Medlemsblad for Norsk Polarhunklubb nr

Transkript

1 Medlemsblad for Norsk Polarhunklubb nr Hva holder på å skje med samojeden Hvordan få en bra lederhund Debut i weightpull med samojed POLARPOSTEN NR

2 Innholdsfortegnelse Polarposten nr Grønlandshundsiden 4 Minneord, Leif Anker Johansen 5 Lederhund må vi jo ha... 6 Kennel Kaneq 10 Fra tillitsmannskonferansen 12 Arija går til film 14 En nese for kadaver 16 mentalitet og adferd 18 Annonse: hovedutstilling Midt- Norge Vad håller på att hända med samojedhunden? Annonse: Vintersamling 25 Vår weight pull debut 26 En fantastisk sommer er over, noe jeg regner med flere er godt fornøyd med. Varmegradene har vært mange og de har bredt seg jevnt ut over alle sommermånedene. Brage og jeg har vært pent nødt til å holde oss i form på tross av varmen da konkurranse sesongen i weightpull pågår på denne siden av året. Dette kan dere lese om fra side 26. Det er meldt stort oppmøte på høstsamling i år, noe som er utrolig gøy. Jeg var selv på min første samling for to år siden og har vært fast innventar siden. Det er givende og lærerikt å tilbringe en hel helg med andre polarhundeiere i fantastiske omgivelser. Denne helgen blir nok ikke mindre begivenhetsrik. Etter to år pause satte styre opp en tillitsmannkonferanse hvor hele 16 medlemmer med verv møtte opp for å diskutere videre plan for klubben. Mye ble diskutert, noe du kan lese mer om på side 12. Polarposten fikk selvfølgelig sin del av oppmerksomheten, blandt ønskene var å starte en barneside i bladet. Dette har vi redaksjonen veldig lyst til, vi oppfordrer derfor barn (under 16 år) å sende inn tegninger, bilder og historier. Vi gleder oss til å høre fra dere! Alt sendes på e-post til p-posten@polarhund.no Vi i redaksjonen ønsker alle en flott og aktiv høst. Hver årstid har sin sjarm, høsten er ingen unntak. Tillitsvalgte i Norsk Polarhundklubb Med forbehold om noen feil. STYRE STYRE AVD MIDT-NORGE Leder: Øyvind Aas (leder@polarhund.no) Leder: Kristina M. Framstad (midtnorge@polarhund.no) Nestleder: Tone-Lise Vilje Nestleder: Solfrid Bolkan Østvik Sekretær: Marit Ånes Sekretær: Hildegunn Thorsvik Styremedlem: Kristin Bjørndal Økonomi: Knut Arne Østvik Varamedlem Åshild Kolbu Styremedlem: Line Buan Varamedlem Kristina M Fremstad Vara 1: Per Arne Berg Kasserer: Tine Solbakk Vara 2: Christine Sandelin AVLSRÅDET FOR GRØNLANDSHUND AVLSRÅD FOR SAMOJED Leder: Gisle Uren (grraadet@polarhund.no) Leder: Gro Moe-Gumø (saraadet@polarhund.no) Medlem: Tine Solbakk Medlem: Line Buan Medlem: Regina Bock POLARPOSTEN WEBMASTER Redaktør: Vibeke Lothe (p-posten@polarhund.no) Leder: Marius Foldøy (webmaster@polarhund.no) Ass. redaktør: Åshild Kolbu Avd MN: Ingvald Krogenes Avd NN: Marit Ånes Samojedsiden 30 Annonse Rørosløpet Mvh Vibeke Lothe, redaktør VALGKOMITEE HOVEDSTYRE Leder: Per Arne Berg Medlem: Marit Ånes Medlem: Odd Lund VALKOMITEE MIDT-NORGE Leder: Ola Andreas Stavne Medlem: Stine Marie Aune Layout: Vibeke Lothe Trykkeri: Merkurtrykk AS, Oslo Forsidebilde: Marco til venstre fra Inge Bjaanes Sæter, til høyre Polarjuvelens Huldrefrø Akuti Ls (eier: Stig Widar Thorstensen). Foto: Stig Widar Thorstensen. Baksidebilde: Suna-Sanik s Wanted Black Diamond Foto: Suna-Sanik s kennel Innleveringsfrister: Nr : 15.desember, materiellfrist 15.november Nr : 15.mars, materiellfrist 15.februar Nr : 15.juni, materiellfrist 15.mai Nr : 15.september, materiellfrist 15.august REVISOR Revisor: Øyvind Aas (revisor@polarhund.no) Vara: Frida Tove Meland UTSTILLINGSKOMITEE MIDT-NORGE Leder: Per Arne Berg Medlem: Jan Torgvær Medlem: Lise Pedersen Medlem: Christine Sandelin For annonsering i Polarposten se info under. Trenger du hjelp til utfoming av annonse eller har spørsmål, send e-post til p-posten@polarhund.no. Størrelse Pris pr. nr. Pris 2014 Format Kennelannonse 400,- 60x40mm Rubrikkannonse 125,- 42x20mm Helside 2200,- 6600,- 180x262mm, utfallende 216x303mm (3 mm utfall) Halvside 1320,- 3960,- 180x127mm, utfallende 216x149mm (3 mm utfall i bunn) kvartside 880, x127mm 2 POLARPOSTEN NR

3 Utgavens Grønlands hund Tekst og bilder: Gaute Nordberg Grønlandshundsiden MINNEORD OVER LEIF ANKER JOHANSEN Leif døde 87 år gammel på Bærum Sykehus 28. juli Med han har mange mistet en god venn, en god støttespiller og rådgiver. Leif hadde en spesiell forkjærlighet for dyr fra barnsben av og etter hvert ble hunden det som sto ham nærmest og hest som en god nummer to. Han startet med hundespann med schæfere og gikk senere over til grønlandshund. Det ble ambulansekjøring i Oslomarka Trekkhundklubb og deltakelse (og seire) i Seppalaløpet. Med overgang til en ny rase, ble det naturlig å bli med i Norsk Polarhundklubb hvor han lenge var et aktivt medlem, også i styret. Leif var flink til å skape relasjoner og trivdes stort i kontakt med både nye og gamle i polarhundmiljøet. Han hadde alltid gode råd å komme med og kunne øse av et vell av kunnskap. I mange år var han en aktiv oppdretter og det er fortsatt mange som har hunder med gener fra Leifs oppdrett. Et godt menneske som Leif vil alltid bli savnet. Vi som har hatt gleden av å være med i hans vide bekjetskapkrets, har mange gode minner å se tilbake på. Vi lyser fred over Leif s minne. Kaujaq. Ntch Nuch Qornoq`s Artic Killik Kaujarnaq Skulderhøyde: 67cm Vekt: 36 kg Født: Oppdretter: Marianne Lund, Qornoq`s Artic. Da jeg ble bedt om å skrive litt om en av hundene våre, måtte det bli Kaujaq. Kaujaq er en spesiell hund for oss. Vår eldste hund og en naturlig leder i flokken. Kaujaq er far til to kull, hvor vi selv har en hann fra første kull og en hann og en tispe fra andre kull. Alle sosiale og velfungerende hunder. Kaujaq har med årene blitt en god lederhund for oss. Han har alltid vært hardtarbeidene, intens og ivrig. Kaujaq er en middels stor hann, kraftig bygget og godt pelset. Kaujaq er både Norsk Trekkhund Champion og Norsk utstillings Champion. Han har deltatt på en rekke løp; Femund 400 ( Vm 2011 på Odd Lund sitt spann) Rørosløpet, P-Løpet og diverse andre løp. Alltid til mål med glans.

4 Tekst: Gisle Uren Kennel Rennfokk Bilder: Gisle Uren og Sune Westh Høyre: På vei inn i eventyret. En velfungerende lederhund kan være forskjellen på en vellykket fjelltur og en katastrofe. Foto: Sune Westh Under: Begynn innlæring av kommandoer på rusleturer med valpen. Dette gir hunden lang erfaring i å forstå hva kommandoene betyr når de senere brukes i løypen. Lederhund bør man jo ha... En lederhund har du nytte av enten du kjører med et helt spann foran en slede eller bare en enkelt hund med pulk. Lederhunden kommer også godt til nytte på en kløvtur i marka eller en sykkeltur langs en trafikkert sti. Denne artikkelen håper jeg skal gi inspirasjon og tips til å komme forbi noen av de kneikene jeg selv opplevde og fortsatt opplever når jeg prøver å lære opp en ny lederhund. Gjennom 16 år med grønlandshund har jeg snublet og haltet meg til stadig mer kunnskap som hjelper meg å kjøre hund på en mer fornuftig og ikke minst tryggere måte enn jeg kanskje drev i starten. Jeg har også brukt mye tid og omtanke på å bygge opp et velfungerende spann hvor det ikke er vesentlige konflikter innad og på å få lederhunder som fungerer til turkjøring og friluftsliv som er mitt hovedbruk. Hva er en lederhund? Lederhunden er helt enkelt den hunden som går fremst i spannet når du kjører. Kanskje ikke fullt så enkelt i praksis, men nesten. Å kjøre hund er i utgangspunktet latterlig enkelt. Det er egentlig noe enhver tulling kan få til. Dessverre er det i blant noe alt for mange tullinger også gjør. Å kjøre hund på en fornuftig og trygg måte, krever derimot at du kommer deg noen skritt forbi tullingnivået. Erfaring og litt ettertanke hjelper mye. For meg er nøkkelverktøyet for å få til trygg og fornuftig kjøring lederhunden. Spannets hjerne. Ikke sjeldent bedre fungerende enn min egen. Hva skal en lederhund kunne? En velfungerende lederhund kan være forskjellen på en vellykket fjelltur og en katastrofe. En lederhund skal derfor kunne alt som trengs for å føre spannet dit det skal uten å komme opp i krøll underveis. Selv om du bare har en hund og kanskje ikke har planer om å skaffe flere, så er det likevel en fordel om hunden som trekker pulken din faktisk kan mange av de samme tingene som ville vært nyttig med et større spann. For å begynne med det grunnleggende så skal lederhunden kunne de nødvendige kommandoer. Dette er kommandoer for «stå», «høyre/venstre» og «start». Rekkefølgen jeg har skrevet dem i er ikke tilfeldig. Å kunne stoppe har absolutt høyeste prioritet! Å starte går som regel av seg selv. Det kanskje aller viktigste å lære hunden sin er ro før start. Prøv å roe den ned slik at det ikke oppstår stress med hopping, hyling o.l. før du starter. Mange synes gjerne dette ser litt tøft og kult ut, enkelte har til og med bortforklart det med at de lar hundene holde på slik for å «varme opp» før de skal kjøre. Sprøyt fra ende til annen. Dette er kun et utslag av uønsket stress og ikke noe positivt. Et helt spann hoppende og hylende hunder er både slitsom, upraktisk og ikke minst unødvendig. Det er veldig vanskelig å få bukt med når det først er innarbeidet, så legg ned mye tid og omtanke fra starten av for å unngå det. Har du tenkt å ha flere hunder, så invester mye tid på å få første hund til å fungere slik du ønsker før du får neste hund. Den vil da preges med mye av den positive atferden fra første hund og du får mye innlæring gratis. Det er nemlig forbausende lett for hund nummer to å plukke opp uvaner fra første hund. Det er betydelig mer arbeid å avlære to hunder fra en uvane enn å gjøre jobben godt nok første gang. Tro meg, jeg har prøvd det. Innlæring av kommandoer Innlæring er kun et spørsmål om å være konsekvent og å gjenta tilstrekkelig mange ganger. Begynn tidlig på rusleturer med valpen og bruk samme kommando hver gang og hele tiden. Kommer du til et løypekryss, sier du eks «høyre» like før du svinger til høyre. Etter tilstrekkelig mange gjentagelser kobler hunden ordet med handlingen. Verre er det egentlig ikke. Kommandoer jeg har funnet kjærkomne gjennom årene er «høyre/venstre» for å angi retning og «stå» for å stoppe. Er du litt mer avansert kan du i tillegg ha eks «høyre/venstre-over» for å bytte side langs en vei eller brei løype og «høyre/venstre-siden» for å trekke lenger ut på veiskulderen når det kommer bil. «Over» og «siden» kommandoene var det kun min første hund som kunne godt nok til at det fungerte etter hensikten, men det var moro så lenge det varte. I tillegg kan kommandoen «snu» være nyttig i gitte situasjoner, den kan så godt som alle mine lederhunder i dag og er kjekt når jeg eks. skal snu et sted det ikke er ankerfeste og jeg ikke kan gå frem og lede hundene. En fallgruve er valget av kommando for å starte spannet. Ord som «JA» eller «OK» kan være fristende og naturlige, men likevel skjebnesvangre valg. Er du på tur med andre og under en pause svarer på et spørsmål uten å tenke deg om, så rykker plutselig hele spannet av gårde. Dette er absolutt selvopplevd! Lær hunden å bli trygg på passeringer. Dette har du veldig mye igjen for. I løypene skal du før eller senere møte og passere andre hunder og hundespann. Alt skal kunne skje uten å stoppe for å hilse på eller i verste fall slåss med andre hunder. Bruk gjerne en egen kommando for passering som «fram» eller «forbi». For en uerfaren hund kan det være både forvirrende og skummelt å skulle møte eller passere andre. Gjør derfor det du kan for at hunden ikke skal få negative erfaringer med å passere andre. Er den alene i front og blir redd, kan dessverre angrep være beste forsvar i hundens øyne. Grei nok lederhund eller super lederhund? «Lederhunder skapes ikke, de fødes» er et utsagn jeg hørte en gang. I blant hører man også folk snakke om 2. eller 3. generasjons lederhunder, valper fra lederlinjer osv. Litt sannhet er det i dette, men ikke noe man skal henge seg for mye opp i. Hundens medfødte egenskaper er ikke uvesentlig, men det handler egentlig mer om å bruke nok tid til opplæring av hunden og å gi den nok erfaring til å bruke kunnskapen. Selv føler jeg at det ofte dreier seg om å ha svært god kontakt og å opparbeide et gjensidig tillitsforhold mellom meg og hunden. Samtidig er det også viktig at hunden får opparbeide mye erfaring under både gode og dårlige forhold. Å trave rundt i preparerte løyper i skogen skaper ingen god lederhund for turer i høyfjellet uten spor og i ruskevær. Både hunden og vi trenger mye øvelse for å bli god. Av mine 8 hunder i dag har jeg en som er grei nok, tre som er gode og kun en som er super. Hovedforskjellen føler jeg langt på vei er tillitsforholdet, som er bedre med den som er super enn med de andre. Fordi den fungerer best er det naturligvis også den som har fått mest erfaring å bygge på. Dette er helt klart en medvirkende årsak. Treningsmetoder å bygge tillitsforholdet Trening av hund er et enormt emne som jeg langt fra har kunnskap nok til å gå inn i. Jeg har likevel erfart at positiv forsterkning, altså å belønne ønsket atferd, gir langt sikrere og raskere resultat enn å straffe negativ atferd. Jeg har både prøvd og gjort utrolig mye dumt de årene jeg har hatt hund, men har stort sett kun fått ønskede varige resultat gjennom positiv forsterkning. 6 POLARPOSTEN NR

