intern revisoren Nr 2 / VINTER årgang Det haster

Transkript

1 intern Nr 2 / VINTER årgang Det haster

2 REDAKTØRENS SPALTE Den nye redaksjonskomiteen er kommet i mål med sin første utgave av Intern. På komiteens første møte tidlig i høst bestemte vi oss for å vie julenummeret til miljøet. Temaet har ikke blitt noe mindre aktuelt siden. Mens dette skrives er Al Gore i Oslo for å motta Nobels fredspris. Han har bedre enn noen annen forklart oss de dramatiske klimaendringene og konsekvensene av disse. Midt i desember møtes noen av verdens mektigste politikere på Bali for å diskutere hva som kan gjøres. Mens vi venter, overraskes ekspertene stadig av hvor raskt klimaendringene skjer. Politikerne har satt ambisiøse mål for hva som skal skje innen 2050, og noe skal skje allerede innen Men i hverdagen merker vi få eller ingen krav til å forandre noe. Nesten hver dag ser vi dramatiske reportasjer om klimaendringene. Hvorfor er det ikke nødvendig å gjøre vesentlige endringer allerede i dag? I de fleste bedrifter lages det strategier og settes mål som skal oppnås både på kort og lang sikt. Lang sikt er sjelden mer enn 5 år. Måloppnåelsen blir fulgt opp og rapportert, ofte hvert kvartal. Man skal være varsom med å forherlige kvartalskapitalismen, men jeg skulle gjerne sett den bedriftslederen som fremla mål om å løse vitale spørsmål om 43 år eller kanskje om 13 år. Det blir for uforpliktende. Vi må bli bedre hvert år. Og vi kan ikke planlegge med å bruke 43 år på å komme i mål. I denne utgaven av Intern har vi en rekke artikler som beskriver miljøutfordringene. Vi har også beskrevet noen av planene og mekanismene som skal bidra til å løse disse. En viktig del av løsningen er verifisering og rapportering, temaer som går igjen i flere av artiklene. Det er også viktig at ansvaret for å gjennomføre miljøtiltak blir riktig plassert. Tiltakene skal gjennomføres i de enkelte statlige, kommunale og private virksomheter. Det nytter ikke å overlate ansvaret for gjennomføringen til spesielt interesserte ildsjeler. Ansvaret for å gjennomføre miljøtiltak må legges der virksomhetenes resultatansvar for øvrig ligger. Og fremdriften må følges opp og rapporteres på samme måte som for alle andre viktige mål. Vi som er internrevisorer har utdannelse og erfaring som gjør oss godt kvalifisert til å følge opp organisering, gjennomføring og rapportering av miljøarbeidet. Jeg oppfordrer alle internrevisorer til å sette denne oppgaven høyt opp på arbeidsprogrammet for 2008! Tusen takk til alle dere som har bidratt til å fylle denne utgaven av bladet med interessante artikler. Jeg ønsker alle en riktig god jul og et godt nytt år! Og husk å gjøre noe for miljøet i dag! Sverre Bjertnes REDAKSJONS KOMITEEN Sverre Bjertnes - Leder (valgt for ) KPMG AS Postboks 7000 Majorstuen 0306 Oslo M: sverre.bjertnes@kpmg.no Mazhar Bashir Ahmad (valgt for ) Gjensidige Forsikring Postboks Lysaker M: mazhar-bashir.ahmad@gjensidige.no Sveinung Svanberg (valgt for ) Universitetet i Oslo Postboks 1154 Blindern 0318 Oslo J: s.k.svanberg@admin.uio.no Unni Leivestad (valgt for ) NAV Internrevisjon Postoks 5 St. Olavs plass 0130 Oslo J: , M: unni.leivestad@nav.no Jørn A.Arnesen (valgt for ) Statens jernbanetilsyn Wergelandsveien Oslo M: jarnesen@online.no Jens A. Gunvaldsen - Styrets representant Riksrevisjonen Postboks 8130 Dep 0032 Oslo J: , M: jens.gunvaldsen@riksrevisjonen.no Se mer info på 2 intern

3 Innhold 2 Redaktørens spalte 4 Styrets leder har ordet Miljø: Oppfølging og verifikajson av miljøplaner 6 Utfordringar for norske bedrifter ved kjøp av klimakvotar 10 Spørsmål og svar med Audun Rosland i SFT om utslippskvoter under Kyotoprotokollen 12 Sverre Bjertnes intervjuer Michael Lehmann i Det Norske Veritas 14 Miljørapportering 18 Miljørevisjon i Riksrevisjonen 20 Norsk-russisk revisjon av fiskeriforvaltningen i Barentshavet og Norskehavet 22 Grønn stat: Store innsparingsmuligheter 24 Grønne energikommuner 26 Ny strategi for bærekraftig utvikling 28 Miljøledelse, rapportering og samfunnsansvar hvor går grensen? 31 Miljørapporteringen er ikke død! 34 Norske investorer om rapportering av miljørelaterte temaer Forenings- og profesjonsnytt: 36 Revisjon av NAV-kontorene Muligheter for samordning? 39 Stort og smått fra IIA-familien 40 En ære å representere NIRF 42 Computer-Based Testing 45 Medlemsnytt 46 Matnyttig informasjon 47 På tampen NORGES INTERNE REVISORERS FORENING President Solbjørg Lie Arbeids- og velferdsdirektoratet, Internrevisjonen M: Solbjorg.Lie@nav.no Informasjons- og kommunikasjonskomiteen Bård Bosløven - Leder DnB NOR J: , M: bard.bosloven@dnbnor.no Konferansekomiteen Even Nilsen Leder Fagforbundet J: , M: even.nilsen@fagforbundet.no Programkomiteen Petra Liset Leder PricewaterhouseCoopers AS J: petra.liset@no.pwc.com Redaksjonskomiteen Sverre Bjertnes - Leder M: sverre.bjertnes@kpmg.no Høringskomiteen Lars Erik Fjørtoft - Leder KPMG M: lars.erik.fjortoft@kpmg.no Professional Practice Committee PPC Asbjørn Lundberg - Leder Norske Skogindustrier ASA J: , M: asbjorn.lundberg@norskeskog.com Nominasjonskomiteen Einar Døssland Leder Edbo risk management M: einar@edbo.no Foreningssekretariat Ellen Brataas Generasekretær Tlf.: ellen.brataas@nirf.org Svein Stabekk Foreningssekretær Tlf.: svein.stabekk@nirf.org Postadresse: Norges Interne Revisorers Forening Postboks 1417 Vika 0115 Oslo Faks: post@nirf.org Besøksadresse: Munkedamsveien 3b, 3. etg Oslo Intern: Organ for Norges Interne Revisorers Forening, NIRF Antall utgivelser pr år: 2 Opplag: 1000 Meninger og påstander som fremkommer i artikler eller innlegg er ikke nødvendigvis sammenfallende med NIRFs syn. Neste utgave: Juni 2008 Har du bidrag til bladet? Ta kontakt med redaksjonens leder for frister m.v. Årsabonnement: Kr 150,- Annonsepriser: Kr 5000,- for en helside, kr 3000,- for en halvside (mva tilkommer). Grafisk produksjon: Pr.info DM Hamar Forsidefoto: Scanstock foto

4 Kjære leser Styrets leder har ordet Så fort denne høsten har gått! Plutselig er det advent med pepperkaker, gløgg, lutefisk og alle gode saker som hører til...og så er det jul igjen! Vi har mye å glede oss over i vår forening denne høsten, vi vokser i antall medlemmer er nå passert 730. Profesjonen er på fremmars både i Norge og internasjonalt. Interessen for faget vises blant annet gjennom antall studenter på Master programmet Intern revisjon, Risikostyring og Corporate Governance" på BI som i høst startet opp med 42 studenter og... venteliste! Vi har avviklet vellykkede standardkurs, en hel kursserie innen forebygging og utredning av misligheter, COBIT seminar og mange nettverkssamlinger, medlemsmøter og sist men ikke minst, høstens tillitsmannssamling. Generalsekretær Ellen og undertegnede har vært på besøk i Stockholm hos vår søsterforening og diskutert områder der våre to foreninger kan få til et nærmere samarbeide både på nordisk nivå og i globale fora. Engasjementet i foreningen har vært stort og aktivitetene har vært mange. Så mange at av og til er det blitt for mange arrangementer for ofte. Sekretariatet har et par ganger vært nødt til å avlyse noen der det har vært for få påmeldte. Styret har derfor informert Programkomiteen om behovet for vurdering av aktivitetsnivået og koordinering for Det er fort gjort å bli imponert over sitt eget barn slik jeg ble, desto hyggeligere var det at mer uhildede personer uttrykte sin respekt for den faglige kvalitet og engasjement som komiteer og nettverk la for dagen gjennom sine presentasjoner. Styret presenterte utkast til strategi for perioden med utgangspunkt i det globale strategiutkastet for som IIA forutsetter at de nasjonale foreninger hensyntar i sin strategi. Ingen tvil om at strategiutkastet vil gi oss alle nye utfordringer, men det skal jeg komme tilbake til når utkastet er endelig behandlet i IIAs styre i desember 2007 og styret i NIRF har bearbeidet sin strategi tilsvarende. Da gjenstår for meg å takke dere alle for engasjement og oppslutning om foreningens aktiviteter i Jeg minner dere om at dersom vi skal beholde vind i seilet trenger vi mannskap både vinter og vår og spesielt juni 2008! Ønsker dere alle en riktig god jul og et godt nytt år! Solbjørg Koordinering var også belyst på høstens vellykkede tillitsmannssamling som fant sted 8. november i PwCs lokaler der programmet omfattet utkast til strategi, både globalt og nasjonalt, opplegg for kvalitetssikring i foreningens regi, Computer- Based Testing (CBT) for CIA og spesial eksamenene samt sist, men ikke minst, presentasjon fra alle komiteer og nettverk om deres aktiviteter, planer og behov for koordinering med hverandre. 4 intern

5 Vi hjelper din virksomhet til en bærekraftig fremtid Environment and Sustainability Services inngår som en del av rådgivningstjenestene til Ernst & Young. Ernst & Young har kvalifiserte ressurser med formell kompetanse innenfor miljø, HMS og samfunnsansvar og praktisk erfaring fra oppdrag innen hele spekteret av våre tjenester. Miljørelaterte tjenester Våre tjenester omfatter rådgivning og verifikasjon i forbindelse med: Miljørapportering Miljø due diligence Miljømålesystem Miljøstyringssystem f.eks. ISO14001 og EMAS Klimarelaterte forhold HMS-revisjon CSR Bedriftens samfunnsansvar Vi hjelper deg med en helhetlig og proaktiv tilnærming til din virksomhets samfunnsansvar. Våre tjenester omfatter rådgivning og verifikasjon i forbindelse med: CSR Bedriftens samfunnsansvar (miljørelaterte, sosiale og etiske spørsmål samt interessentdialog) Ikke-finansiell rapportering f.eks. GRI og AA1000 Kontaktperson: Solrun Figenschau Skjellum Tlf: E-post: eyes@no.ey.com Se våre websider for mer informasjon om Ernst & Youngs Environment and Sustainability Services team. intern 5

