studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr årgang

Transkript

1 studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr årgang

2 EN JOURNALISTS OPPGJØR MED GRANT-LEE OG FORTIDENS NESEGRUSE BEUNDRING DEN PROTESTANTISKE ETIKK OG KAPITALISMENS ÅND ÅR! ETISK SJOKOLADE ER INNEN REKKEVIDDE, OG DET ER DEG DET KOMMER AN PÅ INNHOLD ET SKRITT I RIKTIG RETNING? om valg i El Salvador MENNESKEFORSØK OG BIOLOGISK KRIGFØRING Japans vitenskaplige forsøk på mennesker under andre verdenskrig PURITANISME OG PROFITTSJANSER hundreårsjubileum for Webers klassiske verk RELIGION HVA ER DET? og hva skal vi med den? MITT LIV MED GRANT en journalists bekjennelser NY SJOKOLADE? etisk sjokoladeinitiativ PHOTON fotosider STRESSA? en eksamensguide til psykologisk førstehjelp DET ONDE GENI er Wacko Jacko vår tids Knut Hamsun HVEM ER HAN EGENTLIG?/EN SKJØR MANN to anmeldelser av en Bobby Conn-konsert ROCK MED PERLEØREDOBBER om pop og rock og sånn PHOTON flere fotosider POLITIKKENS ESTETIKK litterær forskerstafett KARL MARX og de andre; presentasjon av tyskfaget UNIVERSELLE DYSTOPIER intervju med hovedfagsstudent Morten Auklend PENSUMFRITT Atriums jakt på den store leseropplevelsen DEN ENESTE ENE ølen EN MULIG UTVEI Attac gir ut magasin TO BOKANMELDELSER av samme bok

3

4 4

5 LEDER: «jeg snakker om hva som vil skje uansett» Er det noe vi virkelig ikke trenger her i landet, så er det dumhetsdeterminister. Dette er en voksende gruppe mennesker, og de ønsker en fordumming av medieuttrykk, av den enkle grunn at de mener at mennesker flest er dumme. Dette må media reflektere, mener dumhetsdeterministene, og om det ikke sies rett ut, ligger det implisitt i deres forsvar mot enhver kritikk av fordummende medieuttrykk. Da Tore Strømøy forsvarte seg mot kritikken av Tore på sporet ifjor vinter, viste han til seertallene. Han er ikke den første som mener at når mange ser på noe, må det være bra, men det nye med argumentasjonen er at det ikke er lov til å kritisere noe som har mange seere eller lesere. Da er man arrogant og høyt på strå. Iblant trekker de samme inn janteloven. Vi de surmagede kritikerne som ikke gråter av Tore på sporet og som faktisk ikke engang leser Se & Hør hos tannlegen er bare misunnelige. Noen ganger er vi visstnok misunnelige på pengene, andre ganger er vi misunnelige på suksess. Dette siste er neppe sant fordi dette er et langt mer relativt begrep; de færreste av disse ville tatt imot Se & Hørs suksess hvis den ble kastet etter dem. Dumhetsdeterminismen er elitistisk. Den har mye til felles med høyrepopulismen, men kjører mer ensidig på at ting er utenfor vår kontroll. Henrik Færevåg, spaltist i Bergensavisen og panelmedlem i Mediemenerne på NRK2, er en av de relativt få som har formulert dumhetsdeterminismens ideologi eksplisitt. På spørsmål om man har grunn til å frykte medieutviklingen dersom Se & Hør, og forsåvidt også Dagbladet og VG, kan kjøpe bilder tatt inne i en persons hytte uten tillatelse, kunne Færevåg fortelle oss at det hadde ingen hensikt å bekymre seg. «Jeg snakker ikke om hva som er ønskelig. Jeg snakker om hva som vil skje uansett,» sa han den Han vet selvsagt også grunnen: «Vi har fått et samfunn der folk ikke ser forskjell på og og å.» Smak litt på ordene. En medieutvikling i Se & Hør-retning er uunngåelig fordi folk flest er stokk dumme. Det vil, som Færevåg fortsatte prekenen sin, bare «gå én retning.» Et besnærende argument! Selvfølgelig er ikke Færevåg så dum som oss andre, da hadde han jo ikke vært skarp nok til å komme med en slik analyse. Vi kan vel ikke mene at folk som «ikke vet forskjell på og og å» er istand til å analysere tendenser i medieutviklingen? Det fineste med dumhetsdeterministene er at de vil oss vel. De ber oss blåse i plagsomme og vanskelige ord som «presse-etikk.» Det er nemlig umulig å stoppe utviklingen. Pressens Faglige Utvalg er bare i veien og forsinker bare det som «vil skje uansett.» Den samme snedige argumentasjonen, men på et annet samfunnsområde, kom Aftenposten med ifjor høst, i forbindelse med WTO-møtet i Cancun. «Man må gjerne mislike globaliseringen, men det endrer ikke realitetene,» kunne kommentator Per Nordrum fortelle oss den Politiske beslutninger er altså nytteløse. Det er nemlig en hel del «forandring som tvinger seg frem,» som Nordrum sier, også på dette området. Virker argumentasjonen kjent? Det både Færevåg og Nordrum ser ut til å glemme er at det er mennesker som er drivkreftene bak både medieutviklingen og globaliseringen, og at mennesker alltid kan påvirke og styre utviklingen. Folk flest er ikke stokk dumme, og det kan heldigvis ikke hverken Færevågs eller Nordrums arrogante holdning og intellektuelle sløvsinn gjøre noe med. Samfunnsutvikling er heldigvis ikke som en uhelbredelig sykdom, men noe som kan styres. Fotoansvarleg: Kjetil Sørås Kjetilsoras@hotmail.com Layoutansvarleg: Lillian Sharma lilliaan_83@yahoo.no Eksterne bidragsytarar: Hana Cervenka (tekst) Marit Mork (tekst) Layout: Linn Andersen publiserer bildemateriale i Atrium, og står ansvarlege for utforminga av Photonsidene. Bidragsytarar dette nr: Aud Marit Sofie Wigg Hilde Bø Ellen Suhrke Kjetil Moon Sørli Bjarne Oppeal Ansvarleg redaktør: Even Onsager Even.Onsager@student.uib.no Journalistansvarleg: Jack van der Hagen Nørgaard Jack.Norgaard@student.uib.no Økonomiansvarleg: Erlend Reigstad erlendreigstad@hotmail.com Journalistar: Helene Lindquist Gunhild Tinmannsvik Frank Lande Johan Falnes Kjersti Bergheim Fotografar: Trond Sørås Kjetil Moon Sørli Ellen Suhrke Aud Marit Sofie Wigg Illustratør: Elisabeth Flø Framside: Lillian Sharma Bakside: Kjetil Sørås Atrium kjem ut to gangar i semesteret. Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det historisk-filosofiske fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar. Atrium held til på rom nr. 404, Sydneshaugen skule Redaksjonsmøte torsdagar trykk: Grafisk Team AS Adresse: Atrium HF-fakultetet, Sydnesplass 9, 5007 Bergen Tlf: epost: atriumkontakt@uib.no web: 5

