PRIVATLEIE MARKEDSFØRING OG AVTALEVILKÅR. Vi viser til deres brev av vedrørende ovennevnte.

Transkript

1 Toyota Finans Service Postboks 704 Svelvikveien 59B 3003 DRAMMEN Deres ref. Vår ref. (bes oppgitt ved svar) Dato Sak nr: 05/ Saksbehandler Ingrid Sandvei PRIVATLEIE MARKEDSFØRING OG AVTALEVILKÅR Vi viser til deres brev av vedrørende ovennevnte. I vårt brev av orienterte vi om at vi ønsket å se nærmere på henholdsvis markedsføring og avtalevilkår når det gjelder produktet Toyota PrivatLeie. Etter en helhetlig vurdering av avtalen, har Forbrukerombudet kommet til at den inneholder urimelige avtalevilkår, jf. markedsføringsloven (mfl.) 9a. Avtalen om PrivatLeie er etter vårt syn totalt sett ubalansert når det gjelder fremstillingen av partenes rettigheter og plikter, og vi reiser spørsmål ved om forbrukere generelt vil forstå alle begrensninger og mulige konsekvenser av avtalen slik den i dag er utformet. Den manglende balansen og klarheten i avtalen har fra vår side ført til en streng rimelighetsvurdering av de enkelte vilkårene. Når det gjelder markedsføringen av produktet PrivatLeie, har vi også visse innsigelser, jf mfl. 2 og 3. Etter vårt syn bør det i markedsføringen blant annet gis opplysninger om de totale minimumskostnader leietaker forplikter seg til ved å inngå en avtale. De ulike standpunktene i forhold til markedsføringen vil bli tatt opp avslutningsvis i brevet under punkt Det rettslige grunnlag for våre vurderinger av vilkårene Forbrukerombudet skal som kjent føre tilsyn med at de næringsdrivendes markedsføring og avtalevilkår er i samsvar med markedsføringsloven. I henhold til mfl. 9a kan vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere forbys når de finnes urimelige, og det finnes at forbud tilsies av allmenne hensyn. Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i kontraktsforhold. Forbrukerombudet Pb Nydalen, 0404 Oslo Besøksadresse Rolf Wickstrøms vei 15A Telefon Telefaks Forbrukerombudet Trondheim Pb. 86, 7400 Trondheim Besøksadresse Dronningens gate 10 Telefaks E-post post@forbrukerombudet.no Internett Foretaksnummer

2 Etter forarbeidene i markedsføringsloven vil også bakgrunnsretten være et viktig moment i rimelighetsvurderingen etter mfl. 9a. Det fremgår her, se Ot.prp.nr. 38 ( ) s. 38 flg., at i en vurdering etter mfl. 9a ( ) må vilkår som strider mot preseptorisk (tvingende) lovgivning alltid anses for urimelige. Men motsatt vil det ikke utelukkes at et vilkår forbys selv om det stemmer med preseptorisk lovgivning. Det kan ikke utelukkes at vilkårene vurderes etter en strengere norm enn det som følger av slik lovgivning. Videre går det frem av de samme forarbeidene, se s. 18, at det vil være et rimelig utgangspunkt at kontraktsvilkårene i standardkontrakter vurderes på bakgrunn av eventuelle deklaratoriske (fravikelige) rettsregler. Ved vurderingen etter mfl. 9a vil det også være relevant å se hen til det såkalte forbrukeravtaledirektivet (Rådsdirektiv 93/13/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtaler), hvor det i vedlegget er oppstilt en veiledende og ikke uttømmende liste over vilkår i forbrukeravtaler som kan anses som urimelige. Direktivet er implementert i norsk rett blant annet gjennom mfl. 9a, og eksemplene i vedlegget vil kunne utgjøre tungtveiende momenter ved rimelighetsvurderingen etter denne bestemmelsen. Etter direktivets artikkel 3 nr. 1 skal et avtalevilkår som ikke er individuelt forhandlet anses som urimelig dersom det til tross for kravet om god tro, medfører en betydelig skjevhet i de rettigheter og plikter partene har i henhold til avtalen, til skade for forbrukeren. 