januar årgang a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e Lar seg ikke stoppe s4 Ber om unnskyldning s6 Historisk bispeinnvielse s18

Transkript

1 januar årgang a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e Lar seg ikke stoppe s4 Ber om unnskyldning s6 Historisk bispeinnvielse s18

2 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Misjonsmarka 1, 4024 Stavanger Telefon Telefax E-post: Redaksjonen: Generalsekretær: Kjetil Aano Redaktør: Eivind Hauglid Redaksjonssekretær: Marit Rødland (50 %) Redaksjonssekretær: Åsmund Johansen (40 %) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (50 %) faste spalter Kjære lesar Utgangspunkt Nistepakken Bønnesiden Misjonsarkivet Misjonærkontakten Rundturen Bokomtaler Nytt NMS U sidene 4 En aktiv jente fikk livet sitt snudd på hodet. forsidefoto: jente fra kamerun foto: ole henrik kalviknes Men hun lot seg ikke stoppe. Nå er hun aktiv på en annen måte. Abonnement: Tlf infosenter@nms.no Årsabonnement kr 380,- Studenter kr 190,- Utlandet utenom Skandinavia kr 440,- (med fly kr 540,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 380,- Bankgironr.: Annonser: Halsne Reklame & Media tlf i dette nummer norge: Lar seg ikke stoppe norge: Ber om orsaking norge: Hva får vi ut av misjonskronene? madagaskar: Du er med på noe stort norge: Fem landsdelsteam skal erstatte regionene midtøsten: SAT-7 blir konfirmant thailand: Foreldreleir på Immanuelhjemmet Dette bladet er trykt på svanemerket, klorfritt og resirkulert papir hos Bryne Stavanger Offset AS norge: Gjenbruk av NMS-ansatt kamerun: Historisk bispeinnvielse Den Globale Samtale del 4

3 6 Rett før jul ble resultatet av rappor- 8 Hva får vi ut av misjonskronene? 10 På grunn av innstrammingene i 18 Det var en historisk bispeinnvielse ten om Oppvekst og Bak hver prosjektstø- NMS, må en tenke nytt i Kamerun rett før jul skolegang i utlandet nad ligger det lokale når det gjelder organi- da Thomas Nyiwé ble lagt fram. Les om hva visjoner og planer om sasjonsform. Nå blir innviet til den første NLMs og NMS å kunne bidra til end- det farvel til ni regioner, biskopen i Den evan- generalsekretær sier ring slik at forholdene og velkommen til fem gelisk-lutherske kirke om dette. blir bedre. landsdelsteam. i Kamerun (EELC). kjære lesar helsing frå redaktøren Velkomen til eit nytt år. Velkomen til å ta i eit tak. Vi treng deg. Vi treng kvarandre. Av og til skulle eg ønskje at vi hadde ulike typar vitaminsprøyter vi kunne stikke i kvarandre. Vi kunne hatt ei ståpå sprøyte, ei gi-ikkje-opp sprøyte, ei detnyttar sprøyte, ei dette-skal-vi-klare sprøyte osb. Så kunne vi stikke ettersom det var behov. Det høyres i grunnen ganske greitt ut. Men akkurat eivind hauglid Eg vil gå føre deg. Bakkar vil eg jamna, bronsedører vil eg sprengja, og jernbommar vil eg slå sund. Eg vil gje deg skattar, dulde i mørkret, og rikdomar, gøymde på løynlege stader, så du skal vita at eg er Herren, Israels Gud, som har kalla deg på namn. som vi kan kjøpe mat, men ikkje matlyst, og seng, men ikkje søvn, så er det nok ganske likt med dei omtalte sprøytene. Vi får vere glade for dei sprøytestikka som legevitskapen har forska fram og som gjer at vi kan vaksinere oss mot ulike former for sjukdomar. Kva gjer vi så? Eg har nettopp blitt inspirert av mange av mine medarbeidarar. Nokre hadde ikkje jobb lenger då dette året tok til. Andre veit at dei snart får oppseiinga. Regionleddet står framfor store endringar. Heile organisasjonen får smake dårlege økonomiske tider og omstruktureringar. Ein dag på slutten av året fekk vi desse versa frå Jes 45,2-3 som helsing i lunsjen: Dette er til å få nytt mot av og bli inspirert av. Men eg har blitt inspirert av andre og. Ragnhild, som de kan lese om i dette bladet, er ei ung jente som har fått livet snudd opp ned. Ei bilulukke gjer at ho nå sit i rullestol. Les og la deg inspirere. Vårt ynskje er at Misjonstidende i eit nytt år framleis kan vere til både informasjon og inspirasjon. Godt nytt år! misjonstidende

4 Lar seg ikke stoppe Ragnhild Øygard (22) var en helt vanlig jente, kanskje over gjennomsnittlig aktiv. Håndball, fiolin, leirliv og styreverv i NMS U tok mye av tiden, ved siden av gode venner, studier og deltidsjobb. Slik var det helt til juleferien 2008 da Ragnhild ble med på en biltur fra Vatne til Ørsta. tekst og foto: åsmund johansen norge: Jeg husker det veldig godt, det ene hjulet kom utfor asfaltkanten og sjåføren mistet kontrollen på bilen. Den endte i en stor stein. De andre i bilen gikk uskadet ut, og lurte på hvorfor jeg ikke kom etter fra baksetet. Jeg så at vinkelen på beina mine var helt feil, og ikke kunne jeg føle dem heller. Selv om jeg hadde store smerter var jeg bevisst helt til ambulansen kom. Jeg våknet på sykehuset i Ålesund etter en uke i kunstig koma, to operasjoner bl.a. i Trondheim og med en følelse av at noe var fryktelig galt. Jeg hadde jo sett at noe var galt med kroppen min etter ulykken, forteller Ragnhild. Båret av forbønn Så fort kan livet snus opp ned. Den tidligere håndballspilleren vet at livet fra nå av må leves i en rullestol. Det må et medisinsk, eller et Guds under til for at jeg skal kunne gå igjen, det har jeg forsonet meg med, man kan jo ikke noe annet? Så enkelt er det, og så vanskelig. Livet må gå videre. Og jeg er jo kjempeheldig, jeg har en flott familie som støtter meg, mange gode venner som hjelper meg, som besøkte meg på sykehuset under rehabiliteringen og som var med og ba for meg. Jeg møter stadig folk som sier at de var med og ba for meg og familien min, og som gjør det ennå. Jeg er så takknemlig for det. Jeg har kjent hvordan jeg har blitt båret av forbønn og Guds nærvær. Mange lurer på hvordan jeg kan bevare troen på en Gud etter noe slikt, men jeg tror at mange som er i en krise kan kjenne at Gud er nærmere enn noen gang. Jeg finner håp og styrke i troen, og avhengigheten av Gud har bare blitt sterkere. Noen ganger blir jeg sint, og lurer på hvorfor ikke en som ikke var så avhengig av beina, en som likte å sitte stille kunne brekke ryggen i stedet for meg. Men jeg vet at det ikke er slik det foregår. Sykkeltur i Nordmarka Ragnhild er vokst opp i NMS og NMS U. Helt siden hun, søstrene og foreldrene forlot Kamerun da Ragnhild var 5 år, har NMS og leirliv vært en vesentlig del av livet. Et halvt år i Brasil som Hald-student har hun 4 misjonstidende

