Åpen dialog. Om relasjons- og nettverksarbeid på Romerike

Transkript

1 Åpen dialog Om relasjons- og nettverksarbeid på Romerike Et samarbeid mellom Romeriksprosjektet og den faglige satsingen på Åpen dialog, relasjons- og nettverksarbeid ved Avdeling DPS, Akershus universitetssykehus HF Romeriksprosjektet ( )

2 Tittel: Utgitt av: Rapport 2012:2 Åpen dialog. Om relasjons- og nettverksarbeid på Romerike Romeriksprosjektet, Akershus universitetssykehus HF Dato utgivelse: 14. mai 2012 Kan bestilles hos: Ansvar: Foto: Akershus universitetssykehus HF, Avdeling DPS administrasjon Åråsen, 1478 Lørenskog eller lastes ned fra prosjektets hjemmeside: Sigrun Heskestad, prosjektleder Romeriksprosjektet, og Ulla Rosengren, fagkonsulent Åpen dialog, relasjons- og nettverksarbeid, Ahus Motiver fra Metochi, Lesvos, Hellas. Foto: Ulla og Sigrun Kontakt: telefon telefon

3 Innhold FORORD ÅPEN DIALOG I NETTVERKSMØTER Idéen bak Åpen dialog Hvordan fungerer et nettverksmøte? Fagpersoners rolle Ansvarsgruppemøte versus nettverksmøte FORSKNING OM ÅPEN DIALOG OG NETTVERKSMØTER ÅPEN DIALOG NETTVERKSMØTER I ET SAMHANDLINGSPERSPEKTIV PÅ ROMERIKE Synspunkt fra personer med erfaring som bruker og pårørende Synspunkt fra deltakere fra kommuner på Romerike Synspunkt fra deltakere fra Psykose- og rehabiliteringsteamet, DPS Synspunkt fra deltaker fra Avdeling rus og avhengighet (ARA) Synspunkt fra prosjektleder av Romeriksprosjektet VEGEN VIDERE PÅ ROMERIKE Forankring i ledelsen Videreutdanning i nettverksmøter og relasjonskompetanse Nettverksforum for øvre og nedre Romerike Kompetansebank til ledelse av nettverksmøter Bruk av evalueringsmetoden i Klient- og resultatstyrt praksis (KOR) Implementering av åpen dialog, relasjons- og nettverksarbeid i Romeriksprosjektet 25 5 ETTERORD VED JAAKKO SEIKKULA REFERANSER

4 FORORD I september 2011 reiste en gruppe på 17 personer fra Romerike til øya Lesvos i Hellas for å delta på et fordypningsseminar om Åpen dialog i nettverksmøter i regi av Universitetet i Agder, Høgskolen i Buskerud, Høgskolen i Gjøvik og Sørlandet Sykehus HF. Gruppa var sammensatt av fagpersoner fra fire kommuner på Romerike, fra flere avdelinger i divisjon psykisk helsevern, Akershus universitetssykehus HF, og en person som hadde erfart bruken av åpen dialog i nettverksmøter i egen behandling. De fleste av deltakerne fra Romerike er også med i Romeriksprosjektet. Akershus universitetssykehus HF ved Avdeling DPS har siden 2008 arbeidet for å kunne tilby åpne dialoger i nettverksmøter til brukere i opptaksområdet. I samme perioden inngikk Ahus et samarbeid med Høgskolen i Gjøvik for å etablere en videreutdanning i nettverksmøter og relasjonskompetanse. Dette er organisert som en desentralisert deltidsstudie tilsvarende 30 studiepoeng. Første kull på 21 studenter ble ferdig uteksaminert våren Nytt kull med 22 studenter startet høsten 2011 på Lillestrøm. Studentene er i all hovedsak rekruttert fra omkringliggende kommuner og fra spesialisthelsetjenesten ved Ahus. I løpet av noen år vil Romeriksregionen opparbeide seg en betydelig kompetanse til å lede nettverksmøter og å arbeide etter prinsippene med åpen dialog. Romeriksprosjektet handler om forpliktende samhandling i psykisk helsefeltet. Det startet i april 2010 og har en forventet varighet på fem år. Prosjektet har siden oppstarten arbeidet for å etablere et systematisk og forpliktende samarbeid mellom kommunene Eidsvoll, Ullensaker, Nannestad, Gjerdrum, Skedsmo, Fet, Rælingen og Ahus ved DPS Øvre Romerike, DPS Nedre Romerike, og Avdeling rus og avhengighet ved poliklinikkene på Lille strøm og Jessheim. Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk Helse (LPP) Romerike, Mental Helse Akershus og Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) deltar med representan- 4

5 ter i flere deler av prosjektet. Målet er å gi mennesker med alvorlige psykiske lidelser alene eller i kombinasjon med rusproblemer et helhetlig og sammenhengende behandlings- og tjenestetilbud. Tilbudet skal fremme mestring i dagliglivet og bidra til sosial inkludering av mennesker med psykiske lidelser. Prosjektet ønsker å kunne bidra til å redusere bruk av unødvendig opphold i døgnavdelinger og bruk av tvang og krenkelser. Det er ønskelig å bedre tilgangen på hjelp til de som kan ha nytte av mer kontakt med hjelpeapparatet. I prosjektet arbeides det kontinuerlig med holdninger og å utvikle en behandlingskultur som er i tråd med prosjektets mål. Ett ledende prinsipp for dette arbeidet kan uttrykkes gjennom likeverd i alle sammenhenger. Åpen dialog i nettverksmøter tar utgangspunkt i en måte å tenke, å forstå og å handle på hvor respekten og likeverdet i relasjonen er sentral. Dette sammenfaller med Romeriksprosjektets mål. Denne rapporten er skrevet i et samarbeid mellom personer fra Romeriksprosjektet som deltok på seminaret i Hellas. Deltakerne bidratt med refleksjoner om hvordan arbeidsmåten med åpen dialog i nettverksmøter kan styrke samhandlingen mellom brukere, pårørende og fagpersoner på Romerike. Høgskolelektor/stipendiat Mark Hopfenbeck, Høgskolen i Gjøvik, har skrevet kapitel 2 Forskning på åpen dialog og nettverksmøter. Professor Jaakko Seikkula, Universitetet i Jyväskylä, Finland, har skrevet etterordet. Romerike 14. mai 2012 Sigrun Heskestad Ulla Rosengren 5

