesis og Yes. En øy fyllt av vakker musikk I 1974 kom albumet L`Isola Di Niente, som bringer elementene fra de to foregående albumene sammen med påvirkning fra jazzrock og ELP. Den gamle King Crimson poeten Pete Sinfield bidro med teksthjelp på platas ene engelskspråklige kutt, og han skaffet dem også kontakt med Manticore Records, det nystartede plateselskapet til ELP. Dette resulterte i at musikk fra dette albumet samt de to foregående ble slått sammen til to (de to første fikk den engelske tittelen Photos Of Ghosts og det andre The World Became The World). De engelskspråklige utgavene L Isola Di Niente ble utsatt for en redigeringsmessig voldtekt, og det å oversette de nydelige italienske tekstene til ubehjelpelig engelsk ødela alt det bandet hadde bygget opp av stemninger på originalutgavene. Skaff deg de italienske utgavene først som sist! Turnevirksomhet i Italia og utlandet fulgte og P.F.M. fikk et visst navn. Men de klarte dessverre ikke å følge opp den gjennomgående høye kvaliteten på de tre første skivene. Chocolate Kings fra 1975 og Jet Lag fra 1977 begynner å lukte av tomgang og utværing av gamle ideer. Dessuten begynner jazzrocken og ta overhånd, og noen av innslagene på disse skivene har mer til felles med amerikansk vestkyst rock enn pastoral italiensk prog. Etter 1977 har ikke P.F.M. gitt ut noen skiver som burde være av interesse for den som er interessert i progrock. Nytt fra Japan Bondage Fruit har nylig turnert USA, og to nye plater er på vei; Bondage Fruit VI på Musea i oktober, og en samleplate Selected på Pangea. Ex- Shingetsu sanger Makoto Kitayama er i ferd med å spille inn et album som ifølge ryktene stilmessig skal ligge tett opp til King Crimsons In The Wake Of Poseidon, komplett med store mengder Mellotron. Musea har flere japanske plater på gang; Coral Caves er et nytt band i samme gate som The Enid. Labelen har også en ny plate med Marge Litch på kjøreplanen. Kenso har holdt konserter i Tokyo og Osaka for fulle hus. Gruppa har også akkurat gitt ut en nytt album, stilmessig skal de visstnok være nærmere 70-talls britisk rock enn jazz og symfonisk rock som har vært tydelige inspirasjonskilder for bandet tidligere. Det engelske folkrock-bandet Tudor Lodge skal turnere i Japan. Gitarist Lyndon Green er forøvrig bosatt i Japan. Japanske King records har endel re-issues på gang, blant annet Gerard/Gerard Gerard/Empty Lie, Empty Dream Novela/From The Mystic World Ain Soph/Story Of A Mysterious Forest Bi Kyo Ran/Bi Kyo Ran Kenso/Sparta Mr. Sirius/Dirge Og mens vi er inne på reissues, Warner Japan gir ut endel remastret europeisk stoff i den nærmeste framtid, bl.a. tidlig PFM, Pete Sinfields Still, Bancos engelske utgivelse Banco og et par Uriah Heep-titler. På Sonys utgivelsesliste står bl.a. alle fire Starcastle-LP ene samt begge platene med Ambrosia. Og de tre første platene i Discipline Collectors Club, King Crimson live på Marquee 1969, Jacksonville 1972 og Bremen 1972 er samlet i en 3CD-pakke under navnet The Collectors King Crimson. Det er sikkert billigere å tegne medlemskap i DGM Collectors Club. Providences bassist Fumitoshi Nakajin har sluttet i bandet og blitt midlertidig erstattet av Takashi Yamazumi. Kochikame Soken er navnet på et nytt band som stilmessig ligger nær Hatfield And The North. Samla Mammas Mannas nye plate Kaka får utgivelse i Japan, med bonus-spor selvfølgelig. Gruppa Tzadik har gitt ut en plate med navnet Kore Kyojin. Oversatt betyr denne tittelen This Giant, hentet fra bandnavnene This Heat og Gentle Giant. Takk til Hisoshi Masuda for info. 17

18 Real nedtur På konsert Ritual Inkognito, Chateau Neuf Lillesal Dato: Fredag 7. mai 1999 Publikum: En håndfull Sven Eriksen Det svenske bandet Ritual, som i 1995 gjorde kanskje den beste konserten noensinne på Lillesalen, og hvis debutplate er en av 90-tallets flotteste utgivelser, var påny tilbake. Ritual består av Patrik Lundström, gitar og vokalist, en uhyre smakfull gitarist, og med en stemmeprakt som plasserer ham i øverste sjiktet. Videre har vi Fredrik Lindkvist, (bass m.m.), kraftfull og smakfull bassist med et godt øre for å finne de riktige notene, Jon Gamble (keyboards), utsøkt lagspiller, og Johan Nordgren, fjellstø trommeslager. Besetningen er uendret siden 95, det kan man derimot ikke si om musikken. De valgte av en eller annen grunn å spille nesten utelukkende materiale fra deres nye CD, ventet en gang i Ritual september. Vi var langt inne i konserten da vi fikk presentert de første kjente tonene Typhoons Decide. Før dette hadde vi fått servert et knippe akk så anonyme tungrock-låter. Bandet sier de bevisst har gått i en enklere musikalsk retning. Likevel så det ikke ut som de trivdes spesielt godt med de nye låtene, det ble stivt, sterilt og poserende. Ikke som i 95, da de framsto som et humørfylt, lekent band. Selv da de skiftet til to akustiske gitarer, endret ikke lydbildet seg nevneverdig. Først i ekstranummeret, den geniale Seasong For The Moominpappa trengte spillegleden og smilet seg fram. Omtrent midtveis introduserte de den helt ferske singelen, som faktisk fikk en «prerelease» denne kvelden. Did I Go Wrong hadde et ørlite snev av det som engang var Ritual, men de var fort tilbake i den kjedsommelige tralten. Lydmessig er Ritual imponerende, det vil si helt til bandets egen lydtekniker tok over spakene og sørget for å ruinere konsertens avslutning. Man så at vokalisten beveget leppene, men akk, man hørte ham ikke. Hvorfor kan ikke disse folkene lære å begrense seg? Ritual er fremdeles et bra progressivt band (energien deres er imponerende), men bare såvidt. De vil muligens få noen ny fans gjennom stilendringen sin, men de vil ganske sikkert miste mange. Gjensyn med gamle helter Saga John Dee, Oslo Dato: Onsdag 28. juli 99 Publikum: fullt (ca ) Trond Gjellum Det var stinn brakke på lille John Dee denne onsdagskvelden, og kveldens attraksjon var det kanadiske bandet Saga. Det er noen år siden Saga var fast gjenganger på min platespiller, men siden de tross alt tidlig var med på å forme min interesse for rock utenom det vanlige, synes jeg det var verdt et besøk. Litt over klokka entret de scenen og dro til med den gamle klassikeren On the loose. Lyden var litt frem og tilbake en periode, og vokalist Michael Sadler traff ikke like stødig på alle notene. Men spillegleden var der i fullt monn, og det var morsomt å høre at de var minst like samspilte og dyktige nå som i storhetsperioden på begynnelsen av 80-tallet. Deretter kom den ene klassikeren som perler på en snor, og i mine ører hørtes det ut som om de, utenom to helt nye låter, ikke spilte noe stoff utgitt etter Heads or tales fra Greit nok egentlig, for stoffet de har laget fra og med Wildest dreams og utover er mer et stort gjesp enn interessant musikk. Stemningen blant publikum var høy, nesten på kokepunktet, og dette smittet over på bandet. Jeg har alltid sett på de fleste av musikerne i Saga som flinke, og i løpet av konserten beviste de dette fullt ut. Vokalist Sadler strevde i ny og ne, men han hadde for det meste god kontroll (også over keyboards og bassgitar), keyboardist Jim Gilmour leverte noen imponerende løp under soloene og bidro med mange fiffig uttenkte akkorder og akkordskifter, bassist Jim Crichton leverte stødig og interessant basspill (både på bassgitar og synth), mens gitarist Ian Crichton hadde noen tidvis veldig fine soloer blant noen tydelige blemmer. Den eneste som skuffet, var trommeslager Steve Negus. I et lite smakfullt antrekk, og bak dårlig programmerte synthtrommer, spilte han lite interessant og til tider rent ut sagt kjedelig. Han var stødig som et fjell, men det ble til tider så basic og enkelt at det hele ble litt flaut å høre på. Men som en tidlig inspirasjonskilde for meg som trommeslager, følte jeg at jeg kunne tillate meg å være litt kritisk. Det hele var det litt skuffende, faktisk. Rent musikalsk var det vektlagt det mer tyngre, komplekse og pompøse enn de vare og rolige øyeblikkene, og en fin (med unntak av skikkelig danskebåt- Richard Clayderman-strings under pianolyden) versjon av den litt roligere og symfoniske Images med keyboardist Jim Gilmour på vokal, utgjorde et nødvendig lite pusterom. Men egentlig gjorde ikke dette så mye, for det holdt nerven i konserten opp hele tiden. En typisk lighterballade i løpet av denne konserten hadde ikke vært på sin plass. At det var første konsert på turneen, skulle vi merke et par ganger. Under fremførelse av trommesoloklassikkeren A briefcase (der Sadler spiller på synthtrommer gjemt i en koffert, så nå vet dere hvorfor låta har det navnet) kuttet synthtrommene i perioder ut. Men de og publikum tok det med et smil og rodde det i land med humor og 18 flaue smil. De rakk også å presentere to helt nye låter som kommer på deres nyeste album Full Circle som kommer ut i september. To i og for seg helt greie låter, og bedre enn det jeg har hørt fra dem de siste 5-6 årene. Ikke noen potensielle klassikere er jeg redd, men helt greie rockelåter. Skulle jeg være kritisk til noe ved konserten, måtte det være to ting. Den første går på måten Saga snekrer sammen låter. De fleste låtene består av en vers-refreng del som deretter brytes opp av et mellomspill der keyboard og gitar veksler om hverandre for deretter å avslutte partiet i en forrykende samspill, før de helt til slutt går tilbake til vers-refreng eller avslutter med å tone det hele ned. Det blir litt vel forutsigbart, og det binder også opp låtene på en måte som gjør at det låter som en mer eller mindre blåkopi av bandet på plate. Den andre innvendingen går på det at bandet er fanget av sin egen forhistorie. Med unntak av to nye og ikke spesielt bemerkelsesverdige låter, var alt materialet mellom 15 og 20 år gammelt. Med dette har jeg en ekkel følelse av at Saga etterhvert kan ende opp med å få et publikum som kun kommer på konsert for å høre gamle svisker og er uinteressert i å høre nytt stoff. På denne måten havner de i samme kategori som Yes, Jethro Tull og ELP- de må spille gårsdagens materiale for å få penger til mat i dag. Egentlig er det hele litt trist, men å gjenskape fortiden er Saga flinke til, og kanskje er det nok, både for dem og publikum.

