Norske krigsbarns arbeid for rettferdighet arkivenes rolle

Transkript

1 Norske krigsbarns arbeid for rettferdighet arkivenes rolle Av førstearkivar, Kåre Olsen, seksjon for papirdepot og arkivbeskrivelse, Riksarkivet Teksten er en norsk versjon av et engelsk «paper» til en internasjonal arkivkongress i Brisbane, Australia i august Idet teksten skulle oversettes til engelsk er denne norske versjonen lite bearbeidet rent språklig. (forfatterens merknad) I november 1945 fikk Norge besøk av en offisiell australsk imigrasjonskomité. Komitéen besøkte Norge som del av en tur til Europa for å fremme imigrasjon av arbeidskraft til Australis. 1 Norske myndigheter gjorde det klart at Norge ikke hadde noen arbeidere å avse. Landet trengte all sin arbeidskraft selv for å gjenoppbygge landet etter krigen. På et mote med komitéen foreslo imidlertid en høytstående representant for det norske sosialdepartementet at en gruppe på 9000 barn kunne sendes til Australia. Disse barna var blitt født i løpet av 2. Verdenskrig som et resultat av forhold mellom norske kvinner og tyske okkupasjonssoldater, de såkalte krigsbarna. Forslaget om å sende hele gruppen av krigsbarn til Australia ble aldri fulgt opp, men det forteller noe om holdninger og idéer om denne gruppen som fantes innen norske myndigheter. Arkivet etter SS-organisasjonen Lebensborn viktig for norske krigsbarn Førti år senere, på 1980-tallet, ble denne gruppen av krigsbarn et aktuelt arbeidsfelt for oss som arbeider i det norske Riksarkivet. Krigsbarna var da voksne og en del av dem sto fram med sine historier i avisartikler og radio- og TV-programmer. De ble nå i hovedsak møtt med sympati av en ny etterkrigsgenerasjon med et mer distansert og nyansert syn på omstridte temaer fra den tyske okkupasjonstiden Under krigen og i den første etterkrigstiden var Norge sterkt preget av fiendtlige holdninger mot tyskere og alt som ble forbundet med tysk. Etter fem års okkupasjon ble norske kvinner som hadde vært sammen med tyske soldater, svært negativt ansett selv om de ikke hadde brutt norsk lov. Disse negative holdningene gjaldt også krigsbarn og det var i denne situasjonen det ble foreslått å sende alle krigsbarna ut av landet. Det var også en utbredt oppfatning at om krigsbarna skulle vokse opp i Norge, måtte deres tyske tilknytning viskes ut så godt det lot seg gjøre. Et forslag, som til dels også ble gjennomført, var at barn som hadde fått typisk tyske navn, skulle få nye, og da mer norske navn. Dessuten ble det fremmet forslag om at all dokumentasjon som viste barnets tyske tilknytning skulle ødelegges. Dette for å unngå at barna senere i livet fikk kontakt med sine tyske familier. Dette forslaget ble ikke gjennomført, men ville eventuelt ha gjort det svært vanskelig for krigsbarn senere i livet å finne opplysninger om bl.a. sine tyske fedre. Like etter 2. verdenskrig var det spesielt arkivet etter den tyske SS-organisasjonen Lebensborn det var aktuelt å ødelegge. Lebensborn fungerte som et redskap i de tyske nazistenes rasebaserte befolkningspolitikk, og organisasjonen var blitt etablert i Norge i 1941 nettopp for å ta ansvar for alle sakene der tyske okkupasjonssoldater fikk barn med norske kvinner. 2 Tyskerne betraktet i hovedsak det norske folk som rasemessig verdifullt, og alle norske kvinner som ved graviditet oppga at en tysk mann var barnefar, ble henvist til å kontakte Lebensborn som fulgte opp saken. I årene fra 1941 og fram til okkupasjonens slutt i 1945 registrerte Lebensborn i Norge om lag 8000 slike saker. I alle disse sakene ble det opprettet saksmapper med til dels detaljerte opplysninger om hvert barns foreldre med bl.a. helse- og rasemessige vurderinger. Mot slutten av krigen våren 1945 ødela tyske myndigheter mye arkivmateriale for å hindre at de allierte