6 1 ÅPEN DIALOG I NETTVERKSMØTER Åpen dialog er noe mer enn en teknikk eller metode. Det er et tankesett og en holdning til måten vi møter mennesker på. Gjennom Åpen dialog gis brukeren en mulighet til å få innflytelse og medbestemmelse over eget liv. Det fokuseres på brukerens og nettverkets ressurser, også når personen og familien har store problemer, er i krise eller er rammet av psykisk sykdom. Åpen dialog ble utviklet som en arbeidsform og tilnærmingsmåte i det psykiatriske arbeidsfeltet i Vestlappland, Finland, i begynnelsen av 1990-årene. Bak arbeidet sto klinisk psykolog, familieterapeut Jaakko Seikkula, professor ved Universitetet i Jyväskylä, og hans tverrfaglige team. De erfarte at man ofte kunne unngå innleggelser i sykehus når fagpersoner dro raskt hjem til en person i psykisk krise og tilbød samtaler med han og hans nærmeste. Pasienten fikk dermed raskere kontroll over sine kaotiske tanker og unngikk et lengre sykehusopphold slik at han kunne komme raskere tilbake til sitt vanlige liv (Seikkula & Arnkil 2007). Jaakko Seikkula samarbeidet i mange år med psykiater og professor i sosialpsykiatri Tom Andersen ved Universitet i Tromsø. De har begge vært sentrale i utbredelse og utvikling av tenkningen og metoden ved åpen dialog i nettverksmøter. Det er viktig å påpeke at Åpen dialog i nettverksmøter er et supplement til tradisjonel tilnærming og behandling i psykisk helsevern og psykisk helsearbeid. Arbeidsformen erstatter ikke annen behandling og tilnærming (Vigrestad & Hellandshølen 2012). 1.1 Idéen bak Åpen dialog Å bli lyttet til, anerkjent og respektert er essensielt for alle mennesker, og er særlig viktig når en befinner seg i en alvorlig krise eller er psykisk syk. Det å bli sett, hørt og respektert bidrar 6

7 til lindring hos et menneske som har det vanskelig. Samtalen fremmer forståelsen innbyrdes i nettverket, så alle opplever en lindring i en ellers vanskelig eller fastlåst situasjon. I Åpen dialog blir alle stemmer i rommet hørt og tillagt like stor betydning. Det gir grunnlag for en likeverdig samtale, hvor alle er oppriktig interesserte i å lytte og å forstå hverandre. Noen familier opplever at de etter møtet med Åpen dialog får en ny måte å snakke og lytte til hverandre på (Andersen 2005). Jaakko Seikkula (2007) er opptatt av begrepet flerstemthet. En sosial relasjon involverer alltid mer enn en person. Hver person erfarer relasjonen fra sitt perspektiv og på sin måte. Dette betyr at en person alene ikke har tilgang til hele sannheten eller svaret i den grad det lar seg finne. Svaret eller forståelsen må søkes ved å la alle de involverte komme til orde. En bærende tanke er at en psykisk lidelse ikke kan behandles ved at man fokuserer på pasientens symptomer alene. Menneskene rundt pasienten, og da særlig familien, må trekkes inn som aktive deltakere og ressurser i behandlingen. I denne prosessen er det viktig at alle kommer til orde. Alle de involverte har sin oppfatning om hva som har skjedd og hvordan situasjonen best kan forstås, og alle disse forståelser må få komme til uttrykk. Svaret er ikke å finne i et enkelt perspektiv. Det er snarere å finne i samspillet mellom ulike forståelser (Svare 2006). 1.2 Hvordan fungerer et nettverksmøte? Møtene foregår ofte i brukerens hjem, men det kan også foregå i helsetjenestens lokaler eller andre steder. Det er brukeren som finner ut hvem som skal inviteres til møtet. Dette kan være familie, venner, naboer, kollegaer, studiekamerater, fagpersoner eller andre. Sammen med behandler/kontaktperson blir de enige om hvordan innbydelsen skal formidles (Fyrand 2005). 7

8 Det er som regel to møteledere. De skal sikre at det skapes et trygt rom hvor alle kommer til orde. Spesielt viktig er åpningen av møtet. Noen har kanskje grudd seg til møtet. Det å presentere seg innledningsvis er med å skape trygghet i møtet. Det er ikke avtalt en bestemt saksliste før møtet. Fagpersonene har fokus på hva brukeren er opptatt av her og nå og av temaer som har betydning for nettverket. Samtalen kan også omhandle bekymringer og håp for fremtiden. Sykdommen og problemene er ikke glemt, men dominerer kun samtalen hvis brukeren eller de pårørende bringer dette opp. Møtelederne har ansvar for at samtalen kommer i gang, og at alle blir hørt, forstått og respektert. De har også ansvaret for å sikre at saker som blir tatt opp i møtet, blir fulgt opp i etterkant (Vigrestad & Hellandshølen 2012). Det varierer hvor mange møter som holdes. Noen har kun behov for et enkelt møte, mens andre ønsker flere nettverksmøter over tid. Det er deltakerne i møtet som sammen avgjør om det skal være flere møter. 1.3 Fagpersoners rolle I Åpen dialog inntar ikke fagpersonene en bestemmende og ledende rolle som mange er vant med. Dette kan i starten skape undring eller engstelse hos brukeren og de pårørende. Mange har tidligere opplevd at de profesjonelle framstår som eksperter med de riktige svarene. I Åpen dialog veier de profesjonelles mening ikke tyngre enn brukerens og nettverkets mening. Fagpersonene har stadig sin faglige viten som de bidrar med i møtet om dette blir etterspurt av nettverket eller brukeren, og de har fortsatt et profesjonelt ansvar. Lederen av møtet må være utdannet eller trent til å lede slike samtaler for å kunne sikre den åpne dialogen og å skape et trygt og tillitskapende rom hvor alle kommer til orde. 8

