Statsråd Lars Peder Brekk Vår dato 9.juni 2010 Landbruks- og Matdepartementet Postboks 8007 Dep Vår referanse AMO 0030 OSLO Deres referanse

Transkript

1 Statsråd Lars Peder Brekk Vår dato 9.juni 2010 Landbruks- og Matdepartementet Deres dato Postboks 8007 Dep Vår referanse AMO 0030 OSLO Deres referanse MELDING TIL STORTINGET OM LANDBRUKSPOLITIKKEN. INNSPILL. 1. Innledning Det vises til invitasjon fra landbruksministeren om innspill til ny Melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken. Nedenfor følger NHO Mat og Bios innspill. Det vises for øvrig til egne innspill fra Nortura SA, Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KLF), Norges Skogeierforbund, Norskog og Orkla Brands. De landbruksbaserte verdikjedene utgjør en av få gjenværende komplette vareproduserende verdikjeder innenlands, og utgjør en betydelig del av norsk næringsliv. Verdikjedeperspektivet må derfor være sentralt i utarbeidelsen av politikk og rammevilkår. Norsk matindustri og matproduksjon står overfor store utfordringer. Vi opplever i dag en sterk konkurranse i markedet, men må påregne en ytterligere økt importkonkurranse. Økt befolkning og velstandsvekst betyr økende behov for mat, samtidig som klima- og miljøutfordringene vil kreve tiltak og kunne påvirke matproduksjonen. Svak lønnsomhet og lavt investeringsnivå både i jordbruk og matindustri over mange år, utgjør trusler mot så vel råvareproduksjon som industriens avsetnings- og verdiskapingsevne. Kjedemakt og endrede forbruksvaner og -krav representerer ytterligere utfordringer for politikk og næring Utfordringene er sammensatte og innebærer betydelige endringer i forutsetningene for politikken siden St.meld. nr 19 ( ) ble utformet. NHO Mat og Bio er derfor fornøyd med departementets ambisjoner om å behandle hele bredden av utfordringer i verdikjeden under ett. Det innebærer etter vår vurdering en riktig tilnærming for å sikre en sammenhengende helhetlig politikk. Det vil imidlertid kreve en rekke avveininger og prioriteringer både på kort og lang sikt. NHO Mat og Bio vil understreke at å legge til rette for livskraftige vareproduserende verdikjeder må være det avgjørende hensynet i utformingen av ny politikk. Importvernet for landbruksvarer har utgjort det mest sentrale premiss for tidligere og gjeldende landbrukspolitikk, ved at det har gitt relativt store frihetsgrader i utforming av en nasjonal landbrukspolitikk. Denne forutsetningen er imidlertid under kraftig press, uavhengig av en WTO-avtale, og avkrever nytenkning. Utviklingen krever at sammenhengene i verdikjeden reelt tas på alvor, og må møtes med en offensiv strategi og politikk for hele verdikjeden skal en lykkes i en fortsatt ambisiøs politikk. I dette ligger også at fremtidig politikk må baseres på realistiske handelspolitiske utviklingstrekk, og generelt må være innrettet mot å håndtere også de utfordringer vi vet vil komme fremover. Skognæringen opererer på sin side i et åpent globalt marked. Næringen har dermed alltid måttet leve med sterkt svingende konjunkturer og de utfordringer som følger av dette. Økt bruk av skogressursene er helt sentralt som bidrag til å løse klimautfordringene. Forutsigbare rammevilkår som også gir lønnsomhet i verdikjeden er avgjørende for å lykkes.

2 2 NHO Mat og Bio mener følgende to hovedhensyn må ligge til grunn: Styrke fremtidig konkurransekraft i hele verdikjeden Sikre en innenlandsk råvareproduksjon som leverer råvarer stabilt, i store nok volum, av god nok kvalitet og til konkurransedyktige betingelser. Dette er nærmere utdypet i det følgende. 2. Matindustriens betydning og rolle i verdikjeden Norsk næringsmiddelindustri, inklusive meierbransjen, baserer sin virksomhet på omsetning og foredling av primært norske landsbruksråvarer, og er den klart viktigste avtaker av råvarene fra norsk jordbruk. Det eksisterer derfor i høy grad et gjensidig avhengighetsforhold mellom primærproduksjonen og den klassisk landbruksbaserte matindustrien. NHO Mat og Bio vil derfor understreke at en livskraftig norsk matindustri vil være av avgjørende betydning for en fortsatt ambisiøs og vellykket landbrukspolitikk. Matindustrien er Norges nest største industribransje, etter verkstedindustrien, både når det gjelder bearbeidingsverdi og sysselsetting. Den samlede landbruksbaserte matindustrien sysselsetter i underkant av årsverk og er lokalisert i alle deler av landet. Matindustrien har således en viktig funksjon både i landbrukspolitikken og i distriktspolitikken, og berører brede samfunnsinteresser. Verdikjeden for mat skiller seg fra andre verdikjeder ved at den er én av få gjenværende verdikjeder hvor hele verdiskapingen fra råvareproduksjon, via foredling til omsetning, skjer innenlands. Det betyr at den eksponeres for det særnorske kostnads-, lønns- og avgiftsnivået i alle ledd, og som akkumuleres opp. Det gir særskilte utfordringer. Et solid grensevern har gitt relativt store frihetsgrader i utformingen av vår nasjonale landbrukspolitikk. I denne politikken har det vært et hovedmål å opprettholde et desentralisert småskalalandbruk Dette er sikret gjennom profilen på tilskudds- og konsesjonsordninger og ulike produksjonsbegrensende tiltak. Denne bruksstrukturen er kostnadskrevende, og har i kombinasjon med krevende klimatiske og topografiske forhold, medført relativt høyere råvarepriser sammenlignet med mange andre land. Disse kostnadene forplanter seg videre i verdikjeden, og har stor betydning for industriens konkurranseevne. Forutsetningen om tollvernet er imidlertid under kraftig press. For enkelte varer har en allerede uttømt handlingsrommet tollvernet gir for prisøkninger. Dette legger klare begrensninger på prisutviklingen fremover. Endringen har grunnleggende konsekvenser også for hvordan den fremtidige landbrukspolitikken kan utformes. Én nærliggende konsekvens er at det må til en sterkere bevissthet omkring hva som er politiske kostnader og fordelingen av disse i verdikjeden. Svekkelsen av importvernet vil imidlertid også forsterke forholdet mellom primærproduksjonen og matindustrien etter hvert som konkurransen fra omverdenen tilspisser seg. Det er matindustrien som vil møte en økt konkurranse i markedet først, og hvor dens evne til avsetning og verdiskaping av råvarene, vil være enda viktigere enn i dag. NHO Mat og Bio konstaterer at også EU har et sterkt fokus på sammenhengene i verdikjeden. I 2008 nedsatte Kommisjonen en såkalt høynivågruppe for verdikjeden for mat med formål å analysere status, og fremme forslag til konkrete tiltak for å styrke fremtidig konkurransekraft til Europeisk landbruksbasert industri. Gruppen hadde deltagere langs hele verdikjeden, og endte opp med 30 forslag. NHO Mat og Bio foreslår at Regjeringen i meldingen, signaliserer at det nedsettes en tilsvarende gruppe i Norge med oppdrag å foreslå

