LB Borgarting lagmannsrett - Dom DATO:!

Transkript

1 LB INSTANS:! DATO:! DOKNR/PUBLISERT:! Borgarting lagmannsrett - Dom LB STIKKORD:"Skadeserstatning. Lov om skadeserstatning 5-1 og 5-2. Entreprise. Brudd på likebehandlingsprisippet i anbudsretten. Negativ kontraktsinteresse. SAMMENDRAG:" Rådgivningsfirma med oppdrag for Studentsamskipnad å gjennomføre anbudskonkurranse om rehabilitering ga en av to tilbydere forlenget tilbudsfrist. Entreprenøren som ikke fikk forlenget frist og heller ikke fikk oppdraget, gikk til sak mot samskipnaden med krav om erstatning for postiv kontraktsinteresse. Etter at samskipnaden og entreprenøren hadde inngått forlik, krevde samskipnaden erstatning av rådgivningsfirmaet tilsvarende forliksbeløpet og dekning av egne advokatutgifter. Samskipnaden fikk i det vesentlige medhold i tingretten og lagmannsretten SAKSGANG:" Asker og Bærum tingrett TAHER Borgarting lagmannsrett LB ( ASD-BORG/01). PARTER:" Sweco Norge AS (Advokat Are Hunskaar, Advokatfullmektig Håvard Hordvik) mot Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (Advokat Karin Fløistad). FORFATTER:! Lagdommer Regine Ramm Bjerke. Lagdommer Arild Kjerschow. Eks.ord. lagdommer Svein Dahl. Saken gjelder krav om erstatning i kontraktsforhold, subsidiært krav om regress. Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) har utbetalt erstatning til VVS Senteret Norge AS (VVS Senteret) på grunn av anførte feil i tilbudskonkurranse. SiO krever den utbetalte erstatning samt egne advokatkostnader i prosessen mot VVS Senteret erstattet av sin konsulent, Sweco Norge AS (Sweco), som gjennomførte tilbudskonkurransen på vegne av SiO. Sakens bakgrunn i hovedtrekk. Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) eier Grünerløkka studenthus - en ombygget silo - i Oslo. Høsten 2007 oppsto det lekkasjer i en rekke av badene. Det ble besluttet å rive og bygge opp igjen alle 226 bad. SiO inngikk kontrakt med rådgivningsfirmaet Sweco Norge AS (Sweco) om at Sweco skulle utføre prosjekteringsledelse, prosjektering og oppfølgning av rehabiliteringsarbeidet for SiO. Kontrakten var basert på Swecos generelle oppdragsvilkår og NS Alminnelige kontraktsbestemmelser for rådgivningsoppdrag honorert etter medgått tid (1. utgave mars 2000). Sweco utarbeidet et tilbudsgrunnlag, og i begynnelsen av mars 2008 ble det sendt ut innbydelse til tilbudskonkurranse for rehabilitering av badene i

2 studenthuset. Innbydelsen ble sendt en gruppe firmaer som Sweco hadde vært i kontakt med på forhånd og som hadde sagt seg interessert i å delta. Etter at Sweco hadde utarbeidet en tilbudsbeskrivelse, ble det gjennomført en tilbudsbefaring hvor tre firmaer deltok; AF Byggfornyelse (AF), Moderne Byggfornyelse AS (MBF) og VVS Senteret Norge AS (VVS Senteret). I et notat av 13. mars 2008, skrevet av prosjekteringsleder Bent Heine Eriksen i Sweco, om befaringen som ble sendt til de tre firmaene som deltok, står det til slutt at det minnes om «tilbudsfristen som er 27. mars kl. 14:00. Det innvilges ikke utsettelse.» I epost av 25. mars 2008 til Sweco ved Eriksen stilte VVS Senteret spørsmål om det er gitt noen forlengelse for innlevering av tilbud. Eriksen svarte at det ikke var mulighet til å gi noen utsettelse på anbudsfristen. Tilbudsfristen løp som nevnt ut den 27. mars 2008 kl VVS Senteret leverte sitt tilbud i Swecos resepsjon kl Samme dag kl 1141, sendte MBF ved Rolf-Thore Johansen følgende epost til Sweco ved Eriksen: Jeg viser til mottatte dokumenter. På grunn av ferieavvikling har vi problemer med å levere i dag kl. 14:00 og ber om utsettelse til i morgen kl. 10:00. E-posten ble sendt i kopi til flere, herunder til prosjektutviklingssjef Øistein Myhrvold i SiO og flere i Sweco. Kl 1152 skrev Knut Vidar Gule i Sweco en epost til Eriksen med kopi til blant andre «Geir» i MBF og Myhrvold i SiO: Siden dette er et tilbud så bør vi kunne gi dem utsettelse til i morgen kl 10, men da må alle få den samme utsettelse! Kl sendte Eriksen en epost til MBF hvor tilbudsfristen ble utsatt til kl 1000 den 28. mars En representant for VVS Senteret fikk høre om utsettelsen som var gitt til MBF da vedkommende traff en representant fra MBF på en befaring til et annet prosjekt ca kl En representant fra VVS Senteret ringte Eriksen og spurte om dette var riktig og fikk bekreftet dette. VVS Senteret ba ikke om å få tilbudet sitt tilbake for å arbeide videre med det. Nøyaktig når denne telefonsamtalen fant sted er det uenighet om. Det er også kommet forskjellige forklaringer på hva det ellers var av kontakt denne dagen. MBF leverte sitt tilbud innen den utsatte frist 28. mars 2008 kl Det ble deretter gjennomført avklaringsmøter uten at VVS Senteret der tok opp spørsmål om forskjellsbehandling. MBFs tilbud, som var vesentlig lavere enn VVS Senterets, ble antatt. I et brev av 10. april 2008 til Sweco, som ikke er fremlagt for retten, tok VVS Senteret opp saksgangen rundt fristforlengelsen. Sweco kontaktet da SiO, og det ble avholdt et møte mellom Sweco og SiO 16. april Sweco var representert ved Eriksen og sin avdelingsleder Ottar Skarstein. SiO var representert ved bl.a. Myhrvold og SiOs advokat. I et referat som ble utarbeidet av SiOs advokat heter det om bakgrunnen for møtet var at: Sweco ønsket et møte for å gjennomgå saken. VVS Senteret har krav om dekning av den positive kontraktsinteresse dersom Moderne Byfornyelse AS sitt tilbud ikke forkastes. Grunnlaget for kravet er at Moderne Byggfornyelse AS fikk

