Oustoelva og Gamasjohka - ungfiskregistrering, gytefisktelling og bonitering i 2014

Transkript

1 . Rapport Oustoelva og Gamasjohka - ungfiskregistrering, gytefisktelling og bonitering i 2014 Øyvind Kanstad -Hanssen

2 Rapport nr Antall sider - 14 Tittel Oustoelva og Gamasjohka ungfiskregistrering, gytefisktelling og bonitering i ISBN Forfatter(e) - Øyvind Kanstad-Hanssen Oppdragsgiver - Statkraft Energi AS Referat: Økt fokus på forvaltning av storørret-stammen i Altevatn utløste i 2014 undersøkelser som omfatta ungfiskregistreringer og bonitering av Oustoelva, samt drivtelling av gytefisk i Oustoelva og Gamasjohka. Boniteringa av Oustoelva viste at elva generelt tilbyr gode leveområder for eldre ungfisk (>0+), mens ungfiskregistreringene viste at tetthetene av ørret bør anses som lave sett i forhold til elvas oppvekstbonitet. Boniteringa viste at gytemulighetene i elva er begrensa, og det vurderes som sannsynlig at underskudd på gode gyteområder og leveområder for årsyngel hindrer at produksjonspotensialet for eldre ungfisk utnyttes fullt ut i elva. Gytefiskregistreringa i Oustoelva viste at antall gytefisk samsvarer med beregningene for effektiv populasjonsstørrelse (fra tidligere genetiske studier av ørretstammen), og at gytebiomassen var relativt høy og tilstrekkelig til å sikre god rekruttering av ungfisk til elva forutsatt normal gytesuksess og yngeloverlevelse. For å sikre den genetisk genuine storørreten i Altevatnet er det viktig å forvalte Ousto-ørreten på en slik måte at produksjonspotensialet i Oustoelva utnyttes maksimalt. Undersøkelsene i 2014 viser at tilgjengeligheten av gode gyteområder og oppvekstområder for ørretyngel kan være en flaskehals for å nå et slikt mål. Vi foreslår derfor å styrke gytemulighetene ved å legge ut gytegrus i deler av elva. Gytefisktellinga i Gamasjohka viste at tettheten av større ørret (> 0,5 kg) er lav, og at det trolig ikke er vanlig at gytefisken i elva er større enn 1-2 kg. Dette er i overenstemmelse med konklusjonene fra de genetiske studiene av ørret i Altevatn, der all stor ørret ble tilegna Oustoelva. Lødingen, november 2014 Postadresse : postboks Lødingen Telefon : / E-post : ferskvannsbiologen@online.no

3 Forord Denne rapporten gjengir resultatenee av ungfiskregistreringer og boniteringer i Oustoelva, samt gytefisktelling i Oustoelva og Gamasjohka. Cand. Scient Øyvind Kanstad Hanssen har vært prosjektleder for Ferskvannsbiologen og skrevet rapporten. Ungfiskregistreringer og bonitering ble utført av Øyvind Kanstad Hanssen, og under drivtelling av gytefisk deltok også Tor Næss (Statkraft). Oppdragsgiver har vært Statkraft Energi AS. Sjur Gammelsrud har vært kontaktperson hos oppdragsgiver. Innhold Forord 2 1. Innledning 3 2. Områdebeskrivelse 3 3. Metode og materiale 4 4. Resultater 5 5. Diskusjon 6 6. Litteratur 8 Øyvind K. Hanssen prosjektleder side 2