3 3 konkrete tiltak med sikte på å bygge økt konkurransekraft langs hele verdikjeden innenfor de rammer som meldingen trekker opp. Industrien har et stort ansvar også selv for å utvikle en mest mulig konkurransedyktig matindustri innenfor de rammer som settes. NHO Mat og Bio konstaterer at i land, for eksempel Finland, hvor myndigheter og næring i samspill har tatt tak i industriens utfordringer, har lykkes best i omstilling til mer åpen konkurranse i markedet. Det handler også om å ta tak i utfordringene i tide. NHO Mat og Bio har ovenfor påpekt matindustriens økte betydning for å lykkes i landbrukspolitikken. Vi mener imidlertid at meldingen også på generelt grunnlag bør klargjøre matindustriens posisjon i næringspolitikken. Matindustrien faller i dag mellom to stoler. Matindustrien sorterer formelt under NHD som øvrig industri, men det er LMD som i praksis forvalter de mest sentrale virkemidlene overfor primærproduksjonen som igjen har stor påvirkning på industrien. NHO Mat og Bio mener det bør vurderes organisatoriske grep i LMD som bedre klargjør departementets rolle og sikrer en sterkere koordinering av virkemidler og politikk overfor industrien. Forutsigbarhet og stabilitet er helt sentrale forutsetninger for en videreutvikling av en nasjonal matvareindustri som er i stand til å avta råvarer fra norsk landbruk. 3. Internasjonale forhold av betydning for utviklingen av verdikjeden for mat Importvernet for landbruksvarer er den sentrale bærebjelken i dagens norske landbrukspolitikk, og er av avgjørende betydning for konkurransesituasjonen for norsk landbruk og matindustri. For norsk matindustri må importvernet primært ses i sammenheng med at industrien kjøper råvarer til en norsk pris som ligger betydelig over tilsvarende priser på verdensmarkedet. I tillegg kommer elementer som høyere kapital-/strukturkostnader som følge bl.a. av landbrukspolitikken, et særnorsk avgiftsnivå og generelt norsk høyt kostnadsnivå. Sett i lys av dette er det for industrien helt grunnleggende at importvernet forvaltes mest mulig stabilt, forutsigbart og helhetlig. 3.1 WTO LMD har signalisert at en i arbeidet med meldingen vil ta utgangspunkt i WTO-tekstene fra desember NHO Mat og Bio støtter fullt at disse tekstene utgjør det mest ansvarlige grunnlaget å forholde seg til når ny politikk skal utformes. NHO Mat og Bio er imidlertid enig i departementets vurderinger om at foreliggende skisse til avtale bør gi tilstrekkelig armslag til fortsatt å føre en nasjonal landbrukspolitikk. Forslaget på markedsadgang innebærer et betydelig svekket importvern. Tollreduksjonene vil utvilsomt lede til større import og mindre markedsandeler for norske varer, og/eller en tilpasning til importkonkurranse for norske verdikjeder. Det siste vil føre til at prisutviklingen i Norge i større grad vil måtte følge prisutviklingen utenfor landets grenser, inklusiv større prissvingninger. Reduksjon i internstøtten, og da spesielt den gule støtten, vil medføre behov for omlegging av en rekke markedsordninger inklusive målprissystemer. Utfasing av eksportstøtte vil ha betydning for gjennomføringen av markedsreguleringen. Effekten vil kunne bli størst i forhold til å opprettholde volumet av norsk melkeproduksjon. Sistnevnte vil igjen påvirke tilfanget av særlig storfekjøtt, og omfanget av norsk kornproduksjon. Eksporten av RÅK-produkter vil også rammes. NHO Mat og Bio vil understreke viktigheten av at utfasingen av eksportstøtten må møtes offensivt både på melkesiden i form av nytenkning omkring utformingen av eksisterende virkemidler (inkl.

