Naturlige variasjoner - den naturlige tolkning (GEO 365, ) Ole Henrik Ellestad, Tidligere forskningsdirektør og professor II

Transkript

1 Naturlige variasjoner - den naturlige tolkning (GEO 365, ) Ole Henrik Ellestad, Tidligere forskningsdirektør og professor II Jansen og Presterud søker å tåkelegge hovedspørsmålet om at den samlede informasjon tolkes klart best med naturens periodiske variasjoner - sol, havstrømmer og vinder. Deres kildekritikk er skivebom Det finnes masse faktafeil og ikke minst tendensiøs bruk av data i klimaforskningen. Jansen og Prestrud er selvutnevnte "dommere" og fortsetter taktikken med å benytte karakteristikker som faktafeil når uenigheten dreier seg om ulike tolkninger; manglende dokumentasjon der den finnes selv i overmål, selektive data selv der man diskuterer deres egen informasjon og ikke minst at det ikke finnes noen veletablert, alternativ vitenskapelig skoleretning for naturlige variasjoner. En rikelig porsjon av negativt ladete karakteristikker følger med som ledd i diskrediteringen. Derved fjerner de seg fra en seriøs vitenskapelig debatt og skaper selv den forvirring de kritiserer andre for å generere. Og de tåkelegger hovedspørsmålet om at det felles datamateriale gir muligheter for ulik tolkning av årsaksforhold. Det må være et tankekors også for leserne at vi som forfekter dominans av naturlige klimavariasjoner aldri blir tillagt vitenskapelig kredibilitet til tross for at Jansen og Prestrud selv hevder at de er svært opptatt av mange av de samme naturlige variasjonene. De tolker resultatene i lys av beregningsmodellene og tillegger ikke observasjonene tilstrekkelig vekt. Det kunne blitt en normal vitenskapelig debatt om interessante tema, men den er blitt unormal fordi IPCCs sterke, men vitenskapelig sett ufortjente posisjon brukes ukritisk. Belysning av debatteknikk er lærerikt for alle som følger klimaforskningen. Jeg vil derfor illustrere dette med å gå nærmere inn på de forutsetningene som ligger til grunn for eksempelvalg selv om hovedaspektet legges på tolkning og årsak til variasjonene. Hva er selektivt valg av data? Debatten startet med Jansens påstand om mindre snø (VG) hvilket Hovland motsa (geo). Som støtte for sitt syn anførte Jansen senere figur 1 nedenfor. Jeg benyttet data fra Figur 2 nedenfor. Begge er fra samme laboratorium, Rutgers University Global SnowLaboratories, som også benyttes i climate4you.

2 Kurvene viser motsatt tendens - hvorfor? Jansen har valgt data for våren, jeg har valgt for vinteren. Hva er riktigst? Når snømengden om vinteren skal karakteriseres for legfolk er det naturlig å velge vinterdata. Figur 2 viser en snødekning som er fullt på høyde med tidligere perioder med 2010 og 2011 som nr 2 og 3 og 2012 også i den øvre kategori. Men Rutger har mer å by på med data også for høsten. De viser også økning (Oppdelt i kontinenter for Nord-Amerika og Eurasia for interesserte). Jeg må spørre Jansen - hvem er selektiv? Om havnivåstigning og temperaturutflating har jeg benyttet data fra miljøer som ansees som ledende innen IPCC-kretser, ofte de samme data som Jansen og Prestrud benytter bl.a. fra NOAA, GISS og IPCC-rapport og offentlige satellittdata. UK Met Office data om utflating av temperatur de siste 16 år er akseptert og ble fulgt opp Julaften 2012 av en prognose for de neste 4-5 år som også viste utflating. Det er gapet mellom temperaturutflatingen og CO2-mengde som har økt mer enn forutsatt i IPCCs beregningsmodeller, som har satt fokus på de feilaktige beregningsresultater ogt tilhørende tolkninger. Når modellen er meget kompleks, ufullstendig og ikke validert setter det søkelyset på andre årsaksforhold - de naturlige variasjoner. Når Prestrud benytter kurver for havets varmeinnhold er det en relevant parameter. Men når han diskuterer temperaturendringer i havet over 5-15 år er det et tendensiøst valg på grunn av den betydelige treghet i havsystemet før effekter vises. Jo dypere sjikt det refereres til desto lengre responstid. Det vet Prestrud godt. Det er de øvre lag som gir tidligst respons, og det er Jansens mer representative bruk av disse data jeg benytter. Prestruds kurve gir også avtagende stigning. I Jansens første innlegg om Antarktis viste han til temperaturer fra Byrdstasjonen i Vest-Antarktis som er en mindre del av kontinentet. David Bromwich har nok gjort et ærlig arbeid med å prøve å "lappe sammen" en avbrudt tidsserie, men resultatet burde blitt "modnet" under vitenskapens kritiske blikk. Men området er ikke representativt fordi de store høytliggende områdene i Øst- Antarktis dominerer middelverdien (se senere). Om artikkelen fra Steig et al., som begge referer til, uttalte Kevin Trenberth, en sentral person og hovedforfatter vedrørende IPCC-rapporten, offentlig: "I remain somewhat sceptical...it is hard to make data where no one exist". Resultatet må også vurderes i lys av det valgte referansepunkt. Det er dekkende for skepsisen til svært mange andre forskere som med gode grunner vurderer arbeidet som kontroversielt. Det er en grunn til at det stadig kommer nye publikasjoner om temperaturene der nede.