5 t Jeg klarer meg helst selv, men det er hyggelig når folk spør om de skal hjelpe. også fått med seg. Hun sitter i barneog ungdomsutvalget i NMS U i Oslo/ Borg, selv om hun måtte ha permisjon noen måneder etter ulykken. Og i februar stiller hun som kandidat til Landsungdomsrådet. Jeg synes det er så rart at folk ikke lar seg engasjere. Det er det samme hva de er engasjert i, men det å være engasjert i noe er så positivt! Jeg tenker at mye ville være bortkastet om jeg ikke lot meg engasjere, sier Ragnhild, som er aktiv leirleder på Stenbekk i Østfold og på Kjeldsund på Sunnmøre. Leir er en veldig viktig arbeidsform. Å kunne være sammen med barn og kunne forteller dem om Jesus er stort, og så er de så herlige. De synes ikke det er vanskelig, og jeg opplever heller ikke at de blir usikre i møte med meg og rullestolen. Vi har et prosjekt i NMS U i Oslo/Borg som heter På samme arena. Der jobber vi med integrering og tilrettelegging for ungdom med bevegelseshemming på leir. Det er utrolig flott å kunne bruke erfaringene jeg har fått til noe positivt. Jeg er også aktivt med i F2, som er NMS menighet for voksen ungdom i Oslo. I høst var vi på weekend i Nordmarka, og jeg syklet faktisk inn, det hadde nok ingen trodd i januar. Armsykkel tilpasset rullestol gjør at det er mulig. Mange som er i krise kan kjenne at Gud er nærmere enn noen gang. er en del av det. Men likevel er jeg den samme jenta som liker de samme tingene som før. Det viktigste er at folk våger å møte meg og prate med meg. misjonen er så vanskelig. Noen må ta ansvar selv om det blir færre ansatte, avslutter en engasjert og energisk ung dame som ikke ønsker at rullestolen skal være noe hinder. Våg å spørre Livet til Ragnhild har blitt vanskeligere. Alt tar mye lengre tid, alt må planlegges mye mer, og det er mange ting som ikke kan gjøres lenger. Sorgen over ikke å kunne spille håndball og ikke kunne gå i fjellet er tung. Jeg blir så lei av rullestolen og blir så sliten noen ganger, men noe nag bærer jeg ikke. Mange er uvant med å møte folk som har gjennomgått kriser, og blir selvsagt usikre i møte med meg også. Det er ikke så rart, men jeg tror de oppdager at jeg er den samme jenta. Alle opplevelser i livet er med å prege en som menneske, og ulykken Noen må ta ansvar Jeg har alltid vært sta, og nå får jeg igjen for det, for jeg må lære meg mange nye ting. Så lenge hodet og armene mine fungerer, skal det gå. Jeg vet at Gud har en plan for meg uansett. Noen dører er lukket, men jeg har også fått nye muligheter og får møte andre mennesker. Jeg har alltid hatt en tanke om å bli misjonær, men mange sier at det må jeg glemme nå. Selv tror jeg fortsatt det er mulig. Nå har jeg tenkt å bli ferdig med utdannelsen min, og fortsette å engasjere meg i NMS U. Det ser jeg som svært viktig nå når den økonomiske situasjonen i Ragnhild kan ikke gå på lange toppturer i fjellet lengre, og det er et stort savn. Men fortsatt er jeg den samme jenta, sier hun. Bildet er tatt i september 2008, bare noen måneder før ulykken. misjonstidende

6 Ber om orsaking Det var to ærlege generalsekretærar som rett før jul sto fram og bad om orsaking for både overgrep som har funne stad, og for systemet som skilde born frå foreldre i misjonens teneste. tekst og foto: eivind hauglid norge: Generalsekretærane Ola Tulluan i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Kjetil Aano i Det Norske Misjonsselskap (NMS) sto begge to på scenen i Folkets Hus i Oslo då ca. 270 personar var samla for å høyre resultatet av rapporten Oppvekst og skolegang i utlandet. Rapporten vart presentert av International Research Institute of Stavanger (IRIS), som har vore ansvarlege for undersøkinga. Størst spenning knytte det seg nok til kva generalsekretærane ville seie. Orsaking Vi står her på vegne av begge organisasjonane. Saman deler vi ansvaret for det vi skal seie. Vi erkjenner at det systemet vi har hatt, ikkje var rett. Vi anerkjenner den smerte som dette systemet har skapt, og vi ber om orsaking for det som har skjedd, sa Aano. Mange av dykk har opplevd ting de aldri skulle opplevd. Det som skulle vere trygge og konsistente rammer rundt eit barneliv, vart i staden det motsette. Vårt system skulle ivareta barna på ein best mulig måte, men vi må erkjenne at så ikkje var tilfelle, sa Tulluan. p Generalsekretær Kjetil Aano i NMS og generalsekretær Ola Tulluan i NLM var saman om å be om orsaking. Kall Denne undersøkinga viser konsekvensane av at kallet til misjonærteneste har blitt sett over foreldrekallet. Vi må erkjenne at dette har vore gjort, og vi ber om orsaking for ei slik formidling av kallet. Også for misjonærforeldra er borna det kjæraste dei har. Derfor har vi som misjonsorganisasjonar eit ansvar for å legge tilhøva godt til rette for familiar som reiser ut til misjonærteneste. Det er med stor sorg vi må konstatere at vi i stor grad har svikta i å gjere dette. Smerte Vi ønskjer som misjonsorganisasjonar å anerkjenne den smerte og dei påkjenningar som mange born av misjonærar og andre som har gått på våre skolar, er blitt påført gjennom dette. Med auka kunnskap, særskilt om tilknyting og belasting ved at born vert skilt frå foreldre, erkjenner vi at skiljet frå foreldra som internatordninga medførte, har hatt store negative konsekvensar for mange av dykk. Det er med sorg vi må konstatere at våre ordningar har ført til monaleg svekka livskvalitet. Internatordninga som skilde foreldre og born, tok ikkje vare på bornas trong til omsorg og nærleik til foreldra. Heller ikkje verna systemet borna mot krenkingar eller overgrep. Vi ser at vi ikkje har hatt gode nok oppfølgingsrutinar ved heimkome, og også slik har påført mange betydelege ekstra påkjenningar. Det skulle aldri skjedd Kontrasten mellom dei kristne ideala for misjonsarbeidet på den eine sida og den smerte som er påført på grunn av ordningar misjonen har hatt, er ein røyndom som organisasjonane tek inn over seg. Derfor vil vi i tida framover vere oppteken av å gje god oppfølging og støtte, ikkje minst overfor dei av dykk som ber på djupe sår og vonde opplevingar. Det er med smerte vi konstaterer det som har skjedd. Det skulle aldri skjedd, og vi ber om orsaking. 6 misjonstidende