4 1 Innledning Altevatn var før vassdragsreguleringene på 1950-tallet kjent for en spesielt storvokst ørretbestand. Oppdemminga av Altevatn la viktige gyte- og oppvekstområder for ørret, som utløpselva, Strømmen og Oustoelva, helt eller delvis under vann. En følge av dette har vært at ørret har blitt mindre vanlig i Altevatn, og at røya dominerer (Kanstad-Hanssen 2010). Gjennom konsesjonen har Fylkesmannen i Troms hjemmel til å pålegge regulanten kultiveringstiltak for å avbøte de negative konsekvensene reguleringa har hatt for fiskesamfunnet. Ørreten i Altevatn har status som storørret (jfr. Utredning fra DN nr ), men inntil nylig har forekomsten av stor-ørret i innsjøen hatt status som usikker. Noe økte fangster av stor ørret i Altevatn og en kartlegging av genetikken til ørreten i vassdraget har imidlertid retta nytt fokus mot behovet for tiltak som sikrer bevaring av storørretstammen i vassdraget. Et grundig genetisk studie i årene mellom 2010 og 2012 viste at all storørret fanga i Altevatn har sin opprinnelse fra Oustoelv-populasjonen, og at fisk fra de øvrige elvene (Gamasjohka og Maisajohka) i liten eller ingen grad tilhører «storørretgruppa» (Præbel m.fl. 2013, Kanstad-Hanssen & Præbel 2012). Samme undersøkelse viste også at gytebestanden av storørret (effektiv populasjonsstørrelse av Ousto-ørret) trolig er liten. Med bakgrunn i den nye kunnskapen om storørreten i Altevatn ba Fylkesmannen i Troms i brev av Statkraft å gjennomføre en ungfiskregistrering og bonitering i Oustoelva, samt gytefisktelling i både Oustoelva og Gamasjohka. Registreringene skulle danne bakgrunn for et anslag for produksjonspotensialet i Oustoelva og et mål for hvor stor gytebestanden i elva bør være. 2 Områdebeskrivelse Altevatn ble tillatt regulert første gang i 1951, og konsesjon for hovedreguleringa ble gitt i Innsjøen har et nedslagsfelt på km 2, og overflatearealet er 50 km 2 ved LRV og 79,7 km 2 ved HRV. Reguleringshøyden er 16,2 m. Et resultat av reguleringa er at de nedre delene av de to største og viktigste innløpselvene, Oustoelva og Gamaselva, nå ligger innenfor reguleringssonen, og dermed er tapt som produktivt elveareal og som gyteområder for ørret. Oustoelva hadde før reguleringa en lengde på nær 2 km, men er i dag m avhengig av vannstand i Altevatn. Oustoelva er relativt ensartet med hensyn til bunnsubstrat og vannhastigheter, og fallet mellom Leinavatnet og Altevatn er kun to meter. Gamasjohka er om lag 16 km lang (opp til Gamasluoppal), og har et fall på om lag 11 m per km. Elva veksler mellom småstryk, lange partier med relativt grovt substrat og stilleflytende partier/kulper og har i tillegg få områder med egnet gytesubstrat (Svenning m.fl. 1998). Altevatnet Leinavatnet Figur 1 Kartutsnitt fra Oustoelva og Gamasjohka side 3