4 4 prisutjevningsordningen), og i forhold til å etablere industriordninger tilpasset industriens behov. Et eksempel er innenlandsk bearbeiding. Dette forutsetter imidlertid et smidig og velfungerende regelverk. Dersom rammene ovenfor nedfeller seg i en eventuell ny WTO-avtale betyr det mindre lovpålagt styring og mer marked. Samtidig er det viktig å understreke at det fortsatt vil være et betydelig handlingsrom for utforming av nasjonal landbrukspolitikk. NHO Mat og Bio understreker viktigheten av at myndighetene aktivt utnytter dette handlingsrommet i utforming av politikk og rammevilkår, til å styrke konkurransekraften i hele verdikjeden. 3.2 EU/EFTA Jordbrukspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen, men utviklingen av EUs landbrukspolitikk har likevel betydning for norsk matindustri og jordbruk. Prisutviklingen på landbruksproduktene i EU påvirker både grensehandelen og konkurransekraften til særlig RÅK-industrien, som er konkurranseutsatt både på hjemme- og eksportmarkedet. Et viktig trekk ved utviklingen i EUs landbrukspolitikk har vært reduksjon av ulike råvarepriser. Dette for å styrke EUs konkurransekraft. Ved den såkalte helsesjekken, en minireform som ble formelt vedtatt i januar 2009, går EUs felles landbrukspolitikk (CAP) et nytt skritt i retning av mindre regulering. For norsk politikkutforming er det viktig å fokusere på og ikke øke pris-/kostnadsforskjellen til EU fremover. En stadig økende del av omsetningen av landbruksvarer foregår i form av industrielt bearbeidede produkter. Dette er en utvikling som en må anta vil fortsette. Hovedvekten av disse produktene faller innenfor RÅK-ordningen. Nivået på de tollsatser som er fastsatt i protokoll 3-avtalen med EU gjør RÅK-industrien konkurransemessig utsatt. For å opprettholde denne industriens konkurranseevne, og derved avsetningen av innenlandske råvarer, er det avgjørende at ordningen med prisnedskrivning videreføres. Økende prisforskjeller gjør denne industrien mer avhengig av prisnedskriving. Det gjør næringen utsatt for politisk risiko som skaper utrygghet for fremtidige rammebetingelser. 3.3 GSP/MUL Gunstige importbetingelser for varer med opprinnelse i utviklingsland er et sentralt element i regjeringens utviklings- og handelspolitikk og i handlingsplanen for bekjempelse av fattigdom i sør. Endringene som er gjennomført i flere omganger siden 1995 har ført til en betydelig økning i importen fra utviklingsland. Hovedhensikten med å innføre særlige tollpreferanser innenfor GSP-systemet bør være å vri importen til fordel for GSP-land og MUL, ikke øke den totale importen. 3.4 Importvernet og nye konsesjoner Importen til Norge kommer i dag både som en følge av internasjonale forpliktelser og vårt eget behov for import av enkelte varer. Både en ny avtale i WTO, forhandlinger med EU og andre typer frihandelsavtaler vil resultere i ytterligere importadgang til Norge. Ved nye konsesjoner er det viktig at myndighetene arbeider for løsninger der importen i minst mulig grad skaper markedsforstyrrelser og derved ødelegger grunnlaget for norsk virksomhet. Tollreduksjoner må gjennomføres slik at det sikrer mest mulig lik beskyttelsesgrad gjennom verdikjeden. Fordeling av kvoter bør gjennomføres slik at det i minst mulig grad virker konkurransevridende på det norske markedet. Utformingen og forvaltningen av tollvernet, herunder klassifiseringen av produkter i tolltariffen og de avgjørelser som tas i den forbindelse både i nasjonale og internasjonale fora,

5 5 kan ha stor konkurransemessig og derved næringspolitisk betydning. Økte prisforskjeller mellom Norge og våre handelspartnere øker interessen for å utnytte mulighetene som ligger i tollvernet, også omtalt som tariff engineering. Dette kan påvirke pris- og avsetningsmuligheter for norske varer og slik også ha påvirkning på utformingen av politikken. NHO Mat og Bio vil fremholde viktigheten av det prioriteres ressurser til å følge utviklingen. 3.5 Eksport Det norske markedet er, og vil i overskuelig fremtid være, hovedmarkedet for norsk landbruksbasert matindustri. Med unntak av på enkelte områder (eks. Jarlsberg), er det store bildet at det eksporteres svært begrensede kvanta, og som også innebærer at store deler av industrien, herunder kjøttindustrien, har begrenset eksporterfaring. Eksport gir mulighet for et større produksjonsvolum og bidrar dermed til å utnytte industriens kapasitet og redusere enhetskostnadene. M.a.o. er det viktig for å unngå den såkalte hjemmemarkedsklemma. For norsk matindustri er det derfor viktig at det etableres ordninger som gjør det mulig for matindustrien å utnytte de eksportmulighetene som finnes, dvs. ordninger som både er WTO-legale og som er tilpasset industriens behov. Vi konstaterer at myndighetenes fokus på eksport i høy grad har vært rettet mot eksport av såkalt høykvalitetsprodukter. Det er viktig i et langsiktig perspektiv. Samtidig undervurderes imidlertid eksportmulighetene som ligger i enkelte andre produkttyper, eksempelvis kjøttbiprodukter. P.g.a. vridning i innenlandsk forbruk og bortfall av markedet for kjøttbenmel, har biprodukter av kjøtt i dag svært liten verdi innenlands. Varene har betydelig større verdi utenfor Norge, og da særlig i Asia og i Øst-Europa. Verdipotensialet kan økes med minst 50 millioner årlig. Kjøttindustrien har imidlertid støtt på store utfordringer, dels i forhold til markedsadgang og dels i forhold til hygieneregelverk. Felles for disse utfordringene er imidlertid at de krever medvirkning fra myndighetene for å løses. NHO Mat og Bio ber derfor om at det i meldingen signaliseres en økt satsing også på denne type eksport, herunder å prioritere ressurser til oppfølging i Mattilsynet. 4. Matindustriens råvarebehov 4.1 Generelt Norsk matindustri er i all hovedsak basert på foredling av norske råvarer. Slik vil det også måtte være fremover for hoveddelen av matindustrien. Basisen er imidlertid en bærekraftig økonomi i primærproduksjonen, og med incentiver til å produsere kvalitet effektivt. Vi konstaterer at i dag er økonomien svak i flere produksjoner, og som utgjør en trussel mot fremtidig råvareproduksjon. NHO Mat og Bio vil derfor understreke viktigheten av at en i meldingsarbeidet legger opp til en politikk som sikrer en et primærjordbruk som produserer råvarer stabilt, i store nok volum av god nok kvalitet og til konkurransedyktige betingelser. Vi konstaterer at en for en rekke råvarer har nådd eller er i ferd med å nå taket for videre prisøkning innenlands ut fra beskyttelsen gitt av tollvernet. Det betyr at det etablerte prisnivået er i ferd med å utelukke videre prisøkning som virkemiddel for å sikre økonomien i primærjordbruket, og at fremtidig inntektsvekst i hovedsak vil måtte komme fra reduserte kostnader i verdikjeden, og/eller økt offentlig støtte og/eller verdikjedenes egen evne til å skape størst mulig verdier av råvarene. Faste kostnader som avskrivning og vedlikehold av jord- og bygningsmasse utgjør i dag en betydelig kostnadsfaktor i primærjordbruket. Pr i dag er det et betydelig etterslep i fornyelsen

