Litteraturtidsskriftet LASSO #3, Ingenting

Transkript

1 Litteraturtidsskriftet LASSO 2012 #3, Ingenting

2 Redaksjon Tuva Stranger (redaktør), Thea Trøen Bjertnes, Ida Amalie Svensson, Victoria B. Sellevoll, Ida Lerkerød, André Kåsen, Malene B. Lindgren, Heidi Tengesdal, Ida Monhof, Kristin Lorentsen, Didrik A. Lundgaard, David Sviland, Charlotte Bidragsytere Mari H. Andersen (f. 1988) bor i Oslo og studerer engelskspråklig litteratur. Kenneth Bareksten (f. 1972) er redaktør i Peda- Naima Chahboun (f. 1980) er poet. For Okunskapens arkeologi (Norstedts, 2011) ble hun tildelt Katapultpriset for Monica Goksøyr (f. 1990) studerer sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Kathleen Rani Hagen (f. 1988) studerer litteraturvitenskap i Bergen. Ditte Pradsgaard Holm (f. 1985) studerer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Har en bachelorgrad i musikkvitenskap fra Københavns Universitet. Thomas Lundbo (f. 1971) er forfatter og oversetter. Bor i Oslo. Siste utgivelse: Synkere og svevere (Cappelen Damm, 2010). Jonas Hansen Meyer (f. 1982) er lærer. Mari Myking (f. 1990) er student ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Eivind Myklebust (f. 1988) studerer litteraturvitenskap. Gjertrud Langva Skarsvåg (f. 1989) studerer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Julia Johanne Tolo (f. 1990) studerer estetikk ved Universitetet i Oslo. Illustrasjon Frøydis Sollid Simonsen (f. 1986) tegner og skriver. Bor i København. Layout/design Mari Kvale (f. 1987) studerer Art Direction ved Westerdals School of Communication. Innhold Krigar Monica Goksøyr...4 Uten tittel...9 Treet med blomar Gjertrud Langva Skarsvåg...10 Ingenting å snakke om Ida Amalie Svensson når jeg ikke lenger har noen virkning Julia Johanne Tolo...15 Livsvegrerne Thomas Lundbo I morgen Kenneth Bareksten...20 Utdrag fra Okunskapens arkeologi Naima Chahboun Under trærne. Mari Myking...26 om søledammen i Tor Ulvens Fortæring Jonas Hansen Meyer Beltespenna klirra mot buksesmekken / Målet er å føle ingenting Mari H. Andersen Forsvindingspunkt Ditte Pradsgaard Holm ligheten en annen vei Victoria B. Sellevoll Nå er det til å holde ut Kathleen Rani Hagen Uriks: Et stoff så tynt at man kunne sett rett Emmanuel Hocquards En by eller en liten øy Thomas Lundbo Uriks: Utdrag fra En by eller en liten øy Emmanuel Hocquard...46 Å vere i eit fråvere. Om Noe svart Eivind Myklebust...5-8

3 SVART PÅ HVITT Det er utfordrende å ha «ingenting» som tema for denne utgaven av Lasso. Det er et svevende ord. Det er et ord som for mange kan gjøre veldig vondt. Likevel er det ingenting annet dette nummeret kunne handlet om. Ut av ingenting har det vokst frem litteratur og tekster om litteratur. Om jordskorpens bevegelser, 18-trikken, magnoliatrær, tomrom, kavringer, Bill, Jonah, Ethel, Dolly, Megan, Lizzy, forsvinning og sex, for å nevne noe. «Poeten Ulven dykker ned i det materielle, bremser tiden og forsøker slik å skrive seg vekk fra den menneskelige bevissthet.» (s. 30) skriver Jonas Meyer i sin artikkel om Tor Ulvens prosasamling Fortæring. Virkeligheten kan blant tusenvis av andre ting være surreal- seg bort, der fortellingene man leser kan makte å skape ny virkelighet. Slik tror jeg det føles for Ida A. Svensson når hun leser Den uendelige historie av Michael Ende, og i sitt bidrag skriver om undergang, Intetheten og om vårt forhold til litteratur i dag. De siste sidene av den nette utgivelsen du har liggende skjelvende/rolig foran/bak deg, er viet til den franske forfatteren Emmanuel Hocquard. Utgivelsen hans En by eller en liten øy ble oversatt av prisvinnende Thomas Lundbo til norsk i I sin kommentar om oversettingen av boka, skriver Lundbo at oversettelsesarbeid er noe av det han har lært mest om litteratur av, og om hvor skjøre ordene og de korte tekstene til Hocquard er. Utdragene vi har valgt å trykke Ut av ingenting har det vokst frem en umåtelig vakker sørgesang, skriver Eivind Myklebust i sin artikkel om Noe svart av Jacques Roubaud. Myklebust gir oss et innblikk i en sørgende dikters fortvilelse, og re- slags litteratur blir til når man har mistet noen man elsker, og hvordan kan vi forstå døden? En endelig fasit på slike spørsmål kraniet ditt litt og gi plass til de store så vel som de mindre tanker. Ingenting. Det er nesten som om tekstene vi har med i det tiende nummeret av Lasso (jubileum!) sammen utgjør en kommentar til ordet i seg selv. De kjemper mot et fravær av tekst, jobber seg frem bokstav for bokstav for at sidene som følger skal være fylt av alt, for at Lasso skal være noe. Det er jeg veldig glad for. Håper du er enig. God lesning! Tuva Stranger, redaktør

4 4 KRIGAR Lyden av det tjueførste hundreårets syntetiske rop riv ho ut av hennar ikkje-eksisterande tilstand. Helvete. Verda utanfor ligg som ei seig svart tunge over vindauget. Det er ikkje menneskeleg å vere vaken no. Vi har misforstått alt. Berre bjørnen veit kva vinteren er til for. varme søvnige lår utløyser ein straum av elektrisitet gjennom kroppen og vekkjer nakkehåra til liv. Ho betraktar underarmen gjennom mysande auge, så patetiske dei ser ut. Desse mørke soldatane. Med rak rygg står dei oppstilt i militær presisjon Ti lange sekund passerar før lyden av plaskande urin gir seg, og auga, meir eller mindre motvillig, allierer seg med det altomfattande kunstige lyset. Ein klassisk mikstur av Colgate og blod vert spytta i vasken. Fem slitne smaksløkar vert brent. sikt til ansikt med Januar, og ho bit seg fast. Trengjer seg inn og paralyserer. På det sjette minuttet kjem redninga. Ålande oppover skinnene med ein moderat mengde kraft og entusiasme. Nr. 18 mot Rikshospitalet. Ho kviskrar eit lite takk før ho trer inn i liminalsfærens rom og pressar seg inn i deigen av sauestirrande zombiar. emiske tankeeksperiment og primitive sexfantasiar. Her er ein i stadig fare for å bli utsett for eit bakhaldsangrep frå bekymringsrynkene. Brått har dei okkupert det tidlegare plettfrie, barnlege området mellom augebryna dine. Ho sleng seg tungt ned på sin faste kontorstol, pressar inn den kalde spaken og sekk ned. Ho er omringa av lidenskapelege sjeler. Dei er overalt. Entusiastiske kritikarar, bekymra til alle tider, men samtidig alltid nøgde. «Viktig», alt er viktig, og prob- viktig, og problematisk ikkje minst». «Afghanistan»! «Irak»! «Kina»! «verda ulmar, verda koker»! «Nettopp ja» seier ho. Verda ulmar. Ulmar i magen. I hovudet. I korsryggen og på skuldra, der ulmar verda. Ein vulkan i Island, inni meg. Her er det kaldt. av Monica Goksøyr

