Fra avmakt til makt over eget hverdagsliv gjennom kulturelle aktiviteter

Transkript

1 DOI: /issn Fra avmakt til makt over eget hverdagsliv gjennom kulturelle aktiviteter ARTIKKEL Sissel Horghagen Sammendrag Artikkelen presenterer resultatet av en analyse av to ulike publiserte studier der asylsøkere og hjemløse ble invitert til å presentere sine historier gjennom teater som metode. I artikkelen reflekteres det over hvordan mennesker i sårbare livssituasjoner kan få økt makt over eget hverdagsliv gjennom deltagelse i teateraktiviteter. Analysen viser at de endringene som skjedde gjennom deltagelse i teateraktivitetene, utspant seg på tre ulike nivå: de personlige, de sosiale og de samfunnsmessige. I artikkelen brukes aktivitetsteorier for å reflektere over hvordan mennesker kan få mer makt over eget hverdagsliv gjennom deltagelse i kulturelle aktiviteter. Nøkkelord: asylsøker, hjemløs, hverdagsliv, teater, deltagelse Abstract This article presents the results of an analysis of two different published studies of asylum seekers and homeless people who were invited to present their stories through theatre as a method. The article reflects upon how people in vulnerable life situations can be empowered in everyday life through participation in theatre activities. The analysis presents and discusses how participants engagement in these activities promoted personal, social and environmental transformations. The chosen perspective is theories about everyday life and activities. Keywords: asylum seeker, homeless, everyday life, theatre, participation Innledning Jeg flyktet fra krigen og trodde jeg skulle starte et nytt liv i Norge. Men etter alle disse årene vet jeg fortsatt ikke hvor min reise vil ende. Jeg er sint og føler at jeg kan gjøre noe grusomt. Jeg gjør ikke noe annet enn å vente. Jeg venter på at andre skal bestemme over min framtid. Hvor og når vil min lange flukt fra krigen ta slutt? Slik spør Mimba, som er deltager i en teaterforestilling. Han har bodd på asylmottak i to år. TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 13 Nr Side Universitetsforlaget 117

2 Sissel Horghagen Gjennom to ulike studier har jeg sett på hvordan deltagelse i teaterprosjekter har gitt mennesker i sårbare livssituasjoner muligheter til å endre sitt grep om eget hverdagsliv (Horghagen & Josephsson, 2010; Horghagen, 2012). Deltagelse i hverdagslivets aktiviteter kan være komplisert. Mennesker som for eksempel er hjemløse eller asylsøkere, slik som de som er involvert i de to studiene, har ikke samme tilgang til deltagelse i aktivitet som den generelle befolkningen (Whiteford, 2000). Ulike barrierer og utfordringer kan føre til opplevelse av å være et offer, og ikke å ha kontroll og valg over eget hverdagsliv (Polkinghorne, 1996). En kan oppleve at det er andre mennesker eller konstruerte barrierer som setter premissene for livet, slik som for eksempel Mimba forteller om i teaterforestillingen. I denne artikkelen presenteres en analyse av to studier, der mennesker har blitt invitert til å presentere sine historier gjennom teater som metode. Artikkelen bygger på min selvvalgte prøveforelesning for dr.philos.-graden ved NTNU i desember 2014 (Horghagen, 2014). Teaterets transformative muligheter En hypotese for dette arbeidet er at teateret har transformative muligheter. Teori og forståelse om aktiviteters transformative muligheter har særlig vært sentralt innenfor aktivitetsvitenskap (Whiteford, Townsend, & Hocking, 2000). Dette handler om hvordan mennesker gjennom det å gjøre aktiviteter kan erfare egne kompetanser og muliggjøre endringer i sine liv (Townsend, 1997; Law, Polatajko, Baptiste, & Townsend, 1997; Watson & Swartz, 2004). Det som særpreger disse transformasjonene/ endringene, er hvordan mennesker gjennom deltagelse i aktiviteter kan erfare en endring fra avmakt til makt over eget hverdagsliv. Mer spesifikt kan man si at gjennom deltagelse i aktiviteter får man muligheter til å utvikle ferdigheter og finne strategier og styrker for å løse utfordringer