Selvhjelp - flukt eller løsning? TEMA: SELVHJELP

Transkript

1 Selvhjelp - flukt eller løsning? Illustrasjonsfoto: Lars Säfström/Samfoto Den som har skoa på, vet best hvor den trykker, lyder et gammelt ordtak. I tråd med ordtaket slår folk over hele verden seg i økende grad sammen i selvhjelpsgrupper for i fellesskap å mestre og løse sine vanskeligheter. Viktige kjennetegn ved slike grupper er: Utgangspunkt i felles problemer eller behov Gjensidighet mellom deltakerne Autonomi Erfaringsbasert kunnskap Fagfolk har sett på en slik utvikling med skepsis, ikke minst på rusmiddelområdet. For ikke mange år siden kunne en høre at Foreldreforeninger var selvrettferdige syteklubber og AA en religiøs sekt. Og brukerforeninger var spydspisser i liberalistenes strategi. Gradvis har bildet endret seg. Landsforbundet mot stoffmisbruk har blitt en viktig samarbeidspartner for offentlige myndigheter, og et økende antall behandlingstiltak støtter seg på 12-trinnstrategier. Ja, selv brukersammenslutninger blir sett på med interesse i hvert fall så lenge de befinner seg i andre land. På temasidene i dette nummeret har vi bedt to ledende teoretikere på området greie ut om hva selvhjelp er og ikke er, omveier og utveier i selvhjelpsarbeidet og utbredelse i Norge. Vi besøker et AA-møte og en brukerforening, og vi spør pårørende om deres erfaring med selvhjelpsorganisering. Temarartiklene finner du på våre hjemmesider, Der kan du også kommentere artiklene. 17 rus & avhengighet nr

2 Kvakksalvere medmennesker? eller Er selvhjelp en flukt til individsfæren eller sunn skepsis til profesjonelle helsearbeidere og byråkratisk velferd? Er det rester av antiautoritære opprør, et arnested for kravgrupper eller utrykk for at folk ansvarliggjør seg selv i forhold til egen helse og sosiale behov? Av MARIA GJEMS-ONSTAD Disse og flere spørsmål fra radikalt så vel som konservativt hold kan besvares både med ja, nei og tja. Selvhjelp er alt fra samfunnsbevisste feminister til konservativ pietisme i AA, fra krisesentre for mishandlede menn til grupper med kroniske lidelser, fra grupper med misbruks- og atferdsproblematikk til personer som samles for å drøfte familie- og livsfasespørsmål. I USA fleiper man med at uansett hva slags problem du har, kan du finne en selvhjelpsgruppe. I årene fra 1930 til 1940 etablerte selvhjelp seg som et alternativ for personer med sykdomsrelaterte, psykologiske og familiære problemstillinger. Anonyme Alkoholikere ble dannet i 1935 og har vært modell for mange andre grupperinger. Organisasjonen arbeider med å endre rusatferd og har en religiøs ramme. Kritikere beskylder AA for å være moralistiske, fanatiske, maktorienterte. Få bestrider at mange har fått hjelp. Samtidig med at sykdomsrelaterte grupper utbredte seg, inntok feministene selvhjelpsarenaen på 60-tallet. Denne bølgen delte seg i to; grupper som primært var opptatt av bevisstgjøring i forhold til et mannsdominert samfunn og grupper som var opptatt av psykologisk frigjøring, det vil si mer individorientert arbeid. Denne tendensen til todeling har fulgt selvhjelps- rus & avhengighet nr trenden. Noen er mest opptatt av utadrettet virksomhet i forhold til omverden og samfunn. Andre er mer opptatt av å arbeide med individuelle problemstillinger. Den mest eksplosjonsartede vekst kom i 1980-årene. Årsakene tilskrives stadig økende nettverks- og familieoppløsninger, fremmedgjøring i byråkrati og tap av religiøs tro. Samme forhold har stimulert til nasjonalisme og etnisk bevissthet og bevegelser som har til hensikt å lindre dårlige nettverk og rotløshet. En annen drivkraft i utviklingen er frustrasjon over det etablerte helsevesen og det man opplever som et uforstående byråkrati. Her hjemme har frivillig innsats hatt preg av grasrotengasjement og dugnadsånd. 50- og 60-årene var en blomstringstid for store veldedige organisasjoner som Røde Kors og Norske kvinners sanitetsforening. Radikale sosialpolitikere skjelte ut veldedighetstanter og ville at hjelp til personer med problemer skulle være det offentliges ansvar. Idag kalles selvhjelp den nye frivillighet. Vi alene vet best? Selvhjelp har ofte inntatt en konkurrerende fiendtlighet overfor helsevesenet: Vi alene vet best. Mange profesjonelle har på sin side vist skepsis; hvordan kan dårlig fungerende mennesker 18 arbeide med andre? Er det ikke uansvarlig å la amatører arbeide med så vanskelige felt? Andre har i sin faglige elfenbenstårn romantisert troen på menneskers ressurser, men unngått ethvert møte med folkehopen. Synspunktene er kontrære, men har resultert i avstand mellom selvhjelp og faglige fora. 1 Selvhjelp og profesjonelle helsearbeidere jobber ofte i samme felt, men rammen rundt arbeidet er forskjellig. Går du til en helsearbeider i det offentlige, har vedkommende utdannings- og erfaringsbakgrunn for å kunne hjelpe deg med ditt problem. Norsk lov er med på å regulere dette. Kvakksalverloven definerer for eksempel hvem som kan ta syke i kur. Den profesjonelle helsearbeider er ansvarlig ut fra fagligetiske retningslinjer. I selvhjelpgrupper er ikke dette formalisert, men deltagerne har et moralsk ansvar i forhold til hverandre. I metode og formelt rammeverk kan forskjellene mellom selvhjelp og profesjonelt helsearbeid være store. Uansett, i hjelpearbeid er alltid medmenneskelighet en sentral faktor. Og medmenneskelighet lar seg ikke monopolisere eller instituere av lover. Det skulle derfor være grobunn for samarbeid og mangfold. 1 Habermann, Ulla: Self Help Groups: A Minefield for Professionals, Groupworks, Vol 3 (3) 1990

3 Fra jeg- til vi-følelse Opplevelsen av å være en del av et større fellesskap er en positiv faktor i selvhjelpsgrupper. Belastningen ved å være et særtilfelle kan øke det opprinnelige problem. Det motsatte, å gjenkjenne seg selv i andre, kan bidra til å avhjelpe problemet. Jeg-følelse erstattes av vi-følelse. Opplevelsen av å være stigmatisert, den utstøtte, den ene rare, pulveriseres. Men hva bortsett fra det å gjenkjenne seg i andre er virksomt ved selvhjelp? Området er lite kartlagt. Mange vektlegger opplevelsen av gjensidighet. I selvhjelpsgrupper er alle både givere og mottagere, om enn på ulike tidspunkt. For mange er det lettere å motta hjelp fra noen som selv har hatt lignende erfaringer. De som har kommet lengre med problemene, blir rollemodeller for nykommere. Mange rapporterer at det å bety noe for andre var vel så vesentlig som å få hjelp. Hjelper-terapi-prinsippet sier at når en person med et problem hjelper en annen med et lignende problem, vil hjelperen ha like mye utbytte som den som får hjelp. Hjelperen gjennomarbeider sitt eget mens han arbeider med andre. Flere fordeler med selvhjelpsgrupper sammenlignet med det profesjonelle helsevesen kunne nevnes: Gruppene er ikke-byråkratiske, uten kø-ordninger og ventelister. Deltagerne forholder seg til problemene slik de erfares og legger ofte vekt på at vanskelighetene også gir mulighet for forandring og utvikling. Det man sliter med, blir ikke bare noe som må kureres bort, men kan være en kime til videre vekst. Passer for alle? At selvhjelp er blitt mote, avføder nye problemstillinger. Mange psykologiske problemer er av en slik art at den som selv er rammet, ikke så lett identifiserer kjernen i problemet. Dette gjelder blant annet tunge psykiatriske tilstander, som psykoser. Selv om selvhjelp er in, kan man ikke forvente at selvhjelpbaserte grupper skal helbrede sykdommer. Det er likevel en erfaring at man kan ha utbytte av å delta i en gruppe for å støtte hverandre, og kanskje arbeide med ulike måter å mestre hverdagen på. Det er derfor rimelig å skille mellom selvhjelpsgrupper som arbeider med forandring og grupper som er innstillet på å gi sosial støtte og hjelp til å leve med ulike tilstander. Dernest er det ofte en erfaring at personer som har et avgrenset problem, for eksempel angst, men som i tillegg har en vanskelig personlighetsutforming får lite utbytte av selvhjelpsgrupper. Personer som har en vedvarende tendens til å henlegge årsaken til alle problemer på ytre forhold, vil ofte oppleve det meningsløst å arbeide med seg selv. Mennesker som har behov for å lage konflikter, kanskje idealisere noen og svartmale andre, vil ofte skape dårlige arbeidsforhold i grupper. En leder for selvhjelpsgruppe i England, uttrykte seg klart: Folk det er for mye kluss med, får ikke noe utbytte av gruppene. Selvhjelpsgrupper er ofte symptom på dårlig nettverk, men kan også ytterligere utarme dette hvis gruppen overtar nettverkets funksjoner. Tidligere henvendte man seg gjerne til familiemedlemmer hvis man hadde et problem. Mye flytting, brutte familiebånd og ustabile forbindelser vanskeliggjør dette. I dag henvender man seg heller til likesinnede, for eksempel selvhjelpsgrupper. Dette gruppefelleskapet kan bli en konkurrent til det eksisterende nettverk. Illustrasjonsfoto: Svein Erik Dahl/Samfoto Om fellesskapet blir et mål Det sosiale fellesskapet i gruppen kan bli et mål i seg selv. Hvis tilhørighet er 19 rus & avhengighet nr