2. Aktuelle avtalevilkår 2.1 Avtalens varighet ( 1) Avtalen om PrivatLeie løper for en uoppsigelig leieperiode på 36 måneder. Oppsigelse kan kun skje ved mislighold, jf. avtalens 1 og 12. Forbrukerombudet reiser spørsmål ved den manglende oppsigelsesretten i forholdet, og mener dette kan anses urimelig, jf. mfl. 9a. I forskrift til kredittkjøpsloven av 15. juli 1986 nr er det gitt nærmere regler om oppsigelsesrett ved avtaler om forbrukerleie. Reglene er ufravikelige i forbrukerforhold, jf. kredittkjøpsloven 2, og gir leietakeren en rett til å si opp leieavtale med én måneds varsel. Leietakeren kan tidligst bringe leieforholdet til opphør når det har vart i minst tre måneder. Etter forskriftens 11, 2. ledd, kan utleier ikke kreve gebyr eller annet tilleggsvederlag fordi leietakeren benytter seg av sin oppsigelsesrett. Etter Forbrukerombudets syn omfattes avtalen om Toyota PrivatLeie av reglene i forskriften, og bestemmelsene om oppsigelsesrett kommer dermed direkte til anvendelse på forholdet. Etter kredittkjøpsloven 29, jf. forskriften 10, gjelder reglene forbrukerleie som i realiteten tjener til å sikre et avhendingsvederlag, eller som ellers i det vesentlige fyller samme økonomiske funksjon som kredittsalg, selv om det ikke er meningen at leieren skal bli eier eller ha rett til å bli eier. Etter vårt syn fyller avtalen om Toyota PrivatLeie i det vesentlige samme funksjon som kredittsalg, og må antas å falle inn under de forhold lovgiver har ment å regulere. Avtalevilkår som strider mot de ovennevnte ufravikelige bestemmelsene, vil etter dette anses urimelige og kunne forbys etter mfl. 9a. 2

3 Etter Forbrukerombudets syn vil den manglende oppsigelsesretten også uavhengig av kredittkjøpslovens regler reise spørsmål etter mfl. 9a. En treårig uoppsigelig avtale innebærer en langvarig økonomisk forpliktelse som ikke nødvendigvis vil være overskuelig for leietaker på avtaletidspunktet. Forbrukerombudet har i sin tidligere praksis ofte lagt vekt på at mange forbrukere vanskelig kan forutse sin økonomiske situasjon langt frem i tid, og har på denne bakgrunn vært skeptisk til bruk av avtaler som forplikter forbrukeren for en lang periode. I forhold til løpende avtaler har Forbrukerombudet i utgangspunktet kun godtatt bindingstider på 12 måneder eller mindre, og bare dersom den næringsdrivende kan vise til et berettiget begrunnet behov for bruk av bindingstiden og at forbrukeren får fordeler som oppveier ulempene. Et moment i denne vurderingen vil være om forbrukeren er gitt en rimelig mulighet til å komme seg ut av avtalen før bindingstidens utløp. Sett i sammenheng også med prinsippene i kredittkjøpsloven og kredittkjøpsforskriften, som taler mot bruk av lange bindingstider i leieforhold, er Forbrukerombudet av det syn at Toyotas vilkår om 3 års uoppsigelig leieperiode under enhver omstendighet vil være urimelige overfor forbrukere, jf. mfl. 9a. Vi ber om deres kommentarer til dette. 2.2 Betalingsbetingelser, leiebeløp m.v. ( 2) Etter avtalens 2, 5. punktum, skjer levering, transport m.v. av bilen for leietakers regning og risiko. Hovedregelen etter bakgrunnsretten er at risikoen for en vare går over fra debitor til kreditor når varen er levert. Levering anses i utgangspunktet å være skjedd når kreditor har overtatt tingen, jf. fbkjl. 7. Etter Forbrukerombudets syn kan vilkåret i avtalens 2 på denne bakgrunn reise spørsmål etter mfl. 9a, og er også lite balansert i forhold til reglene om tilbakelevering i avtalens 10. Etter 10 skal tilbakelevering skje for leietakers egen regning og risiko, hvilket må forstås slik at leietaker har risikoen frem til bilen er stilt til disposisjon for utleier. Etter vårt syn bør utleier på tilsvarende måte bære risikoen frem til bilen er stilt til leietakers disposisjon. Vi ber om deres synspunkt. 2.3 Leieregulering ( 3) Avtalens 3, første punktum, lyder: Ved offentlige reguleringer, vedtak eller lign., eller ved endring av det alminnelige rentenivået (pkt.4 på forsiden), så kan leien endres med 14 varsel for å kompensere for dette. Forbrukerombudet reiser spørsmål ved at utleier her forbeholder seg retten til å endre leien med 14 dagers varsel dersom det alminnelige rentenivået endres. 3