5 3 Metoder Ungfiskregistrering Tetthetsregistreringene av ungfisk ble utført med elektrisk fiskeapparat (prod. Terik AS) 28. og 29. august Hver lokalitet ble fiska tre ganger med om lag 30 minutters opphold mellom hver gang, og fangstene etter hver omgang ble oppbevart levende i stamper. All fisk ble lengdemålt (gaffellengde) og satt tilbake i elva igjen. Tettheten av ungfisk beregnes ut fra tre gangers fiske på hver lokalitet (Zippin 1956). På grunn av lav fangbarhet tas ikke fangsten av 0 + med i estimatet, og beregningene omfatter derfor kun fisk eldre enn 0+. Dersom estimert populasjonsstørrelse er lavere enn 50 individer på det totale fiskearealet, vil ikke Zippin-estimat gi et tilfredsstillende estimat (innenfor 90 % konfidensintervall), og i så fall oppgis ikke konfidensintervallet. Ved fangsten på en lokalitet er for lav slås flere lokaliteter sammen, og fangbarheten beregnes ut fra samla fangst. Bonitering Hver lokalitet benytta under elektrofiske er beskrevet ut fra beskaffenheten vurdert med hensyn på substrat, vannhastighet, vanndybde, begroing og hulrom i substratet i henhold til følgende skala: Substrat : (Dy) Dynn (Sa) Sand - diameter < 1 cm (G) Grus - stein diameter 1-10 cm (S) Stein - stein diameter cm (B) Blokk - stein diameter > 50 cm (Be) Berg - fast fjell Som regel vil substratet på en lokalitet bestå av mer enn en kategori (f.eks. stein og blokk). Prosentvis fordeling av ulike substrat-kategorier oppgis da etter avtakende betydning. Vannhastighet : (L) Lav - 0-0,2 m/s (M) Middels - 0,3-0,5 m/s (S) Sterk - 0,6-1,0 m/s (Si) Stri - > 1,0 m/s Vanndybde : Minste og største dyp (dominerende) angitt i centimeter. Begroing : (0) ingen begroing (1) lite begroing (2) middels begroing (3) kraftig begroing Hulrom (skjulmuligheter) : Skjulmulighetene kvantifiseres ved bruk av en plastslange (ø=13mm) som stikkes inn i hulrom i substratet innenfor en tilfeldig utvalgt prøveflate på 50x50 cm (Finstad m.fl. 2007, 2009). Det beregnes et vektet skjul etter formelen : Sv= S1+S2x2+S3x3, der S1 er skjuldyp 2-5 cm, S2 er skjuldyp 5-10 cm og S3 er skjuldyp > 10 cm. På bakgrunn av studier i elva Kvina har Bremseth m.fl. (2008) foreslått følgende betydning og inndeling av verdier for vekta skjul. (0) ikke skjul - 0 (1) lite skjul - < 5 (2) middels skjul 5-10 (3) mye skjul - > 10 side 4

6 Kriterier for et godt gyteområde vil være grus og stein med diameter opp mot cm, lite finstoff (sand/dynn) og middels til sterk vannhastighet (Crisp & Carling 1990, Gibson 1993). Et godt oppvekstområde for årsyngel og ungfisk av laksefisk har gjerne middels til sterk vannhastighet og har et substrat dominert av stein, der mye hulrom og begroing som regel innvirker positivt for egnetheten av et område (Heggenes m. fl. 1999, Heggens 1990). Årsyngel utnytter ofte områder med større andel grus (finere substrat) enn eldre fisk. Boniteringa av hele elva har samme utgangspunkt som vurdering av elfiske-lokalitetene. Gytefisktelling Registrering av gytefisk utføres ved overflatedriv (snorkling), og i Oustoelva ble hele elvestrekninga mellom innsjøene undersøkt. I Gamasjohka ble kun delstrekninger undersøkt. Dette ble gjort ved å fly langs elva med helikopter og identifisere områder med mulige gytehabitat. Deretter ble selve gyteområdet samt en elvestrekning på 0,5-1 km oppstrøms og nedstrøms det potensielle gyteområdet kontrollert ved drivtelling. Det ble benytta en eller to erfarne drivtellere avhengig av bredden på elva. Transporten mellom de utvalgte elvestrekningene skjedde med helikopter. Hver drivteller er utstyrt med en skriveplate i ekstrudert polystyren i A5 format festa til armen med en strikk. Hver drivteller noterer ned observasjoner etter behov og knytter disse til et kart festet på baksiden av skriveplata. Det foregår en kontinuerlig kommunikasjon mellom drivtellerene for å unngå dobbeltellinger av fisk. Observert fisk (ørret) kategoriseres i < 1 kg, 1-3 kg, 3 7 kg og > 7 kg. Andel moden/umoden ørret forsøkes registrert. Drivtellinga ble utført 20. september, og sikten var 8-10 meter i Oustoelva og 4-5 m i Gamasjohka. side 5