4 avhengig av at man fortsatt har symptomet, kan dette bidra til å vedlikeholde problemet. I denne sammenheng er det pekt på at det er sunnere at inngangsbilletten til AA-gruppene er avhold fra alkohol, enn at inngangsbilletten til mange angstgrupper er at man fremdeles har angst. I første eksempel er det fravær av symptom som gir adgang til et ønsket fellesskap. I det andre eksemplet er det tilstedeværelse av symptom som gir det samme. En del kan bli fanget i organisasjonen: De forblir der. I profesjonell behandling blir terapeut og pasient som oftest enige om en avslutning. Til sammenligning mener kritikerne at det ikke finnes en lykkelig avslutning på medlemskap i Recovery, fordi lederne ønsker at medlemmene skal fortsette. 2 Gruppefellesskap kan også avle ekspertpasienter som er mer opptatt av å være vellykkede pasienter enn å bli kvitt sine problemer. Noen lærer å fungere i gruppen, men ikke i verden utenfor. Mediefokusering, posisjon i gruppen og særbehandling kan bidra til en slik type gevinst. Mennesker med like eller lignende problemer har tendens til å velge samme inadekvate løsningsforsøk. Personer med alvorlig sykdom har tendens til å benekte dette. Foreldre som har mistet et barn bebreider ofte seg selv uten grunn. Alkoholmisbrukere bagatelliserer sitt alkoholkonsum. Sørgende vil unngå de vonde følelsene. Mange som får en kronisk sykdom, har vanskeligheter med å akseptere dette og forsøker å gi helsevesenet skylden. Noen har sagt at den beste måte å finne tonen i en selvhjelpsgruppe, er å klage over helsearbeidere. I disse tilfellene forsøker personen å takle problemet med å projisere. Projeksjon er en forsvarsmekanisme der man forsøker å skyve problemet bort fra seg selv og over på andre. Når dette forsterkes i gruppesammenheng, blir hovedfokus 2 Omark, R.C: The Dilemma of Membership in Recovery Inc, a selfhelp ex.mental patients organization, Psychological Reports, , 1970 rus & avhengighet nr ofte hvordan omverden har bidratt til vårt problem, og hvordan omverden nå kan forholde seg til det samme: Hadde andre bare forstått Det samme kan man tenke seg om en rekke andre individuelle forsvarsmekanismer; intellektualisering, benekting, reaksjonsdannelse. Hvis mange i gruppen har tendens til å fordreie virkeligheten på samme måte, får denne fordreining preg av en sann virkelighetsopplevelse. Arbeidsfellesskapets fallgruber Personer med en kronisk lidelse, fysisk eller psykisk, kan ha nytte av en selvshjelpsgruppe som utgjør et stabilt nettverk over år. For personer med en lidelse som man kan bli kvitt, kan en for stabil og trygg gruppe bli en sovepute. De som ønsker tilknytning til gruppen etter at de har overkommet en del av sine egne vanskeligheter, kan få ansvar for å hjelpe andre for eksempel med å lage treningsoppgaver. Denne form for hierarkisering er vanlig i en del grupper som arbeider med misbruk. Desto lengre du selv har vært avholdende, desto mer stiger du i gradene og får en ansvarsfull jobb innen gruppen og i hierarkiet. Innen selvhjelp vil det alltid være vesentlig at deltagerne etter hvert tar mer ansvar. En del selvhjelpsgrupper har den ideologi og praksis at de arbeider med sine problemer primært ved å dele følelser og snakke om dette i gruppen. Fokus blir emosjonelle og mellommenneskelige forhold. Det viser seg ofte at dette blir vanskelig uten profesjonelt lederskap. Konflikter yngler. Noen blir terapeuter og overinvolverer seg i de andre. De konflikter man finner i en vanlig familie eller slekt, finner man i gruppen. Her kan det til og med se ut som om de dyrkes. At fellesskapet rundt et problem også har sine mulige fallgruber, er ikke forbausende ut fra det vi vet om gruppers psykologi. Å fordømme selvhjelp ut fra viten om feilskjærene, ville sannsynligvis være like uklokt som å fordømme familien ut fra kjennskap til skilsmissestatistikken. Når man analyserer fallgrubene 20 ved selvhjelp, kan det se ut som om motsetningen, profesjonelt drevet gruppearbeid, fremstår som noe uklanderlig. Ser man nærmere på ulike gruppetilbud innen helsevesenet, blir bildet et annet. Fristelsen til å tenke svart/hvitt gir i best fall et ufullstendig bilde av virkeligheten. Drøftelser av fallgrubene gir muligheter for å etablere sunnere selvhjelpsgrupper. Hvordan forholde seg? Sosialarbeidere og andre i helsesektoren har vært opptatt av hvordan de nå skal forholde seg når frivillige banker på deres dør og vil gjøre en innsats. Egentlig er dette et merkelig spørsmål. Det er som om man må beskytte seg mot at andre uten egen utdanning og bakgrunn engasjerer seg i sosiale og psykologiske spørsmål. Noen fagfolk har begynt å interessere seg for fenomenet og har arbeidet med å dokumentere effekt. Andre stiller sin ekspertise til rådighet ved konsultasjon og drøftelser. Det er en utfordring for selvhjelpsgrupper å dra nytte av kunnskap hos profesjonelle helsearbeidere, uten å miste pionerånden. Fra helsevesenets side er utfordringen å bistå uten å bli bedrevitere. Før tenkte man at den absolutt mest viktige faktor i selvhjelp var gruppefellskap. Gruppefellesskap kan være en potent faktor, men uten bærende terapeutisk ideologi, kan det også bli antiterapeutisk. Utviklingen videre i selvhjelp kan hente inspirasjon fra selvadministrerte metoder der prinsippene for egenutvikling uten eksperthjelp blir tydelige. Vesentlig er en handlingsorientering som gjør det mulig for deltagerne å se seg selv i forhold til egne oppgaver og målsetninger. Forfatteren har tidligere startet selvhjelpsgruppene T.O.P Triumf over Panikk for personer med angst. En annen versjon av artikkelen har stått på trykk i tidskriftet Dyade 1/95. MARIA S. GJEMS-ONSTAD er psykolog ved Josefinegate psykiatriske poliklinikk.