i hverdagslivet (Whiteford et al., 2000). Mennesker som faller utenfor mainstream-samfunnet av ulike årsaker, har også rett til å få delta i meningsfulle aktiviteter. Dette vil da i mange tilfeller handle om deltagelse i sosiale aktiviteter, da noen har falt ut av arbeidslivet eller aldri kommet inn i det. Teateret kan i så måte være et transformativt mulighetsrom. I kulturelle aktiviteter slik som teater, kan hypotetiske realiteter bli brukt til å utforske mulige endringer, i motsetning til å forholde seg til erkjente realiteter (Bruner, 1986; Mattingly, 1998). I teateret leker vi med konjunktivene: Hva om? Gjennom teater inviteres mennesker til deltagelse i kreative prosesser der de kan eksperimentere og utfolde seg. Teateret som aktivitet kan inspirere til kritiske refleksjoner og emosjonelt og sosialt engasjement, og føre til personlige transformasjoner (Denzin, 1997; Gray et al., 2000; Kwon, 2004). Westerman (2006) beskriver også hvordan sosiale transformasjoner kan utfolde seg gjennom å iverksette folklore-aktiviteter for utsatte grupper slik som immigranter og fanger. For at slike transformasjoner kan skje, kreves det at man endrer på daglige vaner gjennom å tilføre teateret som en ny aktivitet, og gjør deltagerne i stand til å se alternative måter å gjøre ting på (Fielding & Rudduck, 2012). Man må bringe inn nye aktiviteter, nye strukturer og revurdere de tradisjonelle måtene for personen til å gjøre ting på. Det handler om å tilrettelegge aktiviteter og situasjoner der mennesker kan få utfolde 118 TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 13 Nr Universitetsforlaget

3 Fra avmakt til makt over eget hverdagsliv gjennom kulturelle aktiviteter seg, få erfaringer gjennom å gjøre og se nye perspektiv, der man kan eksperimentere med å få makt og kontroll over det ukontrollerte (Fielding & Rudduck, 2012; Westerman, 2006). Fra et omsorgsperspektiv til et aktivitets-, rettighets- og kompetanseperspektiv Både nasjonalt og internasjonalt ser vi en større vektlegging av å sette mennesker i stand til å leve et ønsket hverdagsliv (Sinclair, 2006), for eksempel hvordan man gjennom hverdagsrehabilitering erstatter det å gjøre noe for noen, med å veilede mennesker til å mestre hverdagslivet (Tuntland & Ness, 2014). Internasjonalt og nasjonalt har vi sett framvekst av perspektiv der man vektlegger demokrati, empowerment og rettigheter (Sinclair, 2006). Brukerorganisasjoner som Mental Helse har hatt paroler som Vi vil handle, ikke behandles. Deltagelse som en menneskelig, politisk og sivil rettighet har blitt formalisert gjennom lover, resolusjoner og konvensjoner (UN, 2006; WHO, 2001) og gjennom forskning (Borell, Asaba, Rosenberg, Scult, & Townsend, 2006; Vik, 2008). Flere har understreket maktperspektiv knyttet til aktivitet, for blant annet å synliggjøre globale populasjonsulikheter, og for å bedre forholdene for mennesker i sårbare livssituasjoner (Laliberte Rudman, 2013). I tråd med dette har man i de seneste årene skiftet strategier for hvordan man kan bekjempe fattigdom med økt fokus på menneskers kapasiteter og kompetanser (Hick, 2012). Hverdagslivet Hvor mye makt har vi over eget hverdagsliv? Hverdagslivet kan virke så usynlig, så vanlig og ordinært, men er påvirket av makt, politikk og historisk signifikans når vi ser det i en større sammenheng (Hasselkus, 2006; Martin, 2003; Scott, 2011; Wehmeyer & Powers, 2007). Hjemløse og asylsøkere er blant dem som kan erfare dette. Konsekvenser av dette kan være at de bor dårlig, har mentale og fysiske belastninger av å være hjemløse, får dårligere helse, har redusert tilgang til utdanning, fritidsaktiviteter og helsetilbud, kan ha gjeld og begrenset tilgang til moderne teknologi (EC, 2008; ENOTHE, 2011, Wilkinson & Marmot, 2003). Kontekstuelle faktorer påvirker ulike gruppers mulighet til å ta valg i eget hverdagsliv. Hverdagslivet til asylsøkere handler mye om å vente. Man kan også oppleve å være fremmedgjort når det gjelder å forstå hvordan man lever livet i den nye kulturen (Smith, 