9 Møtelederne vurderer hele tiden situasjonen og sørger bl.a. for at nettverket ikke etterlates med et ansvar som er for tyngende. I løpet av møtet snakker de profesjonelle åpent om sine tanker, om sin tvil og sin bekymring, mens brukeren, nettverket og andre kollegaer lytter. Vanligvis reflekterer møtelederne med hverandre over det de har hørt. Det er videre opp til de andre deltakere om de vil kommentere denne refleksjonen i etterkant (Eliassen & Seikkula 2006). 1.4 Ansvarsgruppemøte versus nettverksmøte Behandler eller koordinator har i forkant til ansvarsgruppemøtet sendt ut innkalling med saksliste. Møtet holdes på et offentlig sted, gjerne i helsetjenestens lokaler. Ofte deltar brukeren alene sammen med flere fagpersoner. Sakslisten blir fulgt i møtet og det skrives referat der konklusjon og fordeling av oppgaver fremgår. Møtet bidrar til en samordning av tjenester. Nettverksmøtet er først og fremst en arena der brukeren og hans nærmeste kan få rom til å snakke sammen. I nettverksmøtet er det brukeren som bestemmer hva som er tema i møtet, hvem som får delta og hvor det skal holdes. I nettverksmøtet deltar brukeren, nettverket og fagpersonene i en likeverdig dialog. Fagpersonene, det private nettverket og brukeren arbeider sammen om å skape ny forståelse for den aktuelle situasjonen. De profesjonelle bidrar med sin faglige viten etter behov. Når ulike fagpersoner, eksempelvis fra kommunen og spesialisthelsetjenesten, er tilstede samtidig, gir nettverksmøtet en unik arena for samhandling. 9

10 10

11 2 FORSKNING OM ÅPEN DIALOG OG NETTVERKSMØTER Forskning på effekten av psykososial behandling er komplisert og det er vanskelig å vise til et entydig evidensgrunnlag. En oppsummering fra Kunnskapssenteret (Kirkehei m.fl. 2008) vedrørende psykososial behandling av personer med samtidig rus- og psykiske lidelser konkluderte med, Vi vet ikke om integrert behandling, case management, aktivt oppsøkende behandling, kognitiv atferdsterapi alene, sosial ferdighetstrening, selvhjelpsgrupper, sysselsettingstiltak, boligtiltak eller familieterapi har bedre eller dårligere effekt enn andre tiltak (s. 6). Rapporten tydeliggjør de ufordringer som preger forskning på psykososiale intervensjoner. Disse antas å være virksomme blant annet fordi de er individuelt tilpasset, basert på medvirkning fra både brukere og pårørende samt involverer et utstrakt tverrfaglig samarbeid i bestemte sosiale og kulturelle kontekster. Å forske på et slikt komplekst samspill utfordrer vårt kunnskapssyn. Tor-Johan Ekeland (2011) sier at det derfor må gis større plass til erfaringskompetanse som en kilde til evidens. Effekten av åpne samtaler i nettverksmøter er på samme måte som andre psykososiale intervensjoner vanskelig å dokumentere. En evaluering gjennomført av Seikkula og hans kollegaer (2001a, b) kom fram til oppsiktsvekkende positive resultater (Schjøth 2003). Disse funnene ble kritisert på grunnlag av metodiske svakheter (Friis, Larsen & Melle 2003). I en fem års oppfølgning av første gangs psykotiske pasienter kunne man notere at 81 % av pasientene hadde ingen psykotiske restsymptomer igjen, og at 81 % hadde komme tilbake til fullt arbeidsliv. Siden resultatet nesten er motsatt sammenlignet med ordinær psykosebehandling, der 60 till 70 % av pasienter kan være uføretrygdet etter to år, ville Seikkula og medarbeiderne (Aaltonen, m.fl. 2011; Seikkula, m.fl. 2011) organisere en ny evaluering for å se om resultatet også var gyldige ti år etter det første forskningsarbeidet. Resultatene samsvarer i stor grad med funnene fra