19 Bård Tufte Johansen om tiden i «Utopian Fields» «Det var som å være med i Spinal Tap» På begynnelsen av nittitallet var Åpen Posts Bård Tufte Johansen vaskeekte progrockstjerne i Skiensbandet Utopian Fields. Vi konfronterte han med fortiden som progvokalist (uten offentlig stønad). Av Jon Niklas Rønning En litt forskremt stemme møter oss på telefonen når vi forteller Bård at vi vil intervjue ham om hans tid i bandet Utopian Fields. - Det verste er at dette er vel sikkert ikke er tull engang, humrer Tufte Johansen. Velvillig stiller han likevel opp på en prat om gruppa og sin egen innsats som vokalist på andreplata White Pigeon, You Clean. Liten by - mange band - Vi var en gjeng på gymnaset som spilte progmusikk og som danna denne gruppa Utopian Fields. Skien er en liten by, med masse band og navnebytte hele tida, men vi var likevel litt seriøse og hadde med oss flinke låtskrivere. Atle Bystrøm var en av dem og han spiller nå i Midnight Choir. Tilsammen var vi en 4-5 stykker, hvorav noen var veldig flinke til å spille, mens andre ikke var fullt så flinke, forteller han. I 1989 var det noen frikere i Sandefjord og Skien som lagde et plateselskap og ga ut det selvtitulerte debutalbumet, samt oppfølgeren White Pigeon, You Clean, men noe særlig vilt turneliv ble det likevel ikke på bandmedlemmene. Det ble mest til at gruppa spilte på arrangementer i Skien. Elm Street - Det var veldig mye fram og tilbake og jeg husker at det var mye snakk om at vi skulle spille på Elm Street i Oslo. Men, så var det plutselig en som ikke orka likevel så vi droppa det. Det lukta litt Spinal Tap av det hele, men det var en veldig morsom tid, forteller Bård. Særlig Spinal tap-aktig var det faktumet at det var en 35 år gammel fyr som fulgte etter bandet og skrev ned alt medlemmene sa. - Fyren var sikker på at vi skulle bli kjent og da skulle han gi ut bok. Det er en ganske absurd følelse å bli sitert på alt man sier når man er år. Da sier man jo ofte veldig mye dumt, humrer Bård og tillegger: - På begynnelsen av plata kan du høre fyren knuse stuevinduet sitt. Vi skulle ha med en knuselyd og mente det måtte gå an å få tak i en sånn effekt på plate, men han tok like godt med seg hele stuevinduet sitt ut på badet og knuste det med en båndopptaker. Yes-fan Fire ting du (kanskje) ikke visste om Utopian Fields: De ble dannet i Under innspillingen av Utopian Fields første album var det meningen at bandets gitarist Tor Dahl og bassist Tom-Inge Andersen skulle ta seg av det vokale. Dette var planen helt til de kom i studio og fikk høre sine egne stemmer. I hui og hast, på EN dags varsel ble derfor Lars Fredriksen (en dreven vokalist innen korsang og gospel-miljøet - senere også kjent i Oslo Gospel Choir + Norges bidrag i Melodi Grand Prix 1998!) tilkalt. Under innspillingen fungerte de to vrakede vokalistene som suffløser for Lars, og setning for setning ble sunget inn mens de hvisket teksten til ham i øret. Hele førsteopplaget av den første LP en Utopian Fields(1989) med (Lars) på 1089 eksemplarer ble forhåndsolgt tre uker før utgivelse - de fleste til utlandet (land som Nederland, Belgia, Tyskland, Sverige, Italia, Storbritannia, USA og Japan). Hele 2. opplaget på 1033 eks. ble også solgt ut. Etter salgssuksessen med debut-albumet var førsteopplaget på andreplata White Pigeon, You Clean... (med Bård) denne gang på ca eks. Det viste seg imidlertid at på rundt halvparten av opplaget var det en teknisk feil i pressinga på, slik at etter en heller slitsom gjennomlytting av nær 2000 LP er ble kun 1048 sluppet ut på markedet. De fleste av feilpressingene ble så kastet. Nye 988 eks. ble presset som erstatning. Da Colours ble lagt ned i 1996 var det fremdeles et par hundre eks. igjen på lager... Bård Tufte Johansen(t.v) på vokal. Det var antagelig her inspirasjonen til Arendalsfiguren Vidar Stangnes ble skapt. (Bildet er hentet fra plata White Pigeon, You Clean). 19 Bård forteller at han selv ikke har et kjempeforhold til progsjangeren, men at han likevel har noen favoritter. - Jeg prøver å følge med litt i og med at jeg har spilt progrock selv. Jeg har jo noen skiver, men hører mest på den mer kommersielle prog en som Yes og sånn. Proglåter generelt er jo veldig lange. Et eksempel på det er den første konserten vi hadde hvor vi spilte en låt som varte i over en time. En gjenforening med Utopian Fields benekter ikke Bård at det kan bli snakk om med tiden. - Det er ikke meg i mot. Særlig hvis det blir knusing av ruter og sånt! konkluderer han. Etter perioden med Utopian Fields har enkelte av medlemmene bedrevet følgende: Trommeslageren G. Wetle Holtan har syslet med poesi. Den ene gitaristen, Tor Dahl går under kunstnernavnet Odin og fremstår som trubadur og Dylan-tolker/kopist, foruten at han spiller i bandet Scream Opera. Den andre gitaristen Atle Bystrøm Olsen er hovedkomponist i det kritikeroste, spellmannspris-vinnende, TV-eksponerte og noe roots-pregede bandet Midnight Choir. Vokalist Lars Fredriksen vant fjorårets norske Melodi Grand Prix-finale og synger i Oslo Gospel Choir. Vokalist Bård Tufte Johansen er blitt TVkomiker med suksesser som Lille Lørdag og Åpen Post bak seg.

