Supplerende kartlegging av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap, inn- og utmark i Oslo og Akershus, med en vurdering av kunnskapsstatus

Transkript

1 UTREDNING DN-utredning Supplerende kartlegging av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap, inn- og utmark i Oslo og Akershus, med en vurdering av kunnskapsstatus Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold

2 Supplerende kartlegging av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap, inn- og utmark i Oslo og Akershus, med en vurdering av kunnskapsstatus DN-Utredning Utgiver: Direktoratet for naturforvaltning Dato: Juni 2011 Antall sider: 152 Emneord: Biologisk mangfold, jordbrukets kulturlandskap, prioriterte naturtyper, truede vegetasjonstyper, rødlistearter, nasjonalt program, kartlegging Keywords: Biodiversity, Cultural landscape, Selected nature types, Threatened types of vegetation, Red listed species, National programme for mapping and monitoring biodiversity Bestilling: Direktoratet for naturforvaltning, Postboks 5672 Sluppen, 7485 Trondheim Telefon: Telefaks: Refereres som: Bratli, H. og Blindheim, T Supplerende kartlegging av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap, inn- og utmark i Oslo og Akershus, med en vurdering av kunnskapsstatus. Direktoratet for naturforvaltning, DN-Utredning Foto framside: Stor eik i Askehagen, hagemark i Ås kommune. Verdi B. ISBN (trykt): ISBN (pdf): ISSN (trykt): ISSN (pdf): Layout og produksjon: Skipnes Kommunikasjon AS Ekstrakt Supplerende kartlegging av naturtyper i jordbrukets kulturlandskap i Oslo og Akershus er gjennomført som en del av programmet Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold. I løpet av perioden ble det kartlagt 117 lokaliteter, der 13 lokaliteter har verdi A (svært viktig), 38 har verdi B (viktig) og 66 har verdi C (lokalt viktig). Flest lokaliteter ble registrert av naturtypen naturbeitemark (49). Det ble også registrert forholdsvis mange lokaliteter i typene store gamle trær (21), småbiotoper (15) og hagemark (10). Også noen kulturpåvirkede lokaliteter i andre hovednaturtyper ble avgrenset, blant annet mudderbanker, dammer og evjer, viker og bukter. Tilgjengelige data er gjennomgått og kunnskapsstatus er vurdert. Status for kartleggingen av Oslo og Akershus vurderes som middels, sett under ett. Det samlede antall kulturmarkslokaliteter i Oslo og Akershus som var kjent ved utgangen av 2009 var 1533 lokaliteter med et samlet areal på daa. Antallet lokaliteter med verdi A er 181 (3769 daa), verdi B 666 ( 8265 daa) og verdi C 686 ( 5505 daa). Av samlet areal i Oslo og Akershus utgjør kulturmarkslokalitetene kun 0,3 %, og 2,1 % av samlet jordbruksareal. Viktige kulturmarkstyper i Oslo og Akershus er kalktørr-enger på kalkrike bergarter i Indre Oslofjord, naturbeitemark i ravineområder, strandenger og beiter i evjer og innsjøstrender og store gamle trær. Det er også mange viktige lokaliteter på skogplasser og nedlagte setre i åstraktene. Det er også foretatt en analyse av rødlistede karplanter, moser, sopp og lav i kulturlandskapet. En stor andel (28-46 %) er registrert i Oslo og Akershus, til tross for fylkenes beskjedne areal. Dette viser at fylkene er viktige for ivaretakelse av det biologiske mangfoldet i kulturlandskapet. Basert på Supplerende kartlegging og tidligere registreringer er det gjort en samlet vurdering og valgt ut noen få representative, helhetlige kulturlandskapsområder med svært verdifulle lokaliteter for biologisk mangfold, såkalte stjerneområder. I Oslo og Akershus er 8 områder utpekt som stjerneområder: kalkøyene i Indre Oslofjord (Asker, Bærum, Oslo) samt strandnære områder på fastlandet; Eik nordre Lyshaugen (Nannestad) med ravinelandskapet på Romerike; Ris gård og Nordby kirke (Ås), et jordbrukslandskap med storslagne alléer, store trær, dammer, hagemarker og naturbeitemarker; Mikkelrud (Aurskog-Høland) med gamle slåttemarker; Røerområdet (Nesodden) et større, helhetlig område med ulike kultur markstyper; Blankvannsområdet med Blankvannsbråten, Slakteren, Svartorseter og Finnerud (Oslo), et meget artsrikt område på kalkrike bergarter; Nordli, slåttemark i hevd, samt flere nærliggende, artsrike, men gjen groende kanter og beiter og Almelia (begge Eidsvoll) en frittliggende gård i skoglandskap med naturbeitemark, småbiotoper og beiteskog. Flere av disse er fra før på lista over nasjonalt verdifulle kulturlandskap. Eik nordre Lyshaugen (Øya-Nordre Eik) og Blankvannsområdet mv. (Nordmarksplasser) er Utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Abstract As part of a national programme for bio diversity mapping and monitoring, habitats in the cultural landscape of special importance for biodiversity were recorded in the counties Oslo and Akershus in 2006 and Altogether 117 important localities were recorded. 13 were valuated as nationally important (A), 38 as regionally important (B) and 66 as locally important (C). Most localities were found in seminatural pastures. A large number of important old, large trees were also recorded. The knowledge status of areas of special importance for biodiversity in the cultural landscape in the counties has been assessed, and is regarded as fairly good. However, there are still many localities that remain to be recorded and there is a need for better characterisation of several known localities. A large fraction of nationally red-listet species in cultural landscapes have been recorded in the counties, emphasizing this areas importance for preserving biodiversity. Based on this and previous surveys, 8 representative, large agricultural areas with several species-rich semi-natural localities were selected as outstanding and having special interest.