6 Utfordringar for norske bedrifter ved kjøp av klimakvotar Asbjørn Torvanger, CICERO Senter for klimaforsking Klimakvotar har fått ein sentral plass i klimapolitikken i EU og under Kyotoprotokollen. Norske bedrifter kan delta i kvotehandel på bakgrunn av kvoteplikt eller gjennom å kjøpe frivillige klimabillettar. Klimakvotar stiller bedriftene overfor ein del utfordringar fordi det er ein viss risiko for at kvotane ikkje leverer dei lova klimagassreduksjonane. Denne risikoen kan reduserast ved å kjøpe klimakvotar i EU sitt system eller klimakvotar som er godkjente under Kyotoprotokollen. 1. Klimautfordringa FN sitt klimapanel IPCC slår fast at det er svært sannsynleg at det er menneska sine aktivitetar som er den viktigaste årsaka til den raske globale oppvarminga vi ser konturane av i dag (IPCC 2007). Oppvarminga vil bli på mellom 1,7 og 7 ºC i løpet av dette hundreåret. Det er vår bruk av fossile energivarer som er den viktigaste årsaka til oppvarminga. Den har ført til enorme utslepp av karbondioksid. Det tok naturen millionar av år å omdanne organisk materiale og lagre det som kol, olje og gass, og vi slepp karbonet ut i atmosfæren i løpet av eit par hundre år, og aller mest dei siste 50 åra. I tillegg har nedhogging av skog og andre arealbruksendringar ført til store utslepp av karbondioksid. For å unngå ei farleg menneskeskapt klimaendring er det nødvendig med ein global dugnad som er langsiktig, brei (helst bør alle land bli med), og djup. Ein djup reduksjon betyr at globale utslepp av klimagassa må reduserast med 60-70% i forholdet til nivået vi har i dag i løpet av nokre få tiår. Tek vi omsyn til rettferdig fordeling mellom fattige og rike land må dei rike landa kanskje redusere sine utslepp med 90% i forhold til nivået i dag. I dag har vi Klimakonvensjonen frå 1992 og Kyotoprotokollen frå Kyotoprotokollen seier at industrialiserte land skal redusere sine utslepp i perioden med om lag 5% i forhold til Protokollen omfattar karbondioksid og fem andre klimagassar. Men protokollen omfattar berre 28% av globale utslepp sidan u-landa ikkje har krav om å redusere sine utslepp og sidan USA har nekta å underteikne den. Kutta er så små og kortsiktige at den globale oppvarminga berre blir marginalt redusert. Kyotoprotokollen har difor berre meining som ein fyrste etappe i ein lang prosess. I desember 2007 ble eit stort klimamøte avvikla på Bali, men når dette skrivast, er det usikkert om vi får ein global avtale for perioden etter intern ASBJØRN TORVANGER (51) er tilsatt som forsker ved CICERO-senteret. (se egen ramme). Han har doktorgrad i sosialøkonomi fra UiO. Videre er han cand.mag i sosiologi, natur- og miljøvernfag og økonomi. Hans forskningsområder er: Design av klimaavtaler, herunder metoder for byrdefordeling. Utforming av systemer for kvotehandel, karbonavgifter, og den grønne utviklingsmekanismen under Kyotoprotokollen. Konsekvenser av gjennomføring av Kyotoprotokollen og andre klimapolitikkregimer. Klimapolitikk under usikkerhet. Samfunnsmessige virkninger av klimaendring. Politiske og økonomiske sider ved geologisk karbonlagring. 2. Klimakvotar Kvotehandel har blitt eit sentralt verkemiddel i klimapolitikken. Ein klimakvote er eit løyve til å sleppe ut karbondioksid til atmosfæren, sjå Torvanger (2007). Vanlegvis er ein klimakvote på eit tonn karbondioksid. Andre klimagassar som metan eller lystgass kan reknast om til utslepp av karbondioksid gjennom ein vekslingskurs som avheng av oppvarmingseffekten samanlikna med karbondioksid. Klimamålet er bestemt av summen av alle kvotane. Handel med kvotar skal sørgje for at dette målet blir nådd på ein måte som er billegast for alle landa samla. Kvotehandel sikrar at dei billegaste tiltaka for å redusere utsleppa blir gjennomført uavhengig av nasjonale grenser, sektorar og klimagassar. Avgifter er eit anna marknadsbasert verkemiddel som også kan sikre at kostnaden blir lågast mogeleg, men her bestemmer regulator pris i staden for kvantum. Kvotehandel kan også opprettast for bedrifter i eit land eller for bedrifter i ei gruppe land (som i EU sitt kvotesystem). For å starte med kvotehandel blant ei gruppe bedrifter må regulatoren bestemme kva bedrifter som skal vere med og deretter kor mange kvotar dei samla skal få. Etterpå må kvotane fordelast mellom bedriftene, enten gratis eller ved hjelp av ein auksjon. Etter at kvotesystemet er oppretta, kan bedriftene handle med kvotar. Alle bedriftene står overfor den same prisen på kvotane; bestemt av marknaden. Prisen vil variere over tid i takt med variasjonar i tilbod og etterspørsel. Ei bedrift vil redusere utsleppa sine dersom det er billegare å redusere enn å kjøpe ein kvote. Dersom utsleppa blir lågare enn taket på bedrifta sine utslepp kan den selje dei frigjorte kvotane. På den andre sida vil ei bedrift der det er dyrt å redusere utsleppa kjøpe kvotar framfor å redusere utsleppa sine. Fordelinga av utsleppskutta blir slik at den samla skranken på utsleppa blir nådd til lågast mogeleg kostnad for samfunnet, og alle bedriftene vil tene på dette systemet. Tanken om å innføre kvotar for å løyse miljøproblem har eksistert i økonomifaget i nokre tiår. Kvotehandel for å løyse miljøproblem starta i USA i 1976 i samband med gjennomføringa av Clean Air Act. Amerikanske kolfyrte kraftverk starta med handel med svovelkvotar i Det best kjente eksempelet på eit system for handel med klimakvotar er EU sitt kvotehandelssystem (EU ETS), som vart oppretta i Det blir vidareført i sin andre fase frå parallelt med Kyotoprotokollen. Noreg har hatt eit smalt kvotesystem frå Det norske kvotehandelssystemet blir utvida og slått saman med EU sitt system frå januar Norsk klimapolitikk Det er eit gap på rundt 9 millionar tonn CO2 mellom Kyotomålet til Noreg og forventa utslepp i 2010 (MD 2007). Målet er ein pro-

7 sent høgare utslepp per år i målperioden enn i Forventa utslepp er usikkert og avheng blant anna av utbygging av gasskraft og om CO2-reinsing av gasskraft kan komme på plass før Med utgangspunkt i regjeringa sitt mål om å overoppfylle Kyotoprotokollen med 10% vil gapet bli på rundt 14 millionar tonn CO2. Sjølv om ein del av gapet kan dekkjast gjennom nye tiltak og verkemiddel og/eller strammare verkemiddelbruk i Noreg vil det bli nødvendig å kjøpe mange kvotar frå andre land. I statsbudsjettet for 2008 har regjeringa sett av 500 mill. kr til kvotekjøp, og gjeve fullmakt til å inngå avtaler om kvotekjøp på 3,6 milliardar kr i tillegg. I perioden vil vel 40% av norske CO2-utslepp bli omfatta av EU ETS - som Noreg sluttar seg til i Størsteparten av desse bedriftene er i energisektoren. Den norske CO2-avgifta, som vart innført i 1991, dekkjer om lag 52% av norske klimagassutslepp (CO2 pluss fem andre klimagassar regulert av Kyotoprotokollen). I tillegg finst det frivillige avtaler med kraftkrevjande industri og nokre andre avgifter og verkemiddel. Kvotesystemet og CO2-avgifta regulerer 70% av norske klimagassutslepp. Det gjenstår ei endeleg avklaring på korleis byrdane for å oppfylle Kyotomålet skal fordelast mellom bedriftene som er inne i EU ETS og bedriftene utanfor EU ETS, mellom sektorar som industri, tenesteyting og hushald, og mellom privat sektor og staten. I statsbudsjettet for 2008 står det at staten skal kjøpe FN-godkjente klimakvotar som svarar til CO2-utsleppa frå statstilsette sine internasjonale flyreiser. 4. Rammevilkår for norske bedrifter Ettersom det gjenstår ein del avklaring av rammevilkåra for mange norske bedrifter under Kyotoprotokollen, delar eg drøftinga inn i to delar basert på om ei bedrift får kvoteplikt eller ikkje. Ei bedrift kan få kvoteplikt i EU ETS eller under Kyotoprotokollen. Det er ikkje fri handel med kvotar mellom den europeiske kvotemarknaden og marknaden under Kyotoprotokollen. EU godkjenner ikkje Kyoto-kvotar i sitt system, og det er lagt restriksjonar på kjøp av CDM. Ettersom mi drøfting fokuserer på klimakvotar tek eg ikkje opp andre verkemiddel som ei bedrift kan møte i klimapolitikken. Eg legg mest vekt på CDM sidan CDM kredittar kan bli mest aktuelt for mange bedrifter, og på grunn av at kontrollproblema knytt til CDM er større enn for dei andre klimakvotane og kredittane. Tabell 1 gjev ein oversikt over dei viktigaste klimakvotane. Bedrifter som ikkje har kvoteplikt kan kjøpe klimabillettar. 4.1 Bedrifter med kvoteplikt Kvotesystemet i EU og Noreg EU ETS dekkjer ca. 45% av EU sine CO2-utslepp og omfattar sektorar som energi, raffineri, koks, jern og stål, sement, glas og fiber, keramikk, og treforedling. Klimakvotane ( EU Allowance ; EUA) har så langt blitt fordelt mellom installasjonar gjennom nasjonale allokeringsplanar, som deretter har blitt godkjent av EU. Dei aller fleste kvotane blei i fyrste fase ( ) delt ut gratis, men det blir eit større innslag av auksjon framover. I Noreg vil industribedrifter som er med få utdelt gratis klimakvotar som svarar til omlag 92% av utsleppa i perioden Det er rom for å ta med nye sektorar; EU har planar om å inkludere flytrafikk. Figur 1 viser handel i EU ETS samanlikna med CDM. Figur 1. Omsetning av CDM-kredittar i perioden Kjelde: Point Carbon Klimakvotar og kredittar under Kyotoprotokollen Kyotoprotokollen innfører tre typar klimakvotar, der den fyrste typen er kvotehandel mellom land basert på at kvart industrialisert land gjennom protokollen har fått ein skranke på sine utslepp av klimagassar. Dei to andre typane er felles gjennomføring ( Joint Implementation ; JI) og den grøne utviklingsmekanismen ( Clean Development Mechanism ; CDM). Dei to siste typane er baserte på spesifikke prosjekt som reduserer utsleppa av klimagassar, og blir difor kalla kredittar. For alle desse typane svarar ein kvote eller kreditt til 1 tonn CO2. Type Kvoteplikt (K) Rammeverk Omfang Detaljar eller frivillig (F) Kvotar i EU C&T K EU sitt direktiv EU og Noreg. Omfattar kraftprodusentar for kvotehandel Kun CO2. og energiintensiv industri. Ca Stort sett gratis utdeling installasjonar. av kvotar. Kvotar under C&T K Kyoto-protokollen Industrialiserte land. 1 ) Bedrifter og andre aktørar kan delta. Kyoto-protokollen Seks Kyoto-gassar. Grøn utviklings- B&C K Kyoto-protokollen Utviklingsland og Prosjektbaserte kredittar i eit u-land. mekanisme (CDM) industrialiserte land. 1 ) Bedrifter og andre aktørar kan delta. Seks Kyoto-gassar. Felles B&C K Kyoto-protokollen Industrialiserte land. 1 ) Prosjektbaserte kredittar i eit i-land. gjennomføring(ji) Seks Kyoto-gassar. Bedrifter og andre aktørar kan delta. Klimabillettar O F Ingen Alle som har utslepp. Fleire leverandørar på internett. Nokre sel CDM. Tabell 1. Dei viktigaste klimakvotane. Kjelde: Torvanger C&T: Cap & Trade. B&C: Baseline and credit. O: Offset. 1) Utanom USA og Australia, som ikkje har ratifisert Kyoto-protokollen. intern 7