5 5 Å vere i eit fråvere. Om Noe svart. foto: Maia Siverts Kva slags litteratur kan vekse ut av det å vere i eit fråvere? Å dikte er å skape; å la noko vere der det ingenting var. Døden tvingar derimot fram eit fråvere. Jacques Roubaud skreiv eit dikt etter at kona gjekk bort. Så var han stum i tretti månadar før Noe svart vart til, skapt i tomrommet etter henne. Boka er skapt både i og av dette fråveret. av Eivind Myklebust Fotografen Alix Cléo Roubaud døydde av lungeemboli fem dagar inn i sitt trettiandre år. Den språklause tilstanden går til slutt over for Jacques, og han kan skrive om dei konfrontasjonane som restane av livet hennar utgjer. Han ser blikket hennar i fo- Å vere der. Å vere der du ikkje er. Roubaud glir mellom desse tilstandane, men endar støtt opp i den siste; i møtet mellom liv og død. I nokre av dikta kling det ekko frå det Martin Heidegger skriv i eit alltid kryptisk, men underleg vakkert språk i Væren og tid: «Så lenge dærværen er værende, har den aldri nådd frem til sin «fulle helhet» 1 «Når dærværen oppnår sin helhet i døden, mister den samtidig der-ets væren. Overgangen til ikke-lenger-dærværen fjerner dærværen nettopp fra muligheten av å erfare denne overgangen og forstå den som noe erfart» 2 «Vi erfarer ikke genuint at den andre dør; vi er i høyden alltid bare «tilstede». 3 1 Heidegger, 2007: s Heidegger, 2007: s Heidegger, 2007: s. 253

6 6 Dikta i Noe svart krinsar rundt desse setningane. Dei er meditasjonar over det umoglege; freistnadar på å forstå den heilskapen ein oppnår i døden, utan sjølv å døy. Å erfare overgangen til døden, utan sjølv å døy. Å vere «tilstades» når den andre døyr. Berre i det siste kan dei lukkast, det andre kan dei berre glimtvis ymte om. Men Noe svart er vellukka. Dikta er «tilstades» i døden og dei undrar seg og ymtar med det om noko uutseieleg. Dei har teke innover seg at døden er eit fenomen som høyrer livet til, at vi døyr så lenge vi lever. Vi kan ikkje gripe døden, berre stå bak og kanskje sjå noko, noko svart: Som om døden (...) bare hadde kastet et dekke av taushet over oss hadde stanset foran en dør. Med meg bak vantro. 4 Vi kan ikkje gripe døden, berre stå bak og kanskje sjå noko, noko svart. Dette er langt unna Epikur sin tanke om at døden ikkje angår deg, fordi der døden er, der er ikkje du og der du er, der er ikkje døden. Dikta held døden for sann, tek innover seg den dødsangsten som kanskje er uomgjengeleg for å leve autentisk. Dei døden, til dømes i diktet «Død»: Døden din snakker sant. (...) «Min død vil være oppklarende på følgende måte: 4 Roubaud, 2012: s. 112 når du har klatret opp på den, som på en stige, for å nå opp over den (og samtidig sparke vekk stigen), vil du kunne erkjenne at den er ribbet for mening.» jeg tror ikke jeg skjønner det. (...) Døden din ble vist til meg. Se her: ingenting og på baksiden: ingenting (...) Når din død er fullført. Da er jeg død. 5 Ein kan lett lese resignasjon inn i den siste linja, men om ein held på tanken om at døden aldri kan fullførast, at den aldri kan forståast fullt ut, får linja ei anna tyding: Eg et må alltid leve med at du et er død. Kvar freistnad på å forstå endar i «ingenting». Om ein snur på det og leitar på baksida endar det likevel i «ingenting». Stemma er roleg, ikkje desperat. Den leitar etter grenser, etter harde fakta, kanskje for å kjenne sitt spelerom? Språket er nøkternt, trass i at eg et er fullstending oppteken av fråveret. Då eg første gong las boka vart eg så gripen av dette at eg knapt la merke til at dikta faktisk er bygd opp etter strenge formlege prinsipp. 6 Dei er nemleg organiserte etter middelalderforma «sestina». Såleis knyt dikta seg til trubadurtradisjonen og deira dikting om den store kjærleiken. 7 Men der kjærleiken er halden i høvisk, 5 Roubaud, 2012: s Det må likefullt seiast at dei samanlikna med Roubaud sine andre diktsamlingar er relativt lause. 7 Thomas Lundbo, som under årets litteraturfestival på Lillehammer fekk bokklubbane sin skjønnlitterære omsetjarpris, skriv meir utførleg om dette: com/2012/05/oversette-andres-sorg-om-jacques. html

7 7 streng form av trubadurane, er det hjå Roubaud smerta og fortvilinga over tapet av den store kjærleiken som er halde i band. Han treng restriksjonen; andsynes det store fråveret må han gjere det vanskeleg for seg sjølv. Han må nytte tvang på dei sterke kjenslene og halde dei faste i det logisk stringente. Også vokabularet er prega fang. Dikta synast i det heile å ta innover seg Wittgensteins kritikk av det private språket. No heiter eit av dikta i Noe svart nettopp «Ludwig Wittgenstein». Det er eit meta-epitaf som fortel om då Jacques og Alix Cléo vitja grava til Wittgenstein dagen før dei gifta seg. Ho fotograferar grava ein liten del av steinen er med, litt gras, ei plante, eit namn, to årstal: Ludwig Wittgenstein (...) Negativkantene er synlige, som en del av bildet, en linje med svart, avrundet. Jeg ser på den. Han stiller seg andsynes døden. Ser ikkje vekk, freistar og held det for sant. Han stiller seg andsynes døden. Ser ikkje er i fråveret og held det for sant. Heidegger skriv om å halde døden for sann: «Å holde døden å være viss på som er mer opprinnelig enn enhver visshet som gjelder det værende som møter oss innenverdenslig eller formale gjenstander» 8. Han erfarar ikkje den andres død, men han er «tilstades». Slik gir dikta eit ymt om kva døden er, kva døden vil seie. Men berre din eigen død kan avsløre døden og dikta kan difor aldri vere fullstendig innforståtte; eg et kan aldri sjå bort i frå restane av det fråverande som det møter innanverdsleg. Difor spelar til samlinga. standar som eg et møter innanverdsleg og som det ikkje kan tvile på. Samstundes er dei personlege uttrykk frå Alix Cléo og såleis vitne om det som ikkje lenger er innanverdsleg. Fleire av dikta oppheld seg i dette spennet mellom eit fråvere og restane av eit fråvere. I det svimlande dik- «mellom de to vinduene», set seg på «den fotograferte på same tid: jeg, som ser på bildet, Som er plassert midt i hjertet av det bildet viser, fordi i dette hjertet, hjertet av det bildet viser, det jeg ser, er også selve bildet, som rommes av det og lyset, som kommer 8 Heidegger, 2007: s. 277