fikk tilgang til det. Ledelsen for Lebensborn ødela trolig også store deler av sitt administrative arkiv, men Lebensborns leder i Norge bestemte at saksmappene, kartotek og protokoller med opplysninger om de enkelte krigsbarnsakene skulle bevares. Dette materialet ble altså bevart takket være avgjørelsen til en tysk SS-mann som innså at det senere kunne være av verdi for barna. Også andre arkiv enn Lebensborn-arkivet inneholder opplysninger om krigsbarn. Dette gjelder da spesielt norske arkiv fra etterkrigstiden. Lebensbornarkivet står likevel i en særstilling når det gjelder å dokumentere norske krigsbarns biologiske opphav. 1 Kommisjon ledet av the chairman of the Commonwealth immigration advisory committee, Leslie Haylen 2 The German SS- Organisation Lebensborn was established in Norway in 1941, about one year after the German invasion in Norway in April 1940 and ran about ten institutions for war children and their mothers until the end of the war in May

2 Arkivmateriale med flere funksjoner I de senere år er arkivenes rolle i samfunnet og i hvilken grad arkivene kan bidra til rettferdighet for ulike svake grupper i samfunnet, blitt gjenstand for diskusjon. 3 Et spørsmål her er arkivenes begrensninger for å kunne fungere på denne måten. Det er klart at arkivene ikke dokumenterer alle fenomen i fortiden og dessuten er det gjerne makthavernes perspektiv som er mest framtredende i arkivene. Det er satt søkelys på vår rolle som arkivarer og den makten vi utøver ved å råde over samfunnets arkiver. Denne makten utøves bl.a. ved å avgjøre hvilket arkivmateriale som skal bevarer, hva som skal prioriteres for tilgjengeliggjøring og hvilken hjelp som skal gis til folk som søker opplysninger i arkivene. I det norske arkivverket arbeider vi innen en tradisjon med vekt på en nøytral rolle i forhold til arkivenes innhold og at vi skal yte lik service til alle brukere. Dette synet er imidlertid ikke grundig diskutert og det kan gjerne innvendes at det er naivt å hevde at en slik nøytralitet i det hele tatt er mulig. Jeg vil komme tilbake til slike spørsmål litt senere. Først vil jeg ta for meg hvilke funksjoner de aktuelle arkivene har hatt for norske krigsbarn og i hvilken grad vi i det norske arkivverket har vært bevisste på vår rolle når vi har behandlet forespørsler fra krigsbarn som søker opplysninger i arkivene. Under krigen ble saksmappene i Lebensbornarkivet opprettet for å nyttes i de tyske nazistenes rasepolitiske befolkningspolitikk. Hensikten var å bruke opplysningene i arkivet til bl.a. å vurdere hvilke av de norske mødrene og deres barn som kunne betraktes som så rasemessig verdifulle at de skulle opptas i det tyske folk. Dette var altså arkivmaterialets primære funksjon. Ved den tyske kapitulasjonen våren 1945 mistet materialet sin primære funksjon. I etterkrigstiden fikk det imidlertid nye funksjoner og er til nå nyttet i minst fem forskjellige sammenhenger: Farskapsbidrag. Etter at det ble bestemt at krigsbarna likevel skulle vokse opp i Norge, ble det på 1950-tallet arbeidet med å kreve inn barnebidrag fra tyske fedre. I forbindelse med dette arbeidet ble store deler av de til sammen 8000 saksmappene i Lebensbornarkivet sendt til aktuelle regionale og lokale myndigheter med ansvar for innkreving av barnebidrag. I ca 1300 av krigsbarnsakene ble det på og 60-tallet arbeidet for å kreve inn bidrag fra tyske fedre. Opplysningene i de tyske saksmappene var ofte en forutsetning for å kunne gjennomføre slikt arbeid som for mange mødre og barn trolig var av stor betydning rent økonomisk gjennom barnas oppvekst. Dette var altså før de sentrale delene av Lebensbornarkivet med bl.a. kartotek og protokoller med oversikt over de fleste sakene, ble avlevert til Riksarkivet på 1970-tallet. Ønske om opplysninger