8 Kvotehandel Ved kvotehandel under Kyotoprotokollen kan eit land som har lågare utslepp enn taket på utslepp ( Assigned Amount ) selje overskotet til andre land. Desse klimakvotane blir kalla Assigned Amount Unit (AAU). Land som har større utslepp enn kvotar kan kjøpe kvotar frå andre land. Ei regjering kan gje bedrifter få lov til å delta i denne handelen. Felles gjennomføring JI-prosjekt er kredittgenererande prosjekt som blir gjennomført i eit industrialisert land. Ei norsk bedrift med eit tak på sine utslepp kan for eksempel investere i ei oppgradering av eit polsk kolfyrt kraftverk, og overta dei utsleppsreduksjonane (kredittane) som blir generert. Kredittane frå JI har fått namnet Emission Reduction Unit (ERU). JI har ein del kontrollproblem felles med CDM, men problema er mindre fordi vertslandet er eit industrialisert land, og som følgjeleg har ein nasjonal utsleppsskranke. Den grøne utviklingsmekanismen (CDM) Gjennom den grøne utviklingsmekanismen CDM kan prosjekt gjennomførast i eit utviklingsland. Føremålet med CDM er å hjelpe eit industrialisert land i å nå klimamålet sitt samt stimulere til berekraftig utvikling i vertslandet. Eit eksempel på CDM-prosjekt er utbygging av eit kraftverk fyrt med biologisk brensel der alternativet var å produsere straum ved hjelp av eit kolfyrt kraftverk. Kredittane som blir generert har namnet Certified Emission Reductions (CER). CDM-prosjekt kan vere basert på karbonbinding i skog og jord, men industrialiserte land kan berre bruke slike CDM-kredittar inntil ei viss grense. På grunn av at CDM-prosjekt blir gjennomført i land som ikkje har ein nasjonal skranke på sine klimagassutslepp er den mykje vanskelegare å kontrollere at CDM-kredittar er reelle enn tilfellet er for EUA, AAU og ERU. Dette er grunnen til at planlagde CDM-prosjekt må gå igjennom ein omfattande og komplisert godkjenningsprosess før utskriving av kredittar. Det er oppretta eit styre ( Executive Board ) som skal overvake CDM-mekanismen. Ein av dei største aktørane som arbeider med verifisering av CDM-prosjekt er Det Norske Veritas. Status for CDM prosjekt CDM-prosjekt starta opp alt i år 2000, men dei fyrste åra skjedde det lite, jamfør Figur 1. Figuren viser også omsetninga av JI og kvotar i EU sitt kvotehandelssystem (EU ETS). Det går fram at CDMvolumet er langt mindre enn volumet av EU-kvotar etter Dei vanlegaste prosjekttypane i 2006 dreia seg om reduksjon av hydrofluorkarbon (HFC-23) frå industri, lystgass (N2O) som er frå industri og landbruk, og utvikling av vedvarande energikjelder. Dei viktigaste seljarane av CDM-prosjekt i 2006 var Kina og India. Den norske stat og norske bedrifter har så langt kjøpt lite CDM-kredittar, og for det meste gjennom fond (ca. 400 mill. kr). 100 mill. kr er brukt direkte til kjøp av kredittar frå CDM-prosjekt. Fører CDM-prosjekt til reelle kutt? CDM-mekanismen skal føre til reelle reduksjonar i utsleppa av klimagassar, og hjelpe vertslandet mot ei berekraftig utvikling. Det er opp til vertslandet å definere kva ei berekraftig utvikling betyr og ut frå dette godkjenne eller underkjenne CDM-prosjektet. Her er det lett å tenkje seg at det kan bli ein konflikt mellom kortsiktig gevinst gjennom sal av CDM-kredittar og det meir langsiktige målet om berekraftig utvikling. 8 intern Det er ein endå større utfordring å sikre at CDM-prosjekt fører til reelle utsleppskutt, altså at utsleppa av klimagassar blir redusert og at denne reduksjonen avheng av at prosjektet blir definert som eit CDM-prosjekt. Utgangspunktet er ein referansesituasjon med utslepp utan prosjektet, så blir prosjektet gjennomført og utsleppa redusert i forhold til referansesituasjonen ( Business As Usual ; BAU). Figur 2 viser referansesituasjonen med vekst i utsleppa over tid og at denne banen blir lågare ved gjennomføringa av prosjektet. Utsleppseffekten av prosjektet gjennom prosjektperioden er illustrert av det grøne feltet i figuren. Figur 2. CDM-prosjekt sin effekt på utslepp av klimagassar. Dessverre er det i prosjektutviklaren og kjøparen sin interesse å overdrive klimaeffekten av CDM-prosjektet. Dette kan skje ved å overdrive effekten av prosjektet på utsleppa eller ved å bruke ein urealistisk høg BAU. Ingen kjenner sikkert kva som ville vere situasjonen i framtida dersom prosjektet ikkje vart gjennomført. Her er det både reell uvisse og ei skeiv fordeling av informasjonen. Det er heller ingen garanti for at den forureinande aktiviteten ikkje blir flytta til nabokommunen, sjølv om talgrunnlaget for sjølve CDM-prosjektet er realistisk. Slike karbonlekkasjar kan oppstå fordi ein i CDM-prosjekt berre har ein lokal referansesituasjon. Eit CDM-prosjekt skal vere avhengig av CDM-finansiering for å bli gjennomført. Dersom det er lønsamt utan den ekstra finansieringa gjennom CDM-mekanismen bør det gjennomførast i alle høve, og er difor ikkje ein kandidat til CDM, sjå Tabell 2. Dessverre har partane interesse av å underdrive lønsemda til prosjektet slik at det blir meir aktuelt som CDM-prosjekt. Tabell 2. CDM-prosjekt må føre til reelle kutt og ikkje vere lønsame utan den ekstra finansieringa. Problema med reelle kutt og lønsame prosjekt er fundamentale og kan ikkje fullt ut løysast uansett det omfattande kontrollapparatet som er oppretta; problema kan berre reduserast. Konsekvensen er at ein må leve med at 5%, kanskje 20% av CDM-prosjekta aldri burde ha blitt godkjente. I alle høve har CDM-mekanismen ein viktig politisk funksjon sidan den er ein viktig kanal for utviklingslanda si deltaking i det internasjonale klimasamarbeidet. 4.2 Frivillige kvotekjøp - klimabillettar Bedrifter som ikkje er innlemma i kvotesystem kan kjøpe frivillige