7 FAKTA om rapporten: 42 prosent av de som har svart, har hatt tilknytning til NMS og 38 prosent til NLM. Andre misjonsorganisasjoner er representert med 7 prosent, og de resterende 12 prosent kommer fra bistand, næringsliv og andre sammenhenger (Rapporten, tabell 57, s. 99). En andel på 34 prosent av de som har svart, oppgir at de bodde på internat hele skoletiden, mens 25 prosent vekslet mellom å bo på internat og å bo hjemme. Opplysninger om tiden på internat omfatter dermed nær 60 prosent av alle som har bidratt (Tabell 5, s. 44). Kompleksitet og mangfold Materialet viser et sammensatt bilde. Vi har her med en gjennomgående ressurssterk gruppe å gjøre. Utdanningsnivået blant de som har svart, skiller seg sterkt ut i forhold til den norske befolkning med 83 prosent universitets- og høgskoleutdanning mot 25 prosent i befolkningen forøvrig i 2006 (s. 98). Gruppen har også sammensatte kjennetegn: de er verdensborgere og behersker det flerkulturelle. de mangler til dels felles referanse rammer med jevnaldrende dette fører til at spørsmålet om til hørighet og identitet blir vanskelig for mange. ganger, og tre prosent flere enn tre ganger. Av de som ble krenket, var ca. en tredel gutter og to tredeler jenter. Mer enn halvparten var under 10 år da det første overgrepet skjedde. Lærere og internatpersonell utgjorde til sammen 32 prosent av de som forgrep seg på barna. Annet personale på skolene utgjorde 11 prosent og misjonærer 9 prosent. Litt over en tredel av krenkerne var medelever (35 prosent). Andelen andre var 25 prosent. I over halvparten av tilfellene fikk ingen vite noe om hendelsene. Nesten ingen av dem Sammenligninger av forskjellige grupper Rapporten sammenligner de som har bodd på internat og de som har bodd hjemme. Når vi sammenligner disse ulike gruppene, ser vi at barn som bodde på internat kommer dårligere ut enn barn som bodde hjemme under hele sin skolegang. Gruppen med internatoppvekst hadde dårligere kontakt med lokalt miljø på skoler i utlandet opplevde dårligere sosial integrering etter flytting til hjemlandet har flere helseplager og dårligere opplevelse av egen helse er blitt mer mobbet er blitt utsatt for langt flere seksuelle krenkelser/overgrep har i høyere grad søkt hjelp for psykiske plager har høyere andel med uføretrygdede Oppvekst i utlandet og flytting til hjemlandet På spørsmål om betydningen av oppvekst i utlandet gir en stor gruppe uttrykk for at det har tilført dem positive verdier og ferdigheter som har blitt en ressurs i det voksne livet. De som bodde på internat og de som bodde hjemme vurderer dette likt. Rapporten viser at flytting til foreldrenes hjemland bød på store sosiale utfordringer. Nær 60 prosent følte seg som fremmede og var dårlig sosialt integrert. p Terje Lie fra International Research Institute of Stavanger (IRIS) la sammen med Gerd Abrahamsen fra Universitetet i Stavanger fram resultatene av undersøkelsen som har fått navnet: Oppvekst og skolegang i utlandet. Vanskelige og krenkende opplevelser Spørreundersøkelsen kartlegger sanksjoner fra personalet på skolene. Selv om et flertall av respondentene i liten grad har opplevd slike hendelser, må det ha hatt betydning for opplevelsen av skolemiljøet at rundt en femtedel av respondentene har opplevd negative sanksjoner av og til eller ofte (s. 69). Trusler om og utført fysisk straff har forekommet. Rapporten avslører at mobbing har hatt betydelig omfang. En andel på 18 prosent svarte at de ble mobbet av personale/lærere. 18 prosent har blitt mobbet av medelever. Totalt oppgir 28 prosent av de som har svart, at de har blitt mobbet. Tallene i denne undersøkelsen viser at sju prosent av de som har svart, har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Fire prosent har opplevd overgrep mellom en og tre som fortalte om overgrepene, fikk hjelp til å bearbeide det som hadde skjedd, og det ble heller ikke gjort noe med sakene, som å melde dem til organisasjonenes ledelse, til barnevern eller politi, eller å gjøre forsøk på å løse dem på skolen. Konsekvenser for helse og livssyn Gruppen som har svart på undersøkelsen, har en lav andel syke og trygdede. Den skårer imidlertid en del høyere på psykiske plager enn resten av befolkningen. Men også her blir et mønster tydelig: De som har blitt utsatt for systematisk mobbing eller har opplevd seksuelle overgrep, er også den gruppen som har flest helseplager. Dette slår også ut på forholdet til kristen tro: De som har opplevd overgrep og mobbing, har i større grad tatt avstand fra kristen tro og misjon enn gjennomsnittet. Både NMS og NLM inviterer alle som har bedt om det, til individuelle møter og samtaler med organisasjonenes ledelse i løpet av Det vil også bli gjennomført regionale samlinger med samtaler om rapporten og konsekvenser av den. Rapporten, uttalelsen fra NMS & NLM og generalsekretærenes kommentarer kan lastes ned fra og misjonstidende

8 Hva får vi ut av misjonskronene? Bak hver prosjektsøknad ligger det lokale visjoner og planer om å kunne bidra til endring slik at forholdene blir bedre. Gode prosjekter konkurrerer med hverandre. Hvordan skal NMS prioritere? tekst: anne kar in kr istensen foto: per ørjan aaslid norge: Programlederne har nå arbeidet intensivt med budsjettene for Dessverre har budsjettrammene for 2010 blitt lavere enn de var i Det har vært vanskelige prioriteringer i noen tilfeller, mens andre har vært mer opplagte. Hvordan prioritere? Som oftest er det slik at gode prosjekter konkurrerer med andre gode prosjekter. Profildokumentene for de enkelte program er styringsverktøy for den endelige prioriteringen. Bak hver prosjektsøknad ligger det visjoner og planer om å kunne bidra til endring slik at forholdene kan bli bedre. Ønskene er basert på lokale initiativ. For å kunne realisere sine drømmer om et bedre liv henvender de seg til NMS. Oppfølging og kontroll Søknader som blir innvilget må tilfredsstille visse krav når det gjelder målsettinger, handlingsplaner og økonomistyring. Dessuten stilles det krav til prosjektene både ved å oppmuntre til innsats og ved å kontrollere at budsjettene blir fulgt og pengene brukt til det som er bestemt. Berørt Tusenvis av mennesker blir berørte gjennom de ulike prosjektene, de aller fleste har fått det litt bedre enn de hadde det året før. Gjennom diakoni og bistand er levevilkårene blitt bedret for mange, gjennom evangelisering og menighetsbygging er flere nye menigheter etablert, mange har fått høre det frigjørende budskapet om Jesus som ønsker frelse for alle men- nesker. Gjennom organisasjon og ledelse har noen organisasjoner fått bedre ledelse, mer demokratiske strukturer og mer innflytelse for folk flest i beslutningsprosesser. Det går ikke alltid så fort som en skulle ønske seg, men i et tidsperspektiv på fem år er det ikke vanskelig å se positive endringer. Det er svært få prosjekter som ikke kan vise til noen gode resultater. Og i slike tilfeller blir prosjektene stoppet. Nytter det? Jeg er privilegert fordi jeg får arbeide med saker jeg vet har en verdi for mange mennesker. Jeg føler meg ydmyk i forhold til ansvaret det er å forvalte mange misjonsmillioner som glade givere har gitt i tillitt til at pengene blir forvaltet på en god måte. Men motivasjonen ligger i at vi vet at det nytter. Det vet vi fordi vi har nærkontakt med dem det gjelder. Det er mennesker vi bryr oss om og etablerer nære forhold til i et langtidsperspektiv. 8 misjonstidende