3 De mange eksponeringer av oppvarmingen på den Antarktiske halvøy som ligger langt opp mot spissen av Sør-Amerika, er eksempler på selektivt valg av område. Det representerer bare ca 2 % av arealet, men har vært fremtredende i media. Men Jansen skal krediteres for ikke å ha benyttet data derfra. Likeledes er det periodiske variasjoner også i Antarktis. Det er en rekke eksempler på at man kan legge/har lagt referansepunktet slik at en oppvarming kan fremstå. Når Jansen legger et referansetidspunkt i ett av arbeidene 50 år tilbake treffer det perioden som var relativt kalde år i en lengre oppvarmingsperiode frem mot Gjennom vår IPCC-kritikk oppnår vi å flytte fokus til mer representative innspill, og de bidrar derfor til verdifull folkeopplysningen om klima. Mer om Antarktis senere. Havnivåstigning Jansen anga en havnivåstigningen nå på vel 3 mm per år. Jeg påpekte at den de siste 7 år var i snitt 1.4 mm per år basert på en gjennomgang av både havbøyer og satellittdata av NOAA (en av IPCCs hovedaktører) utarbeidet av Eric Luliette. Jeg bruker således Luliettes historiske data fra et tidligere arbeid (som Jansen) med de samme verdier, men Luliettes data som åpenbart er mer oppdatert, fra juni 2012 for de siste 7 år. Dette omtaler Jansen merkverdig nok som: "uvederheftig bruk av forskning som står til stryk"? Prestrud finner ikke arbeidet til tross for at det og flere omtaler fremkommer på Google ved å benytte den oppgitte tittel. Har han prøvd seriøst? Til orientering foreligger det flere lavere verdier. Ved å analysere data fra havnivåmålestasjoner sammenholdt med nærliggende GPS-stasjoner slik at det kunne korrigeres for landhevning rundt måleinstrumentet, fant Wøppelmann et.al. (Global an Planetary Change, 57 (2007), ) en havnivåøkning på 1.3 +/- 0.3 mm per år sammenlignet med 3.1 mm per år. Fra "Summary for policymakers", IPCCs 2007-rapport, siteres: "Global average sea level rose at an average rate of 1.8 (1.3 to 2.3) mm per year over 1961 to The rate was faster over 1993 to 2003: about 3.1 (2.4 to 3.8) mm per year. Whether the faster rate for reflects decadal variability or increase in longer-term trend is unclear". Estimatet for år 2100 var redusert med 30 % fra 2001-rapporten - sikrere er ikke estimatene. Men IPCC påpeker faktisk at den økende stigningen kan være et dekadisk, periodisk fenomen som Jansen argumenterer i mot. Hadde IPCC benyttet data fra Jevrejeva S., et al., J. Geophys. Res 111 (2006), 2005 mellom år 1807 og 2002 som vist i Figur 3 ville dekadiske variasjoner vært godt dokumentert fenomenologisk. De første 50 år var det en nedgang i havnivået fordi isbreene under Den lille istid la på seg. Men fra ca 1860 var det en økning som varierte periodisk med en gjennomsnittlig stigning på nevnte 1.8 mm per år. Forbruk av fossilt brensel er lagt inn senere. Stigningen er ikke generert av økt bruk av fossilt brensel. Stigningsverdien som Jansen referer til (3.1 mm per år), er de mest markante deler av de forbigående oppvarmingsfaser. Det ligger et selektivt valg i å formidle Jansens 3.2 mm per år.