3 Forord Jordbrukets kulturlandskap har endret seg siste århundre, både i inn- og utmark. Dette skjer fortsatt, som følge av arealinngrep og endringer i jordbrukets bruksstruktur og driftsformer. Særlig er gjengroingen stor. Når det skal iverksettes tiltak er det derfor stort behov for kunnskap om hvor viktige områder for biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap fins. Flere kulturpåvirkede naturtyper i kulturlandskapet er i sterk tilbakegang. Naturindeksen for åpent lavland viser dårlig tilstand for det biologiske mangfoldet (Nybø 2010). 35 prosent av artene på Norsk Rødliste 2006 er knyttet til jordbrukets kulturlandskap. Over 25 prosent av artene på lista er truet av gjengroing på grunn av opphørt eller redusert bruk, 20 prosent blir regnet som truet på grunn av intensivering i jordbruket. Til sammenligning blir 6 prosent av artene på rødlista regnet som truet på grunn av klimaendringer i Norge. Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold skal bidra til mer kunnskap om naturen og til å koordinere innsatsen i flere departement. Satsinga er et ledd i oppfølgingen av Konvensjonen om biologisk mangfold (St. meld. nr. 42, ) og er ei fellessatsing der sektordepartementene bidrar på sine ansvarsområder, ledet av Miljøverndepartementet og med det faglige ansvaret lagt til DN. I programperioden var hovedfokuset kartlegging, i neste periode er det mer fokus på overvåking. Programmet er et viktig ledd i arbeidet med å nå 2010-målet om å stanse tapet av biologisk mangfold. Satsinga spenner over flere tema; naturtyper (på land, i ferskvann og marint miljø), fremmede arter og truede arter. Målet med arbeidet er å gi informasjon om: Stedfesting og verdiklassifisering av viktige områder for biologisk mangfold Endringer i biologisk mangfold over tid Resultatene skal og kunne inngå i ulike rapporteringer og de skal være tilgjengelige i Et arbeidsutvalg i gruppa for naturtyper har fulgt opp den supplerende kartleggingen av naturtyper i kulturlandskapet, og har bestått av Akse Østebrøt (DN), Ann Norderhaug (Bioforsk), Harald Bratli (Skog og Landskap) og Laila Nilsen Myklebust (Statens landbruksforvaltning). Kartleggingen i jordbrukets kulturlandskap er lagt opp fylkesvis. I denne rapporten blir resultatene fra Supplerende kartlegging av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap i Oslo og Akershus presentert. I rapporten inngår også en vurdering av kunnskapsstatus. I tillegg blir det presentert noen få utvalgte representative og helhetlige kulturlandskap med stor verdi for det biologiske mangfoldet, kalt stjerneområder. DN ser på kunnskapen som nå fins om viktige kulturmarker og verdifulle kulturlandskap som svært sentral i det videre arbeidet med å sørge for drift og skjøtselstiltak som ivaretar det biologiske mangfoldet. Naturmangfoldloven trådte i kraft i 2009 med bestemmelser om Utvalgte naturtyper og Prioriterte arter. Handlingsplaner for skjøtselsavhengige naturtyper og arter utarbeides, blant annet foreligger det en handlingsplan for slåttemark (DN 2009). Handlingsplanene er nye, viktige og sentrale verktøy i forval tningen. En ny tilskuddsordning til tiltak er opprettet. Denne vil være et svært viktig supplement til eksisterende virkemidler i skjøtselen av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap. Trondheim, juni 2011 Yngve Svarte direktør for artsforvaltningsavdelinga 3

4 Forord fra forfatterne Som en del av Supplerende kartlegging i jordbrukets kulturlandskap (Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold) og som en oppfølging av naturtypekartleggingen i kommunene, ble det i 2006 og 2007 gjennomført en registrering av biologisk mangfold i jordbrukets kulturlandskap i Oslo og Akershus. Arbeidet er gjennomført som et samarbeid mellom Harald Bratli, Norsk institutt for skog og landskap (hovedansvarlig) og Terje Blindheim, Biofokus. I denne rapporten oppsummerer vi resultatene fra denne kartleggingen. Vi oppsummerer også kunnskapsstatus for det biologiske mangfoldet i kulturlandskapet i Oslo og Akershus, basert på tilgjengelige databaser om lokaliteter og arter på Internett (Naturbase, GBIF-Norge, Artskart mm.), og kontakt med ulike fagpersoner. Kontaktpersoner hos Direktoratet for Naturforvaltning har vært Akse Østebrøt, Sissel Rübberdt og Lise Hatten. Vi vil takke alle som har bidradd til arbeidet med viktige opplysninger og innspill underveis og håper at resultatene vil komme til nytte ved det videre arbeidet med biologisk mangfold i kulturlandskapet. Fylkesmannen i Oslo og Akershus ved Kari Engmark og Stein Flatby har vært en god støtte med konstruktive bidrag, kontakt mot kommuner og innspill til konkrete områder. Ås/Oslo Harald Bratli, Norsk institutt for skog og landskap Terje Blindheim, Biofokus 4

5 Innhold Forord fra DN Forord fra forfatterne Innhold Bilder Innledning Undersøkelsesområdet Metodikk Utvalg av områder Registrering og etterarbeid Resultater Vurdering av status for kulturlandskap i Oslo og Akershus Slåttemark (D01) Slåtte- og beitemyr (D02) Artsrik veikant (D03) Naturbeitemark (D04) Hagemark (D05) og høstingsskog (D18) Beiteskog (D06) Småbiotoper (D11) Store gamle trær (D12) Parklandskap (D13) Andre typer Rødlistede arter Trusler og skjøtselsbehov "Stjerneområder" i Oslo og Akershus Eik nordre Lyshaug. Utvalgt kulturlandskap i Akershus Lokalitetsbeskrivelser Litteratur Vedlegg 5

6 Bilder 34. Beite vest for Finstad. Eidsvoll kommune, verdi lokalt viktig (C). Ravinebeite i god hevd. Foto: Harald Bratli 37. Beite vest for Grova. Eidsvoll kommune. Naturbeitemark, verdi lokalt viktig (C). Langs Andelva i finnes mange ravinebeiter som fortsatt er i bruk. Vest for Grova ligger et stort beite ned mot elva. Gjengroende fuktenger som ikke lenger er i bruk ses på vestsiden av elva. Foto: Harald Bratli 41. Bjørke Sørøst. Eidsvoll kommune. Naturbeitemark, verdi lokalt viktig (C). Ravinebeite. Gjengroing og utbygging endrer mange steder ravinebeitene. Foto: Harald Bratli 6

7 51. Tosterudenga. Eidsvoll kommune. Slåttemark, verdi viktig (B). Stor, artsrik slåtteeng. Foto: Harald Bratli 52. Nordre Tosterud. Eidsvoll kommune, verdi viktig (B). Slåtte mark med marianøkleblom Primula veris. Foto: Harald Bratli 56. Flesvik. Feiring i Eidsvoll kommune. Naturbeitemark verdi viktig (B). Foto: Harald Bratli 7

8 170. Solbakken. Eidsvoll kommune. Marianøkleblom Primula veris i kanten av naturbeitemark, verdi viktig (B). Foto: Harald Bratli Artsrik slåttemark, Nordli, Eidsvoll kommune, verdi svært viktig (A). Enga ble registrert i en tidligere kartlegging (Bratli et al. 2005). Foto: Harald Bratli Slåttemark med storblåfjær - Polygala vulgaris og grov nattfiol Platanthera montana, Nordli, Eidsvoll kommune, verdi svært viktig (A). Enga ble regist rert i en tidligere kartlegging (Bratli et al. 2005). Foto: Harald Bratli 8

9 Gjengroende ravinebeite ved Kommersrud, Eidsvoll kommune På grunn av den næringsrike jorda overtar raskt næringskrevende arter som bringebær, hundekjeks, åkertistel, stornesle, hundegress og andre storvokste arter i ravinene når beiting opphører. Foto: Harald Bratli Ballblom Trollius europaeus, en typisk art i fuktige enger. Feiring, Eidsvoll kommune. Foto: Harald Bratli Almelia, Eidsvoll kommune. Nedlagt gårdsbruk med varierte og artsrike kulturmarkstyper. Foto: Harald Bratli 9