3 fristutsettelse for innlevering av tilbudet, mens VVS Senteret ikke fikk slik utsettelse. Under overskriften «Sakens kronologi» heter det videre bl.a. Både SiO og Sweco er enige om følgende:... Eriksen ga fristutsettelse for å unngå at SiO ikke fikk konkurrerende tilbud. Ved at VVS Senteret ikke fikk fristutsettelse ble det foretatt en forskjellsbehandling av VVS Senteret og Moderne Byggfornyelse. Sweco har ansvar for at det skjedde.» Under headingen «Videre fremdrift» heter det bl.a.: Da Sweco anser seg ansvarlig for den oppståtte situasjon er partene enig om at Sweco skal besvare VVS Senterets brev og samtidig innkalle til et snarlig møte. Sweco ønsker å løse saken i minnelighet og er innstilt på å betale VVS Senteret en kompensasjon for å oppnå dette. Skarstein i Sweco kommenterte advokatens møtereferat i epost til SiO av 22. april Han viste her til brev fra Sweco til VVS Senteret samme dag, sendt i kopi til SiO. I eposten skrev Skarstein bl.a.: Min kommentar til referatet er følgende: Sweco har fremlagt sakens fakta. Disse fakta er nå beskrevet i brev oversendt idag. Vi var også enige om at Sweco vil søke å løse saken i minnelighet. Sett i lys av sakens faktiske forhold er vi nå i tvil om det foreligger en feil og om VVS Senteret har en sak (ref. vårt brev av i dag). I brevet til VVS Senteret samme dag gjennomgikk Sweco saksgangen frem til MBF ble gitt fristforlengelse. I brevet heter det videre -" Umiddelbart etter fristforlengelsen er gitt iverksettes kontakt med alle involverte får å utsette anbudsåpning tilsvarende. Vi ville også kontakte øvrig tilbyder (VVS Senteret Norge AS) for å gi tilsvarende forlengelse. -" Før vår saksbehandler får kontaktet tilbyder, ringer tilbyder på eget initiativ ca. kl den 27. mars, han er da informert om fristforlengelsen av Moderne Byggfornyelse og ber om å få dette bekreftet. Vår saksbehandler bekrefter fristforlengelsen. Denne samtalen er antagelig den som refereres i deres brev 3. avsnitt. -! VVS Senteret Norge AS ber ikke om retur av sitt tilbud. -" Åpningen av anbudene gjennomføres , VVS Senteret Norge AS har en samlet pris eks. mva. som er mer enn 30% høyere en anbyder Moderne Byggfornyelse. Til slutt i brevet inviterte Sweco VVS Senteret til et møte 29. april med agenda «eventuelle øvrige avklaringer, og om mulig avslutte saken.» Dette førte ikke til enighet mellom Sweco og VVS Senteret. Den 21. mai sendte VVS Senterets advokat et brev med varsel etter tvisteloven 5-4 til SiO. Utkast til stevning var vedlagt brevet.

4 I brev 28. mai 2008 sendte SiO varselbrevet til Sweco. SiO viste til at det var Sweco som skulle håndtere saken, og det ble funnet uheldig at saken hadde oppstått og ikke var avsluttet. Ettersom kravet på i overkant av 5 mill kroner var rettet mot SiO, måtte den videre håndtering av kravet ivaretas av SiO, men det ble forutsatt at Sweco bidro, slik at saken kunne få en snarlig løsning. I brev 25. juni 2008 sendte advokaten til VVS Senteret klage på SiO til Klagenemnden for Offentlige Anskaffelser (KOFA) for brudd på regelverket om offentlige anskaffelser. Ved stevning 26. juni 2008 reiste så VVS Senteret søksmål mot SiO for Oslo tingrett. I stevningen ble det prinsipalt krevet erstatning for den positive kontraktsinteresse beregnet til kroner, subsidiært for den negative kontraktsinteresse. SiO informerte Sweco om dette i brev av 1. august I brevet orienterte SiO Sweco om at tilsvar ville bli inngitt og at kostnadene i den forbindelse ville bli videreført til Sweco. Sweco svarte i brev av 7. august 2008 at de tok klagen til KOFA og stevningen til orientering og avviste at det var grunnlag for å videreføre kostnadene i den forbindelse til Sweco. Det er vist til tidligere redegjørelse for Swecos oppfatning av saken. Brevet fortsetter: I klagen til KOFA fremgår det at det rettslige grunnlaget for erstatningskravet er anført å være brudd på regelverket for offentlige anskaffelser. Det er ikke gjort gjeldende erstatningskrav på et rent anbudsrettslig grunnlag eller lignende. Vurderingen av om SiO er omfattet av regelverket er gjort av SiO selv, uten at Sweco har vært involvert. Vi har tidligere stilt spørsmålstegn ved denne vurderingen, men har senest i møte hos SiO 5. juni 2008 fått bekreftet at forholdet er grundig vurdert, etter det vi forstår, både internt og eksternt. Vi har således tillit til at SiOs konklusjon på dette er riktig. Følgelig skulle det heler ikke i være noen fare for at VVS Senterets klage til KOFA eller søksmålet for Oslo tingrett skulle føre frem. Uansett er brudd på regelverket for offentlige anskaffelser noe SiO alene bærer risikoen for, herunder klager eller søksmål som har sitt grunnlag i nevnte regelverk. Det er følgelig ingen grunn til at Sweco skal bære SiOs kostnader i forbindelse med håndteringen av disse sakene. Sweco har tidligere tilbudt å bidra med kr i et eventuelt forlik med VVS Senteret. Tilbudet er ikke akseptert, og må nå anses bortfalt. Siden kravet etter sin begrunnelse dreier seg om forhold som SiO er ansvarlig for, samt at det uansett ikke syes å være grunnlag for noe forlik i saken foreløpig, anser Sweco at det heller ikke er grunnlag for å gjenta tilbudet. Dersom SiO har spørsmål til ovennevnte eller annet i saken, er De velkommen til å ta kontakt med undertegnede. Den 13. august 2008 leverte SiO tilsvar til KOFA med påstand om avvisning fordi SiO ikke oppfyller vilkårene for å anses som et offentligrettslig organ og følgelig ikke er omfattet av lov og forskrift om offentlige anskaffelser. Den 29. august innga SiO tilsvar til Oslo tingrett med prinsipal påstand om avvisning fordi vilkårene for unnlatt forliksmegling ikke var oppfylt, subsidiært om