5 Veier og omveier gjennom selvhjelp Deltakere i Anonyme alkoholikere er blant de mest fornøyde i en undersøkelse av forskjellige typer selvhjelpsgrupper i Norge; tre av fire AA-deltakere mener at de mestrer alkoholproblemer mye bedre takket være gruppevirksomheten. Av TONE ØIERN Sissel Seim, som sier dette, var i 1992 til 1995 ansatt ved Studiesenter for selvhjelp, et forsøks- og forskningsprosjekt som hadde som oppgave å bistå selvhjelpsgrupper og kartlegge omfanget og arten av slik virksomhet i Norge. 236 grupper ble kartlagt, hver med i gjennomsnitt 10 medlemmer. Gjennom de 236 gruppene spredte forskerne spørreskjemaer. 381 innkomne svar ga grunnlag for prosjektets deltakerundersøkelse. Alkoholproblemer samlet den største gruppen deltakere i undersøkelsen. r&a treffer Sissel Seim i hennes nye jobb som førsteamanuensis ved avdeling for kommunal- og sosialfag Høgskolen i Oslo. Hvem er de? Den typiske gruppedeltaker har ikke ensomhet og isolasjon som sitt fremste kjennetegn. De fleste deltakerne er kvinner, gjennomsnittsalderen ligger på litt over 40 år, men aldersspredningen er stor, sier Seim. Halvparten er gifte eller samboende. De har bedre utdanning, men oftere dårligere økonomi enn resten av befolkningen. De er mindre yrkesaktive, noe som sikkert henger Sissel Seim sammen med dårlig helse; sykdom er oftest grunnlaget for å delta i selvhjelpsgruppe. At flere av selvhjelpsdeltakerne enn i befolkningen ellers deltar i forenings- og organisasjonslivet, tyder på at de er mer sosialt utadvendte enn vanlig, sier Seim. Det foregår en selvseleksjon til disse gruppene. Man finner selv ut om man passer der; om dagsorden og kjemi stemmer. Målt utfra de som har lengst og mest intens kontakt, ser middelaldrende kvinner fra mellomlagene ut til å finne seg best til rette. Vilje og evne til å lytte til andre, ser ut til å være en viktig seleksjonsmekanisme. Fordi det stilles høye krav til å forholde seg til andre menneskers problemer, skal det etter Seims oppfatning et sterkt personlig engasjement til å gå inn i selvhjelp: Uten en sterk erkjennelse av sitt eget problem og et like sterkt ønske om å gjøre noe med det, kommer man ikke over den første terskelen. I det norske selvhjelpsenterets undersøkelse er nesten 100 prosent av gruppedeltakerne så fornøyde at de vil anbefale andre i samme situasjon som dem selv å forsøke, og vel halvparten mener at situasjonen som de søkte selvhjelp for, er bedret. Ikke overraskende, sier Seim. Ulempen ved undersøkelser som denne er at de som trolig er mest aktive, overrepresenteres, ikke de som har hoppet av eller har sviktende engasjement. Vi finner allikevel ikke grunn til å tvile på at den gir et sant bilde av hvorfor nordmenn nettopp foretrekker denne formen for problem-mestring. Hva ved selvhjelp virker best? Livskvaliteten øker. Om en ikke blir kvitt problemet sitt, tyder mye på at en lever bedre med det. Det ser det ut til at en kommer inn i en god sirkel: Gruppedeltakelsen gir økt sosial kompetanse og selvtillit. Det gjør at en også fungerer bedre i samhandling med familie og venner, altså i et sosialt nettverk utenfor gruppene. I strid med hva noen antar, utvikler ikke gruppedeltakerne personlige vennskapsrelasjoner. Over 70 prosent hadde ikke kontakt med gruppa utover de oppsatte møtene. De verken får eller søker gruppene som noen erstatning for primære sosiale nettverk. Tvert i mot tyder en del på at gruppene fungerer avlastende på problembelastningen av de personlige nettverkene. Deltakerne føler seg 21 rus & avhengighet nr

6 Illustrasjonsfoto: Bernt Eide/Samfoto trygge på at jeg har et annet sted jeg kan gå og snakke og samtaler i mindre grad med familie og nære venner om problemet som de søkte hjelp for. På bakgrunn av undersøkelsen mener Seim at fellesskapet blant folk med like problemer langt på vei kan ses på som en virkning i seg selv: Følelsen av ikke å være alene med et problem, av ikke å være avvikende eller unormal, og å kunne snakke om atferd og handlemønstre uten at andre føler seg skremt, men derimot at det aksepteres. Man utforsker sin sosiale identitet gjennom å bli sett av andre og kan bruke hverandre som modeller. rus & avhengighet nr AA skårer høyt Bedret livskvalitet og bedre selvtillit gjelder i enda høyere grad de som søker gjensidig hjelp for sitt alkoholproblem gjennom AA enn resten. I denne gruppen er det også flere enn i utvalget for øvrig som sier at de mestrer problemet de kom for å få hjelp med. Noe av hemmeligheten kan være at det å slutte å drikke er AA sitt mål for virksomheten. Få andre selvhjelpsgrupper har et så klart uttrykt mål. Hvilke andre ting ved AA ser ut til å virke? I forhold til andre behandlingstilbud gir AA gir noe unikt; tidsubegrenset støtte. Dessuten lover ikke AA at problemet skal helbredes, men at den enkelte selv kan mestre det bedre. AA formidler en klar, felles forståelse av å ha et problem og hva problemet dreier seg om. Det kreves at man forstår alkoholisme som sykdom og i tillegg kreves at man aksepterer et gudsbegrep 22 eller tror på en høyere makt. Som for all selvhjelpsvirksomhet passer ikke ett konsept for alle; i de fleste tilfeller finner den enkelte ut om han og gruppen passer sammen underveis, med større eller mindre plunder. Med sin mer fasttømrede struktur og sitt i forhold til andre selvhjelpsgrupper mer ideologiserte program, har nok den enkelte større mulighet for å ta standpunkt til AA med én gang. I England har man regnet ut at bare 3,4 prosent av de som har et erklært alkoholproblem, er med i AA. Kanskje er potensialet for selvhjelp blant folk med alkoholproblemer større enn det AA fanger inn, kanskje er AA-ideologien er med på å forhindre en del fra å søke selvhjelp? For eksempel fikk Selvhjelpsenteret stor respons på annonser henvendt til barn av alkoholi-

