Så vil vi juble over din frelse og løfte banneret i vår Guds navn. Herren oppfylle alle dine bønner! Salme 20,6

Transkript

1 De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge Nr. 11 desember 2008 Årgang 104 Oven i brann! Noen vil si: Katastrofe! Andre igjen: Halleluja! Uansett: Nå er menighetene på Østlandet nødt til å gjøre noe, etter at hovedbygget ble totalskadet i brann 12. november. LES MER SIDE år Betel Ski feiret nylig sitt 100 års jubileum. Menigheten ble grunnlagt av folk som ble grepet av Nordquelles forkynnelse i Møllergaten 40, Oslo. LES MER SIDE 10 Trives i Argentina Ekteparene Kristin og Jonas Tangen og Irene og Jan Andre Langåker trives godt i Argentina. Om ikke alltid det er like enkelt, står Gud trofast og nådefullt med.. LES MER SIDE 25 Lys for Jesus i Spania Et åndelig mørke ligger over Spania, hvor en regner med at mindre enn en prosent er evangeliske kristne. I dette mørket sprer misjonærene Borghild og Eddie Bakke lys og håp. Så vil vi juble over din frelse og løfte banneret i vår Guds navn. Herren oppfylle alle dine bønner! Salme 20,6

2 Hovedbygget på Oven Leirsted er totalskadet i brann! En veldig positiv utvikling ved leirstedet i Østfold har nå fått et skudd for baugen, eller ser vennene nå på mulighetene til å ruste opp stedet? Oven Leirsted totalskadet i brann Fokus på Oven Leirsted Tekst: Leif Frode Svendsen Foto: Patrick Eian Fjellstad,Moss Avis ØSTFOLD: Søndag 9. november, like etter klokken fikk Brann Øst melding om brann ved Oven Leirsted. En observant nabo ringte inn meldingen, men hovedbygningen var overtent da brannvesenet kom til stedet. En stund hadde brannmannskapene problemer med å skaffe nok vann til slukkingsarbeidet, men en vannbil fra Vestby reddet situasjonen. Til Moss Avis uttaler politiets talsmann Phillip Bain at det var for tidlig å si noe om brannårsaken, men at brannen høyst sannsynlig startet ved spisesalen. Nå har Oven opplevd et veldig oppsving de siste årene, hvor det har vært deltakerrekord på juniorleirene. En egen gruppe med Jan Thore Gulbrandsen i spissen har i hele høst arbeidet med å utvikle en helhetlig plan for stedet. Men de har plutselig fått en ekstra utfordring! - Vi holder jo akkurat på med å forbereder en oppussing av stedet. Nå blir vi tvunget til å fremskynde den prosessen. Målet var at vi skulle ha plass til flere barn på leir fordi etterspørselen er så stor, sier Gulbrandsen i en kommentar til Moss Avis. 750 deltakere sist sommer Bare i sommer var det 750 barn og ungdommer innom leirene på Oven og har mange av disse har tilhørighet til Østfold. Det er sengeplasser til 44 deltakere, mens resten av deltakerne og lederne overnatter i campingvogner og telt. Til Moss Avis påpeker Gulbrandsen at det er snodig at brannen skulle bryte ut akkurat nå. - Det er ingen mennesker der ute og alt utstyr skal være slått av. Det er veldig rart at det bare skal ta fyr. Arbeider som ingenting har hendt Forkynner Magnus Bjerkeng er leder for representantskapet for Oven Leirsted, og går en travel tid i møte med mye møtevirksomhet. Nå skal nemlig alt gjøres for å gjennomføre leirene til sommeren. - Vi vil gjøre alt som står i vår makt for å få fasilitetene i orden til sommerens leirer. Komiteen som arbeider med selve programmet arbeider som ingenting har hendt, sier Bjerkeng. Han ser ikke bort fra vennene vil sette i gang bygging av nytt hovedbygg i nær framtid. - Vi skal ha en ekstraordinær generalforsamling denne uken, hvor vi skal redegjøre for hva politiet har funnet ut og hva forsikringsselskapet sier. Hvilken utbyggingsmodell og plan vil vi gå etter fremover? Vi har flere skisser liggende og vil ta stilling til dette. Uansett har vi en kjempeutfordring i forhold til leirene til sommeren, men har god tro på at vi finner en god løsning, sier Bjerkeng. Han har merket stort engasjement rundt den tragiske brannen. - Folk har ringt mye, og gjennom Moss Avis og Ovenleiren på nett har vi fått utrolig mange støtteerklæringer og forstår at mange er glad i stedet. Saken er blitt presentert i Moss Avis, gjennom Radio Øst og Dagen Magazinet. Du kan lese mer og se web-tv om saken på: (søk etter Ovenleiren i avisenes søkemotor) På grunn av deadline får vi ikke ut informasjon om den ekstraordinære generalforsamlingen før i januarnummeret. TREKKSPILLET: Olav Magne leder her an med trekkspillet. Jenta på bildet er Liv Anne Håskjold. Trofast jubilant Olav Magne Bjørnsen fra Evangeliehuset Stavanger fylte 70 år femte desember. Mange vil kalle han en institusjon i DFEF, og da særlig gjennom arbeidet med DFEFs Misjonsutstilling og Det Gode Budskap. Han har også et nært forhold til misjonens sak i Swaziland, som tidligere misjonskasserer for misjonærene Ruth og Hilmar Kjær. Du har kanskje ikke sett han fremst i linjene, men han har gjort en uvurderlig innsats gjennom lang tid. Under landsmøtet på Jæren, i idrettshallen på Voll i 1992 var Olav Magne leder for hovedkomiteen. Gjennom mange år har han også vært ansatt som forretningsfører i en symbolsk stillingsprosent for Det Gode Budskap. I gamle Leedalsgate og siden i Evangeliehuset har Olav Magne og hans kone Ester vært trofaste støtter, og fortsatt er de aktivt med. Tidligere har han virket som eldstebror, mens han i dag er med i menighetsmusikken og forretter fast ved den månedlige brødsbrytelsen. Olav Magne er skiltmaler av yrke og er eier av firmaet Autoreklame. Han står bak mange av landsmøtelogoene og har levert utallige plakater og annet reklamemateriell til DFEF. Flere av bilene til Ragnar Mathisen og En hjelpende hånd har han også sponset med reklame. I sitt syttiende år virker han like frisk og energisk som alltid, har trappet arbeidet ned en del, men tar fortsatt enkelte oppdrag. Vi som sitter sammen med Olav Magne i DFEFs Medieutvalg vil på denne måten vise at vi setter stor pris på deg som medarbeider og medmenneske. Du er på mange måter et levende leksikon om DFEF, og en utrolig ressursperson. Identiteten og hjertet ditt har du virkelig i bevegelsen. På samme tid har du evnen til å se framover og er ikke negativ til å prøve noe nytt. Litt forsinket ønsker vi deg Guds velsignelse over liv og tjeneste, og gleder oss over at du fortsatt har energi og velvilje til å tjene Jesus i De Frie Evangeliske Forsamlingers fellesarbeid. For Mediautvalget Redaktør Leif Frode Svendsen MISJONSINTERESSERT: Olav Magne har ikke få misjonskonferanser bak seg og har stort hjerte for misjonens sak. Her ser vi han i samtale med Berner Solås under en konferanse i Horten i Videre på bildet ses Ester Bjørnsen (til venstre), Olaug Solås, Rigmor Johanson. Bakover i rekkene kan skimtes Kirsten Varne, tidligere misjonskasserer for Ragnhild Kihle. Krybben og korset Barnet i krybben har ikke mange fiender. Det er lenge, lenge siden Herodes stod det etter livet. Det nyfødte barnet i krybben med stråleglans omkring seg er gledens og fredens symbol. Julehilsen Forkynner Bjarne Stålstrøm JULEHILSEN: Barnet i krybben har ikke mange fiender. Det er lenge, lenge siden Herodes stod det etter livet. Det nyfødte barnet i krybben med stråleglans omkring seg er gledens og fredens symbol. Det er emnet for den glade