om kjennskap til biologisk opphav. Etter å ha blitt brukt i farskapssaker på 1950-tallet, lå trolig saksmappene fra Lebensbornarkivet stort sett ubrukt i de neste tiårene. I 1986 vedtok imidlertid det norske stortinget en ny adopsjonslov som også fikk stor betydning for norske krigsbarn. Et nytt punkt i loven var at alle som var adoptert, når de fylte 18 år hadde rett til opplysninger om sine biologiske foreldre og på samme tid bestemte Justisdepartementet at den samme retten skulle gjelde også for de som ikke var adoptert. Intensjonen var altså at enhver har rett til opplysninger om biologiske foreldre. Dette åpnet for at mange krigsbarn kontaktet Riksarkivet for å få opplysninger om sine biologiske foreldre og sin tidlige barndom. Jeg begynte å arbeide i det norske Riksarkivet i januar 1987 og behandlet fram til 1994 over 600 av disse saker. Mens Lebensborns saksmapper på 1950-tallet altså ble nyttet som dokumentasjon for å kreve inn farskapsbidrag, hadde de nå en ny funksjon. De fleste som tok kontakt, ønsket svar på spørsmål som gjerne hadde vært ubesvarte innen familien gjennom hele sin oppvekst og mange håpet om mulig å få kontakt med sine tyske fedre eller familier i Tyskland. Rettssaker mot staten. Fra krigsbarn midt på 1980-tallet sto fram med sine historier, var krigsbarn et tema i samfunnsdebatten og holdningen var i hovedsak preget av sympati overfor krigsbarna. Mot slutten av 1990-tallet endret imidlertid fokuset i debatten seg fra sympati for krigsbarna til også å omfatte kritikk rettet mot norske etterkrigsmyndigheter for deres håndteringen av krigsbarna. 3 De senere år har slike problemstillinger vært tema i arkivvitenskapelige diskusjoner. Se for eksempel R.C. Jimerson, Archives Power. Memeory, Accountability and Social Justice, The Society of American Archivists, 2009; Archival Science, Special Issue Archives and the Ethics of Memory Construction, vol. 11, no 1-2, March 2011.; Archives and Manuscripts, Special Issue Archives, Identity and Survivors of Out- of- home Care, vol 40, no 1, March

3 In his New Year s speech in 2000, the Norwegian prime minister apologized to the war children for the way they had been treated by the authorities throughout the post-war era. A verbal apology from the prime minister and the research projects, was not enough for many war children and in 2000 a group of more than a hundred sued the Norwegian state for the treatment to which they had been subjected by Norwegian authorites. Kravet ble imidlertid avvist fordi saken var foreldet og det samme skjedde da saken i 2007 ble fremmet for the European Court for human rights in Strasbourg. (ikke oversatt til norsk red.mrk) Denne endringen av fokus preget også bruken av aktuelt arkivmateriale. I tillegg til å søke opplysninger om de enkelte krigsbarn i arkivet etter Lebensborn, ble det nå også mer aktuelt å bruke arkiv etter diverse norske etterkrigsmyndigheter for å søke bakgrunnsdokumentasjon. Nå var det viktig å få fram opplysninger om hva myndighetene hadde foretatt seg, eller kanskje vel så mye, hva de ikke hadde foretatt seg overfor krigsbarn både som individer og som gruppe gjennom deres barndom og oppvekst. Dokumentasjon i erstatningssøknader. I 2002 gikk Stortinget inn for et forslag om å etablere en ordning der krigsbarn kunne søke om kompensasjon for de problemene de hadde møtte I livet som følge av deres bakgrunn. En slik ordning ble etablert I 2005 og inntil 2008 hadde omlag to tusen av de norske krigsbarna søkt om, og mottatt en viss økonomisk kompensasjon. Denne erstatningsordningen stilte visse krav om dokumentasjon og i løpet av den tiden det var mulig å søke erstatningen, mottok Riksarkivet mange hundre forespørsler fra krigsbarn som søkte slik dokumentasjon. Arkivene brukt som kilde for forskning. Fra midten av 1990-tallet ble de aktuelle arkivene også nyttet som kilde ved flere forskningsprosjekter. Her var jeg først ute med et prosjekt i årene som endte med bl.a. ei bok som var den første kildebaserte framstillingen av historien til de norske krigsbarna og deres mødre. 