10 Mange store trær er fredet i Oslo og Akershus. Bildet viser den fredete asken på Vilberg i Eidsvoll kommune. Foto: Harald Bratli 21. Garlaus. Bærum kommune. Store gamle trær, verdi svært viktig (A). Gamle styvede asker langs Ankerveien ved Garlaus. Foto: Harald Bratli 25. Listua. Bærum kommune Store gamle trær, verdi viktig (B). Styvingstrær langs Ankerveien ved Listua. Foto: Harald Bratli 10

11 Narrepiggsopp Kavinia himantia, en rødlistet art som vokser på gamle edelløvtrær. Arten står oppført som nær truet (NT). Fra Risfjellkastet, Bærum (verdi B) Foto: Harald Bratli Almelav Gyalecta ulmi, en rødlistet art som er karak teristisk for gamle edelløvtrær. Arten står oppført som nær truet (NT). Foto: Harald Bratli 109. Vest for Nordby kirke. Ås kommune. Naturbeitemark verdi viktig (B). Foto: Harald Bratli 11

12 Gammel eik. Ås kommune. Foto: Harald Bratli Eikehage ved Ås kirke, Ås kommune. Foto: Harald Bratli Allé ved Ris gård, Ås kommune. Foto: Harald Bratli 12

13 Ravinelandskap i Nannestad kommune. Foto: Harald Bratli Knollmjødurt Filipendula vulgaris karakteriserer de artsrike kalktørrengene i Indre Oslofjord. Foto: Harald Bratli Hjertegress Briza media finnes i artsrike enger, først og fremst på baserik grunn. Den er en god ledeart til artsrike slåtteenger og beiter. Foto: Harald Bratli 13

14 Aksveronika Veronica spicata kan ha store forekomster i kalktørrengene i Indre Oslofjord. Arten er regnet som sårbar (VU). Foto: Harald Bratli Sauevokssopp Hygrocybe ovina, en beitemarksopp, som er regnet som sårbar (VU). Foto: Harald Bratli Spiss vokssopp Hygrocybe acutoconica vokser i naturbeitemark. Foto: Harald Bratli 14

15 Enghaukeskjegg Crepis praemorsa, en kulturmarksart som er i tilbakegang og som er regnes som sårbar (VU). Foto: Harald Bratli Krusfrø Selinum carviflora finnes blant annet i artsrike veikanter og på åkerholmer. Foto: Harald Bratli Ravinelandskap sør for Hovin, Ullensaker kommune. Kommunen er ikke med i denne undersøkelsen. Foto: Harald Bratli 15

16 Fortsatt finnes åpne seter vanger på åsene i Oslo og Akershus. Mjælabergsetra, Nannestad. Foto: Harald Bratli Stavklokke Campanula cervicaria finnes i enger og artsrike veikanter. Den er regnet som nær truet (NT) på rødlista fra Foto: Harald Bratli Hektnereika i Rælingen kommune. Kommunen er ikke med i denne undersøkelsen. Foto: Harald Bratli 16

17 1. Innledning Norge har gjennom flere internasjonale avtaler forpliktet seg til å ta vare på det biologiske mangfoldet, og Norge har sluttet seg til et felles europeisk mål om å stanse tapet av biologisk mangfold innen Et hovedtiltak i St.meld. nr 42 ( ) om biologisk mangfold sektoransvar og samordning, var å etablere et nytt kunnskaps basert forvaltningssystem for å hindre unødig tap av biologisk mangfold. Nasjonalt program for kart legging og over våking av biologisk mangfold utgjør bærebjelken i dette forvaltningssystemet. Hensikten med programmet er å samordne all kartlegging og overvåking som er relevant for biologisk mangfold og etablere nye aktiviteter for å bedre kunnskapsgrunnlaget ytterligere. Programmet er et tverrsektorielt samarbeid mellom syv departementer. Programmets første periode var fra , og det er nå videreført fram til Supplerende kartlegging og over våking i jordbrukets kulturlandskap er et prosjekt under dette programmet. Biologisk mangfold i kulturlandskapet er tidligere registrert i Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap (DN 1994) og den kommunale kartleggingen av biologisk mangfold (jfr. DN-håndbok 13), der første runde ble gjennomført i alle landets kommuner i perioden I Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap ble både biologiske og kultur historiske forhold registrert og lagt til grunn for en helhetsvurdering av de registrerte områdenes verdi. I naturtype registreringen i kommunene skulle det biologiske mangfoldet registreres. Kartleggingen skulle sammenstille og vurdere eksisterende kunnskap om biologisk mangfold i kommunene, samt øke kunnskapen ved nye feltregistreringer. I prosjektet Supplerende kartlegging og overvåking i jordbrukets kulturlandskap skal kommunenes naturtypekartlegging suppleres, metodiske for bedringer foreslås og forslag til program for over våking utarbeides. Kartleggingen gjennom føres region- og fylkesvis og presenteres i egne rapporter. Denne rapporten omfatter den supplerende kartleggingen i Oslo og Akershus. Behovet for supplering er stort (Gaarder et al. 2007) til tross for at tid ligere kartlegging har gitt mye verdifull informasjon. Kommunene har også fått viktige økonomiske virkemidler til bruk for å ivareta bio logisk mangfold i kulturlandskapet. Dette under streker behovet for god og kartfestet oversikt i kommunene over spesielt verdifulle områder for biologisk mangfold i jord brukets kulturlandskap. I 2006 var Oslo og Akershus blant fylkene som arbeidsgruppa for Kartlegging og overvåking i jordbrukets kulturlandskap prioriterte for supplerende kartlegging. Ansvarlig for dette arbeidet er Harald Bratli ved Norsk institutt for skog og landskap (Skog og landskap). Samtidig satte Fylkesmannen i Oslo og Akershus i gang et kartleggingsprosjekt der hovedhensikten er å forbedre beslutningsgrunnlaget for tildeling av tilskudd gjennom ordningene i Regionalt miljøprogram. Biofokus ved Terje Blindheim er hovedansvarlig for dette arbeidet. Prosjektene ble koordinert og arbeidet med registrering av bio logisk mangfold i kulturlandskapet i Oslo og Akershus er gjennomført i et samarbeidsprosjekt der resultatene presenteres samlet i denne rapporten. Felt arbeidet ble sluttført i 2007 med unntak av noen få registreringer foretatt i Målet med denne rapporten er også å gi en best mulig oppsummering av dagens kunnskap om det biologiske mangfoldet i kulturlandskap i Oslo og Akershus. 17