4 Vilkåret vil etter vår forståelse kunne medføre en merkbar økning av månedsleien i løpet av kontraktstiden. Et elementært prinsipp i norsk rett er at avtaler er bindende og skal holdes. Dette medfører at endringer av en inngått avtale krever aksept fra begge parter, og må også gjelde for leieavtaler, som er gjensidig bebyrdende kontrakter som legger rettigheter og plikter på begge parter. Det er et sentralt hensyn at begge parter skal vite omfanget av det de inngår avtale om, og dermed kunne innrette seg etter dette. Når det som i dette tilfellet benyttes en tidsbestemt avtale, der forbrukeren ikke har en fri oppsigelsesadgang, blir prinsippet av særlig betydning: avtalen skal holdes på minst like gunstige vilkår som avtalen ble inngått på. Hvis dette ikke skjer, vil den annen part kunne bli bundet til vilkår han/hun ikke har vært med på å akseptere og som heller ikke har vært del av verken avtalen eller beslutningsgrunnlaget for å gå inn i avtalen. Forbrukerombudet finner det på denne bakgrunn urimelig og ubalansert etter mfl. 9a at utleier i kontrakten om PrivatLeie har en ensidig rett til å endre forutsetningene for avtalen, uten at leietaker har en fri oppsigelsesrett. Vi viser i denne sammenheng også til punkt 1 l i vedlegget til forbrukeravtaledirektivet, hvor vilkår som har som formål eller virkning ( ) å gi selgeren av varen eller leverandøren av tjenesten rett til å sette opp prisen, uten at forbrukeren ( ) har en tilsvarende rett til å tilbakekalle avtalen dersom den endelige pris er for høy i forhold til den pris som ble avtalt da avtalen ble inngått er nevnt i listen over vilkår som kan anses som urimelige. Vi ber om deres synspunkter. 2.4 Betalinger i tillegg til leien, offentlige avgifter m.v. ( 4) Avtalens 4 lyder fra 4. punktum som følgende: Ved Avtalens utløp, oppsigelse eller heving har Utleier rett til å selge bilen. Utleier vil ved slikt salg kunne bli forpliktet til å betale merverdiavgift til staten etter avgiftsregler som gjelder for utleie av motorvogner, jfr. Forskrift nr. 90 til mval. 14 (p.t. 36-mnd. bindingstid ). Leietaker vil betale dette avgiftskravet (andel av fradratt merverdiavgift ved Utleiers anskaffelse av bilen) til Utleier, med tillegg av eventuell merverdiavgift på kravet. Leietaker bærer risikoen for senere endringer av avgiftsreglene på dette området. Utgangspunktet etter alminnelig kontraktsrett er at hver av kontraktspartene bærer risikoen for egne forutsetninger for å kunne oppfylle avtalen. Blant de forutsetninger den enkelte part må sies å ha risikoen for, er endringer i avgiftsregler og andre forhold som direkte kun gjelder vedkommendes forpliktelser. Avtalevilkår som velter denne risikoen over på motparten, vil etter omstendighetene kunne anses urimelige etter mfl. 9a. 4

5 Etter forskrift av 24. januar 1989 nr. 58 ( Forskrift 90 ) 1, har en næringsdrivende rett til fradrag for merverdiavgift på anskaffelse av personkjøretøyer til bruk som utleiekjøretøy i yrkesmessig utleievirksomhet, herunder leasing. Etter 2 skal den næringsdrivende i utgangspunktet tilbakeføre fradragsført merverdiavgift dersom kjøretøyet selges, tas ut av virksomheten eller på annen måte omdisponeres til bruk som ikke ville gitt fradragsrett, før det har gått 36 måneder etter kjøretøyet ble registrert. Toyota har som det fremgår ovenfor fastslått i avtalens 4 at leietaker forplikter seg til å betale ovennevnte krav til staten, og at leietaker selv har risikoen for endringer i avgiftsreglene på dette området. Etter Forbrukerombudets syn kan regelen reise spørsmål etter mfl. 9a, både i forhold til at leietaker bærer risikoen for avgiftsendringene, og i forhold til leietakerens generelle plikt til å betale avgiftskravet. Vilkåret er etter vårt syn også uklart utformet, og vi reiser spørsmål ved om forbrukere ved å lese kontrakten blir klar over hvilket økonomisk krav som her faktisk vil kunne oppstå. Når det gjelder risikoen for endringer i avgiftsreglene, omfatter dette etter vår forståelse både endringer i størrelsen på kravet, og endringer av det antall måneder utleier må ha bilen før den avgiftsfritt kan selges. Slik vi forstår regelen, kan leietaker altså bli forpliktet til å betale utleiers merverdiavgiftskrav til staten også etter ordinært utløp av 3 års avtale, dersom kravet om 36 