Juha Itkonen. Oversatt fra finsk av Turid Farbregd, MNO FORLAGET OKTOBER

Transkript

1

2 Juha Itkonen ØYEBLIKKETS LYS Oversatt fra finsk av Turid Farbregd, MNO FORLAGET OKTOBER 2015

3 Sometimes I can t believe it, I m moving past the feeling ARCADE FIRE, «THE SUBURBS»

4 DU HATER TSJEKHOV. Jeg leste intervjuet der du sier at du aldri kunne tenke deg å gjøre Tsjekhov, men hvis du var pukka nødt ville du laget en stum versjon, for teksten hans vekker nærmest et stille raseri i deg. Dette uttalte du kanskje delvis for å provosere, fra generasjon til generasjon må unge teaterregissører være sinte og finne opp alt på nytt. Jeg vet ikke om du kan huske hvordan vi kranglet om Tsjekhov, jeg og Marjaana. Sikkert ikke, du var så liten den gangen. Det var mens vi bodde i Tammerfors at jeg oppdaget Tsjekhov, i årene før jeg hadde fått særpreget ditt klart for meg, det var tid nok, de hverdagslige ettermiddagene vi to hadde sammen føltes lange på en god måte, og de gjentok seg som perler på en snor: Vi hadde tid til å gå hånd i hånd til biblioteket og hjem igjen, jeg kunne lage lunsj i ro og mak og ligge på sofaen etterpå og lese mens du sov middag. Jeg leste alt Anton Pavlovitsj hadde skrevet hundre år tidligere. Først novellene, så skuespillene, til slutt brevene, som jeg den gangen måtte lese på engelsk, og en vakker dag gikk det opp for Marjaana hva jeg leste. Hun ble rett og slett hissig, hun sto midt i stua med Måken i hånda og forklarte alt som var galt med Anton Tsjekhov. Hun var nettopp kommet hjem fra jobben, hadde tråkket tre kilometer fra sentrum på sykkelen sin, var rød i ansiktet og våt av svette. På den tida ble de høyrøstede diskusjonene våre alltid ført når hun kom fra jobb, hun var trøtt og hadde lavt blodsukker, det irriterte henne å se hvor fornøyd jeg lå og slang i stua og leste for min egen fornøyelses skyld. Tsjekhov, sa Marjaana. Fy faen! Anton Tsjekhov! Stemmen steg, uten å merke det snakket hun så fort igjen at en som ikke kjente henne ville hatt vansker med å skjønne hva hun sa. Der sørger fruene under krystallkroner på storgodsene sine, som er stjålet fra folket. Drikkfeldige offiserer jakter på andres kvinner. Voksne folk omfavner hverandre og faller i armene på hverandre og snakker om ting som ingen snakker om i virkeligheten. Og hva er problemet deres? Hva slags problemer har