5 frifinnelse. I prosesskrift av 28. oktober 2008 fremsatte VVS Senteret en subsidiær anførsel om at erstatningskravet var hjemlet i alminnelig anbudsrett dersom SiO «mot formodning ikke skulle være omfattet av anskaffelsesregelverket». Etter mislykket rettsmegling, ble det den 24. november 2008 inngått et utenrettslig forlik mellom VVS Senteret og SiO. Etter forliket skulle VVS Senteret trekke sin klage til KOFA. SiO skulle deretter betale VVS Senteret kroner som fullt og endelig oppgjør, og saken for Oslo tingrett skulle begjæres hevet som forlikt. Etter varsel om søksmål innga SiO den 1. september 2009 stevning mot Sweco for Asker og Bærum tingrett med påstand om at Sweco skulle dømmes til å betale SiO erstatning etter rettens skjønn, oppad begrenset til kroner med tillegg av renter og omkostninger. I kravet inngikk forliksbeløpet på kroner og SiOs egne advokatkostnader i saken mot VVS Senteret på kroner. Den 13. oktober leverte Sweco tilsvar med påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger. Asker og Bærum tingrett avsa 26. mars 2011 dom med slik domsslutning: 1." Sweco Norge AS sømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale Studentsamskipnaden i Oslo erstatning med kr med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven 3 første ledd fra til betaling skjer. 2." Sweco Norge AS dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å erstatte Studentsamskipnaden i Oslos sakskostnader med kr Tingretten kom til at forliksbeløpet på kroner var et erstatningsmessig tap som SiO kunne gjøre gjeldende overfor Sweco. Når det gjaldt advokatutgiftene, kom tingretten til at en ikke ubetydelig del av disse var knyttet til utredning av og dokumentasjon for at SiO ikke var omfattet av regelverket for offentlige anskaffelser, og at SiO var nærmest til å bære denne kostnaden. Tingretten kom etter en skjønnsmessig vurdering til at kroner inklusive merverdiavgift av advokatutgiftene kunne veltes over på Sweco. For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Sweco Norge AS har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt mai 2011 i Borgarting lagmannsretts hus. Swecos prosessfullmektig møtte sammen med Frøydis Espedal. Administrerende direktør, Lisbeth Dyrberg, møtte sammen med SiOs prosessfullmektig med fullmakt fra leder av hovedstyret i SiO og avga forklaring. Det ble avhørt sju vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken. Den ankende part, Sweco Norge AS, har i hovedtrekk anført: Forutsetningen for at SiO kan gjøre krav gjeldende mot Sweco, er at det foreligger brudd på regelverket som gjaldt for konkurransen, og at regelbruddet gir grunnlag for erstatning for den positive eller negative kontraktsinteresse. Videre er det spørsmål om et erstatningskrav kan videreføres mot Sweco, basert på

6 kontrakten mellom SiO og Sweco som krever uaktsomhet. Hvis det foreligger erstatningsgrunnlag, er det spørsmål hvilket tap som kan kreves dekket. VVS-senteret hadde ikke krav på erstatning. MBF har ikke fått noen konkurransefordel i forhold til VVS-Senteret som innebærer at likebehandlingsprinsippet er brutt. Ikke enhver forskjellbehandling utgjør et brudd på likebehandlingsprinsippet. Forskjellbehandlingen må ha hatt konkurransemessig betydning. Likhetssynspunktet bør ikke trekkes for langt. Det må undergis en viss elastisitet, og SiO som privat oppdragsgiver må vurderes annerledes enn en offentlig oppdragsgiver. Offentlige oppdragsgivere er etter lov om offentlige anskaffelser underkastet en rekke regler om formelle prosedyrer som ikke gjelder for private. VVS-senteret fikk i realiteten samme tid som MBF til å arbeide videre med tilbudet. Swecos oppfatning om at VVS-senteret fikk orientering om fristutsettelsen ca. kl den 27. mars 2008 må legges til grunn. Det vises til Swecos brev til VVS Senteret 22. april VVS Senteret fikk således fristutsettelse i god tid før den opprinnelige tilbudsfristen utløp. VVS Senteret benyttet seg ikke av adgangen til å arbeide videre med tilbudet som fristutsettelsen ga. VVS Senteret var et stort firma med betydelig erfaring. Hvis selskapet mente det var begått en feil, burde det ha meldt fra. Forholdene rundt fristutsettelsen ble verken tatt opp der og da eller under senere avklaringsmøter. SiO var derfor ikke erstatningsansvarlige overfor VVS Senteret, og kan følgelig ikke kreve forliksutbetalingen til VVS Senteret erstattet av Sweco. Selv om det skulle foreligge brudd på likebehandlingsprinsippet og erstatningsgrunnlag overfor VVS Senteret, kan ikke SiO gjøre krav gjeldende mot Sweco. Swecos rådgivning var ikke i strid med faglig forsvarlig handlemåte og krav til aktsomhet, jf. NS 8402 punkt Riktig nok gjelder det en streng profesjonsnorm, men det gjelder likevel et visst spillerom før atferd som kan kritiseres, må anses som erstatningsbetingende uaktsomhet. Ved den konkrete vurderingen må det legges betydelig vekt på at Swecos rådgiver, Eriksen, handlet under tidspress, og at man risikerte å bli stående igjen med bare ett tilbud hvis ikke fristen ble forlenget. Det var derfor ikke noe handlingsalternativ å nekte MBF utsettelse. Eriksen hadde til hensikt å gi VVS Senteret samme utsettelse. Han trengte bare tid til å overveie hvordan beskjeden skulle formuleres. VVS Senteret kom ham derfor i forkjøpet. Til sammen er dette innenfor et spillerom som må aksepteres. Under enhver omstendighet gjøres det gjeldende at SiO opptrådte på en slik måte at det gir grunnlag for å la erstatningen bortfalle eller nedsettes i medhold av skadeserstatningsloven 5-1, alternativt etter 5-2. SiOs handlemåte gir også grunnlag for reduksjon av et eventuelt erstatningsansvar etter NS 8402 punkt Direktør Myhrvold mottok kopi av MBFs og Gules eposter og var i kontakt med SiOs advokat om den situasjonen som var oppstått. Hvis Myhrvold mente det var begått en feil kunne han sørget for at fristutsettelsen ble trukket tilbake. MBF ville da ikke hatt grunnlag for å kreve erstatning. Myhrvold gjorde heller ikke Sweco kjent med den bekymringen han hadde på grunnlag av sin kontakt med SiOs advokat, og gjorde heller ingen andre undersøkelser vedrørende spørsmålet om VVS var forskjellsbehandlet på erstatningsbetingende måte.