6 SAMFUNN: et skritt i riktig retning? Tre uker i forkant av valget reiste tolv brigadister fra Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) til El Salvador for å delta som internasjonale valgobservatører. Vi ble møtt av en tilspisset valgkamp, der aktørene ikke vek tilbake for å bruke skitne triks. tekst: Hana Cervenka og Marit Mork foto: LAG El Salvador miniputtlandet i Mellom-Amerika, herjet av en tolv år lang borgerkrig og utallige år med politisk undertrykkelse og sosialt uføre. I dag, tolv år etter fredsavtalen, synes veien fortsatt lang til et velfungerende demokrati. Blant folk på venstresida ble presidentvalget 21. mars sett på som det salvadoranske demokratiets ultimate styrkeprøve. Vanvittig beskyldninger Valgkampen har vært preget av en sterk polarisering, der de to politiske kamphanene ARENA (Alianza Republicana Nacionalista), det nåværende regjeringspartiet, og FMLN (Frente Farabundo Martí para la Liberación Nacional), som samler venstresida i salvadoransk politikk, har stått i sentrum. At disse frontene kjemper mot hverandre er ikke noe nytt. Under borgerkrigen ( ) var det FMLNs geriljagrupper som kjempet mot ARENAs regjeringsstyrker. Kanskje er det de sterke minnene om krigen som er årsaken til den spente valgkampen? Som høyreparti forsvarer ARENA næringslivets interesse. Derfor har de, takket være tallrike donasjoner, hatt et enormt budsjett for valgkampen. Slik har de klart å nå ut til mange gjennom kommersielle medier. Det later til at det er mye som står på spill for begge de store partiene, ettersom FMLN lenge lå svært godt an på meningsmålingene. Propagandaen har vært massiv, og først og fremst preget av personfokusering. Dette har ledet til en rekke vanvittige beskyldninger rettet mot de ulike kandidatene. For eksempel verserte lenge et rykte om at FMLNs kandidat, Schafik Handal, spiste barn. Samtidig ble ARENAs Tony Saca beskyldt for voldtekt av mindreårige jenter. Denne formen for politisk krigføring har gått sterkt på bekostning av partienes politiske programmer, som har havnet helt i skyggen. I stedet for å informere velgerne om eventuelle reformer for å bedre de sosiale forholdene i landet, velger kandidatene å bruke all sin tid på å angripe motstanderen. Sprer frykt blant velgerne I et land der 20,3 % av den voksne befolkningen er analfabeter, har spesielt TV og radio spilt en helt avgjørende rolle. Takket være en valgkamp med fokus på «brød og sirkus til folket» har nok mang en velger latt seg lokke til stemmeurna av store ord og lovnader om mat og sikkerhet. Likevel vet de færreste 6

7 av velgerne hvordan løftene skal innfris. Et karakteristisk trekk ved årets kampanje har vært den utstrakte bruken av skremselspropaganda. ARENA har jobbet hardt for å spre frykt blant velgerne frykt for at de tette økonomiske båndene til USA skal brytes dersom sosialistene kommer til makten. I dag bor det to og en halv million salvadoranere i USA, som sender store pengegaver hjem til familiene sine, de såkalte remesasene. For El Salvador utgjør remesasene den største inntektskilden, rundt to milliarder US dollar årlig. FMLN har svart med å bruke groteske bilder fra krigen, som viser regjeringsstyrkenes ugjerninger, for å nøre opp under frykten i folket. Valgfusk Å kun beskrive den offisielle valgkampen ville være å overse viktige aspekter ved den. En annen, mer skjult side har vært trusler om vold og represalier dersom man ikke stemmer ARENA. For et folk som fortsatt har borgerkrigen friskt i minne er dette et effektivt våpen. El Salvadors menneskerettighetsombud kan fortelle om flere tilfeller der ansatte i privat sektor har blitt permittert i forkant av valget, med beskjed om oppsigelse dersom FMLN skulle vinne. Dessuten er det blitt rapportert om flere fabrikkeiere som har inndratt de ansattes identitetsdokument, det eneste gyldige stemmekortet. Det faktum at retten til hemmelig valg kun finnes på papiret i El Salvador gjør slike trusler ekstra virkningsfulle. Som valgobservatører så vi flere klare brudd på valgloven. Eksempelvis at stemmeavlukkene i mange tilfeller var plassert til offentlig skue. Et ytterligere problem ved valget var den utbredte forekomsten av stemmekjøp. I El Salvador lever 63% av befolkningen under fattigdomsgrensa. Da skal det ikke særlig mye mer til enn 10$ for å få en fattig bonde til å stemme i favør av ARENA. Når partiet i tillegg sørger for transport til valglokalet og mat på valgdagen er stemmen lettkjøpt. Historisk høy valgdeltakelse Det er helt åpenbart at det har vært mange negative tendenser ved denne valgkampen. Samtidig har den også hatt positive følger. Hvorvidt dette valget var et steg i retning av et mer bærekraftig demokrati for El Salvador er derfor vanskelig å avgjøre. Valgdeltakelsen har vært historisk høy, og folk har virkelig følt at de er med på å ta en viktig beslutning om landets framtid. Ved det forrige presidentvalget i 1999 fant bare cirka 30% av velgerne veien til urnene. Den 21. mars i år avga hele 60% av de stemmeberettigede sin stemme. Presidentvalget ble til slutt vunnet av ARENAs kandidat Tony Saca, med 57% av stemmene. FMLN fikk 36% av stemmene. For venstresida var nederlaget en stor skuffelse. Likevel har de styrkert sin posisjon. Sammenlignet med valget i 1999 oppnådde de denne gangen dobbelt så mange stemmer. kilder: Synnøve Seljeflot (2003) «Den økonomiske situasjonene i EL Salvador» Procuradoria para la defensa de los derechos humanos (Menneskerettighetsombudet) «Informe preliminar sobre las Elecciones Presidenciales» La Prensa Grafica ( ) 7

8 Etter andre verdenskrig ble leger og SS-folk fra konsentrasjonsleirene i Europa stilt til ansvar for deres handlinger. I Japan gjaldt andre regler. menneskeforsø Helt frem til midten av 80-tallet var «Unit 731» så godt som ukjent for verden. Unit, eller enhet 731, ble dannet for å utvikle, produsere, og teste biologiske våpen på dyr og mennesker. Da Japan rundt 1930 startet sin asiatiske ekspansjon ble det raskt klart for lederne at det ville være en klar fordel å ha utviklet biologiske våpen. Selv om Genèvekonvensjonen forbyr bruk av kjemiske og biologiske våpen, startet Japan med forsøk, slik som mange andre vestlige land også gjorde. Hemmelighold Det ble raskt klart at det var vanskelig å utføre omfattende forsøk på mennesker i selve Japan. Manchukuo fjernt i Kina ble løsningen. Der ble forskningen på offensiv biologisk krigføring utført på kinesiske fanger, mens den forsvarsrettede forskningen ble utført i Tokyo. Enhet 731 satte i gang med bygning av laboratorier, og rekrutterte medisinsk personell fra de beste universitetene. Det ble hele tiden lagt vekt på å holde enheten så hemmelig som mulig. Oberst dr. Ishii, kommandanten, hadde til slutt et medisinsk personell på 3000 direkte under seg, og ytterligere vanlig personell. I tillegg hadde de hjelp av militærpolitiet og det lokale politiet til å arrestere sivile som skulle brukes i forsøkene. Lopper, rotter og miltbrann Forskningen som ble utført gikk blant annet ut på å infisere lokale landsbyers vann- og matkilder med tyfusbakterier, for så å studere sykdommens utvikling. For å undersøke effekten av en pestbakterie, ble det fra fly droppet ris infisert med svartedauden over landsbyer. For mer formålstjenlig spredning ble også ulike bombetyper utviklet. Det som likevel ble ansett som mest effektivt var å bruke lopper og rotter som smittebærere, spesielt for pest. Man prøvde til og med å se om loppene kunne overleve ved spredning ved hjelp av bomber fra fly. Spesielt store dødstall ble oppnådd da enheten klarte å utvikle miltbrannbomber. Disse var svært effektive, fordi miltbrannbakteriene var resistente mot sterk varme. Fanger ble dessuten tvunget til å drikke en form for flytende sennepsgass. Tilstanden deres ble så observert frem til de døde. Etter september 1940 begynte de japanske troppene i Kina å bruke de kjemiske og biologiske våpnene i kamp. Ved et tilfelle ble 270 kg tyfoid, paratyfoid, kolera og pestbakterier fraktet til sentrale Kina til bruk av angrepstroppene. Problemet var at antall døde var for varierende. Alt fra et par og tjue til flere hundre. Forfrysninger Kjemisk og biologisk krigføring var ikke det eneste forskningsområde til Enhet 731. Menneskelig tålegrense var også et av Oberst dr. Ishiis 8