12 I tillegg kan man notere som ett nytt funn at insidensen for schizofreni har blitt redusert til en tiende part fra midten av 80-tallet til 2005 i finske Vestre Lappland. Nesten ingen nye pasienter med schizofrenidiagnose har kommet til etter tyve år med systematisk krisebehandling. Deres analyser tyder på at arbeidsmodellen med åpen dialog har resultert i en betydelig reduksjon i insidensen av alvorlige psykiske lidelser ved at lettere psykiske plager ikke har utviklet seg og blitt kroniske. De siste femten årene har man igangsatt arbeid basert på åpen dialog tilnærmingen i de andre nordiske landene. Fagmiljøer i Norge, Danmark og Sverige som har tatt i bruk metoden kan vise til overveiende positive erfaringer (Andreassen 2001, 2004, 2006; Berg & Oppigård 2009; Borgengren m.fl. 2007; Brottveit 2002; Bøe, m. fl. 2011; Eiterå 2010; Forsberg & Wallmark 1998; Guregård 2009; Hald & Hoven 2009; Holloway, Sørensen & Dalgard 2009; Kjellberg 2005; Lian 2006; Sjømæling & Vatne 2009; Sættem 2008; Thylstrup 2009; Vange, m. fl. 2009). Blant annet viser resultater fra en undersøkelse i regi av Folkehelseinstituttet (Holloway, Sørensen & Dalgard 2009) at både brukere, pårørende og personale rapporterer at metoden har bidratt positivt i forhold til å trekke klientene aktivt inn i utformingen av eget behandlingsopplegg, stimulere til åpen kommunikasjon mellom pasienter, nettverksmedlemmer og fagfolk, øke innsikten i klientenes problemer, fremme sosial støtte, styrke evnen til mestring, og bidra til en bedring av samarbeidet mellom fagfolk fra førsteog andrelinjetjenesten (s. 8). Når det gjelder kostnadseffekten av åpne samtaler i nettverksmøter vet vi altfor lite. I UKATT (UK alcohol treatment trial) prosjektet i Storbritannia har man prøvd ut social behavior and network therapy (SBNT). Her blir det påpekt at, the predominantly individualistic approach to treatment and policy has led to lack of accurate calculations of the numbers of affected family members and the associated costs to families and society of their suffering, the stress they experience and the care they provide to the substance misuser (Copello, Templeton 12

13 & Powell 2010, s. 63). Når man tidligere har vist at SBNT er like kostnadseffektivt som motiverende samtaler (dvs. motivational enhancement therapy ) (Godrey & Coulton 2005), uten at man har innberegnet nettverkets kostnader, er det nærliggende å anta at den langsiktige, samfunnsmessige kostnadseffektiviteten av nettverksterapi er betydelig. Det er fortsatt mye som er ugjort i forhold til forskning på åpne samtaler i nettverksmøter, men de siste årene har vist en økende aktivitet. Flere doktorgrads-avhandlinger er snart avsluttet, et nordisk forskernettverk med over 100 medlemmer (NORSNET - Nordic Research on Social Networks) er etablert og et nordisk forskningsprosjekt med fokus på pasienter med ruslidelse kombinert med psykisk lidelse (ROP) er under planlegging og blir finansiert av midler fra Nordisk samarbeidsnemnd for humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning. Vi ser fram til at det vil komme mer systematisk kvantitativ og kvalitativ forskning på åpne samtaler i nettverksmøter. Dette vil være et viktig bidrag for å utvikle morgendagens psykiske helsetilbud. 13

14 14

15 3 ÅPEN DIALOG NETTVERKSMØTER I ET SAMHANDLINGSPERSPEKTIV PÅ ROMERIKE I dette kapittelet har flere av deltakerne på fordypningsseminaret på Lesvos høsten 2011 beskrevet hvordan de tenker at åpen dialog og nettverksmøter kan inngå i det daglige arbeidet i sin virksomhet og i arbeidet for brukere i Romeriksprosjektet. 3.1 Synspunkt fra personer med erfaring som bruker og pårørende Jeg har hatt nytte av åpen dialog og nettverksmøter fordi familien har blitt invitert inn. Vi har alle hørt og sett det samme. I tillegg har fagpersoner gitt oss veiledning og undervist oss om bipolar lidelse. Det har gjort både meg og min familie tryggere og gjort at jeg har fått tro på å gå videre i livet. Ikke minst har jeg fått økt selvfølelse og styrket meg som menneske. Anne-Grete Moland, bruker For meg og resten av familien har møtene vært nyttige for å sette ord på felles vansker med å takle sykdommen til mamma. Tidligere har ingen av oss visst noen ting om bipolar lidelse. Nettverksmøter har gjort at vi føler oss tryggere i hverdagen. Møtet med Åpen dialog har vært meget positivt. Dette har skapt trygghet under samtalene slik at det har vært lett å snakke sammen. Det har også vært spennende å få være med på noe av undervisningen og å undervise andre om våre erfaringer. Alf Henning Moland, pårørende 3.2 Synspunkt fra deltakere fra kommuner på Romerike Eidsvoll kommune Åpen dialog gjør det mulig å oppdage flere perspektiver om brukerens situasjon fordi hele nettverket er tilstede samtidig (både privat og offentlige). Denne muligheten er ikke tilstede når en tjeneste møter brukeren alene. Brukeren, det private nettverket, kommunen og de øvrige sam- 15

16 arbeidspartnere får informasjon som er viktig for å kunne gi et godt, samordnet og trygt tilbud så rask som mulig. Ved at metoden Åpne dialoger har fokus på å trekke inn nettverket, slik at familien blir inkludert og får kjennskap til det aktuelle behandlingstilbudet, fører til at de pårørende blir tryggere på tilbudet. De kan også oppleve at alle berørte parter står sammen om å finne løsning i en fastlåst sitasjon og at det ikke alltid finns noe entydig svar eller fasit på det oppståtte problem. Åpen dialog i nettverksmøtet der alles stemmer blir hørt, er et forum for samhandling mellom alle berørte parter. Ania Wiggen Jørgensen, spesialergoterapeut, Avdeling rus og psykisk helse, Eidsvoll kommune Nannestad kommune Nettverksmøter er en arena som legger grunnlag for medvirkning og medansvar for alle parter. I nettverksmøter er 1. og 2. linjetjenesten sammen med bruker og han/hennes sosiale nettverk dette sikrer at det som blir sagt blir hørt av alle. Åpne dialoger og nettverksmøter kan være med å bidra til bedre samhandling om innleggelser, samarbeid under oppholdet og ved utskrivelse. Sagt med andre ord, 1. og 2. linjetjenesten får i nettverksmøter mulighet til å: gå en vei sammen med pasienten følge pasientens prosess i behandlingen gir mulighet for felles forståelse av situasjonen for alle parter Kari-Anne Bye Klausen, sykepleier, og Irene Sortland Melby, psykiatrisk sykepleier, Rus- og psykisk helsetjeneste, Nannestad kommune 16

