KUNST PLUSS TIDSSKRIFT UTGITT AV NORSKE KUNSTFORENINGER #2/2014

Transkript

1 KUNST PLUSS TIDSSKRIFT UTGITT AV NORSKE KUNSTFORENINGER #2/2014 KAJA LEIJON KIOSHI YAMAMOTO SUSANNE KATHLEN MADER TONE VIGELAND KUNSTSENTRENE I NORGE SAMLINGER OLE SJØLIE MARTHE ELISE STRAMRUD MARINA ABRAMOVIĆ TORIL JOHANNESSEN SHWAN DLER QARADAKI DAFNA SHALOM

2

3 KUNST PLUSS # 2/2014 LEDER 2 STUDER KURATORARBEID MOTTA STIPEND 3 KAJA LEIJON 4 7 KIOSHO YAMAMOTO 8 11 KUNSTSENTRENE I NORGE HØSTUTSTILLINGENS VIDEOPROGRAM AGALAUS, SAMTALE MED LAILA RYNNING VEUM TONE VIGELAND ÅRETS FESTSPILLUTSTILLER SUSANNE KATHLEN MADER SAMLINGANE TIL KUNSTFOREININGANE HVA GJØR EN KONSERVATOR? TRONDHJEMS KUNSTFORENING FÅR DAGLIG LEDER 39 VÅRUTSTILLINGEN BØKER KUNSTSAMLINGEN SOM GAVE 48 KUNST PLUSS #2/2014 Medlemsblad for Norske Kunstforeninger red.avsl: Redaktør: Sten Nilsen Redaksjonsråd: Sten Nilsen, Malin Olivia Dahlberg, Susanne Svenseid og Anne-Grethe Thoresen Utgiver: Norske Kunstforeninger Besøksadresse: Kongensgt. 2, 0153 Oslo Pb 477 Sentrum, 0105, Oslo tlf: faks: post@kunstforeninger.no KUNST PLUSS sendes til tillitsvalgte i medlemsforeningene, samt til bevilgende myndigheter, kontakter i kommuner, presse og andre samarbeidspartnere. Opplag: 2300 Design/layout: Sten Nilsen Trykk: Molvik Grafisk AS ISSN Sekretariatet i Norske Kunstforeninger: Susanne Svenseid direktør susanne.svenseid@kunstforeninger.no Anne-Grethe Thoresen rådgiver anne-grethe.thoresen@kunstforeninger.no Malin Olivia Dahlberg rådgiver malin.dahlberg@kunstforeninger.no Hanne Houen rådgiver hanne.houen@kunstforeninger.no Sten Nilsen rådgiver sten.nilsen@kunstforeninger.no Tips til KUNST PLUSS sten.nilsen@kunstforeninger.no Styreleder: Rami Maktabi Postboks 496, 1601 FREDRIKSTAD tlf: / , e-post: ramima@online.no Nestleder: Kari Asker Apotekergt.7, 6004 ÅLESUND tlf: / , e-post: kari.asker@sp-arkitekter.no Edel Maria Brynjulfsen Snefrida Nilsens vei 57a, 9600 HAMMERFEST tlf: , e-post: edel@verk.no Kalle Eriksson Nylænne, 7512 STJØRDAL tlf: , e-post: kalle.e@online.no Trude Lyng Bjørnlivegen 20, 3917 PORSGRUNN tlf: , e-post: trude.lyng@gmail.com Stein Christian Midling-Jenssen Leirvikveien 29, 4513 MANDAL tlf: E-post: s.m.jenssen@gmail.com Henning Strøm Bjerkeholtet 13, 1344 HASLUM tlf: , e-post: he-stro@online.no Vara 1: Kjell Erik Ruud Rognsbakken 4 A, 5700 VOSS tlf: , e-post: lerikruud@hotmail.com Vara 2: Berte Tungodden Ynnesdal Jektveien 16, 8300 SVOLVÆR tlf: , e-post: post@svolvarkunst.com Vara 3: Asbjørn Hagerup Haugen Keramikk, 7863 OVERHALLA, tlf: , e-post asbjha@gmail.com Opphavsrett til kunstverk: Kunstverk er beskyttet av åndsverkloven. Verkene gjengis etter avtale med kunstnerne/bono (Billedkunst Opphavsrett i Norge) < 1

4 Døende kunst I det siste har det vært fokus på kunstforeningenes samlinger, og i denne utgaven av KUNST PLUSS får du bl.a. en generell oversikt over hvor mange kunstforeninger som har samlinger og antall verk. Det ville vært fint om vi senere kunne komme tilbake mer konkret hva samlingene inneholder. Ikke alle kunstverk har tålt tidens tann. En del kunst blir i tillegg skadet eller forsvinner uten at noen kan si hvor kunstverkene har tatt veien. Barbara Hepworths skulptur Figure for Landscape sto bortgjemt i et veikrysss i Stavanger. En gang i tiden ble nok kunstverket iaktatt, beundret og diskutert. Men hadde du spurt folk flest før skulpturen nylig ble fjernet, ville de færreste kunne sagt navnet på kunstneren bak verket. Kunsthistorien har mange eksempler på kunstnere og kunstverk som blir glemt, kunst som blir magasinert i museer og forblir i mørket. Stavangers egen Lars Hertervig ble også glemt etter sin død, men kunstneren ble gjenoppdaget tolv år senere, i 1914, da bildene ble vist på en utstilling og skapte sensasjon. I Calvin Tomkins bok «The Afternoon Interviews» nevner Marcel Duchamp El Grecos arbeider som ble glemt flere i hundre år, før de ble gjenoppdaget. Mange mener at kunst som ikke møter et publikum, heller ikke kan være levende. Først i møte med publikum oppstår kunstverket. Publikum medvirker til kunstverket som dermed unngår å forbli dødt og fastfrosset. Duchamp mente at kunstsamlerne manglet en åndelig tilnærming til kunsten siden de er mer opptatt av farge- og formkombinasjoner. Til tross for at kunstverket kan inneha en åndelig dimensjon, ender alltid samleren opp med å si hvor mye han betalte for det. Enten for lite eller for mye, noe som er bra i begge tilfeller, er beløpet for beskjedent, spør han om dette er galt, og er beløpet for høyt, uttrykker han stolthet over å ha betalt så mye for det. Ingen kunstverk har evig verdi, mente Marcel Duchamp. Han mente at kunstverket døde når det havnet på et museum. Etter at et kunstverk har vært levende i en mannsalder, år, plasseres det på museum og blir en del av kunsthistorien. sten.nilsen@kunstforeninger.no 2