9 Du er med på noe stort Guro og Per Ørjan Aaslid jobber i prosjektet Gi evangeliet videre på Madagaskar. De er knyttet til FLMs Shalom-arbeid, og har sin base i havnebyen Mahajanga på nordvestkysten av Madagaskar. t t Simone underviser barna. t Søndagsskolelærer Simone. ten. Hun hadde akkurat gått kirkens søndagsskolekurs, og hun ville gjerne hjelpe meg med den nye søndagsskolen. Snakk om bønnesvar! På slutten av hvert år strømmer rapporter fra arbeidet på fire kontinenter inn til hovedkontoret. Det er inspirerende lesning, som denne rapporten vi har fått fra Per Ørjan og Guro Aaslid på Madagaskar. tekst & foto: per ørjan aaslid madagaskar: Et brev lander på kontorpulten min. Jeg åpner og leser; Vi hilser dere i Herren Jesus Kristi navn. Måtte hans kjærlighet være med oss alle. Vi søker med dette om hjelp til å bygge en kirke i landsbyen Mananara. Vi har allerede samlet inn trematerialer og stein, men vi trenger hjelp til gulv og tak En medarbeider stikker enda et brev i handa mi. Bak den sirlige håndskriften trer budskapet fram; Vi søker med dette om hjelp til å bygge en kirke i Antsafy. Menigheten vokser, men vi har ikke noe sted å samles til gudstjeneste. Et tredje brev kommer dalende. Jeg åpner konvolutten nesten litt irritert over de stadige forstyrrelser. Reisverket er ferdig. Kunne Shalom ha mulighet til å hjelpe oss med penger til kirketak før regntiden setter inn? Dere er med på noe stort! Disse henvendelsene kommer fra nordvestkysten av Madagaskar hvor kirken står veldig svakt. Er det ikke fantastisk? Når du støtter dette prosjektet, så er det faktisk evangeliet du gir videre. Med din hjelp blir evangeliet om Jesus, verdens frelser, gitt videre fra landsby til landsby! Søndagsskole Over halvparten av Madagaskars befolkning er under 15 år. Misjonær Guro Aaslid brenner for evangelisering blant barn, og søndagsskolen er en naturlig arena. Hun forteller: Jeg har lenge tenkt at barna i landsbyen trenger søndagsskole, men jeg fant ikke noen som ville drive søndagsskolen sammen med meg. Det måtte være en som forstod min gassisk og som hadde et hjerte for barn. Så en dag flyttet Simone inn på tunet vårt, nygift med mekanikeren på Shalom-bå- Ivrige barn Simone har et varmt og mykt hjerte for barn, og hun er veldig åpen for nye innfallsvinkler og kreative metoder i forkynnelsen. Nå er hun helt med på å dramatisere bibelhistorier, bruke visuelle virkemidler fra hverdagen og gjøre merkelige sangbevegelser. Utfordringen er å bruke ting som ikke koster; en kokosnøtt, bananer, steiner, stråhatter, stråmatter, mango, ja alt som omgir oss her i Mahajanga. Hver søndag samles ca 60 glade og ivrige barn, og nå har vi også fått med oss tre personer fra menigheten som skal læres opp til å bli søndagsskolelærere. Målet er jo at menigheten kan drive søndagsskolen på egen hånd. Vær gjerne med å be om at dette arbeidet må bære frukt både blant barn og voksne! Vil du være med på å støtte prosjektet, kan gaver gis til prosjekt Gi evangeliet videre på Madagaskar (Shalom Tafika Masina Vorehe Nosy Havana) misjonstidende

10 NMS i Norge: Fem landsdelsteam Farvel til regionleddet og velkommen til landsdelsteamene. Det ble konklusjonen da landsstyret vedtok ny organisasjonsform for NMS på møtet i Kristiansand desember. tekst: trond hjorteland foto: eivind hauglid norge: Dette innebærer også at NMS fra januar av har en to nivå-modell, med et sentralt og et lokalt nivå. Den folkevalgte styrefunksjonen og ansettelsesmyndigheten legges sentralt, mens folkevalgte rådgivende organ, satt sammen av de ni regionstyrene, knyttes til hvert av teamene. Ikke ekstraordinær GF Vedtaket betyr også at landsstyret ikke vil kalle inn til ekstraordinær generalforsamling, siden LS anser den vedtatte modellen til å være reversibel og kan endres tilbake dersom den ordinære generalforsamlingen i 2011 skulle ønske det. Beslutningen om den nye organiseringen i Norge er i all hovedsak i tråd med administrasjonens innstilling, bortsett fra vesentlige endringer i de geografiske ansvarsområder for teamene. De ulike teamene Arbeidet skal fra nyttår organiseres i fem team med hver sin teamleder ut fra følgende geografiske inndeling: Team Nord: Nord-Hålogaland og Sør-Hålogaland bispedømmer, Team Midt- Norge: Møre og Nidaros bispedømmer, Team Vest: Bjørgvin og Stavanger bispedømmer, Team Sør: Agder og Telemark bispedømme, Team Øst: Borg, Hamar, Oslo og Tunsberg bispedømmer. NMS inviterer Barne- og ungdomsorganisasjonen NMS U til å knytte sine arbeidere til disse teamene. NMS U takker for invitasjon til å knytte våre arbeidere til teamene p Regionlederne samlet i Stavanger for siste gang: 1. rekke f.v. Øyvind Oterholt (Agder), Barbro Østrem (Møre), fung. regionleder Torill Korsvik (TeVeBu), Sølvi Rødsand (Nord-Norge), Grethe Lunde (Bjørgvin), Terje Bjørkås (Trøndelag), 2. rekke f.v. Regionkoordinator Bjarte Thorsen, Arnfinn Bjørgen (Hedmark/Oppland), Magne Mjærum (Oslo/Borg) og Lars Sigurd Tjelle (Stavanger) i NMS. Vi har gode tradisjoner for nært samarbeid mellom NMS og NMS U og dette håper vi at vi klarer å videreføre. For NMS U sin del vil det være Landsungdomsrådet som skal ta stilling til dette, sier organisasjonssjef i NMS U, Merete Heintz. Budsjett-balanse i 2011 Landsstyret understreker behovet for å komme i budsjettmessig balanse så snart som mulig. Dette innebærer blant annet at nedbemanningen i det som er dagens regioner skal skje i én omgang for at NMS skal komme i budsjettmessig balanse i misjonstidende