6 6 av produksjonsapparatet. På sikt vil dette være en trussel mot fremtidig råvaretilgang for industrien. Vi ber derfor om at det i meldingen prioriteres satsing på investeringsvirkemidler rettet mot primærjordbruket. I tillegg til å sikre fremtidig råvaretilgang, har det en direkte kostnadsbesparende effekt. Investeringsstøtte er også i liten grad handelsvridende og derfor ikke omfattet av reduksjonsforpliktelser i WTO. NHO Mat og Bio tror at et annet viktig tiltak som vil stimulere til investeringer, økt aktivitet, inklusiv økt hogst, og økt verdiskaping er at enkeltpersonforetakene sidestilles med aksjeselskapene. NHO Mat og Bio viser i den forbindelse til regjeringens Soria Moria II og ber om det skapes ordninger som gjør dette mulig. I alle husdyrproduksjoner er det økende krav til ytelse. Denne utviklingen stiller samtidig økende krav til kvalitet og sammensetning av fôret, både kraftfôr og grovfôr. Fremtidig politikk og rammevilkår må derfor utformes slik at hensynet til kvalitet ivaretas. 4.2 Nærmere om markedsordningen for korn Markedsordningen for korn utgjør et hovedvirkemiddel i gjennomføringen av politikken, herunder å opprettholde hovedtrekkene i den regionale produksjonsfordelingen. Nåværende markedsordning trådte i kraft i Basisen var en videreføring av hovedtrekkene i korn-/kraftfôrpolitikken men innenfor en annen ramme, samtidig som det skulle legges til rette for konkurranse på like vilkår både for korn og kraftfôr. NHO Mat og Bio konstaterer imidlertid at selv om ordningen på én måte har fungert bedre enn forventet, har erfaring også vist betydelige svakheter både i selve konstruksjonen og i oppfølgingen. For det første har det skjedd en betydelig forskyvning i markedsandelene spesielt i førstehåndsomsetningen siden ordningen trådte i kraft. NHO Mat og Bio vil understreke at markedsordningens legitimitet avhenger av at den fungerer mest mulig konkurransenøytralt. For det andre lider ordningen under mangel på mekanismer som sikrer en rimelig fordeling av norskprodusert korn mellom under- og overskuddsområder både i år med overskudd og i år med underskudd. Dette er sentrale virkemidler i de øvrige markedsordningene. Fraktordningene fungerer heller ikke optimalt i forhold til å sikre en mest mulig effektiv transport av norsk korn. Gitt en fremtidig WTO-avtale med utgangspunkt i utkast til modaliteter fra desember 2008, og VM-priser i tråd med hva man har sett de siste 10 årene vil det også være behov for å gjøre endringer i norsk prisnivå korn og eventuelt andre endringer i markedsordningen. Markedsordningen for korn er ikke evaluert siden høsten 2001, som den eneste. NHO Mat og Bio mener at meldingen i lys av ovennevnte bør signalisere behovet for en bred gjennomgang av ordningen for å sikre en velfungerende og konkurransenøytral ordning i tråd med intensjonene. De siste årene har vist at internasjonale råvaremarkeder svinger i større omfang enn tidligere, også prisene på jordbruksråvarene. I Norge merket man det både i forhold til kraftig økning i gjødselpriser og de utfordringer som fulgte av at importpris i perioder tilsvarte norske priser i Både de årlige jordbruksoppgjørene og markedsordningene som sådan er ikke tilpasset en slik utvikling. NHO Mat og Bio mener derfor at en gjennomgang også bør inkludere en drøfting av hvordan en fremover kan håndtere denne type situasjoner.

7 7 Kanalisering av kornet gjennom markedsordningen bidrar utvilsomt til å redusere risikoen for salmonella og andre fôrrelaterte sykdommer. En velfungerende markedsordning er således også viktig for å sikre norsk landbruk og matproduksjons gode smitte og sykdomsstatus. Beredskapsordningene for korn ble avviklet siste tiår begrunnet ut fra endringer i trusselbildet. Vi konstaterer at trusselbildet igjen er i endring, men nå ut fra endringer i de internasjonale råvaremarkedene som er mer labile enn før. Spørsmålet om beredskap er ellers ikke bare et spørsmål om en nasjons betalingsevne, men handler også om prinsipp og matvarers karakter av nødvendighetsvare. NHO Mat og Bio mener derfor at en ordning for beredskapslagring av korn bør gjeninnføres. Beredskapslagring av korn vil også bidra til å sikre en større grad av stabilitet m.h.t. volum og kvalitet i overgangen mellom kornsesonger. Vi konstaterer at det i de senere har vært år med underdekning av norsk såkorn, og hvor det har vært utfordringer med å importere såkorn tilpasset vårt klima. NHO Mat og Bio mener derfor at også ordningen med tilskudd til beredskapslagring av såkorn bør gjeninnføres. 5. Kostnadsreduksjoner i verdikjeden Verdikjedene for norske landbruksvarer har og vil ha et relativt høyt kostnadsnivå. Det er dels naturgitt (geografi, klima m.v.), dels en følge av et generelt høyt velferdsnivå, dels selvpåført (eks. gebyrer og avgifter) og dels en følge av landbrukspolitiske mål om bl.a. å opprettholde et desentralisert småskalalandbruk. For jordbruket er et relativt solid tollvern én viktig årsak til at det har vært mulig å operere under slike kostnadsbetingelser. Tollvernet er imidlertid under svekkelse, og reduserer derved handlingsrommet både for økt prisuttak og overvelting av kostnader i verdikjeden. Det må derfor til et økt fokus på kostnadsreduksjoner, som én strategi for økt konkurransekraft. I en endret konkurransesituasjon tror vi det må til en sterkere klargjøring av hvilke kostnader som skal bæres av landbrukspolitikken selv og hvilke merkostnader som kan bæres av markedet. Markedets bæreevne er lavere enn før. Utover landbrukspolitikken, tror vi også på generelt grunnlag at det er behov for en gjennomgang av hvilke kostnader i verdikjeden som kan reduseres. Det er i dag en rekke avgifter og gebyrer på innsatsvarer, tilsyn og kontroller som har et særnorsk høyt nivå, men som vil bli en betydelig utfordring i en skjerpet konkurransesituasjon. Industrien har også selv et ansvar, og sliter i enkelte bransjer i dag med en relativt betydelig overkapasitet. Industrien gjennomfører derfor i dag selv en rekke rasjonaliseringstiltak for å redusere kostnadene i foredlingen. For industrien er det derfor en betydelig utfordring når offentlige instanser i flere tilfeller støtter reetablering av tilsvarende virksomhet i de samme lokaler som andre aktører i bransjen nylig har avviklet ut fra rasjonaliseringshensyn. Utfordringen knytter seg ikke til de tilfeller der nyetableringen dreier seg om småskala nisjevirksomhet. NHO Mat og Bio mener imidlertid at det i meldingen må signaliseres en innstramming av adgangen til å yte offentlig støtte til etablering av ny volumforedling i bransjer med overkapasitet. Tilsvarende bør det signaliseres en innstramming av støtte til bygging av kornlager, og ikke minst opphør av støtte til hjemmemalingsanlegg som virker direkte i strid med andre landbrukspolitiske mål.