sang over hele jorden, og julens festlige midtpunkt. For millioner av mennesker blir Jesus fra Nasaret aldri annet enn barnet i krybben; symbolet på julens lysfest med sang, glitter og veldekkende bord. I tidligere dager sang man Sions sanger på Palmesøndag og ropte korsfest i påsken. Siden har mange sunget sangene om barnet i julen og ropt korsfest resten av året. De tusen hjem tar imot Jesusbarnet med glede, men skyver det brutalt fra seg når de oppdager korset og tornekronen. Guds gave til verden var ikke bare barnet i krybben, men også Guds enbårne Sønn på korset. Håpets stjerne og morgenrødens gullglans lyser over krybben i Betlehem, og fortapelsens dystre mørke hviler over Golgatahøyden. Men uten kors ingen krone! Historien om korset er avsløringen av krybbens hemmelighet. De som sang lovsanger på Betlehemsmarkene, og de som bar fram gaver ved krybben, så konturene av korset i det fjerne. Deres takk til Gud, var en takk for barnet, for korset og blodet, og for dødens overvinner. For mange er det en irritasjon, at man ikke kan få synge om Barn Jesu lill uten å bli minnet om at det var den samme person som ble naglet til korset av urettferdighets hender. Kanskje kommer det av at vi alle er skyldige i hans forsmedelige og grufulle død? Hvem kan måle fortapelsens smerte? Over Betlehemsmarkene lyser håpets stjerne og morgenrødens gullglans. Men over Golgatahøyden stråler en åpen himmel. Det er håp for trette syndere; Jesus har sonet alt! Jesus Kristus var barnet i krybben, seiershelten på Golgata som løste dødens veer. Og er Guds enbårne Sønn på tronen; verdens Frelser og forløser! Han er fremdeles menneskenes eneste håp. Måtte mange denne julen vende seg til han for å søke frelse og fred. En velsignet jul ønskes alle Det Gode Budskaps lesere. 2 3 nr. 11 desember 2008

3 Hva skjer med DFEF? Bildet Leder ved redaktør Leif Frode Svendsen Hva Hva er en fri-venn i 2008? Tør vi stille det spørsmålet? Hvilken forkynnelse var vi kjent for, og hvordan kommer denne forkynnelsen fram i vår tid? Er du like forvirret som meg? Det Gode Budskap er DFEFs største talerstol med alt hva det innebærer av åndskamp og utfordringer. Det kan derfor til tider være tøft og krevende å stå alene på muren. Hva er en fri-venn i 2008? De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge frie venner hva er så spesielt med oss i 2008? Jeg møter stadig eldre mennesker som minnes de store predikantene til DFEF som hadde denne berømte, frigjørende Kristus-forkynnelsen. Og akkurat den forkynnelsen er vårt særpreg! Sies det! Det ble jo et skille mellom grunnleggeren av DFEF, Nordquelle og grunnleggeren av Pinsebevegelsen, Barratt på 1920-tallet. Uenigheten gikk blant annet på dette med organisering av menighetene og tungene som et tegn på dåpen i Den Hellige Ånd. I våre dager er disse kampsakene for lengst gått i glemmeboken, og mange menigheter innen DFEF har en veldig lik organisering som en Pinsemenighet. Eneste skille er nok dette med dåpen; hvor mange pinsevennene døper til menigheten, mens DFEF døper til Kristus. I forhold til dåpen i Den Hellige Ånd lærer forkynnere både i DFEF og Pinsebevegelsen at tungene ikke er et tegn på åndsdåpen, mens andre igjen står på Barratts linje. Uansett er ikke dette et spørsmål som skiller Pinsebevegelsen og DFEF i dag. Og dessverre; i vår tid kan det virke som det blir stadig færre og færre som i det hele tatt er døpt i Den Hellige Ånd. I forhold til forkynnerne, har menigheter i DFEF de siste årene knyttet til seg pastorer og forkynnere fra andre sammenhenger. Innad i bevegelsen er rekrutteringen av nye forkynnere på et absolutt bunnivå. Det er helt klart en berikelse for en bevegelse å få inn friskt blod fra andre sammenhenger, mer enn det er en trussel. Men hva skjer med forkynnelsen? Identiteten vår som frie venner? Skal vi våge å være ærlige? Det finnes fortsatt noen veldig få menigheter som holder fast på den gamle ordningen i DFEF i forhold til organisering. Det finnes de som holder fast på de gamle stier i forkynnelsen, men de blir stadig færre og færre. De forkynnerne som står på den frie-linje er i ferd med å forsvinne, uten at nye kommer til. I DFEFs adressebok finner du en lang liste over forkynnere, hvor de fleste ikke står i en aktiv helttidstjeneste. Og alle er over 35 år! Jeg vil påstå: Vår ordning med anbefaling av forkynnere er en stor vits, Nytt format igjen! Fra september av har Det Gode Budskap blitt utgitt i et større format enn tidligere. Vi vil takke alle som har gitt oss tilbakemeldinger, både gjennom positive og konstruktive samtaler, sms og e-post. Dessverre er det folk som har sagt opp bladet i protest mot omleggingen, noe vi beklager sterkt. Mesteparten av klagene går på at bladet ikke går skikkelig ned i postkassen, blir ødelagt og blir vått av regnvær. I henhold til tilbakemeldingene og klagene har Medieutvalget, i samtale med redaktøren valgt å gå tilbake til noenlunde det gamle formatet. Vi vil beholde samme layout, gjøre firefargers trykk gjennom for menighetene tar overhodet ikke hensyn til dette og inviterer akkurat hvem de vil. Og hva må til for å få anbefaling? Hva er en fri-venn i 2008? Tør vi stille det spørsmålet? Hvilken forkynnelse var vi kjent for, og hvordan kommer denne forkynnelsen fram i vår tid? Er du like forvirret som meg? Kanskje er det på tide at DFEF i større grad identifiserer seg utover, i stedet for innover. Ja, DFEF er en pinseretning og en del av den verdensvide pinsefamilien. Nå vil det være nærmest umulig for DFEF å slå seg sammen med Pinsebevegelsen i Norge, spesielt i forhold til misjonens sak. Men det er tid å stille noen ærlige spørsmål: Hva innebærer det å være en DFEF-menighet? Hva innebærer den frie forkynnelsen? Hvilken arv har vi i forkynnelsen, og hvordan skal denne hentes fram igjen? Uansett: Noe kan ikke røres i forhold til forkynnelsen i DFEF? Men like gjerne i hvilken som helst frikirke i Norge. Det er ikke frelse i dåpen! Det er ikke frelse i en kristen livsstil! Du må bli født på ny, bli en ny skapning etter et personlig møte med Jesus. Den Hellige Ånd skaper denne forvandlingen i våre liv! DFEF står for troendes dåp, hvor dåpskandidaten blir døpt til Kristus. Du kan oppleve en dypere erfaring av Den Hellige Ånd, som utruster deg til liv og tjeneste. Uten denne dype erfaringen bør du ikke stå i en aktiv tjeneste i Guds rike? Du tygger fortsatt på den? Uten dåpen i Den Hellige Ånd (uten at tungene er et tegn på dette) bør du ikke stå i en tjeneste i en DFEF-menighet. Jeg vet det provoserer mange, men det viser kanskje hvordan vi har senket standarden i blant oss: For før var dette en uskreven regel for de som skulle bli eldstebror eller tjene som forkynner. Og kanskje er dette problemet? Sløvhet, likegyldighet og materialisme har lagt et dekke over rikdommen som engang fantes i våre menigheter og i forkynnelsen i DFEF... hele bladet, men på grunn av de høyere kostnadene trykkerikostnadene redusere bladet fra 48 til 40 sider. Det Gode Budskap har de fem siste årene blitt drevet med et lite overskudd, det selv uten noen støtte fra Misjons- og hjemmeutvalget, som selv sliter med å få pluss i sine regnskaper. Akkurat dette gjør det vanskelig å utvikle bladet videre i forhold til layout og innhold. Husk på redaktøren og layoutansvarlig i dine bønner. Det Gode Budskap er DFEFs største talerstol med alt hva det innebærer av åndskamp og utfordringer. Det kan derfor til tider være tøft og krevende å stå alene på muren. Sammenkrøllet kom vi over dette bildet i arkivet. Kjenner du historien bak dette bildet? Ta gjerne kontakt med redaktøren! 