17 Skedsmo kommune Skedsmo kommune har liten erfaring med konsekvent bruk av åpne dialoger og nettverksmøter som metodisk tilnærming i det psykiske helsearbeidet for voksne. I senere tid har imidlertid flere av kommunens psykiske helsearbeidere deltatt i nettverksmøter rundt personer som har vært innlagt ved Ahus eller som nylig har blitt utskrevet. I begynnelsen var opplevelsen rundt nettverksmøtet som metodisk tilnærming blandet. Farget av egne erfaringer med f.eks. ansvarsgruppemøter og behandlingsmøter, ble nettverksmøtene opplevd som kaotiske, uten struktur og uten mål og mening. Etter at disse opplevelsene og erfaringene har lagt seg, og de ansatte har fått et bedre innblikk i metodene, ser de virkelig hvilken god effekt nettverksmøter kan ha. Særlig har de lagt vekt på hvordan nettverksmøter ansvarliggjør pårørende, venner, bekjente og ikke minst pasienten selv på en annen måte enn det de har opplevd tidligere. Selv om møtene ikke har en klar agenda og en bestemt målsetting om at man skal komme så og så langt for hver gang, ligger det en tydeligere forståelse til grunn for hvorfor ting er som de er, både med pasientens sykdom, men også i forhold knyttet til pårørendes situasjon. Dette er elementer som ansatte i Skedsmo kanskje ikke har opplevd i mer tradisjonelle møter. Skedsmo ønsker nå gradvis å utforske metodikken grundigere. I første omgang skal det etableres læringsplasser sammen med Ahus og omkringliggende kommuner hvor ansatte i Skedsmo får kompetanseheving på teori og metode. Dette skjer våren I tillegg ønsker kommunen å legge til rette for at en eller flere ansatte tar videreutdanning i åpen dialog og nettverksarbeid fra høsten Arild Hammerhaug, avdelingssjef, Avdeling for psykisk helse, rus og samhandling, Skedsmo kommune 17

18 3.3 Synspunkt fra deltakere fra Psykose- og rehabiliteringsteamet, DPS Som representanter fra psykoseteamet og spesialisthelsetjenesten har vi gjort oss noen tanker om hvordan åpne dialoger kan være til nytte for fagpersoner i et samhandlings-perspektiv. Vi tenker at åpen dialog kan brukes i samarbeidsmøter eller ansvarsgruppe-møter. Vi tenker at fagpersoner uavhengig av hvor de er ansatt, har en stemme som må høres, slik at samarbeidet kan bli likeverdig. Vi tror at vi ved bruk av Åpen dialog kan unngå at fagpersoner sitter med forventninger til hverandre om hva den andre skal gjøre eller foreta seg i den aktuelle saken. Samtidig tenker vi at ved økt bruk av Åpen dialog blir det lite aktuelt for fagfolk å forteller hverandre hvordan man bør gjøre jobben sin og dermed skape det motsatte av samhandling. Vi tror at den åpne dialogen åpner for en ny forståelse mellom fagpersonene. Med den åpne dialogen skapes et bedre klima for samhandling. Vi tror også at brukere vil få en annen opplevelse av sine hjelpere når de får oppleve dem som mennesker i stedet for eksperter som skal finne løsninger. Vi vil helt konkret arbeide for å innføre Åpen dialog som metode i et ansvarsgruppemøte hvor det har vært mye frustrasjon mellom kommunen og 2. linjetjenesten over tid. Ved å ta i bruk åpen dialog håper vi å skape et mer fruktbart samarbeidsklima. Vårin Solberg, klinisk sosionom, og Lina Kristensen, psykiatrisk sykepleier, psykose- og rehabiliteringsteamet, DPS Øvre Romerike, Ahus 3.4 Synspunkt fra deltaker fra Avdeling rus og avhengighet (ARA) Nettverksmøter er viktige for oss da de mildner et system som ellers har en viss tendens til å bli for rigid. Det er nesten en floskel å si at alle ser virkeligheten fra hvert sitt hjørne. Nettverksmøter gjør at alle sin virkelighet blir sett og diskutert. 18

19 Systemet er blitt skapt for å hjelpe mennesker. Ettersom mennesker er forskjellige, må systemet være smidig for å kunne romme/hjelpe alle. Dessverre virker det i mange tilfeller som om det er mennesker som må være smidige for å kunne tilpasse seg systemet. Nettverksmøter kan være det frie rommet hvor pasienten og systemene møtes. For å være mer konkret: ARA Jessheim har sin måte å fungere på. Jeg og mine kollegaer vet veldig lite om hvordan hverdagen er for de ansatte på NAV (men vi mener jo en god del om det). Det er først når jeg treffer dem på en nøytral arena (som den pasienten skaper fordi møtet handler om å hjelpe en pasient, ikke om å justere to systemer), at jeg har mulighet til å se deres virkelighet, og (like viktig) mulighet til å reflektere på min fungeringsmåte/praksis. Hvis to systemer møtes for å samarbeide er det ofte fare for at de går i forsvarsposisjon hvis de føler seg truet/trådt på. I nettverksmøter er det en mulighet for at jeg som representant for mitt system vender tilbake til ARA og ber om en justering fordi møtet har avdekket en dysfunksjon uten at jeg følte meg truet eller trådt på. Den indirekte justeringsmulighet kan være en av de største gevinster vi kan få ut av samhandlingsprosjektet. Åpen dialog i nettverksmøter kan virke for krevende. Alle sier at det stjeler tid å organisere slike store møter. Dette kommer sikkert av at få har prøvd, og mange er litt engstelige overfor denne mer fri måte å jobbe på. Helt konkret kan man fundere over følgende: Alle vet hvordan et ansvarsgruppemøte skal foregå, men det er en annen sak å delta i et møte hvor utfallet er usikkert, og hvor man gir fra seg styring. Av ovenstående grunn er det viktig å fortsette å utdanne folk, uavhengig av hvor de er ansatt. Jean Francois Allégre, psykolog, Avdeling rus og avhengighet, seksjon Øvre Romerike, Ahus 19