11 SAT-7 blir konfirmant Konfirmanten SAT-7 har hatt en bratt og suksessfull vekstkurve siden oppstarten for 15 år siden. Suksess er ikke noe mål i seg selv, vi er kun kalt til å spre evangeliet, sier Kurt Johansen, Europa-direktør for SAT-7. tekst og foto: trond hjorteland midtøsten: Den entusiastiske dansken var like før jul på lynvisitt ved hovedadministrasjonen i Stavanger for å redegjøre for siste års utvikling i SAT-7. Det Norske Misjonsselskap (NMS) har vært med som partner i TV-selskapet siden oppstarten i 1995 og bidrar årlig med ca 1 million kroner av et totalt SAT- 7-budsjett på 100 millioner kroner. Selv har Johansen vært ansvarlig for europakontoret siden år I løpet av ni år har han bygd et nettverk av partnere, assosierte medlemmer og givere som til sammen sørger for 15 millioner kroner til SAT-7. Nå har han vendt øynene mot Sørøst-Asia og har allerede fått napp hos potensielle støttespillere der. Suksesshistorien SAT-7 er virkelig i ferd med å go global. Et privilegium Vi er ikke kalt til å ha suksess, men til å spre evangeliet, påpeker Johansen, som likevel gleder seg storlig over at både seertall og antall støttespillere vokser år for år. Det er et privilegium å få være en del av laget til de kristne i Midtøsten. For det er det SAT-7 er: Et satellitt-tv-tilbud av og for kristne i Midtøsten. SAT-7 har en policy om ikke å fokusere ensidig på seertall, slik andre kristne (gjerne amerikanske) kanaler gjør i Midtøsten. Det er nemlig ikke lenger slik at SAT-7 er alene om å tilby kristen-tv i Midtøsten. Men SAT-7 er alene om å være av og for kristne i Midtøsten. Over 80 % av programmene er for eksempel laget i Midtøsten, og i det internasjonale styret sitter det alltid et flertall av representanter fra de ulike p John Steinar Dale (t.v.) er klar for ambassadør-oppdrag for SAT-7, mens Kurt Johansen sikter mot Sørøst-Asia for å skaffe nye støttespillere til satellitt-tv-kanalen i Midtøsten. landene i regionen der alle de store kristne kirkesamfunnene er med et merkeår Et konservativt anslag tyder på at vi har mellom 10 og 12 millioner faste seere. Sannsynligvis er det flere, for kvinner og barn blir for eksempel ikke spurt i seerundersøkelser. Med tanke på at vi har en egen barnekanal og mange programmer rettet mot kvinner, tyder mye på at seertallene er høyere, sier Kurt, som viser til at 2010 vil bli et svært spennende år for 15-årsjubilanten. SAT-7 kommer til å satse mer på tyrkiske sendinger. Nytt er det også at vi har fått tilgang på satellitten AB4 som gjør at vi potensielt kan mangedoble seertallet for de arabiske sendingene, ikke minst i Egypt. Dette har vært et bønneemne i mange år, og nå kan det føyes på listen over takkeemner, avslutter Kurt Johansen. Ambassadør klar for oppdrag John Steinar Dale er offisiell SAT-7-ambassadør i Norge. Det betyr at han stiller seg til disposisjon for menigheter, foreninger og andre som ønsker å lære mer om SAT-7s arbeid i Midtøsten. SAT-7 trenger flere givere og forbedere. Trenger dere informasjon, PowerPointpresentasjon eller annet materiell, er det bare å ta kontakt, sier Dale og oppfordrer alle interesserte å ta kontakt via e-post: jsdale@online.no. misjonstidende

12 Foreldreleir på Immanuelhjemmet Immanuelhjemmet i Phibun i Nordøst-Thailand er et internat for skoleflinke ungdommene som bor for langt borte fra byen til at de kan gå på videregående skole hver dag. Fattige jordbrukerfamilier i Nordøst-Thailand har sjelden råd til å gi barna utdanning. Elevinternatet gir ungdommer fra dette området mulighet til en bedre framtid. tekst og foto: astr id veum mydland thailand: Internatet har lenge ønsket å ha en leir hvor de kunne invitere foreldrene til å komme på internatet. Fellesskap er viktig, det samme er undervisning om ulike tema. Lederne på internatet ønsket å fokusere på hvor viktige familiene er for ungdommene, selv om de bor på internatet. Undervisning og aktiviteter Det er spennende å få lov til å stå der blant ca. 80 mennesker og undervise om mye av det som ligger på mitt hjerte. Det var første gang jeg underviste på thai, men jeg har hatt god hjelp av en språklærer på forhånd og har også støtte underveis, så det er trygt og godt. Jeg underviser denne dagen om at vi alle har en verdi både overfor hverandre og overfor Gud. Helt fra fødselen leter vi etter vår verdi. Vi speiler oss i omgivelsene og blir formet av det bildet omgivelsene gir av oss. Vi blir formet positivt og vi blir formet negativt. Siden det å gi positiv tilbakemelding og oppmuntring ikke alltid er like naturlig i thaikulturen, er det viktig å fokusere på dette. Ved hjelp av rollespill og eksempler prøver vi å synliggjøre hvordan vi kan være med og oppmuntre hverandre, og formidle at foreldrene er ungdommene sitt viktigste speil. Utfordringer Det mest spennende vi gjør, er når jeg utfordrer ungdommene til å skrive med tusj på et ark hvordan de ønsker at foreldrene skal vise at de er glad i dem. Foreldrene får samme oppgave, men de skal også skrive hvordan de vil at ungdommene skal vise respekt. Det er spennende å se hvordan tenåringene skriver, og kjekt å se hvordan de på denne måten underviser hverandre. Her overlater jeg hele ansvaret til Tik, som har vært vår språklærer i to år, og som er utrolig dyktig. Hun utfordrer ungdommene til å utdype det de har skrevet, og de tar utfordringen på strak arm. En av ungdommene viser åpenlyst at hun ikke er flau for å gi sin mor en klem, (som ikke er vanlig i Thailand), og demonstrerer det ved å gjøre det mens alle ser på. Ungdommene ønsker bl.a. at foreldrene skal ringe oftere, stole mer på dem, rettlede dem når de går feil, at far må slutte å røyke, at de skal prøve å forstå ungdommene og at foreldrene skal holde rundt dem/klemme dem. Til slutt har vi en runde om tenåringen, hvorfor tenåringstiden er annerledes enn barndommen ellers og hvor viktig tydelig ledelse og opplæring er fra de voksnes side. HIV/AIDS Kollegaer fra Bangkok var kommet for å undervise om hiv og aids. Det er flott å prioritere faktaopplysninger og forebygging. Her er det ikke noe flaut eller noe rundt-grøten-snakk, men rett på sak. De bruker også rollespill, og latteren runger i rommet når Kammai, som jobber på internatet, spiller en liten jente med musefletter. Leir er leir også i Thailand, og vi har samlinger med bibelundervisning og lovsang, leker, konkurranser og selvsagt matfellesskap. Hvordan alle 80 får plass på det lille internatet vet ikke jeg, men det går fint. Mat og plass nok har vi, og ingen er sure. Det er ikke fritt for at noen av elevene sovner i kirken søndag formiddag, og jeg er ikke så langt unna selv, om jeg skal være ærlig. 12 misjonstidende