104 år siden 15. desember 1904 En underfull plante Det finnes en plante, som fortjener å bli dyrket overalt. Denne trives frodig i alle klimaer, både innen og utendørs, hos fattig og rik. Dens blader og blomster har en skjønnhet uten like. I de hjem, hvor denne planten dyrkes, trives barna og oppfører seg usedvanlig godt, og ektefellene er inderlige, ja hele omgivelsene forandres, og viser oss noe av lifligheten i Paradis. Men planten er ikke opptegnet i noen katalog over alminnelige vekster, og er ikke tilsalgs for penger, men mottas som en gave. Hvor gudsfrykt, mildhet og godhet finnes, der spirer den fram og trives, og dens navn er kjærlighet. 50 år siden 20. desember 1958 Klapp i hender alle folk, juble for Gud med fryderop (Salme 47, 1). Se jeg forkynner dere en stor glede, som skal vedefares alt folket Eder er i dag en Frelser født. (Lukas 2, 10-11). Julen er først og fremst en gledens fest. Og gledesemnet er Frelseren og hans underfulle frelsesverk. Det er gleden som ingen kan ta fra oss. Gleden i Herren er vår styrke. En velsignet og gledelig jul ønskes alle våre unge og eldre lesere landet rundt! Hilsen Bjarne Staalstrøm. Historiske glimt 25 år siden 15. desember 1983 Med visum fra himmelen I lyset fra hans kors så glad jeg står der stempel i mitt himmelpass jeg får. Og stempelet er en naglemerket hånd, er undertegnet av Den Hellige Ånd. La denne dyre sjel få slippe inn. Mitt blod har kjøpt den fri, så den er min Jeg trenger ikke lenger frykte nå, den dag jeg foran porten der skal stå. Når vakten der mitt himmelpass får se, han kaller på en engel like ved. Så leder den meg fram dit Jesus er, og evig skal jeg være Jesus nær. Og prisen på mitt pass den ble betalt av Jesus, som for meg har ordnet alt. En plass i himlens rike er beredt og jeg i snøhvit skrud der skal bli kledt. Ja, saligheten der blir skjønn og stor. der skal jeg synge i de frelstes kor. Har du, min venn, fått ordnet med ditt pass og sikret deg i Faderhuset plass? Skal du bli hentet hjem dit Jesus bor, når du engang forlater denne jord? Ditt himmelvisum må du ordne nå, hvis du en gang vil gjennom porten gå. Synnøve Løvås Guds Ord og bønnen Guds Ord og bønn hører sammen. Det gir næring til bønnen, det hjelper oss til å kjenne Guds vilje i det vi skal be om og det gir oss trygghet og visshet slik at vi kan be med troens overbevisning. BØNNEN: Og dette er den frimodige tillit vi har til Ham, at om vi ber om noe etter Hans vilje, så hører Han på oss. Og hvis vi vet at Han hører oss, uansett hva vi ber om, så vet vi også at vi har fått oppfylt de bønnene vi har bedt til Ham (Joh 5,14-15). Når vi leser Bibelen blir vi ledet inn i bønnen. Og når vi ber etter å ha fylt oss med Guds Ord, kan den Hellige Ånd lede oss til å be ut fra det vi har fått åpenbaring om i Ordet. Slik var det med Daniel: Det var i det første regjeringsåret til Dareios, Ahasverus sønn, han som var av medernes slekt og som var gjort til konge over kaldeernes kongerike. I det første året av hans regjerningstid forsto jeg, Daniel, ved hjelp av bøkene, tallet på de årene som Herrens Ord til profeten Jeremia hadde omtalt. Han ville la det gå hele sytti år etter at Jerusalem lå i ruiner. Da vendte jeg ansiktet mot Herren Gud for å søke Ham i faste med bønnerop og bønn om nåde. Jeg var kledd i sekkestrie og aske (Dan 9,1-3). Har du et problem? En utfordring? Hva sier Guds ord i forhold til dette? Et løsningsord, et vers fra Bibelen kan gi deg løsningen på ditt problem, og være akkurat det som er nøkkelen til bønnesvaret. Har du utfordringer i forhold til barna? De er på vei bort fra Gud? Finn alle vers og løfter som omhandler dine barn og bruk dem aktivt i dine bønner. På den måten ber du etter Guds vilje, og vil merke at Bibelen inneholder levende ord løsningsord. Red. 4 5 nr. 11 desember 2008

4 Trofast menighetsleder i spissen for Misjons- og hjemmeutvalget Werner Lidal ble i sommer valgt som ny leder av DFEFs Misjons- og hjemmeutvalg. Det er en trofast tjener og leder som nå har takket ja til å lede fellesarbeidet i DFEF. Portrettet/ Werner Lidal, leder Misjons- og hjemmeutvalget Tekst og foto: Leif Frode Svendsen PORTRETTET: Werner Lidal ble i sommer valgt som leder for DFEFs Misjons- og hjemmeutvalg (MHU). Mange vil nok kalle tjenesten hans en uriaspost, men den sindige mostringen synes det er litt overdrevet. - Jeg tror nok mange har en misoppfatning av hvilken funksjon MHU har og hva som er våre arbeidsoppgaver. Våre menigheter er selvstendige, og selv om vi kommer med forslag til landsmøtet, er vi ikke noe bestemmende, herskende organ, men heller et tjenerorgan for DFEF. Noen synes nok at vi burde herske mer, mens andre igjen synes det blir for mye. I framtiden må vi nok innfinne oss med at større deler av virksomheten i DFEF vil bli sentralstyrt, mens vi på samme tid må bevare menighetene som selvstendige enheter. Verden er totalt annerledes nå enn for 50 år siden og dette krever at MHU og Misjons- og hjemmekontoret kommer mer på banen, sier Lidal. Til tross for flere og store utfordringer i MHU, synes Lidal at alt det positive som skjer i DFEF overstiger det negative. - Jeg synes det er kjempepositivt å være med og tror det følger en velsignelse med tjenesten for fellesskapet. Spesielt i forhold til misjonen får du innblikk i mye spennende, og DFEF driver et fantastisk arbeid mange steder i verden. Han er forsiktig med å nevne opp spesifikke steder, og vi forstår at han ikke ønsker å favorisere noen misjonærer framfor andre. I møte med Det Gode Budskap har han nettopp kommet hjem fra et besøk hos misjonærene Rose og Arnt Rino Høiland i Mexico. - Jeg føler det er viktig at vi reiser ut og setter oss inn i arbeidet, bruker positiv tid med misjonærene. I forhold til besøket i Mexico, var det fantastisk og beundringsverdig å få innblikk i hvordan misjonærene arbeider og hvilken stor innsats de gjør. Å møte en familie fra Norge i misjonstjeneste ute skaper ærefrykt i deg. Vi tror at de forsaker mye, men slik opplever nok ikke misjonærene det selv de har reist ut med et hellig kall. Werner Lidal er ekte mostring og har gått gradene i Sion. - Jeg vokste opp under Jens Glittenberg sin talerstol, fikk hans forkynnelse inn med teskje. Ingen glemmer hans søndagsskoleprekener! Illustrasjonene han brukte kunne være voldsomme, men vi satt som fjetret. Han fortalte om Judas som kastet sølvpengene, og kastet sin egen lommebok nedover salen så pengene fløy alle veier. Jeg føler meg privilegert som fikk vokse opp på denne tiden. Som de aller fleste, tok han tidlig en bestemmelse om å følge Jesus. - Det skjedde på en julefest, jeg var år gammel, spilte allerede trekkspill i musikken. Mange søkte Herren, og misjonær Berner