20 3.5 Synspunkt fra prosjektleder av Romeriksprosjektet Romeriksprosjektet har vedteke å tilby åpen dialog i nettverksmøte som eit supplement til andre behandlingsformer til brukargruppa i prosjektet. Målet er å styrke brukarmedverknad i tenestene og sikre at pårørende blir tekne vare på og lytta til i møtet med helsetenesta. Åpen dialog, relasjons- og nettverksarbeid er for meg ei kvalitetssikring av at heilskapen i brukarar sine liv blir teken på alvor av helsetenesta. Ved å inkludere alle som er viktige for brukaren, kan ulike sider av folk sine komplekse og til dels kompliserte liv løftast fram. Denne arbeidsformen gjer også at brukaren og pårørande blir høyrde, får støtte og får synleggjort kva hjelp dei treng. Den felles forståinga som skjer i møtet, kan bli ein ressurs slik at brukaren kjenner støtte og omsorg frå fleire. I den svært individualiserte tida vår er nett denne fellesskapstanken nødvendig, og særleg viktig for folk som slit med omfattande problem. Nokre av brukarane i Romeriksprosjektet har ikkje lenger kontakt med familie og nettverk. Eitt av måla i prosjektet er å hjelpe pårørande og brukaren til å etablere kontakt att som ledd i tilfriskinga. Nettverksmøta kan vere ein arena for å ta opp att denne kontakten. Romeriksprosjektet har som overordna mål å få til ei tettare og meir forpliktande samhandling mellom tilsette i kommunane og spesialisthelsetenesta. Dette tyder at det finst mange ulike forståingar og kunnskapssyn i dei ulike deltakareiningane, mellom fagprofesjonar og i brukarorganisasjonar. Og dermed vil det også vere ei rekkje samhandlingsutfordringar. Prosjektet ønskjer at dette mangfaldet av kunnskap skal gjerast kjent mellom deltakarane og nyttast i det daglige arbeidet med brukargruppa. Prinsippa i det dialogiske samveret er dermed svært nyttig også i leiing av komplekse organisasjonar, slik dette samhandlingsprosjektet er. Sigrun Heskestad, prosjekleiar, Romeriksprosjektet, Avdeling DPS, Ahus 20

21 21

22 4 VEGEN VIDERE PÅ ROMERIKE Implementering av åpen dialog, relasjons og nettverksarbeid er en prosess som tar tid. Det handler mest om å endre syn og holdninger på hvordan vi skal møte mennesker, og mindre om teknikk eller metode. Trond Aarre (2010) skriver om at det er behov for en endring i holdninger og kultur i psykisk helsevern med større fokus på samhandling og brukermedvirkning. I åpen dialog og nettverksmøter blir dette formidlet i praksis. For Romeriksprosjektet handler det om at helsetjenesten i større grad skal invitere brukerne til å påvirke egen behandling og å mestre eget liv, samtidig som pårørende skal støttes og ivaretas. Åpen dialog handler i tillegg om at hjelperne skal bli dyktige til å lytte til hverandre og å samhandle med hverandre. For å lykkes med å implementere åpen dialog, relasjons- og nettverksarbeid må flere tiltak skje samtidig: Satsingen på åpen dialog, relasjons- og nettverksarbeid må være forankret i ledelsen Det må gis tilbud om videreutdanning eller lignende opplæring i ledelse av nettverksmøter og i relasjonsarbeid til helsepersonell Det må legges til rette for dokumentasjon og forskning Arbeidet må være under kontinuerlig evaluering Satsingen bør skje i samhandling mellom kommuner og helseforetak 4.1 Forankring i ledelsen Ledelsen ved avdeling DPS, Ahus, er pådriver i arbeidet med åpen dialog, relasjons- og nettverksarbeid. Satsingen inngår i avdelingens faglige strategi. Noen enheter på DPS Nedre Romerike er nylig kommet igang med arbeidet, mens fagmiljøer på DPS Øvre Romerike har 22

23 holdt på i noen år. Likeledes tilbyr Avdeling spesialpsykiatri (ASP), Ahus, nettverksmøter til pasienter under døgnbehandling. 4.2 Videreutdanning i nettverksmøter og relasjonskompetanse Akershus universitetssykehus HF, Avdeling DPS, har siden 2009 samarbeidet med Høgskolen i Gjøvik om å tilby en deltids videreutdanning i nettverksmøter og relasjonskompetanse i Lillestrøm ( Det planlegges oppstart av et nytt kull studenter fra september I september 2013 planlegges en påbygging av videreutdanningen med ytterligere 30 studiepoeng for de som tidligere har gjennomført første del. Studentene vil da til sammen ha gjennomført et helårsstudium tilsvarende 60 studiepoeng. 4.3 Nettverksforum for øvre og nedre Romerike Nettverksforum på Øvre Romerike ble etablert i Forumet har et styre med representanter fra brukerorganisasjoner, fra DPS Øvre Romerike og fra kommunene. Forumet har følgende mål : Å fremme kunnskap om nettverksmøter Å samle og fremme informasjon om det som skjer innen feltet Nettverksmøter Å legge til rette for erfaringsutveksling Å gjennomføre to fagdager i året I 2009 etablerte nettverksforumet en læringsplass for nettverksmøter. Her kan fagpersoner, og brukerorganisasjoner med interesse for åpen dialog, relasjons- og nettverksarbeid møtes for utveksling av erfaringer og kunnskap. På læringsplassen benyttes bl.a refelksjon og rollespill for å øve på å lede et nettverksmøte. Læringsplassen finner sted hver måned. 23