7 4 Resultater 4.1 Ungfiskregistrering Det ble fiska på syv ulike lokaliteter i Oustoelva ved relativt lav sommervannføring. Lokalitetene var fra m 2 store, og valgt ut fra hensynet til å representere områder av elva med ulike levebetingelser for ungfisk (figur 2, tabell 1). Fangstene av ørret var generelt lave i elva. Beregna tetthet varierte fra 2 til 63 ørret/100 m 2 mellom de syv ulike lokalitetene, og samla estimert fisketetthet for alle lokalitetene var 20 ørret/100 m 2 (tabell 2). Årsyngel (0+) av ørret ble kun fanga på lokalitet 4 (n=5) og 5 (n=81). I tillegg til ørret ble det også fanga ørekyte, lake og røye. Vurdert ut fra beskaffenheten av elva (bonitering) og vurdering av egnethet som oppvekstområde for eldre ungfisk (>0+) var fangstene av ørret (>0+) lavere enn forventa Figur 2 Oustoelva med markering for områder fiska med strøm. Tabell 1 Bonitering av elfiske-lokaliteter i Oustoelva i Se metodekapittel for forklaring til tabellen. Skjul er et gjennomsnittstall for tre-5 tilfeldig valgte prøveflater innenfor hver lokalitet. Lokalitet Substrat Skjul Vannhastighet Vanndybde Begroing Egnethet oppvekst Egnethet gyting 1 S(10-40)/G/B (50/40/10 %) 2/1 M/S Meget bra Dårlig/uegna 2 S(10-40)/B/G (45/45/10 %) 3 L Meget bra Uegna 3 S(10-30)/B (60/40 %) 3/2 S /3 Bra/dårlig Uegna 4 S(10-30)/G/B/Sa (35/35/20/10 %) 1 L/M /1 Bra/dårlig Dårlig 5 S(10-40)/B/G (40/30/30 %) 2/3 M Meget bra Bra 6 S(10-40)/B (60/40 %) 3/2 S/M /2 Bra Uegna 7 S(10-40)/B/Dy (50/40/10 %) 2 L Bra/dårlig Uegna Tabell 2 Fangst ved elektrofiske i Oustoelva høsten Estimert tetthet av ørret er oppgitt per 100 m 2. Fangst av ørekyte, røye og lake er samla fangst ved tre omgangers fiske. Lokalitet Areal Ørret (eldre enn 0+) Fangbarhet Ørekyte Røye Lake 1.omg 2.omg 3.omg Estimert tetthet ,1 0, ,0 0, ,5 0, ,2 0, ,1+ 5,0 0, ,1 0, ,6 0, Samlet ,8+ 1,4 0, side 6

8 4.2 Bonitering Boniteringa av Oustoelva ble gjennomført i henhold til kriterier angitt i kapitel 3 og ved vading og snorkling (driv) i elva på lav sommervannføring. Vår vurdering av de ulike områdene i elva baseres på forholdene under feltrunden, og beskriver dermed den antatte funksjonen av områdene på typiske lave vannføringer. Vi har fremstilt våre registreringer i henhold til en samla funksjons- /egnethetsvurdering (tabell 3). Gyteområder har generelt en dominans av egnet gytesubstrat (grus/stein med diameter <10-12 cm) og vannhastigheter lavere enn 0,5 m/s, og området må være større enn 4-5 m 2 før vi har registrert det. Leveområder for eldre ungfisk (>0+) er primært vurdert ut fra skjulmuligheter og vannhastighet. Et område merka som gyteområde vil som regel være et godt leveområde for 0+ (årsyngel). Tabell 3 Kriterier for inndeling av habitatklasser i Oustoelva Oppvekstområde ungfisk (>0+) Dårlig Middels godt Meget godt Gyteområde Substrat S(10-20), G, B, Sa S(10-20), B, G S(10-40) G, S(10-20) Skjul 0,1 1, 2 2, 3 1 Vannhastighet L, S, Si L, M, S M/L, M, M/S L, M/L, M - Dårlig egnet - Dårlig/middel egnet - Middels egnet - Middel/ meget godt egnet - Meget godt egnet - Gyteområde - Tørrfall Figur 3 Kart med markering for gyteområder og områder av ulik egnethet som oppvekstområder for ungfisk. Nummerering av felt referer til id-liste (vedlegg 1). Tabell 4 Arealmessig og prosentvis fordeling av områder med ulik egnethet som oppvekstområde og gyteområder for ungfisk av ørret i Oustoelva. Kategori Areal %- fordeling 1- Dårlige oppvekstområder ,7 2- Dårlige / middels gode oppvekstområder ,6 3- Middels gode oppvekstområder ,7 4- Middels /meget gode oppvekstområder ,5 5- Meget gode oppvekstområder ,6 6- Tørrfall ,6 7- Gyteområder 775 2,3 Totalt ,0 side 7