2005). Hjemløse lever i et slags utenforskap. Smith (2005) forklarer hvordan kulturelle aktiviteter kan være en brobygger for å forstå andres kulturer i lys av sin egen. Men hvordan kan dette helt konkret skje? Basert på dette stilles følgende spørsmål: Hvordan kan mennesker i sårbare livssituasjoner få økt makt over eget hverdagsliv gjennom deltagelse i teateraktiviteter? Metode Materialet til artikkelen er to publiserte studier. Den ene (Horghagen & Josephsson, 2010) utforsket teateret som aktivitet for asylsøkere. Den andre (Horghagen, 2012) utforsket teateret som aktivitet for hjemløse mennesker. Intensjonen var å se hva som var felles resultat fra de to studiene. Gjennom dette ønsket jeg å tydeliggjøre hva som skjer når mennesker i sårbare livssituasjoner blir invitert inn i organiserte teateraktiviteter. TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 13 Nr Universitetsforlaget 119

4 Sissel Horghagen Den formen for teater som er brukt i de to studiene, kalles «Applied theater» og anvendes gjerne i pedagogiske sammenhenger. «Applied theatre» har som hensikt å fremme forandringer i menneskelig aktivitet gjennom direkte deltagelse (Thompson, 2003; Becker, 2004). Man flytter fokuset fra tekstanalyser til presentasjoner av kulturelle handlinger (Kaptani & Yuval-Davis, 2008). Deltagernes ideer og kunstverk blir skapt gjennom å iscenesette og gjennom det å gjøre (Rowe, 2004). For eksempel ble manus til de studerte teateraktivitetene utviklet på basis av et halvt års arbeid med strukturerte aktiviteter og improvisasjoner som historiefortelling, improvisasjoner (Johnstone, 1979), Tai Chi, stemmeøvelser, tegning og dramatisering av hendelser i eget liv. Det var deltagernes egne erfaringer og historier som på en bearbeidet måte ble presentert i forestillingene. Slik fikk deltagerne et eierskap til tekstene og framføringene. Teoretiske referanser til slike teatermetoder er Boal (1998), Sullivan & Lloyd (2006), Freire (1998) og Bourriaud (2002). Deltagerne i de to studiene var asylsøkere som bodde på et mottak (n=11, M=7, F=4), og hjemløse (n=4, M=3, F=1). Instruktørene var en scenekunstarbeider og en lærer med kulturell spesialkompetanse. Analysen er inspirert av systematisk dokumentanalyse (DePoy & Gitlin, 2015), men det er kun gjennomført en analyse av to artikler. Analysen av de to studiene viste at transformasjonene som skjedde gjennom deltagelse i teateraktivitetene, utspant seg på tre ulike nivå; de personlige, de sosiale og de samfunnsmessige. Det er ikke her snakk om å generere kunnskap, men dette gir en mulighet til å løfte resultatene i de to studiene. Resultat Personlige transformasjoner Analysen viser at gjennom deltagelse i teateraktivitetene kan mennesker få mulighet til å: konfigurere/rekonfigurere seg selv gjennom teaterets mulighetsform; endre opplevelse av avmakt til makt over noen av hverdagslivets arenaer; utvikle erkjennelser over at den personlige historien inngår i noen større historier, at for eksempel opplevelse av omsorgssvikt i store institusjoner er noe som nå settes på samfunnets dagsorden; gjøre erkjennelser om at andre deler samme erfaringer; erfare egne kompetanser; få mulighet til å konstruere nye rutiner og strukturer i hverdagslivet; bedre norskkunnskapene (asylsøkerne), og se inn i framtida. Undis hadde levd et hardt liv med rusmisbruk i over 40 år. Gjennom forarbeidet med forestillingen fortalte hun historier om opplevelse av å bli fratatt makt over eget liv. Instruktørene hørte på og laget så en dramaturgi for historiene. Hennes og de andres historier handlet om fortiden. I dramatiseringen av historiene ble historiene satt inn i en ny tidsmessig kontekst: fortid-nåtidfremtid. En koffert og noen tøystykker ble valgt som metafor for hennes historie. I forestillingen presenterte hun sin historie ute i en park som var lyssatt på teaterets vis. Publikum sto rundt henne. Undis sitter på en benk med kofferten i fanget. Hun åpner lokket og tar fram et tøystykke. En historie 120 TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 13 Nr Universitetsforlaget