24 Det er ingen påmelding. I 2011 ble det etablert et tilsvarende nettverksforum på nedre Romerike og i februar 2012 startet en tilsvarende læringsplass. Det er utarbeidet en folder til publikum om nettverksmøter og hvordan man kommer i kontakt med hjelpeapparatet på øvre og nedre Romerike. Folderen deles ut i alle kommuner, bl.a. på fastlegekontorer, NAV, dagsentre og på DPSer. 4.4 Kompetansebank til ledelse av nettverksmøter Tom Erik Arnkil m. fl. (2010) har skrevet en håndbok for samtaleledere som arbeider med nettverk. Denne kan lastes ned fra: I boka anbefales det å etablere en bank med fagpersoner som har relevant kompetanse til å lede ulike dialogiske praksiser i nettverksmøter. Arnkil fremhever nødvendigheten av at de som skal lede nettverksmøtet, må være utenforstående fagpersoner til den aktuelle saken eller situasjon som det ønskes å snakke om. Han legger videre vekt på at møtelederne må ha kompetanse til å lede slike samtaler. Fagmiljøet innen relasjons- og nettverksarbeid på Romerike har et ønske om at det etterhvert skal finnes nok tilgang på fagpersoner fra kommuner og spesialisthelse-tjeneste med opplæring i å lede nettverksmøter i hele Ahus` opptaksområde. Det arbeides for å etablere en ordning der ulike faginstanser kan kontakte banken for å bestille møteledere til nettverksmøter. 4.5 Bruk av evalueringsmetoden i Klient- og resultatstyrt praksis (KOR) Det er ønskelig at brukere og fagpersoner som deltar i åpne dialoger, relasjons- og nettverksarbeid fortløpende evaluerer erfaringene sine. Dette kan gjøres ved å ta i bruk metoden 24

25 Klient- og resultatstyrt praksis (KOR) og å bruke evalueringsskjemaet SRS (Skala for samtalevurdering - voksne) i etterkant av hvert møte. Tilbakemeldinger fra deltakerne i nettverksmøtet er viktig for å vite om tilnærming og behandling er på rett spor for brukeren (Duncan & Sparks 2008). 4.6 Implementering av åpen dialog, relasjons- og nettverksarbeid i Romeriksprosjektet Romeriksprosjektet samarbeider med den faglige satsingen på Åpen dialog, relasjons- og nettverksarbeid ved Avdeling DPS, Ahus. Vi tilbyr bl.a. felles opplæringsdager for prosjektets deltakere og studentene ved videreutdanning i nettverksmøter og relasjonsarbeid. Fra 1. februar 2012 har prosjektet ansatt en fagperson i 20 % stilling med kompetanse i å lede nettverksmøter for å stimulere fagmiljøene til å tilby nettverksmøter til brukere og deres pårørende. Det er i tillegg et ønske om å kunne bruke åpen dialog med refleksjon som metode ved f.eks. møteledelse, i prosjektets samhandlingsgrupper og i undervisningssammenheng. Prosjektet skal gjennomføre et større evalueringsseminar i juni 2012 og har engasjert professor i sosialpolitikk Tom Erik Arnkil ved Stakes (Forsknings- och utvecklings-centralen för social- och hälsovården), Helsinki, til å lede deler av seminaret ved bruk av dialogisk metode. 25

26 26

27 5 ETTERORD VED JAAKKO SEIKKULA Romeriksprosjektet er ett av de mange prosjekter som har dratt nytte av behandlingstradisjonen med åpen dialog som finnes i flere land. Det som først startet i Finland, har i senere tid fått mange tilpasninger i ulike behandlingskontekster. På Romerike har man vært spesielt framgangsrike, mye fordi ledelsen og personalet sammen med brukerrepresentanter har vært modige og gått over grensen fra en tradisjonell behandlingstilnærming til en mer demokratisk tilnærming og forståelse. Alt som blir beskrevet i denne rapporten illustrerer godt en dialogisk praksis. Dialogisk praksis er ikke lett å ta inn i tradisjonelle systemer fordi det forutsetter systematisk opplæring, fortløpende evaluering av egen praksis og innføring av nye behandlingsprinsipper. For å lykkes må ledelsen støtte den nye praksisen. Så langt har alt dette blitt gjort på Romerike gjennom Avdeling DPS, Ahus, sin faglige satsning på åpen dialog, relasjons- og nettverksarbeid. Fagpersoner har vært med i nettverksmøter slik at personalet har kunnet se hva dette egentlig handler om. Den nye praksisen har ikke bare blitt stående som en teoretisk modell, men også blitt en del av daglig praksis. Romeriksprosjektet har på en modig måte tatt initiativ til å tilby dialogisk praksis. Nettverksorientert åpen dialog er særlig relevant i de mest vanskelige krisesituasjoner. Man kan derfor anta at dette kan gi grunnlag for et framtidig tilbud der en på Romerike kan satse mye mer på å tilby den beste praksisen i de vanskeligste situasjoner. Da trenger man sammen med familien og annet sosialt nettverk å integrere ulike metoder. I åpen dialog er brukerens stemme den viktigste. For å delta i en helbredende dialog, er den eneste muligheten å akseptere brukerens stemme og å respondere på denne uten vilkår. 27

28 28 Bare på det viset har vi mulighet til å styrke både den som har blitt pasient til å bli subjekt i eget liv igjen, og å støtte de psykologiske ressurser hos familiemedlemmer. Den største utfordringen i en dialogisk praksis er trolig å akseptere den andre uten vilkår. Dette forutsetter kontinuerlig opplæring og veiledning av personalet.