7 kere som ønsket å starte en selvhjelpsgruppe. Ingen av de vi kom i kontakt med på denne måten, ønsket å bygge arbeidet på AA-modellen. De ønsket å utvikle sin egen målsetting og struktur i arbeidet. Lite nymoralisme Er selvhjelpens mål om å løse enkeltindividers behov et for snevert perspektiv? Mange selvhjelpsgrupper starter med formålet å løse problemer for individet, men utvider gradvis problembeskrivelsen slik at organisasjonen får mer preg av interesseorganisering. For noen er det omvendt; interesseorganiseringen kommer først og selvhjelpen i forlengelsen av den. Om en starter ut fra erkjennelsen av at samfunnsmessige problemer medvirker til problemutviklingen hos den enkelte, nedtones nymoralismen, og skylden settes ikke bare på en selv. Det viktige er å fastholde en kombinasjon: Determinismen i at dårlige levekår nødvendigvis skaper problemer, bekreftes ikke alltid. Du har og har hatt en valgfrihet. Denne konflikten utgjør en drivende dynamikk i mange selvhjelpstiltak. Medfører selvhjelp at en identifiserer hverandre som offer og forsterker denne posisjonen? Undersøkelsen taler imot slike antakelser. Noen ganske få enkeltpersoner kan synes å festne i en offeridentitet. Flertallet av gruppene er derimot opptatt av å komme videre. Men det tar ofte lang tid. At mange er med i en gruppe over lang tid, er ikke tegn på at det står stille. Det ligger vekstmuligheter i stadig å yte og oppleve sine egne ressurser i samspillet med andre. Ikke tomrom Sissel Seim og hennes tre kolleger ved det tidligere selvhjelpsenteret mener at både undersøkelsen og erfaringene fra senteret gir grunn til å forkaste den såkalte tomromteorien; at selvhjelp har oppstått i et samfunnsmessig vakuum etter at sosiale institusjoner bygges ned og familie- og slektsbånd løsner. Riktignok opplever omtrent en tredjedel av gruppene seg som en erstatning for manglende eller mangelfulle profesjonelle tiltak, men en større del 40 prosent ser seg som et supplement til dem. Profesjonelle oppmuntrer ofte til selvhjelp eller blir med på å danne selvhjelpsgrupper. Både i helse- og sosialprofesjonene vides i dag perspektivet ut. Økt livskvalitet blir satt på dagsorden. Det kroniske problempanoramaet får større oppmerksomhet og en søker mot mer langsiktige og omsorgspregede løsninger. Pasienten eller klienten får i mindre grad rollen som objekt for manipulasjon og reparasjon og ses i økende grad som et subjekt med mulighet for aktivisering, samarbeid og medvirkning. Perspektivet endres fra behandling til mestring. Sissel Seim mener at undersøkelsene på flere måter viser hvordan selvhjelpsprosessen skiller seg ut fra tradisjonell behandlingstankegang: Den reflekterer at ting tar tid. I motsetning til en instrumentell rasjonalitet, uttrykker deltakerne en sirkulær forståelse. Det viktigste for deltakerne er ikke å oppnå bestemte mål på kortest mulig tid. De vil gjøre noe med sin situasjon, gripe tak i seg sjøl, få kontakt med andre, nye sider. Å se at ikke alle mennesker bruker tiltak etter oppskriften og med en gang starter en målrettet prosess slik det var tenkt, er noe behandlere og sosialarbeidere bør lære av. Vi bør se at enkelte kan gå omveier, eller velge veier vi ikke sjøl ser på som riktige. r&a-fakta Selvhjelp i Norge Det finnes mellom 2000 og 3000 aktive selvhjelpsgrupper i Norge, med om lag 10 medlemmer i hver gruppe. 90 prosent har gruppesamtaler som sin sentrale aktivitet. 43 prosent mottar offentlige midler. 20 prosent er startet av offentlige instanser; sosialkontor, sykehus, helsestasjon, 40 prosent av gruppedeltakerne selv og 33 prosent av organisasjoner. En fjerdedel drives i tilknytning til en offentlig institusjon, halvparten knyttet til ulike organisasjoner, og en fjerdedel er frittstående. En av fem grupper har utgangspunkt i alkoholproblemer. 60 prosent av deltakerne i grupper omkring mestring av alkoholproblemer sier at de har fått vesentlig bedre livskvalitet, 87 prosent mye bedre selvtillit og 83 prosent at de har utviklet bedre støttende personlig nettverk enten gjennom gruppa eller med familie og venner. Kilde: Ole K. Hjemdal, Sigrun Nilsen og Sissel Seim: Selvhjelp, Cappelen akademisk forlag 1998 Utfordring for profesjonene I følge Seim bør det være et minimumskrav til profesjonelle at de kan introdusere klienter til selvhjelp, som en av flere måter å nærme seg et problem på. Selvhjelp bør være en del av et repertoar; for noen passer det, for andre ikke. Debatten for eller imot selvhjelp har lite for seg, like lite som debatten om hvilket rusbehandlingstilbud som er best. Det er umulig å finne endegyldige løsninger som alle kan passe inn i og langt viktigere at folk finner løsninger som passer for dem! 23 rus & avhengighet nr

8 TEMA INTERVJU Forstående fellesskap Et AA-møte trenger ikke være mer enn to alkoholikere og en kaffekopp. På et åpent møte i en AA-gruppe like utenfor Oslo kom likevel Tom og atten andre alkoholikere. Også det fungerte utmerket. Av JAN-ERIK ØSTLIE En alkoholiker er ikke bare et menneske som er glad i en dram. For en alkoholiker er én drink for mye og tusen ikke nok. Får dere noen form for premie for å holde dere edrue? Et nytt liv, svarer Tom kjapt, smiler med to intense øyne som har sett mye, antagelig det meste. Vi sitter på en kafeteria og prater. Det er en time til møtet i Anonyme Alkoholikere (AA). I blå levis, høyhalset ullgenser og svarte joggesko signaliserer Tom en avklaret ro der han varmer opp med en kaffekopp som står trygt plassert på respatexen foran ham. Var vi ikke milevis unna Hollywood, kunne Tom av utseende fort blitt forvekslet med en yngre utgave av Al Pacino. Ansiktet er av lær og nesten like markert som den korte skinnjakka er sliten. Så har han også levd livet, vært på fylla i uker og år. Men det er lenge siden. Heldigvis. Til AA kom 46-åringen rett fra gata etter å ha misbrukt alkohol og andre rusmidler fra han var 14. Nå har han ikke så mye som nippet til en drink siden tredje juledag 1986 og er synlig stolt av det. Det var tøft å være på AA-møtene i begynnelsen. Jeg trodde som alle andre alkoholikere at jeg var spesiell helt til jeg forsto at dem jeg traff på møtene skjønte hva rus & avhengighet nr jeg snakka om. Og jeg skjønte dem. Mange hadde verre historier å fortelle enn meg. De hadde det godt uten rusmidler, de hadde en trygghet jeg også ville ha, de inspirerte meg. Her var det ingen som kontrollerte meg og sa hva jeg skulle gjøre, her hadde jeg frihet til å gå bort å kjøpe meg en øl, hvis jeg ville, her fordømte ingen meg, sier Tom. Eksemplets makt? Kall det hva du vil. Vi har en flat organisasjonsstruktur basert på tanken om hjelp til selvhjelp. At andre klarer å holde seg edrue, gir håp om at jeg også skal klare det. Riset bak speilet er at jeg går ut og drikker igjen og kanskje dør av det, sier Tom og erkjenner at AA har gitt ham et helt nytt liv. Tom er nå så trygg på seg sjøl at han kan reise på ferieturer til Syden uten å havne på fylla. Og fornøyd med at AA er økonomisk uavhengig både av private og offentlige instanser. At vi klarer å drive AA uten annen økonomisk støtte enn fra våre egne medlemmer, gir en enorm styrke og sjøltillit. Det er viktig at ikke prestisjeformål og krav om eiendom skygger for budskapet som er å holde oss edrue og hjelpe andre alkoholikere til edruskap. Rundt et langt trebord sitter nitten alkoholikere, flere menn enn kvinner, i alle aldre, fasonger og vektklasser, én med slips og én med fjærhatten på, pluss kjæresten til en alkoholiker og en journalist, kveldens to gjester. Opp til taket er det flere meter. Det lukter stramt av kaffe. På bordet står termoser, pappkrus, tente telys og en enslig cola. Flere bordkort med påskrifter som «gjør det enkelt», «lev og la leve» og «en dag av gangen» er spredd rundt på bordet. Har noen edruskapsdag denne måneden? spør møtelederen. Noen svarer nei, ingen svarer ja. Hei, jeg heter Nils og er alkoholiker. Hei Nils! svarer alle i kor. Nils hilser fra en som ikke kunne komme, og forsamlingen tar en stille stund som en påminnelse på hvorfor de er her. Flere sitter dypt konsentrerte med lukkede øyne mens AAs rehabiliteringsprogram, de tolv trinn, leses høyt. Det dreier seg om å innrømme at en alkoholiker trenger hjelp for å løse sitt drikkeproblem, å aksepterer det faktum at alkoholikeren ikke kan drikke alkohol i noen form og ikke minst å identifisere seg selv med andre alkoholikere som arbeider for gjenreisning ved å dele sin erfaring med dem. Dagens tema er første trinn; å innrømme at de var maktesløse overfor alkohol og at de ikke lengre kunne mestre sine liv. Ordet vandrer rundt bordet. Hei, jeg heter Per og er alkoholiker. Hei Per! Jeg prøvde mange måter å slutte