5 personene hos Anton Tsjekhov? Absolutt ingen! Kanskje faller et tre. Kirsebærblomstene visner. Det er noen i Moskva, det er langt til Moskva. De har ingen problemer, det er problemet deres. De mangler ingen ting, de har alt et menneske kan ha. Tsjekhov. Anton den forbaska Tsjekhov. Melankoli er ikke en dynamisk kraft, sa Marjaana. Nostalgi er en bremse som hindrer utvikling. Så vidt jeg husker hadde vi satt oss til bords, jeg hadde lagt makaronigrateng og reven gulrot på tallerkenen hennes, hun hadde roet seg en smule. Hun gaflet i seg maten på den effektive måten sin, akkurat som Esko har hun alltid hatt det med ikke å sløse bort tida på spising. Melankoli er ikke en dynamisk kraft, sa hun. Jeg vet ikke om hun fant på det der og da eller om det muligens var en setning fra en pamflett. Nostalgi er luksus. Det fins mennesker som ikke har råd til nostalgi. De fattige. De arbeidsløse. Folk i kjedelige og farlige og grovt underbetalte jobber. De som blir undertrykt av det kapitalistiske systemet. Eller folk i den tredje verden, sa hun, de som virkelig faller utenfor. Leser de Tsjekhov i Afrika? Neimen om de gjør! Hadde de fått Tsjekhov lest opp høyt for seg på sitt eget språk, så ville de ikke skjønt et ord av det. Ikke det bøss! Slik var Marjaana av og til når hun kom i siget, helt urimelig, hun kunne fullstendig glemme sin egen betydelige intelligens, og jeg orket ikke å krangle med henne, for jeg visste at om nødvendig kunne hun holde på til kvelds, jeg ryddet bare av bordet og vasket opp og følte trolig en slags skyld. For hun hadde selvsagt rett, det at jeg sitter her og husker og innimellom fantaserer, endrer ingenting. Det hjelper ingen. I motsetning til hva tilfellet var med Tsjekhov, etterlater det ikke noe slags spor i verden. Men Anton Pavlovitsj visste alt dette. Han, om noen, var ydmyk. Hvis han hadde sittet der jeg satt da, ved spisebordet i den treroms blokkleiligheten i Haukiluoma i Tammerfors, ville han ha gjort det samme, forholdt seg taus og tilstått forbrytelsen sin. Han forbannet selv

6 sitt eget verdensbilde. Han tvilte på hver setning han skrev. Hadde han kunnet skrive om noe annet, grusomhetene under tsaren eller fabrikkarbeidernes trengsler, så ville han opplagt ha gjort det, omgående, så fort han rakk å sette seg til skrivebordet. Han var ikke blind. Han kjente til disse tingene, brennende spørsmål som han absolutt burde ha skrevet om. Han prøvde til og med å gjøre det, vi ser det av brevene hans. Anton Pavlovitsj kunne bare ikke for det, uansett hvor viktige disse tingene var, så var de til sjuende og sist av mindre betydning. Han opplevde dem ikke selv, de ble ikke filtrert gjennom han. De var ikke på samme måte innenfor rekkevidden av ordene hans slik hans eget liv var det, livet til en lege og forfatter i et land der det ennå var livegne, uten tvil et heldig og svinaktig privilegert liv, men også det eneste livet han hadde. Hva skulle Tsjekhov ellers ha gjort med livet sitt? Latt være å skrive om det? Latt være å tenke på det? Han kunne ikke ha byttet det i livet til en annen. Det er ikke mulig for noen. I den forstand er vi alle fanger, og vi må tro at livet vårt er unikt og verdt å tenke på. Vi kan ikke kreve at mennesket skal ta sin egen ubetydelighet inn over seg, for da ville det ikke klare å leve videre etterpå. Jeg har rett til å huske. Rett til å rulle og velte meg i minnene, drukne meg i dem om jeg skulle bestemme meg for det, de er mine, jeg gjør som jeg vil med dem.

7 1964 Esko Vuori, den unge butikkansvarlige i Urho Puupponens Radioforretning, er en 26 år gammel gift mann og snart tobarnsfar. Om morgenen den tiende oktober 1964 står han i kø utenfor olympiastadion i Tokyo, i en av flere titalls køer, like disiplinert som de andre. Alle smiler til han, han smiler til alle, men han forsøker å huske rådene han har fått og lar være å se japanerne i øynene. Det er vanskelig, for han er nysgjerrig av natur. Han er interessert i andre mennesker, også i disse tusen på tusen som er hverandres kopier. Blikket fester seg ved en liten detalj, hatten til en gammel mann, flagget et barn holder i hånda, blomsten som er stukket i knapphullet til en kvinne, og snart merker han at den andre bøyer seg forvirret og ser ned. Sumimasen, sier Esko da, det rådet fikk de på ambassaden. Sumimasen, unnskyld og visstnok takk også. Han er litt høyere enn gjennomsnittsfinnen, har stort hode og brede skuldrer, er altså av ganske betydelig format blant lokalbefolkningen. Øynene er dypblå, det kortklipte håret halmblekt. Japanerne syns antakelig at han ser tysk ut. Han er iført det beste hverdagsantrekket sitt, en grå Turo-dress innkjøpt etter rekordhøy augustlønn og grundige overveielser. Slipset ble anbefalt av ekspeditøren og motvillig godtatt av Liisa, knuten er perfekt, rett og flott om morgenen sto han ennå og justerte den foran speilet på hotellet da Hukkanen banket utålmodig på døra. Den svarte skulderveska i skinn utfyller helheten, i trengselen holder han den tett inntil seg. I den ligger alt, han har pakket den omhyggelig rom for rom. Japanerne er ærlige folk, det har han stadig fått gjentatt, og han tror det jo, men han har aldri tidligere kjent et sånt menneskehav rundt seg. Eller ikke hav, snarere en flod, en strøm som stort sett holder riktig retning, men ikke har noe nøyaktig leie; han kan bare forsøke å følge