9 k og biologisk krigføring favorittområder. De japanske troppene nord i Kina hadde store problemer med forfrysninger. Enhet 731 satte i gang med ulike forsøk på fanger. Disse gikk ut på at man bandt en fange fast til en påle, utendørs, i temperaturer ned til -20 C. Ulike kroppsdeler ble så sprayet med saltvann for å danne forfrysninger. De ulike forfrosne delene ble så knust med hammer for å forvisse seg om at de var gjennomfrosne. Fangene ble så dyppet i varmt vann med ulike temperaturer for å få klarhet i hvordan best mulig behandle frostskader. Resultatet for fangene var at ulike lemmer gikk i oppløsning. Det ble konkludert med at den beste behandlingen av forfrysninger var å tine dem i kroppstemperert vann, en metode brukt ved sykehus i dag. Immunitet og militær nytte Etter Japans kapitulasjon satte de allierte i gang etterforskning av Enhet 731. Gjennom etterretning hadde de kjennskap til hva som hadde foregått av forskning både på sivile og krigsfanger. De japanske overlegene i Enhet 731 nektet først for at forsøk på mennesker hadde funnet sted, men gav fra seg dokumenter og informasjon om eksperimentene straks de ble lovet immunitet og slapp tiltale for krigsforbrytelser. Informasjon om det som hadde foregått kom også fra japanske informanter uten at det endret general MacArthurs løfte om immunitet. Som øverste militære leder for de allierte i Asia så han den militære nytten av denne typen informasjon, og gav i stedet ordre om at det ikke skulle utføres videre etterforskning av enheten. Omfanget av forbrytelsene som Enhet 731 hadde begått, ble klarere og klarere for amerikanerne etter hvert som de forhørte legene. Til og med fra Sovjetunionen kom det meldinger om ønsket rettssak mot de ansvarlige. MacArthur og USA på sin side fortsatte med å bytte immunitet for informasjon og opprettholdt slik et monopol på den kunnskapen de hadde ervervet seg. Mange av dokumentene som ble beslaglagt blir fremdeles hemmeligholdt av CIA og amerikanske myndigheter. Kilder: De opplysningene som finnes stammer fra bortkomne dokumenter, fra fanger som overlevde, og fra lavere personell i Enhet 731 som etter mange år med fortielse våget å snakke om det som hadde foregått. Om lag 8000 sider med dokumenter om Enhet 731 er blitt frigjort i USA. Yuki Tanaka: Hidden Horrors: Japanese War Crimes in World War II, Boulder, Colo 1996 Factories of Death: Japanese Biological Warfare and the American Cover-up, Routledge 1994 tekst: Kjetil Sørås kjetilsoras@hotmail.com 9

10 SAMFUNN: puritanisme og profittsjanser tekst: Jack van der Hagen Nørgaard Verket som gir den mest halsbrekkende forklaringen på den moderne kapitalismens framvekst fyller 100 år i år. Det er på tide å feire og gråte, se tilbake og fremover, og å undersøke om realismen er en realistisk utvei. Jean Calvin ( ), kalvinismen og predestinasjonslærens far. «I know what I believe. I will continue to articulate what I believe and what I believe I believe what I believe is right» - George W. Bush 100 år har gått siden Max Weber publiserte den første av fire artikler som senere skulle danne Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Essensen i verket er at det finnes et slektskap og en årsakssammenheng mellom den protestantiske etikken først og fremst representert ved kalvinismen, men også religiøse retninger som pietismen, metodismen og de baptistiske sektene, som vokste frem i kjølvannet av reformasjonen og det Weber kalte den kapitalistiske ånd. Weber hevder den protestantiske etikken kan ha lagt grunnlaget for fremveksten av det han kalte den vestlige rasjonalitet og en av følgene, den vestlige kapitalismen, og han spør seg hvorfor utviklingen i Vesten slo seg inn på en slik rasjonaliseringsbane som andre kulturer bare kunne vise tilløp til. Weber analyserer hvordan de religiøse kreftene og de etiske pliktforestillingene som lå forankret i troen, virket inn på menneskets karakterdannelse. Den protestantiske etikken syntes nemlig å fremme en spesifikk, rasjonell livsførsel. Weber viser hvordan de engelske puritanerene utviklet harde, formalistiske og svært bestemte karakterer. De førte livet sitt etter bestemte kulturelle mønstre og etiske idealer. De tilpasset seg ikke passivt de ytre vilkår eller sine ustadige og kjødelige drifter, men ble i stedet nøkterne og intenst fromme. Den protestantiske etikk Reformasjonen rundt midten av 1500-tallet førte til at hele livet ble orientert rundt frelsesspørsmålet. Klostervesenet ble brutt ned og vanlige troende ble omdannet til munker i det daglige liv. - Innenfor katolisismen var det jo slik at munkene var rasjonelle. Utenfor klosteret, derimot, levde folk i en slags hånd til munn-tilværelse. Religion berørte de lite. Innenfor kirken hadde de en overflatisk, rituell tilknytning til prestene, mens de utenfor kirken var tradisjonelle og opptatt av praktiske gjøremål, sier Atle Møen, førsteamanuensis ved Sosiologisk 10