7 Subsidiært, dersom lagmannsretten kommer til at det foreligger ansvarsgrunnlag for Sweco, har SiO forsømt sin tapsbegrensingsplikt. Det er heller ikke årsakssammenheng mellom Swncos angivelige feil og deler av SiOs tap. Ut fra den prosessrisiko som forelå for SiO i saken mot VVS Senteret burde SiO ikke ha inngått forliket med det innholdet det fikk. Forutsatt at det forelå ansvarsgrunnlag, aksepteres det at risikoen for å måtte dekke den negative kontraktsinteresse var stor. Risikoen for at måtte erstatte VVS Senteret den positive kontraktsinteresse var imidlertid ingen reell risiko. Vilkårene for slikt ansvar er at det foreligger en vesentlig feil og at det er klar sannsynlighetsovervekt for at VVS Senteret ville fått tilbudet dersom feilen ikke hadde funnet sted, jf. Rt VVS Senteret ville dermed ha en tung bevisbyrde. Med kun én tilbyder ville SiO hatt rett til å avlyse konkurransen, og tilbudet til VVS Senteret lå vesentlig over SiOs budsjett for rehabiliteringen. Administrerende direktør i SiO, Dyrberg, forklarte at hun ikke vet hva hun ville gjort hvis VVS Senteret var eneste tilbyder. Dette viser at kravet til klar sannsynlighetsovervekt ikke var oppfylt. Etter dette var SiOs prosessrisiko utelukkende knyttet til den negative kontraktsinteresse, samt VVS Senterets og egne advokatutgifter. Når det gjelder den negative kontraktsinteresse, var VVS Senterets krav på ca kroner altfor høyt. Oppsettet som SiO fikk, opererte med altfor stor timeforbruk. Timeprisen er også altfor høy. Påslag for sosiale utgifter og administrative kostnader kan ikke kreves erstattet som negative kontraktsinteresse. Forklaringene til Johansen og Ask må tillegges betydelig vekt. De har stipulert utgiftene til arbeidet med å utforme tilbudet til henholdsvis og kroner. SiOs ansvar overfor VVS Senteret kan anslås til mellom og kroner inkludert advokatutgifter. Det var ikke en godt grunnlag for et forlik med utgangspunkt i anførte kostnader som man selv mente er udokumenterte og fullstendig ute av proporsjoner. Det SiOs egne valg som har ført til utbetaling utover det de var forpliktet til og som har generert de store advokatutgiftene. SiO kunne også valgt å forholde seg til regelverket for offentlige anskaffelser. Da ville man sluppet de uklarheter som oppsto. Det var ingen grunn til å dekke noen del av VVS Senterets advokatutgifter. En vesentlig del av disse påløp i forbindelse med kravet om å få erstattet den positive kontraktsinteresse som var åpenbart uhjemlet og til å forsøke å sannsynliggjøre at regelverket om offentlige anskaffelser gjaldt for SiO. Dessuten var også SiOs egne advokatutgifter unødvendig høye. Den reduksjon som tingretten gjorde er for liten. Det SiO skulle ha gjort for å ivareta tapsbegrensingsplikten, var å tilby VVS Senteret erstatning for rimelige utgifter til tilbudsutregning og påberope dette tilbudet i en eventuell prosess i forbindelse med sakskostnadene. SiOs opplegg burde vært drøftet med Sweco. Det er ikke grunnlag for SiOs subsidiære anførsel om rett til regress etter skadeserstatningsloven 5-3. Det gjøres de samme innsigelser gjeldende for dette kravet som for det prinsipale kravet. Det er ikke grunnlag for å hevde at Sweco manglet vilje til å løse saken. SiO viste ikke reell vilje til forliksforhandlinger. Ved sakskostnadsavgjørelsen må det

8 legges vekt på at Sweco først tilbød SiO kroner og under tingrettsbehandlingen kroner. Det er nedlagt slik påstand: 1.! Sweco Norge AS frifinnes. 2.! Sweco Norge AS tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. Ankemotparten, Studentsamskipnaden i Oslo, har i hovedtrekk anført: Swecos handlemåte er et brudd på anbudsrettens likebehandlingsprinsipp. Prinspippet har samme styrke enten det dreier seg om en anbudskonkurranse, hvor det er forbud mot forhandlinger, eller en konkurranse basert på tilbud, hvor forhandlinger er lovlig. Likebehandlingsprinsippet står like sterkt i vår sak som i saker hvor lov om offentlige anskaffelser kommer til anvendelse. Hensynene bak prinsippet er flere, men det helt sentrale er å sikre like konkurranseforhold for alle tilbydere. Det investeres mye tid og ressurser for å delta i slike konkurranser. Det er derfor grunnleggende for alle som deltar at de behandles likt. Det følger av likebehandlingsprinsippet at anbud som ikke leveres innen anbudsfristen, skal avvises. Iallfall hvis utsettelse bare gis til noen tilbydere, foreligger det brudd på likebehandlingsprinsippet. I dette tilfelle kunne VVS Senteret anført at selve utsettelsen var ansvarsbetingende, fordi minst ytterligere én tilbyder hadde trukket seg fra konkurransen da utsettelsen ble gitt. Erstatningsansvar som følge av brudd på likebehandlingsprinsippet forutsetter at det foreligger uaktsomhet, men ved brudd på likebehandlingsprinsippet skal det svært lite til før dette vilkåret er oppfylt. Ved den konkrete vurderingen må det legges vekt på at VVS Senteret hadde jobbet dag og natt i påsken for å få tilbudet ferdig innen fristen. VVS Senteret hadde to ganger bedt om utsettelse forgjeves, og utsettelsen som ble gitt til MBF, ble gitt etter at VVS Senteret hadde levert inn sitt tilbud på fristens siste dag. Videre ble det ikke gitt tilsvarende fristforlengelse til VVS Senteret samtidig med forlengelsen til MBF. Eriksen var, på grunn av eposten som Gule skrev kl 1152 den 27. mars, klar over at alle burde få den samme utsettelse. Eriksen fulgte ikke opp denne beskjeden. Det var rene tilfeldigheter som gjorde at VVS Senteret ble kjent med utsettelsen, og det er ikke sannsynliggjort at Eriksen ga beskjed om at også VVS Senteret fikk utsettelse da Røine i VVS Senteret ringte Eriksen for å spørre om det var riktig at MBF var gitt fristforlengelse. Det er uten betydning for vurderingen at Eriksen hadde intensjon om å gi VVS Senteret beskjed om utsettelse. Det spiller heller ingen rolle når Røines oppringning til Eriksen fant sted, men Røines forklaring om at samtalen med Eriksen fant sted ca. kl 1500 er veldig sannsynlig. Det var høy prosessrisiko for SiO med hensyn til at VVS Senteret ville bli tilkjent erstatning for den negative kontraktsinteresse. Det vil være særlig lett å konstatere årsakssammenheng ved brudd på likebehandlingsprinsippet, og når den som har brudt likebehandlingsprinsippet er å bebreide skal det ikke stilles strenge krav til årsakssammenheng. I dette tilfelle er svært nærliggende å anta at VVS Senteret ikke ville deltatt i konkurransen, hvis selskapet hadde visst at én av konkurrentene ville bli gitt fristforlengelse.