4 Senere er dette fulgt opp bl.a. som ledd i et stort prosjekt med vekt på å få fram opplysninger om krigsbarnas oppvekstvilkår. Det prosjektet ble startet etter at det mot slutten av 1990-tallet kom fram mange historier om myndighetenes dårlige behandling av krigsbarn og deres mødre. Saken ble tatt opp i Stortinget som påla regjeringen å undersøke bakgrunnen for påstandene. Regjeringen bevilget så penger til et forskningsprosjekt som ble gjennomført av fire forskere i årene Også i disse forskningsprosjektene ble arkivmateriale i de enkelte krigsbarnsakene i bl.a. Lebensbornarkivet brukt som kildemateriale. I tillegg sto arkivmateriale med dokumenter som omhandlet temaet mer generelt, sentralt. Dette var naturlig i og med at siktemålet med forskningen for en stor del var å oppnå økt forståelse for bl.a. myndighetenes håndtering av ulike sider ved temaet krigsbarn i etterkrigstiden. Bidrag til økt rettferdighet Denne gjennomgangen av hvordan aktuelt arkivmateriale er blitt brukt gjennom etterkrigstiden tilsier at det trolig har vært av vesentlig betydning for norske krigsbarn på flere vis. Det kan hevdes at arkivene har bidratt til økt rettferdighet for krigsbarna som gruppe ved bruk av arkivmateriale som kildemateriale i forskningsprosjekt. Disse prosjektene har fått fram viktige deler av norske myndigheters policy og praksis i sin håndtering av denne gruppen av norske borgere gjennom etterkrigstiden og har økt kjennskapet til krigsbarnas historie blant folk på en seriøs måte. Dessuten har mange krigsbarn fått et kjennskap til sitt biologiske opphav og tidlige barndom som de fleste av oss tar som en selvfølge. Ved hjelp av opplysninger fra arkivene har en del krigsbarn også funnet fram til 4 Kåre Olsen, Krigens barn. De norske krigsbarna og deres mødre, Forum Aschehoug, Oslo, 1998.; German edition, hardcover: Vater: Deutscher. Das Schicksal der norwegischen Lebensbornkinder und ihre Mütter von 1940 bis Heute, Campus Verlag. Frankfurt/New York, 2002; German edition, paperback: Schicksal Lebensborn. Die Kinder der Schande und ihre Mütter, Knaur Taschenbuch, München 2004.; English summary: Ericsson/Simonsen (ed.) Children of World War II. The Hidden Enemy Legacy, Berg, Oxford/New York, 2005; K. Olsen, Women and Children in the Front Line: The Jerry Girls of Norway and Their Children, Comma No Om prosjektet, se Ericsson/Simonsen (ed), Children of World War II. The Hidden Enemy Legacy, Berg, Oxford/New York,

4 ukjente deler av sine familier. Videre har tilgang til opplysninger fra arkivene for noen krigsbarn ført til økonomisk erstatning fra myndighetene. Fra likhet i vår innsats til likhet i utbytte for våre brukere Hva så med oss arkivarer som har arbeidet med disse arkivene og som har besvart henvendelser fra krigsbarn som søker opplysninger? I det norske arkivverket virker det som om vi, mer eller mindre bevisst, mener at vi arbeider ut fra et prinsipp om at vi gir samme form for hjelp uansett hvem som kontakter oss på jakt etter opplysninger i våre arkiv. Dette er også i samsvar med den norske forvalningsloven som sier at vi som et statlig forvalningsorgan har «en alminnelig veiledningsplikt». Samtidig er dette trolig også innenfor ICAs Code of ethics: 6 der det heter at «Archivists should promote the widest possible access to archival material and provide an impartial service to all users.»