11 Atle Møen er førsteamanuensis ved Sosiologisk institutt institutt i Bergen. Luther mente det var mulig å oppnå et slags følelsesmessig fellesskap med guddommen, unio mystica. Han slo fast at nåden var til å miste, men kunne vinnes på ny gjennom botferdig ydmykhet, og troende tillit til Guds ord. Mens det var slike elementer av kontemplasjon i Luthers lære som ikke fremmet den systematiske og asketiske livsførselen, var det annerledes med kalvinismen, som utgår av Jean Calvins skrifter rundt midten av 1500-tallet. Kalvinismen videreførte monoteismen som var så viktig i jødedommen. Det førte til at det bare fantes èn allmektig Gud, og menneskene hadde ingen betydning utover at de kunne være et instrument, et redskap i Guds hender. Det fantes ingen kontakt mellom skaperen og det skapte. - Hvis du skal lage en logisk, konsistent frelseslære utifra et sånt perspektiv så vil det jo føre til at Gud må ha bestemt seg fra begynnelsen. Predestinasjonslæren gikk ut på at all mennesklig skjebne, om mennesket var dømt til frelse eller fortapelse, var forutbestemt. Hvis guddommen skal være allmektig, så kan han ikke la seg påvirke av menneskelige handlinger eller magi og hokuspokus (av lat. «hoc est corpus» dette er (mitt, herrens, sønnens) legeme, som uttales av de katolske geistlige ved nattverden, journ.anm), som jo Calvin mente den katolske kirke og sakramentene var, sier Møen. Alle slike frelsesveier var stengt. Bønn var fånyttes. Kommunikasjonen med Gud var en enveiskommunikasjon. Den praktiserende i den reformerte kirke strebet etter å oppheve motsigelsen i denne predestinasjonslæren. Nemlig at skjebnen var forutbestemt, samtidig som man opplevde det som sin absolutte plikt å regne seg blant de utvalgte til frelse. Manglende visshet var jo en følge av utilstrekkelig tro. Dette førte til at kalvinistene fikk en voldsom angst, og en måte å håndtere denne angsten på var å gjennomføre et systematisk handlingsmønster, og regulere hele livet utifra ett prinsipp. - Derfor ble kalvinistene drevne, besettende og rasjonelle. De prøvde å kontrollere alt rundt seg. Naturen, følelseslivet - de ble kalde, nøkterne følelsesløse. Individualisme Den gammeltestamentlige kalvinske lære var sluttproduktet i en religiøs rasjonalisering. Det magiske i verden skulle elimineres, og det fantes ingen midler til å tilvende seg Guds nåde. Kalvinisten stod isolert tilbake uten kirke eller sakrament, noe som fikk spesielt to konsekvenser i følge Weber: Det ene, en absolutt negativ innstilling til alle følelsesmessige elementer, noe som førte til avvisningen av all sansekultur. For det andre innebar det roten til en illusjonsløs individualisme og liten tiltro til medmennesker. Bare Gud skulle være ens fortrolige. «Verden er bestemt til å tjene Guds forherligelse av seg selv og intet annet», skriver Weber. Den kristne livsførsel skulle tjene Guds ære. Dette var et kall fra Gud. Guds fellesskap ville bare finne sted ved at Gud virket i mennesket og at mennesket ble seg dette bevisst. Bare en utvalgt har virkelig, og ikke bare tilsynelatende, gode gjerninger. Gode gjerninger er tegn på at man er utvalgt, og i dette ligger det en kraftfull dynamikk: Kalvinisten måtte kontinuerlig «skape» vissheten om sin salighet. Det holdt ikke bare med enkelte gode gjerninger. Kalvinismens Gud forlangte «en gjerningshellighet som var løftet opp til et system». Tanken om kallsetikken springer ut fra dette. Med kallsbegrepet kommer dogmet om hverdagsarbeidets religiøse betydning. Ordet og tanken om kallet er ny med reformasjonen og Luthers oversettelse til tysk, og med kallsbegrepet kom pliktoppfyllelsen som det høyeste innhold den moralske egenaktivitet overhodet kunne anta. Tid er penger, latskap er synd Det var først og fremst de teologiske skriftene som vokste frem av «den praktiske sjelesorg», som var bestemmende faktorer for utviklingen av den rasjonelle og systematiske karakteren som kalvinistene utviklet. Den engelske puritanismen her representert ved den puritanske evangelisten «Når Gud viste puritaneren profittsjanse, så hadde han sine hensikter med dette» Richard Baxters skrifter vokste ut av kalvinismen. Det som kjennetegnet flere av denne typen teologiske verker, var motstanden mot oppsamling og nytelse av rikdom. Konsekvensene kunne være lediggang og kjødets lyst bortfallet av den hellige streben. Bare handling gjaldt, tidsspille var en synd. Til og med søvn utover 6-8 timer var forkastelig! Arbeidet får sin opphøyde status i Baxters verker. Arbeidet var utifra hans bibelfortolkninger et av Gud foreskrevet mål i seg selv her i livet. I tillegg hadde det en preventiv virkning mot såkalt «unclean life». Max Weber ( ) 11

12 Benjamin Franklin ( ), oppfinner, kapitalist og «self made man». For Baxter hadde alle et ustoppelig kall, også de rike. Men enda viktigere var den puritanske tolkningen av hva som var Guds mål med kallsinndelingen. Man skulle nemlig øke Guds ære ved arbeid. Spesialisering ville føre til en kvalitativ økning i yrkesdyktighet, samtidig som den kvantitative produksjonen økte, noe som ville tjene det størst mulige antalls vel. Denne utilitaristiske tankegangen ble overført på arbeidsdelingen, og minnet dermed om en annen velkjent engelskmanns skrifter: Adam Smith. Puritaneren kunne dermed ha flere kall. Dette var greit så lenge kallet var nyttemaksimerende og til Guds velbehag. Her kommer profitabilitetstanken inn i bildet, for når Gud viste puritaneren profittsjanse, så hadde han sine hensikter med dette. Den troende måtte følge kallet, og slik tjene Guds, og sin egen ære. Tvert imot, hvis puritaneren fikk en profittsjanse og ikke tok imot, hadde han sviktet Gud og dermed motvirket et av formålene ved sitt kall. «Du har lov til å arbeide for å bli rik for Gud, men ikke for kjødets lyst og synden», skriver Weber. Kapitalismens ånd Weber bruker Benjamin Franklins Råd til en ung forretningsmann når han eksemplifiserer kapitalismens ånd. Her fremheves dyder som flid og måtehold. Floskler som «tid er penger» og «penger er av frodig og avledyktig natur», er morsom lesning, men likefullt eksempler på handlinger i kapitalismens ånd. Weber merker seg spesielt at allerede tidlig på 1700-tallet forutsettes forøkelsen av kapital som et mål i seg selv. Det å tjene penger hadde etterhvert blitt en egen innarbeidet etikk, som et uttrykk for dyktighet i sin gjerning. Dette i motsetning til det tradisjonalistiske synet, det at mennesket ganske enkelt ville leve slik det er vant til, og tjene akkurat det som er nødvendig for å kunne leve slik. En slik mentalitet hadde enkelte ringvirkninger. For å utvinne kapitalistisk profitt måtte det foregå kalkuleringer. Kalkuleringer var avhengig av budsjetter og regnskap, og dette var igjen avhengig av effektivt bokholderi. Det oppsto en mentalitet der ingenting skulle overlates til skjønn. Hver stein skulle snus, og den skulle snus effektivt. Milepæler var overgangen fra slavearbeid til formelt fri arbeidskraft, og skillet mellom forretning og husholdning organiseringen av arbeidere i haller og fabrikker, i følge Weber. Tragedien Det puritanske borgerskapet så på seg selv som plettfrie, og utviklet formalistiske og korrekte karakterer. Idealet var den borgerlige «self made man,» og den gammeltestamentlige troen på å være Guds utvalgte folk fikk etterhvert renessanse. Baxter, som Bush, takket selv Gud for å ha bli født i England og i den sanne kirke. Men den protestantiske askesen undergravde seg selv etter en tid. Det rastløse, systematiske kallsarbeidet hadde etter hvert ført til en anselig mengde kapitaldannelse som følge av sparetvangen. Kapitalen skulle reinvesteres, men de puritanske livsidealer sviktet under belastningen av rikdommens fristelser. Idealene var som oftest å finne blant de puritanske tilhengere i oppadkommende sjikt, mens de lykkelig besittende var beredte til å fornekte sine idealer. Den guddommelige utilitarismen vek etter hvert plassen for den rent verdslige versjonen, og en spesifikt borgerlig kallsetikk hadde oppstått. «Puritaneren ville være et kallsmenneske vi må være det», sier Weber. Luther rev ned klostermurene, og med dette ble askesen overført til den hverdagslige moral. Etter Baxters syn skulle bekymringen for de ytre goder ligge om den helliges skuldre som en lett kappe. Men kapitalismen og rasjonaliseringen av verden hadde etablert seg for godt. Dette er for Weber en ustoppelig prosess; en institusjonalisert og dynamisk orden av tvang som bestemmer livsstilen til hvert enkelt menneske: Et samfunn preget av formell rasjonalisme det Weber kaller jernburet. De sublime og grunnleggende verdiene blir borte fra det offentlige livet som blir dominert av upersonlige krefter. Kulturutviklingen ville for Weber ende opp med «fagmennesker uten ånd, nytelsesmennesker uten hjerte». 12