13 Kristenrussen I Misjonstidende nr 9/10, skrev vi om Team Compass og kristenrussens innsamlingsprosjekt dette året. En del av prosjektet er å samle inn penger til et nytt bygg på tomten til Immanuel elevhjem i Phibun Mangsahan i Nordøst-Thailand. Da kan jentene bo i et bygg og guttene i et annet. Team Compass er en gruppe ungdommer som bruker store deler av året til å inspirere kristenrussen. I adventstiden hadde Kristenrussen sin egen adventskalender på internett. En kalender for å gi barn og unge i Thailand en gave med evighetsverdi, skriver de på www. krussen.no Ellers finnes informasjon om prosjektet både på Facebook, Youtube og diverse blogger. t Her løses en av oppgavene på leiren sammen. u Det er mye mat som skal til for å mette 80 personer, men det fikser Kammai. q Det er spennende å få lov til å stå blant 80 mennesker og undervise internatelever og deres foreldre på felles leir. Elevhjemmet drives av Den evangelisk-lutherske kirken i Thailand. Elevene går på offentlige skoler i byen. misjonstidende

14 Gjenbruk av NMS-ansatt Håkon Høyland er ny konsulent i NMS Gjenbruk og skal sammen med kollega Anne Margrete Seland og ivrige frivillige jobbe videre med det suksessfulle og miljøvennlige konseptet. tekst: siv ane nerhus foto: ole henrik kalviknes norge: Med sine nesten ti år som NMS-ansatt er Høyland godt kjent med organisasjonen. Han kommer fra stillingen som innsamlingskoordinator i Program- og kommunikasjonsavdelingen ved hovedadministrasjonen, en stilling han har hatt siden 2001 da et ettårig vikariat som barne- og ungdomskonsulent i Region Stavanger ble avsluttet. Håkon Høyland har i tillegg vært ansattes representant i landsstyret i to perioder fra 2005 og fram til Misjon, miljø og møteplass Den nye gjenbrukskonsulenten er tydelig på at NMS Gjenbruk har flere mål. Hovedmålet er penger til NMS. I 2008 hadde butikkene et overskudd på drøyt sju millioner, forteller Høyland. I tillegg er det et mål at butikkene skal ha fokus på tre områder: Misjon, miljø og møteplass. 10-års jubilant Høsten 2008 feiret NMS Gjenbruk 10-årsjubileum. Siden starten i 1998 har 35 gjenbruksbutikker sett dagens lys. Håkon Høyland forteller at han gleder seg mest til å jobbe sammen med alle dem som er engasjert i gjenbruk både i og rundt butikkene. Jeg gleder meg til å kunne være med på noe som gjør NMS synlig i lokalsamfunnet, sier Høyland ivrig. Jeg tror også at min erfaring med innsamlingsarbeid vil være noe jeg p Håkon Høyland blir ønsket velkommen til NMS Gjenbruk av Anne Magrete Seland. kan bruke i min nye jobb. Kanskje kan gjenbruksbutikkene bli en ny arena hvor vi kan få engasjert nye givere? Gjenbruksbutikkene har en unik mulighet til å presentere både NMS og givertjeneste. Videreutvikling NMS Gjenbruk er allerede en stor suksess, men Høyland ser ingen grunn til å hvile på laurbærene av den grunn. Jeg har ingen fasit på hvordan NMS Gjenbruk kan bli enda bedre, men jeg tror at videreutvikling er viktig. Samfunnet endrer seg, og det må NMS Gjenbruk også gjøre. Jeg vil gjerne være med å videreutvikle de butikkene vi allerede har og starte enda flere butikker rundt om i Norge. Frivillige kollegaer Hva kan de frivillige i NMS Gjenbruk forvente av den nye gjenbrukskonsulenten? De kan forvente en erfaren og engasjert NMS er som gleder seg til å ta fatt på nye og spennende arbeidsoppgaver. Aller mest gleder jeg meg til å møte de frivillige. De gjør en uvurderlig jobb. Uten frivillige ville vi ikke hatt gjenbruksbutikker. 14 misjonstidende

15 utgangspunkt k jetil aano gener alsekretær i nms Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. Visjon: En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land. Bøn om orsaking Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/ Hongkong, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør- Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca. 90, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av nesten for eninger/grupper og arbeider i ni regioner. Misjonsavtaler: NMS har 579 misjonsavtaler med 546 menigheter i Den norske kirke. Gavebudsjett 2010: ca. 85,8 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: utgangspunkt På eit møte i Oslo den 12. desember i fjor, med ca 270 til stades, bad eg, på vegne av NMS, og Ola Tulluan på vegne av NLM, om orsaking for at våre organisasjonar over lang tid har hatt ordningar som ikkje på ein god nok måte ivaretok barn og barnas krav på omsorg. (Sjå også side 6 og 7 i dette nummeret.) Også her i bladet vil eg gjenta det som for meg er essensen i det vi nå har gjort: Vi erkjenner at vi trass i all god vilje som har vore der har hatt eit system som ikkje var rett, fordi det skilde barna frå foreldra. Vi anerkjenner den smerten som dette skiljet har skapt; og vi anerkjenner dei tilleggspåkjenningane det har gitt ved at systemet ikkje i tilstrekkeleg grad verna barna mot mobbing og overgrep. Vi ber om orsaking for det som har skjedd. Eg er overtydd om at dette har vore ein nødvendig prosess. Den er ikkje ferdig, men dette var ein viktig milepæl. Vi har vore nøye med å understreka at hovudfokuset i det vi gjer nå, er barna dei som jo slett ikkje er barn lenger. Dei er mange. Den største gruppa er barna av våre tilsette, både dei som har gått på våre skolar og dei som har hatt utdanninga si gjennom andre ordningar. Det omfattar også dei som høyrde til i andre samanhengar, men nytta våre skoleog/eller internattilbod. Vi ser at også andre blir ramma av det vi gjer. Nå har fokuset vore på barna. Dei andre gruppene, foreldra og tilsette ved skolar og internat, vil vi følga opp i neste runde. Vidare er eg overtydd om at dette er viktig også for oss som organisasjonar. Dette har vi gjort fordi vi meiner det er det rette å gjera. Det er bare den som er i stand til å korrigera feil i fortida, som også er i stand til frimodig å møta framtida. Det inneber ikkje at vi ber om orsaking på vegne av dei som gjekk før oss. Dei får stå for dei val dei gjorde på bakgrunn av det dei sat med av kunnskap og innsikt. Men vi som lever nå, må handla på bakgrunn av det vi veit og de vi meiner er rett. Slik kan vi legga ein god grunnvoll for eit internasjonalt misjonsarbeid framover. Det er langt betre å sjå utfordringar i augo i vissa om at ein har gjort det som gjerast kunne, enn å la vera å ta opp utfordringane ved å la dei vanskelege tinga ligga. Det kan bli krevande å møta framtida. Men nå vi kan møta ho. Og eg håpar og trur at alle som har støtta misjonsarbeidet, vil halda fram med det og at mange andre vil gi sine bidrag til det som er vår store visjon: Å dela Guds gode gåver med menneske som treng det. Guds gåver er barnet i krybba, han som kom til dei minste og svake. Det forpliktar oss framover på fleire måtar. Vi må i vårt eige arbeid laga ordningar som tek omsyn til dei minste og mest sårbare. Vi må frimodig formidla at han som kom, gjorde det for å reisa opp dei som snubla og falt. Slik får vi alle nye dagar og nytt liv. Vårt mål er at vi og våre samarbeidskyrkjer blir gjort frimodige i det arbeidet, og at evangeliet vi forkynner også kan lesast i våre handlingar. misjonstidende