Solås spurte meg om ikke jeg også skulle ta en bestemmelse. Han var på denne tiden i slakterlære, men var hjemme i julen. Jeg søkte Gud og han ba for meg. Musikken har fulgt MHUlederen så lenge han kan huske. - Først var jeg med i en søndagsskolemusikk, før jeg år gammel ble med i menighetsmusikken. I 1966 erstattet et nytt piano orgelet og jeg har siden spilt piano i Sion. Hans foreldre Magnhild og Gustav Lidal var gode forbilder, og veldig aktive i menigheten alle sine dager. Werner har fulgt i deres fotspor, blant annet var han med i søndagsskolen gjennom 35 år, først som deltaker, siden som en del av søndagsskolemusikken. I dag er han eldstebror og fortsatt trofast med som en av flere pianister. Yrkesmessig har Lidal bakgrunn som sjømann. - Jeg utdannet meg først til bilmekaniker, men reiste deretter til sjøs, og gikk siden 3 år på maskinistskolen. Sjøen ble min arbeidsplass i 20 år, først på langfart, så i nordsjøfart og senere i supply. I flere år lå vi ute på Ekofisk i fire uker om gangen, og jeg holdt på å bli tullerusk av kjedsomhet. Jeg vurderte å prøve noe annet, og fikk i den perioden telefon fra Hans Martin Torkelsen, daglig leder ved Aasen Shipping, og han lurte på om jeg kunne tenke meg jobb på land, sier Lidal. Og slik ble det. De 13 siste årene har han arbeidet ved shippingselskapet på Moster, og har det tekniske ansvaret for fem bulkskip. Rederiet har totalt 75 ansatte, omsetter for 160 millioner og er bunnsolid. Foruten rederidriften, har de egen charteringavdeling og driver med skipsmegling. - Jeg har en fleksibel arbeidstid, har en arbeidsgiver som har stor forståelse for mitt engasjement i kristent arbeid, og så lenge jeg har telefon og pc tilgjengelig, er jeg veldig fri, noe som er en fordel i arbeidet med Misjons- og hjemmeutvalget. På spørsmål fra valgkomiteen før sommeren, var det en usikker mostring som svarte ja til ledervervet. - Jeg var egentlig fast bestemt på å takke nei, men opplevde konkret ledelse fra Herren, og takket ja, selv om jeg ikke så på meg selv som rette person i en slik posisjon, sier Lidal. I forhold til fellesarbeidet er DFEF Sion sterkt representert. Foruten MHU-lederen, er Harald Elvegaard Misjons- og hjemmesekretær, eldste Arne Stenersen og pastor Morten Helland er med i Forkynnerog ledergruppen, eldste Rino Jakobsen er med i Barne- og ungdomsrådet. Kjell Arve Tolås leder omsorgsrådet og Johannes Ådnanes er leder av Medieutvalget. - Menigheten har gjennom alle år vært kjent for stor dugnadsinnsats, og vi prøver å være bevisst i forhold til at vi er så mange representert fra en menighet. I en tid hvor det er store problemer med å få tak i frivillige til lederverv i DFEF, prøver vi allikevel å ta ansvar. I en tid hvor det blir stadig vanskeligere å skaffe folk til frivillig tjeneste i DFEF, går Werner Lidal og Sion Mosterhamn mot strømmen. Det å se lenger enn seg selv, og bruke egne ressurser til fellesskapets beste, er noe som helt klart bringer velsignelse tilbake til menigheten. Redaktørskifte Redaktør Leif Frode Svendsen har sagt opp stillingen sin i Det Gode Budskap med virkning fra 1. august Det er med beklagelse vi må melde at Leif Frode har sagt opp som redaktør i Det Gode Budskap. Vi vil benytte anledingen til å takke for en flott innsats for Det Gode Budskap. Vi har fått mange gode og positive tilbakemeldinger på bladet. Det har fått et godt og variert innhold med reportasjer fra menigheter og misjon og med solid oppbyggelig stoff. Vi vil med dette oppfordre deg om å være med å be om at vi kan få en ny redaktør som kan fortsette arbeidet med bladet på en god måte. Arbeidet med å finne en ny redaktør vil starte rett etter nyttår. For Medieutvalget, Johannes Ådnanes 6 7 nr. 11 desember 2008

5 PÅGANGSMOT: Hans Martin Skagestad, ungdomspastor fra Betania Kristiansand, vil tale i kveldsmøtet på lørdagen. Program Forkynner og lederkonferansen 2009 Sted: Klippen, Vedavågen Dato: februar 2008 Charlotte Sandnes til minne DFEFs Forkynner- og lederkonferanse Tekst og foto: Leif Frode Svendsen Bjarne Staalstrøm er en av talerne under Forkynner- og lederkonferansen på Klippen Vedavågen februar VETERAN: Bjarne Staalstrøm, en levende legende i DFEF, deltar til manges glede som taler i konferansen. (Foto: Frank Søgaard) SISTE! Sion Mosterhamn har tatt på seg hovedansvaret ved å arrangere Sommerstevnet på Solstrand til sommeren. Vi kommer tilbake med mer i neste nummer. red - Staalstrøm taler på Klippen Vedavågen KARMØY: Klippen Vedavågen står som arrangør av DFEFs Forkynner- og lederkonferanse februar Sammen med Forkynner- og ledergruppen har de lagt opp et spennende møteprogram som kretser rundt temaet: En tjener i sin tid. I et tidligere nummer presenterte vi Günter Krallmann, som er en av to gjestetalere under konferansen. Pastor Birger Wroldsen junior virker som pastor for to menigheter i Finnmark, og står i et spennende arbeid, hvor bønn er selve hjerteslaget i virksomheten. Wroldsen junior er oppvokst i DFEF Betania Grimstad, og virket under studietiden på Stord som ungdomsleder i menigheten. Han er kjent i blant oss fra tidligere konferanser og sommerstevner. Fra egne rekker vil mange glede seg over at forkynner og forfatter Bjarne Staalstrøm vil tale i et møte. Pastor Kjell Arve Tolås deltar også under konferansen. Spennende blir det også å høre Hans Martin Skagestad, ungdomspastor fra Betania Kristiansand, som har stått i en spennende ungdomsvekkelse. Helt bevisst har de invitert en av bevegelens eldste og en av de yngste forkynnerne. - Guds plan er at hver enkelt generasjon skal få høre evangeliet, og da er det nødvendig at det i hver ny generasjon er villige Guds tjenere for sin generasjon, og som er bevisst på at evangeliet skal føres videre til nye generasjoner, sier Morten Helland til Det Gode Budskap. Tradisjonen tro deltar Jan Honningdal med lovsang, men får denne gangen også med flere lokale sangere på plattformen. DFEF Saron og Klippen slår sammen sine to kor, Immanuel og Frikoret, for anledningen og Påmedling til FLK Påmelding til Forkynner- og lederkonferansen februar 2009 skjer helst på internett, eller til: deltar i et kveldsmøte. Gospelkoret Voice of Joy synger i møtet på lørdagen, og gjør det verdt å vente med å reise hjemover. Klippen Vedavågen har de siste årene gått gjennom et generasjonsskifte i lederskapet, og i forrige måned ble tre nye brødre; Jan Inge Jensen, Kenneth Dahl og Kjell Ludvik Klinkenberg valgt inn i eldsterådet. Sammen med Åge Dahl, Hans Ottar Moen og Helge Olsen danner de lederskapet, og flere av dem har vært med i forberedelsene til konferansen. I og med at konferansen nå er flyttet til et senere tidspunkt for ikke å kollidere med Pinsevennenes lederkonferanse, er håpet at flest mulig vil komme til Karmøy. I en frafallstid uten sidestykke i Norge, trenger vi som kristne forkynnere og ledere i DFEF å stå sammen som aldri før. Mette Olsen E-post: mettols@online.no Skutebergvn. 