20 «Svens mimrehjørne» Gracious!: «This is... Gracious!!» Gracious! var et ektefødt barn av engelsk proto-prog. Debutalbumet deres (kalt Gracious!) kom ut på Vertigo i 1970, i godt selskap med Cressida, Still Life og andre legendariske band. Plata var en ganske broget sak, som svingte med letthet fra enerverende liring, via flørt med barokkmusikk, til Mellotron-fylt flytrock. Med sitt bemerkelsesverdige cover (rett og slett et stort, sort utropstegn på hvit bakgrunn) appellerte plata til lyttere med sans for den nye trenden; progressiv rock. Sven Eriksen Gracious! viste seg som ett rett så kompetent band, som muligens lot ideene av og til få ta av i litt for stor grad. Bandet besto av Paul Sandy Davis (sang), Martin Kitcat (keyboards), Alan Cowderoy (gitar), Tim Wheatley (bass) og Robert Lipson (trommer). Selvom salget av platen ikke var særlig stort, fikk bandet allikevel klarsignal for en oppfølger. Med This Is Gracious!! fikk bandet sanne ordene om at alt som kan gå galt har en tendens til å gjøre nettopp det. Først var det markedsføringen Av en eller annen grunn (det har blitt antydet økonomiske) kom ikke plata ut på Vertigo hvor den naturlig hørte hjemme, men på Philips og det endatil på en lavpris serie som medførte at målgruppen enten ikke kom i inngrep med plata eller at de dersom de så den trodde det var en reutgivelse av debutplata. (Den ble ved minst ett tilfelle også presentert som det). Selv ikke et Roger Deandesignet cover kunne redde denne fadesen. Dernest var det musikken. Til plata hadde gruppa komponert en suite i fem deler, den 25 minutter lange Super Nova. Dessverre var den så lang at den ikke passet inn på én side av en LP, dermed tok plateselskapet glatt ut den tredje satsen og flyttet den til side 2, noe som selvfølgelig ødela konseptet. Disse uheldige omstendighetene bidro til at plata sank som en stein, og at gruppa relativt snart gikk i oppløsning. Dette til tross for at This Is Gracious!! musikalsk sett er langt sterkere enn debuten. Fra åpningen Arrival Of The Traveller med sine lydeffekter, aggressive gitar og heftige trommespill, er Super Nova et av de musikalsk sett beste konseptene til da. Martin Kitcats Mellotron regjerer, han spiller horn, vibrafon, orgel, obo you name it alt fra sitt tangentbord. Kitcat var også en av Mellotronens fremste ambassadører på den tiden, en musiker som ønsket å bruke instrumentet annerledes enn sine kolleger og lyktes med det. energisk, vakker og spennende. De øvrige tre kuttene på plata er adskillig mer jordnære enn dette bokstavelig talt høytflyvende konseptet, selvom Cowderoys hypnotiske gitarspill og Kitcats Mellotron også her er tilstede. Låtene er nok nærmere blues-rock, med snev av Jonesy, Cressida og kanskje tilogmed litt Status Quo over seg. Etter Gracious! satset Paul Davis på en solokarriere, han var blitt lagt merke til, blant annet gjennom deltakelsen på Jesus Christ Superstar (en liten rolle som Peter), men det ble med to LP er (i 74 og 75) uten særlig suksess. Alan Cowderoy jobbet for Stiff Records, og Tim Wheatley spilte på plater med gruppene Tagget i 1974 og Duffo i 1981, den siste blant annet sammen med Sev Lewkowicz. De øvrige medlemmene forsvant fra musikken. Wheatley, Lipson og Lewkowicz gjenopplivet Gracious! i 1996 med albumet Echo, et moderne prog-album, milevis fra 70-tallets Gracious!, men med kvaliteter som hever det over mesteparten av 90-tallets progrock. This Is Gracious!! har blitt gitt up på CD i to versjoner. En av dem er som en 2LP-på-1CD sammen med debutalbumet på BGO, den andre som en egen CD på Renaissance Records, Utgivelsen på Renaissance er absolutt å anbefale siden den presenterer Super Nova i sin helhet med de 5 delene i rett rekkefølge (BGO-utgivelsen følger LPen i så måte), samt at den har med et bonus-spor, den nydelige singelen Once On A Windy Day som kanskje er det flotteste stykke musikk Gracious! noen sinne laget. GRACIOUS! this is gracious!! LP: Philips CD: Renaissance RCD BGO BGCD «Båndkverna» innsendte demoer fra inn- og utland SONICDEBRIS Heidi Bolstad Har en vag erindring om å ha mottatt denne demo-cden en sen lørdagskveld på byen, ledsaget av sterke appeller om en anmeldelse i Tarkus. En gang i tiden hadde jeg en dialog på gang med dette bandet, (som forøvrig er fra mitt hjemsted, Brumunddal) som tidligere het Blindfold. Siden den gang har de rukket å gi ut to demoer og finne ut at de hadde navnebrødre, derfor skiftet de altså navn til sonicdebris, som betyr noe sånt som lydmessig vrakgods..? Uansett var jeg for et par-tre år siden ivrig etter å anmelde dem etter å ha vært på en øvelse med dem, hvor jeg til alt overmål syntes de minnet om Anekdoten. Bandet fant ut at de ikke var «prog nok» for Tarkus, tror jeg, for jeg fikk ikke tilsendt noen demo, og har til dags dato ikke hørt deres to første. Ifølge deres manager, som var ansvarlig for å huke tak i meg, har bandets nåværende besetning sameksistert i nærmere ett år; Rune Sørheim (vokal), Tommy Nilsen (gitar), Per Bergseth (trommer), Knut Bergaust (bass) og seneste tilkomne medlem Jan P. Ringvold på synth/hammond. Dette er altså bandets tredje demo (spilt inn februar i år), og fremdeles er det noe som minner om Anekdoten her; fremdeles noe av det samme harde kompet, men jeg sporer også litt King Crimson, uten at det er å gå over til noe helt annet. Bandmedlemmene sverger visstnok til 70 talls-progen, og det kan høres på nevnte assosiasjoner og bruken av mellotron-lyd. Uten at jeg kan påstå at det gir meg den store 70 tallsnostalgien må jeg innrømme at dette er en interessant demo, som til tross for at den bare inneholder fire låter (pluss et litt spesielt femtespor jeg ikke vet om jeg blir helt klok på) veier opp for det i kvalitet. Jeg understreker at alle musikerne er svært dyktige, og vokalisten er tilfredsstillende god, til tross for at han kan minne litt plagsomt mye om Bono. I det hele tatt tror jeg U2-fans vil være tjent med å følge litt med på utviklingen av dette bandet, for i de mykere og mer melodiske partiene, som det er mange av, er det ikke fritt for at det er en viss likhet. Dette er en demo med overraskende bra produksjon. Det tekniske nivået er høyt over det du venter deg av en demo, og jeg vil tippe at det ikke er lenge før sonicdebris er utgivelsesklare med materialet sitt. Et nederlandsk plateselskap har visstnok vist interesse, men bandet vil ikke ut med hvilket før avtalen er sikker. Dette er riktignok ikke musikk for den innbitte proger, men kunne du tenke deg å høre hvordan Anekdotenmøter-U2 høres ut, så nøl ikke. Vokalist Paul Davis beviser at han er en grovt undervurdert sanger med en av progrockens aller beste stemmer. Super Nova er majestetisk, Svens Mimrehjørne tar for seg klassiske prog-plater fra svunne tider. 20 Demoen kan bestilles fra: Knut Ber-

Kartlegging av bruk og omdømme av norsk språk i dagens musikk- Norge

Kartlegging av bruk og omdømme av norsk språk i dagens musikk- Norge Kartlegging av bruk og omdømme av norsk språk i dagens musikk- Norge Gjennomført av Synovate April 2009 Synovate 2009 1 Prosjektinformasjon Formål Kartlegge bruk og omdømme av norsk språk i dagens musikk-norge.