9 Boniteringa viste at kun 10 % av Oustoelva har en beskaffenhet som innebærer dårlige leveområder for eldre ørretunger (tabell 4). Slike områder i Oustoelva er enten stillestående områder i overgangen elv/innsjø eller områder lengre ned i elva med høye vannhastigheter. Om lag 25 % av elvearealet er vurdert som middels til meget gode oppvekstområder. Disse områdene er typisk karakterisert av et substrat med høy skjulkapasitet (stein og blokk) og moderate vannhastigheter. Områder vurdert som dårlige til middels gode oppvekstområder utgjorde mest areal, og består enten av områder med middels god skjulkapasitet med lave vannhastigheter eller områder med middels til høy skjulkapasitet men har vannhastigheter som er noe høye. Områder med egnet gytesubstrat utgjorde kun 1 % av elvearealet, og gyteområdene var lokalisert til relativt grunne og strømsvake områder av elva. Vi vil ikke utelukke at deler av det største gyteområdet har redusert betydning på grunn av faren for tørrlegging eller manglende vannutskifting. 4.3 Gytefisktelling Oustoelva Vannføringa var lav under gytefisktellinga, og store områder av elva var så grunn av større fisk (>0,5 kg) ikke kunne oppholde seg i disse områdene. To drivtellere starta å svømme et lite stykke inne i Leinavatnet, og fulgte «marbakken» frem mot starten på elva. I øvre del av elva går elva i en klart definert dypål, der områdene på siden av dypålen ved vannføringa under telling var svært grunne (5-20 cm). Et lite stykke ned i elva deler dypålen seg i to-tre løp som alle ble kontrollert ved drivtelling. De grunne områdene ble vadet frem og tilbake for å drive eventuell større fisk ut i dypålen. Elva har kun to klart definerte større kulper (>10-15 m 2 ). Drivtellerne fulgte også neddemmet dypål m ut i Altevatnet. Sikten i elva var 8-10 m og ga god dekning og kontroll under tellinga. Det ble registrert til sammen 48 ørret i elva (tabell 5). Kun ørret større enn 0,5 kg ble registrert, og største registrerte ørret var kg. De fleste fiskene under ett kilo var trolig umodne individer. De fleste fiskene som var større enn 1-2 kg oppholdt seg i dypålen i øvre del av elva. Generelt var fisken urolig, noe som reduserte muligheten for kjønnsbestemming. Imidlertid syntes andel av hofisk/hannfisk å være relativt lik hos ørret større enn 3 kg. I størrelsesgruppa 3-7 kg var de fleste fiskene 4-6 kg, og vi vurderte snittvekta til å være 5,5 kg. For fisk større enn 7 kg ble snittvekta vurdert til 8,5 kg. Gitt at det var like mye hofisk som hannfisk i disse to størrelsesgruppene, og at det ikke var sikre hofisk blant mindre fisk, blir da gytebiomassen i elva i 2014 totalt 97 kg. Figur 4 Fine eksemplarer av stor-ørret i Oustoelva Tabell 5 Antall ørret registrert ved drivtelling i Oustoelva og Gamasjohka høsten Elv <1 kg 1-3 kg 3-7 kg >7 kg Totalt Oustoelva Gamaselva side 8