måneder i forskriftens 2 i mellomtiden er utvidet. Etter Forbrukerombudets syn er det urimelig etter mfl. 9a å pålegge leietakeren risikoen for slike regelendringer, både fordi det på en uforutsigbar måte vil kunne medføre betydelige økonomiske forpliktelser for forbrukeren, og fordi reglene i Forskrift 90 utelukkende gjelder forhold på utleiers side. Etter vårt syn er risikoen for regelendringer noe som må inntas ved lønnsomhetsvurderingen av å tilby leasingavtaler til forbrukere, og som utelukkende må bæres på utleiers hånd. Forbrukerombudet reiser også spørsmål ved bestemmelsen om at leietaker uansett skal betale avgiftskravet etter Forskrift 90 2 dersom avtalen opphører før det er gått 36 måneder. Som nevnt under punkt 2.1, mener Forbrukerombudet at leietaker skal ha en alminnelig oppsigelsesrett, og at forbruker i denne forbindelse ikke kan pålegges gebyr eller annet tilleggsvederlag fordi leietakeren benytter seg av denne retten. Dersom avtalen heves på grunn av mislighold fra leverandørs eller utleiers side, eller dersom forbrukeren av andre grunner berettiget trer ut av avtalen, kan det etter vårt syn heller ikke kreves at forbrukeren betaler avgiftskravet etter Forskrift 90. Prinsippet i avtalens 4 om at leietaker uansett skal betale kravet der bilen selges før det er gått 36 måneder, er etter vårt syn ubalansert og lite rimelig, jf. mfl. 9a. Vi ber om deres synspunkter på dette. 2.5 Undersøkelser m.v. ( 5) Avtalens 5 lyder som følger: Ved levering av bilen skal Leietaker straks undersøke denne nøye og forsvarlig med henblikk på reklamasjon og i tilfelle konstatering av feil eller mangler skriftlig reklamere overfor Leverandør. Utleier skal varsles skriftlig om feil eller mangler. 5

6 Med mindre Leietaker straks reklamerer på eventuelle feil eller mangler, anses han for å ha funnet bilen i kontraktsmessig stand og levert til kontraktsmessig tid, hvoretter avtalen begynner å løpe. Utleier kan kreve egen leverings-godkjennelse signert av Leietaker. Feil, mangler eller andre innsigelser som Leietaker burde ha oppdaget, men som ikke er anmerket i denne forbindelse, kan ikke senere danne grunnlag for misligholdsbeføyelser fra Leietakers side( ). Etter alminnelig kontraktsrett løper fristen for å reklamere på en mangel normalt fra det tidspunkt kreditor ble kjent med eller burde ha oppdaget mangelen, jf. blant annet kjøpsloven 32 (1) og avhendingslova Reklamasjonsfristens lengde er i kjøpsforhold angitt til innen rimelig tid, jf. kjl. 32 og fbkjl. 27. I forbrukerkjøpslovens bestemmelse presiseres det at fristen for å reklamere aldri kan være kortere enn to måneder fra det tidspunkt da forbrukeren oppdaget mangelen. Avtalen om PrivatLeie fastslår at leietaker straks må reklamere overfor leverandør på eventuelle feil eller mangler dersom et mangelskrav skal være i behold, jf. 5. Feil, mangler eller andre innsigelser som leietaker burde ha oppdaget, men som ikke er anmerket i denne forbindelse, kan i følge bestemmelsen ikke senere danne grunnlag for misligholdsbeføyelser fra leietakers side. Etter Forbrukerombudets syn er det urimelig i henhold til mfl. 9a på denne måten å gi forbrukeren kortere reklamasjonsfrist enn det som følger av den alminnelige regelen innen rimelig tid. Da en forbrukers rett til å fremme misligholdskrav ikke bør stå svakere etter en leasingkontrakt enn etter et vanlig lånefinansiert bilkjøp, er vi av den oppfatning at det i utgangspunktet vil være urimelig å innrømme leietaker mindre enn to måneders reklamasjonsfrist regnet fra det tidspunkt da leietaker oppdaget mangelen, jf. frbkjl. 27. Bestemmelsene om reklamasjonsfrist i avtalens 5 er etter vårt syn dermed urimelige og reiser spørsmål etter mfl. 9a. Det vil likeledes etter vårt syn være urimelig å se helt bort fra annet enn skriftlige reklamasjoner, jf. kravet om skriftlighet i avtalens 5. Vi ser at skriftlighetskravet er praktisk for Toyota, men dette kan etter vårt syn ikke være tilstrekkelig tungtveiende begrunnelse for å pålegge leietaker et strengt formkrav for at han skal kunne utøve rettigheter som følger av grunnleggende avtalerettslige regler. Vi ber om deres kommentar. 