13 Men så kom Nietzsche En kalvinist lot seg styre av absolutte overbevisninger, men han brukte disse til å utforme en rasjonell livsførsel. Selv om kalvinistene opptrådte som guds redskap, mente Weber paradoksalt at de hadde en større frihet enn en katolsk lekmann som lot seg styre av innfall og tradisjon. - Dette er en av bestanddelene i den borgerlige kulturen. Men tendensen ble etterhvert at de ble omdannet fra et aktivt borgerskap til passive kapitalister. Disse passive kapitalistene mistet de kulturelle, religiøse verdiene av synet, og tilpasset seg bare de økonomiske og tekniske forholdene. De var ikke lenger agenter, men reagenter, mener Møen. Den allsidige rasjonelle livsførselen som både refererte til kulturelle verdier, òg til praktiske gjøremål, ble utfordret av verdipluralisme og konkurrerende perspektiv. Det oppsto et mangfold av verdier. Kjennskapen til Nietzsche og det uhyggelige faktum at Gud var død gjorde at borgerskapet gikk gjennom den skjebne at det ikke lenger fantes noen absolutte verdier som organiserte resten av samfunnet. - Og dette var noe av forfallet i kulturen som Weber var veldig opptatt av. Det at borgerskapet falt ned i fra å være en stand med rasjonell livsførsel, til å bli en ren klasse som bare tilpasset seg endringen i markedsforhold. Akkurat som dagens kapitalister. De er ikke borgere, men kapitalister. Det kinesiske literati og den indiske brahman Utifra et weberiansk synspunkt åpnet det seg flere strategier med hensyn til nødvendigheten av å gjenutvikle en rasjonell livsførsel. Man kunne for eksempel etterligne det kinesiske literati. Denne standen dyrket litteraturen Richard Baxter ( ), puritansk demagog «Til og med søvn utover 6-8 timer var forkastelig!» og kulturverdien som sådan. De var selvhøytidelige og dannelesorienterte. Literatene søkte å perfeksjonere seg selv, men hadde liten sans for det eksisterende liv, i følge Weber. - De var nokså nonchalante i forhold til virkeligheten. Orienterte mot vers og tekster, ikke mot samfunnet de levde i. Kanskje som en litteraturforsker i dag? Weber fryktet jo at den vestlige kulturen skulle få sitt preg av sånne mennesker, knegger Møen. Et annet alternativ var å innse at de absolutte verdiene ikke fantes i samfunnet lenger, men at de kunne finnes i mystiske fellesskap. - Den indiske kulturen var preget av dette. Brahmanen prøvde å slippe unna livet i stedet for å bearbeide verden omkring seg. Weber mente dette presteskapet var reddharer som flyktet unna de daglige gjøremål og satte seg ned og mediterte. De betraktet det upersonlige kosmos, og forsøkte å smelte sammen med guddommen. Kontemplasjon, poesi, fanatiske sekter. Dette var alternativer som for Weber var forkastelige fordi de inneholdt elementer av verdensflukt, flukten fra de harde realitetene. Den islamske kulturen var en kultur Weber skrev lite om, men i den jødiske gammeltestamentlige religionen fant Weber noe han både likte og ikke likte. Den antikke jødiske kulturen besto av et spenningsforhold mellom det profetiske/karismatiske elementet, og en rutinisering av prestestyret. - Han likte profetene som gjennom sin egen kraft, og utifra en visjon, kom med et budskap til folket og samlet folkemassene rundt et nytt prinsipp. Han likte det karismatiske og kreative, men mislikte tendensen til at presteskapet begynte å dominere med en formalistisk detaljregulering av livsførselen, sier Møen. Det ironiske mennesket Den amerikanske sosiologen Richard Sennett tar i Det fleksible Martin Luther ( ), mannen som spikret opp 95 teser på en vegg i Tyskland. mennesket opp konsekvenser av å arbeide under den nye kapitalismen. På begynnelsen av 1980-tallet og fremover blir i stor grad tidligere byråkratiske arbeidslivsstrukturer erstattet av nye prosjektbaserte managementteknikker. «Teamarbeid» og fleksibilitet blir det jallende mantraet. Stikkord er midlertidige og kortsiktige arbeidsperioder, stadige 13

14 reorganiseringer av «teamene», svake bånd til arbeidsplassen og sine arbeidskolleger og en fleksibilitet som gagner sjefen mer en sine ansatte. Som en følge av dette arbeidslivet blir Webers driftige karaktertype erstattet av det Sennett kaller det ironiske menneske. Sennett mener arbeiderne i det fleksible arbeidslivet utvikler en fragmentert virkelighetsforståelse. Livet blir en oppstykket fortelling. Et ironisk selvbilde er for Sennett en logisk konsekvens av å leve i en fleksibel tid uten standarder for autoritet, pålitelighet og uten anerkjennelse av ens egenverdi. - Weber ville nok ikke hatt mye tilovers for en slik ironisk livsstil. Denne livsførselen kjennetegner jo dessuten en konsument på markedsplassen. Konsumenten har ingen livsførsel fordi han har ikke handler utifra referanser til sublime kulturelle verdier. I stedet tilpasser han seg passivt ytre vilkår markedsføring, reklame, innfall, luner osv. Disse menneskene Sennett skriver om i det amerikanske arbeidslivet, de etablerer nye kontakter, tilpasser seg fleksible nettverk og flytter til nye arbeidsplasser etter behov. De blir reagenter og tilpasser seg bare de skiftende vilkår. En annen strategi, som Weber snakket om, var å ofre sin moderne intellektualitet. Gå tilbake til kirken med åpne armer, og vie seg til en absolutt sinnelagsetikk. - Det var jo et alternativ som kom til syne med en gang: Å ikke tro på den nyheten om at Gud var død. En slik religiøs fundamentalisme har lite å si i forhold til praktiske valg, men refererer i stedet til evige verdier. Slike idealer kan være skjønne i seg sjøl, men ikke alltid så realistiske å gjennomføre i det daglige liv, mener Møen. Etikk for apostler Webers håp for fremtiden, noe som kommer frem i de siste forelesningene før han døde, var derimot at det var mulig å gjenreise borgerskapet som en aktiv, skapende kraft. Dette kunne skje hvis man utviklet en livsførsel som lignet på den de engelske puritanerene førte, men som ikke hadde det religiøse grunnlaget: En rasjonell livsførsel basert på ansvarsetikken. 14