8 strømmen og håpe at den til slutt fører dit han vil, inn på stadion. Det er en vakker solskinnsdag, lufta er varm, men ikke for varm. Akkurat som Finland på sitt beste i slutten av august, tenker han, i skuronna, før høstregnet. Himmelen er riktig nok blå på en annen måte, det er vanskelig å definere hvordan, men ti tusen kilometer hjemmefra er himmelen annerledes. Da Esko på et øyeblikks innskytelse bøyer nakken bakover og ser rett opp, står de fantasieggende fargene fra Det fjerne østen i en bue over dem. To jetfly fløy nettopp i kryssende baner tvers over stadion, etter å ha vist seg i et glimt tok de i svimlende fart peiling på Stillehavet og etterlot seg bare de langsomt svinnende sporene. Han står lenge og ser på det hvite mot det blå. Han er en himmelbeskuer, han elsker himmelen og universet som fortsetter over den. Det er svimlende å tenke på at han og Veikko Hukkanen har fløyet hit gjennom den samme uendeligheten, over hele det enorme kontinentet på bare litt over et døgn. Først til Frankfurt, fra Frankfurt via Wien og Istanbul til Teheran, fra Teheran til New Delhi og derfra til Bangkok, fra Bangkok til Hongkong, og så endelig til Tokyo. Hvordan er det mulig? Hvordan kan verden på én gang være så fryktelig stor og så forbløffende liten? Hvordan kan mennesket være så genialt, for det er det det er snakk om, menneskets genialitet. Det legger hele verden under seg, universet også, sender opp satellitter og romferjer og bemannede romfartøyer. Russerne ligger ennå litt foran, de fikk Gagarin ut i verdensrommet som den første, i disse dager vil de igjen slynge ut tre kaldblodige kosmonauter i bane rundt jorda, og det i bare skjorta. De har nådd et punkt hvor de klarer seg uten romdrakt inne i fartøyet. Men amerikanerne kommer etter og vil til slutt gå forbi, uvegerlig, for Amerika er verdens mektigste nasjon og Sovjet bare en enorm fangeanstalt. I New Mexico et sted pågår det nettopp nå eksperimenter som vil danke ut prestasjonene i Sibir. Utrolig at han er her. Han står virkelig her i køen, stikker forsiktig ut albuene og holder på plassen sin, nærmer seg sakte, men sikkert