9 klimakvotar, såkalla klimabillettar, sjå Tabell 1. Det finst mange leverandørar på internett der ein for eksempel kan leggje inn sine flyreiser, estimere kor store CO2-utslepp dei har medført, og kjøpe ei tilsvarande mengde med klimabillettar. Dei fleste prosjekta ligg i utviklingsland og har felles trekk med CDM prosjekt. Mitt Klima er ein norsk leverandør med utspring i Framtiden i våre hender. Det viser seg at internettleverandørane opererer med ulike føresetnader for å estimere utslepp og ulike prisar på klimabillettane. Problemet er at det per i dag ikkje finst eit regelverk eller ei godkjenningsordning for leverandørar og prosjekt. Dermed er det ein fare for at useriøse leverandørar sel dårlege prosjekt. På den andre sida baserer nokre leverandørar av klimabillettar seg på CDM-prosjekt, og då er risikoen for dårleg kvalitet redusert. Dersom det seinare viser seg at ei bedrift har kjøpt dårlege klimabillettar kan det føre til ekstra kostnader og dessutan ha ein negativ PR-effekt, i alle fall dersom det blir slått opp i media. Men ei bedrift utan kvoteplikt kan også kjøpe klimakvotar som har blitt godkjent av FN under Kyotoprotokollen, for eksempel kredittar frå CDM-prosjekt eller JI-prosjekt. Effekten på globale utslepp blir den same som for bedrifter med kvoteplikt, og risikoen for dårleg klimakvotar er lågare enn for mange av prosjekta som ligg bak klimabillettane. Bedrifter kan også kjøpe klimakvotar frå EU ETS frivillig. Både for dei Kyoto-baserte kredittane og EUA kan det vere ein del transaksjonskostnader eller barrierar i form av gebyr til meklarar, og garantibeløp og krav om minstevolum for å handle klimakvotar på børs. 5. Risikostyring for bedrifter Som vi har sett er det ein del utfordringar for bedrifter som ynskjer å kjøpe klimakvotar eller kredittar på grunn av kvoteplikt eller ved frivillig kjøp. Risikoen for å kjøpe dårlege klimakvotar er størst ved klimabillettar. På den andre sida kan konsekvensane vere større dersom ei bedrift har kvoteplikt og seinare kontroll viser at nokre av kredittane hadde dårleg kvalitet. I EU ETS må bedrifter som har for liten kvotemengde betale eit gebyr på 100 Euro per tonn CO2. Ut frå dette bør ei bedrift vurdere korleis risiko knytt til kjøp av klimakvotar kan reduserast. Når det gjeld bedrifter med kvoteplikt som kjøper klimakvotar i EU, er risikoen liten. Det viktigaste er å passe på å ha nok kvotar i forhold til utsleppa ved det årlege tidspunktet for avrekning. Det vil vere ein viss risiko knytt til varierande kvotepris og tidspunkt for kjøp eller sal. Denne risikoen kan reduserast ved å kjøpe kvotar for framtidig leveranse til ein fast pris ( forward -kontrakter). Risikoen er også låg ved kjøp av kvotar (AAU) og JI-kredittar under Kyotoprotokollen. Risikoen er større dersom ei bedrift kjøper CDM under kvoteplikt eller frivillig. Som vi har sett under drøftinga av CDM er det ein viss fare for at CDM-prosjekt ved seinare verifisering får godkjent færre kredittar enn stipulert. I ein slik situasjon må ei bedrift sannsynlegvis måtte kjøpe fleire kvotar for å kompensere for reduksjonen, eventuelt betale eit gebyr, men dette blir opp regjeringa og måten den gjennomfører Kyotoprotokollen på. Ved frivillig kjøp av CDM-kredittar er det same type risiko, men konsekvensane av kredittar med dårleg kvalitet vil vere mindre. Det er størst risiko for dårlege klimakvotar for ei bedrift som kjøper klimabillettar. Denne situasjonen kan snart endre seg fordi det er initiativ på gang for å etablere eit internasjonalt regelverk for klimabillettar. Inntil vidare er gode råd å sjekke leverandørar og prosjekt etter beste evne, og søkje informasjon frå andre kjøparar eller forbrukarorganisasjonar og liknande som har undersøkt denne marknaden. Det går an å nøye seg med kjøp av klimabillettar basert på CDM-prosjekt. Leverandørar som er knytt til miljøorganisasjonar vil neppe spekulere i dårlege prosjekt. Eit anna råd er å kjøpe kredittar frå ekstra sikre prosjekt, som for eksempel følgjer gullstandarden for CDM-kredittar. 6. Klimakvotar etter Kyoto Den globale klimapolitikken etter 2012 er usikker. I alle høve er det sannsynleg at mange industrialiserte land som Noreg og EU vil ha klimapolitiske ambisjonar og halde fram med kvotehandel. Norske bedrifter kan difor forvente at dei vil stå overfor reguleringar av utslepp av klimagassar og at dei kan delta i kvotehandel. Venteleg vil kvotehandelssystema bli utvida i forhold til sektorar og klimagassar, og dersom eit større internasjonalt klimasamarbeid etter Kyoto kjem på plass kan det bli snakk om geografisk utviding gjennom samankopling av kvotesystem i ulike regionar, for eksempel i Europa og USA. Referansar IPCC (2007), Climate Change 2007: The physical science basis, Working Group I, Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change, WMO og UNEP. Miljøverndepartementet (MD) (2007), Norsk klimapolitikk, St.meld. nr. 34 ( ). Point Carbon (2007), Carbon 2007 A new climate for carbon trading, K. Røine og H. Hasselknippe (red.), Oslo. Torvanger, A. (2007), ABC om klimakvotar, Klima, nr. 3, CICERO Senter for klimaforsking, Oslo. CICERO Senter for klimaforsking CICERO Senter for klimaforsking er ei uavhengig forskingsstifting knytt til Universitetet i Oslo. Senteret vart grunnlagt av regjeringa i CICERO si oppgåve er å gje påliteleg og heilskapleg kunnskap om klimaspørsmål. CICERO skal drive forsking, utgreiing, og gje råd og informasjon om nasjonale og internasjonale klimaspørsmål og klimapolitikk. Vi treng meir kunnskap om klimasystemet, korleis vi kan stoppe menneskeskapte klimaendringar, og om førebygging og omstilling. Eit viktig spørsmål er korleis klimapolitikken kan utformast med tanke på større utsleppskutt, breiare deltaking og lenger tidshorisont. CICERO har ei nasjonal oppgåve når det gjelder informasjon og formidling av klimaforsking. CICERO utfører forskings- og formidlingsoppdrag for blant anna Norges forskningsråd og EU sitt rammeprogram. I tillegg utfører senteret konsulentoppdrag for departement, næringslivet og nasjonale og internasjonale organisasjonar. CICERO hadde inntekter på vel 25 millionar kroner i Senteret har ca. 40 vitskapleg tilsette med bakgrunn som inkluderer antropologi, atmosfærekjemi, meteorologi, geofysikk, samfunnsgeografi, sosiologi, biologi, kjemi, statsvitskap og økonomi. intern 9

10 Spørsmål og svar med Audun Rosland i SFT om utslippskvoter under Kyotoprotokollen Av Mazhar Bashir Ahmad Alle snakker om klimakvoter, men hva er nå egentlig det? Audun Rosland fra SFT tar utfordringen og svarer velvillig på noen spørsmål fra Intern om klimakvoter. Hva er kvoter? Kvoter er betegnelsen på fritt omsettelige tillatelser til utslipp av klimagasser. Én kvote tilsvarer utslipp av ett tonn CO2. Hvilke lover/regler gjelder i dag med hensyn til klimakvoter? Odelstingsproposisjonen om endret klimakvotelov: Den endrete Klimakvoteloven ble vedtatt av Stortinget 19. juni i år og trådde i kraft 1. juli i år cgi-wift/wiftldles?doc=/usr/www/lovdata/all/nl html&emne=klimakvotelov*&& Den endrede loven gir regler for kvoteperioden På bakgrunn av den endrede Klimakvoteloven er det gjort endringer i klimakvoteforskrift, se SFT hjemmeside: aspx Hva er status i dag og hvor langt har dette arbeidet kommet? Fra neste år vil det norske kvotesystemet bli utvidet og tilsluttet EUs kvotesystem. I den forbindelse er det utarbeidet nye regler tilpasset EUs kvotedirektiv.. Hvem forvalter omsetningen av klimakvoter? I Norge er SFT administrator av kvoteregisteret. Kvoteregisteret inneholder konti opprettet av brukere og Staten. Alle virksomheter som omfattes av det norske kvotesystemet har fått opprettet en konto i kvoteregisteret av SFT. Hva er et kvotesystem? I et kvotesystem fastsetter myndighetene den totale utslippsmengden av klimagasser som nærmere angitte virksomheter har lov til å slippe ut i en viss periode. Gjelder klimakvotene for alle virksomheter og hva med privatpersoner? Kvotesystemet omfatter virksomheter som har energianlegg med innfyrt kapasitet over 20 MW, mineralsk industri, jern og stålproduksjon, raffinerier og treforedling. Disse bedriftene vil utgjøre om lag 40% av de norske klimagassutslippene fra Privatpersoner, organisasjoner og andre foretak får opprettet en konto etter søknad, men har ikke kvoteplikt. 10 intern Hvor mange bedrifter gjelder dette kvotesystemet i dag og hva med fremtiden? Kvotesystemet omfatter mer enn 100 virksomheter i Norge fra Kan du gi meg noen eks. på bedrifter/bransjer som omfattes av denne ordningen? Fjernvarmeanlegg, sildemelprodusenter, gasskraftverk, gassprosesseringsanlegg, raffinereier, treforedlingsbedrifter, sementprodusenter og kalkprodusenter. Hva med offentlig forvaltning (kommune og stat)? Offentlig forvaltning har ikke kvoteplikt, med mindre en virksomhet har energianlegg med innfyrt kapasitet over 20 MW. Dette er ikke tilfelle i dag. Hvor mange kvoter får den enkelte tildelt, er dette avhengig av størrelse på bedriften og type virksomhet? I følge Klimakvoteloven vil bedrifter på land få tildelt kvoter på basis av hvor mye utslipp bedriftene hadde i basisperioden Oljeplattformer offshore får ikke tildelt vederlagsfrie kvoter, men må kjøpe alle kvotene de trenger. Må kvoter utover de tildelte kvotene kjøpes? Ja, alle bedrifter må kjøpe kvoter dersom gratis tildelte kvoter ikke er tilstrekkelig til å dekke det utslippet bedriften hadde de foregående året. Dersom bedriften har overskudd av kvoter kan disse selges. Hvordan fungerer prissettingen av kvotene utover de tildelte kvotene? Kvoteprisen fastsettes i markedet. Hvordan foregår omsetningen av klimakvoter? Bedrifter og privatpersoner kan handle av hverandre, de kan kjøpe og selge kvoter via meglere, banker eller via andre etablerte markedsplasser. All handel med kvoter mellom to parter forutsetter imidlertid at begge parter har opprettet en konto i et kvoteregister. Selve overføringen av kvoter skjer ved at selger overfører avtalt kvotemengde fra sin konto til kjøpers konto. Det økonomiske oppgjøret for handelen avtales av partene, og reguleres ikke av klimakvotesystemets regelverk. Det er ikke lagt noen begrensninger på hvem som kan handle med kvoter. Både privatpersoner, frivillige organisasjoner, store og små foretak kan handle med kvoter på lik linje med kvotepliktige virksomheter.