5 Studer kuratorarbeid motta stipend! Hausten 2014 er det igjen oppstart for studiet i kuratorarbeid ved Høgskolen i Telemark. Norske Kunstforeninger stør studentar frå kunstforeiningane/kunstlaga med stipend på kroner. Søknadsfrist for studiet er 1. juni Studiet i kuratorarbeid vart initiert av Norske Kunstforeninger i samarbeid med Høgskolen i Telemark i 2004, då som eit toårig deltidsstudium. I 2006 kom også Nasjonalmuseet med i samarbeidet. Frå 2010 har Høgskolen i Telemark vore ansvarleg for eit eittårig deltidsstudium i kuratorarbeid. Totalt er fire kull uteksaminert; i 2006, 2008, 2011 og Norske Kunstforeninger ser studiet i kuratorarbeid som eit svært viktig kompetansehevande tilbod for kunstforeiningsmedlemmer, og vi gjev difor kroner i stipend til studentar som er tilknytte ei av medlemsforeiningane våre. Fleire studentar frå same kunstforeining kan ikkje motta stipend i same årskull, kunstforeiningar må velje ein stipendkandidat. Styret i kunstforeininga må sende Norske Kunstforeninger ei skriftleg stadfesting på at du er medlem, og på kvifor dei ynskjer at du skal vere deira stipendkandidat. Stipendet vert utbetalt etter at vi har motteke ein kort rapport frå studiearbeidet og dokumentasjon på at eksamen er bestått. FAKTA OM STUDIET Søknadsfrist: 1. juni 2014 Nivå/grad: Bachelor Varigheit: 30 studiepoeng over 1 år Pris: kroner per semester Opptakskrav: Minimum 10 studiepoeng kunsthistorie Oppstart: Haust 2014 Samlingar: veke 36 og 41 i 2014, veke 3 og 11 i 2015 Studiekode: 8927 Kontakt: Fagansvarleg Bente Støa, bente.stoa@hit.no, / Spørsmål om stipendordninga kan rettast til Susanne Svenseid på susanne.svenseid@kunstforeninger.no eller telefon Søknadsskjema for stipend og stadfesting frå styret må vere sendt oss innan 1. juli Meir informasjon og søknadsskjema: 3

6 Kaja Leijon Skiens Kunstforening Tekst Sten Nilsen Kaja Leijon tilhører en generasjon yngre filmskapere som har markert seg både på den hjemlige og den internasjonale kunstscenen de siste årene. Hun deltok med filmen Wasteland som en del av fjorårets videoprogram i regi av Høstutstillingen. Videoprogrammet ble vist i 26 kunstlag/kunstforeninger parallelt med visning på Høstutstillingen. Kaja Leijon har bakgrunn fra Kunstakademiet i Oslo, og før dette ved The California Institute of the Arts (CalArts), Valencia, California, ved Prag International Film School og Nordland kunstog filmskole Lofoten. Arbeidene hennes har vært vist ved internasjonale utstillinger og filmfestivaler som National Taiwan Museum of Fine Arts, Kunsthalle in Mainz, Luis Adelantado Gallery, Videonale and Kasseler Dokumentar und videofest. Wasteland er en film som består av små episoder. Filmens struktur kan gi inntrykk av at episodene ikke er narrativt knyttet til hverandre, men etterhvert som filmen skrider frem, blir det klarere at episodene har en felles tråd. Filmen undersøker hvordan vår fantasi og forestillingsevne blir påvirket av filmmediet. Og hvordan mennesker i det hverdagslige integrerer bilder fra fiksjon inn i sine egne liv. Filmen prøver å vise hvordan forutinntatte ideer påvirker måten vi ser på og hvordan vi fortolker omgivelsene. Kan du beskrive arbeidsprosessen, hvordan du jobber ut fra idé frem til et ferdige resultat? Arbeidsprosessen varierer etter hvor stort prosjektet er og hvor mange som er involvert. Resonances og Wasteland er filmer som hadde en ganske lik prosess, Kaja Leijon, film still fra Resonances 4

7 hvor de ble utviklet underveis, mens Screening, i motsetning til de førstnevnte, var basert mer på en idé, og som resultat av dette ble den laget raskere og enklere. I Screening er det ikke noen narrativ historie som ligger til grunn, og det ble derfor et mer improvisert prosjekt hvor selve filmingen i større grad var preget av uttesting av ulike ideer og metoder. Jeg liker å veksle arbeidsmetode slik at jeg ikke blir lei av en måte å gjennomføre et prosjekt på. Både Resonances og Wasteland begynte et helt annet sted enn der prosjektene til slutt endte opp. Før jeg skrev manuset til Resonances, hadde jeg skrevet et helt annet manus med en annen tittel; dette var en film som skulle bestå av fragmenterte og adskilte episoder. Denne formen gikk jeg etter hvert bort fra, men da jeg senere begynte å jobbe med Wasteland, hentet jeg tilbake dette utgangspunktet fordi jeg skjønte at disse rammene var med på å forsterke tematikken. Wasteland består av fire episoder som viser kvinner i ulike situasjoner. Filmen handler om hvordan forestillinger er med oss når vi ser og tolker verden, og jeg var spesielt interessert i å undersøke hvordan nettopp film er med på å påvirke våre holdninger og forestillingsevne. Jeg ønsket at de ulike episodene skulle resonnere med hverandre med en gjennomgående rytme og stemning, og det ble viktig at de ulike tagningene fikk en viss varighet med mål om å fremme et ubehag og noe uforløst, og for å få tilskueren til å reflektere over det de ser. Selve arbeidsprosessen går ofte i denne rekkefølgen; enten får jeg en idé eller jeg jobber frem Kaja Leijon, film still fra At the same time 5