10 Gamasjohka Overflyving av Gamasjohka fra Altevatnet og opp mot Gamasluoppal bekrefta registreringene fra Svenning m.fl. (1998), og det var kun på noen få områder i midtre og nederste del av elva det ble registrert større områder egna for gyting (figur 5). Sikten i elva var marginal (4-5 m), og kan ha påvirka tellinga noe. To tellere svømte i bredd nedover de utvalgte strekningene, og det ble til sammen registrert kun 13 ørret (tabell 5). Det ble ikke registrert ørret som var større enn 1,5-2 kg i elva. Noe dårlig sikt kan potensielt ha medført at fisk kan ha blitt oversett i enkelte deler av elva. Imidlertid er det som regel en sammenheng mellom grad av usikre observasjoner (fisk som så vidt skimtes ytterst i synsfeltet) og avtagende sikt, slik at en høy andel usikre observasjoner ofte er en indikasjon på at sikten er for dårlig og gir underestimering av antall fisk i elva. Vi hadde få eller ingen slike usikre observasjoner i Gamasjohka, noe som indikerer at vi hadde god kontroll over elvetverrsnittet til tross for noe lav sikt. Vår vurdering er derfor at tellinga ga et rimelig korrekt uttrykk for mengden av større ørret (>0,5 kg) på de undersøkte områdene. Figur 5 Kartutsnitt av Gamasjohka. Strekninger av elva som ble observert å ha større sammenhengende gyteområder og som ble undersøkt ved drivtelling er markert. side 9