29 29

30 6 REFERANSER Aaltonen, J., Seikkula, J., Lehtinen, K. (2011). The Comprehensive Open-Dialogue Approach in Western Lapland: I. The incidence of non-affective psychosis and prodromal states. Psychosis; 3:3: Andersen T. (2005). Reflekterende prosesser. Samtaler og samtaler om samtalene. Dansk psykologisk Forlag, København. Andreassen, R. (2001). Nettverksmøtet: Valdresprosjektet Aurdal: DPS Gjøvik, Avd. Aurdal. Andreassen, R. (2004). Nettverksmøtet. En arena for lokalbasert psykisk helsearbeid. Tidsskift for psykisk helsearbeid; 1:2: Andreassen, R. (2006). Valdres-Gjøvik prosjektet. Bruk av nettverksmøter som intervensjon og behandlingsform i ambulant virksomhet. Aurdal: Sykehuset Innlandet HF. Berg, J., Oppigård, A. (2009). Mot familie- og nettverkssentrering i psykisk helsevern - fortellinger i en fortelling fra en akuttpsykiatrisk enhet. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 6:4: Borgengren, M., m.fl. (2007). Familjer och nätverk: fem artiklar från en intensiv satsning på familje - och nätverksarbete i en psykiatrisk organisation under fyra år. Stockholm: Psykiatri Södra Stockholm. Copello, A., Templeton, L., Powell, J. (2010). The impact of addiction on the family: Estimates of prevalence and costs. Drugs: Education, Prevention and Policy. 17(Supplement 1):

31 Duncan B., Sparks J.(2008). I fellesskap for endring. En håndbok i klient- og resultatstyrt praksis. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo Eliassen H. & Seikkula J. (red.) (2006) Reflekterende prosesser i praksis. Klientsamtaler, veiledning, konsultasjon og forskning. Universitetsforlaget, Oslo. Ekeland, T.-J. (2011). Ny kunnskap - ny praksis, et nytt psykisk helsevern. Nasjonalt senter for erfaringskompetanse. Rapport 2011:1. Eriksson, E., Tom Erik Arnkil, T. E., Rautava, M. (2009). Handbok för samtalsledare som arbeeta med nätnerk. Fremtidsdialoger. Helsingfors acde-49d c36ffc Fyrand L. (2005) Sosialt nettverk. Universitetsforlaget, Oslo. Godrey, C., Coulton, S. (2005). Cost effectiveness of treatment for alcohol problems: findings of the randomised UK alcohol treatment trial (UKATT). British Medical Journal, 331: Hald, M., Hoven, S. (2009). Psykiatrisk senter for Tromsø og omegn. Et forsøk på organisering av et helhetlig brukernært spesialisthelsetilbud. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 6:3: Holloway, V, Sørensen, T, Dalgard, O. S. (2009). The Valdres Project: A study of perceptions and experiences with network meetings, including mental health clients, social network members and professional staff members. Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt. 31

32 Kirkehei, I., Leiknes, K. A., Hammerstrøm, K., Larun, L., Bramness, J.G., Gråwe, R., Haugerud, H., Helseth, V., Landheim, A., Lossius, K., Waal, H. (2008). Dobbeldiagnose alvorlig psykisk lidelse og ruslidelse. Del 2 Effekt av psykososial behandling. Rapport fra Kunnskapssenteret nr Kjellberg, E. (red.) (2005). Man kan inte så noga veta. Barnpsykiatriska utredningar tillsammans med socialtjänsten; praktik och forskning genom reflekterande processer. Stockholm: Mareld. Lian, R. (2006). Nettverksmøter ved ambulante team. En samarbeidsmodell for første- og andrelinjetjenesten : evaluering av Valdres-Gjøvik-prosjektet. Gjøvik: Høgskolen i Gjøvik. Schjøth, A. (2003). Jaakko Seikkulas nettverksterapi ved psykoser. Tidsskrift for Den norske lægeforening. 123:1399. Seikkula, J., Alakare, B., Aaltonen, J. (2001a). Open dialogue in psychosis I: an introduction and case illustration. Journal of Constructivist Psychology. 14: Seikkula, J., Alakare, B., Aaltonen, J. (2001b). Open dialogue in psychosis II: a comparison of good and poor outcome. Journal of Constructivist Psychology. 14: Seikkula, J., Alakare, B., Aaltonen, J. (2011). The Comprehensive Open-Dialogue Approach in Western Lapland: II. Long-term stability of acute psychosis outcomes in advanced community care. Psychosis; 3:3:

33 Seikkula, J, Arnkil T.E. (2007) Nettverksdialoger. Universitetsforlaget, Oslo. Socialstyrelsen (2012). praksis/aben-dialog. København Sjømæling, B. W., Vatne, S. (2009). Hvordan planlegge nettverksmøter fra en akuttpsykiatrisk enhet? Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 6:1: Svare H. (2006). Den gode samtalen. Kunsten å skape diaolog. Pax Forlag, Oslo. Sættem, R. (2008). Nettverksmøtet som behandlingstilnærming. [Masteroppgave] Molde: Høgskolen i Molde. Thylstrup, B. (2009). Dual diagnosis and treatment relations. [PhD thesis] Copenhagen: Copenhagen University. Vange, B., Christensen, D., Steinicke, A., Hansen, L., Müller-Nielsen, K., Hansen, A. (2009). Fire åbne samtaler og én lukket - en ungdomspsykiatrisk praksisbeskrivelse. Fokus på familien. 4: Vigrestad T., Hellandshølen A.M. (2012). Åpne samtaler i nettverksmøter. Universitetsforlaget, Oslo. Aarre T. (2010). Manifest for psykisk helsevern. Universitetsforlaget, Oslo. 33

34 34 Notater

35 Notater 35

36 Skedsmo Skedsmo Rælingen Rælingen Fet Fet Gjerdrum Gjerdrum Ullensaker Ullensaker Eidsvoll Eidsvoll Nannestad Nannestad