BERGLJOTS HUS En biografisk skildring Av: Bjørn Rudborg

Transkript

1 BERGLJOTS HUS En biografisk skildring Av: Bjørn Rudborg Lysthuset Bondegården var et fredelig skue i vårsolen. De tunge epletrærne bar bud om at det skulle bli en god siderproduksjon senere på sommeren. I den vesle landsbyen La Rivière Saint Sauveur, ikke langt fra den vakre havnebyen Honfleur ved Normandie-kysten i Frankrike, viste kalenderen torsdag den 13. mai Bare naturens lyder var å høre. For en gangs skyld var det stille fra de alliertes bombefly, det var heller ikke noe å høre fra den stressede tyske aktiviteten til og fra de enorme kystfortene. Selv ikke fra den gamle damen var det en lyd å høre, der hun satt i fluktstolen sin, med et slitt teppe rundt skuldrene. Hun satt i le foran huset hun hadde bodd i så lenge. Gården var blitt hennes verden, med rom for de få kjente mennesker hun hadde igjen. Her kunne hun ennå gjøre seg forstått på norsk, fransken fikk hun aldri taket på. Unntaket var gårdsnavnet, "Petit Buquet", som hun kjærlig brukte i hverdagen. Det steinkledde huset og den gamle damen var blitt fortrolige med hverandre, der hun hadde vært innlosjert på pikerommet i sin datters hus gjennom tjue år. De siste årene hadde hun tatt til ordet overfor svigersønnen, engelskmannen Diderick, for å få satt opp en paviljong på den lille høyden bortenfor rosebedet. Et lysthus, slik hun husket fra barndommen, åttekantet, med slanke søyler, hvitmalt. Det lindret noe i henne å snakke om gamledager. Kanskje hadde hun tenkt på lysthuset også i dag. I fanget holdt hun en liten bok, på norsk. Den var slitt, nesten utlest, men sømmene holdt arkene samlet; Victoria. En Kærlighets Historie, av Knut Hamsun. Som et ritual hadde hun lest boken hvert år på denne tiden. Flere ganger hadde hun lest boken den 16. mai, på sin bryllupsdag. Men i år ble det den 13. mai, hun ville få det overstått. Likevel greide hun bare noen få ord, trettheten tok henne. Slik finner datteren Victoria henne, fredsommelig med boken i fanget, omkranset av velduftende frukttrær, død. Begravelsen finner sted på kirkegården i landsbyen. En liten gravstøtte settes opp, med sirlige bokstaver hugget inn: "Bergljot Bassøe Hamsun, født Bech, 1873 i Trondheim, Norvège." Victoria hadde lyst til å flagge på halv stang. Helst ville hun heise det norske flagget, men Diderick nektet. Det ville bli så mye bråk med tyskerne. Både han og sønnene måtte stadig stå

2 til rette for inntrengerne med registreringer og spørsmål, siden de hadde sitt opphav fra fiendelandet, England. Men aldri Victoria eller Bergljot, de hadde begge et navn å vise til, ikke et fiendenavn. Victoria sendte telegram og brev til de få som skulle kontaktes. Noen i Trondheim, noen få i Oslo, halvsøsteren Maria og morens søstere Alette i Hamburg. Og til Nørholm. Det var mange år siden sist hun skrev til faren sin, elleve år siden hun sist hørte noe etter at han avviste enhver kontakt med henne. Alt handlet om penger. Arv, livrente, rettigheter - penger! Likevel hadde den gamle underholdt moren, og etter hvert også henne, med månedlig apanasje. Men nå sendte Victoria telegrammet om morens død til Nørholm, til faren, Knut Hamsun. Victoria hørte ikke noe fra faren før det var gått en god måned. Han var på reise til en journalistkongress i Wien. Fra sin mellomlanding i Berlin sendte han et brev fra Adlon Hotel til Victoria, det første siden bruddet i 1931: Ja ja, saa døde din Mor! Hun og jeg passet vel ikke til hverandre, men vi hadde nogen lykkelige Aar sammen likevel. Hun var saa snil og hjertelig god, gjorde aldrig nogen uret, tok paa sig mere Skyld end hun hadde, jeg graater ved Mindet om hende. Snart skal jeg vel følge hende efter. Maurbakken Victoria rydder værelset etter moren. På veggen henger et portrett av Bergljot som ung dame med oppsatt hår, nydelige mørke øyne, smal i ansiktet, drømmende. Ved siden av henger et unnselig lite fotografi av en smilende tulle med bred sløyfe i håret. Barnet kan ikke være mer enn halvannet år gammelt. Victoria har nesten ikke lagt merke til barnebildet før, og det blir værende i tankene hennes mens hun rydder videre. I en liten mappe finner hun en håndtegnet skisse. Hun stusser, det er en byggetegning, en romplan. Med sirlig håndskrift er det skrevet "Mit rum", "Bergljots rum", "Victorias rum". Victoria setter seg ned, tankene går tilbake til Norge. Hun er ikke i tvil, det er farens egne byggetegninger fra huset han tegnet til den lille familien da de skulle flytte til Drøbak, huset som han ga navnet "Maurbakken". Moren hadde noen ganger fortalt om den første tiden etter at Victoria ble født, og om "Maurbakken". Det var et nydelig trehus med utsikt over Drøbaksundet. To stuer var det gitt plass til, atskilt med en åpen, bred dør. På døråpningens sider var det reist to hvite søyler, plassert på lave sokler. De to stuene hadde med sitt inventar hver sin rangering, slik at den ene finstuen ble enda finere enn den andre. To år hadde de bodd der, inntil faren bestemte seg for å selge huset og flytte bort. Han solgte ikke bare huset, han kvittet seg med hele familien. Victoria var bare fire Bjørn Rudborg, Bergljots hus 2