2.6 Eiendomsrett, mangler, pantsettelse, bruk m.v ( 9) Etter 9 i avtalen om PrivatLeie har leietaker ingen rett til å fremme innsigelser overfor utleier som følge av forsinkelse, feil eller mangler ved bilen eller leverandørs forpliktelse etter serviceavtale eller garanti(er). Samtlige krav leietaker måtte ha, skal for egen regning og risiko gjøres gjeldende overfor leverandør. Leietaker stilles i så måte som om det var inngått en regulær kjøpsavtale med separat lånefinansiering, til tross for at det i leasingavtalen er utleier som er kontraktsmotparten. Som eier og utleier av bilen ville Toyota Finans Service vært ansvarlig for eventuelle mangler dersom dette ikke var fraskrevet i kontrakten. 6

7 Spørsmål rundt bruken av denne typen cut-off-klausuler i leasingforhold har flere ganger vært til vurdering av domstolene, og er ved flere tilfeller satt til side som urimelig etter avtalelovens 36, se blant annet RG 1989 s Ved rimelighetsvurderingen la retten i sistnevnte sak særlig vekt på at man i det konkrete tilfellet sto overfor forholdsvis uerfarne leietakere. Da leverandøren gikk konkurs, og således ikke kunne betale noe erstatningskrav fra leietakerne, fant retten det klart urimelig å gjøre utleiers ansvarsbegrensning gjeldende. Ved rimelighetsvurderingen etter markedsføringsloven spiller de samme hensyn inn, og trekker i retning av at cut-off-klausuler vil kunne forbys etter etter mfl. 9a. Til tross for at det i mange situasjoner kan være både enklere og mer naturlig for forbrukeren å forholde seg til leverandøren av bilen, er Forbrukerombudet av det syn at leietaker må kunne velge om han vil rette sine krav mot leverandør eller utleier. Prinsippet om valgfrihet kan ses i sammenheng med de alminnelige kontraktsrettslige regler om direktekrav, og vil særlig få betydning dersom leverandøren går konkurs eller av andre grunner ikke kan eller vil oppfylle leietakers krav. En ansvarsbegrensning fra kontraktsmotparten vil i slike tilfeller fort bli satt til side av domstolene, jf. avgjørelsen ovenfor, og må etter vårt syn anses urimelig etter mfl. 9a. Vi ber om deres synspunkter på dette. 2.7 Skade og ansvar ( 11) Etter avtalens 11, siste del, er leietaker pliktig til å betale løpende leie også for den tid bilen er helt eller delvis ute av drift, og utleier er ikke forpliktet til å stille erstatningsbil til disposisjon. Ettersom vilkåret gjelder skade og ansvar, antar Forbrukerombudet at dette kun gjelder i de situasjoner hvor bilen må repareres på grunn av tap eller skade som er oppstått etter at bilen er overtatt av leietaker. Dersom vilkåret er ment å gjelde også ved reparasjoner som skyldes mangler som forelå allerede på leveringstidspunktet, vil vi imidlertid understreke at kravet om å betale løpende leie vil være i strid med alminnelige mangelsregler og reise spørsmål etter mfl. 9a. Vi ber om en klargjøring av dette. 2.8 Mislighold ( 12) I 12 i avtalen om PrivatLeie er det gitt bestemmelser om utleiers hevingsrett ved leietakers mislighold. Bestemmelsens første del lyder: Hvis leietaker ikke betaler de beløp han skal til fastsatt tid eller på annen måte misligholder noen av sine forpliktelser etter eller i medhold av denne avtale eller andre avtaler han har med Utleier, har Utleier rett til å si opp avtalen (heve avtalen) med øyeblikkelig virkning. Det samme gjelder om Leietaker har gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger om forhold av betydning for innvilgelsen av avtalen, om Leietaker går konkurs, dør, blir utsatt for rettslig inkassomessig pågang fra andre, opptrer illojalt overfor Utleier eller Leverandør, eller om Leietakers økonomiske stilling 7