5 Fra avmakt til makt over eget hverdagsliv gjennom kulturelle aktiviteter er knyttet til hvert tøystykke. Hun løfter opp et gammelt teppe: Dette teppet laget jeg engang til datteren min. Hun ble tatt fra meg rett etter fødselen. Det er mange år siden nå, men jeg har båret sorgen med meg. Nå skal jeg redesigne teppet; det er ikke så fint lenger. Jeg har fått tak i en symaskin, og nå skal jeg lage puter av teppet; puter som jeg kan kose med. Min tolkning av forestillingene og denne historien i særdeleshet er at når Undis fremførte sin historie, så førte det til stolthet og meningsfullhet for henne. Hun hadde invitert familien til forestillingen. Det synes som om deltagelsen i forestillingen bidro til en rekonstruksjon av hennes identitet som et skapende menneske, hvilket er i tråd med forskningen til Townsend (1997), Law et al. (1997) og Watson og Swartz (2004). Familien applauderte henne, og de fikk også respons fra andre som så forestillingen. Gjennom kreative, lekende og profesjonelle teatermetoder kunne Undis og de andre deltagerne reflektere over egne historier, over egne liv se seg selv i en større sammenheng. Dette er i samsvar med Mattingly (1998), som snakker om poetiske narrativer, der handlinger settes inn i et sammenhengende hele. Undis uttrykte også dette på sin måte: Det er som om jeg tar meg selv mer seriøst gjennom arbeidet med denne forestillingen. Jeg har endret mitt syn på meg selv, har blitt påminnet hvordan jeg som ung så på meg selv som et kreativt menneske. Det er jo det jeg egentlig er. Ricoeur (1991) bruker begrep som konfigurering og rekonfigurering om slike prosesser. Det handler om at deltagerne får muligheter til å forstå seg selv på en ny måte. Bruner (1986) beskriver hvordan mennesker kreerer sin identitet gjennom det å fortelle historier. Her er det ikke bare at de forteller, men de også iscenesetter historiene. De blir satt ut i handling. Både prosessen med å lage manus sammen med deltagerne i begge studiene og selve fremføringene fordret konkret og abstrakt problemløsning. Deltagerne ble utfordret til å se seg selv og sine liv gjennom andre perspektiv. Det ga dem tilsynelatende en energi for å våge å gjøre små, men viktige endringer. Beretningene til deltagerne i studiene handlet om at på grunn av omstendigheter hadde de mistet kontroll over eget liv. For eksempel beskrev asylsøkerne at deres framtid lå i myndighetenes hender, eller at de overlot fremtiden til skjebnen. Noen av de hjemløse hadde vokst opp i hjem med omsorgssvikt. Noen hadde blitt sendt til spesialinstitusjoner og opplevd seksuelle og voldelige overgrep på institusjonene, noe som er bekreftet gjennom Befring-rapporten (2004). Noen beskrev hvordan de psykiske lidelsene hadde kontrollert hverdagslivet. Flere begynte å snakke om seg selv som mennesker med kompetanser til å kunne gjøre noe. Dette sto i kontrast til de første møtene med instruktørene, der de presenterte seg selv som offer for ulike omstendigheter. Gjennom engasjement i de organiserte aktivitetene ble de gradvis i stand til å ta mer grep om deler av egne liv, klarte å ta nye roller og lærte strategier om hvordan de kunne mestre hverdagslivets aktiviteter. Teateret blir en møteplass med muligheter til å forstå sin egen situasjon, og til det å TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 13 Nr Universitetsforlaget 121

6 Sissel Horghagen identifisere sin posisjon som asylsøker eller hjemløs. Christiansen og Townsend (2010) understreker hvordan mennesker kan forstå seg selv og skape sitt opplevde selv gjennom sine aktivitetsvalg. Prosessen med å vitalisere sitt eget jeg eller endre opplevelse av hvem man er, krever individuell tilpasning (Blair, 2000), og det fikk de mulighet til å utforske gjennom teateraktivitetene. Materialet viser hvordan engasjementet i teateraktivitetene muliggjør personlig utvikling ved blant annet å re-etablere daglige rutiner, fremme følelse av kontroll og makt over eget hverdagslivliv, og øke opplevelse av å