8 en film basert på mine forestillinger. Dette oppstår ofte i en vekselvirkning mellom et tema som interesserer meg kombinert med bilder og lyd som jeg ser for meg. Deretter setter jeg meg ned og skriver manus. I og med at filmene mine mangler dialog, er det snakk om forenklede manus; beskrivelse av hendelsesforløpet, av de ulike scenene og karakterene. Jeg søkte filmstøtte fra Norsk Filminstitutt (NFI) til både Resonances og Wasteland, og siden de krever et gjennomarbeidet manus til søknaden, resulterte dette i at jeg brukte mye tid på skrivingen. Dette er en interessant erfaring, fordi i det man setter seg ned og skriver detaljert fra begynnelse til slutt, må man hele tiden ta stilling til det som faktisk står der og hva det betyr. Hva er det faktisk som skjer i filmen, hva er det vi ser og hva er intensjonen med filmen? Dette resulterer ofte i nødvendige vurderinger og endringer underveis. Du jobber i et team? I begynnelsen av enhver prosess jobber jeg alene, og jeg har et behov for å finne fram til kjernen av det som interesserer meg. Dette kan ta tid, og jeg liker å gi meg selv ro til dette før jeg involverer andre. I de fleste av filmene mine har jeg jobbet med mange av de samme skuespillerne. De er ikke profesjonelle skuespillere, og dette er noe jeg velger bevisst. Når jeg leter etter mennesker som kan spille i filmene mine, ser jeg etter noen som har et potensial til å være lik den karakteren jeg ønsker å skape i filmen. Jeg ønsker å finne fram til og benytte de egenskapene vedkommende har fra før, og infiltrere disse egenskapene inn i karakterens egenskaper. Jeg har blant annet jobbet med Stine Wexelsen Goksøyr flere ganger, som for øvrig er billedkunstner, og jeg beundrer hennes selvsagte naturlighet foran kamera. Jeg synes det er befriende å jobbe sammen med samme mennesker på nytt slik at vi kan dra nytte av at vi blir bedre kjent og dra dette inn i den kreative prosessen. Jeg arbeider alltid sammen med en fotograf og en lydmann. Dette er de to viktigste samarbeidspartnerne jeg har med meg. Jeg diskuterer manuset med dem; hvordan jeg ser for meg at filmen skal se ut og hvordan lyden skal oppleves. Jeg føler meg privilegert når jeg kan jobbe med andre som har en annen type kunnskap enn meg, også hvordan vi ut fra dette kan skape noe nytt sammen. Likevel er det min rolle å styre prosessen slik at filmen blir så nær min visjon som mulig. Hva førte deg inn i filmen som medium? Er det særskilte ting du vil fremheve som har påvirket deg? Litteratur, film, fotografi og fiksjon er en evig drivkraft for meg og det som inspirerer meg til å lage nye prosjekter. Jeg tror alle disse elementene har vært med på å skape min interesse for film og vist meg hva som er mulig. Jeg liker hvordan man «investerer i tid» med en bok, og hvordan man skaper sine egne bilder og forestillinger gjennom språket. Et fotografi kan man stoppe opp ved, studere, minnes og komme tilbake til. Noen ganger forsvinner det, før det plutselig og uventet igjen dukker opp i bevisstheten. Kanskje husker man ikke en gang hvordan det ser ut, men at man bare gjenskaper opplevelsen av det. Jeg er interessert i hvordan billedspråk og fantasi henger sammen, og det er et gjennomgående tema i mine arbeider. Film er en mer kortsiktig opplevelse, men som kombinerer så mange fantastiske elementer; bilde, lyd, karakterer; en annen verden. Jeg tror det er det jeg setter pris på med film, at det åpner opp for en annen virkelighet og hvordan det ligner på det å drømme. Alt kan skje; man kan skape karakterer som ikke finnes, eller man kan skape karakterer som man ønsker å bli kjent med. Jeg liker flukten filmen byr på. 6

9 Filmene dine har en teknisk overbevisning, og også fargevalget og scenografien virker gjennomfundert. De kan av og til minne om malerier. Jeg tenker for eksempel på Edward Hoppers arbeider, hvor en kan stille spørsmål angående hendelsesforløp, hva som har skjedd og kommer til å skje, uten at kunstverket i seg selv kan gi konkrete svar. Jeg forsøker hele tiden å få billedspråket og lyden i den ferdige filmen til å ligne på min opprinnelige visjon. Hvorfra og hvorfor denne visjonen oppstår har jeg ikke fullstendig oversikt over, men jeg liker å strekke meg etter en slags ro, enkelhet og renhet i det visuelle og audiovisuelle uttrykket. Dette kan muligens ha en sammenheng med maleri, selv om jeg sjelden forholder meg til det bevisst som en referanse. Likevel vil jeg legge vekt på at jeg lar meg inspirere og tar med meg andres bilder, ofte fra filmer eller fotografi, inn i mine egne arbeider. Disse dukker opp i nye former, og jeg syns det er svært interessant hvordan denne billedmekanisme fungerer. Et viktig kunstverk for meg er bestandig et som stiller flere spørsmål enn det gir svar; noe jeg kan komme tilbake til, noe jeg ikke helt forstår og som jeg må strekke meg etter. Det er et evig mål for meg å forsøke å få dette til i egne arbeider. I flere av filmene dine er det unge kvinner som spiller hovedrollen. Det kunne vært interessant å høre hvilke ideer du har hvilke valg du tar. Jeg har gjennom flere arbeider vært spesifikt opptatt av hvordan kvinner fremstilles i film og hvordan vi blir påvirket av dette. Verken Resonances eller Wasteland ville vært de samme filmene dersom de hadde hatt mannlige skuespillere, og valget med å ha kvinnelige skuespillere er nettopp med på å fremme denne tematikken. Selvsagt handler det også om at jeg tar utgangspunkt i meg selv og mine egne erfaringer. Stine Wexelsen Goksøyr i Kaja Leijons film Resonances 7

10 Kiosho Yamamoto Samtale med årets Vossa Jazz-utstiller Tekst Camilla Brochs-Haukedal Kioshi Yamamoto er en japanskbrasiliansk kolorist, billedkunster og tekstilkunstner som ønsker å utfordre våre ideer om hva som er riktig og galt i hvordan vi ser og opplever verden og naturen. Han er årets Vossa Jazz-utstiller med utstillingen: This is Not the Right Colour! «I was always of the opinion, though I might not often mention it, that several colours were injudiciously named. The term pink, in reference to the flower of that name, seemed proper enough; but when the term red was substituted for pink, I thought it highly improper; it should have been blue, in my apprehension, as pink and blue appear to me very nearly allied; whilst pink and red have scarcely any relation I have often seriously asked a person whether a flower was blue or pink, but was generally considered to be in jest.» (Margaret Livingstone 2002). I 1794 ble John Dalton som selv var fargeblind den første til systematisk å undersøke fargeblindhet, og beskriver her hvordan hans inntrykk av verden må virke ganske annerledes enn for oss andre,. Årets Vossa Jazz-kunstner, Kiyoshi Yamamoto (f.1983), har også fattet interesse for denne minoritetsgruppen, først i sitt masterprosjekt fra 2013, nå videreutviklet for Vossa Jazzen. Han spør seg selv og oss: hva er egentlig riktig? Og hva er egentlig feil? Kiosho Yamamoto: Nesten alle mine verk utstilt her stiller spørsmålet: hva er riktig farge? Hvorfor er ikke dette blå? Hvorfor er ikke dette rosa? Jeg ønsket å fordype meg mer i tematikken rundt fargeblindhet og hvordan man oppfatter farge forskjellig. Dette var en naturlig utvikling for meg, jeg er definitivt en kolorist. Camilla Brochs-Haukedal: Jeg ser at flere bilder har titler som «This is not Red,» «This is not Pink.» De har også et slags stofflig uttrykk? Hva er de malt på? K Y Jeg liker veldig godt å jobbe 8