8 blir vesentlig svakere enn hva den var ved avtalens inngåelse. Heving kan videre skje om Leietakers opptreden kan påvirke Utleiers rettigheter til bilen. Heving innebærer i alminnelighet at kreditor opphever partenes gjensidige rett og plikt til å oppfylle avtalen in natura, fordi det krav han har mot den annen part, er misligholdt. Heving rammer imidlertid debitor så hardt at ikke et hvilket som helst mislighold kan være tilstrekkelig. Hovedvilkåret for å kunne heve er derfor i alminnelighet at det foreligger et vesentlig kontraktsbrudd fra medkontrahentens side. Hvorvidt et kontraktsbrudd kan anses vesentlig, vil bero på en sammensatt helhetsvurdering. Det vesentlige synspunkt må være at det er en forutsetning at misligholdet er av en slik art og/eller et slikt omfang at det gir kreditor rimelig grunn for å si seg løst fra kontrakten. Et moment mot å godta heving, vil kunne være om den som ønsker heving like gjerne kunne påberopt seg en annen misligholdsbeføyelse. Etter Forbrukerombudets syn må det som et minimum kreves at det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra leietakers side for at utleier skal kunne heve, jf. mfl. 9a. Flere av hevingsgrunnene i avtalens 12 oppfyller etter vårt syn ikke dette krav, blant annet bestemmelsen om at utleier har hevingsrett der leietaker ikke betaler de beløp han skal til fastsatt tid. Vi er videre av den oppfatning at et hevingskrav må baseres på mislighold av den kontrakten som skal heves, og at mislighold av øvrige avtaler ikke kan danne grunnlag for hevingsrett. Avtalevilkårene som strider mot disse prinsippene må etter vårt syn anses urimelige, jf. 9a. Når det gjelder hevingsoppgjøret, er den alminnelige regel der hel eller delvis oppfyllelse er skjedd, at det bare er adgang til å heve med virkning fremover. Ettersom et hevingskrav innebærer at partenes plikt til å oppfylle avtalen faller bort, jf. blant annet fbkjl. 49, 1. ledd og kjl. 64(1), vil i utgangspunktet verken leietaker eller utleier i et leasingforhold ha plikt til å oppfylle sine forpliktelser for den gjenstående del av avtalen. Et krav om heving utelukker imidlertid ikke at den ene part kan ha krav på erstatning på grunn av misligholdet. Etter avtalens 12 bokstav b) vil leietaker ha en ubetinget plikt til å betale alle ikke forfalte leieterminer for den gjenstående del av leieperioden ved heving av avtalen. Etter Forbrukerombudets syn vil et slikt ubetinget krav være i strid med det erstatningsrettslige prinsipp om at kreditor ikke skal tjene på misligholdet, da utleier ved førtidig opphør av avtalen etter all sannsynlighet vil få en høyere pris for bilen enn hva han ville fått etter 3 år. Etter vår forståelse vil kravet i avtalens 12 bokstav b) også komme i tillegg til det merverdiavgiftskrav leietaker pålegges å betale fordi avtalen er opphørt før det er gått 36 måneder, jf. avtalens 4 og 12 bokstav c). Til sammen vil kravene kunne utgjøre et meget stort beløp for en leietaker som kanskje allerede er kommet i betalingsmislighold, og det vil etter vårt syn ikke stå i samsvar med det forhold at utleier fra hevingstidspunktet er uforpliktet til å levere sin ytelse. Vi finner i denne sammenheng grunn til å vise til punkt 1 e i forbrukeravtaledirektivet, hvor vilkår som har som formål eller virkning å pålegge en forbruker som ikke oppfyller sine forpliktelser, å godtgjøre dette ved å betale et uforholdsmessig stort beløp er nevnt som eksempel på vilkår som kan anses urimelig. I vedleggets liste punkt 1 o er det også vist til vilkår som har som formål eller virkning å pålegge forbrukeren å oppfylle sine forpliktelser selv om den næringsdrivende ikke oppfyller sine forpliktelser. 8

9 Eksemplene omfatter etter vårt syn typisk slike plikter leietakeren er pålagt etter avtalens 12 b, og utgjør et tungtveiende moment for at vilkåret er urimelig også etter mfl. 9a. Etter alminnelige erstatningsrettslige relger vil utleier være forpliktet til å begrense sitt tap og til å la eventuelle fordeler komme til fradrag i erstatningskravet, og utleier bør etter vår syn maksimalt kunne kreve erstattet det reelle økonomiske tap han lider som følge av hevingen. Vi ber om deres kommentar. 