være fornøyd med seg selv. Sosiale transformasjoner Analysen viser at gjennom deltagelse i teateraktivitetene kan mennesker få mulighet til å: erfare tillit og trygghet til å dele erfaringer; synliggjøre seg selv og sin kompetanse; organisere hverdagslivet i tidsmessige strukturer relatert til andre; erstatte eksistensielle kriser med eksistensiell mening, og erfare og gi respekt, forståelse og anerkjennelse. Denne samtalen fant sted etter en drøy måned med øvinger: En dag, i en pause i teaterarbeidet, forteller Sara historien om hvordan broren ble drept, kuttet i deler, og hvordan moren forsøkte å samle sammen så mange deler som mulig. Tristheten fra historien gjør alle stumme. Så forteller Temba: «Vi må heve oss opp fra disse sorgene. Sorg avler hat. Vi kan ikke leve av hat. Da kommer vi oss ikke videre. Jeg kom meg videre blant annet ved å lese Den gudommelige komedie av Dante. I denne boka skriver Dante om hvordan du kan finne fred med deg selv og gå videre når du er tvunget til eksil, hvilket også Dante ble. Her ligger nøkkelen. Vi må finne våre kompetanser og bruke dem til veien som går inn i framtida. I begynnelsen av teaterarbeidet var asylsøkerne ukjente for hverandre. De kom fra ulike kulturer og land. Materialet viser hvordan deltagelsen i teateraktivitetene styrket sosiale bånd. Gjennom teateraktivitetene fikk de mulighet til å se på sin situasjon på andre måter, og de kunne støtte og hjelpe hverandre. Etter uker med øvinger ble de gradvis etablert som en gruppe med et felles mål, og de begynte å dele historier, respondere til hverandre og hjalp hverandre. Både Law et al. (1997) og Watson og Swartz (2004) beskriver at transformasjonene skjer gjennom at man får tilgang til aktiviteter der man kan lære, organisere tid og sted, oppleve meningsfullhet, og få utøve valg og kontroll. Samtalen som finner sted i pausen med arbeidet med forestillingen, viser hvordan fortettetheten i arbeidet bringer dem sammen. Handlingene med å tegne bilder fra ulike tidspunkt i sitt liv, fortelle bildenes historier og så dramatisere dem, skjøv deltagerne inn i aktive prosesser som ga dem mot til gradvis å få mer makt over egne liv. De får tillit til hverandre gjennom teateraktivitetene og opplever trygghet for å dele tanker. Materialet viser at gjennom det fortettede samarbeidet ble eksistensielle kriser erstattet av eksistensiell mening, slik også Josephsson, Asaba, Jonsson og Alsaker 122 TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 13 Nr Universitetsforlaget

7 Fra avmakt til makt over eget hverdagsliv gjennom kulturelle aktiviteter (2006) beskriver. Asylsøkerne kunne krangle og diskutere, men de arbeidet tett på hverandre, både fysisk og mentalt. Analysen av materialet viste at dette la grobunn for det å våge å stole på andre. Smith (2005) hevder at gjennom det å stole på andre, opplever vi trygghet. Dette fikk virkninger i hverdagslivet til deltagerne. De laget små tiltak for å hjelpe hverandre med å delta, til å komme seg ut på andre arenaer, i motsetning til det isolerte livet noen hadde levd. De blir noen som har kompetanse til å støtte andre. Dette er i tråd med Townsend (1997) og Law et al. (1997), som understreker hvordan det transformative potensialet i aktiviteter fører til at man kan endre de sosiale aspektene i livet. Studiene varierte noe i hvor mye deltagerne ble sosialisert med hverandre; det skjedde i større grad blant asylsøkerne enn hos de hjemløse. Det å arbeide med slike prosjekt endrer også rollene til de som driver prosjektene. Man kommer ut av terapeut bruker-rollen eller lærer elev-rollen, og blir mer i en sfære av altruisme, der man er opptatt av å iverksette ting slik at mennesker i sårbare livssituasjoner skal få et bedre liv. Man blir en profesjonell medborger. Også Westerman (2006) beskriver i sin forskning hvordan samarbeid gjennom kulturelle aktiviteter fremmer sosiale transformasjoner, men problematiserer at det er en utfordring å løfte fram resultater fra slik forskning til andre fagdisipliner. Det blir gjerne