18 2. Undersøkelsesområdet Oslo og Akershus dekker et areal på henholdsvis 4918,06 og 454,03 km 2, til sammen 5372,08 km 2. Det tilsvarer kun 1,6 % av Norges landareal. Sam tidig bor 23 % av landets befolkning i Oslo og Akershus. Omtrent 17 % av landarealet er jordbruksmark i henhold til markslag i Økonomisk kartverk (se markslag), mens skog dekker 71 % og bebygd areal ca.7 %. Fylkene kan deles i Vestregionen og Oslo, Øvre og Nedre Romerike og Follo med til sammen 23 kommuner (figur 2). Glomma med Vorma og sideelver er det største vassdraget. Vorma og Glomma møtes ved Vormsund i Nes. De store innsjøene i Aurskog-Høland utgjør de nordligste delene av Haldensvassdraget, mens sjøene lengst øst i kommunen drenerer østover til Sverige. Det meste av Romerike ligger innenfor de store elvene Vorma og Glomma sine nedbørsfelt. Andre viktige vassdrag er Leira og Nitelva, som munner ut i nordenden av Øyeren ved Lillestrøm. Rundt Oslofjorden finnes flere mindre vassdrag. Deler av Follo og sørlige deler av Østmarka ti lhører Mossevassdraget. Lengst i nord strekker Mjøsa seg inn i fylket fra nord. Øyeren er Norges niende største innsjø med et areal på 84,7 km 2. Andre store innsjøer er Hurdalsjøen, Hemnessjøen (Ødgeren), Setten, Mjermen og Bjørkelangen. Akershus høyeste topp er Fjellsjøkampen i Hurdal på 812 m o.h. Figur 1 viser arealet i fylkene fordelt på 200 m høydeintervaller. Det alt vesentlige, hele 90,4 % av arealet, ligger under 400 m o.h. og av dette ligger omtrent 50 % under 200 m og ytterligere 28 % mellom 200 og 300 m over havet. Berggrunn Berggrunnen i Oslo og Akershus kan grovt deles i tre hovedenheter, grunnfjellsområdene, og de permiske og kambrosiluriske bergartene i Oslofeltet (Sigmond et al. 1984). Grunnfjellsbergartene ble dannet i jordas urtid, de eldste er mer enn 1,7 milliarder år gamle. De ligger stort sett på østsiden av Oslofeltet (figur 3) og består av ulike gneiser. Kambrosilurbergartene er sedimentære bergarter som ble dannet i havet for millioner år siden (Kambrium-Ordovicium og Silur). Dette er kalkrike bergarter som forvitrer lett og gir opphav til et rikt planteliv. I Perm-tiden for millioner år siden var det stor vulkansk aktivitet og det geologisk viktige Oslo-feltet ble dannet. Det ble dannet et stort forkastningsområde som strekker seg fra Oslofjorden og nordøstover til Mjøsa. Forkastningene ses tydelig som markerte skrenter langs vestsiden Figur 2. Oversikt over kommuner i Oslo og Akershus. Figur 3. Forenklet berggrunnskart over Oslo og Akershus. Data fra Norges geologiske undersøkelse ( 18

19 Areal km Aurskog-Høland Asker Bærum Eidsvoll Enebakk Fet Frogn Gjerdrum Hurdal Lørenskog Nannestad Nesodden Nes m m m m Nittedal Oppegård Oslo Rælingen Skedsmo Ski Sørum Ullensaker Vestby Ås Figur 1. Kommunevis fordeling av areal i Oslo og Akershus fordelt på høydelag i 200 meter intervaller. av Nesodden og Ekebergskråninga. Vulkanske bergarter strømmet til overflaten og danner i dag blant annet lavaplatåene i Vestmarka, Skaugumsåsen og Kolsås i Asker og Bærum. Dypbergarter som granitt eller syenitt danner de høyereliggende åstraktene i Nordmarka, Romeriksåsene og videre på åsene nordover til Feiring. De kambro-siluriske bergartene finnes først og fremst i kystnære områder i Asker, Bærum og Oslo, og i Feiring i Eidsvoll, samt noen mindre områder i Nittedal og Nannestad. Løsmasser Fordelingen av løsmasser i Oslo og Akershus er et resultat av isbreenes arbeid under siste istid og isavsmeltingen etterpå (figur 4). Fordelingen har stor betydning for dagens jordbruksland i fylkene. Store mengder med løsmasser ble dannet av isen og avsatt under eller foran isranden. Isen begynte å smelte for ca år siden, men på grunn av isens tyngde var landet presset ned og havet sto høyere enn i dag. Løsmassene ble derfor avsatt i havet. Høyeste marin grense er registrert ved Skådalen i Oslo, 221 m o.h. Isen trakk seg tilbake trinnvis og det ble avsatt en rekke israndtrinn i fylkene; både endemorener og breelv avsetninger. Vestbytrinnet fra ca år siden er det sørligste trinnet. Senere fulgte Åstrinnet og Skitrinnet. Moreneryggene og leirslettene som ble dannet utgjør de vidstrakte jordbruksarealene i Follo. Senere trakk isen seg raskt tilbake og dannet syv trinn mellom Oslo og Mjøsa. Alle ble dannet for ca til 9400 år siden. Akertrinnet demmer opp Maridals vannet, Sogns vannet og Bogstadvannet. Senere følger Bergertrinnet, Aulitrinnet, Jessheimtrinnet, Hauer setertrinnet, Dal trinnet og Minnesundtrinnet. Ved Hauerseter stanset tilbaketrekningen en lang periode og Hauerseter sanduren, som er Norges største israndavsetning, ble dannet. Store mengder med løsmasser ble fraktet med smeltevannselvene og avsatt foran bre kanten. Finmaterialet ble ført ut i havet og Figur 4. Forenklet løsmassekart. Data fra Norges geologiske undersøkelse ( Figur 5. Vegetasjonssoner i Oslo og Akershus etter Moen (1998). 19

20 Temperatur Løken Celsius 5 0 jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des Hvam Å s Tryvann Figur 7. Temperaturnormaler for fire meteorlogiske stasjoner i Akershus. Data fra Meteorologisk Institutt ( avsatt som leire. Havet strakte seg på det meste helt opp til Minnesund og antageligvis helt inn i Mjøsa. Det er i denne perioden de enorme lagene med løsmasser på Romerike ble avsatt. For ca år siden brast isdemningen i Nedre Glomsjø i Østerdalen og enorme vann masser strømmet sørover. Flommen avsatte en lys grå silt, Romeriksmjælen, på Romerike. Den finnes som mindre avgrensede områder på flatene langs Glomma og Øyeren og nedre del av Vorma. Landhevingen medførte at leirslettene hevet seg over havnivå. Smeltevann og nedbør eroderte kraftig i løsmassene og dannet det karakteristiske ravinelandskapet som preger Romerike. Ravinene ble dannet ved at vannet søkte til de større elveløpene og eroderte ut et nettverk av korte og bratte smådaler. Mange av disse bekkene er i dag tørrlagte. Internasjonalt er ravinelandskapet en sjelden naturtype. I grunnfjellsområdene og på åsene utenfor de flate leirslettene domineres løsmassene av morenelag av varierende tykkelse. Klima Klimaet i Oslo og Akershus karakteriseres av varme, nokså tørre somrer og kjølige vintrer. Nedbørs- og temperaturnormaler for fire meteorologiske stasjoner som er vist i figur 6 og figur 7, illustrerer hovedtrekkene i klimatisk variasjon innen fylkene. Størst variasjon skyldes høydeforskjeller der temperaturen avtar og nedbøren øker. Åstraktene i Nordmarka, Romeriksåsen og åsene nord i Akershus mottar mest nedbør, mens Romerikssletta og Indre Oslofjord er de tørreste områdene. Varmest er det også nær kysten i Follo og Indre Oslofjord, mens temperaturen avtar med høyden og innover i landet. Follo har suboseaniske trekk som trolig skyldes påvirkning av havluft som kommer inn Oslofjorden. Nedbør mm nedbør Løken Hvam Å s Tryvann jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des Figur 6. Nedbørsnormaler for fire meteorlogiske stasjoner i Akershus. Data fra Meteorologisk Institutt ( 20