8 8 5.1 Særskilt om gebyrer og avgifter i kjøttsektoren Norsk kjøttindustri alene innbetaler årlig ca kr 230 millioner i kjøttkontrollgebyr og matproduksjonsavgift, noe som gjør norsk kjøttkontroll til verdens dyreste. Regnet pr kilo kjøttråvare, er samlet avgifts- og gebyrbelasting i Norge 4 ganger så høy som i Danmark og Sverige for svin, og mer enn dobbelt så høy for storfe. Vi aksepterer at industrien ilegges et kjøttkontrollgebyr jfr. EØS-avtalen. Matproduksjonsavgiften er imidlertid særnorsk, og derfor spesielt konkurransevridende. Ut fra konkurransehensyn mener NHO Mat og Bio det i meldingen må legges opp til at kostnadsbelastningen på industrien kommer ned på nivå med land det er naturlig å sammenligne seg med. Norge implementerte i 2009 den såkalte Hygienepakken, som bl.a. legger til rette for en forenklet kjøttkontroll der industrien selv tar et større ansvar for kontrollen. NHO Mat og Bio forventer at departementet i meldingen signaliserer strategier for forenkling. Fokus bør rettes mot parametre av betydning for folkehelse, dyrehelse og dyrevelferd anno Det vil være et viktig bidrag til å sikre både helse og omdømme, samtidig som det vil innebære en mer kostnadseffektiv kjøttkontroll. 5.2 Redusert pris på kraftfôr Kraftfôr er den største variable kostnaden i kjøtt- og melkeproduksjonene. Kraftfôrprisen er avledet av prisen på norsk korn. Reduserte priser på norsk korn medfører samtidig at prisen på en god del importerte kraftfôrråvarer også kan reduseres. En krone brukt på for eksempel økt prisnedskriving gir dermed en kostnadsreduserende effekt på mer enn en krone for jordbruket (forholdet er ca 1 til 1,5), noe som gjør dette spesielt gunstig i forhold til å holde kostnadene i hele verdikjeden nede. I tillegg viser beregninger at forslaget til tollreduksjoner i ny WTO-avtale i lange perioder vil innebære en betydelig underbeskyttelse av norsk korn. For å sikre avsetning av norsk korn til dagens målpriser må derfor prisnedskrivingstilskuddet økes eller målprisene på korn settes ned. Reduserte priser korn/kraftfôr vil også senke kostnadene i kraftfôrkrevende produksjoner og gi rom for inntektsvekst. NHO Mat og Bio foreslår derfor at prisnivået på norsk korn/kraftfôr reduseres. Endringene må fortsatt legge til rette for en bærekraftig økonomi i norsk kornproduksjon. 5.3 Reduserte transportkostnader Transport er en stor kostnadsfaktor gjennom hele verdikjeden for både skog, jord og foredlede varer. Økt satsing på samferdsel, både vei, bane og sjøtransport, vil derfor i mange tilfeller bidra til å redusere transportkostnadene. Dette kombinert med at veisystemene på alle nivåer tillates brukt opp mot teknisk begrensning, vil kunne øke næringslivets konkurranseevne betydelig. Eksempelvis bør de strekningene som teknisk sett tillater det åpnes for transport på 25,25 meters lengde, og 60 tonn totalvekt. 6. Forsterket satsing på innovasjon og kompetanse 6.1 Innovasjon Innovasjon er ett område som kan bidra til å videreutvikle konkurranseevnen til norsk matindustri, og dermed verdikjeden sett under ett. Det omfatter både teknologinyvinninger og arbeidet opp mot markedet og forbrukerne. For å realisere noe av dette potensialet for innovasjon må det til både nyskaping, langsiktighet, ressurser, kompetanse og tverrfaglig samarbeid mellom flere type bedrifter og forskningsmiljø.