5 Over: Når vinden øker til opp mot liten storm og sikten forsvinner helt, setter du veldig pris på fungerende lederhunder. Erfaring har mye å si for hvordan en hund takler slike forhold. Skal du få et godt samarbeidsforhold med hundene dine er du avhengig av et godt tillitsforhold. Hundene må stole på deg og de kan ikke være redd deg. Polarhunder er som regel mentalt robuste individ, men det betyr langt fra det samme som at de trenger å håndteres hardt for å bli gode. Positiv forsterkning fungerer akkurat like godt på polarhunder som på andre hundetyper. Spør gjerne folk i miljøet om råd dersom du sliter med noe, men tenk alltid gjennom fornuften i rådene du får. Hardhendte metoder er ikke nødvendig, men er fortsatt utbredt i polarhundmiljøet. Det er fortsatt nok av hunder som blir ødelagt av juling og hardhendt behandling. Dette gjøres også av folk som går for å være erfarne og dyktige hundekjørere som man i utgangspunktet skulle tro visste bedre. Etterpåklokskap den dyktigste læremester? Det aller meste av de rådene jeg har kommet med i denne lille artikkelen nevner jeg fordi jeg selv ikke fikk eller ikke fulgte dem, men etterpåklokskapen har lært meg at de er fornuftige. Min største tabbe var kanskje å ikke jobbe med å få min første hund rolig før start. Den var jo bare en liten søt valp som ville veldig mye på tur. Den var jo så lett å holde igjen også. Jeg fikk faktisk ikke et tilfreds- 8 stillende «rolig» spann før min første hund var gått over i historien. Vendepunktet for meg kom da jeg hadde et firespann som i hysteriet for å komme av gårde nesten dro med seg en Nissan King Cab via hengerfestet, på grusvei med håndbrekket på. Da innså jeg at jeg måtte tenke annerledes. Polaris HUNDSLÄDAR & TOLKBÄLTE Jeg fikk faktisk ikke et tilfredsstillende «rolig» spann før min første hund var gått over i historien. Den nest største tabben var å ikke jobbe nok med passeringer og møtesituasjoner på første hund. Når du ender opp med å ikke tørre å kjøre i løyper der du kan treffe andre, eller ender opp med å måtte ankre opp spannet når du ser andre komme deg i møte, er det også på tide å tenke annerledes. Jeg har gjort en lang rekke av andre tabber, men for å bytte fokus; Det jeg gjorde riktig og som jeg fortsatt er svært fornøyd med, var trening på kommandoer med første hund. Aldri har jeg hatt en så stødig kommandoleder som første hund. Høyre/venstre, ut av løype til løssnø, bytting av side i løypen osv, nesten alt virket mulig. Her er etterpåklokskapens lærdom rett og slett; hvorfor fulgte jeg ikke da opp tilsvarende med de senere hundene? Ja, hvorfor ikke egentlig Polaris Tolkbälte Med lättöppnad hake och grenband Enkelt att ta på och av även med skidorna på. Tillbehör: Fickor för vätska, mobil, kamera, gps, mm. Enkla att haka på. Släden finns i två storlekar för Nordisk körning Tillbehör: Fauna slädsäck BORNS SNICKERI, RÄTTVIK Gösta Karlberg kallasgarden@telia.com Norsk Polarhundklubb kan motta grasrotmidler fra Norsk tipping. Hvis du velger Norsk Polarhundklubb vil vi få 5% av overskuddet. POLARPOSTEN NR

6 Tekst og foto: Silje Anette Lyhammer, kennel Kaneq Kennel Kaneq Innehavarar av Kennel Kaneq er Silje og Lars Ottar Lyhammer. Vi bur ein times tid utanfor Bergen på eit småbruk med 3 døtre i alderen 10, 8 og 5 år, 7 grønlandshundar, 2 alaska husky, kattar, sauer, kaniner og høner. Kennelnamnet vårt tyder «rimfrost» - det synest vi er passande her vi bur. Polarhundinteressa vår starta med alaskan malamute. Vinteren 2003 fekk vi vår første malamute, ein kraftig rugg på 3 år. Etter kort tid fann vi ut at ein var alt for lite, og i løpet av dei neste åra kjøpte vi to kvalpar frå kennel Trap Line. Vi hadde også ein eldre malamute hos oss ein periode. Etter å ha sett mykje på grønlandshundar på diverse polarhundarrangement fann vi ut at vi ville prøva den rasen. I 2006 kjøpte vi vår første grønlandshundtispe frå kennel Nerrivik i Sverige. Nerriviks Una har vore leder på spannet vårt heile livet. Det er ho som er mor til dei fleste andre grønlandshundane her. Vi har hatt to kull, med Una som mor til begge. Av desse er det fem hundar som bur hos oss; Kaneq Ataaseq Lava, Kaneq Ataaseq Keenai Mush, Kaneq Blizzard Mikisoq, Kaneq Blizzard Imalik og Kaneq Blizzard Kamik. I tillegg har vi ei tispe på eitt år frå kennel Wanvare, Suka U av Wanvare. Her i nærområdet har vi greie barmarksforhold, men må 5 minutt i bil for å få grusvegar å trena på. Vestlandet er som kjent ikkje flatt, så det går stort sett bratt opp 10 og bratt ned. Men om ikkje noko anna blir det mange høgdemeter. Kløving er også noko vi synest er kjekt, både vi på to og dei på fire bein. Og det er god hjelp i eit par kløvhundar når ekstra klede og utstyr skal med til fjells. Det er mange fjelltoppar og -turar å gå på her. Bading med hundane er også blitt prøvd, med varierande hell, ikkje alle som er like glade i det. På vinteren er vi mykje på Haukelifjell der foreldra til Lars Ottar har hytte. Men det er, i våre auge, lite som er finare enn Hardangervidda når sola skin frå knallblå himmel på våren. Når heile familien er på tur kjører vi gjerne fleire små spann, både nome og nordisk stil. Dei eldste jentene kjører slede sjølve med to til tre hundar. Øverst til venstre: Oda Linnea på pulken påsken 2013 Det vert også tid til nokre utstillingar innimellom, Nerriviks Una er blitt NUCH, og dei to frå det første kullet vi har, manglar eit cert kvar for å få championatet. Øverst til høyre: Thea Malin og Lava 2011 Det er til tider travelt med små barn og mange dyr som skal fôrast, stellast og trenast men kva er vel livet utan?? Venstre: Her er familien på påsketur 2013 Høyre: På Hardangervidda POLARPOSTEN NR