9 Det var også en viss prosessrisiko knyttet til VVS Senterets krav om erstatning for den positive kontraktsinteresse på 5,2 millioner kroner. Forskjellsbehandlingen måtte anses som en vesentlig feil, og det måtte foreligge klar sannsynlighetsovervekt for at VVS Senteret ville fått kontrakt om utsettelse ikke var gitt. Det er ikke spørsmål om SiO kunne ha avlyst konkurransen, men om de ville ha avlyst den. Det forhold at SiO ikke hadde budsjettert med en så høy pris som tilbudet inneholdt, taler for at konkurransen ville bli avlyst. På den annen side hadde SiO aksellererende utgifter med blant annet annen bolig til studentene, og det hastet derfor med å komme i gang med rehabiliteringen. Dessuten var feilene på badene og hele prosjektet gjenstand for negativ oppmerksomhet. SiO mente de hadde en god sak i forhold til dette kravet, men det måtte foretas en samlet vurdering. Det økonomiske tapet som lå i forliket på kroner, er ikke bestridt. Spørsmålet er således om de vurderinger SiO gjorde i forbindelse med inngåelsen av forliket var forsvarlig. Det er ikke riktig at ikke SiO var kritiske til det oppsettet over timebruk og timepriser som VVS Senteret la fram under forhandlingene med SiO. SiO gjorde i den forbindelse egne undersøkelser, og fikk bl.a. et anslag fra Skanska på kroner ekskl. merverdiavgift i utgifter til arbeidet med et slikt tilbud. SiO var også kjent med anslaget fra MBF på kroner. SiO var derfor klar over at det var store forskjeller tilbydere imellom som antagelig hadde sammenheng med at det ble brukt ulike metoder for å beregne priser, og at selskapenes forutsetninger for å regne på et slikt oppdrag var forskjellige. Det vises også til at en av entreprenørene trakk seg fordi SiOs tilbudsbeskrivelse var for dårlig. Det var imidlertid VVS Senterets faktiske ressursbruk i tilbudsarbeidet som skulle dekkes, med mindre noen del av ressursbruken måtte anses som upåregnelig. Det skulle mye til. I tillegg måtte det i forbindelse med forliket legges vekt advokatutgiftene som VVS Senteret hadde pådratt seg, og som man kunne risikere å måtte dekke helt eller delvis i en rettssak. SiO og VVS Senteret sto langt fra hverandre, og det var først etter en mislykket rettsmekling at partene omsider kom til enighet. Det er i etterkant lett å si at forliksbeløpet skulle vært lavere, men det måtte gjøres en skjønnsmessig vurdering der og da, hvor også hensynet til egne og motpartens fremtidige advokatutgifter kommer inn. Subsidiært gjøres det gjeldende at Sweco og SiO var solidarisk ansvarlige i forhold til VVS Senteret, og at SiO har krav på full regress i det interne forholdet mellom SiO og Sweco. SiO hadde ikke noe medansvar for den feilen Sweco gjorde i forbindelse med utsettelsen, verken ved at Myhrvold mottok kopi av MBFs epostsøknad om utsettelse og Gules epost eller av andre grunner. Det er ikke grunnlag for å redusere erstatningskravet etter skadeserstatningsloven 5-1 eller 5-2. Ved avgjørelsen av sakskostnadsspørsmålet må det legges vekt på at Sweco ikke har vist noen vilje til å forsøke å nå frem til et forlik.

10 Det er nedlagt slik påstand: 1.! Anken forkastes. 2." Sweco Norge AS dømmes til å dekke Studentsamskipnaden i Oslos saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsrettens bemerkninger: Saken står for lagmannsretten både bevismessig og på annen måte i alle hovedtrekk i samme stilling som for tingretten. Den eneste vesentlige forskjell er at SiO, ved ikke å erklære avledet anke, har slått seg til ro med at den ikke får mer enn delvis dekning for sine faktiske advokatutgifter. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og kan i det alt vesentlige tiltre tingrettens begrunnelse. Lagmannsretten vil i anledning bevisførselen og partenes argumenter for lagmannsretten tilføye: Det følger av den kontrakten som ble inngått mellom SiO og Sweco at NS «Alminnelige kontraktsbestemmelser for rådgivningsoppdrag honorert etter medgått tid» - ble gitt anvendelse. Etter standardens punkt 6.4 skal arbeidet drives rasjonelt og forsvarlig, og rådgiveren skal dra omsorg for oppdragsgiverens interesser og utføre oppdraget i samsvar med kontrakten og god faglig standard. Etter punkt 10.1 foreligger det rådgivningsfeil når oppdraget ikke er utført i samsvar med kontrakten og dette skyldes at kravet til faglig forsvarlig handlemåte eller aktsomhet ikke er overholdt. Etter punkt 10.3 første ledd kan oppdragsgiveren kreve å få erstattet påregnelig tap som følge av rådgivningsfeil. Det er ikke omtvistet mellom partene at disse bestemmelsene gjelder i forholdet mellom dem. Lagmannsretten antar at det ulovfestede profesjonsansvaret kommer inn som et supplement til NS Tingretten er kommet til at det alminnelige anbudsrettslige prinsipp om likebehandling gjaldt i forholdet til tilbyderne i den konkurransen Sweco inviterte til på vegne av SiO. Det følger av punkt 2.1. i den tilbudsbeskrivelse som Sweco sendte til bl.a. VVS Senteret og MBF at kontrakten skulle inngås i henhold til NS Norsk bygge- og anleggskontrakt - «med de endringer og tilføyelser som følger av denne tilbudsforespørselen». I punkt 4.3 fremgår det at de konkrete kontraktsdokumentene, det vil si selve kontrakten, «referat fra avklaringsmøter og/ eller kontraktsforhandlinger», tilbudsbeskrivelser, tegninger og lignende gikk foran standardens bestemmelser. Tingretten har funnet det uklart om konkurransen skulle behandles som en anbudskonkurranse eller konkurranse om kontrahering etter forhandlinger. Etter lagmannsrettens mening er det nærliggende å forstå tilbudsbeskrivelsen slik at det var adgang til å forhandle med tilbyderne etter tilbudsfristens utløp og før tilbyder ble valgt. Selv om forhandlingsforbud anses som en typisk del av anbudskonkurranser, kan lagmannsretten ikke se at konkurransen i dette tilfelle ikke skal vurderes etter anbudsrettens øvrige prinsipper og regler. Også innenfor regelverket for offentlige anskaffelser er konkurranse med adgang til forhandlinger et tillatt alternativ, jf.