4 Figur 3: Global sea level measured by surface gauges between 1807 and 2002 (24) and by satellite between 1993 and 2006 (25). Satellite measurements are shown in gray and agree with tide gauge measurements. The overall trend is an increase of 7 inches per century. Intermediate trends are 9, 0, 12, 0, and 12 inches per century, respectively. This trend lags the temperature increase, so it predates the increase in hydrocarbon use even more than is shown. It is unaffected by the very large increase in hydrocarbon use. De dekadiske variasjoner foregår regulært og avspeiler varmeperiodene i ca. 60-års syklus med en viss forventet forsinkelse. Det trengs ikke mye fantasi for å slutte at den siste stigningen noe før og litt inn år 2000 vil reduseres og kanskje tilnærmet flate ut eller til og med gå ned dersom periodisiteten fortsetter. Det er det tolkningsspørsmålet dreier seg om, og det er her de siste 7 år med redusert stigning kommer inn. En slik dekadisk variasjon vil redusere estimatet for år 2100 markant. Bjerknessenteret inkluderer ikke dette i sine prognoser. I Klimameldingen opereres med cm per år. Dersom Bjerknessenteret var så klar over både sin omtalte metodefeil og mulige tolkningsfeil i sine havnivåberegninger burde de hatt et langt mer ydmykt forhold til den kritikk de har møtt. Antarktis Antarktis domineres av Øst-Antarktis, med ofte avvikende mindre områder i Vest-Antarktis og den Antarktiske halvøy (2 % av arealet). Her er en generell omtale sakset fra en av de mange vitenskapelige rapporter: "The East Antarctica is covered by vast ice sheets with heights to 4000 m above sea level. The influence of the surrounding seas on the compact surface of East Antarctica is limited by the extent belt of sea ice. Therefore the influence of the Southern Ocean is limited to a narrow coastal belt (King and Turner 1997). On the coast the temperature trends are statistically insignificant. Significant temperature changes were noted only after On the coasts of the Wilkes Land and the Weddell Sea the temperature clearly decreased, especially in the autumn winter period: for example in May the temperature at the McMurdo station decreased by 6.3 C in the years (Aleksandrov and Majstrova 1998). On the Enderby Land the temperature increased". "During recent years ( ) significant changes took place in the air temperature tendencies in the Antarctic. In many regions of the Antarctic cooling began and on the coast of East Antarctica the temperature decreased by 0.82 C/10 years (Casey). In the interior of the continent also lower and lower temperatures occurred (Amundsen Scott 0.42 C/10 years, Dome C 0.71 C/10 years). The coast of the Weddell Sea is getting colder (Halley 1.13 C/10 years, Larsen Ice 0.89 C/10 years). An increase in temperature was observed in the interior of West Antarctica (Byrd 0.37 C/10 years). The warming rate of the climate became weaker on the Antarctic Peninsula (Faraday 0.56 C/10 years). The largest temperature changes occurred in the autumn winter season when in the Antarctic Peninsula region the temperature increased, while in the interior and at the coast of East Antarctica temperatures fell considerably. Her settes en "scene" for geografiske og tidsrelaterte variasjoner. Men det profileres ikke noen gjennomgående oppvarming etter Øde områder med få målinger egner seg godt for bruk av satellittdata som vist i Figur 4. Data måles mye nærmere polpunktene og er mer omfattende enn bakkedata. Vi ser oppvarmingen i Arktis og en noe mindre, men tydelig avkjøling på ca 0.4 C i Antarktis de siste vel 30 årene. Data hentes løpende fra MSU UAH. Kontinentet er utsatt for

