Jack Reacher. Hardt mot hardt

Transkript

1

2 Lee Child Jack Reacher Hardt mot hardt Oversatt av Carl Bernhard Kjelstrup

3 1 Jack Reacher bestilte en espresso, dobbel, uten limeskall, ingen sukkerbiter; isoporbeger, ikke porselen, og før den kom på bordet, var han vitne til at en manns fremtid ble evig forandret. Ikke at kelneren var treg. Bare at aksjonen var glatt. Så glatt at Reacher ikke hadde noen anelse om hva som foregikk. Det var bare en hendelse som skjedde jorden rundt én milliard ganger hver dag: En mann låste opp en bil, satte seg inn og kjørte sin vei. Det var alt. Men det var nok. Espressoen hadde vært nesten perfekt, derfor gikk Reacher tilbake til den samme kafeen nøyaktig tjuefire timer etter. To kvelder på samme sted var uvanlig for Reacher, men han tenkte at god kaffe var verd en endring i vanene. Kafeen lå på vestsiden av 6. aveny i New York, midt på kvartalet mellom Bleecker Street og Houston. Den opptok første etasje i en anonym fireetasjes bygning. De øverste etasjene så ut som anonyme utleieleiligheter. Selve kafeen så ut som om den var flyttet fra en bakgate i Roma. Innvendig var det dempet lys, arrete trevegger og en bulkete, forniklet maskin, like het og lang som et lokomotiv, og en disk. Utenfor var det en enkel rekke metallbord på fortauet bak en lav lerretsskjerm. Reacher tok det samme bordet som kvelden i forveien, på enden av rekken, og valgte den samme stolen. Han strakte på seg, satte seg til rette og bikket stolen opp på to bein. Det ville si at han satt med ryggen mot veggen og hadde utsikt østover, over

4 fortauet og avenyen. Om sommeren likte han å sitte utendørs i New York. Spesielt om kvelden. Han likte det elektriske mørket, den hete, skitne luften, bråket fra trafikken, de skjærende sirenene og folketrengselen. Det ga en ensom mann en følelse av både å være inkludert og isolert på samme tid. Han ble oppvartet av den samme servitøren som kvelden i forveien, og bestilte det samme: en dobbel espresso i isoporbeger, uten sukker, uten skje. Han betalte med det samme den ble satt foran ham, og lot vekslepengene ligge på bordet. På den måten kunne han dra akkurat når han ville uten å fornærme servitøren, snyte eieren eller stjele en porselenskopp. Reacher ordnet alltid de små detaljene i livet slik at han kunne bryte opp på et øyeblikks varsel. Det var en besettelse. Han hadde ingen eiendeler og hadde ingenting med seg. Fysisk var han en stor mann, men han kastet en liten skygge, og etterlot seg svært lite i kjølvannet. Reacher drakk kaffen langsomt og kjente kveldsheten stige opp fra fortauet. Han så på biler og folk. Så på taxiene som strømmet nordover og søppelbiler som stanset ved fortauskanten. Så jenter, som en gang hadde vært gutter, stolpre seg sørover, så en blå, tysk personbil som sto ved fortauet, så en tettbygd mann i grå dress stige ut og gå nordover, så ham tråkle seg mellom fortausbordene og gå helt inn i lokalet der de ansatte sto samlet. Så ham stille spørsmål. Karen var middels høy, ikke ung, ikke gammel, for tettbygd til å kalles senete, for spinkel til å kalles kraftig. Håret var grått ved tinningene, kortklipt og velstelt. Han balanserte på tåballene. Munnen rørte seg nesten ikke når han snakket. Men det gjorde øynene. De flakket utrettelig frem og tilbake. Han var omtrent førti, trodde