2.9 Forbrukerens misligholdsbeføyelser Kontraktspartenes rettigheter i en mangelssituasjon er blant de forhold som etter vårt syn er utformet på en ubalansert måte i kontrakten om PrivatLeie. Mens det gis detaljerte bestemmelser om hvilke rettigheter utleier har ved mislighold fra leietakers side, jf. 12, inneholder avtalen her svært lite informasjon om hvilke rettigheter leietaker har. I 9 er det kun fokusert på hvilke innsigelser leietaker ikke kan gjøre gjeldende overfor utleier, og det gis i liten grad informasjon om hvilke rettigheter leietaker i det hele tatt har i en slik situasjon. Etter vårt syn er leietakers rettigheter i en mangelssituasjon noe som bør inngå som helt sentrale og viktige avtalevilkår i enhver standardkontrakt, og som også bør inntas i avtalen om PrivatLeie. Bestemmelsen i 9 er i beste fall uklar på dette punkt, særlig ettersom forbrukeren normalt vil ha liten kunnskap om hvilke rettigheter han har på området. I Markedsrådssak (Dansommer), som gjaldt en standardkontrakt for utleie av feriehus, sto et vilkår om leietakers rettigheter i en mangelssituasjon sentralt. Vilkåret lød: Såfremt der konstateres mangler ved feriehuset, kan lejer gøre mangelsbeføyelser gældende i henhold til gældende lovgivning. Markedsrådet fant at vilkåret var urimelig, jf. mfl. 9a, og uttalte blant annet: Når det gjelder «klarhet», jf. markedsføringsloven 9a annet ledd, fremgår det av forarbeidene (NOU 1976:61 side 83) at «Det er av vesentlig betydning at partene gjennom kontrakten får klarhet i sine rettigheter og forpliktelser og at ingen vesentlige vilkår gjøres mindre framtredende enn andre.» Markedsrådet finner grunn til å påpeke at mens leietakers plikter og Dansommer AS rettigheter er gitt omfattende oppmerksomhet i kontraktsvilkåret, er derimot leietakers rettigheter kun uttrykt i én setning uten at det verken klart eller uttrykkelig fremgår hva disse rettighetene består i. Kontraktsvilkåret er således gitt en lite balansert utforming. I tillegg finner Markedsrådet det lite sannsynlig at den vanlige forbruker har tilstrekkelig kjennskap til hva begrepet «mangelsbeføyelser» konkret betyr. Markedsrådet la også vekt på at en forbruker bør ha lett tilgang til klare regler, og konkluderte med at vilkåret alt i alt ikke var tilstrekkelig balansert og klart og måtte anses urimelig i henhold til mfl. 9a. Uttalelsene i Dansommersaken er relevante for vår sak, og trekker i retning av at de nåværende vilkår om leietakers rettigheter i en mangelssituasjon ikke er tilfredsstillende, jf. mfl. 9a. 9

10 At mangelsbeføyelsene eventuelt skal rettes mot leverandør fritar etter vårt syn ikke for krav om opplysninger på dette punkt, da det etter vår forståelse ikke inngås noen egen avtale mellom leietaker og leverandør. Vi ber om deres kommentarer Generelt om manglende balanse og klarhet i kontrakten Ved vurderingen etter mfl. 9a, skal det som nevnt legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i kontraktsforhold. I følge forarbeidene til loven er det for øvrig ikke avgjørende om vilkårene i et enkelt tilfelle kan virke mindre rimelige: Standardkontrakter bør utformes slik at de gjennomsnittlig sett gir en rimelig balanse mellom kontraktspartenes rettigheter og plikter. Etter dette vil rimeligheten av avtalen som helhet kunne få innvirkning på bedømmelsen av de enkelte avtalevilkårene. Etter vårt syn må en balansert avtale inneholde en beskrivelse av rettigheter og forpliktelser både på utleiers og leietakers side. Avtalen om PrivatLeie er etter vår vurdering ikke tilfredsstillende i denne sammenheng, da det for utleiers del utelukkende fokuseres på de ulike rettigheter som foreligger (rett til å selge bilen ved avtalens utløp, rett til å holdes skadesløs for tap, rett til å inspisere bilen hvor den enn måtte befinne seg, rett til å si opp avtalen m.m.). For leietakers del er det på tilsvarende måte utelukkende lagt vekt på de forpliktelser han påtar seg, og på hvilke forhold utleier ikke er ansvarlig for. Etter Forbrukerombudets mening er det et klart misforhold mellom partenes rettigheter og plikter etter avtalen, noe som er svært uheldig i forbrukerforhold. Som tidligere nevnt har ubalansen i avtalen som helhet ført til en streng vurdering av de enkelte vilkårenes rimelighet. 