5 periodiske variasjoner. Både Middelalderperiodens oppvarming og Den lille istid er observert. Som ellers på kloden ser det ut til å ha vært en langsom oppvarming etter Den lille istid og frem til ca Overlagret denne tendensen forekommer periodiske variasjoner. Etter 1980 synes det å være en tilnærmet utflating/litt nedgang på bakken og en avkjøling i troposfæren (satellitt). Varmeperioden før1940 som observeres i Arktis sees ikke. Det var kaldt, med en oppvarming fram mot ca 1980 avbrutt av en spesielt kald periode, f.eks (GISS, NASA). Figur 4 Satellittmålinger (University og Alabama, Huntsville) av temperatur i midlere troposfære i Arktis (øverst) og Antarktis (nederst) til 30. november (Climate4you). Jansen skriver: "Å hevde, som Ellestad gjør at Antarktis er inne i en sterk nedkjøling er i åpenbar strid med fakta". Her benytter Jansen det klassisk knepet med overdrivelse for å styrke egen argumentasjon. For en temperaturreduksjon på 0.4 C over vel 30 år som jeg anga, kaller vi andre liten (vel 0.01 C per år) og særlig når jeg i tillegg skriver : "bakkemålinger viser litt, men bare litt kaldere". Variasjoner på kort og lengre sikt medfører at referansetidspunktet påvirker konklusjonen. Det er bare å velge et tidligere referansetidspunkt eller en spesiell sone, så vil en temperaturøkning lett kunne fremstå. Vippepunktsmekanismen som Peter Chylek foreslår (Geophys. Res. Letter Vol. 37, 2010) basert på GISS-temperaturer står her sentralt. At det er blitt litt kaldere styrkes også av at isenbremmen er blitt rekordstor ifølge satellittdata. Dette konkluderes også i en NASA-studie Jansen refererer til avtagende ismasse på kontinentet. Kontinentet er langt under frysepunktet nesten hele tiden, men det foregår sublimasjon og andre prosesser. Snø- og ismengden avhenger primært av nedbør som også varierer periodisk. Igjen vil referansetidspunkt og periodelengde være avgjørende for konklusjonen. En fersk studie fra 2012 konkluderte med: "We found no significant trend in the ice sheet integrated SMB components" (Lenaerts, J. T. M. Geofys. Research Letter, vol 39, 2012) - den perioden satellitttemperaturene dekker og der CO2-økningen er sterkest.

6 For skoleretningen om naturlige variasjoner er det ikke viktig at det er blitt kaldere. Selv de forhold Jansen anfører er nok til å svekke CO2-teorien som en markant faktor. Den aller viktigste observasjonen er avkjølingen/utflating i perioden etter 1980 kombinert med solide isforhold da den sterkeste globale oppvarmingen inntrådte samtidig med de høyeste CO2-utslipp. Figuren fra Amundsen-Scott stasjonen på Sydpolen gir den samme dårlige korrelasjon mellom temperaturer (GISS) og CO2-mengde som andre data. Arktis og tolkning av kurvevariasjoner Klimahistorien kjennetegnes av ulike kurveforløp med maksima og minima. De er etterhvert veldokumenterte også i Arktis gjennom århundrers observasjoner og forskning. Det er ønsket om å forstå de naturlige variasjoner med sol, vinder, havstrømmer og interaksjonene mellom disse som er vår sentrale drivkraft - ikke IPCCs beregningsmodeller fra 1980-tallet. Det er nettopp IPCCs beregningsmodeller som ikke fanger opp samspillet mellom disse faktorene. Utgangspunktet for diskusjon om Arktis var jo at Jansen utelot omtalen av Golfstrømmen (AMO) og kun nevnte El Niño. Nå skriver han plutselig om AMO og at vi ikke har kunnskap om Arktis. Han skriver også at: "Ellestad hevder, uten forbehold, at oppvarmingen i Arktis og tilbakesmeltingen av is og snø skyldes intensivering av Golfstrømmen. Han viser til målinger av dette, men ingen av forskerne som arbeider med disse målingene konkluderer slik Ellestad gjør". Joda, det er særdeles mange sol-, vind- og havforskere som støtter teoriene om dominerende naturlige variasjoner nedfelt i bl.a en omfattende FN rapport fra FAO i 2001 ( Klyashtorin, L. B., Cyclic Change and Long Term Fluctuations of Commercial Catches The Possibilities of Forecasting, FAO, Fisheries Technical Paper 410, (2001)) som var meget entydig i sin konklusjon om AMOs og PDOs dominerende rolle i Arktis klima. Fra konferansen om det store internasjonale havmåleprosjektet for Nordishavet (ned til 500 m dyp) leses: "Igor Polyakov and Leonid Timokhov presented the eight-year-long history of the NABOS project. Scientific results produced by the project were essential for understanding ongoing changes in high-latitude regions, particularly, reduction of arctic ice. Some of the important milestones of the observational program are the following. In NABOS observations captured the exceptional warming which entered the Eurasian Basin in Observations in 2007 documented