5 Reacher, og han trodde videre at han var blitt omtrent førti ved å følge med i hva som skjedde rundt seg. Reacher hadde sett det samme uttrykket hos infanteriveteraner av eliteklassen som hadde overlevd langvarige oppdrag i jungelen. Reachers servitør snudde seg og pekte rett på ham. Den tettbygde mannen i grå dress stirret på ham. Reacher gjengjeldte blikket over skulderen gjennom vinduet. Øyenkontakt ble opprettet. Uten å bryte den mimet mannen i den grå dressen en takk til kelneren, og begynte å gå ut samme vei som han var kommet. Han gikk ut døren, tok til høyre bak den lave lerretsskjermen og tråklet seg bort til Reachers bord. Reacher lot ham stå taus der et øyeblikk mens han bestemte seg. Så sa han «Ja», mer som et svar enn et spørsmål. «Ja hva?» svarte mannen. «Ja hva som helst,» sa Reacher. «Ja, jeg har en hyggelig kveld, ja, du kan sette deg, og ja, du kan spørre meg om hva du vil.» Karen trakk en stol frem med en skrapende lyd, satte seg ned med ryggen mot trafikkstrømmen og sperret utsikten for Reacher. «Jeg har faktisk et spørsmål,» sa han. «Jeg vet det,» sa Reacher. «Om i går kveld.» «Hvordan vet du det?» Stemmen var lav og dempet, og aksenten var flat, kort og britisk. «Servitøren pekte på meg,» sa Reacher, «og det eneste som skiller meg fra de andre gjestene, er at jeg var her i går kveld, men det var ikke de.» «Du er sikker på det?» «Snu hodet ditt,» sa Reacher, «og se på trafikken.» Karen snudde på hodet og så på trafikken. «Nå kan du fortelle meg hvordan jeg er kledd,» sa

6 Reacher. «Grønn skjorte,» sa briten. «Bomull, posete, billig, ser ikke ny ut, ermene brettet opp til albuene over en grønn T-skjorte, som også er billig og godt brukt, litt trang, henger utenfor kakibuksene, ingen sokker. Engelske sko, ruglet skinn, brune, ikke nye, men ikke gamle heller, sannsynligvis dyre. Frynsete lisser, som om du strammer dem for hardt når du knytter dem. Kan tyde på en disiplinbesettelse.» «Okay,» sa Reacher. «Okay hva?» «Du legger merke til detaljer,» sa Reacher, «og det samme gjør jeg. Vi er to alen av samme stykke. Vi er som erter i en belg. Jeg er den eneste kunden som var her i går kveld. Det er jeg sikker på. Og det var det du spurte de ansatte om. Det er den eneste grunnen til at kelneren skulle peke ut meg.» Karen snudde seg igjen. «Så du en bil i går kveld?» spurte han. «Jeg så mange biler i går kveld,» sa Reacher. «Dette er 6. aveny.» «En Mercedes Benz. Den sto parkert der borte.» Fyren vred seg igjen, og pekte skrått over gaten, der det var ledig foran en brannhydrant. Reacher sa: «Sølvfarget firedørs sedan, en S-420 med personlige skilt som begynte på OSC og som hadde mange mil på seg. Skitten lakk, slitte dekk, bulkete felger, bulker og skraper på støtfangerne foran og bak.» Fyren snudde seg igjen. «Du så den,» sa han. «Jeg var akkurat her,» sa Reacher. «Det er en selvfølge at jeg så den.» «Så du at den kjørte sin vei?»

7 Reacher nikket. «Like før satte en mann seg inn og kjørte av gårde med den.» «Du har ikke klokke på deg.» «Jeg vet alltid hva klokken er.» «Det må ha vært nærmere midnatt.» «Mulig,» sa Reacher. «Som du vil.» «Så du føreren godt?» «Jeg sa det. Jeg så ham sette seg inn og kjøre sin vei.» Mannen reiste seg. «Du må bli med meg,» sa han. Så stakk han hånden i lommen. «Jeg betaler kaffen.» «Jeg har allerede betalt for den.» «Da kan vi bare dra.» «Hvor?» «For å hilse på sjefen min.» «Hvem er sjefen din?» «En mann ved navn Lane.» «Du er ikke purk,» sa Reacher. «Det er jeg ganske sikker på, basert på mine observasjoner.» «Av hva?» «Aksenten. Du er ikke amerikaner. Du er britisk. Så desperate er ikke politiet i New York.» «De fleste av oss er amerikanere,» sa briten. «Men du har rett, vi er ikke politifolk, vi er privatpersoner.» «Hva slags?» «Av det slaget som vil gjøre det lønnsomt for deg å komme med en beskrivelse av personen som kjørte sin vei i bilen.» «Lønne seg på hvilken måte?» «Økonomisk,» sa karen. «Er det noen andre måter?» «Ja, mange,» sa Reacher. «Jeg tror jeg blir her.» «Dette er alvorlig.» «Hvordan?»