Detaljer

Det var ikke lov til å bruke tekst på plakaten og den skulle ha målene 50 70 cm, en

Det var ikke lov til å bruke tekst på plakaten og den skulle ha målene 50 70 cm, en INNLEDNING Denne oppgaven går ut på å velge en musiker,gruppe eller et orkester og lage en visuell presentasjon av en av deres sanger. Ved å illustrere sangens mening og lage en original ide, vil det gi

Detaljer

Steve Dobrogosz (piano) & Anna Christoffersson (vokal)

Steve Dobrogosz (piano) & Anna Christoffersson (vokal) Steve Dobrogosz (piano) & Anna Christoffersson (vokal) Torsdag 24. september kl 20:00 i Kolben kulturhus, Kolbotn Superlativene haglet over Anna Christoffersson når hun debuterte sammen med Steve Dobrogosz

Detaljer

Glenn Ringtved Dreamteam 9

Glenn Ringtved Dreamteam 9 Glenn Ringtved Dreamteam 9 Venner for alltid Oversatt av Christina Revold Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken i Dreamteam-serien

Detaljer

Et lite svev av hjernens lek

Et lite svev av hjernens lek Et lite svev av hjernens lek Jeg fikk beskjed om at jeg var lavmål av deg. At jeg bare gjorde feil, ikke tenkte på ditt beste eller hva du ville sette pris på. Etter at du gikk din vei og ikke ville se

Detaljer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Demonstrasjon av tre stiler i rådgivning - Målatferd er ikke definert. 1. Sykepleieren: Ja velkommen hit, fint å se at du kom. Berit: Takk. 2. Sykepleieren:

Detaljer

PRESENTASJON A Tribute To Stones - ATTS

PRESENTASJON A Tribute To Stones - ATTS STARTEN SENT PÅ HØSTEN 2012: Bakgrunnen for dette er et lyst øyeblikk som Rune Olsen hadde: Fae n guttær, Stones er jo 50 år i år! Runes uttalelse førte til prosjektet ATTS som er forkortelse for. Rune

Detaljer

Kim & Trym. med hjemlengsel og utferdstrang. Konsert for 1. - 7. årstrinn. Kim André Rysstad (sang) / Trym Bjønnes (sang, gitarer, perkusjon, loops)

Kim & Trym. med hjemlengsel og utferdstrang. Konsert for 1. - 7. årstrinn. Kim André Rysstad (sang) / Trym Bjønnes (sang, gitarer, perkusjon, loops) 2010 2011 Kim & Trym med hjemlengsel og utferdstrang Kim André Rysstad (sang) / Trym Bjønnes (sang, gitarer, perkusjon, loops) Konsert for 1. - 7. årstrinn : Kim & Trym programmet To unge musikere vokste

Detaljer

Konserttilbud fra Kultur i Troms Høsten 2012

Konserttilbud fra Kultur i Troms Høsten 2012 Konserttilbud fra Kultur i Troms Høsten 2012 Vi har mange gode konserter! Se gjennom tilbudene, kanskje kommer vi til deg for én konsert, eller kanskje tar du i mot flere og legger du opp et fint høstprogram?

Detaljer

Meningen med livet. Mitt logiske bidrag til det jeg kaller meningen med livet starter med følgende påstand:

Meningen med livet. Mitt logiske bidrag til det jeg kaller meningen med livet starter med følgende påstand: Meningen med livet Aristoteles mener at lykken er det høyeste og mest endelige formål for menneskelig virksomhet. Å realisere sitt iboende potensial som menneske er en viktig faktor for å kunne bli lykkelig

Detaljer

Klangbilde. Hva er musikk? Hva er ikke musikk? Går det an å spille til et bilde dere har laget? Denne gangen skal dere få bestemme dette selv.

Klangbilde. Hva er musikk? Hva er ikke musikk? Går det an å spille til et bilde dere har laget? Denne gangen skal dere få bestemme dette selv. Klangbilde Hva er musikk? Hva er ikke musikk? Går det an å spille til et bilde dere har laget? Denne gangen skal dere få bestemme dette selv. Konsert for 1. - 7. årstrinn Om programmet Hva er musikk? Hva

Detaljer

Skoletorget.no Den franske revolusjon Samfunnsfag Side 1 av 5

Skoletorget.no Den franske revolusjon Samfunnsfag Side 1 av 5 Side 1 av 5 Politisk vekkelse og borgerskapets overtagelse Valget til stenderforsamlingen Tekst/illustrasjoner: Anne Schjelderup/Clipart.com Filosofiske spørsmål: Anne Schjelderup og Øyvind Olsholt Sist

Detaljer

Bevisføring mot Menons paradoks

Bevisføring mot Menons paradoks I Platons filosofiske dialog Menon utfordrer stormannen Menon tenkeren Sokrates til å vurdere om dyd kan læres, øves opp eller er en naturlig egenskap. På dette spørsmålet svarer Sokrates at han ikke en

Detaljer

Menneskerettighetserklæringen av 1789 Fra stendersamfunn til demokrati

Menneskerettighetserklæringen av 1789 Fra stendersamfunn til demokrati Side 1 av 5 Menneskerettighetserklæringen av 1789 Fra stendersamfunn til demokrati Tekst/illustrasjoner: Anne Schjelderup/Clipart.com Filosofiske spørsmål: Anne Schjelderup og Øyvind Olsholt Sist oppdatert:

Detaljer

NORDEN I BIO 2007 FILM: FÖRÄLDRAMÖTET (Sverige, 2003) NORSK TEKST

NORDEN I BIO 2007 FILM: FÖRÄLDRAMÖTET (Sverige, 2003) NORSK TEKST Sidan 1 av 12 NORDEN I BIO 2007 FILM: FÖRÄLDRAMÖTET (Sverige, 2003) NORSK TEKST 0 1 FORELDREMØTET 2 Man løser ikke problemer ved å unngå dem. Man må snakke om dem. 3 Selv om det er vanskelig. 4 -Gjør det

Detaljer

Kunsten i gangene er også preget av vinteren. 3. trinn har laget fine collagebilder.

Kunsten i gangene er også preget av vinteren. 3. trinn har laget fine collagebilder. Januar 2013. Nytt år med kalde dager lokker alltid riksmediene til Tynset. På den kaldeste dagen hittil, tirsdag 15. januar, dukket både TV2 og Aftenposten opp. Se video fra Aftenposten her! Kunsten i

Detaljer

Velkommen til minikurs om selvfølelse

Velkommen til minikurs om selvfølelse Velkommen til minikurs om selvfølelse Finn dine evner og talenter og si Ja! til deg selv Minikurs online Del 1 Skap grunnmuren for din livsoppgave Meningen med livet drømmen livsoppgaven Hvorfor god selvfølelse

Detaljer

Klangbilde. Hva er musikk? Hva er ikke musikk? Går det an å spille til et bilde dere har laget? Denne gangen skal dere få bestemme dette selv.