7 Informasjon fra styret Tillitsmannskonferanse Norsk Polarhundklubb, Sanngrund Helgen august var 16 tillitsvalgte i Norsk Polarhundklubb samlet til konferanse. Temaene for helgen var kommunikasjon, retningslinjer, organisasjonslære, etikk, aktiviteter og mediekanaler. Innen søndag hadde vi fått fyllt opp en rekke viktige posisjoner og verv, konkretisert en mediestrategi, lært en del om hvordan en organisasjon faktisk skal drives og hvilke spilleregler vi må følge. En del av spillereglene og lovverket er diktert fra NKK, mens en del er NPs eget regelverk. Tillitsvalgte må forholde seg til begge deler og ha en god forståelse av hva de enkelte vervene består i og av. Et av helgens mange kloke hoder sa: Vi må ikke glemme at vi ikke sitter som tillitsvalgt. Vi JOBBER som tillitsvalgt. Bra sagt. RETNINGSLINJER For at nye tillitsvalgte og andre som ønsker å bidra skal vite hva de går til, er det avgjørende at den tidligere jobben med å lage retningslinjer for de ulike delene av klubben tas opp igjen. Mye av arbeidet er allerede gjort i 2010 og 2011 og et samlet tillitsmannsapparat bidrar nå til å få retningslinjene fullført og distribuert. Dette tror vi vil bidra til at vervene blir enklere å håndtere, minske muligheten for misforståelser og skape gode arbeidsforhold for alle som tar i et tak eller fem for Norsk Polarhundklubb. Alle tillitsvalgte må sette seg inn i hva vervet faktisk innebærer, men med skikkelige dokumenter vil det være en langt enklere jobb enn det er i dag. MEDIE- OG KOMMUNIKASJONSSTRATEGI Mye har endret seg siden Norsk Polarhundklubb ble stiftet. En av de største endringene er mediehverdagen. Der man tidligere diskuterte gjennom leserinnlegg i Polarposten, diskuterer man nå trening, rasene, oppdrett og andre hunderelaterte temaer på sosiale medier. Det betyr at vi som tillitsvalgte må holde tungen rett i munnen og finne balansen mellom å være i et verv og å være privatperson. Det er viktig å påpeke at man uttaler seg som privatperson i de tilfellene man gjør det, og personangrep og usakelige kommentarer må man holde seg for god for. Det gjelder i samfunnet generelt og ikke bare blant tillitsvalgte i Norsk Polarhundklubb. Leder av klubben, Øyvind Aas, har uttalerett på vegne av klubben. Det samme har nestleder i de tilfeller der leder er forhindret. I enkelte, raserelaterte tilfeller også avlsrådsledere, som i dag er Gro Moe-Gumø for samojed og Gisle Uren for grønlandshund. Det er generell oppfatning blant tillitsvalgte at klubben selvsagt må få uttrykke meninger i forhold til rasene vi er satt til å forvalte. Som bakgrunn for uttalelser skal offisielle dokumenter benyttes, eksempelvis RAS for begge raser, lovverk og andre retningslinjer som alle tillitsvalgte har vært delaktige i å utforme. Link til informasjon på våre nettsider der det er mulig og relevant. Vår oppgave er å samle, ikke splitte. Men vi skal ikke være en taus klubb som avstår fra å delta i viktige debatter. NETTSIDER Hjemmesidene våre skal være inngangsporten til alle nye og gamle polarhundeiere. Her skal de kunne finne tips om valg av seler, liner, sleder, kløver og kurs. De skal kunne sende inn bilder og forslag, melde inn hunden sin på hannhundlisten og registrere valpekull som er godkjent av klubben. Medlemmene skal enkelt kunne navigere rundt for å finne informasjon om løp, samlinger, treningsformer og regelverk. Det skal være utfyllende stoff og bruksområder og aktiviteter. Vi er godt i gang med nettsidene og vi er veldig fornøyde med at klubben igjen er å finne på nett. Men mye arbeid gjenstår for å nå målsetningene beskrevet over. Mange har sagt seg villig til å bidra og vi har startet jobben med å samle innhold og strukturere dette på en tilfredsstillende måte. Deltakere på tillitsmannskonferansen var: Øyvind Aas - styreleder Tone-Lise Vilje - nestleder Marit Ånes - styremedlem Tine Solbakk - styremedlem og medlem av avlsrådet for grønlandshund Kristin Bjørndal - styremedlem Kristina Fremstad - leder Midt-Norge og vara hovedstyre Åshild Kolbu - vara i hovedstyre og assisterende redaktør i Polarposten Vibeke Lothe - redaktør Polarposten Gisle Uren - leder avlsrådet grønlandshund Gro Moe-Gumø - leder avlsrådet samojed Regina Bock - medlem avlsrådet for samojed Christine Sandelin - vara Midt-Norge Solfrid Bolkan Østvik - nestleder Midt-Norge Hildegunn Thorsvik - styremedlem Midt-Norge Per Arne Berg - leder valgkomité Jan Torgvær - leder utstillingskomité Midt-Norge LOKALKONTAKTER Lokalkontaktene er viktige bidragsytere til å skape aktiviteter i klubben. Vi ønsker enda flere og har mulighet til å støtte gode tiltak både økonomisk og organisatorisk dersom dette er ønskelig. REKRUTTERING Det ble besluttet å lage en velkomstpakke som oppdretterne kan dele ut til sine valpekjøpere. Pakken kan inneholde ting som Polarposten, velkomstbrev, enkle effekter, RAS og liknende. Styret setter ned en arbeidsgruppe som får til ansvar å utarbeide en slik pakke. DOGS4ALL Norsk Polarhundklubb skal i år ha stand på Dogs4All på Lillestrøm. NKK arrangerer både Norsk Vinner og Nordisk Vinner i år og vi synes det er svært viktig å delta både med stand og i raseparade. Vi har allerede fått deltakere i raseparaden og Jan Torgvær vil få ansvaret for standen, innhold og for å skaffe folk til å stå som infomedarbeidere. Klubben er svært fornøyd med å endelig være til stede på den største utstillingen i Norge hvert år. ÅRETS HUND/KLUBBENS PREMIERINGSSYSTEM FOR AKTIVITET Klubben ønsker å lage et premieringssystem for sine medlemmer og deres hunder. Det utarbeides et system der alle kan skaffe seg poeng gjennom en rekke ulike aktiviteter, der hovedpoengene deles ut på deltakelse i løp, kløvturer og utstilling. Men også på andre aktiviteter som klubben og lokalkontakter arrangerer kan man sanke poeng. Dette kommer vi tilbake til når alt er klart. Vi håper dette bidrar til at alle aktive polarhundeiere vil dele sine interesser og aktiviter med resten av klubben og konkurrere på vennskapelig vis. TERMINLISTE Vintersamlingen/Klubbmesterskapet vil arrangeres på Merket siste helgen i januar i Der vil det bli mulighet for mila på timen, samt to-mils løp. Terrenget på Merket er ikke ideelt for løp lenger enn to mil. Rørosløpet vil arrangere 2x3 mil og det har meldt seg interesserte for å være med i arrangeringen av begge. Ansvarlig for vintersamlingen er Åshild Kolbu, og for Rørosløpet er det Håkon Holmli. Det er viktig at så mange som mulig både hjelper til i forberedelsene, men også stiller opp som bakkemannskap under selve samlingene. RASESEMINAR Neste år vil det bli arrangert raseseminar i klubbens regi. Det er åpent for oppdrettere, mulige oppdrettere og ellers alle som er interessert i rase- og/eller avlsspørsmål. Her kan man komme med innspill til revideringer av RAS og ellers delta i diskusjoner om rasene våre.. Det vil bli hentet inn en ekstern foreleser som har avl, genetikk og lignende som fagfelt. Dette seminaret håper vi blir en årlig aktivitet som samler alle raseentusiaster. Dette er hovedsakene som ble diskutert. Aktivitetene vil oppdateres etter hvert som de blir startet opp og arbeidet med å forbedre, utvikle og formidle er godt i gang. En svært vellykket tillitsmannskonferanse der vi fikk tatt tak i en rekke utfordringer og satt standarden for hvordan vi vil at klubben skal fungere fremover slik at vi ivaretar både de nye og de gamle, de med mange hunder og de med få. Alle medlemmene og tillitsvalgte i Norsk Polarhundklubb deler minst én ting kjærlighet til de polare rasene. La oss jobbe sammen for deres beste. 12 POLARPOSTEN NR

8 Tekst og bilder: Lisbeth Mikalsen Arija går til filmen I tidligere nummer av Polarposten, ble leserne kjent med «Dronninga» Ariel; dette er hennes mor Arija, også fra Kennel Polarhiet. valpekull, og flere av disse «barna» og «barnebarna» har etter hvert gjort seg bemerket i utstillingsringen. Arija kom inn i livet mitt for sju år siden, da ett år gammel, og lite visste jeg da hvilket eventyr vi to skulle få sammen. Jeg hadde hatt samojeden Shira tidligere. Hun ble 13 år og endte livet sitt på Grønland etter at vi hadde bodd der ett år, så fasinasjonen og kjærligheten til samojeden fikk jeg for mange år siden. Meningen med å skaffe meg ny samojed, var som med Shira, å bruke henne aktivt som trekkhund. Dette ble det dessverre ikke noe av, da helsa mi sviktet. Men noe måtte jeg finne på..! Da Arija var fire år havnet vi ganske tilfeldig i lydighetsmiljøet i Follo Brukshundklubb (FBK), og en ny karriere startet for henne. Helt uten framtidsplaner innenfor LP, tok vi Bronsemerket bare for gøy ett år seinere. FBK er en fantastisk hundeklubb som har et aktivt miljø både innenfor lydighet, agility, rally-lydighet og bruks. Innenfor dette miljøet ble jeg stadig pushet framover til stadig å strekke seg etter nye mål. For hvert år rykket vi opp en klasse, og er i dag i klasse3, med håp om opprykk til Elite om ikke altfor lenge. UTSTILLING Nina Eggen, eieren av Polarhiet, ønsket at jeg som fòrvert gikk noen utstillinger med Arija pga. avlsplaner. Jeg ble fort grepet av basillen. Arija gjorde det storveis i utstillingsringen. Hun ble bl.a norsk utstillingschampion rett etter toårsdagen, fikk certet i Sverige som treåring og gikk til topps (BIS2) på Polarhundtreffet på Elverum i Har ikke oversikten her hvor mange cert det har blitt totalt, men det er mange. Selv om jeg ofte syntes det var plagsomt nervepirrende å gå inn i ringen, var det likevel en fryd å være der med gladjenta mi. Hun logret og smilte straks hun kom innenfor ringbandet. Kritikkene fra dommerne var bortimot unisone; hun hadde bl.a meget gode bevegelser og vinkler, og jeg fikk i det hele tatt bare bekreftet det jeg allerede visste: Jeg hadde verdens vakreste hund;-) Arija har hatt to 14 KONKURRANSE-LYDIGHET Å trene lydighet med en samojed er gøy!!! Som vi alle vet, er dette en intelligent men sta hunderase, så noen VM-deltakelse bør man kanskje ikke forvente seg ;-) Å vise irritasjon under trening er helt dødfødt; da melder samojeden seg ut og «sier»: HVIS DET SKAL VÆRE PÅ DEN MÅTEN, GIDDER JEG IKKE! Jeg har mang en gang måttet puste dypt, snu meg rund for å hente fram smilet og den snille stemmen før fortsettelsen. Men man bør være sta. Alle korrigeringer forsøker jeg å gjøre med mild men bestemt stemme. Å være sta uten å vise irritasjon er en øvelse som krever sin dame! (Selvdisiplin kalles det visst;) Også i lydighetsringen utmerker Arija seg med å vise en smittsom glede under øvelsene, og hun går ikke av veien for å showe litt. Vi har både fått latter og applaus fra sidelinja under konkurranse, noe som trigger henne til enda mer underholdning. Karakterene blir deretter, men vi har det moro, og det er det viktigste. Bare litt synd at vi ikke møter flere artsfrender i lydighetsmiljøet. Jeg vil si at samojeden egner seg supert til denne sporten, bare man ikke har for høye ambisjoner, men gjør det for gøy! øyekontakt med meg, godtok hun det meste. I februar bar det opp til Svalbard (Isfjord Radio) for å fortsette innspillingen i to uker. Fly fra Gardermoen, et lite opphold i Tromsø før vi fortsatte til Longyearbyen. Derfra 3,5 timer på snøscooter ut til Isfjord Radio hvor innspillingen ble gjort. (Den siste delen av reisen var nok ikke Arija helt fornøyd med, men, men..) FILMSKUESPILLER Svalbard var bare helt fantastisk. Vi kom dit samtidig som sola kom tilbake, og det var rett og slett magisk å oppleve himmellyset og skiftningene i landskapet rundt oss. Arija storkoste seg i vinterlandet, og utførte jobben hun hadde fått med glans. Hun fikk også prøve hundespann. Eieren av hundespannet var dyktig med hunder, så det var ingen problemer med nykomlingen i lina, men så mye drahjelp ble det nok ikke;-) Arbeidsdagene var lange med mye venting, men Arija fikk så mye oppmerksomhet fra alle rundt seg, så hun led ingen nød. I mai 2013 fikk jeg en telefon fra Nina. Hun var blitt kontaktet av et filmselskap som lurte på om hun hadde/ visste om en samojed som var lydig nok til å delta i en spillefilm. Og det visste hun jo. Sånn startet neste kapittel i livene våre. Produksjonsselskapet var Filmkameratene AS (som bl.a står for filmer som Max Manus og Izzat) som skulle lage en spenningsfilm for barn/ungdom som handler om tre søsken som ufrivillig havner på Svalbard. Tittelen på filmen er «Operasjon Arktis» og vil komme på kino i oktober Tre personer fra filmselskapet troppet opp for å teste om Arija kunne brukes. Hun ble ganske raskt godkjent. Høsten etter var vi i gang med innspilling av innescenene i Oslo. Arija var bare helt fantastisk. At hun satt, lå eller løp når hun fikk beskjed om det overrasket meg ikke, men at hun holdt roen med all støy rundt seg var imponerende. Store kameraer, lamper, mikrofoner rett over hodet hennes og folk som skrevde over henne mens hun lå i stilling, brydde hun seg ikke om. Bare hun hadde Arija imponerte alle. Mange trodde hun var utdannet filmhund, noe de visstnok gjør helt fra valpestadiet. Men denne jenta trengte ikke annen «skolegang» enn gode gener og en eier som elsker å aktivisere henne på mange måter. Hun er min samtalepartner i hverdagen og trøstepute i tunge stunder. Jeg må bare takke Arija for alle eventyrene hun har «tatt» meg med på, og en takk til Nina for at jeg fikk denne fantastiske hunden fra oppdrettet hennes. POLARPOSTEN NR