3 år, men hun husker det. Kanskje husket hun det mest fra morens fortellinger. Senere flyttet hun og moren til en apotekerenke på Lillestrøm, så tilbake til Drøbak, men ikke til Huset. Victoria setter seg ned i morens lesestol, med tegningen i hånden. Minnene fra moren, og noen spredte fortellinger opp gjennom årene, kommer for henne. Historiene er enkelte ganger som et eventyr, men like ofte en forbitrelse. Victoria mener selv at også hun har all grunn til å være forbitret, men nå er det moren hun tenker på. Bergljots historie. Villa Trollebo Vi bor nu her ude paa en Ø, da vi ikke kunde faa Hus i selve Byen. Det er meget ubekvemt, men det faar ikke hjælpe. Det er ikke vanskelig å lese mellom de sparsomme linjene at både boforhold og stemning var lite tilfredsstillende. Brevet var sendt fra Bergljot til søster Anette i 1898 fra Helsingfors. Av alle steder på jord har hun havnet ute i den kalde skjærgården i den finske hovedstaden. Hun og Knut Hamsun hadde bestemt seg for å gjøre en lengre reise, kanskje et par år. Det første stoppet var Helsingfors, og de ankom byen den 1. november De to første ukene bodde de på hotell, med storslått introduksjon og flotte fester. Bergljot var fortsatt i bryllupsrus og nøt hvert sekund av oppmerksomheten som ble viet den berømte forfatteren hun var blitt gift med. Men her ute på øya, Råholmen, var det alt annet enn bystas og lokkende tilbud. Kontrasten kunne ikke vært større. Skulle man til byen måtte man først komme seg til land, for så å spasere eller leie hest og vogn. Bergljot fikk nå for første gang merke vagabonden og naturmannen Hamsun. Det nygifte paret var de eneste beboerne på øya. De hadde fått leie et halvannet etasjes trehus, med det velklingende navnet "Villa Trollebo". Bygningen var i dårlig stand, og bar preg av å være påbygd og utvidet i flere etapper. Hamsun var ikke bare forfatter. Han var også arbeidsmann, med stor tro på egne ferdigheter som tømrer og snekker. Like før jul skriver han i brev til venner i hjemlandet: Ellers haver jeg mig gekøbt et Verktøyskab med Alverdens remedier i - svinaktig dyrt. Men nu snedkrer jeg, saa det er en Lyst, har alt ødelagt et Skrivebord for Kærringen. Bjørn Rudborg, Bergljots hus 3