15 Borgerskapet måtte skape nye verdier basert på det fornemme og det generøse. - Det er dette Nietzsche egentlig kaller for overmenneske. De var menneskene som hadde evnen til å fylle igjen det tomrommet som oppsto når Gud var død. Weber var jo elitist. Han mente at folk flest bare gikk lykkelige rundt og blunket. Ansvarsetikken skiller seg fra den konsekvensfattige sinnelagsetikken. Ansvarsetikken skulle, i følge Møen, søke å få kontakt med de mest sublime kulturverdiene. Weber var opptatt av opplysningstidas idealer om at mennesket skulle sette sine egne lover. Dyder som kreativitet, autonomi, og det å ha en frihet i en eller annen forstand. Men viktigst av alt var at disse verdiene måtte være realistiske. De måtte derfor utprøves i det konkrete, virksomme liv. - Dette må sees i sammenheng med at Weber var en nokså prinsipiell anti-pasifist. Det fantes legitim bruk av vold, og Weber definerte at staten hadde et legitimt monopol på voldsbruken. Guds budskap bar preg av Jesu ord om at du skal vende det andre kinnet til. Dette mente Weber var en etikk for apostler. Det var skjønne høyverdige idealer, men i den konkrete virkeligheten er det slik at det finnes ondskap og vold, og da vil det være passivt å ikke forsvare seg mot de som krenker deg, sier Møen.f Revolusjonsromantikk og realistiske utopier Møen vil bruke Weber som en klassebevisst borger, og kritisere det han mener er forfallet i dagens borgerlige politikk. Finnes det i det hele tatt en ansvarsetisk borgerlig politikk i dagens samfunn? I følge Møen har arbeiderbevegelsen pendlet mellom en verdensfluktende revolusjonsromantikk, og en nokså pragmatisk og mer ansvarsetisk tilpasning av de eksisterende forhold. I tillegg har arbeiderbevegelsen representert nokså realistiske samfunnsomformende politiske prosjekt. De har omformet samfunnet etter etiske idealer, men allikevel tatt høyde for at det er praktisk gjennomførbart. - Alt i alt har det nok vært en ansvarsetisk holdning innenfor arbeiderbevegelsen, fastslår Møen. - Men avindustrialisering, færre medlemmer i fagforeninger osv. har nok svekket arbeiderbevegelsens maktpotensiale. I dag ser vi en mer passiv tilpasning og lite handling. De har kanskje ikke så klare prosjekt lenger. Realistiske utopier er et begrep som er trukket frem av sosiologen Anthony Giddens. - Det er ny måte å fremstille det ansvarsetiske på. Vi må ha utopier, men de må være realistiske. Dersom vi forsøker å realisere livsfjerne idealer, eller idealer som ikke er innebygd i noe allerede eksisterende, risikerer vi bare at det politiske prosjektet preller av de harde realiteter, som vann preller av gåsa. Høyrepopulisme og markedsliberalisme Utenom arbeiderbevegelen består dagens politiske samfunn av tre dimensjoner, ifølge Møen. - Den ene er den rent folkelige høyresida. Weber ville nok hevde at Frp er en feilutvikling i politikken. Weber var riktignok tilhenger av at en karismatisk politiker skulle appellere til folkemassene, men det var jo for å velge ut den beste lederen. Forutsetningen her var jo at den politiske lederen hadde stabilitet og ansvarsetikk, ikke at han var en værhane. Frp prøver å blande det beste av alt. De konstruerer fiendebilder og appellerer til folkelige stemninger irrasjonelle drifter og hatstemning. En slik folkelige høyrepolitikk har eksistert i alle år, fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag. Det er dermed vanskelig å se at den folkelige høyresida representerer ansvarsetisk fundamentert politikk og gode borgerlige, weberianske idealer. - Den andre dimensjonen er markedsliberalismen. Weber ville sagt at den ikke representerer en ansvarsetisk politisk kurs. Markedsforhold og teknologisk utvikling fører til at mennesket passivt blir tilpasset økonomiske krefter. En ren markedsliberalisme vil for Weber være prototypen på et jernbur, mener Møen. Kristen-konservative idealer Siste dimensjon er kristen-konservatismen. Her finner vi de konservative som ikke lenger finner gode verdier i tradisjonen, men som må søke tilflukt i de evige verdiene. - Tradisjonen blir jo oppløst av markedsforholdene. Det eneste alternativet som gjenstår for de konservative blir dermed den kristne kulturen og idealene. En kristen etikk trenger jo ikke å ha noe egentlig berøringspunkt med aktuelle problemer som folk møter i det virkelige livet. En kristelig-konservativ tradisjon, og slik det framtrer i KrF, skiller seg radikalt fra en weberiansk ansvarsetikk. Dette er en sinnelagsetikk hvor de evige verdiene har rang ovenfor de konkrete, praktiske, moralske valg, hevder Møen. Sosiologen Zygmunt Bauman setter et skille mellom etikk og moral. Etikken er abstrakt og universell, mens moralen er praktisk og omskiftelig. Vektlegging av etikken kan lett føre til at det moralske ansvaret kommer i bakgrunnen. - I ansikt-til-ansikt situasjoner må man ta avgjørelser. Da nytter det ikke med etikk, eller sinnelagsetiske verdier. Det er kanskje vel og bra for apostler, men har liten verdi i partikulære situasjoner. Da må vi ta et moralsk ansvar, og det tar vi ofte likegodt uten etiske prinsipper. Det er jo et paradoks. Problemer innad i Høyre Det synger Black Debbath. I følge Atle Møen er partiet Høyre også i en uforsonlig indre konflikt mellom disse nevnte dimensjonene. - Kanskje bortsett fra det populistiske. De er jo både markedsliberalistiske, konservative og sinnelagsetiske. Men å utforme en konservativ politikk som er ansvarsetisk kan jo være en utfordring for enhver borgerlig politiker. Kåre Willoch har kanskje klart det. En borgerlig politiker, en som egentlig skal videreføre det sivilisatoriske borgerlige prosjekt, kan ikke være folkelig og snu seg etter skiftningene i folkemassene i følge Weber. Han kan ikke være kristen-konservativ og støtte seg på absolutte evige ideal. Han kan heller ikke være konservativ i den tradisjonelle forstanden at det som alltid har vært, er det gode, eller bedrive romantiske drømmerier om framtida. En ansvarlig borger kan ikke flykte inn i fanatiske sekter som dyrker den mystiske erfaringen. - En slik borgerlig politikk kan heller ikke være markedsliberalistisk, fordi når markedet dominerer over andre sektorer av samfunnet som over solidariteten og kulturen så får vi et samfunnssystem som bare er styrt av markedsinteresser. Dette vil oppløse både sosiale fellesskap og ansvarsetiske kulturelle verdier, hevder Møen. - Så hvis vi skulle tenke oss en ny utviklingsvei i kulturen, et nytt politisk prosjekt som skal videreføre borgerskapets dominerende stilling i vår kultur, så er det et faktum at etter Guds død må ansvarlige mennesker utføre nye, høyverdige idealer. Disse menneskene kan ikke flykte unna, men må ha en realistisk vurdering om disse idealene kan gjennomføres. Det må finne sted en ny skaperakt. Det ansvarlige mennesket må ha en kreativ kraft og karisma. Den kommunistiske utopien er en sekulær frelseslære. Det nye må være realistisk. Weber mente verden aldri kan bli kjennetegnet av total fred og lykke. Det vil alltid finnes tvang, krig, fremmedgjøring osv. Det vi kan gjøre, derimot, er å finne et rom for friheten. Vi må på en realistisk måte finne det maksimale rommet for frihet. Og om realismen er en realistisk utvei får tiden vise. 15