11 Hvordan foregår selve omsetningsprosessen? Alle transaksjoner mellom to konti går via en sentral logg som sjekker og kontrollerer at overføringen er i henhold til EUs og Kyotoprotokollens regelverk. Må utenlandske bedrifter med base i Norge betale for kvotene? En virksomhet i Norge har kvoteplikt i Norge uavhengig om det er utenlandske eiere. Er det gjort noen anslag/estimater på hvor mye dette vil koste totalt? Ikke direkte, men kvoteprisen ligger i dag på ca. 175 kr per tonn. Hvordan rapporteres kvotepliktige utslipp? Kvotepliktige bedrifter skal hvert år innen 1. mars levere en rapport om kvotepliktige utslipp det foregående året etter detaljerte regler som er angitt i Klimakvoteforskriften, se lovdata/for/sf/md/md html&emne= klimakvoteforskrift*&& Hvem verifiserer/overvåker kvoteregisteret og hvordan følges dette opp? SFT kontrollerer og godkjenner rapporten og utslippstallet innen 1. april. Dersom bedriften på det tidspunkt har færre kvoter på sin konto i kvoteregisteret enn hva SFTs utslippstall tilsier, må bedriften kjøpe det antall kvoter den mangler på det åpne markedet. Innen 1. mai må bedriften ha anskaffet kvotene den manglet, for dette er fristen for oppgjør av kvoteplikten i kvoteregisteret. Det innebærer at bedriften overfører det antall kvoter som svarer til utslippene til Statens oppgjørskonto. Dersom bedriften fortsatt ikke kan gjøre opp for seg, kan SFT ilegge et overtredelsesgebyr. Er kvoteregisteret/-systemet operativt og i bruk i dag? Ja, det er i dag et operativt kvoteregister som gjelder for perioden Kvoteregisteret som skal gjelder for perioden fra 2008 er enda operativt. Hvor mye vil overtredelsesgebyret koste? Overtredelsesgebyret er 100 euro pr tonn CO2 som det er ikke er levert inn kvoter for. Du kan lese mer om SFT og relevante nyheter på Prøv også Miljøstatus i Norge på Kommentar fra redaksjonen: Fra internrevisors ståsted bør vi vel følge opp at virksomhetene våre ikke velger useriøse firmaer på klimakvotemarkedet og benytter sertifiserte 3-parts leverandører til kjøp av klimakvoter, da det dessverre kan finnes noen useriøse aktører i markedet. FN sertifiserte prosjekter/cdm gullstandard kan være med på å sikre at klimakvoten som det betales for, faktisk går til utslippsreduserende tiltak. Du kan lese mer om dette på: Om SFT Norwegian Pollution Control Authority Statens forurensingstilsyn SFT er eit direktorat under Miljøverndepartementet som blei oppretta i SFT har 270 medarbeidarar. Hovudkontoret vårt er på Helsfyr i Oslo, men vi har og kontor i Skien. Vi arbeider for at forureining, skadelege produkt og avfall ikkje skal føre til helseskade, gå ut over trivselen eller skade naturen si evne til produksjon og sjølvfornying. Vi har eit særleg ansvar for forureining av hav og vatn, helse- og miljøfarlege kjemikal, avfall og gjenvinning, klimaendringar, luftforureining og støy. Vi skal vere ein aktiv etat som har oversikt over miljøtilstanden, analyserer utviklinga og seier tydeleg ifrå om nye miljøtruslar eller negativ utvikling av miljøet. SFT prioriterer arbeidet med helse- og miljøfarlege kjemikal og klimaendringar, som er dei viktigaste miljøtruslane. SFT har ansvaret for å følgje opp forureiningslova, produktkontrollova og klimakvotelova. Vi gir mellom anna utsleppsløyve og kontrollerer at løyva blir følgde. Vi følgjer og opp ein del reglar som er knytte til lovene. Stadig fleire einskildsaker blir overførte til regionalt nivå. SFT følgjer opp saksområda og overfører kompetanse til dei som skal behandle sakene. Ei anna sentral oppgåve for SFT er å gi Miljøverndepartementet råd, rettleiing og fagleg grunnlagsmateriell. Miljøproblema kjenner ingen grenser, og det internasjonale arbeidet er svært viktig. SFT deltek aktivt i mange internasjonale fora og vidareutviklar bistandsarbeidet i samarbeid med Norad. intern 11

12 Sverre Bjertnes intervjuer Michael Lehmann i Det Norske Veritas Ifølge Kyoto-avtalen kan Norge slippe ut 50 millioner tonn klimagasser hvert år i perioden Ut fra regjeringens løfte om å overoppfylle avtalen, kan utslippet bare være på 45 millioner tonn. I 2005 var utslippet på 54 millioner tonn, og utslippet i 2010 er forventet å stige til ca 60 millioner tonn. Norge vil dekke opp overskridelsen ved å kjøpe kvoter i utlandet. Disse kvotene kan ha forskjellig opprinnelse. En mulighet er å kjøpe såkalte CDM-kvoter. CDM står for Clean Development Mechanism og innebærer gjennomføring av klimatiltak i uland. Vi spurte Michael Lehmann,Techical Director i DNV Certification, International. Climate Change Sevices, om utslipp og CDM kvoter. Michael Lehmann er teknisk direktor for DNV s Climate Change Services og har det tekniske ansvaret for DNV s engasjement innefor verifikasjon av CDM og JI prosjekter. Han har siden året 2000 jobbet i dette fagfeltet og har vært med å utforme prosessen for verifikasjon av CDM og JI prosjekter. klimagassutslipp og en bærekraftig utvikling i et utviklingsland som ikke har forpliktelser i henhold til Kyotoprotokollen. Private selskaper og organisasjoner kan også investere i og gjennomføre CDM prosjekter i uland. CDM mekanismen har som formål å hjelpe uland med å oppnå bærekraftig utvikling gjennom å gi incentiver til industrialiserte land til å investere i kostnadseffektive utslippsreduserende prosjekter i ulandene. SB: Hvem rapporterer og hvem verifiserer hvor mye klimagasser et land slipper ut? ML: Det enkelte land rapporterer sitt utslipp til FN, som verifiserer de rapporterte utslippene. Landenes rapporterte utslipp er som regel basert på statistikk hvor utslippene beregnes. Dette i motsetning til direkte måling av utslipp. SB: Hva er CDM? ML: CDM er en forkortelse for Clean Development Mechanism. På norsk kalles det for Den grønne utviklingsmekanismen. Denne ordningen er en av Kyotoprotokollens mekanismer for internasjonalt samarbeid om reduksjon av utslipp av klimagasser. Andre mekanismer er kvotehandel (kjøp av kvoter fra for eksempel østeuropeiske land, som i mange tilfeller har ledige kvoter som et resultat av nedleggelse av forurensende tungindustri), eller investering i nye prosjekter i industriland. CDM innebærer at industriland med forpliktelser under Kyotoprotokollen investerer i prosjekter som bidrar til reduserte For å bli godkjent som et CDM prosjekt må en rekke kriterier oppfylles, blant annet må det dokumenteres at prosjektet ikke ville blitt realisert uten bruk av CDM mekanismen. Prosjektplanen må valideres av en uavhengig tredjepart før den kan godkjennes av styret for CDM (CDM Executive Board). Når prosjektet er påbegynt skal det overvåkes og resultatene verifiseres av en uavhengig tredjepart som kontrollerer at prosjektet gir målbare, reelle utslippsreduksjoner i samsvar med den godkjente prosjektplanen. CDM Executive Board utsteder deretter kreditter (Certified Emission Reductions - CER) til den investerende part. De kreditter som utdeles baseres på antall tonn som prosjektet reduserer klimagassutslippet med. De som investerer i disse prosjektene kan bruke disse kreditter til å komme innenfor egne utslippsmål eller de kan omsette kredittene i markedet. SB: Hvor mange CDM prosjekter finnes det? ML: Siden etableringen av denne mekanismen i år 2000 er det registret ca 2600 CDM prosjekter. Tilsammen er det beregnet utslippsreduksjoner på ca 2,5 mrd tonn klimagasser fra disse prosjektene. Av de 2600 prosjektene er ca 800 godkjent i dag, med en beregnet reduksjon i utslipp av klimagasser på ca 1 Sponsor Host Annex B 12 intern

13 mrd tonn. Til sammenligning er globale utslipp av klimagasser ca 50 mrd tonn/år. SB: Kan du si mer om hvordan prosjektene valideres og verifiseres? ML: Kyotoprotokollen krever at alle CDM prosjekter må både valideres og verifiseres av en uavhengig tredjepart, for eksempel DNV. Normalt må disse to oppgavene utføres av to forskjellige uavhengige parter. Validering innebærer en gjennomgang av prosjektet og en vurdering av hvorvidt prosjektet vil tilfredsstille CDM-kravene og derved generere kreditter. I valideringen ligger en analyse av prosjektets design og prosjektplaner. Det må foreligge en studie som viser hvilke utslipp som hadde forekommet uten at prosjektet iverksettes. Det vil også foretas en gjennomgang av hvordan prosjektet er tenkt fulgt opp og de metoder som skal anvendes for å måle, overvåke og kalkulere faktisk utslipp fra prosjektet. Verifisering er en periodisk gjennomgang for å bestemme faktiske utslipp fra CDM prosjektet etter at det er igangsatt. Verifikasjonen er en resultatorientert prosess for å bestemme utslippsreduksjonene som er oppnådd med prosjektet. Verifiseringen bekrefter at prosjektet kontinuerlig drives ihht CDM regelverket. Verifiseringen inkluderer gjennomgang av overvåkningsresultater og datainnsamlingssystemer brukt for å måle utslippsreduksjonene, gjennomgang av metodebruk og nøyaktigheten på innsamlede data og målesystemer, gjennomgang av kontrollsystemer som understøtter de rapporterte utslippsreduksjonene, og intervjuer med prosjektdeltagere og andre interessenter. Verifisering skjer minst en gang hvert år, for store prosjekter oftere enn dette. Kreditter utstedes først når en verifisering er fullført. SB: Hvor mange CDM-prosjekter har norsk tilknytning? ML: Veldig få. Selskaper i andre land har vært mer aktive innenfor dette markedet enn norske bedrifter. SB: Kan du nevne et eksempel på et norsk CDM-proskjekt? ML: StatoilHydro er involvert i et prosjekt i Mexico. SB: Hvem står vanligvis bak CDM- prosjektene? ML: Mange av de som står bak gjør dette for å tjene penger på prosjektutvikling og har dette som en del av sin forretningside. Andre gjør det for å skaffe seg utslippskvoter til eget bruk. SB: Hvordan ser fremtiden ut for CDM-prosjekter? ML: Markedet har utviklet seg veldig positivt siden en litt forsiktig start for 7 år siden. I dag anses CDM mekanismen som en sentral del av Kyotoprotokollen og et viktig og effektivt middel til å nå målet om betydelige utslippsreduksjoner. SB: Tusen takk for intervjuet. Faktaark om StatoilHydros prosjekt i Mexico Vi ringte til Thomas Egeland i StatoilHydro som ga oss følgende informasjon om dette prosjektet: Tres Hermanos Oil Field Gas Recovery and Utilisation Project i kyststaten Veracruz i Mexico Gjennom den norske CO2 skatten har StatoilHydro lenge måttet betale for CO2 utslippp på norsk sokkel. Dette har medført at svært mange tiltak allerede er gjennomført her hjemme. Det nye med kvotesystemet er at StaoilHydro fremover må ha utslipppssertifikater tilsvarende selskapets faktiske utslipp. Derfor har StatoilHydro engasjert seg i CDM-prosjekter. Tres Hermanos feltet er et av disse prosjektene. Tres Hermanos feltet i Mexicico ble oppdaget i Feltet opereres av det statlig eide oljeselskapet Pemex. Feltet består av 151 produksjonsbrønner. Ved siden av oljebrønnene skilles gassen ut i et av Mexicos mange landbaserte prosessanlegg. Det finnes ikke noe infrastruktur for håndtering av gassen, og denne blir derfor brent. Hver dag brennes det 2,8 millioner kubikkmeter gass. På verdensbasis brennes det hvert år 150 mrd kubikkmeter gass som et biprodukt av verdens oljeproduksjon. Det er energi nok til å dekke 25% av USA s gassforbruk i et år. Gassbrenning står tilsamnmen for et årlig CO2 utslipp på 390 millioner tonn. Våren 2007 signerte StatoilHydro og Pemex en avtale for reduksjon av CO2 utslipp på Tres Hermanos. Pemex skal fase ut fakkelbatterier og bygge infrastruktur for gassprosessering og transport. Dette vil gjøre det mulig å sende gassen til det lokale gassmarkedet i stedet for å brenne gassen på feltet. StatoilHydro bidrar med sin teknologiske kompetanse i design av prosjektet, og vil kjøpe de credits som prosjektet vil generere når det kommer i gang. Samarbeidet mellom StatoilHydro og Pemex skal redusere CO2 utslippene fra Tres Hermanos med 600,000 tonn CO2 ekvivalenter over en periode på 10 år. Når prosjektet kommer i gang vil innbyggerne i området nyte renere luft. Gass som ellers ville blitt brent vil bli brukt i det lokale gassmarkedet. Miljøet spares for utslipp av CO2 og noe metan. intern 13