21 Naturgeografiske regioner Oslo og Akershus dekkes av sonene boreone moral, sørboreal og mellomboreal (Moen 1998, figur 5, tabell 1). Boreonemoral sone dekker størst areal, mens nordboreal sone bare omfatter de høyeste åspartiene i Nordmarka, Romeriksåsen og åsene på begge sider av Mjøsa i Hurdal og Eidsvoll. Boreonemoral sone er en overgangssone mellom de tempererte løv skogene lenger sør i Europa og de nordlige bar skogene. Vegetasjonen karakteriseres av varmekjære vegetasjonstyper som edelløvskog med alm, ask, lind, lønn og svartor. Ganske typisk er også blandingsskoger der gran vokser i blanding med edelløvtrær. Eik er typisk i kulturlandskapet, enten som frittstående trær eller i eikehager og små kulturpåvirkede skoger. På tørrere og fattigere mark kan eik forekomme i blanding med furu. Ellers er åpen kant- og tørrbakkevegetasjon typisk med flere varmekjære arter med sørlig eller sørøstlig utbredelse i Norge. Boreo nemoral sone finnes på klimatisk gunstige steder og grensa går omtrent mellom 150 og 200 m o.h. i Oslo og Akershus. I sørboreal og mellomboreal sone er barskog med furu og gran vanlig. Det samme er boreale løvskoger, særlig med bjørk og gråor, men også osp, rogn og selje. I sørboreal sone forekommer en del varmekjære vegetasjonstyper på gunstige steder, blant annet edelløvskog og tørrenger. Gråorskoger finnes gjerne langs vassdrag, i raviner og i lisider. Jordbruksarealene preger boreonemoral og sørboreal sone, mens mellomboreal sone er den mest typiske barskogssonen. Myr dekker også store arealer. Alm-lindeskog går ikke opp i mellomboreal sone og varmekjær tørrbakke- og kantvegetasjon stopper også i sørboreal sone. Øvre grense for velutviklet gråor-heggeskog og lågurtbarskog skiller mellomboreal sone fra nordboreal. Langs seksjonsgradienten dekkes fylkene av den svakt oseaniske seksjonen og overgangsseksjonen, med henholdsvis 60 % og 40 % av arealet. Overgangsseksjonen forekommer fra Indre Oslofjord og nordøstover i lavlandet på Romerike og rundt Øyeren, mens åstraktene på Nordmarksplatået og nordover, åsene i Aurskog-Høland, samt Follo tilhører den mer nedbørrike svakt oseaniske seksjonen. Den svakt oseaniske seksjonen har vestlige trekk og flere arter og vegetasjonstyper som er vanlige i vestlige deler av landet har østgrense i svakt oseanisk seksjon. I overgangsseksjonen kommer en god del arter med østlig utbredelse inn. Tørrbakker med varmekjære arter i lavlandet er typisk for overgangsseksjonen. Jordbruksregioner og hovedtrekk i kulturlandskapet Akershus er landets viktigste kornfylke og 19 % av landets kornareal finnes innenfor Oslo og Akershus. Av dette nyttes 82 % av det dyrkede arealet til kornproduksjon, 17 % til grasproduksjon, og kun 0,7 % og 0,2 % til henholdsvis poteter og grønnsaker. Oslo og Akershus kan deles i fire landskapsregioner, Oslofjorden, Leirjordsbygdene østafjells, Østlandets lavlandskog og Østlandets skogkledte åstrakter. Oslofjordregionen omfatter lavlandet rundt indre Oslofjord og kystnære områder på vestsiden av fjorden til Vestby. Jordbruk har liten betydning, det meste av jordbrukarealene er forlengst nedbygd, og finnes nå primært som mindre og ofte usammenhengende arealer. Fulldyrka mark med korn og grasproduksjon er det vanlige. Husdyrhold domineres av hest til fritidsbruk. Mindre arealer med artsrik eng finnes hist og her. Særlig utgjør kalktørrenger på kambrosilurbergartene viktige habitater. Småbiotoper, kanter og åkerholmer i småskala kulturlandskap er også typisk. Mange isdammer vitner om tidligere tiders isdrift. Leirjordsbygdene østafjells omfatter de vidstrakte jordbruksbygdene i Follo og på Romerike. Marine avsetninger dominerer og danner grunnlag for et jordbruk dominert av kornproduksjon. Langs Øyeren og nordover på Romerike er raviner skåret ned i løsmassene og langs Leira ligger landets største sammenhengende ravinelandskap. Husdyrholdet var tidligere viktig, men har gått sterkt tilbake siden 1950-tallet. Mange ravinebeiter gror derfor igjen. Bakkeplanering og bekkelukking har ført til store forandringer i landskapet. Østlandets lavlandsskog omfatter de lave skogkledte åsene i Østmarka og Sørmarka og østlige deler av Akershus i Nes og Aurskog-Høland. Skogen dominerer, men småskala kulturlandskap finnes spredt. Småbruk finnes særlig i skogområdene lengst i øst, men mange steder er jordbruksdrift opphørt. Tidligere var setring mer vanlig og flere skogsbruk er tidligere finneplasser. I kystnære deler på østsiden av Oslofjorden er eikehager et karakteristisk innslag sør i Akershus. 21

22 Tabell 1. Arealer for utvalgte tema og jordbruksstatistikk for kommunene i Oslo og Akershus. Areal er hentet fra Statens kartverk, arealstatistikk for Norge. Vegetasjonsregioner er basert på Moen (1998). Andel jordbruksareal er hentet fra markslag i Økonomisk kartverk. Andel planert jord og andel bratt terreng er basert på jordsmonnkartlegging ved Skog og landskap. Antall landbrukseiendommer, antall bruk og antall dyr er hentet fra jordbruksstatistikk ved Statistisk sentralbyrå. Vegetasjonsregion Antall bruk Antall dyr Kommune Areal (km 2 ) Boreonemoral Sørboreal Mellomboreal Andel jordbruksareal Andel planert eller påfylt Andel bratt terreng (>20%) Landbrukseiendommer Melkeku Sau Storfe Sau Asker 100,7 86,3 13,7 0,0 14,8 2,5 2, Aurskog- Høland 961,7 8,9 91,1 0,0 11,9 6,9 1, Bærum 192,3 51,9 41,8 6,3 11,1 3,6 1, Eidsvoll 456,6 6,4 70,1 23,5 14,5 11,2 9, Enebakk 232,6 83,7 16,3 0,0 15,5 29,5 9, Fet 176,4 78,1 21,9 0,0 19,3 16,9 9, Frogn 85,7 100,0 0,0 0,0 19,9 0,8 0, Gjerdrum 83,2 4,7 95,3 0,0 33,4 59,7 8, Hurdal 285,0 0,0 39,2 60,8 2,9 0 6, Lørenskog 70,5 14,5 85,5 0,0 10,8 17 4,5 94 Nannestad 341,0 0,0 47,9 52,1 16,2 41 9, Nes 637,4 13,5 84,3 2,2 23,8 16,7 3, Nesodden 61,5 100,0 0,0 0,0 9,2 0,2 0,2 123 Nittedal 186,2 20,2 52,6 27,2 10,3 19,9 5, Oppegård 37,0 100,0 0,0 0,0 4,2 3,2 0, Oslo 454,0 47,8 32,2 20,0 2,1 2,6 0, Rælingen 71,7 64,0 36,0 0,0 10,3 18,9 20, Skedsmo 77,1 88,4 11,6 0, ,4 6, Ski 165,5 100,0 0,0 0,0 24,9 2,9 0, Sørum 206,6 54,4 45,6 0,0 36,1 38,9 3, Ullensaker 252,5 0,0 100,0 0,0 36,9 27,2 4, Vestby 133,9 100,0 0,0 0,0 28,1 3,7 0,4 311 Ås 103,1 100,0 0,0 0,0 39,4 2,8 1,