ß Spesielt i de siste årene er det imidlertid reist kritikk mot en slik form for likhetsprinsipp. Det hevdes, trolig med rette, at et slikt prinsipp egentlig fremmer ulikhet i tilgang til opplysninger fra arkivene. Det kan hevdes at lik bistand fører til at den mottakeren som er vel vant med å forholde seg til offentlige dokumenter og hvordan de blir skapt, vil få et atskillig større utbytte av vår bistand enn en person som er uvant med å forholde seg til skriftlige dokumenter og er ukjent med hvordan forvaltningen fungerer. På grunn av dette er det rimelig å hevde at vårt fokus bør være rettet mindre mot likhet i vår innsats overfor vår brukere og mer mot å tilstrebe en likhet i det utbytte våre brukere faktisk har av vår bistand. Nå må det sies at mange medarbeidere i sin praksis trolig også tilpasser sin bistand til et prinsipp for likt utbytte av vår bistand. Jeg er imidlertid ikke kjent med at en slik policy er nedfelt skriftlig i det norske arkivverk. Jeg kan ikke huske at slike tema noen gang har vært seriøst diskutert hos oss. I hovedsak synes det å være opp til den enkelte leder og medarbeider selv å vurdere hvor mye bistand som skal gis i den enkelte sak. Dermed er det godt mulig at for eksempel krigsbarn, som har bedt Riksarkivet om hjelp, har mottatt ulik form for bistand avhengig av hvilken medarbeider som behandlet henvendelsen. Jeg antar at dette ikke bare er situasjonen i Norge og ser et behov for mer gjennomtenkte og konsekvent fulgte retningslinjer og rutiner når det gjelder bistand overfor ulike typer brukere av arkiv. Prinsipper for besvarelse av forespørsler fra krigsbarn Jeg begynte altså mitt arbeid i det norske riksarkivet i 1987 og fikk straks i oppgave å besvare forespørsler fra norske krigsbarn som stort sett søkte opplysninger om sine tyske fedre og om sin tidlige barndom. Formelt sett hadde da alle krigsbarn rett til å motta opplysninger om sine biologiske foreldre. Verken loven eller Justisdepartementet sa imidlertid noe om hvilke konkrete opplysninger om sine biologiske foreldre krigsbarna hadde rett til. Vi som skulle behandle disse forespørslene i det norske riksarkivet, diskuterte uformelt dette spørsmålet og i samråd med vår avdelingsleder i Riksarkivet bestemte vi å forholde oss til det vi nå i ettertid kan anse som tre prinsipper i vårt arbeid med disse sakene: Det første prinsippet var at krigsbarna, som da var om lag 50 år gamle, skulle få tilgang til all den form for opplysninger om sine biologiske foreldre som det er vanlig at de fleste av oss kjenner til om våre foreldre. Foruten ordinære opplysninger som navn, fødselsdato og fødested, forsøkte vi altså å gi ut det meste vi kunne finne om foreldrene. Dette kunne gjelde opplysninger om besteforeldre, om foreldrenes søsken og øvrig familie, om oppvekstforhold og skolegang, arbeid og øvrig aktivitet. Om vi i arkivene kom over fotografier, personlige brev mellom foreldrene og annet som kunne være av interesse, sendte vi kopier til barnet. Dette innebar imidlertid ikke at vi uten videre ga barna alle de opplysninger om foreldrene som vi fant i våre arkiv. Også her arbeidet vi ut fra et vagt kriterium som åpner for skjønn. Vi ga ikke ut personlige opplysninger av en type som det er vanlig at folk flest ikke vil at andre skal kjenne til. Det neste prinsippet var at vi anså det som vår plikt å utføre grundige arkivundersøkelser for å finne opplysninger. Vanligvis kan folk selv komme og utføre arkivundersøkelser på vår lesesal. På grunn av at arkivmateriale kunne inneholde informasjon som det enkelte krigsbarn ikke hadde rett til å se, var dette uaktuelt i krigsbarnsakene. Samtidig hadde krigsbarna rett til å få ut opplysninger fra arkivene. Dermed måtte vi gjøre så grundig arbeid i hver sak at vi var rimelig sikre på at det enkelte krigsbarn mottok de sentrale opplysningene om sine biologiske foreldre som fantes i våre arkiv. Det var selvsagt grenser for hvor grundige vi kunne være, men prinsippet var klart. 4