14 Miljørapportering Miljø: Oppfølging og verifikasjon av miljøplaner Denne artikkelen skal handle om miljørapportering. Miljørapportering er viktig for at vi skal kunne måle hvor mye og hva slags utslipp forskjellige virksomheter forårsaker. Utslipp henger direkte sammen med de klimaendringene vi ser rundt oss. Elisabeth Aaserud er senior rådgiver i internal audit services og jobber spesielt med internrevison tilknyttet HMS, sammfunnsansvar og etikk. Hun har vært ansatt i KPMG siden 2004 og har vært med på internrevisjonsprosjekter i Norge, India, Nigeria og Chile. Elisabeth har Bachelor i Internasjonal Politikk og Utviklingsstudier fra University of Wales og Master i Europeisk Politikk fra Lund. I denne artikkelen vil vi se på følgende tema: Organiseringen av det offentlige miljønorge Tilsynsmyndigheter Lovpålagte krav Frivillig rapportering Verifisering Miljøstyringssystemer Hvor man kan finne informasjon 2007 har sett en formidabel økning i medias fokus på klimaspørsmål. Og ikke uten grunn. I løpet av 2007 har FN lagt frem sin klimarapport og det har vært dyster lesning. Klimapanelet (IPCC) har aldri vært sikrere på at klimaendringene først og fremst skyldes menneskeskapte utslipp av klimagasser. Rapporten baserer seg på arbeidet til 2500 faglige eksperter fra 130 land og konkluderer med at endringene i klima vil skje stadig raskere. Jordklodens gjennomsnittstemperatur vil øke, vi ser at det forekommer nedsmelting av polarområdene, og oppvarming av verdenshavene som fører til at disse stiger. CICE- RO-forsker Steffen Kallbekken skriver at det er behov for å kutte verdens samlede utslipp med minst 80 prosent innen 2050 for å unngå de mest dramatiske konsekvensene. Dersom vi skal ha mer enn 50 prosent sjanse til å begrense temperaturøkningen Havnivå (mm) Utvikling i globalt havnivå Kilde: FNs klimapanel, til 2 grader må vi redusere utslippene med så mye som 80 prosent innen 2050 i forhold til 2000 nivå. Skal vi ha en større sjanse til å unngå mer enn 2 grader temperaturøkning må vi redusere utslippene enda mer. I rapporten fra Arctic Climate Impact Assessment (ACIA) står det å lese at oppvarmingen i arktiske strøk skjer dobbelt så raskt som i verden forøvrig, og kan i verste fall gjøre Arktis isfri om 50 til 100 år. I 2005 fikk vi ny regjering med en såkalt rødgrønn profil. Denne regjeringen har i løpet av sin regjeringsperiode blant annet lansert internasjonal klimastrategi, klimaløftet, og et statsbudsjett for 2008 med, i følge finansminister Kristin Halvorsen, en klar grønn profil. Dette indikerer at det for tiden er en storstilt miljøsatsing fra myndighetenes side. Det offentlige miljønorge Miljøverndepartementet er øverste tilsynsmyndighet i Norge og har hovedansvaret for å ivareta helheten i regjeringens miljøpolitikk. Dette betyr at de initierer, utvikler og gjennomfører egne tiltak gjennom egne virkemidler. I tillegg er departementet en pådriver og koordinator ovenfor andre sektormyndigheter og skal sørge for resultatoppfølging av miljøpolitikken i alle deler 14 intern

15 av samfunnet. Miljøvernforvaltningen har også ansvaret for å sikre at det internasjonale miljøvernsamarbeidet bygges ut og styrkes. Statens forurensningstilsyn (SFT) rapporterer til miljøverndepartementet og er ansvarlige for det formelle faglige beslutningsgrunnlaget til departementet i arbeidet med forurensningslovgivningen. Virksomheter deles inn i fire risikoklasser. I hovedsak er det virksomheter i risikoklasse 1-3 som årlig må levere egenrapportering. Det bestemmes i konsesjonstillatelsen om man må rapportere og SFT og fylkesmennene følger opp om det rapporteres. SFT har i hovedsak ansvar for oppfølging av store virksomheter og Fylkesmannen for mindre virksomheter. Resultatene legges ut på sft.no/bmi. Selskapene kan rapportere via nettstedet Altinn Kommunen er miljøvernforvaltningens lokale apparat, og skal ivareta natur, kulturminner og miljø på lokalt plan. Kommunens myndighet følger direkte av lov eller delegering fra Miljøverndepartementet. Kommunen er og pålagt en rekke plikter innen miljøforvaltningen. På miljøverndepartementets nettsider er det en oversikt over alle relevante lover og regler. Lovkrav I Norge har vi en rekke lover og forskrifter som regulerer individets, bedrifters og offentlige instansers rolle når det gjelder å begrense negativ påvirkning på vann, land og luft. Noen av disse er naturvernloven, klimakvoteloven, forurensningsloven, og plan og bygningsloven for å nevne noen. Det øverste ansvaret for å sørge for at disse blir fulgt opp ligger som sagt hos miljøverndepartementet som får støtte av lokale og regionale myndigheter og tilsyn. I denne artikkelen trekker vi frem regnskapsloven på grunn av dens krav til rapportering, samt miljøinformasjonsloven. Miljøinformasjonsloven 1. januar 2005 kom Miljøinformasjonsloven som et tillegg til offentlighetsloven og produktkontrolloven. Endelig kom en lov som gir engasjerte samfunnsborgere en lovhjemlet mulighet til å spørre selgere og produsenter hvordan deres produkter påvirker miljøet de bor i, hva slags miljøfarlige utslipp produksjonen genererer til vann og luft, og hvilken virkning utslippene har på miljøet og helse. Loven gjelder for alle næringer, industriproduksjonen så vel som jord- og skogbruket, transportsektoren og tjenesteproduksjonen, både offentlig og privat sektor. Dersom en vare er produsert utenfor landets grenser har man krav på å vite hvordan denne varen påvirker miljøet til menneskene der. Ved større veiutbygginger kan man for eksempel kreve å få svar på hvor mye trafikkstøy og luftforurensning som vil følge av denne utbyggingen, og hvordan dette eventuelt påvirker nærmiljøet. Ved forespørsel plikter alle virksomheter å ha kunnskap om miljøforhold i egen virksomhet som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet, og på forespørsel å gi denne informasjonen ut. Loven innebærer og utvidet rett til informasjon fra offentlige og private organer og virksomheter. Når det gjelder offentlige organer og virksomheter har de en plikt til å ha kunnskap om miljøet på et overordnet plan, og å gjøre denne lett tilgjengelig for allmennheten. Man har krav på svar innen alt fra 15 dager til to måneder avhenging av om man retter spørsmålet til offentlige instanser eller private bedrifter og hvor komplisert spørsmålet ditt er. Dersom en privat bedrift ikke klarer å gi svar innen en måned, eller en offentlig bedrift innen 15 dager skal det opplyses hvorfor. Dersom du ikke skulle få den informasjonen du har bedt om eller ikke er fornøyd med svaret fra offentlige instanser kan du klage til overordnet instans. Når det gjelder informasjon fra private bedrifter er det muligheter for å klage til klagenemda for miljøinformasjon som prøver saken og sikrer at loven blir overholdt. På miljøverndepartementets hjemmesider er det en link til klagenemda samt kontaktinformasjon til det advokatkontoret klagenemda bruker. Miljøinnformasjonsloven har omfattende krav til informasjonsplikt. Dette fordrer at både private og offentlige selskaper har gode systemer for å generere og lagre miljøinnformasjon. Regnskapsloven Helt siden slutten av 80-tallet har regnskapsloven pålagt norske bedrifter å opplyse om deres virksomhet påvirker det ytre miljø og hvordan de gjør det. Regnskapslovens 3-3 sier følgende: Det skal gis opplysninger om forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. Det skal opplyses hvilke miljøvirkninger de enkelte forhold ved virksomheten gir eller kan gi, samt hvilke tiltak som er eller planlegges iverksatt for å forhindre eller redusere negative miljøvirkninger. Tabellen under viser en sterk økning i andelen selskaper som rapporterer i henhold til regnskapsloven fra 88 til 89: Lovkravet til miljøinformasjon i årsberetningen fikk virkning fra 89. Forøvrig var det da et krav at alle skulle informere om det ytre miljø i årsberetningen, men det var ikke før i år 2000 at det var blitt en etablert praksis. Dessverre rapporterte fremdeles en del selskaper at vi forurenser ikke det ytre miljø. Andel av selskapene på Oslo Børs som rapporterer miljøinformasjon i årsberetning, årsegnskap, miljørapport eller annen del av årsrapport Som sagt så står det ofte å lese i årsrapporter at bedriften ikke forurenser det ytre miljø, men alle virksomheter enten det dreier seg om bank, finans eller industri har en eller annen påvirkning på miljøet, enten direkte eller inndirekte. Særlig innen finansbransjen har det i de senere år vært en økt bevisstgjøring. intern 15