9 Tekst: Åshild Kolbu Bilder: Kristian Kronberget En nese for kadavere Kira av Tasermiut er den eneste grønlandshunden som er godkjent kadaverhund i Norge, hun eies av Kristian Kronberget og de bor i Vestre Gausdal i Oppland. Kristian Kronberget er 59 år og friluftsmenneske. Han ville ha en turkompis og begynte å lese om forskjellige hunderaser. I beskrivelsen om grønlandshund stod det blant annet at den ikke bjeffer men uler og at grønlandshund ikke var anbefalt som en førstegangs hund, Kristian falt for rasen. Han kom i kontakt med Kristin Bjørndal og Odd Lund fra Kennel Tasermiut og derfra fikk han da Kira av Tasetmiut. Det var i 2009 at Kristian første gang kom bort i det å bruke Kira til og søke etter kadaver, da var Kira ca 1 år. Det var en bonde som hadde mistet noen sauer som han ikke fant igjen og etter som Kristian hadde hund kunne han jo prøve å lete etter dem. Det gikk bra og Kira fant sauekadaverne. Etter hvert kom Kristian i kontakt med flere som søkte etter kadaver med hund i Oppland gjeterhundlag. Det var kanskje ikke akkurat den rette gruppen for noen med grønlandshund, for Kira er overhode ikke saueren, men nettopp derfor måtte jeg skrive om Kristian og Kira. Det strider liksom mot alle regler å bruke en grønlandshund til dette, ettersom de har et veldig sterkt jaktinstinkt. Så krever det mye av Kristian som leder. Det finnes mange hunder i Norge som er godkjent kadaver hund, men Kira er altså den enste grønlandshunden. En av dem Kristian kom i kontakt med når han startet var Kjell Smestad. Kjell la opp Kristians godkjenningsprøve. På grunn av at Kristian hadde vært litt stor i kjeften og sagt at han hadde tross alt den beste hunden la Kjell Smestad opp prøven til Kristian på natten, dette er overhode ikke vanlig. Men selv om dette gjorde jobben betraktelig vanskeligere for ekvipasjen så klarte de dette med glans. Under her ser du hva du og din hund må igjennom for å bli en godkjent kadaverhund. Dette er hentet i fra Norske kadaverhund sine nettsider. Nett adressen finner du i slutten av denne artikkelen. Godkjenningsprøve Ekvipasjen skal før prøven ha gjennomført kurs i kadaversøk hos Norske kadaverhunder. Det skal dokumenters 16 minst 30 timer tilsyn. Hunden skal være registret med chip eller reg nummer. Prøvefeltet skal være mellom 60 og 100 dekar og det kan være beitedyr i område. Det plasseres ut 3 kadaverdeler i feltet, i tillegg en radiobjelle med kjente koordinater. Søksobjektene skal være utstyrt med enten øremerke eller bjelleklave som lar seg identifisere. Prøvetiden er 2 timer, i tillegg får fører 20 minutter til å legge inn koordinater til ytterpunktene på prøvefeltet og radiobjella. Koordinatene får kandidaten skriftlig. Ekvipasjen skal finne minst 3 av 4 objekter, disse skal markeres og beskrives på GPS, de skal også fotograferes så de er gjenkjennelige. Prøven underkjennes hvis disse overforstående punkt ikke er oppfylt, eller at ekvipasjen viser en oppførsel som gjør dem uegnet til oppdrag. Prøven bedømmes av 2 instruktører. På grunn av at Kristian hadde vært litt stor i kjeften og sagt at han hadde tross alt den beste hunden la Kjell Smestad opp prøven til Kristian på natten, dette er overhode ikke vanlig Utstyr Kristian bruker en solid sele med kraftig tau som han har rundt livet med en utløser på sånn at Kira kan gå mange meter fra han å søke. Han må ha henne i bånd siden Kira ikke er saueren og dermed er han ekstra nøye med at utstyret ikke skal ryke på noen slags måte. Kristian forteller at det er forskjellige måter å lære opp hundene, alt ettersom hva type hund du har. Det viktigste er å lære å lese hunden din. Mange sauebønder har jo allerede border collier, så mange får disse godkjent som kadaverhunder i tillegg til gjeting. Mange hunderaser får man sauerene så de kan gå på frisøk og f.eks stå, sitte eller bjeffe hvis de finner noe. Men Kira må man ha i bånd. Til tider er det krevende å gå med henne spesielt hvis det er husdyr i nærheten. Står sauen stille så jobber hun fint, men begynner de og løpe kommer jaktinstinktet. Men Kristian er oppmerksom og vet at Kira reagerer på det. Forutsetningen for en grønlandshund skal bli en god kadaverhund ligger der fra naturens side, de er generelt glad i mat og har en utrolig nese og lukte seg frem med. Selv i medvind finner Kira kadavere som er god gjemt. Kristian forteller om en gang de var på jobb; de gikk i terrenget, langs veier og stier går de sjelden. De hadde medvind, plutselig snudde Kira retning, meter tilbake og ikke langt fra der de først hadde gått finner hun et kadaver. Videre forteller Kristian om en tur der det hadde vært Jerv på ferde. De gikk å søkte og Kira ville ha Kristian ut mot vannet. Han så ikke noe, så han fikk henne til å gå videre og bort fra den plassen. De fortsatte søket ved vannet og lengre bort, men Kira førte Kristian tilbake til samme plassen og viste at hun hadde funnet noe. Og uti vannet lå et kadaver, Kira fikk lov å svømme ut og hente det. Jerven er et rovdyr som gjemmer dyrene den dreper. Han gjemmer dem til vinteren. Den gjemmer dem i vann, bekkedaler, myrer eller graver de ned i jorda. Ettersom Statens naturoppsyn skal komme og se på dyrene, beina eller restene som blir funnet, for å stadfeste hva som har forårsaket døden, må Kristian ha GPS hvor han plotter inn GPS koordinatene der dyret ligger. Når Kira og Kristian finner kadaver så gjemmer de dem under greiner i nærheten av funnplassen. Kristian tilfeller om episoder der folk fra Statens naturoppsyn har kommet bare få timer etter han var der og kadaveret ikke lenger ligger på Kristians koordinater. Da har gjerne rovdyret som har gjemt det vært tilbake igjen og flyttet på kadaveret. Så i mange tilfeller der Kristian og Kira finner kadaver kan ulv, bjørn, gaupe eller jerv være veldig nærme. Når Kira jobber på denne måten og finner kadaver, er det viktig at hun ikke får mulighet til og komme for nær dyrene de finner. Hvis hun får bitt i det, kan Statens Naturoppsyn ha problemer med å stadfeste riktig gjerningsårsak. Kristian har derfor noe annet å friste Kira med når hun har funnet noe, nemlig leverpostei. Dette er noe hun kun får når de jobber, aldri ellers. Det er Kristian påpasselig med for da vet Kira at hun er på jobb. Kristian jobber på et sagbruk til vanlig, men jobber også for Oppland fylkesmann med kadaversøk. Han er over store deler av Gudbrandsdalen og Gausdal forteller han meg. Han er en friluftsmann og dette er en fin måte å reise på og jobbe sammen med hunden på. Denne jobben er jo fra våren til høsten. Når snøen og vinteren kommer så er også Kristian og Kira mye ute, men ikke på jobb. De er da i fjellet, overnatter gjerne ute flere ganger i løpet av vinteren. Kristian liker å gå på ski og da har han Kira foran seg og hun trekker han gjerne. Kira er for det meste en utehund forteller Kristian. Og de gangene hun får komme inn blir det for varmt så hun vil ut igjen. Hun er glad i alle folk og andre hunder. Hun leker gjerne med de som kommer på besøk, men hun viser også hvem som er sjefen. Kristian er en beskjeden mann og det måtte litt overtalelses til for å få lov til og skrive dette om han. Til slutt fikk jeg lov, en hyggelig tlf samtale og noen meldinger på Facebook ligger til grunn for denne artikkelen. Jeg har også fått tillatelse fra Norske kadaverhunder å dele godkjenningsprøven lengre oppe i denne artikkelen. Vil du vite mere om Norske kadaverhunder så finner du de på Facebook og på deres hjemme side Her finner du alt du trenger å vite. Retter en takk til Kristian for at jeg fikk lov å skrive og dele hva dere jobber med. POLARPOSTEN NR