8 8 inn, slik det alltid har kommet inn, fra bukten av hustak til venstre for kirken, men fremfor alt er det i dette hjertet også det som nå mangler Du. fordi øynene dine i bildet, som ser på meg, på dette punktet, denne stolen, der jeg setter meg, for å se på deg, på øynene dine, Kan allerede se øyeblikket da du er fraværende, kan forutse det, dette stedet. 9 gransking, og gjennom dette nærmar eg et seg «øyeblikket da du er fraværende». Di- er i fråveret. Noe svart endar då også her, med ei erkjenning av den ufullkomne erfaringa av den andre sin død. Heilt mot slutten i det: Jeg har erkjent din død og jeg har sett den 10 Ein tenkjer at med dette diktet, som er forma i samsvar med resten av dikta, er Noe Svart ferdig, at det er ei naturleg, nærmast forsonande avslutting på det heile. Men det er sjølvsagt ikkje over. Det siste diktet i samlinga heiter «Ingenting (1983)» og er skrive først, umiddelbart etter at Alix Cléo gjekk bort 11. Det skil seg frå dei andre dikta og sprenger seg ut av den formlege organiseringa: 9 Roubaud,2012: s Roubaud, 2012: s no/2012/05/oversette-andres-sorg-om-jacques.html sola, der borte nøler etterlater litt rødt igjen, før jorden utsender så mye fravær at øynene dine nærmer seg ingenting 12 Det siste diktet fører oss attende til den første innsikta etter dødsfallet. Noe svart forblir i eit fråvere, endar i eit «ingenting», men ut av dette «ingenting» har det vakse fram ein sørgesong som er umåteleg vakker, ein sørgesong over det som er umogleg å fatte, utan sjølv å døy. Kjelder Heidegger, Martin (2007) Væren og tid. Oslo: Pax Forlag Roubaud, Jacques (2012) Noe Svart. Oslo: Forlaget Oktober 12 Roubaud, 2012: s. 123

9 9 Uten tittel Før platetektonikken drev oss fra hverandre var kontinentene samlet og omringet av verdenshavet Panthalassa Pangaea, Pangaea jeg savner deg så

10 10 TREET MED BLOMAR Det var den natta han drøymde at han søkte opp Canada på Google Maps og zooma inn så mykje at han kunne studere naturen der. Det må ha vore i ein nasjonalpark, kanskje i Banff, den eldste av dei alle. Den canadiske naturen overvelda han. Det var spesielt eitt tre han falt for. Eit tre han fram til no hadde trudd var ein blome. Han hadde nemleg berre sett nærbilete av magnoliaen, og da var det alltid blomen fotografen hadde zooma inn på. Når han no såg dette treet i sin heilskap skjønte han med ein gong at dette er magnolia og magnolia er eit tre, ikkje ein blome. Likevel, magnoliatreet har blomar på seg. Blomane på dette treet var gylne, dei var grøngule og lukta kanel. Da han vakna, hadde ho alt laga havregraut og ho satt ved kjøkkenbordet og åt. Samstundes som ho åt løyste ho likningar, det syns ho var kjekt. «Drøymde du noko spanande i natt?» spurte han. «Nei, og kva drøymde du?» Ho ser ikkje opp frå likningane sine. «Ingenting», svarar han og tar på seg ytterjakka. «Sikker på det? Det er typisk deg å spørje fordi du sjølv ønskjer å bli spurt.» «Nei, det var ikkje noko», seier han og går ut ytterdøra. No ser han føre seg løgna si som ei likning. Draumen er lik X, der X verken er ukjend eller 0, slik han sa til ho. «Ingenting», hadde han svara utan å sjølv vite kvifor. Da han var komen på biblioteket, fann han ei bok om tre og blomar, og slik vart han sitjande å leite. Cucumber magnolia, han var ikkje i tvil. Trea er store, opp til 20 meter og kan ha ei bredd på sju meter. I tidleg mai er blomen gul, medan den i juni vil bli rosa, og i form vil den da likne ein agurk. Han vart letta da han las at trea blant anna veks i Canada, men lettelsen var kortvarig. Trea er nemleg utrydningstrua. Resten av dagen gjekk han med ei kjensle av at noko var gale. Han lengta etter å stå under eit stort magnoliatre og lytte til vinden som kiler greinene. Greinene likna armar og varsamt rundt buketten med gule blomar. Blomane er ei gåve til menneska og no gjeld det å vere forsiktig, tenkte han. av Gjertrud Langva Skarsvåg

11 11 INGENTING Å SNAKKE OM av Ida Amalie Svensson Ingen bok har spilt en mer avgjørende rolle i undertegnedes forhold til litteratur enn Den uendelige historie av Michael Ende. Romanen er av denne særegne typen barnebøker som vel så gjerne kan leses av voksne; Den er full av lavmelt poesi, glassklare tanker, og har åpnet seg for meg på nye måter ved hver eneste nye gjennomlesning. Som en kontrast til Endes teft for underfundige formuleringer står bokens plot, som grenser til det åpenbare, tatt fantasy-sjangeren i betraktning: Det grenseløse riket Fantásia rommer alle historier som noen gang er blitt skapt av menneskeheten, men står ovenfor en destruktiv kraft som sluker landet og etterlater seg total Intethet. Protagonisten Bastian må tilkalles fra vår egen verden for å gi Fantásias regent, barnekeiserinnen, et nytt navn. Bare slik kan den magiske verdenen reddes. For at Bastian skal kunne forlate vår verden og ankomme Fantásia, må han over et hinder som utgjør selve Intethetens natur, og dermed årsaken bak Fantásias desperate situasjon. På side 109 møter leseren det syngende oraklet Uyulála, som benytter seg av kryssrim for å belyse problemet: «( ) menneskeslekten, / de eier det levende ord! / De gir navn! De dyrker i gode kår / språkets mangfoldige sider. / Og slik har de gitt keiserinnen vår / liv gjennom alle tider. / De gav henne nye deilige navn, / - besøkte Fantásias enger, / men nå er de borte, fortvilt er vårt savn: / de husker oss ikke lenger. Glemt er òg veien til våre strøk, / de tror ikke på oss mer. /Men et eneste menneskebarn på besøk / er nok til at underet skjer!» 1 Er litteraturen i ferd med å forsvinne inn i Intetheten, og ut av samfunnet? At et eneste menneskebarn våger å tro på Den uendelige historien, er nok til at Fantásia frelses fra den sikre undergangen som Intetheten utgjør. Samtidig som undergangen rykker stadig nærmere, slites Bastian mellom virkelighet og fantasi. Han er ikke i stand til å krysse terskelen mellom de to verdenene før han kan stole på sin egen tro på litteraturen. En parallell Intethet Tilbake i vår verden, nærmere bestemt Dagbladet den 7. september, peker Hans Fredrik Dahl ut en destruktiv kraft i Norges litterære offentlighet: institusjonaliseringen av litteraturfeltet. 2 Dahl forteller om en virkelighet der samtidslitteraturen kun eksisterer som nullpunkt. Lysglimt i form av forfattere som Dag Solstad, Gaute Heivoll og Per Petterson understreker bare hvor begredelig allmenntilstanden er. Det 1 Michael Ende. Den uendelige historie. Cappelen Damm: Oslo, Se kronikken Litteraturens nullpunkt, tilgjengelig på Dagbladets nettutgave