5 Et tredje prinsipp for vårt arbeid med disse sakene innebar at vi ikke bare skulle forholde oss til hva det enkelte krigsbarn konkret ba om, gjerne da opplysninger om sin tyske far. Vi ante nemlig ofte at når krigsbarn kontaktet oss, var det første gang de i det hele tatt tok opp dette temaet med noen og at det kostet dem mye rent følelsesmessig. Det var godt mulig at de ikke ville orke å ta ny kontakt for å be om forklaringer eller ytterligere opplysninger om de bare mottok et kortfattet formelt svarbrev. Derfor var det viktig for oss å gi grundige svar med aktuell bakgrunnsinformasjon. Vi la bl.a. vekt på å forklare hvilken funksjon SS-organisasjonen Lebensborn hadde i Norge under krigen. Dette var aktuelt idet mange led under myten om at Lebensborn drev med regelrett avl og at de selv var resultat av et kynisk rasepolitisk avlsprosjekt og ikke av normale forhold mellom mann og kvinne. Vi forsøkte også å forklare forhold som var omtalt i dokumentkopier som vi vedla våre svarbrev og vi gjorde gjerne rede for de opplysningene vi fant om deres tidlige barndom. Slike opplysninger kunne kanskje bidra til å forklare for eksempel hvorfor barnets biologiske mor så seg nødt til å få barnet plassert på barnehjem eller gi det fra seg for adopsjon. I praksis arbeidet vi i flere år ut fra disse tre prinsippene uten at de var formelt vedtatt og skrevet ned som retningslinjer for vårt arbeid. Nå har ikke jeg personlig arbeidet med dette saksfeltet på mange år og kjenner ikke til hvordan arbeidet nå utføres, men jeg aner at det fortsatt kan være ønskelig å avklare mer faste retningslinjer for hvordan slike typer saker bør behandles. Arkivaren endret forvaltningens praksis Vi brukte altså til dels mye tid på å finne fram til det vi anså som viktige opplysninger for krigsbarna som henvendte seg til oss. Etter en tid ble imidlertid Riksarkivet kontaktet av en Fylkesmann, en regional statlig myndighet, som hadde kritiske merknader til vår virksomhet. De påpekte nemlig at ifølge adopsjonsloven var det bare den myndighet som i sin tid hadde gitt adopsjonsbevilling som skulle gi ut opplysninger om biologiske foreldre til adopterte barn som ba om slike opplysninger. Dette innebar at krigsbarn som var blitt adoptert, måtte kontakte vedkommende fylkesmann som så ville kontakte oss for å få ut opplysninger. Etter dette besvarte vi slike saker via den aktuelle fylkesmann. Også her ga vi ut tilsvarende opplysninger og dokumentkopier som det vi ga når vi svarte krigsbarn direkte. Etter en tid ble vi imidlertid oppmerksom på at fylkesmannen i slike saker ikke formidlet våre svarbrev og kopier videre til krigsbarna. De videresendte bare foreldrenes navn, fødselsdato og adresser på tidspunktet for adopsjon. Dermed framsto vårt grundige arbeid med sikte på å hjelpe disse adopterte krigsbarna, nærmest som bortkastet. Problemet var her rent juridisk. Krigsbarna som var adoptert, ble av fylkesmennene ikke behandlet som krigsbarn, men som adopterte og i slike saker hadde fylkesmennene rutiner for bare å gi ut disse knappe opplysningene om biologiske foreldre. Norges krigsbarnforbund, som arbeider for krigsbarnas interesser, ble oppmerksom på forholdet og skrev i 1994 brev til Barne- og familiedepartementet der de påpekte det åpenbart urimelige i forholdet. Mens departementet behandlet denne henvendelsen ble jeg kontaktet pr telefon av departementet som ba om nærmere opplysninger om vår praksis. Like etter sendte departementet sitt svarbrev til Krigsbarnforbundet med kopi til fylkesmennene. Her skrev departementet bl.a. «Barne- og familiedepartementet har ved henvendelse til Riksarkivet v/kåre Olsen fått opplyst at det der føres en liberal praksis ved forespørsler om innsyn fra barn i egen sak i Lebensbornarkivet. Vi kan ikke se at det foreligger hensyn som tilsier at fylkesmennene fører en mer restriktiv praksis enn Riksarkivet sentralt.» 