10 Tekst og bilder: Tone-Lise Vilje Mentalitet og adferd arv eller miljø? Hvor: Norges Veterinærhøgskole på Adamstuen i Oslo Hvem: Prof. medisinsk genetikk, Frode Lingaas Hvorfor: For å lære hvorvidt adferd og mentalitet er arvelig betinget og hvilke andre egenskaper som eventuelt er det. En av fordelene med å bo i Oslo er at det foregår en del spennende ting her hele tiden. Alltid noe å foreta seg på kveldene og alltid noe kult å gå på av konserter og kulturarrangementer. Eller så kan man gjøre som meg og heller reise på foredrag på Veterinærhøgskolen for å høre hvorvidt hundenes mentalitet og adferd er arvelig eller kun avhengig av miljø. Jeg trodde det var begge deler når jeg meldte meg på, og mente det samme når jeg gikk ut. Tre timer med genetikk skal være rimelig opptatt av hund for å gidde det. Men det var spennende, lærerikt og ikke minst befriende å få fakta fra noen som forsker på dette og ikke bare mener ukvalifiserte ting og ha holdninger basert på eget hundehold eller lese og høre andres like ukvalifiserte meninger. Frode Lingaas startet kvelden med å si at han likte ikke uttrykket Rasen er. - Det han mener med dette er at ikke innenfor noen raser er alle individene like. Det finnes individforskjeller hos alle raser. Men noen egenskaper har hyppigere forekomst hos noen raser enn hos andre. Egenskaper som jakt, skuddreddhet, apportvillighet etc finnes hyppigere hos noen raser enn andre. Men det finnes apportvillige hunder i alle raser. Det finnes ikke-apportvillige hunder i alle raser. Men forekomsten av apportvillige hunder varierer altså betydelig fra rase til rase. Ergo: Raser ER ikke! Så hvorfor bruker forskerne masse tid og ressurser på å forske på hundene våre? I følge Lingaas er det fire hovedårsaker til det: Viktig for dyrevelferden Forskningen er den viktigste faktoren for Helsemessig fremgang Optimal adferd for bruksegenskaper Forsøk på å finne svar på om adferdsegenskaper er arvelige. Hva betyr det egentlig at noe er arvelig? Arvelighet er styrt av gener. Individer som er i slekt med hverandre er likere hverandre fordi de har likere gener. I siste nummer av Hundesport kan vi lese at graden av arvelighet på ulike bruksegenskaper er vesentlig lavere enn graden av arvelighet på gemytt og mentalitet. Betyr det at vi bør legge mer vekt på gemytt og mentalitet når vi skal avle på et individ og finne avlspartner? Sannsynligvis. Et viktig poeng fra Lingaas var raseklubbenes bidrag til forskningen. Ved å samle inn blodprøver, katalogisere og kartlegge kan forskerne langt raskere finne løsninger dersom det oppstår et problem eller en økt forekomst av negativ adferd/sykdom i rasen. Det er jo for så vidt et ganske enkelt regnestykke. Hvis vi begynner å samle inn blodprøver etter at adferden eller sykdommen har blitt et problem, vil vi måtte samle inn mange prøver over lang tid før forskerne i det hele tatt har et stort nok utvalg av friske dyr og av syke dyr. Men dersom vi sender inn prøver før noe har blitt et problem og lagrer det hos Veterinærhøgskolen, kan man starte undersøkelsene langt tidligere og på den måten få bukt med eventuelle problemer eller sykdommer i en tidligere fase. Veterinærhøgskolen samarbeider med mange raseklubber om kartlegging av raser. Og de tilbyr en del undersøkelser som kan være til stor nytte og hjelp i avlsarbeid når det kommer til avl og genetikk. Oppdrettere kan prege og gjøre valpen klar til det livet den skal leve. Valpekjøpere kan trene, gå på kurs, fôre riktig og i det hele tatt gjøre alt riktig. Og det vil hjelpe og ha stor betydning for hundens liv. Men dersom hunden er disponert for en spesifikk adferd, så vil dette veie tungt og i mange tilfeller overstyre og være en automatisert adferd vi ikke klarer å trene bort. Arv og miljø hånd i hånd, også når det gjelder mentalitet. Selv jeg forsto før jeg kom på foredraget at øyefarge, pelsfarge og cirka størrelse er arvelig. Men jeg visste ikke at for eksempel flankesutting på Dobermann er arvelig eller at skuddredsel, aggresjon overfor mennesker og redsel for høye lyder også er arvelig. Det var en liten øyeåpner og åpner for mange interessante observasjoner nå som kunnskapsnivået til undertegnede økte litt etter denne kvelden. I neste nummer av Polarposten vil jeg presentere tallmateriale og andre interessante funn om våre hunder og om hva som er viktigst når man velger avlsdyr. Jeg oppfordrer alle hundeeiere, og særlig oppdrettere, å ta en nærmere titt på hvordan genetisk forståelse kan bidra i avlsarbeidet for å få ønskede resultater på rasene våre. Frode Lingaas er opptatt av fakta og av myteknusing. Han, og hans kollegaer, vier sitt profesjonelle liv til forskning på hund slik at vi som hundeeiere skal kunne vite mest mulig. Da skylder vi dem å la myter være myter, meninger være meninger og bruke forskningsresultater og fakta som grunnlag for hvordan avlsarbeid skal foregå på en mest mulig sunn og korrekt måte. Velkommen til hovedutstillingen Norsk Polarhundklubb avd Midt-Norge ønsker velkommen til hovedutstilling Utstilling: Bedømmelsen starter i begge ringene klokken Varer til ca Per H. Nymark dømmer: Samojed, Siberian Husky, BIS Brukshund, BIS veteran og BIS avl Eli-Marie Klepp dømmer: Grønlandshund, Alaskan Malamute, BIS, BIS valp og BIS oppdrett Det vil bli pause fra ca Det blir Barn og hund i pausen! Påmelding til sekretariatet, gratis og alle premieres! Katalognummer sendes ut via NKKs dogweb. Sekretariatet åpner kl Husk gyldig vaksinasjonsattest, disse sjekkes. Samojed og grønlandshund bes komme først. Alaskan malamute og siberian husky sekretariat fra kl Ta med kvittering på betaling av påmeldingsavgiften. Det blir kåring av BIS, BIS Valp, BIS brukshund, BIS veteran, BIS avls- og oppdretterklasse. Etter kåringen av Best in Show vil vi trekke ut gavepremier på katalognumrene. Det forutsettes at innehaver av katalognummeret er på stedet for å motta premien. Det er kiosk på Orkdal Tråvpark. Utstilling for første gang: Vi anbefaler å besøke denne siden: Her finner du både artikkelserie, regler og en folder som kan lastes ned for deg som er ny i ringen. Barn og hund: Det blir mulig for våre små håpefulle å stille ut hundene sine også i år. Vi forsøker å få dette til i forbindelse med pausen midt på dagen. Det koster ingen ting å delta! Alle får premie. Meld dere på i sekretariatet i løpet av formiddagen. Det blir utdelt premier til alle. Polarhundkveld og middag etter utstillingen: Ca kl middag på Orkdal Tråvpark Påmelding pr e-post eller sms innen 20.september til kmfr@online.no eller Ca. kl Informasjon fra Avdeling Midt-Norge Foredrag ved Ole Johan Sætre Obs: alle er hjertelig velkommen, medlem eller ei! Sted: Orkdal Tråvpark, Fannrem Overnatting: Øysand Camping, Sandmoen. Campingvogner/bobiler/telt kan overnatte på stedet ta kontakt med utstillingskomiteen. Vær: Bra! Ved behov kan utstillingskomiteen nås på tlf: Kristina Fremstad VELKOMMEN!! Avdeling Midt-Norge Norsk Polarhundklubb Forbehold om endring av dommere, vær osv tas! Hoved utstilling Midt-Norge 18 POLARPOSTEN NR

11 Tekst: Camilla Nyström Moderne foto: Camilla Nyström VAD HÅLLER PÅ ATT HÄNDA MED SAMOJEDHUNDEN? Precis som många andra raser är Samojedhunden utsatt för faror som på sikt kan utplåna rasens polara särart och dess specifika utseende som den bär som ett mångtusenårigt arv från Sibirien. Samojedhunden är ett avelsresultat som en mångtusenårig avel hos polarfolken framkallat, ett arv från svunna tider, ett arbetsredskap i vardaglig överlevnad för dåtidens Sibiriska jägare. Vi har fått ett arv från Samojedfolket, ett arv vi har en skyldighet att bevara och förvalta på samma sätt som de gamla Samojederna gjorde. De gav oss inte en ras med en mångtusenårig historia och en så välanpassad exteriör för dess ursprungliga uppgift och överlevnaden i ett arktiskt klimat för att vi i västvärlden sedan på mindre än 100 år skulle försumma och förändra stora delar av det arv vi fick. Efter mer än 20 års djupgående studier av rasen ser man hur en stor del av population håller på att gå förlorad i en värld av övertypning och extremtyper. Fenomenet finns redan tydligt i Sverige även om det har gått ännu längre om man tittar på rasen globalt. Bara för att det är värre på andra håll får vi inte blunda för våra egna problem. Här nedan är det tänkt att belysa några av de problem som idag är tydliga i rasen i förhållande till rasens ursprung, men med full respekt för att vissa av er kanske är av annan åsikt, men frågan är om vi utan vidtagna åtgärder kommer ha några typiska Samojeder kvar i framtiden? Anhopande och begynnande problem i rasen idag: Grova/tunga hundar blir allt vanligare. Inverkar negativt på det standarden frågar efter: Uthållig, smidig, outtröttlig Arktisk slädhund, inverkar dessutom negativt på skadefrekvensen hos en aktiv arbetande hund. Korta och breda nosar. Inverkar negativt på den polara funktionen och det karaktäristiska utseendet hos rasen. Allt för små öron. Inverkar negativt på den polara funktionen och det karaktäristiska utseendet hos rasen. Allt för rikliga stora runda pälsar, vilket hämmar hunden i arbete, hunden går varm m.m. Inverkar negativt på den polara funktionen och det karaktäristiska utseendet hos rasen. Tätsittande öron. Samojeden tappar sitt karaktäristiska utseende som Kilburn Scott rasens grundare i England beskrev med open forehead, samt polart funktionsfel. Lågställda hundar. Ger hunden problem att ta sig fram i djupsnö och tillryggalägga långa sträckor med god uthållighet. För kraftigt markerade stop. Polart funktionsfel, is och snö ansamlas. För lång och riklig päls över huvud och ner mot stop. Polart funktionsfel, is och snö ansamlas utan att hunden effektivt kan bryta loss den med hjälp av sin rikliga muskel väv över skallen. Hundar som Ser färdiga, fullvuxna och välutvecklade ut i tidig ålder. En hund som ser så kallat vuxen ut i tidig ålder blir lätt övermogen och ofta tung och grov i vuxen ålder. En Samojed skall inte vara färdig fören vid en ålder av ca 3-4 år för tik och ca 3-5 år för hane. Vid en ålder av två år är dessa hundar (de som ser vuxna ut i tidig ålder) på sin topp, och sedan börjar de se gamla ut. Samojeden skall vara en vital hund upp i hög ålder. På bara 40 år har övertypningen och extremtyperna i ringarna vuxit sig allt starkare. Karaktärer som aldrig tidigare varit karaktäristiska för rasen är idag tyvärr i många länder vanligt förekommande bland prisvinnarna i utställningsringarna. Detta är ett problem först och främst i förhållande till syftet med rasstandarder och utställningsverksamheten. Grund tanken med rasstandarder och utställningsverksamheten beskriver SKK med dessa ord: Svenska Kennelklubben bildades 1889 av en grupp adelsmän och jägare med syftet att ta vara på goda jakthundars egenskaper. Genom införande av stambok, hundutställningar och tävlingar ville man bevara och renodla rasernas specifika egenskaper. Utställningarna skulle dessutom fungera som en avelsutvärdering. Sedan har också rasklubben enligt stadgarna en huvuduppgift Att BEVARA polarhundarnas särart och specifika egenskaper Med dagens förekommande övertypning och extremtyper troligen framkommet på grund av att allt för många domare och sen i sin tur också vissa uppfödare inte längre förstår ursprungs betydelsen av orden i standarden när de läser den utan i många fall kanske tror ju mer desto bättre eller ju mindre desto bättre har många detaljer blivit extrema och överdrivan. När det gäller Samojedhunden är det bland annat dessa detaljer listade ovan som mankan tänka sig att domarna bör se upp med då just dessa detaljer idag har en förmåga att bli extrema och övertypade bland utställningsvinnarna. Ett polart anpassat djur skall ha släta ansiktsdrag då skarpa kanter eller fåror gör att det lätt ansamlas is och snö (exempel på fåror som missgynnar den polara funktionen är ett för kraftigt markerat stop). Observera också pälslängden över pannan och kring huvudregionen vilken är kort och glatt, allt för mycket päls på dessa ställen omöjliggör den polara funktionen, och är lika så ett standardfel, rasstandarden anger: På huvudet och på benens framsidor skall håret vara kort och glatt, på öronens utsidor kort, utstående och glatt. Öronen sitter Bilden Ovan: hundar från kennel Arctic tidigt 1900-tal. Samojedhundes typiska huvud och karraktär är här tydlig. också brett för att tillåta tillräckligt med små muskler över jässa och panna, dessa små muskler använder hunden för att bryta loss is och snö som ansamlas kring huvudregionen. I en för lång päls kring dessa regioner (runt öron, panna och ner mot stop) ansamlas tjocka lager av snö och is som kyler ner hundens huvud då förmågan att bryta loss isen och snön uteblir. Och slutligen observera på hundarnas öron. Storleken på öronen ovan är den storleken som man i begynnelsen menade med uttrycket relativt små öron, även detta har en polar funktion, blir öronen för små kan hunden inte längre stänga dem och vika dem bakåt för att skydda hörselgångarna mot kyla, vind, snö och is. Idag är problemet snarare att öronen på många håll tenderar att bli för små än att de är för stora, samt att pälsen kring huvudregionen och runt öronen blir för lång och riklig. Ett annat problem Idag är noslängden inom rasen där den tenderar att bli kort och tjock i kombination med ett allt för markerat stop. Längden av nosen är av stor vikt för den polara funktionen, vilken möjliggör filtrering och uppvärmning av inandningsluften för att skydda luftrören mot förfrysning. Dessutom är nosens längd av vikt för att hunden skall kunna andas som mest effektivt och syresätta blodet, vilket är av stor vikt för en smidig och uthållig slädhund (vilket standarden definierar Samojedhunden som). Man brukar säga att nospartiet är tillräckligt långt om man först mäter hundens skalle från bakkant till stop och sedan skall nosen vara lika lång (FCI rasstandard), detta kan enkelt göras på plats med sin egen hand som måttstock. Ett av dagens stora problem är att även många av de så kallade långnosade exemplaren till och med har för korta nosar. Bilden Venster: En nutida hund med försämrad polar anpassning. Kort o bred nos, små öron omgärdade av allt för lång och riklig päls runt öronen och över jässan och ner mot stopet, polart funktionsfel OCH ett standardfel: På huvudet och på benens framsidor skall håret vara kort och glatt, på öronens utsidor kort, utstående och glatt. Kanske skall man vid utbildningar kring rasens exteriör fokusera på att förklara hur lång nosen skall vara i förhållande till vad. Det verkar som kunskapen om måttförhållandena mer och mer börjar försvinna i och med domarkårens generations skifte, kanske på grund av att en stor del av kunskapen inte gått vidare i arv till nya domare. Förr i tiden var det vedertaget bland både domare och uppfödare att nosen precis som nämnts ovan skulle vara lika lång som skallen, enligt metoden som angetts ovan. Denna metod att kontrollera proportionerna var tidigare vanligt förekommande bland utställnings domare men förekommer sällan eller 20 POLARPOSTEN NR