12 12 norske litterære feltet har lukket seg, slukt seg selv, og glidd over i en egen sfære der samfunnsrelevans, aktualitet og tilgjengelighet er uinteressante størrelser. Menigmannen har ingen vei inn i den norske samtidslitteraturen, og denne spiller liten rolle i vår egen hverdag og liv. Ligger det noe i Dahls kritikk? Er litteraturen i ferd med å forsvinne inn i Intetheten, og ut av samfunnet? Individet, samtidslitteraturen og tidsånden I likhet med Bastian sliter også Dahl med å tro på litteraturen, om enn på en litt annerledes måte: «Men - har litteraturen gjennomslag i det øvrige samfunn? Kan vi si at i Norge spiller forfatterne en vesentlig rolle? At skjønnlitteraturen med sin sjeldne evne til å vise oss sannheten om våre liv ved å demonstrere mulige verdener, virker inn på det norske samfunn? Svaret er nei.» Litteraturen er i følge Dahl forpliktet til å påvirke samfunnet i kraft av å vise oss sannheten om våre liv. Premissene for hvordan gjennomslagskraft i det øvrige samfunn skal måles, er naturligvis gitt av kronikkforfatteren selv, og litteraturens evne til å generere riksdekkende debatter er tilsynelatende det eneste kriteriet. Samtidslitteraturens røst bør altså være høy, klar, og helst besitte en påvirkningskraft som bidrar til samfunnsutvikling på en slik måte at resultatene enkelt lar seg påvise. Dahl ber med andre ord den norske skjønnlitteraturen om å være alt den ikke er for øyeblikket. For romanene han kritiserer, er stort sett ikke høyrøstede eller kollektivt revolusjonerende. Samtidslitteraturen handler ofte om individer som og rollene som man der får tildelt, ønsker seg bort fra eller higer etter. Samtidslitteraturen forholder seg utrolig aktivt til menterer, problematiserer, undersøker og annet hos Tomas Espedals vandrer i Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, hos Hanne Ørstaviks kjølige alenemor i Kjærlighet, og nylig hos Ingvar Ambjørnsen i Natten drømmer om dagen, der Familiemannen bryter seg ut av samfunnet, og inn i skogen for å leve som hytteokkupant. Samtidslitteraturen speiler tidsånden. Dahl nevner riktignok noe om Mammon og visuell kultur, men én faktor utelates: Den offentlige samtalens orientering mot individet. Debattene har forlatt torgplassene i byene, latt fanene og plakatene ligge ig- kjøkkener, familier og hoder. Vi tilbys tips for å bli lykkelige i riksdekkende aviser. Vi iscenesetter oss selv på nettet, evig balanserende på vippen mellom jantelov og selvforherligelse. Vi dokumenterer hva vi spiser til middag. Hver gang vi trykker «liker», tilføyes en ny detalj på den postmoderne masken vi viser til omverdenen. Vi har en offentlig samtale som kretser rundt individet. Er det så merkelig at samtidslitteraturen ikke alltid genererer debatt på riksnivå? Samfunnet, der litteraturen visstnok eksisterer som nullpunkt, er ikke begrenset er, som i sin egen tur bidrar til å forme samfunnet de lever i. Samfunnet har gjennomgått en individualisering, og det har også måten vi forholder oss til litteratur

13 13 på. Kan det være at debattene og den samfunnsendrende kraften Dahl etterlyser hos samtidslitteraturen, har endret nedslagsfelt? Kan det tenkes at litteratur skrevet av individer, primært om individer i relasjon med andre individer, skrevet for individer som lever i et individorientert samfunn i en individualistisk tid, først og fremst berører på et individuelt plan fremfor å engasjere kollektiv diskusjon? Kanskje inviterer samtidslitteraturen heller til å, slik Dahl sier, vende fokuset innover selv. Samfunnet har gjennomgått en individualisering, og det har også måten vi forholder oss til litteratur på. Individet og skjønnlitteraturen Hvordan står det så til med individets forhold til skjønnlitteraturen? Et raskt blikk på Leserundersøkelsen viser oss at 90 prosent av alle nordmenn leste en bok i fjor, og at skjønnlitteratur og noveller kun forbigås av fag- og pensumbøker i popularitet (her er det verdt å bemerke at undersøkelsen betegner krim som egen kategori, ikke som skjønnlitteratur). Av Norges voksne befolkning leser 66,6 % bøker ukentlig. Hos foreldre som har barn under 10 år, leser 72 % for barna sine ukentlig; hos halvparten av disse leses barna 3 Ipsos MMI, på vegne av Den norske Forleggerforening og Bokhandlerforeningen: Tilgjengelig på: no/ _leserundersokelsen_2012.pdf del av nordmenn er i kontakt med samtidslitteratur hver eneste dag. Nordmenn som i tur berører, og bidrar til å forme, samfunnet. Og samtidig som samtidslitteraturen ofte inspirerer oss til å vende fokuset inn tiden vår som forenkler muligheten til faringer med hverandre. Premissene for offentlig debatt har forandret seg; den er Twitter-kontoer og Facebook-sider. Om man velger å delta, fremfor å ønske seg litterær debatt servert gjennom rikspressen, blir dette åpenbart. Samtidslitteraturen inspirerer oss kanskje ktere over vår egen relasjon til verden og samfunnet. Samtidig åpner samtiden med andre mennesker i nye, utradisjonelle meningsfora. Premissene for offentlig debatt er for alltid endret etter fremveksten av blogger, facebooksider, twitring og nisjesider som bokelskere.no. Undertegnede har forståelse for at litteraturens påvirkningskraft på samfunnet kan uunngåelig, dersom den eneste gyldige påvirkningskraften er av den høyrøstede presse. Men dersom man velger å godta at nye arenaer også leverer aktive bidrag til en offentlige samtale, vil litteraturens påvirkningskraft fremstå i et ganske annet tar samtidslitteraturens vesen i betraktning. For den roper sjeldent, og hvisker ofte. Den virker gjerne i det små, og peker

14 14 hjelper oss nærmere sannheten om våre Ende Bastian redder Fantásia. Han gir opp kampen mot sin egen iboende tro på litteraturen, lar seg omfavne og fange i historien han selv blir en del av, lar seg påvirke. I tur påvirker han selv Fantásia, og skaper nye historier som utvider det allerede uendelige universets ikke-eksisterende grenser. Michael Endes implisitte forteller tilbyr aldri leseren et svar på om Fantásia var et produkt av Bastians egen fantasi, eller om en reise på tvers av tid og rom faktisk fant sted. Det spiller heller ingen rolle. Hevet over en hver tvil er det at Bastian vendte tilbake til sin egen virkelighet som et forandret menneske etter møtet med seg selv i litteraturen. I lesningen utviklet han perspektiver som tillot ham å delta i og påvirke sin egen omverden på en ny måte. Slik ble han i stand til å bringe litteraturen til andre. Jeg er bare én av dem han nådde.