16 I følge revisor Even Fallan i KPMG, som har gjennomgått 900 årsrapporter i forbindelse med sin masteroppgave ved NHH, er rapporteringen generelt preget av hvordan bedriftene ønsker å fremstå. Forskingssenteret PROSUS utga i 2003 en rapport hvor de hadde evaluert over hundre norske selskapers miljørapportering i styrets beretning for regnskapsårene 2000 og PROSUS rapport viser at selve lovteksten er alt for omfattende, uklar og uspesifisert. Dette oppfattes som et problem av selskapene som skal følge opp loven. Det er heller ikke lagt opp til tredje parts verifikasjon av miljøopplysningene i styrets beretning. Tabellen under viser andelen norske selskaper underlagt regnskapsloven som får ekstern verifisering av sin miljørapportering. Den viser at dette gjelder kun 12% av selskapene som rapporterer. Andel av selskaper på Oslo Børs som får ekstern revisorbekreftelse på miljørapporten Rapportering I dag er det mange land som fremdeles ikke har formelle krav om rapportering på utslipp til miljø, eller verifisering av sin rapportering. I Norge reguleres miljøpåvirkning av en rekke lover og regler og forskjellige instanser og tilsyn som beskrevet ovenfor. Likevel ser vi at en rekke selskaper kun rapporterer på et minimum i forhold til det som står i regnskapsloven, og noen er under dette. Andre selskaper igjen er svært ambisiøse i sin miljørapportering. Hvorfor er det så store sprik? Hva er internrevisjonens rolle? Formelle eller uformelle krav til rapportering Vi er inne i en periode hvor det skjer store forandringer i forventninger og krav til hvordan og hva bedrifter skal rapportere. Vil et system basert på frivillig rapportering reagerer hurtig nok på samfunnets forventninger? Noen mener at i den perioden vi befinner oss i nødvendiggjør en viss fleksibilitet fordi dette vil bidra til å skape et nytt og bedre rammeverk, og myndighetene har kanskje ikke den forståelsen av hva private virksomheter til en hver tid har behov for. Likevel viser det seg at et lite formelt rammeverk for rapportering og verifisering gjør at bedrifter i stor grad rapporterer det de selv vil rapportere, og at den informasjon som faktisk blir oppgitt er riktig. Det tok over 100 år fra Ibsens En folkefiende i 1882 til den første frivillige miljørapporten fra et norsk selskap i 1984 (Esso Slagentangen). Vi så også at innføringen av lovkrav om miljøinformasjon i 1989 medførte en stille rapporteringsrevolusjon, jamfør tabellen ovenfor. Etter 20 år med norsk rammelovgivning (Regnskapsloven) ser vi at det ikke har utviklet seg en felles god rapporteringsskikk. God regnskapsskikk på områder som krever ytterligere avklaring defineres nærmere i regnskapsstandarder. Regnskapsstandarder er lettere å endre enn en lov, slik at systemet ivaretar den nødvendige behovet for fleksibilitet. Samtidig oppnås fordelene ved obligatoriske krav (sammenlignbarhet, troverdighet, rapportering fra alle selskaper ikke kun de som ønsker å rapportere). Norske regnskapsregler må imidlertid være i overensstemmelse med EUs regelverk og International Accounting Standards (IAS). Norsk Regnskaps Stiftelse konkluderte i sitt diskusjonsnotat Rapportering av miljøutgifter og andre miljøforhold med at det er: Behov for konkrete retningslinjer for tilleggsopplysninger, både regnskapsmessige tilleggsopplysninger og mer operasjonelle opplysninger vedrørende miljøforhold I 2006 publiserte KPMG en rapport sammen med UNEP (United Nations Environmental Programme) som heter Carrots and Sticks for Starters, current trends and approaches in voluntary reporting and mandatory standards for sustainability reporting. Rapporten diskuterer hvorvidt rapportering bør skje på frivillig basis eller i forhold til formelle krav, samt en oversikt over pålagte og frivillige standarder i forskjellige land. Rapporten diskuterer også hvordan myndighetene bør involvere seg i å tilpasse lovverket og understreker viktigheten av en uavhengig verifisering av selskapenes bærekraftighetsrapportering (Miljø). Internrevisjon Vi som jobber med internrevisjon og risikostyring ser at miljø og andre bærekraftighetsspørsmål utgjør en stadig større risiko for alle typer selskaper. Dette skyldes blant annet at det blir større bevissthet omkring tema i samfunnet generelt. Når miljø og andre bærekraft tema blir med i revisjonsplanene er det derfor viktig for oss å sjekke at selskapene faktisk gjør det de sier. Mange selskaper har gode systemer for å håndtere miljø og for å generere informasjon. Andre selskaper har et sterkt ønske om å fremstå som grønne men har en jobb å gjøre internt. Så lenge det ikke er krav om at en del rapportering skal være verifisert er det vanskelig for eksterne parter å vite om man kan stole på den informasjonen som blir oppgitt. Myndighetene bør derfor stimulere til utvikling av en rapporteringsstandard for finansiell og ikke-finansiell informasjon etter system av regnskapsstandardene, eller sette krav til bruk av en oversatt og tilpasset internasjonal rapporteringsstandard. Vi som internrevisorer bør også ta en aktiv rolle her. Etter hvert som samfunnets miljøbevissthet stiger vil det være en økende risiko for selskapene hvis det ikke er samsvar mellom de store ord som presenteres utad, og den gjennomføringen og rapporteringen som ligger internt i virksomheten. Vi oppfatter at det er en økt bevissthet blant internrevisorer for denne problemstillingen, og at dette er et tema som bør komme inn på flere og flere revisjonsplaner. 16 intern

17 Ulike rapporteringssystemer og standarder Det finnes en rekke frivillige standarder og retningslinjer for styring og rapportering på miljø og bærekreftighet. Noen er internasjonale og noen er utviklet og brukes lokalt, og noen passer bedre på store enn små bedrifter. Nedenfor er en oversikt over noen av disse: Styringssystemer: ISO Miljøstyring ISO Samfunnsansvar ISO HMS Miljøfyrtårn Retningslinjer for rapportering: EU Modernization Directive 2003/ 51/ EC ILO Retningslinjene OECD Retningslinjene IFC Retningslinjene Global Reporting initiative (GRI) EMAS Revisjonsstandarder: AA1000 SA8000 Styringssystemer ISO standardene er både godt kjent og svært utbredt. ISO er et miløstyringssystem som baserer seg på en evigvarende syklus av å planlegge, utføre, vurdere, og korrigere praksis for å oppnå ønsket utvikling. Standarden plasserer ansvar i ledergruppen, den tvinger deg til å analysere bedriften og tenke planmessig, og å hele tiden være oppdatert på myndighetenes krav. Det den ikke krever er ekstern rapportering, men dersom man følger dette systemet kan man lett skaffe til veie informasjon for ekstern rapportering. Miljøfyrtårn er et offisielt norsk miljøsertifikat hvor bedriftene gjennomfører en miljøanalyse og lager en handlingsplan for å innfri spesifiserte bransjekrav. Miljøanalysen tar for seg blant annet fysisk arbeidsmiljø, energi, avfall og utslipp. Både private og offentlige virksomheter kan sertifisere seg og de vil få et norsk offentlig sertifikat som må fornyes hvert 3. år. Miljøfyrtårn-sertifisering er et lavterskeltilbud, det er enkelt å oppfylle bransjekravene som danner et godt grunnlag for bedrifter som vil gå videre mot andre sertifiseringer. Rapporteringsstandarder En av de mest utbredte rapporteringsstandardene er GRI. GRI er en omfattende frivillig rapporteringsstandard som består av bransjespesialiserte underpunkter. Den inneholder veiledere og prinsipper for rapportering. Standarden omfatter følgende punkter: Strategi og risikoprofil Økonomisk bærekraft (interessenter) Miljø Arbeidsgiverrollen Menneskerettigheter Effekt for nærmiljø Produktansvar Revisjonsstandarder AA1000AS er en verifikasjonsstandard som dekker hele virksomheten. Ved å bruke denne standarden vil kunne evaluere bærekraftighetsraportens kredibilitet ved å bedømme om de underliggende prosessene og systemene som genererer informasjonen i rapporten er til å stole på. Hvor kan man finne informasjon Det er en rekke steder hvor man kan finne informasjon om miljø og hvilke krav som gjelder for nettopp din virksomhet. Nedenfor er noen eksempler: Statens Forurensningstilsyn: Miljøverndepartementet og underliggende etaters nettsteder Brønnøysundregisteret Lovdata intern 17

18 Miljørevisjon i Riksrevisjonen Tekst: Sissel Iversen, Riksrevisjonen Miljøutfordringene i verden står i kø. Riksrevisjonens undersøkelser viser at det også her til lands er mye å ta tak i på vesentlige miljøområder både lokalt og nasjonalt. Miljørevisjon er Riksrevisjonens virkemiddel for å bidra til god forvaltning av naturressurser og bærekraftig utvikling i Norge. I samarbeide med andre riksrevisjoner i verden arbeider vi for å videreutvikle miljørevisjon. Sissel Iversen er utdannet statsviter fra Universitetet i Oslo (1996), og har tidligere arbeidet ved Arbeidsforskningsinstituttet. Iversen har vært i Riksrevisjonen siden 2001 og har bred erfaring med forvaltningsrevisjon og miljørevisjon. Deltar aktivt i å utvikle miljørevisjon internasjonalt gjennom engasjement i miljørevisjonsgruppen til organisasjonen for verdens riksrevisjoner, INTOSAI, og miljørevisjonsgruppen for de europeiske riksrevisjonene, EUROSAI. Riksrevisjonen med eksplisitt mandat for miljørevisjon Miljørevisjon er i prinsippet ikke forskjellig fra annen revisjon Riksrevisjonen utfører, men er rettet mot miljø, naturressurser og bærekraftig utvikling. I ny lov og instruks for Riksrevisjonen av 2004 ble det gitt et eksplisitt miljømandat under forvaltningsrevisjon, og Stortinget ga oss et særskilt ansvar for å undersøke om forvaltningen gjennomfører vedtatt miljøpolitikk slik at prinsippet om bærekraftig utvikling og god forvaltning av naturressursene etterleves. 1 Ulike tema aktuelle innen miljørevisjon Vi gjennomfører til enhver tid en eller flere miljørevisjoner, og det er stor variasjon i hvilke tema som undersøkes. Myndighetenes håndtering av ulike typer forurensing som utslipp til luft, miljøfarlige kjemikalier og avfall og myndighetenes forvaltning av ulike naturressurser som fisk, biologisk mangfold, verneområder og areal har vært gjenstand for revisjon. Aktuelle tema nå er kulturminner, klimaforandringer og atomsikkerhet i Russland. Hvilke tema som skal under Riksrevisjonens lupe, avgjøres gjennom de årlige risiko- og vesentlighetsvurderingene som gjøres for hvert departement. Mulige revisjonsobjekter - alle sentrale myndigheter og etater Miljøverndepartementet har ansvaret for oppfyllelse av de nasjonale miljømålene på mange områder, og blir et naturlig revisjonsobjekt på disse områdene. På mer spesifikke områder har andre departementer ansvar for å ivareta miljø og bærekraftig, slik som Justis- og politidepartementet ved forvaltningen av Svalbard eller Fiskeri- og Kystdepartementet ved forvaltning av fiskeriressursene. Søkelyset vil da være på disse departementenes myndighetsutøvelse. Miljøutfordringer er imidlertid ofte tverrsektorielle. Når sektordepartementene forvalter de sentrale virkemidlene for å ivareta miljø innen sektorene, innrettes undersøkelsen mot disse. Manglende koordinering av miljøhensyn er et gjentagende funn i disse revisjonene. For noen miljøområder er det satt nasjonale mål, men flere av virkemidlene og praksis utøves på kommunalt og fylkesnivå. Statlige myndigheter vil der være våre revisjonsobjekter, men undersøkelsen innrettes slik at resultatet i form av kommunal praksis inkluderes. Undersøkelsen av bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering er et eksempel på at praksis på lokalt nivå ikke samsvarer med nasjonale målsettinger. Miljørevisjoner kan være innrettet mot kompliserte miljøtema og med et komplekst aktørbilde med myndighetsinstanser fra ulike sektor med tilhørende virkemiddel. Spørsmålstre og designmatrise er metodiske verktøy innen forvaltningsrevisjon som er nyttige for å gjøre disse revisjonene håndterbare. Samarbeidsrevisjoner på felles naturressurser Når samme naturressurs forvaltes av flere stater, vil en revisjon av forvaltningen i én av statene ha begrenset effekt. Riksrevisjonen har tatt konsekvensene av dette og nylig gjennomført en revisjon av fiskeriforvaltningen i Barentshavet sammen med den russiske riksrevisjonen. Det er et økende antall samarbeidsrevisjoner rundt om i verden på for eksempel utslipp til sjø og forvaltning av fiskeriressursene. Globale miljøutfordringer og nye virkemidler For å håndtere globale og regionale miljøproblemer har politikerne skapt flere og nye politiske løsninger. Det er utviklet og ratifisert ulike internasjonale miljøavtaler de siste tiårene. Innen miljørevisjon i Riksrevisjonen er det naturlig å undersøke hvordan vi overholder våre internasjonale miljøforpliktelser. Et eksempel på denne type revisjon er undersøkelsen av myndighetsutøvelsen for måloppnåelse for reduksjon av NOxutslipp i forhold til forpliktelsene i Gøteborgprotokollen. Globale miljøutfordringer har medført nye politiske virkemidler som kvotehandel og grønne utviklingsmekanismer. Målene er nasjonale, virkemidlene er internasjonale og resultatene i 1 "Riksrevisjonen skal gjennom systematiske undersøkelser av økonomi, produktivitet, måloppnåelse og virkninger ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger, fremskaffe relevant informasjon til Stortinget om iverksettelse og virkninger av offentlige tiltak ( ) f. Herunder om forvaltningen gjennomfører vedtatt miljøpolitikk slik at prinsippet om bærekraftig utvikling og god forvaltning av naturressursene etterleves." 18 intern