11 med tekstil. Samtidig vil jeg bruke svært harde materialer, som her i tre, og gjøre dem «myke» slik at vi også spør oss: hva er det? Er det mykt? Er det hardt? Dette er treplater som blant annet er blitt vannbehandlet over lang tid slik at de neste ser ut som papir. Ved hjelp av maling, airbrushing og andre teknikker får bildene dette tekstillignende uttrykket. CB-H Hva ellers kan vi forvente å se på utstillingen? KY Det er alt! Det er tekstiler, det er performance. Jeg holder på å lage et slags flagg, malt til fargeblinde, som skal bli 20 m langt! Motivet og fargene baserer jeg på hvordan fargeblinde har beskrevet regnbuen og deres opplevelser av fargene i naturlandskap. Jeg bruker også designuttrykk for å få publikum til å ta en aktiv del i utstillingen, for å få de besøkende til å ville ta med seg noe fra utstillingen min. Ved hjelp av to skuespillere, i tillegg til meg, skal vi «promotere» fargeblindhet ved å selge eller gi bort spesialproduserte solbriller. Kioshi Yamamoto har i tillegg til BA og Mastergraden sin fra Kunstog designhøgskolen i Bergen, bakgrunn fra Escolas de Belas Artes i Rio de Janeiro og har også studert motedesign ved London College of Fashion. CB-H Hvorfor er du så opptatt av temaet fargeblindhet? KY Det handler om denne lille minoriteten! De skal få litt plass. Jeg ønsker at de skal kunne være seg selv, som fargeblinde; at et annerledes blikk ikke nødvendigvis er et galt blikk. Derfor har jeg benyttet meg av en del desginmetoder, som disse solbrillene, til å, om ikke «pimpe det opp», så i alle fall gjøre det litt mer attraktivt å eksperimentere med å være «fargeblind» for noen timer. For utstillingen på Voss har Yamamoto fått produsert 1200 solbriller med farget glass, blant annet grålige og rødlige, for å gi Kyosho Yamamoto, fra utstillingen This is Not the Right Colour! foto: Liv Holmstrøm 9

12 den som har den på, en ide om hvordan kunst og farger fortoner seg for en som er fargeblind. KY Jeg skal selge disse brillene på Vossa Jazz, men jeg kommer også til å gi vekk den god del som en del av den større performance: Hvis du viser stor nok interesse for tematikken, kan du få brillene gratis. Solbrillene skal hjelpe oss til å føle, mer enn å bare se, hvordan det kan oppleves å være fargeblind. Det er ikke slik at alle fargeblinde opplever verden som grå, de beskriver fargene de ser som varme. Med disse brillene på, som et lag over blikket, kan vi forsøke å føle hva de opplever. Og spørre oss: Hva er nå egentlig riktig farge? Det er først og fremst menn som blir fargeblinde, og grunnet til dette er at tilstanden er knyttet opp til x-kromosomet. Kvinner har to, menn bare ett, og et defekt gen i mannens x-kromosom vil derfor ha større sjanse til å føre til fargeblindhet. Den vanligste formen for fargeblindhet medfører problemer med å skille mellom rødt og grønt. Noen få har derimot problemer med fargene gult og blått, mens de aller færreste er fullstendig fargeblinde og vil kunne oppleve farger som gråtoner (fargeblind.no). CB-H Hva ønsker du å oppnå? KY Hvis bare to stykker, av de forhåpentligvis 1200 som enten kjøper eller får solbriller, setter seg ned hjemme og googler hva fargeblindhet er, så er jeg fornøyd! Så lenge dette temaet blir tatt opp, er jeg fornøyd. Jeg har arbeidet mye med Blindeforbundet og Høyskolen i Buskerud som har en optiker-linje. 8 % av den mannlige befolkningen i Norge er fargeblind i dag. Om to år vil tallet ha økt til 10 %. Dette er ganske mange! Likevel er det ikke et tema som diskuteres, de som er fargeblinde synes heller ikke å akseptere det. Tvert i mot kan mange beskrive presist farger de har blitt seg fortalt oppgjennom livet. De er så opptatt av å bli akseptert at de har lært seg ord for ord hvordan en med normalt fargesyn vil beskrive, la oss si eksempelvis, Skrik av Edvard Munch. Jeg mener at det ikke er slik at noen ser fargene «feil,» de bare opplever dem annerledes. Vi tenker «de ser ikke rød,» «de ser ikke blå.» Kanskje ser de rød, men opplever det på en helt annen måte. Nå er det på tide å gi plass til også andre oppfatninger av hva som er riktig og galt. Det er ikke lenger viktigst for meg at man skal forstå denne forskjellen, forstå hvordan en fargeblind opplever verden. Jeg er mer opptatt av at vi skal stille oss spørsmålet «hva er det som er riktig farge?» Hvem bestemmer egentlig hvilken beskrivelse og oppfatning som er riktig og gal? Flertallet? CB-H Utstillingen vil altså inneholde bilder, både på tre og tekstil, som utfordrer vår oppfatning når det gjelder både farge og materiale. Vi vil også bli oppfordret til å se «verden,» og verkene, gjennom en (telefon)app eller solbriller, som gir oss et slags innblikk i de fargeblindes versjon av blikket. Du nevnte også et konseptuelt innslag, og performance? KY Solbrillene skal ikke selges i butikken. Når du går inn i utstillingen, blir du ikke møtt av en kunstformidler, som kanskje er mest vanlig, du blir møtt av en skuespiller som vil forsøke å trekke deg inn og selge eller gi deg solbrillene og kan skape en dialog. Selve gavebutikken var jeg interessert i: jeg forstår at dette er nødvendig for å få inn midler til institusjonen. Men samtidig lurer jeg på hva som gjør et gitt produkt attraktivt i en slik situasjon, når vi faktisk skal ha Kiosho Yamamoto. This is Not the Right Colour! foto: Liv Holmstrøm 10

13 kunst som hovedfokus. Derfor har jeg laget gavepapir som skal brukes til å pakke inn hele butikken. Jeg vil at folk skal prøve å se gjennom ett lag til det andre, at de skal lure på hva som er inne i de forskjellige pakkene. Det blir jo også en måte å blinde publikum på! CB-H Du har også designet plakaten til Vossa Jazzen? KY Ja. Det var to ting som var veldig viktig da jeg lagde plakaten: det ene var å vise tid. Det håndvevde motivet er møysommelig og tok svært lang tid å lage! Det andre var bakgrunnsfargen. Jeg er svært opptatt av minoriteter, som de homofile, de fargeblinde, eller meg selv som japansk/brasiliansk tekstilkunstner i Bergen! Derfor ble denne (rosa) bakgrunnsfargen kjempeviktig, den symboliserer så mange forskjellige grupper og minoriteter: feminisme, brystkreft, homofile, og ble for meg også et symbol på de fargeblinde som en minoritetsgruppe. Visuelt sett ble det også fint! Den sjokkrosa fargen gjør seg godt rundt i Voss, det er riktig årstid for en slik sterk farge! CB-H Vil du fortsette å utforske dette temaet, fargeblindhet? KY Jeg føler meg veldig heldig som fikk fortsette å fordype meg ytterligere i dette temaet som jeg tok for meg i Masterutstillingn fra Åpningen av Vossa Jazzutstillingen vil skje på årsdagen til åpningen av Masterutstillingen 2013 på Bergen Kunshall! Det har gått over all forventning at jeg har fått så mye å arbeide med. I fremtiden vil jeg kanskje ta for meg hvordan blinde ser, eller opplever lys? «It seems to me that the question of whether you see red like I see red is basically semantic. There are indeed many people for whom the experience of red is quantifiably different from my experience of red, starting with the kinds of cells in their retinas that are activated. But, because our brains are built by both genes and experience, we can also say that your experience of red differs from mine simply on the basis of knowing that our life experiences have been different. (Livingstone 2002). John Daltons ord innledningsvis sidestilte rosa med blå, to farger han så som svært like, mens rosa og rød ikke viste samme slektskap. Dette vil for de fleste av oss oppleves som merkelig, og feil. Eller interessant. Livingstone påpeker i sitatet over hvor subjektivt all sansning nødvendigvis også er. Det er en gjeldende teori at Vincent van Gogh var fargeblind, og at dette ville «forklare» noen av hans mer «urealistiske» fargevalg. Men om vi legger et «fargeblindefilter» over bildene hans: blir de bedre, mer riktige, eller bare annerledes? Det blir spennende å se om Yamamoto kan få oss til å revurdere hva som er riktig og galt av det vi opplever og ser hver dag, jeg har en mistanke om at utstillingen hans på Vossa Jazz i alle fall vil få oss til å tenke over fargene som omgir oss hver dag. «This is Not the Right Colour» er kuratert av Kjell-Erik Ruud. Kilder: Snl.no Fargeblind.no Livingstone, Margaret Vision and Art The Biology of Seeing Harry N. Abrams, INC., Publishers 2002 New York Vekselbanken på Voss er med i et 3-årig prosjekt og gir kr i stipend hvert år til utstilleren som i tillegg lager Vossajazzplakaten. Ny leder i Sarpsborg Kunstforening Bjørn Korsmo overtar ledervervet i Sarpsborg Kunstforening. Han har tidligere bl.a. vært leder for kulturhuset Gleng, et privatfinansiert kulturhus drevet av frivillige i Sarpsborg. Turid Asbøll har vært leder i 22 år, fordelt på to perioder. Kunstforeningen med sine om lag 200 medlemmer mottok i fjor sine egne lokaler i østre bydel i Sarpsborg. Turid Asbøll gir seg etter 22 år som leder i Sarpsborg Kunstforening. Ny leder er Bjørn Korsmo. Foto: Sten Nilsen 11