9 9 Norsk matindustri har gjennomgående liten forskningserfaring og lav mottakerkompetanse. Samtidig er konkurransen økende og utfordringene flere og mer komplekse. Videre er kunnskapsbasert innovasjon risikofylt for bedrifter med relativt små driftsmarginer. Det er derfor et stort behov i norsk matindustri å få styrket FoU- innsatsen innenfor prioriterte forskningsområder. For å lykkes med dette er matindustrien avhengig av betydelig og forutsigbar offentlig støtte til FoU. NHO Mat og Bio mener derfor at en styrking av Matprogrammet er avgjørende viktig for at å sikre risikoavlastning og dermed stimulere til flere, større og mer tverrfaglige FoU-prosjekter innen mat, livsstil og forebyggende helse. Det brukes i dag betydelig midler over jordbruksavtalen til å støtte verdiskaping, innovasjon og mangfold på matområdet. I hovedsak er disse midlene rettet inn mot primærprodusenter og små- og mellomstore næringsmiddelbedrifter. En betydelig utfordring for disse prosjektene er i dag knyttet til oppskalering av volum, stabil kvalitetsmessig produksjon og distribusjon. For etablert matindustri er det også betydelig kostnader og utfordringer forbundet med å bistå denne type prosjekter i å lykkes på et større marked. For at denne type satsinger fremover skal bidra til å sikre inntektsutviklingen i landbruket og verdikjeden for øvrig, mener NHO Mat og Bio at støtten i større grad må rettes inn mot etablert matindustri. Etablert industri har både kapasitet, kompetanse og erfaring til i større grad lykkes med både innovasjon og verdiskaping i tilknytning til matmangfold. 6.2 Kompetanse og rekruttering Kompetanse handler om økt innovasjon, produktivitet og konkurransekraft. De aller fleste bransjer har en økende utfordring i å sikre seg tilstrekkelig tilgang på kompetent arbeidskraft. Dette gjelder i høyeste grad også matindustrien og skogsektoren. Skogsektoren har i raskt økende grad tatt i bruk ny teknologi og effektivisert driften. Skog som en høyteknologisk næring tilsier et behov for høyt kompetente fagarbeidere. En sterk desimering av årsverk har naturlig nok medført en svært lav nyrekruttering til næringen. Resultatet er at man nå har en arbeidsstyrke som har en langt høyere gjennomsnittsalder enn arbeidslivet for øvrig. En kartlegging i bransjen viser at det også på funksjonærnivå er behov for en økende andel arbeidskraft med universitets- og høgskoleutdanning. Generasjonsskiftet blant skogeierne medfører og en kompetanseutfordring. Det er behov for en økt og langsiktig satsning på å utvikle aktive og kompetente skogeiere. Her er det korte målrettede videreutdanningstilbud som vil gi best effekt, da dette er en gruppe som av praktiske grunner ikke vil ha mulighet til å ta en fullstendig og lengre utdanning. Norsk matindustri opplever også en sterk konkurranse med øvrig næringsliv i arbeidet med å sikre tilstrekkelig kompetent arbeidskraft. For matindustrien er det derfor avgjørende viktig å sette inn målrettede tiltak for å møte denne utfordringen. Det krever en økt andel faglært arbeidskraft, et behov for faglig oppdatering samt tilførsel av ny kunnskap av kompetanse. LMDs bidrag til Matindustriens kompetanseprosjekt i 2010 er ett viktig bidrag til dette. Det er forutsatt at Matindustriens kompetanseprosjekt etter tre år skal over i en ordinær driftsfase for å sikre det fremtidige kompetansebehovet i næringen. Da vil det gjenstå et behov for en forutsigbar og langsiktig finansieringsordning som kan dekke utviklingskostnadene for nye kurs- og utdanningstilbud (såkalte såkornmidler ). Det er altså både innen skog- og matsektoren behov for både å styrke grunnutdanningen, styrke søkningen til, og samarbeidet med høgskoler og universitet, samt utvikle fleksible

10 10 etter- og videreutdanningstilbud. For å lykkes med et slikt løft er det nødvendig med samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner, næring og myndigheter. 7. Mattrygghet Forbrukernes krav til matvaretrygghet har, og vil fortsatt ha, stor betydning for utviklingen i norsk landbruk og matindustri i tiden framover. Det er av avgjørende betydning for forbrukernes tillit til norsk mat at norske matvareleverandører kan vise til at produktene som tilbys er av god kvalitet og er trygge å spise. Bortfall av tillit kan få dramatiske konsekvenser for norsk landbruk og matindustri i en situasjon der konkurransen utenfra stadig er økende. 7.1 Mattilsynet Norsk matindustri er avhengig av et velfungerende tilsyn. Dette gjelder ikke minst i forhold til kommunikasjon, både med virksomheter og i det offentlige rom. NHO Mat og Bio forventer at Mattilsynets egne strategier om hensyntagen til både samfunn og aktører vektlegges. NHO Mat og Bio ser videre behov for tydelig avklaring av roller, både mellom bedrift og tilsyn og mellom departement og tilsyn. Det er problematisk når underliggende etater foretar vurderinger og tolkninger uten at det foreligger dokumenterte politiske avklaringer. NHO Mat og Bio mener at forvaltningen må organiseres og styres slik at det ikke åpnes for uakseptabel og uforutsigbar tolkning av regelverk mv. Grenseflaten mellom departementets rolle som politikkutformer og Mattilsynets som forvalter må systematisk gjøres klarere. 7.2 Dyrehelse og folkehelse sett i sammenheng Sammenlignet med andre land har Norge så langt hatt en svært gunstig status med hensyn på dyrehelse og smittepress generelt. Dette skyldes både en restriktiv importpolitikk, spredt bosettingsmønster og gunstig klima. Det er på det rene at klimaendringer og en økende handel med landbruksvarer øker risikoen for innføring av alvorlige dyresykdommer og zoonoser (sjukdommer som smitter mellom dyr og mennesker). På verdensbasis er 70 % av infeksjonssjukdommene hos mennesker zoonoser eller overføres med vektor. NHO Mat og Bio mener landbruksmeldingen bør adressere utfordringene som er i ferd med å oppstå som følge av økt internasjonalisering, strukturendringer i landbruk og industri og klimaendringer. EUs nye dyrehelsepolitikk, som søker å kombinere forebygging av sjukdom med tilrettelegging for økt frihandel med levende dyr, er en slik utfordring som vil stille ekstra store krav til norsk overvåking og kontroll. Det vil også være nødvendig å etablere rutiner for håndtering av uønskede hendelser, inklusive erstatningsordninger som sikrer økonomisk forutsigbarhet for landbruk og industri. 7.3 Regelverksutvikling En betydelig del av matindustriens rammebetingelser er knyttet til regelverk gjennom EØSavtalen. Dette medfører stort behov for samhandling mellom næring og myndigheter for at regelverket kan tilpasses norsk virkelighet i størst mulig grad, både under utvikling og gjennom tolkning. NHO Mat og Bio skal være en sentral bidragsyter til regelverksutvikling, både nasjonalt og på aktuelle områder internasjonalt. Regelverk på matområdet skal være klart, rettferdig og mulig å etterleve i praksis, og sikre forutsigbarhet og konkurranselikhet. Det er videre avgjørende at man på både departements- og direktoratsnivå ser hen til Matlovens formålsparagraf, 1, 3. ledd; - Loven skal også ivareta hensynet til aktørene langs hele produksjonskjeden,, og vektlegger næringshensyn, mulighet for verdiskaping og sysselsetting når øvrige hensyn er ivaretatt.