Klangbilde. Hva er musikk? Hva er ikke musikk? Går det an å spille til et bilde dere har laget? Denne gangen skal dere få bestemme dette selv. Klangbilde Hva er musikk? Hva er ikke musikk? Går det an å spille til et bilde dere har laget? Denne gangen skal dere få bestemme dette selv. Konsert for 1. - 4/5.- 7. årstrinn Om programmet Hva er musikk?

Detaljer

EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER.

EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER. EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER. MANUSET LIGGER UTE PÅ NSKI SINE HJEMMESIDER, MEN KAN OGSÅ FÅES KJØPT PÅ ADLIBRIS.COM Cassie er en feminist som driver parlamentarisk lobbyvirksomhet. Hun kjenner knapt Rose

Detaljer

Kapittel 12 Sammenheng i tekst

Kapittel 12 Sammenheng i tekst Kapittel 12 Sammenheng i tekst 12.1 vi har har vi har vi har vi 12.2 Anna har både god utdannelse og arbeidserfaring. Anna har verken hus eller bil. Både Jim og Anna har god utdannelse. Verken Jim eller

Detaljer

Kristina Ohlsson. Mios blues. Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

Kristina Ohlsson. Mios blues. Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen Kristina Ohlsson Mios blues Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen «Det gjør vondt å lese Lotus blues. Jeg mener, jeg husker jo så fordømt godt hvordan det var. Lucy eksperimenterte med solkremer

Detaljer

Mann 42, Trond - ukodet

Mann 42, Trond - ukodet Mann 42, Trond - ukodet Målatferd: Begynne med systematisk fysisk aktivitet. 1. Fysioterapeuten: Bra jobba! Trond: Takk... 2. Fysioterapeuten: Du fikk gått ganske langt på de 12 minuttene her. Trond: Ja,

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel:

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel: Preken 26. april 2009 I Fjellhamar kirke. 2.s e påske og samtalegudstjeneste for konfirmanter Kapellan Elisabeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 10. Kapittel: Jeg er den gode gjeteren.

Detaljer

Eventyr og fabler Æsops fabler

Eventyr og fabler Æsops fabler Side 1 av 6 En far, en sønn og et esel Tekst: Eventyret er hentet fra samlingen «Storken og reven. 20 dyrefabler av Æsop» gjenfortalt av Søren Christensen, Aschehoug, Oslo 1985. Illustrasjoner: Clipart.com

Detaljer

CELLO N MED DET RARE I! med Marianne Baudouin Lie

CELLO N MED DET RARE I! med Marianne Baudouin Lie CELLO N MED DET RARE I! med Marianne Baudouin Lie CELLO N MED DET RARE I! Målgruppe: aldersgruppen 3-6 år, men det er muligheter for å utvide konseptet også for andre aldersgrupper Cello n med det rare

Detaljer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. (Ukodet) Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør

Detaljer

Kapittel 11 Setninger

Kapittel 11 Setninger Kapittel 11 Setninger 11.1 Før var det annerledes. For noen år siden jobbet han her. Til høsten skal vi nok flytte herfra. Om noen dager kommer de jo tilbake. I det siste har hun ikke følt seg frisk. Om

Detaljer

The Only Way To Travel

The Only Way To Travel The Only Way To Travel Petter Wettre sax Jonas Westergaard (Danmark) - kontrabass Anders Mogensen (Danmark) trommer Konsert for 8. - 10. årstrinn : The Only Way To Travel PROGRAMMET Hva er improvisasjon?

Detaljer

Skagit. Mange norske fluefiskere har vært skeptiske til den amerikanske skagitstilen. Terje Bomann- Larsen

Skagit. Mange norske fluefiskere har vært skeptiske til den amerikanske skagitstilen. Terje Bomann- Larsen Skagit Mange norske fluefiskere har vært skeptiske til den amerikanske skagitstilen. Myter for fall Dels er motviljen feilaktig begrunnet, og dels et hinder for mer variert fiske. Er skagit kastene rett

Detaljer

SIDE 1 AV 5 ARBEIDSDIREKTORATET NEKTER IMPRESARIOVIRKSOMHET :

SIDE 1 AV 5 ARBEIDSDIREKTORATET NEKTER IMPRESARIOVIRKSOMHET : SIDE 1 AV 5 ARBEIDSDIREKTORATET NEKTER IMPRESARIOVIRKSOMHET : Undertegnede har i ca 12 år arbeidet med lydinstallasjoner for restauranter og hoteller. For ca 10 år siden begynte jeg å levere diskotekanlegg

Detaljer

Gud har ikke gitt deg frustrasjonens ånd!

Gud har ikke gitt deg frustrasjonens ånd! Gud har ikke gitt deg frustrasjonens ånd Bibelen sier at Gud ikke har gitt oss motløshetens (eller fryktens) ånd (2Tim 1:7), men kraft kjærlighet og selvkontroll (sindighet/sunt sinn). Jeg tror en bror

Detaljer

«Det påtagelige fraværet av kvinnelige regissører, etc.»

«Det påtagelige fraværet av kvinnelige regissører, etc.» 044-049 09.02.04 14:05 Side 2 «Det påtagelige fraværet av kvinnelige regissører, etc.» Hans Petter Blad Det er svært få kvinner som regisserer spillefilm i Norge. For å bøte på dette problemet har det

Detaljer

Sentralmål og spredningsmål

Sentralmål og spredningsmål Sentralmål og spredningsmål av Peer Andersen Peer Andersen 2014 Sentralmål og spredningsmål i statistikk I dette notatet skal vi se på de viktigste momentene om sentralmål og spredningsmål slik de blir

Detaljer

Kjell Terje Ringdal. Lær å lage taler som begeistrer

Kjell Terje Ringdal. Lær å lage taler som begeistrer Kjell Terje Ringdal Vel talt Lær å lage taler som begeistrer Om forfatteren: Kjell Terje Ringdal er førstelektor ved Markedshøyskolen i Oslo,der han underviser i retorikk, samfunnspåvirkning og public

Detaljer

Context Questionnaire Sykepleie

Context Questionnaire Sykepleie Context Questionnaire Sykepleie Kjære studenter, På de følgende sider vil du finne noen spørsmål om dine studier og praktiske opplæring. Dette spørreskjemaet inngår som en del av et europeisk utviklings-

Detaljer

FELIX Litt av et bibliotek. Har du lest alle de bøkene? NED Hvorfor spør alle om det?

FELIX Litt av et bibliotek. Har du lest alle de bøkene? NED Hvorfor spør alle om det? THE NORMAL HEART Av Larry Kramer Ned og Felix, som er svært ulike, er på date hjemme hos Ned. Utenforliggende utfordringer, som samfunnets aksept av homofil legning og den konstante overhengende smittefaren

Detaljer

Atle Næss. I Grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai. Illustrert av Lene Ask

Atle Næss. I Grunnlovens hus. En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai. Illustrert av Lene Ask Atle Næss I Grunnlovens hus En bok om prinser og tjenestejenter, riksforsamlingen og 17. mai Illustrert av Lene Ask To gutter og en kongekrone VED VINDUET I DEN SVENSKE KONGENS slott sto en gutt på nesten

Detaljer

Den hellige Ånd i mitt liv

Den hellige Ånd i mitt liv Den hellige Ånd i mitt liv TEMA 5 DEN HELLIGE ÅND I MITT LIV Hvem er Den hellige ånd? Den hellige ånd er den tredje personen i treenigheten. Han er en likestilt partner i guddommen sammen med Faderen og

Detaljer

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Kristina Ohlsson. Glassbarna. Oversatt av Elisabeth Bjørnson Kristina Ohlsson Glassbarna Oversatt av Elisabeth Bjørnson Om forfatteren: Kristina Ohlsson (f. 1979) omtales som Sveriges nye barnebokforfatter, og sammenliknes med Maria Gripe. Glassbarna er hennes første

Detaljer

Blues for barna. Har du en dårlig dag, spill en blues, så blir det kanskje bedre? Konsert for 1. - 7. årstrinn

Blues for barna. Har du en dårlig dag, spill en blues, så blir det kanskje bedre? Konsert for 1. - 7. årstrinn 2012 2013 Blues for barna Har du en dårlig dag, spill en blues, så blir det kanskje bedre? Konsert for 1. - 7. årstrinn : Blues for barna programmet - Dette er en sang om sånne dager da du aldri skulle

Detaljer

Konsertinformasjon. Bråkebøtta. Rikskonsertenes Skolekonsertordning. Turneen er et samarbeid mellom.