14 Kunstsentrene i Norge (KiN) Landsforeningen for Kunstsentrene i Norge Tekst Sten Nilsen Daglig leder Mona Klubben forteller hun fikk den ambisiøse og omfattende strategiplanen til KiN overlevert som utgangspunkt, da hun tiltrådte i stillingen. For henne har det vært viktig å jobbe for mer konkrete og formelle rammer rundt de felles oppgavene kunstsentrene har, og samtidig å kunne utvikle sentrene som kunstfaglige kompetansesentre, formidlere og tilretteleggere i fylkene. De 15 kunstsentrene, som er spredt over alle landets fylker, har ulike organisasjonsformer som for eksempel representantskap, årsmøter og stiftelser. Kunstsentrene er selvstendige, kunstnerstyrte organisasjoner. Medlemmene i hvert av de enkelte kunstsentrene er de to regionale avdelingene til NBK og NK. Målsetningen er å kunne ivareta et desentralisert tilbud til kunstnere og andre brukere innen kunstsektoren. Fagorganisasjonene oppnevner kunstnere til styreverv i sentrene. I styrene sitter også eksterne representanter som politikere eller personer med annen relevant fagkompetanse. Styret i Kunstsentrene i Norge består av tre representanter. De er daglig ledere fra ulike kunstsentre som utfører sine verv på toppen av stillingen lokalt. Mona Klubben tror at det nasjonale nettverket av kunstsentrene har potensial og muligheter for å romme mange flere tjenester. Et eksempel er den nye regionale støtteordningen som styret i Bildene Kunstneres Hjelpefond (BKH) vedtok å opprette i For å få til en regional fordeling trengs det regionale administrasjoner. Kunstsentrenes virksomhet passet godt, og 2011 var første året disse støtteordningene ble utdelt. I år er det tredje året kunstsentrene får tildelt kr som i sin helhet går til kunstneres produksjon av nye kunstprosjekter. Disse midlene er kjærkomne frie tilskudd for regionene. Sentrene rapporterer bruken av midlene tilbake til BKH, sier Mona Klubben. Selvstendig og kunstnerstyrt Fra 1970-tallet og frem til i dag har det skjedd en profesjonalisering av sentrene, og sentrene har formet tydeligere regionale profiler. Dialog og samarbeid med fylkeskommuner og kommuner har derfor vært en viktig del av forankringen av sentrene regionalt. Med regional forvaltning av kunst i offentlige rom, administrering av Statens utstillingsstipend og produksjoner til Den kulturelle skolesekken, bidrar kunstsentrene til profesjonell formidling av visuell kunst ut til distriktene. Arbeidet med å forvalte ordninger regionalt skaper også oppdrag for kunstnere lokalt. Et av målene sentrene jobber for, er nettopp økt bruk av kunstneres arbeid, sier Mona Klubben. Akershus Kunstsenter Tidligere styremedlem, Rikke Komissar, er daglig leder ved Akershus Kunstsenter, som ligger i Lillestrøm sentrum. Hun har ledet kunstsenteret i snart 6 år, og i dette tidsrommet har det skjedd store endringer ved kunstsenteret. I dag består staben av fem heltidsansatte fordelt på daglig leder, utstillingsleder, Pilotgalleriet, Kunstvisitten, økonomiansvarlig, prosjektkoordinator og resepsjonist. Pilotgalleriet er Akershus Kunstsenters egen formidlingsavdeling. Denne avdelingen produserer utstillinger, kunstnermøter og verksteder som sendes ut til skolene i Akershus. Vi har 12

15 ...et kunstsenter bør ha et spesielt fokus på kunstnernes skapende aktivitet, og på den fagligheten og den yrkeskompetansen som kunstnere spesielt representerer. Side 12: Daglig leder i KiN, Mona Klubben foto: Sten Nilsen. Denne side, øverst: Daglig leder i Akershus Kunstsenter, Rikke Komissar foto: Sten Nilsen. Under: Daglig leder i Buskerud Kunstsenter Andor Roksvåg, foto: Jasmina Kemura rundt formidlere tilknyttet avdelingen, og disse frakter utstillingene rundt, formidler dem og turnerer dem videre. Dette er et stort apparat, men når vi har dratt fra skolen, er det opp til lærerne om de vil jobbe videre med stoffet, sier Komissar. I 2013 nådde vi over 6500 besøkende, og vi har som mål å dra inn rundt 7000 besøkende i Vi har folk som kommer fra både Oslo og Lillestrøm området. På åpningene er det mest venner og familie av kunstnerne, men resten av perioden dekkes opp av lokale og ikke minst skoleklasser, barnehager osv. Pulserende nivå De betydelige økonomiske midlene dere mottar, spesielt fra fylkeskommunen, vitner om at politikerne mener at Akershus Kunstsenter spiller en viktig rolle i Akershus og i Lillestrøm-regionen. Hvordan opplever du at dere har endret politikernes syn på Akershus Kunstsenter i den tiden du har vært ansatt? Jeg gikk inn med enorm innsats på dette området, og har over tid opparbeidet meg et godt nettverk både i fylkeskommunen og i kommunen. Jeg har også prøvd å bli kjent med politikere og har invitert hovedutvalgene for kultur i kommune og fylkeskommune hvert år. Man skal aldri undervurdere bekjentskap og kunnskap, og som sagt har jeg jobbet mye for å komme inn i de ulike nettverkene. Jeg har sittet utallige timer i møter og i ulike utvalg, arbeidsgrupper etc. Dette har vært viktig for å vise at vi som institusjon er opptatt av våre samarbeidspartnere. Vi har nå fått betydelig økning i tilskuddene, men samtidig har vi økt aktiviteten. Jeg opplever ikke at vi får mer enn det vi akkurat trenger for å opprettholde det pulserende nivået vi er på, og det store spørsmålet er om vi kan lande på et tilfredsstillende nivå, der både vi og fylkeskommunen er fornøyde. Akkurat nå jobber vi for et nytt arkitekttegnet bygg, og får vi nytt bygg, vil også dette kreve økninger i administrative midler. Man må jo satse for å få samtidskunsten opp og ut til folket, sier Komissar. RSU (Regionalt samarbeidsutvalg) Et av de andre regionale kunstsentrene er Buskerud Kunstsenter med hovedsete i Drammen. Daglig leder Andor Roksvåg sier at de har tre ansatte fordelt på 2,8 årsverk. Galleriet viser 8 utstillinger pr. år med et bredt spekter av kunstuttrykk. Senteret har også en kunstbutikk med et utvalg av grafikk, keramikk og smykker. Kan du si litt om de funksjonene dere har i tillegg til å vise utstillinger, jeg tenker da på regionalt samarbeidsutvalg i forbindelse med utsmykninger og samarbeid med Kunst i offentlige rom (KORO). 13