16 nistepakken evy torunn nyvoll barne- og ungdomskonsulent i region stavanger, tidl. misjonær i br asil Tørst? Ingenting er som iskaldt vann når en er virkelig tørst, spør du meg. Å svelge unna et helt glass vann på styrten, og gjerne ett eller to til er en god følelse. En gang jeg leste til eksamen husker jeg at jeg hadde jevne drikkepauser hvor et glass vann gled ned på høykant. Det klarnet hodet. I Brasil hadde vi alltid en vannflaske innen rekkevidde. Jeg kjenner det gjør godt å drikke vann. På leir som liten lærte jeg en sang: Den som tørster kom til meg og drikk. Den som tørster kom til meg og drikk av vannet som gir liv. Den som drikker av det vann jeg gir ham skal aldri tørste mer. Jesus kommer med en fantastisk invitasjon til oss. Han tilbyr oss sitt livgivende vann! Når vi er tørste, slitne eller om vi har det bra, tenk om vi kunne si som fortsettelsen i sangen: Herre gi meg vannet, Herre gi meg livets vann, jeg lengter etter deg. Jeg ønsker å drikke av dette vannet. Kanskje klarer jeg ikke å drikke alt på en gang, men må ta det litt etter litt. Det viktigste er at jeg ikke tørker ut. Tenk å få bade seg i det livgivende vannet. Svømme rundt og kjenne at det omgir meg. Dukke ned og glemme mitt eget og i stedet fokusere på Guds kjærlighet. Få be om at livet mitt fylles av Den Hellige Ånd og at Han skal få prege meg mer og mer. En fantastisk invitasjon! Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. (Johs 4,6) Når Jesus kunne bli sliten er det ikke rart at også vi blir det i blant. Da må vi sette oss ned ved den livgivende kilden og drikke. Drikke for egen del, men også dele med andre. Kilden går ikke tom, den rekker til alle. Jesu fantastiske invitasjon gjelder alle uten unntak. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv. Johs 4,14 Foto: Ole Henrik Kalviknes 16 misjonstidende

17 bønnesiden Japan Bønn Det er ikke alle som er vant til bønn i hverdagen. Noen er oppdratt til at bønn er noe man kan være med på i kirken, når presten ber. De ber sjelden i sitt indre, og aldri høyt sammen med andre. Andre har for vane å være i bønn omtrent til alle tider. De har et bedende sinn, og de ber for alt som møter dem i både hverdag og fest. De vil be både ofte og lenge sammen med andre. De fleste av oss ligger vel et sted midt imellom. Vi ber, både for oss selv og sammen med andre. Vi ber kanskje ikke hele tiden, men flere ganger til dagen. Uansett hvordan vi ber, så skal vi vite at bønnen er en rett som er gitt oss. Jo mer vi bruker denne retten, jo viktigere blir den for oss. Be, så skal dere få, sier Jesus. Det er noe å tenke på! mar it rødland En japansk kvinne har behov for en stille stund foran husguden sin. Vårt eget land: Takk for Hald Internasjonale Senter, og be for de mange og dyktige studentene Takk for den tjenesten studentene utfører i Norge og i andre land Be for de ansatte ved Hald Be om mange og gode søkere til neste skoleår Be om trygghet og personlig vekst for alle som er ute i praksis Be for de økonomiske rammevilkårene fra staten Aktuelt nå: Takk for dyktige ledere i NMS som våger å ta vanskelige avgjørelser i en vanskelig tid Takk for at Gud går foran, og åpner eller stenger dører Be om at Gud må gi ledelsen og landsstyret visdom til å ta de rette valgene i det videre arbeidet med omorganiseringen av NMS Takk for dyktige ansatte ved NMS, hovedadministrasjon og i regionene, og for stor arbeidsinnsats Be om at hver enkelt må få se Guds ledelse i dagen sin Bønn: Takk for et nytt år Takk for nye muligheter til å bringe Guds ord ut til alle folkeslag I Japan arbeider NMS innen programmet Evanglisering og menighetsbygging. Lokal samarbeidspartner er Kinki evangelisk-lutherske kirke (KELC). Takk for de som ble døpt sist år for kirkepresidenten og alle i kirkestyret for alle de frivillige som tar del i menighetslivet for to nye prester som ble ordinert våren 2009 for misjonærene og menighetene de arbeider i Be for kirkeledelsen for Kobe Lutheran Seminary, som utdanner prestene i Kinkikirken, og for studentene og lærerne der for rekruttering til arbeidet i kirken for samarbeidet mellom NMS og KELC for åndelig fornyelse i hele kirken for opplæringen av legfolket i kirken for kirkens barnehager og daghjem for det nye samarbeidsprosjektet mellom tre menigheter i Sør-Osaka, Nankai, Senboku og Izumisano for oppstart av Soul Children junior gospel i Nankai menighet for ungdomsarbeidet i kirken, og ettåringene Silje Amland og Eli Toft-Eriksen for misjonærene Yukiko Yamaoka Idland, Orlaug Fukuzawa, Dagny og John Olav Straume, Odd Bjarne Ellersen, Rut Terese og Ivan Fjeld, Astrid Harbo misjonstidende

18 Historisk bispeinnvielse Thomas Nyiwé har vært kirkepresident i Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun siden år I slutten av november 2009 ble han vigslet til biskop! 18 misjonstidende