9 Illustrasjonsfoto: Sari Poijärvi/Gorilla/Samfoto på, ville være smart, tenkte jeg kunne lære noen triks av AA og gikk på møter. Holdt ut to måneder, hadde ikke mer å lære av de gamle gubbene, gikk ut igjen og begynte å drikke pent. Det ble selvfølgelig bare verre og verre, total fiasko. Måtte innrømme at jeg var alkoholiker. Det var vanskelig, det var jo så mange andre som drakk mer enn meg. Nå er jeg glad for fellesskapet med dere. Takk skal dere ha, sier Per. Takk skal du ha! sier de andre i kor. Hei, jeg heter Jenny og er alkoholiker. Hei Jenny! Jeg syns fortsatt det er vanskelig å erkjenne at jeg er alkoholiker og må ta én dag av gangen. Da blir det lettere, da blir jeg ikke så deprimert. Hver dag takker jeg for at jeg er edru. Ikke var det godt, og mange penger gikk med, sier Jenny og gir ordet videre. Det ble så ille at naboen måtte styre livet for meg. At AA skulle gi meg et annet liv hadde jeg ikke trodd, sier Tom. Hei, jeg heter Tom og er alkoholiker. Hei Tom! Uten å forstyrre Tom mens han snakker til de andre, vandrer tankene tilbake én time, til kafeteriaen. Jeg prøver å få med meg alle AAmøtene, sier Tom som ofte mottar tips fra venner eller slektninger til alkoholikere som trenger hjelp. Dersom alkoholikerne selv ønsker det, besøker Tom, som regel sammen med andre fra AA, alkoholikeren hjemme. Dette er hva de kaller tolvte-trinns-arbeid. Jeg reiser ut for å hjelpe meg sjøl. Å bringe budskapet videre til andre alkoholikere må jeg gjøre for sjøl å bevare edruskapen. Jeg voldtar ingen mentalt, de må ville bli med sjøl. For- Fortsetter neste side De tolv trinn 1 Vi innrømmet at vi var maktesløse overfor alkohol, og at vi ikke lenger kunne mestre våre liv. 2 Vi kom til å tro at en Høyere Makt kunne hjelpe oss til å få vår sunne fornuft tilbake. 3 Vi bestemte oss til å overlate vår vilje og vårt liv til Guds omsorg, slik vi selv oppfattet Ham. 4 Vi foretok en fryktløs og grundig moralsk selvransakelse. 5 Vi innrømmet, ærlig og utilslørt, våre feil for Gud, for oss selv, og et annet menneske. 6 Vi var helt innstilt på å la Gud fjerne alle disse feilene. 7 Vi ba Ham ydmykt fjerne våre feil. 8 Vi satte opp en liste over alle dem vi hadde gjort vondt mot, og var villige til å gjøre alt sammen godt igjen. 9 Vi gjorde opp med disse menneskene når det var mulig å gjøre det ute å skade dem eller andre. 10 Vi fortsatte med selvransakelse, og når vi hadde feilet, innrømmet vi det uten å nøle. 11 Vi søkte gjennom bønn og meditasjon å styrke vår bevisste kontakt med Gud, slik vi selv oppfattet Ham, og ba bare om å få vite Hans vilje med oss og kraft til å utføre den. 12 Når vi hadde hatt en åndelig oppvåkning som følge av disse trinn, prøvde vi å bringe budskapet videre til alkoholikere og følge prinsippene i all vår gjerning. 25 rus & avhengighet nr

10 TEMA teller bare min historie, og til slutt spør jeg kanskje om de tror de er én av oss. Jeg sier aldri at sånn og sånn må de gjøre, jeg vet at det blir feil. Det er ikke gjort norske undersøkelser om frafallsprosenten i AA, men Tom forsikrer at AAs rehabiliteringsprogram er tøft og at noen selvfølgelig faller fra. Amerikanske undersøkelser fra før krigen viste at omlag 50 prosent først falt fra, men av disse kom 25 prosent tilbake igjen. AA fører verken medlemslister eller krever medlemskontingent. Du er medlem så lenge du vil gå på møtene. Ekskludering skjer ikke. Kommer noen fulle på møter og det hender får de lov å være med så sant de ikke forstyrrer møtet, sier Tom. Skulle vi avvise nykommerne, ville AA også dø. Vi tar ikke imot noe avholdsløfte. Det er aldri noen selvfølge at vi skal klare å holde oss edrue. Vi ønsker hverandre lykke til med de neste 24-timene, tar én dag av gangen og skryter aldri av et langt edruskap. Tom forteller at alle nykommerne får en fadder de kan ringe til når det kniper. De aller fleste ringer én eller annen gang. Jeg har en fadder ennå, lenger har jeg ikke kommet, sier Tom og kaster et blikk ut av vinduet som om fadderen var der ute. Hvor viktig er anonymiteten? Jeg forteller selvfølgelig ingen at jeg traff naboen på AA-møte i går. Det er veldig viktig at vi føler oss trygge her. Mange sier dere er en religiøs organisasjon? Alle de store trosretningene er representert, men vi har også ateister og agnostikere i våre rekker. Som det står i programmet, velger vi vårt eget gudsbegrep, Gud slik vi selv oppfatter Ham. AA har et åndelig aspekt, ikke et religiøst. Enkelte ville nok si at atmosfæren på AA-møtet er litt halleluja, men den skifter raskt avhengig av innholdet i de personlige historiene. Mellom latter og sjølironi til sitrende lepper og tårefylte rus & avhengighet nr øyne kan det være bare få sekunder. Forståelsen, omsorgen og vennligheten vises med gjenkjennende nikk som om de vil si at sånn har jeg det ofte også. Hei, jeg heter Geir og er alkoholiker. Hei Geir! Jeg satt alltid inne og drakk aleine. Hvis ikke, havna jeg i fyllearresten. Da jeg kom til AA, skjønte jeg at jeg hadde kommet hjem. Her slipper jeg å være den person jeg ikke ønsker å være. Vennskapet i AA er så verdifullt, sånt vennskap hadde jeg aldri før, sier Geir. Hei, jeg heter Stian og er alkoholiker. Hei Stian! Det første jeg spurte de andre om på mitt første AA-møte var om de også hadde et alkoholproblem. Ja, svarte samtlige. Å gudskjelov, det var da enda godt, tenkte jeg. Det gjorde meg trygg, sier Stian. Først gikk jeg til psykologisk behandling for å lære å drikke kontrollert. Hadde bare forakt for psykologene, jeg manipulerte dem akkurat dit jeg ville. At jeg hadde et alkoholproblem, skjønte jeg. Men alkoholiker, nei ikke tale om. Å innrømme dét var et sjokk. Jeg begynte å gå på AA-møter, trodde etter hvert at jeg klarte dette bra og begynte å drikke litt igjen. Det gikk ikke. Da skjønte jeg at jeg var alkoholiker, sier Gerd. Noen forslag til tema neste gang? spør møteleder etter at møtet har vart i halvannen time og det er på tide å runde av. Depresjoner, svarer Eva. Takknemlighet, depresjoner er for trist, sier Arne. Da tar vi depresjoner neste gang, konkluderer møteleder og ber om at hatten sendes rundt. Gjestene får ikke lov til å bidra med noen kroner, slik er husreglene. Vi spanderer kaffe, sier Tom, fortsatt med et glimt i øyet, fortsatt alkoholiker. 26 JAN-ERIK ØSTLIE er freelancejournalist, bosatt på Nesodden r&a-fakta Hva er AA? Anonyme Alkoholikere (AA) er et fellesskap av kvinner og menn som deler erfaring, styrke og håp med hverandre for å løse sitt felles problem og hjelpe andre å friskne til fra alkoholisme. Den eneste betingelsen for medlemskap er ønsket om å slutte å drikke. Det er ingen avgifter eller kontingenter for medlemskap. AA er selvhjulpne gjennom egne bidrag, ikke knyttet til noen sekt, trossamfunn, politisk parti, organisasjon eller institusjon, ønsker ikke å ta stilling i noe stridsspørsmål, og verken støtter eller motarbeider noen sak. Medlemmenes fremste formål er å holde seg edrue og hjelpe andre alkoholikere til edruskap. Det er over AA-grupper og over to millioner medlemmer i 142 land. I Norge er det 175 AA-grupper og 1700 medlemmer. For stoffmisbrukere finnes egne grupper organisert under Anonyme Narkomane (NA) (Se også ramme side 32). AA i Norge treffes hos: AA Servicekontor Postboks 205, Sentrum 0103 Oslo telefon faks Servicekontoret gir også ut det månedlige magasinet «Boks 205».