6 Denne saken endte altså med at fylkesmennene ble pålagt å endre sin praksis i mer liberal og krigsbarnvennlig retning. Dette framstår også som et eksempel på at vi arkivarer ved vår praksis faktisk kan påvirke og direkte endre viktige sider ved statsforvaltningens saksbehandling. Vår rolle som arkivarer Midt på 1990-tallet publiserte en av Norges største aviser en artikkel om krigsbarn der de gjentok påstandene om Lebensborn som avlsinstitusjon og at de norske barna var et resultat av et storstilt rasepolitisk avlsprosjekt. Den norske riksarkivar fikk da publisert en artikkel der han avviste påstanden som en myte. Her gikk altså riksarkivaren selv ut for å korrigere påstander om historisk forhold. Det var likevel klart at hans hovedmotiv ikke bare var et ønske om å korrigere feilaktige påstander. Hovedgrunnen var at riksarkivaren ønsket å korrigere påstander som kunne bidra til økte 6 Sitert etter gjengivelse av departementets brev i Norges Krigsbarnforbunds medlemsblad Røtter, no 3,

6 personlige vansker for krigsbarn. I og med at vi oppbevarte arkivmateriale med opplysninger som kunne belyse temaet, fant han det riktig å gå ut i offentligheten i denne saken. Jeg mener at riksarkivaren her opptrådte korrekt. Vi råder over samfunnets hukommelse og med dette følger et ansvar for å oppklare feilaktige påstander som framkommer i samfunnsdebatten. Vi kan selvsagt ikke pålegges å oppklare alle uriktige påstander, men det må være viktig at vi føler dette ansvaret spesielt dersom vi kan bidra til å oppklare påstander av betydning for det som kan anses som svake grupper i samfunnet. Dette var også mitt utgangspunkt da jeg midt på 1990-tallet bestemte meg for å starte mitt forskningsprosjekt om historien til de norske krigsbarna og deres mødre. Ved valg av tema og problemstillinger for prosjektet hadde jeg på sett og vis også markert at noe av mitt siktemål var at mitt arbeid skulle være til fordel for krigsbarna som gruppe. Jeg gjennomførte forskningsprosjektet ut fra historiefaglige prinsipp, men la aldri skjul på at mitt siktemål bl.a. var å sette søkelys på det norske samfunnets håndtering av denne gruppen. Jeg brukte riktignok ikke så mange sterke adjektiv i min omtale av norske myndigheters rolle. Det var ikke nødvendig idet kildene talte for seg selv. Verken jeg eller mine overordnede i det norske arkivverk så det som problematisk å skille mellom min rolle som arkivar og statlige tjenestemann på den ene side og som historiker og forsker på den annen side. Her kan det sies at riksarkivaren ved sin avisartikkel og jeg ved mitt forskningsprosjekt valgte å bidra med å bringe fakta ut i offentligheten på måter som tok sikte på å bidra til økt rettferdighet for de norske krigsbarna. Jeg mener at det samme målet om å bidra til økt rettferdighet bør gjelde når vi behandler arkivforespørsler fra personer som kan sies å tilhøre svake gruppe i samfunnet. Slike tema er imidlertid ikke grundig diskutert i det norske arkivverket. Dette er trolig også situasjonen i mange andre land. I praksis synes det som om det er opp til den enkelte leder og den enkelte medarbeider å avgjøre for eksempel hvor langt en skal gå i å hjelpe folk som tar kontakt for å finne opplysninger i arkivene. I hovedsak får trolig folk som søker opplysninger som for eksempel er viktige for deres rettigheter overfor myndighetene, mer hjelp enn for eksempel slektsforskere. Likevel kan trolig den bistanden som gis, varierer over tid og være personavhengig. Her mener jeg det er behov for å fastsette mer faste rutiner for hvilken bistand som skal gis i ulike typer av forespørsler, men at vi bør strekke oss langt for