16 Vi bistår blant annet kommuner og fylkeskommunene i kunstfaglige spørsmål i henhold til for eksempel «Kunst i offentlige rom-prosjekt», sier Roksvåg. Kunstsenteret utnevner gjennom sitt Regionale samarbeidsutvalg for utsmykning (RSU), kunstneriske konsulenter til kunstutvalg for ulike prosjekter. Det samme utvalget godkjenner også planer i forbindelse med utsmykning/ utbygging. Dette er en god ordning som kvalitetssikrer kunsten i det offentlige rom. Det er i disse dager gjort en endring fra KORO sin side, som etter min mening vil svekke denne ordningen. Slik jeg har forstått dette skal fylkeskommuner og kommuner selv kunne velge sin kunstneriske prosjektleder. Jeg vil ikke undervurdere dem, men mange kommuner og fylkeskommuner har dessverre ikke denne kunstfaglige kompetansen. Dette vil til sist gå ut over kvaliteten av prosjektene, sier Roksvåg. Buskerud Kunstsenter har, i likhet med Akershus Kunstsenter, et Pilotgalleri som produserer og formidler visuell kunst ut til skolene i Buskerud gjennom Den kulturelle skolesekken. Buskerud Fylkeskommune har en produsentgruppe som består av representanter for de ulike kunstfaglige disiplinene. Produsentgruppen sikrer kvaliteten på alle uttrykk som skal ut på veien. I løpet av et år besøker «Pilotgalleriet» grunnskolene i fylkets 21 kommuner. Turneene blir lagt av turnéplanlegger, som har sitt kontor i fylkeshuset, sier leder Andor Roksvåg. Hvem er det som besøker kunstsenteret og hvordan får dere dem til å komme? Besøkende er kunstinteresserte i alle aldre. Vi publiserer utstillingene vidt og bredt. Vi jobber stadig med å invitere nye grupper. Senteret har ansatt en publikumsansvarlig som har dette feltet som sitt arbeidsområde. Kunstsenter kontra kunstforening Svein Ingvoll Pedersen har vært intendant i Tromsø Kunstforening siden Før dette var han daglig leder ved Nordnorsk Kunstnersenter i Svolvær. Denne stillingen har han nylig gått tilbake til. Han mener at det er vanskelig å snakke om en generell forskjell mellom kunstforening og kunstnersenter. Det er så store forskjeller mellom de enkelte kunstforeningene og de enkelte kunstsentrene. Forskjellen ligger vel først og fremst i en overordnet organisasjonsstruktur, som ikke nødvendigvis gjenspeiles i utstillings- og formidlingsvirksomhet, sier Ingvoll Pedersen. Kan du si litt om forskjellene ved det å jobbe med skaffe økonomiske midler i en kunstforening og i et kunstsenter? Støtten fra kommunen har vært avgjørende for driften av kunstforeningen. Vi hadde også god støtte (økonomisk og på andre måter) fra fylkeskommunen, både fast og gjennom tidsavgrensede prosjektmidler. Vi arbeidet også veldig mye med å søke prosjektmidler fra ulike kulturfond, særlig norske og nordiske. Hadde vi ikke fått til det siste, så ville vi heller ikke hatt et godt program over tid. I Tromsø Kunstforening har programvirksomheten vært drevet av en løpende prosjektfinansiering, mens Nordnorsk Kunstnersenter (NNKS) er en såkalt knutepunktinstitusjon med betydelig offentlig finansiering og en mye sterkere basis, selv om vi også der må hente midler utenfra for å gjennomføre mer ambisiøse prosjekter. At NNKS har fått knutepunktoppdraget for hele Nord-Norge fra Kulturdepartementet, og forpliktelsene som følger med det, gjør jo også at NNKS skiller seg litt 14 fra andre kunstnersentre. At vi er en knutepunktinstitusjon betyr at vi har en grunnfinansiering som er et spleiselag mellom staten, de tre nordnorske fylkene og Vågan kommune, sier Svein Ingvoll Pedersen. Han forteller at i Tromsø Kunstforening har det vært nødvendig å jobbe kontinuerlig med å hente finansiering til programmet. For de aller fleste små og mellomstore institusjoner på kunstfeltet er det slik hverdagen fungerer. Jeg mener det hadde vært en bedre ressursutnyttelse, og gitt en bedre kontinuitet og bedre mulighet til å utvikle selvstendige og varierte institusjoner, om flere av disse hadde hatt noe mer driftsmidler å legge i programvirksomheten. Jeg mener ikke at alle skal fullfinansieres, men i dag er situasjonen slik at svært mange starter året med en post for programvirksomhet som er nær null i deres eget driftsbudsjett. Dette er også svært uheldig med tanke på det å betale kunstnere for jobben de gjør. Det er en situasjon der både kunstner og institusjon er underfinansierte, men begge gjør ofte fantastiske ting på tross av dette, sier Svein Ingvoll Pedersen.