26, 4276 Vedavågen Mob: Torsdag En tjener i sin tid I mitt bønneliv 10:00 Bønn- og lovsangsdag (1) 12:00 Lunsj Brødsbrytelse dagens innhold Mulighet for samtale 13:00 Bønn- og lovsangsdag (2) Undervisning, bønn og lovsang 14:30 Bønn- og lovsangsdag (3) Undervisning, bønn og lovsang 15:30 Kaffe Undervisning: Birger Wroldsen jr. Undervisning: Frode Sundhordvik 16:00 Bønn- og lovsangsdag (4) Bønn i grupper (samtale) 18:00 Registrering 18:15 Kveldsmat 19:00 Lovsang og bønn 19:30 Velkomstmøte Birger Wroldsen jr, presentasjon av Vidar Jenssen Sang Fredag En tjener i sin tid Tjene Gud i sin generasjon 09:00 Frokost 09:30 Bønn og lovsang 10:15 Konstituering MHU Forhandlinger 13:00 Middag 14:30 Undervisning Kjell Arve Tolås 15:45 Undervisning Bjarne Stålstrøm 17:00 Pause 18:00 Kveldsmat 19:00 Lovsang og bønn 19:30 Møte Birger Wroldsen jr., presentasjon Arne Håkon Hansen Sang Frimiks (Frikoret og Immanuel) Lørdag En tjener i sin tid En hellig og innviet tjener i sin tid 09:00 Frokost 09:30 Bønn og lovsang 10:15 Undervisning Günter Krallmann 11:30 Undervisning Günter Krallmann 13:30 Middag 15:00 Undervisning Günter Krallmann 18:00 Kveldsmat 19:00 Avslutningsmøte Hans Martin Skagestad Sang Voice of Joy Charlotte Sandnes ble født utenfor Røros 24. mai i Hun vokste opp som den eldste i en søskenflokk på 12, og måtte tidlig lære seg å ta ansvar. Charlotte ble frelst i ung alder og fikk sin tilhørighet i Frelsesarmeen. Etter endt skolegang gikk ferden fra Rørostraktene til Sætre i Hurum. Her kom hun i kontakt med De frie venner, og her møtte hun kallet som hun trofast skulle følge og gi hele sitt liv til. Finnmark trenger hjelp Hvem skal jeg sende hvem vil gå? Dette utsagnet leste Charlotte i Krigsropet, og da kom Herrens kall til henne. I 1946, bare 21 år gammel, dro Charlotte til etterkrigens Finnmark som var nedbrent og krigsskadet. Det var store utfordringer som venta den unge jenta, men med Herrens hjelp, pågangsmot og kraft ble det en livslang tjeneste i Finnmark. Fram til 1952 var Charlottes tjeneste stort sett i Vest- Finnmark, etter den tid ble Vestre Jakobselv hennes hovedbase. Charlotte er kjent for det nære og rike samarbeidet med Elna Wikstrøm og Ethel Hansen, de har stått trofast sammen i tjenesten i Vestre Jakobselv i mange år. Disse tre utfylte hverandre og jobbet tett sammen, både i praktisk og åndelig arbeid. Charlotte var dyktig både med snekker og malerarbeid, på kjøkkenet og ikke minst i barnearbeidet med flanellografen og som forkynner. Charlotte var en dyktig og inspirerende predikant. Mange arbeidstimer ble det også på leirstedet Sjånes, som ble kjøpt på slutten av 60-tallet og som hadde sin første leir i I alle år var Charlotte på plass og la ned en formidabel innsats, hun serverte de beste retter både fra kjøkkenet og fra prekestolen. En livslang tjeneste som Charlottes en vanskelig å beskrive i få ord, men utmerkelsene med Vadsø kommunes kulturpris i 1994 og Kongens fortjenestemedalje i 2004, forteller at hennes tjeneste har hatt stor betydning for mange, og den har satt sine spor i generasjoner av mennesker i Finnmark og spesielt i Vestre Jakobselv. Charlotte Sandnes sovnet inn på sykehjemmet i Vadsø 26. oktober En livslang tjeneste var fullført. Begravelsen fant sted i Vestre Jakobselv kirke 31. oktober. Mange venner var samlet, gamle søndagsskolebarn, venner fra bygda, venner fra menighetene i Finnmark, prost og ordfører. Det ble en vakker begravelse med mange takknemlige blomsterhilsener og gode ord. Kjell Ohldieck forrettet begravelsen, sammen med prost Stein Ovesen fra Vadsø. Det ble lagt merke til i bygda at prosten og fripredikanten sto sammen i denne høytidelig samlingen. Etter begravelsen var det minnestund på Betania, lokalet hvor Charlotte trofast har tjent Herren, og hvor de fleste barn i Vestre Jakobselv i generasjoner har fått høre budskapet om Jesus på Søndagsskolen. Betania var fullsatt, bord var dekket og tidligere søndagsskolejenter sørget for den beste servering. Igjen ble mange takkens ord framført, det var tydelig at Charlottes liv og tjeneste har båret rike frukter, frukter for evigheten. Vi er takknemlige for den trofaste tjenesten som er utført, vi lyser fred over Charlotte Sandnes gode minne, og vi ber om at Herren skal reise opp nye trofaste tjenere også i Finnmark. Finnmark trenger hjelp Hvem skal jeg sende hvem vil gå? KO 8 9 nr. 11 desember 2008

6 Betels 100 år jubileum ble feiret dagene 24, 25, og 26. oktober. Jubileumshelgen startet opp med et sang- og musikkmøte fredag kveld med Finn Arne Lauvås. GOD OG GAMMELDAGS: Strengemusikken fra Båstad og Trøgstad deltok i festen. 100 års jubileum Betel SKi Tekst og foto: Frank Søgaard SKI: Selve 100 års markeringen skjedde på lørdagen, da 176 gjester var møtt frem til festen. Byens ordfører Georg Stub brakte en gave og en hilsen fra Ski kommune, og det var også hilsninger fra byens og Follos andre menigheter. DFEFs menigheter rundt om var også godt representert. Betel Harestua, M40 Oslo, Klippen Sætre, Betania Rygge, Klippen Saltnes, Kristi Menighet Fredrikstad og Misjonskirken Askim kom både med hilsninger og gaver. MHU var representert ved nestleder Kjell Tangen. Flere av menighetens tidligere ledere og aktive arbeidere var også til stede, Jørgen Dammen jr, Bjørn Andresen, Knut Sørum og ikke minst de evig unge Nymoen-brødrene. Da Betels eget lokale var for lite til å romme så mange, stilte Pinsekirken Salen opp med sine lokaliteter til gratis utlån. Strengemusikken fra pinsemenighetene i Båstad og Trøgstad gledet de fremmøtte med god gammeldags sang, og dametrioen SML fra Sarpsborg deltok også. SML er blitt en positiv og sangglad gruppe fra DFEF i Betel var fullsatt, og de fremmøtte var med om et godt gammeldags vekkelsesmøte. Stor 100-års feiring i Ski Sarpsborg, og har allerede markert seg bra i våre menigheter på Østlandet øst. Bjarne Stålstrøm talte i møtet, og pekte blant annet på det positive ved den norske bedehuskulturen i landet. Sveinung Svendsen og Frank Søgaard ledet festen, og Jan Erik Pettersen sto for fellessangene i samværet. Jubileet hadde sin avslutning med søndagsmøte. Hovedtaler var Leif Erik Andersen, og menighetsmusikken fra Mjøndalen sto for sanginnslaget. Lokalet var ganske så fullsatt, og det var bevertning også i dette møte. Til jubileet hadde Frank Søgaard skrevet boken 100 år med Betel i Ski. Boken er på 118 sider, og forteller om DFEFs oppstart i Norge, bakgrunnen for at det ble virksomhet i Ski, og bruddet mellom Nordquelle og Barratt. Boken har også interesse utover Ski og Østlandet, da den friskt forteller om de store pinsesamlingene i Oslo i 1909, 1910 og Boken koster 165 kr. Og kan bestilles hos: Betel, Postboks 197, 1401 Ski. StorSøndag i Betel, Ski Søndag 5. oktober var det StorSøndag i Betel Ski. Menigheten hadde program gjennom hele dagen, og startet med frokost kl Deretter var det møte kl og middag kl Ettermiddagskaffe ble servert kl og kl var det kveldsmøte. Dagen ble avsluttet med kveldsmat etter møte. Hele dagen i Guds hus Tekst: Frank Søgaard SKI: Menigheten satset dristig, og dagen ble en knallsuksess. Mange brukte hele dagen i menighetslokalet, og var med på alt som skjedde. Flere kom og gikk til de ulike samlingene, og menigheten fikk et problem etter kveldsmaten- ved at flere trakk kvelden utover til de stille timer. Når andre menigheter i Ski avsluttet sine