å forsøke å bidra til økt rettferdighet overfor svake grupper. Samtidig må vi holde oss innen klare rammer. Som arkivarer i et statlig arkivverk har vi ansvar for å håndtere statens arkiver på en forsvarlig måte og å gjøre dem tilgjengelige for folk. Grensene for statlige arkivers oppgaver varierer sikkert mellom ulike land, men i Norge ligger det for eksempel utenfor vårt mandat å bidra til å skape nytt arkivmateriale i samfunnet selv om vi skulle mene at visse svake grupper er dårlig representert i eksisterende statlige arkivene. Om vi skulle erfare at personer som tilhører det som kan kalles en svak gruppe har vansker med å finne arkivmateriale med informasjon som kan dokumentere for eksempel deres krav om erstatning for dårlig behandling av myndighetene i barndommen, er det lite vi kan gjøre. Derimot kan det tenkes at vi i framtiden bør være mer bevisst på å arbeide for å sikre at arkivmateriale som skapes innen offentlig administrasjon og som i framtiden kan tenkes å være til nytte for svake grupper, blir skikkelig bevart og senere avlevert til oss. Her kan vi gjerne strekke oss langt, men i vår rolle som arkivarer kan vi ikke gå utover vårt virke som statstjenestemenn. Vi er arkivarer, ikke sosialarbeidere eller politiske aktivister. Viktig diskusjon Her har jeg stort sett omtalt vår behandling av forespørsler fra krigsbarn som søker opplysninger fra arkivmateriale. Det underliggende temaet er vår rolle som arkivarer og i hvilken grad vi eventuelt bidrar til økt rettferdighet for svake grupper. Jeg har i mindre grad behandlet hvordan vi ser på vår maktposisjon når det gjelder andre faser i vår befatning med arkivmaterialet. Derfor vil jeg bare kort avslutte med en liten episode som fikk meg til å tenke over vår rolle som herskere over arkivene. For en tid tilbake ble jeg kontaktet av en mann som presenterte seg som sønn av en nordmann som etter 2. verdenskrig var dømt for landsforræderi som medlem av Nasjonal Samling, det norske fascistpartiet. Nå ønsket sønnen adgang til opplysninger i arkivet etter det aktuelle fengselet for landssviktdømte der faren hadde sittet noen år etter krigen. Jeg måtte da opplyse at arkivet var uordnet og dermed ikke tilgjengelig. Mitt svar provoserte tydeligvis mannen. For 20 år siden hadde han også tatt kontakt og fått det samme svaret. Han hevdet nå at Riksarkivet, og dermed norske 6

7 myndigheter, bevisst lot disse arkivene være uordnede. Formålet skulle være at de dømte og deres etterkommere ikke skulle få tilgang til opplysninger som kunne være lite heldige for myndighetene. Jeg kunne bare beklage og hevdet at det var rent økonomiske og praktiske grunner til at disse arkivene fra åra fortsatt er uordnede. Etter samtalen tenkte jeg imidlertid at mannen muligens kunne ha noe rett. Ut fra det jeg vet om stemningen overfor landssvikerne i tiårene etter krigen, kan det ikke helt utelukkes at mine forgjengere mer eller mindre bevisst har latt være å prioritere disse arkivene for ordning. Jeg har ikke forsøkt å undersøke forholdet videre, men ut fra min usikkerhet oppsto spørsmålet om vi her faktisk kan ha et eksempel på at arkivarer har utnyttet sin makt over arkivene til bevisst å hindre en gruppe i folket i å få tilgang til opplysninger fra arkivmateriale? I dette tilfellet dreier det seg om opplysninger om en gruppe som i de fem krigsårene utvilsom utgjorde en sterk gruppe som landets makthavere. Ved krigens slutt fikk de sin status drastisk endret og senere kan deres etterkommere kanskje sies å utgjøre en svak gruppe som vi i dag bør gi høy prioritet i vårt arbeid. Samtidig kan en stille spørsmål ved hvilken rett vi har til å definere hvem som tilhører en svak gruppe. Også det utgjør vel en form for maktutøvelse? Spørsmålene er mange og diskusjonen er knapt startet. ** 7