19 Thomas Nyiwé ble søndag 29. november innviet til historiens første biskop nasjonalbiskop i Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun (EELC). Etienne Fomgbami ble samtidig vigslet til assisterende biskop i det som ble en storstilt festgudstjeneste. tekst: sandr a bischler og trond hjorteland foto: ole henr ik kalviknes kamerun: Bispeinnvielsen markerer en ny milepæl i EELC-historien, der NMS har spilt en sentral rolle helt fra de første norske misjonærene kom til Kamerun i Selv om gudstjenesten ble en storslått opplevelse for de tilstedeværende, skal det ikke legges skjul på at overgangen fra president til biskop som tittel på kirkens overhode har vært omstridt. Forsonende leder Det har vært en del uro i tiden fram mot innvielsen, ikke alle har vært like begeistret for endringen. Men Nyiwé har greid å roe gemyttene ganske bra og står fram som en forsonende leder, skriver misjonærene Trude og Tom Sverre Tomren på bloggen sin. Nå har vi dermed et system som ligner det norske. Men nasjonalbiskopen i EELC velges av kirken selv med perioder på fire år om gangen og har mer makt enn preses i Norge. Etter hvert skal alle regionalpresidentene også vigsles til biskoper, forklarer Tomren videre. 100 EELC-prester Administrasjonssjef Svein Nybø representerte NMS fra Norge sammen med landsstyremedlem Kåre Gjønnes. Nybø kunne fortelle om en innholdsrik, lang og fargerik gudstjeneste. Det var stappfullt av folk både inne i kirken og på plassen utenfor, forteller Nybø, som sier at han merket lite til spenningene som har vært rundt bispesaken i EELC. Agderbiskop Olav Skjevesland var med på vigselshandlingen og fikk æren av å legge bispekjedet om halsen på Nyiwé. Rundt 100 prester fra EELC var også til stede, det samme var representanter fra ELCA (Evangelical Lutheran Church in America) og gjester fra Nigeria. Fra kirke til katedral Gudstjenesten, som varte i over fem timer, markerte samtidig at Milleniumskirken fra nå av skal kalles katedral. Det er også blitt jobbet iherdig med å få klar Frihetsplassen som ligger mellom den gamle stasjonskirken og Milleniumskatedralen. Rev. Simon Jules Kamague fra Den evangeliske kirken i Kamerun fokuserte i sin tale på at vi venter på Jesu andre komme. Med blikket festet på Jesus, og med en forventning om Hans gjenkomst, vil vi kunne ha fokus på det viktigste i livet. Etniske forskjeller og andre uenigheter vil bli skygget over av kjærlighet til hverandre, poengterte han. misjonstidende

20 Den Globale Samtale: del 4 Flere partnere ved familiebordet Hvordan tjener vi hverandre i en allsidig global kirke? intervju med valdir steuernagel Verdensmisjonen trenger partnerskap over nasjonale grenser, mellom ulike kulturer, mellom rik og fattig. Hvordan arbeider vi effektivt sammen på måter som respekterer våre ulikheter? Så de rike og mektige ikke overvelder de svake? Hvordan kan vi sammen gi Gud ære gjennom kjærlighet i familien? Tim Stafford samtaler med Valdir Steuernagel, en brasiliansk prest og teolog med en rolle i World Vision som gir ham bredt utsyn over den globale kirke. Hvorfor er partnerskap viktig? Både Jesus og Paulus sier klart at evangeliet er et budskap om fellesskap. Det er aldri et individuelt foretak. Vi er kalt til å forkynne evangeliet og gjøre godt, og til å være et evangeliets fellesskap. Gud selv er fellesskap Far, Sønn og Hellig Ånd. Og Jesus ba om at vi måtte være ett fellesskap. Treenigheten er en modell for gjensidig avhengighet og for å beholde våre særpreg uten å føle konkurranse. Vi snakker ikke om et pragmatisk modus operandi. Partnerskap er et evangelisk mandat, som må vise seg i hvordan vi forholder oss til hverandre globalt. De evangelikale er ikke særlig gode til det. Vi ser på det gjennom pragmatiske linser, og bruker ordet samarbeid mer enn samfunn. Samarbeid antyder stor individuell selvstendighet -Det er pragmatisme: Du legger på bordet det du har, så får vi se hvordan vi kan samarbeide. Isteden burde vi begynne med å være familie. Er det i dag særlige utfordringer til partnerskap? Klart. Tidligere var våre øyne fokusert på europeiske og amerikanske misjonærer. I dag er det mange flere rundt bordet, hver med sitt særpreg. Like viktig som våre egne erfaringer er det å forstå hverandre, så vi sammen tjener på en god måte. Vestlige misjonærer brakte rike gaver. Nordamerikanere kom med erfaring fra kirkevekst og vekkelse, med positive beretninger, med optimisme og pågangsånd. De kunne si at her er det, gjør det! Og de brakte penger. I dag er det ikke slik. Et nøkkelspørsmål er hvordan nordamerikansk misjon tjener i en misjon de ikke selv bestemmer over. Ved bordet i dag har vi for eksempel koreanerne, som sier: Vi gjør det på vår måte. Eller de ganske enkelt gjør det Nettopp. Så har vi brasilianerne, som sier: Se, vi kan selv. Dette er både godt og dårlig. Da jeg var ung, kunne vi si alt var amerikanernes feil: Yankee, gå hjem! I dag kan jeg ikke si det, fordi Brasil nå har sine egne imperier. Dette er bra, fordi vi i dag kan vise til Pueblos Musulmanes International, en latinamerikansk misjon som arbeider i islamske kulturer med stor dyktighet og mangeårig erfaring. De spør ikke nordamerikanere, de bare gjør det. Det er ikke bare bra. Min kone og jeg besøkte Zambia, og våre verter tok oss med til den svære Tro-katedralen. Den skulle innvies noen dager senere. Vi kjørte, og så ungdommer kaste stein mot katedralen. Våre Gud selv er fellesskap Far, Sønn og Hellig Ånd. verter fortalte at kirken egentlig ikke skulle hatt denne jorden, den var tiltenkt andre. Men kirken hadde kontakter i regjeringen og fikk området. Som brasilianer tror jeg jeg vet grunnen. Det var en brasiliansk kirke, del av et velkjent kirkesamfunn Laget i Latin-Amerika som arbeider i 100 land. Forsida på de lokale avisene fortalte at noen brasilianske pastorer var blitt utvist. Brasilianere, gå hjem! Nettopp. Vi kom med våre suksessrike erfaringer, men også med våre svakheter, våre feil, våre katastrofer. Når vi kommer til bordet i dag, trenger vi å være mye mer sårbare. Jeg håper den 3. Lausanne-kongressen vil være et slikt bord. Det drømmer noen av oss om et sted der vi begynner å snakke om våre egne reiser, våre historier, våre kamper, våre smertefulle erfaringer Da vil vi komme hverandre mye nærmere. Det er dette bordet som bringer oss sammen, der vi kaller hverandre til å fullføre vårt kall for evangeliet, til å være gode husholdere over våre muligheter og ressurser, men også til anger og oppgjør. Valdir Steuernagel er luthersk prest, visepresident for World Vision International og tidligere rektor for et misjonær- og presteutdanningssenter i Curitiba (CPM), Brasil. 20 misjonstidende