4 "Kærringen", fru Bergljot, fant seg aldri skikkelig til rette på Råholmen. Dette var fjernt fra hennes byliv, med naturlig omgang i de høyere sosiale lag i Wien og Christiania. Den isolerte tilværelsen var tøff. Ut over i desember la Bergljot seg syk, hun var deprimert. Hamsun får anslag av dårlig samvittighet, og skrivingen blir stemoderlig behandlet der han i slett humør blir gående hvileløst mellom Bergljots seng og stuevinduene. Også han forbanner regnet og gråtåka. Det går dager uten at noe skjer, men så snur det. Bergljot kvikner til, og tar over sine mange oppgaver igjen. Hun får det bare sånn passelig til, men hun vet så inderlig godt at hennes rolle er viktig for at mannen skal kunne skrive. Men nærmere jul er det Hamsun som holder senga. Syk og deprimert, han også. Det går et par dager, ikke et knyst, bare sur og tverr og bleik. Det er tider ute på Villa Trollebo der ingen av de to skulle tro at dagen har en ende. En trøst i tilværelsen blir brevene. Bergljot skriver flittig med sin søster Alette, her får hun utløp for sin frustrasjon over det marerittet hun er havnet opp i. Hun legger ikke fingrene imellom. I et brev senere på vinteren skriver hun i klartekst at hun ønsker hun aldri kommer tilbake til Finland, og beskriver forholdene slik: Knut og jeg vantrives her så vi holder på å bli gale. Her er full vinter med sne, endnu. Gud her er skrekkelig, vi er begge syke på sindet av denne ubeskrivelge gale vinter sygdom og elendighet. (3) Dagene på Villa Trollebo pendler mellom det produktive og det depressive. Det utvikler seg likevel en slags normalitet etter hvert, og de lærer seg både området og klimaet å kjenne. Kuldegradene kryper lenger og lenger nedover, og de priser seg lykkelig over det store vedlasset som fulgte med huset. Bergljot prøver å gjøre det nye hjemmet så hyggelig som mulig. Hun vasker, lager mat, holder tøyet i orden. Og hun tenker. Ikke minst tenker hun på Maria, Vesla, hennes lille datter som nå er blitt stor jente på fire år. Bergljot har ikke sett henne siden bryllupet med Hamsun, da Vesla ble adoptert av sin fars søster. Som betingelse for adopsjonen skulle Maria i framtiden aldri ha noen kontakt med sine foreldre, og hun fikk nytt navn, Mitzi Schmidt. Bergljot tenker mye på sine valg, mens Østersjøen holder hus og gård godt under frysepunktet. Maria befinner seg i Wien. Mor befinner seg på Råholmen i den finske skjærgården. Savnet etter Vesla blir tidvis uutholdelig for Bergljot, og enda verre er det med avtalen om at de aldri skal treffes. Dette løftet ble holdt helt til 1921, da de hadde tre uker sammen i Wien. Deretter så de hverandre ikke igjen. Bjørn Rudborg, Bergljots hus 4

5 Bergljot og Knut Hamsun ga gjerne inntrykk av at de var isolerte på Råholmen. Ettertiden viser imidlertid at de imponerende raskt ble introdusert for en høyst interessant kunstnerisk og samfunnsengasjerende krets, og frekventerte det sosiale miljøet i byen med stor appetitt. Et stamsted for den kulturelle elite i Helsingfors var Hotel Kämp, beliggende vis-a-vis Esplanadparken i hjertet av byen. Hamsun trivdes godt i det spirituelle og politiske kunstnerlivet på Kämp. Her kunne han leve ut en privat side av seg selv, uten å miste ansikt. Hadde ikke hans navn vært kjent for hele Kämp-miljøet fra før av, så ble det ettertrykkelig kjent nå. Hamsun var i sitt ess der han spanderte runde på runde, og han var overstrømmende i sin hyllest de ganger han selv ble påspandert en helaften. Men ikke alt var like tilfredsstillende i festsalongen. Hamsun mislikte etter hvert fru Bergljots flørting og hjertelige tilstedeværelse. Vennene lot seg smigre av vakre Bergljot, hun var noe for seg selv i dette miljøet. Alle ville være nær henne, og hun var ofte eneste kvinne i selskapet. Fremmede gjester på Hotel Kämp skulte vantro mot kunstnerbordet. Helsingforsboerne ble sjokkert av hennes ermeløse kjoler og sensuelle stil. Og Hamsun var ikke Hamsun for ingenting, han kunne ikke like signalene hun sendte ut. Ekteskapet fikk allerede nå sin første slitasje. Frk Hammers pensjonat På sine gamle dager fortalte Bergljot ofte om de mange begivenhetene i livet sitt, dette merkeåret Egentlig begynte det to år før, da hun bodde på Frøken Hammers pensjonat på Ljan, i utkanten av Kristiania. Hun var 22 år og hadde et barn på to år, Maria. Hos Frøken Hammer ble hun kjent med en annen pensjonær, en høyreist og staselig kar på 37 år. Dikter var han, og holdt seg mye for seg selv. Bergljot på sin side var gift, uten at det hadde ført så mye lykke med seg. Hun hadde Vesla, men det var også alt. Eduard var henne utro, og Bergljot var mye alene. Det var ikke slik hun hadde forestilt seg sitt voksenliv. Fra sitt barndomshjem var hun familiær med stor rikdom og fine vaner. Far Thomas Bech hadde vært en grundig læremester for den riktige sosiale dannelsen. Men som tjuetoåring satt hun, mot alle odds, ufrivillig låst på Frøken Hammers pensjonat. Bekjentskapet med dikteren ble lyspunktet i tilværelsen. Det utviklet seg til et spennende vennskap, tettere og tettere. Forpliktelsene til ektemannen føltes løsere og løsere. I ekteskapet var det så mye hun ikke hadde kontroll over at hun bare ville ut av det hele. Den 13. november 1897 ble hun innvilget skilsmisse. Hele ekteskapet hadde vært en trist historie, men hun klarte ikke helt å sørge. Hun hadde øyne for en annen. Kjærlighetsforholdet til Knut Bjørn Rudborg, Bergljots hus 5