15 15 når jeg ikke lenger har noen virkning det er ikke mye jeg trenger anstrenge meg skal jeg huske vår, hvordan lyset var noe vi kunne omfavne utånde, pumpe rundt om hjertet være betingelseløst innviklede, en dag den gangen vi var hjemmelagde dagene svømmer her det er ikke tårer svette eller blod som fyller dem men luften, som ble igjen her da du dro den vi ikke klarer farge, fange - der den skulle være, i lungene dine av Julia Johanne Tolo

16 16 LIVSVEGRERNE den negative fertilitetsutviklingen vi ser i i-landene skyve en stadig større del av befolkningen over i de uproduktive og hjelpetrengendes sjikt. Hvis ikke utviklingen snur, vil velstandsnivået i vår del av verden på sikt ikke kunne opprettholdes. legevitenskapen, kunnskapen om kosthold og hygiene, automatiseringen av Spørsmålet må snarere bli hva som gjøres med de synkende fødselsratene. Når man søker å gi et svar på hvorfor kvinnene i den vestlige verden føder færre og færre barn, er det noen forklaringer som går igjen. Én opplagt årsak er en mer nøyaktig fødselskontroll gjennom bruk av prevensjon. Man kan i større grad selv bestemme når man ønsker å få barn. En annen utbredt forklaring sees i selve det høye velstandsnivået som fertilitetsutviklingen nå truer: Velstand virker regulerende på fertiliteten. For det første trenger man ikke lenger føde mange barn for å være sikre på at noen av dem i det hele tatt skal vokse opp, man er heller ikke avhengig av å ha barn for å få den nødvendige pleien når man ikke er i stand til å sørge for seg selv. For det andre har har gjort det mulig for både kvinner og menn å virre stadig lenger rundt i en ustabil tilværelse uten fast arbeid, fast følge og fast bopel, slik at formeringen utsettes, ofte så lenge at sjansen til overhodet å formere seg reduseres. Og selv om de materielle betingelsene for oppfostring av barn er bedre enn noen sinne, har den økte velstanden gitt oss en livsstil der det å få barn virker stadig mer besværlig: Ikke bare vil foreldrenes karriere bremses under graviditeter og barselperioder; hele deres livsutfoldelse vil hemmes til langt utover småbarnsalderen. Barn krever stell, beskyttelse og opplæring i elementære ferdigheter i et omfang som nødvendigvis vil gå på bekostning av andre og umiddelbart mer stimulerende aktiviteter som unge voksne kunne tenke seg å bruke tid og

17 17 feriereiser, kafé- og restaurantbesøk, omgang med gode venner, benyttelse av kulturtilbud, egenutviklende hobbyer, spontan ikke-prokreativ sex osv. En annen ikke-tilsiktet konsekvens av velstandsutviklingen er at menneskenes egen forplantningsdyktighet er redusert. De har rett og slett en dårligere evne til å få barn. Tuklingen med naturen i industrialismens tidsalder har slått tilbake på menneskene selv. Det er påvist at bruk av sprøytemidler, kjemiske tilsetningsstoffer og nanoteknologi har svekket sædkvaliteten betraktelig hos menn i den vestlige verden. Om den materielle utviklingen har tillatt oss å bli stadig En årsak som imidlertid har vært fortiet, er at rekrutteringen til livet er blitt dårligere. Man skulle tro at den materielle velstanden ville gjort livet mer attraktivt, likevel virker det som om livsvegringen brer om seg blant de ennå- Et forhold som må tas med i betraktningen når denne utviklingen skal forstås, er den omsnuingen av evighetsperspektivet som har foregått parallelt med sekulariseringen i Vesten. Et av kristendommens største fortrinn var at om paradisisk lykke i det hinsidige. Fra og med syndefallet var menneskene utestengt fra før-livets Edens Hage for alltid (og voktet av «kjerubene og det fornedrelsene i jordelivet («Med strev skal du nære deg av [jorden] alle dine levedager»). Etter Guds død har ikke dette løftet lenger troverdighet. Etterlivsparadiset er avskaffet. Derimot er førlivsparadiset, den evige prenatale lykke, igjen åpent for menneskene. Livet er da ikke lenger begynnelsen på menneskenes eksistens, med evigheten foran dem, men markerer snarere avslutningen på den: Evigheten ligger nå i det som skjer før livet, mens den enkelte eksistens, det ennå-ikke-unnfangede individ eksisterer som et uendelig, et fullstendig grenseløst potensial, mens alle, absolutte alle muligheter for dette individets realisering ennå er intakte. Så snart vi derimot unnfanges og settes ut i livet, starter utraderingen av disse mulighetene. Allerede idet vi får foreldre, kanskje søsken, og ikke minst arveanlegg og et kjønn er det en rekke ting vi ikke lenger kan bli, og etter hvert

18 18 men, vil potensialet vårt innskrenkes drastisk. Alle opplevelser og tildragelser, alle seire og nederlag, alle ekstaser og ydmykelser opp gjennom oppveksten bidrar til å forme oss som individuelle vesener, som tilegner seg visse verdier og kunnskaper og utfra disse tar bestemte valg, det vil si innenfor rammen av hva omstendigheter vi ikke rår over tillater, valg som alltid utelukker andre alternativer og innsnevrer horisonten vår ytterligere. Vi tar en utdannelse (forhåpentligvis) som avgjør hvilket yrkesliv som er tilgjengelig for oss, vi får venner og treffer kanskje en partner som kommer inn i livet vårt med sine egne forutsetninger og preferanser og slik setter en effektiv stopper for en rekke av de tingene vi kunne ha gjort i livet, og med denne partneren får vi på toppen av det hele barn, som i tillegg til å legge sterke føringer på hva vi kan gjøre med livet videre, selv er individer, med egne anlegg og karaktertrekk og etter hvert også verdier: De er akkurat de barna de er, og som sådan står de i veien for det livet, for alle de livene vi kunne ha fått som foreldre til noen andre barn. Underveis synes det av og til som noen nye muligheter åpner seg, vi treffer noen nye mennesker, stifter noen nye bekjentskaper, får kanskje til og med en ny kjæreste, eller vi tilbys en ny jobb, som får livet vårt til å ta en ny retning, men når det styres i akkurat denne retningen, er det titusenvis av andre det evig og ugjenkallelig avskjæres fra. Slik vokser mengden av forspilte muligheter uopphørlig, i et voldsomt tempo, liksom et berg av søppel vi aldri til og med lærerne på skolen ustanselig forteller oss om dem. Det er som en gigantisk oppakning vi alltid bærer med oss, full av alt det som aldri ble noe av, en konstant vekt som bare tynger mer og mer og som etter hvert kan gi seg utslag i disse patetiske midtlivskrisene der vi med en såkalt «ny frisk» later som vi har klart å riste av oss denne vekten, som om vi igjen er ubeskrevne og lette, og vi omskolerer oss til et halvkreativt yrke, eller innleder et forhold til en bekjent vi en gang hadde en litt over middels interessant samtale med, eller en nyskilt kollega som plutselig byr seg fram på en utenlandstur med jobben, eller vi får oss en eller annen fjollete hobby, vi begynner å løpe maraton, eller spille bass i et coverband med repertoar fra ungdomstiden. Men begeistringen er selvfølgelig kortvarig, den blir sakte men sikkert oppspist av den gnagende følelsen av at dette nye livet vi nå forsøker å leve, bare har tatt fra oss muligheten til å gå gjennom det livet vi har forlatt med en viss anstendighet, til å bøye nakken og bære vår byrde med verdighet, helt til den samlede tyngden er