Konsertinformasjon. Bråkebøtta. Rikskonsertenes Skolekonsertordning. Turneen er et samarbeid mellom. Konsertinformasjon Rikskonsertenes Skolekonsertordning Bråkebøtta Petter Frost Fadnes, Chris Sharkey, Ståle Birkeland Klassetrinn: 1. 7. klasse Produksjonsnr. 109HL02 og 110VL02 Turneen er et samarbeid

Detaljer

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil Anne-Cath. Vestly Åtte små, to store og en lastebil Åtte små, to store og en lastebil Det var en gang en stor familie. Det var mor og far og åtte unger, og de åtte ungene het Maren, Martin, Marte, Mads,

Detaljer

Forest & Crispian New Wave Baber Shop Rock

Forest & Crispian New Wave Baber Shop Rock 2010 2011 Forest & Crispian New Wave Baber Shop Rock Klassetrinn 8.- 10. klasse Oslo kommune Utdanningsetaten : Forest & Crispian programmet og bandet For en stund siden møttes trommeslageren Adam og gitaristen

Detaljer

Grafisk arbeid. Artikkelen er skrevet av Henning Handå for Studentliv

Grafisk arbeid. Artikkelen er skrevet av Henning Handå for Studentliv Grafisk arbeid Artikkelen er skrevet av Henning Handå for Studentliv Artikkelen er opprinnelig utarbeidet i til bruk for deltagere på Studentlivs kurs i PR og markedsføring. Samtidig fungerer den også

Detaljer

NYHETSBREV FEBRUAR 2014

NYHETSBREV FEBRUAR 2014 1 NYHETSBREV FEBRUAR 2014 Rapport fra klubbkvelden i februar; Megasuksess! 135 solgte billetter og stemningen sto i taket. Første band ut denne onsdagskvelden i februar var Lübeck. Disse gutta har vært

Detaljer

NYHETSBREV MAI 2015.

NYHETSBREV MAI 2015. 1 NYHETSBREV MAI 2015. Hei alle venner av BBC! Da er våren her for fullt sies det, men det er ikke bare meg som venter på sol og varme. Mens vi venter kan vi kose oss med et nyhetsbrev fra BBC. Sist klubbkveld

Detaljer

KUNSTEN Å LÆRE. P. Krishna

KUNSTEN Å LÆRE. P. Krishna KUNSTEN Å LÆRE P. Krishna Dialog som en måte å lære En må skille mellom to slags læring. Det finnes læringen som er akkumulering av kunnskap, som trenger tid og anstrengelse. Dette er hovedsaklig dyrkingen

Detaljer

Kristina Ohlsson. Sølvgutten. Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Kristina Ohlsson. Sølvgutten. Oversatt av Elisabeth Bjørnson Kristina Ohlsson Sølvgutten Oversatt av Elisabeth Bjørnson Om forfatteren: er utdannet statsviter og har jobbet mye med terrortrusler i Europa. Hun har blant annet arbeidet for Rikspolisstyrelsen i Stockholm

Detaljer

Nikita-gründer og eier av Raise Gruppen AS Nordens største frisørkonsern.

Nikita-gründer og eier av Raise Gruppen AS Nordens største frisørkonsern. Blant dagens ledere finnes det nikkedukker og «jattere» som ikke tør si hva de egentlig mener. Disse er direkte skadelige for bedriftene og burde ikke vært ledere. Nikita-gründer og eier av Raise Gruppen

Detaljer

Forslag til for- og etterarbeid i forbindelse med skolekonserten

Forslag til for- og etterarbeid i forbindelse med skolekonserten Forslag til for- og etterarbeid i forbindelse med skolekonserten Mister Etienne in concert Her er lærerveiledningen til konserten Mister Etienne in Concert, skrevet av Etienne Borgers for barn mellom 6

Detaljer

De mest populære musikkfestivalene i Norge

De mest populære musikkfestivalene i Norge De mest populære musikkfestivalene i Norge Forfattere Maria Helene Hansen Skjelbakken Cecilie Marie Rafdal Mirja Sofie Frantzen Camilla Gåskjønli Anette Bakken Olsen 28. Oktober 2013 Problemstilling Hvilke

Detaljer

Mmm Vi sier et eller annet sted i dette materiellet, i den skriftlige delen, så sier vi det kreves en landsby for å oppdra et barn og..

Mmm Vi sier et eller annet sted i dette materiellet, i den skriftlige delen, så sier vi det kreves en landsby for å oppdra et barn og.. TRINN 4 Trinn 4 Torill Barnets andre leveår. Tema for trinnet er tospråklig og tokulturell oppvekst og familieliv. Også snakker man om hva man skal se på ved start i barnehage. Observasjon av hvordan barnet

Detaljer

Henrik Ibsen (1828-1906) Et dukkehjem

Henrik Ibsen (1828-1906) Et dukkehjem Henrik Ibsen (1828-1906) Et dukkehjem Nora. Der er vi ved saken. Du har aldri forstått meg. - Der er øvet meget urett imot meg, Torvald. Først av pappa og siden av deg. Helmer. Hva! Av oss to. - av oss

Detaljer

Glenn Ringtved Dreamteam 3

Glenn Ringtved Dreamteam 3 Glenn Ringtved Dreamteam 3 Hola Manolo Oversatt av Nina Aspen Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken i Dreamteam-serien

Detaljer

Josefine Visescene Onsdag 3. februar

Josefine Visescene Onsdag 3. februar Onsdag 3 februar Jan EGGUM Egne favorittviser han sjelden spiller Platesignering Ta med gamle lper! Onsdag 10 februar Geir Lunds orkester En salig blanding av godt og rått, stort og smått Norske tekster

Detaljer

Kristine (25) har lagd en reinofon

Kristine (25) har lagd en reinofon Meny ONSDAG 2. SEPTEMBER 2015 KULTUR FESTSPILLENE I NORD-NORGE KRISTINE HANSEN NORDGAREN Kristine (25) har lagd en reinofon Av ANJA LILLERUD 05. juli 2015, kl. 05:00 Hun er oppvokst i Halden, men slagverker

Detaljer

Psykologisk kontrakt - felles kontrakt (allianse) - metakommunikasjon

Psykologisk kontrakt - felles kontrakt (allianse) - metakommunikasjon Tre kvalitetstemaer og en undersøkelse Psykologisk kontrakt felles kontrakt/arbeidsallianse og metakommunikasjon som redskap Empati Mestringsfokus 9 konkrete anbefalinger basert på gruppevurderinger av

Detaljer

Fest&følelser Del 1 Innledning. Om seksualitet. http://suntogsant.no/kursdeler/innledning-om-seksualitet/

Fest&følelser Del 1 Innledning. Om seksualitet. http://suntogsant.no/kursdeler/innledning-om-seksualitet/ Fest&følelser Del 1 Innledning Om seksualitet http:///kursdeler/innledning-om-seksualitet/ Dette er manuset til innledningen og powerpoint-presentasjonen om seksualitet. Teksten til hvert bilde er samlet

Detaljer

en rekke artister og kunst nere. Så det er bare å forsyne seg! Det er også mulig å kjøpe god mat og drikke i Van Gard (1. etasje).

en rekke artister og kunst nere. Så det er bare å forsyne seg! Det er også mulig å kjøpe god mat og drikke i Van Gard (1. etasje). 13. september 2015 1 Velkommen til Barnas Ultima-dag (BUD) BUD inviterer hele familien til å se og oppleve hva eksperi mentell mus ikk og kultur uttrykk kan være. For det kan nemlig være mye rart, spennende

Detaljer

Vi har laget noen tema som vi ønsker å diskutere med dere, men det er viktig for oss at du får sagt din mening og fortalt om dine opplevelser.