11 11 Dyrevelferdsmessig byr for øvrig Norges geografi samt strukturendringer i landbruk og industri på særlige utfordringer, blant annet for transport av levende dyr. For å ivareta det politiske overordnede målet om landbruk i hele landet må særnorsk regelverk på området legge til for praktiske løsninger til beste for både dyr og bruker. I mange tilfeller vil dette bety at man ikke kan ha et strengere regelverk i Norge enn EØS-området for øvrig. 7.4 Merking av mat Fra både forbrukere og myndigheter blir det stadig stilt større krav til merking av matvarer. NHO Mat og Bio er positiv til at forbrukeren gis informasjon om innholdet i et produkt, opprinnelse, dyrkingsmåte osv. Merking kan også være viktig i sporbarhetsøyemed. Vi vil imidlertid advare mot å gå for langt i å sette krav til merking på produkt/emballasje, og anbefaler at informasjon - for eksempel på bedriftenes hjemmesider blir vurdert som et fullgodt alternativ til informasjon som ikke må være på emballasjen. Omfattende krav til merking kan medføre mer villedning enn veiledning, samt betydelige kostnader med påfølgende svekket konkurranseevnen for norsk industri. 8. Bioenergi Norge har mål om betydelige reduksjoner i utslippene av klimagasser innen Et viktig bidrag vil være økt bruk av bioenergi, og Regjeringen har derfor et mål om å øke bruken med 14 TWh innen I både jordbruks- og skogbrukssektoren er det betydelige potensialer til økt produksjon av bioenergi, men hvor det største potensialet utvilsomt ligger i skogsektoren. For tiden hogges rundt 8 millioner kubikkmeter av en samlet årlig tilvekst på nærmere 25 millioner kubikkmeter i Norge. NHO Mat og Bio mener derfor at det både ut fra klimamålsettingene og et mer bærekraftig forbruk er avgjørende at man nå lykkes med å øke hogsten betydelig. Forbruket av bioenergi øker for hvert år, men det er langt igjen til målet. For å lykkes er det avgjørende at økonomien er tilfredsstillende gjennom hele verdikjeden. Skal man lykkes i å ta ut potensialet er det også nødvendig med betydelige investeringer i driftssystemer og logistikkløsninger, som kan håndtere store volumer. Forutsigbarhet, i tillegg til lønnsomhet, om fremtidige rammevilkår, er helt avgjørende for at denne type investeringer skal gjennomføres. I dag er ikke disse premissene oppfylt. Det er ikke tilfredsstillende lønnsomhet for skogeier og usikkerhet omkring fremtidige rammevilkår. NHO Mat og Bio mener derfor myndighetene må etablere ordninger som bidrar til dette, for eksempel en langsiktig feed-in ordning med tilsvarende støttenivå som for grønne sertifikater. Transportsektoren står for betydelig utslipp av CO2, men hvor overgang til biodiesel vil bidra til reduserte utslipp. Produksjon av biodrivstoff fra tømmer er etisk forsvarlig, og vil i tillegg sikre avsetningen av egnet virke. Det gjenstår riktignok mange teknologiske utfordringer før en slik produksjon er etablert. For å lykkes må FoU- engasjementet økes betydelig. NHO Mat og Bio mener derfor at også myndighetene må bidra med betydelig økt støtte for å stimulere til utvikling og investering i produksjon av 2. generasjons biodrivstoff. En forutsetning for å lykkes er også her at rammevilkårene er langsiktige og forutsigbare.

12 12 9. Oppsummering og hovedkonklusjoner NHO Mat og Bio mener meldingsarbeidet bør styres av følgende to hovedhensyn: Styrke fremtidig konkurransekraft i hele verdikjeden Sikre en innenlandsk råvareproduksjon som leverer råvarer stabilt, i store nok volum, av god nok kvalitet og til konkurransedyktige betingelser. For øvrig har NHO Mat og Bio følgende hovedpunkter i sitt innspill: Norsk industri er og vil være viktigste avtaker, foredler og verdiskaper av råvarer fra det norske landbruket. Et solid og velfungerende importvern har utgjort hovedpremisset for jordbrukspolitikken, men er nå under kraftig press uavhengig av WTO. Utviklingen krever at sammenhengene i verdikjeden reelt tas på alvor, og må møtes med en offensiv politikk for hele kjeden skal en lykkes i en fortsatt ambisiøs landbrukspolitikk. I avveiningen av ulike landbrukspolitiske mål, må det å legge til rette for livskraftige vareproduserende verdikjeder være det avgjørende hensyn i politikkutformingen. Forutsigbare, stabile og langsiktige rammebetingelser er avgjørende forutsetninger for videreutviklingen av en nasjonal matindustri. Fremtidig politikkutforming må fokusere på og ikke øke pris-/kostnadsforskjellen til våre nabomarkeder fremover. Importvernet må forvaltes mest mulig stabilt og forutsigbart for å skape minst mulig markedsforstyrrelser. Regjeringen bør nedsette en High level group, etter mønster av EU, med oppdrag å foreslå tiltak for å bygge økt konkurransekraft gjennom verdikjeden. Fremtidig inntektsvekst i primærproduksjon må i hovedsak ivaretas gjennom kostnadsreduksjoner i verdikjeden, økt offentlig støtte og også verdikjedenes egen evne til å skape størst mulig verdier av råvarene. Meldingen må gi signaler om en bred gjennomgang av markedsordningen for korn, og at prisnivået på norsk korn og kraftfôr må reduseres. Utfasingen av eksportstøtten må møtes offensivt både på melkesiden i form av nytenkning omkring utformingen av eksisterende virkemidler, og i forhold til å etablere WTO-legale ordninger tilpasset industriens behov. Meldingen må signalisere økt satsing på investeringsvirkemidler rettet mot primærjordbruket. Myndighetene må prioritere ressurser i Mattilsynet, for å muliggjøre eksport av alle typer landbaserte produkter, herunder også kjøttbiprodukter. Ut fra hensynet til konkurransen til verdikjedene må det legges opp til en kraftig reduksjon i avgifter og gebyrer for matindustrien, ned til nivået i land det er naturlig å sammenligne seg med. Det må til en styrking av offentlige FoU/innovasjonsprogrammer overfor matindustrien. Meldingen må fokusere kompetanseutfordringene i grønn sektor, og hvordan myndigheter, utdanningsinstitusjoner og bransjene kan samhandle for å løse disse. Meldingen må signaliseres en innstramming av adgangen til å yte offentlig støtte til etablering av ny volumforedling i bransjer med overkapasitet. Meldingen må adressere utfordringene for norsk dyrehelsestatus som følge av økt internasjonalisering og klimaendringer. Næringshensynet blir ikke tillagt nok vekt i forvaltningen av Matloven, og dette skaper uforutsigbarhet for industrien. Grenseflaten mellom departementets rolle som politikkutformer og Mattilsynets forvaltningsoppgave må systematisk gjøres klarere. NHO Mat og Bio mener at