23 Østlandets skogkledte åstrakter utgjør åstraktene vest i fylkene, Romeriksåsene og åstraktene nord i Akershus. Skogsbruk og småplasser dominerer og det har tidligere vært utstrakt setring. Fortsatt brukes mye av utmarka til beite. Flere steder finnes rester etter gammel kulturmark, men mange gamle beiter og enger gror igjen etter opphør av bruk. Andelen jordbruksmark i kommunene varierer fra 2,1 % i Oslo til 39,4 % i Ås (tabell 1). Også i Sørum, Ullensaker og Gjerdrum er en stor andel av kommunenes respektive arealer jordbruksmark. Motsatt framgår det av tabell 1 at i kommuner som Hurdal, Oppegård og Nesodden er andelen jordbruksmark lav. Hurdal og Nesodden har et stort skogareal, mens i Oslo og nabokommunene er andelen bebygd areal høyt. Ser en på faktisk størrelse er det likevel kommunene på Romerike som har den største andelen jordbruksmark, med Aurskog-Høland, Nes, Ullensaker, Sørum og Eidsvoll som viktige jordbrukskommuner. Mye av det samme mønsteret framkommer med hensyn til antall landbrukseiendommer og husdyrhold. Antall bruk med husdyr er lavt i Follokommunene, Oslo og nabokommuner til Oslo, mens husdyrholdet øker i betydning nordover og øst på Romerike. Andelen påfylt eller bakkeplanert jord varierer mye mellom kommunene, men er størst i leirjordsområdene på Romerike og langs Øyeren, der særlig Gjerdrum har en stor arealandel av denne typen (Klakegg 2005, tabell 1). Totalt er 25 % av jordbruksarealet i Akershus bakkeplanert eller påfylt masser, mens tilsvarende tall for Oslo er 4,2 %. Tidligere undersøkelser Kulturlandskapet i Oslo og Akershus ble undersøkt av Flatby (1994) i forbindelse med Nasjonal regist rering av verdifulle kulturlandskap. Det er også gjennomført flere undersøkelser av enkelt områder som også omfatter kulturlandskap. Disse er fanget opp gjennom naturtypekartleggingen. Samtlige kommuner har gjennomført naturtypekart legging i henhold til DN-håndbok 13. En oversikt over publiserte naturtyperapporter er gitt i referanselista og finnes for øvrig i Miljøstatus i Oslo og Akershus ( Page.aspx?m=2471). 23

24 3. Metodikk Utvalg av områder Hensikten med registreringene var å supplere naturtypekartleggingen i kommunene og gi en oppdatert status for kunnskapsnivået om biologisk mangfold i kulturlandskap i fylkene. I utgangspunktet var derfor alle kulturmarkstyper i begge fylker mål for den supplerende registreringen. Siden vi har foretatt det meste av naturtypekartleggingen i Oslo og Akershus hadde vi også førstehåndsinformasjon om både kartavgrensinger og lokalitetsinformasjon i eksisterende naturtypekart. I flere kommuner har vi også utført tilleggsregistreringer i etterkant av første generasjon naturtypekart, som ennå ikke er kommet med i Naturbase. Denne førstehåndskunnskapen sikret god oversikt over eksisterende kunnskap og reduserte muligheten for dobbeltkartlegging. I 2006 ble arbeidet samkjørt med et prosjekt hos Fylkesmannen i Oslo der Biofokus hadde ansvar for arbeidet. I samarbeid med Fylkesmannen i Oslo og Akershus ble aktuelle områder både geo grafisk og tematisk vurdert og til slutt ble ravineland skapet på Romerike valgt ut som et prioritert tema for kartleggingen dette året. Andre aktuelle tema som ble vurdert var skogsplasser og gamle setre. Fylkesmannen sendte ut brev til berørte kommuner og med utgangspunkt i innmeldte, potensielt interessante lokaliteter, samt diskusjoner med Fylkes mannen ble en liste over aktuelle steder for feltarbeid utarbeidet. Feltarbeid startet med felles befaring med representanter fra kommune og Fylkesmannen i Enebakk, der spesielle utfordringer i ravinelandskapet ble diskutert. I 2007 ble hovedvekten på feltarbeidet rettet mot å fange opp lokaliteter mer spredt i hele fylket og i andre kulturmarkstyper. Noe av innsatsen ble rettet mot skogsplasser og gamle setre i åstraktene, og noe tid ble satt av til supplering av store gamle trær og andre tresatte kulturmarker, samt strandbeiter langs innsjøer og elver. I tillegg ble oppsøkt områder som vi kjente til, men som av ulike grunner ennå ikke var kommet med i kommunenes natur typekart. Det samme gjaldt potensielle områder der vi gjennom mange års erfaring med kartlegging i fylkene hadde mistanke om at viktige lokaliteter kunne finnes. Det ble foretatt søk etter forekomster av rødlistede arter i de søkbare databasene ved Naturhistorisk museum, Oslo, senere også Artskart ved Arts databanken. Disse ble benyttet som ledearter mot viktige lokaliteter. I tillegg benyttet vi informasjon om andre utvalgte arter som antas å ha god signalverdi i forhold til potensielt viktige lokaliteter. Dette er arter som er sjeldne i regionen, og som er i tilbakegang, men ikke i slik grad at de er vurdert som rødlistet. Videre gjelder det økologiske spesialister, og da særlig arter som antas å være sterkt knyttet til ett habitat. Også arter med plantegeografisk interesse, for eksempel arter som har rand populasjoner eller utpostlokaliteter innen fylkene, ble vurdert. Gjennom denne tilnærmingen antar vi at regional variasjon fanges opp, noe som var ett av delmålene med undersøkelsen. Som et eksempel kan nevnes brudespore Gymnadenia conopsea, som har gått tilbake i lavlandet, men som fortsatt finnes på noen lokaliteter innen fylket. Arten ble vurdert som en regionalt viktig kulturlandskapsart, og den ble seinere vurdert som nær truet i Norsk Rødliste 2006 (Elven et al. 2006). I denne undersøkelsen skulle ikke tidligere godt dokumenterte lokaliteter i Naturbase og Nasjonalt verdifulle kulturlandskap fra midten av tallet (Flatby 1994) oppsøkes. Enkelte lokaliteter som var registrert tidligere ble likevel oppsøkt for bedre dokumentasjon av dagens tilstand. I noen tilfeller ble tidligere lokaliteter delt eller omklassifisert. Dels begrunnes dette også i bedre erfaring med naturtypekartlegging og behov for supplering i henhold til reviderte kartleggingsinstrukser. Dette er omtalt under de aktuelle lokalitetene. Selv om det var kulturlandskapslokaliteter som skulle kartlegges, ble det også i noen tilfeller kartlagt og rapportert naturtyper fra andre hovednaturtyper. Dette skjedde der disse lokalitetene lå inntil eller inngikk som en naturlig del av et helhetlig kulturlandskap. Det gjaldt blant annet noen dammer, mudderbanker, viktige bekkedrag og noen skoglokaliteter. Registrering og etterarbeid I felt ble lokaliteter avgrenset og beskrevet med utgangspunkt i DN-håndbok 13, senere revidert i 2007 (DN 2007). I tillegg ble feltinstruks som er utarbeidet spesielt for kulturmarksregist reringene, benyttet. Der er tilleggsegenskaper spesielt tilpasset 24