11 5 Diskusjon I grove trekk viste undersøkelsene i Oustoelva i 2014 at elva har relativt lave tettheter av ungfisk, spesielt sett i lys av at store deler av elva ble vurdert å være brukbare til gode leveområder for eldre ungfisk. Det generelle inntrykket er at potensialet elva har for produksjon av eldre ungfisk (>0+) ikke er utnytta, noe som trolig har sammenheng med begrensa tilgang på gode gyteområder og leveområder for årsyngel. Det produseres med andre ord ikke nok yngel til å fylle elva med eldre ungfisk. Ungfiskregistreringene viste at tetthetene varierte mye i elva, og med unntak for et mindre avgrensa område i tilknytning til det eneste store gyteområdet i elva var tetthetene lave. Sammenligna med resultatene fra boniteringa, som viser til at store deler av elva representerer brukbare til meget gode leveområder for eldre ungfisk, fremstår de registrerte fisketetthetene som lavere enn forventa. Gytefisktellinga i 2014 tilsa at estimert gytebiomasse trolig utgjorde ca. 100 kg. Gitt at fekunditet (rognmengde) for Oustoørret kan sammenlignes med sjøørret vil det være rogn per kilo hunnfisk (Jonsson & Jonsson 1999). Det vil si at den samla rognmengden i elva i 2014 var mellom og rogn. Fordelt på det totale elvearealt ( m 2 ) tilsier det en rogntetthet på 5-5,7 rogn/m 2. Sammenligna med beregninger for gytebestandsmål for laksebestander i Norge er dette en middels god rogntetthet, spesielt når Oustoelvas beliggenhet på nær 500 moh tas i betraktning (Hindar m.fl. 2007, Anon. 2013). Gitt at all observert ørret har god gytesuksess burde dermed gytinga i 2014 tilsi god rekruttering av ungfisk til elva. I og med at vi ikke har kunnskap om hvor mye gytefisk det har vært i de siste årene er det ikke grunnlag for å si at mengde gytefisk står i kontrast til de registrerte tetthetene av ungfisk. Imidlertid har de genetiske undersøkelsene av Altevassørret/Oustoørret vist at den effektive populasjons-størrelsen utgjorde mellom 18 og 37 individer i årene rundt 2010 (Præbel m.fl. 2013). Vår registrering av gytefisk i 2014 ligger innenfor dette estimatet, og vi kan dermed anta at antall gytefisk i 2014 ikke er vesentlig forskjellig fra tidligere år. Det observerte avviket fra forventa ungfisktetthet ut fra antall observerte gytefisk kan derfor være en indikasjon på enten at gytesuksessen eller tilgjengelighet til gyteområder ikke er god, eller at tilgangen på leveområder for tidlige livsstadier av ørret er en flaskehals. De genetiske undersøkelsene av Altevassørret/Oustoørret viste at den effektive populasjonsstørrelsen var lav (N e=18-37), og at dette gjør ørretstammen sårbar overfor endringer i seleksjonstrykk og miljø (Præbel m.fl. 2013). Det bør derfor være et klart forvaltningsmål å styrke ørretbestanden slik at antall gytefisk øker. Dette målet står da i kontrast til vår vurdering av at gytebiomassen i 2014 var stor nok til å sikre «full» rekruttering av ungfisk i elva. Ut fra antallet gytefisk som vi observerte er det trolig et underskudd på gyteområder med god funksjon og oppvekstområder for yngel, som reduserer suksessen av gytinga i elva. Vi foreslår derfor at det gjennomføres habitatforsterkende tiltak gjennom utlegging av gytegrus (som også er egna yngelhabitat) for å utnytte en gytebiomasse tilsvarende registreringa fullt ut, og for om mulig på sikt å øke antall gytefisk med tilknytting til elva. Forslag til områder for slike tiltak fremgår av vedlegg 2. Drivtellinga i Gamasjohka viste at i de undersøkte områdene i tilknytning til de største gyteområdene i elva var tettheten av gytefisk svært lav. Ut fra tidspunktet for undersøkelsen og tetthet og adferd hos gytefisk i Oustoelva forutsetter vi at også tellinga i Gamasjohka ble utført nært inntil gytetidspunktet. Vi mener derfor at ørreten i I Gamasjohka burde befinne seg på eller ved gyteområdene, og at drivtelling ga et rimelig korrekt uttrykk for tettheten av gytefisk. De observerte ørretene var stort sett mindre enn 1,5 kg, og den største observerte ørreten var under 2 kg. De genetiske undersøkelsene av ørret fra Altevatn har vist at all stor-ørret stammer fra Oustoelva, og at Gamas-ørret generelt kun var representert blant altevassørret som var mindre enn 60 cm eller mindre enn 2,5-3 kg (Kanstad- Hanssen & Præbel 2012, Præbel m.fl. 2013). Når vi ikke observerte stor gytefisk i Gamasjohka er det i overenstemmelse med forventningene basert på de genetiske studiene. I Gamasjohka synes det å være et underskudd av gytefisk i forhold til tilgjengelige gyte- og oppvekstområder for ungfisk. Basert side 10

12 på gytefisktellingene i deler av elva i 2014 er det nærliggende å anta at beskatninga er noe høy, i alle fall i nedre halvdel av elva. Sett i lys av de foreslåtte endringene i fiskereglene, med formål å redusere beskatninga på storørret, vurderes videre oppfølging av Oustoørreten som viktig. Både gytefisktellinger og ungfiskregistrering vil være viktig i årene fremover for å evaluere effektene av de nye fiskereguleringene. side 11