16 religion, hva er det? og hva skal vi med den? «Et system av symboler som bidrar til å etablere sterke, gjennomgripende og varige stemninger og motivasjoner hos mennesker ved å formulere forestillinger som har med virkelighetsoppbygging å gjøre, og ved å ikle disse forestillingene en slik aura av faktisitet at disse stemninger og motivasjoner synes overmåte realistiske.» Slik har sosialantropologen Clifford Geertz definert religion. Definisjonen er vid og upresis, og han har selv vist hvordan den også kan brukes for å definere golf. Men en definisjon på religion må også være vid, for å inkludere alt. Blant annet må den inneholde både trosforestillinger og ritualer. Det er viktig at den trekker inn det meste vi forbinder med mange ulike religioner. Noen har likevel et mer snevert syn på religionen. For vel hundre år siden lanserte Edward Tylor den såkalte minimumsdefinisjonen: Religion er troen på åndelige vesener. Å definere religion er noe mange har prøvd seg på, med mer eller mindre hell. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva religion er, selv om mange nok vil si at de vet hva religion er. I tillegg til å spørre hva religion er, kan det også være nyttig å spørre seg hva religion gjør. Bidrar den med noe utover seg selv? Religion og samfunn henger sammen «Religion er samfunnet skrevet på himmelen» sa den franske sosiologen og agnostikeren Emile Durkheim ( ). Med det mente han at religion egentlig er samfunnets dyrkelse av seg selv. Durkheim gir de troende rett i at forestillingene refererer til «noe», men sier at dette «noe» egentlig bunner i behovet for samhold i et samfunn. For å finne ut av religionens opprinnelse og betydning, fant Durkheim ut at det ville være enklest å studere den mest elementære form av vesenet i religionen. Derfor valgte han å se på totemismen hos australsk urbefolkning. Alle stammene har et Totem, en plante eller et dyr med hellig status. Totemet gir stammen navn, det blir utført ritualer og det blir forbundet ulike tabuforestillinger til totemet. Totemreligionen gjør stammen eller samfunnet til en enhet. Slik er religion en objektiv følelse av fellesskap. Durkheim ser ikke på religion som noe mystisk og skadelig for samfunnet, men tvert imot som helt fundamentalt for at det i det hele tatt skal kunne dannes noe slags form for 16 sosial dannelse. Religion er for Durkheim først og fremst et sosialt uttrykk for kollektivets tenkning og oppfatninger. Durkheim er blitt kritisert for kun å fokusere på de positive sidene ved religion. Han peker ikke på makt og ideologi i forbindelse med religion, og er heller ikke opptatt av individuelle erfaringer. Opium for folket! Ifølge filosofen Karl Marx ( ) er den samfunnsmessige utviklingen bestemt av forholdet mellom den som selger og den som kjøper arbeidskraft. Samfunnets øverste klasser legitimerer sin posisjon med religion. Ved å la arbeiderne tro at de gjennom tro alene vil få et bedre liv i det hinsidige, hindrer religionen arbeiderne i å gjøre noe med situasjonen de er i nå. Religionen blir et hinder for revolusjonen. Marx så altså på religionen som undertrykkende. Marx var likevel ikke entydig negativ til religionen. Han mente at ettersom mennesket trenger noe å trøste seg med i motgang og sorg, og slik blir avhengig av religionen, så kan det hende den trenges for å opprettholde samfunnet. I Marx` teorier er religionen lik kristendommen, noe han har blitt kritisert for. Fellestrekk religionene imellom Verdenstreet Yggdrasil i norrøn mytologi og Livets tre i første Mosebok kan bedre forståes i forhold til hverandre og andre «hellige» trær, enn i sin opprinnelige kulturelle kontekst. Dette ifølge religionsfenomenologen Mircea Eliade ( ). Han så religion som en avgrenset sektor, som et eget system knyttet til troende mennesker, og at kilden til religion er møtet med det hellige. Eliade påviste allmenngyldige strukturer og lover for å avdekke overhistoriske mønstre i religionens verden. Slik viser han at religion bringer orden, mening og en helhet i en tilværelse som ellers ville være kaotisk. Som i eksempelet med verdenstreet Yggdrasil, klassifiserte Eliade religiøse fenomener i forhold til en type som assosieres med sin arketype i et universelt meningssystem. Religionsfenomenologien sammenligner altså religiøse fenomener på tvers av religioner, med respekt

17 tekst: Helene Lindqvist foto: Bjarne Oppedal og forståelse for andres tro. Eksempler som kan tale imot hans teori er utelatt, men mange vil hevde at frakoplingen av historie og kontekst er spekulativ og lite vitenskapelig. Religion som psykose Psykoser er per definisjon resultatet av uforløste konflikter i barnets liv, og da religion for Sigmund Freud ( ) har psykosens karakter, må religion på samme måte forstås som resultatet av følelsesmessige kortslutninger i menneskehetens barndom. Faktoren Freud hovedsakelig peker på er den seksuelle undertrykkelsen mennesket er utsatt for. På individplan fører denne til psykoser, og på det kollektive planet utvikles religion. Religion er med andre ord et sykdomstegn, et uttrykk for at mennesker ikke tenker fritt og helt, men at de er bundet av angst og fortrengninger. Vi lever i en verden med ca religioner, og de fleste av disse eksisterer i et utall av varianter, i form av forskjellige retninger eller skoler. Av disse finner vi mange ulike typer: Stammereligioner, etniske religioner, universalreligioner, sekter, kulter, samt uorganiserte religioner. Man kan åpenbart ikke si noe generelt om religion ved bare å kjenne kristendommen. Max Müller, religionsvitenskapens far, formulerte det slik: «Den som kjenner én, kjenner ingen.» Religionen kan sees fra mange ulike innfallsvinkler. Ingen kan enda påvises å være riktigere enn de andre. Hva vi bruker den til er opp til oss selv. Bevisst eller ubevisst. Kilder: Pals, Daniel L: seven theories of religion, Oxford University Press, 1996 Gilhus og Mikaelsson: Nytt blikk på religion, Pax forlag, 2001 Mikael Rothstein (red): Politikens håndbog i verdens religioner, Politikens forlag,

18 MUSIKK: mitt liv med Grant Vår reporter har levd i nesegrus beundring av Grant Lee Phillips siden Nå er det på tide å ta et oppgjør med fortiden. Det er torsdag formiddag. Yr drysser ned og legger seg som en hinne over ansiktet mitt. Jeg trasker langs Håkonsgaten. Skosålen har slått sprekker og suger til seg vann. Likevel er jeg glad og fornøyd. Jeg er på vei for å møte en av mine største helter. Vel inne på Kvarteret treffer jeg Grant Lee Phillips. Vi setter oss ned i kafeen for å slå av en prat. Jeg har gledet meg til dette intervjuet lenge, og er nervøs. Jeg tørker ansiktet med skjorteermet, tripper litt med foten. Skoen surkler. Grant tar en sup kaffe. - Oh man, that s awful! Harde realiteter Det var slik det skulle vært. Jeg har spilt gjennom hele intervjuet i hodet mitt. Hvert eneste ord, hver eneste nyanse har blitt tydelig visualisert på min indre sølvskjerm. Likevel ble det ingenting av. Denne torsdagen var Grants eneste fridag på hele turneen. Klart han ikke gadd å bli intervjuet av et puslete lite studentmagasin for HF-fakultetet. I flere uker jobbet vi for å fikse intervjuet. Ikke håp i havet. Ingen intervjuer. Bortsett fra Student-TV da. De klarte selvsagt å krangle til seg noen minutter. Bittert. Jeg har fulgt karrieren til Grant Lee Phillips siden hans første plate med Grant Lee Buffalo kom ut i Det var underlig nok mine fire år eldre bror som introduserte meg for bandet. Selv var jeg bare 13 på den tiden, og hørte mest på 2 Unlimited. Broren min hadde heller ikke særlig kredd på musikkfronten. Hans favorittartister var Dire Straits og Chris Rea. Han gjorde imidlertid et scoop da han gikk til innkjøp av Fuzzy. Vinnere og tapere En høstkveld det året spilte Grant Lee Buffalo sin fjerde konsert i Europa på et lite studentsted kalt Hulen. De hadde nettopp gitt ut sin debutplate til strålende kritikker, og var i ferd med å tiltrekke seg stor oppmerksomhet. Den kvelden fylte Grant Lee Phillips 30 år. Han var fortsatt ung og energisk, full av pågangsmot og initiativ. Bandet hadde hele verden fremfor sine føtter. «Grant Lee Buffalo [har] nettopp startet på en suksessrik spiral som ser ut til å gå oppover og oppover,» skrev Engelen i BT. Året etter fulgte de opp med nok en klassiker, Mighty Joe Moon. Kritikerne jublet. Med singelen Mockingbirds fikk de endelig spilletid på MTV. Bandet landet prestisjetunge oppvarmingsjobber for storheter som R.E.M. og Pearl Jam. Rolling Stone kåret like godt Grant Lee Phillips til årets mannlige vokalist. Alt så skikkelig lyst ut. Så var det slutt. Det tok aldri helt av. Med årene gled bøflene stadig lenger ut i periferien. Det siste jeg husker fra dem var en kort opptreden på BBC. Grant så skikkelig sliten ut. Jeg husker at jeg ble trist. I 1998, etter fire plater som alle fikk gode kritikker, men stadig mindre oppmerksomhet, gadd de ikke mer. Bandet ble oppløst, og alt ble glemt. All good things must pass. Kanskje lå kimen til undergangen i navnet deres. Grant, som ble president. Deretter Lee, den beseirede sørstatsgeneralen. Til slutt Buffalo, som nærmest ble utryddet. Et sjeldent besøk Det var først da jeg flyttet til Bergen for å studere at jeg gjenoppdaget bandet. På et av mine sjeldne besøk hos min bror oppdaget jeg de gamle bøffelplatene. Han hørte ikke noe særlig på dem lenger, så jeg fikk låne. Jeg leverte dem aldri tilbake. Et par år senere, våren 2002 for å være helt nøyaktig, dukket det opp en konsertplakat. Jeg ble perpleks. Grant Lee Phillips skulle spille i byen. Jeg løp sporenstreks til postkontoret for å kjøpe billett. Gledet meg som en unge. Før konserten arrangerte jeg vorspiel med ei venninne. Vi drakk vin og ble susete mens vi hørte på den nye soloskiva, Mobilize. Annerledes, men vi likte det. Klokka ti gikk vi ned til Ole Bull Teater for å se konserten. Vi ville være tidlig ute. I tiden etter bruddet fylte Grant dagene med høyst merkverdige ting. En periode prøvde han seg som musikalsk stand-up komiker i Los Angeles. Nei, la oss kalle en spade for en spade. Han prøvde seg som revyartist. Grant dukket også opp som landsbytrubadur i den familievennlige dramaserien Gilmore Girls. Hans skjebne som undervurdert musiker var imidlertid ikke til å unngå. I 2000 gav han ut soveromsproduksjonen Ladies Love Oracle, som han solgte på nettsidene sine. Deretter kom altså Mobilize, og soloartisten 18