7 strong warming of the very uppermost layer in the ice-free area of the eastern Eurasian and Makarov basins. The magnitude of this warming is unprecedented in the history of regional instrumental observations. The unique strength and spatial distribution of this warm surface anomaly suggest the important role of oceanic heat in shaping this summer's (2007) substantially reduced Arctic Ocean ice cover". (Google: S4D-NABOS Workshop, "Near Slope Observations in the Arctic Ocean"). Havstrømmer gir et omfattende bidrag til issmeltingen som ikke fremkommer fra IPCCs ismodell. Vi ser også at isen varierer kraftig i løpet av få år, og det er ikke CO2-relatert. Prestrud hevder at isreduksjonen i august i år inntrådte før min omtalte storm. Det er feil. Stormsenteret etablerte seg den 5. august utenfor Alaska og Prestruds kurve stemmer godt med stormen som et hovedelement i den dramatiske endringen. Så da er vi tilbake til mitt hovedspørsmål fra første innlegg ( ). Hvorfor overså Jansen i sitt første innlegg de sykliske arktiske fenomenene som i perioden , og i nåtid fra har gitt oppvarming? For utflatingen og redusert havstigning som vi nå observerer, faller sammen med et maksimum i oppvarmingsfasen til denne velkjente 60-års syklus som Chylek har beskrevet som en vippepunktsmekanisme mellom Arktis og Antarktis. Professor Phil Jones, leder av CRU, sentral innen HadCRU temperaturserien og faglig del av IPCC, har konkludert med at oppvarmingen i de nevnte periodene ikke er signifikant forskjellige. Den siste, pågående syklusen har klart størst sannsynlighet for å ha samme årsak som de to første - havstrømmer. 60-års syklusens kurveforløp har heller ikke CO2s signatur. Det er den langsomme oppvarmingstendensen på ca 0.5 C per århundre fra slutten av Den lille istid som eventuelt kan inneholde en CO2-effekt. I så fall må den deles med et dominerende bidrag fra den lange ca årige solsyklus som vi ser effekt av andre steder i solsystemet. Da blir det eventuelt ikke store effekten av CO2. Prestruds opplysning om at solen hadde et maksimum i 1958 er velkjent, men det er like velkjent at etter en liten reduksjon økte solen sitt bidrag til nesten samme verdi. Med det meget kraftige magnetfeltet regnes perioden for en meget aktiv sol frem til ca Disse forhold berører kloden som helhet inklusive Antarktis og bidrar der til den langsomme oppvarmingen frem til ca Konklusjon Utflating av temperatur i en lengre periode (Met Office), naturlige variasjoner vil dominere ekstremeffektene de neste år (IPCC), samt overbevisende dokumentasjon om naturlige variasjoner langt tilbake i tid forklarer klart best observasjoner i Arktis og Antarktis såvel som på den øvrige delen av kloden. En populærvitenskapelig fremstilling av noen av de viktigste punktene er gitt på klimarealistene.com Klikk på hefte 2. Når prognosene til Met Office viste temperaturutflating de neste 4-5 år skyldes det nok at vi nå er på toppen av en solflekksyklus og vil være for nedadgående soleffekt de neste år. Samtidig har vi passerrt maksimumet i 60-års syklusen som ikke gir noen kompenserende økt varmebidrag. Flere solforskere identifiserer mønsteret i dagens solvariasjoner som i tiden etter 1800, og spår en "kald" sol fra ca 2020 og noen tiår fremover. Men kanskje vi kan få et kjærkomment varmebidrag i vår hverdag av de mange andre naturlige klima- og værfenomener som ikke er omtalt.

8