19 19 blitt så stor at den presser oss helt ned i støvet, til vi endelig bukker under idet bak oss, og livet som sådan er blitt umulig og slår over i den døden som det helt siden unnfangelsen bare har vært en forberedelse til. unnfangede vegrer seg for å settes ut i livet. Så hva kan vi gjøre for å lokke dem ut? Det nytter i hvert fall ikke å avfeie dem som sutrere som gjør seg kostbare fordi de ikke føler seg ønsket nok, eller slå dem i hartkorn med giddaløse slackere som bare loker rundt og aldri får gjort noe. Vi kan ikke bare si til dem: Kom igjen nå, ta dere sammen, dere har jo alle muligheter. Det er akkurat det som er problemet, for nettopp nå, i denne historisk sett unike epoken vi opplever her i Vesten, da vi aldri har vært mer velstående, da vi aldri har trengt å arbeide mindre for å holde oss i live, og antallet muligheter for hva det enkelte individ kan utrette og oppnå aldri har vært større, er også antall muligheter som ikke vil realiseres så grenseløst uendelig at vi risikerer å bli knust under vekten av dem straks vi begynner å få en viss bevissthet om dette uhyrlige antallet i puberteten. Dette har livsvegrerne tatt konsekvensen av. Det er ikke noe mer livsbejaende enn å bevare troen på at alt er mulig i livet. Men for å bli værende i en slik tilstand av absolutt potensialitet, nekter de å velge, eller snarere: De velger ingenting framfor noe. For av noe kan bare, og i beste fall, noe annet oppstå, mens alt kan oppstå av ingenting. av Thomas Lundbo

20 20 I morgen Jeg bare ligger der. Oppbevart mørkt og kjølig, gjemt og glemt innerst i et skap. De sier jeg er sprø. Som en kavring på frokostbordet, ennå ikke bløtlagt i melk og fortært. Til spott og spe. Blant ferskt brød, speilegg og bacon, ferskpresset appelsinjuice og nytrukket kaffe. Kjøkkenlampen slukkes. men ingenting hender. Var det ikke i dag jeg skulle krones med en sukkertopp? av Kenneth Bareksten

21 21

22 22 the end försök NO.2: BILL bill lyfter BEN på vänster arm och håller JONAH med den högra handen JONAH håller LIZZY och så går de allesammans lugnt och sansat ner i skyddsrummet som BILL har byggt BILL tänder stormköket och lagar vita bönor i tomatsås medan barnen bygger kojor av konservburkar och MEGAN suger upp det radioaktiva dammet med den nya dammsugaren BILL har köpt BILL kränger av sig förklädet och avslöjar en välstruken och fläckfri skjorta under MEGANS sidenscarf som hon tar av och viker prydligt ligger hennes hår i gyllene perfekta lockar mmm det doftar smaskens säger JONAH kan det inte jämt vara atomkrig säger LIZZY MEGAN ser på BILL och ler den nödvändiga slutscenen som alltid kommer oväntat det lilla stinget av besvikelse när signaturen spelas reaktionerna när FBI-agenten stiger ner från teveskärmen in i JULIUS och ETHELS vardagsrum där MIKE och ROBBY sitter uppkrupna i soffan stänger av spionfilmen och levererar sin replik ( you are under arrest ) är lika chockartade som när europeiska regeringar anklagar USA för att under de svåra åren efter kriget dumpa stora kvantiteter lågkvalitativ film över den konvalescenta kontinenten och i och med det snedvrida inte bara den interna konkurrensen utan också medbor garnas världsbild med en masstillverkad myt om den unika individen (hej DOLLY! hej DOLLY DOLLY DOLLY dolly!) onåbara drömmar och offentlig lögn (s. 28, Okunskapens arkeologi)

23 23 vänster-höger ETHEL tittar sig omkring i salen mellan domarbänken och åhörarsläktaren finns tre stolsrader på den första sitter tingsnotarien på den andra åklagaren oc h längst bort mot läktaren försvaret bredvid domarbänken ligger jurybåset som i sin tur har förhörsledaren på sin vänstra sida medan vittnesbåset är placerat på den högra så att juryns medlemmar för varje fråga som besvaras tvingas vrida nacken 180 kartan silar världen genom ett politiskt eller geografiskt raster vattnet är det enda ingen tolkning lyckas bortse från ett stilla droppande på hjässans mittpunkt urholkar det tunna ytlagret av ideologier äter sig metodiskt genom jordskorpans skelett och formar landskapet till sitt privata vägnät kartan ritas om: for varje måttstock finns en annan måttstock liksom det för varje världsbild finns en specialtillverkad griptångs vassa skänklar pressade mot tinningarnas horisont den mänskliga hjärnans försök att mäta den mänskliga hjärnan vem blir nästa? (s. 49, Okunskapens arkeologi)

24 24 BILL riktar revolvermynningen mot tinningen och trycker till (klick) (klick) (klick) (klick) var gång avtryckaren pressas bakåt

25 25 knoppas nye världer av BILL klickar sig igenom universum efter universum parallella vägar parallella sanningar kanske är dödens ändlösa fiktion den enda sammanhängande historia som finns kvar i så fall reduceras paragraf till epitaf epikk till retorikk i så fall reduceras politiken till en slöja lika lätt att genomskåda som det uppdiktade protokollet stryk det ovanstående från protokollet stryk det ovanstående från protokollet (s. 77 og 78, Okunskapens arkeologi) Naima Chahboun Utdragene er hentet fra Okunskapens arkeologi (Norstedts, 2011). De trykkes med tillatelse fra Naima Chahboun.