11 anskaffelsesforskriften 4-2 bokstav d. Lagmannsretten er derfor enig med tingretten i at det i forhold til likebehandlingsprinsippet ikke har noen betydning om forhandlingsforbud utgjør en del av konkurransegrunnlaget eller ikke. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det gjelder et strengt krav til likebehandling ved en entreprise som dette, og at et sentralt element i kravet til likebehandling er at det gjelder de samme frister for alle tilbydere. Lagmannsretten viser til den faglitteratur som tingretten har sitert, og særlig til Rt (Firesafedommen) hvor det heter at «(d)et er i en slik konkurransesituasjon viktig at det stilles strenge krav til «fair play"». Med dette som bakgrunn går lagmannsretten over til å vurdere om Sweco ved sin handlemåte brøt likebehandlingsprinsippet på en måte som kan gi grunnlag for erstatningsansvar: Lagmannsretten legger til grunn at VVS Senteret to ganger tok opp spørsmålet om forlengelse av tilbudsfristen, som var fastsatt til 27. mars 2008 kl. 1400, først under tilbudsbefaringen den 13. mars og deretter i en epost 25. mars Begge ganger ga Sweco beskjed om at det ikke var aktuelt med noen fristforlengelse. På dette tidspunkt var det bare VVS Senteret og MBF som var aktuelle tilbydere, idet det tredje selskapet som hadde deltatt under tilbudsbefaringen hadde trukket seg. Det er videre på det rene at MBF søkte om og ble innvilget fristutsettelse fra 27. mars kl til 28. mars 2008 kl. 1000, og at dette skjedde på et tidspunkt hvor VVS Senteret allerede hadde levert sitt tilbud. Det er også klart at VVS Senteret ikke ble gitt fristutsettelse samtidig som MBF fikk fristen utsatt. Heller ikke senere ble det etter det opplyste gitt noen uttrykkelig beskjed til VVS Senteret om at de fikk fristen utsatt og at de kunne få tilbake sitt tilbud for å bearbeide det. Partene er enige om at en ansatt i VVS Senteret fikk vite om utsettelsen fra en ansatt hos MBF under en befaring i forbindelse med en annen entreprise, og at tidligere daglig leder i VVS, Trond Røine, fikk bekreftet at utsettelse var gitt i en telefon han tok til Eriksen i Sweco. Det har vært bevisføring om på hvilket tidspunkt denne telefonsamtalen fant sted. På bakgrunn av bl.a. Eriksens vitneforklaring hevder Sweco at samtalen fant sted ca. kl. 1230, mens SiO bl.a. på bakgrunn av Røines forklaring, hevder at VVS ble kjent med utsettelsen ca. kl Lagmannsretten anser det mest sannsynlig at Røine fikk vite om utsettelsen først etter at hans ansatte var tilbake på kontoret fra befaringen som begynte kl. 1230, og at telefonsamtalen med Eriksen derfor med overveiende sannsynlighet fant sted nærmere kl Lagmannsretten er imidlertid enig med tingretten i at det spiller en underordnet rolle for vurderingen. Som påpekt av tingretten, kan det reises spørsmål om det overhodet var adgang til å gi fristutsettelse i den situasjonen som forelå. Om adgangen til å gi fristutsettelse vises det til Lasse Simonsen, Prekontraktuelt ansvar, 1997, side 603 (petit). Det var naturligvis viktig for SiO å kunne forholde seg til mer enn ett tilbud. For SiO var også tidsmomentet viktig. Det må derfor antagelig ha fremstått som et dårlig alternativ å forkaste det ene tilbudet som var kommet inn, men det kan ikke uten videre være avgjørende. Lagmannsretten antar at det alt etter de nærmere omstendigheter vil kunne være adgang til å gi fristutsettelse, men det er neppe adgang til slik utsettelse i et tilfelle som det foreliggende, hvor den ene tilbyderen forgjeves har bedt om utsettelse, og fristutsettelse deretter gis på fristens siste dag

12 og etter at den ene tilbyderen har levert sitt tilbud. Spørsmålet om adgang til fristutsettelse må for øvrig ses i lys av at det følger av gjeldende anbudsrett at for sent innkomne tilbud skal avvises, jf. bl.a. Lasse Simonsen, op.cit. side 602. Under enhver omstendighet vil det være et klart brudd på likebehandlingsprinsippet ikke å gi samtidig melding om fristutsettelse for alle tilbydere i et slikt tilfelle. Lagmannsretten er således ikke enig med Sweco i at feilen ikke var alvorlig og at det må legges til grunn at feilen ikke hadde konkurransemessig betydning. At tilbydere har samme frist, må anses som et typisk og sentralt utslag av likebehandlingsprinsippet. Uten feilen ville det være en mulighet for at VVS Senteret ved fristens utløp ville ha vært eneste tilbyder. Om SiO i så fall ville ha avlyst konkurransen og utlyst den på nytt, ville VVS hatt mulighet for å revidere sitt tilbud i en ny konkurranse. Det samme gjelder om det hadde blitt gitt samtidig beskjed om fristutsettelse, og da fortrinnvis en noe lengre fristutsettelse, enn den korte forlengelsen som ble gitt og som utelukkende var tilpasset MBF. Mer enn dette kan det ikke kreves for å konstatere brudd på likebehandlingsprinsippet. Lagmannsretten legger ingen vekt på at VVS Senteret ble klar over utsettelsen som var gitt til MBF antagelig noen timer etter at denne var gitt. VVS Senterets tilbud var på dette tidspunkt allerede innlevert, og fristutsettelsen var så kort at det ikke fremsto som aktuelt å foreta en ny gjennomgang av tilbudet. Det kan heller ikke tillegges noen vekt at ikke VVS Senteret tok opp feilen som var begått der og da eller i senere avklaringsmøter. Det var først da det var klart at oppdraget ville gå til MBF at VVS Senteret hadde foranledning til å gjøre krav gjeldende. Lagmannsretten finner - som tingretten - at det klare bruddet på likebehandlingsprinsippet innebærer at Swecos oppdrag ikke er utført forsvarlig og i samsvar med god faglig standard, jf. NS 8402 punkt 6.4. Det vises i den sammenheng også til at Eriksen hadde fått et entydig råd fra sin kollega, Knut Gule, om at alle måtte få den samme utsettelsen. Feilen må anses som en rådgivningsfeil etter punkt 10.1 i standarden. Vilkåret om at det må foreligge uaktsomhet som grunnlag for ansvar er dermed oppfylt. Følgelig er Sweco erstatningsansvarlig for påregnelig tap etter standardens punkt Det følger direkte av reglene i standarden at SiO som et utgangspunkt kan videreføre det tap SiO har lidt som følge av at VVS Senteret gikk til søksmål mot SiO. Det tap SiO har lidt, er beløpet på kroner som SiO betalte til VVS Senteret som ledd i det utenrettslige forliket samt egne advokatutgifter. Når det gjelder spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng mellom bruddet på likebehandlingsprinsippet og VVS Senterets søksmål og klage til KOFA, finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til tingrettens bemerkning i dommen på side 17. Spørsmålet blir etter dette om erstatningskravet bør lempes eller falle bort etter skadeserstatningsloven 5-1 eller 5-2. I NS 8402 punkt 10.3 annet ledd finnes dessuten en lempingsregel med følgende ordlyd: Kan deler av feilen henføres til oppdragsgiverens forhold, eller har han ved uaktsomhet medvirket til det økonomiske tapet, reduseres rådgiverens ansvar forholdsmessig.