11 Gjenkjennelse og økt åpenhet TEMA: SELVHJELP Landsforbundet mot stoffmisbruk vil satse mer på selvhjelp og ønsker at foreldre bedre kan ivaretas som ressurser for hverandre. Av TONE ØIERN Jeg forsto ikke hvorfor de andre i familien ikke reagerte som meg over å få en stoffmisbruker i familien. Reagerte de ikke? Etter å ha deltatt i familielivskurs og annen selvhjelpsvirksomhet i Landsforbundet mot stoffmisbruk (LMS) har jeg gjenkjent de forskjellige måtene vi reagerer på. Andre mødre, fedre og søskens reaksjoner har fått meg til å forstå reaksjonsmønstre som både likner og er vidt forskjellige fra mine egne. Man føler seg ikke lenger unormal. Familielivskursene har gitt meg større kunnskap og klangbunn for hva som er normalt! At det er blitt en større åpenhet og forståelse i familien, førte også til at det ble lettere å be om hjelp fra andre. Kontakten med slekt, venner og hjelpeapparatet ble bedre. Ikke minst til hjelp for han som nå er ute av misbruket. Kari Ann Tingstein som sier dette, er nå generalsekretær for Landsforbundet mot stoffmisbruk (LMS). Hun har selv erfart hvordan selvhjelpvirksomheten bidro til å holde familien hennes tettere sammen og hjalp dem til unngå at misbrukeren ble sentrum for familien. Nå er hun opptatt av å sette selvhjelpsaspektet i organisasjonen inn i mer organiserte og stabile former. Det som skjer i formelle og uformelle fora i organisasjonen, må settes mer offisielt på dagsorden, sier hun. Et Bjørg Huseby (t.v.) og Kari Ann Tingstein vil øke selvhjelpsvirksomheten i LMS. uttrykk for dette er at LMS nå har avsatt noen av sine knappe midler til en medarbeider som skal styrke selvhjelpsiden av organisasjonen. Interesseorganisasjon LMS er en interesseorganisasjon mot spredning av narkotiske stoffer og for mer effektiv forebygging og behandling av narkotikaproblemer. Men selvhjelp har alltid vært en viktig ingrediens i Landsforbundet, selv om det sjelden er det nyinnmeldte søker i første omgang. I utgangspunktet er stoffmisbrukeres foreldre lite opptatt av sin egen situasjon. De kommer for å snakke om og få hjelp til misbrukeren. Fokus domineres av misbrukeren. Men noen lokallag fungerer også som selvhjelpsgrupper. Etter å ha gått seg varme i lokallaget, får man kontakt andre pårørende som har vært på et av våre familielivskurs. Deres entusiasme smitter, og man ser at forholdet til misbrukeren i disse familiene også bedres. For når misbrukeren ser at foreldrenes kompetanse i å ta vare på seg selv øker, fritar det ham eller henne for skyld. Foreldrene føler seg bedre beredt til å takle kriser; vet at de kan ta kontakt med andre som har vært gjennom tilsvarende. Men mest av alt virker gjenkjennelsesverdien; opplevelsen av at vi reagerer likt; at det ikke er unormalt å tenke og føle som en selv. De pårørende oppdager altså gradvis behovet for å ta vare på seg selv, for hjelp på egne vegne et behov som selvhjelp langt på vei kan innfri. Det er ingen motsetning med å jobbe individuelt og kollektivt som interesseorganisasjon, sier Tingstein. Det å jobbe med seg selv kan føre enkelte ut av handlingslammelse. Samtidig er en organisasjon som også har som mål å stille makt bak viktige krav på vegne av misbrukerfamiliene, en god ramme rundt personlig endringsarbeid. Familielivskurs LMS har 3000 medlemmer og abonnenter på medlemsbladet Mot Stoff. Den mest synlige selvhjelpsvirksomheten startet for 10 år siden 27 rus & avhengighet nr

12 med familielivskurs, der den enkeltes situasjon nettverk og videre muligheter er tema. De arrangeres to ganger årlig i landlige omgivelser, hver gang over fire dager. Ett år etter kan deltakerne søsken og foreldre få oppfølgingskurs. På hvert kurs deltar 25 personer. Tre av fire er kvinner. Kursene er delt i smågrupper med en kvalifisert pårørende som leder for hver gruppe. Hvert år holder det sentrale organisasjonsleddet egne oppfølgerog igangsetter-kurs i selvhjelp for 8-9 medlemmer. Ønsket fra medlemmene er at de populære familielivskursene etter hvert holdes i hver region. Gestaltterapeut Bjørg Huseby som tidligere har vært kommunal rusmiddelkonsulent og arbeidet ved behandlingskollektiv for stoffmisbrukere, er den som er blitt engasjert av Landsforbundet for å systematisere arbeidet med selvhjelp. Enkelte lokalforeninger fungerer godt som selvhjelpsgrupper, mens andre ikke fungerer like godt, sier hun. Jeg skal forsøke å finne hva som gjør at selvhjelpen virker bedre noen steder enn andre. Fra medlemmenes svært ulike utgangspunkt må målet være at hver enkelt får hjelp til å komme seg videre. Kanskje blir dette vanskelig i grupper der «veteranene» dominerer i forhold til de «nye» familiene? For pårørende til de som har vært lenge i misbruket er det viktig å opprettholde viktige funksjoner med en kronisk belastning, mens de som nettopp har oppdaget misbruket ser for seg helt andre utfordringer. For i større grad å imøtekomme den enkeltes behov kan det for framtiden bli viktig å styre gruppene inn på forskjellige tema: Noen familier ønsker å rette fokus mer på søsken. Andre har behov for å gjøre sorgarbeid: Mange foreldre sørger over en sønn eller datter som blir borte i misbruket, en sorg de ikke har muligheter for å få utløsning for rus & avhengighet nr før barnet dør eller kommer ut av misbruket. Andre trenger grupper for sorgarbeid når misbrukeren dør og kanskje i lang tid etter. Atter andre ønsker å gi praktisk hjelp eller ryggdekning til en eller flere andre familier i samme situasjon, for eksempel med å fremme saker for offentlige myndigheter. Alt dette må settes inn i organisatorisk sammenheng. Vi skal utdanne selvhjelpsledere og bygge opp en profesjonell støtte- og veiledning rundt dem. Ettervern Med erfaring fra rusmiddelarbeid i en kommune mener Bjørg Huseby at rehabiliteringssektoren har mye å hente ved å bygge opp under hjelpen foreldre kan gi til hverandre. Ett konkret område er å forebygge tilbakefall etter behandling. I forebygging av sprekk og tilbakefall etter behandlingsopphold spiller foreldrene og det private nettverket en sentral rolle. I denne delen av rehabiliterinsgperioden er sprekker regelen mer enn unntaket. Men konsekvensene av sprekken kan bli svært forskjellig. Noen blir slått ut, mens for andre er det nok med en utprøving av hvordan rusen «smaker» i en ny livssituasjon. Vi vet at veien tilbake til rusfriheten blir kortere hvis nettverket benyttes mer effektivt. Bjørgs kongstanke er derfor å samle to tre familier lokalt, som kan arbeid sammen om å forberede seg på å ta imot sin sønn eller datter etter avsluttet behandling. Vi vet at mange sliter med å finne ut av hvordan de kan gjøre mest nytte uten å støte «barnets» nyvunne selvrespekt. Dette er ett av de områdene hun ønsker et tettere samarbeid med profesjonelle. I LMS ligger et stort potensiale; masse kunnskap og erfaring. Og for de av medlemmene som ønsker det, vil det være mye kunnskap å hente hos profesjonelle. 28 r&a-fakta Selvhjelp for pårørende Ungdom mot stoff er en pårørendeorganisasjon som driver holdningsskapende arbeid og også selvhjelp for unge pårørende, oftest integrert i annen møtevirksomhet. I forbindelse med vinter og sommerleire og seminarer organiseres «kaosgrupper», med opptil 10 unge pårørende i hver, som har selvhjelp som tema. Al-Anon Familiegrupper er et fellesskap av slektninger og venner av alkoholikere og består av Al-Anon og Alateengrupper verden over og 85 i Norge. Gruppene har ingen fagfolk, men deler sin viten og erfaring, styrke og håp med hverandre. En ser alkoholisme som en familiesykdom som berører hele familien følelsesmessig. Målet er ikke å forandre eller kontrollere andre, men ta avstand fra alkoholikerens problemer og fremdeles kunne være glad i den som drikker. Et formål er å tilpasse AAs tolv trinn til eget liv og en har utviklet egne tolv tradisjoner for møtevirksomheten. Trinnene anerkjenner en åndelig kraft. Familiegruppene har ikke tilknytning til Anonyme alkoholikere, men samarbeider med AA når dette er mulig. Al-Anon har voksne medlemmer, som både lever med en alkoholiker eller har gjort det (v.b.a voksne barn av alkoholikere). Alateen er et fellesskap av unge som er berørt av at et familiemedlem drikker. I Norge er Alateen integrert i Al- Anon. Wanda-senteret Startet for fem år siden av Paal-André Grinderud og har blant annet hatt en støttetelefon drevet av frivillige. Senteret skal fra februar 1999 omorganiseres til en fondstiftelse, PAG-stiftelsen, der man kan søke om midler til å starte lokale selvhjelpsprosjekter for barn av alkoholikere.