12 Bilden Ovan: Svenskägd norsk Ibur hund ca talet, fortfarande väl bevara, tillräckligt lång nos och tillräckligt stora öron. Hunden i mitten och hunden till höger är två exemplar av nutida hundar väl bevarade i typ, jämför också med de gamla Arctic hundarna ovan. aldrig idag (erfarenhetsbaserad kunskap som återgivits muntligen av några av våra äldsta uppfödare). Ett annat sätt att kontrollera exempelvis öronens storlek är bland annat som den gamla svenska standarden beskrev att de storleksmässigt skall vara basen gånger höjden i storleksproportion. Dessutom skall örat om det viks ner mot ögat nå till den inre ögonvrån för att vara tillräckligt stora. Ytterligare ett vanligt sätt domarna kontrollerade den polara funktion var genom att knäppa med fingrarna över hundens huvud (erfarenhetsbaserad kunskap som återgivits muntligen av några av våra äldsta uppfödare) för att se om hunden kunde stänga öronen och vika dem bakåt, vilket är av yttersta vikt för ett polart anpassat djur, då hunden genom denna förmåga kan skydda hörselgångarna mot väder och vind. Även denna kontroll ses sällan eller aldrig bland dagens domare i ringarna. Idag tenderar öronen på många håll snarare att bli för små och omgivna av allt för riklig päls än att de är så stora att det skulle inverka negativt på den polara funktionen. Detta med för små öron är idag tyvärr ett mer och mer vanligt förekommande problem i rasen, kanske borde det påpekas kraftigt vid domarkonferenser och/eller liknande. Självklart skall öronen inte vara för stora, men det får ju heller inte bli som idag att fler och fler öron tenderar at bli för små. Allt för många gånger kan man lyssna på domares bedömningar idag då de konstant slår ner på För stora öron hos ett stort antal hundar med utmärkta öron proportioner. Här bör man nog fundera på vad betyder relativt små öron, och i förhållande till vad. Självklart skall ett polart djur ha mindre öron än deras sydligare levande släktingar, men det får aldrig handla om ju mindre desto bättre. Här tror jag man kan bilda sig en hyfsat bra uppfattning om vad man menade med små öron genom att studera en mängd olika arkivbilder från tidigt 1900-tal och ta ett medelvärde utifrån dessa studier. Tex ger bilden ovan (Arctic hundar som sitter och ligger i grupp) en bra hint om vad man menade med relativt små öron! Denna bild hintar riktigt bra också om huvudets form, nosens längd, hundarnas helhet och typ, benstommens grovhet och pälsens struktur m.m. Men man bör inte förlita sig till en enda bild, dock kan man efter mångåriga djupa studier kring rasen bekräfta att denna ovan nämnda historiska bild ger en ganska generell bild av vilket utseende som var typiskt för Samojedhunden. Det var dessutom denna typ av hundar som en gång i tiden stod som modell för upprättandet av standarden. Rasstandarden är i grunden en beskrivning av ett befintligt utseende. Givetvis har vi genom åren reviderat standarden, MEN ALDRIG i syfte att beskriva ett nytt utseende eller en NY RAS, utan för att förtydliga eller som vissa gånger för att likrikta sättet att skriva standarderna på mellan raser. Allt jämt är det samma ras och samma utseende som man genom standarden försökt beskriva. Om en ras har börjat fjärma sig från det utseende rasstandarden i grunden beskriver så har man väl INTE följt det rasstandarden beskriver? Samojedhunden är en uråldrig ras med ett befintligt utseende som människan i väst tog till vara på när de kom från Sibirien och än idag har rasklubben ett BEVARANDE uppdrag, att bevara de polara raserna så intakt som möjligt. Tassarna är idag ett problem, många hundar börjar få små samlade tassar med fel pälskvaliteé där snö och isklumpar snabbt och lätt ansamlas. Det står i standarden att tassarna skall ha långa falanger med något åtskillda tår och fungera som en snösko. Att lyfta fram funktionen av en snösko är super bra, men sedan är det tyvärr inte alla som förstår kraven på en sådan tass. Många gånger kan man läsa att allt för spretande tår är ett fel, för funktionen är det tvärt om en allt för liten och rund tass är en dygd för en polarhund då en liten rund tass lättare sjunker ner i snön. Standarden anger att tårna skall vara något spretande. Redan de gamla polarforskarna så som Fritjof Nansen som använde sig Bilden Ovan: THE ARCTIC KENNEL Miss Murray Lurcock (kennelmaid) with (l. to r.) UMEA (10-month old bitch), DAWN (2-years-old bitch), FRAMIA (10-month-old bitch), FOHN, ZONE (with head on ground), LOGA, ZERO and SURF (both lying down), and FOAM. av Samojedhundar på sina resor beskriver tassarnas funktion och värde. Han beskrev framför allt att tassarna var stora, breda med vitt särade tår för att ge hunden bärighet på snön. En polarhund skall för funktionenens skull likt vargen ha stora tassar i förhållande till sin kroppsstorlek (tassarna skall vara uppenbart bredare än vad frambenen är). Angående storlek och vikt så är idag vikten ett av problemen i rasen. Detta är bland annat ett resultat av en övertypning av rasstandardens uttryck kraftig benstomme, även här måste man vända sig till de gamla arkivbilderna för att på bästa sätt förstå vad man menade med kraftig! Detta har lett till att många hundar tenderar att bli allt för tunga och grova. Tyvärr strök man viktangivelsen i rasstandarden vid en revidering 1976, kanske såg man detta så självklart och insåg inte vilka framtida problem detta kunde ge inom rasen. Men idag är det tydligt vilka konsekvenser detta gett. Idag tender vissa hanhundar att väga upp mot 30 kg eller mer vilket aldrig har varit typiskt för en Samojed. Den tidigare viktangivelsen i den svenska standarden var hanhund: kg och Tik: kg och mankhöjden den samma som idag, och under en långt tid var till och med en högre mankhöjd tillåten men fortfarande med den tidigare angivna viktangivelsen. Här ligger ett problem i proportioner och i förhållande till vad? Alltå bör en hanhund som är 60 cm i mankhöjd inte väga mer än 25 kg för att svara mot det rasstandarden frågar efter Uthållig, smidig och outtröttlig arktisk slädhund, samma anatomiska krav ställs också på en renvallare i polarområdenna. Att hundarna idag blir grövre och tyngre inverkar också negativt på uthållighet, fart, skadefrekvens och vitalitet. I en artikel i tidningen Country New s april 27, 1928 som handlar om Samojedhunden och Farningham kennel anger man att vikten på en Samojedhund skall ligga mellan kg. I den tidiga engelska standarden runt 1912 angavs vikten på tik till 18 kg och hanne 22 kg. Mrs Killburn Scott (rasens grundare i västvärlden) sa Samojeden får aldrig vara lika grov som en grönlandshund, uppfattar man den som felbyggd (för tunn i benstommen i jämförelse med ex grönlandshund) då är den förmodligen rätt. Mr. Killburn Scott (rasens grundare i England) skrev följande om slädhunden i en artikel i THE ILLUSTRATED KENNELNEWS 1909: Många människor verkar förefalla att tro att en hund framgångsrik som slädhund skall vara en stor och tung hund, men de arktiska upptäckarna föredrar ett mediun-ziset-animal, och resultatet från slädhundstävlingen i Cape Nome visar i samma riktning... I lös snö, och i snö täckt med en tun hinna av is, sån som formas på natten är den lätt byggda hunden mer effektiv, och på hal is ger många tassar bättre grepp än få. Under polarexpeditionerna hände det ofta att hundarna behövde fraktas på väldigt små isflak eller i väldigt små båtar, och en hund i storlek av en samojed är mycket bättre till detta än de tyngre eskimåhundarna... Sist men inte minst har vi pälsproblemet som det ordats mycket om genom åren. Idag tenderar pälsarna inom delar av populationen att bli allt för stora, runda och/ 22 POLARPOSTEN NR

13 eller långa vilket hämmar hunden i arbete då den lätt går varm och blir överhettad. Många som har hundar med allt för stora och runda pälsar berättar om hur deras hundar har större problem med törst, uthållighet, värmealstring och många nämner också att de storpälsade hundarna blir varmare om tassarna och har i större grad problem med isklumpar i tassarna än de hundar med korrekt päls. Med de stora, runda och långa pälsarna följer ofta också en kvalitets försämring, pälsarna blir ofta mjukare och ibland blir underullen så riklig att täckhåren inte täcker över underullen ordentligt, båda dessa kvalitets försämringar leder i sin tur till att snö och is ansamlas och pälsen har svårare att stå emot väta och smuts. En Polar päls skall vara strittande och stå rakt ut från kroppen och går inte att trycka ner, lägger man handen på den skall den studsa tillbaka så snart man tar bort handen, dubbel päls med mjuk, tät isolerande underull och grövre och längre täckhår som skyddar. En polar päls skall aldrig heller vara så riklig att den gör hundens konturer otydliga. Vinter samling Vinterens vakreste eventyr Sett av datoen 30.januar til 1. Februar, vi har da gleden av å invitere dere alle til Heia Merket på Golsfjellet. Her vil vi ha løp, visning av utstyr, sosiale aktiviteter, foredrag og en ellers flott helg i naturskjønne omgivelser. Du og din(e) hund(er) får muligheten til å prøve utstyr, snakke med og dele erfaringer med likesinnede. Om du har 1 eller 20 hunder spiller ingen rolle, du er velkommen uansett. Priser; Pr. person pr. døgn Dobbeltrom kr. 950,Enkeltromtillegg kr. 190,Barn 3-11 år halv pris. Under 3 år gratis. Prisen er inkludert 3 måltider. Telt/Lavvo pr. døgn Bobil/camp. vogn m/strøm pr. døgn Ovan Antarctic Bru, en kraftigt byggd hanhund av utmärkt typ från Till vänster en utmärkt tik från 1903, första generationens västerländskfödda hund. Observera dessa två hundars polara pälskvaliteé, deras kraftiga benstome men ändå lätta byggnad som möjliggör uthållighet och smidighet hos en outtröttlig slädhund. kr. 100,- tilgang dusj/toalett. kr. 150,- - tilgang dusj/toalett For spørsmål eller henvendelser, ta kontakt med Åshild Kolbu på tlf eller e-post: ashild83@gmail.com. For bestilling av rom, kontakt Heia Merke på tlf eller e-post: booking@merket.no Vil du vite mer om Heia Merket går inn på eller deres facebook side. Siste frist for påmelding er 5.januar Mer informasjon kommer på våre nettsider og i neste polarposten Velkommen skal dere være Ovan: Hundar av idag som saknar en del av rasens särart och polara anpassning så viktig hos en polarhund. Delar av dagens population har varit utsatt för en genetisk drift som gett ett ändrat utseende hos rasen. Referanser til artikkelen finner du på Hvis noen ønsker dem tilsendt er det bare å ta kontakt med redaksjonen på p-posten@polarhund.no 24 Foto: Vibeke Lothe POLARPOSTEN NR