kveldsmøter, var det flere av disse som kom til kveldsmat i Betel. En kan trykt si at menigheten ble noe overrumplet over den positive responsen. Svært mange uttrykte ønske om å gjenta denne formen for: Vi møtes i Bedehuset. Da dagen var over og lokalet skulle låses for kvelden, kom det også folk som ønsket å delta i kveldsmaten. Men dessverre, døren ble lukket, de kom for sent til festen! Frank Søgaard og Magnus Bjerkeng talte i møtene. Middagen besto av skinkestek med tilbehør. Odd Sagbakken tok initiativet til Stor Søndagen, og han fikk god hjelp av kokken Roy Østby, og Thus og Hilmar Netskar. Det sosiale samværet under måltidene gledet alle de fremmøtte, og samtalene om både åndelige og praktiske ting gikk livlig for seg. Jeg har ikke hørt om en menighet innen DFEF som har hatt et slik opplegg tidligere, en totaldag i Bedehuset. Kanskje er dette en løsning for å få møtefremmede til våre samlinger? I Betel Ski skal vi i hvert fall gjenta det, og det kan muligens være på tide å si: Dristighet, - vær mitt navn. For satsingen var dristig, men menigheten traff blink. FEST: Hele 176 gjester var samlet til Betels 100 års jubileum i pinsemenighetens lokaler på Ski. Julaften i Betel Ski I jubileumsåret 100 år med Betel i Ski har menigheten valgt å satse mer utrettet enn tidligere. I år blir det møte med julemiddag for familier med barn, 7. desember. 21. desember er det Åpent Hus med julemiddag for både barn og voksne. Pinsekirken i Ski har bedt om å få være med på julefeiringen denne dagen. Dette er Betel selvsagt åpne for. Frank Søgaard skal tale i møtene, og middagen som serveres under begge samlingene blir ribbe og medisterpølse med tilbehør. Julaften har Betel bestemt å ha åpent hus med julemiddag for ensomme, og andre som måtte ønske å feire dagen på Bedehuset. Programmet blir variert og allsidig og Søgaard taler også i dette møte. Når nå menigheten går til det skritt å ha Åpent Hus på julaften, er dette for å gjøre kjent at Betel ønsker å være en åpen menighet. Ski trenger en menighet med et lavterskeltilbud som også omfatter ensomme og eldre som ikke har et familienett rundt seg. Flere av menighetens medlemmer har dette året valgt å se bort fra egen og privat julefeiring, og gir ettermiddagen og kvelden til nettopp ensomme og trengende. Menigheten sender i disse dager ut en brosjyre med innbydelse om julefeiringen, og i lokalavisen kan en også lese en del om Betels juletilbud. Det praktiske vedrørende julaften står Odd Sagbakken og Roy Østby for. Feiringen julaften er også åpen for andre fra Østfold og områdene ellers, men en må i så fall melde sin ankomst. FRISK SANG: Dametrioen SML fra Misjonshuset Sarpsborg i aktivitet. BRØDRE: Nymoen-brødrene sang til stor velsignelse. ORDFØRER: Georg Stub var spesielt invitert og kom med hilsen og gaver. FESTTALER: Bjarne Staalstrøm var festens hovedtaler nr. 11 desember 2008

7 Aktuelt Synspunkt: Christina Ek Noen ganger kommer vi til punkt der vi er nødt til å snu. Som når vi står på kanten av et stup. Hvis vi kikker ned i dypet skjønner vi at det ikke vil være et fremskritt å ta ett skritt frem. En befriende snuoperasjon Finanskrisen har tvunget oss frem til et slikt punkt. Å fortsette i samme retning ville ført oss utfor stupet. Situasjonen er dramatisk nok. Flere frykter å miste jobben og det er nærmest umulig å få solgt huset eller leiligheten. Regjeringen kommer med den ene krisepakken etter den andre for å få landet inn på rett spor igjen, bort fra stupet. Heldigvis må vi ikke iverksette så dramatiske snuoperasjoner eller omvendelser ofte. Verken som nasjon eller enkeltmennesker. Men vi har en utfordring i at de valgene vi tar hver dag har en naturlig dragning mot det som tjener oss selv. Av den grunn trenger vi daglige mindre omvendelser. Heldigvis trenger de ikke være enorme og uoverkommelige. Det kan være å hilse på naboen i stedet for å smette inn og lukke døren når jeg hører at hun kommer. Eller si et ordentlig hyggelig hei til han som sitter i kassa der jeg handler, og ikke overse den jobben han faktisk gjør. For meg personlig er oppmuntring og håp viktig for å gjøre mine daglige omvendelser. Når verden rundt meg fremstår mørk og håpløs, har jeg en tendens til å handle deretter også lite fremtidsrettet med lite innslag av optimisme. Det gir derimot stor motivasjon at noen har tro på meg og på den jeg er og at det fortsatt er mye jeg kan bidra med og få oppleve. Den type erklæringer kan komme både fra mennesker og fra Gud. Optimisme og motivasjon gir større sannsynlighet for gode valg hos meg enn utsagn av typen hvis du ikke tar deg sammen nå, så. Og da kommer nåden som den uforståelige gaven den er. Tone Stangeland Kaufman skriver i boken De store ordene : Nåden er å bli invitert inn i et rom, der vi vet at vi blir tatt imot. Nåden er en favn som rommer oss med all vår hengivenhet og sårbarhet, med all vår skam og skyld. Nåde er å vite seg elsket av Ham som aldri kommer til å forlate meg. Derfor lener jeg meg tilbake, puster rolig og hviler i vissheten om at Han vender sitt ansikt mot meg og inviterer til fellesskap. Til tross for at jeg ikke vet om jeg burde gjøre sånn eller sånn. Nåden retter opp krumbøyde rygger og gir matte øyne glansen tilbake, skriver Stangeland Kaufman. Jeg trenger ikke skamme meg. Omvendelse er en befrielse. Omvendelse er ikke et krav for å gjøre Gud mer fornøyd eller rettferdiggjøre vår eksistens. Lyder Engh er kanskje den forkynneren i De Frie Evangeliske Forsamlinger som har satt dypest spor etter seg. Han utgav flere bøker og var kjent for en veldig åpenbaring over Kristus i Guds ord. I 1941 avholdt han flere bibeltimer i Oslo, og disse ble skrevet ned. Aasland og Garbels Boktrykkeri utgav en bok med utgangspunkt i disse talene. I DGB fremover vil vi gjengi disse talene, og håper dette vil hjelpe leserne til å bli bedre kjent med den skjulte Kristus. Den skjulte Kristus Del 2b: En ukjent Kristus Forskjellen mellom den store og lille skare lå ikke på det ytre område, men på det indre. Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere (Joh 15, 3). I det dype og indre besatte de en renhet som ikke engang fornektelsen denne spesielle natt kunne tilintetgjøre. Mitt hjerte brenner for alle dem som har fulgt og følger Jesus på Jerusalem veien mot katastrofen. Men de andre da? Jeg vet ikke når de kom fram fra sine skjulesteder da katastrofen var over. De hadde holdt seg på avstand, men vi misunner ikke disse avstandskristne som redder seg selv. Kristen: Når trakk du deg tilbake i stillhet? Hvilken dag holdt du opp med å være en åpenbar etterfølger for å fortsette i hemmelighet, av frykt? Når skiltes du med Mesteren på Hans vei mot Jerusalem og brøt med veien til døden, uten å vite at det i virkeligheten er veien til livet? Da disiplene kom gjennom dødsnatten og fram til oppstandelsens morgen, hadde deres røst en ny klang. De stod da iført forsoningens og den guddommelige rettferdighets sanne frimodighet innenfor Gud. Da var deres feilgrep denne fordums natt glemt, og Peter kunne i stedet anklage Israels eldste som de egentlige fornektere av den hellige og rettferdige. Han så ikke bare deres fall, men også deres oppreising. Han visste at de skulle møtes igjen Jesus hadde sagt til disiplene kvelden før Han led: Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå, men du skal følge meg siden (Joh 13, 36). Han mente: Jeg går inn på en vei som er stengt for dere. Han sa ikke: Du får ikke følge meg, men: Du kan ikke følge meg nå. Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå, men du skal følge meg siden. De måtte skilles, men bare for en tid. Under skilsmissen skulle de ha sorg, men verden skulle fryde seg. Denne sorg skulle være som en kvinnes sorg under sine fødselssmerter. For Han så ikke bare deres fall, men også deres oppreising. Han visste at de skulle møtes igjen, noe nytt skulle fødes fram hos dem. Lammets natur skulle fødes inn og fødes fram hos dem, og da skulle de møtes med Han igjen og fryde seg. De skulle få del i oppstandelseslivet og få vandre på oppstandelseslivets side allerede her, hvor endog døden selv er beseiret i deres innerste vesen. Peter svarte: Herre, hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg vil sette mitt liv til for deg (13, 37). Det var jo nettopp dette Peter ikke var villig til. Jesus viste det og sier: Hanen skal ikke gale før du har fornektet meg tre ganger (vers 8). Hva var det som hindret dem? Var det deres synder? Nei! Selv om de ikke var uten synder, så var det ikke synden som hindret dem. De var ikke villig til å bli lam. Han så ikke bare deres fall, men også deres oppreising. Han visste at de skulle møtes igjen Og hva var det hos dem som støtte seg imot Lammet? Det var selvlivet, naturlivet, med alle sine tråder i alle retninger. Her er en tråd: Den som elsker far og mor mer enn Meg er Meg ikke verd. Og en annen: Den som ikke oppgir alt det Han eier kan ikke være min disippel. Ennå en: Den som elsker sitt liv i denne verden, skal miste det. I denne verden betyr: Den som har mere omsorg for sin posisjon og anseelse kan ikke følge Lammet. Men hvor vidunderlig Jesus som visste at katastrofen måtte komme, og at de alle ville fornekte Han, sier først: Du skal ikke fornekte meg tre ganger, men i neste øyeblikk: Deres hjerter forferdes ikke, tro på Gud og tro på Meg (Joh 14, 1). Han så ikke bare deres fall, men også deres oppreising. Han visste at de skulle møtes igjen. Derfor sendte Han med dem et guddommelig trøstesord idet de gikk inn i den mørke natten. To ganger sa Han dette. Først deres hjerter forferdes ikke, og siden: Deres hjerter forferdes ikke og reddes ikke, tro på Gud og tro på meg. Her sier Han tydelig at han ikke skulle svikte dem. Han visste at de ikke bare skulle tumles om i den sorte hånd, men også holdes fast i den hvite hånd. Ingen skal rive dem ut av Min hånd. Min Fader som har gitt Meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av Min Faders hånd (Joh 10,29). Det den hvite hånd hadde å holde dem fast ved, var den tro som tross alt var tilstede i deres hjerter. Hadde den ikke vært der, hadde den hvite hånd ikke hatt noe å holde i. Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte, og den sviktet ikke, og ved denne tro dro Han dem opp fra fortvilelsens dyp og bort fra treskeplassen og inn i den nye verden. FORTSETTER NESTE NUMMER. Reidar Gamst Christina Ek Roy Wareberg nr. 11 desember 2008

8 Prekenen: David Wilkerson Fokus på lønnkammerbønnen (tale fra 2006) Brukt med tillatelse fra Times Square Church Jeg har et spørsmål til deg: Hva kan Guds folk gjøre for å røre ved Herrens hjerte i en tid med forestående dom? Hva kan Guds folk gjøre for å røre ved Herrens hjerte? Vi ser alle slags naturkatastrofer i et slikt omfang vi aldri har sett før: Flodbølger, orkaner, skogbranner, oversvømmelser, tørke. Jeg tenker også på den frykt og fortvilelse som er forårsaket av mennesker: Begivenhetene 11. september 2001, konflikten mellom Israel og Libanon, atomvåpen i hendene på galninger. Jeg spør deg: Har ikke kirken kraft nok til å gjøre noe i farlige tider som dette? Skal vi bare sitte og vente på at Kristus skal vende tilbake? Eller er vi kalt til å gjøre noe drastisk av et eller annet slag? Når verden ryster over alt omkring oss, når menneskenes hjerter svikter dem av frykt, er vi kalt til å ta opp åndelige våpen og gå til kamp mot motstanderen? Over hele kloden er det en følelse av at det er nytteløst å prøve å løse de økende problemene. Mange opplever at jorden har nådd et foreløpig bunnmål av håpløshet. Alkoholisme øker på verdensbasis og flere ungdommer enn noensinne drikker seg stupfulle. Jeg ser en tilsvarende urovekkende trend i kirken etter hvert som kristne vender seg til materialismen. Det budskapet de forkynner med sine liv er: Det er ikke lenger noe håp. Gud har gitt opp. Si meg, skal dette være oppgaven til Guds folk i mørke tider? Skal Kristi etterfølgere være på linje med resten av verden og kare til seg sitt stykke av kaken? Nei, aldri! Profeten Joel så en liknende dag nærme seg i Israel, en dag med dystert mørke. Ifølge Joel var den mørke dagen som nærmet seg Israel ulik noen dag tidligere sett i Israels historie. Profeten ropte: Ve oss, for en dag! For nær er Herrens dag. Den kommer med ødeleggelse fra Den Allmektige. (Joel 1,15). Hva var Joels råd til Israel i denne mørke timen? Han ga dem dette ordet: Men selv nå, sier Herren, vend om til meg av hele deres hjerte, med faste og gråt og klage. Sønderriv hjertet, ikke klærne! Vend om til Herren deres Gud! For han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn, og han angrer det onde. Hvem vet? Han kunne vende om og angre, og la en velsignelse bli igjen etter seg (Joel 2,12-14). Da jeg leste dette avsnittet var det spesielt to ord som slo meg: Selv nå. Da et stort mørke falt over Israel, bønnfalt Gud sitt folk: Selv nå, når tiden for min hevn er inne når dere har skjøvet meg ut av deres samfunn, når barmhjertighet ikke ser ut til å nytte, når menneskeheten har spottet mine advarsler, når frykt og mørke dekker landet selv nå bønnfaller jeg dere om å vende tilbake til meg. Jeg er langmodig, og jeg er kjent for å holde mine dommer tilbake for en tid, slik jeg gjorde det for Josia. Mitt folk kan be og gjøre meg forsonlig og nådig. Men verden vil ikke omvende seg dersom dere sier at det ikke finnes nåde. Jeg har et advarende ord til menigheten i denne tid: Vær på vakt! Satan kommer nettopp i en slik mørk time når atomkatastrofen lurer over jorden, når hedningene raser og terroriserer nasjoner. Djevelen vet at vi er sårbare, og han kaster ut denne løgnen: Hva godt kan vel du gjøre? Hvorfor prøve å evangelisere islamister når de ønsker å drepe deg? Du kan ikke forandre på noe. Du kan likeså godt gi opp denne syndebefengte verden. Det er ingen vits i å be om et utgydelse av Ånden. All din omvendelse er nytteløs. Men Gud kommer til oss med dette ordet fra Joel: Det finnes håp og nåde, selv nå. Jeg er full av mildhet og er sen til vrede. Og nå er tiden inne for at du vender deg til meg i bønn. Jeg kan holde tilbake min dom og til og med føre velsignelser over deg. Selv nå i en tid med morderisk islamsk ekstremisme, med militant homoseksualitet, når vår nasjon har mistet sitt åndelige kompass, når rettsvesenet driver Gud ut av samfunnet, når frykt griper hele verden så er det tid for å vende seg til Herren i bønn. Selv om hans dommer faller over alt rundt oss, når vredeskålene blir tømt ut, så kaller fremdeles Den Hellige Ånd på menneskeheten, helt frem til det siste minuttet på den aller siste dag. Hva er det så vi skal be om i slike tider som dette? Dette var Joels resept for Israel i den dagen med dystert mørke de sto overfor: Blås i basun på Sion! Lys ut en hellig faste! Rop ut en høytidssamling! Samle folket, innvie forsamlingen! Kall de gamle sammen! Samle de små barn Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Herre, spar ditt folk! Overgi ikke din arv til vanære, så hedninger får herske over den! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud? (Joel 2,15-17). Her var kallet til kirken: Bli ikke mismodig og gi ikke etter for fortvilelsen. Dere skal ikke tro djevelens løgner om at det ikke er noe håp om en vekkelse. I stedet skal folkets rop være, ifølge Joel: Herre, stopp denne fordømmelsen av ditt navn. Ikke la din kirke lenger bli spottet. Få hedningene til å slutte å være herrer over oss, med sin hån og sine spørsmål: Hvor er deres Gud? Du kan tenke: Det Gud lover her er bare en mulighet. Han sier at han kanskje holder sin dom tilbake. Det er ikke mer enn et muligens, et kanskje. Alt han ber om fra sitt folk kan være forgjeves. Jeg tror ikke at Gud driver gjøn med sin kirke. Og han vil ikke sende sitt folk ut på et umulig oppdrag. Da Abraham ba Gud om å spare Sodoma (der hans nevø Lot bodde), så beveget han Herrens hjerte til å berge byen selv om det bare bodde ti rettferdige mennesker der. Og Abraham bad om dette samtidig med at ødeleggelsens engler var på vei inn i byen. Jeg er overbevist om at Guds folk av i dag kan formildne Gud på samme måte. Sakarja sier at Gud har utpekt tre steder der hans folk skal be til ham. Ifølge Sakarja er det tre steder hvor det skal utføres bønn: (1) Guds hus (kirken), (2) alle hjem, og (3) lønnkammeret. Herren sa til Sakarja: Men over Davids hus vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd Og landet skal sørge, hver slekt for seg: Davids hus slekt for seg (som antyder kirken) Levis hus slekt for seg (som antyder hjemmet) og deres kvinner for seg (som antyder hver enkelt troende). (Sak 12,10,12-13). Mens Sakarja talte dette var Israel omringet av fiender som var innstilt på å ødelegge dem. Det var stor frykt og beven, men midt oppe i dette kom dette vidunderlige ordet: Gud kommer til å ta seg av de onde maktene som er imot dere. Så begynn med oppriktig bønn i helligdommen. Begynn å be i ditt hjem, og be i ditt lønnkammer. Den Hellige Ånd kommer, og han vil gi dere bønnens og nådens Ånd og gjøre dere i stand til å be. Ser dere Guds budskap til oss i dette avsnittet? Han sier til sin kirke i enhver tidsalder: I tider med terror og frykt vil jeg utøse min Ånd over dere. Men jeg må ha et bedende folk som jeg kan øse den ut over. Bønn begynner i Guds hus. Alle de gammeltestamentlige profetene innkalte Guds folk til felles bønn. Jesus selv erklærte Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. (Matt 21,13). Faktum er at verdenshistorien har blitt formet gjennom bønnene til Kristi kirke. Tenk over det: Den Hellige Ånd ble først gitt i Guds hus, i Øvresalen. Der hadde disiplene holdt sammen og var utholdende i bønnen. (Apg. 1:14). Vi blir fortalt at Peter ble frigitt fra fengselet av en engel, mens... mange var samlet der og bad. (Apg. 12:12). Det hadde blitt holdt kontinuerlig felles bønn om Peters løslatelse. Det er tydelig at Gud frigir mye kraft på grunn av bønnene fra hans kirke. Derfor kan ikke kallet til slik bønn bli undervurdert. Vi vet at kirken har i oppdrag å vinne sjeler, å gjøre veldedighet og til å tjene som samlingssted hvor Guds Ord skal forkynnes. Men først og fremst skal kirken være et bønnens hus. Dette er dens primære kall, siden alle de andre sidene ved kirkelivet er født i bønn. Allikevel er felles bønn begrenset. Den er begrenset til tidsskjema og til de typer bønn Gud kaller oss til. For eksempel er ikke kirken stedet for å rope ut ens personlige bønner om nederlag og anfektelser, eller hvor vi nevner våre begjær for Herren og omvender oss fra dem. Noen ganger kan felles bønn bli en unnskyldning for å unngå denne slags private bønner hvor granskning av hjertet finner sted. Våre hjem skal også være et bønnens hus. Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. (Matt. 18, 19). Noen kristne kaller dette bønneoverenskomst. Du er stort velsignet om du har en hengiven bror eller søster du kan be sammen med. Ja, de mektigste forbedere jeg har kjent har fremstått som par eller trioer. Dersom Gud overhodet har velsignet meg i dette livet dersom han har brukt meg til sin ære så vet jeg at det er på grunn av noen få mektige forbedere som ber for meg daglig. Det stedet hvor slik bønn finner sted i sin mektigste form er i hjemmet. Min kone Gwen og jeg ber sammen daglig, og jeg tror at det holder vår familie sammen. Vi ba for alle våre barn de årene de vokste opp om at ingen av dem måtte falle fra. Vi ba for deres vennskap og forhold, om at Gud måtte sende bort kjærester dersom de hadde blitt sendt av fienden som snarer. Vi ba også for deres fremtidige ektefeller, og nå gjør vi det samme for våre barnebarn. Det er et trist faktum at veldig få kristne familier tar seg tid til bønn i hjemmet. Personlig kan jeg vitne om at jeg er i tjenesten i dag på grunn av kraften i familiebønnen. Hver dag, uansett hvor jeg og mine søsken lekte, om det var ute i gården eller nede i gaten, så ropte min mor fra inngangsdøren til huset vårt: David, Jerry, Juanita, Ruth, det er bønnetid! (Min lillebror Don var ikke født enda.) Hele nabolaget visste om vår families bønnetime. Noen ganger hatet jeg å høre det ropet, og jeg stønnet irritert over det. Men det er tydelig at noe skjedde i løpet av disse bønnetimene, hvor Ånden beveget seg i vår familie og berørte våre sjeler. Kanskje du ikke kan se for deg at du holder familiebønn. Kanskje du har en ektefelle som ikke er samarbeidsvillig eller et barn som er opprørsk. Kjære, det betyr ingenting hvem som velger å ikke være med. Du kan fremdeles komme til kjøkkenbordet og bøye ditt hode og be. Det vil gjøre nytten som bønnetimen i ditt hus, og alle familiemedlemmer vil vite det. Det tredje bønnestedet er det Jesus anbefalte for sine disipler: Lønnkammeret. Denne bønn skjer når vi er alene, i det skjulte. Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. (Matt 6,6). I det siste har den Hellige Ånd talt til meg om denne slags bønn. Tidligere har jeg lært, at på grunn av alt det livet krever av oss, kan vi ha et lønnkammer hvor som helst: I bilen, på bussen, i en pause på jobben. Og stort sett så er dette sant. Men det ligger mer i det. Det greske ordet kammer i dette verset betyr et privat rom, et hemmelig sted. Dette var klart for Jesu tilhørere, fordi i deres kultur hadde hjemmene ett innerste rom som ble brukt som et slags lagerrom. Jesu befaling var å gå inn i det skjulte rommet og lukke døren bak seg. Og det er en befaling til enkeltindivider, ikke noe som kan skje i kirken eller nr. 11 desember 2008