13 Brugerforeningen - for aktive stoffbrugere TEMA: SELVHJELP Først da vi kvittet oss med pedagogene, ble det liv i organisasjonen. Av MARTIN BLINDHEIM At den første fungerende brukerforening i Norden kom i Danmark, er knapt overraskende. Men at foreningen, som den første i verden, har fast plass i regjeringens rådgivende narkotikaråd, er oppsiktsvekkende. Likeså at det offisielle Danmark er skjønt enige om at dette ikke er et skuebrød, men et seriøst uttrykk for å ta brukermedvirkning i offentlig virksomhet på alvor. Du finder oss sgu nemt, sier BrugerForeningens nestleder Jørgen Kjær når jeg ringer for å avtale et intervju. Det er en av de få varme sommerdagene i år. Langs søerne spaserer folk, gleder seg over rosene i de små forhavene og vadefuglene i sivkanten. Ved Dronning Louises Bro som skiller Peblinge Sø fra Sortedams Sø, tar jeg vestover inn i Nørrebrogade, hovedgaten i myldrende Nørrebro, denne gamle arbeiderbydelen som nå er like hip som Grünerløkka i Oslo. Jeg skjønner raskt hva Jørgen mente: Noen hundre meter fra søen, på høyre side av gaten, er en stor nyoppusset bygård. Over vindusrekka i andre etasje eller skal vi si første sal henger et stort banner som utvetydig forkynner at her holder BrugerForeningen til. Foreningens leder Jimmy Aagaard Jensen åpner, gir meg kaffe og ber meg se meg rundt. Selv er han opptatt på et av kontorene med å legge siste hånd på forberedelsene til årets sommerleir i Nord-Jylland. Jeg er tidlig ute og har god tid til å kikke omkring, blant avisutklipp, førsteklasses datautstyr og gode møbler. Merker at jeg bombarderes med egne fordommer. Hva jeg hadde ventet, har jeg glemt, men det var i hvert fall ikke dette, denne blandingen av lunt interiør og effektivt kontorutstyr. Her oppe på første sal er det liv i alle rom. På kjøkkenet monteres, ikke uten problemer, en oppvaskmaskin. I den romslige stuen sitter tre karer ved langbordet og diskuterer over en kopp kaffe. To menn er konsenterert rundt et dataspill. I ett kontor planlegges altså sommertur, i et annet holder en fyr på med del 2 i PC-kurset som kvalifiserer til EU-sertifisering i et datafag. Den eneste titteren i TV-rommet er til gjengjeld livløs; han sover med hodet langt nede på brystet, uanfektet av bildene som flimrer over skjermen. Kort sagt: Livet er som det pleier en vanlig formiddag i BrugerForeningens høyborg et sted å være, et sted å lære, et sted å arbeide. Foreningen har en forhistorie som går tilbake til begynnelsen av halvfemserne, nittiårene, forklarer Jørgen, men først da vi hadde kvittet oss med ansatte og pedagoger 1, ble det virkelig liv i foreningen. Med synlig stolthet går han gjennom historien som leder opp til dagens imponerende nivå. I 1996 begynte vi en reorganisering. Da tenkte vi fortsatt på foreningen som et sted å være, en slags trygg felles stue. Men da vi først tok fatt, skjedde en ekspansjon, det ene tok det andre med seg. Vi fikk flere medlemmer, noe som førte til flere aktiviteter, som igjen fordret bedre struktur. Foreningen har forsøkt med ansatte i forskjellig form. Det fungerte ganske enkelt ikke; de fikk for stor makt og innflytelse, fikk egne posisjoner å forsvare og var lite mottakelige for en- neste side 1 Man skal ikke være lenge i Danmark før man merker at pedagog er et skjellsord, omtrent som terapeut er det i visse miljøer i Norge BrugerForeningen Fem år gammel selvhjelps- og interesseorganisasjon i København som drives av frivillige stoff -og metadonbrukere. Foreningen har ca 350 medlemmer. Oppgavene er blant annet: Personlig rådgivning Sportsaktiviteter Sosial og narkotikarådgivning Foredragsaktivitet Oppsøkende gatearbeid Internasjonalt samarbeid Telefonrådgivning Sprøyteoppsamling 29 rus & avhengighet nr

14 dringsforslag. Nå gjør vi alt selv, her er ingen som får betaling, sier Jørgen. Ikke herberge Om lag 350 betalende medlemmer utgjør foreningen, hvorav personer er en aktivistkjerne. Disse utgjør også en vaktstyrke som fordeler vakter seg i mellom slik at det alltid er en ansvarlig vert tilstede i åpningstiden. Et valgt styre tar formelt avgjørelser, men i realiteten er det arbeidsmøtet hver torsdag som kommer med forslag og setter i verk aktiviteter. Jørgen forteller at åpningstider og lignende har blitt utviklet etter hvert: Nå har vi åpent fra ti til fem, alle hverdager. Tidligere hadde vi åpent helt til klokken ti om kvelden, men det gikk dårlig. Det ble for mange folk som bare hang her; vi ble som et dagherberge. Folk kom klokken ti om morgenen, direkte fra nattherberget, og ble her til de kunne dra tilbake dit. Aktivisme=selvhjelp? Jeg tror en selvhjelpsorganisasjon som vår må stille et krav til egenaktivitet, i det minste en intensjon om å ville gjøre en innsats, for å overleve. Ellers ligner man for mye på en institusjon eller et vertshus. Du kan vel si at vi er en selvhjelpsaktivist-organisasjon; kanskje er det i aktiviteten, det å gjøre noe sammen, at selvhjelpen ligger. Daglig er det rundt 30 personer innom i åpningstiden. I tillegg er det spesielle aktiviteter i helgene og på kveldene. Som oftest er det virksomhet til midnatt de fleste dager. Medlemmer har sin egen dørkode og kan gå inn og ut. Andre må ringe på og blir tatt i mot og hjulpet til rette som gjester av en av de faste. Åpningstiden er en garanti for at det er noen tilstede. r&a: Hvem er medlemmer her? Storparten av oss går på metadon, noen få er aktive stoffbrukere uten behandling. Nesten alle medlemmer er opiatbrukere. Bare ti prosent er kvinner; vi ønsker flere. Men de fleste opiatbrukende kvinner er prostituerte og har fått nok av menn i sin hverdag. rus & avhengighet nr De trenger kanskje primært et sted der det ikke kommer menn. De som kommer her, har sjelden vært prostituerte. De fleste av oss som kommer her, er folk som har funnet ut at å holde helt opp, er ikke det vi vil. De fleste av oss får metadon og mange bruker litt stoffer i tillegg. Men det er lite fokus på stoff her. Man kjøper kanskje litt når man har penger. Når man så ikke har penger, holder man opp. Med de som går på andre stoffer enn opiater, er erfaringene entydige: Folk på kokain og speed eller på alkohol er for ustabile og ofte for krakilske til at de helt passer inn her. Det siste får vi raskt et godt bevis for. En fyr som kommer innom, et medlem, er intenst urolig og kranglete; en dårlig stemning sprer seg i lokalet. Med en engels tålmodighet blir han snakket til ro og bedt om å gå en tur. Coke, forklarer Jørgen. Når jeg spør etter husreglene, ler Jørgen og forteller at de faktisk ikke har noe eget skriftlig reglement. Vi skal selvsagt ikke ha vold her, folk skal ikke sove her eller sette sprøyter inne. Når jeg påpeker at det sitter en og sover i TV-rommet og at det dessuten er en sprøyteboks på toalettet, smiles det lunt og dansk. Han som sov, er vekket med en vennlig kopp kaffe, og sprøyteboksen er satt opp slik at de som allikevel setter sprøyte på do, skal slippe å slenge brukte sprøyter fra seg. 30 Sunn økonomi Selv uten ansatte koster det penger å drive forening. Lokalet er stort og ikke billig. Utstyret er heller ikke kjøpt på loppemarked. Jørgen forteller at foreningen har en sunn økonomi, med flere inntektskilder. Hovedsponsor er Socialministeriet. I tillegg får de midler fra forskjellige fonds, tjener penger på et gatesamarbeid med en behandlingspoliklinikk og får inn litt på medlemskontingenter. Totalt har vi et årsbudsjett på 1,2 millioner kroner for En betalt gruppe utenfor foreningen sørger for regnskap og utbetaling til vår kontantkasse på kroner. Det er en ordning vi selv har valgt, som fungerer bra. I det hele arbeider vi svært seriøst med økonomien slik at ingen skal kunne beskylde oss for å kjøpe stoff for pengene eller sløse med midlene. Sprøyteopprydding Et av tiltakene som har gjort foreningen kjent, er BrugerForeningens Sprøjteopsamlingspatrulje. Etterlatte kanyler og spisser er et stor problem alle steder det er aktive sprøytebrukere. Så også København. Høsten 1997 besluttet foreningen å opprette sin egen patrulje for å fjerne brukte sprøyter. I dag er patruljen kjent over hele København og blir flittig brukt. Tjenesten er gratis, men foreningen mottar gjerne et beløp som takk for innsatsen. På mountainbikes, iført egen jakke, solide sko og hansker, sykler patruljen ut når den blir tilkalt og samler opp brukt utstyr med store klyper i spesiallagede, gule plastbokser for smittefarlig avfall. Siden starten har mange tusen sprøyter blitt oppsamlet. Vi ønsker å vise at vi også kan være til nytte for samfunnet, forklarer Jørgen. Sprøjtepatruljen er imidlertid ikke den eneste samfunnsnyttige oppgaven BrugerForeningen har påtatt seg. Bort i mot daglig holder foreningen aktivister foredrag for skoleelever og andre om de forskjellige narkotiske stoffenes virkemåte og skadepotensiale. Men vi vil helst ha at de kommer hit, hjem til oss, understreker Jørgen som påpeker at også i dette ligger et selvhjelpselement: Vi vil gjerne advare mot stoffbruk, men samtidig vise at vi som er rammet av dette, fungerer som helt vanlige mennesker når vi får vår metadon, slik som de sukkersyke når de får sin insulin. Intervjuet blir avbrutt av en akuttsituasjon som har oppstått i Mariakirken på Istedgade som har åpent for gatas folk. En av foreningens få kvinnelige medlemmer som ikke går på metadon er i ferd med å gå i overdose i kirken. Hun er nærmest komatøs. Formann