8 Fyren i dressen satte seg igjen. «Det kan jeg ikke fortelle deg,» sa han. «Ha det,» sa Reacher. «Det er ikke mitt valg,» sa typen. «Lane sier det er kritisk for oppdraget at ingen vet noe. Av svært gode grunner.» Reacher bikket på koppen for å sjekke innholdet. Nesten tom. «Har du et navn?» spurte han. «Har du?» «Du først.» Som svar stakk mannen tommelen i brystlommen på dressen og hentet frem et svart visittkortetui i skinn. Han åpnet det og tok frem et kort med den samme tommelen. Han skjøv det over bordet. Det var et stilig kort. Tykt linpapir, uthevet skrift, blekk som fortsatt så vått ut. Øverst sto det: Operational Security Consultants. «OSC,» sa Reacher. «Som på bilskiltet.» Briten var taus. Reacher smilte. «Dere er sikkerhetskonsulenter, og ble frastjålet en bil? Jeg skjønner at det kan være pinlig.» Mannen sa: «Det er ikke bilen vi er bekymret for.» Lenger nede på kortet sto det et navn: John Gregory. Under navnet sto det med mindre skrift: Tidl. Den britiske hær. Under sto stillingsbetegnelsen: Viseadministrerende direktør. «Hvor lenge er det siden du dimmet?» spurte Reacher. «Fra Den britiske hær?» sa mannen som bar navnet Gregory. «Syv år.» «Hvilken enhet?» «SAS. Spesialenheten som arbeider bak fiendens linjer.» «Du har fortsatt ansiktspreget.»

9 «Du òg,» sa Gregory. «Hvor lenge er det siden du dimmet?» «Syv år,» sa Reacher. «Hvilken enhet?» «For det meste den amerikanske hærens etterforskningstjeneste.» Gregory så interessert opp. «Etterforsker?» «Stort sett.» «Rang?» «Husker ikke,» sa Reacher. «Jeg har vært sivilist i syv år nå.» «Ikke vær sjenert,» sa Gregory. «Du var sannsynligvis minst oberstløytnant.» «Major,» sa Reacher. «Det var så høyt jeg nådde.» «Karriereproblemer?» «Jeg hadde min del.» «Har du noe navn?» «Folk flest har det.» «Hva er det?» «Reacher.» «Hva gjør du nå?» «Jeg forsøker å drikke en kopp kaffe i fred.» «Trenger du arbeid?» «Nei,» sa Reacher, «det gjør jeg ikke.» «Jeg var sersjant,» sa Gregory. Reacher nikket. «Tenkte meg det. SAS-folk er vanligvis det. Og du bærer preg av det.» «Kan du tenke deg å bli med og snakke med Lane?» «Jeg har fortalt deg hva jeg så. Du kan formidle det videre.» «Lane vil nok høre det direkte.» Reacher undersøkte koppen igjen. «Hvor er han?» «Ikke langt unna. Ti minutter.»

10 «Vet ikke helt,» sa Reacher. «Jeg hygger meg med espressoen.» «Ta den med deg. Du har isoporbeger.» «Jeg foretrekker fred og ro.» «Alt jeg ønsker er ti minutter.» «Virker som mye styr rundt en stjålet bil, selv om det var en Mercedes Benz.» «Det dreier seg ikke om bilen.» «Hva dreier det seg om?» «Liv og død,» sa Gregory. «Akkurat nå er det mest trolig død, ikke liv, det dreier seg om.» Reacher undersøkte koppen sin igjen. Det var mindre en tre millimeter igjen, en tykk gjørme av lunken espresso. Det var alt. Han satte den fra seg. «Okay,» sa han. «La oss komme oss av gårde.»