beskrevet som småskalaforskning. Samfunnsmessige transformasjoner Analysen viser at gjennom deltagelse i teateraktivitetene kan mennesker få mulighet til å: redusere fordommer og stereotypier gjennom innsikt i «de andre»; bygge kulturelle broer i et lokalsamfunn; møtes som profesjonelle medmennesker og ikke i relasjonen terapeut bruker, lærer elev, og se seg selv i en politisk, historisk og samfunnsmessig sammenheng. Studiene av de to forestillingene viser hvordan både aktørene og publikum får mulighet til å reflektere over kulturskiller og ulike hverdagsliv. Gjennom teateraktiviteten ble kunnskap og erfaringer delt mellom aktører og publikum. Dette førte til at begge gruppene fikk et annet syn på «de andre». Forestillingene endrer våre verdensbilder. Å se asylsøkernes eller de hjemløses kompetanser og høre deres historier endrer fordommer og stereotypier. Og er det ikke slik at vi får et mer åpent samfunn når vi får innsikt i sårbare gruppers bakgrunn og hverdagsliv? Transformasjoner gjennom kreative aktiviteter konstruerer nye virkeligheter og fornyer mening for mennesker i sårbare livssituasjoner, og nye forståelser konstrueres for hvorfor noen lever som de gjør (Bruner, 1986). Forestillingen er ferdig og publikum klapper. Da reiser en mann seg varaordføreren. Han roser aktørene og instruktørene for stykket og sier at han, og sikkert mange med ham, har fått ny innsikt. Det er en spesiell stund, et fortettet møte mellom de som venter på asyl, og han som representerer myndighetene, og som takker varmt og hjertelig. Rollene er snudd; det er asylsøkerne som har invitert befolkningen inn til seg. TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 13 Nr Universitetsforlaget 123

8 Sissel Horghagen Studiene genererer kunnskap om deltagelse og relasjoner fra et kulturelt perspektiv utenfor de tradisjonelle institusjonelle begrensningene. Deltagelse i «applied theatre» som aktivitetsform opphever de tradisjonelle rollene i teateret som er sender og mottager (Becker, 2004). Dette åpner for å se at teateret som en aktivitetsform som fremmer aktiv deltagelse for både publikum og aktører. Det gjør noe med den felles opplevelsen. Bourriaud (2002) kaller dette relasjonelle for estetikk. Det innebærer å oppleve kulturen gjennom mellom-menneskelige relasjoner. Når sosiale overføringer skjer mellom aktører og publikum, oppstår det et relasjonelt kunstuttrykk (Bourriaud, 2002). Selv om studiens deltagere er mennesker i ulike livssituasjoner, så handler studien like mye om de andre, de som ikke befinner seg i sårbare livssituasjoner. De andre er en del av konteksten til de som befinner seg i sårbare livssituasjoner. Dette bringer en ny dimensjon inn i det å forstå deltagelse i forskningssammenheng. Det er en tendens blant kunstnere og kulturarbeidere til å integrere kunst og kulturarbeid med samfunnsmessige utfordringer og problemer, som for eksempel filmen Gatas Gynt, som ble spilt av hjemløse i Oslo. En ser også tendenser til at personer fra pedagogikk, kunst, vitenskap og helse- og sosialområdet arbeider sammen om slike prosjekt (Kwon, 2002). De inkluderte studiene som denne artikkelen bygger på, viser at det å gjøre faglige overskridelser mellom teaterarbeidere, pedagoger og terapeuter bringer fram nye muligheter. Med «applied theatre» som aktivitetsform ser man sårbare gruppers utfordringer og muligheter i lys av historie, sosial og politisk kontekst. La meg eksemplifisere: Stedet for forestillingen med de hjemløse ble valgt med omhu: aktørene, dvs. de hjemløse, mente at første del av forestillingen måtte spilles ute i en park, da de lever mye ute, men så at andre del skulle være inne i et lokale. Stedet for forestillingen til asylsøkerne var Kristiansten festning, der trønderske motstandsfolk ble henrettet av nazistene under 2. verdenskrig. Stedet ble valgt for å lage en overskridelse mellom siste krig i Norge og det å se asylsøkernes utfordringer transparent med dette. Dette bringer de små historiene sammen med de store historiene og kan muliggjøre