Vi har laget noen tema som vi ønsker å diskutere med dere, men det er viktig for oss at du får sagt din mening og fortalt om dine opplevelser. Fokusintervju Deltakere tilfeldig utvalg Boligeiere fra prosjektet Leie til eie Innledning Hensikt: Leie til eie er et prosjektarbeid som startet sommeren 2011. Målet har vært at flere skal kunne eie sin

Detaljer

Mariken Halle. Min middag med

Mariken Halle. Min middag med Mariken Halle Min middag med Harald Eia Stemmer 7 Om forfatteren: Mariken Halle (f. 1982) er utdannet filmregissør fra Filmhögskolan i Gøteborg. Eksamensfilmen Kanskje i morgen (2011) fikk strålende mottakelse

Detaljer

Malika Makouf Rasmussen post@malikamakoufrasmussen.com www.malikamakoufrasmussen.com. Komponistenes vederlagsfond post@musikkfondene.

Malika Makouf Rasmussen post@malikamakoufrasmussen.com www.malikamakoufrasmussen.com. Komponistenes vederlagsfond post@musikkfondene. Malika Makouf Rasmussen post@malikamakoufrasmussen.com www.malikamakoufrasmussen.com Komponistenes vederlagsfond post@musikkfondene.no RAPPORT FOR FORDYPNINGSTIPEND 2012 - REFERANSE KVF/H12 Først og fremst

Detaljer

9c Sander R. Johansen. Tidsmaskinen

9c Sander R. Johansen. Tidsmaskinen Tidsmaskinen Utrolig hvordan ting kan gå seg til, eller hva? Det føles som om det kun er noen timer siden jeg satt hjemme i sofaen og åt potetgull. Om jeg aldri hadde sagt ja til å være testkanin for han

Detaljer

Undervisningsopplegg til txt 2015 Tidsinnstilt

Undervisningsopplegg til txt 2015 Tidsinnstilt Undervisningsopplegg til txt 2015 Tidsinnstilt A. Innledende opplegg om litterær smak og kvalitet Dette opplegget kan med fordel gjennomføres som en forberedelse til arbeidet med årets txt-aksjon. Hvis

Detaljer

Deborah Borgen. Ta tak i livet ditt før noen andre gjør det

Deborah Borgen. Ta tak i livet ditt før noen andre gjør det Deborah Borgen Ta tak i livet ditt før noen andre gjør det Forord Med boken Magisk hverdag ønsket jeg å gi mennesker det verktøyet jeg selv brukte og bruker, og som har hjulpet meg til å skape et godt

Detaljer

Richard Juhlin. Best i verden

Richard Juhlin. Best i verden Talerforum matcher riktig taler, ekspert, inspirator med dine møter og kurs! Champagne, O Boy med blåbær og lidenskap Best i verden Richard er kjent for sin oppsiktsvekkende treffsikkerhet ved blindprøver,

Detaljer

Vinden hvisker... Hva er styrke? Hvordan løser vi konflikter uten vold? 3 skuespillere. 3 reisekofferter. 3 fabler av Æsop

Vinden hvisker... Hva er styrke? Hvordan løser vi konflikter uten vold? 3 skuespillere. 3 reisekofferter. 3 fabler av Æsop Vinden hvisker... 3 skuespillere 3 reisekofferter 3 fabler av Æsop Nordavindens oppblåste kinn mot solens hete Kronhjortens arroganse mot pinnsvinets ydmykhet Ekens majestet mot gressets bøyelighet Spennende

Detaljer

TENK SOM EN MILLIONÆ ÆR http://pengeblogg.bloggnorge.com/

TENK SOM EN MILLIONÆ ÆR http://pengeblogg.bloggnorge.com/ TENK SOM EN MILLIO ONÆR http://pengeblogg.bloggnorge.com/ Innledning Hva kjennetegner millionærer, og hva skiller dem fra andre mennesker? Har millionærer et medfødt talent for tall og penger? Er millionærer

Detaljer

ETTER AT OLGA REISTE TIL SY(N)DEN...

ETTER AT OLGA REISTE TIL SY(N)DEN... ETTER AT OLGA REISTE TIL SY(N)DEN... I gamle dager var det synd å reise til Syden. Kanskje ikke sånn veldig synd... Eller jo, det var visst det. Veldig synd. For man skulle ikke være så forfengelig at

Detaljer

ET ØYEBLIKKSINTERVJU MED OLE HENRIK KONGSVIK, DAGLIG LEDER OG GRÜNDER I OK FOTO. - Intervjuet (og [amatør]fotografert) av Ole Mads Sirks Vevle.

ET ØYEBLIKKSINTERVJU MED OLE HENRIK KONGSVIK, DAGLIG LEDER OG GRÜNDER I OK FOTO. - Intervjuet (og [amatør]fotografert) av Ole Mads Sirks Vevle. ET ØYEBLIKKSINTERVJU MED OLE HENRIK KONGSVIK, DAGLIG LEDER OG GRÜNDER I OK FOTO. - Intervjuet (og [amatør]fotografert) av Ole Mads Sirks Vevle. OM NAVNET «OK FOTO».., OK Foto. - Stemmer det. Husker du

Detaljer

Vurdering av prosjekt Musikk Ilsvika småbarn, 2015

Vurdering av prosjekt Musikk Ilsvika småbarn, 2015 Vurdering av prosjekt Musikk Ilsvika småbarn, 2015 Denne måneden vil vi vurdere prosjektet vårt om musikk som vi startet i oktober. Målene med prosjektet var: Barna skal få oppleve ulike rytmer å bevege

Detaljer

Markedsplan Radio Revolt:

Markedsplan Radio Revolt: Markedsplan Radio Revolt: De aller største utfordringene til Radio Revolt slik radioens markedsgruppe ser det i dag er som følger: Studenter og unge svarer altfor mye Ikke hørt om / ingen kjennskap til,

Detaljer

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket Kvinne 66 ukodet Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør det vondt? Pasienten: Ja,

Detaljer

Fellesskap og Brobygging

Fellesskap og Brobygging Preken Stavanger Baptistmenighet Tekst: Filipperne 2, 1-5 Dato: 21.05.2006 Ant. ord: 2076 Fellesskap og Brobygging Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, om det finnes

Detaljer

Asi es Bolivia («Sånn er Bolivia»)

Asi es Bolivia («Sånn er Bolivia») Asi es Bolivia («Sånn er Bolivia») og kulturskoleelever «Asi es Bolivia» er en trio som spiller boliviansk folkemusikk Edgar Albitres Edgar Albitres («Asi es Bolivia») Peruansk musiker. Hans hovedinstrument

Detaljer

BommBang - Boomdans veiledning. BoomBang BoomDans. Forarbeid. Trinnene illustrerer hvordan en komposisjonsprosess kan arte seg i forhold til rytme.

BommBang - Boomdans veiledning. BoomBang BoomDans. Forarbeid. Trinnene illustrerer hvordan en komposisjonsprosess kan arte seg i forhold til rytme. BoomBang BoomDans Forarbeid Forarbeidet er laget som et flertrinnsprosess, og skolen velger selv hvor mange trinn i prosessen de følger. Trinnene illustrerer hvordan en komposisjonsprosess kan arte seg

Detaljer

Ei bok om Alf Prøysen

Ei bok om Alf Prøysen Stein Erik Lunde Dra krakken bortåt glaset Ei bok om Alf Prøysen Dra krakken bortåt glaset heter denne boka. Tittelen er henta fra ei linje i «Julekveldsvise». Mange kjenner den. De fleste kjenner den

Detaljer

Glenn Ringtved Dreamteam 8

Glenn Ringtved Dreamteam 8 Glenn Ringtved Dreamteam 8 Fotball, svette og tårer Oversatt av Christina Revold Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken

Detaljer

Matt 16,13-20. 6. søndag i treenighetstiden 2015

Matt 16,13-20. 6. søndag i treenighetstiden 2015 Matt 16,13-20. 6. søndag i treenighetstiden 2015 Jeremia ble kalt til profet. Han var ung. Han var redd. Han ville trekke seg, men Gud visste hva han gjorde. Det var Jeremia han ville bruke. I dag møtes

Detaljer

Roald Dahl. Matilda. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl

Roald Dahl. Matilda. Illustrert av Quentin Blake. Oversatt av Tor Edvin Dahl Roald Dahl Matilda Illustrert av Quentin Blake Oversatt av Tor Edvin Dahl Kapittel 1 Bokleseren Det er noe merkelig med foreldre. Selv når barnet deres er så ufyselig at du knapt kan tro det, synes de

Detaljer

NYHETSBREV 21. Juni 2012. Halloen igjen!