6 Hamsun kunne nå dyrkes sterkere og mer offentlig enn før. Det begynte å gå rykter, og det viste seg å være hold i ryktene. Det gikk bølger gjennom borgerskapet da en ung kvinne giftet seg på nytt; uten å være enke. Men Bergljot Bassøe Bech stålsatte seg, og giftet seg for annen gang den 16. mai 1898 med dikteren Knut Hamsun fra Hamarøy i Nordland. Denne gang ville hun ha hell i ekteskapet. Denne gang ville hun følge ektemannen ut i verden, ikke bare sitte hjemme og vente. Dette skulle hun klare. Hun var en erfaren kvinne på 25 år. Hun var slottsdatteren, han var møllerens sønn. Hun ble dannet etter alle regler for å bekle rollen som usynlig kone i et storslått hjem, han ble autodidakt, berømt dikter. Sammen ble de levende karakterer, som hentet ut fra skjønnlitteraturens stive permer. Kapteinshuset i Damstrædet Thomas Bech hadde oppnådd å bli kaptein da han la sjølivet på hyllen. Han hadde gjennom flere år vært besatt av arbeidet med å forbedre maskineriet på store skip. Dette skulle bli hans gjennombrudd, og la grunnlaget for en stor kapital. Tidlig på 1870-tallet kom han hjem fra sjøen for siste gang. Han hadde da bygd seg et lite slott i Trondheim, i samme gate som selveste stiftsgården. Den 17. april 1873 kom en liten pike til verden, til Dronningens gate 50, en prinsesse som han ga navnet Bergljot, etter sin kone. Bare to år senere tok Thomas Bech familien med seg og flyttet til Christiania. Her bygde han et nytt, stor hus i Damstrædet 4, like ovenfor byen. Det store huset ble Bergljots første verden, og kapteinen så seg fornøyd med endelig å ha gjort et riktig valg. Han hadde skapt et hus, huset hadde skapt en verden. Thomas Bech så den vesle jenta for seg i voksen alder, der hun verdensvant skulle trone langt større saler enn her i Christiania. Hun skulle bli noe stort, og han skulle lose henne trygt fram til voksenlivet. Deretter vil de stå i kø for å ta over. Fra huset i Trondheim hadde han med seg mange møbler, flotte kunstverk og et stort antall gjenstander fra sjølivet. Men størst glede hadde han av et helt spesielt fotografi han hadde tatt av Bergljot noen måneder før de flyttet fra Trondheim. Kaptein Bech kunne ikke se seg mett på smilet til den lille; tronet med en bred sløyfe i håret og innrammet i den sorte ibenholtrammen. Barnebildet fikk hedersplassen på øverste hylle over den kraftige skrivepulten hans. Den dagen Bergljot flyttet ut av huset for å bosette seg med østerrikeren Eduard Göpfert, ble Thomas Beck på nytt sittende å betrakte fotografiet av datteren. Bergljot hadde truffet Göpfert på Sømnes på Helgelandskysten for to år siden, sommeren Nå skulle Bjørn Rudborg, Bergljots hus 6

7 hun ha barn, hun skulle gifte seg, og han visste med seg selv at hans egen gjerning var over. Det blafret litt i gardinene ved arbeidsbordet hans, vinduet sto halvåpent. Thomas Beck kunne ikke helt finne roen, eller gleden, der han satt. Var hun i havn, nå? Var det noe med Göpfert? En kald vind, nesten et gufs, strøk forbi ham. Det var som om det store huset fortalte ham noe; noe han ikke ville høre. _ Kildeoversikt: Bassøe, Hans Peter (1999): Stamtavle over familien Bassøe. Universitetsforlaget i Århus, Århus Ferguson, Robert (1988): Gåten Knut Hamsun. Dreyer forlag, Oslo Hamsun, Knut (2000): I æventyrland. Med etterord av Bjørn Rudborg og Ole Petter Førland. Gyldendal norsk forlag, Oslo Hamsun, Knut (1898): Victoria. En kærligheds historie. Alb. Cammermeyers forlag, Kristiania Hamsun, Tore (1976): Knut Hamsun. Gyldendal norsk forlag, Oslo Hamsun, Tore (1992): Knut Hamsun - min far. Gyldendal norsk forlag, Oslo Kolloen, Ingar Sletten (2003): Hamsun. Svermeren. Gyldendal norsk forlag, Oslo Næss, Harald S (1995): Knut Hamsuns brev. II, III, IV og V. Gyldendal norsk forlag, Oslo Rottem, Øystein (1996): Hamsun liv i bilder. Gyldendal norsk forlag, Oslo Bjørn Rudborg, Bergljots hus 7