13 13 forvaltningen må organiseres og styres slik at det ikke åpnes for uakseptabel og uforutsigbar tolkning av regelverk mv. Økt bruk av skogressursene er helt sentralt som bidrag til å løse klimautfordringene. Forutsigbare rammevilkår som også gir lønnsomhet i verdikjeden er avgjørende for å lykkes. NHO Mat og Bio mener en må både satse mer på samferdsel/logistikk og tiltak som bidrar til lønnsomhet i produksjon, for eksempel en feed-in ordning. For å lykkes med produksjon av 2. generasjons biodrivstoff, må en i tillegg ha en forsterket satsing på FoU. Med vennlig hilsen NHO Mat og Bio Haavard Elstrand adm. direktør André Monsrud næringspolitisk sjef

14 14 Vedlegg 1: Status norsk matindustri 1.1 Konkurransesituasjonen Norsk matindustri opplever i dag en meget sterk intern konkurranse, høyt press fra dagligvarehandelen og en økende importkonkurranse også for andre varer enn RÅKprodukter. Dette har gitt pressede priser, små marginer og svak inntjening i bransjen. Utviklingen med handel i både jordbruksbaserte matvarer og industrielt bearbeidede jordbruksvarer, såkalte RÅK varer, har økt betydelig siden Samtidig har eksporten vært stabil. Importen, målt i verdi, av jordbruksbaserte matvarer har økt med 195 % fra 1995 til 2009 I tillegg til økende import og relativt stabile eksportverdier, viser også tallene for markedsandeler at matindustrien taper terreng. Hjemmemarkedsandelen for norsk matindustri, ekskl. fiskevarebransjen, falt i perioden fra 1995 til 2008 fra 90,5 % til 83,9 %. Det gir ekstra grunn til bekymring at en god halvpart at dette tapet har skjedd fra og med Riktignok gikk hjemmemarkedsandelen opp til 85,5 % i 2009, men det antas å skyldes den internasjonale nedgangskonjunkturen og utviklingen i internasjonale råvarepriser. Det er imidlertid store forskjeller bransjene imellom, men selv i de relativt beskyttede kjøtt- og meieribransjene har hjemmemarkedsandelen falt noe. I tillegg til den økende internasjonale konkurransen opplever norsk matindustri også et betydelig press fra handelen i Norge, spesielt gjennom handelens satsing på egne merkevarer (EMV). Omfanget av EMV i Norge er relativt lite i europeisk sammenheng, men omfanget har økt betydelig de siste årene. Tall fra Nielsen viser at omfanget av EMV nå utgjør ca 15 mrd kroner, eller 10,8 % av dagligvareomsetningen. Mye tyder på at konkurransen fra handelens egne merkevarer vil øke fremover. Utviklingen er bekymringsfull i forhold til maktforholdene i verdikjeden og derved verdiskapingen spesielt i et langsiktig perspektiv. NHO Mat og Bio er derfor positiv til at Regjeringen har nedsatt et eget utvalg til å granske maktforholdene i verdikjeden. I et lenger perspektiv vil det etter vårt syn være avgjørende viktig at myndighetene legger til rette for mest mulig åpen konkurranse og innsyn i forholdet mellom industri og handel, gjerne fulgt av relevante kontrollmekanismer. 1.2 Lav lønnsomhet og lavt investeringsnivå i norsk matindustri Driftsmargin er en av flere indikatorer som sier noe om lønnsomheten i en bedrift. Den viser driftsresultat i prosent av driftsinntekter. Driftsmargin i matindustrien har etter 2002 vært lavere enn øvrig industri, og differansen har økt hvert år. Siden 2004 har marginen også vært fallende eller stabil. I 2007 og 2008 var driftsmarginen på 3,7 % og 3,8 % (samvirket unntatt). Øvrig industri oppnådde marginer på 6,1 % i 2007 og 6,4 % i Det er store forskjeller både mellom bransjer i matindustrien og mellom selskaper i samme bransje. Lav lønnsomhet gir svakt grunnlag for å foreta nyinvesteringer i driftsapparat og innovasjon, og er derfor et dårlig utgangspunkt for å tilpasse seg en skjerpet konkurranse. Alvoret forsterkes av at både handelen og store internasjonale konsern er i posisjon til både å foreta investeringer og prise ut fra langsiktige strategiske vurderinger.

15 15