17 Utstillingsvederlag I motsetning til en del andre utstillingssteder rundt om i landet, bevilges det utstillingsvederlag til utstillere ved fjorten av de femten kunstsentrene. Størrelsen på vederlaget varierer mye mellom sentrene. En av grunnene til så varierende størrelser er ulike økonomiske rammer fra fylker og kommuner, og en konsekvens av desentralisering av midler uten sterke nok føringer fra sentralt hold. En av tankene bak KiN er å kunne jobbe mer systematisk og overordnet med felles retningslinjer som vederlagsordning, sier daglig leder Mona Klubben. En av de som på fylkesnivå har vært engasjert i vederlagsordning og utøvende kunstneres levekår, er Fylkeskultursjef i Nordland, Nina Badendyck. Hun var sentral i utarbeidelsen av Strategi for visuell kunst i Nord-Norge som kom i Nina Badendyck mener regjeringens pilotprosjekt som innebærer en prøveordning med utstillingshonorar ved fire av landets kunstinstitusjoner, blant annet er et resultat av strategiplanen og samarbeidet mellom fylkeskommunene, kunstnerorganisasjonene og kunstmiljøene i nord. Strategien har vært viktig for å synliggjøre billedkunst, kunstsenterets rolle og ikke minst kunstnernes situasjon. Av fire institusjoner som er med på pilotprosjektet, er tre plassert i Nord-Norge. I tillegg til Nordnorsk Kunstnersenter er det Tromsø Kunstforening og Nordnorsk Kunstmuseum som blir tilgodesett med til sammen to millioner kroner i 2014, den fjerde institusjonen er Sørlandets Kunstmuseum. Den Nordnorske kulturavtalen som ble etablert i 1991, har også vært viktig for etableringen av NNKS som knutepunktinstitusjon. Men også Nordnorsk kulturråd har tidligere vært en viktig pådriver, sier Nina Badendyck. (Nordnorsk kulturråd ble nedlagt i Red. anm.) Finansiering av de ulike kunstsentrene Mona Klubben forteller at tidligere ble kunstsentrene finansiert via en fordelingsnøkkel mellom stat og fylkeskommunene. Kunstsentrene har hatt et ønske om å få gjenopprettet en tilsvarende modell, noe som kom med i Stortingsmeldingen for Visuell kunst ( , St.mld. 23). Fra 1986 begynte sentrene å motta støtte fra staten. Støtten ble opprettet som resultat av et sterkt kunstpolitisk press fra kunstnerorganisasjonene, og de politiske strømningene muliggjorde et flertall for støtten. Det har nok hele tiden vært en del motstemmer som har ment at støtten til sentrene burde og skulle være en regional forvaltningsoppgave og ikke en statlig oppgave. I 1995 skjedde det et skifte i den statlige kulturstøtten. Store økonomiske svingninger og ettervirkninger av finanskrisen på tidlig 90-tall gjorde at statlige oppgaver ble regionalisert, i den såkalte funksjonsfordelingen mellom stat og fylker. I dag ser vi at forutsetninger og rammer fra funksjonsfordelingen ikke har blitt fulgt godt nok opp verken av sentrene eller fra politisk hold. Vederlagsordningen er et helt konkret eksempel på dette, sier Mona Klubben. Sekretariat Svein Ingvoll Pedersen mener det er viktig at kunstsentrene har fått et felles sekretariat. Dette vil spille en viktig rolle for kunstsentrene, på samme måte som Norske kunstforeningers sekretariat spiller en viktig rolle for kunstforeningene. Det gjør det mye lettere for kunstsentrene å bli hørt i samfunnet ellers, av politikere og andre. Dette var alltid et problem før vi fikk sekretariatet, som for øvrig forvalter en stor saksmengde og gjør en kjempejobb. Hvilken rolle mener du at kunstsentrene bør ha? Som sagt synes jeg det er vanskelig å snakke om et absolutt skille 15 mellom institusjonene når man ser på aktivitet. Men for min egen del synes jeg et kunstsenter bør ha et spesielt fokus på kunstnernes skapende aktivitet og på den fagligheten og den yrkeskompetansen som kunstnere spesielt representerer. Selve ideen med kunstsentrene var jo at kunstnerne skulle ha en mulighet til å påvirke hvordan deres egen kunst ble vist og presentert. Dette er en idé som hele tiden må fornyes, og som det alltid er aktuelt å arbeide med fordi samfunnet og kunstverdenen omkring oss alltid er i endring, sier Svein Ingvoll Pedersen. Fakta: En felles nettside: ble opprettet i 2011 og en ambisiøs strategiplan for ble laget. I 2013 og 2014 fikk KiN midler fra Kulturrådet til å etablere et sekretariat. Målet er at sekretariatet skal gå over fra prosjektstøtte til fast drift. Forrige side: Daglig leder ved NKKS, Svein Ingvoll Pedersen, foto: Sten Nilsen. Denne side: Fylkeskultursjef i Nordland. Nina Badendyck.

18 Høstutstillingens videoprogram i kunstforeiningane Tekst Malin Olivia Dahlberg Høstutstillingens videoprogram ble vist 26 steder, bl.a. i regi av Luster Kunstlag foto: Terje Eggum I fjor fekk kunstforeiningar og kunstlag for første gong tilbod om å vise videoprogrammet frå Høstutstillingen. Etter gode tilbakemeldingar vil publikum over heile landet også i år kunne oppleve videokunst frå Høstutstillingen. For Norske Kunstforeninger er tilbodet ei naturleg oppfølging av at vi i 2012 tildelte 61 kunstforeiningar visingsutstyr for videokunst gjennom ei gåve frå Sparebankstiftelsen DNB. Det kan vere vanskeleg å orientere seg i det mangfaldige videokunstfeltet, men gjennom å vise videoprogrammet til Høstutstillingen får ein servert aktuelle og interessante videoverk med eit kvalitetsstempel, seier Susanne Svenseid, direktør i Norske Kunstforeninger. Heilt sidan Statens Kunstutstilling, Høstutstillingen opna dørene for første gong i 1882, har utstillinga vore elska og hata og ein magnet for kunstnarar, kritikarar og publikum. Videoprogrammet til Høstutstillingen er eit unikt høve til å sjå kva som røyver seg i det multimediale kunstlandskapet. Høstutstillingen er ei nasjonal utstilling, ikkje berre når det gjeld deltakande kunstnarar, men også for publikum som ynskjer å oppleve kunsten der dei bur. Vi opplever at omfanget av videokunst som vert vist på Høstutstillingen veks for kvart år, og at verka held høg kunstnarisk kvalitet, fortel Ingrid Pettersen, prosjektkoordinator i Høstutstillingen. Programmet viser aktuell norsk videokunst, og har eit mangfaldig uttrykk og innhald. I 2013 spente videoprogrammet frå humoristiske samfunnskommentarar til det mytologiske og fantastiske. Felles 16 for videoane i det svært varierte programmet var likevel at dei spegla vår eiga tid. Programmet var i 2013 sett saman av sju ulike verk på til saman 50 minutt. Positive tilbakemeldingar I 2013 var det 26 kunstlag som melde interesse for å vise videoprogrammet. Videokunsten frå Høstutstillingen nådde på denne måten ut til langt fleire enn dei som hadde høve til å sjå utstillinga på Kunstnernes Hus i Oslo. Tilbakemeldingane frå kunstforeiningane var positive, og mange ytra ynske om at dette skulle verte eit årleg tilbod: Spennande å få høve til å vise kunst frå Statens Høstutstilling utanfor Oslo. Mykje interessant videokunst som på denne måten vert meir tilgjengeleg for kunstinteresserte i heile landet. Voss Kunstlag