transformasjoner på samfunnsnivå, slik også Watson og Swartz (2004) uttrykker det. Konklusjon Artikkelen viser hvordan mennesker i sårbare livssituasjoner kan få mer makt i eget hverdagsliv gjennom deltagelse i teateraktiviteter. Jeg har fremmet antagelser om at transformasjoner fra avmakt til makt skjer på både det personlige, sosiale og samfunnsmessige nivået gjennom teater som aktivitetsform. På det personlige nivået ser vi hvordan deltagernes engasjement førte til endringer fra å være i offerroller til å ta styringen mer over eget liv, hvordan de utviklet nye roller og ervervet seg kompetanser for å håndtere mer av hverdagslivet. På det sosiale nivået ser vi hvordan de ble tryggere til å gi og ta imot hjelp fra andre, og erfarte at meningsfulle aktiviteter erstattet kriser. På det samfunnsmessige nivået ser vi hvordan deltagerne delte kunnskap kultur og perspektiv hvilket førte til økt respekt og innsikt i «de andre». 124 TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 13 Nr Universitetsforlaget

9 Fra avmakt til makt over eget hverdagsliv gjennom kulturelle aktiviteter Referanser Balfour, M. (2009). The politics of intention: looking for a theatre of little changes. RiDE: The Journal of Applied Theatre and Performance, 14(3), Becker, K. (2004). Perspectives for the study of visual culture. Nordisk Pedagogic, 24, Blair, S. E. (2000). The centrality of occupation during life transitions. British Journal of Occupational Therapy, 63(5), Boal, A. (2005). Legislative theatre: Using performance to make politics. London and New York: Psychology Press. Borell, L., Asaba, E., Rosenberg, L., Scult, M-L., & Townshend, E. (2006). Exploring experiences of «participation» among individuals living with chronic pain. Scandinavian Journal of Occupational Therapy, 13, Bourriaud, N. (2002). Relational Aesthetics. Dijon, Frankrike: Les Presses du Ree. Bruner, J. (1986). Actual minds, possible worlds. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. Christiansen, C., & Townsend, E. (2010). The occupational nature of social groups. I C. Christiansen, C., & Townsend, E. (red.), Introduction to Occupation: The Art and Science of Living (2. utg., s ). Thorofare, NJ: Prentic Hall. Denzin, N. K. (1997). Interpretive ethnography: Ethnographic practices for the 21 st century. London: Sage Publications. DePoy, E., & Gitlin, L. N. (2015). Introduction to research: Understanding and applying multiple strategies. Missouri, USA: Elsevier Health Sciences. ENOTHE (2011). COPORE. Competences for poverty reduction. ENOTHE, P/A Hogeschoolvan Amsterdam, Nederland. European Commission (2008). European Year for combating poverty and social exclusion(2010). Strategic Framwork Document, Priorities and guidelines for 2011 European Year Activitites. Hentet fra againstpoverty.europa.eu Fielding, M., & Ruddick, J. (2002). The transformative potential of student voice:confronting the power issue. A contribution to the symposium: Student Consultation, Community and Democratic Tradition. University of Exeter, September Freire, P. (1998). Pedagogy of freedom: Ethics, democracy and civic courage. Lanham, MD: Rowman & Littlefield. Gray, R., Sinding, C., Ivonoffski, V., Fitch, M., Hampson, A., & Greenberg, M. (2000). The use of research?based theatre in a project related to metastatic breast cancer. Health Expectations, 3(2), Hasselkus, B. (2006). Eleanor Clark Slagle Lecture: The World of Everyday Occupation. Real People, Real Lives. The American Journal of Occupational Therapy 60(6), Hick, R. (2012). The capability approach: insights for a new poverty focus. Journal of Social Policy, 41(02), Horghagen, S., & Josephsson, S. (2010). Theatre as liberation, collaboration and relationship for asylum seekers. Journal of Occupational Science, 17(3), Horghagen, S. (2011). Theatre as meaning making of the self. Ergoterapeuten, 02, Horghagen, S. (2014). The Transformative Potential of Craft and Creative Occupations for People in Vulnerable Life Situations (doktoravhandling). NTNU, 