26 26 UNDER TRÆRNE Jeg ligger under trærne; hodet under granbaret, ansiktet vendt ned i mosen. Det lukter merkelig sterkt. Hvor lenge må jeg ligge slik før molden vokser over hodet. Vil det i det hele tatt skje. Eller vil jeg bare synke langsomt. Synke gjennom mosen, ned i jorden, ned i den fuktige varmen. Å ja, det er mange måter å forsvinne på. Kanskje nesen vil løsne langs roten. Fingrene svulme opp, bli hovne, bløte og hvite. Ikke lenger tilhøre hånden. Jeg kjenner det allerede: hvordan de er i ferd med å svelle, hvordan nesen sprenges ut av ansiktet. Kroppen skal råtne. Insektene spise seg gjennom huden. Knoklene smuldre opp; forvitre og bli til jord. Himmelen vil senkes. Trærne falle som støv. Til slutt er det ingenting igjen. av Mari Myking

27 27 Tor Ulvens Fortæring av Jonas Hansen Meyer En stund vurderte jeg å kalle denne artikkelen for «Søledammen som morssubstans i Tor Ulvens Fortæring» og sannsynligvis hadde det vært en bedre tittel. Begrepet «morssubstans» har jeg lånt fra Julia Kristeva, og ved hjelp av hennes psykoanalytiske drøftelse av depresjon og melankoli i Svart sol skal jeg her forsøke å gjøre en lesning av den første delen av Tor Ulvens kortprosasamling Fortæring. Tor Ulven har som kjent visse grunnmotiver han stadig kommer tilbake til: bevegelsen og lengselen mot ingenting, tiden som går, og - ikke minst - påminnelsen om døden; menneskets overgang til rent materiale, ofte representert ved den ulvenske knokkelen. Tor Ulvens absorbering i disse temaene er så påtagelig at enhver kan begynne å lure: Hva gjemmer seg bak denne besettelsen? I prosasamlingen Fortærings også en jevn strøm av erotiske og seksuelle hentydninger. Kanskje har bokens sterke drift mot ingenting en sammenheng med begjæret som også kommer til uttrykk og som i noen tilfeller - som vi skal se - fortrenges. I det første prosastykket, «Bare denne søledammen», skildres en søledam og forsvinner i det de skaper små sirkler på du Et eksempel på hvordan negasjonen nesten alltid også er skapende; i det dikteren har nevnt dem eksisterer de, men samtidig altså ikke. Et typisk ulvensk paradoks er å innføre en dikterposisjon som egentlig er umulig, men som samtidig lar seg gjennomføre i litteraturens evne til imaginas- taljrik skildring av en noe tvetydig feminin handling: «Stemmen hennes, og den myke nakkelinjen som kommer til syne når hun ofte være tiltrekkende. Hva kvinnens intensjon er i denne sammenhengen er mer eller en tilfeldig handling uten noe som helst erotisk utspring. Om vi leser denne gesten sammen med et annet stykke fra del en i Fortæring om en situasjon i en togkupé, kan det muligens kaste lys over situasjonen. Jeget lener seg ut av et togvindu sammen med en fremmed kvinne for å se hvorfor toget stoppet: «... hun (den fremmede kvinnen som jeg aldri har sett siden) presset kanskje brystet hardere inntil skulderen min enn strengt tatt nødvendig» (s. 21). Her er vi ved kjernen av denne type hendelser. Noe av - i å presse brystet mot skulderen, kanskje var det ikke. Mannen kan velge å følge det opp, spille videre på det, eller han kan late som ingenting. Det samme kan kvinnen gjøre. Spenningen i situasjonen er knyttet opp til at handlingen både er alvorlig og ikke-alvorlig på samme tid. Den seksuelle intensjonen blir dermed umulig å plassere

28 28 eksakt og skaper en vanskelig situasjon å forholde seg til for den som ikke behersker kodene. I prosastykket om søledammen kan man se for seg en mann, identisk med duet i teksten, som registrerer den seksuelle impulsen og reagerer med å vende seg mot søledammen. Han ender dermed i en passiv relasjon til kvinnen, men samtidig i en aktiv, konsentrert tilstand hvor søledammen blir senter for oppmerksomheten. Kvinnen og hennes feminine bevegelse forsøkes presset ut i periferien. Tekstens fokus mot søledammen kan antyde asjonen; det er som om jeget/duet/teksten ønsker å holde sinnet klart og skyve vekk ikke bare tankene om kvinnen, men også sin egen bevissthet, som rommer disse ingenting kan her leses som en lindring av en grunnleggende kilde til lidelse: Det erotiske begjæret. Som tidligere nevnt, forsøker Julia Kristeva i boken Svart sol å gi en nærgående psykoanalytisk analyse av depresjon og melankoli. Hun videreutvikler Freuds depresjonsteori, som dreier seg om tapet av et objekt, til å gjelde et større, mer fundamentalt tap alle mennesker gjennomgår; tapet av Tingen, i betydningen en opprinnelig, oseanisk enhetsfølelse som går tapt i løpet av livets første måneder: Mennesket er i prinsippet mindreverdig og ufullstendig fra fødselen av, som Toril Moi skriver i sin innledning til den norske oversettelsen. Kristeva selv skriver: «Problemet for den depressive er at hun ikke har fått sørget over tapet av Tingen» (s. 14). En ikke-deprimert psykologisk utvikling ville innebære en bearbeidelse av tapet og en erstatning av Tingen gjennom erotiseringen av mulige partnere. For den deprimerte derimot, blir selve tristheten en erstatning, tristheten i seg selv blir det nye objektet som den deprimerte holder av i mangel på noe annet. Den oseaniske meningsfylden som enheten med den preødipale morssubstansen ga, blir her erstattet av en altomfattende tristhet ved livet, en vedvarende sorg. Kanskje er det en slik tristhet vi møter i «Bare denne søledammen»? Når regn- øyeblikk av forsvinning, eventuelt forening. Dråpene som blir ett med søledammen kan leses som en parallell til jegets lengsel; med Kristeva kunne vi si at subjektet lengter etter den preverbale, preødipale enheten med Tingen. Den individuelle bevisstheten er kun en påminnelse om avspaltningen fra enheten med morssubstansen, og jeget søker en utvisking av egen individualitet slik regndråpene visker ut sin individuelle dråpekarakter og blir en del av søledammen når de treffer subjekt i teksten som ikke lykkes eller ikke morssubstansen i form av et erotisk objekt i verden. Subjektet vender seg vekk fra skuffelsene og det «lommeruskaktige» ved livet (som Ulven skriver i et annet stykke i Fortæring kvinnen med det lange håret og den myke egen tristhet, lengtende mot sin egen utslokking, sin egen gjenforening med Tingen. Kristeva skriver: «Bevisstheten om å være arveløs til sin Ting får den depres-

29 29 alltid sviktende elskere, eller han lukker seg utrøstelig inne, apatisk ansikt til ansikt med Tingen uten navn» (s. 29). I «Bare denne søledammen» møter vi subjektet, «taus og urokkelig», ansikt til ansikt med er bare denne søledammen hvor regnet lager sirkler». Fortæring: I det andre stykket møter vi et jeg som ankommer en strandfest der han forventer å se lettkledde gjester. Ettersom han har misforstått datoen blir han sittende alene ved strandkanten og drikke vodka og fortape seg i en gammel utslitt rød sandal, som han regner med har tilhørt en kvinne, mens bølgene stiger og nærmer seg føttene ler til stede: Alkoholen som representant for det dionysiske og feminine, den røde fargen på sandalen som symbol for det erotiske, og til slutt bølgene mot slutten Foto: Maia Siverts av stykket, som nok en representant for dividuell representant for det feminine å utfolde sin seksualitet med. Han ender i stedet opp med å trekkes mot den totale omsvøpningen gjennom alkoholen, gjennom bølgene og havet. Den røde, utgåtte sandalen blir et symbol for tidens gang, slik kvinner eldes og mister sin tiltrekning - nok en påminnelse om hvordan det singulære alltid vil være skuffende, ekstremt skuffende i forhold til den oseaniske urtilstanden. Fortæringen av sandalen har også sin parallell i havets bevegelse mot slutten av stykket, som truer, eventuelt lokker, med å utviske jeget i teksten, med å, slik Kristeva skriver: «omkapsle( ) libido og kutte ( ) begjærets bånd» (s. 29). I det fjerde stykket i Fortæring møter vi et subjekt som låser seg inn i en leilighet uten å vite om kvinnen er der eller ikke. Han gjenglemt glass med mineralvann på bor-