25 kulturlandskap utarbeidet. En av opp gavene i prosjektet var å teste ut denne metodikken i felt og komme med forslag til forbedringer. Erfaringer fra uttestingen vil bli brukt ved revideringer av feltinstruks for kartlegging av natur typer i kulturlandskap. Den viktigste forskjellen fra første versjon av DN-håndbok 13 er 1) endringer i naturtypeinndelingen, 2) nærmere spesifisering og standardisering av informasjon som samles inn i felt og som legges inn i databaser i ettertid, 3) utfyllende informasjon om bruk, tilstand og skjøtsel, 4) vektlegging av landskapet ved tilordning av lokaliteter til hovedtype kulturlandskap, og 5) mer vekt på artsinformasjon. Flere av disse egen skapene er allerede inn arbeidet i 2007-versjonen av revidert DN-håndbok 13, men noen er spesifikke for kulturlandskapsregistreringene, som kulturlandskap, bruk, hevd og kulturspor. Natur geografisk region etter Moen (1998) ble angitt for hver lokalitet. Verdisetting følger DN-håndbok 13 med en tredelt inndeling i A svært viktig, B viktig og C lokalt viktig. Verdisetting av hver lokalitet er begrunnet. Kriterier for verdisetting er spesifisert i DN-håndbok 13. De omfatter størrelse, grad av tekniske inngrep, kontinuitetspreg, forekomst av rødlistearter og truete vegetasjonstyper, sjeldne utforminger (nasjonalt og regionalt), mangfold av arter og naturelementer, hevdstatus, og del av et helhetlig landskap. De to sistnevnte gjelder spesielt for kulturbetingete naturtyper. Med kontinuitetspreg menes her kontinuitet i tradisjonell hevd. Ved verdisettingen er det forsøkt å vurdere lokalitetene ut fra naturgrunn laget i regionen der også regional sjeldenhet av typer og arter teller med. Ved avgrensing av lokaliteter ble det benyttet kart i målestokk 1:5000 basert på Økonomisk kartverk og Digitalt MarkslagsKart (DMK). Markslagsinformasjonen ble omkodet og tilrettelagt spesielt for bruk til naturtypekartlegging etter en metodikk utarbeidet og beskrevet av Bratli (2000a). I dette kartet er digital markslagsinformasjon omkodet til 25 typer, der hensikten er å framskaffe den mest relevante informasjonen for naturtypekartlegging. De 25 typene er beskrevet i Bratli (2000a). Høyoppløselig ortofoto ble i tillegg benyttet der det var tilgjengelig. I felt ble forekomster med rødlistede arter (etter Kålås et al. 2006, heretter referert til som Norsk Rødliste) nøyaktig posisjonert ved hjelp av håndholdt GPS. Karplanter og vegetasjon er vektlagt ved regist reringene. Det samme gjelder sopp. Dog var tidspunktet for feltbesøk i mange lokaliteter ugunstig med hensyn til soppregistreringer. Flere lokaliteter er derfor aktuelle for supplerende registreringer. Det samme gjelder moser blant annet i leirraviner og på leirstrender, der bare spredte observasjoner er foretatt. I naturtypene store gamle trær, parklandskap og andre naturtyper der tresjiktet er viktig ble også epifyttiske moser, lav og sopp vektlagt. Navnsetting av arter følger Lid & Lid (2005) for karplanter, Frisvoll et al. (1995) for moser, Santesson et al. (2004), Holien et al. (1994) og Krog et al. (1994) for lav og Soppnavnkomitéen (1996) for sopp. For moser, lav og sopp er det skjedd en del navne endringer. For disse har vi benyttet navn fra Artsdatabankens navneliste (se Innsamlede arter vil bli overlevert det offentlige herbariet ved Naturhistorisk museum, Oslo for dokumentasjon, og artsinformasjon vil derved bli tilgjengelig gjennom de nettbaserte innsynsløsningene for artsinformasjon ved Naturhistorisk museum i Oslo og Artsdatabanken. Et eget skjema for feltarbeidet ble utarbeidet og informasjon samlet i felt ble lagt inn i en database spesielt utviklet for kulturmarksregistreringene. Derfra hentes informasjonen som skal inn i Naturbase (se Direktoratet for naturforvaltning har også utviklet en egen innsynsløsning for naturtyper i kulturlandskap ( dnweb12.dirnat.no/kultur/). 25

26 4. Resultater Til sammen ble 117 lokaliteter registrert i den supplerende kartleggingen (tabell 2). Av disse var det 13 lokaliteter med verdi A, 38 med verdi B og 66 med verdi C. Lokalitetene dekker et areal på 2066,4 daa, der 597,6 daa utgjøres av lokaliteter med verdi svært viktig (A), 631,1 daa med verdi viktig (B) og 837,7 daa med verdi lokalt viktig (C). Fordelingen mellom kommuner er skjev, og gjenspeiler dels at ravinelandskapet var prioritert det første året, dels at det ikke har vært anledning til å foreta supplerende feltarbeid i mange kommuner (figur 8). Flest lokaliteter ble registrert i Eidsvoll, Bærum og Nannestad (tabell 2). I kommunene Vestby, Ski, Fet, Lørenskog, Rælingen og Skedsmo ble det ikke registrert nye lokaliteter. Det betyr ikke at det ikke er behov for supplerende kartlegging i disse kommunene eller de øvrige kommuner. Tabell 2. Antall naturtypelokaliteter registrert i denne undersøkelsen fordelt på kommune og verdi. A Svært viktig, B Viktig, C Lokalt viktig. Kommune A B C Totalt Asker 1 1 Aurskog-Høland Bærum Eidsvoll Enebakk 1 1 Gjerdrum 1 1 Nannestad Nes Nesodden Nittedal Oslo Sørum 1 1 Ås Totalt Figur 8. Geografisk plassering av kartlagte lokaliteter i denne undersøkelsen og samtlige kulturlandskapslokaliteter som er kartlagt i naturtypekartleggingen i Oslo og Akershus ved utgangen av Flest lokaliteter ble avgrenset i naturtypen naturbeitemark (49, se tabell 3). Det ble også registrert forholdsvis mange lokaliteter i typene store gamle trær (21), småbiotoper (15) og hagemark (10). Også noen kulturpåvirkede lokaliteter i andre hovednaturtyper ble avgrenset, blant annet mudderbanker, dammer og evjer, viker og bukter, samt to skog lokaliteter som lå i nær tilknytning til kulturlandskapslokaliteter. Naturbeitemark dekker også det største arealet, likevel kun 1247,6 daa til sammen, med et gjennomsnittsareal på 25,5 daa. 26