3. Markedsføring av Toyota PrivatLeie Som nevnt innledningsvis, har Forbrukerombudet også gjennomgått tidligere markedsføring for Toyota PrivatLeie. Vi viser her blant annet til annonse i Aftenposten , annonse i VG og annonsemagasin for Toyota høstutstilling Markedsføringen kan reise spørsmål etter mfl. 2 og 3, som forbyr bruk av villedende og utilstrekkelig veiledende markedsføring som er egnet til å øke etterspørselen etter varer og tjenester. Etter vår vurdering er PrivatLeie et såpass avansert produkt for forbrukere, med såpass mange vesentlige begrensninger og forutsetninger for tilbudet, at det må stilles relativt strenge krav til opplysningsplikten i markedsføringen. Ved markedsføringen av PrivatLeie har Forbrukerombudet registrert at det fokuseres på den månedlige leieprisen, mens opplysninger om startleie, etableringsgebyr, årsavgift og leieperiode fremkommer separat og i mindre skrift. Forbrukeren får på denne måten ikke opplysninger om hvilke totale kostnader som minimum tilkommer ved å akseptere tilbudet, og må selv foreta regneoperasjoner for å finne ut hvor godt tilbudet egentlig er. Etter vårt syn gir ikke denne typen prismarkedsføring et dekkende, korrekt og fullstendig bilde av det tilbud som foreligger. 10

11 Når det i markedsføringen fremheves enkeltelementer som ikke umiddelbart kan oppfattes som dekkende for den totalforpliktelsen forbrukerne påføres ved å akseptere tilbudet, har Forbrukerombudet tidligere inntatt det standpunkt at det samtidig må opplyses om den minste totalprisen forbrukerne må betale i henhold til tilbudets forutsetninger. Kravet innebærer i praksis en plikt til å gi fullstendige prisopplysninger der den næringsdrivende finner grunn til å fremheve et enkelt priselement i markedsføringen. I 12 i forskrift til kredittkjøpsloven er det videre gitt nærmere regler om hva utleier skal gi opplysninger om før det inngås avtale om forbrukerleie. I henhold til bestemmelsen skal utleier blant annet opplyse om summen av alle terminbeløp og eventuelle tillegg, dvs. hva leietaker i alt skal betale i leietiden. Forbrukerombudet er som nevnt av det syn at produktet PrivatLeie faller inn under reglene om forbrukerleie i forskriften, og at bestemmelsene om opplysningsplikt kommer direkte til anvendelse på forholdet. Reglene må etter vårt syn få betydning også for hvilke opplysninger som skal gis i markedsføringen. Med bakgrunn i ovennevnte prinsipper, er Forbrukerombudet kommet til at det ved markedsføringen av Toyota PrivatLeie bør gis opplysninger om de totale minimumskostnader leietaker forplikter seg til ved å inngå en avtale. Når det først fokuseres på pris i markedsføringen, for eksempel på månedsleien, mener vi derfor at den totale summen av 36 måneders leie, startleie og etableringsgebyr må angis ferdig utregnet og med lik eller tilnærmet lik meddelelseseffekt som det fremhevede priselementet. Størrelsen på henholdsvis månedsleie, startleie og etableringsgebyr må etter vårt syn også angis separat, slik det gjøres i Toyotas markedsføring, og det må gis tydelige opplysninger om at årsavgift kommer i tillegg. Bilens kontantpris bør også fremkomme av markedsføringen, jf. forskrift til kredittkjøpsloven, 12, 1. ledd, punkt 5. I tillegg til de ovennevnte krav til prisopplysninger, er Forbrukerombudet av det syn at alle vesentlige forutsetninger for og begrensninger i tilbudet må fremkomme av markedsføringen av Toyota PrivatLeie. I forhold til PrivatLeie vil dette typisk være kravet om 36 måneders leieperiode og maksimalt km. i kjørelengde, samt det forhold at månedsleien vil kunne endres avhengig av det alminnelige rentenivået. I tillegg mener Forbrukerombudet det bør gis opplysninger om leietakers oppsigelsesrett, jf. forskrift til kredittkjøpsloven 12, 1. ledd, punkt 2. Vi ber om deres kommentar. * * * * Deres tilbakemelding på ovennevnte imøteses snarest mulig og senest innen tre uker. Med vennlig hilsen for Forbrukerombudet Jo Gjedrem prosjektleder 11

12 12