14 Tekst og bilder: VIbeke Lothe Brage trakk godt i Skotselv. Han har en litt spesiell stil når han trekker. At hundene søker nedover i selen er bra, Brage overdriver og åler seg langs bakken. Vår weight pull debut Da vi bestemte oss for å skaffe oss en samojed var det fordi vi ville ha en hund vi kunne bruke aktivt. Jeg hadde lyst å trene hund, men var ikke helt sikker på hva jeg ville gjøre. Vi tok derfor turen til Dogs4all med vår 4 måneder gamle samojed Brage. I tillegg til intens sosialisering på Dogs4all fikk vi masse idéer og innblikk i forskjellige hundeaktiviteter, det er virkelig mye en kan gjøre med hund. Etter at politiet og militæret hadde vist fram hva de brukte hundene sine til ble en vogn rullet ut på banen, og da en alaskan malamute dukket opp var ørene våre spisset. En mann presenterte weight pull for oss, noe vi aldri hadde hørt om før. Da hundene begynte å dra denne tunge vogna med logrende hale var både jeg og min samboer Daniel bestemt på at dette ville vi teste ut. Vi fant standen til Norwegian Weight Pull Club og fikk spurt en dame om hvordan vi som bor i Stavanger kan få prøve dette her. Overaskende nok fantes det tre baner i Norge (på den tiden) hvor èn er i Sandnes 10 min fra der vi bor. De andre to på Østlandet. Det tok ikke mange ukene før vi var påmeldt et nybegynnerkurs. Weight pull er en nokså ung sport i Norge, Norwegian Weight Pull Club startet opp i Det er en amerikansk sport hvor det gjelder å dra en vogn 5 meter og den hunden som drar tyngst i forhold til sin egen kroppsvekt vinner. Hundene blir delt opp i vektklasser. I Sandnes var det en liten gjeng som aktivt trente og konkurrerte weight pull, de hadde laget bane og vogn på et område de leide 1 dag i uka. De inviterte stadig til nybegynnerkurs slik at vi nykomlinger kunne få en nøye gjennomgang av regler, trening, utstyr og teknikk. For oss var dette en fin-fin start. For å konkurrere i weight pull må man ha en godkjent weight pull sele, denne må passe godt på hunden slik at tung belastning ikke blir feil belastning. Weight pull selen er en godt polstret pinnesele sydd med brede bånd og lavt trekkpunkt. Denne blir gjerne brodert med navn og mønster og kommer i mange forskjellige farger. I Sverige virker det som de har gjort mote av det. Vi bestilte sele ganske raskt slik at vi kunne komme i gang med treningen. Vi har også noen vanlige pinneseler fra seleverkstedet som vi bruker på kjettingturer. Siden Brage var ganske ung da vi kastes oss inn i dette, hadde vi en del begrensninger. Hunder under 18 måneder kan ikke være med i offisielle konkurranser, men kan delta i såkalte treningskonkurranser hvor de har begrenset vekt og antall trekk. Først når den er 18 måneder kan den konkurrere skikkelig. Vi brukte derfor god tid på tilvenning av sele og vi begynte med lette kjettingtrekk som vi økte gradvis. Hver torsdag har vi tilgang på banen, da samles vi og trener med vogn. For å ha en effektiv trening er det greit å være flere. Vogna har tau både foran og bak. Tauet foran festes i hundens sele mens den bak må holdes av en person som har til oppgave å stoppe vogna. Når hunden stopper er det viktig at noen stopper vogna slik at denne ikke kjører over hunden. Vi prøver å få trening til å bli så lik konkurranse som mulig, en person er ansvarlig for å koble både på og av, han har også ansvar for koppel. En står som dommer og passer på at du følger reglene. Personen bak vogna og den som kobler løfter også stein for å få økt vekt på vogna. Utenom torsdagstreningene prøver vi alltid å få til en felles kjettingtur hver uke. For å få en sterk hund holder det ikke med bare en trekketrening i uka. Vi prøver å variere treningen med vekt og strekning. Innimellom tar vi bakketrening hvor hunden må trekke en nokså tung kjetting opp en bratt bakke. I god tid før vår første konkurranse laget vi oss noen mål, vi bestemte oss for å klare å kvalifisere oss til NM. Brage veide da 28 kg og vi visste ikke om han fortsatt kunne vokse litt. Med vekt på 28 kg blir han fort en av de tyngste i vektklasse i klassen kg, som betyr at vi må trekke mer enn de andre. Vi håpet en stund at han skulle bikke 30 kg så vi heller ble en av de letteste i klassen kg. I klasse kg må han trekke minst 25 ganger sin egen vekt som ville bli 700 kg, mens hvis han bikket 30 kg måtte han ha trukket 20 ganger sin egen vekt som blir rundt 600 kg. Vi satte opp en plan hvor mange kilo ekstra han måtte klare for hver måned for å klare målene. Så var det bare å trene. Brage er egentlig en bedagelig type, han er ikke den som trekker deg avgårde og raser rundt. Så en utfordring var å få trekking til å bli gøy. For meg er det viktig at Brage synes det er kjekt, ellers kunne vi bare latt være. Jeg har derfor brukt mye lek og mye godis. Brage har en ganske stor hale og denne gidder han ikke holde opp på ryggen hele dagen, det er derfor ganske lett å se når han koser seg, da kommer halen opp og legger seg viftende opp på ryggen. Han ser sjelden veldig glad ut når selen kommer på, men så fort han begynner å trekke så kommer halen opp og så løper han fornøyd avgårde. Vår første skikkelige konkurranse nærmet seg med stormskritt. Han var gått ned til 27 kg og må da dra minst 625 kg. Vi arrangerte en lokal treningskonkurranse før sesongen bare for å teste oss, og den gikk forholdsvis greit. Brage trakk 760 kg og vi vant vår klasse. Vår første skikkelige konkurranse ble i Norrköping i Sverige. Hvert år arrangerer de sommarkampen som ikke bare er en weight pull konkurranse, men 4 dager med foredrag, trening, leker og sosialt. Vi bestemte oss for å få med oss hele sulamitten. I Sverige har de drevet med weight pull siden 2002 og på den tiden har de opparbeidet seg en god porsjon kunnskap og erfaringer. Vi var en hel gjeng fra Norge som reiste bort, men bare Daniel og jeg som var med på hele opplegget. Tiden var inne, Brage og jeg satt klare som egg i holding area sammen med flere amstaffer og pit-bulls i vakre seler. Holding area er et inngjerdet område i tilknytning til banen, det er her du oppholder deg sammen med de andre i samme vektklasse. En pitboss har kontroll på vektøkninger og hvem som skal inn på banen. Før konkurransen må hundene veies for å få eksakt vekt for dagen og de må gjennom veterinærkontroll. Konkurransen starter alltid med et handlermøte hvor noen regler blir gått gjennom og vektøkning for hver klasse blir bestemt. Banen her var svært annerledes en vår, vogna her går på rails (skinner), og underlaget er et teppe. Banen hjemme er på grus med vogn på gummihjul. Litt sånn klossete gikk vi inn på banen, en mann tok pinnestykke til Brage og koblet han til vogna, jeg stilte han opp slik at tauen lå pent og pyntelig på bakken, ikke for stramt og ikke før løst. Det må se ut som du har hunden under kontroll før du får lov å gå fra den, om den ligger, sitter eller står har ingen betydning, men du har kun 20 sekund på å stille opp hunden etter den er koblet til. Da alt så bra ut så jeg på dommeren som ga meg et nikk. Det betyr at jeg får lov å gå fram over streken som viser 5 meter merket, men du må for all del ikke se på hunden før du er over. Brage ålte seg heldigvis de 5 meterne uten problem med 540 kg på vogna. Han har en veldig spesiell stil når han drar, så folk klappet og lo. Jeg ville ikke ha for mange trekk så jeg ventet to økninger, til 660 kg. Vi kom inn og Brage virket ikke helt tilpass på denne banen. Han bestemte seg for å hoppe opp på kanten for å se om heiagjengen var på plass, dommer ga oss en warning. Vi måtte stille opp på ny. Så gjorde Brage det han ikke hadde gjort tidligere, nemlig å ta en runde rundt egen akse, dette kalles tangle og etterfølges av en warning. Vi hadde da fått 2 warnings og ble da diskvalifisert for dag 1. På dag 2 manglet vi en dose selvsikkerhet. Vi gikk inn på startvekt 540 kg, stilte opp, fikk nikk av dommer, men så fort jeg var kommet over streken tok Brage en tangle warning 1. Vi stilte opp på ny, og Brage tok en ny tangle warning 2 og that was that. Jeg kunne ikke annet en å flire og riste litt oppgitt på hode, 198 mil for 540 kg. Heldigvis var det ikke bare konkurranse. Vi var på foredrag om seler og passform med en av Sveriges beste leverandør av weight pull seler og en Canineopat snakket 26 POLARPOSTEN NR