27 Til sammen er 35 rødlistede arter (Norsk Rødliste 2006) omtalt i forbindelse med de undersøkte lokalitetene (tabell 4). De fordeles på arts gruppene karplanter, lav og sopp med henholdvis 15, 7 og 13 arter. Én art regnes som kritisk truet, laven buktmessinglav Xanthoria fallax, som har en av sine kjente forekomster i Oslo. Fem arter tilhører kategori sterkt truet, åtte arter kategori sårbar, mens 20 arter regnes som nær truet. En av artene er i kategorien datamangel. Tabell 3. Antall naturtypelokaliteter og areal (daa) registrert i denne undersøkelsen fordelt på naturtyper og verdi. A Svært viktig, B Viktig, C Lokalt viktig. Areal i dekar. Naturtype Kode A B C Totalt Areal Snitt areal Slåttemark D ,3 11,0 Naturbeitemark D ,6 25,5 Hagemark D ,4 12,0 Beiteskog D ,7 74,4 Småbiotoper D ,7 5,5 Store gamle trær D ,6 3,1 Parklandskap D ,2 56,1 Erstatningsbiotop D ,8 7,8 Mudderbank E ,4 19,2 Viktige bekkedrag E ,6 12,6 Dam E ,4 0,8 Evjer, bukter og viker E ,9 42,9 Gråorheggeskog F ,1 84,1 Gammel lauvskog F ,7 12,7 Totalt ,4 17,7 27

28 Tabell 4. Rødlistede arter omtalt i de undersøkte lokalitetene (etter Kålås et al. 2006). Norsk navn Latinsk navn Kategori Artsgruppe solblom Arnica montana VU Karplanter nikkebrønsle Bidens cernua VU Karplanter stavklokke Campanula cervicaria NT Karplanter hartmansstarr Carex hartmanii EN Karplanter enghaukeskjegg Crepis praemorsa VU Karplanter trefelt evjeblom Elatine triandra NT Karplanter bakkemaure Galium sterneri NT Karplanter brudespore Gymnadenia conopsea NT Karplanter vasskryp Lytrum portula VU Karplanter smaltimotei Phleum phleoides EN Karplanter myrstjerneblom Stellaria palustris EN Karplanter barlind Taxus baccata NT Karplanter firling Tillaea aquatica EN Karplanter alm Ulmus glabra NT Karplanter vårveronika Veronica verna NT Karplanter klosterlav Biatoridium monasteriense NT Lav almelav Gyalceta ulmi NT Lav Gyalecta truncigena VU Lav Lecanora impudens NT Lav bleikdoggnål Sclerophora pallida NT Lav kystdoggnål Sclerophora peronella NT Lav buktmessinglav Xanthoria fallax CR Lav begerfingersopp Artomyces pyxidatus NT Sopp vridd køllesopp Clavaria amoenoides NT Sopp fiolett greinkøllesopp Clavaria zollingeri NT Sopp Clavulinopsis fusiformis DD Sopp kragejordstjerne Geastrum striatum VU Sopp korallkjuke Grifola frondosa VU Sopp grønngul vokssopp Hygrocybe citrinovirens EN Sopp svartdugget vokssopp Hygrocybe phaeococcinea NT Sopp narrepiggsopp Kavinia himantia NT Sopp krembarkhette Mycena alba NT Sopp safransmåfingersopp Ramariopsis crocea VU Sopp hvit småfingersopp Ramariopsis kunzei NT Sopp elegant småfingersopp Ramariopsis subtilis NT Sopp 28

29 5. Vurdering av status for kulturlandskap i Oslo og Akershus Det er foretatt en gjennomgang av tilgjengelige data fra naturtypekartleggingen i fylkene. Dette omfatter lokaliteter fra Naturbase (søkt ut ), supplerende kartlegging i jordbrukets kulturlandskap og dessuten samtlige lokaliteter vi kjenner til som er kartlagt ved oppdatering av naturtype kartet i flere kommuner. Det samlede antall kulturlandskapslokaliteter i Oslo og Akershus som er kjent ved utgangen av 2009 er vist i figur 8. Til sammen er det 1533 lokaliteter med et samlet areal på daa (tabell 5). Antallet A-lokaliteter er 181 med et samlet areal på 3769 daa. De 666 B-lokalitetene dekker et areal på 8265 daa, mens til sammen 686 C-lokaliteter dekker et areal på 5505 daa. I gjennomsnitt dekker en lokalitet et areal på 11,4 daa. I forhold til samlet areal i Oslo og Akershus utgjør kulturlandskaps lokalitetene kun 0,3 %, og 2,1 % i forhold til samlet jordbruksareal. Oslo har det desidert høyeste antallet med 412 lokaliteter, eller 26,9 % av lokalitetene i fylket (tabell 6), men svært mange av disse er store gamle trær. Tabell 5. Totalt antall kulturlandskapslokaliteter, andel i prosent og samlet areal (daa) og gjennomsnittlig størrelse fordelt på verdi. A Svært viktig, B Viktig, C Lokalt viktig. Verdi Antall Andel (%) Areal (daa) Andel (%) Gj.snitt A , ,8 B , ,4 C ,5 31 8,0 Sum , ,4 Tabell 6. Fordeling av antall og areal av kulturlandskapslokaliteter på verdiklasser og kommuner i Oslo og Akershus. Areal i dekar og andeler i prosent. A Svært viktig, B Viktig, C Lokalt viktig. Verdi A Verdi B Verdi C Totalt Andel totalt Kommune Antall Areal Antall Areal Antall Areal Antall Areal Antall Areal Asker ,6 4,6 Aurskog-Høland ,9 Bærum ,8 9,7 Eidsvoll ,4 9,7 Enebakk ,1 1,6 Fet ,9 3,6 Frogn ,4 1,5 Gjerdrum ,1 2,4 Hurdal ,3 4,8 Lørenskog ,9 1,4 Nannestad ,3 9,1 Nes ,5 7,4 Nesodden ,8 2,0 Nittedal ,6 1,8 Oppegård ,5 1,1 Oslo ,9 14,0 Rælingen ,0 1,2 Skedsmo ,8 10,2 Ski ,9 3,9 Sørum ,1 2,1 Ullensaker ,1 3,5 Vestby ,2 0,8 Ås ,9 3,6 Sum ,0 100,0 29