15 TEMA TEMA: SELVHJELP Jimmy og et par andre medlemmer drar ut for å hjelpe og gå noen runder i byen med henne til hun har kommet seg. Kanskje hun blir så frisk at hun kan bli med på sommerleiren som hun er påmeldt. Jørgen rister på hodet: Der kan du se hva som skjer når de ikke er behandling, sier han. I BrugerForeningen er behandling Illustrasjonsfoto: Björn Abelin/Mira/Samfoto ensbetydende med metadon. I offentlig debatt går man heller ikke av veien for å hevde at heroinbehandling som i Sveits har noen åpenbare fordeler det kunne være verdt å prøve ut i Danmark. Årets brukerpris I 1996 fikk foreningen idéen til å utnevne Årets Brugerven. De ønsket å hedre en person som de syntes hadde gjort en spesielt god innsats for stoffbrukere. Baktanken var at de dermed også ville få god presseomtale. Det første året gikk prisen til formannen i den danske foreldreforeningen, Landsforeningen for en human narkotikapolitikk, og i fjor til Narkotikarådets formann, Preben Brandt. I år blir presten i Mariakirken hedret, under femårsjubileet i november. Vi fikk ikke mye presse for prisen. Det er liksom pressen ikke har interesse for oss, det skal gjerne være litt blod og tragedie og helst et lik. Bruger- Foreningen er en suksess og det er jo ikke det pressen vil ha, når de skriver om narko. Til gjengjeld førte prisutdelingene til at vi fikk økt kontakt med andre på narkofeltet. Da Preben Brandt fikk prisen, fikk vi Socialministeren over til å dele den ut, her i lokalene. Hun hadde jo ikke besøkt oss før. Presseomtalen ønsket foreningen for å bli mer kjent. Det var fortsatt mange stoffbrukere som aldri hadde hørt om foreningen. Siden den ønskede omtalen og reklamen uteble, gikk foreningen den motsatte vei. De inngikk samarbeid med en av ruspoliklinikkene København mot betaling og driver nå oppsøkende arbeid på gaten sammen med dem, med informasjon om behandling og hjelpetiltak og om seg selv: Nå vet alle hvem vi er. Narkotikarådet SM: Til slutt; du er oppnevnt som representant i den danske regjerings narkotikaråd. Er ikke det ganske oppsiktsvekkende? Nei, egentlig ikke. Et råd som skal behandle et problem uten å ha med noen som selv kjenner problemet, blir lett distansert og ovenfra. Vi ble nok sett litt an på forhånd, på forskjellige konferanser, for å finne ut om vi fungerte på fremmed grunn eller bare her hjemme hvor vi har ryggen dekket. Til sist ble vi trukket med fordi vi trengtes og fordi vi hadde noe å komme med. 31 rus & avhengighet nr

16 Her kan du lese mer: Selvhjelpsgrupper Al-Anon og Alateen Erfaringer og forslag til gruppearbeid i Al-Anon og Alateen fås ved henvendelse til Al- Anon Servicekontor, Sandnes. AA NA Diverse litteratur fås ved henvendelse til AA eller NA Servicekontor, Oslo. Eisenbach-Stangl I, Rosenquist P (eds): Diversity in Unity. Studies of Alcoholics Anonymous in Eight Societies. Nilsen S, Seim S: Å starte selvhjelpsgruppe, Norges Kommunal og Sosialhøgskolerapport nr 3, 1993 Hefte om hva en bør tenke gjennom når en skal starte en selvhjelpsgruppe. Självhjälpshuset Solkatten: Att starta självhjälpsgrupper, Göteborg Blant annet om igangsetterrollen og om hvordan frivillige og profesjonelle kan samarbeide. Arrangerer også introduksjonskurs for igangsettere. Boken kan bestilles fra Folkhälsoinstitutets distributionstjänst, Stockholm. Selvadministrerte metoder Borgestadklinikkens kompetansesenter: En guide for DEG som vil slutte med HASJ. Utarbeidet etter en australsk idé. Den inneholder ulike egentester, hjelp til å sette realistiske, dagfor-dag-mål, beskrivelser av hva som skjer i ulike stadier av en avvenning og av viktige risikosituasjoner for tilbakefall. Kan bestilles fra Borgestadklinikken. Duckert F: Balansekunst: En bruksbok for mestring av alkohol, Tiden, Oslo Om hvordan en kan redusere et for høyt alkoholforbruk uten å måtte gå på akkord med menneskeverd og selvrespekt. Miller S.D, Berg I.K: The Miracle Method, Norton, New York 1995 Presentasjon av terapi som fokuserer på framtiden og på løsningsfokuserte tilnærminger. Forfatterne hjelper leseren med å forestille seg en framtid der drikking ikke er noe problem og spesifisere mulige mål. Metoden presenteres også i Berg, Miller: Rusbehandling, Ad notam Gyldendal, Oslo Mooney Al, Eisenberg J: Recovery book, Robinson, London 1994 Ulike «recovery books» om familieforhold, tenåringsavhengighet, «hvordan slutte for godt», arbeid og økonomispørsmål, diett og trening. Sundhedsstyrelsen: «Gode råd om at drikke mindre». Her beskrives en metode der den enkelte kan sette seg realistiske mål for reduksjon av konsumet, deretter evaluere innsatsen og sette nye mål. Den henvender seg til de som ønsker å kontrollere drikkingen gradvis og sette seg oppnåelige mål. Heftet kan bestilles fra Sundhedsstyrelsen i Danmark og finnes på internet; rus & avhengighet nr