9 inngangen til stadion. I innerlomma ligger virkelig billetten Hitachifolka ga han i går, den garanterer at han slipper inn til åpningen av de olympiske leker i Tokyo. Det er en ordentlig, offisiell billett med de olympiske ringene og komiteens logo og Japans oppadgående sol, funksjonærene i røde jakker og hvite bukser river snart av kontrolldelen, han kan dykke inn i det indre av det enorme stadionet. Ved en lykkelig tilfeldighet har butikkassistent Esko Vuori fra Kuopio trosset tingenes naturlige orden og befinner seg et sted der han egentlig ikke skulle vært. Selv syns han ikke at han har gjort noe spesielt merkverdig. Han har bare drevet handel, solgt de små transistorradioene som tidlig på vinteren dukket opp på lageret. De dukket faktisk bare opp, han hadde knapt nok hørt om dem i forveien. Butikkeieren hadde inngått avtale med importøren og blitt distriktsforhandler for Hitachi, åpenbart på forsøksbasis og uten noen særlig konkurranse. Sardinbokser, tenkte Esko umiddelbart. Hvordan får du solgt dem til folk, de vil ha pålitelig tysk vare ved siden av familieportrettene i midtseksjonen på den staselige, tradisjonelle rørforsterkede bokreolen. Og kundene syntes disse så små og ubetydelige ut. Faen heller, sa en bilmekaniker han kjente: Sånt japansk skrot tar jeg ikke med meg hjem om jeg så får det gratis! Men det gikk ikke bedre enn at han også forlot butikken med en pakke under armen. Så var det i begynnelsen av juli, en varm dag midtsommers, at Puupponen trakk Esko inn på bakrommet straks han kom på jobb, med beskjed om å sette seg ned. Puupponen virket opphisset, dumpet ned i svingstolen som han pleide og la hendene bak nakken så svetteflekkene på sommerskjorta ble avdekket under armene. Det kom en ganske spesiell telefon fra Helsingfors, sa han, alvorlig i oppsynet. Kaffetrakterne og de friske rabattene han hadde smurt tv-kjøperne med, for gjennom hodet på Esko. Hva gjaldt det? spurte han så kjekt han kunne. For satan! svarte sjefen. Du har en reise til Det fjerne østen foran deg.

10 Om kvelden fortalte Esko den store nyheten hjemme, liksom tilfeldig ved matbordet. Han måtte gå på gangen og ringe til Puupponen og be kona komme og høre, først da trodde Liisa han. Alene, sa hun da hun kom og satte seg ved bordet igjen. Du reiser til Japan alene. Han skjønte jo at hun var skuffet, men han var altfor opprømt til å bry seg. Ikke var Liisa i den forfatningen heller at hun kunne reise noe sted, gravid i tredje måned allerede. Dessuten slo hun seg snart til ro, fant seg i sin skjebne og ble snilt med til Carlson i september for å velge en passende koffert. I uka før avreise strøk hun skjortene hans mens hun tittet på tv, brettet dem og ordnet dem sammen med strømper og underbukser i pene bunker og festet bunkene med skinnreimer så de lå ordentlig i kofferten. Da han var på vei til Helsingforsbussen søndag morgen klokka fem, vimset hun rundt i entreen i bare nattkjolen og maste om passet og billettene. Han hadde alt lukket døra og nådd det første trappetrinnet da hun igjen kastet seg etter han og kysset han heftig i den halvmørke oppgangen. Det var neppe noen som så det. Knapt nok naboen gjennom kikkhullet i døra, til tross for at et sånt kyss var ment å bli sett og var gitt med eierens rett, som et segl eller stempel. Du er min. Du tilhører meg, ikke glem det! «Ta vare på deg selv!» sa Liisa hes i stemmen, gruggete i halsen av tilbakeholdt gråt. «Ikke finn på noe dumt!» «Hva skulle det være?» spurte han. «Løpe etter kvinnfolk. Det er dumt. Jeg går fra deg hvis du gjør det.» «De damene er verdens raskeste. Jeg kunne ikke holdt tritt med dem selv om jeg forsøkte.» Og så dro han, la ut på reise slik menn gjør det her i verden: Han løsnet hendene hennes fra hoftene og gikk baklengs til neste trappeavsats mens hun så på hele tida. Han husker henne i det øyeblikket de skiltes, litt innovervendte fotblad og spede legger, halvt skjulte knær nedenfor kanten på nattkjolen, brystene større enn vanlig, kjekt strittende brystvorter og vakkert bulende mage under det blomstrete stoffet. En kort stund føler han seg ubekvem når han tenker på hvor langt borte han er fra mora til barna sine.