13 Lagmannsretten antar at vurderingene etter denne bestemmelsen i hovedsak vil falle sammen med vurderingene som må gjøres etter 5-1. Slik lagmannsretten ser det, er spørsmålet om det forliket SiO gikk med på under tingrettsbehandlingen av VVS Senterets søksmål mot SiO, bygget på forsvarlige vurderinger, og hvor store advokatkostnader det var forsvarlig at SiO pådro seg i den forbindelse. Som påpekt av tingretten er det spørsmål om SiO har oppfylt sin tapsbegresningsplikt. Ved denne vurdering må man etter lagmannsrettens syn ta hensyn til at Sweco stilte seg avvisende til at det var grunnlag for noe erstatningskrav, og at Sweco ikke var innstilt på å betale mer enn kroner som ledd i en minnelig ordning. Risikoen og uleiligheten knyttet til tvisten med VVS Senteret falt derfor på SiO alene. Videre må det tas hensyn til at innholdet i et forlik naturlig vil bli påvirket av den samlede prosessrisiko, selv om svaret på et eller flere tvistepunkter synes klare. Endelig vil det være helt legitimt at en ved forliksforhandlinger ikke bare legger vekt på prosessrisikoen knyttet til tvistegjenstanden og usikkerhet knyttet til advokatomkostningene og mulighetene for å få disse dekket i en dom, men også på at fortsatt tvist binder opp interne ressurser og oppmerksomhet. Hvor raskt en tvist avsluttes og på hvilken måte kan også ha omdømmemessig betydning. Som nevnt innledningsvis, krevde VVS Senteret prinsipalt erstatning for den positive kontraktsinteresse med noe over 5 millioner kroner. Partene synes å være enige om at VVS Senterets muligheter for å nå frem med et slikt krav var små, og tingretten betegner mulighetene til å nå frem som «svært små». Lagmannsretten er enig i dette. De vilkår for å bli tilkjent erstatning for den positive kontraktsinteresse som ble stilt opp i Nucleusdommen, Rt , for så vidt gjelder 10 i lov om offentlige anskaffelser, er opprettholdt i Rt Vilkårene går i korthet ut på at det må være gjort vesentlige feil, og det må være klar sannsynlighetsovervekt for at entreprenøren ville bli tildelt kontrakten om feilen ikke var begått. Det er neppe grunn til å stille lempeligere vilkår på dette punkt innen privat anbudsrett. En viss prosessrisiko kan det likevel ha vært, idet det som etter en dom i EU-domstolen 30. september 2009 er reist spørsmål om vilkårene for erstatning for den positive kontraktsinteresse må mykes opp. Lagmannsretten er også enig med tingretten i at vilkårene for å erstatte VVS Senteret den negative kontraktsinteresse sannsynligvis var oppfylt. Som nevnt er det utvist uaktsomhet fra Swecos side. Om kravet til årsakssammenheng heter det på side 577 i Firesafedommen i Rt : Preventive hensyn, og de særlige vansker det erstatningsrettslige bevistema i slike forhold reiser, tilsier etter min mening at det ikke bør stilles strenge krav til årsakssammenheng for å utløse erstatning ved klare feil. Tidligere daglig leder i VVS Senteret, Røine, har både for tingretten og lagmannsretten forklart at selskapet ikke ville deltatt i konkurransen hvis de hadde visst at en av tilbyderne alene ville få utsatt frist for levering av sitt tilbud. Det var en alvorlig feil som var begått. Lagmannsretten finner - som tingretten - at det på denne bakgrunn er tilstrekkelig sannsynliggjort at VVS Senteret ikke ville ha deltatt i konkurransen om selskapet hadde visst om feilen som ble begått.