19 Grant Lee Phillips var klar for ny Europaturné. Da vi kom ned til Ole Bulls plass, strømmet mennesker ut av konsertlokalet. Vi skjønte ingenting, og løp inn. Tomt, konserten var over. Jeg kikket på billetten. Konsertstart halv ni. Jeg sank sammen. Hvor dum kan man bli? Svimmel og forelsket Det ble heldigvis ikke Grants siste konsert i Bergen. Vinteren 2003 kom han tilbake, denne gang til Kvarteret. Jeg var på plass, på fremste rad. Grant stod alene på scenen, med kun en tolvstrenger og et elektrisk piano til hjelp. Konserten mørbanket meg. Etterpå ramlet jeg svett og lykkelig «I sin ungdom var de rene musikalske genier. Nå sprer de møkk som våryre bønder.» ut av konsertlokalet. Der stod Grant rett foran meg, i levende live, omgitt av en fanskare. Jeg trengte meg frem, hilste på ham, fikk signert cd. Han smilte til meg. Jeg ble svimmel som en forelsket skolepike. Den kvelden klarte Grant å male frem en ganske så magisk stemning. Grant var på hugget. Hans mektige stemme grep fatt i meg, og holdt fast. Nye sanger og gamle slagere ble servert om hverandre. Mellom slagene leverte han skarpe vittigheter. Han hadde tydeligvis lært fra sin tid som komiker. De relativt ferske sangene fra Mobilize, som på platen var noe skåldet av overproduksjon, ble gitt en helt ny dimensjon. Terningen rullet til en sekser. Forventningspresset var derfor stort da Grant returnerte til Bergen denne våren. Hans tredje soloalbum, Virginia Creeper, var nettopp blitt utgitt til gode anmeldelser. Den 24. mars var han på plass, denne gang sammen med en ny trio. Bandet leverte en bra konsert, ingen tvil om det. Likevel var det noe som ikke stemte helt denne gangen. Noe skurret. Et oppgjør Problemene begynte å tegne seg allerede på Mobilize. Noe hadde skjedd med uttrykket. Det var rett og slett for fint. Jeg var vant med trommer, bass, tolvstrenger og stemme. Et varmt og røft uttrykk. Melankolsk, men samtidig energisk. Enkle akkordstrukturer og sterke melodilinjer. En kraftig bryststemme som vekslet med en mer varsom falsett. Det jeg ble møtt med på Mobilize var noe ganske annet. Programmerte rytmer og syntetiske pianolyder preget lydbildet. Produksjonen var snill og fintfølende. Låtene hadde mer komplekse strukturer. Albumet manglet rett og slett de skarpe kantene. Det var for fint. Grant hadde laget et popalbum. Da Grant gav ut sitt tredje soloalbum i vinter, endret han lydbildet radikalt fra Mobilize. Denne gangen ble låtene svøpet inn i en bomullsmyk blanding av tolvstrenger, kontrabass, trommer og steelgitar. Platen virket mer inspirert av folk og countrymusikk. Imidlertid led også dette albumet av en for snill produksjon. Det var disse problemene som gjentok seg på konserten i mars. Grant var for snill, for myk, for tilbakelent. «For mens det Grant Lee Buffalo leverte på nittitallet var som en yr villhest, så luntet dagens band av gårde i et tempo som ville passert som første leksjon på en rideskole for pensjonister,» skrev Engelen i BT denne gangen, og gav terningkast fire. 19

20 Døden kommer snikende De av oss som er heldige nok til å leve lenge, blir gamle. Her ligger også nøkkelen til mye av vondskapen i musikken. Gamle artister lager dårlig musikk. Tenk bare på Paul McCartney, Carlos Santana og David Bowie. «Han smilte til meg. Jeg ble svimmel som en forelsket skolepike.» Eller tenk på Morten Abel for den saks skyld. I sin ungdom var de rene musikalske genier. Nå sprer de møkk som våryre bønder. Mye tyder på at også Grant er i ferd med å bli tilårskommen. Han har passert 40. Musikken er i ferd med å bli mykere, mer varsom. På scenen er han i ferd med å bli mer tilbakelent. I mars var han for nonchalant til virkelig å engasjere. Kokette bemerkninger om at Bergen var Norges perle hjalp ikke. Hvor han sist virket på hugget, virket han nå bare rutinert. Dermed er faren stor for at Grant Lee Phillips er i ferd med å bli ubetydelig som artist. I tiden fremover kan han bli tvunget til å leve som en skygge av seg selv. Et spøkelse i musikkbransjens bakgater, vandrende fra klubb til klubb uten å finne fred. Den store glemmeboken I platesamlingen min finnes det et knippe plater fra det tidlige nittitall som for meg fremstår som eviggrønne og epokegjørende. Nirvana gav ut Nevermind i 1991, og samme år kom Pearl Jam med Ten. I 1992 kom Rage Against the Machine med sin debut. Beck gav ut Mellow Gold i 1994, og det året kom også Jeff Buckleys Grace. Grant Lee Buffalos to første album føyer seg fint i denne rekken av legendariske album som forandret mitt forhold til musikk for alltid. I dag skjer det imidlertid lite banebrytende innenfor rocken. Man må flytte blikket til electronica og hip-hop for å finne spennende utviklinger. Heller ikke Grant Lee Phillips makter å få meg til å sperre opp øynene lenger. Virginia Creeper kommer ikke til å bli husket. Likevel lager Grant Lee Phillips fortsatt gode låter. «Lily-A-Passion» og «Josephine of the Swamps» skiller seg ut som perler på den nye skiven. Dessuten har han fortsatt en av musikkbransjens sterkeste og mest gripende stemmer. La oss derfor håpe at han klarer å unngå den fellen som så mange andre aldrende artister blir fanget i. La oss håpe at han aldri blir kjedelig. tekst: Johan Falnes Johan.Falnes@student.uib.no foto: Aud Marit Sofi e Wigg 20