30 30 det. Jeget blir stående og lytte til kullsyren som knitrer i glasset mens mørket vokser rundt ham. Boblene i glasset blir en speilvendt parallell til regndråpene i «Søledam- en forsvinning. Jeget lytter mens mørket i rommet samtidig vokser «som en gammel skog». Mannens egen ferd i tiden, på vei mot døden, får dermed to ekkoer i stykket som er preget av en rolig aksept. Kvinnen er ikke så mye gjenstand for begjær. Mannen leter riktignok etter henne og alle fall uvitende forent med mørket; mens han selv blir stående våken og bevisst, lyttende til sin egen fortæring gjennom knitringen fra glasset. Kanskje kan disse motivene, den sovende kvinnen, mørket som vokser og knitringen fra glasset, være en mulig fremstilling av Tingen slik Kristeva tenker seg det? Hun skriver: «Helt siden den arkaiske bindingen har den deprimerte en følelse av å ha blitt fratatt arveretten til et overordnet, navnløst gode, noe ikke-representerbart som kanskje bare kan framstilles av fortæringen ( )» (s. 29). Lengselen mot utslokkingen i Ulvens diktning er intens. Jeget forestiller seg i mange av tekstene i Fortæring hvordan det er å ikke ha en bevissthet, og opplever en glede i denne imaginasjonen. Denne nytelsen, over noe egentlig umulig, oppnår jeget i Ulvens tekster på visse gjentagende måter: enten ved å forestille seg en annen tid, den prenatale tiden før fødselen og unnfangelsen, eller en tid etter døden, slik Ulven indirekte gjør ved å kalle første del av Fortæring for «Fortid», og på den måten minner om at hendelsene allerede er på vei mot glemselen. Dette har en trøstende funksjon: Det gjør ikke noe om livet er vanskelig, det går over, snart er vi ingenting. Ulvens andre metode går ut på å gå detaljert inn i en ting, et foto- sandal, eller fem steiner på en kakkelovn, og formidle en glede ved at bevisstheten og presise skrivemåten gir en lindring fra livssmerten på samme måte som påkallelsen av de store tidsperspektivene gjør det. I Være vann i vannet fra 2008 skriver Janike Kampevold Larsen:: «I Ulvens tekster manifesterer ønsket om å overskride verden seg nettopp som en bevegelse inn i verden. Hans tekster beveger seg mot den døde materialiteten, innskriver den i seg på ulike måter, og seg selv i den» (s. 142). «Bare denne søledammen» hvor «tuster av ugress sprenger seg igjennom, og et slags sekund av gangen, et dryss av stadig nye og forsvinner». Poeten Ulven dykker ned i det materielle, bremser tiden og forsøker slik å skrive seg vekk fra den menneskelige bevissthet. Det er en understreking av det umulige i Ulvens litterære prosjekt: Han forsøker å skrive frem noe mennesket aldri kan få tilgang til. Tekstene lengter etter en tilstand som aldri egentlig kan oppleves. På samme måte som duet og kvinnen ikke egentlig kan skyves vekk fra bevisstheten i «Bare denne søledammen», kan det ulvenske Ingenting aldri nås. Kampevold Larsen viser til hvordan Ulven er klar over dette og påpeker likheter mellom Ulvens diktning og Schopenhauers tanker om verden som vilje: Hos mennesket er viljen repre- i et egentlig meningsløst univers (s. 141). Ikke bare en søken etter, men også evnen

31 31 livsdriften. Den ulvenske påkallelsen av et sted, et Ingenting, er betinget av, men samtidig i opposisjon til den grunnleggende menneskelige tilstand. I det eneste intervjuet Tor Ulven har gjort, blir han spurt om nettopp dette umulige «stedet» og svarer: enn i litteraturen. I litteraturen kan man simulere de mest umulige ting» (Forlaget Oktober, 1996, s. 7). Denne evnen til å forestille seg et umulig sted kan knyttes opp mot Kristevas tanker om hvordan det imaginære i sitt vesen er melankolsk og et forsøk på å overskride døden. Hun skriver: «Det storslagne er selve den umulige drømmen, den deprimertes andre verden, realisert på jorden» og videre: «Det er kun sublimeringen som kan motstå døden. Det vakre objektet som klarer å løfte oss opp til sin verden, synes mer elskverdig enn alle elskede eller hatede årsaker til krenkelser og bedrøvelser. Depresjonen innser dette og bestemmer seg for å leve i og for det sublime» (s. 100). Det er ironisk og muligens typisk Ulven at den umulige drømmen, det sublime objektet, i dette tilfelle er en søledam. Dette antiromantiske symbolet, skittent og hverdagslig, får frem en ambivalent, nesten tragikomisk holdning i en lesning hvor søledammen står for noe paradisisk, et symbol for Tingen, som riktignok både elskes og hates. Kampevold Larsen skriver om det paradisiske i Ulvens litteratur: «Den forestillingen om ster, er dermed snudd opp ned i forhold til romantiske, religiøse eller mystiske forestillinger om det paradisiske», ettersom Ulven ikke har et begrep om en opphøyet åndelighet (s. 145). Kristeva skriver om sitt deprimerte subjekt: «Hvor ateistisk han enn er, er den fortvilte like fullt en mystiker: Han knytter seg til sitt pre-objekt, ikke med en tro på Deg, men som en stum og urokkelig tilhenger av sin egen uutsigelige beholder» (s. 30). I «Bare denne søledammen» er det muligens et slikt subjekt vi møter: Et jeg som forsøker å oppheve sin egen subjektive virkelighet gjennom utviskingen av seg selv, som i møte med det kroppslige og erotiske vender seg vekk, og som stumt lar søledammen bli det sentrale. Han kan ikke bare antydes gjennom dråpenes møte med søledammen, foreningen med Tingen. Litteratur Ulven, Tor Fortæring. Gyldendal Norsk Forlag. Kristeva, Julia Svart sol. Pax forlag. Borge, Torunn og Henning Hagerup Skjelett og hjerte. Tiden Norsk Forlag. Larsen, Janike Kampevold Å være vann i vannet. Forestilling og virkelighet i Tor Ulvens forfatterskap. Gyldendal Norsk Forlag van der Hagen, Alf Motgift - intervju med Tor Ulven. Åtte forfattersamtaler. Red. Tom Sandberg. Dialoger, 2. bind, Forlaget Oktober.