NYHETSBREV 21. Juni 2012. Halloen igjen! NYHETSBREV 21. Juni 2012. Halloen igjen! Så er det tid for siste nyhetsbrev på denne siden av ferien. Siden sist har vi hatt siste klubbkveld for sesongen, styremøte og turen til Liverpool. En av sakene

Detaljer

Om å finne tonen. Per Egil Hegge

Om å finne tonen. Per Egil Hegge Nytt språk, ny tone Om å finne tonen Det skal lite til, ofte bare ett ord, før et utsagn får en helt annen tone, og dermed betydning. Et berømt sitat er fra en historiebok, hvor det står: «Han klarte virkelig

Detaljer

Konsertinformasjon. Musikk fra en blå dal. Rikskonsertenes Skolekonsertordning. Turneen er et samarbeid mellom. Carl Petter Opsahl og Åsmund Reistad

Konsertinformasjon. Musikk fra en blå dal. Rikskonsertenes Skolekonsertordning. Turneen er et samarbeid mellom. Carl Petter Opsahl og Åsmund Reistad Konsertinformasjon Rikskonsertenes Skolekonsertordning Carl Petter Opsahl og Åsmund Reistad Musikk fra en blå dal Klassetrinn: 1.-7. Om programmet og musikerne Langt langt borte, dit du bare kan komme

Detaljer

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål!

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål! Jesus som tolvåring i tempelet Lukas 2, 41-52 Alternativ 1: Rollespill/ dramatisering Sted: Nasaret (plakat) og Jerusalem (plakat) Roller: Forteller/ leder Jesus Josef Maria Familie Venner Lærer FORTELLER:

Detaljer

Kvalitativ metode. Sveinung Sandberg, Forelesning 3. april 2008

Kvalitativ metode. Sveinung Sandberg, Forelesning 3. april 2008 Kvalitativ metode Sveinung Sandberg, Forelesning 3. april 2008 Kvale: Metoder for analyse Oppsummering av mening Enkle korte gjenfortellinger Kategorisering av mening Fra enkle faktiske kategorier til

Detaljer

Preken 8. mai 2016. Søndag før pinse. Kapellan Elisabeth Lund. Joh. 16, 12-15

Preken 8. mai 2016. Søndag før pinse. Kapellan Elisabeth Lund. Joh. 16, 12-15 Preken 8. mai 2016 Søndag før pinse Kapellan Elisabeth Lund Joh. 16, 12-15 Ennå har jeg mye å si dere, sa Jesus til disiplene. Men dere kan ikke bære det nå. Det er begrensa hvor mye vi mennesker klarer

Detaljer

Historien om. John Wesley. av Bjørn Olav Hammerstad

Historien om. John Wesley. av Bjørn Olav Hammerstad Historien om John Wesley av Bjørn Olav Hammerstad Copyright 2012 IKO-Forlaget AS, Oslo Utgitt i samarbeid med Metodistkirken i Norge Omslag: Trygve Skogrand Illustrasjon s. 119: Wesley children silhouette

Detaljer

Esker med min barndom i

Esker med min barndom i Esker med min barndom i En utstilling av tre kunsthåndverkere om tilnærminger til form. Introduksjon Noen skaper idé ut fra form, andre skaper form ut fra idé: Det finnes en lang rekke materialer å uttrykke

Detaljer

Aldri har en 60-åring vært mer vital enn i dag. Det er bare å sammenligne Lise Fjeldstad med bildene av oldemor i familiealbumet, så ser du det.

Aldri har en 60-åring vært mer vital enn i dag. Det er bare å sammenligne Lise Fjeldstad med bildene av oldemor i familiealbumet, så ser du det. Nytt språk, ny tone Om å finne tonen Det skal lite til, ofte bare ett ord, før et utsagn får en helt annen tone, og dermed betydning. Et berømt sitat er fra en historiebok, hvor det står: «Han klarte virkelig

Detaljer

Musikalsk CV CAROLINE RØSTE. Fra Os i Østerdalen Sanger

Musikalsk CV CAROLINE RØSTE. Fra Os i Østerdalen Sanger Musikalsk CV CAROLINE RØSTE Fra Os i Østerdalen Sanger Mål og drømmer Langsiktig mål Hovedmålet mitt har til nå først og fremst vært å ha det gøy med musikken. Min største drøm er å nå så langt som mulig

Detaljer

Ugress. Konsert for 1. - 7. årstrinn

Ugress. Konsert for 1. - 7. årstrinn 2012 2013 Ugress Konsert for 1. - 7. årstrinn : Ugress programmet Ugress er et funky, filmatisk, og spennende pop-eletronika prosjekt, fra den gærne vitenskapsmannen og lyd-etterforskeren Gisle Martens

Detaljer

Lewis Carroll. Alice i eventyrland. Illustrert av Tove Jansson Oversatt av Zinken Hopp

Lewis Carroll. Alice i eventyrland. Illustrert av Tove Jansson Oversatt av Zinken Hopp Lewis Carroll Alice i eventyrland Illustrert av Tove Jansson Oversatt av Zinken Hopp Om forfatteren: LEWIS CARROLL (1832 1898) het egentlig Charles Lutwidge Dodgson, og var både matematiker og fotograf.

Detaljer

Midtsommer Dansefestival på Geilo 23-25 juni-2005

Midtsommer Dansefestival på Geilo 23-25 juni-2005 Midtsommer Dansefestival på Geilo 23-25 juni-2005 Torsdagen 23.6 Første kvelden var det Ole Ivars som var det store trekksplasteret på Geilo. Dansefestivalen ble lagt på Park in highland Geilo, og arrangementet

Detaljer

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,

Detaljer

GREENLAND WHALEFISHERS 20 ÅRS JUBILEUM I 2014

GREENLAND WHALEFISHERS 20 ÅRS JUBILEUM I 2014 GREENLAND WHALEFISHERS 20 ÅRS JUBILEUM I 2014 DVD dokumentarfilm UTE NÅ! 1 time og 38 minutt med ekte upolert irsk punk + bonus musikkvideo. Den komplette historien om Greenland Whalefishers inkludert

Detaljer

Fokus på adjektiv som forarbeid til lesing av bildebok

Fokus på adjektiv som forarbeid til lesing av bildebok Fokus på adjektiv som forarbeid til lesing av bildebok - et undervisningsopplegg med flerspråklige elever på 2. trinn Delt av Anne Kathrine Nedrebø Hadland, student på Lesing 2 Lesesenteret Universitetet

Detaljer

Terry og Sammy har satt seg ved bordet. Terry leser i menyen mens Sammy bare stråler mot ham. TERRY... Jeg beklager det der i går.

Terry og Sammy har satt seg ved bordet. Terry leser i menyen mens Sammy bare stråler mot ham. TERRY... Jeg beklager det der i går. DU KAN STOLE PÅ MEG Av Kenneth Lonergan Terry og Sammy er søsken. Terry har vært borte uten å gi lyd fra seg, og nå møtes de igjen, til Sammys glede. Men Terry har noe på hjertet angående hans fraværenhet,

Detaljer