19 Synes tiltaket var godt, men dessverre ikke mange som viste interesse for visningene. Fortsett gjerne med slike tilbud! Det er et langsiktig arbeid å få flere interesserte i videokunst. Levanger Kunstforening Litt «smalt» og uvant for mange. Fleire stod att for å fortelje kor mykje det berørte dei eller med hovudristing. Veldig kjekt å få vere ein av utstillingsstadene. Høyanger Kunstlag. Fleire gav dessutan uttrykk for at dette er eit viktig tiltak for at publikum skal få kjennskap til videokunst. Sjølv om videokunst er ein veletablert sjanger på dei større arenaene i kunstverda, er dette framleis noko nytt og uvant for mange publikummarar. Eit besøk i den lokale kunstforeininga er eit første møte med kunsten for mange, og vi ynskjer å halde fram samarbeidet om visingane for å gje fleire moglegheit til å oppleve eit utval av det beste av ny norsk videokunst. Ved å gje fleire eit positivt møte med denne kunstforma, ynskjer Høstutstillingen å bidra til å auke tilgjengelegheita og interessa for video som kunstnarisk uttrykk, fortel Pettersen. Viser videoprogrammet i tilknyting til arrangement Nokre av dei som viste videoprogrammet 2013 rapporterer at dei til dømes inviterte lokale foto- og filmklubbar, og fleire hadde visingar for skuleklassar. For å tiltrekkje eit større publikum kan nettopp det å invitere grupper i lokalmiljøet, som kan ha ei spesiell interesse for videokunst, vere ein god idé. Mange tok initiativ til å invitere skuleklassar, annonsere for visinga i lokalavisa og på sosiale medier, og knytte visinga opp mot eigne utstillingar og arrangement. Ei foreining laga til og med «si eiga» Høstutstilling! Slike initiativ er flotte! Ein kan også tenkje seg litt utradisjonelle rammer for visinga. Luster Kunstlag stod til dømes for visingar i spektakulære omgjevnader; dei viste videoprogrammet i det falleferdige, gamle tuberkulosesanatoriet på Harastølen. Nytt formidlingsmateriell i 2014 Norske Kunstforeninger og Høstutstillingen har fått gode innspel til korleis opplegget rundt videoprogrammet kan verte endå betre. Fleire uttrykte eit ynske om ytterlegare pressemateriell og formidlingsopplegg, noko vi gjerne vil imøtekome. I år vil derfor visingsstadene motta ferdig redigerte videoprogram, annonsemateriell, lærarrettleiing og ein publikasjon med informasjon om prosjektet, verka og kunstnarane, seier Ingrid Pettersen. Digitalt materiell vil verte sendt med e-post i god tid før første vising. I tillegg til presentasjon av kunstnarane og verka, vil den trykte brosjyren i år dessutan innehalde ein introduksjon til video som kunstform. Nytt av året er at det vil verte utvikla ei eiga lærarrettleiing til videoprogrammet. Dersom ein inviterer skuleklassar, til dømes gjennom Den kulturelle skulesekken, vil formidlaren då ha eit godt verktøy til moglege innfallsvinklar til kunsten. Sidan Høstutstillingen først er ferdig juryert i byrjinga av september, kan ein ikkje seie noko no om kva type verk som kjem med i programmet. Men truleg vil videokunsten eigne seg best for formidling for elevar frå ungdomsskular og vidaregåande skular. Ynskjer de å vise videoprogrammet frå Høstutstillingen? Frist 15. juni 2014 Kunstlag/kunstforeiningar må melde interesse for videoprogrammet til Norske Kunstforeninger innan 15. juni Meir informasjon og skjema på Høstutstillingen vel ut visingsstader blant dei interesserte kunstlaga og kunstforeiningane. Videoprogrammet kan visast samstundes med Høstutstillingen på Kunstnernes Hus i Oslo, 13. september 12. oktober 2014, eller seinare hausten 2014 eller våren Dei som viser programmet pliktar å sende oss ein kortfatta rapport i etterkant. 17

20 Foto: Sten Nilsen 18

21 Agalaus samtale med Laila Rynning Veum i Voss Kunstlag Tekst Arne Fredlund Det blir det neste store arrangementet, sier Veum. Laila Rynning Veum er på vei ut etter å ha ledet Voss kunstlag i fem år. Det store arrangementet som den neste lederen skal ha ansvaret for, er en kunstfestival. Kunstfestivalen skal holdes i forbindelse med årsmøtet til Norske Kunstforeninger i mai 2015 og har fått tittelen «Agalaus». Agalaus må den være som vil sykle ned utforløypa fra 1410 meter høye Lønahorgi, eller delta i triatlonkonkurransen Horgi Ned, hvor løping er erstattet av utfor på ski, temposykkel med fulldemper, og svømming med elvepadling. Men det er ikke ekstremsport Veum og Voss kunstlag har i tankene når de fabulerer om agaløyse. Ihvertfall ikke bare I Ivar Aasens ordbok over det norske folkespråk går det frem at adjektivet agalaus betyr selvrådig, men også vill, overgiven og ubesindig. Således sier man enkelte steder om personer, at han æ ei agaløysa, altså en overgiven krabat. Ordet er klart nok beslektet med det engelske awe, som betegner en sammensatt følelse av frykt, ærbødighet og undring, gjerne vekket til live av storslåtte naturfenomen og -syn, autoriteter eller helligdommer. For å forklare for meg, bokmålsmannen, oversetter Veum agalaus til fryktløs. Til kunstfestivalen i 2015 lover kunstlaget vill og fryktløs kunst på de mest uventede steder. Midlet er engasjement og provokasjon. Målet er å sette tankene i sving. Og det har i grunnen vært estetikkens raison d être siden Platon, å være tankevekkende gjennom motsetningsfylte sansninger. Revy for morgendagen Skal du kunne se fremover, må du òg ha evnen til å kunne se bakover, hevder Veum tenksomt. Bemerkningen faller mens den pensjonerte læreren fabulerer over hvilken plass de estetiske fagene har i skolen. Vi er lite flinke til å ta barna med på gallerier og museer, sier hun videre. Dermed blir vi litt 19 historieløse. Lærerne må i større grad ta elevene med seg ut av klasserommet, dit det skjer, sier Veum, for da vil ungene få et forhold til kunsthistorien på en helt annen måte. Hun holder frem England som eksempel på et land hvor de er bedre til dette enn oss. Vi er nok mer en idrettsnasjon enn en kulturnasjon, oppsummerer Veum. Indirekte anvender Veum forestillingen om tilbakeblikket som forutsetning for å være fremtidsrettet også i kunstlaget hun har vært leder av. I skrivende stund er Voss kunstlag en suksesshistorie. Aktiviteten er voldsomt omfattende. 20 utstillinger og et titalls foredrag, kunstnersamtaler, filmfremvisninger og workshops ble arrangert i I 2012 var de simpelthen best. Laget utmerket seg som nytenkende og hanket inn prisen som «Årets kunstforening». Utslagsgivende var det kreative samarbeidet med ulike aktører for å nå ut til andre enn den vanlige kunstinteresserte hvem nå hun eller han måtte være. Det er naturlig å nevne fire av disse