2014:349. Johnston, K. (1979). IMPR: Improvisation and the Theatre. London: Methuen Publishing. Josephsson, S., Asaba, E., Jonsson, H., & Alsaker, S. (2006). Creativity and order in communication: Implications from philosophy to narrative research concerning human occupation. Scandinavian Journal of Occupational Therapy, 13(2), Kaptani, E., & Yuval-Davis, N. (2008). Participatory theatre as a research methodology: Identity, performance and social action among refugees. Sociological Research Online, 13(5). Kwon, M. (2004). One Place After Another: Site-specific Art and Locational Identity. Cambridge, MA: MIT Press. Laliberte Rudman, D. (2013). Enacting the critical potential of occupational science: problematizing the individualizing of occupation. Journal of Occupational Science, 20(4), Law, M., Polatajko, H., Baptiste, S., & Townsend, E. (1997). Core concepts of occupational therapy. I Canadian Association of Occupational Therapists, Enabling occupation: An occupational therapy perspective (s ). Ottawa, ON: CAOT Publications ACE. Malin, N., Wilmot, S., & Manthorpe, J. (2002). Key Concepts and Debates in Health and Social Policy. Philadelphia: Open University Press. Martin, F. (2003). Introduction. I F. Martin, Interpreting Everyday Culture. London: Edward Arnold. Mattingly, C. (1998). Healing dramas and clinical plots: the narrative structure of experience. Cambridge: Cambridge University Press. Polkinghorne, D. E. (1996). Transformative Narratives: From victimic to Agentic Life Plots. American Journal of Occupational Therapy, 50(4), Ricoeur, P. (1991). From text to action: essays in hermeneutics. Evanston, Ill.: Northwestern University Press. Rowe, N. (2004). The drama of doing: Occupation in the here and now. Journal of Occupational Science, 11, Scott, S. (2011). Making Sense of Everyday Life. Cambridge: Polity Press. Sinclair, K. (2006). Occupational Therapy Worldwide: WFOT. Australian Occupational Therapy Journal, 53, TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 13 Nr Universitetsforlaget 125

10 Sissel Horghagen Smith, H. C. (2005). Feel the fear and do it anyway: Meeting the occupational needs of refugees and people seeking asylum. British Journal of Occupational Therapy, 68(10), Sullivan, J., & Lloyd, R. S. (2006). The Forum theatre of Augusto Boal: A dramatic model for dialogue and community-based environmental science. Local Environment, 11(6), Thompson, J. (2003). Applied theatre. Bewilderment and beyond. Bern: Peter Lang AG, European Academic Publishers. Townsend, E. (1997). Occupation: Potential for Personal and Social Transformatio. Journal of Occupational Science, 4(1), Tuntland, H., & Ness, N. E. (2014). Hverdagsrehabilitering. Oslo: Gyldendal Akademisk. UN (2006). Convention on the rights of persons with disabilities. FN s Generalforsamlings resolusjon 60/232 av 23 december. Vik, K. (2008). Older adult s participation in occupation in the context of home-based rehabilitation (doktorgradsavhandling). Stockholm: Karolinska Institute. Watson, R., & Swartz, L. (2004). Transformation through Occupation: human occupation in context. London og Philadelphia: Whurr Publishers. Wehmeyer, M. L., & Powers, L. E. (2007). Self-determination. Exceptionality, 15(1), 1-2. Westerman, W. (2006). Wild grasses and new arks: Transformative potential in applied and public folklore. Journal of American Folklore, 119(471), Whiteford, G. (2000). Occupational deprivation: Global challenge in the new millennium. British Journal of Occupational Therapy, 63(5), Whiteford, G., Townsend, E., & Hocking, C. (2000). Reflections on a renaissance of occupation. Canadian Journal of Occupational Therapy, 67(1), Wilkinson, R., & Marmot, M. G. (2003). Social Determinants of Health, The Solid Facts, 2. utg.. København: WHO Regional office for Europe. World Health Organisation. (2001). Mental Health: New Understanding, New hope (World Health Report). Geneve: World Health Organisation. 126 TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Volum 13 Nr Universitetsforlaget