14 SiO ble under tingrettens behandling presentert detaljerte beregninger som viste en totalkostnad på kroner inklusive merverdiavgift, og medregnet ressursbruk hos underleverandørene. Det er på det rene at dette beløpet er svært høyt. Lagmannsretten viser til tingrettens grundige drøftelse av dette. For lagmannsretten har daglig leder i MBF, Rolf-Thore Johansen, forklart at dette selskapet hadde en ressursbruk til beregninger, kvalitetssikring m.v. tilsvarende ca kroner. I tillegg kommer ressursbruk tilsvarende ca kroner til beregninger m.v. fra underleverandøren som skulle levere rørarbeidene. Den lave ressursbruken skyldtes ifølge Johansen at selskapet har et avansert kalkyleverktøy med nøkkeltall som gir god kvalitet til liten ressursbruk. Prosjektutviklingssjef Myhrvold i SiO forklarte at SiO syntes VVS Senterets ressursbruk var svært høyt, og at de derfor innhentet en vurdering fra Skanska som ga et anslag på kroner. Det ble også innhentet en vurdering fra Multibygg som ga et anslag på kroner eksklusive merverdiavgift. SiO var også kjent med MBFs anslag over ressursbruken til arbeidet med tilbudet. Lagmannsretten legger til grunn at hovedårsakene til VVS Senterets høye beløp var at de måtte bruke underleverandører til flere fag enn MBF, og at disse underleverandørene fakturerte til VVS Senteret for arbeidet med sin del av tilbudet. Videre var det vanskelig å foreta konkrete beregninger ut fra tilbudsbeskrivelsen. Dette var årsaken til at den tredje entreprenøren trakk seg fra konkurransen på et tidlig tidspunkt. Deler av oppdraget var dessuten krevende på grunn av mye vertikale løsninger, mange sjakter og rørirørløsningen som var valgt. Videre la VVS Senteret - som på dette tidspunktet hadde stor ordrereserve, men mange utsettelser - bevisst ned et grundig arbeid med tilbudet. Endelig medførte den korte tilbudsfristen som var satt at mye av arbeidet måtte utføres på overtid i påskeuken. Det er VVS Senterets faktiske kostnader som i utgangspunktet skal dekkes som et erstatningsmessig tap. Hvilken ressursbruk andre entreprenører ville ha hatt med å utarbeide tilbud i konkurransen, er derfor i utgangspunktet av underordnet betydning. Det arbeidet VVS Senteret la ned med å utforme sitt tilbud, ble utført i tillit til at det ikke ble gjort klare feil fra oppdragsgivers side som sannsynligvis ville medført at VVS Senteret ikke ville deltatt i konkurransen. Det er ikke konkrete holdepunkter for å anta at VVS Senterets beregninger ikke er uttrykk for den faktiske ressursbruken eller at den lider av andre feil. Lagmannsretten ser imidlertid ikke bort fra at ressursbruken her var så høy at det ville være riktig å konkludere med at VVS Senteret måtte ta noe av ressursbruken på egen kappe. Lagmannsretten ser heller ikke bort fra at det kan reises spørsmål om det var riktig å medregne sosiale utgifter og et administrativt tillegg ved beregning av erstatning for den negative kontraktsinteresse. Etter lagmannsretten syn var det imidlertid en betydelig prosessrisiko for at SiO ville bli dømt til å dekke hele eller en vesentlig del av VVS Senterets tap. Om SiO i en eventuell dom helt eller delvis ville ha blitt tilkjent erstatning for sakskostnader, og om SiO også ville måtte dekke VVS Senterets sakskostnader helt eller delvis, ville bero på flere forhold. VVS Senteret la i stevningen ned påstand om å få dekket den positive kontraktsinteressen med noe over 5 millioner

15 kroner. SiO la på sin side i tilsvaret ned påstand om avvisning, subsidiært frifinnelse. Om kostnadsavgjørelsen skulle bygge på påstandene i stevning og tilsvar, ville mye, etter de vurderinger om prosessrisiko som lagmannsretten har lagt til grunn, talt for at begge parter ville ha fått medhold av betydning, og at hver av dem måtte bære egne sakskostnader, jf. tvisteloven I så fall ville forliket for begge parter først og fremst ha den økonomiske betydning at de begge unngikk å pådra seg ytterligere advokatutgifter som de risikerte å måtte dekke selv. Lagmannsretten er som nevnt likevel enig med tingretten i at forliket som ble inngått var bygget på en fullt ut forsvarlig vurdering fra SiOs side. Lagmannsretten legger vekt på at rettsmekling først ble forsøkt uten resultat, og at forliksforhandlingene således var vanskelige. Videre var det en betydelig risiko for at VVS Senteret kunne bli tilkjent den negative kontraktsinteresse med et beløp som ikke ville ligge vesentlig under forliksbeløpet på kroner. Det var også rimelig i noen grad å se hen til at VVS Senterets krav prinsipalt gjaldt erstatning for den positive kontraktsinteresse, selv om mulighetene for å nå frem med dette kravet ble ansett å være liten. Endelig må det legges vekt på ønsket om å unngå å pådra seg ytterligere advokatutgifter, som det var en klar risiko for at SiO ikke ville fått dekning for fra VVS Senteret, og behovet for å få saken ut av verden. Lagmannsretten er således i det alt vesentlige enig i tingrettens sammenfatning på side Det kunne ikke forventes at SiO skulle ha tilbudt VVS Senteret et vesentlig lavere beløp enn kroner, og så påberopt seg dette tilbudet under hovedforhandling som et argument for å få erstattet sine sakskostnader. Det er videre på det rene at de advokatutgifter SiO pådro seg i saken mot VVS Senteret er forårsaket av den feilen som Sweco begikk under tilbudskonkurransen, og at også slike utgifter skal erstattes. Lagmannsretten er enig i tingrettens vurdering på side 20 av hvor meget av SiOs advokatkostnader på kroner som bør dekkes av Sweco. Det er ikke grunnlag for å foreta en ytterligere reduksjon. Lagmannsretten kan ikke se at SiO på noe tidspunkt har opptrådt slik at det er grunnlag for redusert erstatning etter skadeserstatningsloven 5-1 eller NS 8402 punkt 10.3 annet ledd. SiO har ikke på noen måte medvirket i forbindelse med den feil som ble begått da MBF ble gitt fristforlengelse. Tvert om forsøkte SiO å forhindre den feil som skjedde. Det er heller ikke grunn for noen reduksjon i erstatningen ut fra rimelighetsbetraktninger, jf. skadeserstatningsloven 5-2. Sweco har ikke hatt innvendinger mot tingrettens avgjørelse for så vidt gjelder retten til forsinkelsesrenter. Anken over domslutningen punkt 1 skal dermed forkastes. Sakskostnader Avgjørelsen har ikke budt på vesentlig tvil, og det foreligger heller ikke andre tungtveiende grunner som taler for å fravike regelen i tvisteloven 20-2 om at den som har vunnet saken skal få sine sakskostnader erstattet. Tingrettens avgjørelse av sakskostnadsspørsmålet blir dermed stående og anken forkastes i sin helhet. I sakskostnader for lagmannsretten har SiO krevd erstattet ,50 kroner som i sin helhet utgjør salær. Det er ikke beregnet merverdiavgift, og

16 lagmannsretten legger til grunn at SiO har fradragsrett. I kostnadsoppgaven heter det at gebyr og utgifter til vitner kommer i tillegg. Det påløper ikke ankegebyr for SiO. Det er ikke innkommet krav om dekning av utgifter til vitner. Sweco har ikke innvendinger til kostnadsoppgaven. Lagmannsretten finner at utgiftene har vært nødvendige og legger oppgaven til grunn. Dommen er enstemmig. Dommen er avsagt etter fristen i tvisteloven 19-4 femte ledd. Det skyldes først og fremst at dommerne på grunn av rettsmøter og ferieavvikling ikke har kunnet komme sammen til avsluttende domskonferanse på noe tidligere tidspunkt. Domsslutning 1.! Anken forkastes 2." I sakskostnader for lagmannsretten dømmes Sweco Norge AS til å betale til Studentsamskipnaden i Oslo ,50 - tohundreogåttitretusensekshundreogåttisju, 50 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.