19 form av utslippsreduksjoner skal skje i andre land. Verdens riksrevisjoner tar konsekvensen av endret styring og virkemiddelbruk innen miljøområdet og utvider kontinuerlig sine tema og metoder for revisjon. Det mest utfordrende og nyskapende prosjektet for øyeblikket er en global samarbeidsrevisjon om klimaforandringer. Arbeidet skal koordineres av Canada, og Norge har sammen med ti land fra flere regioner meldt seg for å delta. Dette er første gang man forsøker å gjennomføre en samarbeidsrevisjon med riksrevisjoner fra så mange og ulike regioner. Norge i internasjonalt samarbeid Riksrevisjonen i Norge har et omfattende samarbeid med andre riksrevisjoner for å utvikle metode og øke kompetanse på miljøområder, utveksle informasjon og erfaringer og få ideer til hvordan revidere bedre, mer effektivt og med større effekt. INTOSAI er den internasjonale organisasjonen for verdens riksrevisjoner for land som er medlem av FN. Den etablerte tidlig på 90-tallet en miljørevisjonsgruppe. INTOSAIs arbeidsgruppe for miljørevisjon har som mål å oppmuntre til bruk av revisjonsmandat og utvikling av metode og verktøy for å gjennomføre revisjoner av miljø, forvaltning av naturressurser og bærekraftig utvikling. Gruppen har per i dag over 60 medlemsland fra alle verdens regioner. Norge deltar aktivt i arbeidsgruppen og sitter i styringsgruppen. Arbeidsgruppen legger til rette for informasjons- og erfaringsutveksling, utarbeider veiledninger, arrangerer fagseminarer, gjennomfører spørreundersøkelser om miljørevisjon til verdens riksrevisjoner og opprettholder kontakt med eksterne internasjonale organisasjoner som UNEP, OECD og Verdensbanken. Norge ønsker å lede EUROSAIs arbeidsgruppe for miljørevisjon EUROSAI er den regionale organisasjon for de europeiske riksrevisjonene. Den etablerte i 1999 en arbeidsgruppe for miljørevisjon som har vært ledet av Riksrevisjonen i Polen. Norge har deltatt siden oppstart og det er per i dag 38 medlemsland i gruppen. Polen signaliserte høsten 2006 at de ønsket avløsning fra leder og sekretariatsfunksjonen for EUROSAIs miljørevisjonsgruppe, og Norge ønsker å overta. Vi har høye ambisjoner for dette arbeidet, og viktige oppgaver vil være å øke kompetanse og kapasitet innen miljø og metode, legge til rette for informasjons- og erfaringsutveksling, være pådriver for samarbeidsrevisjoner i regionen og å bidra aktivt inn i INTOSAIs miljørevisjonsgruppe. På et møte i EUROSAIs miljørevisjonsgruppe i oktober i 2007 fikk Norge som eneste kandidat enstemmig støtte til å overta ledervervet, og i det kommende året vil vi ha ansvar for sentrale oppgaver i arbeidsgruppen. Beslutningen om Norge skal overta leder- og sekretariatsansvaret skal formelt avgjøres på EUROSAIs kongress i juni Veiledere for å forbedre miljørevisjon INTOSAIs arbeidsgruppe for miljørevisjon har utviklet en rekke veiledere som skal inspirere og bidra til å senke terskelen for å gjennomføre miljørevisjoner. Det er utviklet veiledere for å gjøre det lettere å gjennomføre revisjoner av vann, avfall, biologisk mangfold og bærekraftig utvikling. For planperioden har Norge påtatt seg ansvaret med å lede arbeidet med å utvikle en veileder for revisjon av klimaendringer støttet opp av en sub-committee bestående av sentrale land som USA, Canada, Storbritannia, Nederland, Russland, Kina, Brasil, Sør- Afrika med flere. Det er også utviklet veiledere for å gi økt forståelse for hvordan riksrevisjonene kan gjennomføre miljørevisjon med ulike mandater, hvordan internasjonale avtaler og konvensjoner kan revideres og tips til gjennomføring av samarbeidsrevisjoner. Rapporten "Evolution and Trends in Environmental Auditing" gir innblikk i den historiske utviklingen av miljørevisjon og mulige trender framover. Veiledningene er tilgjengelige på hjemmesiden for INTOSAIs arbeidsgruppe for miljørevisjon Omfang av miljørevisjoner Siden 1989 er det rundt om i verden gjennomført mer enn 2000 miljørevisjoner på ulike tema som vannforurensing, utslipp til luft, avfallshåndtering, biologisk mangfold og naturparker og forvaltning av økosystem. Det har vært en jevn vekst av miljørevisjoner de siste 15 årene. Nedenfor presenteres to sentrale miljørevisjoner fra Riksrevisjonen. Ytterligere informasjon om våre miljørevisjoner er å finne på hjemmesiden til Riksrevisjonen: intern 19

20 Norsk-russisk revisjon av fiskeriforvaltningen i Barentshavet og Norskehavet Den norske riksrevisjonen og Den russiske føderasjons riksrevisjon undertegnet i Moskva i juni 2007 et sluttdokument et "Memorandum" vedrørende resultatene fra en parallell revisjon av den norske og den russiske fiskeriforvaltningen i Barentshavet og Norskehavet. Parallellrevisjonen har sitt utgangspunkt i det ulovlige, urapporterte og uregistrerte fisket som har funnet sted i Barentshavet og Norskehavet de senere år. Parallellrevisjonen har tatt for seg følgende seks hovedområder: 1. Beregning av det ulovlige og uregistrerte fisket av torsk i 2. Barentshavet og Norskehavet i 2004 og Overholdelse av vedtak fattet av Den blandete norskrussiske fiskerikommisjon 4. Fiskerikontrollen 5. Sanksjonering ved brudd på fiskeriregelverket 6. Nasjonalt system for kvotefordeling 7. Gjennomføring av de felles norsk-russiske fiskeriforskningsprogrammene. Parallellrevisjonen har avdekket at det er til dels betydelige forskjeller mellom den norske og den russiske fiskeriforvaltningen under samtlige av disse hovedområdene. Den norske og den russiske riksrevisjonen er derfor enige om å følge opp parallellrevisjonen om tre år for å vurdere om resultatene av revisjonen har bidratt til en mer effektiv fiskeriforvaltning i Barentshavet og Norskehavet, og om revisjonen har bidratt til å løse problemene med ulovlig fiske og omlasting i disse havområdene. I tillegg til å beskrive de viktigste resultatene fra revisjonen, setter memorandumet også et spesielt fokus på de områdene som pr. i dag synes å representere de største utfordringene for fiskeriforvaltningen og det norsk-russiske forvaltningssamarbeidet. Dette gjelder samarbeidet mellom norske og russiske fiskerimyndigheter for å analysere informasjon om overfiske av torske- og hysekvotene i Barentshavet i 2005; implementeringen av vedtak om informasjonsutveksling knyttet til satellittsporing, omlasting og landinger i 3. lands havner; gjennomføringen av fysiske kontroller av fangst, omlastingsoperasjoner og landinger i 3. land; de lovmessige og straffeprosessuelle utfordringene knyttet til anvendelsen av sanksjoner ved overtredelser av fiskeriregelverket og sammenhengen mellom de nasjonale systemene for kvotefordeling, og kontrollen med uttaket av fisk og rammebetingelsene for gjennomføringen av norske og russiske forskningstokt. I tillegg til å rette et spesielt fokus på overfiskeproblematikken i Nordområdene, har parallellrevisjonen også bidratt til å styrke og videreutvikle samarbeidet mellom den norske og den russiske riksrevisjonen mer generelt. Med utgangspunkt i erfaringene fra dette prosjektet vil det i årene som kommer også kunne bli aktuelt å igangsette parallellrevisjoner på andre forvaltningsområder hvor Norge og Russland har felles interesser. Bakgrunn: Parallellrevisjonen ble initiert av den russiske riks, Sergej V. Stepashin, høsten 2005 etter at han tidligere samme år hadde fått en presentasjon i det norske Fiskeridirektoratet av overfiske og omlasting i Barentshavet. I juni/juli 2006 undertegnet de to lands riksrevisorer, Jørgen Kosmo og Stepashin, en avtale som nærmere beskrev de forskjellige temaene for revisjonen. Etter dette har den norske og den russiske riksrevisjonen, hver for seg og på selvstendig grunnlag, gjennomført en forvaltningsrevisjon av fiskeriforvaltningen på henholdsvis norsk og russisk side. Partene har imidlertid hatt regelmessig kontakt gjennom hele revisjonsprosessen. Memorandumet er basert på de to riksrevisjonenes rapporter fra parallellrevisjonen Utfordringer knyttet til forvaltningen av Svalbard Utviklingen på Svalbard stiller forvaltningen av øygruppen overfor nye utfordringer, blant annet når det gjelder miljø, befolkningsvekst og økt ferdsel. Det er behov for å utarbeide en ny helhetlig plan for Svalbard som reflekterer utviklingen og den økte kompleksiteten, og som gir et godt grunnlag for å nå målene for forvaltning av øygruppen. Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av Svalbard, Dokument nr. 3:8 ( ), ble overlevert 20 intern