15 I Sverige er det rene moteshowet på weightpullkonkurranser. Her er flere svenske hunder i Norrkjøbing. Svenskene har drevet med weightpull siden 2002 og har opparbeidet seg en solid porsjon kunnskap og erfaringe som de mer enn gjerne deler med oss andre. Det blir en del trekketrening og da er kjetting å foretrekke. Kjetting kommer i mange forskjellige størrelser og former som gjør det enkelt å variere treningen. Vi varierer i tyngde og lengde på turene. Det er bare fantasien som setter stopper for mulighetene. Begge bildene er fra intervall trening hvor han trekker ekstra tungt i korte strekninger. om muskulatur og trening mot weight pull, bare dette var verdt turen for min del. I tillegg fikk vi være med på weight pull veiledning hvor vi fikk gode tips om videre trening. Mange av svenskene trente lydighet parallelt med weight pull, til og med klikker var representert. Jeg var overveldet. Det ble også arrangert flere aktiviteter for å teste hundens styrke, fart og lydighet. Veldig moro og lærerikt. Etter Sverigeturen endret vi en del på treningsmetoder; vi fikk tips om å fokusere på en rett linje, mange hunder lærer seg å gå sikk-sakk over banen. Vi begynte også med start-stopp trening. Der hunden lærer start og stopp på kommando, hvor lengden skal variere. I tillegg hadde de mye fokus på hvordan du entret banen, flere hunder gikk fot inn på banen og satte seg fint ned ved siden av eier til den var koblet på. Det blir målet til neste sesong. Brage fikk også massasje i Sverige, hun mente han var noe stiv i bakparten så når vi kom hjem fikk vi time hos lokal massør som har knadd ut alle stivheter gjennom hele sesongen. Massøren viste meg gode måter å tøye ut før og etter trening for å ha en myk og frisk hund men også for å kunne sjekke at han ikke har vondt noen plass før trening og konkurranse. Vår 2. konkurranse ble på hjemmebane. Vi hadde trent hardt siden Sverige og hadde forhåpninger om å klare NM kravet i hvert fall en av dagene. På hjemmebane gikk ting som smurt, vi klarte 760 kg begge dager og var plutselig kvalifiserte til NM. Vi prøvde 820 kg begge dager, men det ble for tungt. Når det blir for tungt blir det mye bjeffing, vi trente derfor hovedsakelig på mindre bjeffing fram mot neste konkurranse. 28 Det var 2 konkurranser igjen før NM, en i Askim og en i Skotselv. Vi bestemte oss for å droppe den i Askim, men få med oss den i Skotselv for treningens skyld. I Skotselv bor Gøran som driver kennel Snowcutter, han konkurrerer aktivt i weight pull med flere av sine alaskan malamuter. Gøran sin supersterke tispe Nirvana konkurrerer i samme klasse som Brage og vil bli en av Brages største konkurrenter. Vi hadde to uker ferie med rundtur i Norge. På skjema lå flere fjell- og sykkelturer og ferien skulle avsluttes i Skotselv. Allerede første uka klarte Brage å få et kutt i poten, det ble derfor flere dager med hvile. Heldigvis grodde såret fint og når konkurransen nærmet seg var Brage frisk som en fisk, men vi hadde trent mye mindre en planlagt. Da vi entret banen første dag var jeg spent på om Brage kom til å trekke i det hele tatt. Siden ingenting sto på spill tok jeg det hele med knusende ro. Første trekk var på 423 kg og ble trukket uten problemer. Brages ålende stil mottok smil og jubel. Vi gikk inn på 618 kg og 774 kg, Brage trakk. Jeg bestemte meg for å teste 852 kg altså 32 kg mer enn hva vi ikke klarte for noen uker siden. Brage begynte å bjeffe så fort jeg gikk fra han. Jeg satte meg på huk og ventet litt, når han bjeffer sånn nytter det ikke å rope på han. Ide han tok en liten pause i bjeffingen ga jeg han fram kommandoen vi hadde trent så mye på og plutselig bestemte han seg for å trekke. Han ålte og dro og jeg støttet han så godt jeg kunne. Det er ikke lov å være borti hunden før den har klart trekket så her er det kun ord og kroppsspråk som gjelder. Da det bare var noen cm igjen sakket han av og stoppet. Det kom et stønn fra publikum. Dette har jeg sett så mange ganger og sjelden klarer hunden og starte igjen her på slutten. Jeg trakk fram all energi jeg hadde og lokket Brage så godt jeg kunne og pelsdotten la seg i selen og karet vogna de siste cm over streken. Hoppende fornøyd takket vi for oss og forlot banen litt sånn svevende. De to andre hundene i klassen, noen skikkelig rutinerte weight pull hunder trakk selvfølgelig noen hundre kilo mer enn oss, men vi var mer en nok fornøyde. å satse på ny personlig rekord og ga beskjed til pitboss at vi ville inn på 930 kg, altså 80 kg mer enn hva vi klarte for tre uker siden. Brage bjeffet litt, men så la han seg i selen og kravlet seg over streken uten å anstrenge seg altfor mye. Vi svevde tilbake til holding area og kastet innpå godbiter. Jeg bestemte meg for å teste ett trekk til og takket ja til 990 kg, men da var strikken tøyd for Brage og han bestemte at nok fikk være nok. Dag 2 planla jeg å ha færre trekk, men prøve 891 kg i stedet for 852 kg. Med godt mot entret vi banen for første trekk med 423 kg. Følelsen var god da jeg gikk over streken og ga fram kommandoen med største selvsikkerhet. Brage begynte å bjeffe! Samme hvor mye jeg klappet og hoiet sto han bare der og bjeffet. 1 min gikk og tiden vår var ute. Time kan en ikke gjøre noe med og vi var ute av konkurransen. Sånn er det å konkurrere med hund, vil de ikke så vil de ikke. Heldigvis veiet dag 1 opp for dag 2. Treningsmål mot NM ble å trene to dager etter hverandre, noe Caninopaten snakket litt om i Sverige. Hun anbefalte å trene dagen etter konkurranse eller hard trening for heller hvile tredje dag. Den ene amerikanske bulldoggen klarte selvfølgelig 1050 kg før den ga seg mens de andre to kjempet opp til nærmere 1500 kg, så det ble med 4.plassen. Ny personlig rekord holdt mer enn nok for meg i år men jeg har fått blod på tann til neste sesong. De tre ukene før NM raste avgårde og plutselig var vi på vei mot Fredrikstad. Jeg følte vi hadde trent lite og var ikke skikkelig forberedt. NM er kun en dag, noe jeg tenkte kunne være til vår fordel. Banen og fasilitetene i Fredrikstad var veldig bra. Vi ble 4 stk i vår klasse; Gøran med Nirvana og to amerikanske bulldogger. Jeg satte meg mål å få et godkjent trekk og kapre 4.plassen. Startvekt ble på 390 kg. Brage valgte å dra vogna og vi travet fornøyd tilbake til holding area. Brage dro også 650 kg lett som bare det. Jeg bestemte meg derfor for Vi har mye å trene på over vinteren og nettopp der har vi med polarhunder en fordel da vi kan utnytte vinteren maksimalt. Da jeg så weight pull for første gang, tenkte jeg at det kom til å bli enkelt. Hvor vanskelig kan det være å få hunden til å dra vognen et så lite stykke? Det ligger mye trening bak en god weight pullhund, fysisk, men også mentalt. For meg hjelper det mye å kunne ha noen mål å jobbe mot og det gir motivasjon å se resultater. Vi håper å se flere polarhunder i sporten framover. Det er flere baner i Norge i dag. Du finner bane i Askim, Fredrikstad, Skotselv og Sandnes. Det jobbes også med bane i både Arendal og på Karmøy. Informasjon finner du på og no, Norwegian Weight pull club finner du også på Facebook, lokalklubbene finner du ved å søke på nwpc. POLARPOSTEN NR

16 Utgavens Samojed Tekst og bilder: Heidi Storsveen Samojedsiden Rørosløpet 2015 Når februar 2015 Hvor Rørosløpet 2015 har base ved Vauldalen Fjellhotell. Bestilling av overnatting og bevertning gjøres direkte til Vauldalen. Løype Rørosløpet er et to-dagers løp med distanse på 2 x ca 35 km. Løpet er åpent både for slede- og nordisk stil. Løypa går på snaufjellet og i fjellskog i området mellom Brekken og svenskegrensen. Så snart løypen er endelig avklart vil løypebeskrivelse være å finne på Emrys Jeg ble spurt av redaktøren om å skrive litt om Emrys, en vilter og kul hund som gjør det han kan for å unngå kjedelige dager. Første gangen jeg så Emrys var han to uker gammel. Søsknene koste seg sammen i valpekassa hos Gro Moe- Gumø, men ikke Emrys, han lå for seg selv i et hjørne. Det var ikke før Aurora, mor og vandrende matfat, nærmet seg, at det ble fart i den tjukke, hvite klumpen. Med en imponerende fart feide han all motstand til side og ble førstemann til å kaste seg over henne. Allerede der så man begynnelsen på den Emrysen vi har i dag. Noen uker seinere testet valpene sele og bånd og var søte og nysgjerrige. Emrys også, men han hadde en egen vei som måtte utforskes, han skulle utfor en skrent, noe jeg ikke var enig i. Derfor la han sin enorme, sju ukers kroppstyngde framover mens han jobbet seg millimeter for millimeter bortover. Jeg vant heldigvis, han var jo tross alt en minisamojed. Fortsatt er hver millimeter med framdrift, liggende vannrett over bakken med meg som motvekt, en seier for ham. Det er ikke like lett å løfte ham vekk nå. Etter en valpetid som er fortrengt, sitter vi med en flott gutt på 2,5 år som er med på alt som skjer. Han er sta, glad og enormt nysgjerrig, den svarte nesa er borti det meste. Emrys liker best å drikke av do. Derfor er det viktig å lukke døra, for selv med vannskåla plassert ved siden av (en test), forsvinner et lykkelig samojedtryne oppi doskåla. Emrys er fryktelig glad i mennesker, men ikke like begeistret hvis de ikke vil hilse. Da vil han helst snu seg og bjeffe etter dem, noe han sikkert tror er sjarmerende og et genialt trekk for å overbevise dem om at han bør klappes neste gang de møtes. Emrys sover og sløver mye, men han passer godt på at erkefienden, nabokatta, ikke får nærme seg eiendommen hans. Når vi skal på tur våkner Emrys opp, for er det noe han faktisk liker mer enn soving, så er det tur. Tur med Emrys er ikke en rolig tur i nabolaget med en hund som kikker hengivent opp på eieren sin hvert fjortende sekund, går fot og ikke trekker i båndet. Nei, det er å rase gjennom skog og myr med eier på slep, bråstoppe for å sniffe etter elg eller hare, for så å gi jernet innover i bushen på jakt etter byttet, fortsatt med eier på slep. Emrys liker nemlig å dra, og han er god til det. Vi har selvfølgelig forskjellige magebelter, og det går med minst tre strikker til Baggen-beltet i året. Strikken i MR-koppelet skiftes fire ganger i året. Jeg blir stolt og innbiller meg at han er veloppdragen og går pent i bånd når han ikke drar meg utfor skrenter, forårsaker forstuinger eller enorme blåmerker. Vi gir blaffen i sjokkerte blikk fra puddeldamer når «Den hvite mare» kommer brasende gjennom Telemarksskogene, for det er jo mye positivt med en hund som ham. (Selv om pent i bånd trening absolutt bør utøves mer). Han har alltid tatt det som en selvfølge å gå med kløv eller trekke pulk, spark, slede eller et bildekk for den saks skyld. Han skal alltid fram, og ingenting som er festet til ham kan forstyrre Emrys. Vi er utrolig fornøyde med Emrys, i ham har vi fått alt det vi ønsket i en hund, med litt ekstra moro ved siden av. Jeg kan ikke forstå hvorfor noen vil ha noe annet enn en vilter, halvgal og glad hannsamojed som kan dra dem gjennom skog og fjell til alle årstider uten å sutre eller bli sliten. (Det siste får jeg ta meg av selv). Til slutt siterer jeg en eldre kar vi møtte i fjellet i Gausdal: «Det der er en trekkhund! Også er han jo glad og!» Rørosløpet kvalifiserer til langdistansetest C i henhold til reglementet for Norsk Trekkhundchampionat. Spannklasser Senior slede 8-spann Senior slede 6-spann Senior slede 4-spann Junior slede opp til 6 hunder Junior/senior nordisk Spannklassene blir delt inn i gruppene A, B og C i henhold til hundekjørerforbundets regler. I 2016 går løpet helgen etter Femundløpet. For interesserte er det dermed full mulighet til å følge Femundløpet hele uken og selv kjøre Rørosløpet helgen etter. Så merk datoene, og velkommen til ei flott polarhundhelg på Røros! Påmelding Gjøres helst pr e-post til roroslopet@polarhund.no Benytt helst påmeldingsskjema som finnes på løpets hjemmeside. Ved spørsmål kontakt Håkon Holmli, mob: Arrangør Norsk Polarhundklubb avd. Midt-Norge Flere detaljer finner du etter hvert på Foto: Tine Solbakk POLARPOSTEN NR

17 Returadresse: Norsk Polarhundklubb v/ Øyvind Aas Stikla veien 101, 1866 Båstad