13 6 Litteratur Anon Status for norske laksebestander i Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 6, 225 s. Bremset, G., Forseth, T., Ugedal, O. og Gjemlestad, L. J Potensial for produksjon av laks i Kvinavassdraget. Vurdering av tapsfaktorer og forslag til kompensasjonstiltak. NINA Rapport s. Crisp, D.T. & Crling, P.A Observations on siting, dimensions av structure of salmonid redds. J. Fish. Biol. 34: Finstad, A.G., Einum, S., Forseth, T. & Ugedal, O Shelter availability affects behaviour, size-dependent and mean growth of juvenile Atlantic salmon. Freshwater Biology 52, Finstad, A.G., Einum, S., Ugedal, O. og Forseth, T Spatial distribution of limited resources and local density regulation in juvenile Atlantic salmon. Journal of Animal Ecology 78, Gibson, R.J The Atlantic salmon in freshwater. Sing, rearing and production. Rewiews in Fish Biology and Fisheries 6: Heggenes, J Habitat utilization and preferences in juvenile Atlantic salmon (Salmo salar) in streams. Regulated rivers: Research & Management 5: Heggenes, J., Baglinière, J.L. & Cunjak, R.A Spatial niche variability for young Atlantic salmon (Salmo salar) and brown trout (Salmo trutta) in heterogeneous streams. Ecol. Freshw. Fish 8:1-21. Hindar, K., Diserud, O., Fiske, P., Forseth, T., Jensen, A.J., Ugedal, O., Jonsson, N., Sloreid, S-E., Arnekleiv, J. V., Slatveit, S.J., Sægrov, H. & Sættem, L.M Gytebestandsmål for laksebestander I Norge. NINA Rapport sider. Jonsson, N. & B. Jonsson Trade-off between egg mass and egg number in brown trout. J. Fish Biol. 55: Kanstad-Hanssen, Ø Utviklingen av fiskebestandene I Altevatn I perioden Prosjekt Bedre Fiske I regulerte vassdrag I Troms. Rapport sider. Kanstad-Hanssen, Ø. & Præbel, K Fiskebiologiske undersøkelser i Altevatn i 2010 overvåking av ørekytas utbredlese, rekrutteringspotensial og populasjonstilhørighet hos ørret samt vurdering av stamfiskprogram. Prosjekt Berdre fiske i regulerte vassdrag i Troms. Rapport sider. Præbel, K., Bourret, V. & Kanstad-Hanssen, Ø Tilhørighet og genetisk variasjon av storvokst ørret fra Altevatn bestemt med mikrosatelitter og SNP s med henblikk på kultivering og bevarelse av adaptive egenskaper. Ferskvannsbiologen. Rapport sider. Svenning, M-A., Kanstad-Hanssen, Ø., Hindar, K. & Balstad, T Økologisk og genetisk status hos ørretbestanden i Gamasjohka. NINA Oppdragsmelding 532:1-14. Zippin,C An evaluation of the removal method of estimating animal populations. Biometrics 12: side 12

14 VEDLEGG Vedlegg 1 Id-tabell for bonitering Id Areal Kategori Substrat Hulrom vannhastighet S(10-30)/B/Dy 1/2 Lav S(10-30)/B/Dy 1/2 Lav/middels B/S(10-40) 1 Middels/sterk S(10-30)/B/Dy 1/2 Lav/middels S(10-40)/B 3 Middels/sterk B/S(10-40) S(10-40)/B/G 2 Sterk/middels B/S(10-40) S(10-40)/B 3/2 Sterk S(10-40)/B/G 2 Sterk/stri G/B/S(10-30) 1 Middels/lav S(10-20)/Dy/B 1 Lav S(10-40)/B 3 Middels/sterk S(10-40)/B 3 Sterk/middels B/S(10-40) 1 Middels/sterk S(10-40)/B 2/3 Sterk/middels B/S(10-40) S(10-30)/B 1/2 Lav S(10-40)/B 2/3 Middels/sterk S(10-40)/B 2/3 Stri/sterk S(10-40)/B 3 Middels/sterk G/B/S(10-30) 1 Middels S(10-40)/B 2/3 Stri S(10-40)/B 2/3 Middels B/S(10-40) 2 Sterk B/S(10-40) B/S(10-40) 2 Sterk/stri side 13

15 Vedlegg 2 Forslag til utlegging av gytegrus I Oustoelva. De avmerka områdene utgjør om lag m 2. Ved å legge ut gytegrus i en tykkelse på minimum cm vil det være behov for om lag m 3 med sortert og vasket grus (fraksjon mm). Det viktigste området er det store avmerka feltet i overgangen mellom Leinavatnet og Oustoelva, og vil alene kreve mellom 100 og 250 m 3 tilført gytegrus. side 14